Ola Elvestuen (V) [19:11:21] (komiteens leder): Fra komiteen har vi bedt om en initiativdebatt om oppfølging av Paris-avtalen, basert på den beskrivelsen av oppfølging som regjeringen har gitt i budsjettet for 2017.

Når det gjelder Paris-avtalen, er det avgjørende at man har kommet fram til en enighet. Den viser et taktskifte i det internasjonale arbeidet, men den snur også på mange måter det som er politikken omkring det internasjonale klimaarbeidet fra tidligere, hvor man trengte nye initiativ for å få på plass en avtale, til i dag, hvor dette handler om hvordan man som enkeltnasjoner klarer å gjennomføre sine forpliktelser. Men det er en kjensgjerning at de nasjonalt fastsatte bidragene er langt unna å være tilstrekkelig for å nå temperaturmålet i Paris-avtalen.

Utslippskuttene som er meldt inn gjennom landenes nasjonalt fastsatte bidrag, representerer kun ca. 25 pst. av det som det er behov for å holde oppvarmingen under 2 grader, og man er enda lenger unna 1,5-gradersmålet, som man jo er enig om at å strekke seg mot. Det er derfor avgjørende at alle land, og spesielt verdens rike land, oppjusterer ambisjonene sine i de nasjonalt fastsatte bidragene fram mot 2020.

Det er positivt at Stortinget i forbindelse med ratifiseringen av Paris-avtalen ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til forsterkede klimamål i forkant av den dialogen som skal være i 2018 om hvordan man skal gå videre med målsettingene. En prosess under Paris-avtalen er å øke ambisjonene i de nasjonalt fastsatte bidragene før endelig innmelding før 2020.

Som Stortinget har påpekt, krever Paris-avtalen at de nasjonalt fastsatte bidragene skal representere et lands til enhver tid høyest mulige ambisjon. Avtalen inneholder også bestemmelser om at de rike landene må gå foran med både å kutte egne utslipp og å bidra med klimafinansiering. Alle land må i sitt nasjonalt fastsatte bidrag under Paris-avtalen forklare hvordan bidraget representerer landets høyest mulige ambisjon, og at det er i tråd med deres rettferdige andel av den globale innsatsen.

Også Norges oppfølging av Paris-avtalen må ta utgangspunkt i dette og belyse hvordan Norge kan levere forsterkede klimamål før 2020 som er i tråd med disse prinsippene. Paris-avtalens forsterkede temperaturmål må holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader og etterstrebe å holde den til 1,5 grader.

Paris-avtalen oppfordrer de utviklede landene til snarest å skalere opp sin klimafinansiering til utviklingsland, slik at målet om 100 mrd. amerikanske dollar årlig fra 2020 nås. Dette er et sentralt element i avtalen og viktig for å bidra til at utslippskuttene i utviklingsland kan realiseres. Dette er et av de usikkerhetsmomentene som har kommet etter Paris-avtalen, spesielt når det gjelder USAs rolle og hvilke forventninger vi i årene framover kan ha til at USA bidrar til å nå dette målet på 100 mrd. dollar.

Det er gledelig at i svaret fra statsråden på akkurat dette spørsmålet er det ikke noe tegn foreløpig til at rike land ikke følger opp sine forpliktelser. Men det er klart at dette er en av usikkerhetene vi har framover.

Det nasjonalt fastsatte bidraget bør omfatte helheten av Norges bidrag til den internasjonale klimainnsatsen, og ikke bare omhandle utslippskutt i Norge. En del av Paris-avtalen som ikke nevnes i regjeringens redegjørelse i forbindelse med budsjettet, er artikkel 6 om markedsmekanismer. I forhandlingen om regelverk jobber Norge aktivt for å inkludere finansieringen REDD+, som Norge er en stor donor til, i markedsmekanismen under Paris-avtalen. Dette vil bety at støtte til REDD+ vil kunne gi utslippsrettigheter for det landet som gir finansiell støtte.

Selv om regjeringen er tydelig på at Norge ikke vil bruke utslippsrettigheter generert fra REDD+ til å oppfylle vårt 2030-mål, vil en inkludering av REDD+ i en markedsmekanisme under Paris-avtalen bety at andre parter eller aktører vil kunne benytte seg av slike utslippsrettigheter.

Fra Venstres side er vi opptatt av at Norge må jobbe for å holde REDD+ utenfor et framtidig kvotemarked. Hvis REDD+ gjøres til en del av kvotemarkedet, vil bevaring av regnskog isteden bli en del av oppfyllelsen av eksisterende mål, og enhver utslippsreduksjon i skogen vil oppveies av tilsvarende redusert innsats et annet sted. Bevaring av regnskog og kutt i utslipp fra fossil energi er to forskjellige ting som ikke bør blandes sammen. Bruk av kull, olje og gass gjør irreversibel skade på klimaet fordi det slipper ut CO2, som blir værende i atmosfæren i mange hundre år og til dels flere tusen år. Bevaring av regnskog er derimot reversibelt.

President, jeg tror min tid er brukt opp.

Terje Aasland (A) [19:16:48]: Da vi fikk Paris avtalen, var det vel det nærmeste vi kan komme et klima-kick-off, hvor budskapet egentlig var tydelig: Vi må gjøre jobben, og vi må hjem og gjøre jobben. Det var hovedbudskapet som festnet seg. Sånn sett har vi laget og tilsluttet oss i Stortinget et rammeverk som vi mener står seg godt – vi skal gjøre jobben sammen med EU. Og målsettingen er ganske tydelig: Vi skal kutte klimagassutslippene med 40 pst. Det er tolv år til, så vidt litt mer. Derfor haster det selvfølgelig med konkrete tiltak som virker, og som gjør at vi også med en sterkere stemme enn det vi kanskje kan nå, med autoritet kan vektlegge også den internasjonale debatten.

I redegjørelsen fra regjeringen som har kommet til komiteen, og som er datert 27. april 2017, står det:

«Parisavtalen og Parisbeslutningen ga partene i oppgave å lage veiledning og regelverk for å gjøre avtalens bestemmelser gjennomførbare, understøtte progresjon i landenes innsats og ved gode insitamenter og prosesser hjelpe partene i å utvikle klarere og mer ambisiøse mål.»

Så er spørsmålet mitt: Er vi der? Jeg synes det er riktig å ta noe av denne debatten nettopp med det som utgangspunkt. Har det skjedd noe nasjonalt på dette området? Jeg mener at vi som nasjon er for tafatte, og at vi ikke er tydelige nok. Arbeiderpartiet har lenge påpekt akkurat det. Vi la fram over 40 klimaforslag, konkrete forslag innenfor både transport, industri, landbruk og skog, i februar 2016. Vi inviterte til et bredt forlik. Høyre og Fremskrittspartiet var selvfølgelig ikke med på det. Vi fikk ikke noe bredt forlik den gangen.

I vårt alternative statsbudsjett for 2017 presenterte vi vår klimapakke. Vi pekte ut de sektorene vi ville gjøre utslippskutt i. Vi pekte på de tiltakene vi ville gjøre, og vi tallfestet også de utslippskuttene som vi hadde foreslått. Og vi gjorde ikke minst våre budsjettprioriteringer i tråd med dette. Våre tiltak i vårt alternative budsjett ble godt mottatt, ikke minst fra miljøbevegelsen.

Når vi leser redegjørelsen om oppfølgingen av Paris-avtalen, er det åpenbart at det vi etterspør og tenker på, er handling nasjonalt for nettopp å bedre vår posisjon internasjonalt. Men i redegjørelsen fra regjeringen er det først og fremst utviklingen internasjonalt det pekes på. Man skal selvfølgelig ikke undervurdere det internasjonale arbeidet, som er helt avgjørende og viktig i forhold til det, og jeg er enig i at «å få på plass en god prosess rundt den fasilitative dialogen, slik at den kan fungere som en god plattform for forsterkning av landenes klimaarbeid», er viktig. Men når komiteen nå har bedt om en debatt om oppfølgingen av Paris-avtalen, håper i hvert fall vi i Arbeiderpartiet at vi kan få en debatt nå om hvordan vi skal kunne klare å nå målet vårt om 40 pst. utslippskutt innen 2030. Vi har lagt fram vår plan, og vi venter i spenning på hva regjeringen vil gjøre.

Så registrerer vi at nå – i tolvte time, på slutten av en stortingsperiode og når vi nærmer oss nye justeringer også knyttet til Paris-avtalen – skal vi få en klimamelding lagt fram, en klimamelding som Stortinget ikke får tatt stilling til, en klimamelding som Stortinget ikke får diskutert i denne stortingsperioden. Det kan jo settes spørsmålstegn ved hvorfor en skal ha en sånn tilnærming. Hvorfor har ikke dette kommet tidligere? Hvorfor har det vært så vanskelig? Det er vanskelig å se.

Det andre er at vi gjennom vår tilknytning til EU når det gjelder klima, skulle få en klarhet i dette, og avtalen skulle være på plass i 2016, altså i fjor. Men våren 2016 kunne Høyre-statsråden fortelle at avtalen med EU likevel ikke ville være på plass i løpet av 2016. Forhandlingene ville trekke ut til 2017. Nå skriver regjeringen i revidert nasjonalbudsjett at det er ventet at regelverket først vil bli vedtatt sent i 2017 eller tidlig i 2018. Det er nå gått to år siden Stortinget vedtok en felles gjennomføring av klimamålet med EU, grunnlaget for vår oppfølging knyttet til Paris-avtalen, men vi vet ennå ikke hva det blir. Vi venter fremdeles på helt essensielle avklaringer: Blir det en bilateral avtale? Blir det en protokoll 31-tilnærming? Eller blir det en ordinær innlemmelse i EØS-avtalen? Disse helt grunnleggende spørsmålene er ubesvart. Det er på tide i oppfølgingen også av Paris-avtalen at vi klarer å svare ut noe av det som er nasjonalt, på vår hjemmearena.

Tina Bru (H) [19:22:06]: Per i dag har 144 land ratifisert Paris-avtalen. Optimisten kan hevde at vi nå ikke lenger diskuterer omklimaendringene er reelle, eller om vi skal gjøre noe med det, men hvordan og hvor raskt vi skal omstille oss. Det må også Norge svare på, og jeg legger til grunn at det vil være litt av bakteppet for debatten her i kveld.

Paris-avtalen var sterkt ønsket av Norge. For et lite land med en åpen økonomi og som er avhengig av internasjonal handel, har vi alt å tjene på at flest mulige land er enig om rammene for klimapolitikken. Derfor har Norge under skiftende regjeringer vært en pådriver i de internasjonale klimaforhandlingene. Det er verdt å minne om at den norske delegasjonen i Paris arbeidet for en mer forpliktende avtale enn det som ble vedtatt, men samtidig skal vi være glade for at Paris-avtalen stadfester et ambisiøst mål om å holde den globale temperaturøkningen godt under 2 grader og tilstrebe å begrense den til under 1,5 grader.

Vårt nasjonale bidrag etter Paris-avtalen er et innmeldt mål om å redusere utslippene med minst 40 pst. innen 2030, som vi vil gjennomføre sammen med EU. Det er et mål som er i tråd med togradersmålet i avtalen. På mange måter markerer dette et tidsskille i norsk klimapolitikk. Vi har aldri tidligere hatt et like forpliktende mål for utslipps kutt.

Regjeringen har varslet at det skal legges frem en klimamelding før sommeren, som skal presentere en overordnet strategi for hvordan Norge skal nå målet i Paris-avtalen. Samtidig skal vi vedta en klimalov som lovfester at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050, og sørge for at vi får jevnlige oppdateringer på hvordan vi ligger an i måloppnåelsen. Loven er også inspirert av Paris-avtalens system med femårige gjennomganger av status, noe som vil styrke vår mulighet til å følge opp målet frem mot 2050.

Vi har manglet et godt rammeverk for norsk klimapolitikk. Med Paris-avtalen, EU-forpliktelsen og klimaloven har vi tatt et langt skritt i riktig retning for å kutte utslipp og sette norsk klimapolitikk inn i et system som gjør det mulig å ta gode valg som politikere og følge utviklingen tettere i årene fremover.

Jeg vil likevel minne om at klimapolitikk ikke er et norgesmesterskap. Skal vi takle klimautfordringen, krever det internasjonalt samarbeid. Når norsk klimapolitikk er så tett knyttet til internasjonale prosesser, og særlig til EU, må tiltakene vi skal vedta her hjemme, harmonisere med det internasjonale rammeverket. Norge er i dialog med EU om vår felles oppfyllelse av klimamålene, og vi er en pådriver for å styrke og forbedre de verktøyene vi allerede har.

Da Stortinget ratifiserte Paris-avtalen, ble regjeringen bl.a. bedt om å legge frem en oppsummering av oppfordringene som Paris-avtalen inneholder, og hvordan disse skal følges opp. Det ble gjort i statsbudsjettet i fjor.

Det er oppmuntrende lesning å se hvordan Norge på mange områder er et foregangsland i det internasjonale klimaarbeidet. For eksempel har vi satt oss ambisiøse mål for reduserte klimagassutslipp, som omfatter hele økonomien og forpliktelser vi allerede har under Kyoto-protokollen. Vi er også ledende i verden på å støtte arbeidet med å ta vare på skog som binder store mengder karbon i utvik lingsland. Norge har vært en pådriver i utformingen av rammeverket for REDD+, som er en viktig del av arbeidet med å redusere avskoging og skogdegradering i utvik lingsland. Sist, men ikke minst, er Norge også en stor giver til klimafinansiering internasjonalt, som også er et viktig punkt i Paris-avtalen.

Norge skal følge opp avtalen, og klimatiltakene vi nå gjennomfører, bidrar til at vi er godt på vei. Utslippene i ikke-kvotepliktig sektor har gått ned tre år på rad. Nye anslag fra Finansdepartementet viser at avstanden til 2020-målet, som var 8 millioner tonn da vi kom i regjering i 2013, nå har krympet til 2 millioner tonn. Dette viser at politikken virker, men vi skal også videre herfra for å lykkes med de ambisjonene vi har forpliktet oss til gjennom Paris-avtalen.

Norge er et land som i mange år har tatt klimautfordringen på alvor. Kanskje er det derfor heller ikke så rart at Norge var et av de første landene som ratifiserte Paris-avtalen, men det siste året har det skjedd flere ting internasjonalt som er utfordrende. Først og fremst er det nå uvisst hvordan USA – til tross for at de har ratifisert avtalen – kommer til å følge opp avtalen videre. Presidenten har varslet at han ønsker å trekke USA fra avtalen. Vi vet ennå ikke om det faktisk kommer til å skje, men det gjør meg bekymret, og at det i det hele tatt finnes tvil om USAs rolle i det framtidige klimaarbeidet, er svært synd.

Det skal uansett aldri være noen tvil om at Norge står støtt bak avtalen, at vi vil jobbe for at den forsterkes videre, og at landenes ambisjoner heves. Vi vet at det fortsatt finnes et stort gap mellom landenes samlede bidrag så langt og det som kreves for å nå målet i Paris-avtalen. Vi skal fortsette det internasjonale arbeidet og dialogen med partene i avtalen for å lykkes med å bekjempe klimaendringene.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:27:00]: Under klimatoppmøtet i Paris greide verdens nasjoner for første gang å samle seg rundt en avtale som har som mål å begrense oppvarmingen av kloden. Denne avtalen ble omtalt som historisk og skal markere et taktskifte i global klimapolitikk, men det er ennå for tidlig å konkludere med at avtalen vil markere starten på en ny æra, eller om den vil stå igjen som et symbol på maktesløsheten som ble utvist i møte med globale klimaendringer. Det som vil avgjøre dette, er hvordan vi oppfyller våre forpliktelser. Nå skal vi begynne å implementere Paris-avtalen i vår hjemlige politikk gjennom deltakelse i EUs program. En vesentlig faktor i dette er at transportsektoren må ta store kutt. Suksess i ikke-kvotepliktig sektor er ikke mulig uten at vi lykkes med å kutte utslippene fra transport. Det er her utslippene er høyest, men også her potensialet er størst. Vi trenger en raskere omlegging til lav- og nullutslippsbiler, økt satsing på kollektivtransport og gods fra vei til bane. Transportsektoren blir den klart største utfordringen framover, men utslippene må ned i alle sektorer.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for inneværende år ble klimapolitikken det aller vanskeligste. Vi husker at regjeringa lanserte sitt ultimatum om den såkalte bilpakken, noe som var svært provoserende og skapte mange ekstrarunder før vi til slutt kom på plass med et rimelig greit resultat.

Klimautfordringene, for ikke å si den varslede klimakatastrofen, har vært snakket om i mange tiår. I mange tiår har vi i vår del av verden somlet med å treffe tiltak, men rett skal være rett: Paris-avtalen var en historisk milepæl, og svært mye har skjedd politisk de siste årene også her i Norge. Vi så av budsjettdebatten om klimapolitikk at dette fort blir en øvelse for nerder om tabeller og beregninger og uenighet om beregningene. Debatten blir fort så teknisk at vanlige mennesker faller av. Vi trenger spesialistene i klimadebatten, og det er mange tekniske beregninger som er viktige her, men vi må ikke miste perspektivet på at det i bunn og grunn handler om rettferdighet – globalt og i et generasjonsperspektiv. Norge er ikke den som betaler den høyeste prisen for somlingen. Vi merker mer ekstremvær, mindre skiføre om vinteren og mer regn om sommeren. Det er menneskene i landene rundt ekvator som allerede nå betaler en høy pris, og som står i fare for å betale en enda høyere – ja, katastrofalt høy – pris, og det er ikke de som har brakt CO2-balansen i atmosfæren i utakt.

Susy Wandera, som er sekretær og primus motor for et ungdomsinitiativ mot klimaendringer i Kenya, skriver til Kristelig Folkeparti:

«De globale temperaturdataene viser at månedene januar og februar i 2015, 2016 og 2017 har blitt varmere og varmere. Dette har ført til redusert regn og er en viktig årsak til den alvorlige tørken som vi har opplevd i første kvartal 2017. Mye av vegetasjonen er allerede stresset av de marginale vannforholdene mange steder og er ekstra utsatt for klimaendringer.

Følgene av minimal eller ingen nedbør i nord og langs kysten er redusert avling eller ingen avling, sultende eller døende buskap og også menneskelig lidelse og død, foruten usikkerhet om matforsyningen og eskalerende konflikter mellom befolkningsgrupper. Konstant økende usikkerhet om livsbetingelser på grunn av klimaendringer svekker også folks styrke til å håndtere andre kriser som måtte oppstå.

Kenya estimerer sine årlige utgifter til å takle klimaendringer til omkring 2,7 milliarder dollar, og har hittil bare lyktes i å skaffe til veie 1 milliard.»

Dette er grovt urettferdig. Kristelig Folkeparti bygger sin politikk på nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd. Alle tre grunnpilarene tilsier at vi er forkjempere i kampen mot klimaendringer, men det handler også om en nedsmelting av polene, endrede livsbetingelser for arter som både har verdi i seg selv, og som spiller en viktig rolle i det store samspillet vi mennesker er en del av. Derfor fremmet Kristelig Folkeparti i vår et forslag i Stortinget om marine verneområder og en systematisk praktisering av en føre-var-holdning i alle sammenhenger i tidligere helt eller delvis islagte områder. Her dreier det seg om en helt annen kant av verden enn det som nettopp ble beskrevet fra Kenya, men også her er det balansen i naturen som står på spill.

Jeg tror jeg slutter der.

Marit Arnstad (Sp) [19:32:00]: Parisavtalen er viktig. Hvis den fungerer som den skal, kommer den til å bety en betydelig omstilling både i Norge og i de fleste land rundt oss. Så er den sjølsagt unik – som den første mer globale, rettslig bindende klimaavtalen.

Den kommer altså til å bety en god del endringer og omstillinger for oss, sjølsagt kanskje mest i de sektorene som er ikke-kvotepliktige, men det vil også bety store omstillinger for resten av næringslivet og olje- og gassindu strien som er en del av kvotepliktig sektor.

Det er ikke slik at klimaomstillingene og klimautfordringene blir like i alle land. De kommer til å bli litt forskjellige i de ulike land. En av utfordringene i Norge er at vi i stor grad allerede har en fossilfri energiproduksjon. Dermed blir mange av omstillingstiltakene som Norge må gjøre, både mer kostbare og mer krevende enn dem mange andre land har foran seg, i alle fall det neste tiåret.

Også den delen av industrien som i dag er innenfor det som heter kvotepliktig sektor, må forberede seg på betydelige omstillinger. Gjennom teknologiutvikling og gjennom beslutninger må også selskapene innenfor den sektoren belage seg på å bidra til reduksjoner i klimagassutslipp. Det har de tidligere vist seg i stand til å gjøre. Gjennom teknologiutvikling har de tidligere vært i stand til å bidra til klimagasskutt, og det må de gjøre også i årene framover, i tillegg til å være en del av det felles kvotesystemet man har med EU.

Når det så gjelder ikke-kvotepliktig sektor, kommer en stor del av omstillingen til å skje innenfor transportsektoren. Det er kanskje der debatten også har blitt sterkest så langt. Det tror jeg er viktig, og det tror jeg er bra. Det vil være mange muligheter i transportsektoren, og vi begynner så vidt å se noen av dem, både gjennom nullutslipps- og lavutslippsferger, men også når det gjelder spørsmålet om å få omstilt personbilparken til elbiler, og også tung transporten kanskje mer, gjennom et felles virkemiddel, f.eks. i form av et CO2-fond.

Jeg har lyst til å nevne jordbrukssektoren lite grann, fordi det er en krevende sektor. Det er faktisk en av de sektorene i Norge som de siste årene har hatt litt reduksjon i sine klimagassutslipp. Det blir krevende for jordbruket. Jeg tror det er viktig når vi diskuterer jordbruket, at vi i alle fall har et klart skille mellom utslippene fra biologiske prosesser i jordbruket og utslipp av klimagasser som har sitt utspring i fossile kilder.

Vi har ventet på en mulighet i Stortinget til å få en bredere drøfting omkring oppfølgingen av Paris-avtalen. Det har vi hittil ikke fått. Det har vært litt tilløp til det i Europa-utvalget, og det har vært litt tilløp til det gjennom saker som er fremmet enkeltvis i Stortinget. Men hele tida har en sagt at vi må avvente når det gjelder spørsmål om et felles regelverk med EU og om måloppnåelse – om hvordan en skal gjennomføre det med EU. Men plutselig bestemmer regjeringen seg for at de skal legge fram en klimamelding sommeren 2017. Ikke er den varslet til Stortinget tidligere, og sjølsagt kommer den ikke til å bli behandlet i Stortinget i vår, for det er altfor sent. Men det hadde vært interessant å få vite litt om hvorfor en absolutt nå – før en får vedtatt noe felles regelverk med EU – finner grunn til å legge fram en klimamelding, og om når Stortinget kan forvente at den klimameldinga blir lagt på bordet.

Så er det også spørsmål om felles gjennomføring med EU skal være en bilateral avtale, eller om det skal være en del av EØS. Det tredje – og kanskje viktigste – spørsmålet er: Hvordan har Norge prøvd å påvirke EU når det gjelder felles gjennomføring? Det er nemlig ikke alt i det EU foreslår, som kommer til å bli like enkelt.

En av de tingene som er til stor bekymring, er den måten EU-kommisjonen foreslår å regne på når det gjelder skog. Det er en metodikk som kommer til å føre til – hvis Norge øker sin avvirkning av skog og benytter den til f.eks. å bygge trehus istedenfor betonghus eller å bruke den i drivstoff – at vi vil bli straffet for det, slik som EU-kommisjonen nå foreslår. Hvis vi økte avvirkningen fra 10 millioner til 15 millioner kubikkmeter, som Miljødirektoratet har sagt er bærekraftig, ville det bli regnet som 4 millioner tonn økte CO2-utslipp, etter de reglene som EU-kommisjonen nå har lagt fram. Det kan ikke godtas. Spørsmålet er: Hva har regjeringen tenkt å gjøre, og hva har regjeringen gjort så langt når det gjelder å få stoppet et slikt forslag?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [19:37:21]: Klimaavtalen i Paris var et paradigmeskifte for hvordan verdens klimaarbeid skulle organiseres. Fra todelingen mellom i-land og u-land fikk alle land et ansvar for å stoppe den globale oppvarmingen. Fra å ha et sentralt framforhandlet mål for hvert enkelt land ble det opp til hvert enkelt land å sette sine egne og stadig mer ambisiøse mål. Og fra å være noe som klimapolitikere drev med, ble Parisavtalen noe som både organisasjoner og en rekke bedrifter følte eierskap til og ønsket å få til og lykkes med. Mer ambisiøse mål skulle få land til å revidere sin egen klimapolitikk, og det at vi satte et 1,5-gradersmål i stedet for et 2-graders mål, skulle få til nettopp det. Beskjeden var klar: Gå hjem, brett opp ermene og forsterk innsatsen i klimadugnaden, og gjør det så fort som mulig. Det er bare nullutslipp som er godt nok, er den eneste konklusjon som er mulig å trekke. Men det er vanskelig å se at Paris-avtalen overhodet har hatt innvirkning på regjeringens politikk.

Norges viktigste bidrag til klimaendringene er det vi gjør for å løfte olje, kull og gass fra jordens indre, slik at det havner i atmosfæren. Likevel har regjeringen sagt nei til å vurdere hva det nye målet om å sikre global oppvarming til godt under 2 grader og ned mot 1,5 grader har å si for Norges største næring, oljenæringen. De har sågar økt tildelingen av oljeblokker til «all time high». De har avvist forslaget fra Erna Solbergs eget ekspertutvalg for grønn konkurransekraft som anbefaler endringer av det sterkt subsidierende oljeskatteregimet som vi har, og de nekter f.eks. å svare Stortinget på hva Goliat-utbyggingen koster fellesskapet. Hvilken risiko løper vi for liknende blemmer i framtiden?

Fra regjeringen hører vi kontinuerlig at det ikke er gjennom å redusere tilbudet av norsk olje at vi skal redusere verdens klimagassutslipp, men samtidig. Dette står i sterk kontrast til hva man ellers mener. Samtidig mener regjeringen at andre land skal redusere sin kullproduksjon for å redde verden, på tross av at norsk olje er omtrent like ille for klimaet som tysk kull.

Hva med å kutte Norges egne utslipp i Norge og i verden? Norges egen innsats for det? Det er ingen økt innsats i verden, snarere tvert imot med betydelige kutt i fornybarsatsingen i verden. Vi har jobbet hardt for å hindre at regnskoghogst – regnskoginitiativet som den rød-grønne regjeringen fikk på plass – ikke lenger skal hindre at kloden kokes, men istedenfor skal kunne gi godkjentstempel for økte utslipp fra klimaforurensningen fra luftfarten.

Men hva med Norge og norske utslippskutt? For det første: Klimaforlikets mål, som et enstemmig storting har satt med tydelige mål for klimagassutslipp i 2020, nås ikke før i 2030. Dette ble bekreftet av regjeringen selv i perspektivmeldingen, der prognosen sier nettopp dette. Der får vi også svar på spørsmålet: Hvor lang tid mente Høyre man trengte for å oppfylle klimaforliket? Nå har vi fått svaret: 17 år. Mens den rød-grønne regjeringen brukte seks år fra første klimaforlik til å få på plass om lag halvparten av kuttene, trenger Høyre 17 år på å ta den andre halvparten.

Det andre er: Hvorfor er det slik at regjeringen ikke kutter? Jo, fordi alle nasjonale mål for utslippskutt er avskaffet, og dette skjedde i forbindelse med behandlingen av regjeringens klimamelding, der alle partiene, bortsett fra MDG og SV, stemte for en slik innretning. Når vi nå har en klimalov til behandling, står «felles gjennomføring med EU» omtrent 200 ganger, mens det i klimaloven snakkes bare seks ganger om utslippskutt. Vi skiller oss ved dette sterkt fra andre land som er progressive og som setter tydelige nasjonale mål.

Hva er galt med å gjøre det på den måten regjeringen gjør? Vel, det strider med prinsippet om at rike land skal gå foran i kampen for å begrense de farligste klimaendringene. Det fører til at istedenfor at investeringer kommer i norsk næringsliv, får man investeringer i utenlandsk næringslivs omstilling til en grønnere framtid. Man får det mindre styringseffektivt. Hvor mye enklere er det ikke for et næringsliv å forholde seg til at i 2020 skal vi ha oljefri oppvarming av hus, framfor å si at i 2020 er det opp til dere å bestemme om dere skal bruke olje til oppvarming av hus, det kommer an på EUs kvotemarked. Og ikke minst: Hva slags oppslutning skal vi få om en framtid med utslippskutt hvis alle land planlegger for at alle andre skal gjennomføre utslippskuttene?

Hva er da spørsmålene som jeg stiller til regjeringen? Det ene er: Hvor stor del av klimadugnaden vil regjeringen at Norge skal planlegge for at vi skal gjøre hjemme? Mener regjeringen at EUs mål skal strammes inn mot 2018? Når EUs kvotesystem er det viktigste virkemidlet, hvorfor inviteres ikke Norge med på den viktige diskusjonen om framtiden for kvotesystemet?

Rasmus Hansson (MDG) [19:42:47]: Parisavtalen var et stort framskritt, Norges underskrift på Parisavtalen var et stort framskritt, men Norges oppfølging av Parisavtalen er svært viktig å sette under et kritisk søkelys. Forleden skrev den amerikanske klimajournalisten Bill McKibben følgende overskrift i Huffington Post: Norge og Trump har den samme planen for Arktis – og det er ikke godt nytt.

Det han siktet til, er Norges versjon av klimapolitikk, som går ut på å øke oljeinnsatsen dramatisk, til og med i de områdene hvor klimaeffekten er aller verst. McKibben er ikke alene om å ha denne kritiske holdningen. I mars skrev Dagbladet-kommentator Geir Ramnefjell følgende:

«Vår oljepolitikk, kombinert med vår lederrolle i det internasjonale klimaarbeidet, er den største politiske selvmotsigelsen i Norge. Det er på grensen til rein bløff.»

Klimaministeren skriver i brevet som ble sendt til energi- og miljøkomiteen i forbindelse med denne initiativdebatten, om alvoret i klimasituasjonen. Han skriver at de samlede globale bidragene – altså kuttbidragene – vil ikke være tilstrekkelige for å nå Paris-avtalens målsettinger. Gapet mellom det som partene samlet har lagt fram, og det som kreves for å oppnå Parisavtalens målsettinger, utgjør trolig omtrent 15 gigatonn, altså milliarder tonn. Til sammenligning er de globale utslippene i 2016 ca. 40 milliarder tonn.

Det er altså et enormt gap mellom det vi og andre land gjør, og det vi bør gjøre. Så hva kan vi gjøre? Regjeringen har meldt inn at Norge, sammen med EU, skal redusere sine utslipp med minst 40 pst. innen 2030. Det kommer også en forsterking av det i forslaget til klimaloven, der regjeringen vil gjøre Norge karbonnøytralt i 2030, og i 2050 skal vi være et såkalt lavutslippssamfunn der utslippene er redusert med 80–95 pst. – ifølge 1990.

Det er også et stort framskritt at vi får en sånn målsetting i klimalovforslaget.

Men så har altså denne pakken fortsatt svært kritiske svakheter. Det framgår overhodet ikke av noe politikk som er lagt fram av regjeringen, hvor mye utslipp som skal kuttes i Norge, av Norge. Hovedvirkemidlet er fortsatt at låvedøra står vidåpen for å kjøpe oss fri. Utslippene skal kuttes sammen med EU, og vi skal kutte tilsvarende 95 pst. av norske utslipp. Regjeringen peker altså i retning av, på samme måte som den rød-grønne regjeringen la opp til tidligere, at handlingsrommet for å kutte sammen med andre, via andre, ved hjelp av andre og ikke selv, vil bli institusjonalisert i form av et gapende smutthull i den nye klimaloven. Jeg håper at Stortinget vil tette igjen det smutthullet.

La oss lage en klimalov som løser hovedproblemet i norsk klimapolitikk, nemlig utslippskutt i Norge. I dag følger Norge fortsatt en strategi som går ut på at vi skal bli et lavutslippssamfunn ved å bidra til at andre land kutter utslipp, ikke vi. Det kan sammenlignes med en fyllik som hevder at han er tørrlagt fordi han har fått de andre fyllikene i gata til å slutte å drikke. Hvis vi fortsetter å kjøpe kvoter, vil neste generasjons nordmenn sitte igjen i et land som ikke kutter sine egne utslipp, og ikke minst også sitte igjen i et land som ikke har brukt sine egne midler til å investere i egen utslippsfri teknologi. Det vil være å sette Norge på et sidespor i næringsutvikling, og å gi oss selv en konkurranseulempe som kan bli meget alvorlig å dra på i tiårene som vi kommer til.

Den andre svakheten ved regjeringens arbeid med Parisavtalen er at Norge lar det største og viktigste verktøyet bli liggende igjen ubrukt i kassa. Statens pensjonsfond utland må gis et mandat for å bidra til å løse klima- og miljøproblemene i verden. Vi må innføre en klimaprosent der Norge bidrar tilsvarende med 1 pst. av vår BNI til FNs klimafond, og vi må stanse produksjonen av klimaendringer gjennom ny leting etter olje og gass på norsk sokkel. Jeg er spent på hva statsråden kommer til å si om dette i den klimameldingen han nå har varslet. Kanskje vi kan få noen forhåndslekkasjer om det i debatten som følger.

Statsråd Vidar Helgesen [19:48:22]: Parisavtalen markerte et vendepunkt i internasjonal klimapolitikk. Den tidlige ikrafttredelsen i november i fjor var historisk, og stadig flere land ratifiserer nå avtalen. Per i dag er det 144 land.

Parisavtalen forplikter. Oppfølgingen av den er høyt prioritert. Stortinget har også flere anmodningsvedtak knyttet til oppfølgingen av Parisavtalen, som regjeringen følger opp i tråd med omtale i statsbudsjettet.

Valget i USA har skapt usikkerhet i internasjonal klimapolitikk. Det er ennå ikke klart hvordan USA vil følge opp Parisavtalen. Det er også mulig at USA velger å trekke seg fra den. Til nå har den nye administrasjonen i USA holdt en lav profil i klimaforhandlingene som nå pågår i Bonn, og usikkerheten vedvarer derfor. Samtidig finnes det også gode nyheter. Det kom flere gode nyheter i fjor. Flere nye klimaavtaler i internasjonal luftfart fra Den internasjonale maritime organisasjonen, endringene i Montreal-protokollen, som faser ut de farlige HFK-gassene, og tall fra Det internasjonale energibyrået viser at utslippene nå flater ut for tredje år på rad i 2016, samtidig som den økonomiske veksten fortsetter. De siste fremskrivningene frem mot 2020 viser at også norske klima gassutslipp er på vei nedover. For tre år siden viste fremskrivningene at gapet mellom utslippsmål og resultat i 2020 lå an til å bli ca. 8 millioner tonn. Nå ligger det an til å bli ca. 2 millioner tonn. Det er et resultat av klimapolitikken fra regjeringen og samarbeidspartiene.

Gode nyheter kan likevel ikke bli en hvilepute. Vi har nå en oversikt over landenes nasjonale bidrag under Paris avtalen, og det er helt klart at de ikke er tilstrekkelig for å nå avtalens målsettinger. Derfor må vi arbeide videre både nasjonalt og internasjonalt.

Norge har en ambisiøs klimapolitikk. Vi har meldt inn et mål om å redusere utslippene med minst 40 pst. innen 2030 sammenliknet med 1990, og vi skal gjennomføre det sammen med EU. Vi har aldri tidligere hatt et så forpliktende mål for utslippskutt. Vi må være forberedt på at gjennomføringen i Norge kan bli krevende og kreve nye tiltak og virkemidler. Det vil vi omtale i stortingsmeldingen vi legger frem før sommeren, med en overordnet strategi for oppfølging av dette målet.

Mange av de nasjonale bidragene som er meldt inn til Parisavtalen, er uklare, upresise og vanskelige å forstå. Derfor ga Paris-beslutningen partene i oppgave å lage en veiledning og regelverk for å gjøre avtalens bestemmelser gjennomførbare, når det gjelder progresjon i landenes innsats, og for å hjelpe partene i å utvikle klarere og mer ambisiøse mål. Det er dette som omtales som regelboken som skal være ferdig i 2018. Det er en viktig internasjonal oppfølging av Parisavtalen for at den skal fungere godt. Det er også noe av det som står på agendaen i Bonn i disse dager.

Regelverket må bl.a. utformes slik at landene får hjelp til å lage utslippsmål som dekker hele økonomien. Hvordan målene er utformet, er likevel ikke det viktigste. Det er selvsagt målenes innhold, og gapet mellom det som partene samlet har lagt frem i første runde med nasjonalt fastsatte bidrag, og det som kreves for å oppnå Parisavtalens målsettinger, utgjør trolig rundt 15 gigatonn i 2030. Det gapet var kjent allerede før Paris, og derfor var det så viktig, som Norge arbeidet for, at vi fikk gjennomslag for en global gjennomgang av samlet status for klimaarbeidet, krav til progresjon i landenes nasjonalt fastsatte bidrag, den såkalte femårsambisjonsmekanismen.

Et viktig mål i de forhandlingene som nå skjer i Bonn, er å få på plass en god fasilitativ dialog i 2018. Det er den første politiske foten i bakken etter Paris. Den vil gi et viktig signal om hvorvidt verdenssamfunnet står sammen, og om alle land arbeider for alvor med å oppfylle de langsiktige temperaturmålene i Parisavtalen.

Det er også viktig med kapasitetsbygging til de land som trenger det, og derfor jobber vi fra norsk side aktivt med å støtte opp under de mange kapasitetsbyggingsinitiativene som er etablert i løpet av det siste året.

Parisavtalen oppfordrer også landene til å lage langsiktige lavutslippsstrategier. Det er også strategier som kan bidra til å heve ambisjoner. I Norge er klimaloven et viktig første skritt, for de foreslåtte klimamålene for 2050 gir en viktig dimensjonerende ramme for hele det langsiktige klimaarbeidet. Strategien for grønn konkurransekraft som vi legger frem til høsten, vil også være en viktig brikke i så måte.

Støtte til utviklingsland for gjennomføring av klimatiltak er også helt sentralt for å nå Parisavtalens målsettinger. Det er nå sannsynlig at USA vil redusere sin støtte, og derfor vil vi videreføre og til dels styrke vårt store engasjement innen klimafinansiering.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:05:23]: Jeg vil ta opp Norges klimaforpliktelser og EU-kommisjonens forslag om regneregler for skog. I tillegg til forpliktelsene i kvotepliktig sektor, ETS, og i ikke-kvotepliktig sektor, ESR, innebærer EU-kommisjonens forslag en egen forpliktelse om ingen nettoutslipp fra den såkalte LULUCF-sektoren. Det gjelder arealbruk, arealbruksendringer som omfatter endringer av karbon i jordbruksareal, endringer i karbonlageret som følge av hogst og tilplanting og endringer i karbonmengde i eksisterende skog. Vi kan bare begynne å lære oss begrepet LULUCF. Det er lite kjent, vi må få en offentlig debatt av konsekvensene av EU-kommisjonens forslag i Norge.

Til tross for at det er bred internasjonal og nasjonal enighet om at økt mobilisering av biomasse fra skog er avgjørende for å løse klimautfordringene, har EU-kommisjonen lagt fram et forslag til regneregler – jeg understreker: regneregler – for skog som innebærer en sterk begrensning i Norges muligheter for å øke hogsten. Opptak av CO2 i norske skoger i dag er i størrelsesorden 30 mill. tonn. De foreslåtte regnereglene vil imidlertid innebære at opptaket blir tilnærmet null. Om det blir utslipp eller opptak, vil avhenge av avvirkningsnivået. Dette skyldes at CO2-opptaket etter regnereglene skal beregnes ved å sammenligne faktisk opptak i 2020–2030 med opptaket i en referansebane som tar utgangspunkt i den historiske bruken av skogen. Altså: I stedet for å ta utgangspunkt i hva som er en biologisk forsvarlig avvirkning, tar en utgangspunkt i historiske data. Det innebærer at dersom Norge skal øke produksjonen, kan vi få et minus, og det er tydeligvis sterke krefter som ønsker det slik. Derfor ble det sendt en delegasjon fra Nordisk råd for å møte representanter fra Europaparlamentet den 2. og 3. mai, og da ble vi kjent med at Norge ikke hadde noen mening om dette.

Statsråden har nå sagt at regneregler er viktig, at det er viktig å ha et høyt ambisjonsnivå, at det er viktig å ha et forvaltningsregime, og at avskoging er et problem. Avskoging sett med norske øyne er hogst. Er det virkelig slik at den norske regjeringa mener at det å hogge mer tømmer er et problem i klimadebatten framover, i våre klimaforpliktelser? Det må vi få et klart svar på her i kveld.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [20:08:31]: Når vi diskuterer oppfølgingen av Paris-avtalen, vil jeg minne om vår forholdsvis nære politiske historie. I mars 2000 gikk Bondevik I-regjeringa, sentrumsregjeringa, av på et viktig miljøspørsmål. Den KrF-ledete sentrumsregjeringa kunne ikke akseptere stortingsflertallets ønske om å svekke forurensningsloven for å bane vei for gasskraftverk på Mongstad. I 2017 gikk det ut en pressemelding fra Statoil som sa at gasskraftverket skulle fases ut over en periode på to år og legges ned etter å ha operert ulønnsomt i mange år. Samme skjebne fikk gasskraftverket på Kårstø ett år tidligere. Dermed forsvinner to store punktutslipp av CO2, og vi kan si: Det var vel det vi sa!

Klimaendringer er fortidas og nåtidas miljøsynder som må repareres for framtidas generasjoner. Da daværende utenriksminister i USA John Kerry signerte Paris-avtalen, gjorde han det med et av sine barnebarn på fanget. Dette var et sterkt bilde på hva det handler om – at våre barn og barnebarn skal ha de samme mulighetene i framtida som vi har i dag.

En av de tingene som har gjort Norge til et så vellykket land, som stadig topper statistikker over beste land å bo i, høy velstand, høyt lykkenivå osv., er at vi har kunnet stå sammen når det trengs. Den norske modellen er et fellesprosjekt. Velferdsstaten er et fellesprosjekt. Rammeverket for oljeutvinning, som har gjort oss til et av verdens rikeste land, er et fellesprosjekt. Skal vi lykkes med klimapolitikken, må også det være et fellesprosjekt.

Dette er et ansvar som ligger tungt på oss politikere. Vi har tradisjon for å sette oss sammen når det er viktige saker for landet, og danne brede forlik som står seg lenger enn en stortingsperiode. Om det gjelder forsvar, skatt eller – for den saks skyld – rovdyr: Brede forlik gir konsistens, og det er også med og fordeler belastningen når upopulære vedtak skal fattes.

Et grønt skifte vil ikke komme smertefritt. Ingen fundamentale endringer gjør det. Vi skal ikke svartmale dette allikevel. Det kommer mange positive endringer som vil berike folks liv, men endringer vil det bli. Det handler om at fotavtrykket vårt må bli mindre. Teknologi vil kunne løse mye, og jeg er optimist, men ikke alt kan løses av teknologi. Eksempelvis står fossilt brensel i dag for om lag 80 pst. av energiproduksjonen globalt. Samtidig mangler 1,4 milliarder mennesker i verden tilgang til strøm, ifølge Det internasjonale energibyrået.

Terje Aasland (A) [20:11:25]: Det var replikkordskiftet med statsråden som fikk blodet til å bruse litt ekstra, fordi han antydet at Arbeiderpartiet var mest opptatt av prosesser. Det sier den statsråden som har fått det eneste klimagjennomslaget knyttet til prosess på fire år. Det å tilslutte oss EUs klimarammeverk er den eneste tilslutningen regjeringen har fått i klimaarbeidet på fire år. Det er jo i høyeste grad en prosess. Det har etter den tid blitt argumentert for at vi ikke kan gjøre konkrete nasjonale tiltak, for å beskytte prosessen. Nei, Arbeiderpartiet er ikke så opptatt av prosesser, men vi er opptatt av å vite hvilke konsekvenser det får, det vi holder på med, hvilke forpliktelser som påvirker oss, som også representanten Lundteigen var innom nå nylig. Det aller viktigste for oss er hvordan vi skal nå de forpliktelsene og de målene som er satt. Derfor har vi gjentatte ganger utfordret på det, helt fra det tidspunktet da vi faktisk ga vår tilslutning til at vi skulle være en del av EUs klimarammeverk. Men det er Høyre og Fremskrittspartiet som har beskyttet seg bak denne prosessen om ikke å gå inn på noen tiltak.

Klimaloven er et tiltak regjeringen ble påtvunget. Høyre stemte riktignok for, Fremskrittspartiet stemte imot. Da vi i Stortinget vedtok at vi skulle være klimanøytrale fra 2030, var det en klar advarsel fra statsråden om at vi ikke måtte forstyrre prosessen. Så hvis det er en som har henvist til prosesser, er det i hvert fall dagens statsråd. Nå er det gått to år siden vi vedtok dette klimarammeverket, og vi aner ennå ikke hvordan det endelig ser ut, ei heller hvilket innhold og hvilke konsekvenser det får for oss. I april i fjor utfordret vi statsråden om å legge fram forslag til tiltak for å følge opp Paris-avtalen, fordi de tiltakene burde vært vedtatt i løpet av denne stortingsperioden, og fordi vi er opptatt av nettopp innholdet i politikken. Kanskje er det på tide at vi avslutter de prosessuelle debattene og får klart og tydelig fram konsekvensene for Norge og hvilke holdninger og endringer vi må påregne oss gjennom klimameldingen som blir lagt fram. Hvis ikke blir det en floskel og kun en prosessuell beskyttelse av dagens regjering i deres mang lende evne til å gjennomføre klimatiltak.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [20:14:10]: Litt av vitsen med å ha sånne initiativdebatter er å gi Stortinget mulighet til å løfte spørsmål, få svar fra regjeringen og gå i dialog om hvordan vi skal gå videre, men jeg opplever at det er mange spørsmål, mange krav fra stortingsflertallets side, men få svar fra regjerings side. Derfor går jeg bare gjennom noen av punktene som jeg har merket meg, og som jeg ønsker å få svar fra statsråden på.

Terje Aasland brakte opp spørsmålet om hvilken type tilknytning vi skal ha til EU. Vel, svaret er at man jobber etter en tilknytning, en bilateral avtale tilknyttet etter protokoll 31. Da er spørsmålet mitt: Hvilke overvåkningsmekanismer av avtalen og oppfyllelse fra norsk side er det statsråden legger til grunn at man skal ha da? Jeg merker meg hele tiden at statsråden sier at dette er en mye mer forpliktende avtale enn vi noensinne har hatt før. Det er jo feil. De folkerettslige forpliktelsene vi har overfor FN til å innfri våre klimamål, følger vi jo. Vi er bundet av dem, og vi føler oss i hvert fall forpliktet av dem, selv om statsråden skulle føle at han er mer forpliktet av EU.

Det andre spørsmålet jeg stilte, er: Vi skal i 2018 ha en gjennomgang for å se hva som er nødvendig bl.a. for å strekke oss mot 1,5-gradersmålet. Da er spørsmålet mitt: Mener regjeringen at EUs mål bør strammes inn for 2018? Hva gjør regjeringen for eventuelt å arbeide for en sånn type innstramming? Og hvilke konsekvenser mener regjeringen at en slik type innstramming bør ha for norske klimamål?

Det tredje spørsmålet mitt er: Når EUs kvotesystem er det viktigste virkemiddelet for å kutte utslipp i Norge, hvorfor er det ikke sånn at statsråden og regjeringen presenterer for Stortinget hvilke konsekvenser det EU-kvotemarkedet vi ser konturene av nå, vil ha for framtidige utslipp innenfor kvotepliktig sektor i Norge, og inviterer Stortinget til å ta en diskusjon om vi mener at vi burde stramme ytterligere inn på EUs kvotesystem, og om vi bør ha egne virkemidler innenfor kvotepliktig sektor i Norge for å få den ønskede effekten på innstrammingen av utslipp som det vi vil ha?

Så det siste spørsmålet: Jeg synes det er dypt problematisk at vi nå ikke har et nasjonalt mål, men at vi bare har et EU-mål. For er det én ting det norske embetsverket er godt på, er det å planlegge og nå mål vi setter oss. Derfor er spørsmålet mitt til statsråden: Hvilket mål er det regjeringen signaliserer til sitt departement at vi skal ha for utslippskutt i Norge fram mot 2020 og 2030? Hvor mye skal vi planlegge å kutte?

Statsråd Vidar Helgesen [20:17:32]: La meg først ta for meg reglene for skog- og arealsektoren. Det er altså slik at en norsk posisjon finnes, og den norske posisjonen er gjort kjent for EU og enkeltland. Vi mener det er viktig at politikk gir incentiv til nye klimatiltak i sektoren. Vi mener det er viktig at politikken stimulerer til bruk av fornybar biomasse i tråd med en lavutslippsutvikling. Vi mener det er viktig at man sikrer en balanse mellom de ulike arealkategoriene, slik at skog- og arealkategorien ikke fremstår som en utslippskilde i land som har et høyt nettoopptak. Vi har med utgangspunkt i dette tatt til orde for at opptak i eksisterende skog bør får telle med i 50 år i stedet for i 30 år, som kommisjonen har foreslått, bl.a. fordi vår skog vokser langsommere enn skog på kontinentet. Vi mener nye tiltak i eksisterende skog skal kunne bidra til å oppfylle målene i ikke-kvotepliktig sektor, dvs. fortetting og gjødsling i eksisterende skog. Vi støtter forslag om et tak på hvor mange skogkreditter som kan bidra til å oppfylle målene i ikke-kvotepliktig sektor, og vi mener at referansebanen og etablering av referansebanene skal være landenes ansvar. Det er noe av det vi argumenterer for. Vi har til og med holdt seminarer i Brussel for å sette lys på dette, og vi samspiller med andre land for å søke gjennomslag, og vi er aktive i parlamentet og i Green Growth Group for å fremme våre syn.

Når det så gjelder Aaslands syn på prosess og innhold, må jeg si at i de diskusjonene vi har hatt om EU-politikken, i diskusjonene om kvotesystemet, er det jeg har merket meg mest fra Arbeiderpartiet, en bekymring for at det blir for stramt for industrien de neste tiårene. Når det gjelder transportsektoren, som er den viktigste i ikke-kvotepliktig sektor, har Arbeiderpartiet sådd tvil om elbilpolitikken skal videreføres, og til og med gått inn for å vurdere å subsidiere bensin og diesel i distriktene. Det er ikke sånt det blir godt innhold i klimapolitikken av.

La meg så si til Eidsvoll Holmås at når det gjelder forholdet mellom EU-mål og norske mål, utslippskutt hjemme og ute, kommer vi tilbake til vurderinger av det i stortingsmeldingen som kommer neste måned. Vi vil der rette oppmerksomheten først og fremst mot ikke-kvotepliktig sektor og ikke mot innholdet i kvotepliktig sektor. Der ligger det fast at vi er for et strammere kvotemarked, vi er for en CO2-kompensasjonsordning for å unngå karbonlekkasje, og vi er for at det skal utløses så mye innovasjon som mulig i kvotesektoren, men vi trenger ikke å bruke mye tid på det sammenliknet med alle de viktige spørsmålene i ikke-kvotepliktig sektor.

Så får vi komme tilbake til de øvrige spørsmålene fra Eidsvoll Holmås.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:20:48]: Jeg får takke for statsrådens svar angående EU-kommisjonens forslag om regneregler for jord og skog. Når statsråden sier at de norske posisjonene er avgitt og kjent, var de ikke avgitt og kjent den 2. og 3. mai, da det var en stor delegasjon fra Nordisk råds næringsutvalg og holdbarhetsutvalg som besøkte EU-parlamentet og snakket med dem som hadde ansvar for saken der. Derfor er det vesentlig at statsråden forteller om at det er kommet nye dokumenter fra Norge til Europaparlamentet etter den 2. og 3. mai, for det var da ikke kjent.

LULUCF gjelder altså, som jeg sa

«arealbruk, arealbruksendringer som omfatter endringer av karbon i jordbruksareal, endringer i karbonlageret som følge av hogst og tilplanting og endringer i karbonmengde i eksisterende skog».

Det gjelder altså det fornybare karbonet, det grønne karbonet. Sverige har sagt sin mening, Finland har sagt sin mening, Norge hadde per 2. og 3. mai ikke sagt sin mening. Men det er viktigst for Norge – det er viktigst for Norge å si sin mening. Hvorfor er det det? Jo, fordi avvirkningen i skog i Norge er særlig lav i forhold til det som er biologisk forsvarlig avvirkning – altså Senterpartiets syn om at vi ikke skal hogge i fjellskog, vi skal ikke hogge i vernet skog, vi skal sikre det biologiske mangfold, vi skal sikre flerbruken, vi skal legge økt vekt på skogskjøtsel. Da bør en hogge mer av den hogstmodne skogen, altså hogstklasse V, som er utvokst, og som fanger lite CO2. Da må det være positivt å hogge mer.

Når statsråden sier at det skal være det nasjonale ansvaret: Det vi fikk greie på, var at det ikke skulle være noe nasjonalt ansvar. Det var EU-kommisjonens forslag. Det skulle være regelverk, og så var spørsmålet hvilket regelverk det skulle være. Skulle det basere seg på historiske avvirkninger, eller skulle en basere seg på hva som var en biologisk forsvarlig avvirkning? Det er spørsmålet. Og mitt spørsmål til statsråden er da: Ligger det i det statsråden nå sa, at det er den biologisk forsvarlige avvirkningen Norge legger til grunn – altså at når det ligger der, og vi har avvirkning i dag som ligger der, er det positivt på alle måter at vi øker avvirkningen opp mot det biologiske? Det er kjernespørsmålet, og det som det må bli offentlig debatt om i dag.

Ola Elvestuen (V) [20:23:53]: Jeg tror det er viktig å ta et steg tilbake. Hva er hele grunnlaget i Paris-avtalen? Det er at alle land må forplikte seg, alle land må oppfylle det de melder inn til FN, og det må mobiliseres, enten det gjelder samarbeid mellom land, enkeltland, lokale myndigheter, organisasjoner, bedrifter eller enkeltpersoner. Alt dette må mobiliseres for at vi skal klare å nå målene – ikke bare 2 grader, men få forsterket innsats og også kunne strekke oss mot 1,5 grader.

Jeg mener at en av de tingene vi har klart – eller forhåpentligvis klarer – i denne stortingsperioden, er nettopp å få mer systematikk i den norske innsatsen. Svakheten med det gamle klimaforliket var at dette var en tiltaksliste, men en tiltaksliste som ikke sto i forhold til de målsettingene som ble satt. Med å få en enighet om at vi skal gjennomføre sammen med EU, får vi en nødvendig systematikk som vi må ha fram mot 2030. Og når vi har den systematikken, sammen med en klimalov – som vi kommer til å vedta – gir det et grunnlag for det arbeidet som vi må gjennomføre i årene framover.

Det er ingen motsetning mellom det å ha en enighet med EU om hva vi må gjennomføre, og det å ha egne målsettinger nasjonalt. Det har de i Storbritannia – nå vil jo de gjerne ut – og det har de i Tyskland, det har de i Danmark, og det er flere land som også har en målsetting hvor en skal strekke seg utover det som er selve forpliktelsen.

Så er det ikke sånn at fordi en skal ha dette på plass og en må vente på prosesser i EU, gjennomføres det ikke tiltak nå. Tvert imot: Er det noe vi har forsterket i denne perioden, er det tiltak, enten det er å forsterke de positive virkemidlene vi har i forbindelse med nullutslippskjøretøy, den innsatsen vi har på biodrivstoff, eller det er det som gjelder kollektivtrafikk og tog. Vi har satt i gang prosessen med CO2-fond, det gjøres mye innen skipsfart, det er styrking av Enova, miljøteknologiordninger og endelig en satsing på hydrogen – det er mange områder hvor det drives framover.

Jeg håper at denne diskusjonen ikke viser at det nå kan reises tvil om viljen til å ha en enighet sammen med EU. Det er klart at vår regjering må gjøre det den kan for å gjøre den avtalen og påvirke prosessene der det er mulig fra norsk side, inn i EU. Men for den store helheten er det ingen tvil om at for at Europa skal nå sine mål, trenger man en felles gjennomføring, og Norge bør definitivt være en del av den. Den enkleste måten er å gjøre det via EØS-avtalen.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [20:27:04]: Ola Elvestuen ramset opp en rekke ting som Stortinget har vedtatt i løpet av den siste perioden på klimasiden. Felles for absolutt alle sammen er at regjeringspartiene var mot dem eller lot være å foreslå dem. Sånn er det bare, det er faktum, og det ser vi. Det store problemet med det er at vi fortsetter inn i en tid nå der en rekke av de tingene som Stortinget har vedtatt, er blitt motarbeidet av regjeringen. En av de nevnte tingene å ta opp der er bl.a. et CO2-fond for næringslivet, som Stortinget vedtok – jeg tror alle partiene var for det – og der man nå istedenfor å ha et CO2-fond for næringslivet, fra regjeringens side ønsker å ha et CO2-fond organisert på den måten som Enova er organisert.

Mitt poeng, og min grunn til at jeg overfor statsråden borer på hva som er det nasjonale målet for utslippskutt, er at det er bra for næringslivet å ha tydelige mål. Hvis man spør næringslivet – som jobber med å sørge for å selge varmeløsninger til oppvarming av hus – om hva som er best for dem, om det er et totalforbud mot oljefyr i 2020 eller å forholde seg til kvoteprisen fra EU, vil alle sammen selvsagt si at det er å forholde seg til totalforbud, for det er styringseffektivt, det er mulig å forholde seg til. Kvoteprisen til EU er det ingen som vet hva kommer til å bli i årene som kommer. Vi har massevis av prognoser og antagelser, og det vi vet fra embetsverket og fagdirektoratet til regjeringen, er at det ikke bidrar til den nødvendige omstillingen som vi alle sammen er opptatt av.

Den andre grunnen er at jeg er opptatt av hvordan et mål fungerer. Hvis vi ikke hadde hatt et tydelig 2020-mål om nasjonale utslippskutt, hvorfor i all verden skulle vi da elektrifisert Utsira? Hvorfor i all verden skulle vi hatt påtrykk fra Stortinget, og hvorfor i all verden ville regjeringen jobbet for å elektrifisere Utsira? Vi hadde ikke fått det til hvis det var sånn at dette var opp til oljeselskapene, og det var helt opp til dem å vurdere det opp mot kvotepliktig sektor. Hvorfor i all verden skulle vi investert i karbonfangst og -lagring hvis vi ikke også hadde et mål om å redusere nasjonale utslipp? Hvorfor i all verden skulle vi investert i elbil og gjort det på den måten vi hadde gjort hvis vi ikke også hadde hatt en nasjonal ambisjon om utslippskutt? Hvorfor i all verden skulle vi investert i biodrivstoff og prøvd å få opp biodrivstoffsatsing hvis det ikke var for at vi også hadde nasjonale mål for utslippskutt? Og som sagt, hvorfor i all verden skulle vi forbudt fyring med oljefyr hvis vi ikke har et forbud, hvis vi ikke har nasjonale mål for utslippskutt?

Problemet med det som er regjeringens mål nå, å si at absolutt alt som finnes av utslippsmål, skal gjøres i fellesskap med EU, er at vi mangler en dynamisk ramme der vi kan utvikle politikk for utslippskutt for Norge, for det kommer ikke til å være press for å klare å få det til. Det bekymrer meg sterkt, og det samme gjør det at statsråden fullstendig neglisjerer 2020-målene, selv om ambisjonen fram mot 2020 er stadfestet i Paris-avtalen.

Marit Arnstad (Sp) [20:30:30]: Det var representanten Elvestuens innlegg som fikk meg til å ta ordet, for jeg tror det er grunn til å klargjøre i alle fall et par ting.

Senterpartiet var med på å vedta at vi skulle ha en felles gjennomføring med EU når det gjaldt klimaavtalen, men jeg må jo si at det har skjedd ting etter det som gjør at en i alle fall blir nødt til å vurdere sider av det. Det er særlig to ting som vi ikke var klar over, og ikke var informert om på det tidspunktet.

Det ene er at da vi vedtok spørsmålet om felles gjennomføring, var vi forespeilet en bilateral avtale. Så har en i ettertid kommet med både protokoll 31 og EØS-avtale, og det er altså ikke avklart.

Det andre er det som også representanten Lundteigen har vært inne på her, at EU-kommisjonen har lagt fram et forslag omkring regneregler for skog som vil være alvorlig for alle skogrike land, og antakelig vil være alvorlig for norsk mulighet til å kunne bruke biomassen fra skog på en avgjørende måte for å bidra til å løse klimautfordringene.

Det vil være sjølmotsigende hvis ikke Norge både klart tar avstand fra EU-kommisjonens regler og også samarbeider med andre land i Europa for å bekjempe de reglene som EU-kommisjonen nå har foreslått, for det er regelverk som rett og slett står i motstrid til alt det regjering og storting tidligere har sagt når det gjelder å legge forholdene til rette for å utnytte muligheten for økt avvirkning og økt bruk av trevirke. Det er sjølsagt et spørsmål vi også må ta med oss i de videre drøftingene omkring gjennomføring av forpliktelsene etter Parisavtalen, for det kan ikke være slik at vi nå har blitt med på felles gjennomføring, og så er vi med på det for enhver pris, uansett på hvilken måte reglene slår ut for Norge, og uansett hvilke nye områder som tas opp i EU-systemet, og som får uante konsekvenser for norsk klimapolitikk.

Da er det ingen tvil om at det med skogreglene er et tema som vi overhodet ikke var kjent med da vi gikk inn for felles gjennomføring med EU. Det er en tematikk som jeg forventer må bli adressert i regjeringens klimamelding, og det må også adresseres i Stortinget til høsten, for vi får ikke mulighet til å drøfte den klimameldingen nå i vår – det er helt utelukket, den kommer vel en gang i juni, tenker jeg, i passe tid til at Stortinget ikke får behandlet den. Men det må i alle fall bli et viktig tema, før Norge på noen som helst måte går inn i de forpliktelsene som en har sagt en skal gjøre, sammen med EU.

Statsråd Vidar Helgesen [20:33:15]: Historiebeskrivelsen til representanten Eidsvoll Holmås er ganske besynderlig. La meg begynne med at han sier at vi ikke har noen interesse for 2020-målet. Vel, denne regjeringen overtok altså et utslippsgap på 8 millioner tonn. Det er nå nede i 2 millioner tonn på grunn av klimapolitikken til regjeringen og samarbeidspartiene. Så får Eidsvoll Holmås være så frustrert han vil over at Venstre og Kristelig Folkeparti har påvirkning på klimapolitikken, kanskje større påvirkning utenfor regjering enn det SV hadde i regjering, men den frustrasjonen skal jeg ikke gå dypere inn på.

Men det er bl.a. en mer forutsigbar politikk for biodrivstoff, der den forrige regjeringen hadde noe ganske annet. Det er en forutsigbar politikk for elbiler og elektrifisering av personbilmarkedet som vi har videreført og forsterket nettopp når den har begynt å virke, i stedet for å holde på grensen med 50 000 biler som den forrige regjeringen hadde. Det er en rekke andre tiltak vi har gjort, som virker – og de virker også frem mot 2020.

Så til 2030-målene: La meg si litt om kvotesystemet. Kvotesystemet har ikke fungert optimalt i inneværende periode. Det er noe alle erkjenner, og det er ikke minst på grunn av finanskrisen, på grunn av en kollaps i prismekanismene. Derfor har vi vært veldig opptatt av at selv om vi når kuttmålene med kvotesystemet for 2020 på europeisk nivå, og selv om vi kommer til å nå kuttmålene for 2030, må prismekanismen være sånn at den utløser innovasjon, og vi må ha et 2050-perspektiv også der for å få den tilstrekkelige innovasjonen. Det er en linje som mange andre progressive EU-land har delt, og da jeg deltok på Green Growth Group-møte for en tid siden – samme dag som rådet vedtok sin posisjon – ble det en forsterkning av kvotesystemet som utgangspunkt fra medlemsstatene. Det var positivt, og det var på linje med den retningen Norge mente vi skulle ta.

Så til overvåkningsmekanismen for 2030-målene: Vi tar sikte på en bilateral avtale, gjerne forankret i protokoll 31. Med protokoll 31 og en løsning der følger verken det ene eller det andre. Det vil være en fremforhandling med EU som vil avgjøre hva slags overvåkningsmekanisme vi skal ha. Verken en ESA-løsning eller en kommisjonsløsning følger av protokoll 31, det må avtales særskilt. Men det som er helt åpenbart, er at vi ikke kommer til å få noe mindre kontroll eller oppfølging på internasjonalt nivå enn det EUs medlemsstater får. Det ligger i den felles gjennomføringen. Det er en solidarisk aktivitet på EU-nivå, hvor hvert land må gjøre sin innsats og blir holdt ansvarlig for sin innsats, bl.a. gjennom de årlige utslippsbudsjettene vi kommer til å få.

Terje Aasland (A) [20:36:34]: Denne debatten går inn i samme spor som nesten alle klimadebatter har gjort de siste fire årene. Noen er særdeles fornøyd med det de har gjort, selv om det er svært lite, mens andre i denne salen er mer utålmodige. Noen blir kanskje litt vel selvtilfredse, og det kan være faren, for det som helt opplagt er sikkert når det gjelder Parisavtalen og vår oppfyllelse, er at vi ikke nå er der vi skal være. Vi vet heller ikke hva som må til av faktiske tiltak for å nå det vi skal i 2030. Det er en realitet. Oppsummert kan vi si det sånn. Da synes jeg det er litt merkelig at denne debatten kommer inn på det sporet den gjør nå, gang etter gang.

Komitéleder Elvestuen sier at de er mer systematiske nå. Ja, det må være Elvestuens oppfatning, men jeg tror han er ganske alene om den. Det er ikke mer systematikk i klimaarbeidet nå. Det eneste systematiske i klimaarbeidet nå, er at Venstre står i vandrehallen og griner på nesen hver gang regjeringen legger fram en klimasak. Det er det eneste systematiske som har skjedd i klimapolitikken. Det er ikke systematisk, det som foregår. Det er sånn at en hver gang må til Stortinget for å gjennomføre klimatiltak, med unntak av EUs klimarammeverk og tilslutningen til det. Det er en realitet. Da blir det kanskje grovt å bruke for store ord om hvordan en skal gjøre det.

Det at Stortinget etter oppfordring fra Venstre skal ta bind for øynene og gi sin tilslutning til EU og klima, så lenge det er EU og klima som henger sammen, det synes jeg er en skremmende tilnærming, som representanten Elvestuen egentlig oppfordrer til. Det er klart vi må vite konsekvensene for Norge som nasjon. Derfor er det høyst betimelig at vi stiller spørsmål. Når regjeringen legger fram en stortingsmelding som får full tilslutning i Stortinget, og den er basert på en bilateral avtale, må vi vite konsekvensene av å gjøre endringene. Det er jo helt naturlig. Det er forsvarlig at Stortinget gjør det. Hvis ikke ville det vært en uforsvarlig tilnærming til dette.

Jeg skal avstå fra komiteers og Arbeiderpartiets debatter før landsmøtet. Jeg synes bare det er litt bekymringsfullt med utviklingen som er på elbilmarkedet, og at ikke også statsråden og regjeringen synes det er litt urimelig – eller at det i hvert fall er betimelig å diskutere hvorvidt en skal holde på med den fulle subsidieringen av elbiler til kostnader over 1 mill. kr, eller om en skal gjøre noen begrensninger for å ha det mer bærekraftig i framtiden, sånn at en kanskje kunne brukt mer penger på å bygge infrastruktur for å nå et mål om at en skal ha utslippsfrie biler i nybilsalget fra 2025.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:39:37]: Etter Senterpartiets mening må regjeringa ta klart avstand fra kommisjonens forslag til regneregler når det gjelder skog. Når vi så snart får tilsendt det dokumentet som regjeringa har sendt til EU, kan vi vurdere hva som er regjeringas posisjon. Det skal bli interessant å se når det dokumentet er sendt til EU.

Ellers ser jeg at representanten Gunnar Gundersen er kommet, og det er bra. Jeg hadde håpet at han skulle ta ordet. Han har en stor jobb å gjøre her for å få regjeringa på rett kjøl – også i dette spørsmålet – når det gjelder bruk av skog og utmark. Han har en stor jobb å gjøre når det gjelder å få nye økonomiske rammebetingelser for skogbruk og treforedling på plass, få økt lønnsomhet på plass, slik at vi kan få en god næringslivspolitikk, en god klimapolitikk, men da må regjeringa ha en mening som er fornuftig og legge til grunn det biologiske, ikke det historiske, nivået for hva som har skjedd i skogene våre hittil.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [20:40:48]: Det er statsrådens manglende villighet til å svare på spørsmålene mine som gjør at jeg kommer opp igjen – pluss litt historieskrivingen hans.

La meg ta de to spørsmålene som jeg ber om svar på, først om overvåkingsmekanismen. Hvis statsråden får det som han vil: Hva ønsker statsråden, hva er Norges posisjon for hvordan vi ønsker en overvåkingsmekanisme for å sikre at Norge når sine mål? Det er det ene spørsmålet. Der svarer ikke statsråden klart. Han sier at dette skal vi forhandle om. Ja, det skjønner jeg selvfølgelig. Men hva er det statsråden ønsker? – Det er det ene.

Det andre spørsmålet er: Hva slags mål er det man har gitt beskjed om til embetsverket at man prøver å nå? Det er faktisk ganske viktig når man skal lage planer for framtiden, at man lager planer som strekker seg mot et mål. Man sier at et eller annet sted mellom 0 og 40 pst. reduksjon av CO2-utslippene i ikke-kvotepliktig sektor er der vi skal være. Jeg hørte statsråden da han presenterte dette forliket sitt med EU, denne felles forpliktelsen, at han sa at mesteparten skal tas i Norge.

Da jeg hørte Erna Solberg snakket om dette nylig i forbindelse med perspektivmeldingen, sa hun at en betydelig del skal tas i Norge. Det er med andre ord interessant for Stortinget å vite: Hva er det egentlig statsråden og regjeringen mener? Hva er det man styrer etter? Det er det man styrer etter som det er størst sannsynlighet for at man klarer å nå. Det ser vi i alle de andre landene som har en klimapolitikk, som har en nasjonal dimensjon. Der sier man at dette er det vi skal styre etter, og så skal vi ha fleksible mekanismer i tillegg, men det er dette vi styrer etter. Men hvis regjeringen ikke styrer etter noe som helst, ja, da har man heller ikke noen sjanse til å klare å nå de målene. Og hvordan hadde det gått med EU, hvordan hadde det gått med verden hvis alle land hadde oppført seg som denne regjeringen, som sier at vi har bare tenkt å forplikte oss til noe, og så lar vi de andre gjøre jobben? Hva slags mål er det regjeringen styrer etter?

Til slutt må jeg bare si litt om regjeringens historieskriving og systematikken i politikken. Til historieskrivingen er det følgende å si: I regjeringens egen perspektivmelding er det to ting som er påfallende. Det ene går på systematikken. Man har sluttet å snakke om norske utslippskutt. Man lager ikke lenger en eneste tabell, verken i budsjett eller i perspektivmelding, som viser noen framskrivninger av CO2-utslippene. Det andre som står, er tydelige tall. Det er ikke før i 2030 man klarer å nå det som er Stortingets vedtatte mål for 2020! Regjeringen trenger altså ti år ekstra på å sitte. Og da sier jeg at vi trenger en ny regjering.

Det siste som er viktig å si, er at når man ber regjeringen ramse opp hva slags politikktiltak man fra regjeringens side har fått til, så sier man biodrivstoff, som altså regjeringen konsekvent har ført en kamp mot stortingsflertallet for å unngå å ha økte ambisjoner på.

Ola Elvestuen (V) [20:44:10]: Det er egentlig representanten Aasland som gjør at jeg tar ordet, men også andre. Det er ingen tvil om at det med et borgerlig flertall har blitt en større systematikk i arbeidet. Det ene er at vi forlenger elbil-fordelene fram til 2020. I forbindelse med behandlingen av energimeldingen ble det gjort mange vedtak, også målsettingen om nullutslipp fra 2025. Dette følges nå opp i Nasjonal transportplan, med de målsettingene som er der. Vi har i fellesskap gått inn for at vi må ha en avtale med EU, som helt klart er en forpliktelse som er mye sterkere enn det Norge har vært villig til å ha tidligere. Det følges også opp nå med en klimalov.

Da vi ratifiserte Parisavtalen, gjorde Stortinget også vedtak som systematiserer hvilke saker vi skal ha tilbake, fram mot 2020.

Det er ingen tvil om at det er et helt annet regime det nå legges opp til, enn det som var tidligere.

Men jeg synes denne diskusjonen også viser følgende: Hva ønsker man egentlig på den rød-grønne siden når det gjelder spørsmålet om å ha et samarbeid med EU? SV har jo stemt imot. Senterpartiet har sterke innvendinger, som videreføres i dag. Jeg merker også at Arbeiderpartiet vil stille spørsmål ved hva som egentlig er enigheten som kommer.

Hele grunnlaget for Parisavtalen er at vi må ta et eget ansvar, men det må også være et samarbeid mellom land. Europa og EU er en motor og har et stort ansvar for å drive klimapolitikken framover internasjonalt, og det er ingen tvil om at det vil være helt riktig og en selvfølge også for Norge å være en del av det.

Gunnar Gundersen (H) [20:46:26]: Enkelte ganger kan det være hyggelig bare å sitte i salen for å følge med på en interessant debatt – og klimadebatten er veldig interessant. Nå kommenterte representanten Lundteigen at jeg var kommet inn også, så derfor tenkte jeg at jeg fikk melde meg på litt i debatten. Det er jo ingen tvil om at det foregår en kamp i EU om hvordan skogen skal telles med. Det er heller ingen tvil om at skogen kanskje er den viktigste positive aktøren vi har når det gjelder klimaproblematikk i Norge. Det er bygd opp en fantastisk ressurs. Vi har et nettoopptak, som representanten Lundteigen sa, på halvparten av våre utslipp, og vi bør stelle godt med den.

Så hørte jeg også hva statsråden sa. Jeg er ganske fornøyd med det statsråden sa, hvis det er en posisjon vi har gått inn med i EU. Jeg hørte ham si at vi skulle stimulere til nye opptak. Det er ingen tvil om at regjeringen har gjennomført gjødslingstiltak som gjør at vi kommer til å få enda større opptak. Det er kommet med denne regjeringen. Vi har en ambisiøs strategi når det gjelder biodrivstoff. Det var ikke akkurat veldig ambisiøst under den forrige regjeringen. Jeg hørte ham si at vi skulle stimulere til fornybare løsninger, vi skulle ha en balanse, og det skulle ikke bli en utgift i samfunn der man hadde nettoopptak i skog. Det mener jeg er ganske gode posisjoner. Hvis vi da i tillegg sier at vi går inn i allianse med Sverige og Finland rundt hva som er fornuftige løsninger, mener jeg det er ganske fornuftig. Det det dreier seg om, er jo å definere bærekraftbegrepet og la land faktisk drive en ressurs ut fra bærekraftige kriterier. – Nå ser jeg at Svein Roald Hansen er kommet inn.

Vi har diskutert dette flere ganger når vi har vært på EFTA- og EØS-delegasjonsmøter i Brussel, og vi har selvfølgelig prøvd å følge med på hva som skjer. Men man må altså definere bærekraftskriterier og gjerne også verne det som skal vernes, ta hensyn til de biotoper som det skal tas hensyn til – alt det – men innenfor de rammene man da setter, bør hele samfunnet innse at man må bruke skogressursen veldig aktivt skal man kunne nå klimamålsettingene. Det tror jeg egentlig hele salen er enig i, og sånn sett synes jeg det er både riktig og viktig at Senterpartiet bringer skogen fram i debatten. Jeg synes den burde ha mye større posisjon, for fotosyntesen er en fantastisk mekanisme – den er gitt oss helt gratis. Vi sitter stort sett og diskuterer milliarder til «carbon catching systems», men så har vi altså fotosyntesen som en helt gratis mekanisme gitt oss fra naturen – og den bør brukes aktivt. Der er representanten Lundteigen og jeg enige, men jeg var også ganske fornøyd med det statsråden ga som svar, og derfor synes jeg også debatten er interessant å følge med på.

Per Rune Henriksen (A) [20:49:33]: Jeg skal ikke forlenge denne debatten unødvendig, men jeg synes det er litt vesentlig å svare på et spørsmål som representanten Elvestuen stilte: Hva ønsker egentlig Arbeiderpartiet av et samarbeid med EU?

La det være helt klart: EU er en progressiv kraft i det internasjonale klimaarbeidet, som en viktig alliert for Norge i dette. Vi er også så tett sammenvevd med Europa handelsmessig og politisk at det er en stor fordel for oss å samarbeide tett i klimaarbeidet. Men la det også være klart at Norge, særlig i energipolitikken og også i store deler av klimapolitikken, har et helt annet ståsted enn resten av Europa, og det får noen konsekvenser. Når vi har et innslag på 69 pst. fornybar energi i vårt energiforbruk, er det himmelhøyt over det som er i resten av Europa.

De tiltakene vi skal sette i verk for å komme videre, vil nødvendigvis være mer kostbare enn tiltakene i Europa ellers, fordi vi holder på å plukke høyere hengende frukter enn resten av Europa gjør. Derfor må vi være oss særdeles bevisst hvordan EUs politikk vil slå inn i Norge hvis den skal praktiseres i Norge: Hva er lurt for oss i Norge å gjøre? Dette handler ikke om ambisjonene, det handler om hvordan vi skal nå dem. Det er ikke et poeng i seg selv at det å nå ambisjonene skal svi eller smerte. Det gir ingen klimakutt i seg selv.

La meg ta noe som gjør meg virkelig bekymret, som statsråden sier her. Han sier at Arbeiderpartiet ikke har store ambisjoner, fordi vi forsvarer industrien når det gjelder klimakvotesystemet, ETS. Jeg går ut fra at han da refererer til vår sterke bekymring for CO2-kompensasjonens videre skjebne i ETS-systemet. Det handler ikke engang om klimagassutslipp, det handler om at norsk industri som blir drevet av ren, fornybar kraft, må betale en pris i kraftprisen sin på grunn av at det er CO2-prising i resten av Europa. Utslippene fra denne industrien behandles på lik linje med alle andre utslipp. Derfor er dette et glitrende eksempel på at det som kan framstå som fornuftig i andre land, ikke er fornuftig i Norge.

Det er andre eksempler også. Skog er blitt nevnt her – et veldig bra eksempel. Hva er viktig for Norge i det videre arbeidet – både for at vi skal få til og bidra til reelle kutt, og for at vi skal gjøre det så kostnadseffektivt som mulig?

Det er en rekke andre spørsmål oppi dette også. Vi skal samarbeide med Europa og EU, men vi har nasjonale interesser i dette – økonomisk, men vi må også sørge for at vi blir en faktisk og reell drivkraft i kampen for å få ned utslippene.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [20:52:54]: Per Rune Henriksen trakk opp en debatt her på slutten som handlet om den spesielle situasjonen Norge er i i sitt forhold til EU. Men han trakk også fram den ene tingen som er spesielt med Norge i forhold til resten av Europa, nemlig at vi har veldig høy andel fornybar energi. Den fornybare energien ba stortingsflertallet regjeringen komme tilbake igjen til Stortinget med i forbindelse med energimeldingen og lage en tydelig plan for hvordan vi kunne bruke fornybar energi til å fase ut fossil energi. Det valgte regjeringen å la være å gjøre. Det er en av de tingene som er spesielt med Norge.

Av de to andre tingene som er spesielt med Norge, er den ene at vi har mye høyere energiforbruk og CO2-utslipp enn de andre landene i Europa. Norge er et av de fem–seks landene i verden som bruker mest energi per innbygger – absolutt mest. Vi ligger også langt over EU-gjennomsnittet på utslipp per innbygger. Derfor er jeg ikke enig med Per Rune Henriksen når han sier at vi må tenke på hva det er som er dyrt. Vi må også tenke på at vi har et større fotavtrykk enn gjennomsnittsborgeren i EU har, og det betyr at hvis det bare er nullutslipp som er godt nok, må vi faktisk gå nedover i et høyere tempo enn det mange av de andre skal gjøre for å nå de målene. Regjeringens politikk gjør ikke det. Den sier bare: Vi skal gå i det tempoet som markedet tilsier at vi skal gå, og som EUs kvotepris til enhver tid tilsier at vi skal gå.

Den tredje tingen som er spesielt med Norge, er at vi er en stor oljeproduserende nasjon. Her er det et viktig poeng, for Norge går jo ikke inn for EUs klimapolitikk som handler om energieffektivisering – der går vi ikke inn på det samme nivået som EU-landene gjør. Vi går imot en del av den energieffektiviseringen som skjer, og det er klart fordi dette er imot norsk gassproduksjon. Vi vil ikke påta oss forpliktelser for fornybar energi på samme linje som EU-land gjør, og det er fordi vi vet at fornybar energi går til fortrengning av fossil olje og fossil gass. Internasjonalt jobber ikke regjeringen for at regnskogen skal oppta CO2 og hindre CO2-utslipp og på den måten hindre global oppvarming, men vil istedenfor at regnskogen skal bli stående sånn at norsk olje kan bli til flybensin, og at regnskogen skal kunne komme til erstatning for økte utslipp fra flysektoren på den måten den gjør, og som regjeringen argumenterer veldig sterkt for.

Det er ingen tvil om at det at vi er den oljenasjonen som vi er, har gitt oss enorm rikdom. Men det er heller ikke noen tvil om at det preger de posisjonene Norge tar internasjonalt og opp mot EU. Med dagens regjering, som består av en rekke klimafornektere, har det dessverre ført til at regjeringen inntar en svært lite offensiv posisjon.