Svein Flåtten (H) [10:06:32] (ordfører for saken): Jeg er glad for at et stort flertall av partiene i Stortinget får øye på omtrent det samme som regjeringen når de løfter blikket og ser fremover – de perspektivene som kommer til å møte oss. Så er det selvfølgelig forskjeller, og det ser man av innstillingen, men på veldig mange sentrale områder deler Stortinget oppfatninger om hva som vil være viktig.

Først og fremst har vi en utfordring i at mange flere blir eldre i årene som kommer. Det er en demografisk utvikling som innhenter oss, enten vi vil eller ikke – men som regel vil vi jo det, for alternativet er ikke særlig aktuelt. Denne demografiske endringen over tid er vår kanskje største utfordring. Det betyr at vi må ha flere, ikke færre, i arbeid i årene som kommer. Høy sysselsetting er bærebjelken i vårt velferdssamfunn. Samtidig er det en helt vesentlig livskvalitet for den enkelte å ha en jobb som sikrer inntekt, sikrer personlig utvikling gjennom livet, og det er også det som mest utjevner forskjeller i samfunnet. Det å ha en jobb og ikke ha en jobb er det som skaper forskjeller, det som skaper ulikhet.

I tillegg er det en sentral balanse for staten mellom hvor mange som bidrar til samfunnets inntekter, og hvor mange som mottar fra samfunnet. Hvis for mange blir stående utenfor arbeidslivet, blir byrdene større på færre. Fundamentet for velferdssamfunnet forvitrer. Dette er en utfordring som bare kan håndteres gjennom å legge til rette for at flest mulig kommer i jobb. Hovednøkkelen er, som angitt i perspektivmeldingen, en stadig bedre utdannet og mer kompetent befolkning som kan ivareta fremtidens jobber og bidra i den internasjonale og globale konkurransen mellom bedriftene som vi ser. Vi trenger flere med høyere akademisk kompetanse, flere med gode fagutdanninger, flere som bidrar til økt digitalisering og bruk av stadig forbedret teknologi i verdiskapingen.

Vi trenger også en best mulig integrering i arbeidslivet, ikke minst av innvandrere. Den internasjonale migrasjonen er uforutsigbar. Det har vårt land nylig erfart. God språkopplæring og god utdannelse, ikke minst gjennom raskt å komme inn i arbeidslivet, er den beste politikk for den enkelte innvandrer og styrker bærekraften i vårt velferdssamfunn, et velferdssamfunn som trygger alle gjennom sine tjenester, men som først og fremst og fremfor alt er et sikkerhetsnett for dem som trenger det, og dem som av forskjellige grunner faller utenfor underveis.

Samtidig må vi sørge for at folk ikke bare lever lenger – det gjør vi jo – men også at vi jobber lenger. Ellers får vi ikke bærekraft i dette. Kanskje skal vi ikke jobbe lenger hver dag – utviklingen synes å gå i motsatt retning – men lenger utover i alder, når vi kan. Skatte- og trygdesystemene må gjøre det mer lønnsomt å jobbe og å jobbe lenger. Skattesystemene må gjøre det mer lønnsomt å investere, investere mer og i de riktige tingene som gir arbeidsplasser og bidrar til vekst.

Vi har små forskjeller og liten ulikhet i Norge. Norge skårer høyest på indikatorer for livskvalitet og livsglede. Så vil vi senere i debatten – ser jeg av merknadene – sikkert få høre mye om at forskjellene er økende, og at vi går mot noe som kanskje ligner mer et klassedelt samfunn. Vi har små forskjeller i Norge. Vi har hatt det lenge. Vi kommer til å fortsette å ha det, uansett hvordan man måler, uansett hvordan man argumenterer, økonomisk, sosialt og geografisk. Den neste generasjons muligheter er også på en helt annen måte enn for et par generasjoner siden uavhengig av foreldregenerasjonen og ikke minst uavhengig av hvor man bor i landet. Den utviklingen vil fortsette. Det legger perspektivene i denne meldingen til rette for.

Vårt land har store ressurser, ikke minst gjennom oljen og inntektene derfra, som vi klokelig har vekslet om i andeler i et differensiert næringsliv over hele verden, en unik buffer for et land som har gode muligheter også utenom oljen, ikke minst i fisk, mineraler og høy kompetanse hos befolkningen. Det blir sentralt fremover å bruke våre ressurser, ikke minst de store som årlig kanaliseres gjennom offentlig sektor, på en mest mulig effektiv måte. Vi har gode offentlige velferdsordninger, men må hele tiden passe på at ressursene brukes effektivt, og at vi holder produktiviteten oppe, også i offentlig sektor.

Det samme gjelder i privat sektor. Der har produktivitetsveksten falt de siste ti årene. Det er i tillegg en økt utfordring at petroleumsnæringen ikke vil være den samme vekst- og produktivitetsmotor som før. På lengre sikt vil oljeaktiviteten kunne bety mindre for vårt land, men den vil fortsatt være betydelig. Den må derfor fortsatt ha stabile og forutsigbare rammebetingelser og må sikres tilgang til nye arealer. Skatteregimet for petroleumsnæringen har tjent oss vel og bør ligge fast. Kompetanseoverføring fra olje til andre næringer vil bli stadig viktigere. En fremtidig vekst vil komme i næringer med mindre avkastning enn i olje, og vi må derfor legge til rette for og omstille til et næringsliv som er tilpasningsdyktig, og som tiltrekker seg kapital.

Skattereformer med planlagte reduksjoner i selskapsskatten og skatten på arbeidende kapital vil derfor være et godt virkemiddel for å redusere kapitalkostnadene for norskeide virksomheter. Samtidig krever fortsatt velstandsvekst en politikk som fremelsker innovasjon og videreutvikling, ikke minst i kombinasjon med nødvendige reformer av offentlig virksomhet. Så må vi forberede oss ytterligere på det grønne skiftet, som er i gang, og som vil være sentralt for næringspolitikken i overskuelig fremtid. Samfunnets virkemidler må settes inn slik at globale utslipp reduseres, og må ikke virke konkurransevridende for norske virksomheter. Samtidig må vi internasjonalt forberede oss på den økte proteksjonismen og den mer introverte politikken vi ser konturene av i flere land. Vårt land, av alle, er avhengig av verden rundt oss, og vi må bidra det vi kan til å opprettholde internasjonal handel og forbindelse mellom landene.

Vi er avhengig av tilgang til større markeder. Jeg er derfor glad for at i hvert fall et solid flertall i komiteen slutter seg til at vår lille, åpne økonomi og dermed vårt velferdssamfunn er avhengig av verden rundt oss, ikke minst vår tilknytning til de europeiske markeder gjennom EØS-avtalen og andre internasjonale handelsavtaler. Det vil være et helt sentralt arbeid for enhver fremtidig regjering å slå ring om vårt velferdssamfunn slik at vi kan bevare og styrke våre avtaler om mest mulig frie bevegelser av varer, tjenester og ikke minst investeringer.

Landets finansformue i Statens pensjonsfond utland understøtter over tid den økonomiske utviklingen. Jeg er glad for at komiteen støtter en forventet realavkastning på 3 pst. for uttak fra fondet, men at en også legger til at finanspolitikken skal tilpasses situasjonen i norsk økonomi slik at svingninger i produksjon og sysselsetting kan utjevnes – slik det har vært gjort særlig de siste tre årene som nå er gått siden oljeprissjokket rammet norsk økonomi. Jeg oppfatter også at Stortinget fortsatt stiller seg bak hovedprioriteringen fra 2001 om at oljepengebruken skal innrettes mot infrastruktur – dvs. veier og jernbane – kunnskap og vekstfremmende skattelettelser som kan skape nye og omstilte arbeidsplasser, men også sikre de eksisterende. Det må vi aldri glemme.

Arbeidet med en mer effektiv organisering av offentlig forvaltning er krevende, både praktisk og ikke minst politisk, men det er nødvendig for at vi stadig skal kunne tilby forbedring i tjenestetilbudet uansett hvor i landet folk bor. Alternativet for å møte det stadig økende inndekningsbehovet i offentlig sektor er økt sysselsetting – det må vi få til – mer effektiv forvaltning, økt privat medfinansiering eller rett og slett økte skatter, men ingen av disse alternativene kan alene være løsningen på fremtidens finansieringsutfordringer når det gjelder velferdssamfunnet. Det er rundt disse vurderingene at komiteen selvfølgelig deler seg i synspunkter på hvordan man skal løse denne finansieringen av vårt velferdssamfunn.

Vi har et meget godt utgangspunkt – det er det ingen tvil om – men vi står også overfor betydelige utfordringer. Noen av dem kjenner vi, andre kjenner vi ikke. Tross vår høyt utdannede befolkning og vårt produktive næringsliv trenger vi omstilling. Vi trenger økt yrkesdeltakelse, og vi trenger å få mer ut av offentlige ressurser. Det vil være helt sentralt sammen med et aldri hvilende arbeid for internasjonal handel og internasjonalt samarbeid. Det har gitt vårt land, og det har gitt Europa, både fred og økonomisk vekst over svært lang tid. Samtidig er det viktig at vår solide statsøkonomi ikke blir en sovepute for ikke å foreta de nødvendige systemreformer i samfunnet over tid.

Jonas Gahr Støre (A) [10:16:27]: Valget til høsten er viktig for Norge. Det er et veivalg i mange enkeltsaker, og det er et verdivalg. Det handler om hva slags Norge vi vil være. For velgerne er det et valg mellom to tydelige alternativer – en regjering av Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden og en Arbeiderparti-ledet regjering på den andre.

Perspektivmeldingen trekker opp de lange linjene for vårt samfunn, flere tiår fram i tid. Omtalen av utfordringene kan mange slutte seg til: Arbeid til alle er nøkkelen til finansieringen av det spleiselaget velferdsstaten er. Flere må få muligheten til å arbeide. Det økonomiske handlingsrommet framover blir mindre, særlig etter Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens rekordhøye oljepengebruk. Samtidig trengs det nye, store investeringer, særlig innen omsorg for våre eldre, ny teknologi, kunnskap og kompetanse. Skal vi ta vare på vår samfunnsmodell, må vi forbli et teknologisk moderne, produktivt og nysgjerrig samfunn med små forskjeller, deltakelse fra alle og likeverdige muligheter i hele landet.

Det er i svarene på disse utfordringene at alternativene skiller lag, som representanten Flåtten korrekt sa. Det er her både veivalg og verdivalg kommer klart til syne.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens politikk svarer ikke på utfordringene den selv beskriver. Den tar oss i feil retning. Det har de fire årene vist. Såkalt vekstfremmende skattekutt gir ikke vekst eller flere nye arbeidsplasser. En høyrepolitikk som øker forskjellene, svekker mulighetene til omstilling og felles innsats. En passiv næringspolitikk griper ikke mulighetene Norge har med sine fortrinn. En uhemmet pengebruk har økt underskuddene og satt kortsiktighet foran langsiktighet.

I en krevende tid der vi trenger å stå sammen, har statsråder sådd splid der de burde ha samlet. Vi har ikke råd til fire nye år med usosiale skattekutt, økende underskudd på statsbudsjettet og en politikk som mislykkes med det aller viktigste – å få flere i arbeid.

Det haster derfor med å gjøre det viktigste for Norge til det viktigste i norsk politikk – og til det viktigste i den økonomiske politikken. Derfor har Arbeiderpartiet skrevet en egen perspektivmelding, og den gir våre svar på de utfordringene vi mener vi nå står overfor.

Mye er bra i Norge. Vi har mange muligheter. Nå går det litt bedre med norsk økonomi. Det gleder vi oss over. Men som sentralbanksjefen sa i februar: Omstillingene ligger foran oss. I vårt svar på perspektivmeldingen skisserer vi fem utviklingstrekk som må snus.

For det første: Andelen som er i jobb, var i fjor på sitt laveste på tyve år, og den faller. På Fremskrittspartiet og Høyres vakt skapes det for få arbeidsplasser i privat sektor. Flere må arbeide.

For det andre: Fremskrittspartiet og Høyre har gjort det mindre attraktivt å organisere seg og mer attraktivt å ansette folk på utrygge kontrakter. Den utviklingen må snus, det må ryddes opp i arbeidslivet.

For det tredje: De økonomiske forskjellene øker. Det er dårlig for tillit og samhold i samfunnet, og det svekker vår omstillingsevne. Også den utviklingen må snus.

For det fjerde: Produktivitetsveksten i Norge er nær null. Den må opp.

Og for det femte: Velferdsstaten er ikke bærekraftig med dagens kurs. Derfor må vi føre en økonomisk politikk og en politikk for offentlig sektor som gjør oss i stand til å betale for en velferdsstat i verdensklasse, også for dem som blir eldre i årene som kommer, også for våre barn og barnebarn lenger fram i tid.

Disse utfordringene er store hver for seg. I kombinasjon er de svært store. Sammenlignet med perspektivmeldingen i 2013 er anslagene for årlig produktivitetsvekst fram mot 2060 nedjustert fra 1,8 pst. til 1,5 pst.

Solberg og Jensen har feilet i det de for få år siden mente var aller viktigst – å øke produktivitetsveksten. Samtidig opplever vi at andelen som er uten arbeid, er rekordhøy og økende. Særlig har ungdom fått det mer krevende på arbeidsmarkedet.

Denne kombinasjonen, minkende andel i arbeid og svak produktivitetsutvikling, er svært uheldig. Vi må gjøre mer for å få flere i jobb. Vi må gjøre mer for at vi igjen får produktivitetsvekst.

Skal vi lykkes med å løse disse utfordringene, trenger vi til fulle kvalitetene i den norske modellen. Norge er, som en av verdens mest åpne økonomier, som representanten Flåtten også omtalte, utsatt for krefter som virker på alle land. Møter vi passivt endringer fra ny teknologi, globalisering og migrasjon, så øker forskjellene.

Utviklingen må møtes av en fast politisk vilje til å gi alle like muligheter, i by som i land. Økende økonomisk ulikhet er et av de største samfunnsproblemene i mange land over hele verden. Vi må ikke la ulikhetene bite seg fast hos oss. Derfor trengs en annen politisk vilje enn den dagens regjering viser, der Fremskrittspartiet har programfestet at det ikke er en politisk oppgave å redusere forskjeller. Ja, noen mener det følger av utviklingen at det er mindre rom for politikk i dag, at politikk ikke nytter, at mennesker og samfunn må tilpasse seg kreftene.

Arbeiderpartiet mener det er motsatt. Politikk nytter.

Dette er nettopp tid for å mobilisere politisk vilje for å:

• styrke våre samfunn, de lokale og det nasjonale, små og store fellesskap

• gi trygghet for familien, gjøre en innsats for å gi barna våre en god start i livet, gi trygghet for våre eldre – en politikk for likestilling og like rettigheter som gir alle en sjanse

• støtte nye næringer der vi har spesielle forutsetninger, som vår rene kraft og foredling av våre naturressurser, havets enorme muligheter

• satse politisk sammen med partene i arbeidslivet og kunnskapsinstitusjonene våre for å sikre at alle får kunnskap og opplæring gjennom hele livet – livslang læring, i møte med et arbeidsliv som krever oppdatert kompetanse

Men på område etter område forsterker høyresidens politikk negative utviklingstrekk. I land etter land der de styrer, står skattekutt øverst på listen av satsinger, mest til dem med mest fra før – så også i Norge. Ulikhetene øker. Et stort og voksende samfunnsproblem blir dermed større. Det er det høyrepartiene etterlater seg: feil politikk på feil tidspunkt.

Arbeiderpartiet vil føre en mer offensiv politikk for trygt arbeid til alle og kompetanse gjennom hele livet – skape og dele, plikter og rettigheter, i den rekkefølgen. Det skal vi klare. Det er politikk vi skal gjennomføre etter stortingsvalget til høsten.

Men vi kan si klart fra allerede nå: Det blir krevende – og mer krevende etter fire år med Høyre og Fremskrittspartiets politikk i regjering. Handlingsrommet er nærmest brukt opp av Fremskrittspartiet og Høyre. På fire år har de økt oljepengebruken mer enn på de tolv foregående, inkludert finanskrisebudsjettet i 2009.

Siv Jensen ble den første finansministeren i historien til å gjøre uttak fra pensjonsfondet. De nærmeste årene er det ikke rom for noen ytterligere opptrapping i bruken av oljeinntekter. Erna Solbergs regjering har effektivt redusert kommende regjeringers handlingsrom til å møte framtidige utfordringer.

Derfor, nå som prioriteringene blir mye tøffere, er det enda viktigere at vi klarer å gjøre det viktigste – det viktigste, det rettferdige, det som bygger på det beste ved Norge. Vi skal investere mer, ikke mindre, i fellesskapsløsninger og de viktigste oppgavene våre. Når prioriteringene blir tøffere, betyr veivalgene og verdivalgene mer.

Arbeiderpartiets perspektivmelding legger på en rekke punkter fram konkret politikk. La meg nevne det i kortform.

For det første: En trygg økonomisk politikk og en aktiv næringspolitikk vil gi flere arbeidsplasser i privat sektor. Vi vil digitalisere industrien, etablere verdiskapingsprogrammer innenfor strategisk viktige næringer som havnæringene. Vi vil bruke det statlige eierskapet til å sikre at viktige kompetansemiljøer forblir i Norge, og bruke offentlige anbud for å bygge hjemmemarkeder som i sin tur kan skape eksportmuligheter. Vi skal ha en verdensledende offentlig sektor, bygget i tillit på dyktige og kompetente ansatte. Vårt helsevesen skal være verdensledende innen e-helse innen midten av 2020-tallet – for å nevne noe.

For det andre og like viktig: en langt kraftigere satsing på kompetanse – læring gjennom hele livet, en mer ambisiøs kompetansepolitikk for å få flere i arbeid. For mange av dem som ikke er i jobb i dag, er ikke kvalifisert for oppgaver i et høyproduktivt norsk næringsliv. Derfor vil Arbeiderpartiet prioritere læring gjennom hele livet – fra mer fagpersonell i barnehagene til tidlig innsats i skolen, en markert økt satsing på yrkesfagene til en bred kompetansereform for arbeidslivet utviklet i tett samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene våre.

Dette er vårt svar i møte med den svake produktivitetsutviklingen. Produktiviteten skal opp fordi vi igjen skal bli best på å ta i bruk ny teknologi og nye måter å løse arbeidsoppgavene på. Da må vi ha verdens mest kompetente arbeidsstyrke. Sammen med partene i arbeidslivet skal vi virkeliggjøre denne visjonen og sette i gang fra dag én.

For det tredje vil Arbeiderpartiet redusere, ikke øke, forskjellene i Norge. Det viktigste er å sørge for at flere kommer i arbeid. Vi vil styrke det organiserte arbeidslivet, bl.a. ved å doble fagforeningsfradraget og skjerpe regelverket mot useriøse tilstander og kontrakter. Vi vil gjøre skattesystemet mer omfordelende og satse sterkere på lønnstilskudd til bedrifter som ansetter personer som sliter med å komme seg i jobb.

For det fjerde: Vi skal gi våre eldre verdighet og trygghet – et løft innen velferdsteknologi som kan gjøre det mulig for flere å bo hjemme så lenge de selv vil, en kommuneøkonomi som gir trygghet – også for våre eldre.

Og for det femte: klima. Arbeiderpartiet la i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2017, som det første politiske partiet i Norge, fram konkrete forslag om hvordan vi skal nå målet, skritt for skritt, om å kutte klimagassutslippene med 40 pst. innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå.

Dette følger vi lojalt og ambisiøst opp. Utslippene skal ned, og det på en måte som skaper nye industrielle muligheter i lavutslippssamfunnet.

Så hører jeg at høyrepartiene påstår at de stiller seg bak noe av den samme politikken. Det er bare det at etter de fire årene vi nå legger bak oss, har Fremskrittspartiet og Høyre stadig vanskeligere for å bli trodd når de sier det. De har vanskeligere for å bli trodd fordi de faktiske resultatene etter fire år på så mange områder er dårlige, med økende ulikhet, økende underskudd, svakere produktivitetsvekst og en lavere andel i jobb. De har vanskelig for å bli trodd fordi de ikke prioriterer det viktigste. Tidlig innsats i skolen har år for år blitt avspist med små summer. Våre forslag er stemt ned. Nå, på tampen, lover Erna Solberg at dette blir det neste store. Det står ikke til troende.

Fremskrittspartiet og Høyre sliter med å bli trodd fordi det i neste stortingsperiode ikke er mulig å øke oljepengebruken i nærheten av så mye som de fire siste årene. Det skal regjeringen ha: Den sier det selv. Handlingsrommet er marginalt. Og det er allerede brukt opp mange ganger på Høyre og Fremskrittspartiets løfter om skattekutt og en lang rekke valgløfter.

Vi kjenner fra Høyre og Fremskrittspartiets historie hva som vil skje dersom dette får fortsette: Underskuddene vil øke, og skattekutt er til syvende og sist viktigere enn skole og eldreomsorg.

Arbeiderpartiet viser fram et troverdig økonomisk alternativ med et ansvarlig skatteopplegg som gir lavere eller uforandret inntektsskatt for tre av fire og en noe høyere inntekts- og formuesskatt for dem av oss med mest. Ni av ti pensjonister skjermes. Vi sier klart ifra om hvordan disse midlene skal anvendes – bl.a. til satsing på tidlig innsats for våre barn og en verdig omsorg for våre eldre.

Regjeringspartiene gjør på sin side opp regning uten vert. Høyre og Fremskrittspartiet annonserer kutt på et sted mellom 20 mrd. kr og 50 mrd. kr uten å fortelle hvordan dette skal henge sammen med utviklingen de selv skisserer i perspektivmeldingen. Det er uansvarlig.

Valget til høsten er et veivalg og et verdivalg. Det handler om hva slags Norge vi vil ha, og hva slags Norge vi vil være.

I mange land opplever de nå svakere fellesskap og økende forskjeller. Det er gift mot omstilling. Dit vil ikke vi. Det valget står nå. Hvis alle skal med, må vi styrke, ikke svekke, det som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i – satsing på kompetanse og produktive jobber, trygghet for våre eldre, en velferdsstat i verdensklasse, små forskjeller, et organisert arbeidsliv og mange i arbeid.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:30:21]: Norge er godt rustet til å møte fremtidens utfordringer. Vi har høy arbeidsdeltakelse, store naturressurser, høy kompetanse og solide finanser. Velstanden er jevnt fordelt sammenlignet med de fleste andre land, og folk flest har i stor grad ressurser, frihet og mulighet til å styre sine liv etter egne vurderinger, ønsker og behov – altså et veldig godt utgangspunkt, selv om vi har vært igjennom en lavkonjunktur siden 2014 og fortsatt er preget av reduserte investeringer i petroleumssektoren og lavere oljeprisnivå.

Debatten om den forrige perspektivmeldingen, i 2013, synliggjorde de politiske skillelinjene og uenighet om bruk av virkemidler for å nå viktige samfunnsmål. Felles for alle som deltok i debatten den gang, var at ingen kunne forutsi at oljeprisen skulle falle som en stein allerede sommeren 2014. Det viser at fremtiden er usikker, og at vi som folkevalgte ikke må overfokusere på pengebruk og bevilgningenes størrelse, men vri fokus over på prioritering av ressursene, kostnadseffektive løsninger innenfor offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon og måle resultatene av politiske vedtak. Mindre retorikk og mer substans i den politiske debatten kan faktisk bidra til å berike det norske folk.

De gylne årene er over, blir det hevdet. Det er kanskje mer presist å si at de gylne oljeårene er i ferd med å fases ut, i den forstand at vi må ha større fokus på annen industriell utvikling, samtidig som vi opprettholder olje- og gassproduksjonen for å møte økende etterspørsel etter rene norske produkter. De store skiftene kommer ikke over natten, og ny industri trenger tid på innovasjon, kommersialisering og etablering i markedet. Det er ikke slik at fornybarsektoren plutselig er både lønnsom og kommersielt tilpasset markedets behov. Denne utviklingen skjer over tid og med store politiske bidrag for å få frem ny teknologi. Lønnsomheten i fornybarsektoren kommer, og enkelte segment er allerede lønnsomme fordi de store industrielle lokomotivene investerer i sektoren og bruker sin kompetanse til å utvikle kostnadseffektive løsninger. Det skaper både nye produkter og nye arbeidsplasser, som vil bidra til fortsatt vekst og velstand i Norge og i resten av verden.

Ensidige forsøk på å avvikle norsk olje- og gassproduksjon tilrettelegger for mindre kostnadseffektive og mer forurensende løsninger på kort sikt, fordi verdens etterspørsel etter energi ikke avtar, men øker. I tillegg vil begrensninger på utvinning av norsk olje og gass sette nærmere 200 000 arbeidsplasser i spill og undergrave fremtidige generasjoners mulighet til frihet og velstand. Vi skal leve av oljen i mange år, men vi må fortsatt gjøre det mer lønnsomt å satse på ny teknologi og å etablere fremtidens arbeidsplasser, bl.a. ved å senke skatter, tilpasse oss konkurrerende land, styrke utdannings- og kompetansemiljøene og bygge ut norsk infrastruktur til beste for bedriftene og folk flest.

I likhet med tidligere meldinger legger perspektivmeldingen 2017 hovedvekten på en analyse av sentrale økonomiske utfordringer som Norge står overfor de kommende tiårene. Men i tillegg peker denne meldingen også på regjeringens strategier for å møte utfordringene vi stilles overfor, dvs. ikke bare analyser, men politisk retning og veivalg.

Fremtiden skapes – den vedtas ikke, og de viktigste beslutninger for fremtidig vekst og velstand gjøres hver dag av enkeltmennesker, familiene, bedriftene og mange små og store institusjoner i samfunnet. Politiske vedtak gir føringer, regler og rammer for aktiviteten i samfunnet, men det er de små og store beslutningene hos de ulike aktørene som i sum bidrar til å realisere våre samfunnsmål.

En hovedmålsetting for Norge de neste årene må være å sikre alle like muligheter til utdanning og arbeid, tilrettelegge for flere arbeidsplasser i privat sektor og opprettholde et sosialt sikkerhetsnett som fanger opp dem som faller utenfor, og som ikke kan leve av egen arbeidsinntekt.

Hvordan skal vi så realisere et slikt mål og en slik ambisjon for samfunnsutviklingen? Perspektivmeldingen peker på behovene for økt produktivitet, økt sysselsettingsandel, flere må stå lenger i arbeid, og flere må over fra deltid til heltid. Samtidig må vi effektivisere offentlig ressursbruk og få mer ut av pengene som brukes på velferd.

Det finnes ulike løsninger for å saldere fremtidige budsjetter. Noen mener at skattene må økes for å sikre staten større inntekter. Fremskrittspartiet er helt uenig i den løsningen. Det finnes ingen eksempler på at økt skatt gir mer eller bedre velferd, snarere tvert om.

Jobber vi mer, blir det vinn-vinn. Flere i jobb senker trygdeutgiftene, øker verdiskapingen og den enkeltes inntekt og bidrar til inkludering. Men vi kan ikke tvinge folk verken til å jobbe eller til å jobbe mer. De må selv gjøre sine valg, men en forutsetning for å få flere inn i arbeidslivet er at det lønner seg å jobbe. Lavere skatt handler ikke bare om at det er riktig at folk beholder en større del av pengene de selv tjener – det handler også om å styrke arbeidslinjen. Det skal lønne seg å jobbe, og flere må over fra offentlige ytelser og inn i det ordinære arbeidslivet. Hvis staten tar det meste av fortjenesten ved ekstra arbeidsinnsats, senkes motivasjonen. Motsatt vil lav skatt gjøre det mer attraktivt å jobbe mer.

I kombinasjon med økt arbeidsdeltakelse og økt produktivitet må vi fortsette å effektivisere offentlig sektor og utfordre etablerte strukturer og organisering av offentlig tjenesteproduksjon, ikke bare i staten, men også i kommunene, hvor det er store kostnadsforskjeller mellom de beste og dårligste på sammenlignbare tjenester. Samspillet mellom offentlig og privat må stimuleres og utvikles for å effektivisere ressursbruken og utnytte ledig kapasitet som gir positive bidrag til offentlige budsjetter. Kjøp av private helsetjenester og større valgfrihet har bl.a. bidratt til at sykehuskøene er kraftig redusert, og sykmeldte kommer raskere tilbake i jobb.

Nye Veier AS er et godt eksempel på ny organisering for å planlegge og bygge mer helhetlig og ikke stykkevis og delt som tidligere. Det gir mer vei, raskere og billigere, med besparelser på mange titalls milliarder – et godt eksempel på hvordan vi kan effektivisere offentlig sektor ved å organisere virksomheten på en ny og bedre måte.

Regjeringsskiftet i 2013 og snart fire år med «ikke-sosialistisk» flertall har gjort Norge bedre rustet til å sikre fremtidig arbeid og velferd. Siden behandlingen av forrige regjerings perspektivmelding har Norge opplevd minst tre sjokk. Det første sjokket var nok størst for Arbeiderpartiet, som ikke fikk fornyet tillit ved valget 9. september 2013, så for hele nasjonen da oljeprisen falt til rekordlave 30 dollar per fat i løpet av halvannet år, og så kom migrasjonsbølgen høsten 2015. Det første ga noen muligheter, men de neste skapte store utfordringer for norske arbeidsplasser og norsk økonomi. Nå har det snudd, ikke av seg selv, men fordi vi har ført en riktig økonomisk politikk og en strengere asyl- og flyktningpolitikk. Arbeidsledigheten er snart tilbake på samme nivå som før oljeprisfallet, nye bedrifter etableres, og optimismen blant norske bedrifter og husholdninger er tilbake. Politikken virker, og Arbeiderpartiets kritikk om for mye og for lite, for tidlig og for sent synes kun å være uttrykk for egen frustrasjon, uten forankring i virkeligheten.

Jeg skal ikke bruke mye tid på Arbeiderpartiets kritikk av oljepengebruken i denne stortingsperioden, for i realiteten har jo ikke Arbeiderpartiet evnet å bruke færre oljepenger enn regjeringen i sine alternative budsjetter. For Fremskrittspartiet er det helt greit.

Før valget i 2013 lovte vi velgerne å prioritere helse, infrastruktur, justis og forsvar, og vi har levert på samtlige. Regjeringens prioriteringer har vært veldig tydelige på behovet for å styrke viktige områder og bidra til trygghet, vekst, nyskaping og bedre rammebetingelser for norske bedrifter. Det skal vi fortsette med.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:39:45] (komiteens leder): Når det gjelder perspektivmeldingen, er spørsmålet om hvordan vi skal opprettholde verdiskapingen som grunnlaget for velferden, et spørsmål som komiteen har tatt på alvor og presentert ulike løsninger for, men det er også, som saksordføreren var inne på, felles beskrivelser av hva som er nødvendig.

Hva skal vi leve av i framtiden? Mye av svaret kan vi finne ved å se på vår egen historie. Petroleumsformuen og den nordiske modellen har vært sentral for norsk verdiskaping og velferd. Norge var et relativt rikt land både før oljen og før etableringen av den nordiske modellen. 1800-tallets Norge var riktignok fattig sammenlignet med Norge i dag, men ikke sammenlignet med datidens Europa.

Norsk økonomi har hatt en sterk utvikling siden starten på 1990-tallet. Det skyldes ikke bare høye oljepriser og et godt bytteforhold med utlandet, men også en gunstig demografi. Både andelen eldre og unge har avtatt, mens andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder har økt. Men siden andelen unge har avtatt, kunne dette ikke vare. Derfor er det grunn til å stoppe opp ved fødselstallene i Norge, som nå går nedover. De er høyere enn EU-snittet, men de har falt fra 1,98 per barn per kvinne i 2009 til 1,71 i 2016. Og som høringen viste, var det ikke lett å få svar på årsakene til dette, men det er viktig å få det klarlagt.

En stor utfordring er globalt voksende ulikheter, ikke minst i rike land, men også i Norge, som et rikt land. Forskjellen mellom fattige og rike land har riktignok blitt mindre siden 1980-tallet. Samtidig har globaliseringen skapt større forskjeller internt. Rike lands arbeidere opplever at konkurransen om jobbene blir hardere, og at lønningene stagnerer. Hvis gevinsten ved handel ikke blir fordelt, blir arbeiderne tapere og eierne vinnere.

IMF viste for noen år siden utviklingen i rike og fattige land, og hvordan den hadde vært de siste 25 årene. Konklusjonen var at mindre ulikhet gir raskere og mer varig vekst, og at offentlige fordelingstiltak kan ha en positiv virkning på økonomisk vekst. Dessuten kan forskjellssamfunn gi politisk ustabilitet, et dårlig investeringsklima og økt gjeldsoppbygging.

Den tredje store utfordringen verden står overfor, er global oppvarming med miljøødeleggelser som følge. Det er stor enighet blant verdens klimaforskere om at konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren bidrar til dette.

Det er enighet om at vi skal ta et klimaløft, og vi har i denne perioden bidratt for å få dette til: sist, men ikke minst ved å få en klimalov på plass og nye forpliktende vedtak om kutt.

Jordens biologiske mangfold er truet på mange hold. Ett eksempel er krisen i havet, der ni av ti fiskerier er overfisket eller på grensen til overfisket, og der fisken får i seg stadig mer plast, med uante konsekvenser for oss mennesker.

Hva er så løsningen for bærekraftig verdiskaping og velferd? Taletiden er kort, så det må bli skjematisk: Vi må arbeide for at flest mulig får arbeid, og at den enkeltes livskvalitet og norsk verdiskaping dermed sikres på sikt. Dagens og framtidens lavkonjunkturer må møtes med en selvstendig penge- og valutapolitikk, en aktiv motkonjunkturpolitikk og moderate lønnsoppgjør. Vi må satse videre på den nordiske velferdsmodellen, som har gitt oss historiske fortrinn. Vi må også verne om arbeidstakerrettigheter og styrke etterutdanning og arbeidsmarkedstiltak, og vi må sørge for at de som driver med verdiskaping, også får incentiver i form av det vi bestemmer her i dette hus. Kunnskap er vesentlig – forskning og infrastruktur likeså. Der har dette flertallet vist vei.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:44:48]: I Norge har vi vært gode på å samarbeide. Vi har et land med stor grad av tillit og sterk fellesskapsfølelse. Vi i Senterpartiet mener at nasjonalstaten, med den sterke kontrakten den er mellom folk og myndigheter, er et godt rammeverk – et rammeverk for fellesskap, for omfordeling og for langsiktighet, der vi løfter hverandre sosialt når det er enkeltpersoner eller grupper som har utfordringer, og der det har vært en politisk vilje til å løfte hverandre geografisk hvis det er enkeltområder i landet som står overfor spesielle utfordringer. Vi har brukt politikken til å løfte hverandre både sosialt og geografisk. Fellesskapet i nasjonalstaten er et vern for dem som sliter. Gjennom løft og følelsen av et reelt fellesskap har det vært en sterkere vilje til omfordeling. Og vi lever av hverandres arbeid.

Det er nok noe av suksessen i Norge over tid: den fellesskapsfølelsen vi har hatt, at vi har hatt en høy sysselsettingsgrad, og at vi har hatt et arbeidsmarked der samarbeidet har vært sterkt. Det har vært et sterkt trepartssamarbeid, med sterke fagbevegelser, ansvarlige arbeidsgivere og en aktiv stat. Vi har de siste årene sett veldig godt hvor viktig det har vært med moderate oppgjør og ansvarlighet når landets økonomi trenger det.

At det norske folket sa nei til EU i 1972 og 1994, har sikret at vi i dag har vår egen valuta – at vi har den norske kronen, ikke euroen. De siste fire årene har alle – til og med Erna Solberg, som har vært den fremste forkjemperen for euroen – rost kronen gang etter gang, hvor viktig det er at vi nettopp har den når konjunkturen har gått imot oss.

Lønnsoppgjørene har vært ansvarlige i den siste fireårsperioden, valutaen har korrigert konkurranseulempene, og vi har hatt en lav rente. Ergo skulle man tro at investeringene i norsk industri gikk opp, men der er det veldig bekymrende tegn. Selv om investeringene i olje- og gassnæringen nå har gått ned, er det ikke investeringene i industri som har gått opp, det er investeringene i eiendom. Ifølge tall fra SSB vil det i år bli investert i overkant av 20 mrd. kr i industri, men rundt 200 mrd. kr i eiendom. Vi kan ikke bo oss til rikdom, og vi kan ikke bo oss til framtidig velferd, så en av hovedutfordringene uansett kommende regjering er: Hvordan skal vi klare å få opp investeringene i norsk verdiskapende næring? Hvordan skal vi klare å få lengre verdikjeder i Norge? For noe av suksessen vår, i tillegg til at vi har hatt et sterkt fellesskap, kommer av at vi har vært rike på naturressurser, og av hvordan vi har forvaltet dem. Men ser man historisk på det, går de reelle verdiene på naturressursene ned, og det er de landene som klarer å foredle, som har suksess. Når vi nå er på vei til gradvis å fase ut olje- og gassinntektene, er det der nøkkelen til videre velferdsvekst ligger.

Min oppfordring, som egentlig går til alle, og Senterpartiets bekymring i meldingen, er: Hvordan skal vi klare å reise en ny industripolitikk? Hvordan skal vi klare å skape nye verdier? Vi tror at det rammeverket vi har, nettopp med en sterk nasjonalstat – en stat som bidrar aktivt, der vi lærer av tidligere, historiske trekk, at man i nedgangstider har satt i gang statlige virkemidler – er det beste svaret også framover.

Til slutt: Jeg håper at dette er en av de siste ukene av denne regjeringens styringsperiode, for vi mener det har vært feil medisin bare å satse på skattekutt, og at man har satset på en politikk der man ikke har sett hele landet, noe som har økt forskjellene. For suksessen i Norge har kommet av det motsatte, nettopp at vi har løftet hverandre, sett fellesskapet og brukt statens virkemidler aktivt, også i de områdene av landet som sliter.

Terje Breivik (V) [10:49:25]: Perspektivmeldinga er nyttig og interessant lesing. Utfordringane og moglegheitene framover er store og betydelege – og verken kan eller må takast lett på. Klimaproblemet og berekrafta til velferdssamfunnet er begge delar avgjerande for fridomen til dei som kjem etter oss – at dei har same, og helst betre, moglegheiter til å realisera og leva det gode liv og kan nyta og nytta naturen, slik me har gleda av. Heldigvis har snart fire år med borgarleg, ikkje-sosialistisk fleirtal lagt eit godt grunnlag. Trass i rekordfallet i oljeprisen, med den kanskje verste krisa nokon gong for den viktige leverandør- og vedlikehaldsindustrien langs kysten på Sør- og Vestlandet, tyder mykje på at pilene igjen peikar i rett retning. Den makelause evna næringa eller industrien sjølv har til å omstilla seg, saman med tiltaka me har sett inn frå Stortingets side, gjer at ein kan skapa nye, sikre arbeidsplassar. Og ofte, med utgangspunkt i eksisterande teknologi og kompetanse, utviklar ein nye løysingar retta mot marknader som etterspør grøne verdiar.

Noreg, med den viktige eksportindustrien langs kysten i spissen, har gode føresetnader for å utgjera ein forskjell, ikkje berre bidra til at verda lukkast i å gjera noko med klimaproblemet, men òg leggja grunnlaget for ny industri, nye arbeidsplassar og ikkje minst finansiering av framtidig velferd og fridom. Denne utviklinga og politikken må fortsetja og forsterkast, viss ikkje er eg reelt bekymra for at me overlèt unødvendig store utfordringar til komande generasjonar.

Det raud-grøne fleirtalet som hadde makta, har ikkje akkurat overtydd som opposisjonsparti. Eg vonar verkeleg at veljarane veit å setja pris på parti som bidreg til faktiske resultat, ikkje primært brukar tida på eigenmarkering og lite faktabasert retorikk. Det er trass alt resultat, ikkje retorikk og oppfatningar, som flytter samfunnet framover.

Eg er samd i hovudutfordringane og konklusjonane som vert trekte i perspektivmeldinga. Fleirtalet tek likevel noko lett på ein del problemstillingar og skisserer få – om nokon – nye verkemiddel for å løysa dei. Det dreiar seg om klima- og miljøutfordringane, og det dreiar seg om berekrafta til velferdsstaten i møte med ei aldrande befolkning.

I innstillinga har Venstre peika på tre hovudomsyn for politikken som må førast for å møta morgondagens utfordringar, slik dei vert skildra i perspektivmeldinga. For det fyrste må han vera framtidsretta. Politikken me fører i dag, må ha som mål at også barna og barnebarna våre får veksa opp med ein skule som sikrar utdanning, eit helsestell som held dei friske, og velferdsordningar og fellesskap som stiller opp når dei treng hjelp. Det betyr at me er nøydde til å leggja om norsk økonomi slik at me ikkje er avhengige av olja.

For det andre må ein berekraftig økonomi vera grøn. Ein grøn økonomi vil ta vare på jorda og vera levedyktig også når olja tek slutt. Det betyr at me er nøydde til å skatta smartare for å stimulera til grøn næringsutvikling, grøn livsførsel og gjera det meir attraktivt og lønsamt å ta klimavennlege val i kvardagen og i styreromma.

For det tredje må velferdsstaten finansierast slik at me ikkje tømmer oljefondet. Fortset dagens trend i pengebruken, vil statsbudsjettet få store underskot og oljefondet vil vera tomt innan 2050. Det betyr at me må følgja og vidareutvikla handlingsregelen for oljefondet.

Som ein konsekvens av dette fremjar Venstre to viktige forslag i innstillinga. Det eine handlar om å prioritera dei svakaste, i staden for dei som har mest og er best stilte, gjennom å greia ut ei reform med jamnare satsar for arbeidsløysetrygd og helserelaterte ytingar som uføretrygd, arbeidsavklaringspengar og sjukeløn.

Det andre forslaget er knytt opp mot handlingsregelen. Isolert sett er det positivt at Stortinget i dag vedtek å senka regelen til 3 pst. Forslaget frå Venstre vil likevel sikra oss langt betre mot kortsiktig tenking som medfører at fondet vert tappa for kapital i staden for reelle kutt, omprioriteringar og sparing og investering gjennom å knyta forbruket av fondet meir opp mot faktiske resultat enn berre storleik.

Eg tek som avslutning opp dei nemnde forslaga.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:54:21]: Det haster med å få klimagassutslippene ned fra dagens nivå både i Norge og i resten av verden. Jeg tror Venstres representant var den første som i dybde snakket om klimaet i denne debatten, og det sier egentlig sitt om hele diskusjonen rundt perspektivmeldingen. Den er for smal, og den tar ikke inn over seg at vår generasjon befinner seg i det som sannsynligvis er en eksistensiell krise for vår levemåte og vår sivilisasjon. Hvis vår generasjon ikke greier dramatisk å omstille hele vår økonomi i løpet av noen år, ødelegger vi livsgrunnlaget for våre etterkommere og ikke minst for de menneskene som ikke er så heldige å bo i noen av de rikeste landene i verden i nord.

Om verden skal nå sine klimamål, må store deler av verdens fossile ressurser bli liggende under bakken. Dette gjelder også norske fossile ressurser. Mange av de omfattende investeringene som er planlagt eller ønskes gjennomført av flertallet i Stortinget, kan ende opp som store feilinvesteringer om verden skal nå sine klimamål. Det er det på tide å ta på alvor.

Vi har en industri som kan bære oss gjennom det grønne skiftet. En målrettet industripolitikk og å legge fra seg denne næringsnøytraliteten som høyresida holder så høyt, må til for å få til det grønne skiftet. Om vi både skal nå klimamålene og sørge for at de store investeringene framover kommer i framtidas industri og produksjon, er det – igjen – nødvendig å la fossile ressurser bli liggende.

Men de beste erfaringene fra norsk olje- og industripolitikk og -historie, viser at vi kan utvikle nye arbeidsplasser og verdier som kommer alle til gode. Klimavennlig industri har i mange år vært et konkurransefortrinn, og dette fortrinnet blir stadig viktigere. Den store velsignelsen med det norske oljeeventyret er ikke at vi fant olje i seg selv, men at vi utviklet en modell for å høste den oljen som kom alle til gode, som sørget for at kompetansen ble i Norge, produksjonen ble i Norge, arbeidsplassene ble i Norge. Med sterke fagforeninger og et sterkt fellesskap mellom det offentlige og arbeidsgiver og arbeidstaker har vi bygd en industri til å være stolt av, og som er det beste grunnlaget for å løse klimakrisen på norsk jord.

Noen er fortsatt klimaskeptikere i denne salen, og det er ikke noe nytt. Fremskrittspartiet har lenge hatt monopol på den øvelsen i salen, og heldigvis er de alene om det. Men vi har også en annen kategori skeptikere i salen, og det er forskjellsskeptikere. Trass i at finansministeren gjentatte ganger i denne salen de siste ukene har sagt at forskjellene i Norge ikke øker, slår regjeringen selv fast i perspektivmeldingen at forskjellene øker. Da er det opportunt å peke på at de øker, så man kan skylde på innvandrerne. Det har vært en trend gjennom flere tiår at forskjellene har økt i Norge, og de har økt raskere i Norge enn i mange andre sammenlignbare land. Regjeringens skattepolitikk har ført til at de med de største formuene og inntektene har kommet klart best ut, og dette bidrar selvfølgelig til å øke de økonomiske forskjellene ytterligere.

Det er avgjørende å bevare og styrke tilliten i det norske samfunnet for å være best mulig i stand til å møte framtidas utfordringer. For å få til det må det føres en politikk for reduserte forskjeller, i motsetning til dagens politikk, som i stor grad har lagt opp til større forskjeller. Jeg er helt enig i representanten Breiviks utsagn om at vi må prioritere mer til dem som har minst, framfor dem som har mest, men det er altså det motsatte av det flertallspartiene har holdt på med de siste fire åra.

Flere politikere fra høyresida hevder ofte – de tør ikke så ofte å hevde det i salen her, men de hevder det gjerne i tidsskrifter som Minerva og sånne ting på høyresida – at vi ikke har råd til velferdsstaten i framtida og derfor må kutte i helt sentrale velferdsordninger. Dette er en feilslått og ganske historieløs strategi. Jeg vil minne om at store deler av velferdsstaten og samfunnet vårt er bygd opp i en tid da landet hadde langt dårligere råd enn i dag, og før vi fant olje. Det er måten vi har organisert velferden vår på, som har bidratt til at vi har kunnet vokse oss så sterke og utvikle en så sterk velferd, ved å sørge for at alle fikk ta del i veksten, alle fikk økt kjøpekraft, alle hadde en trygg jobb å gå til. Så hadde man også langt større ressurser å disponere for å skape et rettferdig samfunn.

Små forskjeller og høy tillit mellom folk er et sentralt bidrag til den samlede produktiviteten i samfunnet. Studier utført av OECD viser at ulikhet hemmer økonomisk vekst. Dette burde mane til refleksjon når flere politikere på høyresida ensidig hevder at skattekutt vil føre til økt økonomisk vekst. Det har vi ikke sett mye til til nå, og det er kanskje fordi nesten 40 pst. av formuesskattekuttene regjeringen er så stolt av, har gått til formuende pensjonister og ikke til det næringslivet høyresida sa det skulle gå til.

Til slutt bare en liten refleksjon rundt tidspunktet for debatten om perspektivmeldingen, i oppkjøringen til et valg og i innspurten av en travel sesjon: Burde ikke denne debatten finne sted i starten av stortingsperioden? Burde ikke dette være en debatt som legger premissene for hvordan vi diskuterer politikk i resten av perioden? Jeg tror det hadde vært til norsk debatt og norsk politikks beste. Da kan det også hende at flere politikere hadde tort å gjøre noe f.eks. med den for høye oljepengebruken framfor å polemisere rundt den ved periodens slutt.

Rasmus Hansson (MDG) [10:59:59]: Denne perspektivmeldingen legges altså fram idet vi går inn mot et stortingsvalg som er et veivalg for norsk samfunn og norsk politikk. Det har Miljøpartiet De Grønne tenkt å bidra til.

Perspektivmeldingen er regjeringens perspektiv på samfunnsutviklingen og forutsetningene for den utviklingen i flere tiår framover. Det er selvfølgelig en vanskelig øvelse, men det er en øvelse som helt klart vil bli lettere hvis man tar inn over seg hva som faktisk kommer til å skje i de tiårene vi står overfor.

Miljøpartiet De Grønne er enig med nesten alle talere, så vidt jeg kan høre, i at vi står overfor mer ulikhet i samfunnet. Det må vi gjøre noe med. Vi er enig i at vi står overfor en økende utfordring med statlige utgifter til et økende antall eldre. Vi er enig i det overordnede målet om at vi skal ha et samfunn med velferd, trygghet, likhet og framfor alt livskvalitet i Norge, også om 30 år. Vi er enig i at en av nøklene til dette er arbeid til flest mulig og til flere enn i dag – flere jobber, nye jobber i nye næringer og, etter Miljøpartiet De Grønnes mening, å dele på jobbene i et mer fleksibelt arbeidsliv der ikke noen arbeider 120 pst. og noen arbeider 0 pst.

Skal vi lykkes med å gjøre dette, må vi også ta inn over oss hva som faktisk kommer til å styre endringene i årene som kommer. Og hva er det? Jo, det er at vi skal utvikle et samfunn som er vesentlig annerledes enn det samfunnet vi har i dag. Teknologien, jobbene, økonomien, samferdselen blir annerledes. Hvis dette skal slå positivt ut for norsk velferd og norsk livskvalitet, må vi gi næringslivet og samfunnet anledning til å satse riktig, sammen – og til å ville endring og tro på endring.

Det som skal skje, er for det første at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Så sent som i forrige uke vedtok Stortinget at klimagassutslippene i Norge skal være ned mot 95 pst. kuttet i 2050 i forhold til i dag. Det er også i samsvar med Paris-avtalen og den avtalen vi inngår med EU. Det handler om langt mer enn å kutte utslipp. Det handler om teknologi, det handler om transport, det handler om industri, det handler om hvordan vi innretter hele samfunnet vårt. Det handler om hvordan tettsteder og byer utvikles, det handler om landbruk, skogbruk og en rekke nye produksjonsformer. Det er en krevende endring – det er en endring som krever at vi satser på den. Men det er også den aller beste forutsetningen for at norsk næringsliv kan utvikle seg i en positiv retning som skaper den økonomien og de jobbene som vi er avhengige av.

Det handler om enda mer. Norge har skrevet under på FNs nye bærekraftsmål. Hvorfor har vi gjort det? Jo, vi har gjort det fordi vi et øyeblikk som stat erkjente at den utviklingen verden og Norge er inne i, hvor forutsetningen for samfunnsutvikling og økonomisk utvikling fortsatt er at vi skal spise stadig mer av livsmiljøet vårt, er en utvikling som kommer til å resultere i kostnader, økonomiske og menneskelige, som er langt bortenfor det vi kan akseptere. Altså har vi blitt enige om at vi skal slutte med den utviklingen, og så skal vi begynne med en utvikling som kalles bærekraftig. Vi skal utvikle en økonomi som kalles sirkulær.

Ingenting i denne såkalte perspektivmeldingen peker i retning av en slik utvikling. Denne perspektivmeldingen er en konservativ, perspektivløs, redd og egoistisk melding om at vi skal forsøke å gjøre alt vi kan for å ha det sånn som vi har det, og har hatt det. Den typen perspektiver kommer ikke til å gi Norge noen god framtid.

Miljøpartiet De Grønne tar i denne saken opp tre forslag. Det ene er et forslag om å legge fram en ny perspektivmelding som baserer seg på de faktorene som faktisk kommer til å ligge til grunn og være hoveddrivkraften for samfunnsendring og næringsutvikling i årene framover. Det andre er at vi tar inn over oss behovet for å dele på arbeid og gjøre det til et mål i større grad å ta ut produktivitetsøkningen i form av tid enn inntekt. Det tredje er å ta Arbeiderpartiets bekymring for landets karboneksponering på alvor og utrede dette problemet, og vi regner med at Arbeiderpartiet vil støtte det forslaget.

Statsråd Siv Jensen [11:05:31]: Når jeg hører noen av innleggene her i dag, kan man undres om Norge står på kanten av stupet. Det gjør vi ikke. Norge er et land med store muligheter. Vi har et godt utgangspunkt for å møte utfordringene foran oss.

Formålet med perspektivmeldingen er å belyse de viktigste utfordringene landet møter i årene som kommer. Hvordan fremtidige generasjoner utformer samfunnet, vil ikke bare avhenge av de politiske valgene vi tar, men av velstandsutviklingen og teknologiske muligheter. Utfordringene må løses gjennom kloke politiske valg år for år, men det er viktig at vi allerede nå går i riktig retning.

De siste tiårene har vært en gyllen periode for norsk økonomi. Viktige økonomiske trender har pekt vår vei. Nå brytes trendene:

• Oljefondet vil ikke fortsette å vokse like raskt. Avkastningen anslås lavere enn før.

• Oljeprisene har falt og ventes ikke tilbake til gamle høyder.

• En eldre befolkning fører til at en mindre del av befolkningen jobber og betaler skatt, og utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester vil øke.

• Det siste året har vi også sett klare tegn til mer proteksjonisme ute i verden.

Det siste av disse trendbruddene kan vise seg å bli alvorlig for et lite land med vår næringsstruktur. Norges velstand er bygd på handel med utlandet og frie markeder. Et eksempel er oppdrettsnæringen. Den er en av våre største næringer og en viktig distriktsnæring.

Samtidig er det sånn at utfordringene som økt proteksjonisme påstår å svare på, er høyst reelle. I flere land har den økonomiske veksten i svært liten grad nådd frem til flertallet i befolkningen. Sånn er det ikke i Norge. Norge er et land med små forskjeller. Så godt som alle har fått ta del i de siste tiårenes velstandsvekst. I tillegg går inntektsforskjeller i mindre grad i arv i Norge enn i de fleste andre land.

Likevel må vi være klar over at en innvandringspolitikk som ikke er bærekraftig, vil medføre store forskjeller.

Produktivitetsvekst er avgjørende for velferd. Skal vi gjøre som generasjonene før oss, nemlig å skape et bedre samfunn, må vi få mer igjen for innsatsen vi legger inn. Produktivitetsnivået i Norge er høyt, men som i de fleste andre OECD-land har veksten i produktiviteten det siste tiåret vært klart svakere enn tidligere. Siden mye av produktivitetsveksten i Norge er basert på teknologi og kunnskap som utvikles i andre land, vil svakere produktivitetsvekst ute smitte over på norsk produktivitetsvekst. Dette er hovedgrunnen til at produktivitetsveksten har falt.

Veksten er også trolig trukket ned av lavkonjunkturen de siste årene. Etter finanskrisen har bedriftene vært varsomme med investeringene, bl.a. som følge av usikkerhet om den økonomiske utviklingen. Nedgangen er møtt av reformer etter at denne regjeringen overtok. Ifølge OECD har reformiveren avtatt i OECD-landene, mens Norge skiller seg ut med en markert økning i reformaktiviteten. Vi trenger altså å jobbe mer med reformer, ikke mindre. Betingelsen for god produktivitetsvekst er at vi gjennomfører nødvendige reformer.

I 50 år har norsk olje og gass gitt oss et velferdssamfunn andre land bare drømmer om. Selv om disse ressursene er begrenset og sektoren ikke lenger vil trekke aktiviteten i fastlandsøkonomien opp år for år, vil verdiene på havbunnen være viktig for oss i mange tiår fremover.

Det er også viktig at vi lykkes med å omstille norsk økonomi til en ny situasjon, der vi ligner mer på andre vestlige økonomier. Oljeprisfallet viste dette med all tydelighet. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å legge til rette for flere nyskapende bedrifter, og det har vi gode muligheter til.

Leverandørindustrien har bygget opp en kompetanse som er sterkt etterspurt, også internasjonalt. Mange arbeidere er godt kvalifiserte, også til jobber i andre næringer. Teknologi fra oljebransjen er tatt i bruk innen næringer som fiskeoppdrett, helse, transport og fornybar energi.

Økt levealder er kanskje det fremste tegnet på fremgang i et samfunn. Samtidig vil det kreve mye av oss når vi skal gi mange flere en god og verdig eldreomsorg, og betale for pensjoner. Velferdssamfunnet omfordeler ikke bare mellom personer, men også over livsløpet for den enkelte. Barn, unge og eldre mottar mer enn de bidrar med, mens voksne i midten betaler mest. Da må vår oppfatning av eldre justeres når levealderen øker. Vi kan ikke ha en utvikling der vi jobber en stadig kortere del av livet.

Det er også slik at utfordringen jeg nevnte, forsørgerbyrden, forsterkes av høy innvandring. Det skyldes at innvandrere er en av gruppene hvor færre er i jobb enn gjennomsnittet. Av hensyn til både bærekraften i velferdsordningene og den enkelte innvandrer er det viktig at de som skal bli boende i Norge, blir godt integrert i arbeidslivet og blir økonomisk selvstendige. At vi stiller krav er en forutsetning. Det er også viktig at innvandringen ikke er større enn at vi kan håndtere den på en god måte. Innvandringspolitikken må være streng og ansvarlig for å sikre en bærekraftig asylpolitikk.

Kort oppsummert viser perspektivmeldingen tydelig at dersom vi ikke er villige til å gjøre endringer, vil vi fremover få en sterkere vekst i utgiftene og en lavere vekst i inntektene på statsbudsjettet. Regjeringen mener det er to hovedstrategier for å møte utfordringene med finansieringsgapet:

Økt yrkesdeltakelse ved at flere står lenger i jobb, og at flere deltar – vi må i større grad unngå at helseproblemer, språkvansker eller manglende kompetanse hindrer folk i å være i jobb. Det krever et skolesystem som gir unge de beste mulighetene til å klare seg i arbeidslivet. Mer heltid og mindre sykefravær vil også kunne bidra. I dag jobber hver tredje kvinne deltid. Hvis disse i stedet jobbet heltid, ville samlet antall timeverk i 2016 økt med vel 8 pst.

Vi må få mer ut av pengene som brukes i offentlig sektor. Det krever tydelige prioriteringer, krav til resultater og klarere mål. Konkurranse kan også bidra – slik private barnehager har vært med på å gi oss full barnehagedekning, kan private løfte velferden og produsere mer av tjenestene i andre deler av offentlig sektor.

Utfordringene vi står foran, er for store til at vi kan la ideologiske kjepphester og politiske spill prege samfunnsutviklingen. Motstanden mot private barnehager og vedtakene om å rekommunalisere private tilbud i eldreomsorgen er eksempler som går i feil retning. Fremtidens velferdssamfunn har ikke råd til å stenge ute dem som vil bidra til å utvikle velferden.

Norge i 2017 er et godt land å bo i, men kloke valg må tas for å bevare velferdsordningene våre. Her er avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen et nyttig verktøy.

Flere av regjeringens reformer vil bidra til at mer av ressursene brukes der de trengs mest. De er en del av en offensiv strategi for å trygge Norges fremtid:

• Skattereform fordi vi må få bedriftene til å investere mer i nye næringer, ny teknologi og nye arbeidsplasser.

• Kommunereform fordi vi trenger større og sterkere kommuner.

• Politireform for å sikre gode polititjenester over hele landet.

• Sykehusreformen Nasjonal helse- og sykehusplan fordi pasientene skal ha den beste behandlingen av kompetent personell uansett hvor de bor.

• Opprettelsen av Nye Veier for å sikre helhetlig og kostnadseffektiv utbygging og drift av trafikksikre veier.

Verken arbeidet for økt arbeidsinnsats eller mer effektiv ressursbruk er lett. Men regjeringen ønsker ikke å kutte i velferdstilbudet eller øke brukerbetalingene. Økt skatt løser ikke utfordringene, men vil derimot svekke insentivene til å jobbe og skape arbeidsplasser.

Vi må være åpne for at Norge om 50 år ser helt annerledes ut, og vi har neppe fantasi til å forutsi hvordan utviklingen vil være. Det er bare å sammenligne Norge i dag med Norge for 50 år siden – da var ennå ikke oljen i Nordsjøen oppdaget. Det viktigste er at Norge har et godt utgangspunkt – økonomisk, kunnskapsmessig, teknologisk og sosialt – for å møte fremtidige utfordringer.

Regjeringen ønsker ikke bare å trygge velferdsordningene, vi vil videreutvikle dem. Skal vi klare dette, kan vi ikke føre en politikk som tar Norge i revers. Vi har alle muligheter til å lykkes, men det krever at vi fører en aktiv politikk som tar Norge fremover.

Vår evne til å skape gode arbeidsplasser, øke deltakelsen i arbeidslivet og utvikle og ta i bruk nye løsninger vil være helt avgjørende for hvilket velstandsnivå Norge vil få og for hvilke velferdsordninger vi kan ha.

Disse utfordringene må løses gjennom kloke valg år for år. Det er valg jeg mener denne regjeringen i samarbeid med Kristelig Folkeparti har vist evne til å ta gjennom denne stortingsperioden. Det er en evne og vilje vi ønsker å videreføre også i de neste fire årene. På den måten trygger vi velferden, vi skaper ny vekst og verdiskaping i norsk økonomi.

Truls Wickholm (A) [11:26:48]: Det er vanskelig å henge med i svingene når Siv Jensen snakker. Vanligvis er det vanskelig å henge med i svingene med hva partileder og finansminister Jensen sier, men nå synes jeg det er vanskelig å henge med i denne debatten, for i hovedinnlegget sitt trekker hun fram at proteksjonisme er basert på en utvikling som er høyst reell, nemlig at de nederst ved bordet, hvis vi kan si det slik, ikke har fått ta del i velstandsutviklingen. Sagt på en annen måte: Forskjellene øker. Så avslutter hun altså innlegget sitt i replikkordvekslingen med Snorre Serigstad Valen og sier at forskjellene ikke er en ting vi skal bry oss om, de er små i Norge, så de er ikke noe vi skal tenke på. Men her er det altså en perspektivmelding hvor vi skal se langt framover, og er det noe vi vet om forskjeller, er det at de utvikler seg gradvis over tid. Tar man ikke tak i problemene tidlig, og ser man ikke hva som er i ferd med å skje, så kan også vi gå i en retning hvor forskjellene øker.

Jeg synes det er pussig at man hele tiden trekker fram USA som et sted hvor forskjellene har fått lov til å utvikle seg – jeg har sett det i flere av presentasjonene fra regjeringen – et land hvor mange altså tilskriver det at forskjellene har økt så dramatisk, nettopp at de har ført en liknende skattepolitikk som denne regjeringen har ført – en politikk som er basert på at de som har mest, som sitter øverst ved bordet, skal få mer, store skattekutt, og å bruke de pengene på å skape arbeidsplasser. Det ser vi at ikke har skjedd i USA. Regjeringen har ikke klart å vise til at det har skjedd i Norge.

Men det som har gitt resultater og utvikling i Norge over lang tid, er en politikk for små forskjeller, trepartssamarbeid, den norske modellen – ting denne regjeringen har hatt et, kan vi si, noe anstrengt forhold til.

Så må jeg få si, når landets finansminister er her oppe og sier at Arbeiderpartiet har tatt avstand fra mange av de store reformene i denne perioden: Vel, en av reformene som virkelig legger grunnlag for og muliggjør mye av politikken her, pensjonsreformen, som jeg ser at meldingen beskriver som viktig, og pensjon er også et område der vi kanskje må ha ytterligere reformer i framtiden, har også Siv Jensen og hennes parti vært mot. Skattereformen: Grunnlaget var lagt gjennom en melding fra den forrige regjeringen. Veien var tegnet opp for hva som måtte skje med selskapsskatten og konkurransen vi var utsatt for fra omverdenen i form av skattekonkurranse. Så for en finansminister å komme med sånne påstander, synes jeg blir på grensen til det absurde.

Jeg skulle ønske finansministeren hadde brukt tid på å hylle ting som er viktig, f.eks. frontfagsmodellen, trepartssamarbeidet, sagt at koordinert lønnsdannelse er noe av det som har gjort at eksportindustrien vi har, klarer å være konkurransedyktig samtidig som de med de laveste lønningene har relativt høye lønninger i Norge, sagt noe om hvordan hun tenker man i framtiden skal gjøre for å styrke fagforeningene og de store hovedsammenslutningene, slik at de også framover kan være med på å stå imot det internasjonale presset for lave lønninger i lavkompetanseyrker. Norge, skriver finansministeren selv i perspektivmeldingen, har mindre forskjeller takket være også frontfagsmodellen.

Jeg sitter og hører på Siv Jensen og på Hans Andreas Limi; det er forsvarlig, fornuftig økonomisk politikk, vi hadde et godt handlingsrom da oljeprisfallet rammet oss, vi har sterke finanser – men det må jo være verdt å bemerke at det ikke er sikkert vi hadde vært helt der hvis det var Fremskrittspartiet som hadde lagt opp til den politikken som skulle vært ført i forkant av dette oljeprisfallet. Det er ikke sikkert vi ville ha hatt det samme handlingsrommet i norsk økonomi hvis vi skulle lagt Fremskrittspartiets alternative budsjetter til grunn for hvordan vi hadde kommet oss opp til det punktet. Så det blir noe surrealistisk som arbeiderpartipolitiker å få skjenn fra Fremskrittspartiet for å være uansvarlig. Det tror jeg kommer til å vise seg at ikke er en type retorikk som er holdbar i framtiden.

Siri A. Meling (H) [11:32:04]: For Høyre og denne regjeringen har det vært viktig å løse problemer i dag samtidig som vi ruster og styrker landet for fremtiden, og vi mener at Norge har et godt utgangspunkt for fremtiden, men at det selvfølgelig er viktig å ta kloke politiske beslutninger fremover for å ivareta dette gode utgangspunktet.

Sett utenfra har Norge sannsynligvis et misunnelsesverdig utgangspunkt i forhold til mange andre land: en velutdannet befolkning, mange naturressurser, solide statsfinanser, et velfungerende demokrati, små forskjeller og et høyt velferdsnivå. Men vi har også våre utfordringer. I tiårene fremover vil andelen eldre øke kraftig. Dette skal vi først og fremst være glade for; det er tegn på kvalitet og velstand at levealderen forlenges, og mange opplever også god helse i høy alder. Dette er en ressurs for samfunnet. Samtidig vet vi at denne demografiske utviklingen vil legge press på våre helsetjenester, siden eldre på tross av bedre helse likevel naturlig er større forbrukere av helsetjenester enn andre.

Det blir en viktig utfordring fremover hvordan vi kan kombinere bruk av teknologi, nye løsninger og ny kunnskap for å betjene denne gruppen på en god, men også samfunnsøkonomisk god måte. Videre er det viktig å finne gode og bærekraftige pensjonsløsninger, hva angår både pensjonsalder og nivå på utbetalinger.

Humankapitalen er vårt største aktivum, og det er viktig at vi bruker denne på en god og fleksibel måte. Det betyr også at vi må ha pensjonssystemer som gjør at vi velger å stå lenger i jobb, og et pensjonssystem som gjør det lettere å skifte mellom offentlig og privat sektor, slik at vi både unngår innlåsing av kompetanse mellom sektorene og klarer å høste ut gevinstpotensialet ved å tilføre den enkelte arbeidstaker et bredere kompetansegrunnlag.

Jeg er glad for at vi i Norge har et samfunn med små forskjeller og lav ulikhet. Det er et viktig fundament for harmoni, tillit og tilhørighet og følelsen av å være en del av samfunnet. I denne debatten velger opposisjonen å fokusere på skattesystemet i sine angrep på Høyre og regjeringen. Skatt har en omfordelende effekt, men denne er tross alt liten i forhold til den omfordelingen som skjer over statsbudsjettets poster. Vi har et progressivt skattesystem som sørger for at de med høyere inntekt betaler mer enn de med lav inntekt, og dette er et system som vi alle stiller oss bak, og som også kommer tydelig til uttrykk gjennom tilslutningen til regjeringens skattemelding og det brede skatteforliket som ble inngått her på Stortinget denne perioden.

Men den største ulikheten i vårt samfunn går mellom dem som er i jobb, og dem som står utenfor arbeidslivet. Dette betyr at vi må fokusere både på at det er jobber tilgjengelig for hver enkelt av oss, og at hver enkelt innbygger er kvalifisert for arbeidslivet.

Regjeringens arbeid for å heve kunnskap og kompetanse har vært og er viktig fremover. Jeg registrerer med glede de resultater og tilbakemeldinger som kommer fra videregående skoles nivå, hvor elevene stiller på skolen og flere får karakterer, og hvor de nye fraværsreglene får en stor del av æren av disse positive resultatene. For hver elev som kommer seg gjennom videregående skole uten å droppe ut, må vi gå ut fra at samfunnet sparer store beløp, samtidig som den enkelte gis et bedre utgangspunkt og en god livskvalitet ved gjennom arbeid å kunne bidra til samfunnet.

Denne regjeringen har satset tungt på kunnskap, på forskning og utvikling, og vi må sørge for at helseproblemer, språkvansker eller manglende eller utdatert kompetanse ikke hindrer folk i å være i jobb. Dette er langsiktige investeringer både i mennesker og i det samfunnet vi skal ha fremover.

Det holder ikke bare å være kvalifisert for en jobb, det må også være jobber tilgjengelig. Noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre, er å legge til rette for at jobber skapes og sikres. Den bølgen som allerede er over oss med digitalisering og automatisering, betyr at mange jobber kommer til å forsvinne, men det betyr også at nye jobber kommer til å skapes. I denne omstillingen er det i hvert fall ett element som kommer til å være viktig fremover, og det er kompetanse.

En vellykket utvikling krever etter Høyes mening at vi lykkes godt på særlig tre områder:

• Vi må ha et trygt arbeidsliv med lav ledighet og høy sysselsetting.

• Vi må ha en velstandsvekst som når frem til alle.

• Vi må få mer igjen for innsatsen, både i private og i offentlige virksomheter.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:37:16]: Det er deprimerende at i forbindelse med en stortingsmelding som skal handle om det store bildet, perspektivmeldingen, har ingen av regjeringspartienes representanter løftet vår generasjons største utfordring med ett ord, nemlig hvordan vi skal stanse de farligste klimaendringene.

Klimaendringene påvirker oss i Norge allerede. Det er økt flom og nedbør. Det er økt antall forsikringsskader. Vi har issmelting i Arktis som påvirker våre nordlige områder. Ikke minst har vi et økt antall flyktninger som også kommer til Norge, fordrevet av klimaendringene og konfliktene som følger i deres kjølvann.

Klimaendringene er vår tids største utfordring. De fortjener mer omtale enn det regjeringspartiene gir dem, for hva er regjeringens svar? Jo, i løpet av denne perioden har det vært kutt i støtten til fornybar energi, selv om mesteparten av energiforbruket i Norge per dags dato er fossilt. De har kuttet i hele Statkrafts evne til satsing på offshore vind. De har kuttet videreføring av støtteordningen til fornybar energi uten å få på plass nye, teknologifremmende støtteordninger. De lar være å følge opp Stortingets vedtak om en garantiordning for norske bedrifters fornybarinvesteringer i utviklingsland. De har kuttet i fornybarbistanden til utviklingsland. De har latt være å legge til rette for at Statens pensjonsfond utland skal kunne investere i utvikling av fornybar energi og infrastruktur på den måten som veldig mange har tatt til orde for, også regjeringens egne fagorganer.

De har også trenert stortingsflertallets pålegg om å gjennomføre et grønt skifte. På den måten viser de hvor lite næringsvennlige de er, og hvor lite framtidsrettede de er. De har sagt nei – for hvor ble det av tilretteleggingen for hydrogensatsing i industrien, som Stortinget ba om? Den er trenert. Hvor er det blitt av tilretteleggingen for trekullsatsing i industrien? Den er trenert. Hvor ble det av CO2-rensing før 2020, som Stortingets samlede opposisjon sto bak? Den er utsatt til 2022, og ingen løsning av finansieringsspørsmålet er lagt fram. Hvor ble det av planen for utfasing av fossil energibruk, som Stortinget ba om? Den er droppet av regjeringen. Hvor ble det av de 10 TWh i kutt i energibruk i bygninger? Det er blitt trenert et helt år av regjeringen, uten en eneste omtale.

Hvor ble det av det tydelige klimamålet for Nasjonal transportplan? Vel, det ble omdefinert, og Nasjonal transportplan legger – ifølge egne ord – opp til å øke klimagassutslippene. I dagens VG har vi sett hvordan det kastes hundretalls milliarder etter samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter, som også bidrar til økte utslipp. Hvor ble det av regjeringens oppfølging av Stortingets krav om at all kollektivtransport skal ha nullutslipp innen 2025? Det er bare ikke fulgt opp.

Hvor ble det av skattelettene for husholdningene – som ble lovet i samarbeidserklæringen – for å få fornybarinvesteringer i husholdningene? Vel, det ble omgjort til en rett til Enova-penger. Med så store skatteletter som denne regjeringen har hatt råd til, viser det seg at det å støtte det grønne skiftet med skattelette var det ikke vilje til.

Hvor ble det av forbudet mot fossil oppvarming av bygg? Etter fire år er det ikke på plass.

Hvor ble det av oppfølgingen av vedtaket om å nå målet om at alle biler skal være nullutslippsbiler etter 2025? Det behandlet vi i forrige uke – regjeringspartiene stemte imot.

På toppen av det hele utlyses det flere oljelisenser enn noen gang. Det legges opp til økte utslipp fra oljeindustrien – vårt største bidrag til internasjonal forurensing av klimaet på kloden.

Ikke engang deres egen regjeringsplattform følges opp. Forsterke klimaforliket hevdet regjeringen den skulle gjøre. Nå viser Siv Jensens perspektivmelding at Norge ikke når klimaforlikets mål om å kutte til 47 millioner tonn justert for endret klimaprofil før i 2030. Det skulle stilles krav til null- og lavutslipp i offentlige anbud, slik som for ferjer. Det ble også vedtatt av Stortinget. I industrimeldingen var dette omgjort til at regjeringen ville legge til rette for lav- og nullutslipp.

Vi fra SVs side ønsker en annen kurs. Vi vil kutte utslippene med minst 3 millioner tonn i løpet av neste stortingsperiode, og vi skal strekke oss etter å nå målet som ligger i klimaforliket.

Før valget lovet Venstre at en ny regjering, med Fremskrittspartiet i førersetet, ville gi en mye bedre klimapolitikk enn den rød-grønne. I dag har vi fasiten: Det står til stryk.

Det er nok nå. Min generasjon og de som kommer etter, trenger en regjering som ikke består av klimafornektere, men som strekker seg etter å redde klimaet på kloden.

Heidi Nordby Lunde (H) [11:42:34]: Debatten om regjeringserklæringen i 2013 var en av mine første debatter i denne salen, og det kan være det er derfor jeg husker den så godt. En annen grunn kan være at Arbeiderpartiets representant Trond Giske da sa at norsk næringsliv og norsk økonomi var bunnsolid. Jeg bet meg merke i det fordi det da kun var noen uker siden DNB-sjef Rune Bjerke hadde prydet forsiden i Dagens Næringsliv med beskjeden om at norsk økonomi var på vei fra full gass til halv fart, Aftenposten hadde hatt en forside som viste at arbeidsledigheten var økende, og Vårt Land skrev: «Ernas nye regjering arver forfallsbombe.» Daværende sjeføkonom i Nordea, Steinar Juel, mente den gang at Norge aldri tidligere hadde hatt en så sterk forverring av konkurranseevnen som i årene etter 2005. I tillegg vet vi at det ble 15 000 flere fattige barn i Norge under en rød-grønn regjering som skulle fjerne fattigdommen med et pennestrøk, en regjering som hadde 21 mrd. kr mer i skatteinntekter, som hadde hatt historisk høye oljepriser og en økonomi i vekst – bunnsolid.

Perspektivmeldingen som ble lagt fram etter åtte år med rød-grønn regjering, viste at den sosialdemokratiske modellen ikke var bærekraftig, og at Norge trengte en ny kurs.

Det å anerkjenne globaliseringens effekter på ulikhet og ulik vekst globalt, slik finansministeren gjør, er ikke så pussig som representanten Truls Wickholm vil ha det til. Det pussige er kanskje det at man har en vrangvilje mot å anerkjenne at Norge med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering fortsatt er et land med små forskjeller.

For noen år siden skrev nå avdøde kommentator i Bergens Tidende Sjur Holsen kommentaren «Den store skattebløffen». Der mente han at med vilje til å prioritere er det fullt mulig å satse på både velferd og skattelette. Han mente at Arbeiderpartiet konstruerer motsetninger som ikke er reelle, men at høyresiden ikke evner å løfte debatten. Dette vinner Arbeiderpartiet på, mente han, fordi retorikken om at en krone i skattelette er en krone mindre til velferd, fungerer – ikke fordi den er sann, men fordi den er intuitivt lett å forstå. Men enkel retorikk er ikke det samme som god politikk. Holsen viste til en serie der Bergens Tidende gang på gang dokumenterte feilslått bruk av offentlige midler. Når det offentlige tar penger fra norsk næringsliv og norske barnefamilier og bruker dem slik at de ikke gir verdi, er det det som fører til mindre velferd. Når penger bare forsvinner, når prosjekter koster mer enn de skal, eller offentlig sektor ikke klarer å produsere tjenester smartere, bedre og mer effektivt, men gjør ting dyrere, dårligere og mindre effektivt enn andre, gir det dårligere velferd.

Perspektivmeldingen anno 2013 slo fast at dersom økt produktivitet i offentlig sektor tas ut i reduserte offentlige utgifter, vil effekten på offentlige finanser kunne bli betydelig. Behovet for omstilling var altså åpenbart allerede i 2013, og også i 2017 slås det fast at romslige budsjetter ikke alltid gir tilsvarende gode resultater i offentlig tjenesteproduksjon. Norge trenger altså en regjering som er villig til å omstille Norge, gjennomføre reformer og sørge for bedre bærekraft, ikke en regjering som reverserer nødvendige endringer, enten det er på organisering av offentlig sektor, velferdsordninger som gjør at det ikke lønner seg å jobbe, eller muligheten for privat næringsliv til å skape jobber.

Det er interessant å høre hvordan de som mente at norsk økonomi var bunnsolid i 2013, har snudd fra å snakke om arbeidsledighet, fordi den nå er på vei ned, til å snakke om sysselsetting. I 2014 sa nemlig LOs daværende sjeføkonom, Stein Reegård, til Dagbladet at samtlige nye jobber de siste fire årene med rød-grønn regjering hadde gått til utenlandsk arbeidskraft, som presset ut norsk arbeidskraft. Og sysselsettingsandelen falt kraftig på Arbeiderpartiets vakt – igjen da økonomien var i kraftig vekst og oljeprisen lå på 120 dollar fatet. Dette fallet tilsvarte 140 000 jobber, mente Reegård.

Norge har vært igjennom en tøff omstilling de siste fire årene, og nå ser vi at arbeidsledigheten går ned og veksten går opp. Skattene har gått ned, og det har sykehuskøene også. Skal den norske modellen bli mer bærekraftig, må vi også ha et bærekraftig og produktivt næringsliv som skaper lønnsomme jobber. Å reversere nødvendige reformer kan i verste fall stoppe veksten og dermed jobbskapingen. Perspektivmeldingen viser med all tydelighet at det ikke er det Norge trenger nå.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [11:47:22]: Noreg er eit godt land å bu i. Det er eit land der inntektene er jamnare fordelte enn i mange andre land – og slik skal det framleis vere.

Noreg blei kåra til verdas lykkelegaste land i 2016. Godt styresett, inntekt, omsorg, fridom, helse, sjenerøsitet og ærlegdom er kriterium som er vurderte til å gje høg grad av lykke.

Alle bur i ein kommune i verdas lykkelegaste land. Det er tverrpolitisk einigheit om at befolkninga skal ha like levevilkår og tilgang på grunnleggjande tenester over heile landet. I dag bur 80 pst. av nordmenn i tettstader, mot 60 pst. for 50 år sidan. Levealderen aukar i heile befolkninga, men sentrale strøk blir ramma relativt mildt på grunn av påfyll av unge vaksne og barna deira. Aldringa i befolkninga er difor spesielt utfordrande for distrikta, og difor er det viktig med ei kommunereform som tek høgde for utviklinga, og der måla med reforma er gode og likeverdige tenester til innbyggjarane. Me må ha sterke kommunar med solide fag- og kompetansemiljø som sikrar innbyggjarane gode tenester og er med på å hindre sentralisering.

Eit godt fungerande næringsliv er ein føresetnad for vår velferd, våre levekår og vår livskvalitet. I den samanhengen er det viktig å framheve EØS-avtalen og betydninga han har for norsk næringsliv. Avtalen gjev norske bedrifter same rammeføresetnader som bedrifter i EU har i dag, og har vore svært viktig for utviklinga i Noreg sidan 1994.

Å ta vare på og skape fleire lønsame arbeidsplassar i privat sektor er det viktigaste målet framover for å sikre vår felles velferd. Ein stor og kompetent arbeidsstyrke er vår viktigaste ressurs, god bruk av menneskelege ressursar er avgjerande for velstandsutviklinga.

Me må fortsetje å føre ein politikk som stimulerer til auka deltaking i arbeidslivet. Det skal løne seg å stå lenger i arbeid, og me skal ha trygdeordningar som er slik innretta at det løner seg å arbeide. Arbeidet med innvandring og integrering skal òg fokusere på arbeidslivet, ein skal føre ein rettferdig skattepolitikk, der skattlegging av bedrifter og eigarskap skal vere konkurransedyktig med samanliknbare land, og ikkje minst skal me føre ein aktiv politikk som prioriterer satsing på kunnskap, utdanning og forsking.

Det ser lysare ut for norsk økonomi. Det er stigande optimisme å spore. Arbeidsløysa går ned, veksten er på veg opp, og det blir skapt fleire jobbar. Det viser at regjeringa sin politikk verkar, og at han må fortsetje.

Roy Steffensen (FrP) [11:50:21]: Noen av hovedutfordringene som blir trukket opp i perspektivmeldingen, er at vi blir flere eldre, at vi kommer til å leve lenger, og at vi kommer til å ha flere friske år. Fra 2030 vil offentlige utgifter øke raskere enn inntektene, og da er vi nødt til å ta nødvendige grep. Ettersom vi lever lenger, er det naturlig at flere folk må i arbeid, flere må jobbe lenger og smartere og bli mer produktive, ellers kommer ikke regnestykket til å gå opp.

Med dette som bakteppe synes jeg det er rart at flere i denne salen kjemper for høyere innvandring. Flere og flere personer flytter og bosetter seg i andre land enn de er født i. Noe skyldes arbeidsinnvandring, og noe skyldes flyktninger og asylsøkere. Antallet som innvandrer til Norge, vil i stor grad avhenge av innvandringsregelverk og politiske signaler. Det har vi gjennom mange år sett på asyltilstrømmingen til de nordiske landene, hvor Norge, Sverige og Danmark over tid har hatt svært forskjellig antall asylsøkere, noe som skyldes at det føres ulik politikk i de tre landene.

At politiske signaler spiller en rolle, så vi tydelig høsten 2015, da spesielt Tyskland og Sverige opplevde et stort press på asylinstituttet på grunn av positive signaler om å ta imot syriske flyktninger. Konsekvensene av vedvarende høy innvandring over mange år kan bli store og veldig kostbare. Norge vil med en feilslått innvandringspolitikk måtte forberede seg på enten skatteøkninger eller velferdskutt. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet fortsatt å ha kontroll på innvandringspolitikken, slik at den kan være streng og ansvarlig for å sikre en bærekraftig asylpolitikk. Vi ønsker en streng innvandringspolitikk og mener at det er forutsetningen for en vellykket integrering. Det siste tiåret har vist oss at vi sliter med å bosette dem som får lovlig opphold, noe som gjør at integreringen tar for lang tid, med det som konsekvens at veien til arbeidslivet og en vellykket integrering blir mye lengre og for lang for mange.

Vi sliter med å få innvandrere ut i arbeid, spesielt de som kommer fra Afrika. Andelen i arbeid fra den såkalte landgruppe 3, er på bare 54 pst., og andelen fra Afrika er enda lavere.

Innvandrere er en av gruppene hvor færre er i jobb enn gjennomsnittet, og av hensyn til bærekraften i velferdsordningene og den enkelte innvandrer selv er det viktig at de som skal bli boende i Norge, blir godt integrert i arbeidslivet, og at de blir økonomisk selvstendige. En jobb å gå til gir best integrering og er det beste sosiale velferdsprogrammet vi har. Lykkes vi ikke med å tilby innvandrerne dette, vil kostnadene bli enorme for kommende generasjoner. Derfor er det viktig at vi ikke tar imot flere enn kommunene vil bosette, og flere enn dem vi klarer å ta vare på og gi en meningsfull hverdag. Det bør være rettesnoren i innvandringspolitikken. En streng og rettferdig innvandringspolitikk vil være én av flere forutsetninger for å kunne gi videre til våre barn og barnebarn det velferdssamfunnet vi selv lever i i dag.

Truls Wickholm (A) [11:53:31]: Hvis kommunene skal kunne gjøre en god jobb med å integrere flyktninger og ta imot dem, er det kanskje ikke så hjelpsomt at partileder Jensen sier at kommunene ikke bør ta imot flyktninger. Men det er en annen debatt.

Jeg tok ordet for å si noe om det som Heidi Nordby Lunde mente ikke var så pussig. Siv Jensen har som en slags hovedanalyse at vi står overfor en verden som blir mer proteksjonistisk. Det har sitt utgangspunkt i, sier hun, at ikke alle har fått ta del i velstanden. Det er en av hovedanalysene i innlegget hennes. Så har hun her i Stortinget, gjentatte ganger, unnlatt å svare Snorre Serigstad Valen på om forskjellene øker. Hun vil egentlig ikke gå inn i debatten om at det kanskje er slik at den politikken som denne regjeringen fører, bidrar til å øke forskjellene. Det er noe vi har påpekt: Skattekuttene bidrar til å øke forskjellene. Svekkingen av de ansattes organisasjoner er med på å øke forskjellene. At regjeringen ikke evner å skape jobber, er med på å øke forskjellene.

Da spør vi oss: Er det denne utviklingen vi vil at samfunnet skal bevege seg i retning av, særlig når vi ser det samme bildet som Siv Jensen advarer mot kan skapes i andre land, hvor det blir populisme og lite konstruktiv politikk fordi folk føler at de havner utenfor, fordi de føler at politikerne ikke har lyttet til dem?

Så sier vi: Men Siv Jensen, det er jo nettopp du som ikke lytter til dem her i Norge. Det er jo nettopp du som kutter i velferden for mange. Det er nettopp du som ikke klarer å skape jobber for dem som vil ha jobb. Det er beskjeden fra Arbeiderpartiet og opposisjonen, men det ser ut til å være en debatt som regjeringen ikke vil ta.

Jeg skulle ønske at Siv Jensen hadde lyttet til Jonas Gahr Støres innlegg tidligere i dag, hvor han snakker om en kompetansereform, som ikke dreier seg om tidlig innsats i grunnskolen, som Siv Jensen ser ut til å tro, men som dreier seg om en omfattende kompetansereform i norsk arbeidsliv, hvor flere av dem som er i jobb, må få lov til å bygge på kompetansen sin, hvor flere må tilegne seg mer kompetanse underveis i arbeidslivet. Det er en debatt vi har hatt i Norge lenge, men det er noe som vi må klare å gjøre noe med, som Arbeiderpartiet har helt klare planer for å gjøre noe med, og som vi går til valg på å gjøre noe med. Det må vi klare hvis vi skal klare å omstille samfunnet, hvis vi skal ruste oss for framtiden. Det burde vært en viktig del av denne perspektivmeldingen, og jeg skulle ønske at Siv Jensen hadde fått med seg at det er noe vi går til valg på. Så da ber jeg henne om – etter debatten – å lytte til Jonas Gahr Støres innlegg og gjerne også lese Arbeiderpartiets program.

Statsråd Siv Jensen [11:56:45]: Jeg mener det hadde vært en fordel om representanten Wickholm lyttet til hva jeg faktisk sa. Jeg var opptatt av å skille mellom den forskjellsutviklingen vi ser i veldig mange andre land, kontra Norge. Norge er i en særstilling – sammen med to andre land – hvor forskjellene er små, mens vi har sett at de har økt i en lang rekke andre land, og det handler om politikkutforming.

Grunnen til at vi har lyktes i Norge, er at det er bred politisk enighet om at vi skal ha gode, brede, universelle velferdsordninger som er skattefinansiert. I mange andre land har politikerne over for lang tid unnlatt å lytte til den uroen som har oppstått hos store deler av befolkningen, og som har bidratt til å skape store forskjeller. Så koblet jeg dette sammen med proteksjonisme. Det er ikke sånn at mer proteksjonisme vil bidra til mindre forskjeller og bedre velstand i andre land, snarere tvert imot. Åpne markeder og mest mulig frihandel er det som har brakt millioner av mennesker raskest ut av fattigdom. Men det er altså nasjonale politikeres ansvar rundt omkring i denne verden å legge til rette for at den rikdommen som tilkommer hvert enkelt land, distribueres mest mulig likt hos innbyggerne. Det har vi lyktes med i Norge, i motsetning til veldig mange andre land, og det var den forskjellen jeg forsøkte å trekke opp i mitt innlegg.

Derfor skal vi være stolte av de faktorene som har bidratt til å holde ulikhetene i Norge nede. Det er det bred politisk enighet om, og det handler om at vi skal ha brede velferdsordninger som kommer alle til gode, vi skal ha et samfunn som gjør det mulig for alle å delta. Dette er trekk ved norsk økonomi som er en styrke for oss, som gjør at flere kan delta, og som gjør at tilliten i samfunnet opprettholdes på et høyt nivå. Dette er trekk vi skal ta vare på.

Igjen ser vi altså et forsøk på å konstruere en debatt om ulikhet som strengt tatt ikke er særlig fremtredende i Norge. Men det er en av driverne til at man har den politiske utviklingen man ser i USA, i Storbritannia, i en rekke andre land i Europa, rett og slett fordi politikerne over tid har undervurdert strømningene i eget samfunn. Det mener jeg vi ikke skal gjøre i Norge, derfor er det viktig å ta vare på brede, gode velferdsordninger, som det er bred enighet om at vi skal gjøre.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:59:13]: Den politiske analysen til finansministeren på slutten her er jo helt riktig. Mange politikere i mange land har undervurdert de strømningene som følger av stadig økt ulikhet. Men det finansministeren vil ha oss med på, er at akkurat i Norge, der ulikhetene har økt fortere enn snittet i OECD de siste 20–30 årene, akkurat i Norge, der Siv Jensen tilfeldigvis er finansminister og sitter med makten selv, nei der finnes det ikke noen strømninger som følge av ulikhet som man kan overse. Akkurat Norge er unntaket. For å bevise dette lister finansministeren opp en rekke velferdsordninger, trepartssamarbeid og sterk fagbevegelse – ja, kort sagt alle de politiske ordningene Fremskrittspartiet i nesten hele sin politiske eksistens har kjempet mot. Det er utrolig fascinerende å høre på.

Som bevisførsel for at ulikhet ikke er noe stort problem i Norge, tar finansministeren på seg sine sosialdemokratiske klær og høres nesten ut som Gerhardsen her hun står, så opptatt som hun er av at man distribuerer overskuddet av gevinstene som skapes i Stortinget, mest mulig likt. Men i praksis økser hun barnetillegget for uføre forsørgere, slik at 367 familier i fjor ble fratatt flere titusen kroner hver i snitt. I praksis sørger hun for at flertallet av landets pensjonister får lavere kjøpekraft tre år på rad, og så kompenserer hun for det med skattekutt som kommer de rikeste til gode, og som 200 000 pensjonister ikke får glede av. I praksis kutter den samme finansministeren akkurat i de ordningene som er ment å beskytte noen av de svakeste her i samfunnet. For ulikhet er jo ikke noe problem i Norge, her må vi kunne tillate oss litt skattekutt til de rikeste. Her må vi kunne tillate oss litt smålige og brutale kutt overfor noen av dem som trenger det aller mest. For akkurat i Norge øker ikke ulikhetene, det har finansministeren sagt. Og vi vet jo at vi skal høre mer på lederen i Fremskrittspartiet enn på Det tekniske beregningsutvalget, OECD, Det internasjonale pengefondet og alle de trykte dokumentene regjeringen noensinne har gitt fra seg, der det står at ulikheten øker. Jeg tror rett og slett ikke vi i løpet av denne perioden kommer til å se landets finansminister komme opp på talerstolen og si det som alle de andre politikerne her i salen er enige om, nemlig at det er uomtvistelig bevist at forskjellene i Norge øker. Det er uomtvistelig bevist at boligene i Norge er overpriset. Det er uomtvistelig bevist at vi snart passerer hundre tusen barn i vedvarende lavinntekt. Vi skal heller høre på finansministeren, som er stolt av og glad for at andre partier enn Fremskrittspartiet har bygd et samfunn det er verdt å være stolt av.