Presidenten: Presidenten
vil føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe
og 5 minutt til medlemer av Stortingets presidentskap.
Vidare vil presidenten føreslå at
det ikkje vert gjeve høve til replikkar, og at dei som måtte teikna
seg på talarlista utover den fordelte taletid, får ei taletid på
inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Første visepresident Eva Kristin Hansen (A) []: Stortinget
vedtok 20. juni i fjor å be presidentskapet utarbeide forslag til
mandat, navn og sammensetning på en kommisjon som skal granske fornorskingspolitikk
og urett begått mot samer og kvener i Norge. Bakgrunnen var et representantforslag
fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes,
som ble behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som avga
innstilling i saken.
Denne saken er viktig for mange.
Den er viktig for kvener, norskfinner og samer. Mange av dem har
lenge ønsket seg en gransking av den typen vi nå setter i gang. Den
er også viktig for det norske samfunnet som helhet, fordi vi nå
skal få en grundig gjennomgang av en problematisk fortid og få forslag
til hvordan vi kan gå videre sammen i bedre forståelse av denne
fortiden.
Kommisjonens mandat, navn og sammensetning som
foreslås i presidentskapets innstilling, er et resultat av en grundig
prosess. Under arbeidet har det vært tett dialog med kvenske og
norskfinske organisasjoner og med Sametinget. Presidentskapet har
hatt flere møter med disse og har mottatt innspill og uttalelser
både før mandatteksten ble skrevet, og fått kommentarer til mandatutkast
underveis i prosessen.
Kommisjonens oppgave er tredelt.
For det første skal den gjennomføre en historisk kartlegging for
å beskrive norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer,
kvener og norskfinner. For det andre skal kommisjonen undersøke
ettervirkningene av fornorskingspolitikken i dag. For det tredje
skal kommisjonen legge fram forslag til tiltak som kan skape større
likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Det vil inkludere
å vurdere allerede pågående tiltak for forsoning. Dette er en omfattende
oppgave som vil kreve mye av kommisjonen.
Det styrende prinsippet for sammensetningen
av kommisjonen har vært at den skal bestå av kvalifiserte fagfolk
fra relevante fagområder, som jus, historie, språk og kulturkunnskap.
Sametinget og de kvenske og norskfinske organisasjonene ble bedt
om å foreslå medlemmer til kommisjonen, og ni av kommisjonens tolv
medlemmer er valgt blant disse forslagene. Kommisjonsmedlemmene
representerer likevel bare seg selv og sin kompetanse og er ikke
representanter for noen av de berørte partene. Presidentskapet mener
at den kommisjonen som nå foreligger, er veldig sterk.
Det har vært viktig for presidentskapet
å få en kommisjonsleder som både nyter bred tillit og har den erfaring
og tyngde som kreves for å sikre god framdrift i arbeidet. Presidentskapet
er derfor glad for at Dagfinn Høybråten har sagt seg villig til
å tre inn i kommisjonen som leder.
Presidentskapet foreslår at kommisjonens
navn blir «kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett
overfor samer, kvener og norskfinner», og at den gis kortnavnet
«sannhets- og forsoningskommisjonen». Presidentskapet er klar over
det kan reises innvendinger mot begrepet «sannhet» som betegnelse
på en offentlig kommisjon. Likevel mener presidentskapet det bør
veie tungt at det er sterk støtte til en sånn betegnelse blant flertallet
i de berørte miljøene, og at sannhets- og forsoningskommisjonen
allerede har festet seg som et uoffisielt navn mange steder.
Når det gjelder tidsplanen for arbeidet,
har presidentskapet lagt vekt på at det er avgjørende at kommisjonen
får tid til å bygge tillit og utføre oppgaven på en grundig og kvalitativt
god måte. Presidentskapet foreslår derfor at kommisjonen får frist
til 1. september 2022 med å ferdigstille sitt arbeid og overlevere
sin rapport. Det innebærer at kommisjonen ikke får avsluttet sitt
arbeid i inneværende stortingsperiode. Selv om det kanskje ville
vært ønskelig, er det presidentskapets vurdering at hensynet til
kvaliteten på arbeidet må veie tyngst.
Det knytter seg store forventninger
til resultatet av kommisjonens arbeid. Presidentskapet mener at
det foreslåtte mandatet og kommisjonens sammensetning gir et godt
utgangspunkt for den viktige oppgaven som venter.
Ingalill Olsen (A) []: Først vil jeg takke for Eva
Kristin Hansens redegjørelse.
Da forslaget om å oppnevne en kommisjon
kom opp i offentlighet, må jeg innrømme at jeg som finnmarking faktisk
var litt skeptisk. Jeg var redd for at det ville bli en dyrking
av tidligere tiders urett, med fokusering bakover og ikke fokusering
på å se framover, til nytte for de folk dette gjelder. Men ønsket
om kommisjon var der. Det er det Stortinget gjør noe med nå, og
da må vi sørge for at det som skal bearbeides, blir bearbeidet på en
sånn måte – og med sikte på å komme videre.
For meg er en av de tingene denne
kommisjonen bør se på, begrepet «identitet». Jeg skal ta mitt eget
fylke som eksempel. Finnmark var flerkulturelt lenge før ordet fantes.
Der bodde det nordmenn, samer, kvener, finlendere, folk med russiske
aner – i det hele tatt en nordkalottmiks. Og vi har mikset oss.
Vi er et blandingsfolk. Vi snakker norsk, samisk, kvensk eller finsk,
men i Finnmark har vi allikevel en felles identitet: finnmarking.
Denne identiteten er dyrekjøpt. Den er ikke kommet av seg selv.
Den er oppstått av utenforskap, av ikke å være norsk nok, av ikke
å kunne norsk godt nok, av å være lengst unna makten og – dessverre
– også av en dose selvforakt.
Allikevel har vi overvunnet det.
Vi har lært å akseptere oss selv, å være stolt av vår del av landet,
det vakre, ville, ressursrike nord, der naturen har vært et overflødighetshorn,
med fisk, vilt og bær – og, ikke minst, nok til alle. I jorda er
det mineraler, i sjøen fisk, og under sjøen er det olje og gass
– bare for å nevne noe. Nord er en ressursrik region. Vi som bor
der, har etter hvert forsonet oss med oss selv. Vi er som vi er.
Vi finnmarkinger har en sterk og mangfoldig felles identitet. Det
er den som holder oss sammen.
Det var tukling med denne identiteten
som gjorde at 87 pst. av oss sa nei til sammenslåing med Troms da
vi hadde folkeavstemning. Motstanden har dype historiske røtter.
Det har ikke det knappe flertallet som vedtok å tvangssammenslå
Troms og Finnmark, forstått. Det oppleves som en fortsettelse av
tidligere tiders urett mot befolkningen.
Jeg håper kommisjonen oppfyller
sine intensjoner, og at arbeidet kan brukes til økt selvrespekt
i nord og økt respekt for nord i sør. Jeg har lyst til å si at vi
som representerer nord, slutter oss til sammensetningen av kommisjonen.
Den er god og bred. Jeg har også lyst til å gi dem et råd med på
veien: Involver folk det gjelder! Da kan vi få et godt resultat
av dette.
Nils T. Bjørke (Sp) []: Fyrst vil eg støtta meg til
det som representanten Hansen sa frå presidentskapet. Det er eit
samla presidentskap, og me er glade for at me har fått forslag til
mandat og kandidatar til kommisjonen på plass.
Frå Senterpartiets side er det viktig
at me no klarar å ta tak i dette, lèt det få ein grundig gjennomgang,
slik at ein får sett på dei utfordringane som ligg her – og ikkje minst
dei følelsane som ligg i desse folka. Det er ikkje tvil om at det
er sterke krefter, som mange føler dei ikkje har fått fram.
Arbeidet med mandatet har vore interessant.
Møta med representantar for Sametinget, Norske Kveners Forbund,
Kvenlandsforbundet og Norsk-Finsk Forening viser at det òg er ganske
ulikt utgangspunkt for kva dei ser føre seg at dette arbeidet skal
bringa. Det er viktig at alle grupper vert høyrde og får fram synspunkta
og historiene sine. Sjøsamane, lulesamane og sørsamane er døme på
minoritetar som òg må takast med i arbeidet til kommisjonen. At
han har fått frist fram til 2022, trur eg bør gje tid til at alle
kan verta høyrde, at ein kan få tid til å få folk til å våga å snakka,
at òg dei som har historier som ikkje er så lette å få fram, ikkje
er så enkle å dra fram – som dei kanskje har prøvd å fortrengja
og gøyma – kan ein få fram. Eg trur at kommisjonen innanfor denne tidsramma
bør ha god moglegheit til å få gjort eit godt arbeid og verta ferdig
innan fristen.
Målet for arbeidet må vera fleire.
Det er viktig å få fram kunnskap, at alle føler dei får fram synspunkta
sine. Men eg vonar òg at me kan få fram den mangfaldige kulturen
som er der oppe, at resten av landet kan verta meir obs på kor mykje
dei har å tilføra oss, kor spennande historia er, og korleis ein
kan få historia til å lyfta oss framover, læra oss å verta meir
tolerante og klara å sjå verdien i mangfaldet.
Så ser eg at enkeltorganisasjonar
ikkje er heilt fornøgde med kommisjonen og samansetjinga, men eg
vil seia eg føler at alle har fått vera med og kome med forslaga
sine. Eg trur me har kome fram til eit godt kompromiss, der me har
ei gruppe som kan gjera eit godt arbeid, viss me legg rammene for
det.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Først vil eg seie
at eg er veldig tilfreds med at ein lang prosess no har kome til
ein slutt, for denne gong. Han begynte med eit representantforslag
frå SV, og eg vil seie at Stortinget har tatt imot forslaget på
ein veldig klok og god måte – eg vil nesten våge å seie eksemplarisk
måte – gjennom heile prosessen. Arbeidet presidentskapet har gjort
i førebuingane til saka, med stor grad av involvering av dei kvenske,
norsk-finske og samiske miljøa gjennom ein lengre prosess, er veldig
bra og set standarden for korleis kommisjonsarbeidet skal gå framover.
Eg vil seie at her har presidentskapet gjort ein framifrå jobb.
Eg ønskjer å knyte nokre kommentarar
til kva vi no er i ferd med å setje i verk. Dette er djupe spørsmål
for staten Noreg, på mange måtar, og på eit vis eit oppgjer med
ei historie vi har hatt, som vi ønskjer å løyse så godt vi kan gjennom
dette kommisjonsarbeidet, og peike ut ei tydeleg retning for korleis
vi kan kome oss på ein betre stad seinare. I det ligg på mange måtar
ei erkjenning av at dette har vore eit problemfylt område, og at
fornorskinga ikkje berre er noko som har vore, som er over, og som
vi ikkje treng å sjå på no, men er noko som vi treng å ta eit større
historisk oppgjer med.
Det er ein tendens for Noreg at
vi ofte har problem med å sjå heile landet, altså at statsperspektivet
ofte strøymer ut frå det som ein kan sjå frå hovudstaden, mens ein
er for lite flink til å ta utgangspunkt i alle dei andre sidene
som dette landet har, deriblant det samiske og det kvenske miljøet,
som ikkje har sine tyngdepunkt i hovudstaden. Så har vi også hatt
ein tendens til, som stat, at vi skyv problema frå fortida under
teppet. Eg meiner denne saka er eit døme på at vi no tar eit oppgjer med
ei fortid på ein eksplisitt og tydeleg måte, som eg meiner også
skal peike ut retninga for framtida for korleis Stortinget skal
stille seg til nye problemstillingar, som forhåpentlegvis ikkje
skal oppstå, men kan oppstå framover. Feil i vår fortid skal vi
ta eit oppgjer med.
Når det gjeld fornorskinga, har
ho antakeleg ikkje – dette vil kommisjonen gå inn på – vore ein
sentral statleg ideologi, men ei tenking vi har sett på ulike samfunnsområde,
som har gitt utslag i ulike geografiske område i lang tid tilbake.
Fornorskinga kan ein framleis sjå effektane av i dag. Det er altså
eit bilde med mange fasettar som kommisjonen skal gå inn i, der
ein treng å trekkje opp eit større historisk landskap, men også
peike på dei ulike geografiske effektane av heile fornorskinga totalt
og korleis den verknaden slår ut i dag.
Eg er veldig glad for at ein gjekk
bort frå at dette skulle vere ein slags hurtigarbeidande kommisjon,
at presidentskapet såg at dette arbeidet treng tid viss det skal
bli skikkeleg, og at ein våga å sjå utover denne stortingsperioden.
Frykta mi var at dersom ein hadde ein veldig kort prosess, ville
det bli problematisk i seg sjølv, ein ville ikkje få gjort særleg
mykje meir enn nokre innleiande undersøkingar. Dermed ville ein
få ein halvvegs prosess, som ville gjere heile prosjektet vanskelegare
å ta opp att seinare.
Så vil eg seie at mandatet har blitt
veldig bra: tredelt, med historisk inngang, ein ser på verknaden.
Verknaden er ikkje tidsett, ein ser så langt tilbake som mogleg, men
også inn i vår tid, viss naudsynt, og det meiner eg er veldig viktig.
Det vanskelege spørsmålet er: Framover – kva no, når ein kjem så
langt?
Sjølvsagt er det alltid vanskeleg
når ein skal kome med samansettinga av ein slik kommisjon. Det må
vere ei blanding av dei ulike gruppene, nokre frå storsamfunnet
der osv. Frå sørsamisk hald har det vore peika på at ingen med sørsamisk
bakgrunn er der. Ein har kompetanse på det sørsamiske der, men ein
har på ein måte ikkje den sørsamiske dimensjonen i det. Antakeleg
vil fleire andre grupper peike på det same. Då trur eg det er veldig
viktig at kommisjonen brukar moglegheita for referansegrupper aktivt.
Til slutt vil eg leggje til at den nordiske dimensjonen er veldig
viktig, og eg ber kommisjonen om å ta tak i arbeidet som føregår
i både Finland og Sverige, så raskt som mogleg.
Per Espen Stoknes (MDG) []: Da jeg vokste opp på
1970- og 1980-tallet, lærte jeg aldri å respektere den samiske kulturen,
det samiske urfolk. Jeg oppfattet det slik at undertrykking av urfolk
var noe som skjedde andre steder, i Amerika, Afrika, Amazonas –
ikke her. Faktisk var det først gjennom mitt arbeid med samer som
kolleger og i min rolle som lærer og psykoterapeut for personer
med samisk avstamning at jeg fikk et dypt innblikk i og kunne føle
hvilke skader og senskader vi, det norske folk, har påført det samiske
folk opp gjennom de siste generasjonene.
Jeg er usikker på hvor mange i mitt
nettverk i Sør-Norge som egentlig har tatt inn denne delen av vår
historie, så for meg var det en kraftfull oppvåkning å være nær
denne uretten, de sterke følelsene som følge av strukturell vold
mot urfolk i generasjoner her hos oss. Derfor hilser Miljøpartiet
De Grønne realiseringen av denne kommisjonen velkommen. Vi har også
store forventninger til kommisjonens arbeid og anser dette som starten
på et arbeid som forhåpentligvis vil endre fordommer og holdninger
av negativ art mot samer, kvener og norsk-finner.
Kommisjonen skal i sitt arbeid ta
for seg mange viktige områder som sammen har vært en del av fornorskingen,
og skal jobbe med konsekvensene som denne har hatt for generasjoner
av mennesker i landet vårt. Vi er også glade for at den får mer
tid på seg, opptil fire år, og registrerer at Sametinget og Samerådet
ikke har innvendinger mot sammensetningen.
Mandatet ser også bra ut, men vi
må benytte anledningen til å understreke følgende fra mandatet:
«Kommisjonen skal først og fremst
kartlegge fornorskingspolitikkens konsekvenser for samers og kveners/norskfinners
mulighet for bruk og praktisering av eget språk, egen kultur og
tradisjonelle næringsveier.»
Vårt poeng er at fornorskingspolitikken
fortsatt pågår – til dags dato – og gjelder inngrep i samenes tradisjonelle
næringsvei, reindriften. Det finnes fortsatt fornorsking i naturforvaltningen
av Sápmi, men dette temaet vil nå være opp til kommisjonen selv
å velge å behandle.
Når vi stemmer for dette forslaget
i dag, håper vi at det vil bli en større del av kommisjonens arbeid.
For holdningen i det offentlige har også hatt konsekvenser for tradisjonelle
samiske områder i den perioden fornorskingen var offentlig politikk.
Så kommisjonen må da sørge for at naturforvaltningen i Sápmi blir
tatt opp som en del av fornorskingen. Styresmaktene har beklaget
fornorskingen i skolen. Det er bra. Men fornorskingen i naturforvaltningen
holder fortsatt fram. På Fosen i Trøndelag pågår det nå en kamp
om å bevare reinbeiteområder som forsvinner på grunn av utbyggingen av
Europas største vindpark. Samene anser dette som et brudd på ILO-konvensjonen,
da reindrift i disse områdene fungerer som kulturbærer, innbakt
i landskapet som en del av Norge der de samiske områdene er marginale
kulturmessig. Dette er brudd på mer: Norge har også ratifisert FN-konvensjonen
om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27, som i norsk språkdrakt
lyder:
«I de stater hvor det finnes etniske,
religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter
ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe,
å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion,
eller bruke sitt eget språk.»
Dette er videre implementert i vår
grunnlovs § 108, den såkalte sameparagrafen. Men begge disse konvensjonene
og paragrafene blir i dag overkjørt, av både styresmaktene og rettsvesenet,
slik at f.eks. utbyggingen på Storheia på Fosen pågår med full og
ikke-reparerbar styrke mens saken ennå ikke er ferdigbehandlet i
retten.
Så vi forventer at kommisjonen ikke
bare begraver seg i gammel urett mot det samiske folk, men også
ser på dagens urett. Miljøpartiet De Grønne forventer derfor at kommisjonens
arbeid vil bidra til at slike situasjoner opphører. Det betyr at
FNs artikkel 27 blir tatt på alvor og ikke bare brukt som en retorisk
rundingsbøye før den blir overkjørt av storsamfunnets økonomiske
interesser. Da vil vi ikke lenger framover få oppleve flere Fosen-saker
– så takk til forslagsstillere og presidentskap for godt arbeid.
Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Senterpartiet er glad
for og stolt over at vi har denne saken på bordet. Utgangspunktet
for innstillingen er en innrømmelse av at det har vært begått stor
urett og sågar overgrep mot den samiske og kvenske befolkning under
den harde fornorskingstiden. Nå skal det opprettes en kommisjon som
skal dokumentere historien og forsøke å forklare dagens situasjon
på bakgrunn av dette.
Vi lyktes nesten med å utslette
deres kultur. Folket har lidd – smerte, skam, fortvilelse og sorg.
Det er dype sår som så vidt har begynt å gro. Historien er mørk
når vi ser tilbake på den. Mye i historien ligger ennå skjult, og diskrimineringen
og undertrykkingen foregikk på så mange nivå.
Erfaringene fra andre land som har
gjort dette arbeidet, viser nødvendigheten av å bruke god tid og
sette av nok ressurser. Erfaring viser at det vil komme mye fram under
prosessen, og det er viktig å ha et apparat klart for å møte dette.
Det finnes en gammel fane fra 1919
sydd av kvinneforeningen i nedre Tana. På fanen er det påsydd følgende
tekst: «Mors hjerte blør når hennes barn ikke vil kjennes ved henne»
– en enkel setning som rommer en så stor sorg, samtidig som den
viser hvor dyrebart språket og kulturen er. Denne fanen viser fornorskingshistorien med
noen få ord.
Alle i Norge skal kjenne til og
lære om denne historien. Og vi skal ikke bare rote opp i alt det
trasige og be om unnskyldning, målsettingen er å rette opp i den urett
som er begått, og å styrke det samiske og kvenske samfunn. Sannheten
skal bringe den forståelsen og støtten som er nødvendig for å utvikle
disse. Deres kultur skal kunne være levende, og ungdom skal representere det
samiske og kvenske samfunn med stolthet. Da begynner vi å snakke
om forsoning.
Runar Sjåstad (A) []: Det er vel ingen tvil om at
Norge har bedrevet en aktiv fornorskningspolitikk over mange år.
Historien har vist oss at mange er utsatt for til dels grove overgrep.
Effekten av den politikken og alle de årene den er bedrevet, er
ennå ikke kjent, og det er vel noe av det kommisjonen skal få fram.
Samtidig har det vært en vanskelig sak for mange. Også mange av
dem som har følt fornorskningspolitikken på kroppen, har vært i
tvil og tvilt seg fram til om det var riktig å sette ned en kommisjon.
Mange gamle sår blir åpnet, mange debatter som mange har styrt unna,
vil komme fram.
Derfor er det utrolig viktig, mener
jeg, at man har et bredest mulig mandat til den jobben som skal
gjøres, at man har bredest mulig kompetanse i det enkelte kommisjonsmedlemmet,
men også samlet sett. Det er viktig at man får en kartlegging, at
man undersøker virkningene av fornorskningspolitikken i dag.
Det er viktig, sånn som det ligger
her, at man skal foreslå tiltak for videre forsoning. Det er ikke
tvil om at kommisjonen kommer til å bli møtt med skyhøye forventninger.
Mange av de forventningene kommer nok til å bli vanskelig å innfri,
for det er mange som sitter med personlige opplevelser, personlige
forventninger, forskjellige forventninger.
Jeg tror det viktigste er at man
er tilgjengelig, at man er lyttende, at man spiller på de samiske,
de norsk-finske og de kvenske miljøene og organisasjonene. Jeg tror
det verste vi kan få ut av dette, er hvis noen, når jobben er ferdigstilt,
sitter igjen med et inntrykk av at deres historie ikke ble lyttet
tilstrekkelig til. Det kan ikke være noen fasit på hva som er riktig
og galt, når det er folks personlige erfaringer. Mange har nok følt
dette som grupper, men mange har også følt det på kroppen privat,
som enkeltpersoner.
Jeg tror at kommisjonen blir møtt
med skyhøye forventninger, men jeg tror den sammensetningen og det mandatet
gir den et godt utgangspunkt for å gjøre en god jobb, så jeg ser
fram til at den trer sammen og får begynt sin jobb.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.