Ulf Leirstein (FrP) [] (ordfører for saken): Vi skal
nå behandle to forslag, som omhandler en ny paragraf i Grunnloven
om rett til en tilfredsstillende levestandard og helse.
Litt om bakgrunnen:
Menneskerettighetsutvalget, som i sin tid var nedsatt av presidentskapet,
avga 19. desember 2011 sin rapport til Stortingets presidentskap.
Rapporten er trykt som Dokument 16 for 2011–2012. Begge forslagene
vi behandler i dag, fremmes med den begrunnelse som framkommer i
nevnte dokument.
Menneskerettighetsutvalget
foreslo en ny § 111 om rett til en tilfredsstillende levestandard
og helse. Utvalgets mindretall, Carl I. Hagen, sluttet seg ikke
til forslaget, jf. særmerknad gjengitt i Dokument 16 for 2011–2012
punkt 11.4.2.
La meg først kort
redegjøre for forslagsstillernes begrunnelse basert på nevnte utvalgs
begrunnelse.
Utvalget viste
til at for at enkeltindivider skal kunne leve et liv i verdighet
og samtidig benytte seg av den frihet som alle mennesker er født
med, er det essensielt at de mest elementære og grunnleggende menneskelige behov
er dekket. Dette er tilgang til mat, vann, klær, bolig og helsehjelp.
Utvalget viste videre til at grunnlovfesting av disse rettighetene
ikke ville medføre andre rettslige endringer enn selve grunnlovfestingen.
I dag sikrer den ordinære lovgivningen både sosial trygghet, tilfredsstillende
levestandard og best mulig helse. Etter utvalgets syn ville en grunnlovfesting
sikre at statens myndigheter også i framtiden prioriterer det offentliges ressurser
på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig
liv. Grunnlovfesting ville etter utvalgets syn også kunne være retningsgivende
ved utforming av regelverk samt ved iverksettelse av tiltak som kan
fremme helse og levestandard i befolkningen.
Så til komiteens
flertallsinnstilling. De framsatte forslagene bygger altså på Menneskerettighetsutvalgets forslag
og er tidligere framsatt som en del av Grunnlovsforslag 31 for 2011–2012.
Ingen av forslagene oppnådde imidlertid det grunnlovsmessige flertall
ved behandlingen i Stortinget den gang. Og slik flertallet ser det,
har vi en omfattende lovgivning i Norge som er ment å ivareta behovet
for sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og best mulig
helse. I første rekke gjelder dette folketrygdloven, som skal sikre
økonomisk trygghet ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og alderdom.
Folketrygdloven dekker imidlertid ikke alle forhold og suppleres
av bl.a. sosialtjenesteloven, pasientrettighetsloven, folkehelseloven,
husleieloven m.fl.
I innstillingen
mener et flertall, alle medlemmer unntatt medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, at dagens lovverk ivaretar den nødvendige lovregulering for
å sikre borgerne en tilfredsstillende levestandard og helse.
En grunnlovfesting
av denne typen rettigheter vil gjøre det vanskelig for senere stortingsflertall
å endre lovgivningen, bl.a. fordi det er Høyesterett som i siste
instans tolker rekkevidden av Grunnloven. Over tid vil dette forsterke
rettsliggjøringen på bekostning av folkestyret.
Basert på dette
foreslår flertallet derfor at forslagene til ny § 111, samtlige
alternativer, ikke bifalles.
Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Med
presidentens tillatelse vil jeg ha en prinsipiell tilnærming til
dette forslaget, men som for så vidt også er dekkende for sak nr. 5,
om kulturell identitet, sak nr. 6, om retten til bolig, og sak nr. 7,
om støy. Det er en tilnærming som på en måte gjelder alle disse
sakene, og da trenger jeg ikke å ta ordet i hver enkelt sak.
Det har – som
det ble sagt – med bakgrunn i Menneskerettighetsutvalgets rapport
vært en diskusjon siden den ble overlevert presidentskapet i 2011.
Det er en prinsipiell diskusjon om hva vi vil at Grunnloven skal være.
Etter min oppfatning er det aller viktigste i Grunnloven folkesuvereniteten.
Men så er det selvfølgelig også en viktig rolle for Grunnloven at
den skal sortere makten og fordele den mellom de tre konstituerte
makter, altså nasjonalforsamlingen, Kongen, dvs. regjeringa, og domstolene,
og sikre de grunnleggende menneskerettighetene. Så langt tror jeg
alle er enige om at det må være Grunnlovens formål.
Så er det en diskusjon
om hvor mange spesielle rettigheter som skal nevnes i Grunnloven
– utover det. Vi har kommet til den konklusjonen at ellers gode
formål ikke nødvendigvis bør formuleres inn i Grunnloven. Denne
gangen – og for det saksnummeret vi nå er på – gjelder det levestandard
og helse. Jeg har heldigvis ikke hørt noen som mener at det at det
– eller de tre øvrige jeg nevnte – ikke skal grunnlovfestes, skulle
bety at en var mindre opptatt av folks levekår og helse, men det
er altså vår oppfatning at det best løses gjennom særlov, gjennom
meningsbrytning mellom regjering og storting, og at det til sjuende
og sist er Stortinget som skal vedta lovene og budsjettene som skal
gi tilfredsstillende levestandard og helse.
Vår bekymring
er ikke hvert enkelt av disse forslagene – for enkelte av disse
forslagene omhandler formål som vi er for – men det er ved en eventuell
utvikling over tid der mange av den type forslag skulle komme til
å bli grunnlovfestet, at vi er redd for at det i sum kan føre til en
større rettsliggjøring på bekostning av makten i denne salen, og
i sin gode hensikt faktisk begrense folkesuvereniteten, som jeg
mener er det aller viktigste ved Grunnloven.
Det er nevnt i
tidligere debatter her i dag – om regjeringa, Kongen, den store
makten – og det diskuteres hvor makten ligger, nå med en flertallsregjering
og Stortinget. Det viktige prinsippet å huske på i Norge – synes jeg
– et prinsipp som jeg er veldig, veldig glad for, er at det høyeste
politiske organet i Norge er velgerne i valg, altså valgting. Det
er gjennom valg og oppslutning om politikk at en skal få tilslutning
til den utviklingen en ønsker innen helse, levestandard og andre
rettigheter som vi har etablert i samfunnet – på grunn av en god
politisk styring av samfunnet.
Det er vår oppfatning
at ikke alle av den type forslag nødvendigvis bør tas inn i Grunnloven.
Det er begrunnelsen for at vi stemmer imot det foreliggende grunnlovsforslag
og – som jeg nevnte – de tre påfølgende.
Karin Andersen (SV) []: Jeg vil først fremme mindretallsforslaget
som står i innstillingen.
Det er slik at
Norge har ratifisert menneskerettighetene. Det betyr at det er et
sett av regler som skal være styrende og førende for hvordan vi
etablerer staten og forholdet mellom staten og innbyggerne.
Jeg er ikke i
tvil om at alle partier i denne salen mener at staten skal ha ansvar
for velferd og levekår for folk i Norge, men poenget med å grunnlovfeste
det er at det er en oppgave for staten å sikre det i konstitusjonen.
Det vil ikke endre dagens rettstilstand for de ulike rettighetene
som innbyggerne har, men det vil lage et fundament for å trygge
rettighetene framover, men også å markere det tydelige ansvaret
som Norge som stat skal ha for sine innbyggere. Det er en måte å
tenke samfunn og stat på som bygger videre på fellesskapet og enkeltmenneskers
rettigheter i det fellesskapet som Norge er.
Det er grunnlaget
for, når Norge har ratifisert menneskerettighetene, at det bør nedfelles
også i Grunnloven, slik som det ble foreslått da den store utredningen om
implementeringen av menneskerettighetene både i lovverk og i Grunnloven
ble lagt fram og utarbeidet.
Så både ser jeg
i innstillingen og hører i debatten at man diskuterer dette med
rettsliggjøring på bekostning av folkestyret. Det er en debatt jeg
har undret meg over veldig lenge. For det er da vitterlig folkestyret
som har vedtatt rettighetene. Det kan være ulike syn på hvor mye,
hvor store og hvor omfattende rettigheter den enkelte innbygger
skal ha til de ulike tjenestene, men uansett hvor man legger det
nivået, er jo det beslutninger tatt av folkevalgte politiske organer.
Den type rettsliggjøring av slike standarder eller velferdsgoder
er en del av det folkestyret som man her sier at man føler at man begrenser.
Det stemmer ikke. En grunnlovfesting som er foreslått her, vil jo
ikke endre på det, for alle partier i denne salen mener at det skal
være slike velferdsgoder og velferdstjenester. Jeg regner med at
alle partier også er enige om at dette handler ikke bare om bevilgning
av penger, men også om det lovverket som gir innbyggerne ulike rettigheter
til velferdsgoder.
Jeg synes det
er en veldig merkelig debatt. Jeg håper da virkelig ikke at det
er slik at man mener at når det gjelder f.eks. mennesker med utviklingshemninger, funksjonshemmede,
barn som trenger hjelp av barnevernet, eller de som trenger hjelp
når de ikke kan forsørge seg sjøl fordi de er syke eller gamle,
burde det egentlig vært avgjort av Stortinget i hver enkelt sesjon
om de skal få noe, eller ikke skal få noe. Jeg oppfatter at det
ikke er sånn situasjonen er. Jeg oppfatter at det man omtaler her
som en rettsliggjøring og som noe nærmest negativt, egentlig er
noe vi er ganske enige om alle sammen, hvis det da ikke er slik
at det er noen som har tenkt å redusere disse rettighetene ganske
kraftig. Da kan jeg skjønne at man også er bekymret for å ta dette
inn i Grunnloven, men ikke slik situasjonen er nå, og slik de ulike
partiene i hvert fall omtaler sine egne ønsker for ulike rettigheter til
enkeltmenneskene. Så den begrunnelsen synes jeg kanskje er den rareste
av alle.
Jeg vil også vise
til at de andre nordiske land har tatt inn dette i sin grunnlov
og konstitusjon, og at det så vidt jeg kan se, ikke gjør noen forskjell
på at man der politisk også kan vedta ulike endringer i det underliggende
lovverk. En slik grunnlovfesting som mindretallet, SV, foreslår
her, vil jo bare stadfeste at staten uansett skal ha dette ansvaret.
Så vil dimensjoneringen av det hele tida være en politisk debatt.
Men når man nå velger ikke å ta dette inn, kan det også tolkes som
et signal om at det kanskje ikke er så viktig for en del partier,
slik at de mener at det skal være et bærende element i det ansvaret som
styrende myndigheter har i Norge basert på konstitusjonen.
Med dette som
begrunnelse ønsker vi at Stortinget vedtar at alternativ 2, som
er foreslått, bifalles.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har teke opp det forslaget ho viste til.
Det vert replikkordskifte.
Ulf Leirstein (FrP) []: Jeg synes representanten
Karin Andersen hadde mange gode poenger i sitt innlegg. Jeg tror
vi er veldig samlet om mye av det velferdsnivået vi har lagt grunnlag
for i denne salen, og det er ingen intensjon om å skulle redusere
kraftig i de godene man har lagt opp til, ved at man i dag ikke
slutter seg til denne grunnlovsendringen. Men ser også representanten
Andersen at det kan bli en utfordring hvis man tar for mange såkalte
rettigheter inn i Grunnloven – at man flytter makt fra denne sal
og over til Høyesterett, som da i siste instans vil tolke Grunnloven?
Ser man at det også kan være en utfordring?
Karin Andersen (SV) []: Jeg ser ingen overhengende
fare for det i Norge i dag. Det tror jeg er en litt tenkt og søkt
argumentasjon, for dette handler ikke om å putte alle mulige slags
rettigheter – enkeltvis – inn i Grunnloven, det handler om å stadfeste
at menneskerettighetene, slik Norge har forpliktet seg til gjennom internasjonale
konvensjoner, skal være en plikt for statens myndigheter å sikre
sine innbyggere. Det betyr at det kan være ulike nivåer på dette,
men det kan ikke lenger tolkes sånn at det ikke er en del av det
konstitusjonelle ansvaret som staten har påtatt seg, og som vi er enige
om at vi skal ha. Det var også et flertall, så vidt jeg husker,
i det store, brede utvalget som utredet hvordan vi skulle implementere
menneskerettighetene i vår konstitusjon, som svarte ja på det spørsmålet
– så veldig søkt er det nok ikke.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg har berre nokre
få kommentarar.
Noreg er blant
dei OECD-landa som har grunnlovfesta færrast menneskerettar av alle.
Av 30 OECD-land er altså Noreg blant dei landa som har grunnlovfesta
færrast menneskerettar. Det er ikkje sånn at Stortinget går langt
dersom ein hadde gått inn for dei forslaga vi no behandlar, som
var ein del av den grunnlovsprosessen vi hadde knytt til å implementere
menneskerettar i norsk grunnlov. Vi vil framleis liggje langt etter
mange land. Finland, f.eks., går på enkelte område enda lenger i grunnlovfestinga
av rettar enn det er grunnlag for i menneskerettane. Så det er ein
annan måte å tenkje på. Ein går lenger, ein ønskjer å føre an, medan
Noreg har vore veldig tilbakehalden med å implementere menneskerettar
i den norske grunnlova, av ulike grunnar.
Der vi har vore
langt framme, gjeld statens og rettssystemets grenser, men når det
gjeld statens og rettssystemets plikter, spesielt statens plikter,
dei sivile rettane, har Noreg framleis ein lang veg å gå. Av alle
OECD-land er det 14 land av 30 som har grunnlovfesta tilfredsstillande
levestandard. Hadde Noreg gjort dette, ville det ha auka til 15
– berre for å illustrere at dette ikkje er eit eksepsjonelt, uvanleg
forslag, dette er vanleg praksis i svært mange land.
Så vil eg også
gjere merksam på at det ikkje berre var SV som stod bak dette forslaget,
slik det i dag kan sjå ut til. Det var også tre representantar frå
Arbeidarpartiet og ein frå Venstre som støtta det da det opphavleg
blei føreslått. Det er jo interessant at Stortinget frå ein periode
til ein annan har gått frå å vere langt meir villig til å utvikle Grunnlova,
til dagens storting, som førebels ser ut til å vere veldig konservativt.
Det er ingenting
av det vi behandlar i dag, som kjem til å bli vedtatt, sjølv om
det er openberre forhold som vi har ratifisert og implementert i
anna lovverk, og der det neste steget burde vere å løfte det inn
i Grunnlova, sånn at ein får eit enda sterkare vern i tider med
auka uro rundt om i verda, som også kan kome til Noreg. Det er ikkje
utenkjeleg at grunnleggjande ting som vi tar for gitt i Noreg, kan
bli utfordra på mellomlang sikt.
Eg vil oppfordre
enkeltrepresentantar som følgjer eige samvit, om å stemme for å
utvide Grunnlova til også å gjelde tilfredsstillande levestandard.
Presidenten: Presidenten
vil minna om at når det gjeld grunnlovsforslag, er det enkeltrepresentantar
som står bak forslaga, og ikkje partia.
Fleire har ikkje
bedt om ordet til sak nr. 4.