Sveinung Stensland (H) []: Den 14. mai 1796 er en
merkedag innen medisinens og menneskenes historie. Den dagen satte
den engelske landsbylegen Edward Jenner sin første vaksine på en
åtte år gammel gutt. Jenners vaksine mot kopper er kalt legekunstens
første store seier. Jenner valgte ordet «vaksine», siden det infiserte
materialet kom fra en ku og ku på latin heter «vacca». Vaksinen
var med det oppfunnet. Den fryktelige sykdommen kopper er nå utryddet
globalt.
En rekke vaksiner
er nå vårt felles forsvar mot de største morderne blant oss, nemlig
sykdomsfremkallende mikrober. Forrige århundre ga oss antibiotika,
og i noen tiår levde en i den villfarelsen at infeksjonssykdommer
ikke er dødelige.
Antibiotikaresistens
anses å være medisinens klimakrise. Vi risikerer snart å stå uten
virksomme midler mot en rekke mikrober. Det vil bety slutten på
moderne kirurgi, kreftterapi og transplantasjoner – samtidig som vanlige
infeksjonssykdommer igjen kan bli dødelige.
Vaksiner er et
av fremtidshåpene. Norge er langt fremme i vaksinearbeidet, og vi
har en høy andel vaksinerte. Uten vaksiner hadde infeksjoner fortsatt
vært den viktigste dødsårsaken i Norge. Vaksiner er grunnlaget for
at vi i dag lever mye lenger, og i dag er det mange sykdommer som
ikke finnes i Norge på grunn av vaksiner.
De som velger
ikke å vaksinere ungene sine, hjelper sykdomsfremkallende bakterier
og virus til å leve videre i vår befolkning. Vaksiner bidrar til
å holde mikrobene nede og ute. En kan bli nedtrykt av å lese om
foreldre som bevisst unnlater å vaksinere ungene sine. Barnesykdommer
er noe en må gjennom, hevder vaksinemotstanderne, mens de i realiteten
er med på å undergrave vaksinene, som er et av medisinens største
fremskritt. Å boikotte vaksineprogrammet er ikke bare et valg en
tar på vegne av seg selv og sine barn, det rammer alle innbyggerne,
ikke minst nyfødte, og det rammer dem som av medisinske årsaker
ikke kan bli vaksinert. Når mesteparten av befolkningen er vaksinert,
kan ikke sykdommer spre seg. Det er et forsvar mot flere infeksjoner.
Problemene som vi ser bl.a. i USA, oppstår når for få vaksineres.
Å hindre spredning
av infeksjoner og å holde smittepresset nede vil også redusere antibiotikabruken
og dermed forhindre utvikling av antibiotikaresistens. Et globalt
eksempel: Hver dag dør rundt 400 barn av meslinger. Det er gjerne
ikke meslingene i seg selv, men sekundærinfeksjoner som diaré, lungebetennelse
og hjernehinnebetennelse som dreper. Det må derfor være en prioritert
oppgave å arbeide for høy vaksinedekning i befolkningen, både nasjonalt
og internasjonalt.
Et argument som
gjerne fremføres av vaksinemotstanderne, er at vaksinering kan gi
uønskede bivirkninger. Men risikoen ved vaksiner står overhodet
ikke i forhold til sykdommene de beskytter mot. Kan noen tenke seg
å leve i et samfunn der polio, kikhoste, meslinger, tuberkulose
og andre sykdommer brer om seg? Jeg vil hevde at den bevegelsen
som slåss mot vaksiner, slåss for mer smittsom og dødelig sykdom,
mer lidelse i befolkningen, større press på helsetjenesten og mer
bruk av antibiotika.
Vaksinasjonsprogrammet
er en så sentral del av vår forebyggende helsetjeneste at vaksinering
ideelt sett burde være en forutsetning for tilgang. Vaksiner kunne vært
inngangsbilletten til den offentlige helsetjenesten. Imidlertid
ville det være umoralsk ikke å behandle barn fordi deres foreldre
tar dårlige valg. Det er derfor ingen god løsning på det problemet
vaksinemotstanderne skaper. Men det er et paradoks at mens omsorgssvikt kan
medføre at foreldre fratas foreldreretten, er det helt greit å utsette
barn for den risikoen det er ikke å bli vaksinert. Det er absurd
at enkelte norske foreldre driver kampanjer mot vaksinering, mens
Norge bidrar økonomisk til at flere fattige i utviklingsland skal
få de samme vaksinene. Å sikre høy oppslutning om vaksinasjonsprogrammet
handler om tillit, fellesskapsfølelse, solidaritet med verden rundt
oss. Tvang er således et dårlig virkemiddel. Men vi vinner dersom
det store flertall som ser betydningen av vaksiner, er tydelig overfor
dem som motarbeider vaksinene. Her har vi alle et ansvar.
De som ikke vaksinerer
ungene sine, hjelper sykdomsfremkallende bakterier og virus. Å boikotte
vaksineprogrammet er ikke bare et valg en tar på vegne av seg selv
og sine barn, det rammer alle innbyggere. I Norge burde ikke foreldrenes
usikkerhet og frykt for vaksiner trumfe barns rett til helsehjelp.
UNICEF mener
at det å hindre barn i å bli vaksinert er et brudd på barns rettigheter.
I en melding fra WHO kan vi lese at de har sett en negativ trend,
at stadig flere dropper vaksiner på såkalt filosofisk grunnlag.
I lys av den alarmerende utviklingen har organisasjonen plassert
vaksinemotstand på listen over det de mener utgjør de ti største
truslene mot den globale helsen i 2019.
Vaksinasjon er
det medisinske sakrament som tilsvarer dåpen, sa Samuel Butler.
Argumenter fra vaksinemotstandere må slås hardt ned på. Alternativet
er at vi alle må betale prisen, med økt dødelighet og fremvekst av
sykdommer som nå er nær utryddet i Norge.
Da gjentar jeg
mitt spørsmål til folkehelseministeren: Hva vil hun gjøre for å
øke vaksinasjonsgraden og hindre at vaksinemotstandere blir en større
trussel mot folkehelsen?
Statsråd Åse Michaelsen []: Vaksiner er blant de
viktigste tiltakene for en god folkehelse, og jeg vil takke representanten
Stensland for å sette temaet på dagsordenen i Stortinget.
I Granavolden-plattformen
legger regjeringen vekt på at vi skal videreføre arbeidet for en
god oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet. Vi vil også vurdere nye
tiltak for å sikre dette.
Vaksiner er en
svært effektiv form for sykdomsforebygging. Meslinger, røde hunder,
difteri og polio er nesten blitt utryddet i Norge etter at barnevaksinasjonsprogrammet
ble etablert. Det er et paradoks, men denne suksessen er trolig
en av årsakene til vaksineskepsisen som finnes i samfunnet – for
når sykdommene blir borte, forsvinner også kunnskapen om dem, og
vi risikerer å glemme hvor alvorlige disse sykdommene kan være.
Jeg deler derfor representanten Stenslands bekymring over global
vaksineskepsis og framveksten av smittsomme sykdommer som denne
skepsisen medfører.
I fjor ble over
82 000 europeere smittet med meslinger, ifølge Europakontoret til
Verdens helseorganisasjon. Det er 3 ganger så mange som året før
og hele 15 ganger så mange som i 2016. Dette er alvorlige tall,
for meslinger er ingen ufarlig sykdom. I fjor tok sykdommen livet
av 72 mennesker i Europa. Dette er helt unødvendige dødsfall fordi
vi effektivt kan forebygge meslinger med vaksine.
Vaksiner beskytter
ikke bare dem som vaksineres, men også de svært få av oss som av
ulike grunner ikke kan ta vaksiner. Dette gjelder enkelte pasienter
med svært nedsatt immunforsvar og også de aller minste barna våre.
Når færre blir vaksinert, er det særlig de mest sårbare blant oss
som blir utsatt. Verdens helseorganisasjon nevner nå vaksineskepsis
som en av de ti største truslene mot global helse. På verdensbasis
kan vaksinasjon forebygge mellom to millioner og tre millioner dødsfall
hvert år, og ytterligere halvannen million dødsfall kunne vært forhindret
hvert år dersom vaksinasjonsdekningen hadde vært enda høyere. Dette
tar regjeringen på alvor.
I Norge er situasjonen
bedre enn i store deler av Europa og i verden for øvrig. En viktig
grunn er at vi har god dekning i barnevaksinasjonsprogrammet, og
vaksinasjonsdekningen har vært god over flere år. Faktisk har oppslutningen
økt de siste årene, ifølge det nasjonale vaksinasjonsregisteret,
SYSVAK. Jeg vil påpeke fire punkter som forklarer dette, og som
vi skal videreføre for å sikre fortsatt god vaksinasjonsdekning.
De fire punktene er kunnskap, tillit, organisering og informasjon.
La meg ta det
første punktet. Vi må arbeide for at vaksineinformasjon og vaksinekommunikasjon
er kunnskapsbasert. Derfor har vi gitt Folkehelseinstituttet i oppdrag
å kartlegge holdninger til vaksinasjon i de ulike målgruppene. Instituttet
skal også analysere risiko og sårbarhet ved en svekket oppslutning
om vaksinasjonsanbefalingene vi har i dag, og i årene som kommer.
En slik kartlegging er relevant for all vaksinasjonsvirksomhet og
for vaksinasjonsprogrammer som gjelder ulike målgrupper. Kunnskap
om hvor målgruppene henter informasjon, og hva som styrer beslutningene
deres, kan danne grunnlag for å foreslå og planlegge nødvendige
tiltak. En tverrfaglig tilnærming som involverer målgruppene, vil
være viktig i dette arbeidet. Et mer målrettet informasjons- og
kommunikasjonsarbeid kan være ett av tiltakene. Styrket oppfølging
av vaksinasjonsdekningen og fortløpende arbeid med å følge med på
holdninger i målgruppene kan være andre tiltak. Vi vil også legge
til rette for å evaluere effekten av de tiltakene som vi nå vil
iverksette.
For det andre
mener jeg at tillit er en svært viktig årsak til at vi har en så
høy dekningsgrad i barnevaksinasjonsprogrammet her i landet. Befolkningen
har stor tillit til vaksiner og til myndighetenes anbefalinger,
og de har stor tillit til at helsesykepleiere og annet helsepersonell
sørger for at befolkningen får de vaksinene de trenger. Jeg ønsker
å understreke at Folkehelseinstituttet, helsestasjons- og skolehelsetjenesten
og også helsepersonell i andre deler av tjenesten gjør en formidabel
jobb for å sikre fortsatt høy vaksinasjonsdekning og for at folk
har tillit til nødvendigheten av å vaksinere seg.
Så til det tredje
punktet – god organisering av vaksinasjonstilbudet. Alle barn har
rett til å få vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet, og alle som
tidligere er uvaksinert, kan takke ja til tilbudet fram til fylte
20 år. I tillegg har foreldrene plikt til å medvirke til helsekontroll
for barn, og da er vi ved kjernen av interpellantens spørsmål. Helsestasjonene
har rutiner for å informere foreldre som ikke ønsker vaksinasjon,
og for oppfølging av barn og foreldre som ikke møter til timer eller
stadig forskyver timeavtalen sin. Gjennom vaksinasjonsregisteret
SYSVAK får kommuner og bydeler to ganger i året en liste over barn
og unge i alderen 2, 8 og 15 år som ikke er vaksinert i henhold
til anbefalte programmer. Med disse tallene som grunnlag kan helsetjenesten
kalle inn og følge opp de barna som mangler vaksiner innenfor dagens
regelverk og praksis.
Det fjerde og
siste punktet som skal videreføres, handler om informasjon. Folkehelseinstituttet
og helsestasjonene arbeider systematisk med å informere befolkningen
om nytten av vaksinasjon og også med å motivere foreldre til å delta
i barnevaksinasjonsprogrammet. Kunnskapsbasert informasjon er tilgjengelig på
flere språk både på helsestasjoner, i skolehelsetjenesten og på
Folkehelseinstituttets nettsider.
Vaksinasjon er
– og skal fortsatt være – et gode for den enkelte og for folkehelsen.
Vi har kommet svært langt med frivillig vaksinering, og vi har god
oversikt over og et godt system rundt barnevaksinasjonsprogrammet.
Jeg er trygg på at obligatoriske tiltak ikke er nødvendig, slik
situasjonen er i dag. Representanten Stensland har også vært tydelig
på at han ikke støtter obligatorisk vaksinering i barnevaksinasjonsprogrammet.
Men jeg, i likhet med representanten Stensland, følger denne utviklingen
nøye – det tenker jeg at vi også er forpliktet til – og vurderer
jevnlig om nye tiltak må igangsettes.
Det er gjort
undersøkelser som sammenligner vaksinasjonsdekningen i europeiske
land som har frivillig vaksinasjon, med land som har obligatorisk
vaksinasjon. Undersøkelsen viser at det ikke er holdepunkter for
å si at obligatorisk vaksinasjon gir bedre vaksinasjonsdekning.
Ved obligatorisk vaksinasjon vil de som ikke ønsker vaksiner, kunne
finne utveier for å slippe. Et eksempel er California, hvor de fjernet
muligheten for unntak fra vaksinasjon på personlig grunnlag. I ettertid har
California opplevd en økning i antall unntak fra vaksinasjon på
medisinsk grunnlag.
Selv om situasjonen
i Norge er bedre enn i mange andre land, viser dette at vi kan lære
mye av andre lands erfaringer. Blant annet har EU tatt initiativ
til å styrke det europeiske samarbeidet om vaksiner og vaksinasjon.
En europeisk Joint Action om vaksinasjon skal bl.a. analysere dagens
situasjon og se nærmere på mulige tiltak mot vaksineskepsis i Europa.
Dette vil vi gjøre i fellesskap og på bred front med de europeiske
landene. Norge har en helt sentral rolle i dette arbeidet, og vi
leder flere av de arbeidspakkene som det er vedtatt å jobbe med.
Jeg mener at
vi fortsatt skal basere vaksinasjonspolitikken vår på kunnskap,
tillit, god organisering og tilpasset og målrettet informasjon.
Obligatoriske tiltak er ikke veien å gå, slik situasjonen er nå,
men vi må sikre oss mer kunnskap om årsakene til vaksineskepsis
og om hvordan vi kan møte denne skepsisen. Dette arbeidet er godt i
gang, og jeg kan forsikre interpellanten om at vi vil ha kontinuerlig
oppmerksomhet på arbeidet med å opprettholde en høy vaksinasjonsgrad
og å forebygge vaksinemotstand.
Sveinung Stensland (H) []: Takk til statsråden for
et grundig svar. Jeg er helt enig i at obligatorisk vaksine ikke
er veien å gå, med ett unntak, og det gjelder helsepersonell. Helsepersonell
er viktige premissleverandører i disse debattene, og når de som
jobber i helsetjenesten, ikke aksepterer vaksinasjonsprogrammet,
hvorfor skal da norske pasienter akseptere det? Der mener jeg at
regjeringen kan være litt tøffere, og der er det også et flertall
i Stortinget. Iallfall sist jeg sjekket, var flertallet av partiene
enige med meg i at det er grunnlag for å kunne stille krav om vaksinasjon,
altså barnevaksinasjonsprogrammet, for ansatte i helsetjenesten.
En trenger også hjemmel for dem som er ledere i helsetjenesten,
slik at de kan få rede på status blant sine ansatte. Jeg hadde ikke
akseptert det hvis en sykepleier som var smittet med meslinger,
skulle pleie mitt syke barn – det tror jeg ingen hadde gjort. Der
må vi være helt sikre i den offentlige helsetjenesten, så der er det
en viss uenighet mellom undertegnede og statsråden.
Når det gjelder
de andre tiltakene hun peker på, er jeg helt enig, men jeg ønsker
meg et par ting på veien, som sagt obligatorisk vaksinasjon av helsepersonell
og hjemmel for å få rede på status. I tillegg har vi i statsbudsjettet
åpnet for at en kan rekvirere influensavaksine direkte i apotek,
at en slipper å gå veien om et legekontor for å få fatt på den.
Det er også flertallsmerknader i forbindelse med statsbudsjettet
som jeg håper kan bli fulgt opp.
Det står nå om
vaksinasjonsprogram for voksne i regjeringsplattformen. Det er viktig.
Mange tror de er beskyttet av det de fikk da de gikk på skolen,
men det er ikke alltid sånn. Det er et arbeid som jeg ser med glede på
skal komme i gang.
Jeg er også glad
for at vi fikk på plass HPV-vaksinasjonen av gutter. Jeg vet at
det har kostet mye penger, og det blir en del av den store prioriteringen,
men jeg kunne ønske meg, hvis jeg var helt fri, å få opphentingsprogram
for HPV-vaksine for gutter, slik som vi gjorde for jentene for noen
år siden.
Tillit er essensielt
for at vaksinasjonsprogrammet skal bestå. Tillit er essensielt for
at folk vil gå til helsestasjon, lege – hvor enn de måtte gå – og
bli stukket i armen for ikke å bli syke. Brytes den tilliten, er
det ingen grunn til at det skal gå. Mange av dem som er imot vaksinasjon, er
med på en konspiratorisk tankegang, at dette er den store stat som
gjør et overgrep mot befolkningen. Da er det klart at tvangsmidler
ikke er veien å gå – det vil jo bare bidra til å forsterke denne
konspirasjonstanken.
Derfor er jeg
veldig glad for grunnholdningen fra statsråden, nemlig at det er
tillitsbasert og kunnskapsbasert politikk som skal gjelde. Vi trenger
ikke gå lenger enn til Italia, der det var politiske partier som
brukte vaksinasjonssaken, og som pekte på vaksiner som et statlig
overgrep mot den enkelte. Dit må vi ikke komme i Norge.
Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg tenkte jeg skulle
komme med en liten oppsummering knyttet til det som representanten
tok opp. Nå ble det brakt inn en del nye momenter som ikke er direkte
knyttet til interpellantens første innlegg, bl.a. opp mot helsepersonell
og obligatorisk vaksine, hvor vi har startet et godt arbeid med
å kartlegge helsepersonell, slik at de, slik som det ligger i dag,
har en mulighet til å kunne flyttes, og vi gjør også andre grep.
Jeg tenker at det er en god begynnelse, og så må vi se hvor vi lander,
for å se om dette bør gjøres obligatorisk. Det er ikke slik at vi
er helt uenige, men jeg har startet i én ende for å få kunnskap
nok, for å kunne se hva som bør gjøres.
Vi har også,
som det riktig ble sagt her, i plattformen et punkt som gjelder
vaksineprogram for voksne. Det er veldig viktig, ikke minst opp
mot vaksinasjon av våre nye landsmenn, som veldig ofte ikke har
en grunnvaksine på plass.
Så dette med
HPV: Nå er det jo obligatorisk for gutter – når de kommer i 7. klasse
– at de også får vaksinen. Men dette blir vurdert.
Jeg hører at
interpellanten er opptatt av alle disse som velger ikke å vaksinere
barna sine, og at man kan se på ulike tiltak i den sammenheng. Jeg
er, som sagt, trygg på at obligatoriske tiltak ikke er nødvendig,
som interpellanten også sier, så jeg mener at sanksjoner i dette
tilfellet ikke er veien å gå. Vi må jobbe for å opprettholde befolkningens
tillit til vaksiner, sikre fortsatt god organisering av vaksinetilbudet
og gi kunnskapsbasert og tillitsbasert informasjon.
Det er ulike
grunner til at barn ikke blir vaksinert, bl.a. hyppige flyttinger
og utenlandsopphold. Barn som flytter ofte, og barn av foreldre
med mangelfulle norskkunnskaper eller lite sosialt nettverk risikerer
å falle utenfor helsestasjonenes virksomhet.
Den andre årsaken
er sykdom. Men dette er en liten gruppe – høyst 1–2 pst. av barna
i hvert årskull får ikke vaksine på grunn av bakenforliggende sykdom.
Den tredje gruppen
er den som vi kanskje har omtalt mest her, barn av foreldre som
ikke ønsker at barn vaksineres. Flere foreldre vil reservere seg
når det er medieoppmerksomhet om alvorlige bivirkninger etter vaksinasjon.
Dette kan føre til redusert vaksinasjonsdekning i perioder på måneder
og år. I tillegg finnes organiserte antivaksinebevegelser som utgir
informasjon som ofte inneholder både misforståelser og kanskje bevisste
feiltolkninger.
Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg vil begynne med
å takke interpellanten for å reise dette viktige spørsmålet. Vi
i Arbeiderpartiet er i stor grad enig med interpellanten i de utfordringene
som skisseres, og også i de løsningene som ligger der, at organisering,
informasjon og tillit – som statsråden underbygger – må ligge til
grunn.
Arbeiderpartiet
har også tatt opp at det bør komme på plass et opphentingsprogram
med HPV-vaksiner til gutter. Slik det er i dag, er det flott at
gutter får denne muligheten gjennom barnevaksinasjonsprogrammet, men
i likestillingens navn skulle det egentlig bare mangle at gutter
nå får en mulighet til opphenting på samme måte som jenter har hatt.
Barnevaksinasjonsprogrammet
er en rettighet for alle barn – universelt og uavhengig av bosted
og foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn; det er flott. Som vi har
hørt hittil, er det stor og bred politisk oppslutning rundt barnevaksinasjonsprogrammet;
det er flott. Vi ser det også i tallene: Mange velger å vaksinere
barna sine. Men som det har blitt understreket, er det bevegelser rundt
oss og i landene ellers i Europa. Det er et paradoks at når sykdommer
forsvinner som følge av gode vaksinasjonsprogrammer, forsvinner
også motivasjonen for å bruke mulighetene gjennom vaksinasjon. Ifølge
WHO – som det har blitt framholdt her – er meslinger i sterk framvekst
i Europa. Når foreldrene takker nei, er det, som interpellanten
har understreket, slik at flokkbeskyttelsen vår reduseres. Men etter
å ha hørt på debatten, hører jeg jo at det er mer av det samme.
Jeg etterlyser nye tiltak og nye måter å kunne innhente mer informasjon
om hvordan vi skal styrke barnevaksinasjonsprogrammet når vi ser
bevegelsene og kampanjene rundt om i Europa. Jeg mangler politisk
handlekraft i denne debatten, og jeg mangler motivasjon til å kunne
gjøre noe nytt.
Det er ikke mange
ukene siden vi i denne salen behandlet et Dokument 8-forslag fra
Arbeiderpartiet om nettopp det å kunne gjøre det mulig for kommunene
å innføre et obligatorisk prøveprosjekt med vaksinasjon av barn.
Gjennom en obligatorisk innkalling tror jeg vi kunne få på plass
ny informasjon – gjennom prøveprosjektet – som kunne vært nyttig
i barnevaksinasjonsprogrammet.
Vi vet det er
høy vaksinasjonsgrad i Norge, men også lommer hvor vi er langt unna
der vi bør være. I Oslo kommune vet vi at vaksinasjonsgraden varierer
mellom bydelene. I 2016 var vaksinasjonsdekningen blant 16-åringer
på 94 pst. i én bydel og 77 pst. i en annen. Samtidig vet vi at
Folkehelseinstituttet sier vi må ha en vaksinasjonsgrad på 95 pst.
for å kunne ha en fullgod flokkbeskyttelse.
Vaksineandelen
er for lav enkelte steder. Det er lommer, det er miljøer, og det
er enkelte bydeler der den ikke er høy nok.
Jeg støtter interpellanten
og statsråden fullt ut i at vi må skape tillit om informasjon, og
vi må ha en god organisering. Men jeg mener også at vi må være politisk
åpne for å se på prøveprosjekter, nye metoder og nye løsninger for
å kunne innhente mer informasjon. For å forebygge og redusere ulikheten
i vaksinasjonsgraden har Arbeiderpartiet tatt til orde for at det
bør gjøres mulig med prøveprosjekter med obligatorisk innkalling.
Vi følger også statsråden og interpellanten fullt ut i at obligatorisk
vaksinasjon ikke bør være et alternativ. Men det å kunne gjøre det
obligatorisk med innkalling, nettopp det å gi et ekstra incentiv
til disse foreldrene som velger å ikke møte opp på helsestasjonen,
bør være mulig.
Som det har blitt
tatt opp her, vokser skepsisen til vaksiner i flere land rundt oss.
WHO var godt i rute med målet om å utrydde meslinger i Europa innen
2010, slik de klarte med kopper innen 1979. På grunn av spredning
av falsk forskning – antivaksinepropaganda – snudde vaksineutviklingen
i 2009.
Det burde være
i vår felles interesse at vi ser på prøveprosjekter og nye muligheter
og innhenter mer informasjon, til det beste for barna våre nettopp
for å rigge barnevaksinasjonsprogrammet på en best mulig måte.
Kjersti Toppe (Sp) []: Takk til interpellanten, som
har reist ein debatt som dessverre er aktuell. Vaksinemotstand er
altså mistillit retta mot kunstig immunisering av menneske, og les
ein medisinsk historie, er ikkje dette noko nytt. Det har eksistert
heilt sidan den første vaksinen. Ekspertar tar i dag fram at vaksinen
er vorten eit offer for sin eigen suksess ved at seinare generasjonar
ikkje kjenner til eller hugsar situasjonen som var før vi hadde
effektive vaksinasjonsprogram.
Fleire har sagt
at Verdas helseorganisasjon no har definert vaksinemotstand som
ein av dei ti største helsetruslane i verda. Det får nokon kvar
av oss til å vakna. Dei held også fram at vaksine er eit av dei
aller mest kostnadseffektive tiltaka mot sjukdom, og at vaksine
førebyggjer mellom to og tre millionar dødsfall i året. Dersom vaksinedekninga
hadde gått opp globalt, kunne ytterlegare halvannen million dødsfall
i året vore førebygde. Meslingar har auka med 30 pst. på verdsbasis.
Vi er heldigvis ikkje der i Noreg i dag. Folkehelseinstituttet i Noreg
er bekymra, men slår fast at vaksinedekninga i Noreg likevel er
god.
Vi kan snakka
om veldig mykje her, men når vi skal snakka om vaksinemotstand i
seg sjølv – altså utan ein grunn, men skepsis til vaksine – synest
eg at Folkehelseinstituttet har nokre veldig enkle, men gode råd
for korleis ein kan førebyggja det. Det er fire punkt. Dei seier:
-
Ein
skal lytta til spørsmåla som vert stilte.
-
Ein
skal ta bekymringane på alvor.
-
Helsestellet
vårt må kunna gi fagleg fundert og riktig informasjon. Vi må informera
om risiko ved vaksine, for det finst jo, men ein må òg informera
om risiko ved sjukdom. Den finst i alle fall. Skremsel er ikkje
hensiktsmessig. Dette må gjerast på ein tillitvekkjande måte.
-
Ein
må vera nok oppdatert i helsestellet i møte med desse sånn at vi
har nok kunnskap til å svara på foreldras spørsmål, helst nok kunnskap
til å kjenna igjen bakgrunnen for spørsmåla og nok kunnskap til
å kunna møta informasjonen veldig mange hentar frå internett.
Eg har veldig
tru på dei råda. Eg har ikkje tru på at det er obligatoriske tiltak
som skal til. Vi hadde ein debatt i denne salen for nokre veker
sidan der Arbeidarpartiet føreslo at ein skulle innføra noko dei
kalla for obligatorisk innkalling til vaksinasjon. Eg har enno ikkje
forstått kva det eigentleg betydde, men Landsgruppen av helsesøstre
var klinkande klar i sitt høyringssvar om at det å innføra obligatorisk
vaksinering er i strid med det som er ståstaden til både helsestasjonane
og skulehelsetenesta i dag, altså eit frivillig tilbod som er basert
på tillit. Å innføra noko obligatorisk vil bryta med dette frivilligprinsippet
og prinsippet om at helsehjelp skal vera samtykkebasert. Arbeidarpartiet
føreslo også at det skulle knytast sanksjonar til dette, men det
må aldri verta slik i Noreg at vi knyter helsehjelp opp mot sanksjonering.
Eg er glad for at statsråden er tydeleg på det i dag.
Vi veit ikkje
kor heldige vi er i Noreg som har tilgjengelege vaksinar. Eg sa
i debatten vi hadde for nokre veker sidan, at eg sjølv hadde meslingar
da eg var lita – eg er så gamal at den gongen hadde alle det. Eg
hugsar at eg var veldig dårleg. Eg er veldig glad for at mine ungar
får vaksine, at dei slepp sjukdom, at det er god barnevaksinasjonsdekning
i Noreg, og at foreldre stort sett følgjer lojalt opp det som er
det offentlege barnevaksinasjonsprogrammet. Det må vi snakka opp.
Så må ein ta dei som har bekymringar for dette, på alvor, møta dei
med kunnskap og ta redsla på alvor.
Karin Andersen (SV) []: Jeg vil også takke interpellanten
for et viktig tema i interpellasjonen. Jeg er veldig enig i det
meste av det interpellanten sa, og også hva representanten fra Senterpartiet,
Kjersti Toppe, sa. Jeg vil dvele litt ved det hun startet med, nemlig at
vaksinenes vellykkethet kanskje er det største problemet.
Jeg er vel av
de eldste i salen her – kanskje ved siden av presidenten – og på
den tida, på 1950-tallet og rett etter krigen, var det mange som
sjøl hadde veldig skremmende erfaringer med sykdom og de smittsomme
sykdommene. I tillegg hadde man erfaringer med at antibiotika ikke
akkurat var så tilpasset og fungerte så bra, og at den kanskje til
og med heller ikke var der. Det var nok vaksinemotstand da også,
den fantes nok, men jeg tror at det store flertallet da var veldig
glad for at vaksinasjonsprogrammene kom, og så på det med stor glede og
lettelse.
Jeg er enig i
at dette med obligatorisk har veldig mange problemer ved seg, og
jeg skjønner alle de argumentene. Samtidig er jo dette en rettighet
for barn, og de rettighetene et barn har, kommer noen ganger i konflikt med
de frihetene man ønsker ellers. Da veier det tyngst at helsevesenet
sjøl mener at man når flere med den metoden man bruker nå. Men det
trengs åpenbart flere tiltak, og da er informasjon et av dem. Det
når nok i første omgang fram til den gruppa som faller ut, som reiser
litt ut og inn av landet, og som av ulike grunner ikke blir fanget
opp av systemet. Gruppa med vaksinemotstandere er jeg nok litt mer
usikker på hvor lett det er å nå fram til, men det er kanskje mulig
å nå fram til barna når de kommer i skolealder sjøl – at de sjøl
kan ønske dette.
Til den første
gruppa tror jeg det er veldig viktig at vi også får fram mer informasjon
om at det ikke bare handler om ikke å få meslinger eller polio –
som var absolutt til stede i min barndom – det handler også om at
hvis flere får dette og man bruker antibiotika enda mer, risikerer
vi enda raskere å få opp flere antibiotikaresistente smittebærere.
Det vil i neste omgang ramme så å si all medisinsk behandling og
gjøre situasjonen helt alvorlig og kritisk annerledes enn den er
i dag. Vi sliter nok med å begrense bruken av antibiotika i den
behandlingen vi har i dag, om man ikke skal få økt bruken enda mer
– for det forekommer jo i disse situasjonene fordi de sykdommene
vi nå vaksinerer imot, er sykdommer som er ganske alvorlige, som
representanten Toppe sa. Jeg var også av dem som hadde meslinger,
og det var ganske alvorlig. Det var ikke noen spøk. Og flere av
disse andre sykdommene som vi vaksinerer mot, er enda alvorligere.
Så jeg tror det er viktig for flere å få informasjonen om rekkevidden
av dette.
Jeg tror også
det faktisk er mange som vet at det er noen mennesker som ikke tåler
vaksine, og at de da blir ekstremt utsatt for sykdom hvis flertallet
ser litt lett på dette. Hvis vaksinasjonsgraden i samfunnet går
ned, vil det ramme de få som ikke kan vaksineres av andre og helsemessige
grunner. Det er en risiko som jeg tror man i hvert fall bør få mulighet
til å tenke over at man er med på å bidra til hvis man ikke vil
vaksinere barna sine.
Jeg har stor
tro på informasjon overfor den gruppa som faller ut av litt ulike,
diffuse årsaker. Når det gjelder vaksinemotstanderne, er jeg nok
litt mer i tvil, men jeg tror at myndighetenes informasjon på sosiale
kanaler kan være viktig, for man må jo i hvert fall håpe at det kanskje
er noen i nærheten som fanger dette opp og kan bidra til at disse
barna også får sin rettighet, nemlig å bli vaksinert og slippe disse
sykdommene.
Sveinung Stensland (H) []: Takk for en fin debatt.
Vi kan nesten kalle det en «runde» – vi er kanskje for enige. Kanskje
det er problemet, at vi har blitt den kompakte majoritet, og så
er det noen som ikke helt tror på oss, og som utgjør den lille andelen
vaksinemotstandere vi har.
Jeg har vært
mye i media i forbindelse med vaksiner, og en gang jeg var ganske
frustrert, ble jeg anbefalt av en partikollega å se en dokumentar
på Netflix som heter Jorden er flat. Den vil jeg anbefale alle å
se. Den handler om de såkalte «flat-earthers», som påstår at jorden
er flat. De har noen fellestrekk med en del andre som mener ting
som kanskje går på tvers av vitenskapen, altså konspirasjonsteoretikere.
Det er noen mekanismer i dette som gjør at uansett hva man kommer
med av argumenter, blir det brukt til å underbygge konspirasjonen. Det
er lov å mene hva man vil, det er lov å mene at jorden er flat,
men det er ikke lov å utsette sine egne og andres barn for fare.
Derfor er vaksinemotstandere farlige, i motsetning til dem som tror
at jorden er flat, det er noe helt annet. Men det er de samme mekanismene.
En effekt som
blir mye omtalt i den dokumentaren, er Dunning–Kruger-effekten om
«cognitive bias», som går ut på at de som er inkompetente, vil ha
liten innsikt i sin egen inkompetanse. Det ser vi godt der.
Det var ett innlegg
her som det ble litt uenighet rundt, og det var knyttet til Arbeiderpartiets
forslag om obligatorisk innkalling. I likhet med Kjersti Toppe har jeg
problemer med å forstå hva det er for noe. Vi hadde en god debatt
om det, og helsesøstrene advarer også mot det. Jeg vet også at det
er uenighet internt i Arbeiderpartiet om dette. Helsesykepleierne
og helsestasjonene har alle de verktøyene de trenger for å kalle
inn dem som ikke møter. Så vi trenger ikke lage symbolpolitikk av
dette.
Når det gjelder
handlekraft, er det blitt gjort en del på vaksineområdet. Jeg har
behov for å si det når en blir angrepet for manglende handlekraft.
De siste årene har det kommet HPV-vaksine for gutter og opphentingsprogram
for jenter når det gjelder HPV, og det har blitt åpnet for at en
kan sette influensavaksine i apotek. I tillegg så vi i vinter, i
forbindelse med sesonginfluensa, at det er noen helseforetak som
har mer enn doblet antallet satte influensavaksinedoser. Så det
skjer mye bra på dette området.
Vi må ta med
oss at det er én ledende global politiker som har gått i bresjen
for vaksinemotstanderne, og det er Donald Trump, som synes at Mr.
Andrew Wakefield er en utmerket fyr. Vi får bare si at vi er i alle
fall uenig med Trump i det, om ikke i alt. Vi trenger ikke å underbygge
elendig forskning som egentlig er utgangspunktet for mye av antivaksine-debatten,
nemlig Wakefields ulykksalige forskning på trippelvaksinen, der
han påsto at det var en sammenheng mellom autisme og trippelvaksinen,
noe som er helt feil.
Statsråd Åse Michaelsen []: Nå skal ikke jeg gjenta
innlegget mitt, hvor jeg virkelig oppsummerte en del både av det
vi har gjort, og det vi holder på med. Vi vil kartlegge holdninger
i ulike målgrupper, vi vil analysere risiko og sårbarhet ved en
ytterligere svekket oppslutning, vi er på føre-var-sporet, vi kartlegger hvor
de ulike gruppene henter informasjonen sin fra, og vi kartlegger
også hva det er som styrer beslutningene.
Vi vil måtte
målrette tiltakene ut fra det vi finner ut. Da blir det litt urimelig
når Arbeiderpartiets representant Bjørnebekk-Waagen lanserer Arbeiderpartiets
godt kjente forslag om obligatorisk innkalling som det gode og det
beste. Det er sagt litt spisset, det er jeg fullstendig klar over,
for den debatten har vi hatt, men det høres litt tynt ut.
Det siste nye,
som jeg synes er litt interessant, er alt det som skjer på nett.
Vi lever alle gjennom nettet. Det siste gjelder bl.a. YouTube, at
når en er på digitale plattformer som YouTube, skal en ikke kunne
linke henvisninger gjennom nettet til spesielt vaksinepropaganda der
ute. Så det skjer noe, og det skjer nettopp på det grunnlaget som
vi som sitter i salen, er opptatt av.
Så tenkte jeg
i folkeopplysningens ånd at jeg skulle nevne et par punkter som
gjelder hva som er årsakene til at foreldre ikke ønsker å vaksinere
barna sine. Og hva er det som står i Folkehelseinstituttets vaksinasjonsveileder?
Jeg tenker at det er viktig å ha det litt i ryggmargen.
Det ene er engstelse
for bivirkningene og tvil om vaksinenes langtidseffekt. Vaksinasjonen
oppfattes som en større risiko enn sykdommene det vaksineres mot. Sykdomsstatistikken
antas ikke å representere gjennomsnittsbefolkningen eller å gjelde
for egne barn. Unnlatelse foretrekkes framfor aktiv handling – tro
på at de selv ved en sunn livsstil kan hindre at barn smittes og hindre
komplikasjoner hvis det smittes, tro på at flokkbeskyttelse er tilstrekkelig,
mistillit til autoriteter og oppfatninger av at folkehelse står
i motsetning til enkeltindividets ve og vel. Det kan være desinformasjon,
misforståelser og skrekkhistorier om vaksinasjon og at helsepersonell
kan gi uklar, mangelfull og dårlig informasjon om sykdomsrisikoen.
Dette tenker jeg det er viktig å ha med seg når vi nå diskuterer
dette, og vi tar i neste runde med oss hvorfor foreldre går til
det skritt ikke å vaksinere sine barn.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 10 er da avsluttet.