Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem
replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og
at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Nicholas Wilkinson (SV) [] (ordfører for saken):
Forskjellene i makt og rikdom øker i Norge. Det gjør de også i Helse-Norge.
NRK melder at 133 av 141 ledere ved helseforetakene har lønninger
på over 1 mill. kr. 22 av 28 administrerende direktører i helseforetakene
tjener mer enn statsministeren, og 27 av 28 tjener mer enn helseministeren.
Men spesielt urettferdig og dårlig for moralen til helsefagarbeidere,
sykepleiere og leger som står på hver dag, er det at selv når disse lederne
sparkes, er det mange av dem som får årevis med millionlønninger.
Vi har retningslinjer for lederlønn.
De har ikke blitt fulgt. Komiteen viser f.eks. til arbeids- og sluttavtalen
til direktøren for UNN i Tromsø, som fratrådte sin stilling i februar
2018. Direktøren skulle være sikret både lønn ut året og en retrettstilling
med 85 pst. av lønnen på fratredelsestidspunktet. Komiteen er enig
om at dette bryter retningslinjene. Lederlønninger skal være konkurransedyktige,
men ikke lønnsledende. Det legges vekt på moderasjon. Sluttvederlag
bør ikke benyttes når lederen selv har tatt initiativ til oppsigelsen,
og hovedregelen skal være at retrettstilling ikke skal benyttes.
Flertallet i helse- og omsorgskomiteen
mener at helseforetakene ikke har fulgt statens retningslinjer for
lederlønn og annen godtgjørelse. Flertallet mener regjeringen burde
gjort mer for å sikre at disse retningslinjene følges i helseforetakene,
og forventer at mer gjøres framover.
Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, vil nå få flertall for
to forslag, bl.a. at vi skal gjennomgå arbeids- og sluttavtaler
for ledere av alle helseforetak for å avklare om avtalene er i samsvar
med reglene. Her sier regjeringspartiene at det er vanskelig å gå
gjennom allerede inngåtte avtaler. Det er jeg og SV enig i, men
når regjeringen ikke har klart å holde kontroll – ja, da må Stortinget
gå inn og sikre at det blir kontroll, også over etterlønninger og
retrettstillinger.
Flertallet går også inn for et forslag
om å be regjeringen vurdere helseforetakenes praksis med sluttvederlag og
etterlønn og sikre at de ikke tar i bruk sluttvederlag når lederne
selv tar initiativ til oppsigelse. Det er kun når de må sparkes,
at man trenger etterlønn, for å få kontroll og få opprydning.
Så er det også noen forslag som
ikke får flertall. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslår
å stoppe honorar for verv som uansett følger av jobben som sykehusdirektør
– de tjener godt allerede. Senterpartiet og SV vil at retrettstillinger
– eventuelt, som allerede er der – skal være innenfor hovedtariffavtalen,
og SV alene ønsker at ingen skal ha høyere lønn enn statsministeren.
Da tar jeg opp de forslagene SV
står inne i.
Presidenten: Representanten
Nicholas Wilkinson har da tatt opp de forslagene han refererte til.
Ingvild Kjerkol (A) []: Ledere i helsetjenesten har
krevende oppgaver og stort ansvar. Sykehusene våre er komplekse
organisasjoner, og helsetjenesten er i konstant utvikling.
I statens retningslinjer for statlige
lønninger står det bl.a. at lederlønninger skal være konkurransedyktige, men
ikke lønnsledende, og at det skal legges vekt på moderasjon. Det
er en enstemmig komité enig i, og det er bra, for det er disse reglene
som gjelder.
Dette er som sagt utsatte stillinger,
med svakt stillingsvern og stort ansvar. Det må vi selvsagt også
vurdere. Det har også etter hvert blitt en ekstra dimensjon knyttet
til den store eksponeringen som ledere i norske sykehus må regne
med – en merbelastning som bare ser ut til å vokse. Men utviklingen
viser at lederlønningene i helseforetakene har økt mer enn betydelig.
Lederlønningene i Helse Nord økte med 24 pst. fra 2010 til 2015, og
slik kan det ikke fortsette. Det er vi glade for at en enstemmig
komité slår fast.
Sluttvederlag og etterlønn, altså
det som handler om fallskjermer og store etterlønnsavtaler, skal
vi heller ikke ha noe av i vår felles helsetjeneste. Det er urimelig, og
det kan ikke utvikle seg store ulikheter mellom dem som leder, og
dem som utfører tjenesten overfor pasientene. Da vil lederne miste
legitimitet, og det å lede vil bli vanskelig. Vi tjener ikke på
en sånn utvikling. Vi taper på den. Derfor er det noen ekstra signaler
til helseministeren i denne innstillingen.
Så har representanten fra SV tatt
opp det forslaget som vi i Arbeiderpartiet står inne i, om å stoppe honorar.
Sveinung Stensland (H) []: Som man har vært inne
på tidligere, har en høy andel av lederne i helseforetakene høy
lønn. Lønninger på over én million er ikke uvanlig. Det henger også
nøye sammen med lønnsnivået for medisinske spesialister, som i høy
grad blir ansatt i denne typen stillinger.
I sine eierkrav har statsråden presisert
at retningslinjene for lederlønn og godtgjørelser i helseforetakene skal
følge de statlige retningslinjene, og der står det bl.a. at lønningene
skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. Det skal altså
legges vekt på moderasjon, men samtidig er det viktig å knytte til
seg kompetente ledere til helsetjenesten. Det synes å herske enighet
om dette i Stortinget.
Vi må huske på at mange av landets
fremste medisinske spesialister, kirurger og andre yrkesgrupper
allerede tjener meget godt, de jobber lange skift og har en kompetanse
som er etterspurt. Hvis vi skal tolke bl.a. saksordføreren i hans
innlegg, er det sånn at flertallet vil at disse skal gå ned i lønn
for å ta på seg lederverv? Er det sånn at en leder i offentlig sektor
ikke er verdt like mye som en leder i andre sektorer? Det er spørsmål
en kan stille seg. Jeg skjønner intensjonen i forslaget, men når en
går så hardt ut, kan det synes som om en leder i et helseforetak
ikke er verdt like mye som en leder i andre foretak. For eksempel
er Helse Sør-Øst et av de største foretakene i Norge, det er større
enn de aller fleste børsnoterte selskapene i Norge. Da er det ikke
ulogisk at lønningene er relativt høye, med et så stort ansvar.
I tillegg nevner Wilkinson at regjeringen
ikke har hatt kontroll med dette. Jeg antar at han også mener det
gjelder den regjeringen som styrte da den nevnte UNN-direktøren
ble tilsatt. Veldig mange av de lederne vi snakker om i dag, ble
tilsatt for noen år siden, så en må være litt forsiktig slik at
en ikke går seg vill i sin egen retorikk.
Når det gjelder etterlønn, har jeg
både i media og også her, i merknader, vært enig i at det har utviklet
seg en kultur som vi må begrense, og der er vi enig i at en del av
de etterlønnsordningene ikke er gode nok for oss – de er sikkert
gode nok for dem som er ansatt.
I dag stemmer regjeringspartiene
mot et forslag som får flertall, nemlig at regjeringen skal gå gjennom
alle eksisterende avtaler og sjekke for samsvar med eksisterende
retningslinjer. Det er ikke så veldig vanskelig å sjekke betingelsene,
for de står jo i årsrapportene, så det er ingen stor øvelse, men
det som er litt uklart, er hva flertallet mener en skal gjøre hvis
det ikke er samsvar. Skal en si opp avtalene, skal en reforhandle
dem, eller skal en stå her i salen og kritisere statsråden? Jeg
er spent på fortsettelsen og minner om at dette er arbeidskontrakter
inngått mellom to parter. Det er ikke opp til Stortinget å si opp
disse avtalene, og jeg vil tro at det heller ikke er bra om vi instruerer
statsråden til å gjøre det.
Bård Hoksrud (FrP) []: Det er nok ikke rart at denne
debatten kommer, med bakgrunn i at vi har sett enkelte saker om
ganske gode etterlønner. Jeg tror det er viktig at man passer på,
og det er viktig for helseforetakene, og for så vidt også alle andre,
å ha både lønninger og etterlønninger – eller hvis man får oppsigelse, å
ha ordninger etterpå – som ikke er umusikalske og som folk flest
reagerer kraftig på. Så jeg skjønner at debatten kommer, og jeg
skjønner at forslaget er fremmet, men når jeg hører på saksordførerens
framlegg her om at statsråden ikke har tatt grep og ikke har gjort
noe for å ta tak i dette, stemmer det definitivt ikke. Det er gitt klar
beskjed – jeg mener det var i 2015 – til helseforetakene om nettopp
å sørge for å følge opp de retningslinjene som staten har satt for
lønninger i det offentlige.
Så synes jeg at representanten Stensland
påpeker noen ting som er viktig å ha med seg, at mange av de menneskene
som går inn i disse topplederstillingene, også har høy lønn i de
stillingene de kommer fra. Vi ser også at det er stort trykk på
ledere i helsesektoren, og det er stor oppmerksomhet rundt det,
og det betyr at man må ha lønninger som gjør at man kan konkurrere
om å få dyktige og gode folk. Men jeg er også litt spent på hvordan
flertallet her ser for seg at man skal håndtere det etter at man
har tatt denne gjennomgangen – som man kan finne i årsrapportene
– av lederlønninger, og hvordan man har tenkt å følge det opp videre.
Men jeg er jo enig, og jeg forutsetter
at helseforetakene følger opp det klare og tydelige signalet som
statsråden har gitt, om at man skal ha konkurransedyktige lønnsbetingelser,
men at man definitivt ikke skal være den som går foran og trekker
det generelle lønnsnivået opp. Jeg er opptatt av at vi må sørge
for at vi ikke har avtaler i framtiden, nye avtaler som blir inngått,
som folk opplever som svært umusikalske, og som ikke kan forsvares.
Det er altså slik at mange av disse avtalene ble inngått mens det
var noen andre partier som styrte og hadde statsråden, hvorav bl.a.
SV var en del av det parlamentariske grunnlaget. Men nå legger man
føringer for det som skal skje framover, og da er det viktig at
man legger vekt på det, og det oppfatter jeg også at statsråden har
gitt klare meldinger om at han vil at man skal gjøre.
Kjersti Toppe (Sp) []: Denne situasjonen med veldig
mange direktørar som tener uforholdsmessig godt, kom – og har akselerert
– med helseføretaksmodellen. Det er fleire parti som har reagert
på dette tidlegare. I 2010 uttalte dåverande stortingsrepresentant
og partileiar Erna Solberg til VG at ho var kritisk til dei lukrative
lønsavtalane i Helse-Noreg, og at ein burde gå nærare inn på dei.
Statsministeren har ikkje ønskt å kommentera denne saka no. Det
kan vera forståeleg, når vi vert stemde ned i komiteen på det tilsvarande.
Ein ting er at ein har ein, to,
tre eller fire helseleiarar i Noreg som tener godt, men poenget
er at det er så mange som tener godt, og det er så mange underdirektørar som
tener millionløn. Det er òg eit problem når ein liksom mister jobben
og fortset i ei anna stilling med den same løna eller nesten tilsvarande
– at ein får direktørløn vidare utan at ein har ein direktørjobb.
Dette handlar om tilliten til vårt felles helsevesen.
Når vi fremja representantforslaget,
var det opp mot den saka der administrerande direktør i UNN gjekk
av i februar i år. Han hadde ein avtale der det stod at han skulle
behalda løna på nesten 1,9 mill. kr ut året, og etterpå 85 pst.
av løna fram til han sjølv valde å pensjonera seg. Vi meiner det
er i strid med dei reviderte retningslinjene frå 2015. Etterpå har
det kome fram at det er andre helseleiarar der ein kan stilla spørsmål
ved om dei statlege retningslinjene er følgde. Det er klart at dei
regionale helseføretaka kjem inn under dei definerte selskapa som
retningslinjene skal gjelda for.
Eg er glad for at vi har fått eit
fleirtal i komiteen for å gjennomgå desse arbeids- og sluttavtalane
og vurdera praksisen i helseføretaka med sluttvederlag og etterløn.
Men det nesten viktigaste forslaget
får vi ikkje fleirtal for, og det er å sørgja for at ein ved retrettstillingar
skal ha løn innanfor hovudtariffavtalen som er tilpassa dei nye
arbeidsoppgåvene. Det er rimeleg å krevja. Ein skal kunna ha ei
god løn når ein har eit stort ansvar. Får ein ein annan jobb, er
det ikkje forståing for at ein skal behalda løna vidare.
Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder): Det
som har kommet fram de siste månedene og årene omkring lederlønninger
og etterlønninger i helsevesenet, skaper ikke godt omdømme eller
god tillit. Det er heller ikke musikalsk; det er umusikalsk, som representanten
Hoksrud sa. Jeg tror at vi alle er enige om at det er viktig at
pengene i helsevesenet brukes klokt. Jeg mener det er grunn til
å være skeptisk til dette skyhøye lønnsnivået og til dagens bruk
av sluttavtaler og retrettstillinger i helseforetakene. En skal
og bør følge statens retningslinjer både for lønn og etterlønn.
Når vi ser at helseforetakene ikke
har fulgt statens retningslinjer for lederlønn og annen godtgjørelse,
mener vi det burde ha vært gjort noe for å sikre at disse retningslinjene
følges i helseforetakene, og vi forventer at det gjøres mer for
å stoppe bruken av sluttavtaler og retrettstillinger for ledere
i helseforetakene.
Så er det viktig for meg å si at
mange av disse avtalene er det ikke dagens statsråd som er ansvarlig
for. Det er ting som har foregått over tid. Jeg er enig med representanten
Toppe i at det er en del av foretaksmodellen.
Lønnsnivået må være høyt for å få
folk med nødvendig kompetanse på plass, men det bør ikke være høyere enn
det heller. Slik som det ser ut av avtalene nå, er det ikke bare
for å få folk på plass, men det er utrolig mye som har blitt forhandlet
fram i etterkant. Vi må være tydelige på at lønnsnivået ikke bør
være høyere enn at vi til enhver tid sikrer gode ledere med god
kompetanse, for vi har en helsetjeneste som trenger pengene, og
vi har innbyggere som trenger gode tjenester. Det er det pengene
først og fremst må gå til, det må ikke være slik at vi føler at
en for stor andel av pengepotten går til lederlønninger.
Statsråd Bent Høie []: Statens retningslinjer ble
fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet med virkning fra 13. februar
2015. Jeg har i foretaksmøte fastslått at retningslinjene skal gjelde
både for de regionale helseforetakene og for helseforetakene. Dagens retningslinjer
erstatter retningslinjene fastsatt 31. mars 2011. De videreførte
prinsippet om at lederlønninger skal være konkurransedyktige, men
ikke lønnsledende.
Et annet viktig grep som ble gjort
i samme foretaksmøte, var å vedta endringene i vedtektene. Det ble
presisert at helseregionene skal utarbeide en årlig erklæring om
fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder og andre
ledende ansatte. Erklæringen skal tas inn i årsregnskapet og dermed
også være offentlig tilgjengelig.
Det er styrets ansvar å ansette
daglig leder og å fastsette foretakets rammer for godtgjørelsene
til ledende ansatte. Avtalen som inngås, skal være i tråd med statens retningslinjer,
konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. Det skal vises moderasjon.
Prinsippene i statens retningslinjer
gir ingen fasit på hva som er riktig lønnsnivå. Sammenligner man
lønnene til daglige ledere i helseregionene med tilsvarende andre
statlig eide selskap, såkalt kategori 3 og 4, er de ikke lønnsledende
på noen måte.
Ifølge retningslinjene kan det avtales
rimelige sluttvederlag for ledende ansatte. Sluttvederlaget bør
ikke benyttes når lederen selv har tatt initiativ til oppsigelsen.
Sluttvederlag og lønn i oppsigelsestiden bør heller ikke overstige
tolv månedslønner. I praksis ser man imidlertid at mange avtaler
i helseforetakene legger seg på grensen på tolv måneder.
Retrettstillinger er ikke direkte
omtalt i statens retningslinjer. Når styrene i helseforetakene rekrutterer
ledere internt, må disse lederne ofte avbryte kliniske karrierer.
Deres nærmest eneste alternativ for arbeidsplass lokalt er nettopp
det samme helseforetaket. De trenger da en garanti for å kunne gå
tilbake til klinisk arbeid hvis de ikke lykkes som ledere.
Det er viktig at styrene får tilstrekkelig
handlingsrom til å rekruttere gode ledere. Gode ledere er en viktig
forutsetning for å lykkes – både overfor egne ansatte og når det
gjelder det å gi tjenester til befolkningen.
Jeg vil på bakgrunn av sakene som
har kommet fram de siste månedene, be de regionale helseforetakene gjennomgå
sin praksis rundt sluttavtaler og bruk av retrettstillinger.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kjersti Toppe (Sp) []: Det var vel slik at statsråden
òg bad helseføretaka gjennomgå praksisen sin for tre år sidan. Spørsmålet
mitt er om han aksepterer at det ikkje har skjedd noko, sidan han
no må spørja igjen. Og korleis vil han følgja opp dette, etter at
han no igjen må be helseføretaka gjennomgå praksisen sin?
Statsråd Bent Høie []: Jeg er noe usikker på hva
representanten mener med at det ikke har skjedd noe, for i det ligger
det en antydning om at det er inngått avtaler etter innføringen
av de nye retningslinjene som er i strid med retningslinjene. Jeg
er ikke kjent med at så er tilfellet.
Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit spørsmål som går
på det statsråden tok opp i innlegget sitt, om at desse nasjonale
retningslinjene ikkje seier noko spesifikt og konkret om det riktige
lønsnivået. Vi har bl.a. sett ein artikkelserie i VG som samanliknar
løna til helseleiarane med andre tilsette i staten. Det er ikkje
heilt samanliknbart, men der var det eit eksempel om at ein økonomidirektør
på eit halvstort norsk sjukehus tente meir enn forsvarssjefen. Synest
statsråden det er eit riktig lønsnivå?
Statsråd Bent Høie []: Det som er retningslinjene,
er at lønningene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende,
og hvis en sammenligner statlige, heleide selskaper – som helseforetakene
er, i kategori 3 og 4 – er det definitivt sånn at helseforetakene
ikke er lønnsledende.
Representanten vet også godt at
ledere som rekrutteres i helsetjenesten, ofte kommer fra klinisk
praksis. Et stort antall av våre klinikere i sykehusene har lønninger som
er over det lederne har. Skal vi også kunne rekruttere dyktige leger
til å ta denne typen lederstillinger, noe som jeg mener er klokt,
mener jeg det ville vært uklokt å ha en lønnsstruktur som gjorde
at vi utelukket gode klinikere fra å bli ledere i sykehusene. Det
hadde betydd at de hadde gått betydelig ned i lønn, i tillegg til
at de hadde satt sin kliniske utvikling i ro i den perioden, noe
som også skaper utfordringer når de skal tilbake igjen i klinisk
praksis.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg håper dette blir
siste runde om dette, og det tror jeg helseministeren også gjør.
Vi ønsker nok alle at det skal være kontroll med dette – det tror
jeg – men det må bli kontroll med dette med reglene fra 2015, som
SV støtter. Derfor vil jeg nå spørre statsråden om han kan garantere
at ingen nye avtaler vil bli inngått med etterlønn på over ett år
eller etterlønn også om lederne selv velger å gå av.
Statsråd Bent Høie []: Jeg aksepterer ikke representantens
premiss om at det ikke er kontroll på dette. Som jeg også sa til
representanten Toppe, er jeg ikke kjent med at det er inngått avtaler
som er i strid med de nye retningslinjene .
Når det gjelder spørsmålet om etterlønn
over ett år, er jeg heller ikke kjent med at det har blitt gitt
det. Noen av de spørsmålene som jeg ønsker å se på, er om det er behov
for ytterligere føringer, for jeg ser at det har dannet seg en praksis
der alle legger seg på maksgrensen på 12 måneder. Det mener jeg
ikke nødvendigvis er i tråd med intensjonen, og derfor jobber jeg
med det spørsmålet.
Når det gjelder retrettstillinger
på eget initiativ, ser jeg at flertallet i komiteen legger opp til
at vi skal ha en strengere praksis for helseforetakene enn for resten
av staten. Jeg er usikker på om det er klokt. I mange tilfeller vil
det ikke være så enkelt å definere hvem som egentlig tok initiativ
til at en skulle slutte. Vi har et sterkt stillingsvern i Norge,
og det gjør også at en ofte er nødt til å komme fram til god enighet
i sånne situasjoner.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Ja, man må komme fram
til en enighet, men noe av det de jeg har snakket med – helsefagarbeidere,
sykepleiere og leger – har vært forbannet på, er egentlig ganske
enkelt: Det er at når ledere i realiteten må gå fordi de har gjort
noe veldig feil og gjort en dårlig jobb, får de lov til å velge det
selv, sånn at det som egentlig har skjedd, ikke står på CV-en –
nemlig at de har fått sparken.
Det er ikke veldig vanskelig å løse
opp i dette. Det kan gjøres ved at realiteten endelig blir synlig,
at når man har gjort en veldig grov feil og må gå, skal det også
komme fram. Det handler om rettferdighet overfor alle de andre i
helsevesenet.
Men jeg vil egentlig takke, for
selv om statsråden valgte ikke å garantere at det ikke skal komme
nye sånne avtaler, selv om jeg tror vi kunne vært enige her, tolket jeg
svaret hans dit hen. Men jeg forsto ikke helt hvorfor statsråden
mente at det nå ville bli strengere i helsevesenet enn i andre deler
av staten – om det var kravet om etterlønn – og hvorfor statsråden
mener at folk som selv velger å gå fra stillingen sin, skal ha krav
på millioner av skattebetalernes penger.
Statsråd Bent Høie []: Det er fordi de statlige retningslinjene
sier «bør» og ikke «skal». Det er rett og slett fordi en skal ha
et rom for å vurdere den enkelte situasjonen.
Det kan godt være at i Wilkinsons
verden er det så enkelt at enten får man sparken, eller så får man
det ikke. I den virkelige verden er det ikke så enkelt. I den virkelige verden
er det sånn at det kan være gode grunner til at en leder skal gå,
men det er ikke nødvendigvis sånn at de gode grunnene er gode nok
til at de vil stå seg i en arbeidsrettssak, nettopp fordi vi i Norge
har valgt å ha et ganske sterkt stillingsvern – heldigvis. Det betyr
at en ofte står i en situasjon der selv om det er godt grunnlag for
å si opp en person, f.eks. i en vurdering fra styrets side, er det
ikke nødvendigvis sånn at de juridiske vurderingene tilsier at foretakene
vil ha en god sak i en rettssak. Da er det ofte sånn at en må komme
fram til en løsning. Derfor bør en også ha retningslinjer som gir grunnlag
for det, sånn at en ikke tvinges til å måtte bruke store ressurser
på advokater og rettssaker i situasjoner der en kunne brukt mindre
ressurser og kommet fram til en minnelig løsning.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Nicholas Wilkinson (SV) []: Høyres Sveinung Stensland
snakket om at ledere ikke ville være like mye verdsatt i det offentlige
helsevesenet om de får lavere lønn.
Om verdien til et menneske måles
i lønnen de får, er jeg litt spent på hva Høyre tenker om helsefagarbeidere eller
sykepleiere, som ikke ble enset med et ord i innlegget – kun disse
stakkars lederne som skal få maks ett år etterlønn hvis de får sparken.
Hvor er engasjementet for dem som trenger det?
Man spør om å ha kontroll. Igjen
og igjen blir det sagt: Hvorfor sier SV dette når de også har vært
i regjering? Nå har Høyre vært i regjering i fem år, og fortsatt må
de vise til den rød-grønne regjeringen. Det er altså et regelverk
fra 2015 vi snakker om. Hvis den rød-grønne regjeringen skulle fulgt
det regelverket, måtte de ha vært synske. Det er greit at Høyre
og Fremskrittspartiet tror at vi på venstresiden er fryktelig dyktige,
men så dyktige er selv ikke vi.
Det viktige å snakke om her er
rekruttering. Vi sliter ikke med rekruttering av helseledere. Det
har ikke vært noen sak om at vi har manglet evnen til å få på plass
nok kompetanse generelt blant ledere i helseforetakene. Likevel
er det her lønnen galopperer oppover med etterlønnsavtaler, retrettstillinger
og millionlønninger – lønninger langt over det statsministeren tjener
– for de aller fleste ledere i helseforetakene.
Det er ett sted det er mangel på
rekruttering i helseforetakene. Vi mangler leger og fastleger. Vi
mangler sykepleiere som skal ta vare på våre eldre, anestesisykepleiere
som skal sikre operasjonene våre, og vi mangler helsefagarbeidere.
Nesten ingen av dem får engang hel, fast stilling. Det er et annet
forslag vi har til behandling. Det kan se ut som om SV kommer til
å fremme mange viktige forslag som vi er usikre på om vi får flertall
for.
Her er det mangel på rekruttering.
Vi hører veldig mye gråt og sorg over hvor hardt det vil være for
disse lederne når de bare kan tjene noen millioner og ikke i tillegg
får mange år med etterlønn. Det synes jeg er veldig spesielt. Jeg
skulle ønske at høyrepartiene brukte mer tid på å snakke om dem
som gjør den virkelige jobben i helsevesenet hver eneste dag – leger,
sykepleiere og helsefagarbeidere.
Derfor er jeg glad og stolt av at
vi får flertall i dag for å ettergå etterlønnsavtaler og stoppe
etterlønn til dem som velger å gå av. Her snakker vi om en tung
jobb. SV er enig i at disse lederne skal tjene mer enn andre. De
skal tjene veldig godt for at vi skal kunne rekruttere gode folk.
Men det finnes grenser. Det finnes grenser for hvor mange år en
skal kunne bli betalt av skattebetalernes penger når en egentlig
har fått sparken. Vi i SV er glade for at vi nå heller kan bruke
de pengene på helsefagarbeidere, sykepleiere og leger.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er et regelverk
for offentlige selskaper som er vedtatt her, og det er en rekke
besvergelser som er kommet her i Stortinget om hvordan en praktiserer
det, men gjentatte ganger erfarer vi at det som skjer i praksis,
er noe annet enn det som er vår intensjon.
Årsaken til at jeg tar ordet, er
at jeg har erfart dette gjennom mange år og så det som nødvendig
at en også tok opp denne saken i forbindelse med situasjonen i Nord-Norge.
Som en av forslagsstillerne må jeg
si jeg blir ganske oppbrakt over at det er en kultur hvor en kan
beholde direktørlønn uten direktøransvar. I all annen virksomhet
er det sånn at med ansvar følger lønn. Det er fra statsrådens side
presisert at det kom nye retningslinjer som erstattet retningslinjene
av 2011, men det er jo tydelig at de retningslinjene en nå har,
er slik formulert at det gir tolkningsrom, så det er mer et trekkspill
enn faste regler vi snakker om. Det er uklare retningslinjer.
Alle er sjølsagt enige om at det
skal være en konkurransedyktig lønn uten at den skal være lønnsledende. De
private vil være lønnsledende, det er en selvfølgelighet.
Når representanten Hoksrud sier
at det som skjer, ikke må være umusikalsk, må jeg si at dette har
ikke noe med musikk å gjøre. Dette har noe med penger å gjøre. Det
er ganske sterkt å karakterisere det som umusikalsk. Samme representant
sier at det blir feil når det skjer ting som ikke er forsvarbare
– forsvarbare hos hvem? Kan det som skjer, være forsvarbart hos
dem som ellers er i helsetjenesten? Svaret er ganske enkelt nei.
Det som er det mest interessante,
er at ikke en samlet komité kunne være med på det som et flertall
går inn for i I og II. Hvorfor er det så vanskelig for regjeringens
representanter å gå igjennom den praksisen som er når det gjelder
arbeids- og sluttavtaler for ledere? Det burde være en opplagt sak
at en gikk igjennom det og fikk en klar oversikt over dem.
Jeg vil si at det er helt opplagt
at Stortinget må bli hardere i klypa. Vi har ikke råd til slike
avtaler. Kostnadsnivået i Norge er høyt. Lederlønninger og sluttavtaler medvirker
til å kjøre det videre oppover. Derfor er Senterpartiets linje nøkternhet
og klare regler – og derfor forslaget.
Bård Hoksrud (FrP) []: Etter å ha hørt representanten
Lundteigen kunne jeg ikke dy meg. Han oppfatter ikke «umusikalsk»
som noe man ikke vil ha. For meg er i hvert fall noe som er «umusikalsk»,
noe jeg ikke liker, noe jeg ønsker å gjøre noe med, og noe jeg vil
sørge for å fjerne.
Statsråden har sendt klare instrukser
til helseforetakene om hvordan man skal forholde seg. Jeg er helt
enig med representanten Lundteigen i at etterlønnsavtaler som vi
har sett eksempler på nå, er avtaler som man ikke er fornøyd med,
og som man ikke ønsker skal fortsette å være der. Men det er inngått
noen avtaler, og da er det litt vanskelig å gjøre noe med det. Men
jeg oppfatter at vi har en statsråd som er veldig klar og tydelig
på hva han vil framover, og som gir klare signaler til helseforetakene,
hvor dette er klart og tydelig.
Så jeg tror ikke vi er så uenige,
og da blir det litt rart å høre på representanten Lundteigens kanonade
herfra, for vi er nok enige. Jeg kan godt omformulere «umusikalsk»
til «noe jeg ikke ønsker skal være der». Dette handler om at det
er viktig for tilliten ute hos innbyggerne, og derfor er vi, fra
Fremskrittspartiets side, opptatt av at vi har avtaler som ivaretar
det på en god måte. Representanten Lundteigen må heller ikke glemme
at han har vært en del av et grunnlag for en regjering som satt
i åtte år, og som satt der da man hadde andre avtaler, og det ble
også gitt klare signaler fra statsråden i 2015.
Til dem som er opptatt av at man
ikke ønsker de regionale helseforetakene: Fremskrittspartiet er
et av de partiene som ikke har ønsket dem, men det er et stort flertall
i denne salen for at man skal videreføre dem.
Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Når jeg tar ordet i
saken, er det nettopp fordi den samme ukulturen fungerte under den
rød-grønne regjeringa. Som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen
den gangen var jeg blant de fremste til å påpeke at sånn vil vi
ikke ha det. Det er altså en sammenheng mellom det representanten
Lundteigen har sagt tidligere, og det han sier nå.
Jeg tror ikke dette blir den siste
saken, for det er en iboende kultur hos ledere i det offentlige
for å formulere seg og lage avtaler slik at en på et vis kommer
innenfor det som er tolkningsrommet og gråsonen i avtalen, og som
gir et resultat som fører til at andre – i dette tilfellet ansatte
i helsevesenet – føler at det gis goder til noen og lages arbeidsvilkår
for dem som står for den praktiske utøvelsen av helsetjenesten,
som er mye, mye vanskeligere og dårligere. Det skaper et dårlig
arbeidsmiljø. Det er da avgjørende å vite hvor vi står, og jeg er
overrasket over at regjeringspartiene ikke kan støtte ønsket om
en oversikt over hvor vi står, sånn at en kan lære av det og dermed
få avklart hva det er som er dagens praksis, dagens skjønnsutøvelse,
sånn at en kan rydde opp i saken – med tanke på kommende avtaler.
Men, som sagt, jeg tviler på at
dette er siste gang vi diskuterer dette, for det er en iboende kraft
hos sterke mennesker som krever høy lønn, å hele tida utnytte systemet
på tross av det som er holdningene her i Stortinget, og som går
ut på det stikk motsatte.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.