Nils T. Bjørke (Sp) [] (ordførar for saka): Det
er mange gode intensjonar bak grunnlovsforslaget om retten til eigen
bustad. Samstundes er det for oss i Senterpartiet eit spørsmål om
kva slags prinsipp og føringar som skal inn i Grunnlova, som nemnt
i førre sak.
Ein del prinsipp
og reglar er det andre lover som skal ta inn. Ein bustad er eit
velferdsgode på linje med arbeid, helse og utdanning. Ein trygg
og stabil busituasjon er ei nødvendig ramme i livet til alle menneske.
Det er sjølvsagt eit mål i bustadpolitikken at alle skal ha høve til
å eiga sin eigen bustad. Men er det noko som høyrer heime i Grunnlova?
Eg som saksordførar, og fleirtalet i komiteen har slutta seg til,
har i grunngjevinga for å avvisa forslaget vist til dei mange områda
som regulerer bustadpolitikken i dag. Både sosialtenestelova, arbeidet for
statleg og lokalt bustadsosialt arbeid tek dette opp i seg. Me har
difor vist til at me går ut frå at den bustadsosiale handlingsplanen
vert revidert i 2020.
Det er ingen tvil
om at det å finna seg eigen bustad er utfordrande for mange. I fjor
passerte kvadratmeterprisen for nye einebustader 35 000 kr. For
brukte bustader var prisen om lag 10 000 kr lågare. Samstundes har leigeprisane
gått opp i takt med prisauken elles. Nålauget kan difor vera trongt
for mange av dei som vil inn på marknaden. I tillegg har den nye
reguleringa på bustadmarknaden i Oslo, som det har vore naudsynt
å få igjennom, òg bidratt til å gjera det vanskelegare for somme. Det
er viktig at me får ei betring for dei som vil kjøpa seg eigen bustad
for første gong. Det er òg ei stor utfordring at mange vanskelegstilte
og personar med særlege behov manglar bustadtilbod, og at gruppa
bustadlause ikkje minkar. Difor trengst det eit bustadsosialt løft
i Noreg som sikrar alle retten til eigen bustad.
Når me meiner
dette ikkje høyrer heime i Grunnlova, men i kommunane sitt arbeid,
er det ut frå ei meining om at det er kommunane sjølve som må bidra
til å utvikla ein variert bustadmarknad, tilpassa innbyggjarar i ulike
livsfasar og skiftande økonomisk situasjon.
Det er viktig
at det også utanfor dei mest sentrale strøka er ein leigemarknad
som fungerer. Kommunane må ta ansvar for å regulera eit tilstrekkeleg
tal tomter. I pressområde må kommunane samarbeida om dette. Me i
Senterpartiet meiner at det er naudsynt med tiltak som både sikrar
bustadfornying i utkantområde, og at kommunane ved å etablera kommunale
tomteselskap kan få ned tomteprisane.
Det har vorte
for komplisert og kostbart å byggja bustader i Noreg, og det øydelegg
for ein velfungerande bustadmarknad i både by og bygd. Det er viktig
at alle er sikra tilgang på ein bustad til ein akseptabel pris.
Difor må me halda fram med å styrkja dei bustadpolitiske verkemidla
i Husbanken, slik at kommunane vert best mogleg i stand til å gjennomføra
ein aktiv bustadpolitikk tilpassa lokale behov. Men me trur ikkje
at løysinga er å leggja det inn i Grunnlova, og eg vil difor anbefale fleirtalsinnstillinga
om at forslaget ikkje vert vekteke.
Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg ta opp mindretallsforslaget
i saken.
Det er slik at
staten har ulike plikter og skal legge til rette for at de enkelte
innbyggerne kan ha tilgang på de mest fundamentale rettighetene,
som er avgjørende for at man kan fungere som likeverdig borger.
Det å sikre at innbyggerne kan fungere som likeverdige borgere,
er et av de viktigste utgangspunktene for dette forslaget – som
jeg har fremmet i flere stortingsperioder. Det kommer jeg til å
gjenta så lenge jeg er her, fordi jeg mener at dette er et så grunnleggende
behov som mennesker har i Norge, for at de skal kunne få oppfylt
sine andre menneskerettigheter, f.eks. retten til privatliv, f.eks.
muligheten til å ha et arbeid, f.eks. muligheten til å kunne ta
utdanning, f.eks. muligheten for at det skal være nyttig å motta
helsetjenester. Hvis man ikke har et trygt sted å bo, vet vi at
veldig mye av dette egentlig ikke kommer til å fungere særlig godt,
fordi bolig er så fundamentalt for tryggheten og privatlivet til
de enkelte menneskene.
Grunnloven har
pålagt staten å ivareta en del av menneskerettighetene. Vi har også
ratifisert menneskerettskonvensjonen. Vi har diskutert det i en
tidligere sak her og hatt et litt bredere perspektiv på det, og
også det var Stortinget imot. Men ulike deler av slike behov er fastsatt
i Grunnloven allerede i dag, og det viser jo at også resten av Stortinget
mener det er riktig at en del av disse forholdene reguleres i Grunnloven.
Det gjelder selvfølgelig det som har med styresett og rettssikkerhet og
slike ting å gjøre, men også retten til arbeid og et rent miljø
står i Grunnloven. Så kan man spørre seg om det styrer nok av det
regjeringen gjør på det området. Det er jeg nok ganske kritisk til.
Men det står der, og det betyr at det er en forpliktelse som Stortinget
har pålagt styrende myndigheter og seg sjøl.
Så det er ulike
plikts- og rettighetsbestemmelser som er fastsatt i Grunnloven,
og som anses som det samfunnet og myndigheter mener er avgjørende
for å ivareta både samfunnets og enkeltmenneskets behov, de grunnleggende
behovene. Det kan ikke være noen tvil om at bolig er et grunnleggende
behov i Norge. Det er bare å stikke nesa utenfor denne salen i dag,
så ser man jo at det er nærmest livsfarlig å ikke ha det. Det er
lite i enkeltmenneskets liv som er på stell hvis man ikke har et
trygt sted å bo.
Det er helt riktig
at dette også er regulert i en god del annen lovgivning. Men den
sosiale boligpolitikken i Norge er kraftig svekket de siste årene.
Den er kraftig svekket, og det vi ser nå, er veldig alvorlig, fordi
boligmarkedet er i ferd med å bli kanskje den største forskjellsmaskinen
vi har i landet, mellom dem som har, og dem som ikke har. De som
har bolig, får nytte av store skattesubsidier, og de som ikke har,
må betale store summer for å leie seg inn – penger de ikke har.
Bostøtten har også falt som en stein de siste fem årene. Den sosiale boligpolitikken
er så svekket at retten til bolig virkelig hadde fortjent en plass
i Grunnloven i dag, for å sikre dette på en bedre måte, slik at
det ikke skal være opp til f.eks. hver kommune å sikre det, rett
og slett fordi dette er utgangspunktet. Alle som sier de er opptatt
av enkeltmenneskets muligheter i samfunnet, burde være for dette
forslaget.
Jeg mener også
det er et demokratisk problem for samfunnet, for folk som er bostedsløse,
som må flytte mye og ikke har en stabil og god bosituasjon, har
ikke på samme måte som andre mulighet til å delta i demokratiet
på like vilkår som andre. Det burde være en av samfunnets og statens
viktigste oppgaver å legge til rette for det.
Privatliv nevnte
jeg tidligere. Det står det faktisk i Grunnloven at man har rett
til. Så kan man kanskje diskutere litt hva det betyr, men det er
veldig vanskelig å ha et privatliv hvis man skal bo på hospits,
f.eks. – det er umulig.
En annen ting
ved å skulle grunnlovfeste bolig, noe som er annerledes enn en del
av de andre tingene vi har snakket om, er at en bolig faktisk er
en materiell gjenstand. Man kan telle boliger, man kan vedta antall
boliger, man kan telle dem som er bostedsløse, eller dem som ikke
har mulighet til å skaffe seg et trygt sted å bo, enten ved å leie
eller å eie. Det er altså mulig å gjøre politiske vedtak når det
gjelder bolig, som det er vanskelig å gjøre på en del andre områder,
fordi det rett og slett er mulig å kvantifisere det. Det er mulig
å gjøre helt klare vedtak for å sikre akkurat denne rettigheten.
Derfor skulle det ikke være noen særlig tungtveiende eller praktiske
grunner som skulle tale imot det. Jeg har vært med på mange diskusjoner
om bl.a. retten til arbeid, som også er nedfelt i Grunnloven. Det
er litt vanskeligere å si hvordan staten egentlig skal sikre det,
hvordan det rent faktisk skal foregå. Med bolig er det annerledes,
rett og slett fordi der er det mulig å gjøre helt konkrete vedtak
i helt konkrete saker og telle resultatene.
Det er mange måter
dette kan gjøres på, og det er mange ulike ting som må følge av
en slik grunnlovfesting som forsterker den sosiale boligpolitikken,
som forsterker arbeidet som skal gjøres i kommunene, som saksordføreren
var oppe og snakket om, som forsterker Husbanken med både virkemidler,
penger og muligheter til å sikre et slikt formål som dette. Men
dette er altså et mål vi kunne nådd. Det er rett og slett noe av
det det hadde vært mulig å vedta, og som kunne fått en helt praktisk
konsekvens for noen av de menneskene i samfunnet som har det aller
vanskeligst.
Det å kunne sikre
at mennesker i utrygge situasjoner har en trygg bolig, tror jeg
hadde vært en stor fordel når vi ser på de store ressursene som
landet bruker på å rehabilitere mennesker som f.eks. har vært gjennom
soning, rehabilitere mennesker som har vært gjennom rusbehandling,
rehabilitere mennesker som har vært i vanskelige situasjoner, og
som skal tilbake til samfunnet, og som ender opp i en situasjon
der det er mangel på bolig som gjør at det går helt galt gang på
gang.
Jeg er veldig
lei for at Stortinget ikke ser at dette er en av de mest konkrete
og virkningsfulle forpliktelsene staten burde ta på seg, som ville
sikre noe av det helt grunnleggende i enkeltmenneskers liv og muligheter
til både å ha privatliv, delta i demokratiet, ta imot helsetjenester, ta
imot utdanning, stå i arbeid – i det hele tatt alle livets viktigste
forhold.
Jeg forstår at
forslaget kommer til å bli nedstemt nå, men jeg kan forsikre at
dette forslaget også kommer til å komme til behandling i neste stortingsperiode.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har teke opp det forslaget ho refererte til.
Det vert replikkordskifte.
Ulf Leirstein (FrP) []: Man kunne kanskje et øyeblikk
få et inntrykk av at forslaget om grunnlovfesting av retten til
bolig var grunnlovfesting av retten til å eiebolig. Man kunne få et inntrykk
av det ut fra hva det ble argumentert for, men det er kanskje ikke
det man mener.
Det jeg hengte
meg opp i, var det som ble sagt om at dette kunne man ikke overlate
til kommunene. Det er jeg litt overrasket over at lederen av kommunalkomiteen
sier, som er representant for SV, et parti som veldig ofte snakker
nettopp om at kommunene skal løse mange oppgaver og ikke minst langt
flere oppgaver, og man er veldig opptatt av at staten skal løse
helst færre oppgaver. Vi har sett det f.eks. i debatten om eldreomsorg, hvor
man er veldig opptatt av at dette skal kommunene løse, vi skal ikke
ha statlige forsøk på eldreomsorg. Men når det kommer til bolig,
har SV tydeligvis ingen tiltro til at norske kommuner skal løse
situasjonen. For Fremskrittspartiet er det helt avgjørende at det
nettopp er kommunen som løser disse problemene, for det er kommunen
som er nærmest dem som trenger bolig. Er det slik å forstå at man
mener at norske kommuner ikke er i stand til å gjøre den oppgaven?
Karin Andersen (SV) []: Først til dette med eie og
leie: Nei, dette forslaget tar ikke sikte på at alle skal eie, men
også der er det behov for å gjøre ganske store endringer, slik at
flere kan få mulighet til å eie, for det er jo den viktigste måten
folk sparer på i dag. Så alle som leier, taper ganske mye.
Nei, det er ikke
slik at vi ikke har tillit til kommunene, men kommunene får altfor
svake virkemidler fra staten – bl.a. gjennom Husbanken og de begrensningene som
nå er lagt på Husbanken – til å gjøre det mulig for flere å komme
inn i både leie- og eiemarkedet.
Innstramminger
har denne regjeringen gjort ved at man har latt være å justere bostøtten,
som jo har falt som en stein. Da kan man spørre kommunene hva de
synes om det, for nå sitter kommunene igjen med utgiftene til sosialhjelp,
for et sted må folk bo. Det koster det hvite ut av øyet både for
kommunene og for den enkelte, og det er en regning som staten burde
tatt en mye større del av.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg tok ordet for
å adressere noe av den argumentasjonen som jeg ser går igjen i flere
av disse sakene. Det er det evige: Ja, det er gode intensjoner og
dette er et viktig forslag, men det er kanskje ikke helt viktig
nok for å grunnlovfeste det.
Når det er snakk
om noe så grunnleggende som et tak over hodet – en helt grunnleggende
sosial rettighet, som er forankret også i menneskerettighetene –
forstår ikke jeg helt den argumentasjonen. For meg tyder det litt
på at man sitter der man sitter, og når man sitter trygt på en benk
i denne salen, forstår man kanskje ikke fullt ut hvor grunnleggende
viktig den rettigheten er for mennesker.
Representanten
Andersen sa det godt: Uten et bosted blir mange av de andre rettighetene
i Grunnloven ganske meningsløse.
Dette vitner egentlig
om to forskjellige litt overordnede, kanskje til og med filosofiske,
retninger i denne debatten. På den ene siden er man utelukkende
opptatt av hva man kan kalle de åndelige frihetene og rettighetene
– og dem er vi alle enige om, alt fra ytringsfrihet, forsamlingsfrihet
til de sivile og politiske rettighetene – og hvor viktig det er
at de er reflektert i grunnloven vår. På den andre siden har vi
de mer materielle rettighetene. Det er ganske meningsløst å sette
de to opp mot hverandre og prøve å si at den ene er viktigere enn
den andre. Det jeg iallfall mener er tydelig, er at disse materielle
rettighetene er grunnleggende viktige for om et menneske skal ha
mulighet til å ha glede og nytte av sine andre rettigheter og friheter
i samfunnet. Vi trenger begge deler. Vi er nødt til å ta på større
alvor at materielle rettigheter, som et sted å bo, er helt avgjørende
for et menneskes liv og muligheter.
Som en person
som selv nettopp har kommet ut av et boligmarked og leiemarked som
student, kjenner jeg også litt på en følelse av provokasjon på vegne
av dem som for kort tid siden var mine medstudenter. I dette landet
står man i en situasjon der man enten må ta opp store lån eller
få hjelp fra foreldrene sine – hvis man er så heldig at man har
foreldre med store lommebøker – eller bli kastet ut i et leiemarked
uten sjanse. Vi har et så uregulert boligmarked i Norge, at de som
faller gjennom i det klasseskillet, faller langt. Derfor hadde det
vært noe vakkert over det hvis Stortinget – som man gjorde med retten
til arbeid – anerkjente denne mer materielle retten og tok det som
mange føler, på alvor og sa: Alle her i landet skal ha både rett
til ytringsfrihet og de åndelige frihetene våre og den helt grunnleggende
retten det er å ha et sted å bo, som man aldri kommer utenom, og
som er et grunnlag for alle andre rettigheter og friheter i dette landet.
Solfrid Lerbrekk (SV) []: Når me har fremja grunnlovsforslaget
om rett til bustad, er det av fleire grunnar.
Me meiner f.eks.
at det vert feil at Grunnlova stadfestar staten si plikt til å følgja
menneskerettane, og samtidig ikkje stadfestar elementære føresetnader
for dette. Menneskerettane, som er grunnlovfesta, pålegg bl.a. staten
å sikra at alle har tilgang til å utøva arbeidsevna si. Me i SV
meiner at det då er eit paradoks at ein ikkje òg har stadfesta i
Grunnlova retten til bustad – for korleis kan ein i Noreg gå på
jobb regelmessig, utan å ha ein plass å bu? Det er til tider svært
kaldt. Me ser meir og meir til farlege klimaendringar i form av
hyppigare og meir ekstremvêr. Og ikkje minst: Korleis skal ein kunna ta
vare på helsa si, som ein må ha for å kunna jobba, viss ein ikkje
har ein plass å bu?
Ting heng saman
her. Grunnlova kan med dette ta eit skritt mot å verta meir heilskapleg,
i form av at innbyggjarane i dette landet òg kan få grunnlovfesta
retten til bustad, sett i samanheng med andre personlege rettar som
òg er grunnlovfesta – i ei verd og i eit Noreg der forskjellane
aukar fort, og der akkurat dette kan føra til større sosial uro.
Fleire og fleire vil med dette føla seg oversette. Der og då å gje
eit tydeleg signal ved å gje folk som oftast sit nedst ved bordet,
ein grunnlovfesta rett til ein plass å bu, kan ikkje vera meir enn
riktig, i mitt hovud.
Det flyt ikkje
akkurat over med hus og leilegheiter i dette landet, men media kan
til stadigheit visa til bustadhaiar som sit og rugar på tomme leilegheiter
berre fordi dei kan, har råd og tener utruleg mykje pengar på det.
Eg fryktar at det gjev grunnlag for endå meir politikarforakt når
Stortinget på generelt grunnlag ikkje vil føra ein politikk som
motverkar denne utviklinga.
Om dette forslaget
hadde vorte vedteke i dag, kunne me fått litt meir sving på svansen,
for å seia det sånn.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.