Stortinget - Møte tirsdag den 13. februar 2018

Dato: 13.02.2018
President: Olemic Thommessen
Dokument: (Innst. 111 S (2017–2018), jf. Dokument 8:49 S (2017–2018))

Innhald

Sak nr. 13 [18:18:23]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Liv Signe Navarsete, Sigbjørn Gjelsvik og Sigrid Simensen Ilsøy om å redusere andelen innsatsstyrt finansiering i spesialisthelsetjenesten og ikke la innsatsstyrt finansiering videreføres ned på sykehus- og avdelingsnivå (Innst. 111 S (2017–2018), jf. Dokument 8:49 S (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Nicholas Wilkinson (SV) [] (ordfører for saken): Økonomiske styringssystemer har stor makt over hvordan det jobbes i sykehusene og andre steder i helsevesenet. Hvor mye penger skal sykehusene få til å prioritere selv, med faglig kunnskap, altså rammefinansiering? Og hvor mye skal de få for antallet operasjoner – ikke kvalitet, men mengde – gjennom innsatsstyrt finansiering? Skal vi ha markedsstyrte sykehus, eller skal vi ha faglig styring av sykehusene og spesialisthelsetjenesten? Skal vi prioritere pasienter som produserer DRG-poeng, eller skal vi prioritere de pasientene som faglige beslutninger mener trenger hjelpen først?

En samlet komité står bak merknaden om at når det er konflikt mellom gode faglige vurderinger og finansieringssystemene, er det de faglige vurderingene som skal følges. Da er det verdt å merke seg at høringssvarene nesten er entydige i sin skepsis til innsatsstyrt finansiering, nettopp fordi de overstyrer gode faglige beslutninger. Høyresiden i denne salen bør bestemme seg for hvem de vil lytte til. For hvis de ønsker å lytte til fagfolkene som jobber i spesialisthelsetjenesten, så er disse altså nesten entydige i sin kritikk der de sier at innsatsstyrt finansiering overstyrer gode faglige beslutninger, som høyresiden også har sagt at de mener at det ikke skal gjøre.

Så til psykisk helsevern: En diagnose i psykisk helsevern er noe helt annet enn en diagnose i somatikken. Det er en sekkebetegnelse. En samtale med en med schizofreni er ikke én ting; det er et stort spekter av oppgaver som må gjøres. Barn og unge i Forandringsfabrikken varsler i sitt høringssvar at måten vi i dag organiserer det på, med innsatsstyrt finansiering, presser fram diagnosemerkelapper på barn altfor tidlig og gjør dem sykere. Det gjør at hjelpen fungerer dårligere. Det er samstemt fordømmelse fra fagpersoner i Norsk Psykologforening, og det burde gjøre inntrykk. Likevel velger altså høyresiden å stemme mot fagråd, selv om de i forrige debatt mente at fagrådene var viktige å lytte til.

Når det gjelder å påføre innsatsstyrt finansering på avdelings- og sykehusnivå, så var det aldri planen at DRG-systemet og innsatsstyrt finansiering skulle brukes ned på avdelings- og sykehusnivå. Det skulle brukes til planlegging og styring på et overordnet nivå, kan vi lese i sakspapirene fra da det ble innført. Dette er et svært byråkratisk system, som når det er helt tett på pasientene, som på avdelingsnivå, overstyrer faglige beslutninger. Og spesielt viktig er det når det er så tett på pasientene. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV følger de gode faglige rådene som anbefaler ikke å føre dette ned på avdelingsnivå.

SV ønsker primært å kutte markedet fra sykehusene, fordi vi mener at kloke fagpersoner skal avgjøre, ikke innsatsstyrt finansiering og finansieringssystemer påført fra nasjonalt hold. Det får vi ikke flertall for, og derfor vil vi varsle at vi subsidiært vil stemme for 40 pst. finansiering. Det vil si at vi får flertall i denne salen nå for å dempe markedsstyringen i spesialisthelsetjenesten. Det er gode nyheter for fagpersoner som vil fatte gode faglige beslutninger.

Høyresiden sa i regjeringserklæringen at de ønsker å vurdere en økning, men igjen stopper heldigvis de røde og sentrumspartiene – flertallet – forslaget deres.

Høyresiden støtter merknaden om at faglige beslutninger ikke skal overkjøres av finansieringssystemet. Selv om de stemmer mot, går jeg derfor ut fra at de er glade for vårt forslag – å evaluere den innsatsstyrte finansieringsordningen og hvordan den påvirker prioriteringene i helsevesenet.

Jeg vil ta opp alle forslag SV er med på, og så vil jeg spesielt si at vi er veldig glad for representantforslaget fra Senterpartiet. I dag reduserer vi endelig markedsstyringen av sykehusene og styrker de faglige beslutningene.

Presidenten: Representanten Nicholas Wilkinson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ingvild Kjerkol (A) []: Finansieringssystemene i sykehusene våre skal understøtte gode faglige vurderinger, ikke overstyre dem. Beslutningene bør sikre best mulig helse innenfor en økonomisk bærekraftig helsetjeneste.

Arbeiderpartiet mener ressursene som tildeles spesialisthelsetjenesten, i størst mulig grad skal gå til behandling av pasienter og til forebygging og i minst mulig grad til administrasjon. Det er selvsagt. Men finansieringssystemene må også understøtte god og effektiv pasientbehandling. Finansieringssystemene er midler, ikke mål i seg selv, og dersom det er konflikt mellom gode faglige vurderinger og finansieringssystemene, så er det finansieringssystemene som må endres, ikke de faglige vurderingene.

Innsatsstyrt finansiering ble innført for å stimulere til kostnadseffektiv pasientbehandling. Det var også begrunnelsen regjeringen Solberg brukte da den økte andelen innsatsstyrt finansiering fra 40 til 50 pst. i 2014. Dersom det er manglende sammenheng mellom incentivene i finansieringssystemet og pasientenes behov, kan det gi uheldige tilpasninger som fører til at pasientene får dårligere behandling, eller at mer kostbare behandlinger gjennomføres fordi behandlingen likevel kan være økonomisk gunstig for sykehusøkonomien. Det fremmer ikke god behandlingspraksis – eller god økonomistyring, for den saks skyld. Arbeiderpartiet har derfor ønsket å dempe markedstenkningen i sykehusene ved å holde andelen innsatsstyrt finansiering noe nede, og i komiteens innstilling blir det flertall for at man demper dette til et 40/60-forhold, i og med at partiene stemmer subsidiært for det. Det tror vi er bra. Regjeringspartiene ønsker å gå motsatt vei og øke andelen utover 50 pst., slik som i dag. For flertallet i Stortinget, som består av opposisjonspartiene, er dette en viktig seier.

Stortinget har ansvaret for å velge finansieringssystemer som sikrer god behandling og økonomisk bærekraft. Innsatsstyrt finansiering gir finansiering på bakgrunn av gjennomsnittlig kostnad for behandling av en diagnoserelatert gruppe. Det gir økonomisk gevinst til dem som klarer å strømlinjeforme behandlingene for å bli mer økonomisk effektive. Det er også lettere å oppnå dette for enklere og mer avgrensede lidelser enn for mer sammensatte lidelser, for kronikere, og for å fremme de gode pasientforløpene tjener ikke dette nødvendigvis alltid hensikten. Vi er derfor veldig opptatt av at det utredes gode forbedringer av dette inntektssystemet for sykehusene, som dermed bedre tjener hensikten, og som fremmer god praksis og god behandling av hele mennesket i et pasientforløp.

Når det gjelder bruk av innsatsstyrt finansiering i psykiatrien, så deler Arbeiderpartiet høringsinstansenes bekymring for at behandlingen vris mot tiltak som ikke er til det beste for pasienten. Det erkomplisert å anslå hva behandlingen av en diagnose innenfor psykiske lidelser vil koste. Arbeiderpartiet mener derfor at innsatsstyrt finansiering bør avvikles innenfor psykisk helsevern, og at man heller bør bruke rammefinansiering i mangel av bedre systemer.

Diagnosene i psykiatrien er sammenfallende med symptombilder, i motsetning til slik det er i somatikken. De er også ofte årsaksbasert, og dette gjør altså psykiatrien spesielt dårlig egnet til det systemet vi har med innsatsstyrt finansiering. Diagnoser i psykisk helsevern har aldri vært tenkt å skulle bli brukt som et administrativt verktøy for å betale ut tilskudd til drift. Innsatsstyrt finansiering i psykisk helsevern vitner egentlig om en manglende forståelse for psykiatriske diagnoser og arbeidsmåtene i psykiatrien.

Det er viktig å drive et kontinuerlig arbeid for å bedre kvaliteten og effektiviteten i spesialisthelsetjenesten. Fordi finansieringssystemet er et så viktig styringsverktøy i spesialisthelsetjenesten, må dette verktøyet kontinuerlig forbedres. Derfor mener vi det er viktig at regjeringen også følger opp Prioriteringsutvalgets anbefalinger om å evaluere hvordan innsatsstyrt finansiering påvirker prioriteringsbeslutningene i sykehusene.

Og så vil jeg ta opp forslag nr. 2 på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Ingvild Kjerkol har teke opp det forslaget ho refererte til.

Sveinung Stensland (H) []: Vi har alle et ansvar for at ressursene vi bevilger, brukes på en effektiv måte. Det forventer jeg som innbygger, og samtidig er det nødvendig for at velferdssamfunnet vårt skal være bærekraftig. Finansieringsordningene våre må bygge opp under dette. Det gjør dagens kombinasjon av rammefinansiering og aktivitetsbasert finansering. ISF er ikke et prioriteringssystem. De regionale helseforetakene står fritt til å tilpasse samlet finansiering av helseforetak og private institusjoner de har avtale med, i tråd med behov og ønskede prioriteringer i regionen. Det er en del av de regionale helseforetakenes sørge-for-ansvar å beslutte hensiktsmessig organisering og finansiering av tjenestene de har ansvar for.

Innsatsstyrt finansiering, ISF, stimulerer til kostnadseffektiv pasientbehandling. Samtidig må de aktivitetsbaserte ordningene legge til rette for at de regionale helseforetakene kan innrette sine tjenestetilbud i tråd med ønskede prioriteringer og faglige behov. Det skal skje et betydelig utviklingsarbeid knyttet til ISF i løpet av 2018 for at ordningen bedre skal understøtte god faglig praksis og helhetlige pasientforløp. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å spesifisere tiltak som bidrar til å utvikle ISF i mer forløpsbasert retning. Et eksempel er fra Stavanger universitetssjukehus. De har arbeidet for at flere pasienter skal ferdigbehandles i mottak, og ikke legges inn ved sykehuset. De har pekt på at dette gir vesentlig lavere uttelling i form av DRG-poeng. Dette er noe vi opplagt må se på. Dette viser at vi må tilpasse ordningen til nye og bedre måter å jobbe på.

Teknologisk utvikling og innovasjon i tjenesteutformingen muliggjør nye og effektive måter å organisere tjenestetilbudet på innad i tjenesten. ISF må tilpasses for å understøtte en sånn utvikling. Målet er å utvikle finansieringsordningene på en sånn måte at tjenesten ikke opplever hindre mot å organisere forløpet og at pasientbehandlingen gjøres på best mulig måte.

Innen behandling av psykiske lidelser og rusavhengighet er det viktig med et sammenhengende pasientforløp. Det er ofte også kompliserte årsaksforhold som ligger til grunn for helseutfordringer, som gjør det vanskelig å stille riktige og presise diagnoser. For mange og svært ofte traumatiserte pasienter vil det være behov for livslang og helhetlig behandling, noe finansieringssystemet også må ta høyde for. Det er derfor bra at det er satt i gang et arbeid for å utrede om finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten kan vris til en mer forløpsbasert ordning.

Det virker som om en tror at hele systemet er basert på innsats, og nå vil altså flertallet åpenbart at under halvparten av finansieringen skal fordeles ut fra hva slags arbeidsbelastning og kostnader sykehuset har. Flertallet kan nå svekke sykehusenes incentiver til å behandle flere pasienter.

ISF bidrar til risikodeling mellom de regionale helseforetakene og staten. Det betyr at staten tar sin del ansvaret for usikkerheten knyttet til endringer i antall pasienter og pasientsammensetning. Når ISF-andelen går ned, går mer av risikoen over på helseforetakene. I et system med rammefinansiering er det helseregionene som må bære all usikkerhet. Dersom sykehus behandler flere pasienter enn forutsatt, vil tilskuddene til helseregionen bli høyere, men der aktiviteten er lavere enn forutsatt, blir tilskuddene lavere. ISF bidrar også til åpenhet om ressursbruken, sånn at en kan følge med på prioriteringene i helsetjenesten. Således er ikke DRG-systemet bare et takstsystem for finansiering, det er også et viktig instrument for statistikk og styringsinformasjon, sånn at vi som skal styre landet, har innblikk i hvordan ressursene blir brukt.

Vi er tydelige på at våre mål for sykehuspolitikken er kortere ventetider og mer oversiktlige forløp i pasientens helsetjeneste. Derfor stemmer vi mot redusert ISF i somatikken, og vi stemmer mot fjerning av ISF i psykisk helsevern, men vi aksepterer at det er et annet flertall i salen. Så håper jeg de kanskje tar til fornuft ved en annen korsvei.

Kjersti Toppe (Sp) []: No skal eg snakka litt ufornuft. Senterpartiet meiner det ikkje er nokon grunn til å finansiera helsetenestene i samfunnet på ulike måtar. I dag er helsetenestene i norske kommunar i all hovudsak finansierte gjennom rammeoverføring til kommunane, mens spesialisthelsetenesta vert finansiert gjennom ein kombinasjon av rammefinansiering og innsatsstyrt finansiering til dei regionale helseføretaka. Vi fryktar at innsatsstyrt finansiering av sjukehus gjer at systemet legg for stor vekt på inntening, og det set marknadstankegangen i eit system vi trur er uheldig for prioriteringane i spesialisthelsetenesta. I berekninga av innsatsstyrt finansiering ligg det eit system til grunn som heiter diagnoserelaterte grupper. Det er eit pasientklassifiseringssystem som gir ei forenkla beskriving av aktiviteten og pasientsamansetjinga til sjukehuset. Det legg dermed grunnlaget for finansieringa, fordi pasientar som vert grupperte i same DRG, skal krevja like mykje ressursar å behandla. Slik vert diagnosesystemet kopla direkte mot økonomisk inntening. Vi er ikkje imot at pasientar vert klassifiserte, for vi har statistikk og kompetanse, og vi veit kva som trengst. Men vi er veldig kritiske til at diagnosesystemet vert kopla direkte mot økonomisk inntening.

Riksrevisjonen har påpeikt overfor Stortinget at det i dag er mange tilfelle av svak kodekvalitet i sjukehusa, noko som har negative konsekvensar for styring og finansiering av spesialisthelsetenesta. Helsedirektoratet seier at det såkalla DRG-systemet, som er grunnlaget for innsatsstyrt finansiering, ikkje er robust nok til å verta brukt for å leggja grunnlaget for finansiering av klinikkar og avdelingar, og det er avdekt store avvik i medisinsk kodepraksis rundt omkring.

Som saksordføraren tok opp, var det aldri meininga då den innsatsstyrte finansieringa vart innført, at det skulle verta vidareført ned på klinikknivå, på sjukehusnivå. Det var meint som ein finansieringsmåte mellom departement og regionale helseføretak. Men det er altså helseføretaka sjølve som no vel å vidareføra dette ned på det enkelte sjukehus, som igjen vidarefører dette ned på den enkelte avdelinga. Det betyr at dei fleste klinikkane og mange avdelingar i sjukehus vert finansierte etter kor mange DRG-poeng dei produserer. Slik vert altså diagnosesystemet direkte kopla mot økonomisk inntening, eller som eg litt forenkla seier det: Slik vert diagnose styrt av pengar og pengar styrt av diagnose.

Eitt eksempel er frå fødselsomsorga, der fødeavdelinga vert premiert for komplikasjonar, f.eks. bløding under fødsel, men ikkje får ekstra pengar viss ein prioriterer å setja inn ei ekstra jordmor til å passa på at det ikkje vert komplikasjonar.

Det er fleire utval som har vore kritiske til ISF-delen i helsevesenet – bl.a. Hagen-utvalet i 2003, som anbefalte å gå over til rammebudsjettering. I 2007 var det også ein rapport som Helse- og omsorgsdepartementet stod bak, der ein såg behovet for ein kritisk gjennomgang av styringskrafta til DRG ned på avdelingsnivå – og sist no prioriteringsmeldinga, som anbefalte at ein måtte evaluera korleis ISF-finansiering påverkar uheldige prioriteringar i helsevesenet.

Vi er veldig glade for at vi i dag får fleirtal for å redusera ISF. Det er ikkje vårt primære standpunkt, vi vil at sjukehusa i all hovudsak skal rammefinansierast, men vi meiner at all reduksjon av ISF er bra. Vi hadde håpt på å få fleirtal for at ISF-finansiering ikkje skal ned på avdelingsnivå. Der manglar vi støtte frå Arbeidarpartiet. Og vi manglar støtte frå Kristeleg Folkeparti for å avslutta ordninga med ISF i psykisk helsevern. Men vi er i alle fall glade for det vi får fleirtal for i dag.

Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder): Det er viktig og klokt, tror jeg, at Stortinget drøfter hvordan helsetjenestene finansieres, og at vi spesielt drøfter innretningen av sykehusfinansieringen på et mer overordnet nivå enn hva vi gjør hver gang vi har et budsjett og vil justere ISF-ordningen.

Kristelig Folkeparti har tidligere, sammen med Senterpartiet, fremmet forslag om en helhetlig gjennomgang av dagens finansiering av sykehus og om å utrede alternative ordninger og modeller, som sikrer at økonomien ikke blir styrende for den helsehjelpen som gis til pasientene. Det er nettopp det jeg mener er det aller viktigste med denne debatten: Vi må sikre den gode balansen. Det er ingen av oss som ønsker å stå ansvarlig for – eller som pasient å møte – en helsetjeneste der det kun er økonomien som styrer.

Det er bra at Stortinget i dag fatter vedtak hvor en ber regjeringen om å følge opp Prioriteringsutvalgets utredning og evaluere hvordan den innsatsstyrte finansieringen påvirker prioriteringsbeslutningene i sykehus. Det er en god beslutning og en god utredning.

Statsråden sier i sitt svarbrev at dagens kombinasjon av rammefinansiering og innsatsstyrt finansiering gir en god balanse mellom disse hensynene. I regjeringserklæringen fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre signaliserer man en økning av andelen aktivitetsbasert finansiering. Kristelig Folkepartis grunnsyn er at andelen innsatsstyrt finansiering ikke kan være høyere enn 30 pst. Men det får vi ikke flertall for i dag, så vi gjør som Senterpartiet og er glade for en reduksjon.

Vi gir uttrykk for at vi er skeptisk til en for høy andel innsatsstyrt finansiering, men det er ikke bare Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som peker på dette. Også Sykepleierforbundet og Norsk Psykologforening er bekymret for vridningseffekten av innsatsstyrt finansiering.

Kristelig Folkeparti er også opptatt av at ikke økonomi og inntekter skal være styrende for den behandlingen som sykehusene gir til pasientene. Dette viste Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett, for der var vi villige til å flytte over 1,6 mrd. kr fra den innsatsstyrte finansieringen og over til basisbevilgningen til sykehusene, nettopp for ikke å få den vridningen. Kristelig Folkeparti mener det er behov for å tydeliggjøre at ISF ikke er et prioriteringsverktøy.

Kristelig Folkeparti var også opptatt av å få inn en merknad i innstillingen til budsjettet for 2018 som sa følgende:

«Fra 2017 er finansiering av poliklinisk aktivitet innen psykisk helsevern og rusbehandling inkludert i ISF. Kristelig Folkeparti er i tvil om dette er klokt, og vil se på om det finnes alternative løsninger.»

Kristelig Folkeparti har signalisert at vi ser at dette kan ha uheldige virkninger innen rus og psykiatri. Vi er usikre på om vi skal kutte i den andelen akkurat nå, men vi ser utfordringene som ligger der.

Sykehusene skal behandle pasienter. De skal aldri bli en produksjonsavdeling, hvor man produserer varer. Da er det viktig å vite hva som styrer den formen for behandling. Helsepersonell må få lov til å jobbe etter sin yrkesetikk og sine faglige råd, ikke etter tellekanter og produksjonstall. Det tror jeg er ganske viktig for å kunne møte et moderne helsevesen.

Kristelig Folkeparti vil ha en finansieringsmodell som sikrer at økonomien ikke blir styrende for den helsehjelpen som gis.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg tror kanskje det er på tide med en elefant i salen her, for når jeg hører på representantene som ønsker å redusere innsatsstyrt finansiering, må jeg si at i hvert fall jeg er dypt uenig i både konklusjon og argumentasjon. For Fremskrittspartiet er faktisk det aller viktigste nemlig at pasienter som trenger behandling, skal få det så raskt som mulig, og da tror jeg det er viktig å ha noen incitamenter som gjør at man klarer å få til det på en god måte.

Fremskrittspartiet skulle gjerne sett at man kunne øke innsatsstyrt finansiering opp til 60 pst., men det ligger altså i regjeringsplattformen at 50 pst. er utgangspunktet. Jeg mener at mange her tydeligvis har glemt hvordan det var den gangen alt var rammefinansiert. Jeg tror man kanskje bør gå litt tilbake og se hvordan det var da. Hvilke avdelinger var de beste avdelingene? Jo, det var de avdelingene som ikke opererte pasienter og ikke hadde pasienter liggende på avdelingen. Da drev man en lønnsom avdeling. Det er i hvert fall ikke et sånt sykehusvesen jeg ønsker, for jeg ønsker et sykehusvesen hvor man faktisk opererer pasienter. Det at man gjør det, at man kan gjøre det raskt, og at man kan fjerne helsekøer, som denne regjeringen har gjort, ja det er den gode måten å drive behandling av pasienter på.

Det handler ikke om at ISF skal være det som styrer prioriteringen av hvem man behandler og ikke, det er andre faglige ting man legger til grunn for det. Det er nettopp som representanten Stensland sa, om det man får ut og det man ser, når det gjelder innsatsstyrt finansiering. Stykkpris ville Fremskrittspartiet kalle det. Det var det vi kalte det, men da Arbeiderpartiet skulle være med på dette her, måtte man finne et nytt navn, og da ble det innsatsstyrt finansiering. Men det er jo det å se på – vi kan lese gjennom statistikk, og vi kan se hvordan pengene brukes, hvordan prioriteringene faktisk er i sykehusene, og da går det an å gjøre om og prioritere annerledes. Jeg sier ikke at alt er perfekt slik det er nå, men jeg tror at det er det beste systemet. Jeg tror det kan alltids gjøres bedre. Og som også representanten Stensland sa, går det faktisk an å se om man kanskje skal prioritere litt annerledes – også på bakgrunn av den informasjonen man får inn.

Representanten Wilkinson mente det var en god dag med det vedtaket man fatter i dag. Jeg er ikke sikker på om det er en god dag for pasientene, for det har faktisk vist seg at etter at regjeringen var med på å øke innsatsstyrt finansiering igjen, har vi redusert sykehuskøene. Det tror jeg pasientene er opptatt av og synes er en god måte å drive helsetjenester på, at man faktisk får operasjoner og slipper å stå i lange sykehuskøer, som jeg er redd for blir konsekvensen av at man faktisk reduserer den innsatsstyrte finansieringen – eller den positive finansieringen som sykehusene får, og motivasjon for å operere flere pasienter. Det er til det beste for pasientene. Jeg er dypt uenig i de rød-grønnes framstilling og negative fokus på dette. Jeg tror på det å ha innsatsstyrt finansiering, og Fremskrittspartiet skulle gjerne ha økt innsatsstyrt finansiering. Da tror jeg faktisk man kan behandle flere pasienter og gi enda flere pasienter raskere behandling. Det er viktig for pasientene å bli friske raskest mulig.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringens ambisjon er å skape pasientens helsetjeneste, og min klare ambisjon er å fortsette å redusere ventetidene. Ventetid er fortsatt et av de områdene der den norske helsetjenesten skiller seg negativt ut i internasjonale sammenligninger, selv om ventetiden er blitt betydelig redusert de siste fire årene.

Helseregionene må balansere flere hensyn når de skal ivareta sørge-for-ansvaret sitt. De som trenger helsehjelp, skal få det, ressurser skal brukes effektivt og fordeles i tråd med prinsippene for prioritering, og sykehusene skal holde seg innenfor de økonomiske rammene som Stortinget har fastsatt.

For å ivareta disse hensynene har vi valgt et finansieringssystem som er en kombinasjon av rammefinansiering og aktivitetsbasert finansiering. For å illustrere: Dersom finansieringssystemet ikke hadde hatt innslag av aktivitetsbasert finansiering, ville sykehusene få penger uavhengig av innsats. Det ville ha vært uheldig. Og hvis all finansiering var aktivitetsbasert, ville det være vanskelig å kontrollere kostnadene. Det ville også ha vært uheldig.

Regjeringen økte andelen innsatsstyrt finansiering fra 40 pst. til 50 pst. i 2014. I 2015 fjernet vi aktivitetstaket, slik at sykehus med økonomi og kapasitet kan øke aktiviteten utover budsjettert nivå. Sammen med bedre sykehusbudsjetter, mer mangfold, styrkede pasientrettigheter og – først og fremst – en betydelig innsats fra dem som jobber i sykehusene, har disse tiltakene bidratt til at gjennomsnittlig ventetid er redusert med 13 dager fra 2. tertial 2013 til 2. tertial 2017.

Det viktigste formålet med innsatsstyrt finansiering er å understøtte helseregionenes sørge-for-ansvar. Det betyr at ISF-refusjon utbetales til regionene, slik at de kan finansiere tjenestene ut fra lokal kunnskap om pasientsammensetning, sykehus og kostnadsstruktur ved disse. Det er ikke hensiktsmessig med detaljert styring fra Stortinget eller regjeringen om hvordan ISF-inntektene skal brukes lokalt. Forskjellene i behov er store, og vår kunnskap om denne variasjonen er begrenset.

Behovet for stabile og forutsigbare rammevilkår for helseregionene er et viktig hensyn. Endring i ISF-andel kan påvirke inntektsfordelingen mellom de regionale helseforetakene. Den bør ikke være gjenstand for en årlig justering i budsjettbehandlingen. Etter fire år med en sats på 50 pst. ser vi gode resultater på bl.a. ventetid. Om andelen skal endres, mener jeg det kan være aktuelt å øke den, slik vi har nedfelt i Jeløya-plattformen, men da i en sammenheng med det arbeidet som nå gjøres med å se på hele ordningen, bl.a. ved å se på mer pasientforløpsbasert finansiering.

Det er noen viktige forhold ved innsatsstyrt finansiering som ikke kommer godt nok fram i den offentlige debatten. Jeg vil nevne to av dem:

For det første, som også representanten Stensland var inne på, bidrar det til en risikofordeling mellom helseregionene og staten. Det betyr at staten tar sin del av ansvaret for usikkerhet knyttet til endring i antall pasienter og pasientsammensetningen. I et system med rammefinansiering ville sykehusene ha måttet bære all den usikkerheten alene. Det betyr at dersom sykehusene behandler flere pasienter enn forutsatt, ville tilskuddet til helseregionene ha blitt høyere. Men dersom aktiviteten blir lavere enn forutsatt, blir tilskuddene lavere.

For det andre bidrar ISF til åpenhet om ressursbruk, slik at man bl.a. kan følge med på prioriteringer i tjenesten. DRG-systemet – som ISF-ordningen er fundert på – er i seg selv et instrument for statistikk og styringsinformasjon. Det er ikke kun et takstsystem som bare er ment for finansiering.

Enhver finansieringsordning kan ha uheldige vridnings- og prioriteringseffekter. Det gjelder selvfølgelig også innsatsstyrt finansiering. Jeg mener likevel at utformingen av dagens aktivitetsbaserte finansieringsordninger representerer en rimelig balanse mellom hensynet til kostnadseffektivitet og hensynet til prioriteringsnøytralitet. Prioriteringene skal foretas ut fra regler og retningslinjer, slik som lover og forskrifter. Basisbevilgningene skal brukes til å understøtte en ønsket prioritering.

Det er Helsedirektoratet som har ansvaret for å forvalte og utvikle ISF, i tett samarbeid med regionene. Det skjer for tiden et betydelig utviklingsarbeid knyttet til ISF, og det vil også fortsette i årene framover.

Aktivitetsbasert finansiering skal på en enda bedre måte understøtte helhetlige pasientforløp og ikke minst også bruk av ny teknologi og nye måter å møte pasientene på. For eksempel kan mange tjenester som tradisjonelt ytes i sykehusene, i framtiden erstattes av behandling som pasienten administrerer selv, i medisinsk avstandsoppfølging.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: Statsråden startet sitt innlegg med å si at ventetidene går ned, og at det er det viktigste. I vinter har vi kunnet lese i flere riksaviser om alvorlig syke unge jenter og gutter med alvorlige spiseforstyrrelser som opplever å måtte vente på behandling i opptil et halvt år. Økt innsatsstyrt finansiering vil ikke hjelpe disse pasientene.

I høst fikk vi også meldinger fra psykiatriske poliklinikker over hele landet om den uheldige effekten av ISF. Den gangen svarte statsråden på spørsmål fra Stortinget at han var bekymret og ville følge utviklingen nøye. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan ser det ut i dag i den polikliniske psykiatrien landet over? Ikke svar at ventetiden i somatikken går ned, gode statsråd.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt enig i at når vi innfører ISF innenfor psykisk helse – som jeg svarte i vår – er vi nødt til å følge med på om det er uheldige utslag og justere dem, som jeg også har gjort. Jeg er ikke enig i det representanten slår fast, nemlig at det å innføre innsatsstyrt finansiering innenfor både psykisk helse og rus ikke kommer å ha betydning for ventetidene. Tvert imot, jeg er av den klare oppfatning at det å innføre innsatsstyrt finansiering innenfor de områdene kan bidra til at vi får reduserte ventetider der, og at flere pasienter får hjelp, slik vi har opplevd at resultatet har vært innenfor somatisk helsebehandling. Ikke minst vil det bidra til noe vi mangler – mer kunnskap om aktiviteten innenfor både psykisk helse og rus. Det er en positiv effekt av at vi nå har innført innsatsstyrt finansiering der, og det ser vi allerede.

Kjersti Toppe (Sp) []: I debatten om Riksrevisjonen sitt dokument om koding i sjukehus i fjor, uttalte statsråden den 1. juni 2017:

«DRG-ordningen (…) og dens påvirkning på den innsatsstyrte finansieringen er ikke ment å finansiere en enkelt sykehusavdeling. Der er det enkelte DRG-koder på et nivå som gjør at det er større enheter som kan finansieres på den måten. Dette er også noe som hele veien kommuniseres, både fra departementet og fra Helsedirektoratet, til tjenesten.»

Her var statsråden tydeleg på at ein ikkje skulle la innsatsstyrt finansiering, DRG-koding, gå heilt ned på avdelingsnivå, medan ein i denne saka ikkje seier det same. Spørsmålet mitt er: Stemmer det som vart sagt 1. juni i fjor, og vert det kommunisert heile vegen at ein ikkje skal la ISF gå ned på avdelingsnivå?

Statsråd Bent Høie []: Dette gir meg en ny anledning til å klare opp i dette. DRG-kodingen foregår selvfølgelig på den enkelte avdeling, der den enkelte pasient behandles. Men ISF-systemet i en kombinasjon som baserer seg på DRG, er ikke ment som et system for å finansiere aktivitet, f.eks. på enhetsnivå. Det er utarbeidet for å finansiere aktivitet innenfor et større pasientgrunnlag enn det fordi DRG som det er i dag, ikke tilstrekkelig fanger opp variasjon, f.eks. mellom pasienter. Derfor er det ikke laget for å brukes som et redskap for å finansiere den enkelte sykehusavdeling.

Vi finansierer helseregionene basert på en blanding av basisbevilgning og innsatsstyrt finansiering, og helseregionene vurderer selv hvilke kriterier de skal ha for finansieringen av det enkelte sykehus og den enkelte sykehusavdeling.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg takkar. Berre for å spørja igjen: 1. juni uttalte statsråden i Stortinget at ISF-finansiering ikkje skal gå ned på avdelingsnivå, at det er noko som ein må finansiera på overordna nivå, som statsråden seier no, altså i regionale helseføretak. Men eg må spørja igjen for vi føreslår nettopp i dag at det ikkje skal gå ned, men det vert røysta ned, m.a. av regjeringspartia. Kan statsråden seia at han likevel vil gjera som han sa i juni og kommunisera det heile vegen frå departementet til tenestene, at ISF-finansiering ikkje skal vidareførast ned på sjukehus- og avdelingsnivå?

Statsråd Bent Høie []: Jeg kan gjøre et nytt forsøk. ISF-finansieringen er ikke utarbeidet basert på DRG til å være et finansieringssystem for å finansiere den enkelte avdeling. Det brukes for å finansiere større områder, og vi bruker det for å finansiere våre helseregioner. Samtidig har vi sagt, og det oppfatter jeg at stortingsflertallet står ved i dag, at når det gjelder finansiering videre i den enkelte helseregion av sykehus og andre enheter som helseregionen har avtaler med, er det den enkelte helseregion som bestemmer både kriterier og måten en gjør det på. Internt er det selvfølgelig sykehusene selv som gjør dette. Det betyr at de kan ta hensyn bl.a. til lokale forhold, som jeg sa i mitt innlegg fra talerstolen, som verken jeg eller Stortinget har den fullstendige oversikten over. Derfor er det veldig klokt at stortingsflertallet i dag ikke går inn og tar den typen bestemmelser, for det ville rett og slett ødelagt muligheten for å ta de lokale hensyn som det er viktig å ta.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Hvem skal bestemme? Er det den som møter pasienten, eller er det ansatte i Helsedirektoratet? Det vi egentlig bestemmer her i dag, er: Skal vi si til de ansatte i helsevesenet at de styrer 60 pst. av midlene som de tar gode faglige vurderinger for, eller sier vi bare 50 pst., og resten må være for å oppfylle DRG-koder og så utbetaling fra direktoratet?

Grunnen til at vi velger å gjøre dette, er at vi har faglig støtte for det. Det har vært mange høringssvar, og de er tydelige på at innsatsstyrt finansiering på 50 pst. er et problem. Fagforbundet, en av de største organisasjonene i Norge, Norsk Sykepleierforbund, som organiserer sykepleierne våre, Norsk Psykologforening, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening og brukerorganisasjoner er entydige i at 50 pst. innsatsstyrt finansiering er dårlig for pasientene. Gjør det noe som helst inntrykk på helseministeren at han er så på kant med dem som faktisk jobber i helsevesenet?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt enig i at i møte med den enkelte pasient er det helsepersonellet som møter pasienten, som – sammen med pasienten – skal ta avgjørelser om hvilken behandling som er riktig. Det er noe som også kommuniseres hele veien til tjenesten. Det er ikke finansieringssystemet eller måten vi fordeler pengene på, som skal være førende for dette.

Men jeg er ikke enig i det som representanten legger til grunn, at direktoratet ikke skal bestemme noe, for det er direktoratet som har det faglige ansvaret for å utvikle f.eks. faglige retningslinjer for tjenesten. Så jeg forutsetter at helsepersonell som møter den enkelte pasient, snakker med pasienten om hva som er viktig for pasienten, men også hele veien har med seg de føringene som ligger fra Helsedirektoratet som det faglig overordnet organ, i vurderingene av hvilken behandling som skal gis. Det er ikke helt opp til den enkelte som jobber i det norske helsevesen å bestemme behandling. En er også ansvarlig for å følge gode faglige retningslinjer som utarbeides av direktoratet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Statsråden viste i sitt innlegg til at det handler om reduserte ventelister og incentiv. Til sjuende og sist handler det innenfor helsevesenet om den behandling som den enkelte får av den ansatte i helsevesenet. Hva slags tillit har en da til de ansatte i helsevesenet som statsråd? Er det sånn at den ansatte som møter en alvorlig skadet på en operasjonsstue, ikke gjør en best mulig jobb for å behandle flest mulig på en best mulig måte hvis en ikke har innsatsstyrt finansiering? Er det slik at den som er på en fødeavdeling, ikke forsøker å gjøre en best mulig jobb og behandle flest mulig på en best mulig måte hvis en ikke har innsatsstyrt finansiering? Er det sånn at en som møter en suicidal på en psykiatrisk avdeling, ikke forsøker å gjøre en best mulig jobb overfor sin pasient? Er det det som er holdningen fra statsrådens side overfor ansatte i norsk helsevesen?

Statsråd Bent Høie []: Jeg har veldig stor tillit til at de ansatte i møte med pasientene vurderer godt hvilken behandling som skal gis, og det er derfor jeg ikke er like opptatt som representanten som spør meg, av å blande meg inn i hvordan det enkelte sykehus eller helseregion håndterer finansieringen. Jeg har tillit til at en jordmor som behandler en fødende kvinne, ikke tenker DRG-poenger og finansiering når en skal avgjøre hvilken behandling en skal gi. Det er også det jeg kommuniserer til alle ledere i tjenesten hele veien: Finansieringssystemet er ikke ment på den måten, og de må ha tillit til at fagpersonen gjør faglige vurderinger. Det er verken den innsatsstyrte finansieringsandelen eller basisbevilgningsfordelingen som skal være avgjørende for hvilke vurderinger den enkelte skal gjøre i møte med pasienten.

Så ja, jeg har veldig stor tillit til at fagpersoner i den norske helsetjenesten legger vekt på det faglige og ikke tenker DRG-poenger eller ISF-finansiering når de møter den enkelte pasient.

Presidenten: Replikkordskiftet er då omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er viktig å ha en finansiering av sykehusene som er egnet til å nå de målene en har for å bidra til gode helsetjenester og gode sykehustjenester – gode og likeverdige sykehustjenester i hele landet, god beredskap, god forebygging og at en prioriterer det som er viktigst, basert på faglige vurderinger. Det er litt spesielt at når vi skal sørge for å gi god eldreomsorg til våre eldre i Norge, når vi skal sikre en god skole for våre barn og en god helsetjeneste ute i kommunene – ja, så er det primært rammefinansiering en bruker, basert på klare rammer, basert på de behovene som er. Innsatsstyrt finansiering er ikke noe godt verktøy for å styre sykehusene. Tvert imot er det stor fare for at en kommer i konflikt med faglige prioriteringer, spesielt når en har en så høy andel innsatsstyrt finansiering, ikke bare på foretaksnivå, men også ned på sykehusnivå – ja, helt ned på avdelingsnivå.

Så merker jeg meg at representanter fra regjeringspartiene gjentatte ganger snakker om at en her skal ha incentiv for å behandle flere for å få en bedre helsetjeneste. Det er basert på en grunnleggende mistillit til dem som faktisk jobber i sektoren, og det er også det som er problemet med statsrådens svar når han på den ene siden sier at en skal ha innsatsstyrt finansiering for å bidra til incentiv for å få ned helsekøer, og på den andre siden sier at en selvsagt har full tillit til dem som jobber innenfor sektoren. Hvis en skal ha full tillit til dem som jobber innenfor sektoren, og de faglige prioriteringene som er der, er det feil å legge opp til en innsatsstyrt finansiering, som i mange sammenhenger går på tvers av det som er gode, faglige vurderinger, som det er vist til her tidligere når det gjelder innsatsstyrt finansiering og fødselsomsorgen, der en får ekstrapoeng hvis en får en rift eller økte blødninger, mens en ikke blir premiert for å ha en ekstra jordmor, noe som kan bidra til at en unngår problemer, og som også kan bidra til en mye bedre opplevelse for foreldrene i den situasjonen. Det er svært viktig å lytte til dem som er ansatt innenfor sektoren, og det er svært viktig å sørge for en endring.

Jeg er glad for at flertallet i denne salen her i dag i hvert fall er med på å redusere innsatsstyrt finansiering. Men vi må gå videre og si tydelig fra om at en ikke skal ha innsatsstyrt finansiering ned på sykehus- og avdelingsnivå, at en også må ha det ut av psykisk helsevern, og at andelen innsatsstyrt finansiering i framtiden må videre ned.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vi må svare på noen ting som har kommet fra høyresiden og er svært lite kunnskapsbaserte. Først påstår representanten Stensland at innsatsstyrt behandling er kostnadseffektivt. Først må man finne de mest innbringende kodene. Så må man rapportere inn og regne om til DRG-poeng. Så må DRG-poengene behandles og systematiseres. Så må midler beregnes og utbetales. I spesialisthelsetjenesten i Norge er det til og med egne ansatte som jobber fulltid bare med å forstå hvordan de best kan produsere DRG-poeng. Er det kostnadseffektivt? Nei, det er kun på Høyres Hus de tror det er kostnadseffektivt å ansette flere byråkrater i stedet for flere sykepleiere, leger og helsefagarbeidere.

Så går Stensland videre og mener det svekker incentivene for å behandle folk på sykehusene våre. Jeg lurer litt på hva Stensland og Høyre tror legene, sykepleierne og helsefagarbeiderne våre egentlig driver med på sykehusene – hvis de ikke jobber med mindre Stortinget prøver å tvinge dem til det. I januar jobbet jeg frivillig på sykehus sammen med sykepleiere for å lære om hvordan situasjonen er. De jobber beinhardt. De er sprengt. Det er flere pasienter enn før, og de er færre på jobb enn før. Og de gangene de får direktiver fra oven, handler det ikke om å behandle bedre eller behandle flere pasienter. Nei, man trenger at de produserer flere DRG-poeng.

Selv sykepleierne omdanner vi til byråkrater. Det er en grunnleggende mistillit til de ansatte i helsevesenet å stå på denne talerstolen og påstå at de ikke gjør jobben sin med mindre vi tvinger dem med økonomiske systemer. Og det er verken faglig fundert eller kunnskapsbasert.

Representanten Hoksrud fortalte oss at da man hadde rammefinansiering, var de beste avdelingene de som ikke hadde pasienter, fordi de gikk i pluss økonomisk. Kanskje synes Fremskrittspartiet at det var de beste avdelingene, men for alle andre og for SV var det ikke de beste avdelingene. Vi måler ikke sykehusene våre etter økonomisk pluss. Vi er så radikale i SV at vi måler sykehusene våre etter hvor god pasientbehandling folk får. Det er egentlig forskjellen i denne saken. SV og Senterpartiet mener at de som gir best pasientbehandling, er de som er best. Gode faglige beslutninger tas av gode ansatte som selv får midlene og selv tar faglige beslutninger, ikke gjennom økonomisk overstyring fra sentralt hold.

Det er det denne dagen handler om. Vi går ned til 40 pst. innsatsstyrt finansiering og 60 pst. rammefinansiering fordi vi mener at fagpersoner skal ta beslutningene – legene, sykepleierne og helsefagarbeiderne som møter pasientene. Vi har i dag flertall for å kutte markedsstyring og markedstenkning i sykehusene. Vi fører makten tilbake dit den hører hjemme, nemlig hos de dyktige ansatte, og vi tar den vekk fra Helsedirektoratet og fra det Høyre-styrte Helsedepartementet.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg sluttar meg heilt til siste talar. Eg har òg nokre merknadar til ein del ting som er vorte sagt i debatten, spesielt til at vi må ha innsatsstyrt finansiering for å ha kostnadseffektivitet. Eg meiner òg at det er ein mistillit til dei som jobbar nærmast pasientane, å tru at dei ikkje vil sørgja for god pasientbehandling og effektiv bruk av helsekronene viss vi ikkje har kraftige økonomiske incentiv.

Det er òg ein stor forskjell frå da det var full rammefinansiering sist, da fylkeskommunen hadde ansvaret. På den tida var det ikkje slike pasientrettar som vi har i dag. No er det klare krav til behandlingsfrist, vi har fristbrot, vi har heilt andre styringsmekanismar overfor helsetenester, og vi treng ikkje dei økonomiske incentiva viss det er det ein er opptatt av.

Alle finansieringsmåtar har sine styrkar og svakheiter. Sjølvsagt kan ein få fleire operasjonar viss ein har innsatsstyrt finansiering på dei enkle behandlingane, men poenget er at konsekvensane av dette er at det er andre pasientar som da ikkje vert lønsame.

I Skottland har dei reversert innsatsstyrt finansiering. Da dei reverserte føretaksmodellen, starta dei med å ta vekk innsatsstyrt finansiering. Der fekk dei gode resultat, ventetidene gjekk ned, så det har ingen automatisk samanheng med rammefinansiering. Ja, det må styrast, men ein kan sikra det på andre måtar enn ved å laga eit finansieringssystem som er så marknadsbasert, og der vi meiner det er fare for feilprioriteringar i tenestene.

Vi er altså glade for at vi har klart å endra retninga til regjeringa ved å dra innsatsstyrt finansiering ned til 40 pst. Eg registrerer at statsråden har skifta meining sidan juni. Da sa han at han fortalde tenestene sine at han ikkje skulle vidareføra ISF ned på avdelingsnivå, no meiner statsråden at føretaka må bestemma dette sjølve. Det kan vi vera einige om – det gjer dei.

Sveinung Stensland (H) []: Debatten her kan tidvis minne om et vekkelsesmøte der vi tar et sterkt oppgjør med det forferdelige markedsbaserte sykehussystemet som vi tydeligvis har i dette landet.

Jeg konstaterer at ifølge representanten Wilkinson er forskjellen på et tillitsbasert helsesystem og et markedsbasert helsesystem 10 prosentpoeng DRG. Det en gjør nå, er å gå tilbake til det systemet som var under de rød-grønne, som SV forvaltet i åtte år. Så kan jo representanten Wilkinson reflektere over en del punkter: Blir det behandlet flere eller færre pasienter nå? Er køene kortere eller lengre nå? Er ventetidene kortere eller lengre nå? Kan det være at en del av de tiltakene vi har innført, hjelper dem som systemet er til for, nemlig pasientene? Wilkinson er veldig opptatt av å fortelle om alle faggruppene, men han er ikke så opptatt av å fortelle om alle pasientene. Vi skal bygge pasientenes helsetjenester.

Jeg blir rystet over noen av påstandene som kommer om at vi ikke har tillit fordi vi legger inn incentiver i en modell. Hva er det for snakk overfor alle dem som jobber i andre sektorer, sektorer som er fullt ut incentivbaserte? Selv har jeg stort sett jobbet i firmaer som har hatt incentivbaserte ordninger. Jeg har opplevd tillit som bare det. Det er ganske normalt i Norge å ha incentivbaserte ordninger. Vi ser at pasientbehandlingen i Norge går opp. Ifølge enkelte partier her er det 50 pst. eller 40 pst. ISF som avgjør om vi har et markedsbasert eller et tillitsbasert system.

Så blir det veldig stor oppmerksomhet rundt dette med byråkrati. Jeg er spent på hvor mye mindre byråkrati det blir av å gå fra 50 pst. til 40 pst. DRG. Hvor mange færre tellekanter blir det av det? Det burde en ta med i jubelen over at en klarer å flytte det 10 pst. ned.

Jeg redegjorde i mitt forrige innlegg for hvorfor jeg syntes det var klokt med en risikofordeling mellom helseforetakene og staten når det gjaldt svingninger i pasientaktivitet. Og så tror jeg fortsatt på at det skal lønne seg å jobbe litt ekstra – også for et sykehus.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Stensland spør hva som er forskjellen på flertallet og mindretallet i denne salen. Vel, det handler om i hvilken retning en ønsker å gå. Regjeringspartiene, herunder Venstre, har en ambisjon om å ha 50 pst. nå, og at en skal videre opp, mens det som flertallet i denne salen i dag sier, er at en skal ned til 40 pst. Det er flere av partiene her som ønsker å gå videre ned. Vi ønsker en annen utvikling, vi ønsker å gå i en annen retning.

Når representanten Stensland igjen begynner å snakke om incentiver og om å få behandlet flere pasienter, ber jeg om at han forklarer: Hvem av dem som jobber i helsesektoren, er det som ikke ville ha behandlet folk i dag dersom en ikke hadde hatt innsatsstyrt finansiering? Er det de som møter alvorlig skadede pasienter på operasjonssalen, som de møter og ser i øynene hver eneste dag? Ville ikke de ha gjort jobben på en best mulig måte? Ville ikke de ha sørget for en best mulig behandling, fått flest mulig behandlet, hvis de ikke hadde hatt innsatsstyrt finansiering? Eller er det de som jobber på fødestuene? Er det dem Stensland mener? Er det de som ikke ville ha gjort den samme jobben? Ville de ikke ha sørget for at de fødende hadde fått et best mulig tilbud, at en hadde fått flest mulig inn på avdelingene, at en hadde fått gjort en best mulig jobb? Eller er det de som møter psykiatriske pasienter som er suicidale, og som skader seg selv? Er det de som ikke ville ha gjort en så god jobb hvis en ikke hadde hatt innsatsstyrt finansiering?

Til sjuende og sist handler det om alle de ansatte i norsk helsevesen som hver eneste dag møter pasientene, som ser dem i øynene, som har som sitt livsverk å prøve å hjelpe folk. Det er dem representanten Stensland snakker om.

Jeg forventer også svar når en sier, overordnet sett: Ja, men vi må jo ha incentiver, slik at det ikke blir lengre køer, slik at vi får mer pasientbehandling. Hvem konkret er det en snakker om? Det tror jeg norske pasienter og de som sitter som representanter for dem, gjerne vil ha svar på. Både brukerorganisasjonene og representanter for de ansatte sier at de ønsker mindre bruk av innsatsstyrt finansiering fordi de ser at det er et problem i forhold til gode, faglige prioriteringer i helsevesenet i dag.

Bård Hoksrud (FrP) []: Dette er en ganske interessant debatt, for det høres nesten ut som – når man hører på representantene fra den rød-grønne siden – at 10 pst. er forskjellen på om man er tillitsbasert eller bare opptatt av markedskreftene. Det man kan forholde seg til, er hvordan situasjonen er, og hvordan det har gått med sykehuskøene etter at Høyre og Fremskrittspartiet overtok, kontra hvordan det var under de rød-grønne: Har det blitt lengre eller kortere ventetid? Svaret er vel egentlig ganske greit.

Jeg synes det er litt spesielt å mene at fordi man mener man bør se på hvordan man bruker pengene våre totalt sett, er man ute etter de ansatte og mener at de ikke gjør jobben sin. Jeg er kjempestolt av alle de menneskene som jobber og står på hver eneste dag i helsetjenesten i Norge, enten det er i kommuner, på sykehus eller andre steder, og som gjør en fantastisk viktig jobb. Men jeg er også opptatt av at pasientene skal få behandling når de trenger behandling. Jeg synes det er greit å vite litt om hva det koster å gjøre noe der, kontra å gjøre det et annet sted. Det får vi synliggjort gjennom DRG-poeng. Da ser man hva det koster å gjøre noe på ett sykehus, kontra på et annet sykehus. Da er det vel kanskje også et potensial for å strekke seg mot dem som er de beste, slik det er i næringslivet, hvor man må strekke seg for å være den beste og for å vinne i konkurranse med konkurrentene sine. Jeg tror det kan være positivt.

Det aller viktigste er å hjelpe pasientene og behandle pasientene, og jeg er helt uenig med Senterpartiet, som ikke ønsker noe som helst, egentlig. De vil helt tilbake til en ren rammefinansiering. Det finnes veldig tydelige eksempler på hvordan det var den gangen vi hadde det slik i Norge, og det er ikke en løsning jeg vil tilbake til.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Sveinung Stensland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sveinung Stensland (H) []: Først av alt: De vedtakene som Stortinget i dag fatter, gjør ingenting stort med modellen. Det er en justering av modellen. Det vil fortsatt ligge incentiver inne. Jeg har stor respekt for at Senterpartiet vil fjerne hele modellen, de ønsker å ha en finansiering via fylkene, men det er det ikke flertall for i Stortinget.

Jeg har selv jobbet i sykehus, og jeg skjønner godt at det argumenteres slik det gjøres, men det er jo ikke det det er snakk om når jeg snakker om incentiver. Vi har et system som har ca. 150 mrd. kr i overføringer. Det er viktig at vi her i denne salen sørger for at de pengene blir brukt på best mulig måte, slik at vi får best mulig behandling ut av pengene. Jeg er helt overbevist om at legene og sykepleierne behandler dem som kommer inn, på best mulig måte. Det er ikke det denne diskusjonen handler om. Dette handler om hvordan vi skal få sykehussystemet til å yte best mulig service og best mulige tjenester til innbyggerne de er satt til å tjene.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Der fikk vi kanskje enigheten til slutt: Det handler om hvordan vi best skal gi pasientene et godt helsevesen. Hvis vi skal vite det, må vi lytte til dem som kjenner helsevesenet. Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Psykologforening, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening – alle er tydelige i sitt råd: En høyere andel innsatsstyrt finansiering gir et dårligere helsetilbud til pasientene.

Vi har altså laget et system med folk som er ansatt for å finne de mest innbringende kodene og produsere folk som lager DRG-poeng på samlebånd, mens tunge behandlinger må vente. Man rapporterer inn DRG-poeng, DRG-poengene skal behandles og systematiseres, og så skal midler beregnes og utbetales.

Vi i SV mener som sagt at vi får et godt og effektivt helsevesen når vi ansetter leger, sykepleiere og helsefagarbeidere i hele, faste stillinger, som gir våre pasienter et godt tilbud – ikke når vi ansetter en hel hær med nye byråkrater som skal regne ut DRG-poeng, slik at Høyre og Fremskrittspartiet kan være fornøyd og tro at de ansatte da endelig vil gjøre jobben sin.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.