Erlend Wiborg (FrP) [12:06:14] (komiteens leder og ordfører for saken): Forslagsstiller ber om at det nedsettes et utvalg som skal se på mulighetene for å komme ned mot 30 timers normalarbeidsuke, fra dagens 37,5 timer. Målet skal være økt fleksibilitet og redusert arbeidstid samtidig som rett til fast ansettelse og andre arbeidstakerrettigheter skal styrkes. Det legges videre vekt på en måling som uttrykker at folk flest ønsker mer fritid i stedet for økt lønn. Samtidig mener forslagsstiller det også er klokt av miljøhensyn ved å legge til grunn at kjøpekraft og forbruk dermed vil reduseres.

Det er ikke vanskelig å forstå at det i ulike livsfaser kan være både ønskelig og behov for høy grad av fleksibilitet og noe kortere arbeidsdag. Jeg mener forslagsstiller har gode intensjoner, men at man samtidig overser noen vesentlige momenter og konsekvenser ved å skulle gjennomføre en slik reform. Det er nemlig ikke slik at dette ikke har vært vurdert tidligere. Det har vært både forsket på, utprøvd og vurdert flere ganger, både her til lands og i andre land. Flere forsøk har vært gjort. Enkelte har oppnådd gode resultater, andre har det ikke. Fafo har f.eks. sett på forsøkene gjort i Stockholm fra 1996 til 1998 og fra 2004 til 2005, i Oslo fra 1995 til 1997 og i Kiruna fra 1989 til 2006, i rapporten «Forsøk med 6-timersdag – ordninger og erfaringer», finansiert av LO.

Jeg har lyst til å sitere litt fra sammendraget i denne rapporten.

«Resultatene er i hovedsak negative når det gjelder de effektmålene som er undersøkt. (…) Argumentene som er blitt trukket frem for forsøk med 6-timersdag har dreid seg om målsettinger om økt sysselsetting, lavere sykefravær, bedret arbeidsmiljø, bedre muligheter til å kople arbeidstid og sosial tid, samt økt likestilling.

Det er ikke dokumentert sikre sammenhenger mellom 6-timersdag og redusert sykefravær. Det gjelder alle de tre viktigste forsøkene (Stockholm kommune, Oslo kommune, Kiruna kommune).

Det er heller ikke påvist sammenheng mellom 6-timers arbeidsdag og helse (…).»

I flere av forsøkene som ble sett på da, og som har pågått senere, er det flere ansatte som er fornøyd med redusert arbeidstid. Men det alene er ikke tilstrekkelig for å innføre sekstimersdagen når en ser på konklusjonene rundt faktisk effekt. For i tillegg til manglende sammenheng mellom forsøkene, sykefravær og helse, fant Fafo heller ikke data som kunne underbygge påstanden om økt sysselsetting eller likestilling.

De siste årene har bærekraft blitt et uttrykk vi hører stadig oftere. Det handler selvsagt om miljø, men også om økonomisk bærekraft. Vi blir stadig flere eldre, og utgiftene vokser raskere enn inntektene. Hvordan vil en sekstimersdag påvirke bærekraften i velferdssamfunnet vi lever i?

Lavere arbeidsinnsats reduserer nesten alle skattegrunnlagene, med unntak av statens petroleumsinntekter. Resultatet og den økonomiske effekten er det regnet på. Det vil bli en massiv skatteøkning for familiene – sannsynligvis ikke noe som vil hjelpe barnefamilier, som i mange tilfeller allerede har en trang økonomisk situasjon. Det vil medføre en markant økning i kostnadene og effektiviteten for bedriftene, som konkurrerer i et globalt marked, noe som igjen vil kunne bety færre arbeidsplasser og slik ramme folk flest og samfunnet. Det vil også medføre en markant reduksjon i skatteinntektene, noe som igjen vil gå ut over velferdsnivået til oss andre. Jeg tror i utgangspunktet at alle partiene i denne sal ønsker å ha et høyt velferdsnivå.

Selv om intensjonene bak forslaget kan ses som gode, er det viktig å huske konsekvensene av det. Det er også viktig å huske at siden 1962 har arbeidstiden blitt redusert fra 48 timer per uke for heltidsstillinger til 39 timer per uke. Hvis man regner med feriedager, fravær, overtidsbruk og deltidsomfang, er vi helt nede på 30 timer i uken.

Det er fortsatt sånn at vi må jobbe for å holde hjulene i gang, for å produsere de varer og tjenester samfunnet trenger.

Hadia Tajik (A) [12:11:27]: Saka gjeld å setja ned eit arbeidstidsutval for å greia ut ein gradvis reduksjon i dagens arbeidstid. Dette vert bl.a. grunngjeve med meir fritid, mindre stress og ein reduksjon av det materielle forbruket. Det er noko som Arbeidarpartiet meiner er sympatiske grunngjevingar, men vurderinga vår er likevel at folkets og landets behov er meir samansette, og at me difor ikkje kan støtta dette forslaget.

Hos oss i Arbeidarpartiet vert det diskutert korleis enkelte yrkesgrupper kan ha ein så belastande arbeidskvardag at ein reduksjon i arbeidstida kan føra til at akkurat desse vil få moglegheit til å kunna stå lenger i jobb. Kanskje ville ein òg kunne klara å få fleire inkludert i arbeidslivet på den måten – at ein har ein arbeidskvardag innanfor desse yrkesgruppene der ein har betre helse, og der ein kan få eit godt liv samtidig som ein opplever at ein bidrar til verdiskaping til landet.

Samtidig er det sånn at veksten i velferdsutgiftene framover tilseier både at me må skapa verdiar og at me må dela dei på ein rettferdig måte, bl.a. ved å få fleire i jobb og sikra ein god arbeidskvardag. Då er det ikkje rett å innføra eller å planleggja for å innføra ein generell reduksjon i arbeidstida for absolutt alle arbeidstakarar. I tillegg er vårt syn at arbeid er eit gode. Det er ei moglegheit for personleg vekst, for meistring, for sjølvrealisering. Det er òg noko som styrkjer fellesskapa i samfunnet vårt, det å ha det nettverket som ein god arbeidsplass med eit trygt arbeidsmiljø er med på å gje. Det betyr òg at det er viktig å sikra at arbeidet er godt, at det er helsefremjande, at det er ein seriøs arbeidsplass, sånn at dei positive effektane for folk og samfunn vert verkelegheita og kvardagen for alle. Sånn sett heng dette forslaget tett saman med dei to sakene me har diskutert nettopp, knytte til bruk av meir heiltid og ikkje minst løns- og arbeidsvilkår innanfor velferdsyrka våre. Det er noko som me i Arbeidarpartiet jobbar for, og det er òg dei samla årsakene til at me røyster mot forslaga i dette representantforslaget.

Kristian Tonning Riise (H) [12:13:58]: I en tid da de fleste politiske partiene i Norge er opptatt av hvordan vi kan gjøre velferdssamfunnet vårt mer bærekraftig i møte med både eldrebølge, økt innvandring og avtakende oljeinntekter, føles det litt spesielt at vi begynner dette året med bl.a. å diskutere hvordan vi nå skal sette i gang et arbeid for å utrede hvordan vi alle kan jobbe mye mindre.

Det er i det hele tatt mye som er litt underlig med dette forslaget. Det er for det første vanskelig å forstå det store behovet ut fra arbeidstakers behov. Arbeidstiden i Norge er relativt kort sammenlignet med andre land. Vi har et trygt og velregulert arbeidsliv, og ni av ti yrkesaktive oppgir å være fornøyd eller svært fornøyd i sitt arbeid. Det er altså liten dekning for å hevde at det store problemet i norsk arbeidsliv er en arbeidsmengde som gjør at folk jobber seg halvt i hjel.

For samfunnets del er det bortimot umulig å forstå behovet for dette forslaget. Vi kommer til å trenge økt tilbud av arbeidskraft i årene framover for å møte en aldrende befolkning. Da trenger vi at flere står lenger i arbeid, ikke at alle jobber mindre. Og den produktivitetsveksten som kommer av automatisering og digitalisering i mange bransjer, som også brukes som begrunnelse for dette forslaget, kommer vi nettopp til å trenge for å betale for bl.a. økt etterspørsel i helsesektoren.

Kostnadsmessig er dette forslaget kanskje det største angrepet på velferdsstaten som er fremmet i denne salen. Finansdepartementet har beregnet at en arbeidstidsreduksjon fra 7,5 til 6 timer vil redusere tilgangen på arbeidskraft med over 15 pst., og det vil koste rundt 8 pst. av fastlands-BNP, eller ca. 224 mrd. kr årlig. Det er summer som burde få de fleste til å steile.

Men det handler ikke bare om penger. Det vil også medføre en dramatisk reduksjon i tilbudet av menneskelige ressurser. SSB har f.eks. beregnet at med dagens organisering av helsevesenet vil én av tre i 2040 måtte jobbe i omsorgssektoren for å ta unna eldrebølgen. Det vet vi er urealistisk fra før av – så mange er det ikke som tar utdanning og vil jobbe i omsorgssektoren. Så vi vil altså ha store utfordringer med å organisere oss annerledes, finne måter å ta i bruk velferdsteknologi på osv. for å håndtere det framtidige kapasitetsbehovet, med dagens arbeidstid. Hvordan forslagsstilleren da mener at ytterligere reduksjon av tilbudet av arbeidskraft skal løse denne utfordringen, er en gåte for meg.

Det er også lagt noen premisser til grunn for dette forslaget som er langt fra sikre. For eksempel antas det at økt fritid vil medføre en livsførsel som sparer miljøet for utslipp. Det vil jeg si er en høyst usikker prediksjon. Noen vil sikkert bruke den tiden på lange turer med elsykkelen eller på å stelle med urtehagen, men det kan også tenkes at forslaget vil medføre flere helgeturer til utlandet med fly. Det er ikke nødvendigvis økonomien som begrenser antall reiser, det kan være tidsklemma. Nordmenn flest putter også mesteparten av pengene sine i langsiktige investeringer, i bolig. Å legge opp til en reform som skulle gi nordmenn mindre kjøpekraft, kan like godt medføre at investeringsviljen blir mindre, og at forbruksiveren i stedet blir større. Det blir det neppe mindre CO₂-utslipp av.

Et artig paradoks til slutt er at vi verken trenger utredninger eller reformer for å gi folk muligheten til å erstatte arbeidstid og lønn med mer fritid. Den muligheten finnes allerede i dag. Det heter deltid. De fleste synes riktignok ikke at det er noe å trakte etter, men de som er enige med Miljøpartiet De Grønne i at de egentlig har mer enn nok penger i måneden og gjerne skulle hatt litt mindre penger i bytte mot litt mer fritid, kan simpelthen velge å jobbe mindre. Da vil de umiddelbart få mindre inntekt, men også mer fritid.

Kort oppsummert er dette et forslag som vil medføre dramatiske kutt i velferdstjenestene våre og dramatisk reduksjon i tilbudet av arbeidskraft. Det vil gjøre Norge fattigere, det vil hemme omstillingsevnen vår, og det er ikke engang sikkert at det blir mindre CO₂-utslipp.

Det ble sagt her i stad at intensjonen med dette forslaget er god. Det tror jeg også. Men det sies ofte at veien til et mindre hyggelig sted er brolagt med gode intensjoner. Derfor er jeg glad for at dette forslaget ikke blir vedtatt i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:19:01]: Senterpartiet er imot Miljøpartiet De Grønnes forslag om en arbeidstidsreform som innebærer en gradvis reduksjon i dagens arbeidstid. Det ligger vel da implisitt at en også skal ha lavere inntekt, men det er jo slik at mindre arbeid innebærer, under praktiske forhold, også krav til å ha en høyere timelønn, for dermed å opprettholde den samlede inntekten. Miljøpartiet De Grønne har ikke sannsynliggjort at mindre arbeid vil bety mindre i inntekt, og her er vi ved noe av kjernen i saken. Det er en balanse mellom folks bruk av tida si til arbeid, til omsorg og fritid og til hvile, og dagens arbeidstid gir etter Senterpartiets vurdering en bra balanse, men vi må samtidig hele tida se på særordninger for ulike grupper av folk, f.eks. de som har et stort omsorgsansvar. Men det er Senterpartiets holdning at for de gruppene som har stort omsorgsansvar, bør en heller prioritere kortere arbeidstid framfor lengre ferie.

Miljøpartiet De Grønne er ikke representert i komiteen, men det er SV, og SV sier i merknadene rett fram at en ser at kortere arbeidstid ikke kan gå på bekostning av lønnsinntekt til de ansatte. Da er vi altså ved kjernen i virkelighetens verden, nemlig at mindre arbeid må fordre en høyere timelønn. Og som flere har vært inne på: Det å gå inn for en høyere timelønn fordrer at en har en arbeidsproduktivitetsvekst i samfunnet som over tid gir grunnlag for denne høyere timelønna, og det kan ikke sies å være til stede.

Derfor er vi i den situasjon at hvis en legger opp til en arbeidstidsreform som innebærer mindre arbeid, og en skal opprettholde det inntektsnivået som en har – som det kommer til å bli et sterkt krav om, sjølsagt – vil det måtte innebære en mer brutal, kortsiktig høsting av naturressursene for å få nok inntekter til å betale utgiftene i samfunnet. For det er jo slik som det har vært bestandig, at samfunnsregnskapet må gå opp. Det må være en balanse mellom forbruk og produksjon, og her er vi ved det sentrale, og dette er begrunnelsen for at Senterpartiet ikke kan gå inn for Miljøpartiet De Grønnes arbeidstidsreform om en kortere arbeidstid, noe som vi av erfaring har sett vil måtte kompenseres med en høyere timelønn, som det ikke er dekning for i samfunnet.

Solfrid Lerbrekk (SV) [12:22:17]: Dette forslaget har som intensjon å få arbeidslivet til å gå i retning av ein sekstimars arbeidsdag. Sosialistisk Venstreparti er for ein sekstimars arbeidsdag, men me meiner ikkje at Stortinget kan initiera dette i nokon særleg større grad enn ved langsiktige forsøksordningar. Dette er på grunn av at me er sterke tilhengarar av forhandlingsinstituttet, der bl.a. arbeidstida er noko av det som partane i arbeidslivet skal ha størst eigarskap til. Me meiner at ein sekstimars normalarbeidsdag er noko me bør ha som mål, men særleg i samarbeid med fagforeiningane og i den takt som dei er klare til å forhandla seg til. All arbeidstidsreduksjon som har vore tidlegare, har kome som resultat av forhandlingar, og for SV er det veldig viktig at dette prinsippet står seg. I tillegg er det viktig for SV å presisera at me ikkje vil kutta i løna til folk for å få ein sekstimars arbeidsdag.

Me føreslår i denne saka å stilla til rådigheit forsøksmidlar som kan nyttast i samarbeid med partane i arbeidslivet til dette føremålet for vidare å synleggjera konsekvensane og resultatet av ei sånn ordning. Med dette fremjar eg SV sitt forslag i saka, og utover det vil SV støtta lause forslag nr. 2, 5 og 6.

Une Bastholm (MDG) [12:24:12]: Vi sier at «tid er penger». Men i hverdagen er tid først og fremst tid for de fleste av oss – tid til det som betyr noe for oss, tid med familie og venner, tid til tur i skogen, til frivillig arbeid eller til å utvikle oss, ja til å spille PlayStation om det er det vi vil.

Det viser seg også at befolkningen ønsker seg mer tid. Blant annet en landsdekkende meningsmåling som InFact gjorde i 2016, viser at halvparten av Norges befolkning heller vil ha mer fritid enn høyere lønn. Og det er ikke så rart. Det krysspresset i hverdagen som veldig mange av oss opplever i vårt moderne samfunn, sliter på livskvaliteten og helsen vår. De ønsker ikke mer fritid fordi de ikke trives i jobben, eller fordi jobben ikke er viktig for dem, men fordi de lever under et press.

I nyttårstalen til nasjonen ba statsministeren oss alle om å få flere barn. De Grønne tror ikke den smarteste måten da er å ta utgangspunkt i et regneark, men å se på hva folk flest føler at de trenger at ligger til rette i livet for å få barn. For det er en stor avgjørelse, og en skal ha tid og overskudd – over tid – til barnet som blir født. Det siste en bør gjøre da, er å spre frykt om 43 timers arbeidsuke i framtiden, sånn som statsministeren gjorde på sensommeren i fjor.

Velferden vår avhenger av vanlige lønnsmottakeres skatteinnbetalinger, sier statsministeren. Det er det lett å være enig i. Men hun kutter 25 mrd. kr i skatter – hovedsakelig til de rikeste – i årets budsjett. Regjeringens eneste løsning for å finansiere velferden i framtiden – og regjeringens skattekutt – er altså at vi skal jobbe lengre dager i flere år og få flere barn.

De Grønne vil heller jobbe for et mer inkluderende og rettferdig arbeidsliv, der vi har økt fleksibilitet for arbeidstakere og også mer fritid. Vi tror det vil gjøre at flere har det godt på jobb, får tid til å utvikle seg og står i jobb lenger.

Vi har lagt fram et forslag om å sette ned et arbeidstidsutvalg, som denne salen skal stemme over i dag. Utvalget skal utrede hvordan normalarbeidstiden kan reduseres fra 37,5 timer til 30 timer, samtidig som arbeidstakerne får bedret sine rettigheter og får økt fleksibilitet i arbeidstiden gjennom forskjellige faser av karrieren.

Jeg vil presisere at De Grønne helhjertet støtter kampen mot ufrivillig deltid. Samtidig ser vi også mange som i enkelte livsfaser trenger sterkere rettigheter til å ha deltidsstilling i en periode. Vi foreslår derfor å utvide den lovfestede retten til deltid som et ledd i å gjøre arbeidslivet mer livsfasetilpasset.

Jeg er glad for at SV foreslår et forsøk med forkortet arbeidstid i flere sektorer. Men jeg er forundret over at alle andre partier blankt avviser vårt forslag om å sammenstille og vurdere erfaringer fra Norge og utlandet med arbeidstidsreduksjoner, og istedenfor står her i salen og for egen hånd med fri penn prøver å dra sammen de resultatene veldig tendensiøst. En sånn sammenstilling som Miljøpartiet De Grønne har foreslått, og som blir nedstemt i dag, er også det LO ønsker at en plan for hvordan man kan gå videre med arbeidstidsreduksjoner, skal bygge på. Så jeg har fortsatt et håp om at spesielt Arbeiderpartiet vil vurdere å stemme for akkurat det i denne salen her i dag.

Vi har et arbeidsmarked som endrer seg veldig raskt. Det krever økte muligheter til videre- og etterutdanning i arbeidet. Det som også skjer, er at veldig mange arbeidsplasser nå automatiseres bort i rekordfart. Som informasjonsdirektør Tom Staavi i Finans Norge sa: Digitaliseringen spiser arbeidsplasser. Det er ikke sikkert at det er folk i jobb som vil mangle i framtiden, men jobber nok til folket.

Videre vet vi at mange ikke greier å stå i full jobb fordi jobbene er for tunge. Kortere arbeidstid vil i noen yrker kunne føre til at flere faktisk orker å jobbe heltid, og at andre greier å stå i jobb til pensjonsalderen.

Så det kan jo tenkes at skatteinntektene ikke reduseres så mye ved kortere arbeidstid og mer fleksibilitet for arbeidstaker. Det kan være nøkkelen til at flere kan jobbe og betale skatt i stedet for å bli tvunget over på arbeidsledighetstrygd eller sykelønn. Og det er dette De Grønne ønsker å utrede, i tråd med det store deler av befolkningen også selv oppgir at de ønsker.

Da kan jeg også med det ta opp de forslagene vi har fremmet.

Bjørnar Moxnes (R) [12:29:11]: I år er det 100 år siden Stortinget vedtok åtte timers arbeidsdag. Siden den gang har vi blitt langt mer produktive og langt rikere som land, men mye av rikdommen har tilfalt en liten, økonomisk elite. Det mener vi er urettferdig. Nå er det på tide å redusere arbeidstiden ytterligere, sånn at økt velstand i form av kortere arbeidstid også kommer vanlige arbeidsfolk til gode.

Det er mange grunner til at vi trenger en kortere arbeidstid i Norge. For det første trenger familiene det for å få dagene til å gå opp. Det er stadig vanligere – og det er en god ting – at begge foreldre jobber fulltid. Det er en ønsket utvikling at begge jobber, for å sikre økonomisk likestilling, men det er ofte sånn at den ene – og da som regel mor – går ned i stilling for å få tiden til å strekke til når man får barn. Dette opprettholder de økonomiske forskjellene mellom kvinner og menn, men med en seks timers arbeidsdag kan begge jobbe fulltid og samtidig få nok tid til barn og til jobbingen, husarbeidet, i hjemmet. Vi vet at kvinner er overrepresentert blant deltidsarbeidere og også tjener langt mindre i gjennomsnitt enn menn. Sekstimersdag vil gi de mange som jobber ufrivillig deltid, som i hovedsak er kvinner, en lønn de kan leve av.

For det andre trenger miljøet at vi gjennomfører en sekstimersdagsreform. I stedet for at det private forbruket skal øke enda mye mer, bør vi prioritere kortere arbeidstid. Det vil være avgjørende for å klare å redusere utslippene av klimagasser.

For det tredje trenger veldig mange som står på og jobber, en kortere arbeidstid, fordi veldig mange fortsatt har yrker som er belastende for den fysiske helsen, ikke minst de som jobber innenfor helse og omsorg, som dessverre er blant de mest helseødeleggende yrkene, altså å ta vare på pleietrengende eldre og dem som er syke blant oss. De trenger ikke minst å få et lavere arbeidspress og å kunne stå i jobb lenger hvis arbeidstiden reduseres.

Det er åpenbart at seks timers normalarbeidsdag vil koste en del, men det vil også gi store innsparinger. Med seks timers arbeidsdag vil mange kunne ta bedre vare på helsen sin, mange vil slippe å bli uføretrygdet når de er i 50-årene eller tidlig i 60-årene. Ifølge høyresiden er det vel sånn at mange som er uføretrygdede, ikke egentlig er «villige» nok til å stå i jobb, at de trenger såkalte incitamenter, som Høyre-folk sier, for å stå i arbeid. Dette er naturligvis bare tull. De som i størst grad uføretrygdes, er de som jobber innenfor helse og omsorg, i all hovedsak kvinner, fordi disse yrkene er for tunge for arbeidshelsen og går ut over både rygg, skuldre og knær. Vi må få ned presset på de ansatte, og da vil sekstimersdagen være viktig for å kunne stå løpet ut og få et mer menneskevennlig arbeidsliv.

Så ser vi i privat sektor: Tine på Heimdal i Trondheim har helt siden 2006 hatt seks timers arbeidsdag for sine ansatte, og det har vært en kjempesuksess: økt produktivitet, mindre sykefravær, bedre trivsel på jobben. Det har også vært bedre for bunnlinjen, så her burde til og med Høyre-folk skjønne at dette er en god reform for samfunnet, og til og med eierne i privat sektor kan leve godt med en sekstimersdag. Torkil Bakken, som er hovedverneombud på Tine Heimdal, sa følgende:

«Det går an å hvile eller være sosial etter jobb og få lagt seg i rett tid.»

Det må det da være greit at også flere arbeidsfolk i Norge kan få oppleve.

Rødt foreslår i dag å lovfeste 37,5 timers arbeidsuke. Da vil loven være i tråd med det som gjelder i tariffavtalen. Det er et første viktig skritt på veien til kortere arbeidstid og også viktig i kampen mot sosial dumping, å hindre utnyttelse av arbeidskraft, ikke minst det vi ser i vårt arbeidsliv, utnyttelsen av mange som kommer fra Øst-Europa.

Derfor vil jeg herved ta opp Rødts forslag og be om støtte til å få lovfestet 37,5 timers arbeidsuke.

Statsråd Anniken Hauglie [12:34:33]: Forslagsstilleren ønsker at regjeringen skal utrede en gradvis reduksjon av normalarbeidstiden til 30 timer per uke.

Jeg deler naturligvis forslagsstillerens ønske om å legge til rette for et inkluderende arbeidsliv og en god balanse mellom arbeidsliv og privatliv. Den gjennomsnittlige arbeidstiden i Norge er redusert betydelig siden midten av forrige århundre. Den tariffestede normalarbeidstiden har gått ned fra 46 timer i 1962 til 37,5 timer etter 1987. Antall feriedager per år har i tillegg økt med ti dager. Reduksjonen i arbeidstid har i vesentlig grad vært drevet fram av partene i arbeidslivet.

I dag er arbeidstiden i Norge relativt kort sammenlignet med andre land. Mange har mulighet til fleksitid, og arbeidsmiljølovens og tariffavtalenes arbeidstidsregler gjør det mulig for de fleste å planlegge livet på en god måte. Det er også rett til permisjoner, bl.a. i forbindelse med omsorgsoppgaver, og hele ni av ti yrkesaktive oppgir å være fornøyd eller svært fornøyd i arbeidet sitt.

Vi står nå overfor demografiske endringer som utfordrer velferdsstaten. Aldringen av befolkningen gir stigende forsørgerbyrde i årene framover og medfører markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. I dag er det ca. to personer over 67 år per ti personer i alderen 20–66 år. Det anslås at det i 2060 vil være om lag fire eldre per ti yrkesaktive.

I denne situasjonen mener regjeringen at kortere arbeidstid for alle er feil vei å gå. En slik reduksjon vil forsterke utfordringene med å finansiere velferdsstaten. Det vil også forsterke problemene med mangel på arbeidskraft i norsk arbeidsliv, bl.a. innen helse og omsorg. Det er verdt å huske at i den situasjonen vi er i nå, er det etterspørsel etter arbeidskraft i nær sagt alle bransjer over hele landet. Problemet er jo å finne nok folk; problemet er ikke det som representanten Bastholm sier i sitt forslag.

Beregninger utført av Finansdepartementet tyder på at en arbeidstidsreduksjon fra 7,5 til 6 timer per dag vil redusere tilgangen på arbeidskraft med drøye 15 pst. Hvis dette skal dekkes inn ved å øke skattleggingen av husholdningene, vil gjennomsnittlig skattesats måtte økes med vel 8 pst. I tillegg er det også usikkert om en slik arbeidstidsreduksjon faktisk vil føre til at flere kommer i arbeid. De som er ledige eller utenfor arbeidslivet, har ikke nødvendigvis de kvalifikasjonene som passer til de jobbene der det er behov for å ansette flere.

Jeg er på denne bakgrunn enig med komiteens flertall i at det ikke er hensiktsmessig å utrede forslag til hvordan normalarbeidstiden kan reduseres til 30 timer per uke.

Når det gjelder forslaget om å «styrke retten til fast ansettelse, også for ansatte i vikarbyrå», vil jeg vise til de endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1. januar i år. Den nye definisjonen av fast ansettelse skal særlig sørge for at fast ansatte sikres forutsigbarhet for arbeidsomfang og lønn. Dette innebærer at en arbeidsavtale uten en slik forutsigbarhet ikke vil være en lovlig fast ansettelse, verken i bemanningsbransjen eller i andre bransjer. Regjeringen følger utviklingen i bemanningsbransjen og virkningen av de nye reglene og mener derfor det ikke er behov for å vurdere andre tiltak nå.