Presidenten: Etter
ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida
vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til
medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten
føreslå at det vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar
etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna
seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil
3 minutt.
– Det er vedteke.
Erlend Larsen (H) [] (ordfører for saken): Samhandlingsreformen
ga kommunene en betydelig økning i oppgaver og økt ansvar for primærhelsetjenesten.
Reformen er blant de største oppgaveoverføringene som kommunene
har måttet håndtere. Det var et krevende løft, ikke minst for de
små kommunene med begrensede kompetansemiljø. Helse- og omsorgsministeren
bak reformen, Bjarne Håkon Hanssen, uttalte at en ideell kommunestørrelse
for samhandlingsreformen var på 30 000 innbyggere.
Noen av målene
for samhandlingsreformen var en reduksjon i liggetid i spesialisthelsetjenesten,
bedring av akutt/øyeblikkelig hjelp-tilbudet, økt oppmerksomhet
om folkehelsearbeid og forebyggende innsats i kommunene og forsterket
og potensielt mer fleksibel samhandling mellom helseforetak og kommuner.
Dette er hva man kaller hårete mål, mål som er løst svært ulikt blant
våre 422 kommuner. Ikke minst vil jeg stille spørsmål om kommunene
er gode nok på forebyggende innsats, det å bidra til at folkehelsen
blant befolkningen styrkes.
Samhandlingen
mellom sykehusene og kommunene har også vært svært krevende. Dette
ansvaret hviler ikke minst på sykehusene selv. Det er ingen tvil
om at reformen har et forbedringspotensial blant samtlige involverte
aktører. Det er også en konsekvens av det store omfanget reformen
hadde. Samtidig viser en følgeevaluering Norges forskningsråd gjennomførte,
at kommuner og helseforetak i hovedsak lojalt har fulgt opp intensjonene
i samhandlingsreformen og søkt å realisere dem.
Det har blitt
utført en rekke tiltak de syv årene reformen har vært virksom, bl.a.
for å få til bedre overganger og arbeidsdelinger mellom sykehusene
og kommunene. Primærhelsemeldingen og alle tiltakene som følger
av denne meldingen, har vært viktig sammen med folkehelseprogrammet,
Kompetanseløft 2020, ansettelser av psykologer i kommunene, styrking
av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, osv. Alle de nevnte tiltakene
er utført for å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestene,
i tråd med samhandlingsreformens intensjoner.
Statsråden informerer
i uttalelsen til saken om en rekke andre tiltak som utføres for
å danne grunnlag for å vurdere hva som er de beste tiltakene for
å ta samhandling enda et steg videre. Et av de kommende tiltakene
er Nasjonal helse- og sykehusplan, som etter planen legges fram
for Stortinget denne høsten. Det har med andre ord blitt utført
en rekke tiltak som vi mener innfrir representantforslaget. Derfor
støtter ikke regjeringspartiene forslaget.
Tore Hagebakken (A) []: Jeg legger til grunn at Senterpartiet
sjøl vil redegjøre nærmere for forslaget, men det er altså slik
at vi rød-grønne samlet slutter opp om dette. Vi ønsker en evaluering.
Jeg vet – og det har statsråden også beskrevet i sitt brev til komiteen
av 26. oktober i fjor – at det gjøres mye på mange fronter, men
en evaluering tror jeg ville ha sett helheten på en bedre måte enn
slik det nå legges opp til, at vi heller ikke får noen egen sak
til Stortinget, men at det skal inngå i den nasjonale helse- og
sykehusplanen. Der er det mye som skal inn.
Jeg tilhører som
kjent et meget dynamisk parti, og vi er hele tida på jakt etter
å gjøre forbedringer, også i egne konstruerte politiske løsninger
som andre også har hatt fingrene litt i underveis. Helseminister
Høie har vært med hele veien i regjeringa og er inne i sitt sjette
år, så når statsråden skriver at samhandlingsreformen ikke har svart
til forventningene, vil jeg, uttrykt med konduite, si at statsråden
har vel et islett av ansvar for det sjøl. Jeg vil gjerne høre hva
statsråden nå egentlig har tenkt å gjøre, hva vi kan forvente i
den nasjonale helse- og sykehusplanen. For det må til kraftfulle
virkemidler når det beskrives at en så viktig reform, som så mange
står bak og mener er en god idé, ikke har svart til forventningene.
Fagforbundet er
en av flere som har gitt høringsinnspill. De sier at det er avgjørende
at kommunene har tilstrekkelig økonomi og kompetanse til å ivareta
mer spesialiserte, komplekse pasientoppgaver, og at dette synes å
være mangelfullt i dag. Det er jeg helt enig i. Jeg tillater meg
å minne om at i Arbeiderpartiets alternative budsjett har vi over
5 mrd. kr – sagt på en annen måte, over 5 000 mill. kr – mer til
kommunene og til spesialisthelsetjeneste enn det stortingsflertallet
har gått for. En kan ikke se bort fra at så mye penger også kunne
vært nyttige smøremidler når det nå gjelder å få samhandlingsreformen
til å fungere på et bedre vis, så det er et tips til sittende regjering.
Litt penger i systemet, i tillegg til ellers gode ideer, tror jeg
ville gjort seg og også hatt veldig mange andre positive virkninger,
uten at tida tillater at jeg drar den lange, lange listen akkurat
nå.
Jeg vil på vegne
av mindretallet i komiteen fremme våre to forslag.
Presidenten: Representanten
Tore Hagebakken har teke opp dei forslaga han refererte til.
Hans Inge Myrvold (Sp) []: Samhandlingsreforma har
ikkje fungert etter hensikta. På mange måtar opplever ein det som
ei sparereform for sjukehusa, som har overført fleire og fleire
oppgåver til kommunehelsetenesta utan at kommunane har fått tilført
dei naudsynte ressursane for å overta desse oppgåvene.
Ifølgje Riksrevisjonen
veit ein for lite om kvaliteten på pasientbehandlinga i kommunane,
og her vil eg retta Stortingets syn mot at samarbeidet om pasientar
som treng hjelp frå både kommunehelsetenesta og sjukehus, ikkje
er godt nok, og kommunale døgntilbod for akutt hjelp vert ikkje
brukte i stor nok grad som ei erstatning for sjukehusinnlegging.
Kommunane si betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar har ført
til at liggetida på sjukehus har vorte kortare, og kommunane har
i mange tilfelle fått ansvaret for særs sjuke pasientar. Samstundes har
det ikkje skjedd ei systematisk opptrapping i kapasiteten og kompetansen
i kommunehelsetenesta.
Det er ikkje tryggande
når regjeringa nyleg sette i verk fleire grep som vil auka presset
på kommunehelsetenesta ytterlegare. Blant anna vart vekting av døgnbehandling
redusert i systemet for innsatsstyrt finansiering no før nyttår.
Summen av dette gjer det meir lønsamt for sjukehusa å kutta ytterlegare
i liggjetida.
I tillegg har
kommunane fått betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar, òg
innan rusbehandling og psykiatri, sjølv om både kommunesektoren,
fagfolk og brukarar har uttrykt bekymring for om kommunane har god
nok kapasitet og kompetanse til å overta desse pasientane. Når helseføretaka
fleire stader i landet kuttar i døgntilbodet i distriktspsykiatriske
senter, noko me no ser i både Helse Møre og Romsdal og Sjukehuset
Innlandet, vert dette eit dårleg bakteppe i førestillinga til regjeringa.
I sin sjukehustale
tidlegare i år varsla helseministeren at samhandling skulle verta
tema i den nye nasjonale helse- og sjukehusplanen. Han sa at no
skal kommunane og sjukehusa verta partnarar og ikkje partar. Det
er eit artig ordspel, men det løyser ikkje utfordringane i fastlegeordninga
og kommunehelsetenesta, som sårt treng ei styrking for å kunna overta
alle dei nye oppgåvene, og ikkje minst behandla pasientar som vert
utskrivne frå sjukehusa stadig tidlegare.
Er det éin ting
helsetenesta treng, er det akkurat ei slik evaluering som ein ønskjer
i representantforslaget i denne saka, som kan gje oss svara på kvifor
samhandlingsreforma ikkje fungerer som det var tenkt, og som kan
følgjast opp med tiltak som gjer at reforma kan fungera og vidareutvikla
seg, i tråd med dei gode intensjonane ho opphavleg skulle varetaka.
Med det viser
eg til dei forslaga som Senterpartiet er med i.
Sheida Sangtarash (SV) []: Samhandlingsreformen skulle
gi oss bedre samarbeid mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Det
er lett å være enig i at de fleste tjenestene skal flyttes nærmere
folk, men vi får det ikke til – stadig flere oppgaver og flere og
mer krevende pasienter flyttes til kommunen uten at det samtidig
følger penger med. Skal vi lykkes med gode helsetjenester der folk
bor, må det følge med penger, ressurser og langt bedre koordinering
enn det denne regjeringen har fått til.
Eksemplene på
mislykket oppgaveoverføring er mange. Innen rus og psykiatri har
tilbudet i kommunene ikke blitt styrket i takt med nedbygging av
døgnplasser. Det planlegges for stadig tidligere hjemreise fra landets
fødeavdelinger samtidig som bare halvparten av landets kommuner
har ansatt jordmor. Ambulansetjenestene pålegges større ansvar samtidig
som de sentraliseres. Mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere
har mer enn fordoblet seg siden 2015. Riksrevisjonen leverte i 2018
en rapport om kvalitet og tilgjengelighet i eldreomsorgen der det
rettes alvorlig kritikk mot mangler ved pasientsikkerhet i eldreomsorgen.
Vi kan ikke late
som at fastlegekrisen ikke fins, at fastlegene ikke har fått flere
oppgaver enn det de burde, eller at det ikke er vanskelig å rekruttere
nye fastleger. Kortere liggetid på sykehus har ført til at et tungt
pasientansvar har blitt skjøvet over på fastlegene, men uten at kapasiteten
har blitt økt tilsvarende. Økningen i legeårsverk har ifølge Riksrevisjonen
vært tre ganger så stor på sykehus som i kommunene – til tross for
samhandlingsreformen.
I dag stemmer
regjeringspartiene imot en evaluering av samhandlingsreformen. Til
høsten får vi en nasjonal helse- og sykehusplan, men helt uten en
regjering som er villig til å legge en evaluering på bordet og til grunn,
og det er svært uheldig. Det trengs et krafttak for å styrke helsetilbudet
i kommunene. Det gjøres gjennom en kraftig styrking av økonomien
i kommunene, vilje til å legge til rette for langt bedre koordinering
og å sikre at det er attraktivt å jobbe i kommunehelsetjenesten.
Ikke noe av dette har denne regjeringen vist vilje til å gjøre så
langt, og dagens vedtak gir ingen endring på det.
Statsråd Bent Høie []: Jeg er glad for at det er
stor oppslutning om at det er behov for å ta samhandling videre.
Samhandlingsreformen har ikke svart til forventningene. Det er fortsatt
mange utfordringer for å skape helhet og sammenheng i tjenestene
– med de ressursene som er tilgjengelige.
Ifølge innstillingen
viser Sykepleierforbundet bl.a. til at samhandlingsreformen bare
i begrenset grad har bidratt til tjenesteutvikling. Det er jeg enig
i. Reformens virkemidler førte til at de som skal samarbeide på
tvers av sykehus og kommuner, i for stor grad så på hverandre som
juridiske parter. Med det mener jeg at lovforankrede avtaler i stor
grad regulerte samarbeidet. Det ble på mange måter en forhandlingskultur
– ikke en samarbeidskultur.
Det vi trenger,
er samarbeid som partnere for å lage gode og trygge pasientforløp.
Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» må være utgangspunktet for et
godt, samordnet tjenestetilbud til den enkelte pasient. Derfor vil samhandling
være et sentralt tema i den neste nasjonale helse- og sykehusplanen,
som kommer til høsten. Vi må legge til rette for at fagfolkene får
bedre vilkår for å gi samordnede tjenester. Da må vi lære av de
beste, både nasjonalt og internasjonalt. Vi må endre arbeidsformer, kultur
og samhandling. Vi må ta i bruk teknologiske løsninger slik at behandling
og oppfølging i større grad kan skje hjemme. Sykehusene må bli mer
utadvendte, og de nære, kommunale tjenestene må bli viktigere for
pasientene. Kompetanse og informasjon må deles mer effektivt enn
i dag.
Helse- og omsorgsdepartementet
arbeider nå med å samle erfaringer om samhandling og få innspill
til hvordan dette arbeidet kan tas videre på en god måte. Vi har dialog
med KS, og vi har fått innspill fra bruker- og profesjonsforeninger,
fra helseforetakene og fra to egne rådgivningsgrupper. Evalueringer
og rapporter fra forskningsmiljøer og departementets etater om samhandlingsreformen
inngår også i kunnskapsgrunnlaget.
Jeg er trygg på
at vi har et samlet og godt kunnskapsgrunnlag for å ta samhandlingen
et steg videre. Det er ikke behov for en ny og tidkrevende evaluering.
Nå skal vi legge til rette for at aktører i alle deler av helse-
og omsorgstjenesten sammen kan bidra til å skape helhetlige og samordnede
tjenester for pasientene. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til
når jeg legger fram den nye nasjonale helse- og sykehusplanen til
høsten.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Tore Hagebakken (A) []: Det er bra, når vi ikke får
denne evalueringen, at samhandling i hvert fall blir viet stor plass.
Jeg merker meg at statsråden i brevet i tillegg bruker uttrykket
«bærekraft» i helsevesenet. Det er bra at det får stor plass i Nasjonal
helse- og sykehusplan.
Statsråden prater
om et godt kunnskapsgrunnlag. Men det ønsker også Stortinget å ha,
det er viktig for Stortinget. Det bør statsråden ta med seg i arbeidet
med denne planen.
Så må jeg spørre
til slutt: Hva vil være hovedgrepene for at reformen skal svare
til forventningene i Nasjonal helse- og sykehusplan?
Statsråd Bent Høie []: For det første: Evalueringen
er jo gjennomført. Vi har hatt et evalueringsarbeid til et samlet
budsjett på 41 mill. kr administrert av Forskningsrådet over fem
år. Jeg vil anbefale komiteen å lese rapporten fra de seks hovedprosjektene
under Forskningsrådet på evalueringen av samhandlingsreformen, som
omfatter alle sider av reformen og gir et veldig nyttig kunnskapsgrunnlag
for det arbeidet som vi skal ta videre. De fins fint samlet på ett
sted. Overskriften er EVASAM.
I Nasjonal helse-
og sykehusplan vil nettopp hovedgrepet være det som jeg sa: Vi skal
gå vekk fra en idé om at en får samhandling gjennom å se på hverandre
som økonomiske og juridiske parter, til å jobbe sammen som partnere
rundt de enkelte pasientene og deres forløp.
Tore Hagebakken (A) []: Når statsråden sjøl slår
fast at samhandlingsreformen ikke svarer til forventningene, må
jeg spørre statsråden, som har vært statsråd lenge under Erna Solbergs
regjeringstid, altså snart seks år: Hvor stor grad av ansvaret for
at vi dessverre er i den situasjonen, tar statsråden og regjeringa?
Statsråd Bent Høie []: En kan alltid gjøre ting bedre.
Jeg mener at det nå er på tide at vi tar et steg videre og ser på
om vi kan få til samhandling ved å ta i bruk andre virkemidler enn
dem som ble innført rett før jeg overtok som statsråd. Dette var
virkemidler som var forberedt av den forrige regjeringen, virkemidler som
delvis fikk støtte i Stortinget og delvis ikke fikk støtte i Stortinget
fra dem som nå er i regjering. Ett av de virkemidlene som dagens
regjeringspartier var imot den gangen, var kommunal medfinansiering.
Den evalueringen som jeg viste til gjennom Forskningsrådet, viste
at det heller ikke hadde noen særlig effekt, og derfor ble det avviklet
av denne regjeringen.
Så har det skjedd
mye på samhandlingssiden også siden det, bl.a. og ikke minst knyttet
til det som nå gjøres gjennom å innføre pakkeforløp som går over
i kommunene. Jeg har nok mer tro på den type tenkning: å se på pasientforløpene
mer enn å bruke bare penger og jus.
Tore Hagebakken (A) []: Da vil jeg spørre statsråden
med henvisning til hva jeg sa i eget innlegg – jeg syns egentlig
det var et ganske godt innlegg: Jeg snakket om kommuneøkonomi, og
jeg pratet om sykehusøkonomi. Jeg husker at da vi, statsråden og
undertegnede, var sammen i helse- og omsorgskomiteen – det var en
fin tid – var vi høye og mørke, begge to, i forhold til at en måtte
inn med 12 mrd. kr mer over en fireårsperiode. Jeg går ut fra at
statsråden er enig i at en er betydelig på etterskudd på det fra
regjeringas side. I hvilken grad tror statsråden at et ordentlig
kommunebudsjett og et skikkelig sykehusbudsjett, istedenfor å gå konstant
på sparebluss, kunne ha bidratt til god samhandling?
Statsråd Bent Høie []: Jeg er selvfølgelig enig i
at penger er viktig. Derfor er jeg glad for at både sykehusøkonomien
og kommuneøkonomien er bedre nå enn da Arbeiderpartiet styrte. Det
er bra, og det er et godt utgangspunkt for å gi gode tjenester.
Men noe av hovedideen,
i hvert fall sånn som jeg husker fra disse debattene i den tiden
representanten og jeg satt i komiteen og tidligere statsråd Bjarne
Håkon Hanssen la fram samhandlingsreformen, var nettopp å prøve
å komme vekk fra en tanke om at det var bare mer penger som var
svaret på alle utfordringene i helsetjenesten, men at det handlet
om mer grunnleggende ting. Det var noe av hele tanken bak samhandlingsreformen, som
jo fikk bred tilslutning, nettopp som et steg på veien til å skape
også en bærekraftig helsetjeneste og i neste omgang et bærekraftig
velferdssamfunn i Norge.
Så jeg er enig
i at vi kommer til å trenge mer penger og mennesker, men det kan
ikke være svaret alene på de utfordringene som vi står overfor.
Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg opplever at helseministeren
legg til grunn her i dag at alle svar i samhandlinga mellom sjukehus
og kommunane skal løysast gjennom nasjonal helse- og sjukehusplan.
I min heimkommune, Kvinnherad, der Valen sjukehus er ein betydeleg
del av Helse Fonnas spesialisthelsetenester innan psykiske lidingar,
ser ein at kommunen har store utfordringar knytte til samhandling
og vidare oppfølging av pasientane etter utskriving. Kvifor vel
helseministeren ikkje å ta kommunane på alvor i å sikra helsetenesta
ute i kommunane?
Statsråd Bent Høie []: Jo, jeg tar kommunene på alvor
og bidrar til å sikre ikke minst tjenester innenfor rus og psykisk
helse i kommunene. De to siste årene har antall årsverk innenfor
rus og psykisk helse i kommunene økt med over 2 000. Det er bl.a.
et resultat av regjeringspartienes samarbeid om en opptrappingsplan
på rusfeltet og en prioritering av psykisk helse, ikke minst hos
barn og unge.
Derfor ser vi
at kommunene nå, i motsetning til for ganske få år siden, har et
etter hvert ganske omfattende tilbud innenfor både psykisk helse
og rus, ikke minst rettet inn mot barn og unge. Vi er ikke ferdig
med det arbeidet, men det er en god begynnelse, og kommunene er
nødt til å settes enda mer i stand til å kunne gi et primærhelsetilbud
til denne pasientgruppen.
Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg vil berre følgja opp
med å retta statsråden sitt syn tilbake til Riksrevisjonens rapport
om samhandlingsreforma, der nettopp rus og psykiatri vert særleg
trekte fram. Riksrevisjonen er veldig tydeleg på at det kommunale
tilbodet ikkje er styrkt tilstrekkeleg i takt med nedbygginga av døgnplassar
i spesialisthelsetenesta.
Korleis kan statsråden
forsvara framhaldet av nedbygginga av døgntilbod i psykiatrien,
som me no ser ved DPS, særleg i Helse Møre og Romsdal og Sykehuset
Innlandet?
Statsråd Bent Høie []: Det at en legger ned døgntilbud,
betyr ikke at spesialisthelsetjenesten skal trekke seg tilbake.
Tvert imot, det betyr at spesialisthelsetjenesten skal jobbe ute
der folk bor, i kommunene, i team sammen med kollegaer fra kommunene.
Det ser vi er den måten å jobbe på som gir de beste resultatene for
de sykeste pasientene. Om lag 1 promille av Norges befolking – rundt
4 000 mennesker – har omfattende problemer med rus og psykisk helse.
Det er disse som har de største utfordringene, og som tidligere
ofte var langtidsinnlagte pasienter. Når de får den type team – noen
kaller det ACT-team, noen kaller det FACT-team, jeg er ikke så veldig
opptatt av hva det heter, men jeg vet at det fungerer – ser en at
en får redusert antall innleggelser, redusert bruk av tvang og en
betydelig livsmestring for disse pasientene. Det er det som er framtiden,
og ikke at flest mulig blir liggende lengst mulig på døgnplasser.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Dei talarane som
heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.
Tellef Inge Mørland (A) []: Intensjonene bak samhandlingsreformen
er veldig gode. Jeg tror veldig mange ønsker å kunne bli behandlet
raskt og riktig nær der de bor, i kommunen sin, når det er mulig.
Samtidig må vi
være åpne for å se på det vi ikke er i mål med, når det gjelder
samhandlingsreformen. Jeg kan ta tre eksempler fra nylige saker
som vi har behandlet i helse- og omsorgskomiteen, for å vise hvorfor
det kan være klokt å gjøre noen justeringer, og hvorfor man kan
lære noe av evalueringer.
Den ene saken
går på ettervern og rus. Der hadde vi en samlet opposisjon som fremmet
forslag og krav om å få til et bedre ettervern. Vi ser at mange
lykkes godt mens de er i behandling gjennom spesialisthelsetjenesten,
men så kommer de ut til kommunene, og så er ikke det nettverket
der som de trenger for å lykkes videre, og så sprekker de i verste
fall, og så er det tilbake i ny behandling. Det er verken bra for
dem det gjelder, eller for fellesskapets bruk av midler at man ender
opp i en evig runddans fordi man ikke klarer å samhandle godt nok
for denne gruppen.
En annen sak er
rehabilitering. Vi hadde for ikke så lenge siden en sak fra Rogaland
med nedleggelse av et tilbud for kolspasienter i Egersund. Kommunene
sa at de gjerne tok ansvaret, men det var nærmest et ordføreropprop
i Rogaland som sa at de ikke var satt godt nok i stand til å ta
det ansvaret ennå. Det bør vi som stortingspolitikere ta på alvor.
Det tredje eksempelet
jeg vil nevne, går på psykisk helsevern og psykiatri – en sak vi
nylig har hatt til behandling – der vi ser at det har vært en nedbygging
av 2 500 sengeplasser de siste 20 årene. Samtidig sier kommunene
også her at man ikke har den kompetansen eller økonomien som trengs
for å ta tak i alle de komplekse utfordringene som er blitt overført
til kommunene som følge av disse endringene. Regjeringen vil ikke
engang stoppe opp og vente til man i en ny nasjonal helse- og sykehusplan
kan behandle den problemstillingen grundig, men åpner opp for å
fortsette den typen nedbygging på tross av signalene som kommer
fra kommunene.
Dessverre synes
jeg vi ser et mønster der det er økonomi som er begrunnelsen for
kuttene i spesialisthelsetjenestene, ikke nødvendigvis faglighet.
Det virker som om spesialisthelsetjenestene er tvunget til å stille
spørsmålet: Kan vi sende denne regningen over til kommunene? Det
er ikke et godt grunnlag for å lykkes med samhandlingsreformen.
Kommunene og spesialisthelsetjenestene
må gis økonomiske muskler skal man få til samhandlingsreformen på
en best mulig måte, ellers blir pasientene taperne. Det tar Arbeiderpartiet
på alvor. Statsråd Høie sier at samhandlingsreformen ikke har svart
til forventningene, og samtidig legger han til at vi ikke trenger
mer evaluering. Vel, etter at Bent Høie har vært helseminister i omtrent
seks år, må vi vel også kunne forvente at det er tid for handling
for å få samhandlingsreformen inn i det sporet vi ønsker.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.