Presidenten: Etter
ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Truls Wickholm (A) [] (ordfører for saken): Først
har jeg lyst til å takke resten av komiteen for et veldig godt samarbeid
om denne saken. Stortinget og finanskomiteen har igjen samlet seg
i arbeidet med finansiell åpenhet og kamp mot kapitalflukt og skatteunndragelse gjennom
aggressiv skatteplanlegging eller direkte lovbrudd. Jeg synes at
komiteen ofte er på sitt beste når vi jobber med denne type saker.
Disse problemstillingene fører
til at velferdssamfunnet tappes for store summer. Problemet deles
egentlig av alle land i verden, men særlig OECD har satt i gang
et arbeid knyttet til dette, og det er det arbeidet som ligger til
grunn – kampen mot uthuling av skattegrunnlaget og overskuddsflytting
– som regjeringen her implementerer.
Når noen betaler for lite skatt,
er det andre som sitter igjen med en større regning. I tillegg til
at fellesskapet går glipp av skatteinntekter, skaper aggressiv skatteplanlegging
en stor konkurranseulempe for bedrifter som ikke benytter seg av
disse teknikkene. De lokale mindre norske bedriftene taper i konkurranse
med de store multinasjonale. Arbeidet mot overskuddsflytting og
inntektsskifting er derfor også et arbeid for å skape et sunnere
og mer velfungerende marked og mer rettferdig konkurranse.
Dette er, som sagt, en del av regjeringens
oppfølging av OECD/BEPS-prosjektet og et helt konkret tiltak, tiltak
13. Komiteen er veldig positiv til at regjeringen har jobbet raskt
med det, men er samtidig utålmodig med hensyn til å komme i gang
med resten av anbefalingene fra OECD, slik det er enighet om i skatteforliket.
Denne loven vil gjelde for flernasjonale
konsern som defineres med utgangspunkt i regnskapslovens regler
om konsern og plikten til å utarbeide konsernregnskap. I den sammenheng
er det verdt å merke seg at det finnes en rekke eksempler på selskaper
som skjuler sin egen konsernstruktur gjennom kompliserte juridiske
og finansielle arrangementer. Det er en samlet komité som ber regjeringen i
merknads form være oppmerksom på denne problemstillingen og komme
tilbake til Stortinget på et egnet tidspunkt med en vurdering av
om definisjonen som gis her, er dekkende for å fange opp det som
er intensjonen, nemlig at alle faktiske flernasjonale selskap skal
rapportere. En kan da minne om at man i skatteforliket ber regjeringen sette
i gang et arbeid som har som innhold nettopp dette, og dersom finansministeren
skulle ha noe interessant å si om det i kveld, kunne det være interessant
å høre hvordan det arbeidet ligger an. Men det er ikke en absolutt
forventning her og nå.
I komiteens høring ble det også
trukket fram at terskelverdien for å bli omfattet av denne loven
er for høy – det var mange høringsinstansers mening – og at mange
selskaper ikke blir inkludert. Et flertall, med unntak av regjeringspartiene,
ber regjeringen vurdere dette nærmere.
Komiteen er av den oppfatning at
åpenhet og offentlighet er avgjørende for å motvirke kapitalflukt
og aggressiv skatteplanlegging, og det er positivt at denne loven
pålegger selskapene som omfattes, å rapportere til skattemyndighetene
konfidensielt. Dette muliggjør at skattemyndighetene raskt kan sjekke
opplysningene også gjennom automatisk informasjonsutveksling med
andre land som deltar i dette samarbeidet, noe som vil kunne avdekke
og motvirke kapitalflukt og aggressiv skatteplanlegging. Dette gjør allikevel
at sivilsamfunn, presse og offentligheten generelt ikke får tilgang
til den type informasjon som rapporteres inn, og en samlet komité
foreslår derfor at enkelte nøkkeltall skal være offentlig tilgjengelige
og ikke omfattet av taushetsplikten. En god debatt om hvordan skattesystemet virker
og oppfattes, er avhengig av dette. Pressen har også en viktig rolle
i å avdekke uoverensstemmelser og juks, som ikke alltid fanges opp
av myndighetene. Det er en samlet komité som velger å løse det på
den måten at man ber regjeringen fremme forslag som sikrer at regjeringen utarbeider
forskrifter, ikke i denne loven, men via regnskapsloven og verdipapirhandelloven.
Komiteen er enig om hvilke nøkkeltall som skal rapporteres, og hvem
som skal rapportere de samme omfangsbestemmelsene som ligger inne
i dette lovverket, og vi imøteser selvfølgelig regjeringens løsning
på dette ved første praktiske mulighet.
Siri A. Meling (H) []: Arbeidet mot skatteflukt og
aggressiv skatteplanlegging har kommet stadig høyere opp på den
globale agendaen så vel som på den nasjonale agendaen.
Det er dessverre slik at mange
land går glipp av skatteinntekter til fellesskapet gjennom denne
formen for skatteunndragelse. Dette er en utfordring for alle land,
men kanskje er utfordringen aller størst for sårbare stater eller
utviklingsland med store naturressurser, som mangler sterke strukturer
og gode institusjoner som kan arbeide for at verdiene i større grad
kommer landet og befolkningen til gode.
Norge har en aktiv og synlig rolle
i dette arbeidet. Skattemeldingen som ble lagt frem av regjeringen
i fjor, og det brede skatteforliket mellom alle partiene, utenom
SV og Miljøpartiet De Grønne, viste med all tydelighet at dette
er spørsmål både regjering og storting tar på stort alvor.
Kapital flyter lett over landegrenser,
og store multinasjonale selskaper med innviklede organisasjonsstrukturer kan
gjennom aggressiv skatteplanlegging nærmest ende opp med å betale
lite eller tilnærmet null skatt i land de opererer i.
I tillegg til at land går glipp
av skatteinntektene, har dette også innvirkning på konkurransesituasjonen
mellom de selskaper som kan, og de som ikke kan, benytte seg av denne
type aggressiv skatteplanlegging. Dessverre er det slik at de som
klarer å unndra beskatning, gjerne da får et konkurransefortrinn
over de selskaper som ikke har den muligheten. Og det er, som saksordføreren
var inne på, ofte mindre, nasjonale selskaper dette går utover.
I arbeidet med en bedre skatteinnretning
er vi imidlertid avhengig av å ha et godt og sterkt internasjonalt
samarbeid. Derfor er samarbeidet om OECD/G20-initiativet, det såkalte
BEPS-prosjektet, et viktig prosjekt. Det fokuserer på arbeid mot
uthuling av skattegrunnlaget og overskuddsflytting.
Regjeringen følger i denne proposisjonen
opp tiltak 13 i BEPS-prosjektet. Dette innebærer at store flernasjonale konsern
får plikt til å levere en land-for-land-rapportering for skatteformål
til skattemyndighetene, og at denne rapporten skal inneholde opplysninger
om fordeling av inntekter og skatter mv. i de landene der konsernet
har foretak. Skattemyndighetene vil her få en skjematisk oversikt over
den økonomiske aktiviteten i hvert foretak i konsernet, og i hvilke
land foretaket er hjemmehørende eller etablert. Dette vil både forenkle
og forbedre kvaliteten på skattemyndighetenes risikoanalyser og
kontroller.
Det er en terskelverdi for konsernets
inntekter som skal overstige 6,5 mrd. kr før rapporteringsplikten
inntrer. Jeg registrerer at opposisjonen har en merknad hvor de
ønsker en vurdering etter to års virketid av om denne minimumsgrensen
eller terskelverdien på rapporteringsplikt er riktig, eller om den
bør settes lavere.
Nå er det gjerne slik at det er
i opposisjonens natur å skulle være noe mer ambisiøs enn regjeringen,
men det er gode grunner til at Høyre har valgt å stå utenfor denne merknaden
sammen med Fremskrittspartiet. For det første er det viktig at landene
innfører likt regelverk, fordi det styrker opplysningenes troverdighet,
og det tar også hensyn til foretakenes rapporteringsbyrde. For det
andre skal reglene i BEPS-prosjektet uansett evalueres i 2020, og
da vil også skattemyndighetene ha noe erfaring med den praktiske
bruken av regelverket.
Høyre er enig i at åpenhet og offentlighet
er avgjørende for å motvirke skatteunndragelse, kapitalflukt og
aggressiv skatteplanlegging, og vi stiller oss bak at norske selskaper
som er omfattet av denne land-for-land-rapporteringen, også blir
pliktige til å rapportere etter regnskaps- og verdipapirhandelloven
på enkelte nøkkeltall.
Innenfor BEPS-prosjektet er informasjonen
forbeholdt skattemyndighetene, men det er viktig at regjeringen
fortsetter sitt aktive arbeid mot overskuddsflytting og aggressiv
skatteplanlegging – også gjennom å arbeide for økt offentlighet
rundt disse nøkkeltallene, også innenfor rammen av det internasjonale
samarbeidet og ved revisjon av BEPS-modellovgivning for land-for-land-rapportering
for skatteformål.
Roy Steffensen (FrP) []: La meg først få takke saksordføreren
og komiteen for den enigheten som i dag er på plass, og som i stor
grad baserer seg på enighet som tidligere har framkommet i salen.
Skadevirkningene av ulovlig kapitalflukt
og skatteunndragelser utgjør en stor trussel mot inntektsgrunnlaget
i mange land, og derfor er det viktig å finne gode løsninger for
å kunne bekjempe ulovlig kapitalflukt og synliggjøre kapitalstrømmer
over landegrensene. Med dagens vedtak innfører Norge nå land-for-land-rapportering
for skatteformål med virkning for regnskapsåret som begynner 1.
januar 2016 og senere. Regelverket er aktuelt for de største norske
konsern og for datterselskaper og faste driftssteder i Norge som
er en del av et internasjonalt konsern med omsetning på 6,5 mrd. kr
eller mer. Rapporten skal inneholde informasjon om inntekt, skatt
og forretningsvirksomhet per land samt hovedaktivitet for alle selskaper
og faste driftssteder i konsernet. Konsern som kun har virksomhet i
Norge, vil ikke omfattes av forslaget. Formålet med rapporteringen
er å gi skattemyndighetene bedre grunnlag for å utarbeide risikoanalyser
til bruk i sin kontrollvirksomhet. Rapporteringen skal som hovedregel
skje til myndighetene i morselskapets hjemland, og skal utveksles
automatisk mellom myndighetene i alle land hvor konsernet har selskaper
eller faste driftssteder.
Avslutningsvis vil jeg påpeke at
det er en enstemmig komité som fremmer forslag om at foretak med
land-for-land-rapporteringsplikt etter likningsloven skal få rapporteringsplikt
etter regnskaps- og verdipapirhandelloven for de opplysningene Stortinget
har bedt om.
For øvrig er det en viktig forutsetning
at rapportene skal være undergitt taushetsplikt. Fremskrittspartiet
har som utgangspunkt at nøkkeltall for foretak bør gjøres offentlige,
men samtidig er det viktig å være klar over konsensus i BEPS-prosjektet
om at land-for-land-rapportering til skattemyndighetene skal være
unntatt offentlighet. Norge verken kan eller bør gå lenger enn det
som er konsensus, og jeg er glad for at vi har funnet en god løsning
på dette gjennom regnskapsrapporteringen. Vi må ikke risikere å komme
i en situasjon hvor Norge bryter dette, og hvor konsekvensen blir
at vi ikke mottar rapporter, samtidig som det kan bli stilt spørsmål
ved vår troverdighet i arbeidet for å sikre skattemyndigheter tilstrekkelig
informasjon.
Hans Olav Syversen (KrF) [] (komiteens leder): Takk
til saksordføreren og komiteen som har jobbet fram en såpass enstemmig
innstilling; det er jeg helt enig med saksordføreren i. Det har
nesten vært gjengs i denne type saker, og vi fortsetter den gode
trenden med den innstillingen vi i dag behandler.
Dette er ingen liten sak, for det
er et ledd i et større arbeid som egentlig skal sikre skattefundamentet
i det enkelte land – og er det noe vi vet er under press, er det
nettopp det. Åpenhet om selskapers inntekter og skattebetaling er derfor
en nøkkel i kampen for å sikre det nasjonale skattegrunnlaget, som
igjen er grunnlaget for vår velferd.
At vi nå har et bredt flertall
på Stortinget som vedtar regler som innebærer at store flernasjonale
konsern får plikt til å levere en land-for-land-rapport for skatteformål
til skattemyndighetene, er et godt og viktig nytt skritt i denne retningen.
Departementet la i vår fram forslag
som innebærer at store flernasjonale konsern får plikt til å levere
en land-for-land-rapport for skatteformål til skattemyndighetene.
Det er bra. Og så har vi i Stortinget behandlet dette forslaget
og samlet oss om ytterligere forslag for å styrke en åpen og god
rapportering fra selskapene til skattemyndighetene.
Det er nevnt av de foregående talerne
hvordan vi har sikret dette uten å komme i konflikt med det fellesarbeidet som
gjøres bl.a. i OECD-sammenheng, nemlig at selskapene nå blir pliktige
til også å rapportere etter regnskapsloven og verdipapirhandelloven.
Det er selvfølgelig viktig hva
som skjer internasjonalt. Fra flertallet ligger det en sterk oppfordring
til regjeringen om at vi i OECD-sammenheng og når det gjelder revisjonen
av modellovgivningen som BEPS er bygget på, er en aktiv pådriver
for ytterligere økt åpenhet. Det er klart at vi er avhengig av konsensus
i denne type saker, men jeg håper og tror at Norge vil sette seg
i førersetet for å bidra til stadig mer åpenhet. For til syvende
og sist er det dette som skal sikre vår nasjonale skattebase og
dermed også vår velferd i årene som kommer. Og vi vet hvor aggressive
mange selskap er når det gjelder å bedrive skatteplanlegging som sørger
for at man betaler minst mulig der man holder på – der man har sin
havn, for å si det slik.
Jeg er glad for innstillingen og
anbefaler den.
Snorre Serigstad Valen (SV) []: Det er ikke så veldig
mange år siden et konsept som land-for-land-rapportering ble omtalt
som en praktisk umulighet. Siden den gang har det skjedd veldig
mye, og det er veldig gledelig – først og fremst fordi den aggressive
skatteplanleggingen, den kapitalflukten og den skatteunndragelsen
som pågår globalt, er en av de største truslene mot velferden i så
å si alle verdens land. Det er helt utrolige summer som unndras,
det er voldsomme summer som kunne bidratt til bedre liv for de fleste
av jordas innbyggere, som forsvinner og unndras beskatning. Regjeringene
i de fleste land har begått en unnlatelsessynd i mange år ved ikke
å komme dette til livs tidligere. Det er godt at vi tar et skritt
videre.
Det brukes veldig sinnrike metoder
for å tilsløre de reelle pengestrømmene i mange store selskap. Derfor
er jeg blant dem som mener at terskelverdiene ideelt sett burde vært
lavere, og at åpenheten burde vært større. Jeg skulle ønske at Høyre
og Fremskrittspartiet også var med på flertallets merknader – men
tenker de seg litt om, kommer de nok etter om en stund. For dette
haster. Det er hele bransjer også i Norge som endres som følge av
den urettferdige konkurransen de utsettes for. Norske medier har
f.eks. ingen mulighet til å konkurrere på like vilkår med globale annonseformidlere
som knapt betaler skatt i noe land, og som har sine hovedseter i
tropiske paradis. Det må det gjøres noe med. Det er ikke bare av
solidaritet med de landene representanten Meling nevnte – de fattigste
landene i verden og mellominntektslandene, som rammes knallhardt
av denne formen for skatteunndragelse – men også med våre egne arbeidsplasser
og vårt eget næringsliv. Harmonisering med BEPS er derfor ikke nok.
Det er et godt skritt på veien, men det er ikke nok.
Er det en ting jeg vil etterlyse
i denne debatten, er det en større vilje fra regjeringen til aggressivt
å forfølge nye muligheter for å sikre en mer reell, lik skattlegging
av norske og utenlandske selskap. Det hadde vi jo en liten runde på
i stad. Finansministeren senker gjerne formuesskatten, den mest
omfordelende skatten vi har i Norge, og den eneste skatten som sikrer
at de rikeste blant oss betaler skatt. Da tyr man gjerne til kreative
metoder som regjeringen selv oppgir er svært administrativt krevende
å få på plass. Men når det gjelder dette området, som er mye viktigere
for overlevelsen for hele norske næringer, er den samme kreativiteten
ikke like sterkt til stede. Det skulle jeg ønske at den var, for
dette er et onde som må bekjempes, og vi har det travelt. Jeg tror
derfor mer må til – for det første fordi framdriften i det internasjonale
samarbeidet mot skatteunndragelse, kapitalflukt og aggressiv skatteplanlegging
avhenger av at enkeltland er offensive, lener seg framover og krever
at mer kommer på plass, for det andre fordi norsk næringsliv som
sagt er avhengig av at vi gjør alt vi kan for å stoppe den strømmen
av milliarder som skulle ha vært beskattet i Norge, men som ender
opp i en digital bankboks på en tropisk øy. Slik tilstanden er nå,
har vi ikke engang oversikt over omfanget av denne skatteflukten.
Vi har noen anslag, men vi vet ikke om de er nøyaktige. Sannsynligvis
er mørketallene enda større. Det er et stort problem for norsk næringsliv
og norske arbeidsplasser, men det betyr også at noen må plukke opp
regningen. Hver krone som store konsern stikker unna skattlegging
i Norge, er en ekstra krone som folk flest må betale i skatt. Sånn
sett skulle man tro at incentivene virkelig var til stede for at
et Fremskrittsparti-ledet finansdepartement sto i førersetet i kampen
mot kapitalflukt og aggressiv skatteplanlegging, men det er ikke
tilfellet ennå.
Dette er et lite skritt på veien,
men jeg håper på større innsats i regjeringens siste år.
Statsråd Siv Jensen []: Skattemyndighetene får gjennom
land-for-land-rapporteringen et bedre informasjonsgrunnlag for å
foreta risikoanalyser og utvalg av kontrollobjekter, særlig på internprisingsområdet.
Dermed vil skatteetaten kunne spisse kontrollene og utnytte ressursene
sine mer effektivt. Regjeringen følger med dette opp enigheten i
BEPS-prosjektet og i skatteforliket.
La meg understreke at regjeringen
vil fortsette arbeidet med økt åpenhet, både gjennom regnskapsrapportering
og som pådriver i internasjonale fora.
Det er tverrpolitisk enighet om
at åpenhet og nøkkelinformasjon i foretak er viktig og ønskelig.
Koordinert innføring av land-for-land-rapportering i BEPS-prosjektet
er en minimumsstandard som alle deltakerland har forpliktet seg
til å gjennomføre. En viktig forutsetning i denne tilnærmingen er
at rapportene skal være undergitt taushetsplikt. Dersom Norge bryter
denne forutsetningen, er det fare for at norske skattemyndigheter
ikke vil motta rapporter fra utlandet, og at vår troverdighet som
avtalepartner i det internasjonale arbeidet for å sikre skattemyndighetene tilstrekkelig
informasjon, svekkes.
Jeg vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak
og fremme forslag om at foretak med land-for-land-rapporteringsplikt
etter ligningsloven skal få rapporteringsplikt etter regnskapsloven
og verdipapirhandelloven for de opplysninger Stortinget har bedt
om. Jeg vil også fortsette å være pådriver for økt åpenhet i OECDs
revisjon av land-for-land-rapporteringen til skattemyndighetene.
Det er få spørsmål som blir viet større oppmerksomhet i både OECD-møtene
og for så vidt i IMF-møtene, og jeg kan forsikre om at i alle de
møtene jeg deltar på, tar jeg disse spørsmålene opp. Jeg mener at
vi skal fortsette å være utålmodige. Jeg mener at det er gode grunner
til at dette regelverket kontinuerlig skal videreutvikles og forbedres.
Men forutsetningen for at vi skal gjøre det, er at det blir bred enighet
om det. Hvis ikke ender det bare opp som en god intensjonserklæring,
og da er vi på en måte ikke kommet et eneste skritt videre.
La meg også si at Finansdepartementet
nå jobber med å få igangsatt den varslede evalueringen av land-for-land-regelverket,
slik at denne kan ferdigstilles senest våren 2017. Vi sendte 30.
september et høringsforslag til endringer i forskriften i tråd med
Stortingets anmodning. I forslaget er det foreslått at rapporteringspliktige
må rapportere flere nøkkelopplysninger om sin virksomhet og skattemessige forhold.
Det sistnevnte er for så vidt også basert på EU-kommisjonens forslag
til endringer i EUs konsoliderte regnskapsdirektiv.
La meg avslutte med å si at jeg
er glad for den brede enigheten som er i Stortinget rundt disse
spørsmålene. Jeg tror vi er tverrpolitisk enige om betydningen av
denne type internasjonale regler. Jeg er veldig enig i mye av det
representanten Serigstad Valen sa. Dette handler om å sikre skattegrunnlaget
for det enkelte land. Det er selvfølgelig viktig for oss for å sikre
vårt skattegrunnlag som grunnlag for å videreutvikle og opprettholde
gode velferdsordninger, men det er enda viktigere for veldig mange
land med lave skatteinntekter og mindre velfungerende strukturer
at disse tingene kommer på plass. At man skattlegges der hvor bedriften
faktisk hører hjemme, vil kunne bidra til betydelig større inntektsstrømmer
til veldig mange land som har betydelig større behov for det enn
Norge. Derfor er det viktig at vi gjør dette internasjonalt. Derfor
er det viktig at stadig flere land slutter seg til disse avtalene.
Det gjør det mulig å ha et mye bredere spekter av informasjonsutveksling,
og det gjør det også mulig at vi i tiden fremover vil få færre av
den typen skandaleavsløringer som vi har hatt med et tilbakeskuende
perspektiv. Derfor skal vi fortsette med å jobbe ufortrødent videre
med dette.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Truls Wickholm (A) []: Nå bekrefter i og for seg
statsråden at hun er i gang og har en plan for hvordan hun skal
implementere Stortingets ønske om en utvidelse av forskriftene i
regnskapsloven og verdipapirhandelloven knyttet til det vedtaket
Stortinget vil fatte i dag. Det er veldig positivt. Hun bekrefter
også at regjeringen er i gang med en hel rekke andre arbeider knyttet
til disse spørsmålene.
Hun nevner også at hun vil være
en pådriver innen OECD. Det er da jeg blir litt i stuss over hvorfor
regjeringspartiene ikke er med på merknaden om å vurdere terskelverdien.
Det står ikke noe der fra Stortingets side om at det nødvendigvis
er feil. Her er det lagt helt i regjeringens hender å foreta en
vurdering av om det er riktig, om det er for mange som går utenom,
eller ikke, og så komme tilbake til Stortinget etter to år. Hadde
man gjort noe sånt, ville man kanskje også vært bedre rustet til
å kunne ta den samme diskusjonen i OECD. Jeg lurer på om det er
et perspektiv som statsråden forstår?
Statsråd Siv Jensen []: Jeg har ikke noen problemer
med å forstå ambisjonene og det som ligger i flertallsmerknaden.
Den har jeg merket meg. Men man ber altså om en vurdering av konsekvensene
ved å senke terskelnivået innen 2019. På det tidspunktet vil skatteetaten bare
ha mottatt rapporter i ett år og i realiteten ha svært begrenset
erfaring med bruk av denne typen rapporter.
OECD skal gjennomføre en vurdering
av disse land-for-land-rapporteringsreglene i 2020. Etter min vurdering er
det da mest hensiktsmessig både med tanke på grunnlaget for en slik
vurdering og ressursbruken å avvente den vurderingen til etter at
OECD har gjennomført sin evaluering i 2020. Så for å avslutte: Jeg
tror ikke vi er uenige om at dette perspektivet må frem på et eller
annet tidspunkt, men vi må ha gode data å basere det på.
Truls Wickholm (A) []: Jeg er ikke uenig i det, og
jeg skal ikke holde statsråden ansvarlig for hva hennes partikamerater
er med på, og ikke, i Stortinget, men en kunne jo tenke seg at dersom
noen hadde nevnt for opposisjonen at et mer hensiktsmessig årstall
for en sånn vurdering ville ha vært 2020 og ikke 2019, kunne man
ha vært tilbøyelig til å være med på det. Det kunne gjort innstillingen
bedre. Men nå bekrefter statsråden at dette er noe hun vil jobbe
med.
En annen ting jeg gjerne vil spørre
om, er det som jeg tok opp i innlegget, om at vi i skatteforliket
ble enige om å se på hvordan norsk lovverk er rustet for å takle
komplekse finansielle instrumenter og juridiske konstruksjoner.
Jeg tror det er et viktig arbeid å sette i gang på egen kjøl og også
kunne være en pådriver innenfor det området når man kommer til OECDs
evalueringer.
Statsråd Siv Jensen []: Til den første problemstillingen:
Jeg har oppfattet at det flertallsmerknaden handler om, er å få
en vurdering av konsekvensene av å skulle senke terskelnivået for
rapportering, ikke at man skal gjøre det. For å vurdere om man i
det hele tatt skal gjøre det, må man ha et rapporteringsgrunnlag
å basere det på. Igjen tror jeg vi må ha litt erfaringsdata for
å kunne gi et relevant sakskompleks til Stortinget som grunnlag for
eventuelt videre arbeid med dette.
Jeg er enig i at det er mye arbeid
som må gjøres med finansielle instrumenter gjennom ulike fora, og
jeg mener at vi følger det opp på en veldig god måte på alle de
arenaene vi har mulighet for å gjøre det.
Hans Olav Syversen (KrF) []: Jeg synes statsrådens
innlegg lover veldig godt, ikke minst for den rollen Norge har,
og har hatt, med å være en pådriver for økt åpenhet også internasjonalt.
Statsråden var selv innom den revisjonen
som skal skje av modellovgivningen innenfor BEPS, og det er, som
det ble sagt, en minimumsstandard som vi nå er avhengig av at alle
er enige om for at det skal fungere. Hvilket inntrykk har statsråden
når hun snakker med sine kollegaer og ulike lands myndigheter av
muligheten for å heve terskelen noe og dermed bidra til at dette
virkemiddelet blir mer effektivt?
Statsråd Siv Jensen []: Jeg skal være forsiktig med
å svare veldig bombastisk på det, men det inntrykket jeg sitter
igjen med etter de diskusjonene som foregår rundt dette særlig i
OECD, er at en er veldig stolt over at man har lyktes med å få på
plass denne enigheten, og at stadig flere land slutter seg til det.
Det er et utrolig viktig utgangspunkt og grunnlag for å bekjempe
aggressiv skatteplanlegging og ikke minst skatteunndragelse. Vi
har kommet langt bare med det.
Ja, det er en tilfredshet over
at man har gjort det. Så er man samtidig veldig opptatt av å skaffe
seg erfaring. Basert på erfaringsdata kan man på et senere tidspunkt
se på mulighetene for å kunne gå videre med dette. Men jeg mener
at vår rolle med å være pådriver for dette ikke skal sakkes av den
grunn.
Hans Olav Syversen (KrF) []: Det kunne være fristende
å spørre om hvilke land statsråden ser som sine fremste allierte
for å komme et steg videre. Det er vel enda vanskeligere å spørre
om hvilke land hun ser på som motspillere, men jeg kan eventuelt
høre hva statsråden velger å svare uansett.
Statsråd Siv Jensen []: Jeg opplever egentlig at det
er veldig mange allierte i dette. Særlig etter Panama Papers og
den typen ting mener jeg at det nå blir ganske pinlig å være i en
situasjon hvor man ikke har sluttet seg til internasjonale regler
rundt disse tingene, fordi man rett og slett får et veldig krevende
flomlys på seg som enkeltland som har valgt å ikke slutte seg til.
Det gjør at flere nå har fortet seg litt med å delta og reise stemmen
litt tydeligere i internasjonale fora. Det er veldig bra. Jeg opplever at
de aller fleste land er veldig fornøyd med at man har kommet så
langt som man har gjort. Jeg har også lyst til å si at OECDs generalsekretær
er den som ivrer aller mest for å videreutvikle dette. Det er klart
at når lederen av organisasjonen er en så sterk pådriver, smitter
det også over på medlemslandene, det er i hvert fall helt sikkert.
Presidenten: Representanten
Snorre Serigstad Valen får den siste replikken.
Snorre Serigstad Valen (SV) []: Takk, president,
jeg har brukt min kvote i dag!
Dette er et problem som er så stort
i omfang at jeg flere ganger har opplevd at når man prøver å sette
ord på det, er det vanskelig å tro på. De summene som unndras beskatning,
ikke bare fra Norge, men fra andre land, er så store og anslagene
så enorme at det er lett bare å slå av. Et problem vi har også i
den norske debatten, er at det er vanskelig å få konkretisert hva
dette faktisk betyr, altså hvilke summer som kunne vært brukt på
velferd, veier, jernbane og politi, men som isteden havner på skjulte
bankkontoer. Jeg lurer på om statsråden har vurdert å få synliggjort
dette bedre, f.eks. i forbindelse med statsbudsjettet. Vil statsråden
f.eks. ta initiativ til å få et mer samlet og helhetlig anslag over
hva slags summer vi faktisk snakker om, som unndras beskatning i
Norge hvert år, og som kan være med og danne grunnlaget for den
bredere debatten om skatt, økonomi og budsjett i norsk offentlighet?
Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at vi de siste
årene har tatt i bruk flere virkemidler som har bidratt til å hente
penger hjem. Det er bra. Skattemyndighetene rapporterer om at mange
har tatt muligheten i bruk, og det gjør at penger kommer tilbake
til Norge for skattlegging her. Det er veldig bra.
Så er neste spørsmål: Er det grunn
til å tro at dette er veldig omfangsrikt, sett med norske øyne?
Jeg vet ikke. Jeg har ikke noe behov for å gå kraftig ut og mistenke
at det er et betydelig omfang, men jeg mener at det omfanget som
måtte være, skal vi gå etter og få rede på, og ikke minst bringe
midlene til beskatning der de hører hjemme. Man kan gjerne gjøre
en vurdering av spørsmålet til representanten – men det har jeg
faktisk ikke tatt stilling til, det må jeg tenke litt på.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 8.