Leif Audun Sande (A) [10:53:34] (ordførar for saka): Dette er eit svært omfattande forslag, som går inn på mange ulike område både innanfor og utanfor velferdssektoren. Svært mange av dei temaa som ein kjem inn på, vert behandla i eit regjeringsoppnemnt utval som for tida ser på korleis fleire vedtak fatta av Stortinget omkring desse spørsmåla kan konkretiserast. Utvalet skal føreslå løysingar som skal sørgja for at offentlege midlar i størst mogleg grad går til produksjon av faktisk velferd, og korleis uønskt skattetilpassing i selskap som i hovudsak er finansierte av offentlege midlar, kan hindrast. Utvalet skal sjå på korleis ein skal sikra at aktørar som mottek offentlege tilskot til drift av helse- og omsorgstenester, har lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med det som gjeld i anna offentleg verksemd. I dette arbeidet er det også viktig at utvalet ser på medleverforskrifta, slik at ho ikkje er med på å skapa ulike løns-, arbeids- og pensjonsvilkår i forhold til det som tilsette i offentleg verksemd har. Utvalet skal òg vurdera korleis ein kan motverka at bruk av anbod i offentleg sektor, medrekna verksemdsoverdraging og skifte av leverandør, svekkjer pensjonsvilkåra til dei tilsette.

Dette er viktige understrekingar som ein samla komité har vist til. Slik oppmodingsvedtaka frå Stortinget er formulerte, vil dette tilseia at utvalet kjem tilbake med tilfredsstillande svar på alle desse spørsmåla. Då får me sikkert anledning til å koma tilbake til dette når utvalet har gjennomført arbeidet sitt.

For Arbeidarpartiet er det også viktig å understreka i kva retning me vil gå på desse områda. Saman med SV og Senterpartiet har me fremja forslag om at alle aktørar som mottek støtte til offentleg drift av velferdstjenester, skal ha løns- og arbeidsvilkår som ikkje er dårlegare enn det som ein har i tilsvarande offentlege verksemder.

Ved ein inkurie har me òg vorte ståande som medforslagsstillar i forslag nr. 1. Det forslaget varslar me no at me vil stemma imot, då det kan lesast på ein måte som ikkje er i samsvar med vår politikk. Me er opptekne av at velferdstenestene i all hovudsak skal vera eigde og drivne av det offentlege, og ei opptrapping i den retninga er me for. Men det betyr ikkje nødvendigvis at alle velferdstenester som får ei eller anna form for offentleg støtte, skal eigast av offentlege eller ideelle aktørar, slik forslaget kan lesast. Omfanget av ideell og offentleg drift må likevel gradvis aukast i forhold til i dag.

Eg tek då på vegner av Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV opp forslaga nr. 2 og 3.

Eit anna forslag eg vil nemna, er forslaget om strengare straffereaksjon ved brot på arbeidslivslovgjevinga. Det er ei generell utfordring i heile arbeidslivet. Straffereaksjonane er i mange tilfelle så milde at forbrytarar ikkje tek dei på alvor. Etter mi oppfatning kunne store summar vore sparte for samfunnet om ein hadde teke dette meir på alvor og hatt straffereaksjonar som fungerte godt nok. For det første gjev straffereaksjonane i seg sjølv inntekter, og for det andre vert det at ein unngår kriminalitet, som også fører til utlegg for samfunnet, unngått. Dette gjeld ikkje berre innanfor velferda, det gjeld generelt, frå manglande kontroll av lastebilar som kjem til Noreg utan å vera i skikkeleg stand, til brot på arbeidstidsbestemmingar og brot på sikkerheitsrutinar.

For nokre dagar sidan la Riksrevisjonen fram rapporten om situasjonen i Petroleumstilsynet. Dommen var knusande: tilsynspraksis med redusert effekt som ikkje bidreg til å avdekkja, dei som vert kontrollerte, utbetrar ikkje, og tilsynet ser ikkje etter om det er utbetra. Reaksjonsmidla vert tekne for seint i bruk, og Sosial- og arbeidsdepartementet følgjer ikkje opp at tilsynet varetek ansvaret sitt – står det.

Dette er ein knusande kritikk av både tilsyn og departement, og det er ikkje nokon spesiell grunn til å tru at det er så mykje betre på andre område i samfunnet. For eksempel innan arbeidstilsynsområdet, der velferdssektoren ligg, veit me at kontrollverksemda dei seinare åra har gått ned.

Difor har me, saman med Senterpartiet og SV, bedt regjeringa koma tilbake med melding til Stortinget der bøter og lovbrotsgebyr i samband med brot på lover og forskrifter innan arbeidslivet vert gjennomgåtte.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:58:43]: Takk for generelt ryddig og godt saksarbeid fra saksordføreren.

Det er bred politisk enighet om den norske løsningen med offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester. Innbyggerne får god helsehjelp etter behov og betaler etter evne over skatteseddelen. Samtidig mener Høyre at god velferd best sikres gjennom et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører, enten det er drift av barnehager, skoler, sykehjem eller barnevernsinstitusjoner. Konkurranseutsetting av offentlige tjenester der det offentlige tar ansvar for finansiering, har vært viktig for å øke kvalitet og mangfold i tjenestene til innbyggerne. Det gledelige er å se at når private og ideelle tenker nytt, følger det offentlige etter, og motsatt. Dette er hele ideen med mangfold, å lære av hverandre og bli bedre.

Men trygge arbeidsforhold for de ansatte skal være de samme uavhengig av hvem som gir tilbudet. Alle i norsk arbeidsliv skal ha ordnede lønns- og arbeidsvilkår uansett. På samme måte skal vi som innbyggere få like god kvalitet i tjenestene uansett om det er offentlige eller private som driver dem. Dersom offentlige tjenester er dyrere for fellesskapet og dårligere for innbyggerne enn tjenester levert av en privat velferdsleverandør, bør det være et større problem for samfunnet enn dersom en privat velferdsleverandør klarer å levere bedre tjenester gjennom bedre drift og dermed får et overskudd.

Det finnes mange måter å organisere driften bedre på. I arbeidsmiljøloven er det fleksibilitet til å tilpasse arbeidstider og turnuser, gjerne og helst i samarbeid med tillitsvalgte og ansatte, og regjeringen har utvidet medleverordningen. I tillegg er det et legitimt behov for både midlertidig ansatte og konsulenter. Men det er allerede i dag uakseptabelt og i strid med regelverket å tøye dette til å omgå arbeidsgiveransvaret for anstendig lønn, skikkelige arbeidsforhold og forsvarlige turnuser. Det undergraver både de seriøse velferdsleverandørene, som allerede er i fare for å skyves ut av rene ideologiske grunner, og det felles politiske målet om at hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være hele og faste stillinger. Dette motarbeider det Høyre ønsker å oppnå, som er gode velferdstjenester basert på et trygt og anstendig arbeidsliv med fleksibilitet nok til å håndtere variasjoner.

Erfaringen vår er at både offentlige, ideelle og private hovedsakelig leverer gode omsorgstjenester tuftet på anstendige arbeidsforhold, men feil skjer, og det finnes unntak. Derfor skal det sikres gode kontrollmekanismer for alle driftsformer. Allerede i dag er offentlige oppdragsgivere pålagt både å kontraktfeste krav om lønns- og arbeidsvilkår og å kontrollere at dette etterleves når de inngår kontrakter med private tjenesteleverandører. I tillegg er en kontrollfunksjon allerede under arbeid i departementet som oppfølging av Stortingets vedtak om dette. Regjeringen har også skjerpet straffen i arbeidsmiljøloven i 2015.

Det er viktig at vi har et regelverk som støtter opp om varsling, og som beskytter dem som sier ifra om kritikkverdige forhold, på en god måte. I 2016 satte regjeringen ned et varslingsutvalg som har foreslått en rekke lovendringer og andre tiltak som skal styrke varslervernet. Regjeringen jobber nå med oppfølgingen av dette.

Medleverforskriften åpner for at ansatte ved private eller offentlige institusjoner kan oppholde seg på arbeidsplassen over lengre sammenhengende perioder for å ivareta særskilte omsorgs- og behandlingsoppgaver. Dette gir omsorg, stabilitet og ro rundt de mest sårbare blant oss.

Da Fafo evaluerte medleverordningen i 2015, fant de at ansatte i hovedsak er fornøyde med langturnus og medleverordninger. I forbindelse med utvidelsen av virkeområdet varslet Arbeids- og sosialdepartementet at de vil la ordningen få virke en stund før de evaluerer den på ny.

Det er ingen motsetning mellom effektiv drift og ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Jeg vil tvert imot mene at det siste er en forutsetning for det første. Her er det heller ingen ideologisk motsetning. De aller fleste av oss er faktisk avhengige av offentlig finansiert velferd for oss selv og våre nærmeste. Som politiker og pårørende har jeg en sterk interesse av at de som skal ta vare på meg og mine nærmeste, har en anstendig lønn, skikkelige arbeidsforhold og forsvarlige turnuser.

Det kan ikke være slik som da Arbeiderparti-ordfører Rita Ottervik skulle forsvare rekommunalisering av to private sykehjem i Trondheim og skal ha sagt: Det er fint at de eldre har det bra, men det er ikke poenget.

For oss i Høyre er hele poenget nettopp at innbyggerne skal få gode tjenester, selvsagt basert på anstendig lønn, skikkelige arbeidsforhold og forsvarlige turnuser hos både offentlige, ideelle og private velferdsleverandører.

Erlend Wiborg (FrP) [11:03:38] (komiteens leder): Representanten Moxnes og Rødt har lagt frem et forslag der man tegner et bilde av ulike private leverandører i velferdstjenestene som ikke er riktig. De har gjennom dette forslaget og tidligere påstander gjentatte ganger forsøkt å tegne et bilde av private bedrifter som kyniske aktører uten interesse for verken kvaliteten i tjenesten de tilbyr, eller sine ansatte. Det er med respekt å melde feil.

I forslaget hevder Moxnes at befolkningen vil satse på felles velferd, ikke til privat berikelse. Den konklusjonen er mildt sagt spesiell. Vi er alle opptatt av at kvaliteten på tjenester som leveres, skal være god. Vi er også opptatt av at arbeids- og ansettelsesvilkårene skal være gode, uavhengig av om arbeidsgiver er offentlig eller privat. Forskjellen er at vi på ikke-sosialistisk side i tillegg er opptatt av å bruke skattepengene til våre innbyggere mest mulig kostnadseffektivt. Det er der skillelinjene går.

Private leverandører leverer gode og nødvendige tjenester til det offentlige, med god kvalitet og gode arbeidsvilkår for de ansatte. I mange tilfeller leverer de rimeligere tjenester enn det offentlige gjør, og det går med overskudd. Det koster ikke mer for den enkelte skattebetaler, men det kan vise det offentlige veien til hvordan en kan levere tjenester med høy kvalitet og gode vilkår for ansatte, men allikevel rimeligere. I stedet for å se på det som en mulighet for god kompetanseoverføring vil Rødt, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti lukke både ører og øyne for den innovasjon og tjenesteutvikling private ofte bidrar til.

Barnehagesektoren er et godt eksempel. Det offentlige har i samarbeid med private bygget ut kapasiteten. De aller fleste private barnehager driver godt og har samme krav som det offentlige til kvalitet og tariffavtaler med de ansatte. I mange år har private barnehager drevet med mindre penger per plass enn det offentlige. Likevel har mange gått med økonomisk overskudd. Det forteller meg at private både kan og vil og bør anerkjennes for sitt gode bidrag, ikke at man tegner et slikt bilde som Rødt her gjør.

Det kan ikke være noen tvil om at vår befolkning vil at deres skattepenger skal strekke lengst mulig. Det gjør vi ikke ved å stanse mangfoldet av leverandører som bidrar til innovasjon og forbedringer.

Også i kontrakter mellom offentlige og private leverandører avdekkes av og til mangler i leveransene eller lovbrudd. Det er selvfølgelig ikke bra, men illustrerer ikke at dette skjer i enhver kontrakt eller med enhver leverandør. I representantforslaget viser Rødt bl.a. til en sak med Aleris, der det ble avdekket flere feil og mangler, og det er ikke bra. Men det viser også at det offentlige har mulighet til å rette opp de feilene og manglene. Derfor er det viktig at man har god kontroll på alle som leverer tjenester. Om det er private eller offentlige leverandører, har vi en plikt til å sjekke at lønns- og arbeidsvilkårene alltid er gode, og at leveransen og tilbudet til den enkelte bruker er forsvarlig og holder det høye nivået man skal ha.

Det å tro at ensretting er løsningen, det å tro at monopoler er løsningen, er et foreldet syn som har vist seg ikke å stemme. Fremskrittspartiet har stor tro på et mangfold av leverandører, sånn at vi kan lære av hverandre og se hva som går bra. Det vil gi det beste tilbudet til brukerne av tjenestene, og i tillegg vil det medføre at vi bruker skattebetalernes penger mest mulig effektivt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:08:24]: Det er et viktig tema – gode arbeidsvilkår for gode velferdstjenester. Det er mange velferdstjenester. Det er alt fra barnehage, skole og barnevern til helse- og omsorgssektoren, og det er et veldig omfattende tema. Det gjelder faste ansettelser, heltid, utdanning, lønns- og arbeidsvilkår og arbeidstidsordninger. Jeg vil kommentere de tre forslagene som Senterpartiet er med på, og siden Arbeiderpartiet trakk seg fra forslag nr. 1, vil jeg også ta opp det.

Når det gjelder forslag nr. 1, er det ikke, som representanten Wiborg sa, et forslag som vil innebære en monopolisering. Det er feil. Jeg vil be om at representanter fra Fremskrittspartiet forteller det som er sant, og ikke lager historier som ikke har basis i hva vi foreslår. Det forslaget gjelder, nå fra Senterpartiet og SV, er at en skal få en plan for gradvis opptrapping av offentlig og ideelt eierskap og drift. For Senterpartiet er det helt naturlig å få en plan for opptrapping av det fordi det er det som er grunnpilarene i velferdssystemet vårt, nemlig offentlig og ideell drift. Den kommersielle driften har fått for stort omfang. Vi ønsker å dempe det mer – derfor en opptrapping.

Når saksordføreren sier at Arbeiderpartiet ikke lenger står ved det forslaget, at det bunnet i en inkurie, vil jeg si at det er vel egentlig en inkurie at Arbeiderpartiet hopper av, for når vi leser forslaget, er ikke forslaget formulert slik at vi heretter ikke kan ha kommersielle aktører. Jeg vil be representanten for Arbeiderpartiet om å klargjøre det og komme tilbake til det opprinnelige, nemlig å stå sammen med Senterpartiet og SV om forslaget.

Forslag nr. 2 gjelder det å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår ved konkurranseutsetting, at de ikke er dårligere enn dem som det offentlige gir. Enten det er ideelle eller kommersielle som står for det, er det helt naturlig for Senterpartiet å støtte et slikt forslag. Dette har til de grader blitt aktualisert i forbindelse med behandlingen av innstillingen om lov om lønnsnemndsbehandling, som kom fra komiteen den 6. desember 2018 – et resultat av lockouten fra NHO Service og Handel i arbeidstvisten med Norsk Sykepleierforbund ved tariffoppgjøret i 2018, den såkalte pleie- og omsorgsoverenskomsten. Senterpartiet hadde der en merknad som gikk ut på at

«det offentlige må stille samme krav til lønns- og arbeidsbetingelser som det som gjelder for egne ansatte.»

Jeg har tidligere spurt hva som er statsrådens holdning til å ha et slikt krav i forbindelse med anbudsutsettelser, og jeg ber igjen om at statsråden svarer på det, for nå har statsråden hatt mange anledninger til å tenke igjennom den problemstillingen. Dersom statsråden følger opp Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiets holdning, vil det redusere konfliktnivået i forbindelse med saker vi dessverre har hatt for mange av.

Når det gjelder forslag nr. 3, går det på bøter og overtredelsesgebyr. Det å gjennomgå bøter og overtredelsesgebyr i forbindelse med brudd på lov og forskrift innen arbeidslivsområdet, er helt naturlig og nødvendig. Vi har ikke sagt hvilket nivå en skal ligge på, men man er nødt til å gå igjennom det og se på hvilke reaksjonsmidler man skal ha for den overtredelsen som har skjedd. Når regjeringa, med Høyre i spissen, ikke er med på det, kan jeg ikke annet enn å tolke av det at det viser at Høyre har en annen holdning til overtredelser og brudd på lover og forskrifter i forbindelse med arbeidslivslovgivningen. Det er altså ikke så farlig. Den holdningen må vi forlate. Vi er nødt til å ha et alvor i disse sakene som er likt det alvoret vi har på andre områder. Dermed vil man få en annen atferd, dermed vil vi få ryddet opp i systemet, og dermed vil vi også få bedre konkurranseforhold mellom seriøse og mindre seriøse virksomheter.

Solfrid Lerbrekk (SV) [11:13:14]: Eg vil begynna med å gje forslagsstillaren ros for eit veldig godt representantforslag. Det er slik at kvaliteten på arbeidet som vert utført, heng tett saman med kva forhold den som utfører arbeidet, jobbar under, og i eit moderne og komplekst samfunn som me lever i, er me nøydde til å sjå til at desse to faktorane står i forhold til kvarandre.

Dei siste åra har dette kome spesielt tydeleg fram med andre måtar å organisera velferdstenester på, då med tanke på private aktørar som har til hensikt å tena pengar på offentleg finansierte oppgåver. Det er òg ein hardt pressa kommuneøkonomi, der kvar krone som kan sparast, skal sparast. Dette går ofte på kostnad av dei tilsette.

Det er heilt klart at når tilsette som skal gje omsorg til ofte veldig utfordrande brukargrupper, som f.eks. psykisk sjuke barnevernsbarn eller utviklingshemma, heile tida vert pressa på kor få dei kan vera på jobb, eller kor mange ufaglærte tenesta toler, har dette konsekvensar når det går føre seg over tid. Det har spesielt store konsekvensar når målet med denne typen drift er at eigaren av eit selskap skal mjølka ut offentlege skattekroner til seg sjølv.

Når dei offentlege tilsynsmyndigheitene ikkje heng med i utviklinga, rett og slett fordi dei ikkje vert tilstrekkeleg finansierte og utvida sett i forhold til nye oppgåver, vert det veldig mykje å rydda opp i på dette området. SV har difor fremja fleire forslag til denne saka, der forslaget som utgjer den største endringa, er forslaget om at offentleg finansierte velferdstenester berre skal drivast av offentlege eller ideelle aktørar.

Med det tek eg opp alle forslaga som SV har i innstillinga. Me stemmer òg for Raudts lause forslag om varslarar.

Bjørnar Moxnes (R) [11:15:53]: Det er forstemmende å høre representantene for de borgerlige partiene på Stortingets talerstol snakke med en sånn resistens mot fakta, mot virkeligheten og mot å se konsekvensene av politikken de selv står for og fører, ikke minst når det gjelder den saken vi snakker om i dag. Det er en sammenheng mellom det at de ansatte har gode arbeidsvilkår, trygghet på jobben, og den kvaliteten som de som er avhengig av velferdstjenestene, får i den andre enden – det være seg på et sykehjem, i barnevernet eller i barnehagene. Hvis de ansatte har uverdige arbeidsvilkår – hvis de presses utover det som er forsvarlig på jobben – går det også ut over noen mennesker som er avhengig av disse ansatte. Det er det vi ser i Aleris-saken, som nå rulles ut i retten, som er en konsekvens av det systemet de borgerlige partiene går inn for, ved å støtte kommersialisering av velferden. Hva sier de ansatte? En ansatt sa følgende om det å ha gått ekstremt lange vakter, ofte flere dager etter hverandre uten hvile:

«Da går man rundt som zombier. Vi skal ta vare på folk som trenger at man er våken. Da kan det oppstå situasjoner som er nokså drøye».

Dette er konsekvensen av et system hvor man slipper løs profittmotiverte selskaper, som skal ha penger ut av velferden til å drive velferden for fellesskapet. Når penger skal hentes ut, må også kostnader kuttes. Hovedkostnadene i velferdstjenestene er, som de fleste her burde vite, lønn og pensjon for de ansatte og antall folk på arbeid. Det er der man kan skvise kostnadene for å kunne hente ut stor profitt i den andre enden.

Nå kjøpes Aleris opp av selskapet Ambea, hvor et amerikansk investeringsfond, kalt KKR, er en av hovedeierne. En er rimelig naiv om en tror at et amerikansk investeringsfond, som for øvrig også er lokalisert i skatteparadis, først og fremst har til formål å hjelpe pleietrengende eldre eller sårbare barnevernsbarn. Mest sannsynlig er formålet for KKR å hente ut mest mulig penger til eiere – som er hemmelige, eierskapet er hemmelig, det får vi ikke vite noe om – i skatteparadis. Det er formålet med driften for dette selskapet.

Så kan selvsagt fellesskapet vedta rammebetingelser og i størst mulig grad prøve å hindre at de kommersielle forfølger kommersielle interesser i velferden. Rødt er med på ethvert forslag og tiltak som kan prøve å tøyle selskapene mest mulig. Men vi innser samtidig det grunnleggende, nemlig at et aksjeselskap har som formål å skaffe overskudd til eierne av aksjeselskapet. Når hovedkostnaden er ansatte – og det er der man kan spare inn penger og kutte i kostnadene, som igjen kan gå ut over sårbare brukere av tjenestene – er det eneste forsvarlige på sikt, mener vi, å fase ut de kommersielle av velferden og trappe opp det offentlige og ideelle eierskapet, som ikke har profitt som formål. Det er et prinsipp som for øvrig partiet Høyre støtter når det gjelder utdanning. Høyre er jo mot utbytte fra privatskoler – som de selv har sagt i stortingssalen – slik at alle pengene går til utdanning og til elevenes beste og ikke til privat profitt. Når det gjelder barnevern, barnehager og eldreomsorg, er det derimot åpenbart helt greit for Høyre og Fremskrittspartiet at skattepenger, flere hundre millioner kroner, tas ut av velferden til privat berikelse. Det er et stort paradoks.

Vi ønsker også å styrke vernet for dem som sier fra om kritikkverdige forhold på jobben. Det er viktig for de ansatte og ikke minst viktig for brukerne av tjenestene. Derfor vil vi styrke vernet av varslerne i arbeidsmiljøloven. Vi håper på et flertall i salen som kan støtte det løse forslaget, som også er i tråd med det andre partier har sagt tidligere om å styrke varslerne i arbeidslivet.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Anniken Hauglie [11:21:08]: Det er et overordnet mål for regjeringen å tilby befolkningen gode velferdstjenester av høy kvalitet. Et viktig virkemiddel i denne sammenheng er å slippe alle gode krefter til og la offentlige velferdstjenester suppleres av private tilbydere, både kommersielle og ideelle. Dette bidrar også til mangfold i tilbudet. Det er også viktig at velferdstjenestene sikrer god bruk av fellesskapets midler.

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal gjennomgå offentlig finansierte velferdstjenester der private aktører deltar i produksjonen. Kartleggingen vil belyse viktige problemstillinger om bruk av private aktører i utarbeidelsen av offentlig betalte velferdstjenester. Det offentlige – stat og kommune – må være trygg på at tilbudet holder god kvalitet, at rettssikkerheten til brukerne ivaretas, og at det offentlige ikke overbetaler for slike tjenester. Utvalget skal også se på spørsmål knyttet til arbeidstakernes lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår.

Det er bred politisk enighet om å verne om den norske løsningen med en offentlig finansiert helsetjeneste. Befolkningen skal få rettferdig fordelt helsehjelp etter behov, mens de betaler etter evne over skatteseddelen. Det er imidlertid ikke avgjørende for regjeringen hvem som utfører helsehjelpen. Vi benytter gjerne private helseinstitusjoner dersom det gir pasienten større valgfrihet eller bedre og raskere behandling. Det skaper ikke et todelt helsevesen, men motvirker et todelt helsevesen.

Under den forrige regjeringen så vi økende helsekøer og ventetider, samtidig som ledig kapasitet hos private og ideelle aktører ikke ble utnyttet. For å snu den negative trenden har denne regjeringen bl.a. innført fritt behandlingsvalg. Det gir pasienter som allerede har rett til helsehjelp, kortere ventetid og økt valgfrihet. Under denne regjeringen er ventetidene redusert med 13 dager, og antall ventende er redusert med om lag 70 000.

I likhet med Stortinget er regjeringen også opptatt av at vi skal bruke ideelle aktører til drift av offentlige velferdstjenester. Stortinget har bedt om tiltak for å oppnå dette, og regjeringen har iverksatt en rekke ulike tiltak for å nå målsettingen om vekst i andelen av den samlede helse- og omsorgssektoren som er organisert og drevet av ideell virksomhet.

Det skal være ordnede lønns- og arbeidsvilkår i arbeidslivet. Offentlig virksomhet har et særlig ansvar og skal gå foran med et godt eksempel ved kjøp av tjenester fra private. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at offentlige virksomheter etterlever ansvaret for å følge opp leverandørene etter forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. I tillegg er det gitt klare føringer i tildelingsbrevene til statlige virksomheter for 2018 om at anskaffelser skal skje på en slik måte at det motvirker arbeidslivskriminalitet. Ved at virksomhetene gjennom sin årsrapportering skal redegjøre for sine rutiner ved anskaffelser, vil en få oversikt over praksis og innsikt i hvor forbedringer må skje. Arbeidstilsynet kan ilegge sanksjoner i alle tilfeller der de konstaterer brudd på reglene.

Det er iverksatt flere utredninger og utvalg som ser på bruk av private aktører i offentlig finansierte velferdstjenester. Det gjelder allerede kontrollordninger og muligheter for sanksjoner mot regelbrudd når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringen mener det ikke er grunn til å vedta nye forslag nå.

Leif Audun Sande (A) [11:39:53]: Det er eit par ting som er nemnde her, som eg har lyst til å seia eit par ord om.

Om medleverordninga og medleverforskrifta: Det er ikkje slik at Arbeidarpartiet er imot at folk skal jobba medleverturnus. Medleverturnus er noko som ein har, og som dei tilsette synest er bra, og som pasientane synest er bra – så det er ikkje det. Det me vil, er at desse ordningane skal vera inne på det same systemet som andre arbeidstidsordningar i Noreg når ein jobbar utover normalreglane i arbeidsmiljøloven, nemleg at avtalar vert inngått med fagforeining med innstillingsrett, og at ein på det grunnlaget vidarefører slike ordningar. Hadde ein f.eks. rekna arbeidstida på same måten i ein sokkelturnus som ein gjer i ei medleverordning, hadde sokkelturnusen fått dobbelt så lang arbeidstid. Poenget er at det klarar ein med dei reglane som ligg i arbeidsmiljøloven, og det burde me klara her utan å ha ei unntaksforskrift, som denne medleverforskrifta er.

Så til dette med drift av offentlege tenester. Det er ikkje ideologiske grunnar til at Arbeidarpartiet synest at det offentlege bør driva ting. Det er praktiske, konkrete grunnar til det, fordi drifta vert betre på den måten. Outsourcing i storstilt omfang er ikkje ein god ting verken når private gjer det, eller når det offentlege gjer det, fordi dei tilsette vert meir misnøgde med slike ordningar. Det er trivelegare å jobba i det hovudselskapet ein jobbar for, og ein får mykje sterkare lojalitet til arbeidsgjevaren og til dei oppgåvene ein har. I tillegg slepp ein å kasta vekk pengar på administrasjon av kontraktar og anbodsutlysingar – og ikkje minst: Det som går til profitt, kan ein bruka til drift. Det er altså praktiske, konkrete kremmarhaldningar som gjer at ein står for dette. Det er høgresida som har ideologiske grunnar, som meiner at privat drift er så mykje betre enn offentleg drift, fordi private klarar å skapa så mykje meir. Det er ikkje tilfellet. Me varetek det med å seia at me òg ønskjer at andre slepp til, men då må det vera på eit ideelt grunnlag, og dei ideelle bidreg med mange nye idear. Dei har ikkje profitt som sitt viktigaste utgangspunkt.

Til varsling: La det ikkje vera tvil om at Arbeidarpartiet er for å ha strengare reglar for varsling, men me har eit utval som har jobba med dette, og dei har konkludert. Dei har antyda tre modellar som me bør sjå på for framtida. Det er anten at Arbeidstilsynet vert styrkt, at det vert oppretta eit varslingsombod, eller at ein bør sjå på det som i Holland vert kalla varslarhus. Me har ikkje konkludert på kva me vil ha, men la det ikkje vera tvil om at me vil styrkja reglane for varslarane.

Martin Kolberg (A) [11:43:09]: Dette er en veldig alvorlig sak. Det er en alvorlig sak fordi den kommersialiseringen som vi ser høyrepartiene driver igjennom innenfor helse og omsorg, truer kvaliteten i tjenesten. Det truer enheten i tjenesten, og det truer likheten i tilbudet. Det truer også arbeidstakerne. Som det ble sagt av andre representanter, er det jo slik at arbeidstakere som har dårlige arbeidsvilkår, blir dårligere helse- og omsorgsarbeidere – selvsagt.

Så er det en side ved dette som jeg mener det virkelig er betimelig å begynne å reise spørsmål om. Høyrepartiene kaller altså dette for mangfold. Finnes det ett eneste eksempel på at dette mangfoldet bedrer kvaliteten, bedrer arbeidsvilkårene og gjør det bedre for de eldre eller for mennesker i helsetjenesten? Hvilke eksempler har vi på det – når vi vet at alle de tunge brukerne innenfor helse, alle de tunge brukerne innenfor omsorg, må ha offentlig omsorg når det kommer til det harde? Det vil ikke de private ta i, for det tjener de ikke penger på.

Dette fører meg til dette innleggets hovedpoeng, som ingen andre har berørt, og det er følgende: Høyresiden snakker jo alltid – Fremskrittspartiet særlig, men også Høyre – om skattebetalernes penger, at vi må bruke skattebetalernes penger fornuftig. Men her bruker man skattebetalernes penger til å legge til rette for privat drift, som skaper fortjeneste, og som føres ut av landet. Og til partiet for folk flest, som er representert her i denne debatten: Hva er det for noe? Er det bruk av skattebetalernes penger på en måte som tjener skattebetalerne og brukerne? Selvsagt ikke. Dette er nyliberalisme og en form for bruk av offentlige midler som undergraver både kvaliteten, arbeidstakerne og også befolkningen i sin alminnelighet, fordi det blir dyrere. Det finnes ingen bevis for at det er billigere å drive privat – det vil si hvis man ikke lar arbeidstakerne få dårligere arbeids- og lønnsvilkår, for da får man det til. Det er den politikken man står for, og det er det denne saken handler om. Og nå bør snart høyrerepresentantene gå opp og si hvorfor de vil bruke skattebetalernes penger på en slik måte.

Lise Christoffersen (A) [11:46:28]: Jeg tegnet meg fordi jeg føler behov for å gi en form for stemmeforklaring når det gjelder forslag nr. 8 fra Rødt i denne saken. Det er det forslaget som omhandler styrket varslervern.

Arbeiderpartiet kommer ikke til å støtte det forslaget i dag, men det er ikke fordi vi er imot å styrke varslervernet. Tvert imot har vi etterlyst det helt siden vi selv fremmet et representantforslag om styrket varslervern i desember 2015. Vi synes vel egentlig det har gått altfor lang tid før vi har kommet fram til konkrete forslag som kan behandles av Stortinget. Jeg viser i den forbindelse til replikkordskiftet i denne saken, der statsråden nettopp fortalte at Stortinget får seg forelagt en sak om oppfølging av varslerutvalget i løpet av våren. Da kommer det ikke bare to elementer, som forslaget til Rødt inneholder, men det blir en større sak hvor veldig mange elementer kommer til å bli sett i sammenheng. Det betyr egentlig at forslaget fra Rødt er litt på overtid, for det er altså tre år siden Stortinget behandlet vårt omfattende forslag om styrket varslervern. Våre forslag ble da nedstemt, men vi kommer selvsagt til å ta dem fram igjen når saken kommer til Stortinget i løpet av våren.

Ett av forslagene våre var skjerpet vern mot gjengjeldelse, lik det Rødt fremmer i dag, og Stortinget vedtok allerede den gangen at det er behov for å klargjøre begrepene «forsvarlig varsling» og «kritikkverdige forhold», så det kommer også i den saken som kommer tilbake til Stortinget. Det er grunnen til at vi stemmer imot forslag nr. 8 fra Rødt i dag – for forslaget har egentlig ingen hensikt siden ting allerede er underveis.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:48:34]: Det er behov for å gå litt nærmere inn på forslag nr. 1, fra Senterpartiet og SV. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen sikre at skattefinansierte velferdstjenester drives av det offentlige og ideelle aktører, og legge fram en plan for gradvis opptrapping av offentlig og ideelt eierskap og drift.»

Sånn vi i Senterpartiet ser det forslaget, er det et forslag som er en slags flaggparagraf. Det er et utsagn på akkurat samme måte som vi har når det gjelder full sysselsetting. Alle ser jo at en aldri kan få helt full sysselsetting, men det er ingen som reiser parolen «nesten full sysselsetting». Nei, det er full sysselsetting – sjølsagt – som er ambisjonsnivået.

Hva vil jeg med dette? Jo, Senterpartiet har ikke noe problem med å komplettere offentlig og ideelt eierskap og drift med noen private selskaper. Det har bestandig vært private selskaper innenfor denne sektoren. Det har vært små private aktører, og de små private aktørene har opptrådt sånn at de leverer god og stabil kvalitet. De ønsker å ha en vanlig arbeidsbetaling for innsatsen de gjør, og – jeg vil si – de håper på en avkastning av innsatt kapital som er i overkant av det en kan få ved å sette pengene i banken. Det er selskaper som har opptrådt i den norske velferdstradisjonen, og disse selskapene er ikke noe problem for Senterpartiet, de er tvert imot en berikelse.

Det som er et problem nå, er selskaper à la Aleris, som ikke opptrer i den norske kulturtradisjonen, men tydeligvis i den amerikanske, kortsiktige kulturtradisjonen, hvor det er et krav til fortjeneste som ikke hører hjemme i norske virksomheter. Derfor må de klippes nebbet på.

Senterpartiet har ideologiske grunner til dette – det er kvalitet og langsiktighet. Det ble jo anført sterkest av tidligere sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa, som sa at en ikke setter bestemor ut på anbud – en meget presis beskrivelse. Det som gjelder mennesker, er noe helt annet enn kjøp av snøbrøyting, bygg og anlegg. Snøbrøyting, bygg og anlegg er materielle ting, mens velferd gjelder mennesker.

Det offentlige har et sørge-for-ansvar for mennesker, og det har et sørge-for-ansvar for de mest krevende omsorgsoppgavene. Alle de omsorgsoppgavene som private kommersielle selskaper ikke vil ta i, har det offentlige ansvaret for. Det må vi huske på. Det offentlige har ansvaret for utdanning, og det har ansvaret for forskning. Derfor har vi den linja vi kjører her.

Senterpartiet støtter forslagene nr. 1, 2 og 3, som vi er medforslagsstillere på, og stemmer imot andre forslag.

Erlend Wiborg (FrP) [11:51:48]: Representanten Martin Kolberg hevder at det ikke eksisterer noe eksempel på at mangfold og valgfrihet har gitt bedre kvalitet eller bedre tjenester. Jeg tror man må ha vært politiker rimelig lenge for å kunne komme med en sånn påstand – hvis man i 2019 virkelig tror at monopoler og ensretting er løsningen. Samme representant hevder at folk flest ikke ønsker det. Jeg tror ikke folk flest ønsker seg tilbake til idealsamfunnet til Martin Kolberg og partiet Rødt og Moxnes, der staten skal bestemme alt, der en arbeidstaker som er misfornøyd med arbeidsgiveren sin, ikke skal ha mulighet til å bytte arbeidsgiver, der en innbygger som er misfornøyd med en tjeneste, ikke skal ha mulighet til å ha et alternativ. Folk flest ønsker valgfrihet. Folk flest ønsker mangfold.

Vi ser resultatene – f.eks. på Manglerudhjemmet, som ofte blir trukket frem. De var nytenkende. De har pub, spa og restaurant. Så ser vi at ulike sykehjem lærer av hverandre. Flere offentlige, kommunalt drevne sykehjem tilbyr nå det samme. Det er bra, for man lærer av hverandre.

Representanten Kolberg snakker tydeligvis veldig pent om disse monopolene, men jeg tror riktignok ikke han ønsker seg tilbake til telemonopolet. Det er også noe spesielt når politikere mener at de selv er best til å foreta valgene, og bedre enn innbyggerne, mens de samme reglene tydeligvis ikke skal gjelde dem selv. Som det tidligere er vist til: Foreldrene til tidligere statsminister Jens Stoltenberg valgte en privat skole for ham. De mente at det var det beste alternativet. Det synes jeg er bra. Dagens partileder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, har benyttet private legevakttjenester fordi han mente det var best for seg og sin familie.

Akkurat den samme valgfriheten ønsker Fremskrittspartiet at folk flest skal ha på flest mulig områder. Historien har vist oss at hvis man innenfor ordnende former har valgfrihet, mangfold og både private og kommunale tjenester som kan lære av hverandre, bidrar det til bedre tjenester for innbyggerne, og det bidrar også til bedre arbeidsvilkår for de ansatte.

Bjørnar Moxnes (R) [11:54:52]: Det er litt komisk. Arbeiderpartiet etterlyste fra de borgerlige eksempler på at kommersialisering av velferden gir den innovasjonen som de borgerlige alltid snakker så vakkert om, og da er Fremskrittspartiets svar å trekke fram Manglerudhjemmet i Oslo, som jeg har besøkt.

Jeg har også besøkt det kommunalt eide og drevne Økernhjemmet. Der har de pub, egen velvære- og spabehandling og egen kolonial. Det å gå ned til kolonialen og handle er blitt en veldig hyggelig aktivitet for de eldre på det kommunale Økernhjemmet. Likheten med Manglerudhjemmet er slående. Unntaket er at på Økernhjemmet lager de alle måltidene selv. Disse framskrittene på Økernhjemmet er helt umulig å forklare for de borgerlige, siden det ikke er noen eier som tar profitt ut av driften.

Jeg tror at forklaringen på framskrittene vi har sett på både Økernhjemmet og Manglerudhjemmet, er at på begge sykehjemmene har man ansatte og ledelse som vil gjøre hverdagen for de eldre best mulig. Og det ønsket er ikke avhengig av at det er et eierskap langt unna som må ha profitt ut av driften. Det var heller ikke et oppkjøpsfond som viste vei til en ny og bedre eldreomsorg i Oslo, som eide Manglerudhjemmet. Nei, inspirasjonen kom fra den nederlandske demenslandsbyen de Hogeweyk, drevet av en stiftelse med ideelle formål. Initiativet kom fra Oslo kommune gjennom prosjektet «Bedre hverdagsliv i sykehjem», der både Økernhjemmet og Manglerudhjemmet deltok. Til og med pengene til prosjektet, som ga forbedringer på Manglerudhjemmet, kom fra Oslo kommune, ikke fra de kommersielle eierne.

Når Fremskrittspartiet har ett eksempel fra velferden på at kommersielt eierskap gir forbedringer, innovasjoner og nye løsninger, og det ene eksempelet viser seg å være inspirert av en ideell stiftelse, organisert av et prosjekt i regi av Oslo kommune og finansiert av Oslo kommune, hva står da igjen, utover ren ideologi fra Fremskrittspartiet pluss en politikk hvor innbyggernes skattepenger bevilget til eldreomsorg og til velferd i stedet for formålet sluses ut av landet og til eiere i skatteparadiser og i USA? Det er ikke til det beste for folk flest.

Martin Kolberg (A) [11:58:06]: Via presidenten til representanten Wiborg: Hans innlegg er fullt av besvergelser, men har ingen reelle eksempler. Manglerudhjemmet er blitt et eksempel som representanten Moxnes nå for så vidt har plassert der det hører hjemme, nemlig på et godt sted, men ikke som et eksempel på hvor bra det er å kommersialisere hele sektoren.

Det representantene for høyrepartiene burde konsentrere seg om, er f.eks. sykehusene, som nå må innskrenke og innskrenke og innskrenke, samtidig som det etableres private alternativer – som må betales via sykehusenes budsjetter. Det sier seg jo selv hvordan det virker på utviklingen av kvaliteten og rettferdigheten i systemet, selvsagt gjør det det, for kommersialisering og privat drift har ett formål, nemlig at det skal tjenes penger på det, ellers hadde ingen andre gått inn i det.

Og jeg må si: Statsråden sier her at hun ikke vil gå inn i det som knytter seg til Aleris. Nei, det har jeg respekt for, med tanke på det som handler om rettssaken. Men vi har altså en statsråd som ikke vil kommentere det faktum at de nå er kjøpt opp av store, internasjonale og kapitalistiske interesser, som har én hensikt, nemlig å ta fortjenestene på norske skattebetalere ut av landet til sine formål. Er det en god, sunn og riktig utvikling av denne delen av norsk helsevesen og av norsk omsorgsvesen? Selvsagt er det ikke det – hvis en vil ta vare på det genuint norske, vel å merke. Men hvis en vil legge til rette for internasjonal kapitalisme innenfor dette området, kan en gjøre det. Det er det de gjør, det er det regjeringspartiene sitter her i denne salen og gjør. Og jeg sier igjen til representanten Wiborg: Er dette til fordel for folk flest, eller er det til fordel for pengefolk flest? Det er selvfølgelig det siste.

Det er liberalistisk ideologi som preger regjeringen og høyrepartiene, og som er drivkraften i den politikken de legger til rette for. De prøver å dekke seg bak uttrykket «mangfold». Dette er ikke mangfold. Dette er økonomisk liberalisme, og de bruker skattepengene til å legge til rette for det. Det burde veldig mange flere enn opposisjonen i denne salen opponere mot og ta til motmæle mot, særlig i Kommune-Norge, som må bære dette.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:01:11]: Man lurer jo på hvor mange ganger man må gjenta seg selv, siden jeg allerede har holdt dette innlegget én gang, men jeg la da vekt på at det er bred politisk enighet om den norske løsningen med offentlig finansierte helse- og omsorgstjenester, som eksempelet fra Oslo kommune viste. Dersom eierselskaper ønsker å få profitt, overskudd, forutsetter det faktisk at de leverer gode omsorgstjenester til eldre, barnehjemsbarn og andre, eller så taper den bedriften og eierne de investeringene de har gjort. Det er mulig at det er vanskelig å forstå i Rødts forestillingsverden, men det er ikke en god måte å prøve å få fram overskudd på. Tvert imot, da taper de nettopp investeringene sine.

Kostnadene i helse og omsorg er lønn og pensjon, sa representanten Moxnes, og det er der man kan skvise. Ja, lønn og pensjon er en kostnad, men det er kostnader alle seriøse arbeidsgivere betaler med glede. Høyt sykefravær, overtid og dårlig organiserte turnuser er de største utfordringene både i de private og særlig i de offentlige institusjonene, og vi ser at de private har fått kontroll – eller skviset, om man vil – når de har gått inn og overtatt driften.

Ett eneste eksempel ba Martin Kolberg om. Han fikk ett, men jeg kan ta flere. Egentlig er hele konkurranseutsettingen i Oslo kommune fram til 2013 et godt eksempel på at når private går inn, overtar driften og begynner å gjøre endringer, viser det seg i kvalitet og brukerbestemmelse. Men fra 2013 gjennomførte nettopp Kristelig Folkepartis byråd Aud Kvalbein sitt flaggskipsprosjekt gjennom prosjektet om et bedre hverdagsliv, etter at man hadde mangeårig erfaring fra å konkurranseutsette og invitere private inn. Manglerudhjemmet er helt riktig et av eksemplene på det, og Økernhjemmet tok opp stafettpinnen og viser det videre. Et tredje eksempel kan være Attendo Paulus, der min egen mormor bor – så jeg har satt min bestemor ut på anbud. Der sier de at de fikk kontroll på timeforbruk, bedre organiserte turnuser og stålkontroll på overtidsbruk, som førte til mer fornøyde beboere, men også lavere sykefravær. Det kan jo tyde på at de som arbeider der, faktisk er fornøyde og ikke utnyttet og utbyttet på det aller verste av internasjonale kapitalkrefter, som det nesten høres ut som her.

De kommunale følger etter, bare for å ta det eksempelet også: Majorstutunet bo- og behandlingssenter mer enn halverte sykefraværet sitt, fra 11 pst. til 5 pst., på fire år, uten å innføre bemanningsnorm eller kutt i sykelønnen, for den saks skyld, så det er altså mulig. Både offentlige og private lærer av hverandre og kopierer hverandre, og det er det som er verdien av mangfold i omsorgen, som folk flest drar nytte av.

Bjørnar Moxnes (R) [12:04:21]: Høyre må høre etter. Det er nå dokumentert hvordan eksempelet som Fremskrittspartiet trakk fram, altså var ideelt inspirert, kommunalt organisert og kommunalt finansiert. Det er åpenbart sånn at det er en fordel å ha flere forskjellige aktører inne i omsorgen som ikke er profittmotivert. Vi er for å bedre vilkårene for de ideelle, som nettopp skvises ut av de svære kommersielle konsernene med enorme finansielle muskler, ofte lokalisert i skatteparadiser, USA, Luxembourg og lignende. Det er deres innmarsj i velferden som nå truer mangfoldet, som konkurrerer ut de ideelle, og gjør det vanskeligere å beholde et mangfold av aktører innenfor eldreomsorg, barnevern og lignende tjenester.

Jeg vil til slutt be en liten bønn om at Kristelig Folkeparti ved votering følger de rød-grønne og sikrer flertall for fornuftige forslag, mot de andre borgerlige partienes vilje.