Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte onsdag den 15. november 2017

Dato: 15.11.2017
President: Olemic Thommessen

Innhald

Sak nr. 2 [11:30:19]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 6, fra representanten Lars Haltbrekken til helse- og omsorgsministeren, vil bli tatt opp av representanten Nisrin El Morabit.

Spørsmålene 8 og 9, fra henholdsvis representantene Liv Signe Navarsete og Carl-Erik Grimstad til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Etter gjeldende norsk regelverk er innskudd i norske banker sikret med inntil 2 millioner kroner gjennom Bankenes sikringsfond. Dette sikrer at folks sparepenger er trygge selv om banken deres blir ute av stand til å tilbakebetale innskudd. Dette regelverket har over lengre tid vært under press fra EU. Den 7. november ble det meldt på regjeringens nettsider at statsråden nå ser muligheten for enighet med EU.

Vil dagens nivå på innskuddsgarantien bli videreført i tråd med Banklovkommisjonens anbefalinger?»

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Siv Jensen []: Både mine forgjengere og jeg har jobbet aktivt overfor EU for at Norge skal kunne videreføre innskuddsgarantidekningen på 2 mill. kr per innskyter per bank.

Dette er en viktig sak for Norge. Selv om direktivet foreløpig ikke er tatt inn i EØS-avtalen, har regjeringen allerede fremmet forslag til gjennomføring av direktivet for Stortinget i Prop. 159 L for 2016–2017. I lovforslaget er det lagt opp til å videreføre gjeldende dekningsnivå på 2 mill. kr i tråd med Banklovkommisjonens utkast. Med dette som utgangspunkt har jeg fortsatt å drøfte saken med EU.

Innskuddsgarantidirektivet åpner for at land som har et høyere dekningsnivå, kan videreføre dekningsnivået til utgangen av 2018. Denne ordningen ble vedtatt som et resultat av det norske påvirkningsarbeidet. Regjeringen har flere ganger tidligere orientert Stortinget om at vi vil komme tilbake til denne saken overfor EU i tilknytning til arbeidet med å innlemme direktivet i EØS-avtalen.

Jeg har nylig hatt møte om saken med EU-siden. Der har jeg fremhevet at saken er viktig for Norge. Jeg opplever at det nå er forståelse for Norges syn, og at vi blir lyttet til. Jeg er glad for at det er bevegelse i saken, og at det kan nærme seg en løsning, selv om det fortsatt gjenstår arbeid. Regjeringen vil derfor orientere Stortinget når det er noe mer konkret å meddele.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Innskuddsgarantiordningen er særdeles viktig. Den er ikke bare viktig for bankkundene og for at en skal få ut de innskuddene en har hatt, men også viktig for bankene og i siste instans viktig for det norske samfunnet. Det er klart at hvis det er en bankkrise i anmarsj, vil en risikere at folk vil tømme sine bankkontoer i frykt for ikke å få ut de pengene en har. Det vil kunne få alvorlige og eskalerende konsekvenser for en krise i anmarsj.

Derfor er mitt spørsmål: Mener finansministeren, dersom vi ikke får opprettholde den innskuddsgarantien og det nivået vi har på innskuddsgarantien i dag, at vi vil være bedre eller dårligere rustet til å møte en krise og hindre at en krise oppstår i norske banker?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg mener at jeg ga et ganske fyllestgjørende svar på hva jeg mener om denne saken i det første svaret jeg ga. Dette er en viktig ordning, det er vi enige om. Det er flere tidligere finansministere, som jeg, som har jobbet aktivt for å sikre Norge en god ordning på dette, og den dialogen har vi med EU-siden. Min ambisjon er at vi snart skal få en løsning på dette som ivaretar våre interesser i saken.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg vil gjerne be statsråden om å være litt mer konkret knyttet til det, for tidligere har finansministeren redegjort for at vi må erkjenne at innskuddsgarantien vil bli endret, og at vi ikke kan forvente å opprettholde det regelverket vi har i Norge i dag. Det er nettopp derav mitt spørsmål var om dagens nivå på innskuddsgarantien vil bli videreført eller ikke.

Statsråd Siv Jensen []: Jeg gikk i mitt første svar grundig igjennom hele historieforløpet i forbindelse med denne saken, hvordan regjeringen har jobbet aktivt mot EU-siden for å ivareta norske interesser på en best mulig måte. Det gjør vi fortsatt. Mitt håp er at vi får en løsning på dette innen rimelig tid. Det er jo selvfølgelig sånn at utgangspunktet for alt regjeringen foretar seg inn mot EU-siden i denne saken, er å sikre at Norge får en best mulig løsning på dette i tråd med våre interesser.

Spørsmål 2

Une Bastholm (MDG) []: «52 land, inkludert resten av Norden, har mer finansiell åpenhet enn Norge, ifølge Tax Justice Network i 2015. Lite har endret seg i Norge siden Stortinget 5. juni 2015 vedtok at det skulle opprettes «et norsk offentlig eierskapsregister for å sikre åpenhet om eierskap i norske selskap og styrke innsatsen mot skattekriminalitet, korrupsjon og hvitvasking».

Vil statsråden sørge for et slikt register som er åpent tilgjengelig, inkluderer børsnoterte selskaper og omfatter alle eiere?»

Statsråd Siv Jensen []: Først vil jeg presisere at Tax Justice Networks rangering ikke bare baserer seg på den såkalte finansielle åpenheten i et land, men også på hvilken betydning en økonomi har i internasjonal sammenheng. Hvis vi ser bare på finansiell åpenhet, er Norge nummer 11 av ca. 100 land i rangeringen til Tax Justice Network.

Stortinget har fattet to ulike anmodningsvedtak om opprettelse av to ulike registre. Det ene gjelder åpenhet om eierskap i norske aksjeselskaper og ble vedtatt i 2014, det andre gjelder et register som følger opp EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv og anbefalingene fra Financial Action Task Force, FATF. Det er dette anmodningsvedtaket som representanten refererer til.

Sistnevnte register omtales som et register over reelle rettighetshavere. Hvitvaskingslovutvalget har utredet spørsmålet om å opprette et slikt register, og Finansdepartementet arbeider nå med en lovproposisjon som følger opp denne utredningen.

Et register over reelle rettighetshavere skal gi informasjon om fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer juridiske personer. Det vil ikke være aktuelt å stille krav om at alle eiere skal registreres som reelle rettighetshavere, fordi det ikke er formålet med registeret. Verken FATF eller EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller krav om at børsregistrerte selskaper skal inngå i registeret så lenge åpenhet om hvem som eier og kontrollerer selskapet, er tilstrekkelig.

De landene jeg er kjent med som har opprettet eller er i ferd med å opprette registre over reelle rettighetshavere, gjør alle unntak for børsregistrerte selskaper. Begrunnelsen for at børsregistrerte selskaper ikke er omfattet, synes å ligge i regelverket om verdipapirhandel.

Flaggreglene sikrer at markedet løpende holdes oppdatert om endringer i eierskapet. Det skal flagges når eiere ved opp- eller nedsalg passerer fastsatte grenser for eierskap. Slike meldinger til markedet ligger åpent ute på internett. I tillegg gir regnskapsloven regler om hvilken informasjon som skal gis om eiere av aksjer i børsregistrerte selskaper. Dette omfatter ikke bare opplysninger om direkte eiere, men også indirekte eiere. Regnskapene er offentlig tilgjengelig mot betaling, og det finnes i dag flere tjenester på internett som tilgjengeliggjør informasjon fra regnskapsrapporteringen.

Etableringen av et register over reelle rettighetshavere har berøringspunkter til oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak fra 2014 om økt åpenhet om registrerte aksjeeiere. Dette anmodningsvedtaket er til oppfølging i Nærings- og fiskeridepartementet. I budsjettproposisjonen for NFD for 2018 har regjeringen signalisert at vi tar sikte på å fremme en proposisjon om nødvendige lovendringer i løpet av denne stortingssesjonen.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg vil jo mene at det betyr noe hvor stor en økonomi er, for hvor stort ansvar den økonomien – også staten Norge – har for å ha gode regelverk for økonomisk åpenhet og for å unngå skattekriminalitet og annen økonomisk kriminalitet.

Når det kommer til å ta initiativ mot skatteparadiser og generelle åpenhetstiltak på eierskap og skatt, har Norge vært langt bak land det er naturlig å sammenligne oss med. Vi er langt fra noen pådriver på noen måte i dette arbeidet. Som finansministeren er inne på, har flere land, som Danmark og Storbritannia, allerede innført register for reelle rettighetshavere, altså egentlige eiere av selskaper. Alle EU-land har krav om land-for-land-rapportering for store banker. Norge har ingen av delene. I praksis dilter Norge etter andre land, EØS, OECD og multilaterale initiativer. For eksempel innføres nå EUs hvitvaskingsdirektiv først etter at det ble EØS-relevant – og vi er pent nødt. Og som finansministeren var innom, er dette noe som skjer nå, etter …

Presidenten: Tida er ute.

Statsråd Siv Jensen []: Jeg er ikke enig i at Norge dilter etter andre land på dette området.

Jeg er helt enig med representanten i at det å ha godt regelverk som sikrer økonomisk åpenhet, er et av flere viktige virkemidler for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Her har det for det første vært veldig bred enighet i Stortinget om at vi skal fortsette å jobbe aktivt i internasjonale fora for å sikre størst mulig grad av åpenhet, og Norge har altså gjennom 30 år vært pådriver for økt åpenhet og utveksling av opplysninger. Det har vi primært gjort gjennom internasjonale fora og da særlig gjennom OECD. Og vi har oppnådd gode resultater, både gjennom avtalenettverk og aksept for automatisk utveksling av kontoopplysninger.

Det betyr at vi nå i hvert fall har kommet dit at dette med hemmelighold av bankopplysninger, f.eks., langt på vei er historie. Norge har 90 skatteavtaler som legger til rette for informasjonsutveksling… og der var tiden ute.

Presidenten: Tida er ute.

Une Bastholm (MDG) []: Det finansministeren nå sier, er for så vidt i tråd med det statssekretær Jørgen Næsje nylig sier i Aftenposten, hvor han gir inntrykk av at Norge er en pådriver for økonomisk åpenhet. Han sier også at hemmelighold av bankopplysninger langt på vei vil være over i 2017. Jeg mener, med all respekt, at det er nokså naivt å tro at bankinformasjonsutvekslingsavtaler om enkeltpersoners plassering i skatteparadiser sikrer åpenhet, slik verden ser ut i dag. Kunder som ønsker å være hemmelige, kan allerede holde verdier gjennom selskapsstrukturer og trust-strukturer. Da omgår de åpenheten.

Så jeg tror jeg avslutter med å stille et spørsmål som går tilbake til det som var det opprinnelige spørsmålet, nemlig eierskapsregister. Det er på tide med et skikkelig krafttiltak nå mot økonomisk kriminalitet og for økonomisk åpenhet. Når kan Stortinget forvente at vi får på plass et samlet eierskapsregister med åpenhet også om aksjeeierskap?

Statsråd Siv Jensen []: I mitt første svar svarte jeg grundig på hvilket arbeid regjeringen har gående for å fremme lovproposisjoner til Stortinget basert på de anmodningsvedtakene som vi følger opp, og regjeringen jobber så fort vi kan for å legge disse frem for Stortinget så snart som mulig.

Det jeg derimot ikke er enig i, er at vi har en naiv tilnærming til dette. Jeg er helt enig i at det er en utfordring at noen søker å hemmeligholde informasjon, eller gjemme bort kapital eller hva det måtte være, og det er nettopp gjennom mye av det arbeidet som nå har skjedd, gjennom et omfattende internasjonalt samarbeid, at det nå begynner å bli vanskeligere og vanskeligere å gjemme seg. Det skal vi være glad for, for det betyr at det er lettere å avdekke dette, avsløre dette og få gjort noe med det, og ikke minst også straffeforfølge dem som begår ulovligheter.

Spørsmål 3

Ivar Odnes (Sp) []: «VG har avslørt at Vegtilsynet ikkje har gjennomført inspeksjon på bruer i tråd med dei rutinane som ligg føre. Brukollaps kan gje alvorlege konsekvensar for liv og helse, men òg for trafikkavviklinga, noko hendinga ved Skjeggestad bru på E18 synte. Manglande kontroll har vore meir regelen enn unntaket, skal ein tru VG sine avsløringar.

Kan statsråden stadfesta at rutinane ikkje er følgde, og kva vil statsråden i tilfelle gjera for å sikra at bruene er trygge, slik lova krev?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg er opptatt av at det skal være trygt å ferdes på norsk infrastruktur, både på vei, på jernbane, i lufta og til vanns. Derfor har vi i vår regjeringsperiode økt bevilgningene til vedlikehold av infrastrukturen kraftig. Både på vei og jernbane er bevilgningene tilnærmet fordoblet, og noen ganger mer enn det, nettopp for at vi skal kunne redusere det forfallet som VG og andre aviser har omtalt i lange perioder. I denne saken er det viktig å påpeke i forhold til spørsmålet at det ikke er Vegtilsynet som gjennomfører inspeksjoner, det er Vegvesenet som skal gjennomføre inspeksjoner. Vegtilsynet skal føre tilsyn med at Vegvesenet gjør jobben sin.

Det tilsynet som en her snakker om, ble startet opp for flere år siden, men nylig har vi fristilt Vegtilsynet, slik at det ikke lenger ligger under Vegdirektoratet. Det er viktig å ha et uavhengig veitilsyn. Vegtilsynet har gjennomført sine tilsyn med en risikobasert vurdering, og de har funnet at det er flere avvik. De gjennomførte en runde i Statens vegvesen både i region Nord og i region Vest, og det er det VG nå omtaler. Så har VG gjort en jobb i tillegg for å se på de andre regionene.

Den informasjonen som framkom i tilsynet, har departementet, og selvsagt også Statens vegvesen, vært kjent med. De har erkjent at det har vært manglende inspeksjonsrutiner og registreringer i det bruforvaltningssystemet de har, som heter Brutus. Det er viktig at informasjon registreres, for selv om en kan ha veldig kompetente folk, som har kontroll på sine oppgaver, er det viktig at informasjonen blir gjort tilgjengelig for alle, og at det ikke kun sitter i hodet på enkelte personer.

Med bakgrunn i de tilsynsrapportene som Vegtilsynet har lagt fram, har Statens vegvesen satt i gang et nasjonalt prosjekt for å tette hullene i forvaltningen av broene på riks- og fylkesveiene. De innrømmer altså at det ikke har vært godt nok, og at de må ta i bruk de systemene som finnes. Problemet her er egentlig ikke at det ikke finnes systemer, problemet er bare at de ikke er blitt praktisert fullt ut alle steder. Det er en feil og en mangel som må utbedres. Jeg har hatt møte med Vegtilsynet for å forsikre meg om at vi har all informasjon, at den er oppdatert, at det ikke er ting i VGs artikler som ikke vi også har vært kjent med. Jeg har også stor tillit til den jobben Vegtilsynet har gjort, og måten tilsynet vil følge opp dette med Vegvesenet videre på. Vi har også innkalt Vegdirektoratet til møte for å få en grundig redegjørelse i saken og forsikre oss om at de tiltakene de har varslet tidligere og satt i gang prosesser på, blir gjennomført med høyeste viktighet, og at det kommer resultater ut av dette. Det er viktig at Vegvesenet følger opp de veielementene vi eier, slik at alle som ferdes i Norge, opplever at veiene er trygge å kjøre på, og at en har kontroll på situasjonen.

Ivar Odnes (Sp) []: Eg takkar for svaret. Det er som statsråden òg seier – rutinane er til for å følgjast, og det er viktig at alt vert loggført for at vi skal kunna gjera dei gode vurderingane når vi skal tildela budsjett og verkemiddel til dei ulike etatane. Eit spørsmål som det er grunn til å stilla, er: Står vi framfor liknande tilstandar på andre sektorar? Det er jo ikkje berre vegbruer som er kritiske installasjonar på samferdselssektoren. Vi har det òg innanfor bane, flytransport og båttransport. Det er viktige installasjonar som betyr mykje for både tryggleik og framkome for dei ulike samferdselstiltaka.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Akkurat nå har det vært veiene som har vært omtalt. Men vi har både tett og god oppfølging av de ulike tilsynene, både Luftfartstilsynet og Jernbanetilsynet o.l., for å sikre at de kan gjøre den jobben vi forventer, nemlig å føre tilsyn med de aktørene som både bygger og vedlikeholder infrastruktur, men som også ferdes på norsk infrastruktur, spesielt er det viktig innenfor luftfart og innenfor jernbane.

Det er et kjent faktum at infrastrukturen ikke er i den stand en skulle ønske. Forfallet har bygd seg opp over lang tid, og det har VG – for å ta VG – omtalt flere ganger. Rådgivende Ingeniørers Forening legger med jevne mellomrom fram en statusrapport for infrastruktur i Norge som viser et etterslep som de selv har regnet til å være på flere tusen milliarder kroner. Da sier det seg selv at ting ikke er som de skal være. Men det er viktig at vi er bevisste på situasjonen, slik at ikke folk ferdes på feil grunnlag og utsetter seg selv for risiko. Derfor er det viktig at vi vedlikeholder mer … (presidenten klubber).

Presidenten: Tida er ute.

Ivar Odnes (Sp) []: Det er jo fleire medium som har fylgt opp saka og trekt fram ein del bruer frå ulike område i landet. Det er fylkesvegar, og det er kommunale vegar, men det er òg dei statlege vegane som vi har ansvaret for. Statens vegvesen svarer ut ein del av dei konkrete bruene som vert trekte fram, at det har vore gjort og vert gjort noko, men eg er lite grann usikker på om vi og statsråden har god nok oversikt over vedlikehaldsetterslepet på bruene våre i Noreg no, slik at vi kan ha eit godt nok grunnlag for å seia at vi løyver så og så mykje på vedlikehald og så og så mykje på nye investeringar for neste år.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det er nettopp mangelfull registrering som gjør at en har fått denne saken. Derfor er det viktig at Vegvesenet rydder opp i det så snart som mulig. De er i gang med en prosess, og det er også viktig at de oppdaterer informasjonen i sine registre, nettopp for at vi skal ha trygghet for at den informasjonen som gjerne mange enkeltpersoner sitter på, også kommer inn i et system som gjør at vi med sikkerhet kan fortelle hvordan vedlikeholdssituasjonen er, og hvor en trenger midler. Når det er sagt, har vi i vår regjeringsperiode tilnærmet doblet bevilgningene til vedlikehold både på vei og på jernbane. Innenfor tunnelsikkerhet, som vi har prioritert aller høyest, er bevilgningene mer enn firedoblet – fra rundt 600 mill. kr da vi overtok, til nå 2,5 mrd. kr. På brobevilgningssiden så en at bevilgningene i 2012/2013 var på rundt 400–480 mill. kr i året. De siste to årene har bevilgningene vært på nesten 1 300 mill. kr i året. Så selv om vi ikke er i mål med å ta ned forfallet, har vi altså på dette området mer enn doblet bevilgningene for å gjøre Vegvesenet i stand til å redusere forfallet.

Spørsmål 4

Sverre Myrli (A) []: «Kabotasje foregår i stort omfang i Norge i dag, både i lovlig og ulovlig form. Skal vi begrense kabotasje generelt og bekjempe ulovlig kabotasje spesielt, må dette løses i samarbeid med andre land og i samarbeid med EU.

Hvilke initiativ har statsråden tatt internasjonalt for å finne en løsning på kabotasjespørsmålet etter at han orienterte om dette i Stortinget i vår?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det er viktig at vi har en godt regulert transportsektor. Det handler både om gode konkurransevilkår internt i næringen, sånn at de aktørene som driver lovlig, som er framoverlent, nyskapende og driver effektivt, vinner i konkurransen, og ikke at de som jukser og bedrar, vinner.

Det er viktig at vi har ferdsel på tvers av landegrensene. Derfor er det viktig at man finner fram til mest mulig internasjonal enighet om hva slags regler som bør ligge til grunn for det. Mye av det som går på norske lastebiler, bl.a. fisk, handler om å eksportere norske verdier og skape arbeidsplasser i Norge.

Vi er opptatt av å ha en god situasjon på dette området. Det handler om at transportselskap i Norge med sikkerhet skal kunne rekruttere unge inn i yrket og vite at de kan leve av det, og det handler om trafikksikkerhet på norske veier og å sikre at når vi selv legger stor vekt på både kjøretøyteknisk stand og på kunnskapene og kvalifikasjonene til sjåførene, gjelder det også våre utenlandske gjester på norske veier.

Den mobilitetspakken som EU-kommisjonen har lagt fram forslag om, bekymrer meg på noen områder, fordi den legger opp til det som vi oppfatter som en liberalisering av kabotasje. Ja, lovlig kabotasje er for så vidt greit. Men hvis lovlig kabotasje utvides veldig mye, vil det undergrave konkurranseevnen i Norge. Ulovlig kabotasje skal vi uansett bekjempe. Det er vi enige om.

For å sikre at norsk syn blir hørt i denne saken, har vi blitt med i det som heter Road Alliance, som er en samling av flere av våre venner i Europa, nettopp for å sikre at kabotasjeregelverket ikke utvides så mye at det skaper utfordringer både for transportsektoren, trafikksikkerheten og arbeidssituasjonen til dem som jobber i bransjen. Vi har hatt flere møter i denne sammenhengen. Den 7. juni arrangerte alliansen et ministermøte i Luxembourg. Tidligere statssekretær i departementet deltok fra norsk side. Vi har også hatt deltakelse fra administrativt nivå på andre møter, og jeg er kjent med at det planlegges et nytt møte der jeg håper å få delta selv. Det er viktig at vi på et tidlig tidspunkt kommer i inngrep med de prosessene som skjer i EU. Kommisjonens forslag er ikke nødvendigvis det endelige forslaget. Her ser man at det er betydelig kamp mellom ulike syn i EU-landene. Der ønsker vi å være med og belyse dette og prøve å påvirke det som faktisk legges fram. Det er der man har den største påvirkningskraften.

Mitt ønske er å ikke liberalisere kabotasjeregelverket, men heller gjøre det mer restriktivt. Det er vel og bra at utenlandske transportører som kommer til Norge med last, også kan ta varer ut av landet. Men det at de kjører videre inn i Norge på dårlige dekk og med dårlig kvalifiserte sjåfører, ønsker jeg minst mulig.

Sverre Myrli (A) []: Jeg tror jeg kan si at samferdselsministeren har hele Stortinget bak seg i kampen mot å liberalisere kabotasjeregelverket ytterligere.

Jeg står her med et oppslag fra Bergens Tidende nå på søndag. Der står det om bilberger Bjørn Lægreid fra Eidfjord Bilberging, som sist fredag brukte fem timer på å berge et litauisk vogntog. Da han var ferdig, stakk vogntoget og sjåføren av. Dette er ifølge bilbergere et klassisk problem.

Utfordringen til bilbergingsfirmaene er at det kan skje det som nå skjedde i Eidfjord, og hvis de venter med å berge til de får penger og garantier for betaling og den type ting, medfører det at vogntogene blir stående lenge, med store trafikale problemer. Spørsmålet mitt er rett og slett: Hva kan og bør myndighetene gjøre for å unngå dette?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Problemstillingen som tas opp nå, har ikke noe med kabotasje i seg selv å gjøre, men det har å gjøre med utenlandske kjøretøy på veiene i Norge. Jeg har vært opptatt av dette lenge, bl.a. da jeg i februar 2015 kjørte øst-vest-traseene våre. Da fikk jeg sitte på med en av bilbergerne som også har vært med på «Vinterveiens helter» på National Geographic. Han tok opp nettopp den problemstillingen at noen ganger berger de biler, men får ikke betalt – ikke nødvendigvis fordi en stakk av fra regningen, men rett og slett fordi en ikke hadde penger og aldri gjorde opp regningen, selv om de ikke prøvde å gjemme seg vekk fysisk. Andre ganger opplevde han at bilene ble stående og eierne ikke ønsket å bli berget, nettopp fordi de ikke ville bruke penger på det. Vi har hatt dette oppe som tema internt hos oss. Det er klart at hvis politiet beordrer fjerning av bil, så har en hjemmel til å kunne gjøre det og kreve betalt. Akkurat det å stikke fra regningen er sånn sett en kriminell handling på linje med ikke å betale for andre tjenester og burde politianmeldes.

Men det å sørge for at en har en god bilbergingstjeneste, er viktig, og hvis vi trenger å endre på de fullmaktene som trengs for å kunne beordre dette til å skje, har vi også en diskusjon på det.

Sverre Myrli (A) []: Kabotasje gjelder ikke bare gods. Det gjelder også persontrafikk og buss. I statsbudsjettet for 2018 har regjeringen foreslått å øke momsen på persontransport med to prosentpoeng. Norske turbilselskaper sier at dette forverrer konkurransesituasjonen deres overfor utenlandske selskaper ytterligere, fordi svært mange av de utenlandske transportørene ikke betaler moms til Norge. Stortinget har tidligere vedtatt at utenlandske transportører skal betale moms for oppdrag som gjøres i Norge, altså at norske og utenlandske transportører skal likestilles når det gjelder å betale moms og øvrige avgifter.

Spørsmålet mitt er: Hvor ligger denne saken nå, og når blir norske og utenlandske transportører likestilt når det gjelder å betale moms på transportoppdrag i Norge?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: I dag er regelverket sånn at hvis du omsetter for mindre enn en viss sum – det gjelder for alle bransjer – er du ikke momspliktig. Det kan være tilfelle at noen aktører kommer til Norge på veldig små oppdrag, som gjør at de ikke har den inntjeningen som gjør at de blir momspliktige. Det er også juksmuligheter ved å registrere seg som momspliktig som gjør at det er to sider ved denne saken.

Men problemstillingen her handler om konkurranseevnen for norske transportører både på buss og lastebil. Vi har tatt opp dette mange ganger. Det har vært en kraftig økning i kontrollvirksomheten fra statlige myndigheter. Noe av det første vi gjorde i 2014-budsjettet, var å øke kraftig kontrollvirksomheten til Vegvesenet. Vi ser også at Vegvesenet, skattemyndighetene og Arbeidstilsynet blir stadig flinkere til å gjennomføre den typen fellesarbeid.

Vi kommer i løpet av kort tid til å nedsette en arbeidsgruppe sammen med deler av transportbransjen nettopp for å kunne diskutere både kabotasjespørsmålet og dette ytterligere i formaliserte former. Vi har hatt mange møter allerede, men jeg tenker det er viktig å ha en arbeidsgruppe som har et bedre mandat.

Spørsmål 5

Kirsti Leirtrø (A) []: «Maskinentreprenørene opplever at konkurranseloven § 10 er til hinder for at små entreprenører kan samarbeide om større kontrakter i åpne anbud. Det kan bety at investeringer i veg og bane ikke gir norske arbeidsplasser og lokal verdiskaping.

Hva mener statsråden hun kan gjøre for å sikre at flere små aktører innen bygg og anlegg kan samarbeide om små og mellomstore kontrakter på veg- og banebygging, og er hun villig til å endre konkurranseloven slik at den ikke kommer i veien for dette målet?»

Statsråd Monica Mæland []: Samarbeid om anbud kan i noen tilfeller være en styrke, både for de enkelte bedriftene og for samfunnet. Særlig gjelder det samarbeid som bidrar til å øke konkurransen, ved at mindre bedrifter kan ta opp kampen om kontrakter som de ellers ikke hadde hatt kapasitet til. Samarbeid om enkeltprosjekter kan derfor være en god og ønsket løsning for små og mellomstore bedrifter, SMB, for at de skal kunne gi tilbud på oppdrag som de ellers er for små til å konkurrere om.

Men konkurranseskadelig og ulovlig samarbeid om anbud vil undergrave hele grunnideen med anbud, fordi slikt konkurransebegrensende samarbeid er forbudt og derfor regnes som økonomisk kriminalitet. Prosjektsamarbeid er ulovlig hvis bedriftene kunne levert egne konkurrerende tilbud.

Utgangspunktet er at bedriftene selv skal vurdere om samarbeid er lovlig eller ikke. I enkelte tilfeller er dette en vanskelig vurdering, som avhenger både av bedriftenes kapasitet og av hvordan det konkrete tilbudet er utformet. Det kan være krevende, særlig for de små bedriftene. Jeg hadde bl.a. et møte med Maskinentreprenørenes Forbund i forrige uke hvor vi diskuterte dette. Derfor er det viktig at både konkurransemyndigheter og næringsorganisasjoner veileder og informerer bedriftene om hvilke samarbeid som er lovlige, og hvilke som er ulovlige.

Jeg er opptatt av å sikre at bedriftene får så god veiledning som mulig. Derfor er vi i løpende dialog med Konkurransetilsynet, med Difi og med næringslivet selv. Konkurransedirektøren uttalte i forrige uke at tilsynet gjerne møter bransjen for å forklare hvordan de tolker loven, og hva de legger vekt på. De har også hatt flere møter den siste tiden.

Representanten spør om jeg vil endre konkurranseloven for å gjøre det lettere å samarbeide. Jeg tror det betyr at vi risikerer å tillate konkurranseskadelig samarbeid i større grad enn vi gjør i dag. Jeg er ikke tilhenger av å gjøre det lettere for bedrifter å begrense konkurransen, for det vil gi dyrere varer og tjenester for andre bedrifter, det offentlige og forbrukerne.

Offentlige oppdragsgivere kan gjøre det lettere for små og mellomstore bedrifter å delta i anbudskonkurranser uten å samarbeide. Offentlige innkjøpere bør alltid vurdere å dele opp anbudene i flere delkontrakter hvis det er lønnsomt. Det har jeg sendt brev til alle oppdragsgivere om.

Jeg tror altså ikke at en lovendring vil gjøre konkurransereglene enklere å etterleve, for loven er vanskelig, og den krever vanskelige vurderinger. Endrer man loven, vil det sannsynligvis bare føre til at man må gjøre like vanskelige vurderinger, men etter en litt annen juridisk norm. Det skaper ikke forenkling for bedriftene, og det bidrar heller ikke til mer konkurranse.

Kirsti Leirtrø (A) []: Jeg takker for svaret, og oppfatter at statsråden ikke er villig til å endre loven.

Samarbeid mellom tilbydere er jo ofte hensiktsmessig og nødvendig. Samtidig har Konkurransetilsynet de siste årene, gjennom både retningslinjer og praksis, gitt uttrykk for en lavere terskel for å konstatere overtredelser av konkurransereglene. Er ikke statsråden bekymret over denne utviklingen?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har ikke grunnlag for den påstanden om at Konkurransetilsynet har fått en lavere terskel. Jeg vet det hersker en oppfatning i enkelte næringer av at domstolenes avgjørelser, senest Follo-avgjørelsen i sommer, har bidratt til å gjøre det vanskeligere. Men jeg er usikker på om det faktisk er riktig.

Det vi kan gjøre, er å bidra til veiledning. Veiledning for å hjelpe bedrifter mener jeg er veien å gå, ikke det å endre reglene. For det er ikke sånn at vi ønsker mer samarbeid blant dem som selv vil kunne levere tilbudet. Vi ønsker at de som er for små til å kunne levere tilbudet, skal kunne samarbeide. Og den terskelen endrer man ikke ved å endre loven, men man kan endre den ved å ha nær kontakt med næringen, og så må næringsorganisasjonene også bidra til at vi får dette til, og at ikke minst de små kan greie å håndtere det i den daglige driften.

Kirsti Leirtrø (A) []: Jeg takker igjen for svaret. Statsråden var selv inne på at bl.a. bygg og anlegg preges av stadig større prosjekter som mindre tilbydere har utfordringer med. Kan statsråden gjøre noe, og hva vil statsråden gjøre som et supplement til føringer i konkurranseloven for å sikre at kontraktene ikke blir for store? Eller mener hun at jo større, jo bedre?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg mener ikke at større er bedre, og derfor har jeg skrevet til alle som jobber med dette – i fylke, i kommune, i stat – og anmodet dem om å dele opp anbudene hvis det er hensiktsmessig i den enkelte sak. Dette er noe jeg tar opp når jeg møter KS, og vi diskuterer det også med næringslivets organisasjoner, i tillegg til at jeg selvfølgelig har en løpende dialog med Konkurransetilsynet for å se på utviklingen her.

Spørsmål 6

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Lars Haltbrekken til helse- og omsorgsministeren, vil verta teke opp av representanten Nisrin El Morabit.

Nisrin El Morabit (SV) []: «Brennpunkt avslørte i mars i fjor kritikkverdige forhold i medikamentproduserende fabrikker. Dårlige arbeidsvilkår, avfallshåndtering som forurenser matjord, og hemmelighold av underleverandører bidrar til utvikling av antibiotikaresistente bakterier. Statsråden lovet å se på muligheten for å stille etiske krav i offentlige innkjøp av medikamenter.

Hvordan følger statsråden opp arbeidet med å hindre antibiotikaresistens fra produksjon av medikamenter som norske sykehus kjøper inn?»

Statsråd Bent Høie []: Representanten tar opp en viktig problemstilling knyttet til negative miljøkonsekvenser ved produksjon av legemidler. Jeg er i likhet med representanten opptatt av disse problemene, bl.a. knyttet til utviklingen av antibiotikaresistente bakterier.

Jeg har derfor fulgt opp problemstillingen gjennom eierstyringen av spesialisthelsetjenesten. Det offentlige må bruke sin innkjøpsmakt til å stille krav til legemiddelindustrien om miljøhensyn i hele leverandørkjeden.

Regjeringen forventer at selskaper med statlig eierskap arbeider systematisk med sitt samfunnsansvar. I denne sammenheng omfatter det også hensynet til klima og miljø. I tråd med regjeringens forventninger arbeider helseforetakene kontinuerlig med ulike tiltak på miljøområdet.

Gjennom spesialisthelsetjenestens tidligere samarbeidsprosjekt Grønt sykehus ble nettopp problemstillingen med legemidlers påvirkning på miljøet trukket fram. I forbindelse med dette prosjektet la en arbeidsgruppe allerede i 2015 fram en rapport med tilrådinger om hvordan helseforetakene kan bidra til å redusere utslipp ved produksjon av legemidler. De pekte på behovet for styrket kompetanse og mer effektiv oppfølging av miljøkrav i leverandørkjeden. Å stille miljøkrav til produksjon av legemidler i anbudssammenheng krever kunnskap om produktene, om produktenes delkomponenter, leverandører, produsenter og markedet generelt – både lokalt og globalt.

Jeg fulgte opp disse problemstillingene i mitt foretaksmøte i januar i år. Her viste jeg til at det i forbindelse med produksjon i farmasøytisk industri skjer lokale utslipp til omgivelsene. Slike utslipp kan inneholde virkestoffer som bidrar til utvikling av antibiotikaresistens. Dette gjelder særlig som kjent i India og Kina. Jeg ba helseregionene om å innhente kunnskap fra det arbeidet som er gjort i Sverige med å utvikle etiske krav til innkjøp av legemidler. Jeg ba videre om at de skal utvikle nasjonale systemer for vurdering og oppfølging av krav til etikk og miljø ved anskaffelser av legemidler. Slike systemer skal sikre at slike krav blir ivaretatt i hele leverandørkjeden. Jeg venter å få rapport fra dette arbeidet i forbindelse med den årlige meldingen for 2017.

Nisrin El Morabit (SV) []: Jeg takker statsråden for svar. I denne uka er det World Antibiotic Awareness Week i regi av Verdens helseorganisasjon. Verdens helseorganisasjon rangerer antibiotikaresistens som en av de største truslene mot global helse, mot matsikkerhet og mot utvikling, og bare i Europa sørger resistens for over 2,5 millioner ekstra liggedøgn i sykehus. Det er grunn til frykt, men vi må også ta et ansvar. Vi behandler folk her i Norge på bekostning av liv i India, som statsråden også var inne på. Derfor lurer jeg på: Hvordan er Norge en pådriver internasjonalt for å ta et ansvar knyttet til etisk og miljøvennlig produksjon av medikamenter?

Statsråd Bent Høie []: Norge er et av pådriverlandene i dette arbeidet. Norge arbeider sammen med elleve land i en gruppe i Verdens helseorganisasjon med helseministre som bl.a. var den gruppen som klarte å løfte antibiotikaresistens opp som et eget tema på høynivåmøtet i FN i 2016. Det er en av de få gangene et eget helsetema har vært tema på høynivåmøtet. Norge er også pådriver i oppfølgingen av det som en ble enige om denne gangen. Ikke minst har vi bidratt internasjonalt gjennom å jobbe ut fra et One Health-perspektiv, der også klima- og miljøministeren er engasjert i dette temaet. Vi har et konkret forskningssamarbeid bl.a. med India knyttet til dette arbeidet.

Nisrin El Morabit (SV) []: Det er fint at statsråden nevner forskning, for de første antibiotikaresistente bakteriene dukket opp veldig raskt etter at man oppdaget penicillin. For 30 år siden var det rundt 16 store legemiddelfirma internasjonalt som produserte og forsket på antibiotika – nå er det 4. En hel industri som har folkets helse i fokus, har trukket seg unna, og som helsepersonell selv ser jeg med frykt på utviklingen.

Dette er en prioritering som egentlig er gårsdagens, men jeg spør likevel ministeren: Hva gjøres for å sørge for mer forskning på og utvikling av antibiotika framover?

Statsråd Bent Høie []: Vi er nødt til å få forskning og utvikling både på ny antibiotika, på eventuell bruk av utviklet antibiotika som ikke brukes, og også på bedre diagnostiske verktøy. Norge var denne gangen invitert av Tyskland til å være med på G20-arbeidet, der Tyskland var vertskap. Dette var et sentralt tema der på helseministermøtet, og det er også et tema som Norge jobber med på mange ulike arenaer internasjonalt. Dette er et område der det er markedssvikt, og det er av den enkle grunn at vi ønsker at det utvikles nye antibiotika, men vi ønsker ikke at nye antibiotika tas i bruk, og vi ønsker også at de skal ha en pris som gjør at når det er nødvendig å ta dem i bruk, skal de være tilgjengelige for alle. Det betyr at vi er nødt til å utvikle internasjonale finansieringsmekanismer for å få utviklet nye antibiotika.

Spørsmål 7

Cecilie Myrseth (A) []: «Arbeiderpartiet vil garantere for at fiskeressursene også i fremtiden skal tilhøre folket i fellesskap: Vi vil sikre en fiskereid flåte og at nasjonalitetskravet opprettholdes i samsvar med deltakerlovens bestemmelser. Statsråden har nå valgt å sette deltakerlovens aktivitetskrav til side for Gunnar Klo AS. Dette er en utvikling Arbeiderpartiet ikke ønsker.

Hvilke særlige hensyn ligger til grunn for denne dispensasjonen, og hva gjør denne saken helt unik?»

Statsråd Per Sandberg []: Først vil jeg få takke for spørsmålet, for da får man en anledning til å oppklare. Deltakerloven ligger akkurat like fast i dag som den gjorde for 14 dager siden. Deltakerloven er ikke rørt i det hele tatt i dette tilfellet. Den ligger helt fast, på samme måte som når Arbeiderpartiet selv har gitt dispensasjon fra deltakerloven tidligere. Dette er det Stortinget som lovgiver som har gitt muligheter til. Det er heller ingen tukling med deltakerloven – bare så vi får oppklart det.

Jeg tror vi alle sammen er enige om at en fiskereid flåte er det grunnleggende prinsippet, og det ligger fast i fiskerilovgivningen. Deltakerlovens hovedregel har i nesten uminnelige tider vært at aktive fiskere skal være majoritetseiere i norske fiskefartøy. Dette prinsippet er det som omtales som aktivitetskravet. Og det ligger fast.

Men vi må samtidig ikke glemme at lovgiver, altså Stortinget, har åpnet for unntak fra denne hovedregelen i deltakerloven § 6 tredje ledd første punktum. Jeg siterer derfra:

«Departementet kan i særlig tilfelle, når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det, ved enkeltvedtak gjøre unntak (…)»

På samme måte som Arbeiderpartiet har gjort det ved en rekke anledninger, gjøres det også i dette tilfellet.

Det er en klar forutsetning at hver enkelt sak får en konkret vurdering. Det er også gjort i dette tilfellet. Det er ingen tvil om at praksis rundt unntak fra aktivitetskravet har vært streng og fortsatt vil være streng. Derfor sa jeg også i går nei til en søknad om unntak fra deltakerloven.

Det skal utrolig mye til for å få unntak. Tradisjonelt har det vært i havfiskeflåten, men samtidig er det også sånn at lovgiver aldri har begrenset den lovfestede unntaksmuligheten til bestemte fiskefartøygrupper.

Representanten Myrseth er opptatt av nasjonalitetskravet, at det opprettholdes. Da må jeg få lov til å si at det unntaket som jeg har gjort i dette tilfellet, ikke har noen ting med nasjonalitetskrav å gjøre. Dette er ikke noe signal til utenlandske interesser om å kjøpe seg inn i norske kvoter og båter. Ved utenlandske oppkjøp av foredlingsbedrifter som måtte ha eierskap i fiskefartøy, har man ikke noen bakvei inn på noen slags måte. Det framgår tydelig av unntakene at i så fall kan jeg pålegge å selge ned i fiskefartøyet til de 40 pst. som utenlandske selskap har hatt og fortsatt har adgang til når det gjelder fiskefartøy.

Myrseth er opptatt av denne enkeltsaken, Gunnar Klo AS. Jeg har ganske bredt redegjort for hvorfor jeg har gjort dette unntaket. Jeg har lagt vekt på at Gunnar Klo AS er en fiskeribedrift med aktivitet over lang tid og har hatt minoritetseierskap på 49 pst. i dette fartøyet. Og jeg registrerer at det er tverrpolitisk enighet i kommunen, vedtak, også fra Arbeiderpartiet, om at dette er et fornuftig unntak.

Cecilie Myrseth (A) []: Først vil jeg minne statsråden om at spørretimen er til for at man skal få svar på det man spør om. Jeg kan ikke høre at han har gitt noen særlig begrunnelse for hva som var de særlige hensynene akkurat i denne saken, hva som gjør denne saken helt unik. Nå må jeg få si at det er litt søkt at man gang på gang sammenligner denne saken med den saken som har vært tidligere, om rekefiske. Man burde jo vite som fiskeriminister at det er to ganske ulike saker, denne saken og den saken som var referert til her, men også i media. Men det er altså en reell bekymring der ute, med bakgrunn i den dispensasjonen. Det kan man anerkjenne eller ikke, men det er i hvert fall en reell bekymring som jeg deler. Så spørsmålet blir: Hva skjer om også andre bedrifter i samme situasjon som Gunnar Klo AS nå søker dispensasjon – burde de få det?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg har lagt vekt på at fiskeribedriften har hatt aktivitet over lang tid. Jeg har lagt stor vekt på at bedriften over tid indirekte har hatt et betydelig minoritetseierskap i dette fartøyet – 49 pst. over tolv år. Jeg har lagt stor vekt på at råstofftilførselen fra dette fartøyet har vært veldig viktig for denne bedriften. Kommunestyret i Øksnes har sluttet seg til, også Arbeiderpartiet – har akkurat de samme bekymringene. Det har vært viktig for landbasert virksomhet. Fartøyets leveranser ligger an til å være veldig viktige for framtiden til denne bedriften. Det er det jeg har lagt vekt på, og det er det som det åpnes for i § 6.

Så skjønner jeg godt at det blir skapt bekymringer der ute. Men da må man se på hvem som skaper bekymringene. Hvis man politisk går ut og sier at dette er tukling med deltakerloven, hvis man politisk går ut og sier at dette åpner opp for utenlandsk eierskap, hvis man politisk går ut og sier at dette er salg av våre felles ressurser, da skjønner jeg at folk blir bekymret. Derfor er jeg glad for å få denne anledningen, for ingen av disse påstandene er riktige.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg bare merker meg nok en gang at det ikke blir svart ordentlig på det som man spør om. Arbeiderpartiet er ikke imot mulighetene som deltakerloven gir til å gi en dispensasjon. Men det er viktig for meg å få svar på hva det er som er særlig i denne saken. Jeg synes ikke man får det fram. Men jeg skal spørre til slutt, og jeg ber statsråden om en avklaring på disse konkrete spørsmålene: Kan statsråden garantere at deltakerloven står fast, at han ikke ønsker å endre den, og vil han hegne om prinsippet om en fiskereid flåte?

Statsråd Per Sandberg []: Jeg tror jeg har svart ganske tydelig på at deltakerloven ligger fast, selv om jeg har gitt et unntak fra deltakerloven i dette tilfellet etter § 6¸ sånn som Arbeiderpartiet har gjort ikke bare én gang, men flere ganger. Og det er fornuftig noen ganger. Men deltakerloven ligger fast. Prinsippet om at eierskapet i fiskeflåten skal fortsette som før, ligger fast. Så kan jeg selvfølgelig ikke se om det kommer noen flere søkere, men hver enkelt som søker, blir vurdert individuelt. Jeg har hatt én sak til, og der har jeg altså vurdert det dit hen at jeg ikke gir unntak fra § 6. Så hver enkelt sak som måtte komme, som har kommet under alle fiskeriministre, vil bli vurdert individuelt med hensyn til om man kommer inn under unntakene som jeg har vist til i dette tilfellet. Jeg kan gjerne gjenta for tredje gang hva jeg har lagt vekt på for å gi dette unntaket, men det er vel ørene som lytter, som kanskje bør fange opp signalet når jeg nå har svart tre ganger på hvorfor jeg har gitt unntak.

Spørsmål 8

Frå representanten Liv Signe Navarsete til forsvarsministeren:

«Under debatt i NRK 13. oktober i år kritiserte hovudtillitsvald i Hæren, Pål B. Nygaard, regjeringa sin landmaktproposisjon. Nygaard viste til at regjeringa gjer lite anna enn å flytte rundt på soldatar og materiell. Han meiner det korkje vert tilført nye stillingar eller stridsvogner. I debatten uttala forsvarsministeren at Nygaard måtte gå tilbake og lese proposisjonen.

Kan statsråden klargjere om regjeringa i Prop. 2 S (2017-2018) foreslår 200 nye stillingar i Hæren, og kor i proposisjonen dette står?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsett til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 9

Frå representanten Carl-Eirik Grimstad til forsvarsministeren:

«Mannskapsmessen ved Fredriksvern i Stavern har stått nedbrent siden et lynnedslag i 2014. Den ble inntil da benyttet av Justissektorens kurs- og øvingsavdeling. Forsvarsbygg er eier av messen og av området for øvrig.

Akter statsråden å skjære igjennom og restaurere bygget for å sikre framtidig bruk til glede for studentene ved Politihøgskolen, UP og kursdeltakere ved Justissektorens kurs- og øvingsavdeling?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsett til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 10

Ruth Grung (A) []: «Siden 2013 har Bergen fengsel måttet kutte 3–4 millioner kroner hvert år som følge av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Ifølge BT og BA gir det dramatiske konsekvenser, med stenging av avdelinger, og de ansatte opplever at de ikke klarer å levere på det samfunnsoppdraget de har. Samtidig bruker regjeringen betydelige millioner på dyre fengselsplasser i Nederland.

Mener statsråden det er faglig forsvarlig med ytterligere kutt i driften av norske fengsler i 2018?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Kriminalomsorgen skal gjennomføre straff på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker straffbare handlinger, og som er betryggende for samfunnet. Innenfor disse rammene skal de innsatte sikres tilfredsstillende forhold, og det skal prioriteres tiltak som bidrar til bedre rehabilitering og tilbakeføring av de domfelte.

Jeg har forståelse for at avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen oppfattes som utfordrende for kriminalomsorgen. Samtidig forventes det at kriminalomsorgen gjennomfører tiltak for å bli mer effektiv. Reformen er ikke noe særegent for kriminalomsorgen, men gjelder alle statlige virksomheter.

Justis- og beredskapsdepartementet følger med på hvordan regjeringens ABE-reform følges opp i kriminalomsorgen. I 2017 gjennomføres det en analyse av driftssituasjonen i kriminalomsorgen, med vekt på konsekvensene av reformen. Rapporten skal foreligge rett etter årsskiftet.

Til tross for kutt i forbindelse med ABE-reformen ser det ut til at det har vært en svært liten endring i antall årsverk i straffegjennomføring per fengselsplass. Det er ikke rapportert om mindre aktivisering i fengsel enn da ABE-reformen ble innført. Kriminalomsorgen jobber målrettet for å nå målet om at en større andel av de innsatte skal kunne gis et aktiviseringstilbud, og det arbeides også med å øke kvaliteten på det tilbudet som gis.

Gjennom fornying av bygningsmassen blir det også bedre tilrettelagt for aktivisering. Leieavtalen med Nederland har bidratt til å redusere soningskøen og til færre brudd på frister for overføring av varetektsinnsatte fra politiarrest til fengsel. Soningskøen er redusert fra i overkant av 1 000 dommer rett før fengselet i Nederland åpnet i september 2015, til 130 dommer per 3. november 2017, altså i realiteten en avvikling av soningskøen.

Avtalen har også gitt rom for å gjennomføre vedlikehold, rehabilitering av eldre, nedslitt bygningsmasse i Norge. Erfaringene med drift av fengselet etter to år er meget god. Kostnaden for drift av en fengselsplass i Nederland er tilnærmet lik kostnaden for drift av tilsvarende plass i Norge. Samtidig som det leies fengselsplasser i Nederland, bygger regjeringen opp fengselskapasiteten i Norge. Nytt fengsel i Agder er planlagt ferdigstilt medio 2020.

Ruth Grung (A) []: Takk for svaret.

Slik vi har sett av svar fra Finansdepartementet, var innsparingen i 2017 på 34 mill. kr, og det er planlagt ytterligere kutt, på 24 mill. kr. I svaret står det også at regjeringens målsetting med disse kuttene og effektivisering er at det skal komme fellesskapet til gode.

Under valgkampen fikk jeg gleden av å delta på et ganske spesielt møte som de innsatte i Bjørgvin fengsel arrangerte. Nå viser det seg at gymsalen har vært sperret og nedstengt over lang tid, de har ikke mulighet til å lage sin egen mat – og dette er like før de er ferdig sonet – for de har ikke råd til noe. Hvordan skal de da være forberedt på den tilværelsen de skal møte i etterkant?

Spørsmålet er: Hvordan er fordelingen av effektiviseringen mellom Kriminalomsorgsdirektoratet og resten av fengselsvesenet, for det går rykter om at antall stillinger og ressurser til Kriminalomsorgsdirektoratet har økt i løpet av denne perioden?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg må komme tilbake til de konkrete tallene for fordelingen mellom Kriminalomsorgsdirektoratet og øvrige deler av kriminalomsorgen. Det jeg i hvert fall kan legge til grunn, er at vi klarer å levere gode soningsforhold, god kvalitet på tilbudet, samtidig som vi etter de kuttene som gjennomføres i ABE-reformen, reduserer utgiftene.

Så ligger det altså mye av verdi i den oppussingen som vi er i stand til å gjøre nå, ved at vi på grunn av fengselsplassene i Nederland kan la være å benytte enkelte avdelinger og bruke tid på å pusse dem opp, samtidig som vi får en mer rasjonell avvikling av fengselskøen.

Det er altså kun fordeler å se med de endringene som er gjort. Vi har avviklet soningskøen, og vi leverer et godt tilbud. Det er situasjonen i dag.

Ruth Grung (A) []: Jeg ser fram til å få et skriftlig svar med hensyn til om antallet stillinger har økt. Og som statsråden var inne på, vil man forlenge avtalen med Nederland, som totalt koster 302 mill. kr i året.

Det er litt spesielt at en regjering velger å outsource straffegjennomføringen til et annet land framfor å utvikle fengselskapasiteten i Norge, for 302 mill. kr er et betydelig beløp. Har man vurdert i en overgangsfase heller å ha en ordning der man soner to på cellen, slik at disse 302 mill. kr i året kunne brukes til å bedre kvaliteten på soningsforholdene i Norge? Det siste spørsmålet er: Hvor mange fengsler med høyt sikkerhetsnivå har justisministeren besøkt i løpet av sin tid som justisminister?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg oppfatter at representanten er opptatt av hvor fengselskapasiteten er. Som jeg har sagt utallige ganger – både her, i det offentlige rom og andre steder – er det et faktum at uten å få etablert disse soningsplassene i Nederland, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre den oppussingen som skjer, men det er altså et midlertidig tiltak. Det hadde vært umulig å få avviklet soningskøen uten å ha Nederland tilgjengelig.

Så er det et faktum at det er en midlertidig løsning. Dette skal avvikles når Agder fengsel er ferdig. Da har vi fått på plass ytterligere soningsplasser av høy kvalitet, nye forhold for soning, som vil bidra til at vi også kan få en enda mer rasjonell utnyttelse av fengselsstrukturen i Norge.

Spørsmål 11

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justis- og beredskapsministeren:

«Det norske bidraget, skipet Olympic Commander, spiller en sentral rolle i Frontex’ middelhavsoperasjon. Ved sin kombinasjon av mannskaper fra politiet, Sjøforsvaret og sivile er det de som best er i stand til å avsløre menneskesmuglere og skaffe bevis mot dem, samt stoppe narkotikasmugling m.m. Til nå har de pågrepet 247 menneskesmuglere og beslaglagt bl.a. 3,5 tonn marihuana. Det norske bidraget finansieres i stor grad med Frontex-midler, men det går ut 31. desember.

Vil regjeringen gå inn for å forlenge bidraget?»

Jeg vil gjøre oppmerksom på at det skulle ha stått 25 tonn marihuana.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Norge har bidratt med et fartøy til Frontex’ fellesoperasjoner i Middelhavet siden sommeren 2015. Disse operasjonene har som hovedformål å drive grensekontroll, bekjempe menneskesmugling og redde mennesker i havsnød. Spørsmålet om ytterligere videreføring av fartøybidraget er omtalt i regjeringens statsbudsjett for 2018, og der fremgår det at Norge har bidratt med fartøy i Frontex’ fellesoperasjoner Triton og Poseidon. Bidraget til redningsoperasjonen Poseidon, med redningsskøyta «Peter Henry von Koss», ble avsluttet i juni 2017, mens bidraget til operasjon Triton videreføres ut 2017, med fartøyet «Olympic Commander».

Regjeringen foreslår at Norges bidrag til Triton ikke videreføres i 2018. Ankomstene over det sentrale Middelhavet har gått ned, noe som har redusert mengden redningsoppdrag som det norske bidraget har vært involvert i. Det har vært politisk prioritert at Norge skal bidra til Frontex’ operasjoner i Middelhavet. De norske bidragene har i form og varighet vært unike. Ingen andre land har bidratt med de samme tekniske ressursene over så lang tid og så sammenhengende som Norge. Konseptene er også unike, da det er første gang et medlemsland har leid et fartøy som bidrag til Frontex. Det er også første gang en veldedig organisasjon, Redningsselskapet, har vært involvert i samarbeid med nasjonale myndigheter om bidrag.

Bidragene til Frontex’ operasjoner i Middelhavet har medført en kostnad på 182,2 mill. kr etter at refusjonene fra Frontex er medregnet. I tillegg kommer frigjort kapasitet fra politiet til denne tjenesten. Norge har bidratt med 65 årsverk til operasjonene i 2017, der bidraget fra politiet utgjør 30,5 årsverk. Det er nå naturlig at andre land går inn med sine bidrag, etter at Norge har tatt et så stort ansvar over lang tid, på samme vis som man f.eks. har rullert i anti-piratoperasjonene i Adenbukta.

Jeg vil i likhet med representanten Bøhler fremheve verdien av bidraget Norge har gitt til disse operasjonene. Det gjelder ikke minst mannskapene fra politi, forsvar, rederi og redningsselskap som har påtatt seg tjeneste i et krevende oppdrag. Skussmålene vi har fått, har vært gode, og det er betryggende å vite at Norge, når situasjonen krever det, kan bidra på profesjonelt vis. I så måte skylder vi alle som har vært involvert i å bidra, en stor takk.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret. Det er veldig stor enighet om den rosen justisministeren gir til den innsatsen som er gjort i Middelhavet, og dem som har jobbet der. Så det er jeg 100 pst. enig i.

Det jeg skulle ønske at vi kunne legge større vekt på, er at det oppdraget de har hatt, nå har svingt fra redningsoperasjoner – som statsråden viste til at det har blitt færre av – til at de driver mer grensekontroll. Derfor har innsatsen når det gjelder menneskesmuglere, og innsatsen når det gjelder narkotikasmugling og annen kriminalitet blitt en større del og viktigere i det oppdraget. Der har Norge et genuint konsept ved den blandingen av politi, sjøforsvar og sivile som er i Triton, og det er de som har levert flest bevis til italienske myndigheter når det gjelder å få pådømt menneskesmuglere.

Når det gjelder Norges innsats mot menneskesmugling, som er avgjørende for hvordan det skal gå med immigrasjonen til Europa framover: Vil ikke statsråden legge større vekt på det i vurderingen av vårt bidrag?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Som jeg gjorde rede for i mitt opprinnelige svar, har forutsetningene endret seg, men desto viktigere har altså Norge i et solidarisk perspektiv bidratt og bidratt stort, utover det som kanskje mange kunne forvente av Norge, med den innsatsen vi har vist og gjort på vegne av Frontex i Middelhavet. Da er tiden kommet for at andre tar den stafettpinnen videre. Norge har stilt opp. Vi har gjort vårt. Vi har tatt ansvar. Det må vi også forvente at andre europeiske land gjør. Da er det naturlig at vi nå faser ut oppdraget i Middelhavet, som vi viser til i statsbudsjettet.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker også for tilleggssvaret og forstår at det ligger en vilje til å bidra bak, selv om man nå vil avslutte.

Det som er spørsmålet, er om noen tar den stafettpinnen videre, for det Norge har stilt opp med, har vært det største skipet nå. Det skipet har, som sagt, hatt en sammensetning når det gjelder kompetanse – politi og sjøforsvar – som gjør at man har bidratt mest til å avsløre menneskesmuglere og hjelpe italienske myndigheter i det arbeidet som også er så viktig for oss her i Norge. For dette avgjør jo hvordan vi skal håndtere immigrasjonen til Europa og grensekontrollen.

Spørsmålet er: Hvis man er opptatt av dette, burde man diskutere med Frontex om det er noen som tar den stafettpinnen videre, og eventuelt om Frontex vil bidra med mer for å opprettholde det norske bidraget enn de har gjort til nå, altså at kostnadene for Norge kan bli redusert. For vi har siden sommeren 2015 bygd opp en stor kompetanse – også hos dem som styrer dette fra Kripos her i Norge – som vi burde tenke på hvordan vi skal videreføre.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Ja, det er korrekt som representanten Bøhler sier, at vi har bygd opp en god kompetanse. Det har vært dyktige mannskaper som har utført sitt oppdrag i Middelhavet. Men som jeg gjorde rede for, er det naturlig at Norge nå gir den stafettpinnen videre til andre som på vegne av Frontex kan utføre de aksjonene som er nødvendige ut fra interessen om å ivareta disse grensene.

Det er slik at Norge avslutter jo ikke alle bidrag til Frontex. Vi vil bidra på andre måter, og Norge kommer solidarisk til å stille opp også videre på dertil egnet vis og bidra inn i Frontex’ operasjoner. Det må Norge fortsette å gjøre. Det er bare ikke naturlig å videreføre det i den formen som vi har hatt det så langt. Men Norge vil stille opp, og vi vil bidra der det er naturlig.

Spørsmål 12

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) []: «I Dagsnytt 18 den 8. november bekreftet justisministeren at generell bevæpning vil innebære et pålegg om å være bevæpnet for politiet. Også i møte med skoler og barnehager. På konkret spørsmål om politiet også skal måtte bære våpen i møte med barnehagebarn dersom politiet bevæpnes, uttalte statsråden at «det tror jeg vi finner gode retningslinjer på».

Hvilke retningslinjer ser statsråden for seg, og finnes det andre tilfeller enn i møte med barnehagebarn hvor justisministeren mener det vil være aktuelt med retningslinjer som gjør at politiet ikke skal bære våpen, ved en generell bevæpning av norsk politi?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Jeg oppfatter at representanten Aasen-Svensruds spørsmål gjelder om politiet skal være bevæpnet ved besøk i skoler og barnehager dersom – og jeg understreker dersom – det innføres generell bevæpning. Det er altså et hypotetisk spørsmål, som Stortinget i god tid vil få lov til å ta stilling til.

Men under den midlertidige bevæpningen fra november 2014 til februar 2016 påla Politidirektoratet politidistriktene å vurdere behovet for å bære våpen på grunnlag av risiko- og sårbarhetsanalyser og nevnte spesielt oppdrag som psykiatritransporter, kontakt med pårørende, forebyggende tjeneste og tilstedeværelse på religiøse arenaer. Ved en eventuell bevæpning av politiet i fremtiden vil det bli vurdert om det skal gis nasjonale retningslinjer for når politiet bør unngå å bære våpen. Om politiet i en konkret situasjon skal bære våpen, vil bli avgjort på grunnlag av risiko- og sårbarhetsanalyser.

Jeg understreker igjen at dette altså er en teoretisk problemstilling, som selvfølgelig vil vurderes dersom Stortinget ønsker å innføre generell bevæpning av norsk politi. Det er altså ikke en aktuell problemstilling per i dag. Det kan bli en diskusjon i oppfølgingen av Bevæpningsutvalgets utredning, men det er altså ikke en aktuell problemstilling per nå.

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) []: Forstår jeg justisministeren rett hvis jeg da forstår ham dit hen at han mener at når en generell bevæpning eventuelt pålegges politiet, så mener han at det skal finnes anledninger der politiet ikke trenger å bære våpen? Kan justisministeren utdype i hvilke situasjoner det kan bli aktuelt?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Som jeg viste til i mitt hovedsvar, la man ved den bevæpningen vi hadde fra 2014 til 2016, nettopp til grunn at det var situasjoner, arenaer og plasser hvor politiet ikke bar våpen. Da ble det konkret vist til møter med pårørende, religiøse arenaer osv. Det vil også være naturlig å se på den typen problemstillinger i sammenheng med besøk på en skole eller en barnehage. Men det er naturlig at disse eventuelle retningslinjene må vurderes nasjonalt dersom man innfører generell bevæpning av norsk politi. Det vil være helt naturlig at det gjøres i forbindelse med det. Men jeg vil igjen understreke: Det er en teoretisk problemstilling. Vi er ikke der per nå.

Maria-Karine Aasen-Svensrud (A) []: Mener statsråden da at det ikke er den generelle trusselsituasjonen i landet som skal legge grunnlaget for en generell bevæpning, og at en generell bevæpning kan innføres dersom trusselsituasjonen ikke er så alvorlig at politiet bør bære våpen ved enhver anledning?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det er Stortinget som vedtar politiloven. Det er Stortinget som legger føringer for hvordan bevæpning av norsk politi skal være i fremtiden. Det vil vi få rikelig med anledning til å diskutere i denne salen. Det vil bli lagt frem eventuelle forslag fra regjeringen i oppfølgingen av nettopp utredningen fra Bevæpningsutvalget. I den sammenheng vil det være helt naturlig at man tar stilling til nettopp den typen problemstillinger som representanten Aasen-Svensrud tar opp. Det vil være svært naturlig at man gjennom drøftinger i denne salen og i komiteen legger til grunn en forståelse av hvordan et slikt eventuelt regelverk skal utformes. Noe annet ville være helt unaturlig.

Spørsmål 13

Kjersti Toppe (Sp) []: «Ny akuttmedisinforskrift set krav om at ambulansar skal vere bemanna med to personar, begge må ha sertifikat for køyretøyet og kompetansebevis som førar av utrykkingskøyretøy. Kravet gjer at lærlingar ikkje lenger kan vere fast bemanning av ambulansar. Fagleg råd for helse- og oppvekstfag har føreslått ein ny utdanningsmodell som ivaretek forskrifta og sikrar at lærlingar kan bemanne ambulansen.

Vil statsråden sørgje for at det snarast mogleg vert innført ein slik utdanningsmodell for ambulansearbeidarfaget?»

Statsråd Henrik Asheim []: Kunnskapsdepartementet sendte 5. mai forslag til endringer i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen på høring. Den 5. september ble høringen avsluttet, og jeg tar sikte på å fatte beslutning om endringer i den yrkesfaglige strukturen tidlig i 2018. Etter ønske fra partene i arbeidslivet i Faglig råd for helse- og oppvekstfag ble det besluttet at endringsforslag for ambulansefaget skulle behandles i en egen prosess.

Innholdet i ambulansefaget har i stor grad vært innrettet for å gi elever og lærlinger kompetanse til å kunne hjelpe akutt syke eller skadde pasienter. Ambulansetjenesten vil fortsatt ha en meget sentral rolle i akuttmedisinske behandlingskjeder. Det er derfor viktig at ambulansefaget fortsatt gir god, grunnleggende akuttmedisinsk kompetanse, og at de operative delene av faget understøtter dette.

Imidlertid er det viktig at innholdet i læreplanen gjennomgås med tanke på at ambulansetjenesten også deltar i pasientforløp hvor pasienten har en tilstand som gjør det mulig å gi tilbud i hjemmet eller i kommunehelsetjenesten i samsvar med bl.a. målene i samhandlingsreformen.

Dette stiller nye og store krav til personellets kompetanse. Med bakgrunn i dette har Faglig råd for helse- og oppvekstfag foreslått en ny opplæringsmodell for ambulansefaget som gir nødvendige rammer for å kunne oppdatere det faglige innholdet i samsvar med fagets behov for faglig utvikling.

Utdanningsdirektoratet vil sende forslag til endringer i opplæringsmodellen for ambulansefaget på høring ganske snart. Det forslaget vil også omfatte spørsmålet om sertifikater for utrykningskjøretøy. På bakgrunn av høringen vil det bli tatt stilling til innretningen av ny opplæringsmodell for den yrkesfaglige utdanningen i ambulansefaget.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret.

Det er stor bekymring i helseføretaka for at dette har tatt så lang tid. Eg har eit brev som er sendt til Utdanningsdirektoratet 18. oktober i år, der helseføretaka uttrykkjer si store bekymring for framtida for fagutdanninga for ambulansearbeidarfaget. Dei er heilt tydelege på at ein no treng ein permanent modell for dette faget, der ein utvidar utdanningstida til fem år, slik at ein får kompetansebevis for utrykkingskøyretøy og sertifikat som ein del av utdanninga. No forstår eg at dette vil verta sendt ut på høyring, men det er interessant å vita om statsråden og regjeringa ser dette behovet og er positive til ein slik modell – og at det vert ein av dei viktige tinga som vert utgreidde.

Statsråd Henrik Asheim []: Dette er et innspill som også får konsekvenser i den forstand at jeg mener at de økonomiske og administrative konsekvensene av å utvide opplæringstiden for ambulanseutdanningen skal ut på høring. Derfor tror jeg det er veldig dumt om jeg fra Stortingets talerstol nå forhåndskonkluderer på noe av dette. Det er trukket frem absolutt viktige og gode innspill som vi nettopp må behandle på en skikkelig måte. Jeg forstår også representantens utålmodighet i saken. Derfor har vi også varslet at dette skal på høring relativt raskt, jeg har ikke en eksakt dato her nå, men det skal ut på høring, og det vil være god anledning til å uttale seg i den saken.

Kjersti Toppe (Sp) []: Akuttmedisinforskrifta vart vedteken i 2015, og det var da ein overgangsperiode på tre år, så dette er ikkje ei ny problemstilling. Vi er komne til 2017, endringsforslaget frå Fagleg råd for helse- og oppvekstfag vart overlevert til Utdanningsdirektoratet for eitt og eit halvt år sidan. Helseføretaka er no bekymra for rekrutteringa. Det er veldig alvorleg dersom ein får ein svikt, at lærlingar ikkje lenger kan jobba på ambulansen, og det ikkje finst anna personell for ein avgjerande del av helsetenesta vår. Spørsmålet er: Er det slik at utdanningsstyresmaktene her har vist at dei ikkje prioriterer prehospitale tenester og akuttmedisin på same måten som ein gjer gjennom Nasjonal helse- og sjukehusplan?

Statsråd Henrik Asheim []: Nei, det vil jeg bestemt si at ikke stemmer. Forslaget om nye opplæringsmodeller i ambulansefaget er ikke bare et forslag om endring av struktur. Forslaget fra Faglig råd for helse- og oppvekstfag går også utover dagens rammer for videregående opplæring og vil, slik forslaget er utformet, kunne innebære en utvidelse av kostnader til opplæring i ambulansefaget. Forslaget har derfor, mener jeg, krevd ekstra behandling i departementet sammenlignet med de andre forslagene og strukturendringene som har kommet i forbindelse med gjennomgang av tilbudsstrukturen. Det er grunnen til at vi har vært nødt til å jobbe litt ekstra med dette. Men som sagt vil dette komme på høring snarlig, og jeg er helt sikker på at det også vil komme opp i Stortinget.

Spørsmål 14

Martin Henriksen (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kunnskapsministeren:

«Det har over flere år blitt stilt spørsmål ved om NDLA-modellen er den beste for å sikre digitale læremidler i skolen. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vedtok våren 2017 en klar forventning om at kunnskapsministeren skulle adressere problemstillingen i regjeringas IKT-strategi. Det har ikke skjedd.

Vil statsråden nå gå i dialog med KS og fylkeskommunene om hvordan utvikling og innkjøp av digitale læringsressurser og læremidler i grunnopplæringa best kan organiseres?»

Statsråd Henrik Asheim []: NDLA er et fylkeskommunalt samarbeid som kjøper og utvikler digitale læremidler til bruk i norsk videregående skole på oppdrag fra 18 fylkeskommuner. NDLA er fullt ut finansiert av fylkeskommunene, og hver fylkeskommune i samarbeidet bidrar med om lag 20 pst. av de midlene hver fylkeskommune har satt av til læremidler, fra egen rammebevilgning.

Opplæringsloven legger ansvaret for innkjøp av læremidler på skoleeierne. Staten har ikke øremerket midler til læremidler, og det er i dag ingen godkjenningsordning for læremidler. NDLA har videre blitt vurdert av ESA, EFTAs overvåkingsorgan. ESA konkluderte med at NDLA ikke er i strid med statsstøtteregelverket. Med dagens regler er det derfor ingenting jeg som kunnskapsminister kan gjøre direkte med NDLA.

I digitaliseringsstrategien er det et mål at det skal finnes et rikt tilfang av digitale læremidler som kan tilpasses behovene til den enkelte elev. Strategien beskriver både NDLA og ulike måter staten kan finansiere utvikling av digitale læremidler på, slik at denne målsettingen kan nås. Der erkjenner vi at det er et dilemma at offentlige gratislæremidler kan undergrave et kommersielt læremiddelmarked. Samtidig er det slik at kommersielle og offentlig finansierte læremidler også i fremtiden må kunne leve side om side. I tillegg skriver vi i strategien at regjeringen vil bidra til å utvikle et system for å stimulere til god kvalitet på læremidler, herunder vurdere lov- og regelverk og markedet for digitale læremidler. Dette vil vi naturligvis gjøre i dialog med KS, skoleeierne og øvrige berørte parter og aktører i sektoren.

Det frie læremiddelmarkedet er en forutsetning for innovasjon og mangfold i læremidler. Samtidig mener jeg at staten har en legitim og viktig rolle i å støtte utviklingen av læremidler innenfor fag og områder der det ikke er grunnlag for kommersiell utvikling. Vi kan også bidra til å stimulere til økt kvalitet i læremidlene. Vi har derfor tiltak i strategien for å styrke tilbudssiden, bl.a. gjennom tilskuddsordningen for læremiddelutvikling, og vi har tiltak som skal gi skolene og lærerne bedre verktøy for å velge og etterspørre gode læremidler.

Martin Henriksen (A) []: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg synes det er bra at han erkjenner dilemmaet.

Han skyver jo fylkeskommunene foran seg her. Jeg vil bare minne statsråden om at når han gjør det, var det altså han selv som på eget initiativ innkalte til et møte med tre statsråder, politiet og Oslo kommune om en enkelthendelse i Oslo. Så etter hans egen standard burde dette absolutt kvalifisere til at kunnskapsministeren engasjerer seg.

Det har blitt stilt kritiske spørsmål ved NDLA over en lengre periode. Det store spørsmålet nå er ikke hvilke interne endringer NDLA gjør, men hvordan man kan sikre at elever i både videregående og grunnskolen får de best mulige digitale læremidlene og læringsressursene. Det er et ansvar som ikke bare kommunene eller fylkeskommunene har. Det er også et ansvar for Stortinget og for statsråden.

Nå mener enkelte at samme type modell burde innføres for grunnskolen, der markedet er relativt velfungerende. Jeg vil spørre kunnskapsministeren om han mener at den type modell er velegnet og formålstjenlig også i grunnskolen, eller om han mener at arbeidet kan organiseres bedre begge steder.

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg skal helt ærlig innrømme at noen av de sakene som har blitt avdekket om måten også NDLA – i alle fall angivelig, gjennom en rapport – har operert, illustrerer for meg noe av problemet med at så mange fylkeskommuner går sammen, som en så stor nærmest monopolist, for å kjøpe inn læremidler. Det kan skape store utfordringer.

Som jeg sa i mitt første innlegg, har ESA prøvd dette i domstolen og slått fast at det er i tråd med konkurransevilkårene. I tillegg er det slik at fylkeskommunene – jeg tror ganske mange av dem styres av Henriksens eget parti – har gått sammen om å kjøpe inn læremidler på denne måten fordi det for dem naturligvis er en effektiv og god måte å kjøpe inn læremidler på. Dermed er det faktisk litt krevende som statsråd å gå inn og enten skulle nekte fylkeskommunene å gjøre det, eller mene veldig mye om hvordan de velger å kjøpe inn læremidler. Men det jeg er veldig opptatt av, er at hvis fylkene skal fortsette å organisere innkjøp på denne måten, må det skje med åpne konkurranseforhold og med åpenhet rundt kontraktinngåelser.

Martin Henriksen (A) []: Jeg er glad for en del av de tingene kunnskapsministeren nå sier, at han peker på utfordringer. Det er klart at NDLA er et fylkeskommunalt samarbeid, og jeg ber ikke kunnskapsministeren om å gå inn og nekte fylkeskommunene å gjøre noe, men vi ønsker at kunnskapsministeren skal kunne gå i dialog med fylkeskommunene og KS. Vi ønsker at han går i dialog og også lager en strategi, for vi står nå ved et veiskille. I forbindelse med fagfornyelsen vil det bli utarbeidet nye læremidler i alle fag, både digitalt og tradisjonelt. Derfor haster det å få en avklaring av hvordan vi sørger for at det utvikles moderne pedagogiske læremidler i et velfungerende marked, åpent tilgjengelig, sånn at elevene får de beste læremidlene man kan få, og at det er valgfrihet for lærerne. Jeg mener at det er behov for en egen strategi for dette. Digitaliseringsstrategien til regjeringa var lite forpliktende, det fulgte ikke penger med.

Spørsmålet er egentlig: Er kunnskapsministeren åpen for å ta initiativ til en digitaliseringsstrategi for utvikling av læremidler i grunnskolen og videregående? I så fall vil han få Arbeiderpartiets helhjertede støtte til det.

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg må begynne med å si at jeg er helt uenig i at denne strategien er lite forpliktende, og jeg har ikke hørt representanten eller andre fra Arbeiderpartiet foreslå å endre på at det er skoleeierne som kjøper inn læremateriellet. Jeg tror faktisk det skaper en sterkere forankring ute i den enkelte kommune – i det enkelte fylke også – på hvilke læremidler som brukes. Da er spørsmålet hvor langt vi skal gå fra nasjonale myndigheter for å ta kontroll over eller overstyre det. Jeg mener allikevel at det finnes ganske mange interessante eksempler, også fra andre land, på måter man har funnet delingsplattformer som gjør at digitale verktøy kan brukes.

Vi kommer til å jobbe kontinuerlig med digitalisering også i skolen. Som representanten helt riktig påpeker, utfordrer også fagfornyelsen mange av disse diskusjonene. Det er vanskelig for meg nå å slå fast akkurat hvordan vi skal gjøre det, men jeg er absolutt interessert i å se på hvordan vi kan skape en sunn konkurranse og et sunt marked, også for dem som ønsker å komme inn og konkurrere, selv om fylkeskommunene i dag kjøper inn sammen.

Spørsmål 15

Nina Sandberg (A) []: Jeg tillater meg å stille dette spørsmålet til statsråden:

«Begrunnet i nedgangen i utenlandsstudenter, og at Høyres satsing på BRICS-landene tilsynelatende ikke har gitt store resultater i antallet innreisende studenter, og at NORPART ikke kommer ordentlig i gang før etter 2018, hva vil regjeringen gjøre for at flere studenter fra utviklingsland skal komme til Norge for å studere?»

Statsråd Henrik Asheim []: Før jeg kommer inn på NORPART-programmet spesielt, vil jeg komme med en faktaopplysning knyttet til antall studenter fra utviklingsland ved norske universiteter og høyskoler. Rapporteringen viser at det i 2015 var 8 350 studenter fra utviklingsland i Norge, mens tallet for 2016 var 9 017 – altså en økning på 8 pst. Tallene for 2017 har jeg naturlig nok ikke klare ennå. Så vet jeg at disse tallene er komplekse, og det kan også skyldes tilflytting til Norge. Men det er viktig å ha dette med som bakgrunnsinformasjon når en skal diskutere antall studenter fra utviklingsland til Norge.

Stortinget vedtok i 2015 å erstatte kvoteordningen for studenter fra utviklingsland, land på Vest-Balkan, i Øst-Europa og i Sentral-Asia med programmer som støtter institusjonelt utdanningssamarbeid og studentmobilitet. De nye programmene er utviklet for å bygge tydeligere opp om både utviklingspolitiske og kunnskapspolitiske formål i utdanningssamarbeidet med utviklingsland.

Deler av de frigjorte midlene går til tiltak under Panorama-strategien for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med Brasil, India, Japan, Kina, Russland og Sør-Afrika – de såkalte BRIKS-landene pluss Japan. Gjennom programmet UTFORSK og INTPART støttes bl.a. studentmobilitet med disse landene.

Den største delen av de frigjorte midlene fra kvoteordningen går til norsk partnerskapsprogram for globalt akademisk samarbeid, NORPART, som finansierer prosjektsamarbeid og omfattende studentmobilitet med utviklingsland utenfor BRIKS-landene. NORPART støtter forpliktende institusjonelt akademisk samarbeid og gjensidig studentmobilitet mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og utviklingsland. I tråd med, den gang, kirke- utdannings- og forskningskomiteens innstilling er studentutveksling gjennom akademisk partnerskap et kjerneelement i programmet med stor vekt på stipendiering av studenter fra utviklingsland i Norge. Studentene vil for en stor del komme fra de samme landene som under kvoteordningen, som Etiopia, Ghana og Zambia.

NORPART legger til rette for at antall studenter som kommer til Norge fra utviklingsland, på sikt skal kunne ligge på samme nivå som under kvoteordningen, avhengig av størrelsen på fremtidige bevilgninger. Imidlertid vil hvert enkelt opphold normalt være av kortere varighet.

Representanten Sandberg viser til at programmet «ikke kommer ordentlig i gang før etter 2018». Etter to utlysningsrunder i 2016 er det imidlertid allerede fordelt ca. 98 mill. kr til langsiktige samarbeidsprosjekter mellom institusjoner i Norge og i utviklingsland og videre ca. 2,5 mill. kr i prosjektutviklingsmidler, altså i sum over 100 mill. kr. Det tar riktignok tid før midlene får full virkning, og det er først nå i høst at det for alvor har begynt å komme studenter til Norge som resultat av prosjektene som fikk midler for over et år siden.

Nina Sandberg (A) []: Takk for svaret.

Jeg baserer meg på statistikk, som viser nedgang, og også på konkrete henvendelser fra læresteder, som sier det samme. Dette kvoteprogrammet hadde to viktige tilleggsfunksjoner. Det var en måte å drive bistand på. En klar majoritet av plassene gikk til det globale sør, og det ga ubemidlede studenter en mulighet for å komme hit for å studere. Flertallet returnerte etter et studium og bidro til kompetansebygging i hjemlandet. For det andre var det en måte å få norske institusjoner til å lære på, læresteder som f.eks. Høgskolen i Oslo og Akershus, som ikke lenger har noen afrikanske studenter på sine mastere, f.eks. denne som handler om flerkulturell og internasjonal utdanning. Vi mister verdifull kompetanse og perspektiver når disse studentene forsvinner som følge av at kvoteordningen blir lagt ned. Så oppfølgingsspørsmålet mitt blir: På hvilken måte vil regjeringens strategier for studentutveksling ivareta disse viktige hensynene?

Statsråd Henrik Asheim []: I kvalitetsmeldingen, altså Meld. St. 16 for 2016–2017, Kultur for kvalitet i høyere utdanning, redegjorde vi også for at noe av problemet med kvotesystemet nettopp var at ikke så mange reiste tilbake og tok med seg kompetanse til hjemlandet. Det er noe vi ønsker å få til bedre.

Det andre er at grunnen til at tempoet går noe sakte, er naturligvis at de som har vært involvert i dette kvotesystemet, skal få fullføre utdanningen sin før dette sakte, men sikkert fases over til en ny måte å ordne det på. Derfor vil det ta litt tid, men man ser altså at utviklingen går bra.

Det tredje er at jeg tror veldig på at et samarbeid som i tettere grad knytter institusjonene sammen, vil forankre dette bedre ute på det enkelte lærested. Det igjen vil både føre til en bedre utdanning, kanskje en bedre utveksling, og sørge for at flere av de studentene som vi ønsker å tiltrekke oss fra nettopp disse landene og gi en god kompetanse og utdanning, faktisk får det gjennom en bedre kvalitet enn det som det gamle kvotesystemet hadde.

Nina Sandberg (A) []: Det har vært litt uklart for Stortinget hva regjeringen får ut av denne Panorama-satsingen. Selv om statsråden nå måtte holde fast på at den fungerer, til tross for at studenttallet går ned både blant dem som reiser ut, og dem som kommer tilbake fra BRIKS-landene, viser jo nedgangen at det har vært viktig å spørre hvorfor regjeringen spisser satsingen på noen få land. Men når halve reduksjonen i antall utenlandsstudenter skyldes at det kommer færre fra Afrika, er mitt siste spørsmål om dette er en villet politikk fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. I så fall fungerer ordningen bra. Men vi i Arbeiderpartiet ønsker ikke dette. Jeg vil be statsråden være tydelig i sitt svar: Hva gjør regjeringen for at det skal bli flere og ikke færre studenter fra det globale sør?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg kan for det første slå klart fast at det er en ønsket utvikling at vi skal tiltrekke oss også flere studenter fra disse landene. Når vi gikk bort fra kvoteordningen, var det nettopp fordi vi så at den ikke hadde den funksjonen som jeg tror representanten Sandberg og jeg ønsker, nemlig at disse skal komme til Norge, få en god utdanning og ta med seg verdier, verdiskaping og kunnskap tilbake til hjemlandet sitt.

Så er det sånn at prosjektutdelingen i 2016 viste stort engasjement fra sektoren og svært mange gode prosjektsøknader, og vi ser at aktiviteten under de prosjektene som er tildelt støtte, er stor, og vi forventer at det vil gi økning i antall studenter fra utviklingsland til Norge. Dette er noe vi kommer til å følge ganske nøye også fremover.

Men det er altså slik at formålet med denne endringen, som fikk bred tilslutning også i denne sal, er nettopp å sørge for et bedre system enn det som kvoteordningen opprinnelig var.

Presidenten: Då er dagens ordinære spørjetime slutt.