Presidenten: Etter
ynske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert
avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer
av regjeringa.
Vidare vil presidenten
føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve
til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av
regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover
den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
Det er vedteke.
Frida Melvær (H) [] (ordførar for saka): Eg vil fyrst
få takke komiteen for samarbeidet i denne saka, som omhandlar eit
representantforslag frå stortingsrepresentantane Petter Eide, Freddy
André Øvstegård og Karin Andersen om handtering av alvorleg psykisk
sjuke i fengsel.
I representantforslaget
framhevar forslagsstillarane at tilbodet til alvorleg psykisk sjuke
i fengsel gjennom mange år ikkje har vore tilfredsstillande, og
at det har vore ein auke i bruk av tvangsmiddel og i avvik knytt
til vald og trugslar mot tilsette.
Forslagsstillarane
viser m.m. til kritikk frå Sivilombodsmannen og FNs komité for menneskerettar
i bakgrunnen for saka. I tillegg peikar dei på at personalkapasitet
og byggmessige strukturar er til hinder for å gje dei psykisk sjuke
innsette eit tilfredsstillande tilbod.
Forslagsstillarane
har nok mykje rett i at det opp gjennom tidene og gjennom skiftande
regjeringar har vore for lite fokus på kvalitet og innhald i soningstilbodet
for innsette i fengsel. Det er i tillegg avdekt store vedlikehaldsetterslep
på bygningar, og forholda i fleire av fengsla våre kan på ingen
måte seiast å vere optimale ut frå moderne standardar.
Tilbodet til
innsette med psykiske helseutfordringar er ikkje godt nok. Dei har
i mange år falle mellom to stolar. Eg er difor glad for at Helse-
og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet samarbeider
om å styrkje behandlingstilbodet innan psykisk helsevern i kriminalomsorga,
og for å sikre betre overgangar mellom kriminalomsorga og helsetenesta.
Eg vil understreke
at innsette i norske fengsel har dei same rettane til helsehjelp
som befolkninga elles. Alle vertskommunar og helseregionar har samarbeidsavtaler
med sine respektive kriminalomsorgsregionar.
Dei regionale
helseføretaka fekk i 2018 eit tydeleg ansvar for å setje i verk
tiltak for å auke tilgjenget til psykisk helsevern for innsette
i fengsel gjennom oppdragsbrevet frå Helse- og omsorgsdepartementet.
Både i Jeløya-
og i Granavolden-plattforma legg regjeringspartia vekt på at vi
vil redusere bruk av isolasjon, og vi vil leggje til grunn at bruk
av isolasjon kan vere skadeleg for den innsette. Det skal vere ein
god balanse mellom straff og rehabilitering, og vi vil arbeide for eit
meir rehabiliterande straffegjennomføringssystem ved at det i større
grad vert lagt vekt på innhaldet i soninga. Under temaet helse og
omsorg er det nedfelt å styrkje tilbodet om avrusing og livsmeistring
for innsette med rusproblem og å styrkje behandlingstilbodet innan
psykisk helsevern i kriminalomsorga.
Sivilombodsmannen
og FNs komité for menneskerettar sin kritikk vert teken på alvor.
Det viser ikkje minst det engasjementet justisministeren og helse-
og omsorgsministeren har synt for desse utfordringane.
Forslagsstillarane
har i representantforslaget særleg framheva situasjonen ved Ila
fengsel. Opprettinga av eit eige ressursteam ved Ila i 2014 har
gjeve positive resultat i arbeidet med å redusere bruk av isolasjon
og å aktivisere dei innsette.
Vi ser også at
den kompetansen som har vorte bygd opp ved Ila, òg kjem kriminalomsorga
elles til gode gjennom f.eks. ressursteamet sitt bidrag i opplæringa ved
KRUS.
I statsbudsjettet
for 2019 vedtok Stortinget ei løyving på 18,3 mill. kr for å etablere
ei ny nasjonal forsterka fellesskapsavdeling for alvorleg psykisk
sjuke ved Ila. Gjennom dette tiltaket vert fengslet betre fysisk
tilrettelagt, samtidig som avdelinga vil få ekstra høg bemanning
då særleg den helsefaglege delen vert styrkt. Eg har god tru på
at ei slik avdeling vil bidra til eit vesentleg forbetra helsetilbod
for ei gruppe innsette med særleg utfordrande behov.
Generelt er det
viktig å arbeide for å få fleire innsette i aktivitet, fordi vi
veit at dette har positiv effekt på den psykiske helsa til dei innsette.
Kriminalomsorga arbeider for å senke terskelen og auke aktiviseringa
av sårbare innsette gjennom m.a. å prøve ut såkalla delte arbeidsdagar.
Det å erstatte
gamal bygningsmasse med nye fengsel tilrettelagde for fellesskap
og aktivitet er òg eit viktig bidrag til auka aktivitet. Regjeringspartia
har teke store grep for å rehabilitere eksisterande fengsel, ikkje
minst ved at det no vert bygt nytt fengsel i Agder, som vil stå klart
neste år.
Mykje har vorte
gjort, men vi er ikkje i mål. Vi har starta på eit omfattande løp
for å sikre betre og meir målretta kvalitet i tilbodet til dei innsette
i fengsla våre, ikkje minst til den gruppa som har dei største utfordringane.
Til slutt vil
eg gjere merksam på at dei fire regjeringspartia ikkje vil støtte
forslaget som ligg føre frå komiteen.
Maria Aasen-Svensrud (A) []: Tiden er overmoden for
å styrke arbeidet med alvorlig psykisk syke i kriminalomsorgen.
Temaet har gjennom det siste året blitt belyst flere ganger, bl.a.
gjennom dokumentaren Fengslet og forlatt, som ble vist på NRK Brennpunkt.
Både Sivilombudsmannen og FNs menneskerettighetskomité har påpekt
alvorlige feil og mangler.
Arbeiderpartiet
mener at alvorlig psykisk syke skal sikres forsvarlig helsehjelp
gjennom spesialisthelsetjenesten, og at kriminalomsorgen må settes
i stand til raskt å kunne håndtere alvorlig psykisk syke for å sikre en
verdig og helsemessig god behandling.
Den økende bruken
av isolasjon og tvang i fengslene er uholdbar. Det henger sammen
med at kapasiteten til behandling og rehabilitering i kriminalomsorgen
er svekket, men det handler også om å styrke rammene rundt behandling
av de sykeste. At regjeringen nå i budsjettet har satt av midler
til opprettelse av nye plasser ved Ila for gruppen alvorlig psykisk
syke i fengsler, er et riktig steg på vei. Men å tro at dette i
seg selv løser problemet og er tilstrekkelig, er på sitt beste naivt.
Arbeiderpartiet
er enig med forslagsstillerne i at det trengs et krafttak for for
framtiden å sikre at psykisk syke og alvorlig psykisk syke får den
hjelpen og behandlingen de har rett på, også i fengsel. I Norge
har vi verdens best utdannede fengselsbetjenter. De er skolert både
for rehabilitering av innsatte og for å sørge for en forsvarlig straffegjennomføring.
Men de er ikke utdannet til å håndtere alvorlig psykisk syke mennesker,
heller ikke alvorlig syke mennesker. Til det trengs spesialisthelsetjenesten
og deres fagkompetanse.
Derfor stiller
Arbeiderpartiet seg bak forslag nr. 1 fra forslagsstillerne, om
å sikre
«en opptrappingsplan for å styrke
kapasiteten til å håndtere alvorlig psykisk syke straffedømte i
psykiatrien, og styrke behandlingstilbudet i fengslene».
Videre vil Arbeiderpartiet
styrke rammen rundt kriminalomsorgen, slik at gode fengselsbetjenter
over hele landet står bedre rustet til å sikre en forsvarlig behandling
av alvorlig psykisk syke.
Vi foreslår en
konkret handlingsplan som sikrer tilstrekkelig opplæring av ansatte
i kriminalomsorgen innenfor dette temaet, for de ansatte er bærebjelken
i styrking og utvikling av nettopp ressursteamene i kriminalomsorgen.
Kriminalomsorgen skal kunne tilby hensiktsmessig psykisk helsevern
og omsorg ved bruk av «forsterket fellesskapsavdeling». Tas straffedømte
ut av fellesskapet på grunn av alvorlig psykisk sykdom, skal medisinsk
utredning skje av lege som innehar kompetanse overfor pasientgruppen,
og det skal skje innen et døgn, og raskt skal de begjæres innlagt
i det psykiske helsevernet – om dette er nødvendig.
Til slutt: Skal
denne handlingsplanen som Arbeiderpartiet foreslår, ha kraft og
gjennomføres, må de økonomiske rammene på plass. Derfor må de økonomiske
konsekvensene beregnes og gis nødvendig oppfølging i budsjettet.
Det må bli slutt på at alvorlig psykisk syke isoleres i kriminalomsorgen.
Folk blir syke av isolasjon, og syke folk blir heller ikke friske
ved å isoleres.
Med dette legger
jeg fram forslagene Arbeiderpartiet er en del av.
Presidenten: Representanten
Maria Aasen-Svensrud har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Solveig Horne (FrP) []: Det er vel ingen som er i
tvil om at det er et viktig tema som blir debattert her i dag. Personer
som har psykiske lidelser som har medført at de skal straffes og
må i fengsel, er et tema det er viktig at vi tar opp i denne salen,
og at vi ser på hvilken behandling disse får.
La meg få understreke
at dette ikke er et nytt tema. Jeg husker at Arbeiderpartiet fremmet
en stortingsmelding om innholdet i soning for en del år siden. Dette
temaet er ikke overmodent; det er et tema som vi har vært kjent
med. Det er en gruppe i norske fengsler som er spesielt utsatt,
og det er viktig at de får et godt tilbud.
Det er også veldig
viktig at de som er i fengsel og har psykiske lidelser eller sammensatte
utfordringer, har rett på akkurat de samme helsetjenestene som resten
av befolkningen. Det er for enkelt å si at vi bare kan flytte dem
over til psykiatrien, for det er også viktig at de har personer
rundt seg, fagutdannede folk innenfor kriminalomsorgen, som gir
dem den rammen som de skal ha. Så er det helsevesenet som skal gi
de innsatte de tjenestene.
Jeg er helt enig
i det som både helseministeren og justisministeren påpeker, at dette
er en gruppe som mange ganger har falt mellom to stoler. Det har
vi også sett i forbindelse med andre tjenester som samfunnet skal
gi. Vi kan ta for oss barnevernet, der barn som har vært i barnevernet
og også har trengt hjelp innenfor psykisk helse, ofte har falt mellom
to stoler. Derfor er noe av det viktigste vi kan gjøre, å få til
et godt samarbeid. Det må være samarbeid på tvers av tjenesteyterne
som skal levere tjenester til personene som trenger dem. Det er på
den måten vi skal klare å lykkes med dette arbeidet.
Jeg er glad for
at regjeringen – som sikkert statsråden også vil komme inn på –
virkelig har tatt dette på alvor og allerede for en del år siden
satte av ekstra penger til dette arbeidet, noe som blir fulgt opp
de neste årene. Allerede i 2014 opprettet man et ressursteam ved
Ila. Det ble også levert en rapport om utfordringene i 2016, som
nå skal følges opp, med tanke på forslagene til tiltak i den. Jeg
er glad for at dette er høyt på dagsordenen både i Jeløya-plattformen
og i det arbeidet som justisministeren og helseministeren gjør.
Det er også blitt bevilget mer penger til dette.
Igjen: Dette
er et viktig tema. De personene som er psykisk syke, skal ha et
behandlingstilbud, men det er også viktig at de har klare og gode
rammer, og at dette arbeidet blir gjort i kriminalomsorgen. Jeg
er enig med foregående taler: Vi har vel noen av de beste fengslene
i verden, og vi har også fagansatte som har kunnskap og kompetanse.
Men de står ofte i en krevende situasjon når de får innsatte som
har psykiske lidelser, og da er det viktig at de får den støtten
de trenger i det arbeidet de skal stå i. Da er det utrolig viktig
at det er et samarbeid mellom de tjenestene, at psykisk helse har
et godt samarbeid med kriminalomsorgen for å kunne gi de innsatte
den hjelpen og behandlingen de trenger mens de soner den straffen
de har fått.
Geir Inge Lien (Sp) []: Representantforslaget frå
SV peikar på ei urovekkjande utvikling i norske fengsel. Det har
vorte ein auke i vald og truslar mot tilsette, og det har vorte
ein auke i bruk av isolasjon og tvangsmiddel mot dei innsette. Situasjonen
vert forverra av at kriminalomsorga har for lite ressursar og for
få tilsette. Dei tilsette vert ikkje sette i stand til å gje dei innsette
i fengsla den oppfølginga som dei både kan og vil gje. Noreg kan
ikkje vedkjenne seg den situasjonen som vi har i fengsla i dag.
Noreg er kjend
for ei human kriminalomsorg, ei kriminalomsorg som fører til få
tilbakefall til kriminaliteten. Rehabilitering er eit hovudmål med
fengslinga. Det er viktig for samfunnssikkerheita at dei som har
sona dommen sin, ikkje gjer seg skuldige i kriminalitet på nytt
når dei kjem ut, og at dei vert sette i stand til å leve lovlydige
liv. Då er det ikkje likegyldig kva som skjer innanfor veggane i
fengsla, både av omsyn til den innsette og til samfunnet. Når vi
får høyre at auken i bruk av isolasjon både skapar og forsterkar
psykisk sjukdom blant dei innsette, er det grunn til å reagere.
Bruken av isolasjon
i fengsel har fått sterk kritikk av Sivilombodsmannen, Noregs nasjonale
institusjon for menneskerettar og FNs menneskerettskomité. På grunn av
mangel på alternativ er det mange innsette som i praksis vert isolerte
på cella. Nokre av desse er allereie psykisk sjuke når dei vert
sette i isolasjon, og endar med å verte endå verre under isolasjonen.
Fleire som ikkje er psykisk sjuke frå før, kan utvikle psykisk sjukdom
som følgje av isolasjonen dei vert utsette for. Det er vel dokumentert
at isolasjon, særleg over lengre tid, kan føre til langvarige skadar.
Det er difor
eit viktig tema forslagsstillarane tek opp i representantforslaget.
Senterpartiet er einig i problembeskrivinga. Vi støttar i stor grad
intensjonane med forslaget, men har òg fremja nokre alternative
forslag i saka.
Eg er glad for
at regjeringspartia i merknadene sine understrekar at kritikken
som er komen frå Sivilombodsmannen og FNs menneskerettskomité, må
takast på alvor. Likevel kunne eg ønskje at dette vart omsett i meir
praktisk politikk. Særleg må tilbodet for dei med alvorleg psykisk
sjukdom verte betra betrakteleg. Det hastar med å få lagt fram ein
handlingsplan som kan sikre ei reell opptrapping av helsetilbodet
og oppfølging av alvorleg psykisk sjuke i fengsel, som grunnlag
for ei økonomisk opptrapping i dei årlege statsbudsjetta som kjem.
Senterpartiet
har òg fremja eit forslag som konkret handlar om oppstart av ei
«forsterka fellesskapsavdeling» ved Ila. Det er kome bekymringar
frå bl.a. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Kriminalomsorgens yrkesforbund
om at ein kan ende med ei avdeling som ikkje er eigna til den tenkte
brukargruppa. Det er viktig at det vert gjort eit nødvendig forarbeid
her. Fagleg kompetanse må bli involvert i utforminga av ei fellesskapsavdeling,
slik at det vert i samsvar med oppgåva som skal utførast, og utforminga
av den miljøterapeutiske fellesskapsavdelinga.
Med dette tek
eg opp forslaga frå Senterpartiet i saka.
Presidenten: Representanten
Geir Inge Lien har teke opp dei forslaga han refererte til.
Petter Eide (SV) []: Jeg er veldig glad for at vi
får anledning til å ha denne diskusjonen. Dette er en av samfunnets
mest utstøtte og sårbare grupper.
Denne saken er
ikke så veldig vanskelig. Forslaget handler i sin kjerne om at fengslene
skal slippe å ta ansvar for dem som er psykisk syke. Så enkelt kan
det sies: Fengslene skal slippe å ta ansvar for dem som er alvorlig psykisk
syke.
Vi kommer til
å tape voteringen i dag, men jeg mener fortsatt at vi vinner saken,
fordi vi gir denne gruppen den oppmerksomheten de trenger. Og jeg
er litt stolt av at vi har fått lov til å være ombud for denne gruppen, som
ikke har særlig andre talspersoner.
Jeg opplever
i denne saken at jeg møter en mur av velvilje. Alle er enige om
at dette er ille. Alle er enige om at dette er ille, men det er
ingen som vil ta de nødvendige grep for å forandre det. Det vedtaket
Stortinget kommer til å gjøre i dag, er et norgesmesterskap i ansvarsfraskrivelse
og slapt vedtak, av typen «vi skal be regjeringen om å sikre en
tidsfrist». Ærlig talt, president, slappere vedtak kan Stortinget
knapt gjøre.
Det er i dag
en bitte liten gruppe psykisk syke som er spredt i en del fengsler,
og de er så dårlige at de ikke har noen ting i et fengsel å gjøre.
Jeg var på Bredtveit fengsel på torsdag og fikk lov til å møte en
dame der. Hun visste knapt hvorfor hun var der. Hun visste ikke
hva hun hadde gjort galt. Hun greide knapt å gjøre rede for seg
og sin egen historie. Ærlig talt, hun har ingenting i et fengsel
å gjøre. Hun var stort sett alene og isolert på cellen sin. Tre ganger
hadde hun blitt plukket opp av fengselsbetjenter fordi hun hadde
forsøkt å ta livet sitt. Men fengselet har ingen annen mulighet
enn at de må beholde henne. De ansatte skriker om hjelp, de skriker
om at vi skal komme og hjelpe dem nå – ikke til en fellesskapsavdeling
er etablert, ikke til vi kommer tilbake med en handlingsplan. De
vil ha hjelp nå, og det er ingen i Stortinget, bortsett fra SV,
som vil ha raske tiltak.
Disse fangene
er så dårlige at det er umulig for dem å kunne delta i fellesaktiviteter.
Resultatet er at de stort sett blir isolert på cellene sine. I Ila
fengsel, hvor jeg også har vært på besøk, kan de fortelle om alvorlig
psykisk syke som stort sett har vært innelåst på cellen sin 24 timer
i døgnet i seks år. Tenk det!
Derfor mener
jeg at Stortinget i dag kunne gjort vedtak om å sikre at kriminalomsorgen
skal fritas for ansvaret for denne gruppen. De ansatte vil det.
De er lei av å tørke blod og avføring og håndtere selvmordsforsøk.
Forslagene, i
sin kjerne, er at det skal bygges kapasitet i samarbeid mellom helse
og justis for at de skal sikre dette. Der har vi fått noe støtte
fra andre partier. Det vi ikke får støtte for, er at det skal lages
rettslige ordninger, konkrete forskrifter, som faktisk forhindrer
at denne gruppen blir isolert på cellene sine. Dette står i fellesmerknaden
til komiteen, men når det kommer til forslag til vedtak, går flertallet
bort fra det.
Vi mener også
at det skal lages ordninger gjennom forskrifter som forhindrer at
psykiatrien, når de har fått disse innom, sender dem raskt tilbake
til fengslene, hvor de igjen etter kort tid blir isolert.
Så sier stortingsflertallet
at det er for lettvint – og til og med naivt får vi høre fra Arbeiderpartiet
– å lage slike typer vedtak. Vel, det skulle jeg være enig i hvis
dette hadde vært store horder av nye pasientgrupper, men det dreier
seg kanskje om fem, ti eller femten personer. Og i et stort land
med bra med ressurser er dette absolutt ikke en umulighet.
Stortingsflertallet
vil det annerledes. Det vedtaket vi kommer til å gjøre i dag, vil
resultere i at kriminalomsorgen fortsatt, på ubestemt tid, vil måtte
ta ansvaret for dem som er aller mest psykisk syke. Dette er mot
de ansattes vilje. De ønsker en helt annen løsning. Kombinert med
at regjeringen også nå kutter i bevilgningene til fengslene, får
denne gruppen det enda verre. Så min spådom er at de fem, ti, femten,
kanskje tjue alvorlig psykisk syke vil få det enda verre i årene
som kommer, fordi Stortinget ikke våger å gjøre et ordentlig vedtak.
Med dette tar
jeg opp SVs forslag.
Presidenten: Representanten
Petter Eide har teke opp dei forslaga han viste til.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) []: Denne saken omhandler
et av de aller mest følsomme og komplekse temaene som vi har i samfunnet.
Oppfølging av straffedømte med alvorlige psykiske lidelser krever
det ytterste av vårt menneskesyn. Alvorlig psykisk syke har rett
til en adekvat behandling selv om man har begått kriminelle, ja,
til og med grufulle handlinger. Det skal være et kvalitetstegn ved
vårt samfunnssyn. Det er derfor ganske alarmerende at dagens tilstand
ikke er tilfredsstillende. Noe må gjøres.
Vi må greie å
balansere straffedømtes helse og tilstand opp mot samfunnets behov
for vern og beskyttelse på en optimal måte. Det er nå en situasjon
som påkrever ekstra innsats. Vi har fått rapporter som tyder på
det. Vi isolerer straffedømte med særlige maktmidler og metoder,
noe som krever ekstra politisk årvåkenhet og ansvar.
Også statsråd
Høie sier i dag at tilbudet til innsatte med psykiske helseutfordringer
ikke er godt nok, og at de kan ha falt mellom to stoler.
Kristelig Folkeparti
vil bidra til endring og bedring og er derfor veldig glad for at
Granavolden-plattformen er tydelig på at behandlingstilbudet til
nettopp denne gruppen medmennesker skal styrkes, bl.a. med ny forsterket
fellesskapsavdeling ved Ila, ressursteam og samarbeidsavtaler med
vertskommuner om tilpassede helsetjenester.
Det må gis ressurser
og utvikles kompetanse der bakgrunn og sammenheng blir vurdert i
behandlingen. Det gjelder mange krevende elementer som kan inngå
i deres soning – psykiatri, øvrig helse, rusproblemer og sosial
adferd som har inngått i en uakseptabel kriminell løpebane.
Kristelig Folkeparti
ser at det har vært en lang prosess i komiteen i denne saken. Vi
har ikke medlem i justiskomiteen og har derfor til nå kun fulgt
saken fra sidelinjen.
Videre kan jeg
si at jeg er glad for at mine kolleger i regjeringspartiene i komiteen
er klare på at kritikken fra Sivilombudsmannen og FNs menneskerettighetskomité
skal tas på alvor. Det skulle bare mangle.
Kristelig Folkeparti
støtter regjeringspartienes forslag i saken fordi vi har tatt tak
i de vesentlige utfordringene. At vi derfor stemmer imot representantforslaget, skyldes
at statsbudsjettet allerede i år fører til betydelige konkrete forbedringer,
og at Kristelig Folkeparti vil følge denne saken nøye videre nå
når vi er i regjering.
Avslutningsvis
vil jeg berømme og takke personalet ved institusjoner og fengsler
som daglig møter disse betydelige utfordringene, på vegne av oss
i storsamfunnet. Det er Kristelig Folkepartis ønske at de får nødvendig opplæring
og tilpassede og nok ressurser for å gjennomføre dette viktige og
krevende arbeidet.
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Innsatte i norske fengsler
har samme rett til helsehjelp som andre borgere. Innsatte skal få
helsehjelp og andre velferdstjenester fra samme aktører som den
øvrige befolkningen. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at
den enkelte innsatte kan motta tjenestene. Det følger av dette at
det er helse- og omsorgstjenestene i kommunene og spesialisthelsetjenesten,
ikke kriminalomsorgen, som skal yte helsetjenester og ha kompetanse
på behandling av psykisk syke. Helsetjenestene hører inn under helseministerens
ansvarsområde. Mange av de elementene som ligger i representantforslaget,
gjelder eller berører kapasiteten i helsetjenestene.
I min skriftlige
uttalelse til Stortinget om representantforslaget har jeg gjengitt
en uttalelse fra helseministeren. Da justiskomiteen ba om en uttalelse
i forbindelse med representantforslaget, innhentet jeg derfor helseministerens
uttalelse. Der redegjorde han bl.a. for kommunens og helseregionens
ansvar knyttet til fengselsinnsatte. Videre redegjorde helseministeren
for at det lå i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene
for 2018 at de skal iverksette tiltak for å øke tilgjengeligheten
til psykisk helsevern for innsatte, og at Helsedepartementet våren
2019 vil få en tilbakemelding på dette.
I den uttalelsen
fra helseministeren, som jeg formidlet til Stortinget, redegjøres
det videre for arbeidet med å øke kapasiteten innen sikkerhetspsykiatrien
og for etableringen av et eget SIFER kompetansesenter i Tromsø.
SIFER er et nasjonalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-
og rettspsykiatri. Det er nedfelt også i Granavolden-plattformen
at regjeringen vil styrke behandlingstilbudet innen psykisk helsevern
i kriminalomsorgen og begrense bruken av isolasjon.
I henhold til
straffeprosessloven kan isolasjon ilegges av domstolen i forbindelse
med varetekt. I kriminalomsorgen brukes begrepet «hel eller delvis
utelukkelse» om personer som av ulike grunner besluttes helt eller delvis
isolert. I noen tilfeller er det nødvendig med slik utelukkelse
eller bruk av andre tvangsmidler, som f.eks. sikkerhetscelle: innsatte
som kan være en fare for andre innsatte, for ansatte eller for seg
selv. Vi har en plikt til også å beskytte innsatte og ansatte, og
da kan utelukkelse og tvangsmidler noen ganger være nødvendig. Problemet
oppstår når innsatte som er utelukket, ikke har et godt nok aktiviseringstilbud
eller tilbud om meningsfull menneskelig kontakt.
Regjeringen ønsker
å redusere unødig bruk av isolasjon, utelukkelse og tvangsmidler
og har som mål å øke aktiviseringen av innsatte. Gjennom statsbudsjettet
for 2019 er det vedtatt å etablere en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling
ved Ila fengsel og forvaringsanstalt for innsatte med sterk aggressiv
adferd og psykisk lidelse. Dette tiltaket skal bidra til å forebygge
og hindre langvarig isolasjon og vil gi bedre soningsforhold for
noen av de innsatte som det er størst utfordringer knyttet til.
Regjeringen ser
med stort alvor på den kritikken som har kommet både fra sivilombudsmannen
og fra andre nasjonale og internasjonale organer, mot forholdene
for innsatte med psykiske lidelser. Kritikken går bl.a. ut på at
innsatte med psykiske lidelser møtes med tvangstiltak og isolasjon
framfor helsetjenester. Det er behov for å gjennomgå regelverket
om bruk av tvangsmidler og utelukkelse fra fellesskap med andre
innsatte. Dette arbeidet er departementet i gang med.
Videre er det
understreket i tildelingsbrevet til Kriminalomsorgsdirektoratet
for 2019 at direktoratet skal sørge for at regelverket for isolasjon
og bruk av tvangsmidler overholdes, og at nødvendige retningslinjer
er på plass. Tvang og isolasjon i fengsler er for øvrig også tema for
styringsdialogen. Kriminalomsorgsdirektoratet arbeider bl.a. med
å styrke rapporteringsrutinene for bruk av tvangsmidler og utelukkelse
fra fellesskap, og med en tiltaksplan for forebygging av isolasjon.
Noe av utfordringen
knyttet til isolasjon er at vi har fengselsbygg som ikke legger
til rette for fellesskap. I dag er vi mer oppmerksomme på betydningen
av fellesskap for helse og rehabilitering enn man var tidligere
og den gangen mange av disse fengslene ble bygd. Målet må være at
tvang og isolasjon skal holdes på et minimum.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Maria Aasen-Svensrud (A) []: Regjeringen har i forbindelse
med budsjettet satt av penger til etablering av en nasjonal forsterket
fellesskapsavdeling ved Ila. Dette er bra. Men mener statsråden
virkelig at dette er tilstrekkelig for å imøtekomme den alvorlige problematikken
som omhandler alvorlig psykisk syke? Mener statsråden at disse plassene
alene er nok for å nå målet om tilstrekkelig helsehjelp og for at
vi for framtiden skal unngå isolering av alvorlig psykisk syke?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: De midlene som er bevilget
for 2019, og som representanten henviser til, er midler som er øremerket
psykisk syke på Ila. I tillegg kommer den ordinære helsetjenestens
virksomhet og tilbud til innsatte. Og som helseministeren har redegjort
for, har han i sitt oppdragsdokument bedt om at det iverksettes
tiltak for å øke tilgjengeligheten til psykisk helsevern for innsatte.
På samme måte har vi i vår dialog med Kriminalomsorgsdirektoratet
bedt om at de gjennomgår regelverket for det. Det skjer altså mer
enn bare det som man ser av bevilgningene i statsbudsjettet.
Maria Aasen-Svensrud (A) []: Takk for svaret. Likevel
har opposisjonen i dag kommet med forslag om en rekke konkrete tiltak
som ville avhjelpe situasjonen for alvorlig psykisk syke i fengsel.
Både en opptrappingsplan, en konkret handlingsplan med bl.a. opplæring
av ansatte, utvikling av ressursteam og klare regler for håndteringen
av alvorlig psykisk syke er foreslått. Partiene fra høyreregjeringen
ser ikke ut til å ville støtte dette i dag. Mener virkelig statsråden
at ingen av disse forslagene er gode og vil kunne hjelpe på situasjonen?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg har stor forståelse
for de forslagene og stor forståelse for den bekymringen som er,
og jeg legger til grunn at intensjonene og mange av de tiltakene
det henvises til, er det som skjer innenfor ordinære budsjetter
og innenfor den nære styringsdialogen gjennom helsemyndighetene
og kriminalomsorgen. Det er jo ikke slik at med mindre man øremerker
noe i Stortinget, så skjer det ikke. Det normale er at vi gir bevilgninger
og bruker styringsdialogen og oppdragsbrevene til å si hva vi mener
er viktig, og hva som skal prioriteres, og både fra Justisdepartementets
og fra Helsedepartementets side har man understreket at dette er
viktig.
Geir Inge Lien (Sp) []: Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund
og Kriminalomsorgens Yrkesforbund har vist til at den fellesavdelinga
som no vert bygd ved Ila, berre er ei vanleg avdeling der det ikkje
vil verte spesielt lagt til rette for å motverke isolasjonsskadar
og å drive ønskt miljøterapeutisk arbeid.
Korleis stiller
statsråden seg til den kritikken? Og vil han vurdere ny tidsfrist
for oppstart, slik at ein kan sikra nødvendig forarbeid, der fagleg
kompetanse vert involvert i utforminga av fellesskapsavdelinga?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg legger til grunn
at Kriminalomsorgsdirektoratet og helsevesenet gjør det som er vedtatt
i Stortinget.
Det vil bli bygd
en forsterket fellesskapsavdeling som skal tilrettelegge for dette.
Det som er – skal vi si – kriminalomsorgen og justissektorens ansvar,
er å sørge for at man får en bygningsmasse som er tilrettelagt for det.
Der vil det også være ansatte som jobber med det. Det er slik at
den andre delen av jobben skal gjøres av helsevesenet, men slik
at det er helsevesenet som kommer inn i kriminalomsorgen og gjør
en jobb. Det er slik modellen er. Helsevesenet kommer inn, men vi
som har ansvaret for fengselsvesenet, må legge til rette for at helsevesenet
får gode arbeidsvilkår. Det er det som skal skje på Ila. Jeg legger
til grunn at det vil man følge opp.
Svein Roald Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Petter Eide (SV) []: Det kan nok være ganske fortvilende
for folk som jobber i kriminalomsorgen, å følge denne debatten,
for den virker ganske byråkratisk og preget av store ord og teknikaliteter.
Jeg har lyst
til å utfordre justisministeren på noe litt konkret. Det sitter
altså en gruppe alvorlig psykisk syke i fengslene nå – de er der
nå – og de bør etter mitt syn ut i morgen. Hva vil justisministeren
gjøre nå, akutt, for at vi skal løse denne situasjonen?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg er litt usikker
på hvordan jeg skal forstå spørsmålet, men hvis spørsmålet er om
at justisministeren skal sørge for at folk kommer ut av fengslene,
kommer jeg ikke til å gjøre det.
Det finnes et
regelverk for når man kan få soningsavbrudd, vurdert etter klare
kriterier om hvordan det skal skje, og med en vurdering fra helsevesenet.
Det er ikke justisministeren som er helsefaglig ansvarlig for å vurdere
enkeltinnsatte i fengsler, det er det helsevesenet og kriminalomsorgen
som er.
Petter Eide (SV) []: Jeg tror justisministeren misforsto
spørsmålet. Da må jeg si det en gang til.
Det sitter altså
en gruppe alvorlig psykisk syke i fengslene. De har status som pasienter,
de har pasientrettigheter. Dermed skal de ikke være i fengslene,
men de er der fortsatt. De bør ut fortest mulig, på kort sikt. De planene
som justisministeren redegjorde for i sitt innlegg, er planer som
på en måte kun vil implementeres om lang tid, men vi trenger en
løsning nå. Mitt spørsmål er: Hva vil han gjøre for denne gruppen
nå?
Statsråd Tor Mikkel Wara []: Noen psykisk syke i
fengslene vil bli behandlet i fengslene. Noen vil det være nødvendig
å ta ut og plassere i helsevesenet. Men dette er konkrete vurderinger
som gjøres av helsevesenet. Det er altså ikke en generell regel
om det, det er en generell regel om at det normale er å motta helsehjelp
i fengslet. Vi må huske på at til grunn for dette ligger det en
prosess med en domstol som har avsagt en dom, og den dommen er fengsel.
Så kan man selvfølgelig ta mennesker ut og plassere dem i helsevesenet, dersom
det konkret er nødvendig, men det skal ikke være noen generelle
fullmakter om det.
Jeg skal være
med på én bekymring som jeg tror er viktig. Nettopp fordi vi har
et helsevesen og en kriminalomsorg, utelukker jeg ikke at noen kan
falle mellom to stoler, og at vi her har et koordineringsproblem
med hvem som har ansvaret for en gruppe som skal ha hjelp både fra
fengslet og fra helsevesenet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Kriminalomsorgen har
over flere år opplevd budsjettkutt, bl.a. som følge av avbyråkratiserings-
og effektiviseringsreformen. Dette har bidratt til lav bemanning
i fengslene og kutt i aktivitetstilbud. Resultatet er dårligere
rehabilitering og økt bruk av isolasjon. Situasjonen har fått sterk
kritikk av bl.a. fengselsansatte, Advokatforeningen og Sivilombudsmannen.
Det er en langt
høyere andel mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer i fengslene
enn i befolkningen ellers. Det har bl.a. blitt bekreftet i en rapport
fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri
for Helse Sør-Øst. De innsatte har samme rett til helsetilbud som
resten av befolkningen. Likevel oppleves det som vanskeligere å
få tilgang til psykiatrisk helsehjelp. Mange blir i stedet møtt
med innlåsing og isolasjon, noe som kan føre til langvarige skader.
Kriminalomsorgen
skal hjelpe innsatte til et bedre liv, uten kriminalitet, etter
soning. Med økt bruk av isolasjon og tvang overfor alvorlig psykisk
syke innsatte risikerer vi i stedet at deres tilstand blir forverret
under fengselsoppholdet. Da blir man ikke bedre rustet til å leve
et godt liv etter at soningen er gjennomført. Dette er ikke bra
for de innsatte, og det er ikke bra for samfunnet, som de en gang
skal komme ut igjen til.
Det er positivt
at regjeringen har satt i gang enkelte prosjekter for å bedre situasjonen
for psykisk syke innsatte. Utbygging av en forsterket fellesskapsavdeling
ved Ila fengsel og forvaringsanstalt er et slikt tiltak. Imidlertid
er det viktig at det blir lyttet til fagmiljøene ved utformingen
av denne avdelingen. På den måten kan avdelingen bli tilpasset den
gruppen den er tiltenkt. Det er også viktig å huske på at problemene
er sammensatt, og vi må finne løsninger i skjæringspunktet mellom
helseområdet og justisområdet. Det er behov for en helhetlig plan
for å styrke kapasiteten til å følge opp de alvorlig psykisk syke
innsatte, og denne planen må gjelde både kriminalomsorgen og psykisk
helsevern.
Maria Aasen-Svensrud (A) []: Det er en merkelig opplevelse
å lytte til representanten fra regjeringspartiene. Det kan nemlig
høres ut som om vi er helt enige, men når jeg besøker fengsler,
og når jeg lytter til de ansattes mening om egen arbeidshverdag, stemmer
ikke dette helt.
Når representanten
Melvær snakker om hvor viktig det er med innhold i soningen, som
f.eks. aktiviteter, forteller de ansatte at aktivitetene har gått
fra konstruktivt arbeid til kortspill – eller kanskje en kort gåtur.
Når Høyre snakker om innhold og gode programmer for livsmestring,
forteller de ansatte at de har verken folk eller midler til å gjennomføre
disse programmene. Så høyreregjeringen har ingen kraft i disse ordene.
Kriminalomsorgen er bygd ned under Solberg og hennes flerfoldige justisministre.
Derfor styrker Arbeiderpartiet kriminalomsorgen. Derfor er vi enig
med SV i at det må komme et skille mellom hvem som skal rehabiliteres
av kriminalomsorgen, og hvem som skal sikres hjelp i spesialhelsetjenesten.
Det kan nesten virke som om representanten fra SV ikke har fått
med seg dette. Jeg kan bare oppfordre ham til å gjenkjenne en politisk
medspiller når han ser en.
For øvrig er
Eides spørsmål til justisministeren godt. Situasjonen er her og
nå, og det ville vært flott om statsråden selv eller kanskje en
representant fra regjeringspartiene kunne slå fast at prosjektet
på Ila, utbyggingen og igangsettingen, vil komme, i tråd med det
som er sagt i budsjettet.
(Representanten
Petter Eide tar plass på talerstolen nede på gulvet.)
Petter Eide (SV) []: Jeg går hit, da kommer jeg litt
nærmere justisministeren, som jeg skal diskutere med.
Når vi observerer
at menneskerettigheter brytes i vår nærhet og vi har sett det over
lengre tid, har vi en forpliktelse som stat til rask handling. Vi
kan ikke som storting sitte og se på at det er en gruppe mennesker
hvis grunnleggende rettigheter brytes. Da må vi faktisk gå inn og
handle. Det er nettopp denne mangelen på vilje til den konkrete
handlingen å få slutt på de menneskerettighetsbruddene som denne
gruppen utsettes for, mangelen på handling til å gjøre noe med det,
som er det jeg savner hos justisministeren i denne saken.
Så er jeg helt
enig i at dette ikke er noe som har dukket opp med denne regjeringen.
Under den rød-grønne regjeringen tok jeg også opp slike ting, men
da var jeg i en annen rolle, ikke stortingsrepresentant for SV.
Da jobbet jeg i frivillig sektor og kritiserte SV–Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen
for tilsvarende forhold. Når vi ser menneskerettighetsbrudd, har
vi en forpliktelse til å handle, ikke pakke dette inn i store, kompliserte,
byråkratiske planer om hva som skal skje om mange år – vi skal håndtere
det nå. Det er den utålmodigheten jeg savner.
Det vi ser i
forslaget til vedtak her, og også i de forslagene som Arbeiderpartiet
og Senterpartiet kommer med, hvor man ber om en handlingsplan, er:
Det finnes ingenting som er mer ansvarsfraskrivende enn å be om en
handlingsplan. Vi vet jo det, vi som jobber med dette, at da kan
det ta år før vi får noe tilbake. Forslaget til vedtak, om å skjerpe
tidsfrister, er svært lite forpliktende. Ingen av de forslagene
som har kommet opp her, gir noen svar på noen raske endringer.
Så sier representanten
fra Arbeiderpartiet til meg at jeg må «gjenkjenne en politisk medspiller»
når jeg ser en. Ja, selvfølgelig vil jeg det, men jeg synes at de
rett og slett er altfor slappe i dette. Jeg er mye mer utålmodig
etter å løse dette, mye mer utålmodig. Jeg mener, som jeg sa innledningsvis,
at når vi ser at rettighetene til mennesker brytes, har vi en forpliktelse
til å handle. Det Arbeiderpartiet ber om her, er altfor slapt til
å møte denne situasjonen på en god nok måte.
Kjersti Toppe (Sp) []: Det er behov for å styrkja
behandlingstilbodet til innsette i norske fengsel og avslutta bruken
av isolasjon for dei med alvorleg psykisk sjukdom. Som mange har
sagt, har innsette i norske fengsel akkurat dei same rettane til
helsetilbod som resten av befolkninga. Eg vil gi honnør til SV,
som har fremja dette representantforslaget, for det vil i alle fall
få opp debatten og fokuseringa på denne gruppa, sjølv om forslaga
våre vert røysta ned.
Justisministeren
sa i innlegget sitt at dette òg heng saman med kapasiteten i helsevesenet.
Det er rett, og eg synest fleire frå helsekomiteen burde ha kome
hit til salen i dag og debattert denne saka.
Det som er situasjonen,
er jo at allmennpsykiatrien er under svært sterkt press i dag. Det
er kjempestore kapasitetsutfordringar. Helsedirektoratets tal viser
at 30 pst. av dei som vert viste til allmennpsykiatrien i dag, vert
avviste. Ifølgje tal frå 2015 frå sikkerheitspsykiatrien, som er
dei siste tala eg har sett, får fire av ti som vert viste til sikkerheitspsykiatrien,
avslag. Det er ikkje rart at vi har ein slik situasjon i norske
fengsel, når psykiatrien er så pressa som han er. Halvparten av
sengeplassane i psykiatrien er vorten bygd ned på 20 år, og dette
berre fortset.
På Sandviken
sykehus låg det i 2018 over 300 pasientar med alvorleg psykisk sjukdom
på gangen. Det er klart at denne kapasiteten i allmennpsykiatrien går
ut over tilbodet i kriminalomsorga og i sikkerheitspsykiatrien.
Eg har lese kva
helseministeren skriv i svaret sitt til representantforslaget. Sorry,
men eg har inga tru på at han har forstått alvoret i det som vert
tatt opp her. Det vart vist til at dette var ein bagatell, og det
er ikkje gjort nokon ting for å sikra at ein faktisk kan få til
ein kapasitetsauke. Det er det dette handlar om. Ein må ha ein kapasitetsauke
i allmennpsykiatrien for å få til eit betre helsetilbod òg i norske
fengsel.
Det er ikkje
berre helsehjelp det er snakk om. Når eg er ute og snakkar med dei
som jobbar med dei psykisk sjuke, seier dei kanskje ein ting som
er aller viktigast: Få opp bemanninga i kriminalomsorga, få vekk
ABE-reforma, slik at ein får tid til å førebyggja at dei innsette
vert sjukare av å vera der, for det er situasjonen i dag.
Til røystinga:
Senterpartiet kjem ikkje til å fremja forslag nr. 4; det er varetatt
i forslag nr. 3. Vi kjem til å røysta subsidiært for forslaga nr. 1
og 2 i innstillinga.
Frida Melvær (H) []: Takk til komiteen for ein god
debatt. Eg er ganske sikker på at vi alle har dei same intensjonane
– at vi ønskjer å forbetre tilbodet til dei alvorleg psykisk sjuke
i fengsla. Så klarer eg ikkje heilt å la vere å kommentere ein del
punkt:
Eg er litt glad
for at representanten Petter Eide viste til at dette faktisk ikkje
er ei ny sak. Alt i 2009 kunne vi lese fleire nyheitsoppslag frå
dåverande regjering, der bl.a. Amnesty International klaga regjeringa
inn for FNs torturkomité, med bakgrunn i same tema som vi behandlar
i dag.
Eg synest det
er litt forunderleg at Senterpartiet kritiserer så sterkt ABE-reforma
– avbyråkratiseringsreforma, for når eg faktisk har gjort jobben,
og lest Senterpartiets alternative statsbudsjett, finn eg 88 – trur
eg det var – punkt som handlar om å redusere byråkrati.
Og til Arbeidarpartiet,
om aktivitetsnivået i fengsla: Eg har ikkje den siste årsrapporten
frå kriminalomsorga, men årsrapporten frå 2017 viser at aktivitetsnivået
har gått opp med regjeringa vår.
Presidenten: Representanten
Maria Aasen-Svensrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Maria
Aasen-Svensrud (A) []: Det sitter mange ansatte fra
kriminalomsorgen og lytter til den debatten vi har her i ettermiddag.
De kan nok nikke til enkelte ord og meninger fra både meg og mine
kollegaer i opposisjonen, men dersom representanten Melvær tror
at rapporteringsplikten for aktiviteter viser det reelle bildet
av aktivitetene i kriminalomsorgen, tror jeg neppe verken ansatte
eller innsatte vil nikke til det.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.