Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og
5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem
replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og
at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Margret Hagerup (H) [] (ordfører for saken): Arbeidslivet
skal være trygt, fleksibelt og familievennlig for arbeidstakerne.
Useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet undergraver norsk næringsliv
og norske arbeidsplasser, og de som driver systematisk i strid med lover
og regler, ødelegger for hele arbeidslivet. Konsekvensene er alvorlige
for de enkelte arbeidstakerne som berøres, for virksomhetene og
bransjene og for samfunnet som helhet. Vi er enige om å ha et godt
og seriøst arbeidsliv i Norge. Da må arbeidslivets spilleregler
følges og arbeidslivskriminalitet forhindres og bekjempes.
Regjeringen la i januar 2015 fram
en strategi mot arbeidslivskriminalitet, for å bekjempe kriminalitet
og fremme seriøse og gode arbeidsforhold gjennom et bredt samarbeid
mellom myndigheter og arbeidslivets parter om forebygging, kunnskapsdeling
og håndheving.
Arbeidstilsynet skrev i sin årsrapport
for 2017:
«Det er all grunn til å tro at det
er vanskeligere å operere som kriminell i arbeidslivet i dag, enn
før regjeringens strategi ble iverksatt. Oppdagelsesrisikoen har
økt, felles kunnskapsbygging gjør det lettere å komme på sporet
av de viktigste aktørene, og sammen har kontrolletatene en større
verktøykasse å møte de kriminelle med.»
Regjeringen har trappet opp kampen
mot arbeidslivskriminalitet de siste fire årene. Det er blitt opprettet syv
sentre mot arbeidslivskriminalitet, noe som allerede gir gode resultater.
I 2017 ble det kontrollert hele 3 400 virksomheter, og etatene anslår
selv at 56 aktører ble satt ut av stand til å fortsette sin virksomhet,
og at 425 aktører fikk sin kapasitet redusert som følge av dette.
Et viktig tiltak i strategien mot
arbeidslivskriminalitet er etableringen av samarbeidet mellom politiet, skatteetaten,
arbeids- og velferdsetaten og Arbeidstilsynet. Disse etatene utarbeider
felles planer for innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og samarbeider
på alle nivåer. I februar i år signerte etatene en ny plan mot arbeidslivskriminalitet
for 2017–2019. Motivasjonen for dette samarbeidet er at ressursene
og sanksjonene skal utnyttes på best mulig måte. Det er også innført
en ordning med egne næringslivskontakter i alle politidistrikter
som skal bidra til å forebygge arbeidslivskriminalitet og kriminalitet
rettet mot næringslivet og ha kontakt med bl.a. næringslivets parter.
Bedre informasjonsdeling mellom
etatene er et viktig grep i strategien mot arbeidslivskriminalitet.
Økokrim reviderte i 2017 en veileder som bidrar til å gjøre medarbeiderne
i etatene mer oppmerksomme på hvilke muligheter de har for å dele
taushetsbelagte opplysninger seg imellom. Det arbeides videre med
forslag til endringer i særlovgivningen, og en tar sikte på å få
på plass endringer i arbeids- og velferdsetatens regelverk for å
legge til rette for økt deling av informasjon til etatene som deltar
i a-krimsamarbeidet. Dette vil legge til rette for et mer effektivt
og målrettet samarbeid mellom etatene.
Kampen mot arbeidslivskriminalitet
tas på stort alvor av politiet og påtalemyndighetene. Fra regjeringen er
det gitt tydelige signaler om at kampen mot arbeidslivskriminalitet
skal prioriteres, og innsatsen vil også styrkes gjennom det arbeidet
som gjøres i politireformen, ved bl.a. større fagmiljøer innen etterretning,
etterforskning og forebygging.
Arbeidslivskriminaliteten kan være
grenseoverskridende. Derfor har regjeringen tatt initiativ til styrket samarbeid
mellom tilsynsmyndighetene på europeisk nivå. Arbeidstilsynet har
bl.a. inngått samarbeid med tilsvarende tilsyn i en rekke land,
deriblant Litauen, Estland, Romania, Bulgaria og Polen.
Det nasjonale tverretatlige analyse-
og etterretningssenteret ble etablert i 2016 og er lagt til Økokrim.
Politiet, skatteetaten, tolletaten, Nav og Arbeidstilsynet deltar i
samarbeidet, som skal sørge for å gjennomføre en mer målrettet,
effektiv, slagkraftig og treffsikker kriminalitetsbekjempelse. Analysesenteret
utarbeider nasjonale trussel- og risikovurderinger og samler etterretning,
noe som er et viktig grunnlag for etatenes oppfølging. I 2017 ble
det laget en ny situasjonsbeskrivelse av arbeidslivskriminalitet
i Norge. Denne peker på at kriminelle aktører kontinuerlig utvikler
metodene etter hvert som de oppdager nye muligheter for profitt.
Rapporten peker også på at innsatsen mot arbeidslivskriminalitet
er blitt mer målrettet, organisert og tverretatlig. Gevinstene av det
tverretatlige samarbeidet er spesielt knyttet til samlokalisering
og til den kjennskap medarbeiderne får til de ulike etatenes avdekkings-
og sanksjonsmuligheter.
Det er nødvendig med mer samarbeid
for å bekjempe kriminalitet og useriøse arbeidsforhold, og skal
vi lykkes, er vi avhengige av å mobilisere alle gode krefter. Arbeidslivskriminalitet
er derfor et stadig tema mellom partene i arbeidslivet gjennom Kontaktutvalget,
og treparts bransjeprogrammer er en viktig samarbeidsplattform.
Lav ledighet, et arbeidsmarked som
er trygt og seriøst og hvor flere inkluderes, er viktig for Norge.
Når myndighetene samarbeider med partene i arbeidslivet, kan vi
få det til. Vi skal fortsette kampen for det seriøse arbeidslivet.
Det er viktig dersom vi skal nå målet om et bærekraftig velferdssamfunn
– fordi alle fortjener å ha et anstendig arbeidsforhold, i et seriøst
og trygt arbeidsliv.
Arild Grande (A) []: Kriminaliteten i arbeidslivet
brer om seg. Den øker i omfang. Den blir grovere. Og den blir mer
sammensatt. Dette rammer arbeidsfolk, som får en mer utrygg hverdag
preget av mer midlertidighet, mer usikkerhet, løsere tilknytning
til arbeidslivet og fare for å bli utsatt for kriminelle handlinger.
Og det rammer seriøse bedrifter, som i stadig større grad blir utkonkurrert
av useriøse virksomheter.
Det er snakk om en av vår tids største
samfunnsutfordringer, både gjennom de direkte konsekvensene kriminaliteten
medfører, og gjennom de sviktende inntektene til fellesskapet dette
også medfører. Derfor er det all mulig grunn til tverrpolitisk samarbeid
for å løse problemene i arbeidslivet og finne mer effektive verktøy mot
arbeidslivskriminaliteten. Det burde vært øverst på dagsordenen
hos en regjering å få gjort noe med disse problemene. Dessverre
verken inviterer dagens regjering til mer samarbeid på tvers av
partigrensene eller tar det ansvaret man har på sin vakt, for å
få gjort noe med disse utfordringene.
Derfor har Arbeiderpartiet fremmet
en rekke forslag etter at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte, senest
i budsjettet for 2018, hvor vi lanserte flere tiltak og økte ressurser
i kampen mot kriminaliteten i arbeidslivet. Derfor har vi fremmet
en rekke forslag for å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet, forslag
om midlertidig forbud mot innleie, fjerning av den utvidede adgangen til
midlertidige ansettelser, som dagens regjering innførte, muligheter
for å styrke godkjenningsordningen for renhold, styrking av allmenngjøringsordningen,
osv. Alltid blir vi nedstemt av dagens flertall. Med et mulig unntak
for det vi kan få til i saken om innleie, er dagens regjering med
på å forsterke de problemene vi har i arbeidslivet.
For skal vi virkelig få tatt tak
i problemene knyttet til arbeidslivskriminalitet, er vi nødt til
å ha et organisert arbeidsliv, med sterke parter som samarbeider.
Da må man ha organiserte arbeidstakere. Man må ha sterke tillitsvalgte.
Man må ha et godt partssamarbeid. Det er kanskje det mest treffsikre
og effektive virkemiddelet vi kan ha for et godt arbeidsliv. Regjeringen
har sittet stille og sett på at bruken av innleie brer om seg. De
har innført mer midlertidighet, og de gjør det dyrere å være medlem
i en fagforening – noe som gjør at problemene forplanter seg.
Vi fremmer i denne saken forslag
om tiltak som både vil styrke organisasjonsgraden og gi økte ressurser
til kampen mot arbeidslivskriminaliteten, som er en annen stor utfordring.
Det trengs mer ressurser i linjene for å følge opp de sakene som
arbeidslivskriminalitetssentrene rapporterer om. Det trengs økte
ressurser for å styrke arbeidet på hvert enkelt senter og ikke minst samarbeidet
mellom sentrene. Og det trengs økte ressurser for å få flere sentre,
for mange fylker i Norge i dag er ikke dekket av et a-krimsenter.
Vi har forslag som vil innebære
at vi får gjort noe med de problemene som taushetsplikten medfører,
og forslag som vil innebære økte hjemler for beslag, for virkelig
å gå etter det som vil ramme de kriminelle aktørene hardt: de verdiene
som de klarer å generere fra kriminaliteten.
Regjeringspartiene stemmer ned,
også i dag, alle disse forslagene. Regjeringen lanserer heller ingen
nye tiltak i budsjettet for 2018, og de svekker organisasjonsgraden
i arbeidslivet. Dagens regjering svikter i det arbeidet som burde
ha pågått mot arbeidslivskriminaliteten, og de forsterker problemene
i arbeidslivet.
Med det tar jeg opp forslagene som
Arbeiderpartiet står bak.
Presidenten: Representanten
Arild Grande har tatt opp de forslagene han refererte til.
Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Jeg tror
– i hvert fall med bakgrunn i foregående innlegg – det er viktig
å nyansere situasjonen noe.
Norsk arbeidsliv er i all hovedsak
velfungerende og bra. Ni av ti ansatte har det bra på arbeidsplassen.
Det er et godt forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det
er selvfølgelig viktig å ta tak i de utfordringene man har, men
igjen synes jeg ikke vi må prøve å fremstille norsk næringsliv og
norske arbeidsplasser som om alt er ille.
Vi har i dag to representantforslag
til behandling. De omtaler en viktig problemstilling, som jeg tror
vi alle er enig i. Det er også grunnen til at kampen mot arbeidslivskriminalitet
er – og har vært – et prioritert område. Arbeidslivskriminalitet
er skadelig for samfunnet. Samfunnet går glipp av betydelige skatteinntekter.
Arbeidslivskriminalitet er skadelig for den enkelte arbeidstaker som
blir utnyttet, og som ikke får sine rettigheter oppfylt. Ikke minst
er arbeidslivskriminalitet skadelig for det store flertall i næringslivet,
som driver lovlig og korrekt, ved at de blir utkonkurrert, og ved
at deres seriøse, trygge og gode arbeidsplasser kan bli satt i fare.
Det var noe av grunnen til at regjeringen
bl.a. hadde et tett samarbeid med partene i arbeidslivet og la frem en
strategi mot arbeidslivskriminalitet i januar 2015. Den har blitt
revidert senere, bl.a. i februar 2017. Man har altså innført en
strategi som innebærer et tett samarbeid mellom partene.
Denne regjeringen har også styrket
Arbeidstilsynet, noe som medfører at det er flere kontroller enn
tidligere. Bare i fjor var det 3 400 kontroller. 54 aktører er nå
ute av stand til å fortsette. 425 aktører, som var useriøse, har fått
redusert sin mulighet til å handle. Vi har opprettet syv sentre
mot arbeidslivskriminalitet. Jeg tror noe av nøkkelen ligger der,
i at vi i det offentlige kanskje i for stor grad har hatt litt vanntette
skott mellom offentlige instanser, at noe som én aktør avdekker,
ikke nødvendigvis medfører at den informasjonen blir videreført
til andre aktører. Slik har enkelte aktører kunnet fortsette med
arbeidslivskriminalitet uten at det har blitt stoppet. Vi har også
økt straffenivået. Og dette er bare noen av mange tiltak.
Representanten Arild Grande hadde
en lang tirade – jeg skjønner det ikke er lenge siden 1. mai –
med bl.a. den faste påstanden om at fagforeningsfradraget ikke er blitt
økt, men videreført på tidligere nivå, og at det er grunnen til
mange av utfordringene. Da kan jeg minne om at faktisk.no har sjekket
den påstanden og kommet frem til at den ikke holder mål. Under den
rød-grønne regjeringen økte fagforeningsfradraget, men organisasjonsgraden
steg ikke. Uansett mener Fremskrittspartiet det er et gode for mange
å være organisert, men vi skal også ha respekt for at noen ikke
ønsker å være organisert – av forskjellige grunner. Og vi må ha
et lovverk og et rammeverk og et system som tar vare på alle arbeidstakere,
uavhengig av om de velger å være organisert eller ikke, for det
foregår arbeidslivskriminalitet både på arbeidsplasser med høy organisasjonsgrad
og på arbeidsplasser med lav organisasjonsgrad.
Kampen mot arbeidslivskriminalitet
er prioritert. Vi har iverksatt mange tiltak, vi ønsker å forsterke
de tiltakene, og vi ser også at vi begynner å få resultater av det arbeidet
som er blitt gjort.
Svein Harberg hadde her overtatt
presidentplassen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke Arbeiderpartiet
og SV for å ha satt temaet på dagsordenen. Årsaken er sjølsagt at
det har blitt mer arbeidslivskriminalitet, og det rokker ved noe
av fundamentet i samfunnet, nemlig rettferdig konkurranse og et
trygt arbeidsliv. Trygghet for inntekt er en forutsetning for et godt
familieliv, og jeg håper at arbeidslivspolitikken etter hvert får
en enda større plass i samfunnsdebatten, for det er helt grunnleggende
viktig at det er på plass.
Når vi snakker om arbeidslivskriminalitet,
snakker vi om noe som er ulovlig, og jeg vil understreke det, det
er ulovlig, og det er etter min vurdering definisjonen av noe som
er kriminelt. Og når det er kriminelt, har det konsekvenser for
arbeidsgiveren ved urettferdig konkurranse, for arbeidstakeren ved
utryggheten, og for samfunnet ved at en har et inntektstap, og at
en får flere konflikter i samfunnet.
Det er mange tiltak som må settes
inn, det er mange tiltak som er nødvendige for å få en sunn kultur,
men det viktigste etter min vurdering er lovverket, det å ha et klart
lovverk som regulerer dette. For oss i arbeids- og sosialkomiteen
er det arbeidsmiljøloven som er mest sentral, og det å klargjøre
lovverket, klargjøre reaksjonene som inntreffer når en bryter lovverket,
er svært viktig.
Det har bestandig vært arbeidslivskriminalitet,
men nå har det som sagt blitt verre, og etter min vurdering har
det blitt verre etter år 2000, da vi fikk endringen i arbeidsmiljøloven
som følge av Blaalid-utvalget, som var en tilpasning til EØS-avtalen.
Det har videre blitt mer krevende etter utvidelsen av EU i 2004.
Dermed ble det vanskeligere å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår
for dem som arbeidet i Norge. Det har også blitt en forverring ved
at vi har fått et enda større omfang av fri bevegelse av arbeidsfolk.
Det er dermed vanskelig å stoppe den sosiale dumpingen, stoppe arbeidslivskriminaliteten
på grensen. Det må derfor en endring til på dette avgjørende punktet,
slik at de som tar arbeid i Norge, er sikret fast jobb og bolig
før arbeidsstart, for dermed å ha bedre oversikt over det som er
sentralt i arbeidslivet.
Jeg vil utfordre statsråden på noen
punkter. Det første gjelder identitetskort som viser sanntidsinformasjon
for de personene det gjelder – hvem de er, hvor de arbeider, hvem
de arbeider for, og hvilken arbeidshistorikk de har. Det trengs
identitetskort med sanntidsinformasjon, som må framvises, slik at
kontrollmyndighetene til enhver tid har oversikt over hva som er
fakta når det gjelder arbeidsforholdet. Videre trengs det en informasjonsutveksling
mellom de statlige etatene. De viktigste etatene er Arbeidstilsynet,
Nav, skatteetaten, politiet og de kommunale etatene, bl.a. kemner/skatteoppkreverkontor
og plan- og bygningsetaten. Her er det krevende utfordringer knyttet
til taushetsplikt, men det må løses, slik at disse organene kan
samarbeide. Videre må det strengere reaksjoner til, med gebyrer
og straffer, slik at de som er på denne galeien, vet at her er det
en reaksjonsmåte som virkelig svir, noe det ikke er i tilstrekkelig grad
i dag. Det fjerde og siste punktet er uanmeldte tilsyn, slik at
det er en risiko for å bli tatt. Vi kan ikke bare ha anmeldte tilsyn.
Virkelighetens verden er annerledes.
Til slutt vil jeg også understreke
behovet for flere fagorganiserte, både på arbeidsgiversiden og på
arbeidstakersiden. Den norske modellen forutsetter en stor grad av
organisering, og det vet vi – ut fra historiske erfaringer – også
gir den beste produktivitetsutviklingen, fordi en har tillit til
arbeidslivet.
Senterpartiet stemmer for, slik
det går fram av innstillinga. Når vi stemmer mot forslag nr. 11
og forslag nr. 12, som går ut på å innføre dette innenfor samtlige
politidistrikter, og et samarbeid med universiteter og høyskoler,
betyr ikke det at vi er motstandere av det. Det kan være hensiktsmessig,
kanskje, men vi vil prioritere andre tiltak først. Derfor stemmer
vi slik vi gjør.
Jeg tar opp forslag nr. 13.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen tatt opp det forslaget han refererte til.
Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Arbeidslivskriminalitet
er et stort problem som vi må ta ytterst alvorlig. I år har vi sett
at omfanget av arbeidslivskriminalitet kanskje er mer utbredt enn
vi tidligere trodde.
I januar avdekket EL og IT Forbundet
at 90 pst. av elektrikerne på Veidekkes byggeplass på Storo var
ulovlig innleid. De ansatte hadde ingen tariffavtale. Dagen etter
signerte arbeidsgiveren en «serviettavtale» og kalte dette for en
tariff. Samtidig står Arbeidstilsynet på utsiden av gjerdet og har
ingen hjemmel til å gripe inn. De pekte da på at hver enkelt arbeidstaker
som er innleid ulovlig gjennom et bemanningsbyrå, må reise sak i
sitt eget navn. Tidligere har SV tatt til orde for kollektiv søksmålsrett
som en nødvendighet for å ivareta arbeidstakernes rettssikkerhet
og rettigheter.
I februar fortalte Byggebransjens
uropatrulje i Trondheim at arbeidsgivere risikofritt kunne tjene
millioner på ikke å gi de ansatte deres lovpålagte tjenestepensjon. Siden
2006 har alle arbeidsgivere vært lovpålagt å ha obligatorisk tjenestepensjon
for sine ansatte. Likevel er det ingen myndigheter som i dag fører
tilsyn med at arbeiderne faktisk får pensjonen de har krav på. Uropatruljen
avslørte nylig en tømrerbedrift med 14 ansatte som har unngått OTP
siden 2012. I seks år har denne arbeidsgiveren fått holde på uten
tilsyn, uten kontroll – og de ansatte uten sikkerhet. Derfor har
SV fremmet forslag.
I mars gikk byggebransjen til samlet
politisk streik foran Stortinget for å få på plass et forbud mot
bemanningsbransjen, fordi man så at byråene undergravde faste stillinger,
men også fordi enkelte bidro til arbeidslivskriminalitet i form
av svart arbeid, hvitvasking og ulovlige arbeidskontrakter. Derfor
fremmet SV, i tillegg til forslag om forbud mot bemanningsbransjen,
ti konkrete punkter til forbedring av regelverket og styrking av
a-krimsentrene.
I april skrev Dagbladet om hvordan
norsk personvern og hemmelighold av konkurser bidrar til at enkelte kan
utnytte systemet og slå seg konkurs gang på gang for å unngå forpliktelser.
Knut Ro, leder av Konkursrådet, sa da at Norge hadde «gått for langt
i loven for å verne konkursryttere». Når lovene fungerer slik at
de verner de kriminelle, sier det seg selv at det er vanskelig å
få ryddet opp i et useriøst arbeidsliv. Spekulasjon i konkurs er
i like stor grad arbeidslivskriminalitet som det å tilbakeholde
pensjonsinnskudd.
Da de streikende slakteriarbeiderne
gjennom lovlig konflikt fikk innfridd kravet om tariffavtale på
arbeidsplassen, var det ingen som så for seg at bedriften bare noen
måneder senere skulle slå seg konkurs for å slippe å betale overtidstillegg
og rettferdig lønn. Bare noen dager etter nedleggelsen er det et
nytt selskap som har overtatt driften, men hvor kun de som ikke
er fagorganisert, får beholde jobben.
Nå, i mai, har vi valget om vi skal
fortsette å la kriminelle aktører i arbeidslivet herje fritt, eller
om vi skal ta ansvar. Regelverket vårt har ikke endret seg i tråd
med endringene i arbeidslivet. Vi har opprettet a-krimsentre, men
fremdeles hindrer taushetsplikten at kolleger kan snakke sammen
om sakene de etterforsker. Dette er det kun de kriminelle som tjener
på. Vi må ta de kriminelle aktørene for hva de er, og ta nødvendige
grep.
Ofte når man snakker om brudd på
arbeidsmiljøloven, er det lett å se for seg små arbeidsplasser og
uerfarne arbeidsgivere som ikke vet hvilke plikter de har som arbeidsgivere,
eller hvilke rettigheter de ansatte har. Men avsløringene som har
kommet gjennom fagforeningene og media, viser oss et annet bilde.
Det er ikke bare useriøse aktører, men godt organiserte, kriminelle,
blodig seriøse aktører og aktører som drapstruer tillitsvalgte,
som gjør at uropatruljer må gå med voldsalarm og tenke på sin families
trygghet.
Arbeidslivskriminalitetssentrene
er både vårt førstelinjeforsvar og vårt viktigste våpen for å bekjempe
denne typen kriminelle. Derfor er det viktig at vi som politikere
gir dem de ressursene og verktøyene de trenger. Når a-krimsentrene
mangler lovhjemler eller sanksjonsmuligheter, er det kun de kriminelle
som vinner, og når de kriminelle vinner, er det lovlydige arbeidsgivere,
ansatte og samfunnet som helhet som taper.
Nå trenger vi sterkere lut, utvidet
myndighet og flere kontroller. Politiet må kunne gripe inn på andre
instansers myndighetsområde for å stanse lovbrudd, skatteetaten
må kunne ta direkte beslag i utbytte fra straffbare handlinger,
og a-krimsentrene må få mer omfattende hjemler, slik at de kan stenge
eller stanse ulovlig drift av virksomheter.
Terje Breivik (V) []: Kampen mot svart arbeid og
arbeidslivskriminalitet må alltid ha høg prioritet, og me må alltid
vera opne for forbetringar og forsterkingar for å lukkast. Slik
sett ynskjer Venstre initiativet frå forslagsstillarane i denne
saka velkome, sjølv om eg nok må vedgå at eg stussa litt etter breisida
representanten Grande på vegner av Arbeidarpartiet valde å bruka
taletida si på. Eg og Venstre trur me tverrpolisk står oss på å
vera opne om at det er krevjande å demma opp for kyniske kjeltringar
som aktivt leitar etter smotthòl og opningar for eigen profitt.
Arbeidarpartiet og SV kjem rett
nok med ei rekkje forslag i saka for å gjera kampen mot arbeidslivskriminalitet
«enklere og mer effektiv», men det er dessverre ikkje enkelt. At
me framleis har arbeidslivskriminalitet i Noreg, er ikkje eit resultat
av at me ikkje ser dei enkle løysingane, men fordi problemet i seg
sjølv er samansett. Til dømes veit me at det kan vera vanskeleg
å finna balansen mellom å forhindra éin type kriminalitet utan at
det går for sterkt ut over dei seriøse verksemdene me er avhengige
av og ynskjer, nettopp for å sikra trygge og gode norske arbeidsplassar.
Regjeringa har lenge hatt arbeidslivskriminalitet høgt
på agendaen, noko statsråden etter mitt syn svarar veldig godt på
i brevet sitt til komiteen. Med Jeløya-plattforma fortset ein den
innsatsen med auka styrke. Regjeringa vil «legge til rette for et
organisert arbeidsliv og et velfungerende trepartssamarbeid» – heldigvis.
Me er sjanselause i kampen mot det
svarte arbeidet om me ikkje kan jobba og finna løysingar saman med partane
i arbeidslivet og gjennom internasjonale fora, noko m.a. saksordføraren,
representanten Hagerup, gjorde veldig godt greie for. Framover skal
den blå-grøne regjeringa styrkja det internasjonale samarbeidet. Me
løyser ikkje eit problem åleine her heime når det er så internasjonalt
forgreina som det arbeidslivskriminalitet er. Me kan visa veg og
vera pådrivarar – og det gjer me, og det er me.
Tore Storehaug (KrF) []: Kampen mot arbeidslivskriminalitet
er ei prioritert sak for Kristeleg Folkeparti. Vi har i fleire
av budsjettforlika på Stortinget dei siste åra vist at vi har fått
gjennomslag for å etablere fleire a-krimsenter, der politi, Nav,
Arbeidstilsynet og skattemyndigheitene samarbeider tett. Dette gjev
gode resultat. Etatane seier sjølve at 56 aktørar blei sette ute
av stand til å fortsetje verksemda si, og at 425 aktørar fekk redusert
kapasitet som følgje av det arbeidet som her blir gjort.
Arbeidstilsynet har dei siste åra
både blitt styrkt med fleire ressursar og gjeve moglegheita til
bøteleggje bedrifter som ikkje sørgjer for at arbeidstakarane har HMS-kort,
auke talet på umelde kontrollar og fått fleire samordna tilsyn mellom
Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten, Nav og andre relevante
myndigheiter. Det er oppretta fleire servicesenter for å sikre at
utanlandske arbeidstakarar får god informasjon om rettane og pliktene
sine.
Dette arbeidet bør styrkjast, og
det må gjerast meir systematisk. Etatane har i fellesskap utarbeidd
ein styringsmodell for arbeidslivskriminalitetssentera, som ligg
til grunn for ressursinnsatsen til dei respektive etatane. Det blir
arbeidd med å utvikle felles mål og styringsparametrar som skal
inngå i mål- og resultatstyringa til den enkelte etaten. Arbeidstilsynet,
arbeids- og velferdsetaten, politiet og skatteetaten har utarbeidd
ein handlingsplan for innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Ei
rekkje andre offentlege myndigheiter deltek i tillegg i det operative
samarbeidet, bl.a. tolletaten og dei kommunale skatteoppkrevjarane.
Statens vegvesen har oppretta ei eiga eining mot arbeidslivskriminalitet.
Kristeleg Folkeparti ser styrkt
informasjonsdeling mellom etatane som eit sentralt tiltak i strategien
mot arbeidslivskriminalitet og er glad for det arbeidet som blir
følgt gjennom fleire prosessar. Økokrim reviderte i 2017 ein rettleiar
som er utarbeidd i samarbeid med etatane. Rettleiaren bidrar til
å gjere medarbeidarane i etatane meir merksame på kva moglegheiter
dei har for å dele teiepliktige opplysningar seg imellom. Det blir
arbeidd med forslag til endringar i særlovgjevinga for etatar som
har slike føresegner. Så bør ein òg klare å følgje opp regelverket
til arbeids- og velferdsetaten, slik at det blir lagt betre til
rette for deling av informasjon frå etaten og til dei andre etatane
som deltek i a-krimsamarbeidet. Endringa vil gjere det lettare for
kontrolletatane å jobbe i lag om å ta dei som skadar det seriøse
arbeidslivet. Finansdepartementet har no på høyring eit forslag til
lovheimlar som bl.a. skal gjere det lettare for skatteetaten og
tolletaten å dele informasjon med dei andre etatane. I tillegg er
det sett i gang eit arbeid mellom dei aktuelle departementa for
å kartleggje eventuelle behov for ytterlegare tiltak for å sikre
nødvendige moglegheiter for informasjonsdeling.
På bakgrunn av alt arbeidet som
no går føre seg, og det arbeidet som det er venta skal kome tilbake
til Stortinget, der prosessar no er i gang for å styrkje dette arbeidet,
vil vi i Kristeleg Folkeparti vente på det arbeidet som regjeringa
no gjer på desse områda. Vi kjem difor ikkje til å støtte nokon
av forslaga i representantforslaga.
Statsråd Anniken Hauglie []: Arbeidslivskriminalitet
er en betydelig utfordring i deler av arbeidslivet. Regjeringen
prioriterer derfor innsatsen mot arbeidslivskriminalitet høyt. Målet
er å gjøre det så vanskelig som mulig for de kriminelle aktørene
å benytte arbeidslivet som arena for sine ulovlige aktiviteter.
For å oppnå dette er det nødvendig med en bred tilnærming:
-
Arbeidstakere,
arbeidsgivere og myndigheter må stå sammen og benytte den tyngden
og den kraften som trepartssamarbeidet gir.
-
Politiet
og kontrolletatene må bekjempe arbeidslivskriminaliteten så effektivt
og kraftfullt som mulig.
-
Innkjøpere
og forbrukere må bidra til å stenge de kriminelle ute fra markedene.
-
Vi
må kunne forfølge de kriminelle aktørene over landegrensene gjennom
samarbeid med andre land.
De fleste av forslagene som behandles
i dag, gjelder hvordan vi kan få til en effektiv kontroll og oppfølging. Etableringen
av et operativt etatssamarbeid er et sentralt tiltak i regjeringens
strategi mot arbeidslivskriminalitet. Denne innsatsen omfatter en
lang rekke myndigheter og samordnes av politiet, Arbeidstilsynet, Nav
og skatteetaten. Det legges ned en stor innsats i de syv arbeidslivskriminalitetssentrene
som er etablert. I tillegg har etatene et operativt samarbeid mot
arbeidslivskriminalitet flere andre steder i landet. Det er også viktig
å huske på den betydelige ressursbruken i oppfølgingen av sakene
«i linjen» i hver enkelt etat.
Jeg legger til grunn at det er etatene
selv som sitter med best kunnskap om hvordan de kriminelle aktørene i
arbeidslivet opererer. Dermed er det også de selv som er best i
stand til å vurdere hvordan innsatsen skal innrettes for å oppnå
resultater.
Det operative samarbeidet gir etatene
mulighet til å benytte sine samlede sanksjonsmuligheter, slik at
de kan sette de kriminelle aktørene ut av spill eller i hvert fall
redusere kapasiteten deres vesentlig. Nasjonalt tverretatlig analyse-
og etterretningssenter har utarbeidet en oversikt over etatenes
samlede sanksjonsmuligheter. Med utgangspunkt i denne rapporten
skal Riksadvokaten i samarbeid med Økokrim og etatene se nærmere
på bruken av og potensialet i disse sanksjonene, herunder grensegangen
mellom bruk av administrative sanksjoner og påtale/straff. Det er
viktig at politiets og påtalemyndighetens ressurser kan rettes inn
mot de alvorlige sakene, og at man kan bruke administrative reaksjoner ved
andre lovbrudd.
Jeg mener det ikke er hensiktsmessig
å vurdere enkeltforslag, løsrevet fra den helhetlige og faglig funderte gjennomgangen
av sanksjoner som nå er satt i gang.
Styrket informasjonsdeling mellom
etatene er et sentralt tiltak i strategien mot arbeidslivskriminalitet.
Dette dreier seg bl.a. om mulighetene for å dele sensitive opplysninger
som er beskyttet av regler om taushetsplikt. Derfor krever temaet
at det gjøres grundige vurderinger.
Regjeringen følger nå opp gjennom
flere prosesser. Jeg tar sikte på å få på plass endringer i arbeids-
og velferdsetatens regelverk slik at Nav kan dele opplysninger med
de andre etatene som deltar i samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet.
Finansdepartementet har nylig sendt på høring et forslag til lovhjemler
som bl.a. gir skatteetaten og tolletaten større adgang til å dele
informasjon med de andre etatene. I tillegg til dette er det satt i
gang et arbeid mellom berørte departementer for å kartlegge om det
er behov for ytterligere tiltak. Den svenske loven, som det vises
til, kan være en mulig modell for å gi mer generelle muligheter
for deling av informasjon mellom etatene, men det er nødvendig å
vurdere andre muligheter også. Det er viktig at de løsningene som
velges, blir så effektive som mulig, samtidig som hensynet til personvern
ivaretas. Dette arbeidet vil ha høy prioritet framover.
Utviklingen i kriminalitetsbildet
innen arbeidslivet gjør avdekking og oppklaring utfordrende. Virksomheter
forsøker i større grad enn tidligere å skjule kriminelle aktiviteter
bak en lovlydig fasade, og kriminelle aktører flytter aktivitetene
til nye virksomheter når myndighetene blir for nærgående. Derfor
er den brede tilnærmingen som ligger til grunn for regjeringens
strategi mot arbeidslivskriminalitet, av avgjørende betydning. Jeg
er glad for at denne innsatsen også har bred støtte i Stortinget.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Arild Grande (A) []: På spørsmål fra undertegnede
svarer statsråden at fylkene Finnmark, Troms, Møre og Romsdal, Sogn
og Fjordane, Østfold, Hedmark og Oppland i dag ikke er dekt av a-krimsentre.
Samtidig har både statsråden og representanter fra høyrepartiene
signalisert ganske tydelig at man verken vil gi økte ressurser til
at flere sentre blir opprettet, eller til at hele landet skal dekkes
opp. Hva er den faglige begrunnelsen for at de nevnte fylkene ikke
skal være dekt av et a-krimsenter?
Statsråd Anniken Hauglie []: Det er jo ikke slik
at det ikke gjøres et arbeid mot arbeidslivskriminalitet i de nevnte
fylkene selv om det ikke er a-krimsentre der. I tillegg til de syv
a-krimsentrene som er etablert landet rundt, er det etablert operativt
samarbeid mellom etatene flere andre steder, selv om det ikke er
samlokalisert i egne sentre. Jeg skal ikke si at det er uaktuelt med
flere sentre framover, men det som etatene melder tilbake, er at
sentrene er viktige, og at det operative samarbeidet er viktig.
Det som også er viktig med sentrene, er at de har utviklet mye bedre
samarbeidsmåter og samarbeidsmodeller, som også kan brukes andre steder,
hvor sentre ikke er etablert. Det som etatene melder tilbake, er
at sentrene er viktige, at samarbeid er viktig, men at det også
er viktig at man har nødvendige ressurser «i linjen». Ressursene
kan være økonomi, men det er hjemler, kompetanse og annet som også
er viktig.
Arild Grande (A) []: En av de tingene vi ser kriminelle
aktører gjør, er at de hele tiden er på utkikk etter de bransjene
og stedene hvor det er enklest å slippe unna med sin kriminelle
aktivitet. Derfor er det viktig med et helhetlig arbeid og ikke
minst at hele landet er dekket. Et av de fylkene som ikke er dekket
av et a-krimsenter i dag, er Østfold, et av de fylkene som kanskje
har størst gjennomgangstrafikk, og som ligger tettest innpå noen
av de utfordringene vi ser knyttet til internasjonal kriminalitet.
Her har altså regjeringen ingen strategier. Er ikke regjeringen
bekymret for at nettopp de stedene som ikke er dekket av et a-krimsenter, blir
de stedene som de kriminelle aktørene virkelig vender seg i retning
av?
Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg håper ikke representanten
Grande tror at strategien mot arbeidslivskriminalitet bare gjelder
for de fylkene som er omfattet av a-krimsentre. Det er det ikke.
Strategiene, tiltakene, virkemidlene, hjemlene og kompetansen gjelder for
hele landet og for alle bransjene hvor man ser arbeidslivskriminalitet.
Når man ser hvor tilsynene gjøres, og hvem som settes ut av spill,
er det aktører over hele landet, uavhengig av om det er et a-krimsenter
i området eller ikke. A-krimsentrene er en viktig spydspiss i arbeidet.
Noe av det viktigste er kanskje den metodeutviklingen man utarbeider
der, som også kommer etatene og arbeidet generelt til gode. Vi ser
nå at den innsatsen vi gjør mot arbeidslivskriminalitet, gir gode resultater.
Vi ser at etatene selv sier at uten denne strategien ville det vært
vanskeligere. Vi oppnår bedre resultater nå enn før. Flere settes
ut av spill, og flere får begrenset sin aktivitet betydelig som
følge av den innsatsen.
Arild Grande (A) []: A-krimsentrene er en viktig
spydspiss i det arbeidet, og det er nettopp derfor vi fremmer forslag
om at hele landet skal være dekket av et a-krimsenter – ikke at
alle nødvendigvis skal ha et, men at hele landet skal være dekket
av et senter. Det stemmer regjeringspartiene i dag ned.
Så ønsker vi også å styrke arbeidet
på hvert a-krimsenter og samarbeidet mellom a-krimsentrene ved å gjøre
noe med taushetsbestemmelsene, ved å gjøre noe med hjemlene til
å gjøre beslag, iverksette tiltak.
Hvorfor denne uviljen fra regjeringspartiene
mot å bidra til noe som ikke koster de helt store ressursene, og som
alle som jobber på dette feltet, mener ville kunne styrket dette
arbeidet betraktelig? Hvorfor kan ikke regjeringspartiene strekke
seg til å stemme for det, når vi vet at det vil virke?
Statsråd Anniken Hauglie []: Det er nesten så jeg
begynner å tro at representanten Grande ikke har lest mine to svarbrev
om de forslagene. Der viser jeg til at flere departementer har hatt
ute på høring flere forslag om å styrke etatssamarbeidet, bl.a.
ved informasjonsdeling. Flere av forslagene er nå til oppfølging
i departementet, og vi vil komme til Stortinget med nødvendige lovendringer.
Når vi her snakker om informasjonsdeling,
informasjonsflyt mellom etatene, er det også viktig tross alt at
vi passer på at personsensitiv informasjon ikke flyter veggimellom
uten kontroll. Det er viktig at vi passer på det. Vi skal sørge
for at det blir bedre informasjonsdeling mellom etatene, men vi
kan ikke kaste alt personvern på båten. Vi er nødt til å gjøre noen
gode vurderinger. Men vi har flere departementer, og det er flere
forslag ute på høring. Vi følger det opp, og vi trenger ikke – med
respekt å melde – at forslaget vedtas her i dag for at det arbeidet
som er igangsatt, skal gjennomføres.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Å forbedre arbeidsmulighetene
for statlig ansatte er viktig, men det å få et enklere system som
kan bekjempe kriminaliteten, vil jeg vurdere som det viktigste.
Det jeg mener med det, er sanntidsinformasjon – å kontrollere situasjonen på
arbeidsplassene blant dem som arbeider der, altså å få en egenkontroll
med de menneskene som jobber der, og kombinere det med uanmeldte
tilsyn. Da har en et godt grunnlag.
Mitt spørsmål går til det jeg sa
i mitt innlegg om identitetskort, altså at en raskest mulig må få
utviklet et identitetskort som har sanntidsinformasjon om hvem man er,
hvor man arbeider, hvem man arbeider for, og arbeidshistorikken
– slik at de som kontrollerer, og de som arbeider der, kan få en
full oversikt til enhver tid over hvem som er ansatt på arbeidsplassen.
Hva sier statsråden til det?
Statsråd Anniken Hauglie []: HMS-kort på arbeidsplassen
har denne regjeringen innført, og vi har også utvidet kortene slik
at man får informasjon i sanntid, både når det gjelder typen informasjon
som er på kortet, og hvem som får tilgang til kortet. Så jeg er
litt usikker på hva representanten Lundteigen viser til, for i dag
finnes det et HMS-kort med informasjon, og det er også i sanntid.
Det er ikke alle som får tilgang til det, det er riktig, men i 2016
utvidet vi betraktelig muligheten for hvem som kan få informasjonen,
hva slags type informasjon som er der, og at informasjonen er i
sanntid.
Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Tall jeg har sett
fra 2015, viste at bare det året greide de kriminelle aktørene å
skjule 28 mrd. kr, som er skatteinntekter som går tapt, og som kunne
ha gått til veldig mange andre gode formål. Jeg viste i mitt innlegg
til den markeringen som var her ute, som jeg regner med statsråden har
friskt i minnet, fra fagbevegelsen og særlig tillitsvalgte innen
byggebransjen. De er veldig bekymret for bemanningsbyråer og bemanningsbransjen,
og for hva det gjør med svart arbeid, med hvitvasking og med ulovlige
arbeidskontrakter. Det har vært mange debatter i denne salen om
bemanningsbransjen, men spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan
vil statsråden tilstrekkelig følge opp bemanningsbransjen for å
redusere arbeidslivskriminaliteten innenfor denne sektoren?
Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen har jo allerede
lagt fram en proposisjon for Stortinget for å begrense muligheten
til innleie i arbeidslivet. Det er flere forslag vi fremmer der.
Det ene er – og det er i tråd med den høringsuttalelsen vi sendte
ut i fjor sommer – å definere fast ansettelse i loven, for å gjøre
det vanskelig med disse såkalte nulltimerskontraktene. Vi foreslo
også å heve avtaleadgangen i bygg- og anleggsbransjen, som representanten
særlig viser til, nettopp for å begrense omfanget av innleie i den
delen av næringslivet, hvor vi ser at omfanget har vært særlig høyt. Dette
forslaget er etter min vurdering et forslag som på en god måte balanserer
de ulike hensynene mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, og
som i stor grad begrenser mye av det som jeg oppfatter også har
vært Stortingets bekymring, nemlig innleie i bygg og anlegg.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Arve Sigmundstad (A) []: Vi har foreslått at regjeringen
skal sikre at politiet, Arbeidstilsynet, skatteetaten og Nav gjennomfører
flere uanmeldte tilsyn i bransjer som er spesielt utsatt for arbeidslivskriminalitet.
Dette forslaget vil ikke regjeringspartiene støtte. Når vi foreslår
at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med forslag om
at etater som skatteetaten, kemnerkontor, Arbeidstilsynet, Nav,
plan- og bygningsetaten og eventuelle andre etater får mer omfattende
hjemler, slik at de kan stenge eller stanse ulovlig drift av virksomheter,
handler det om at vi er oppriktig bekymret for det arbeidslivet
som er i ferd med å utvikle seg i samfunnet vårt.
I interne dokumenter avisen Klassekampen
har fått tilgang til, heter det at «Oslo-politiet ikke får lov til
å anmelde økonomisk kriminalitet som avdekkes på inspeksjoner i
et tverretatlig samarbeid mellom politiet, Nav, skatteetaten, tollvesenet
og Arbeidstilsynet». De tillitsvalgte i tolletaten forteller at
tverretatlige aksjoner og prosjekter nedprioriteres grunnet ressursmangel,
og de tillitsvalgte i politiet forteller lignende historier.
Vi er bekymret for at det seriøse
og organiserte arbeidslivet kommer til kort i møtet med svart arbeid,
sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Kort sagt: I Norge har
det useriøse arbeidslivet fått holde på i fred så altfor lenge.
Det forteller sentrale tillitsvalgte i fagbevegelsen oss.
Dette gir grunn til bekymring. Samfunnskontrakten vår
og den norske modellen handler jo nettopp om et organisert og velfungerende
arbeidsliv hvor vi yter til fellesskapet etter evne. Det skal ikke
lønne seg å bryte loven. Likevel ser vi et arbeids- og næringsliv
hvor de useriøse aktørene får drive i fred, og hvor de aktørene
som skal møte dette på vegne av fellesskapet, melder om manglende
ressurser. Dette går også ut over dem som driver seriøst og innenfor
lovens rammeverk. Og når det fremmes forslag i Stortinget om tiltak
som kan styrke arbeidet, vil ikke regjeringspartiene stille seg
bak det. Dette gjør meg oppriktig bekymret for det arbeidslivet
vi er i ferd med å overlate til våre barn.
Arild Grande (A) []: Det er riktig som Terje Breivik
sier, at dette arbeidet er så krevende, grenseoverskridende og utfordrende
at det er vanskelige tema vi snakker om. Nettopp derfor burde det
å få ryddet opp i arbeidslivet ha vært øverst på dagsordenen hos arbeidsministeren,
og nettopp derfor burde arbeidsministeren og regjeringspartiene
ha tatt initiativ for å samle Stortinget om noen tiltak. Derfor
er det også så skuffende at regjeringspartiene så til de grader
viser passivitet når det gjelder dette, både i budsjettet, som de
selv innrømmer at de ikke fremmer et eneste nytt tiltak mot arbeidslivskriminalitet
i, og her og nå, hvor de konsekvent stemmer ned alle våre forslag
i denne saken. Det er forstemmende, og jeg er skuffet over at Kristelig
Folkeparti er med og sikrer flertall for regjeringens syn på dette.
Det er heller ikke slik at man her
bare kan vise til ett konkret tiltak, og så løser alt seg. Men vi
nevner noe som alle aktørene som jobber på feltet, er opptatt av
når vi snakker med dem, og som de peker på virkelig ville gjort vei
i vellinga med tanke på det arbeidet som i dag pågår, nemlig at
vi må få gjort noe med taushetspliktregelverket, som i dag forhindrer
et godt samarbeid. Her viser statsråden til noe småplukk som man
holder på med på ulike etaters områder, men det store grepet, nemlig
å kunne innføre den svenske loven, som rett og slett opphever taushetsplikten
mellom aktørene, er noe som disse aktørene selv ber om, og som vi
vet vil kunne virke effektivt. Da slipper man å holde på med detaljer
her og der.
Det andre er å innføre effektive
hjemler for både sanksjoner og beslag, slik at man kan ilegge gebyr
på stedet og ta beslag i verdier, og på den måten få et mye mer effektivt
grep mot arbeidslivskriminaliteten.
Når regjeringen selv skryter av
innsatsen som a-krimsentrene gjør, skjønner ikke jeg hvorfor man
har en slik motvilje mot å sikre at hele landet skal bli dekket. Det
skyldes ikke noe annet enn at regjeringen heller prioriterer skattekutt
enn dette arbeidet. Det er en tydelig politisk prioritering, og
det er det greit å være ærlig på. Vi kunne faktisk fått til noe
i Stortinget i dag som ikke nødvendigvis hadde trengt de store ressursene,
men som kunne vært særdeles effektive verktøy mot arbeidslivskriminalitet.
Det får vi dessverre ikke til. Det synes jeg er trist, men Arbeiderpartiet
kommer til å kjempe videre, sammen med opposisjonspartiene, for
å styrke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet.
Til slutt vil jeg signalisere at
Arbeiderpartiet vil støtte forslag nr. 13, fra Senterpartiet og
SV.
Heidi Nordby Lunde (H) []: Det slår meg, både i denne
debatten og i den forrige, at det egentlig er bred enighet om ganske
mye av det man forsøker og ønsker å oppnå, men allikevel velger
man å male med en ganske bred svartmalingspensel når man skal beskrive
både forholdene vi er ute etter å gjøre noe med, og hvordan vi er
ute etter å gjøre det. Det er ikke å svikte noen når det har blitt
opprettet sju a-krimsentre siden 2013, da regjeringen Solberg tok
over. Det er ikke å svikte at over 3 400 virksomheter ble kontrollert
i 2017. Det er ikke et svik når etatene selv anslår at 56 aktører
ble satt ut av stand til å fortsette sin virksomhet, og at 425 aktører
fikk sin kapasitet redusert. Når man bruker ordet «svik» om dette,
lurer jeg på hvor den norske debatten er på vei hen.
Det er et reelt ønske om å utvide
og styrke de arbeidslivskriminalitetssentrene som har blitt opprettet,
og jeg skjønner at man ønsker flere når man ser de gode resultatene
de sju som har blitt opprettet under denne regjeringen, har hatt.
Men det vi hører fra de samme aktørene, er at disse sentrene ikke
nødvendigvis bare ønsker seg mer ressurser, men at de også trenger
tid til å sette seg ned og få oversikt over hvordan de samarbeider,
og utvikle den metodikken som skal brukes over hele landet. Som
statsråden sier: At en region ikke har et arbeidslivskriminalitetssenter
og er samlokalisert, betyr ikke at man ikke jobber mot arbeidslivskriminalitet
i de områdene.
Én av de tingene vi fikk høre var
en av de viktigste «detaljene», som Arbeiderpartiet viste til, var
en ny styringsmodell som trådte i kraft fra 1. januar. Dette ble
tatt opp av a-krimsenteret i Rogaland da komiteen var på besøk der
i forrige uke, og representanten Arild Grande var ikke til stede
der. Det er bare ett eksempel på noe av det «småplukket» som denne
regjeringen har innført.
Så er det presisjonsnivået: Representanten
Arild Grande mente at denne regjeringen har innført mer midlertidighet.
Nei, denne regjeringen har sørget for å senke terskelen inn i arbeidslivet,
slik at man har mulighet til å ta en midlertidig jobb, som forhåpentligvis
skal gå over til å bli en fast jobb, noe som gir en positiv spiral inn
i arbeidslivet. Vi ser at dette ikke har ført til økt bruk av midlertidighet.
Representanten Arild Grande sier
at denne regjeringen har gjort det dyrere å være medlem i en fagforening. Nei,
regjeringen har ikke gjort slik at fagforeningene har økt sin medlemskontingent,
men fagforeningsfradraget, som alle fagforeninger er kjent med,
har stått fast under denne regjeringen. Da LO-Aktuelt skrev om 25
forslag for å øke organisasjonsgraden, var det ingen av de 25 forslagene
som tok opp f.eks. å øke fagforeningskontingenten, men ett av forslagene,
som jeg tilrår fagforeningene å gjennomføre, er å spørre sine kollegaer
om de ønsker å bli medlem. Hvis man ikke engang gidder å spørre
om det, er det lite regjeringen kan bidra med for å øke organisasjonsgraden,
som vi alle ønsker å øke, men som man da må gjøre en liten ekstra
innsats for å få til.
Arve Sigmundstad (A) []: Jeg avsluttet mitt innlegg
i sted med å si at jeg er bekymret for det arbeidslivet vi er i
ferd med å overlate til våre barn. For meg handler mye av dette
om det. For all del, det gjøres mye godt arbeid, både i Arbeidstilsynet,
Nav, skatteetaten, politiet og tollvesenet, men det er ikke det
debatten handler om. Debatten her handler om at det burde vært gjort
mer. Jeg mener oppriktig talt at regjeringen burde hatt en mye mer
offensiv satsing. Igjen: Dette handler om hvilket arbeidsliv og
hvilket samfunn vi ønsker å overlate til våre barn.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.