Karin Andersen (SV) []: I og med at vi ikke sitter
i presidentskapet, vil vi redegjøre for at vi kommer til å stemme
sammen med presidentskapets mindretall, nemlig stortingspresident
Olemic Thommessen og visepresident Ingjerd Schou, om å gå imot § 16
første ledd andre punktum.
Men vi har også et forslag – på
et løst ark – som vi ønsker å fremme. Jeg har fått noen henvendelser
om at det kan være mulig å skape flertall for det hvis det endres
slik at det blir lydende:
«Stortinget ber presidentskapet
utrede hvordan kapitalinntekter kan inkluderes i systemet for avkorting,
etter § 18 om «bortfall og avkorting av fratredelsesytelse og etterlønn»,
på linje med andre inntekter.»
Man stryker altså to ord – «og foreslå»
– i forslaget, for det det er behov for, er å få utredet dette grundig.
Det er mulig å leve av kapitalinntekter,
mange gjør det. For noen av oss kan det synes urimelig at man ikke
skal inkludere det i de inntektene man eventuelt må dokumentere,
og som skal danne grunnlag for om man kan få en slik etterlønn eller
ikke. Vi mener det er rimelig at det gjøres. Derfor fremmer vi dette
forslaget. Men hvis det er mulig å samle flertallet for å få en
utredning, ønsker vi gjerne å endre ordlyden i forslaget.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte – da med
endret ordlyd.
Arve Kambe (H) []: Jeg vil innlede med å gi ros til
presidentskapet for å ta initiativ til en forenkling av regler,
lover og forskrifter som gjør at stortingsrepresentanters arbeidsvilkår
blir mer oversiktlig for dem selv – og også for allmennheten. Men
Høyre kommer til å stemme mot presidentskapets forslag på et av
punktene.
I 2015, 2016 og framover mot 2017
opplever vi en stigende arbeidsledighet i Norge. Noen er heldige
– jobber i solide bedrifter og får sluttvederlag, eller de kan få
sluttpakke. Mange – heldigvis de fleste – er tilbake igjen i ordinært
arbeidsliv tre–seks måneder, i snitt, etter at de ble arbeidsledige.
Dermed er man tilbake igjen i arbeidslivet. Er man likevel uheldig
og går utover de seks månedene, har man i velferdsstaten Norge i
dag et godt tilbud om to år med dagpenger. Det gjelder alle innbyggere
i Norge, også avtrådte stortingsrepresentanter.
Den største utfordringen på dagens
arbeidsmarked har ufaglært ungdom og innvandrere med dårlig norskkompetanse
på den ene siden – tilsvarende for dem som er i slutten av 50-årene
og midten av 60-årene og blir arbeidsledige nå. Jeg ser at presidentskapet
har en omsorg for de stortingsrepresentantene som er i den kategorien.
Det har jeg stor forståelse for.
Men vi må vokte oss nøye: Stortinget
vedtar endringer i dagpengeregelverk og etterlønnsordninger på vegne
av nasjonen Norge. Da må ikke det samme storting si at akkurat for
oss må det være så mange andre ordninger. Med respekt å melde: Det
er ikke enkelt for en 59- eller 60-åring som mister jobben sin i
Haugesund, Stavanger eller Kristiansand i dag, med to år med dagpenger,
mens vilkåret for en stortingsrepresentant – først – er at man ved
stortingsperiodens utløp kan få tre måneder etterlønn. Så – hvis man
fortsatt ikke har fått seg jobb – kan man gå på en særordning som
gir etterlønn i ett år utover det, i ytterligere ett år. Og så –
hvis man fortsatt ikke er kommet i jobb – kan man få dagpenger.
For en stortingsrepresentant er
det altså ikke to år med dagpenger – det er først tre måneder med
full godtgjørelse, så er det tolv måneder med 66 pst. godtgjørelse.
Nå ønsker flertallet i Stortinget – minus Høyre og SV – at disse
to tredelene skal kunne gjelde for to år, mens bakteppet i Rogaland,
der jeg kommer fra nå, er at jeg blir nedringt av folk som begynner
å nærme seg 104 uker uten jobb. Regelverket som et enstemmig storting
har satt, er at har man ikke jobb etter 104 uker, faller man ut
av dagpengesystemet.
Jeg ser at det kan være noen grunner
til at en stortingsrepresentant kan ha en bedre ordning, rett og
slett fordi vi har en stilling tilsvarende en åremålsstilling. Man
vet gjerne ikke om man blir gjenvalgt eller valgt før sent ute i
perioden. Noen vil oppleve det på valgdagen. Andre som har den type
stilling, har gjerne lønnskompensasjon, de har permisjonskompensasjon,
etterlønn eller garantert stiling etterpå. Det har ikke en stortingsrepresentant.
Derfor kan jeg være med på å beholde
dagens regelverk, med en ettårig etterlønnsordning og to tredeler
av godtgjørelsen, uten tillegg. Men at presidentskapet skal ha mulighet
til å øke den, i særlige tilfeller, til ytterligere ett år, gjør,
med det bakteppet vi har i det norske samfunnet i dag, med en økende
arbeidsledighet, at – hva skal vi tro – en 59-årig stortingsrepresentant
har det verre enn en 59-årig nettopp arbeidsledig på Vestlandet.
Nei, det er tvert imot. Ja, det er menneskelige sider ved dette,
men det er det også for de andre som ikke får de ordinære Nav-ytelsene.
En stortingsrepresentant vil ved å beholde dagens ordning få det
i ett år og tre måneder lenger enn en hvilken som helst annen arbeidstaker.
Det er en mer enn god nok ordning, og det er en ordning som vi stortingsrepresentanter
vet om når vi søker oss til Stortinget og blir valgt til Stortinget.
Det er en risiko man er villig til å ta.
Jeg mener at vi skal ha et regelverk
for stortingsrepresentanter som er rettferdig, og som er bra – men
ikke så bra at det strider mot folks rettsoppfatning av hvordan
vi egentlig skal ha det. Det vil ikke være bra for Stortinget som
helhet. Derfor er det argumentasjonen som gjør at Høyre i dag stemmer
mot flertallets forslag til vedtak – sammen med SV – og sier at
vi vil beholde dagens ordning. For øvrig gir vi ros til presidentskapet
for den opprydning som ellers kommer.
Kenneth Svendsen (FrP) []: Jeg vil starte med å takke
for rosen fra Kambe på det området presidentskapet fikk ros.
Presidentskapet legger i dag fram
innstilling om ny stortingsgodtgjørelseslov. Med unntak av forslaget
om endringer i reglene om etterlønn i § 16 som fremmes av presidentskapets
flertall, er innstillingen fra presidentskapet enstemmig.
Flertallet i presidentskapet ser
et behov for å åpne for noe større grad av skjønn i etterlønnsvurderingene
og at det i særlige tilfeller skal kunne innvilges etterlønn i en
periode på inntil 24 måneder. Det presiseres at den klare hovedregelen
for innvilgelse av etterlønn fortsatt skal være at denne gis for
inntil 12 måneder. Justeringen av etterlønnsordningen er ment å
være en snever unntaksregel, og ordningen vil i alle tilfeller ikke
gi de søknadsberettigede et rettslig krav på ytelsen, da det må
foretas en nærmere, konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Flertallet i presidentskapet understreker
at hva som er å anse som et særlig tilfelle der etterlønnsperioden
kan forlenges, må vurderes ut fra representantens reelle muligheter
for å vende tilbake til arbeidsmarkedet når perioden på Stortinget
er over. Unntaksregelen er ment å treffe representanter som har
store utfordringer med å komme tilbake til arbeidslivet, f.eks.
fordi de ikke lenger har den oppdaterte kompetansen som skal til
for å kunne komme tilbake til tilsvarende arbeid som de hadde før
de ble innvalgt på Stortinget. Denne gruppen vil ha behov for en
noe lengre periode med etterlønn, fordi omstillingsperioden for
å komme tilbake i arbeid kan bli lengre. I vurderingen av om situasjonen
til representanten er å anse som et særlig tilfelle, vil momenter
som hvor lenge søker har vært innvalgt på Stortinget, om søker ikke
lenger er faglig oppdatert og har behov for omstilling i tidligere
yrke samt om søker har planlagt å forlate vervet eller har «falt
ut» av Stortinget, være av betydning.
På denne bakgrunn anbefales presidentskapets
tilråding.
Marit Nybakk (A) []: La meg først understreke at
vi er innstilt på å støtte – i hvert fall fra Arbeiderpartiets side,
og det er grunn til å tro at det gjelder flere – det framlagte forslaget
fra SV, som nå er endret noe. La meg også fra talerstolen her antyde
at det kan være grunnlag for at dette forslaget, når det blir sendt
over til presidentskapet, blir tatt inn som en del av det arbeidet
som nå gjøres i den reglementskomiteen som presidentskapet har nedsatt.
De skal avgi innstilling på vårparten, som så skal opp i Stortinget.
Vi tar altså dette forslaget opp til utredning i den underkomiteen
til presidentskapet.
Når det så gjelder spørsmålet om
etterlønn, så la meg i likhet med representanten Kenneth Svendsen
understreke så sterkt jeg kan at hovedregelen fortsatt skal være
at man kan få etterlønn i inntil ett år. Slik som dette har vært
praktisert de siste årene, er man usedvanlig streng med å følge de
eksrepresentantene som får etterlønn, nærmest fra måned til måned.
Det har vært tatt inn folk her for å gi dem veiledning om yrkesvalg
og utdanning, og jeg vil gjerne understreke at det er strengt, og
det er stramt. Det som da legges fram nå, er at man rent unntaksvis
kan utvide – jeg hadde nær sagt fra måned til måned, ikke sånn at
man får to år som hovedregel, men at man kan utvide det ved at man
følger en person ganske strengt og grundig. Det vil være enkelttilfeller.
Man kan f.eks. være mellom 60 år og 62 år og ha store problemer
med å skaffe seg inntekt og arbeid. Hvis vi går noen år tilbake,
var det også slik at stortingsrepresentanter ikke hadde adgang til
arbeidsledighetstrygd, og da måtte vi rett og slett lage en særlov,
fordi vi ikke automatisk kunne omfattes av folketrygden, fordi vi
som stortingsrepresentanter har godtgjørelse og ikke lønn.
Det som vi foreslår her, vil gjelde
noen usedvanlig få personer, men det kan være at det i enkelte tilfeller
er behov for at vi tar litt vare på noen som går ut herfra etter
en lang og tro tjeneste, og som har store problemer.
Karin Andersen (SV) []: Jeg er veldig glad hvis forslaget
vårt kan få tilslutning og vi får det utredet, for det er rimelig.
Men når det gjelder ordningen for dem som enten faller ut av Stortinget
og ikke blir gjenvalgt, eller som slutter og ikke kommer i arbeid,
synes jeg ikke det går an at dette huset, som vedtar hva slags regler
andre som mister arbeidet, skal være underlagt, skal lage regler som
skal være annerledes for oss enn for dem. Jeg tenker at vi må vedta
regler vi kan leve med sjøl. Kan vi ikke leve med de reglene som
er for de andre, må vi endre de reglene. Det er omstilling i andre
bedrifter, det er bedrifter som blir nedlagt, og jammen har de også
ansatte over 60 år, over 62 år og over 65 år. Det er ikke spesielt
mye lettere for dem å skaffe seg verken inntekter eller ny kompetanse
for å komme over i et nytt arbeid.
Jeg mener at det står seg rett og
slett ikke å ha ordninger for oss som er bedre enn for andre. Jeg
vet at det er noen som kan ha problemer, men det gjelder også andre
i arbeidslivet, andre deler i arbeidslivet, og at det skal være annerledes
for stortingsrepresentanter enn for en som mister jobben sin, om
det er i industrien eller om det er ja, hvor som helst, er helt
umulig å forstå. Det er helt umulig for meg å forstå at Fremskrittspartiet
i hvert fall kan gå inn for det. Jeg synes det er helt merkelig.
Så jeg hadde håpet at Stortinget kunne legge seg på det prinsippet
at de ordningene vi vedtar for andre, må også stortingsrepresentanter som
kommer i en tilsvarende situasjon, kunne leve med, og derfor kommer
vi til å stemme mot § 16 første ledd andre punktum.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.
Presidenten foreslår at sakene nr.
9, 10 og 11, som er andre gangs behandling av lovsaker og gjelder
lovvedtakene 24, 25 og 26, behandles under ett.
– Det anses vedtatt.