Stortinget - Møte mandag den 11. desember 2017

Dato: 11.12.2017
President: Olemic Thommessen
Dokument: (Innst. 60 S (2017–2018), jf. Dokument 8:17 LS (2017–2018))

Søk

Innhald

Sak nr. 8 [18:09:31]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Solfrid Lerbrekk og Nicholas Wilkinson om å sikre økonomisk trygghet for foreldre til alvorlig syke barn gjennom pleiepengeordningen (Innst. 60 S (2017–2018), jf. Dokument 8:17 LS (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Atle Simonsen (FrP) [] (ordfører for sakene): Som saksordfører for disse sakene vil jeg først takke komiteen for et godt arbeid med dem.

Først er det på sin plass å komme med litt historikk. Pleiepengeordningen har i en årrekke vært for dem som skal erstatte arbeidsinntekt for pleie av et sykt barn i en begrenset periode. For dem som har hatt behov utover dette, har det vært omsorgslønn som har vært løsningen.

Med Fremskrittspartiets Robert Eriksson i regjeringen ble det fart på en utvidelse og en forbedring av pleiepengeordningen. Den blå-blå regjeringen har lagt fram – og fått innført fra oktober i år – en betydelig utvidelse av ordningen, en utvidelse vi har kjempet for i mange år, men som den rød-grønne regjeringen ikke viste det samme engasjementet for.

Nå er det slik at man får pleiepenger hvis man har omsorg for alvorlig sykt barn. Barn som trenger å ha foreldrene med seg på helseinstitusjon, eller som trenger kontinuerlig tilsyn og pleie, er omfattet av den nye ordningen.

Den gamle ordningen ble oppfattet som urettferdig og uforutsigbar. Varig syke barn falt utenfor ordningen, det var strenge sykdomskrav, og aldersgrensen var 12 år.

Den nye ordningen gir pleiepenger til dobbelt så mange familier. En snakker faktisk om 8 000–9 000 flere barn som får støtten det er å ha foreldrenes trygge omsorg. Det er familier som tidligere har gått inn og ut av ordningen. Nå inkluderer ordningen varig syke barn, det strenge sykdomskravet er lempet på, og aldersgrensen er økt til 18 år. Vi innfører også en unntaksregel etter 1 300 dager ved livstruende sykdom.

Men denne debatten dreier seg først og fremst om alvorlig syke barn og deres familier – mennesker, ikke millioner, som statsministeren ville sagt.

Det er kanskje litt rart at jeg må begynne innlegget på den måten, for det er jo åpenbart at alle som er her, forsøker å finne den beste løsningen for de familiene som har et alvorlig sykt barn. Samtidig har mye av debatten dreid seg om penger – hvor mye, hvor lenge, hvem som kvalifiserer, og for noen også hvor mye dette skal koste.

For meg dreier det seg om at samfunnet tar vare på dem som trenger det mest. Det dreier seg om å støtte familier, samtidig som vi er tindrende klar på at pleiepenger ikke løser alle problemer, for pleiepenger gjør ingen barn friske, pleiepenger hjelper familier til selv å kunne gi sine barn nødvendig pleie og omsorg. Disse familiene fortjener all mulig ros og ære for den innsatsen de gjør. Jeg tror ingen som ikke selv har vært i samme situasjon, fullt ut forstår hvordan disse har det, og hvordan det er å bli ufrivillig ekspert på sykdom og pleie, slik som disse foreldrene blir. Vi vet likevel at de som får syke barn, ofte settes under et enormt press selv. Mange med syke barn blir selv syke og slitne. Dess lenger ungene er syke, dess større er risikoen for familien.

Opposisjonen har i denne saken påtatt seg en rolle som dreier seg om å gi mest mulig til dem som er berørt av dette, og kanskje det er riktig. Selv er jeg usikker på om det er bra at mor og far får betalt for å være utenfor arbeidslivet, kanskje så lenge som i 18 år. Jeg er usikker på om det er bra for familien at mor eller far bruker all sin tid, år etter år, på å pleie sitt barn. Men jeg er sikker på én ting: Et slikt forslag kan vi ikke bare vedta uten å ha sett på konsekvensene av det. At det offentlige har et ansvar for å stille opp for dem som er rammet, er helt åpenbart, men er det riktig å gi 100 pst. lønn til foreldre i opptil 18 år? Er det riktig å innføre en ytelse som kan gis til familier i hele EØS-området etter kun fire ukers arbeid i Norge, som kan bety at en litauisk arbeider med et alvorlig sykt barn kan få så mye som en halv million kroner av Norge i 18 år? Vil foreldre med syke barn stille bakerst i køen når de søker jobb når barnet har begynt å bli friskt?

Hvis vi innfører en statlig pleielønn – for det er det denne diskusjonen i realiteten handler om nå – hvordan vil det gripe inn i det kommunale ansvaret?

Det er mange uavklarte sider ved denne saken. Vi ønsker alle den beste pleien for syke barn, vi ønsker alle at foreldre skal kunne ta seg av syke barn. Jeg er glad for at vi har fått innført en ordning for pleiepenger som er dobbelt så god som den forrige, som dobbelt så mange blir omfattet av, og at det blir utbetalt dobbelt så mye penger som tidligere.

Ordningen i dag er en veldig god ordning. Heldigvis vil de aller fleste som opplever et alvorlig sykt barn, få dekket sitt behov gjennom denne nye ordningen. Opposisjonen synes å ha glemt at de ikke ville bedre denne ordningen i løpet av åtte år i regjering. Isteden velger opposisjonen å fremme et forslag om en utvidelse, nærmest uten avgrensning i tid, uten å vite om konsekvensene, i 18 år og i noen tilfeller mer. Opposisjonen velger å fremme konkrete forslag helt uten å ta inn over seg at forslagene kan ha utilsiktede negative konsekvenser, og jeg synes forslaget om å gjøre dette uten en utredning er uansvarlig. Samtidig er jeg mer enn gjerne med på å få alle sider ved forslaget på bordet, og på den måten kan vi gjøre det som er riktig.

Jeg vil gjerne ta opp forslagene som Fremskrittspartiet står bak i sak nr. 7.

Presidenten: Representanten Atle Simonsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Lise Christoffersen (A) []: La meg få lov til å takke forslagsstillerne for å ta opp denne viktige saken. Da Stortinget i forrige periode behandlet forslag til endringer i pleiepengeordningen, var alle partier fornøyd med at flere fikk tilgang til pleiepenger. Det gjaldt 8 000–9 000 nye mottakere, som det ble sagt her, men det gjensto noen svært sårbare brukere som ikke ble omfattet, nemlig dem som har varig syke barn med stort pleiebehov. Dagens behandling vil forhåpentlig sørge for at de heretter også skal omfattes. Det gjelder ikke veldig mange, men er desto viktigere for dem det gjelder.

Arbeiderpartiet er enig med regjeringa i at alle ordninger, også pleiepengeordningen, må ha noen rammer. Spørsmålet er hvor grensene skal gå. Statsråden sier i sitt svar til komiteen at hun vil minne om at det var et enstemmig storting som vedtok å erstatte den tidligere pleiepengeordningen med den nye ordningen våren 2017. Det er en sannhet med modifikasjoner. Arbeiderpartiet fremmet ved forrige behandling to forslag. Det ene var at det skulle gjøres unntak fra aldersgrensa på 18 år for å motta pleiepenger for mennesker med utviklingshemning. Det andre var at foreldre til barn som har hatt en alvorlig, livstruende lidelse og brukt opp retten til pleiepenger, skal gis ny pleiepengeperiode dersom barnet får tilbakefall eller en ny diagnose som utløser rett til pleiepenger. Begge disse forslagene ble nedstemt. Deretter stemte vi for flertallsinnstillinga den gangen, slik resten av Stortinget gjorde, men det betyr altså ikke at vi mente at det var en helt optimal løsning.

I mellomtida har det vært valg, Stortinget har fått en ny sammensetning og regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet er svekket. De partiene som ønsket en annen innretning på pleiepengeordningen, er styrket. Det åpner for nye muligheter til å styrke pleiepengeordningen. Vi så det i budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Der ble pleiepengeordningen styrket med 61 mill. kr, og størsteparten går til å dekke en dekning på 100 pst. i hele perioden på 1 300 dager, istedenfor som nå, et kutt fra 100 pst. til 66 pst. etter ett år. Arbeiderpartiet stiller seg bak budsjettkameratene når det gjelder dette. Vi er dessuten svært fornøyd med at vårt forslag fra forrige periode om å unnta barn med psykisk utviklingshemning fra 18-årsgrensa, nå er tatt inn i budsjettforliket.

Arbeidslinja har vært et argument for regjeringa mot å gi 100 pst. dekning. Arbeiderpartiet er enig i at det skal lønne seg å jobbe, og minner om at arbeidslinja var et begrep som ble innført på vår vakt allerede under Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, med Grete Knudsen som sosialminister, på første halvdel av 1990-tallet. Arbeidslinja skulle etter vår definisjon være en rettighet og en mulighet. Under borgerlige regjeringer er innholdet vridd mer i retning av å være pisk og sanksjoner, med tilhørende tap av rettigheter, og vi ser det også i denne saken om pleiepenger. Arbeiderpartiet beklager det. Dette gjelder barnefamilier i en ekstrem situasjon, det handler om liv og død.

Sammen med Senterpartiet og forslagsstillerne fra SV står Arbeiderpartiet bak komiteens innstilling, der vi vil tette de hullene som gjenstår etter budsjettforliket. Det gjelder først og fremst unntaket fra femårsregelen. Det skal, etter komiteens innstilling, også gjelde barn med en kronisk lidelse, i tråd med det forslaget vi fremmet i forrige periode. Det må være pleiebehovet, ikke om sykdommen er akutt eller kronisk, som gjelder. Beviset på det fikk vi da Stortinget arrangerte høring om representantforslaget. Tunge medisinske miljøer ga klar tilbakemelding: For noen er det helt nødvendig at foreldrene er til stede, både hjemme og ved innleggelse på sjukehus. Ved kompliserte diagnoser er det foreldrene som noen ganger har den beste kunnskapen, og det kan faktisk handle om liv eller død.

I slike høringer får vi saklige innspill, så også i denne saken, og det gjør derfor et enormt inntrykk når foreldre som lever i unntakstilstand døgnet rundt, brister i gråt under høringen og spør hvordan vi tror de skal klare seg når pleiepengene faller bort. De ville gitt hva som helst for å kunne gå på jobb, men de kan ikke. Det handler om liv eller død.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmer forslag som tar hensyn også til disse foreldrene. Høyre og Fremskrittspartiet går imot. Hva Venstre gjør, vet vi ikke. Kristelig Folkeparti fremmer forslag i riktig retning. Det tar riktignok litt mer tid enn vårt forslag, men faller vårt opprinnelige forslag, stemmer vi altså subsidiært for Kristelig Folkepartis. Det er nest best, og vi har fortsatt tid før den første femårsperioden utløper.

Så har jeg lyst til å stille et kort spørsmål til saksordføreren, som nevnte at en ikke hadde utredet negative konsekvenser av flertallets forslag. Men der posisjonen i dag altså stemmer imot § 9-10 nytt tredje ledd og mot § 9-12 første ledd, så stemmer de i morgen for akkurat det samme, fremmet av dem selv, så det skjønner jeg ikke helt.

Presidenten: Tiden er ute.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg tror ingen som ikke har opplevd det selv, vet hvor krevende det er å oppleve at ditt eget barn blir alvorlig syk. Derfor har innføringen av pleiepenger som en midlertidig kompensasjon for tapt arbeidsinntekt vært viktig. Men mange opplevde at den gamle ordningen var urettferdig og uforutsigbar. Derfor utvidet regjeringen pleiepengeordningen betydelig, slik at rundt 9 000 flere barn og familier kvalifiserte til den. Høyre har nemlig alltid ment at staten ikke skal sørge for alt for alle, men begrenses til å være mye for den som trenger det mest.

Samtidig som vi utvidet ordningen, mente vi at innretningen måtte endres, ikke bare fordi flere får, men også fordi flere får være i ordningen mye lenger enn tidligere. Pleiepenger skal kompensere for tapt arbeidsinntekt ved fravær fra arbeidet i forbindelse med barns sykdom. Men også foreldre til sterkt pleietrengende barn bør ha samme mulighet som andre til å delta i arbeidslivet og ha andre fellesskap og mestringsområder enn familien.

Vi vet, og forskning viser, at det er bra for familien å beholde tilknytningen til arbeidslivet. Det er bra å ha et annet fellesskap utenfor familien, også når – eller kanskje særlig når – man har pleietrengende barn. Tilknytningen til arbeidslivet hindrer isolasjon og bidrar til inkludering i samfunnslivet. Forskning viser nemlig at pårørende er særlig utsatt for fysiske og psykiske helseplager. Mange blir utbrent når de over tid har hatt 100 pst. omsorg for et alvorlig sykt barn som trenger kontinuerlig omsorg og pleie. Også barna kan ha godt av å ha kontakt med skole eller barnehage i gode perioder. Av hensyn til familiene har det altså vært viktig og riktig å avgrense pleiepenger noe og sørge for tilknytning til arbeidslivet i familien. I dag går Arbeiderpartiet og SV vekk fra denne linja.

I brev til Stortinget av 1. februar 2011 skrev daværende arbeids- og inkluderingsminister Hanne Bjurstrøm at det var en forutsetning at tjenestebehov ble ivaretatt ved tilpassede kommunale tjenester i samarbeid med foreldrene, slik at foreldrene kan delta i yrkeslivet. Hun skrev:

«Pleiepenger i varige tilfeller ville innebære risiko for at foreldrene faller ut av arbeidslivet.»

Pårørende blir altså utbrent, utsatt for fysiske og psykiske plager og står i fare for å falle ut av arbeidslivet. I stedet for å innrette pleiepengeordningen med begrensninger for å gi incentiver til å beholde arbeidstilknytning går Arbeiderpartiet og SV inn for å kompensere inntektsbortfall i inntil 18 år. Konsekvensene av dette har ikke vært utredet. Arbeiderpartiet og SV sender altså et klart signal om at foreldre som kan være hjemme, bør være hjemme, i stedet for å beholde en arbeidstilknytning.

I innstillingen argumenteres det med at pleiepenger kun gis for kortere perioder. Men det er etter gamle regler, før den nye pleiepengeordningen. Tidligere hadde foreldre til varig syke barn kun rett til pleiepenger i svært snevre og kortvarige tilfeller. Når vi nå har inkludert varig syke barn og lempet på sykdomskravet, vil mange flere foreldre fylle vilkårene for pleiepenger fram til barnet er 18 år og utover.

Det har ikke vært utredet med tanke på likestilling. For hvem er det som blir hjemme? Det er per i dag 80 pst. kvinner som tar ut omsorgsstønad. Hvilke økonomiske konsekvenser får det for deres pensjon? Hvilke konsekvenser for det for familiens økonomi på sikt? Hvilke konsekvenser får det for integrering? Hvilke konsekvenser har det for forholdet til tilstøtende stønader, kommunale tjenester og robustheten i disse?

Dette er i realiteten å innføre en statlig pleielønn for yrkesaktive. Som et ansvarlig parti kan ikke Høyre støtte dette, når vi allerede vet at også foreldrene er særlig utsatt for fysiske og psykiske helseplager, blir utbrent og faller ut av arbeidslivet. Det er ikke alltid det beste for barnet eller foreldrene at foreldrene står for all pleie over lang tid. Det går Høyre imot, rett og slett av hensyn til familiene det gjelder.

Samtidig støtter Høyre forslagene fra Fremskrittspartiet om videre utredninger av ulike ordninger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke forslagsstillerne fra SV som har fremmet saken. Det har engasjert mange. Pleiepenger er viktig, det gjelder barn med alvorlig sykdom.

Da denne saken ble behandlet i Stortinget i vår, hadde Senterpartiet forslag til forbedringer. Høringen i komiteen har vist behov for ytterligere forbedringer, og foreldre som har alvorlig syke barn, bør slippe å få ytterligere økonomiske bekymringer i tillegg. Når barn blir syke, bør fellesskapet stille opp. Syke barns behov for pleie og omsorg skal dekkes fullt ut av fellesskapet.

I dagens ordning vil man kun få forlenget pleiepengeordningen om barnet på grunn av livstruende sykdom eller skade har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Dette gjelder ikke dersom sykdommen eller skaden er varig. Et barn kan altså være i livsfare på grunn av sin kroniske sykdom, men det er ikke funnet verdig i unntaksbestemmelsen.

Senterpartiet går etter en omfattende behandling i komiteen inn for flere lovendringer som vil gi en økonomisk tryggere ordning til foreldre med alvorlig syke barn. Når det gjelder § 9-10 nytt tredje ledd, om personer med utviklingshemning som har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det etter vårt forslag pleiepenger uten hensyn til aldersgrensen på 18 år.

Det er meget spesielt at Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen går mot denne lovendringen, som er identisk med det som framgår av finanskomiteens Innst. 4 L, som behandles i morgen, under kapittel 10.4 Pleiepenger. I henhold til budsjettavtalen støtter der Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre lovforslaget, og det er derfor ganske spesielt når forrige taler, representanten Heidi Nordby Lunde, sier at Høyre da ikke kan støtte budsjettavtalen og argumenterer med at det ikke er utredet, med konsekvenser og med tall fra Kaasa-utvalget, som på sitt grunnlag kommer til store, svimlende ekstrautgifter.

Videre går Senterpartiet inn for forbedringer knyttet til at pleiepenger skal ytes med 100 pst. etter § 9-15 i inntil 1 300 dager per barn. I dag er perioden 260 dager med 100 pst.

Vi har videre inne forslag om ventedager finansiert av arbeidsgiver. Fram til endring av pleiepengeordningen fra 1. oktober 2017 var det sju ventedager. Senterpartiet ser det som rett å ha fem ventedager per barn før pleieperioden starter, altså fem dager per barn for hele pleiepengeperioden i inntil 18 år. På denne måten vil sykdom for alle barn i denne femdagersperioden bli behandlet likt. Dette vil også forenkle bruken av pleiepengeordningen og redusere statens utgifter.

Videre, dersom begge foreldre har rett til å være til stede hos barnet ved barnets opphold i helseinstitusjon, telles det med én stønadsdag, ikke to, dette fordi det er en ekstra sårbar periode for både barn og foreldre. Det er like rettigheter for lønnsmottakere og sjølstendig næringsdrivende.

Om komiteens innstilling i Innst. 59 L skulle falle ved votering, vil Senterpartiet subsidiært stemme for Kristelig Folkepartis forslag nr. 1–3 til Innst. 60 S, som angår samme realitet. Og videre: Senterpartiet støtter forslag nr. 2, fra SV, til Innst. 59 L, angående ikrafttredelsestidspunktet for lovendringen.

Når det så gjelder Innst. 61 L, som jeg er saksordfører for, er det en samleproposisjon om endringer av lover. Det er en rekke mindre rettelser om inkurier mv. fra en enstemmig komité samt fire lovendringer som har sammenheng med budsjettet for arbeids- og sosialkomiteen i 2018, som behandles i Stortinget fredag 15. i denne måneden. Jeg vil ikke gå inn på de ulike lovendringene, det vil bli nærmere diskutert i forbindelse med budsjettbehandlingen den 15. desember. Derav vil framgå de realiteter som vil få konsekvenser for loven, og partienes standpunkter framgår av innstillingen.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Fyrst av alt vil eg senda ein stor takk til foreldre med alvorleg sjuke barn som midt i livssituasjonar så tøffe at det er vanskeleg for oss å førestilla oss, kjempar ein knallhard kamp for å få retta opp hòla som dagens regjering innførte i pleiepengeordninga.

Med tung støtte frå medisinske fagmiljø og interesseorganisasjonar har dei delt historiene sine. Historiene har vorte delte på høyring, som kronikkar i avisene, som e-post til oss stortingsrepresentantar og i sosiale medium. Ei mor fortel at dei på sjukehuset i førre veka snakka med legen om ustabiliteten og fråværet. Dei diskuterte om pleiepengar kunne vore eit alternativ, men vart samde om ikkje å søkja no fordi barnet ikkje er så sjukt at det er snakk om livet. Dei torde ikkje bruka opp dagane i pleiepengeordninga i tilfelle ho ikkje skulla endrast i dag.

Ei anna mor skriv at guten deira ikkje kjem til å overleva. Dei veit at det kjem nye, tøffe tak, at det kanskje kjem ein fase med utprøvande medisin, og så kjem den lindrande fasen der sonen deira skal døy. Sjølvsagt er dei bekymra: Kjem dei til å ha råd til å vera til stades til siste slutt og gje sonen tryggleik når han skal møta døden? Det er ikkje denne utryggleiken pleiepengeordninga skal skapa.

Då me fremja forslag om å forbetra pleiepengeordninga berre nokre månader etter at ho var vedteken endra, handla det om tre problem med ordninga som tredde i kraft 1. oktober:

  1. Foreldra gjekk frå 100 til 66 pst. inntekt etter eitt år med pleiepengar, og det førte til at folk i ein allereie vanskeleg situasjon vart fattigare.

  2. Opninga for å få pleiepengeordninga i meir enn 1 300 dagar var ikkje berre streng, men òg djupt diskriminerande og uetisk. Barn med livtrugande og kroniske sjukdomar som framleis har behov for pleie frå foreldra, får inga hjelp.

  3. Foreldre til utviklingshemma barn under 18 år fekk ikkje pleiepengar. Dette er personar som er svært sårbare, og som treng sine næraste hjå seg under sjukehusopphald og alvorleg sjukeleie.

Desse tre hòla i ordninga vart beskrivne i høyringa i vår, men vart ikkje tekne på alvor av regjeringa. Då Stortinget vedtok omlegginga av pleiepengeordninga våren 2017, var det samrøystes. Men me minner om at SV samstundes fremja eit meir omfattande forslag som fekk støtte frå Kristeleg Folkeparti og Miljøpartiet Dei Grøne.

Me står bak eit felles forslag med Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Når me etter grundige vurderingar fremjar forslaget vårt som lovforslag heller enn som oppmodingsforslag, er det fordi det er avgjerande for dei familiane som er ramma av hòla i pleiepengeordninga, å få denne saka avklara og verta trygge på at dei ikkje må selja huset eller sjå for seg ei framtid med ein økonomisk utrygg situasjon.

Denne avklaringa kunne dei fått i dag om Kristeleg Folkeparti hadde vore med og røysta for forslaget vårt. At me i staden må venta endå ein runde med lovsak frå regjeringa, er lite tilrådeleg all den tid regjeringa har ei tvilsam historie når det gjeld å følgja opp oppmodingsforslag frå Stortinget. Om Kristeleg Folkeparti no ikkje røystar for vår krystallklare lovendring, men heller fremjar innhaldsmessig heilt likelydande forslag, må Kristeleg Folkeparti lova å sikra og følgja opp ansvaret regjeringa har for at dette faktisk vert gjennomført.

André N. Skjelstad (V) []: Barna våre er det kjæreste vi har, og når de råkes av alvorlig sykdom, er det noe av det vanskeligste vi møter som foreldre. Det er en skjebne som kan ramme flere. Derfor er det viktig at vi har gode støtteordninger for dem som opplever noe en burde vært foruten, å måtte pleie et alvorlig sykt barn.

Pleiepengeordningen som vi har hatt inntil nå, hadde mange svakheter. Foreldre med kronisk syke barn fikk f.eks. ikke pleiepenger, men ble henvist til ordninger som omsorgslønn. I tillegg var ordningen uforutsigbar, og flere opplevde seg urettferdig behandlet når de søkte om pleiepenger. Endringen i pleiepengeordningen som regjeringspartiene og Venstre innførte tidligere i år, var en viktig forbedring av den eksisterende ordningen. Antall tilfeller som ble favnet av pleiepenger, ble doblet, og etter at ordningen trådte i kraft den 1. oktober i år, kunne så mange som 9 000 flere familier motta pleiepenger. Dette representerte en økning på 574 mill. kr. Det er den største satsingen på pleiepenger på flere år.

Samtidig må vi erkjenne at endringene ikke er positive for alle. Det ble innført en tidskontoordning som gjorde det vanskeligere for enslige foreldre og familier med psykisk utviklingshemmede barn som trenger pleie på grunn av livstruende eller annen svært alvorlig sykdom, idet de ble truffet av 18-årsaldersgrensen. At støtten i tillegg ble redusert fra 100 pst. til 66 pst. i likhet med andre ytelser, gjorde dette vanskeligere for foreldre som i en begrenset tid må være hjemme for å pleie eget barn.

Når Venstre i forhandlinger med regjeringspartiene jobbet for å forbedre ordningen, fikk vi et viktig unntak for tidskontoen for foreldre med barn som er alvorlig syke. Det var et unntak som vi mente var riktig og viktig for ikke å gjøre hverdagen mer vanskelig enn nødvendig.

Vi er alle opptatt av at når et barn er sykt, er det det man skal kunne bruke oppmerksomheten på. Dette var det viktig at vi fikk gjort noe med, og i forbindelse med budsjettet for 2018 ble pleiepengeordningen styrket med ytterligere 59 mill. kr. Formålet var å beholde 100 pst. utbetaling og gjeninnføre unntaket om 18-års aldersgrense for foreldre med funksjonshemmede barn.

Venstre foreslo i tillegg i sitt alternative statsbudsjett å bedre ordningen for enslige foreldre – en av de gruppene som ble rammet hardest av reformen. I debatten har vi sett hvor dårlig den kommunale støtten til foreldre som må pleie egne barn, kan være. Små kommuner med trang økonomi og et tungt lass av oppgaver har slitt med å levere et godt tilbud til foreldre rundt omkring i landet. Og foreldre opplever at gapet mellom pleiepenger og omsorgslønn er stort. Dette understreker også behovet for en videre kommunereform og en videre forbedring av kommuneøkonomien i Norge. Den dagen vi kan si at vi har et godt kommunalt tilbud i hele landet, kan vi også si fra oss mange av bekymringene rundt den statlige pleiepengeordningen.

Det vi ønsker oss, er en pleiepengeordning som også ivaretar rettighetene til selvstendig næringsdrivende. Derfor stemmer vi i dag for forslaget til vedtak B.

Jeg vil avslutte innlegget med å takke de foreldrene som har fortalt oss sin historie og om utfordringene de står midt oppi. De fortjener vår respekt og at vi lytter til det de har å si. Som folkevalgte må vi også ta våre beslutninger basert på samfunnshelheten, men hensynet til individets rettigheter skal alltid veie tyngst. Jeg håper at vi i dag kan bidra til en bedre pleiepengeordning for dem som går igjennom det hardeste i livets hverdag. Vi skylder dem raushet og et liberalt samfunn som Norge.

Så vil jeg gi en stemmeforklaring ettersom vi ikke sitter i komiteen. Vi vil, som jeg har signalisert, stemme for forslaget til vedtak B, men i tillegg vil vi stemme for forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet, som er omdelt i dag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Dette er en av de viktigste sakene Stortinget behandler i høst. Det er en sak som berører menneskeverd, og den berører familiers evne og mulighet til å kunne ivareta sine syke barn. De gjør en fantastisk jobb for samfunnet og en fantastisk jobb for ungene sine, og jeg stiller meg ofte spørsmålet: Hva er alternativet? Veldig ofte ville det vært institusjon, som ikke nødvendigvis ville vært det beste for barnet – det tror jeg familiene er best selv til å finne ut av – men det ville kanskje heller ikke vært det beste for samfunnet hvis en tenker økonomisk. Kostnadene kunne vært mye større, så når en snakker om kostnadene for staten, stiller jeg store spørsmål ved de svimlende beløpene som blir framstilt. Og når det henvises til Kaasa-utvalget, vet vi også at beregningene som ble gjort der, ble gjort ut fra en helt annen og ulik ordning enn den som faktisk gjelder i dag. Så dette er en ordning som er utrolig viktig både for samfunnet og for familiene.

For Kristelig Folkeparti har det vært en viktig sak å jobbe med. I perioden 2009–2013 fremmet vi forslag om å utvide ordningen. Heldigvis kom utvidelsen nå i vår – det mente jeg var viktig, den inkluderer flere – men vi stemte imot innstrammingene som gikk både på kompensasjon og på tid. Derfor fremmet vi allerede i trontaledebatten for to måneder siden forslag om å be regjeringa komme med en egen sak om pleiepengeordningen, nettopp for å gjøre forbedringer.

Så tok vi med inn de viktigste punktene i budsjettforhandlingene, fordi vi visste at med ikrafttredelsen av ordningen nå i oktober ville en allerede i oktober neste år gå ned fra 100 pst. til 66 pst. kompensasjon. Endringen her er vi stolte av å ha fått til i budsjettet. For Kristelig Folkeparti handler det om at vi ser på pleiepengeordningen som en lønn, ikke som en trygd eller som en hvilken som helst annen sykepengeordning der en går ned til 66 pst. etter et år. Angående 18-årsgrensen for familier som har psykisk utviklingshemmede barn, mente vi det var viktig at man kan ha pleiepenger for dem også når de passerer 18 år.

Nå gjenstår det jeg vil kalle den svært uheldige femårsbegrensningen, som allerede nå gjør at noen familier er usikre når det gjelder å kunne ta ut stønadsdager. Regelen står også i motstrid til forskriften om barn på sykehus, som sier at barn har rett til å ha minst én av foreldrene hos seg under institusjonsopphold, og ved varig alvorlig sykdom skal begge foreldrene kunne være hos barnet.

Dagens ordning skal kun gjelde utover fem år ved livstruende sykdom eller skader som ikke er varige. Et barn med varig sykdom der det inntrer en livstruende forverring, vil da ikke ha rett til pleiepenger. Det mener vi er både uheldig og uforståelig. Derfor vil Kristelig Folkeparti gi stor honnør til SV for deres arbeid både med utarbeidelsen og med å danne et flertall rundt representantforslaget. Forslaget som SV, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne sto alene om i forrige periode, har nå flertall.

Jeg har full forståelse for at de berørte familiene ønsket at stortingsflertallet skulle stemme for direkte lovendringer som SV fremmer i dag sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og jeg har forståelse for at det handler om trygghet og et ønske om forutsigbarhet. Men vi fremmet forslag i trontaledebatten om å få en egen sak. I dag fremmer vi forslag om å presisere hva saken bør inneholde, nemlig at en bør avskaffe femårsregelen. Vi mener det vil være en fordel om lovforslaget i denne saken ikke tar utgangspunkt i femårsregelen, slik at det blir en hovedregel, men heller tar utgangspunkt i at en ønsker en tidsubegrenset ytelse. Vi mener at et grundigere lovarbeid vil gjøre at ordningen vil stå seg bedre over tid. Derfor fremmer vi forslag i dag om at regjeringa må legge fram en egen sak i løpet av 2018 om at femårsregelen skal fjernes, og at ordningen skal gis som en tidsubestemt ytelse, altså at femårsregelen skal bort før den trer i kraft, og at den skal fjernes på en måte som står seg over tid. Dette mener vi er mulig, for for de aller fleste vil dette først tre i kraft om fem år, dersom ikke begge foreldrene tar ut pleiepenger samtidig, men det vil være ytterst få. For Kristelig Folkeparti er det også avgjørende at personer som ikke har opptjent rettigheter gjennom arbeid, kan innlemmes i ordningen, derfor fremmer vi forslag om å få dette utredet.

Kristelig Folkeparti hadde også egentlig tenkt å støtte forslaget som ligger i innstillinga om å gi selvstendig næringsdrivende og frilansere rettigheter til ordningen på linje med arbeidstakere. Men så vidt jeg vet, er det allerede innbefattet, og jeg ber statsråden om å kommentere det hvis hun har mulighet til det.

Presidenten: Presidenten forstår det slik at representanten har teke opp forslag?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Ja.

Presidenten: Representanten Kjell Ingolf Ropstad har teke opp dei forslaga han viste til.

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er viktig å sikre økonomisk trygghet for foreldre med syke barn. Det er det stor enighet om her i salen. Pleiepenger, hjelpestønad og kommunal omsorgsstønad skal bidra nettopp til det.

Regjeringen har gjort store utvidelser i pleiepengeordningen. Ordningen er mer enn doblet i både antall mottakere og utgifter. Store grupper syke barn er inkludert – grupper som tidligere ikke var omfattet, eller som gikk inn og ut av ordningen på grunn av de strenge reglene. Den tidligere ordningen var også komplisert og lite forutsigbar.

Forslaget om 100 pst. kompensasjon i alle 1 300 dager adresserer jeg ikke nå, siden budsjettavtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene ivaretar dette. Det samme gjelder forslaget om å gjeninnføre unntaket fra aldersgrensen for mennesker med psykisk utviklingshemning. Når det gjelder forslaget om å ivareta selvstendig næringsdrivende og frilanseres rettigheter, som Ropstad stilte spørsmål om, er det helt korrekt at det allerede er ivaretatt. De borgerlige partiene sørget for at selvstendig næringsdrivende og frilansere fikk de samme rettighetene – 100 pst. kompensasjon blir det nå for dem med syke barn.

Jeg vil si litt mer om forslaget til unntak etter 1 300 dager. Representantene foreslår et unntak om fortsatt rett til pleiepenger etter 1 300 stønadsdager med 100 pst. kompensasjon. Vilkåret for å få pleiepenger etter unntaket skal være det samme som for de første 1 300 dagene. I realiteten innebærer det rett til pleiepenger med 100 pst. ytelse uten annen tidsavgrensning enn at barnet er under 18 år.

Konsekvensene av å gi 100 pst. kompensasjon av arbeidsinntekten uten tidsbegrensning er mange, og de er ikke utredet godt nok til at vi ser hvordan dette vil påvirke familienes situasjon på lang sikt. La meg slå fast: Pleiepenger har aldri vært og bør heller ikke være en statlig pleielønn. Pleiepenger er en midlertidig inntektserstatning når man er midlertidig borte fra arbeidet for å pleie syke barn, tilsvarende sykepengeordningen. Det vil med andre ord si at foreldre som ikke er yrkesaktive, heller ikke har rett til pleiepenger.

En tidsubegrenset ytelse vil ha uheldige konsekvenser i et arbeids-, likestillings- og integreringsperspektiv. Det er viktig at folketrygdytelser gir den økonomiske tryggheten som familier i en allerede vanskelig livssituasjon trenger, men det må samtidig ikke føre til at familier mister kontakten med arbeidslivet og den sikre inntekten som fast arbeid gir. En ytelse med 100 pst. kompensasjon i inntil 18 år øker faren for frafall fra arbeidslivet og uførhet på grunn av slitasje og utbrenthet. Spesielt kvinner vil være utsatt. Det vil også kunne føre til at flere kvinner blir minstepensjonister.

En tidsubegrenset ytelse vil også være svært uheldig for arbeidsgivere, siden det følger rett til permisjon med rett til pleiepenger. Dersom dette fortsatt skal gjelde, vil en permisjonsrett på inntil 18 år kunne medføre at arbeidsgivere vil kunne vegre seg mot å ansette foreldre med syke barn og dermed frata dem muligheten for den økonomiske sikkerheten en fast arbeidsinntekt gir.

Pleiepenger gis yrkesaktive og beregnes ut fra tidligere inntekt. Forskjellen vil nå bli veldig stor mellom yrkesaktive foreldre som får full lønnsdekning på ubegrenset tid, og foreldre som ikke har vært yrkesaktive og dermed ikke har pleiepengerett, men har den samme pleiebyrden.

Som flere har vært inne på, er pleiepenger omfattet av EØS-regelverket og kan derfor også eksporteres til barn som er bosatt utenfor Norge.

En tidsubegrenset ytelse med 100 pst. dekning går på tvers av de andre ytelsene i folketrygden, og det kan spørres om det er rimelig at den da skal ligge i folketrygden.

Det offentlige ansvaret for å bistå og avlaste pårørende med store omsorgsoppgaver ligger til kommunen. Vi har lokalt selvstyre, og vi har valgt å legge helse- og omsorgssektoren til kommunene. Pleiepenger skal ikke være betaling til foreldre for pleien de utfører, og skal heller ikke kompensere for eventuelle manglende kommunale tilbud. Pleiepenger skal gjøre det mulig å være sammen med de syke barna, ikke pleie dem selv.

En tidsubegrenset folketrygdytelse med 100 pst. kompensasjon griper langt inn i det kommunale ansvaret og de lokale prioriteringene. En slik folketrygdytelse vil nødvendigvis bli sentralt forvaltet og kan ikke ta hensyn til lokale vurderinger og prioriteringer. I hvilken grad dette vil påvirke kommunenes dimensjonering av tilbudet til syke barn, vet vi heller ikke, men jeg skulle gjerne hatt svar på det.

Jeg vil derfor fraråde å gi unntak som innebærer 100 pst. pleiepenger uten tidsbegrensning. En slik ordning har ikke vært konsekvensutredet, herunder forholdet til andre stønader og tjenester eller andre sentrale, viktige spørsmål. Det bør i det minste være utredet før man gjør så store, omfattende endringer, som vi i dag ikke aner konsekvensene av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Statsråden avsluttet sitt innlegg med en påstand om at vi ikke aner konsekvensene hvis en stemmer for komiteens innstilling. Noe tilsvarende var saksordføreren, fra Fremskrittspartiet, inne på og også talspersonen for Høyre.

Representanten Lundteigen stilte et spørsmål i sitt innlegg. Er det bare de delene av komiteens innstilling i dag som ikke omfattes av det vedtaket som Stortinget kommer til å gjøre enstemmig i morgen – som følge av budsjettforliket – som er uansvarlig, eller er det uansvarlig også det flertallspartiene innstiller på i debatten i Stortinget i morgen?

Statsråd Anniken Hauglie []: Forliket sier at man skal ha 100 pst. kompensasjon i 1 300 dager, og at unntaket for psykisk utviklingshemmede over 18 år skal gjeninnføres.

Det som ligger i forslaget som er til behandling i dag, er at man skal ha 100 pst. kompensasjon i inntil 18 år. Hva som er konsekvensene av det, er høyst usikkert: Hvilken betydning har det for kvinners deltakelse? Hvilke konsekvenser har det for familiene at de kan risikere å få et så stort ansvar lagt på dem selv? Vil kommunene dimensjonere tilbudet sitt deretter? Samfunnsøkonomisk: Hvis dette skal være mer lønnsomt, er en avhengig av at kommunene bygger ned sitt tilbud, og det vil jeg virkelig fraråde at kommunene gjør. Tvert om bør kommunene kanskje heller bygge opp tilbudet til disse familiene.

Det forslaget som ligger til behandling, er svært omfattende, og vi kjenner ikke konsekvensene av det. Det som vedtas i forbindelse med budsjettet, er et langt mer moderat forslag sammenlignet med det som foreligger her i dag.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for svaret.

Mitt neste spørsmål er når vi kan forvente at statsråden kommer tilbake igjen til Stortinget med en sak som er ferdig utredet. Grunnen til at jeg spør, er at vi har hatt litt dårlige erfaringer i Stortinget tidligere med at også enstemmige vedtak har kommet tilbake igjen til Stortinget i en form som Stortinget ikke helt kjenner seg igjen i. Jeg kan nevne som eksempel fosterforeldre på trygd.

Spørsmålet er: Når kan vi forvente at Stortinget får en sak til behandling, og vil statsråden da presentere en sak i tråd med Stortingets ønske?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er litt avhengig av hva som blir vedtatt her i dag. Det er rimelig omfattende utredningsforslag Stortinget pålegger regjeringen å komme med, og tidsfristen er kort.

Hvis de utredningsforslagene som foreligger her i dag, blir vedtatt slik de foreligger, skal vi komme tilbake til Stortinget i løpet av 2018 med svært omfattende utredninger om veldig kompliserte spørsmål, som handler om både økonomi, likestilling, arbeidslinjen, eksport av ytelser, osv. Jeg kan love at jeg skal gjøre mitt beste for å klare å komme til Stortinget med et så godt grunnlag som mulig for at Stortinget kan fatte kvalifiserte vedtak. Det er viktig i saker som denne. Stortinget har gitt meg frist ut 2018, og det skal jeg selvfølgelig bestrebe meg på å klare.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er behov for en oppklaring.

I saken som skal behandles i morgen, Innst. 4 L for 2017–2018 fra finanskomiteen, framgår det under punkt 10.4 Pleiepenger at det i henhold til budsjettforliket mellom de fire partiene fremmes forslag om endring av folketrygdloven, der § 9-10 nytt tredje ledd skal lyde, osv. Det som står der, er identisk med det som i denne innstillinga, Innst. 59 L, står under A I, «§ 9-10 nytt tredje ledd skal lyde:». Det er et forslag som Fremskrittspartiet og Høyre i denne innstillinga går imot.

Så fremmes det et nytt forslag, nr. 3, fra Fremskrittspartiet. Hvordan er forslag nr. 3 å forstå? Vil det si at regjeringa trekker seg fra det forliket som framgår av Innst. 4 L, som behandles i morgen?

Statsråd Anniken Hauglie []: I budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har man blitt enige om 100 pst. kompensasjon i 1 300 dager, pluss at man ønsker å unnta psykisk utviklingshemmede over 18 år, dvs. gjeninnføre det unntaket som var i den gamle ordningen.

I forslaget som ligger til behandling i dag, er det 100 pst. kompensasjon i 1 300 dager. Dersom man har behov for pleiepenger etter det, har man rett til 100 pst. kompensasjon med det samme inngangsvilkåret som hovedregelen, dvs. at unntaket blir hovedregelen. Man har rett til 100 pst. kompensasjon, tidsubegrenset. Det har regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke blitt enige om. Det er 100 pst. i fem år man har blitt enige om, ikke tidsubegrenset.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Regjeringspartiene argumenterer i denne innstillinga sterkt mot innstillingas A I § 9-10 nytt tredje ledd – det argumenteres sterkt mot det. Det forslaget er helt identisk med det som blir behandlet i morgen, i Innst. 4 L, som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti står bak. Er det slik å forstå at regjeringspartiene nå trekker seg fra det som er flertallsinnstillingen i morgen, slik det kan tyde på dersom en vedtar forslag nr. 3, som er fremmet av Atle Simonsen på vegne av Fremskrittspartiet?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg har ikke innstillingen – Innst. 4 L – foran meg, men det som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt enige om, er 100 pst. kompensasjon i 1 300 dager, og at man skal gjeninnføre unntaket for de psykisk utviklingshemmede, tilsvarende det som var i den gamle ordningen.

Representanten Simonsen har på vegne av Fremskrittspartiet og med støtte fra Høyre fremmet et forslag om at man skal gjennomføre en større utredning, nettopp for å se på konsekvensene av det som ligger i representantforslaget, at man skal ha 100 pst. kompensasjon ubegrenset i 18 år, som er noe vesentlig annet enn det som budsjettforliket rommer.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Den pleiepengeordninga, med dagens lovtekst, som statsråden forsvarer, har eit utruleg diskriminerande utfall der alvorleg, livstruande sjukdom som ikkje er varig, gjev grunnlag for pleiepengar, mens alvorleg, kronisk og livstruande sjukdom som ervarig, ikkje gjev grunnlag for pleiepengar etter fem år. Desse tilfella har ofte same nivå for pleiebehov, og barn er jo barn, dei har sjølvsagt likt behov for tryggleik og omsorg frå sine nærmaste, uavhengig av om sjukdomen er kronisk eller ikkje. Ser ikkje statsråden korleis dette diskriminerer og forskjellsbehandlar familiar i ein ekstremt sårbar situasjon når dei kjem til den datoen då tida har gått ut?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg synes det nesten er fascinerende å høre hvordan SV snakker om hvordan man diskriminerer varig syke og ikke varig syke. Det var denne regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, som i det hele tatt innlemmet de varig syke barna i denne ordningen – tidligere har de aldri vært der. Det er først nå de kommer inn under denne ordningen.

Så er det heller ikke riktig at varig syke barn som har brukt opp rettighetene sine, ikke kan komme inn igjen i ordningen. Jo, de kan det. For det første er det slik at mange av de barna som var inne i den gamle ordningen, for alvorlig syke, har rause overgangsordninger. De vil ikke bli rammet av dette. De som har varig syke barn og har brukt opp pleiepengeperioden, og der barna får tilbakefall eller annen alvorlig sykdom, ja, de får en ny mulighet til pleiepenger, men da er det – etter vårt forslag – med en annen kompensasjon.

Så det er rett og slett ikke korrekt, det som sies. Barna er absolutt ivaretatt hvis de får en ny sykdom av ikke varig karakter, så det bygger på en misforståelse. Og det er altså ikke SV som har vært pådriver for å innlemme de varig syke barna; det er det regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre som har vært.

André N. Skjelstad (V) []: En liten betraktning som jeg kunne tenke meg å høre ministeren svare på: Det vi vedtar i dag, kan jo se ut som noe som er med på å svekke likestillingen, ikke minst med tanke på kvinner og tap av framtidige pensjonsinntekter. Vi var alle enige om dette med behovet for å pleie syke barn, men hvordan mener statsråden at dette vil kunne slå ut i et likestillingsperspektiv? Det kunne jeg tenke meg å høre.

Statsråd Anniken Hauglie []: Vi vet at det er kvinner som påtar seg denne typen omsorgsoppgaver. 80 pst. av dem som tar ut den type ordninger, er kvinner. Det betyr selvfølgelig at det vil påvirke deres mulighet til å ha inntekt og pensjonsopptjening. De vil også miste muligheten til å kunne øke sine inntekter og dermed også øke pensjonsopptjeningen framover.

Ut fra erfaringen til mange av disse som ivaretar syke familiemedlemmer hjemme, vet vi at mange av dem blir slitne. De blir utbrent, de mister kontakten med arbeidslivet, og det er stor risiko for uførhet. Derfor er jeg opptatt av at ja, vi skal ivareta familiene når de har behov for hjelp og assistanse, men vi må samtidig passe på at ikke det offentlige bygger ned sitt tilbud, nettopp for ikke å sette familiene i en enda vanskeligere situasjon. For det må jo være fristende for en kommune å si at vel, når de får 100 prosent kompensasjon fra staten, hvorfor skal vi da bygge opp et stort kommunalt tilbud? Det er det vi må passe på, så vi ikke sliter ut kvinner som fra før har store, vanskelige oppgaver.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg kjenner at jeg blir litt delt, for på den ene siden er jeg veldig takknemlig for det arbeidet statsråden har gjort, og det engasjementet hun har hatt, for å utvide ordningen og inkludere mange flere mennesker. Men så merker jeg at i replikkvekslingen er det veldig mye argumentasjon om at de familiene egentlig nesten velger feil. Og når likestillingskortet og pensjonskortet dras, er det i hvert fall meg bekjent slik at pleiepenger gir rett til opptjening av pensjon, mens f.eks. omsorgslønn ikke gjør det. Så det er et godt argument for at en skal være sikret det.

Det til side er jeg glad for at statsråden presiserer at hun, dersom forslaget om å komme tilbake med en sak blir vedtatt, kommer til å følge opp det. Men et av forslagene handler om å se på å innlemme foreldre som ikke har hatt arbeid, og som slik sett ikke har rett på pleiepenger, eller f.eks. å se på hjelpestønad og omsorgsstønad. Kan statsråden kommentere hva hun tenker om å inkludere andre grupper enn dem som har arbeidstilknytning i dag?

Statsråd Anniken Hauglie []: For det første mener jeg ikke at familier velger feil. Men det jeg er opptatt av, er at når vi skal lage ordninger som vi ønsker skal fungere godt for familiene, må vi også passe på at vi ikke gjør en del andre vedtak som innebærer at deres situasjon kanskje blir enda vanskeligere, og at de blir enda mer utsatt enn det de allerede er – nettopp fordi de også trenger hjelp og avlastning, ikke bare en støtte.

Et av forslagene er at vi skal innlemme også familier som ikke har inntekt. Da må vi komme tilbake til hvordan det skal være. I dag får man pleiepengene beregnet på bakgrunn av den inntekten en har. Det betyr at de som mottar pleiepenger, har ulikt nivå, avhengig av hvor mye de har tjent. Tjener man lite, får man lite, tjener man mye, får man mer. Hvis man ikke har inntekt i det hele tatt, må man eventuelt finne en eller annen felles minstesats. Kanskje man skal ha en felles sats for alle. Kaasa-utvalget foreslo at man skulle ha 50 pst. sats, som er vesentlig lavere enn både 100 pst. og 66 pst., slik regjeringen foreslo. Man kunne eventuelt ha lagt Kaasa-utvalgets satser til grunn. Men alt dette må vi komme tilbake til – om vi skal ha en felles sats for alle, eller om det fortsatt skal være inntektsavhengig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er vanskelig å skjønne hva slags krefter som bor i noen mennesker. Fire av mødrene som har stått bak aksjonen for en rettferdig pleiepengeordning, er her i dag – Nina, Bettina, Helle Cecilie og Elin. Hvordan de har klart å kjempe den kampen, skjønner jeg ikke. Som foreldre til alvorlig syke barn har de mye å stå i hjemme. Likevel kaster de seg inn i en politisk kamp og løfter den til nasjonalt nivå, inn i denne salen og inn til vedtak og forbedring – forbedring som kommer dem til nytte, men også andre, som de tar kampen for. Jeg er dypt imponert.

I vår vedtok et enstemmig storting å legge om pleiepengeordningen, på bakgrunn av et arbeid igangsatt av den rød-grønne regjeringen. Det ble gjort flere forbedringer. Det er et gode for Norge og et gode for mange familier at flere barn som trenger pleie og omsorg, får ha foreldrene sine til stede, samtidig som foreldrene beholder tilknytningen til arbeidslivet. Men det ble altså laget noen uforståelige og alvorlige hull i den ordningen. Høyre og Fremskrittspartiet ble advart om disse hullene igjen og igjen, men regjeringen valgte likevel å vedta de hullene. Familiene, fagfolkene, vi i SV og Kristelig Folkeparti så det allerede da loven ble vedtatt – det ble helt feil.

Noen hull har Kristelig Folkeparti vært med på å tette gjennom budsjettavtalen. De fikk på plass 100 pst. lønnskompensasjon og ivaretakelse av utviklingshemmede i budsjettforliket. Det er bra, det er jeg glad for. Gjennom arbeidet i Stortinget har nå både Senterpartiet og Arbeiderpartiet blitt med på laget, for de så også det Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil innrømme: Det ble galt. Stortinget må gjøre om på dette. Jeg vil takke Arbeiderpartiet og Senterpartiet, for det står respekt av å lytte.

Det siste hullet, som nå gjenstår, er den strenge femårsregelen, som betyr en ganske alvorlig forskjellsbehandling av diagnoser. Den nye loven forskjellsbehandler altså barn som har livstruende sykdommer eller skader, bare fordi de er kroniske eller varige.

I dag håpet jeg at vi skulle bli ferdige, at vi kunne endre denne loven, gi trygghet til foreldrene her på galleriet og barna deres. Vi kunne ha tettet de urettferdige hullene. Men en direkte lovendring vil dessverre ikke Kristelig Folkeparti være med på i dag, og det er jeg lei meg for. Når vi hører på debatten i dag, er det åpenbart at Fremskrittspartiet og Høyre ikke har endret mening, snarere tvert imot. Derfor har jeg ikke de helt store forventningene til deres innsats i denne saken framover, og Stortinget bør derfor fatte et krystallklart vedtak om å endre loven i dag.

Det er ikke alltid vi her på Stortinget ser en så klar sammenheng mellom vedtak vi fatter i denne salen, og virkelige menneskers liv og framtid, men i denne saken trenger vi bare å se opp.

Presidenten: Skal representanten Kaski ta opp forslag?

Kari Elisabeth Kaski (SV)19:07:26: Ja.

Presidenten: Då er forslaget som det vart vist til, teke opp.

Bente Stein Mathisen (H) []: Det er bare litt over et halvt år siden Stortinget vedtok en ny og utvidet pleiepengeordning. Regelverket ble forenklet, og dobbelt så mange fikk rett til pleiepenger. Ja, det var mer enn en dobling av budsjettet.

Jeg vil understreke at det vi vedtok, var en utrolig viktig prioritering. For når barn blir alvorlig syke og har behov for tilsyn og pleie, ja, da er foreldrenes tilstedeværelse det aller viktigste for barna – og også for foreldrene.

Pleiepenger er en midlertidig inntektserstatning for yrkesaktive som er borte fra jobben for å pleie syke barn. Av merknadene ser jeg at komiteen er enig i den forståelsen, og det er en viktig avgrensning.

Jeg var saksordfører da vi behandlet saken om pleiepenger i våres. Da var det enighet i komiteen om at pleiepenger og sykepenger skulle beregnes ut fra et tilnærmet likt regelsett i folketrygdloven, fordi begge ytelsene skal dekke inntektstap ved midlertidig fravær fra arbeidet på grunn av sykdom. En dagkontoordning på 1 300 dager per barn var ment å være lik ordningen med sykepenger og arbeidsavklaringspenger, 260 dager med 100 pst. inntektskompensasjon og de resterende 1 040 dagene med 66 pst. kompensasjon – en fleksibel ordning som kan graderes helt ned til 20 pst. i kombinasjon med jobb. Ved gradering kan ordningen strekkes ut i tid, inntil ti år. Noe av hensikten med denne fleksibiliteten var nettopp at foreldrene skulle kunne holde kontakten med arbeidslivet.

Budsjettforliket i høst mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre innebar en ytterligere utvidelse av ordningen. Nå er det 100 pst. lønnskompensasjon i 1 300 dager, altså ingen reduksjon til 66 pst.

Slik jeg leser merknadene, går nå komiteens flertall bort fra prinsippet om at pleiepenger skal være en midlertidig ytelse. Å gå utover de 1 300 dagene som er vedtatt, mener jeg kommer i konflikt med at pleiepenger skal være en midlertidig kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive foreldre. Utvidelsen ligner mer på en form for statlig pleielønn, men hvis dette er hensikten, og at det er pleielønn man ønsker, bør det utredes bedre. Jeg har forståelsen av at det er det Kristelig Folkeparti egentlig ønsker seg: en form for pleielønn. Da går man inn på området hvor det kommunale ansvaret ligger.

Jeg stusser spesielt over Arbeiderpartiet, som for et halvt år siden mente at det må være noen rammer for velferdsytelser for at vi skal kunne opprettholde et bærekraftig velferdssystem. Nå går de bort fra disse prinsippene: ingen begrensninger i antall pleiepengedager og ingen reduksjon i ytelsene, og i noen tilfeller 100 pst. lønnskompensasjon på ubestemt tid. En tidsubegrenset stønad for å være hjemme og pleie barn har sine klare utfordringer når det gjelder å holde kontakten med arbeidslivet og ikke minst også i et likestillings- og integreringsperspektiv. Kaasa-utvalget viser til at det gjennomgående er kvinner som tar ut omsorgslønn, og som blir hjemme med syke barn.

Det er viktig at ordningen med pleiepenger innrettes slik at den balanserer familiens behov for å pleie sitt syke barn med at man samtidig kan opprettholde kontakt med arbeidslivet. Jeg er redd for at å åpne opp for tidsubegrenset stønad ikke vil bidra til det.

Kristian Tonning Riise (H) []: Utgangspunktet for denne debatten er at denne regjeringen har ønsket å utvide ordningen med pleiepenger. Den gamle ordningen var for rigid og for uforutsigbar, og mange opplevde den som tilfeldig og urettferdig. Å bruke mer enn en halv milliard ekstra pluss ytterligere 200 millioner etter forhandlingene med Venstre og Kristelig Folkeparti på å gi mer enn 9 000 flere barn og familier pleiepenger har derfor vært et av de store velferdsløftene under denne regjeringen.

Det vi diskuterer her i dag, er i realiteten om pleiepenger skal fortsette å være en midlertidig kompensasjon for tapt arbeidsinntekt, slik det hele tiden har vært tenkt, eller om de over natta skal utvides til å bli en pleielønn for yrkesaktive tilsvarende 100 pst. av lønnsinntekt i potensielt 18 år. Det vil jeg advare mot, fordi det potensielt kan ha negative implikasjoner som langt fra er tilstrekkelig vurdert til at det er ansvarlig å vedta det i dag.

Et mye brukt argument i debatten om pleiepenger er at det uansett er mye billigere for staten å betale pårørende for å ta vare på pleietrengende barn enn det er å ha noen i offentlig omsorg. Det kan være riktig på kort sikt, men det er langt fra helt sikkert at det er det på lengre sikt. Pårørende er også utsatt for fysiske og psykiske helseplager, og de blir utbrent av å ha 100 pst. omsorg for et pleietrengende barn over tid, forståelig nok. Men det er også en fare for at midlertidig fravær blir permanent, og den faren blir større for hvert år som går. Det har vi etter hvert ganske mye forskning på. Å legge til rette for inntil 18 års midlertidig fravær uten å utrede det skikkelig er å gamble med arbeidslinja.

Jeg er også redd for at dette bare er starten på en større debatt som vi kommer til å se mer av: Argumentet om å gi pårørende betalt for pleieoppgaver for å avlaste offentlig omsorg kommer vi til å få høre oftere og oftere i møte med en stadig eldre befolkning. Jeg tror vi alle vet hvem som kommer til å være mest hjemme hvis vi gir etter for det argumentet. Da bidrar vi til å undergrave en av de viktigste verdiene i den norske modellen, nemlig kvinners deltakelse i arbeidslivet.

Jeg vil derfor appellere til kanskje særlig Arbeiderpartiet: Det som i dag kan virke som et velmenende og kanskje også økonomisk rasjonelt argument på kort sikt, kan være med på å undergrave en av de viktigste økonomiske suksessfaktorene til Norge på lengre sikt. Derfor bør vi ta oss bedre tid til i hvert fall å utrede dette skikkelig og ikke vedta en lovendring som vi ikke kjenner konsekvensene av i dag.

Margret Hagerup (H) []: En av de første dagene i januar 2016 hadde jeg flere ubesvarte anrop fra en nær slektning. Familien på fire hadde nettopp kommet hjem fra julefeiring i Spania og hadde vært hos legen med toåringen, som hadde vært syk deler av turen. Senere samme dag ble legens mistanker bekreftet. Den lille jenta på to år hadde fått akutt leukemi. Verden skulle aldri bli den samme.

Å stå på utsiden som pårørende i en slik situasjon er vanskelig. En vet ikke hva en skal si, hva man skal gjøre, og det verste av alt er at en ikke kan fjerne smerten fra foreldrene. En må være tilgjengelig og prøve å bidra. Det er foreldrene som skal gjennom sitt livs tøffeste kamp, sammen med den syke ungen – det kjæreste en har.

Det er viktig at vi som samfunn stiller opp for dem som er i sårbare situasjoner, og det er viktig å sikre økonomisk trygghet for foreldre med syke barn. Som samfunn tar vi ansvar. Det gjøres i dag gjennom pleiepenger, hjelpestønad og kommunal omsorgsstønad. Moren til toåringen som fikk leukemi, hadde som student ikke rett på pleiepenger. Pleiepenger var også da, som nå, ment som en midlertidig inntektssikring for dem som er i jobb.

Denne debatten skulle ha handlet om nettopp dette – en midlertidig inntektssikring, kalt pleiepenger. I stedet snakker vi i dag også om en pleielønn, uten tidsbegrensning. Det er en helt annen debatt, og konsekvensene av det har ikke vært utredet.

Vi i Høyre ser behovet for at foreldre skal kunne være hjemme med syke barn, men hvis vi ukritisk innfører pleielønn, i troen på at det er pleiepenger, hopper vi bukk over en rekke problemstillinger som bør utredes. Jeg tror det vil gå ut over kvinnene, for det er i hovedsak de som blir hjemme, og som kan miste tilknytningen til arbeidslivet. De kan tape lønnsinntekt og pensjonsinntekt, og i verste fall kan de selv bli syke og havne på uføretrygd. Dette er dårlig likestillingspolitikk og dårlig helsepolitikk.

Derfor har vi i mange tiår bygd opp kommunale tjenester, for å støtte familier og gi alle muligheter til å delta i andre fellesskap enn hjem og familie. I stedet for å sørge for å gjøre kommunale tjenester og ytelser mer robuste uthules dette kanskje nå gjennom å gi sterke signaler om at foreldre bør være hjemme, gjennom i praksis å innføre en statlig pleielønn som trekker yrkesaktive ut av arbeidslivet.

Ytelsen er også mer attraktiv enn kommunal omsorgsstønad, som gjerne gis etter en helhetsvurdering og tilpassing av tjenester som ivaretar familiens behov. Vi vet at disse kan variere fra kommune til kommune, og derfor har kommunereformen vært viktig for å samle kompetanse og tjenesteapparat.

Foreldre med pleietrengende barn fortjener støtte og hjelp til å leve sine liv så normalt som mulig. Men å innføre en pleieordning som ikke er skikkelig utredet og i verste fall kan føre til at foreldre trekkes ut av arbeidslivet, er ikke god politikk – verken for barnet eller for familien.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Dette er en åpenbar sak, der Stortinget i fellesskap må finne fram til gode løsninger. Det handler om barnets behov for omsorg og foreldrenes behov for å slippe å bekymre seg for egen økonomi midt oppi en krise som handler om liv og død, også når krisen drar ut i tid. Men det handler også om sunn fornuft. Barna trenger omsorg og pleie, og da er det faktisk også i samfunnets interesse at familien og foreldrene får mulighet til å stille opp. Gjennom lang erfaring er de gjerne blitt eksperter også på sine barns medisinske behov og bør ses på som en uvurderlig ressurs når det gjelder pleie og omsorg, ikke kun som en økonomisk belastning for samfunnet.

Jeg skjønner at statsråden er bekymret for at dette skal komme til erstatning for kommunale tjenester og kanskje også for spesialisthelsetjenesten. Det er helt klart en bekymring, men dette må være i tillegg til og ikke i stedet for.

Hvis man ser bort fra det rent medisinske, er det ikke tvil om at foreldrene har uvurderlige ressurser når det gjelder kommunikasjon, erfaring og kontinuitet. Ordtaket om at man må være sterk for å være syk, er dobbelt sant når man er pårørende til et sykt barn.

Arbeiderpartiet har tidligere fremmet forslag i tråd med det som får flertall her i dag, og vi er selvfølgelig glade for at det stadig er bevegelse i saken. Vi skulle svært gjerne sett at det ble flertall for å gjøre noe med femårsregelen nå, men så lenge det blir gjort noe med det før nye regler trer i kraft, får vi leve med det. Så får vi inderlig håpe at denne usikkerheten ikke bidrar til en ekstra belastning for de familiene der ute som er tungt nok belastet fra før.

Rowena von Ohle (FrP) []: Jeg legger merke til at flere representanter holder innlegg fulle av følelser. Det er ikke vanskelig å snakke om følelser i denne saken, for dette dreier seg om barn og fortvilte foreldre. Da er det lett å argumentere for stadig vekk mer, og det blir vanskelig å argumentere for at ikke alle forslag om mer nødvendigvis er riktige. Da mener jeg riktige for dem det gjelder: barna og foreldrene.

Opposisjonen foreslår en ordning uten tidsbegrensning. Dette kommer på toppen av en stor utvidelse av hvem som omfattes av ordningen, og det kommer på toppen av en stor utvidelse av hvor mye ordningen gir.

Ser ikke opposisjonen noen problemer med den foreslåtte utvidelsen? Ser ikke opposisjonen at dette kan få utilsiktede konsekvenser for likestilling, integrering, trygdeeksport til utenlandske borgere og arbeidslinjen?

Her er det følelser – mange følelser. De fleste av oss har den aller største sympati med dem som rammes av sykdom hos barn, og vi vil så veldig gjerne gjøre livet deres bare litt enklere. Jeg kjenner familier som lever med syke barn. Det de selv sier, er hvor strevsomt det er å være omsorgsperson og helsepersonell hele døgnet, hele året, flere år på rad. Dette er en enorm belastning for enkeltmennesket. Selv om man ønsker å være hjemme med sitt syke barn, trenger de fleste også å opprettholde kontakten med arbeidslivet og livet utenfor familien.

Vi må finne ut hvordan barn kan få best mulig pleie, samtidig som foreldrene ikke sliter seg helt ut. I all godviljen er det uansvarlig ikke å se grundig på hvordan ting faktisk henger sammen. Det er uansvarlig ikke å se nærmere på hva som faktisk hjelper, og hvordan vi ikke gjør situasjonen verre.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg har bare et par små kommentarer sånn helt på tampen.

Det snakkes i generelle ordelag fra talerstolen her som om vi nå innfører en altomfattende og stor ny ordning. I innstillinga ligger tall som vi har fått fra Nav, via utredningsseksjonen på Stortinget, som viser at den aller største bruken av pleiepenger er på under ett år, og det tallet vi har fått oppgitt, er 5 657 stykker. De som benytter seg av pleiepenger i 1–2 år, er 329 stykker. De som benytter seg av retten til pleiepenger i 5–6 år, er 9 stykker. Vi snakker ikke om veldig mange, men vi snakker om en bitte liten gruppe som har en så tung hverdag at forslaget som vi fremmer her i dag, er den eneste måten å få det til å gå rundt på. En sier også fra medisinsk hold at det er særdeles viktig at foreldrene er til stede, fordi foreldrene blir eksperter på egne barn. Når det kommer til personell som også skifter over døgnet, kan det rett og slett være fare på ferde fordi de ikke kjenner den personen, som kanskje heller ikke selv er i stand til å uttrykke seg. Vi snakker om veldig få.

Jeg prøvde å få en replikk til på statsråden for å få henne til å oppklare det, men jeg får ta det enten som et spørsmål eller som en konstatering herfra. Punkt B, om å ivareta selvstendig næringsdrivende og frilansere som får alvorlig syke barn, er med tanke på en endret pleiepengeordning. I forslaget vårt er vi inne både på satsendringer og på å ta i bruk karensdager, og de karensdagene skal finansieres med omsorgspenger. Innenfor omsorgspenger er det forskjellige regler for selvstendig næringsdrivende, frilansere og arbeidstakere. Det er bl.a. lavere sats, og også karensdager, for selvstendig næringsdrivende og frilansere i omsorgspengeordningen, litt avhengig av hva slags forsikringer de har tegnet. Det er rett og slett for å sikre at vi kommer ut med et sett av regler som er like for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere, så jeg anbefaler at Stortinget også tar med punkt B i vedtaket. Vi gjør det ikke større enn det som er nødvendig, men antakelig er det nødvendig å justere noe.

Tage Pettersen (H) []: Vi har alle forhåpentligvis stor forståelse for den vanskelige situasjonen det er for hele familien når et barn blir alvorlig sykt. Derfor er også jeg, som de andre som har hatt ordet tidligere i kveld, glad for de endringene som trådte i kraft 1. oktober, som kan gi så mange som 9 000 flere familier støtte og mer tid til å pleie sine syke barn. Som en følge av dette la regjeringen også inn mer enn en dobling i de anslåtte utgiftene til ordningen.

Budsjettavtalen mellom regjeringen og Venstre og Kristelig Folkeparti utvidet videre ordningen med 100 pst. lønnskompensasjon i hele perioden på 1 300 dager, og unntak for aldersgrense på 18 år for psykisk utviklingshemmede. Avtalen innebærer også å utrede om vilkåret for å få pleiepenger bør endres, slik at et annet familiemedlem kan tre inn i en av foreldrenes sted.

Når dette er sagt, er jeg skeptisk til at Stortinget i dag kanskje skal vedta en ytterligere utvidelse av ordningen uten å se på konsekvensene først. Dessverre ser dette ut til å være regelen framfor unntaket for flere partier i denne salen. Det som virkelig overrasker meg i dagens debatt, er standpunktet Arbeiderpartiet nå har inntatt. Dersom flertallets innstilling blir vedtatt, har partiet sviktet både arbeidslinja og likestillingen kraftig. I dag risikerer vi at Stortinget sender et sterkt signal om at foreldre med pleietrengende barn bør tre ut av arbeidslivet og pleie barna sine selv. Det er sunt for familien og den enkelte å settes i stand til å kunne delta i ulike fellesskap. Også foreldre med alvorlig syke barn fortjener gode ordninger som sikrer dem å kunne delta i arbeidslivet, i andre fellesskap og på andre mestringsarenaer enn i hjemmet.

Stortinget har først vedtatt å utvide pleiepengeordningen til å gjelde flere familier, deretter å utvide stønaden til 100 pst. I dag ønsker flere partier å ta vekk tidsavgrensningen, og vi kan ende opp med å vedta det som iallfall ligner på en statlig pleielønn for yrkesaktive, selv om, som Lise Christoffersen var inne på, de fleste benytter ordningen i kortere perioder. Dette gjøres uten at konsekvensene av dette er utredet med hensyn til likestilling, arbeidstilknytning og nedbygging av kommunale tjenester. Særlig på likestillingssiden sviktes det ganske kraftig. Erfaringer sier oss at i hovedsak er det kvinnen som blir værende hjemme. Det er de som kan tape lønnsinntekt og pensjonsoppsparing, og som mister tilknytningen til arbeidslivet. Jeg frykter at dette kan bli et tilbakeslag for norsk likestillingspolitikk.

Karin Andersen (SV) []: Nå synes jeg det snart er på tide at vi begynner å snakke om dette som det det er, nemlig som helt ekstreme situasjoner som noen familier opplever. Jeg vil spørre mine medrepresentanter: Tror de virkelig ikke at de som har denne livssituasjonen, har tenkt over de spørsmålene de nå snakker om? Tror de virkelig at dette er kvinner og mødre som ikke ønsker å ha kontakt med arbeidslivet, og som ikke er opptatt av likestilling? Det er jo nettopp derfor vi trenger å endre ordningen, for den tidligere ordningen ga alltid pleiepenger når situasjonen var ustabil og kritisk – altså uavhengig av om sykdommen var ny og ikke kronisk. Det gjorde at de klarte å ha kontakt med arbeidslivet, at de kunne holde den kontakten – man visste at man kunne være av og på. Det visste også arbeidsgiveren at man kunne. Dette er ekstremsituasjoner for foreldrene, og det er ofte ekstremsituasjoner for arbeidsgiverne. Så å lage denne ordningen bedre er jo det som kan sikre at mange av disse klarer det.

Så hører jeg noen snakke om de kommunale støtteordningene. Har de som snakker om dette, tenkt å svekke de rettighetene folk har i kommunene, eller hva er det vi snakker om? Da kan man jo rett og slett styrke de rettighetene. Jeg vet at mange med alvorlig sjuke barn får gode tilbud i kommunene om avlastning – men noen får det ikke. Noen har til og med tatt til orde for brukerstyrt, personlig sykepleier, nettopp fordi mange av disse barna har så spesielle lidelser og behov at det ikke er mulig for en vanlig sykepleier som er innom og har mange besøk, å klare den spesialiteten. Så kanskje må man ha en slik spesiell ordning. Det kunne kanskje være noe som kunne gjøre at flere av foreldrene kunne komme tilbake til arbeidslivet.

Til bekymringen for likestillingen: Jeg tror disse familiene er veldig klar over dette sjøl og gjør alt de kan for å ha kontakt med arbeidslivet. At de skal bli fattigere for å ha den kontakten med arbeidslivet, synes jeg er en helt urimelig metode. Husk dette: Her skal man ha godkjenning fra en spesialist som anbefaler denne ordningen. Dette er ikke en ordning man kan velge selv.

Så vil jeg tilbake til dette med de kommunale tjenestene. Jeg har lyst til å spørre statsråden, i og med at hun også tok det opp: Er det slik at regjeringen har tenkt å svekke rettighetene disse familiene har – enten gjennom spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten – eller har statsråden tenkt å stå på at disse rettighetene skal bestå, og at det er en utvidelse vi nå snakker om?

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Atle Simonsen (FrP) []: Da jeg fikk høre hvem som var på galleriet, ville også jeg benytte anledningen til å si tusen takk til William og hans mamma Elin, som lot meg komme hjem til dem i forrige uke for å se hvordan situasjonen til en familie som mottar pleiepenger, er. Jeg så hvor mye hjelp og tilpasning de var avhengig av for å få hverdagen til å gå opp, og det er nettopp på grunn av slike tilfeller at vi har doblet bevilgningen til denne pleiepengeordningen og ønsker å forbedre den, slik at flere skal kunne få mulighet til å gi den beste omsorgen til barna sine når de er alvorlig syke.

Så har vi sagt at vi mener det må være noen rammer for den ordningen i dag, og vi foreslo i utgangspunktet en ramme på fem år. Vi sier nå at hvis forslagene i dag blir vedtatt, ønsker vi også at det skal utredes hva konsekvensene vil være av å utvide en slik ordning.

Det argumenteres her med at pleiepenger gis for kortere perioder, men det gjelder etter gamle regler, dvs. før ny pleiepengeordning. Tidligere hadde foreldre til varig syke barn kun rett til pleiepenger i svært snevre eller kortvarige tilfeller. Når man har inkludert varig syke barn og lempet på sykdomskravet, vil mange foreldre fylle vilkårene for pleiepenger fram til barnet er 18 år, og Kaasa-utvalgets forslag om å innføre rett til pleiepenger med 50 pst. ved varig sykdom, er anslått til å koste mellom 180 mill. kr og 4 500 mill. kr. Det foreslås altså en ordning som er dobbelt så romslig som den, og dette er en utredning som de rød-grønne selv hadde ansvaret for, men som de ikke gjorde noe med.

Hvis man ser i programmet til Arbeiderpartiet – partiet som forsøkte å vinne valget, men som tapte – står det ikke et eneste ord der om pleiepenger. De hadde med andre ord ingen planer om å gjøre noe med denne ordningen hvis de skulle vinne valget – på samme måte som de heller ikke gjorde noe med denne ordningen da de hadde makten i åtte år.

Dagens vedtak vil i de aller fleste tilfeller ikke bety noe før om fem år – i noen tilfeller om to og et halvt år. Det er bestemt at det skal være et eget forskningsopplegg, bestilt av Oxford Research, som skal følge utviklingen her for å sørge for at det ikke får utilsiktede konsekvenser, og se hvordan endringene vil bli. Siden det er mulig å vente, mener vi at det er klokt å gjøre nettopp det. Men vi må nesten spørre dem som nå mener at man ikke kan vente, hva de egentlig er redd for at en slik type utredning skal vise. Er en redd for at det da vil bli vanskeligere å si ja til det en sier ja til i dag?

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det vi frykter, er jo at denne usikkerheten som preger disse familiene, kommer til å vedvare. Det vi frykter, er at vi får fra regjeringen et dokument som konkluderer med at man ikke ønsker å tette disse hullene. Og når man i dag lytter til regjeringspartiene, er det all grunn til å ha den frykten.

Hele denne saken – og Fremskrittspartiet og Høyres behandling av den – bærer preg av at man kun ser systemet og ikke folkene, ikke foreldrene og ikke barna. Fremskrittspartiet og Høyre legger nå all sin energi i å forandre systemet – og vi har vært med på mye, for mye har vært viktig – men det er altså ikke for systemets skyld vi gjør disse endringene. Vi må jo spørre hvem det er vi legger om for. Derfor har jeg utrolig liten sans for Fremskrittspartiets forslag, forslagene nr. 3 og 4, i denne saken, for de bærer preg av at man leter med lys og lykte etter argumenter mot å stemme for et forslag som vil tette ett konkret hull, argumenter som jo plukkes ned når man f.eks. leser proposisjonen fra regjeringen og innstillingen fra komiteen om omlegging av pleiepengeordningen i vår. Så jeg vil på det sterkeste oppfordre representanten Simonsen til å lese disse dokumentene. Der legges det f.eks. inn begrensninger på hvor lenge, en begrenset periode, pleiepenger kan utbetales, f.eks. i forbindelse med et utenlandsopphold.

Når det kommer til likestilling, har det å hindre barn i å ha foreldrene hos seg når de er syke, ingenting med likestilling å gjøre. Og en regjering som har redusert pappapermen, svekket arbeidsmiljøloven, økt kontantstøtten – apropos arbeidslinjen – er altså de som skal redde likestillingen ved å sørge for at foreldre til 200 syke barn må gå på jobb. Det er i beste fall et forsøk på en avsporing av hva denne debatten handler om.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Regjeringspartiene har en urimelig argumentasjon etter min vurdering når de snakker om at dette er et tilbaketog for likestilling, og at foreldrene trer ut av arbeidslivet dersom flertallspartiene i komiteen får sitt syn gjennom.

Jeg slutter meg helt til det representanten Karin Andersen sa. Det er ekstreme sykdomssituasjoner som her skal dekkes opp, og ingen har bedre forutsetninger for å ta stilling til i hvilken grad en sjøl skal ta det ansvaret enn foreldrene sjøl. Som det framgår av innstillinga, er det naturlig nok der det er behov for pleiepenger i under ett år, at det store antallet ligger. Så er det noen utover det.

Den situasjonen vi står i nå, er at når det gjelder utviklingshemmede over 16 år, vil regjeringspartiene i dag stemme imot det de vil stemme for i morgen. Det er ganske interessant. Så argumenterer regjeringspartiene videre, med statsråd i spissen, for at det som er problemet for regjeringspartiene, er det som framgår av § 9-12 siste avsnitt, der det står:

«Etter 1 300 stønadsdager kan pleiepenger ytes til personer som har omsorg for barn under 18 år som har en sykdom eller skade og som har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie.»

Jeg synes det er ganske spesielt å produsere så mye adrenalin mot den delen av forslaget. Fra Senterpartiets side har vi sjølsagt vært med på det fordi det er eksempler på at det er tilbakefall etter 1 300 stønadsdager, og det ville være ganske urimelig om en ikke tar høyde for at en skal kunne få pleiepenger videre i den situasjonen. Dette gjelder også varig alvorlig sykdom hvor en har kontinuerlig behov for tilsyn og pleie og bør kunne komme inn under ordningen. Det er rart at en før 1 300 dager skal komme inn under tilsvarende paragraf, mens det etter 1 300 stønadsdager er ødeleggende for både yrkesdeltakelse og likestilling. Det er spesielt at det produseres så mye argumentasjon for så lite, også når en på en viktig del vil stemme for det samme forslaget i morgen.

Kristian Tonning Riise (H) []: Økonomisk trygghet for familier med pleietrengende barn er noe vi alle ønsker. Det er også derfor denne regjeringen nå i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre i inneværende budsjett har prioritert omtrent tre kvart milliard kroner ekstra til dette formålet – mer enn noen andre har prioritert til pleiepenger tidligere.

Jeg har lyst til å lese opp hva daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm svarte Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti da vi spurte om pleiepengeordningen i 2011.

«Når omsorgsbehovet er forbigående, vil det kunne være formålstjenlig at foreldrene kan bli hjemme og pleie barnet framfor å skulle etablere offentlig omsorg på kort varsel og i begrensede perioder. Når tilstanden er varig, er forutsetningen at tjenestebehovet kan ivaretas ved tilpassede kommunale tjenester i samarbeid med foreldre, slik at foreldrene kan delta i yrkeslivet. Pleiepenger i varige tilfeller ville innebære risiko for at foreldrene faller ut av arbeidslivet.»

Siden da har vi gjort betydelige utvidelser i pleiepengeordningen. Vi har utvidet den også for mer varige tilfeller. Men det er litt ironisk at det nå er Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre som mener at Bjurstrøm hadde et poeng likevel da hun pekte på tilknytningen til arbeidslivet som et viktig poeng også i denne ordningen, og at det fortsatt skal være en midlertidig kompensasjon for tapt arbeidsinntekt og ikke en pleielønn i inntil 18 år.

Den nye ordningen trådte i kraft den 1. oktober i år. Det er for tidlig å vise til Nav-tall nå for å skulle si nøyaktig hvordan dette kommer til å slå ut, og hvordan dette kommer til å se ut om litt tid framover. Legger vi Kaasa-utvalgets beregninger til grunn, aner vi faktisk ikke hvor mye denne ordningen kommer til å koste. Vi snakker altså om noe som kan koste et sted mellom 360 mill. kr og 9 mrd. kr mer. For en regjering og de partiene som skal forvalte flertallet i denne salen og ta ansvar for budsjettet, er det eneste ansvarlige å gjøre å si at vi er nødt til å utrede dette bedre før vi her i dag vedtar en lovendring som vi faktisk ikke aner omfanget og konsekvensen av.

Gina Knutson Barstad (SV) []: Først vil jeg ta av meg hatten for de tøffe damene på galleriet, som står i sitt livs kamp og likevel finner tid til å være her og ta andre kamper – respekt!

Det ble nevnt i debatten at det er mye følelser i denne debatten. Det vil jeg gjerne bekrefte. Det er mange følelser i denne debatten fordi det handler om langtidssyke barn, syke barn i en ekstrem situasjon og deres foreldres mulighet til å være til stede i barnas liv. Det er ikke et motargument at noen blir opprørt, eller at det er følelser i denne debatten. Det er tvert imot helt naturlig, tenker jeg.

Jeg har debattert i et langt liv med representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet, og i veldig mange debatter har jeg møtt påstander som at Høyre og Fremskrittspartiet er for frihet for enkeltmennesket, at folk selv vet best hvilke beslutninger som passer dem, at familien selv skal få velge sine løsninger for sitt eget liv. Denne argumentasjonen har jeg ikke hørt i denne saken i det hele tatt. Jeg har tvert imot hørt en argumentasjon om hvilke valg familiene som er i disse ekstremsituasjonene, burde ta. Jeg har hørt at det ikke er bra for familier å pleie hele tiden. Jeg har hørt at det er dårlig for likestilling, dårlig for pensjonspoeng. Som representanten Andersen var innom, tror jeg at familiene selv har vært innom disse tankene, de står som sagt i en ekstrem situasjon.

Et spørsmål jeg har lyst til å stille posisjonen, eller Høyre og Fremskrittspartiet, er: Hvem er det som skal passe på ungene dersom foreldrene ikke har råd til å være hjemme fra jobb? For mange foreldre er det jo ikke et alternativ å ikke jobbe – eventuelt må de selge huset for å forsørge seg. Hvem er det som skal passe på ungene, hva slags valg skal familiene ta i de situasjonene de blir satt i? Det lurer jeg på.

Til slutt vil jeg også spørre: Det har vært mye snakk om ansvarlighet og konsekvenser. Da vil jeg tenke: Ansvarlighet for hvem? Konsekvenser for hvem? Hva er konsekvensen for disse familiene av de vedtakene som fattes i dag?

Karin Andersen (SV) []: Det er heller aldri en debatt uten denne historieskrivingen.

Jeg vil bare si at vi ventet i fire år på endringer fra regjeringen som satt da. Det var utredet, vi ventet i fire år, og da det kom, fremmet SV egne forslag fordi vi så at det ikke var bra nok i den saken i forrige periode. Så kanskje vi kan legge det bak oss. Alle har vært enige om de gode utvidelsene. Det er hullene og begrensningene i den nye ordningen som er problemet.

Et av problemene som det høres ut som om statsråden heller ikke har forstått, er at den gamle pleiepengeordningen ga pleiepenger når barnet var i en ustabil, kritisk fase, uavhengig av om det var kronisk eller ikke, og det var det som gjorde at disse familiene klarte å stå i arbeid. Det sier de sjøl. Det er mulig Høyre tror at de vet bedre, men jeg tror faktisk at disse familiene vet sjøl at det er det som har gjort at de klarte å stå. Derfor er det problematisk. Derfor må det endres – for å lage en ordning som fungerer, slik at disse familiene har mulighet til å få livet sitt til å henge i hop.

Fra vår side ønsker vi å se på om det også er andre ordninger på kommunal side som kan bistå disse familiene slik at de kan ha flere valg. For det jeg oppfatter, er at de ikke har noe valg. De må gjøre dette, også fordi det hjelpeapparatet som skal hjelpe dem, ikke er i stand til å hjelpe dem slik at de er trygge på at dette faktisk er den hjelpen barna deres trenger i noen av disse ekstremtilfellene. I andre tilfeller får familiene god hjelp, og man bør absolutt bygge ut det tilbudet – spesialiserte tilbud som kan hjelpe disse familiene, slik at de kan ta de valgene som alle bør kunne ta om hvorvidt de vil ha tilknytning til arbeidslivet eller ikke.

Jeg oppfatter nå at høyresida bruker likestillingskortet på en måte som jeg synes er utilbørlig. Som representanten Kaski sa, er det mange andre situasjoner der man er villig til å betale friske folk for å være hjemme. Ta f.eks. kontantstøtten, der har man altså flere hundre millioner kroner å legge på bordet – helt greit, friske folk, ta valget sjøl!

Dette er familier som ikke har noe valg, og da bør man kanskje være villig til også å lage ordninger som gjør at disse familienes liv kan fungere best mulig, slik som de selv ønsker det, for jeg tror det er de som er ekspertene på dette.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Høyre støtter selvsagt lojalt opp om budsjettforliket og avtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti. Grunnen til at vi i dag stemmer imot noen av de lovendringsforslagene som vi i morgen kommer til å stemme for, er innlysende. Det er rett og slett bare en teknisk vurdering, og alle som ikke driver et politisk spill, skjønner hvor Høyre står. Det er ikke mer interessant enn det.

Når det gjelder representanten Lerbrekks angrep på regjeringen for både å utvide ordningen og å endre innretningen fra 100 pst. til 66 pst., som om dette gjorde familier fattigere, så er det motsatt. Mange av dem vi har lest om i mediene, hadde ingenting før 1. oktober, men med den endringen fikk de i utgangspunktet 66 pst., og gjennom budsjettforliket er det dratt opp til 100 pst.

Det som ikke har vært utredet, noe som vi flere ganger har gjentatt her, er en tidsubegrenset rett til 100 pst. kompensasjon i inntil 18 år. Det er nemlig en forskjell på det forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet fremmer, og det som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står bak. Det er også foreldre som ikke er her i dag, som er for en pleiepengeordning som hjelper dem med å kombinere det å være forelder og det å stå i arbeid. Når Arbeiderpartiet og SV med innspillet om 100 pst. lønnskompensasjon forlater linjen hvor man sørger for en arbeidstilknytning for disse foreldrene, er det et veldig sterkt signal om at kan man være hjemme, så bør man være hjemme.

Representanten Barstad stilte spørsmål om hvem som skal passe disse barna dersom foreldrene ikke er der. Ja, men hvem skal passe disse barna når mor er utbrent og far og mor er blitt syke og uføre på sikt fordi denne belastningen har vært for stor? I over 50 år har vi bygd en velferdsstat som er ment å hjelpe og avhjelpe de familiene som trenger det, gjennom bl.a. omsorgstjenester. Det har vi gjort nettopp fordi vi ønsker at begge foreldre skal kunne få lov til å bidra og ha et fellesskap også utenfor hjemmet, og at også kvinner skal få lov til å delta i arbeidslivet. Jeg mener at Arbeiderpartiet og SV i dag forlater den linjen, og det synes jeg er synd.

Representanten Karin Andersen spør retorisk om vi ikke tror at foreldre har tenkt på dette. Jo, det tror vi. Men som hun sier – dette er en ekstrem situasjon, og jeg vet med meg selv at under ekstreme situasjoner tar jeg av og til andre valg enn jeg ville gjort dersom jeg hadde muligheten til å tenke over det i en annen sammenheng. Arbeidsgivere får også en ekstrem situasjon når de skal forholde seg til en arbeidstaker som får innvilget 18 års permisjon.

Jeg er for kommunale ordninger for å hjelpe de familiene som trenger det. Jeg er også for en utvidelse av pleiepengeordningen. Jeg synes det er litt merkelig å bli beskyldt for å sette systemet foran enkeltindivider – av SV, et parti som satt åtte år i regjering uten å utvide den, når denne regjeringen faktisk tok initiativ og fikk den utvidet.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg har fått spørsmål og kommentarer underveis som jeg raskt vil kommentere.

Til Lise Christoffersen: Selvstendig næringsdrivende og frilansere og deres rett til pleiepenger ble ivaretatt i 2015. All den tid vi her debatterer pleiepenger, er deres interesser ivaretatt.

Regjeringen har også foreslått å styrke de pårørendes rettigheter i kommunene. Til Karin Andersen som spurte om vi skulle svekke rettighetene: Nei, tvert om, vi har faktisk foreslått å styrke de pårørendes rettigheter, jf. Prop. 49 L for 2016–2017.

Til representanten Kaski: Regjeringen forsvarer ikke systemet. Tvert om er det regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre som har endret et ekstremt urettferdig system som innlemmet svært få, og som gjorde det vanskelig å komme inn. Det var med mye skjønnsutøvelse, og det var et rigid regelverk. Det er det vi har endret, nettopp fordi vi ønsker å ivareta familiene på en langt bedre måte enn det de var i det gamle systemet.

Det er riktig det Lundteigen sa om at det var få som var inne i den gamle ordningen. Men de tallene som det henvises til, er nettopp antallet som var i den gamle ordningen. Hvordan det vil bli i ny ordning, vet vi ennå ikke. Den nye loven trådte i kraft den 1. oktober. Det er svært få som har kommet inn: Hvordan adferdsendringen vil være som følge av nye endringer, det vet vi ennå ikke. Om et år eller to vet vi antageligvis mer om hvor omfattende dette blir. Per i dag er det vanskelig å si. Men det er riktig at i den gamle ordningen angikk dette få. Men da var det ikke bare syke barn som var innlemmet. Hvordan det blir nå, vet vi ikke.

Hvem skal passe på barna? Jo, det skal foreldrene gjøre, sammen med gode, offentlige behandlings-, pleie og omsorgstjenester. Vi er opptatt av at de må finne en god balanse, og at vi klarer å ivareta foreldrenes behov for å kunne være sammen med barna sine når de er syke. Men det å skulle overta tunge, medisinskfaglige, omsorgsfaglige oppgaver alene, det skal vi være varsomme med for å unngå at foreldrene også blir utbrent. De skal ivareta sin egen helse, og de skal kanskje også ivareta øvrige barn. Vi må passe på at de får et totalt opplegg rundt seg som ivaretar dem.

Karin Andersen mener at den gamle ordningen var bedre enn den nye. Nei, det var den ikke, tvert imot. Den var overhodet ikke bedre. Dagens ordning er langt mer fleksibel enn den gamle ordningen. Den er mindre skjønnsbasert, som jeg sa i stad, og det er mindre rigide regler. Så kommer Stortinget gjennom budsjettforliket til å vedta noen endringer, som vi selvfølgelig skal følge opp. Men det å framstille ny ordning som dårligere enn den gamle, ja, det er med respekt å melde helt feil.

Presidenten: Representanten Kari Elisabeth Kaski har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg må igjen understreke at vi støtter den utvidelsen og omleggingen som ble lagt fram i vår. Det var et enstemmig storting. Det arbeidet ble påbegynt av den rød-grønne regjeringen. Det tok denne regjeringen fire år å legge det på bordet, og argumentet om åtte år med rød-grønn regjering begynner med respekt å melde å bli litt forslitt.

Jeg kan heller ikke skjønne hvordan argumentene som anføres i denne salen mot forslaget som vi behandler nå og som ligger på bordet, ikke kan anføres mot den utvidelsen som ble enstemmig vedtatt. Det er helt uforståelig. Det er en argumentasjon som ikke henger på greip. Det er et hull her som rammer noen – ikke veldig mange. De rammes av usikkerhet og økonomisk utrygghet. De kjemper for sine unger, men de er ikke revet med av akutte emosjoner eller føleri, som det kan høres ut her fra representanten Lunde. Det er en varig situasjon for dem som de har en rasjonell tilnærming til. De skal passe barnet, forsøke å være i jobb og ha en økonomisk trygghet, nettopp for å ta vare på seg selv og ungen sin.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) []: Bare for at det ikke skal herske noen som helst tvil: Jeg stilte ikke statsråden spørsmål om pleiepenger, for det er likt. Men det jeg spurte om, var at når vi fremmer et forslag om å ta i bruk karensdager som skal dekkes opp med omsorgspenger, da er det ikke fullt ut like regler. Når vi foreslår endringer, vil vi altså forsikre oss om at selvstendige næringsdrivende og frilansere også er med på det lasset, sånn at det fortsatt blir likt i framtida. Det er poenget med forslag B.

Presidenten: Representanten Kristian Tonning Riise har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kristian Tonning Riise (H) []: Til representanten Kaski: Det et enstemmig storting sluttet opp om, var et forslag fra Kristelig Folkeparti, som ba Stortinget om å:

«fremme forslag om endringer i pleiepengeordningen som sikrer mer økonomisk trygghet og forutsigbarhet for foreldre med pleie- og omsorgsoppgaver».

Det var jeg enig i. Det vi vedtar her i dag, er ikke en endring av pleiepengeordningen. Det er egentlig å innføre en helt ny ordning med pleielønn for yrkesaktive, helt uten utredninger. Den ordningen som vi har nå, trådte i kraft den 1. oktober i år. Vi har blitt enige om 100 pst. dekning med Venstre og Kristelig Folkeparti i forhandlingene. Vi har tid til å se på hvordan den nye ordningen funker med de endringene vi har nå, før vi vedtar helt nye endringer som vi ikke vet konsekvensene av.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 7 og 8.