Presidenten: Etter
ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida
vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til
medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå at
det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til
fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte
taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Erlend Larsen (H) []: På vegne av saksordfører Sveinung
Stensland vil jeg takke for godt samarbeid om dette viktige forslaget.
Det at man er avhengig av helse-
og omsorgstjenester, fratar ingen retten til å utøve tros- og religionsfrihet. Dette
skal vare livet ut. En aldrende norsk befolkning er i ferd med å
bli like mangfoldig som resten av samfunnet. Det må også sette sitt
preg på våre omsorgstjenester. Spørsmål om liv og død, meningen
med livet og selve eksistensen blir kanskje enda viktigere når man
er i livets siste fase, eller trenger omsorg grunnet sykdom eller skade.
Forslagsstillerne viser til at for
de fleste her til lands er religionsfriheten en selvfølge. For innbyggere
som er avhengig av hjelp fra andre for å kunne praktisere sin tro eller
sitt livssyn, er dette imidlertid ikke alltid like enkelt. Religionsfriheten
gjelder alle innbyggerne, uavhengig av livssituasjon, funksjonsevne,
alder og andre vesentlige forhold ved en person. Dette innebærer
at den som mottar helse- og omsorgstjenester og er avhengig av bistand for
å kunne praktisere sin tro eller sitt livssyn, også har en grunnlovfestet
rett til fri tros- og livssynsutøvelse. Dette hører med til omsorgsfull
hjelp og er en naturlig del av den helhetlige helse- og omsorgstjenesten.
Hele komiteen stiller seg bak at
muligheten til å utøve sin religion er viktig i alle livets faser.
Enhver har frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion
eller tro etter eget valg, og til å utøve denne religionen eller
troen.
En samlet komité viser til at utøvelsen
av denne friheten skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag, slik
som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning,
nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet,
eiendom, fødsel eller annen status, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon.
I denne saken stiller alle partiene
seg bak denne retten og gir en tydelig beskjed til alle som arbeider
innen helse og omsorg. Alle skal gis rett til å utøve sin religion, også
når livet er som vanskeligst.
Å forholde seg til brukeres tros-
og livssynstilhørighet, og deres behov for samtaler om eksistensielle
spørsmål, hører med til kravene om faglig forsvarlighet i helse-
og omsorgstjenesten. Den enkeltes mulighet til å få ivaretatt sin
tros- og livssynsutøvelse er en del av forsvarlighetsvurderingen,
noe som skal følges opp av tilsynsmyndighetene. God omsorg innebærer
hele mennesket – ikke bare mat og medisin, men også åndelig føde.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg vil starte med å
takke Kristelig Folkeparti for et veldig godt og viktig representantforslag.
Vi i Stortinget blir ofte litt opphengt
i at det å være gammel handler om god helsebehandling. Men det handler
også om å leve livet hele livet, også når en blir eldre. For mange
av oss er tros- og livssynsspørsmål svært viktig, og vi vet at det
ofte er enda viktigere for dem som er eldre.
Det er gode forslag i representantforslaget.
Blant annet ønsker SV – sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
– å sikre at alle har noen å prate med om eksistensielle spørsmål,
og sikre god nok opplæring av dem som skal jobbe med eldre, for
å sikre at de også kan ivareta den rettigheten. Det hjelper ikke
å ha en rett om det ikke er folk til stede som kan hjelpe deg til
å få gjennomført den retten. Derfor er jeg skuffet over at de andre partiene
ikke stemmer sammen med SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet
i denne saken.
Så er det klart for alle som følger
politikken, at vi kanskje har litt forskjellige standpunkter om
hvorfor dette er viktig. SV har alltid vært mot statskirken og er
veldig opptatt av å ha et mangfold av religioner. Religion og livssyn
er viktig, uansett ståsted, og vi i Norge er heldige som har fått
et større mangfold de siste årene. Vi vet nå at selv om stadig flere
unge nordmenn ikke tror på noen gud, eller er humanister, er det
et stort flertall av de eldre som fortsatt har sin kristne tro.
Det er viktig at de får et godt tilbud for å ivareta sin tro, uansett
hva det måtte være, samtidig som vi som fellesskap må være åpne
for de forandringer som skjer, slik at det er de eldre som selv får
bestemme hvilken oppfølging og hvilken religionsfrihet de vil ha
ivaretatt.
Jeg tar opp alle forslag der SV
er medforslagsstiller, og vil igjen takke Kristelig Folkeparti for
det vi mener er et godt og viktig representantforslag.
Presidenten: Representanten
Nicholas Wilkinson har teke opp dei forslaga han refererte til.
Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder): Tro
handler om å ivareta hele mennesket. Trosfrihet gjelder alle, uavhengig
av livssituasjon, funksjonsevne eller alder. Det gjelder alle, uansett
hvilken tro eller hvilket livssyn en har, også når en mottar helse-
og omsorgstjenester og er avhengig av bistand for å kunne praktisere
sin tro eller sitt livssyn. Vi har en grunnlovfestet rett til fri
tros- og livssynsutøvelse.
I verdighetsgarantien slås det fast
at de kommunale pleie- og omsorgstjenestene «skal legge til rette
for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig
og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle
behov», og at dette inkluderer tilbud om «samtaler om eksistensielle
spørsmål». Når dette slås eksplisitt fast, er det et signal om at
helsepersonell bør jobbe ut fra et helhetlig menneskesyn. Dette
gjelder ikke bare helsepersonell i eldreomsorgen, men i alle helse-
og omsorgstjenester. Tjenestemottakere må ses på som helhetlige
mennesker. Det fysiske, psykiske, sosiale og åndelige henger sammen
og påvirker hverandre.
Dessverre mottar vi rapporter fra
både tjenestemottakere og tjenesteytere, foresatte og verger og
ledere innen tros- og livssynsamfunn om at trosfriheten ikke ivaretas
på en forsvarlig måte innen kommunale helse- og omsorgstjenester.
Det rapporteres om store forskjeller i praksis, fra avdeling til
avdeling og fra kommune til kommune. Ofte blir den åndelige dimensjonen
overlatt til den enkelte tjenesteyter, noe som igjen fører til at praksisen
blir svært varierende. Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti
fremmet dette forslaget.
Kristelig Folkeparti er glad for
at en samlet komité ser ut til å være enige om at retten til religions-
og livssynsutøvelse innebærer at staten aktivt skal legge til rette
for utøvelse av religion og livssyn, og at det er viktig å sikre at
alle som mottar helse- og omsorgstjenester, får oppfylt sin rett
til å praktisere sin tro og sitt livssyn.
Vi må samtidig ta til etterretning
at det bare er Senterpartiet og SV som slutter seg til forslagene.
Det må vel bety at de andre partiene mener at dagens praksis er
god nok. Ellers må jeg høre andre argumenter som kommer fram, om
hvorfor en ikke stemmer for disse forslagene, når en vet at det
er ulik praksis rundt om i kommunene og fra tjenesteområde til tjenesteområde.
Med dette tar jeg opp det forslaget
som Kristelig Folkeparti har sammen med Senterpartiet.
Presidenten: Representanten
Olaug V. Bollestad har teke opp det forslaget ho refererte til.
Statsråd Bent Høie []: Retten til å utøve tro og
livssyn skal vare livet ut, også når mennesker er avhengig av helse-
og omsorgstjenester. Dessuten vet vi også at tro og livssyn er viktig
for helsen vår, og i «Ti folkehelseråd fra folk til folk», som var
omtalt i den forrige folkehelsemeldingen, var dette ett av punktene.
Hverdagen i norske omsorgsboliger,
sykehjem og sykehus preges av et kulturelt, religiøst og livssynsmessig mangfold,
som i befolkningen ellers. Åndelige og eksistensielle behov er grunnleggende
for alle mennesker. For noen handler trostilhørighet om religion.
For andre handler det om livssyn uten religion. For de fleste handler
det om hva som gir livet mening, både i hverdagen og ikke minst
når livet kanskje er ekstra sårbart.
Å forholde seg til brukernes tros-
og livssynstilhørighet og deres behov for samtaler om eksistensielle
spørsmål hører med til kravene om faglig forsvarlighet i helse- og
omsorgstjenesten. Den enkeltes mulighet til å ivareta sin tros-
og livssynsutøvelse er en del av forsvarlighetsvurderingen. Dette
er derfor en del av Fylkesmannens tilsynsvurdering.
Jeg er, i likhet med forslagsstillerne,
opptatt av at de ansatte skal kunne ivareta brukernes behov for
tros- og livssynsutøvelse. Da er kompetanse og kunnskap viktig. Regjeringen
har styrket satsingen på grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte
i omsorgstjenesten med om lag 165 mill. kr i perioden, til en samlet
bevilgning på om lag 350 mill. kr i 2018. Dette er midler som kommunene
kan benytte til bl.a. kompetanseutvikling av ansatte på dette området.
Som forslagsstillerne påpeker, framgår
det i forskriften om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger
at de som har fullført en helse- og sosialfagutdanning, skal ha
kunnskap om religion og livssyn, slik at de er rustet til å sikre
likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet. Jeg forutsetter
at retningslinjene som skal legges for utdanningene, også vil ivareta
behovet for å gi kandidatene nødvendig kunnskap om religion, tro
og livssyn. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at Kulturdepartementet
nå arbeider med en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikk,
der tilrettelegging for religionsutøvelse i offentlige institusjoner,
inkludert i helse- og omsorgstjenesten, vil være et tema.
Ansatte i helse- og omsorgstjenesten
skal gi omsorg til hele mennesket. Kulturelle og åndelige behov
skal bli ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønsker, bakgrunn og
tilhørighet. Dette er et tema vi også vil løfte fram i den nye kvalitetsreformen
for eldre, Leve hele livet, som min kollega skal legge fram for
Stortinget om kort tid.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Olaug V. Bollestad (KrF) []: Vi får mange fortellinger
og historier om personer som ikke får tilfredsstilt sitt åndelige
behov. En av de kanskje mest hjerteskjærende historiene fikk jeg
da jeg møtte en psykisk utviklingshemmet som sa at han var avhengig
av at det var noen på jobb som syntes det var greit å være med ham
eller vise ham veien dit. Og det var ikke ofte, sa han til meg.
Hva synes statsråden om at personer
som er helt avhengig av hjelp fra personalet, ikke får den muligheten, verken
i en institusjon eller når man må følges fra en institusjon til
den menigheten eller forsamlingen man ønsker å være en del av?
Statsråd Bent Høie []: Den typen historie mener jeg
absolutt ikke er greit. En har, etter min oppfatning, en grunnleggende
rettighet som pasient og som bruker til å få utøve sin religion
eller sitt livssyn, også når en har behov for assistanse. Det betyr
at de som er hjelpepersonell eller helsepersonell, må bidra til det,
selv om de ikke nødvendigvis deler det livssynet eller den religionen.
Mye av dette handler også om å tilrettelegge
og åpne opp for at andre skal kunne komme inn i helsetjenesten og
bidra til dette. Det handler også om kvalitet. Å ha en åpen holdning,
ut mot samfunnet, til at ulike trossamfunn og livssynssamfunn kan
komme inn i helsetjenesten og bidra med denne typen samtaler, råd
og veiledning og tilbud til pasienter og brukere, mener jeg også
er viktig i denne sammenhengen.
Olaug V. Bollestad (KrF) []: En sier jo at dette
ikke er godt nok, men samtidig sier statsråden at en skal åpne opp
i helse- og omsorgstjenesten for andre aktører som kan komme inn
og tilfredsstille det behovet. Da vil jeg vise til at pasienter
sier at når de vet at f.eks. Frelsesarmeen er på besøk på deres
sykehjem eller i deres omsorgsbolig, kommer de seg ikke dit, for kunnskapen
eller viljen hos personalet til å følge vedkommende dit eller til
å legge til rette for at vedkommende skal komme seg dit, er ikke
der. Det er avhengig av hvem som er på jobb.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre
at personalet har kunnskap om at dette faktisk er en viktig del
av den jobben de skal gjøre for å ivareta det hele mennesket på
institusjoner?
Statsråd Bent Høie []: Jeg opplever at dette er mer
systematisk ivaretatt i spesialisthelsetjenesten, gjennom at en
har egne, dedikerte ansatte som jobber med dette. Det blir – som
på veldig mange andre områder – med en gang mer krevende når vi
nærmer oss de kommunale helse- og omsorgstjenestene, for der er
det ikke på samme måte et nasjonalt system. Vi er helt avhengig
av å jobbe på en annen måte med kommunene på dette området. Jeg
mener at mye av den tenkningen som ligger bak reformen Leve hele
livet, som skal legges fram, handler nettopp om å ivareta hele perspektivet på
det enkelte mennesket. Hvis livssyn og tro er grunnleggende viktig,
vil det være noe som kommer opp i den sammenhengen. Så jeg tror
det er en veldig viktig reform som snart skal legges fram, som også
kan bidra til et bedre og mer systematisk arbeid i disse spørsmålene
i kommunene.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Fleire har ikkje bedt om ordet til
sak nr. 5.