Karin Andersen (SV) [11:27:50]: Ingen kan vel mene at piller skal brukes til erstatning for nødvendig omsorg og pleie. Det vi vet, er at de som er på sykehus – enten det er innen somatikk eller innen psykiatri – de som er på sykehjem, eller de som får hjelp i bolig, er mennesker som godt kunne ha greid seg sjøl. Slik er det ikke. Vi vet at de er der fordi de ofte trenger både medisinsk oppfølging og omsorg.

Sykepleien hadde en spørreundersøkelse som ble offentliggjort rett før jul. Jeg må si jeg ble veldig sjokkert over den, sjøl om jeg har visst at dette har vært et stort problem lenge. Det er derfor SV har fremmet forslag om bemanningsnormer i eldreomsorgen. Denne undersøkelsen gir oss dundrende rett. Når én av tre sykepleiere sier at de månedlig eller oftere på grunn av tidsnød har gitt pasienten beroligende medisiner eller sovemedisiner der det hadde vært bedre for pasienten å få omsorg og tid, er det svært alvorlig.

Det er også en annen grunn til at dette er alarmerende. Jeg har hatt tre interpellasjoner de siste årene om skadevirkningene av avhengighet av midler som blir gitt i både sykehus og eldreomsorgen. Sovemedisiner og angstdempende medisiner er bra i en krise, men har bivirkninger som er skadelige for nesten alle. Jeg leser ut fra undersøkelsen der sykepleierne svarer på hvordan dette er, at for noen av de aller eldste som ligger på sitt aller siste, er det kanskje ikke det store problemet om de får sovemedisiner for f.eks. å dempe angst. Det er jeg enig i. Jeg mener medikamenter er av det gode, men de skal brukes slik at folk ikke blir syke av dem. Men svært mange andre – viser også denne undersøkelsen – får slike medikamenter over mye lengre tid enn det de skulle hatt, og da vet vi at risikoen for avhengighet og bivirkninger er stor. Dette har i mange år vært kjent i sykehjem, der man har fått tilsynsleger som har gått inn og ryddet opp. Pasienter som man trodde var demente, har kviknet til og fått noe ut av livet sitt – fått kontakt med f.eks. sine nærmeste igjen. Så medisiner er et gode, men ikke alltid.

Undersøkelsen viser altså at én av tre sykepleiere sier at de månedlig eller oftere deler ut beroligende og angstdempende piller. Her skiller de som jobber i sykehjem og i bolig seg ut. Der er det 43 pst. som sier at det er slik. 86 pst. sier også at dette har pågått over lengre tid. Blant sykepleiere som har møtt pasienter som åpenbart har hatt et avhengighetsproblem, noe som altså skader pasienten, er det færre som sier de ikke har gjort noe – 35 pst. sier at de ikke har gjort noe. Det er ganske overraskende at det er såpass mange som ikke tar det opp. Jeg lurer veldig på hva grunnen til det kan være.

Så meldes det at noen leger er slepphendt med dette, det vet vi – det foreligger liksom en åpen resept som man kan bruke når det er for få på vakt – mens andre er veldig restriktive. Det betyr at disse pasientene ligger uten både medisiner og omsorg, og det er heller ikke noen god løsning.

Jeg har lyst til å sitere hva noen av sykepleierne sier:

«For liten bemanning fører til bruk av medisiner fremfor menneskelig kontakt. Det skjærer sykepleierhjertet når man vet at miljøterapi hadde virket bedre (og er uten bivirkninger), men man må ty til beroligende og sovemedisin på grunn av for lav grunnbemanning og ofte for lav kompetanse hos personalet.»

«Når legen har ført opp preparatet som eventuell-medisin, kan ikke jeg som sykepleier la være å gi det», svarer noen.

Andre sier:

«Vi har ganske ‘frie tøyler’ på administrering av angstdempende og innsovningsmedisiner når miljøtiltak ikke fungerer som tiltenkt.»

Det kan jo være slik i en gitt situasjon. Men det de fleste melder om, er at det er for få på jobb. Det er alvorlig.

For ikke lenge siden diskuterte vi i Stortinget å få kartlagt brudd på menneskerettigheter i eldreomsorgen. Regjeringspartiene var imot. Noen av disse sakene kan faktisk være så alvorlige at de er brudd på menneskerettighetene. Når så mange av de ansatte – over 400 sykepleiere – beskriver med egne ord hvordan de vurderer omfanget av feilaktig medikamentbruk når de jobber med svært syke og gamle pasienter, må alarmen gå også i regjeringen. Jeg lurer veldig på hva statsråden har tenkt å gjøre med dette. Det statsråden har gjort til nå, er å legge fram en melding som nesten ikke har noen nye virkemidler, i hvert fall ingen økonomiske virkemidler, slik at man kan få gjort noe med den åpenbare mangelen på fagpersoner og stillinger både i eldreomsorgen og – viser det seg – knyttet til somatikk og psykiatri i spesialisthelsetjenesten. Det er også en del av den undersøkelsen som Sykepleien har hatt. Det er åpenbart at det trengs flere ansatte i eldreomsorgen.

Jeg sitter i kommunal- og forvaltningskomiteen, som nettopp har fått kommuneproposisjonen – det er kommunene som har ansvaret for omsorgen – og heller ikke der ligger det inne noe løft til dette. Men det ligger inne noen kvalitetskrav – kvalitetsforventninger – til omsorgen. Det er bra. Men gapet mellom det som det er mulig å gjøre på seinvakt alene, og det som står i kravene fra storting og regjering, øker for hver dag som går. Pasientene lider under det. Først og fremst får de ikke den omsorgen og den tiden de trenger.

Omsorg er relasjon. Relasjon tar tid. Er man syk, er man ofte redd. Er man syk, får man ofte angstproblemer og problemer med å sove. Man trenger noen som kan gi en den omsorgen. Da må vi ha nok personell som har tid og kompetanse til å hjelpe pasientene, men også de pårørende. Det er også mange pårørende som i situasjoner som dette får en helt umulig situasjon å forholde seg til, når de vet at deres nærmeste pårørende i en svært kritisk situasjon blir medisinert der de hadde trengt faglig oppfølging og noen som hadde hatt tid til å høre på dem og holde dem i hånden.

Regjeringen snakker mye om effektivisering. I denne kommuneproposisjonen har de også ment at kommunene kan effektivisere. Men jeg vil si at i omsorgen for eldre, demente og syke mennesker er det virkelig en grense for hva slags effektivisering man kan bruke. Medisinering kan sikkert være billigere og gjøre at man opplever at det er effektivt i økonomisk forstand, fordi man ikke trenger å ansette nok folk, men det har ingenting med kvalitet i omsorg å gjøre. Og det har ingenting med trygghet for de pasientene dette gjelder, å gjøre.

Jeg er spent på hva eldreministeren vil svare. Dette gjelder ikke bare eldreomsorg, dette er faktisk et stort folkehelseproblem, for mange blir syke av de medisinene som skulle gjort dem friske. Det er langt igjen før både helsevesenet og myndighetene tar ansvar for å få ned antallet skadevirkninger av feil medikamentbruk.

Statsråd Åse Michaelsen [11:38:14]: Riktig behandling til riktig tid er et hovedmål for helse- og omsorgstilbudet i kommunene, så vel som i spesialisthelsetjenesten. Vi har et for høyt forbruk av vanedannende angst- og sovemedisin i Norge, og dette ønsker vi ikke. Søvnproblemer og lettere psykiske plager som bekymring, angst og uro er utbredt, og riktig behandling av pasienter med disse plagene er viktig. Legemidler kan være til nytte hvis de brukes forsvarlig og som kortvarig hjelp, men pasienter kan få bivirkninger og utvikle avhengighet hvis medisinene brukes for lenge, og ikke minst hvis de brukes på feil måte.

Vi vet at norske allmennleger skriver ut vanedannende legemidler i større grad enn gjennomsnittet i OECD, og det gir grunn til bekymring. Det gjør også svarene i undersøkelsen som fagbladet Sykepleien har gjennomført, og som interpellanten også refererer fra.

Tidsnød er verken en medisinsk eller omsorgsfaglig begrunnelse for å skrive ut et legemiddel. Dette er helt uakseptabelt. Rekvirering av legemidler skal være forsvarlig. Det innebærer at legemiddelet skal være nødvendig, at pasienten følges opp på en forsvarlig måte, og at tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene. Legen skal være tilbakeholden med å skrive ut vanedannende legemidler, slik at det ikke bidrar til utvikling av avhengighet og dermed forlenger eller forverrer den grunnleggende tilstanden. Hvis en lege skriver ut vanedannende legemidler på en uforsvarlig måte, kan legen miste retten til å skrive ut slike legemidler. I slike tilfeller mener jeg det er svært viktig at pasienter og pårørende bruker klageretten. Jeg vil også minne om at helsepersonell har en egen plikt til å varsle Fylkesmannen og Statens helsetilsyn om forhold som kan utgjøre en fare for pasientens sikkerhet.

Helsedirektoratet har gitt ut en veileder om rekvirering og forsvarlighet ved vanedannende medisin. Den skal gi faglig støtte til helsepersonell som har fullmakt til å skrive ut vanedannende legemidler, slik at avhengighet kan unngås og pasienter som allerede er avhengige, kan få hjelp til å trappe ned. Det er også laget et eget veiledningsopplegg for allmennleger om behandling med vanedannende legemidler. Et elektronisk læringsprogram er implementert, og flere har gjennomført kurset eller er i gang med gjennomføringen.

Videre vil bedre funksjonalitet i legenes journalsystemer bidra til bedre oversikt over pasientenes legemiddelbruk. Utvikling av journalsystemer vil også forbedre tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med rekvireringen av legemidler. Det er svært viktig med tanke på det som interpellanten tar opp, at en faktisk erkjenner og ser hva den enkelte egentlig har fått av legemidler. Men det forplikter også dem som jobber i sektoren. E-reseptsystemet har allerede bidratt til bedre kontroll, men jeg vil presisere at kontroll av en leges rekvirering faktisk er begrenset til tilfeller der det foreligger mistanke om uforsvarlighet, eller der Statens helsetilsyn tidligere har gitt en advarsel. Dette er noe vi må se videre på.

Rekvirering av legemidler er et ansvarsområde jeg deler med helseminister Bent Høie, som også interpellanten var innom. Vi ønsker at leger skal få mulighet til å sammenligne sin egen rekvireringspraksis med andre legers praksis, og at de dermed bør ha tilgang til en oversikt over egen rekvireringspraksis. Slike data og andre data om egen praksis er viktige verktøy i det lokale forbedringsarbeidet. Jeg har tro på at veilederen og e-læringsverktøyet vil bidra til bedre praksis og bevissthet rundt dette viktige temaet, og jeg vil sammen med helseministeren følge opp dette nøye.

En systematisk gjennomgang av legemidler som pasienten bruker, er viktig både i sykehjem og for hjemmeboende. Feil bruk av legemidler fører til mange unødvendige lidelser hvert år. Riktig legemiddelbruk avhenger av at pasienten får stilt riktig diagnose og mottar rett behandling. Et krav om å gjennomføre en legemiddelgjennomgang for pasienter med langtidsopphold i sykehjem ved innkomst og minst én gang årlig ble forskriftsfestet fra 1. januar 2017. Legemiddelgjennomgang i sykehjem er også nå en kvalitetsindikator som vil gi økt oversikt over og kontroll med dette området framover.

Når det gjelder legemiddelgjennomgang for hjemmeboende, beboere med korttidsplass eller avlastning i sykehjem, er det fastlegens ansvar, og disse pasientene er omfattet av fastlegeforskriften. Denne forskriften eller forpliktelsen gjelder dersom pasienten bruker fire eller flere legemidler samtidig og gjennomgang er påkrevd ut fra en medisinsk vurdering. I tillegg er det svært viktig at pasienten får opplæring i legemiddelbruk, og at pårørende involveres i et samarbeid når det er nødvendig. Riktig legemiddelbruk er en viktig del av det femårige nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet som startet i 2014 og gjelder ut 2018. Programmet har flere konkrete tiltak for hvordan og hvor ofte legemiddelgjennomgangen skal gjennomføres.

Så til den andre siden av spørsmålet fra interpellanten. Kommunene har stor frihet til å organisere tjenestene etter lokale behov og prioriteringer. Det er kommunenes ansvar at det er tilstrekkelig bemanning til å drive forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Regjeringen har styrket kommuneøkonomien, ikke minst for å sette kommunene bedre i stand til å gi gode og verdige tjenester. Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kommunene økte årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene med i underkant av 5 000 årsverk i 2017. Det er viktig å sørge for at det er nok folk til å utføre pleie- og omsorgsoppgaver, og dette må kommunene sørge for.

Regjeringen har en rekke tiltak gjennom Kompetanseløft 2020 for å bidra til at den kommunale helse- og omsorgstjenesten er faglig sterk og har tilstrekkelig og kompetent bemanning. Ett av tiltakene er nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten ved Handelshøyskolen BI. Utdanningen er gratis for ledere i den kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenesten. Tilbakemeldinger fra deltakerne viser at de er svært tilfredse, og at kompetansen de tilegner seg, leder til konkrete endringer i virksomhetene de jobber i, når de kommer tilbake. Regjeringen har også styrket de kommunale tilskuddene til grunn-, videre- og etterutdanning og til lederkompetansen i omsorgstjenestene med over 150 mill. kr. Samlet bevilgning var på om lag 350 mill. kr i 2018. Jeg forventer at økt kompetanse i tjenestene og i ledelsen fører til en reduksjon i uheldig legemiddelbruk.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten stiller veldig tydelige krav til ledelsen bl.a. i sykehjem. Den fastslår at det er toppledelsen som har ansvar for at virksomheten planlegges, gjennomføres, evalueres og ikke minst korrigeres når feil oppstår. Så når helsepersonell opplever tidspress over lengre tid, som det her refereres til, må dette tas på alvor av ledelsen i kommunen. Dette ansvaret skal ikke skyves ut til det ytterste ledd. Det er et politisk og ikke minst også et administrativt ansvar for kommunene å gi ansatte som står i et vanskelig dilemma, støtte og rom for etisk refleksjon. Dette er en naturlig del av helse- og omsorgstjenestens kontinuerlige forbedringsarbeid og faglige utviklingsarbeid.

Riktig legemiddelbruk er viktig, men jeg er vel så opptatt av at vi utvikler tiltak som kan erstatte legemiddelbruk og gi bedre pleie. Derfor løftes miljøbehandling fram som et viktig tiltak i kvalitetsreformen for eldre, Leve hele livet. Miljøbehandling kan redusere unødvendig legemiddelbruk. Miljøbehandling kan øke mestring og velvære, skape nye muligheter for kommunikasjon, fellesskap og inkludering og dempe angst og uro. Vi har jo sett effekten vi har fått av å flytte måltidsserveringen ute på det enkelte sykehjem, hvor det nå rapporteres om langt mindre medikamentbruk om nettene og mer ro. Videre skal vi ha stor oppmerksomhet på rett helsehjelp og ernæring. Vi skal øke mestring og livskvalitet og forebygge funksjonsfall. Dette skal vi gjøre ved å være mer proaktive i tjenestene, ha en mer målrettet bruk av fysisk trening og drive mer systematisk kartlegging og oppfølging. Rett ernæring og gode måltider sammen med behandling som forebygger funksjonstap eller øker funksjonsnivået, kan forebygge mange helseproblemer og redusere behovet for legemidler.

Helse- og omsorgsdepartementet har i dialogmøte med Legeforeningen hatt dette temaet på dagsordenen. Sammen med helseministeren vil jeg følge utviklingen i bruk av legemidler nøye, slik at rekvirering av legemidler gjøres på en forsvarlig måte, og slik at legemidler ikke skal erstatte omsorg og pleie.

Karin Andersen (SV) [11:48:16]: Jeg vil takke for svaret.

Til det siste som statsråden nå sa, at de vil følge opp dette med feilutskriving og bivirkninger nøye: Det er jeg veldig glad for. Jeg avventer og ser hva som kommer, men jeg vil bare si til denne ministeren, som jeg har sagt til de andre jeg har hatt interpellasjon til, at dette ikke handler om rus. Det er veldig viktig at disse sakene ikke havner i rusomsorgen, for dette er ikke folk som har søkt rus, det er folk som får medikamenter for en trafikkskade, en angstfylt situasjon, sykdom eller lignende. Så det er veldig viktig.

Men når det gjelder punktet om at det er for lite bemanning, mener jeg statsråden ikke svarte tilfredsstillende. Ja, SV og jeg er også enig i at de kompetanseløftene som nå er i gang, er bra, og at de – håper vi – vil føre til at man bruker ressursene fornuftig.

Statsråden sa at det er et politisk ansvar å sikre at det er nok bemanning, riktig bemanning, og at man ikke bruker tidsnød som begrunnelse for å gi medisiner i stedet for pleie. Ja, det er det, og det er også Stortingets og regjeringens ansvar. Kommunesektoren melder at de ikke har penger til å ansette nok folk i disse sektorene. Er det sånn at statsråden faktisk mener at det er rom i kommuneøkonomien i dag til å ansette alle dem som det er behov for, for å dekke opp dette store gapet som denne undersøkelsen har vist? Det var ikke lite, dette her; det er 46 pst. av dem som jobber i bolig og omsorg i kommunene, som sier at de er nødt til å gjøre dette av tidsnød – ofte. Det er ikke en akutt situasjon som oppstår én gang fordi det tilfeldigvis plutselig er mange som er syke én gang, det er ofte. Det betyr at man systematisk er på et kritisk lavt antall i bemanning, slik at de er kronisk underbemannet. Det gjør også at alle endringer som gjelder sykdom osv., slår inn og skaper problemer som må løses med medikamenter. Det er det disse sykepleierne forteller oss. Da er spørsmålet om statsråden fra Fremskrittspartiet mener at eldreomsorgen er finansiert på en slik måte i kommunene i dag at kommunene uten problemer kunne ha ansatt nok personell til å dekke dette behovet.

Statsråd Åse Michaelsen [11:51:32]: Det som er viktig for oss, er nettopp å se hvordan vi skal møte disse utfordringene. Gjennom Kompetanseløft 2020 satte vi av godt og vel 1,6 mrd. kr i statsbudsjettet for 2018. Dette har med noe av det jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, å gjøre: å bygge opp kunnskap, å ansvarliggjøre og ikke minst å sette pasientsikkerhet i sentrum.

Til dette med bemanning, som blir tatt opp her: Hvis vi fortsetter slik som vi gjør nå, uten å ta grep og uten å tenke nytt, vil vi måtte bruke én av tre av ungdommene våre som går på videregående skole, i pleie- og omsorgssektoren. Jeg er helt overbevist om at vi – tverrpolitisk – er enige om at det ikke er mulig å få til, så vi er nødt til å ta nye grep.

For å rekruttere nok personell må vi ha gode fagmiljø, det må være attraktivt å jobbe i sektoren, den enkelte må få bruke sine ressurser, det må være god ledelse, og det er ikke til å stikke under stol at det må lønne seg å jobbe ubekvemme arbeidstider. Vi må snakke opp yrket, i stedet for å snakke det ned.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om vi har midler ute i kommunene til å kunne lønne og betjene sektoren, vil jeg påstå at vi har det, ja. I 2016–2017 hadde kommunene en eksepsjonell økning av både skatteinngangen og midlene som var til rådighet. Men det enkelte bystyre eller kommunestyre må også prioritere rett. Hvordan bruker de pengene? Hvordan setter de inn tiltak innenfor pleie og omsorg for å rekruttere nok folk til å jobbe i sektoren? Da er det viktig å se på de ulike tiltakene som jeg nevnte, men det er også viktig å se på alternative, frivillige turnuser. Vi ser på de studiene som er gjort, at f.eks. langturnus gir gode gevinster. Det reduserer stresset for de ansatte, skaper kontinuitet og fleksibilitet i arbeidet og gir mer tid til pasientene – og det må være en viktig målsetting.

Man har også sett positive effekter for mottakere av tjenestene i form av større kontinuitet og økt grad av trygghet for de eldre. Vi ser også en redusert bruk av beroligende midler og tvang, som jeg vet at interpellanten også er opptatt av. Det har vært mindre utagering, mer tid til aktiviteter og bedre søvn. Bonusen er også flere heltidsstillinger og et redusert sykefravær blant ansatte.

Hvis ikke det å se på alternative turnuser i dette bildet er en vinn-vinn-situasjon, vet jeg ikke hva som er det. Jeg vet bare én ting, og det er at vi har som mål å klare å løse disse utfordringene, men vi må gjøre det sammen med kommunene.

Sylvi Listhaug (FrP) [11:54:46]: Feil legemiddelbruk er et viktig tema. Vi vet at legemidler brukes feil, og noen ganger brukes de for mye og unødvendig, av både yngre og eldre brukere. Medisin kan redde liv, forebygge alvorlige sykdommer og lindre plager, men brukt feil kan de også forårsake plager, sykdom og død.

Først av alt, la det ikke være noen tvil: Fremskrittspartiet og regjeringen tar pasientsikkerhet på det største alvor og har i snart fire år jobbet med en strategi for pasientsikkerhet. Samstemming av legemiddellister, riktig legemiddelbruk på sykehjem, riktig legemiddelbruk i hjemmetjenesten, ledelse av pasientsikkerhet og forbedringsarbeid er innsatsområder i strategien.

I Sykepleiens spørreundersøkelse, som representanten Karin Andersen refererte til, ble det stilt flere spørsmål, også spørsmål som gir personlige svar, alt etter hvem man selv er som person. For eksempel viste undersøkelsen at 25 pst. av sykepleierne mener at det blir brukt for mye angst- og sovemedisiner på arbeidsplassen deres. Hva så med de resterende 75 pst., mener de at dette ikke er tilfellet? På spørsmål om sykepleierne unødig har gitt angst- og sovemedisin på grunn av tidsmangel, svarer 15 pst. «ja, daglig» eller «ja, ukentlig», 16, 8 pst. «ja, månedlig» og 68 pst. «sjeldnere enn månedlig» eller «nei, aldri».

De fleste omsorgstjenester gis døgnet rundt. En gang iblant hender det at ansatte blir syke uten at vikar settes inn, og tjenesten fortsetter vakten med redusert styrke. Det kan øke bruken av beroligende eller angstdempende medikamenter. Det som også er viktig å ta med her, er at flere pasienter selv ber om ekstra medisiner, ikke fordi de ikke har noen å snakke med, men fordi de har en indre uro og/eller en avhengighet. Dette kommer også fram i undersøkelsen. Mer enn en tredjedel av sykepleierne svarer at de ofte har møtt pasienter som åpenbart har et avhengighetsproblem knyttet til beroligende medisiner.

Det er også viktig å huske at for noen, eksempelvis demente, skal man være forsiktig med å gi denne typen medikamenter. Effekten kan fort blir det motsatte og kan skape mer uro. Andre er totalt avhengig av sterke medisiner, også som eventuell medisin. Forskeren Bettina Husebø sier at 20 000 sykehjemspasienter i Norge har en kombinasjon av daglig smerte og demens. De klarer ikke å si fra, og de lider i stillhet.

I Sykepleiens undersøkelse svarer over halvparten at de er enig i eller litt enig i påstanden: «Jeg skulle ønske legene var mer restriktive i å ordinere angst- og sovemedisiner.» Like mange svarer at de er enig i eller litt enig i påstanden: «På min arbeidsplass jobber vi aktivt for å begrense bruken av angst- og sovemedisiner.»

Når det gjelder dette temaet, har regjeringen tatt viktige grep. Kravet om legemiddelgjennomgang ble fastsatt i Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp. I tillegg fikk vi i 2017 fastsatt en ny forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Denne forskriften, sammen med en veileder fra Helsedirektoratet, skal bidra til at alle deler av helse- og omsorgstjenesten har et styringssystem som ivaretar et systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Men forskrifter og veiledere må følges opp i praksis, og da er det viktig at det når ut til det ytterste leddet, de som møter brukerne.

Jeg er enig med interpellanten i at vi får viktige signaler fra denne spørreundersøkelsen. Vi må ha åpenhet om både uønskede hendelser og det vi lykkes med. Det er grunnleggende i pasientsikkerhets- og kvalitetsforbedringsarbeidet. En tilbakemelding fra noen sykepleiere om at alt ennå ikke er slik det skal være, må tas på det største alvor. Det er slik vi får forandret helse- og omsorgstjenestene til det bedre.

Karin Andersen (SV) [11:58:41]: Først vil jeg si at jeg håper at det er fredag og fint vær ute som gjør at det ikke er flere som deltar i denne debatten, for det synes jeg er ganske skuffende, men takk til dem som gjør det.

Når statsråden sier at kommunene i 2017 hadde gode inntekter, er det riktig, men det var engangsinntekter. Ingen ansvarlige kommuner kan ansette og bemanne opp ut fra engangsinntekter, for det var det. Det sier regjeringen sjøl også om kommuneøkonomien for 2019. Ja, det vil til og med bli en nedgang til neste år.

Det er riktig at man kan jobbe mer effektivt, smartere og alle disse andre flosklene, «tenke nytt», «nye grep», som statsråden sier, men de som står i pleien hver dag, forteller oss at det er for få folk på jobb. Det er for få å dele et tungt ansvar med, noe som også gjør at folk blir syke, og at dette arbeidet ikke er attraktivt. Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, tror jeg, hvis vi faktisk ønsker å rekruttere folk inn i disse viktige yrkene, som på en måte bærer velferdens etikk, er å sørge for at de sjøl ikke må øve vold mot sin yrkesetikk så ofte som de tydeligvis må gjøre. Dette er ikke nytt. Disse meldingene har vi fått veldig lenge.

Det trengs en bemanningsnorm der vi sier noe om hva slags kompetanse og bemanning som må være til stede i kommunene. Det trengs også at stortingsflertallet og regjeringen er villig til å finansiere det. Det er et verdivalg. For SV er det valget lett. Det er penger nok i dette landet. De aller rikeste blant oss trenger ikke flere milliarder i skattelette, men i omsorgen og pleien av syke, enten det er i spesialisthelsetjenesten eller det er i kommunehelsetjenesten, trengs det mer. Det trengs penger til både kompetanse og for å ha tid til å gi den omsorgen som skal til. Såpass lenge har jeg levd at jeg vet at hvis man får hjelp i en kritisk situasjon i livet sitt, kommer man seg faktisk fortere på beina. Også mange eldre kan komme seg utrolig godt på beina igjen, sjøl etter ganske tunge sykdommer, hvis de får god pleie og omsorg og får tid til å snakke med noen om det de er redde for.

Jeg er skuffet over at en regjering som har skaffet seg en eldreminister, ikke har slåss mer for å få penger til å sørge for at eldreomsorgen skal bli god nok, slik som de eldre fortjener.

Statsråd Åse Michaelsen [12:02:03]: Jeg deler interpellantens syn om at det er veldig leit at det ikke er flere som tar del i debatten. En kunne forventet at et slikt viktig område ville engasjert langt flere.

Bruk av legemidler er en viktig debatt, som jeg mener vi må ha med jevne mellomrom. Jeg er derfor glad for at representanten Karin Andersen har satt dette på dagsordenen i dag. Tidsnød er ikke en medisinsk eller omsorgsfaglig begrunnelse for å gi legemidler. Å gi legemidler fordi en ikke har tid til pleie og omsorg, strider mot forsvarlighetsprinsippet i loven. Jeg håper de som opplever dette, benytter seg av klageretten sin og retten til å varsle, slik at tilsynsmyndighetene kan vurdere disse sakene. Hvis ikke vi klarer å få dette fram og få løftet det, vil det heller ikke være mulig å ta fatt i det. Det må være det første som skjer, at en gir beskjed som enkeltmenneske og sier: Vet du hva? Dette er ikke bra. Slik kan vi ikke ha det.

Vi har snakket en del om midler, og kommunene må faktisk prioritere det viktigste først. Midlene som kommunene får over kommunalbudsjettet, er ikke engangsbevilgninger. I budsjettet for i år er det en ekstra pott på 4 mrd. kr som går til kommunene. Når kommunene har så god økonomi, må man se på hvordan de bruker de midlene de får.

Andre midler, knyttet til f.eks. reformen Leve hele livet, ble også etterlyst. Det er en reform som Stortinget skal behandle i løpet av året. Men dette kommer vi tilbake til i forbindelse med arbeidet med budsjettene, så det ville være veldig tidlig å skulle forskuttere midler til Leve hele livet, som tar innover seg veldig mye av det som interpellanten har tatt opp, og hvordan vi skal løse det.

Regjeringen har gjort mye for å styrke den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommuneøkonomien er styrket, som jeg nevnte, og antallet årsverk har økt. Satsinger som Kompetanseløft 2020 har bidratt til økt kompetanse og til å få flere med etter- og videreutdanning. Andre satsinger, som Pasientsikkerhetsprogrammet og Demensplan 2020, har satt fokus på pasientsikkerhet og behandling som er tilpasset hver enkelt.

Jeg er opptatt av å utvikle tiltak som kan erstatte legemiddelbruk og gi bedre pleie. Derfor løftes bl.a. miljøbehandling og ernæring fram som viktige tiltak i kvalitetsreformen for eldre, Leve hele livet.

Sammen med helse- og omsorgsminister Bent Høie skal jeg fortsette å følge utviklingen i bruken av legemidler, og vi vil fortsette dialogen med Legeforeningen om dette viktige temaet.