Presidenten: Etter
ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå
at debatten blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Martin Kolberg (A) [] (komiteens leder og ordfører
for saken): Jeg vil begynne dette innlegget med å si at jeg mener
dette er en merkedag for Stortinget, for i kveld vil, slik innstillingen
ligger, et flertall vedta å opprette en såkalt granskingskommisjon,
eller en kommisjon, som skal undersøke fornorskingspolitikken og den
urett som måtte være begått mot det samiske og kvenske/norsk-finske
folk i Norge.
Forslaget om å opprette en granskingskommisjon har
fått bred støtte. På komiteens høring den 15. mai deltok 29 organisasjoner
og enkeltpersoner, hvor alle unntatt Norsk-Finsk Forbund støttet
forslaget. Komiteen har også fått inn skriftlige innspill som støtter
opprettelsen av kommisjonen. Sametingets plenum vedtok også dette
den 29. mai nå i år, med 37 av 39 stemmer.
Kommunal- og forvaltningskomiteen
har hatt saken til høring, og medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og SV slutter seg til flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen,
mens representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet slutter seg
til Høyre og Fremskrittspartiets syn i kontroll- og konstitusjonskomiteen,
som går imot opprettelsen av en slik komité. Jeg formoder at det
blir redegjort for av mindretallet.
Utgangspunktet for representantforslaget
er samene som urfolk i Norge, deres forhold til norske myndigheter
i fortid og virkningshistorien av politikken. Men forslaget omfatter
også kvenene, som siden 1999 har hatt status som nasjonal minoritet
i Norge. Regjeringen ga i 2005 anerkjennelse av kvensk som språk
i Norge.
I fornorskingspolitikken delte
samene og kvenene/norsk-finnene langt på vei felles skjebne. De
aller fleste vedtak og instrukser fra midten av 1800-tallet til
mellomkrigstiden var felles for samene og kvenene, fordi de ble
oppfattet som grenseminoriteter som kunne utgjøre en trussel mot
byggingen av den unge, norske nasjonalstaten i grenseområdene. Kvenene
har aldri fått noen offentlig unnskyldning eller beklagelse fra
norske myndigheters side.
Komiteens flertall, alle unntatt
Høyre og Fremskrittspartiet, mener at hovedmålsettingen med å opprette
en kommisjon må være at det etableres en felles forståelse av historien.
Kommisjonen bør også drøfte om fornorskingspolitikken hadde samme
begrunnelse for begge grupper, samer og kvener, selv om innholdet
i politikken ble den samme. Det er også viktig å få fram hvilke holdninger
fornorskingspolitikken bidro til å skape i minoritetssamfunnet og
blant samene og kvenene. Denne delen av arbeidet bør også omfatte
dagens samfunn. Høringen avdekket også et behov som mange samer
og kvener har for å kunne fortelle sin historie og bli lyttet til.
Det finnes mye kunnskap om fornorskingspolitikken,
men mye av denne kunnskapen er lite kjent. Etter flertallets mening
vil en kommisjon endre på dette og bidra til økt kunnskap i majoritetsbefolkningen.
Ved at det opprettes en kommisjon vil storsamfunnet i større grad
bli kjent med fornorskingspolitikken. Ikke minst vil økt kunnskap
være et godt bidrag for å kunne motvirke lignende urett i framtiden.
Flertallet i komiteen mener også at en grundig utredning vil gi
autoritet til videre oppfølgende tiltak.
Komiteens flertall er enig i at
det er Stortinget som bør nedsette en kommisjon, for å belyse dette
vanskelige feltet. Men vi mener det er nødvendig å drøfte betegnelsen
på en slik kommisjon – dette ut fra hovedmålsettingen om at kommisjonen
skal få fram en sammenfattende beskrivelse av de dyptliggende årsakene
til at fornorskingen fant sted, og hvilke konkrete tiltak som ble
iverksatt i den forbindelse. Arbeidet må skissere opplegget for
i større grad å skape likeverd i forhold til majoritetskulturen.
Flertallet viser til at det er et betydelig økonomisk etterslep
i f. eks. tilgang til samiske læremidler, undervisningstimer i og
på samisk i grunnskolen og satsing på lule- og sørsamisk språk.
Det pålegger Stortinget et ansvar for å finansiere ulike tiltak
på en tilfredsstillende måte, med utgangspunkt i de forpliktelser Norge
per i dag har. En felles forståelse av en vanskelig fortid vil være
et svært viktig bidrag til forsoning og rettferdighet. Flertallet
mener at begrepet «rettferdighetskommisjon» kan være et mer dekkende
navn for en kommisjon, gjennom at vi legger et solid, kunnskapsbasert
og omforent fundament for vårt samliv sammen.
Dette er først og fremst et prinsippvedtak.
Det foreslås at det neste presidentskapet skal legge fram for neste
storting et forslag til både mandat, sammensetning og navn på komiteen.
Erik Skutle (H) []: Jeg skal bare gi en kort stemmeforklaring:
At Høyre etter nøye overveielser ikke går inn for å støtte dette
forslaget, har sin hovedårsak i at vi under høringen opplevde at
det var veldig mange forskjellige forventninger til hva den kommisjonen
skulle være, hvilken funksjon den skulle ha, og hvilke problemer
den eventuelt skulle løse. Det var noen som ønsket at en sånn kommisjon
skulle bidra med historisk dokumentasjon i akademisk forstand. Noen
ga uttrykk for at deler av den samiske befolkningen behøvde å fortelle
sin historie. Andre ga uttrykk for at de ville ha et museum der
befolkningen kunne lære om den politikken som ble ført. Vi har også
registrert at det har vært delte oppfatninger i den samiske befolkningen
om dette spørsmålet. Noen har tatt til orde for at en sånn kommisjon
vil sette den samiske befolkningen i en helt unødvendig offerrolle.
Samtidig lever vi godt med det
flertallet som er i salen her i dag, og vi vil forholde oss konstruktivt
til prosessen videre.
Helge Thorheim (FrP) []: Jeg viser til representantforslaget
fra Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes, hvor det tas til orde
for å opprette en sannhetskommisjon for å se på fornorskingspolitikken
og den urett som ble begått mot det samiske og kvenske folk i Norge.
Under den åpne høringen som komiteen avholdt i denne sammenheng,
ble det også støttet av flertallet av de inviterte.
Fremskrittspartiet mener det ikke
er naturlig å opprette granskingskommisjoner når det er ønske om
å få frem en historisk dokumentasjon om fornorskingspolitikken som
ble ført, og de konsekvenser dette har medført. Granskingskommisjoner
bør forbeholdes situasjoner hvor det kan være aktuelt å gjøre ansvar
gjeldende. Som det kom frem under høringen, er det som skjedde, neppe
noe brudd på menneskerettigheter eller folkeretten, all den tid
dette fant sted før Norge sluttet seg til disse konvensjonene.
Fremskrittspartiet viser ellers
til at det fra 1980-tallet og frem til i dag er gjort et omfattende
arbeid med å bygge samiske institusjoner og lovfeste samiske rettigheter til
språk, undervisning og landområder.
Fremskrittspartiet viser til at
det i dag foreligger mye fornorskingsbasert kunnskap om samisk og
kvensk historie og om urfolks- og minoritetshistorien. Fremskrittspartiet
finner det mer naturlig at eventuelle nye utredninger om fornorskingspolitikken
gjøres av historikere som kan gå gjennom hva som skjedde, og hvilke konsekvenser
dette har fått. I så fall bør dette gjøres av andre enn Stortinget.
Fremskrittspartiet kan ikke støtte
representantforslaget eller forslaget fra komiteens flertall.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det foreligger mye
forskningsbasert kunnskap om samisk og kvensk historie. Vi har en
del kunnskap om urfolks- og minoritetshistorien i Norge. Ideologiske
holdninger, brytninger og myndighetenes politikk overfor folkegruppene er
relativt inngående studert. Selv om mye er gjort og det finnes et
omfattende materiale, legger forslagsstillerne vekt på at det foreligger
lite publisert materiale om virkningshistorien, dvs. den effekt
myndighetspolitikken fikk på kort og lengre sikt. Kristelig Folkeparti deler
denne betraktningen.
Til grunn for forslaget ligger
tenkningen om at det er en viktig oppgave å få gjort avklaringer
omkring historiske hendelser og strukturer som har påvirket samer
og kvener negativt, både i et historisk perspektiv og i et nåtidsperspektiv.
Det har framkommet krav om en slik avklaring både fra kvensk og
samisk hold og fra Sametinget. Det er verd å merke seg at forslaget
også fikk svært bred støtte under komiteens høring om saken.
Forslagsstillerne legger vekt på
at en fullgod forsoning vanskelig kan skje før sannheten er etablert
og dokumentert så langt det lar seg gjøre. Myndigheter og allmennheten
må ta inn over seg det som har skjedd, og de konsekvensene som tidligere
politikk har hatt for generasjonene etter. Riktignok kan man hevde
at det ikke er framkommet opplysninger som tilsier at man skal ta
i bruk granskingsinstituttet i denne saken nå. Kong Harald beklaget
i 1997 behandlingen av samene, og det har vært gitt erstatning til
samer som ikke fikk god nok utdannelse. Sametinget er opprettet,
og samisk kultur og språk har fått et vern i Grunnloven. Slik sett
kan det hevdes at majoritetssamfunnet har utviklet en forståelse
for minoritetssamfunnet, og at en kommisjon kan, dersom arbeidet
ikke rigges riktig og har et gjennomtenkt mandat, kanskje snarere
bidra til å opprettholde og i verste fall forsterke en splittelse
mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Men mange samiske
organisasjoner stiller seg bak ønsket om en kommisjon, og Kristelig
Folkeparti legger vekt på at hele 28 av 29 høringsinstanser har
støttet forslaget. Dessuten er det viktig for Kristelig Folkeparti
at de neste samiske og kvenske generasjoner skal kunne leve med
stolthet med tanke på hvem de er, og med stolthet overfor den kulturen
de kommer fra og representerer også i dag. Det er en plikt og et
historisk ansvar for Norge å sørge for at det blir mulig.
Det er ikke unaturlig at det er
landets nasjonalforsamling som tar oppgaven med å opprette den type kommisjon.
Stortinget bærer ansvaret på vegne av Norge. Det er naturlig at
det er Stortinget som tar initiativ til en slik kommisjon, også
i lys av Stortingets forretningsorden § 19, hvor det står:
«Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon
til å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp.»
I forslag til vedtak benyttes ikke
begrepet «sannhetskommisjon». Imidlertid bes presidentskapet om
å utarbeide forslag til mandat, navn og sammensetning. Kristelig
Folkeparti stiller seg fullt og helt bak dette. Det må gjøres et
grundig arbeid for å få etablert en kommisjon som kan virke etter
sin hensikt. For øvrig viser jeg til de føringene som ligger i innstillingen,
og som Kristelig Folkeparti stiller seg bak. Jeg viser ellers til
saksordførerens gode redegjørelse.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil først takke
forslagsstillerne, Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes, for
det dokumentet de har framlagt. Det er – som saksordføreren sa på
en god måte – en viktig sak. Det er en viktig sak for å komme videre
i det jeg vil kalle arbeidet med at samer og kvener opplever en
jambyrdighet i hverdagslivet i Norge.
Det ble avholdt åpen høring om
representantforslaget 15. mai 2017. Alle – med unntak av forbundslederen for
Norsk-Finsk-Forbund – tilrådde at en nedsatte en kommisjon. Jeg
vil takke deltakerne for at de delte sine historier og opplyste
komiteen på en god måte.
Det er vesentlig i et slikt arbeid
at en forsøker å få en felles forståelse av situasjonen. Det er
grunnlaget for enhver demokratisk strategi at en har en felles forståelse
av den situasjonen som saken gjelder. Det vil jeg understreke fra
komiteens flertall – alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet –
er en hovedmålsetting med å opprette kommisjonen. Videre er det
en viktig målsetting ved opprettelsen av en kommisjon at det behovet
mange samer og kvener har for å kunne fortelle sin historie og – vil
jeg understreke – bli lyttet til, legge fram sin fortelling om hva
de sjøl og deres tidligere generasjoner har opplevd, er vesentlig
for å komme videre.
Det er videre viktig at en nedsetter
en parlamentarisk kommisjon, for det kan gi autoritet til oppfølgende
tiltak. En stortingsnedsatt kommisjon vil gi en autoritet som er
nødvendig for å se framover. Det er vesentlig at en da ser på forhold
som går på språk og utdanning, tilgang til samiske læremidler, finansiering
av undervisningstimer i og på samisk i grunnskolen, satsing på lulesamisk
og sørsamisk språk og tilsvarende støtte til de kvenske organisasjonene,
som eksempelvis er godt presentert, men som bør tilføres ytterligere
midler i tre stammers møte, med de lokalene og de institusjonene de
har i Børselv i Finnmark.
Når det gjelder betegnelsen på
en slik kommisjon, er det flere navn. Navnet Sannhetskommisjonen
vil jeg være litt forsiktig med, for det er et veldig stort og krevende
ord. Andre gode navn kan være Forsoningskommisjonen eller – som
nevnt i innstillinga –Rettferdighetskommisjonen.
Men i denne kommisjonen, med de
personene som skal sitte der, og i mandatet som blir fastlagt, er
det viktig at en har øye for å se framover – få fram, som jeg sa,
jambyrdigheten mellom folk, få fram utviklingen i næringsliv, få
fram at all kultur er dyrket, ha en økt sosial og økonomisk respekt
for samers og kveners arbeid, som i mange tilfeller er mangesysleri,
med inntekt fra ulike typer arbeid, som i sum gir nødvendig grunnlag
for inntekt. I det hele tatt må en ha respekt for de tradisjonene som
her foreligger, se saken slik at en kombinerer røtter og vinger,
kombinerer forankring og nyskaping, for dermed å gi et grunnlag
for nye generasjoner – at en kan kombinere sine tradisjoner og sin
kultur med det å leve et fullverdig liv i det norske samfunnet.
Sverre Myrli hadde her overtatt
presidentplassen.
Ola Elvestuen (V) []: Også jeg vil starte med å takke
forslagsstillerne for å ha lagt fram et viktig forslag. Om det er
en sannhetskommisjon, en rettferdighetskommisjon eller hva man måtte
finne som den riktige betegnelsen, er ikke viktig for Venstre. Det
som er viktig, er at vi nå får en beslutning i Stortinget om å nedsette
en kommisjon.
Det er viktig at å nedsette en
slik sannhetskommisjon – om vi da kaller det det – er noe helt annet
enn å sette i gang et spisset forskningsprogram. Det at Stortinget
gjør det, gir en anerkjennelse til de gruppene som har vært utsatt
for fornorskingsprosessen, samer og kvener, men også en anerkjennelse
av den uretten som er begått over så lang tid mot to folk i Norge.
Og det er viktig at vi med denne kommisjonen klarer å få fram en
slags felles forståelse av historien og dens betydning, men også
en forståelse av de holdningene som ligger bak, den nasjonalismen
som har ligget bak, den rasismen som har ligget bak, og den sammenhengen
som politikken har blitt gjennomført i.
Dette er en mørk del av, et mørkt
kapittel i, norsk historie som har sine røtter helt tilbake til
slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, men som fant
en mye sterkere form fra 1850-tallet og utover. Det har pågått i
ulike faser og fikk egentlig først sin avslutning med Samerettsutvalget
på 1980-tallet og etableringen av Sametinget i 1989 – og også den
viktige unnskyldningen fra kong Harald til Sametinget på slutten
av 1990-tallet.
Jeg tror det er viktig at man i
dette arbeidet også må prøve å få fram hvordan fornorskingen har
påvirket samer og kvener som folk, deres språk og kultur, og hvordan
det har påvirket – og fortsatt påvirker – enkeltpersoner. Det er
fortsatt mange som har vokst opp med en sterk fornorskingspolitikk,
selvfølgelig i sin familie, men også som enkeltpersoner, og hvordan
det påvirker ennå i dag.
Så er det viktig i dette også å
ta fram den motstanden som fornorskingspolitikken har ført til,
og reaksjonen på den hos samer og kvener. Det har opp gjennom historien
vært mange menneskerettighetsforkjempere blant samer og kvener mot
fornorskingspolitikken, og det er viktig at vi anerkjenner disse
personene og deres organisasjoner også som det. Da er det helt riktig
å gjøre dette vedtaket i år, når vi markerer at det er 100 år siden Elsa
Laula Renberg samlet det første samiske landsmøtet i Trondheim,
i 1917, og få fram også hennes betydning.
Jeg er veldig glad for at dette
forslaget er blitt lagt fram, og at det får så bred tilslutning.
Det er starten på et viktig arbeid, som vil kunne påvirke, og som
må være en del av en historisk både oppreisning og, forhåpentligvis, forsoning,
som vi trenger – en politikk som den norske stat virkelig trenger
å anerkjenne betydningen, effekten og konsekvensene av.
Det er et viktig vedtak Stortinget
nå fatter.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Lihkku? beivvin!
Onnee päiväle! Gratulerer med dagen alle saman. Dette er ein historisk
augneblink på mange vis. Eg vil takke komiteen for eit utmerkt stykke
arbeid, og spesielt saksordføraren, som har drive denne prosessen igjennom
på ein svært klok og ryddig måte, men eigentleg heile fleirtalet
for ikkje å ha vike ein tomme i spørsmålet. Dei såg med ein gong
at dette var eit viktig steg for staten Noreg.
Bak ønsket om ein sanningskommisjon
ligg mange års aktivisme, mange menneske og bevegelsar, og endeleg
kan vi krone dette arbeidet med siger. Utgangspunktet av nyare tid
er at Sametinget tok initiativ. Det initiativet blei avvist av regjeringa.
Vi skal ikkje dykke for djupt ned i grunngivinga for avvisinga,
som er litt annleis enn det som blei stemmeforklart her tidlegare.
Frå regjeringa si side var det ei grunngiving som kanskje ikkje
toler dagens lys på ein dag som denne.
Forslaget frå Sametinget om ein
sanningskommisjon for fornorskinga, som Kirsti Bergstø og eg har
fremja på Stortinget, har allereie starta ein svært viktig debatt.
Han har hatt høg temperatur i dei samiske og kvenske miljøa. Heldigvis
har ikkje debatten blitt ein debatt for eller imot samar og kvenar.
Derimot har det blitt ein nyansert diskusjon der det dagleg kjem
fram nye perspektiv. Eg trur alle som følgde med på høyringa som
komiteen heldt, og det var mange, fekk ein følelse av at prosessen med
sanningskommisjon starta allereie der. Det var ei veldig spesiell
oppleving. Eg kjenner mange menneske som sat og følgde med på heile
høyringa frå morgon til kveld på nettet.
Grunnlaget for ein sanningskommisjon
er nettopp behovet for å løfte det som har skjedd, som kongen gjorde
med unnskyldninga si. Men unnskyldninga frå kongen var berre starten.
For at såra skal gro, må vi systematisk bringe fram forståing, dokumentere
fornorskinga og konsekvensane ho har i dag, og bruke dette til å
sjå framover. Det er det ein sanningskommisjon skal vere. Dessutan
har det kvenske samfunnet aldri fått ei unnskyldning for behandlinga
dei blei utsette for frå storsamfunnet i fornorskinga, noko som
i seg sjølv er eit viktig poeng.
Fleire meiner at unnskyldninga
frå kongen og etableringa av Sametinget var nok – at vi no kan leggje
fornorskinga bak oss og gå vidare. Andre igjen meiner at sanningskommisjonen,
inspirert av kommisjonar i Sør-Afrika og Panama, er eit for drastisk
grep. Dei meiner meir edruelege tiltak heller bør takast i bruk,
som meir forsking. Vi i SV er ueinige i begge standpunkta. For det første
er verken unnskyldningar eller etablering av institusjonar oppgjer
med fortida. Det er tiltak, men det er ikkje oppgjer med fortida.
Å bringe fram kva som faktisk skjedde, og kva for konsekvensar det
har hatt, er eit oppgjer. Unnskyldningar får ikkje fram historiene
og konsekvensane og dannar eit svært spinkelt grunnlag for å sjå framover.
For det andre er ikkje omfang av
og nivå på overgrep det som avgjer om det skal etablerast ein sanningskommisjon
eller ikkje. Det som avgjer, er at Noreg som stat har utøvd ei systematisk
fornorsking av urfolk og minoritetar, som vi framleis ser konsekvensane
av, som ein del av djupkulturen vår – djupkulturen til nordmenn, samar
og kvenar. Vi ser det rett og slett i kvardagen. Forsking kan bidra
med mykje, men i møtet med dette er det eit veldig lite bidrag.
Eg vil òg seie, sidan vi står i
den nasjonale folkevalde forsamlinga i dag, at det finst eit tredje,
avgjerande argument som ikkje har kome fram i denne debatten. Noreg som
ein sivilisert nasjon bør alltid ta oppgjer med urett som vi sjølve
har gjort oss skyldige i. Noreg er dessverre eit land som tidlegare
har kosta støvet under teppet og håpa at ting har blitt gløymde.
Det må vi få ein slutt på. Vi må ta lærdom av våre eigne feil, same
kor tungt og byrdefullt det er.
Dette er eit djupt spørsmål for
staten Noreg og sjølve testen på om politikarar har klokskap og
vett til å ta dei viktige vala. Eg vil rose dei som har forstått
det, og så ser eg med undring på Høgre og Framstegspartiet, som
her vel å ikkje støtte dette. Eg trur ein sanningskommisjon, eller
rettferdskommisjon, som det òg kan heite, vil kunne lækje sår i
det samiske og kvenske samfunnet, men òg i det norske samfunnet.
Statsråd Jan Tore Sanner []: Fornorskningspolitikken
var brutal og er et mørkt kapittel i vår historie. Det er mange
enkeltmennesker som lever med konsekvensene, og det gjør vi også
som samfunn.
Jeg er enig i at vi trenger mer
kunnskap og åpenhet om fornorskningspolitikken som ble ført overfor
samer og kvener, og om konsekvensene av politikken. Vi har ved flere
anledninger hatt en konstruktiv dialog med Sametinget om disse spørsmålene.
Vi har likevel reist spørsmål om
en kommisjon er den beste løsningen. I mitt brev til Stortinget
har jeg trukket frem at forskningsprogrammer kan være et mer egnet virkemiddel
for kunnskapsinnhenting. Jeg tar selvsagt flertallets vedtak til
etterretning og slutter meg til representanten Skutles ønske om
en god dialog om den videre innretningen på kommisjonens arbeid.
Det er også viktig at opprettelsen
av en kommisjon ikke fører til at vi går inn i en vente-og- se-holdning
eller vente-og-se-fase mens arbeidet pågår. Jeg mener det er viktig
at vi samtidig må sørge for politisk oppfølging av Samerettsutvalget
II og Hjertespråket, noe regjeringen er godt i gang med.
Det er også viktig at kommisjonens
mandat og arbeidsoppgaver er gjennomførbare. Et mulig tema for kommisjonen
kan være hva som skjedde på internatskolene.
Kommisjonens mandat, navn og sammensetning
må også utformes i konsultasjon og god dialog med Sametinget og
kvenske/norsk-finske organisasjoner.
Det er gjennomført mange tiltak
for å styrke samisk kultur, språk og samfunnsliv. Samerettsutvalgets
utredninger førte etter hvert til opprettelsen av Sametinget, sameloven
og egen grunnlovsbestemmelse. Opprettelsen av Samefolkets fond i
2000 var ment som en kollektiv erstatning for de skadene og den
uretten fornorskningspolitikken har påført det samiske folket.
Vi har også fått finnmarksloven
og egne prosedyrer for konsultasjoner mellom Sametinget og statlige myndigheter,
og vi har tiltak som skal bidra til å revitalisere samisk språk
og kultur.
Når det gjelder kvenene og norsk-finnene
som nasjonal minoritet, har vi fått økonomiske støtteordninger for
deres organisasjoner og støtte for tiltak for å revitalisere språk
og kultur. Det er viktig at dette arbeidet fortsetter og forsterkes.
Et av formålene med politikken
har vært og er å rette opp noen av de negative virkningene fornorskningspolitikken
har hatt. Gjennom det arbeidet som Stortinget i dag samler seg om,
kan vi få mer kunnskap og større åpenhet om det mørke kapitlet i
norsk historie.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kirsti Bergstø (SV) []: Statsråden sier i sitt innlegg
at det ville være mer hensiktsmessig med forskningsprosjekter på
området fornorskning og virkninger av fornorskningen, men jeg har
ikke registrert at regjeringen på noe som helst tidspunkt har tatt
initiativ til den typen forskningsprosjekter eller bevilget midler for
å få fram mer kunnskap om området og feltet. Statsråden roste likevel
initiativet – oppfatter jeg – og også vedtaket vi gjør i dag. Det
må jo innebære at statsråden ser at en mer dyptgående pleie og behandling
av feltet likevel er nødvendig.
Hva tenker statsråden om kommisjonsarbeidet
som nå skal settes i gang, og om den kunnskapsmangelen vi har på
feltet i Norge i dag?
Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg redegjorde i mitt
innlegg for at det er behov for mer kunnskap. Det er behov for mer
åpenhet. Jeg pekte konkret på situasjonen ved internatskolene som
ett område som kunne være egnet til å se på for en slik kommisjon.
Det kunne også vært egnet for et forskningsprosjekt.
Det har vært viktig for regjeringen
å ta tak i de konkrete utfordringene på det samepolitiske området.
Derfor tok vi rapporten fra Samerettsutvalget II opp igjen fra skuffen
og har kommet langt i konsultasjonen med Sametinget om hvordan vi
kan gjennomføre viktige tiltak, som konsultasjon også på lokalt
og regionalt nivå, Sametingets ønske om å få samlet overføringene
til Sametinget under én post og, ikke minst, det viktige arbeidet
med Hjertespråket for å styrke samiske språk.
Et viktig poeng for meg er at vi
nå ikke går inn i en vente-og-se-fase fordi man skal ha et stort
kommisjonsarbeid, men at vi parallelt med kunnskapsinnhentingen og
kommisjonens arbeid kan fortsette det viktige arbeidet på det samepolitiske
området.
Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg synes det er spesielt
å ta fatt i utfordringene ved å kutte i Sametingets budsjetter.
Jeg synes heller ikke at det å ikke ha konsultasjoner på områder
der Sametinget hadde forventet det, er god praksis på feltet.
Jeg synes likevel det er positivt
at statsråden er så tydelig på behovet for mer kunnskap, både for
nasjonen som helhet og ikke minst for samiske og kvenske samfunn.
Da må jeg spørre om statsråden har gått bort fra forståelsen og
logikken i det notatet som kom fra departementet, og om det er slik
at statsråden har sett at det likevel ikke var så klokt å overlate
til Sametinget å dokumentere virkningene av fornorskningen og storsamfunnets
overgrep mot det samiske folk, men at det faktisk er et felles ansvar
– som vi med stolthet skal løfte fram i lag.
Statsråd Jan Tore Sanner []: Representanten vet utmerket
godt at ingen statsråd i noen regjering kommenterer interne notater.
Jeg synes vi i dag heller skal konsentrere oss om det vi er enige
om, nemlig viktigheten av mer kunnskap og større åpenhet og at det gjennomføres
tiltak i tråd med dem jeg har skissert i mine innlegg.
Kirsti Bergstø (SV) []: Det er positivt å høre at
gleden er stor, og at den er noe vi skal framheve i fellesskap,
for det er en historisk dag i Stortinget i dag.
Jeg vil bare forsikre meg om at
statsråden, dersom han er statsråd i sin post også etter valget
– uten å mene noe annet enn å ønske godt valg – ser alvoret i og
viktigheten av at man har gode rammer for arbeidet som skal gjøres,
at det er et arbeid der både mandat, oppdrag og sammensetning må
forankres i Sametinget og i Norske Kveners Forbund, at det er et
arbeid der arbeidsform er av avgjørende karakter, at det er forankret
i de miljøene det gjelder, og som man skal dokumentere virkningene av
fornorskingspolitikken i.
Statsråd Jan Tore Sanner []: På dette punktet er
åpenbart representanten og jeg enige. Jeg understreket i mitt innlegg
viktigheten av at det gjennomføres konsultasjoner og god dialog,
både med Sametinget og med de kvenske organisasjonene.
Ola Elvestuen (V) []: Jeg er selvfølgelig helt enig
i at vi trenger mer kunnskap og mer forskning, både om den uretten
som er begått, og om historien som er blitt borte, også i Norge,
hvor man mange steder ikke har kunnskap om den samiske innflytelsen
og tilstedeværelsen som har vært tidligere, også når det gjelder
kvener som minoritet. Én ting er å innhente kunnskap, men når det
gjelder fornorskningspolitikken og det at Stortinget nedsetter en
sannhetskommisjon – hvis vi kaller det det foreløpig – handler det
om å anerkjenne at hele utgangspunktet for fornorskningspolitikken
kommer fra denne sal. Stortinget har gjort vedtak som har igangsatt
uretten.
Mitt spørsmål blir da: Ser ikke
statsråden at det er riktig av Stortinget å sette ned en sannhetskommisjon, bredt
sammensatt og i samarbeid med kvenske organisasjoner og Sametinget,
nettopp for å belyse den situasjonen og sette et punktum for fornorskningen?
Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi har forhåpentligvis
satt et punktum for fornorskningspolitikken. Det er iverksatt mange
tiltak for å legge til rette for samisk kultur, samisk språk og
samisk samfunnsliv. Regjeringen har også i samarbeid med Venstre
og Kristelig Folkeparti iverksatt og forsterket nye tiltak.
Så registrerer jeg også at det
er ulike syn, åpenbart, blant flertallet om hva kommisjonen skal
hete, men jeg legger til grunn at det nye presidentskapet vil finne
en god form på dette, og ha en god dialog både med partigruppene
her på Stortinget og med de samiske og kvenske miljøene.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg synest det er
gode taktar frå statsråden. Eg hadde håpa det skulle vere den innstillinga
statsråden hadde, som er forsiktig positiv til det som no blir fleirtalsvedtaket,
om å etablere ein slik kommisjon. Dette er ein kommisjon sett ned
av Stortinget, så regjeringa har formelt inga særskild rolle i dette
arbeidet, difor er det viktig at statsråden involverer seg i dette
spørsmålet og deltar i denne saka.
Om det er sett punktum for fornorskingspolitikken eller
ikkje, er eit spørsmål med ulike modifikasjonar, for konsekvensane
av han ser vi framleis i dag. Det er det sanningskommisjonen skal
behandle. Sanningskommisjonen vil ikkje vere tilstrekkeleg – det
eine store svaret. Det vil også vere andre tiltak som er viktige,
og som statsråden har løfta i sine innlegg, bl.a. forsking. Vil
det no, etter det statsråden har sagt, kome initiativ frå statsråden
om forsking på feltet?
Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg understreket i mitt
innlegg at mange enkeltmennesker, og også vi som samfunn, lever
med konsekvensene av fornorskningspolitikken. Det er det ingen tvil
om, og det er også bakgrunnen for mange av de tiltakene som det
har vært bred politisk tilslutning til, og som vi har forsterket
i løpet av denne fireårsperioden. Det gjelder Hjertespråket, som
er viktig for å styrke samiske språk, og det er også oppfølgingen
av innstillingene fra Samerettsutvalget II, som har ligget i skuffen
altfor lenge. Det er viktig at vi får til konsultasjonsordninger
også for det kommunale og regionale nivået.
Så er jeg i tillegg enig i at det
er behov for mer forskning på dette området, og nå må vi i årene
som kommer, finne en god balanse mellom det arbeidet som Stortinget
tar initiativ til, og det arbeidet det er naturlig at regjeringen
forsterker i årene som kommer.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Kåre Simensen (A) []: Det er hyggelig at det er denne
historiske saken som blir min siste fra denne talerstolen.
Jeg har vokst opp i et miljø der
norsk, finsk og samisk var en del av hverdagen – samisk mellom samer,
finsk mellom finsk-kvenske innvandrere og norsk mellom oss andre.
For oss barn hjemme var finsk voksenspråket som ble brukt når vi
ikke skulle forstå hva de snakket om. Etter hvert som vi vokste
opp, ble det mindre og mindre innslag av både samisk og finsk i
vår hverdag. Vi barn skulle ikke lære finsk og slett ikke samisk
i skolen – slik var det bare. I dag forstår mange at man har gått glipp
av utrolig mye når man ikke kan snakke eller forstå det språket
min far snakket: finsk. Det samme gjelder det samiske. De fleste
av oss som var unge på 1960-tallet i Alta, kan ikke snakke eller
forstå samisk – et stort paradoks når vi vet at det er et språk
som en stor andel av våre innbyggere snakker. Det skulle vi ikke
lære, men engelsk skulle vi lære. Det takker jeg for, men i dag
skulle jeg ønske at både finsk og samisk hadde stått på timeplanen
i vår skolehverdag. Vi kan vel si at vi på en måte ble fornorsket,
men i en helt annen grad enn den samiske og kvenske befolkningen.
Det er ingen tvil om at både samer,
kvener og norskfinner i Norge i flere generasjoner har blitt utsatt
for en aktiv og hard fornorskingspolitikk, der målsettingen var å
assimilere dem og andre nasjonale minoriteter til å bli norske.
Det er åpenbart at fornorskingspolitikken hadde en rekke negative
konsekvenser for forholdet mellom folkegruppene i Norge, ikke minst
for de mange som kjente det på kroppen i sin hverdag, noe som kom tydelig
fram under høringen. Men det er også et stort tap for Norges språk
og kulturarv.
Vi vet at det finnes mye tilgjengelig
kunnskap om fornorskingspolitikken. Det er imidlertid en utfordring at
mye av denne kunnskapen bare er kjent blant noen få. Kunnskapen
er i mindre grad kjent blant folk flest i storsamfunnet, og det
er derfor behov for å gjøre denne kunnskapen bedre kjent – for ikke
å gjenta alle «feil i frå i går». Av den årsak mener jeg at det
å opprette en kommisjon vil føre til at storsamfunnet i større grad
blir kjent med fornorskingspolitikken og hvor ødeleggende den har
vært for mange som opplevde overgrep og urett. Økt kunnskap ville
være et godt bidrag for å motvirke lignende hendelser i framtiden.
Og hvis jeg får lov: Siden dette
er min siste opptreden på denne talerstolen, vil jeg benytte anledningen
til å takke for meg gjennom åtte år. Jeg har møtt 168 fantastiske
kollegaer fra alle partier – og også et godt presidentskap. Og ikke
minst vil jeg takke alle ansatte i dette huset, som har bidratt
til å gjøre vår hverdag mye bedre.
Presidenten: Takk
for innsatsen!
Gunvor Eldegard (A) []: Det er ein merkedag. Stortinget
skal vedta å setja ned ein kommisjon som skal undersøkja og dokumentera
fornorskingspolitikken og den uretten som er gjord mot det kvenske og
det samiske folk.
Eg vil takka alle som kom på høyringa
og fortalde sine historier – sterke historier som rørte noko i alle
som høyrde på. Eg har lyst til å sitera Inga Karlsen frå Sametingets
eldreråd, då ho sa:
«Jeg visste ikke at jeg var mindreverdig
og ikke det rette barn av vår felles moder jord, før noen turister spyttet
meg i ansiktet og kalte meg for «fysj lappunge». Der og da begynte
min barndoms lykkelige selvfølelse å slå sprekker, Fornuften prøvde
å glemme denne og andre stygge episoder, men kroppen glemmer ikke.
Som barn ble jeg også vitne til at vår kjære mor ble stilt til veggs
og drapstruet fordi hun var same og for sin Gudstro.»
Det var sterke historier, og me
har òg ho frå den kvenske foreininga som fortalde om barn frå internatskulen som
vart utsette for vald på grunn av at dei snakka samisk eller kvensk.
49 pst. av samiske kvinner oppgjev å verta utsette for fysisk, psykisk
og seksuell vald. Det er ein markant høgare del enn i majoritetsbefolkninga
i Noreg.
Det var mange historier, og viss
eg var i tvil om forslaget før høyringa, var eg iallfall skråsikker
etterpå om at her skulle me gå inn for vedtaket. Det er ikkje ei
menneskerettsleg plikt å oppretta ein kommisjon, men det er viktig
med kunnskap, for i den grad urett ikkje er dokumentert, må det
gjerast. Til og med Samisk kyrkjeråd har sagt at dei støttar forslaget,
og dei har ikkje berre erkjent at Kyrkja deltok i fornorskinga,
men dei har òg forplikta seg til å bidra til at uretten ikkje fortset,
ut frå erkjenninga av at forsoninga tek tid.
Nokre brukar i denne samanhengen
ein argumentasjon som føreset at notida kan isolerast frå historia,
f.eks. ved å hevda at samane og kvenane no må tenkja framover i
staden for bakover. Spørsmålet om ein granskingskommisjon er ikkje
symbolpolitikk, men handlar om å etablera ny kunnskap, som gjer
det mogleg å forstå dagens samfunn i Noreg. Det er det fleirtalet
i komiteen vil. Dei meiner at hovudmålsetjinga med å oppretta ein kommisjon
er nettopp at det skal etablerast ei felles forståing av historia.
Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil rette en stor takk
til saksordføreren, som har manøvrert denne saken på veldig klokt
vis, og som har lagt til rette for en prosess jeg tror mange har
opplevd seg involvert i.
Et menneske som kun bærer med seg
sin egen historie, vil alltid være fattigere enn et menneske som
bærer fortiden i ryggsekken, fellesskapet i hjertet og framtiden i
blikket. Den klokskapen skal vi i dag samle oss om og gi vår nasjon
og våre kommende generasjoner, gjennom en bedre kjennskap til vår
egen nære historie.
Det er klart at for storsamfunnet
og for alle som vokser opp i landet vårt i dag, er det avgjørende,
men for dem det gjelder – de menneskene som bærer konsekvensene
av fornorskningen og uretten som er blitt påført dem, i sin hverdag
– er det helt avgjørende. Og når ungdommen under høringen uttrykte
så godt at et avklart forhold til sin fortid er avgjørende for troen
på sin fremtid, og eldrerådet sa hvor viktig det er å få gjort opp status
for den urett som er begått, blir det tydelig at det er et historisk
øyeblikk i Stortinget i dag.
Hensikten med forslaget er ikke
å fordele skyld, men å søke sannhet. Det er avgjørende at vi får
dokumentert fornorskingspolitikkens konsekvenser på både samfunnsnivå
og individnivå, og at vi får en samlet dokumentasjon av den uretten
som er blitt begått mot det samiske folk og det kvenske folk.
Mange har spurt om vi trenger en
sannhetskommisjon, og om vi trenger å røre ved det vonde. Til det
vil jeg si at taushet ofte kan være den tyngste tale. Det er taushet
som ligger i frarøvet språk. Det er taushet som ligger i skam. Det
er taushet som ligger i at samiske eller kvenske spor i lokalsamfunnet
er forsøkt raket over. Selv om det mange steder har vært en stolthet
rundt det samiske og en gryende tilbaketaking av språket de siste
tiårene, legger tausheten fremdeles et lokk over lokalsamfunnene
mange steder, over oppfattelsen av seg selv og over språk, kultur
og næringsvirksomhet. Det er viktig å få tatt bort det lokket av
taushet som ligger der.
Noen ganger er det nødvendig å
se tilbake for å kunne se framover med et klokere blikk. Derfor
er jeg glad for det historiske vedtaket vi skal gjøre i dag.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Jeg har ingen intensjon
om å forlenge debatten, men det er ingen tvil om at vår historie
er entydig når det gjelder overtramp over lang, lang tid. Om vi
snakker om for 200 år siden, for 150 år siden, for 100 år siden
eller i nyere tid under Arbeiderpartiet, er det ingen tvil om at
det har vært overtramp. Det har vært det hele veien.
Spørsmålet i dag dreier seg om
hvorvidt historien er godt nok dokumentert, eller om vi trenger
mer dokumentasjon på overtramp gjennom lang tid. Da er det litt viktig
faktisk å lytte til den kanskje mest anerkjente sametingspresidenten
noensinne, Ole Henrik Magga. Han tar til orde for at en sannhetskommisjon
er overflødig, og at historien er mer enn godt nok dokumentert.
Det vi kanskje heller burde være
langt mer opptatt av, er den faktiske situasjonen til det samiske
språket i dag. Med det regimet vi i dag har i Sametinget, er det
et faktum at det blir færre og færre mennesker som snakker og behersker
samisk. Det er kanskje en langt større utfordring for oss enn nok
en gang å dypdykke i historien, hvor det er en stor risiko for at
vi selv nok en gang kan stigmatisere oss i Finnmark, ved nok en
gang å sette samers og kveners interesser opp mot hverandre. Det
frykter jeg. Jeg håper at det ikke vil skje, men jeg har en frykt for
det, for man vet at når ting dreier seg om etnisitet, kan konflikter
veldig fort bli spisset.
Kirsti Bergstø (SV) []: Det er klart at det er noen
som gjentatte ganger tar ansvaret for å tilspisse debatten når det
er snakk om samiske spørsmål og etnisitet, og det er nettopp partiet
Fremskrittspartiet. Det er nettopp partiet Fremskrittspartiet som
gjentatte ganger kommer med påstander som at samiske særrettigheter
er utbredt, som klarer å bruke ropestemme i spørsmål man burde tatt
med lave skuldre, og som er med på å ha virkelig spisse kanter i
en debatt som rører ved hvem folk er, og hvordan samfunnet vårt
skal se ut. Og det er typisk Fremskrittspartiet å dyrke kunstige motsetninger,
for det er ikke sånn at trusselen mot samiske samfunn, mot et blomstrende
språk, mot en rik næringsutvikling og mot levende samiske bygder
er noen år med kommisjonsarbeid.
Da vil jeg heller peke på den trusselen
som ligger i virkningen av og konsekvensene av 150 år med fornorskingspolitikk.
Da vil jeg heller løfte fram den urett som er begått, den skammen
som er påført, og den virkningen vi ser idet folk plutselig oppdager
at deres besteforeldre er samer, men ingen har våget å si noe om
hva det gjør med mennesker å vite at man er fortiet og fortrengt. Det
er jo det det er snakk om. Det er ikke snakk om bare å ha noen år
med forskning eller å sammenfatte det som er dokumentert fra før.
Det er snakk om et møysommelig arbeid for en forsoning, for en sannhet,
for at vi i fellesskap skal gå klokere fram enn det man har gjort
i fortiden.
Da viser nettopp den skarpe tonen
i samepolitiske debatter behovet for at vi står på en felles plattform
av kunnskap og situasjonsbeskrivelser, for da tror jeg ikke at tonen
ville vært så hard. Jeg tror ikke at språket ville vært så skarpt,
og jeg tror heller ikke at samiske krav ville vært mulig å føyse
bort som brysomme stemmer, om vi sto i en felles forståelse av den
urett som er begått, av konsekvensene av fornorskingspolitikken,
og hadde det med oss i den debatten som skal føres om en samisk framtid
og politikken for det.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) []: Jeg synes det er
litt merkelig at SV og representanten Bergstø velger å angripe Fremskrittspartiet.
Fremskrittspartiet var ikke engang stiftet da overgrepene mot den
samiske befolkningen fant sted. Selvfølgelig har det skjedd noen overgrep
også etter 1976, men det store antallet av overgrep skjedde lenge
før den tid. Da fantes det ikke noe fremskrittsparti, så man får
finne noen andre enn Fremskrittspartiet å legge skylden på i denne
sammenhengen. Jeg ber om det, for historien er uomtvistelig i så måte.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Enkelte ting kan
berre ikkje få vere uimotsagde. Framstegspartiet er vel det einaste
partiet her som ikkje har anerkjent samane som urfolk – det einaste
partiet her. Blant oss i salen her finst det også representantar
frå Framstegspartiet som ønskjer å leggje ned Sametinget. Framstegspartiet
er partiet for splitting, for motsetningar, for å etablere «oss»
og «dei», og «dei» skal gjerne vere litt svake grupper som ein kan
skape dolkestøytlegender av. Det er Framstegspartiet. Sjølvsagt
måtte dei ta ordet i ei sak som dette, som handlar om det motsette
av det Framstegspartiet representerer.
Denne saka handlar om djupe spørsmål
for staten Noreg – korleis bevege seg vidare, korleis skape forsoningar,
korleis få fram sanninga. Sjølvsagt er det i strid med heile grunnlaget
for Framstegspartiet. Det er greitt. Men kom ikkje her og sei at
Framstegspartiet ikkje har ei rolle i dette spørsmålet. Det har
vore eit parti som har skodd seg på desse motsetningane sidan etableringa.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.