Stortinget - Møte torsdag den 28. mars 2019

Dato: 28.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 203 S (2018–2019), jf. Dokument 8:48 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 5 [12:05:51]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Marit Arnstad, Bengt Fasteraune, Åslaug Sem-Jacobsen og Kjersti Toppe om sterkere samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og skolehelsetjenesten (Innst. 203 S (2018–2019), jf. Dokument 8:48 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.

Vidare vert det føreslått at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [] (ordfører for saken): Ulike undersøkelser viser at 15–20 pst. av barn og unge i alderen 3–17 år har betydelige helseplager. For så mange som 8 pst. er det så alvorlig at det tilfredsstiller kriteriene for en psykisk lidelse.

I saken som vi nå behandler, har forslagsstillerne foreslått at regjeringen må komme med tiltak for å styrke samarbeidet mellom barne- og ungdomspsykiatrien og skolehelsetjenesten. Det er en samstemt komité som understreker viktigheten av tilgjengelighet, tidlig innsats og lavterskel psykisk helsetilbud. Saken har hatt en god behandling i komiteen, og det har kommet fem skriftlige høringsinnspill. Det er regjeringspartiene som står inne for innstillingen, hvor man foreslår at forslaget ikke vedtas. Og med det tar jeg av meg saksordførerhatten og går direkte videre på mitt innlegg fra partiet.

Altfor mange barn og unge får ikke hjelp når de trenger det. Små utfordringer kan vokse seg til store problemer uten at hjelpen er på plass. En overbelastet skolehelsetjeneste og en tøff kommuneøkonomi gjør at mange barn og unge møter en stengt dør. Det er en trussel for samfunnet, men også for den enkelte. Alle elever bør ha muligheten til å gå innom et kontor og få hjelp når de trenger det.

Det høres så enkelt ut – mange nok folk på jobb og korte linjer mellom BUP og skolehelsetjenesten, tette bånd, slik at barn og unge får hjelp når de trenger det – men det som høres så enkelt ut, det gjør regjeringen vanskelig i praksis. For i praksis hindrer finansieringssystemet at barn og unge får den beste hjelpen når de trenger det. Innsatsstyrt finansiering legger bånd på ansatte i BUP. Alle arbeidsoppgaver har en kode for finansiering. Ingen kode – ingen finansiering.

BUP forklarer det jo så presist selv, at når de ønsker å være ute på skolene, ønsker å være der barn og unge er, medfører det mindre penger inn. Da er det systemet som må endres – ikke barn og unge og ikke pasientene. Skolehelsetjenesten bør få en henvisningsrett til BUP, og skal hjelpen være tilgjengelig, må vi gi fagfolkene den tiden og den tilliten de trenger.

Jeg ønsker med det å ta opp de forslagene som vi står inne i i saken.

Presidenten: Da har representanten Elise Bjørnebekk-Waagen tatt opp de forslagene som hun refererte til.

Erlend Larsen (H) []: Når barn og unge sliter med psykiske plager og lidelser, er tidlig innsats svært viktig. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har en unik posisjon for å fange opp disse problemene. Tar man tak i et problem tidlig, er det enklere å løse det før problemet vokser seg for stort.

Dette er grunnen til at vi har trappet opp midlene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten med over 1,3 mrd. kr siden vi tok over. I 2019-budsjettet ligger det 877 mill. kr i kommunerammen og 430 mill. kr i øremerkede tilskudd. Dette har vært et taktskifte for helsestasjonene, og det har ført til en økning på 975 årsverk for 2013–2017. Bedre tilgjengelighet og større kompetanse senker terskelen for å søke hjelp. Det er først når hjelpen faktisk er tilgjengelig for barn og unge, at vi kan snakke om et virkelig lavterskeltilbud. Derfor ble det gjennom Mestre hele livet, regjeringens strategi for god psykisk helse, bestemt at regjeringen skal vurdere hvorvidt formålet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten bør utvides til også å omfatte behandling og oppfølging for både psykiske og somatiske tilstander. Dette vil senke terskelen for å få hjelp enda mer. I tillegg vil det gi behov for mer samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Lokalt er det allerede mange gode eksempler på velfungerende samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og skolehelsetjenesten. Over halvparten av kommunene har nå etablert Familiens hus, familiesentre og oppvekstetater, som samler flere tjenester til barn og unge, og sikrer bedre samarbeid og samhandling. Det er viktig å støtte opp om de gode samarbeidsmetodene som sprer seg i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Veiledning, inntak ute og felles team på tvers av tjenester og nivå er effektive metoder som for mange barn, unge og familier innebærer at riktig hjelp kommer raskere, og at man opplever større medvirkning og innflytelse over det som skjer. Andre gevinster er styrket samhandling og kompetanseoverføring mellom tjenestene og mer effektiv bruk av ressurser.

Det er likevel viktig å poengtere at kommunene allerede har et ansvar for å samordne sine tjenester, men at de i utgangspunktet står fritt til å organisere tjenesteapparatet slik de selv mener er mest hensiktsmessig. Dette vil variere fra sted til sted i Norge. Å pålegge kommunene en enkelt modell eller at grunnlaget for samtlige samarbeidsmodeller må forankres i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, er derfor ikke en god løsning. Felles for de kommunene som lykkes med å gi barn og unge et godt hjelpetilbud, er at de tar utgangspunkt i barn og unge og foresattes egne behov, legger inn innsatsen tidlig, er kjent med hverandres ansvarsområder og tilbud og har etablert gode rutiner for samhandling og koordinering av hjelpetilbudet på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. Hvilken organisering som passer for den enkelte kommune, bør imidlertid kommunene selv få avgjøre.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Psykiske lidingar er av dei store helse- og samfunnsutfordringane i Noreg. Sjølv om det store fleirtalet av barn og unge i Noreg har det bra, slit mange med psykiske problem i barne- og ungdomstida. Dei personlege konsekvensane er store og kan føra til fråfall i utdanning og arbeidsliv. For nokre utviklar det seg til alvorlege tilstandar.

Prioriteringsutvalet, eller Norheim-utvalet, trekte fram førebygging av depresjon hos ungdom som eit førebyggjande tiltak som samfunnet burde prioritera mykje høgare. Senterpartiet ville difor følgja dette opp og ser at tenestene i dag er for lite koordinerte.

Med dette representantforslaget vil me sikra eit sterkare samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og ei styrkt skulehelseteneste. I Nord-Trøndelag har dei ein god modell for dette, der fylkeskommunen har arbeidd med ei utvida skulehelseteneste. Kjernen er at ein gjev tidleg hjelp for psykososiale problem i vidaregåande skule, i tett samarbeid med BUP og skulehelsetenesta. Det betyr i praksis at BUP er til stades på vidaregåande skular i inntil to dagar i veka. I tillegg vert det satsa på kompetansehevande tiltak for tilsette ved dei vidaregåande skulane.

Forslaget har fått stor og brei støtte frå høyringsinstansar. Legeforeningen, Sykepleierforbundet og Landsgruppen av helsesøstre viser til at det er eit stort behov for betre samarbeid. Prosjektet i Nord-Trøndelag er eit godt eksempel på ein felles arena der BUP og skulehelsetenesta kan drøfta saker, slik at fleire sårbare ungdomar får raskare hjelp. Me meiner at behovet for auka samarbeid mellom BUP og skulehelsetenesta er godt dokumentert, og at det er på tide å fremja liknande samarbeidsmodellar i heile landet. Poenget er at det er skulehelsetenesta, som følgjer skulemiljøet og den enkelte elev over tid, som er best i stand til å førebyggja lettare psykiske problem og bidra til rask behandling, slik at plagene ikkje utviklar seg til meir alvorlege eller kroniske lidingar.

Regjeringspartia viser til regjeringas strategi for psykisk helse, Mestre hele livet. Senterpartiet meiner det er lite i denne strategien som omhandlar auka samarbeid mellom kommunehelsetenesta og BUP, og at det manglar konkrete tiltak for å styrkja denne samhandlinga. Pakkeforløp er heller ikkje løysinga på denne utfordringa, for det vil gjelda for pasientar som allereie er tilvist til behandling.

Vårt forslag går ut på å sikra samarbeid om elevar med rus og psykiske lidingar i tidleg fase og leggja til rette for systematisk og konstruktivt samarbeid, slik at skulehelsetenesta vert endå betre på å førebyggja og bidra til rask behandling i tidleg fase.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg vil begynne med å takke for representantforslaget, som retter oppmerksomhet mot samarbeid mellom BUP og skolehelsetjenesten. Dette er viktig, og jeg deler forslagsstillernes bekymring for barn og unge med psykiske problemer. Det er spesielt bekymringsfullt at mellom 15 og 20 pst. av barn og unge har såpass store plager at det rammer deres måte å fungere på i hverdagen. Jeg er også bekymret for at dette er problemer som følger mange resten av livet. Selvmordsraten, spesielt blant menn, er et alvorlig problem, som dessverre ikke er blitt mindre med årene.

Komiteen står samlet i sitt ønske om at unge skal møtes på best mulig måte av barne- og ungdomspsykiatrien og skolehelsetjenesten. Vi vet at det er viktig å få hjelp med psykiske problemer tidlig. Langvarige psykiske plager kan føre til dårlig livskvalitet for den enkelte, og kostnaden for samfunnet blir stor hvis problemene ikke tas på alvor – og enda større dersom tiltakene skyves ut i tid.

Venstre vil styrke kompetansen på psykisk helse i skolehelsetjenesten og integrere PPT i arbeidet med dette. Psykiske lidelser er noe som rammer omtrent halvparten av oss en eller annen gang i løpet av livet. Venstre ser ikke bare behov for samarbeid når problemene inntreffer, men ønsker også gode tiltak for å forebygge psykiske plager.

Regjeringen anerkjenner at det finnes utfordringer med samhandlinger mellom ulike hjelpeinstanser. Videre ser man at god samhandling er en forutsetning for at hjelpen skal være så effektiv som mulig og av best mulig kvalitet. I Granavolden-erklæringen framgår det at bedre helsetjenester rettet mot barn og unge er et viktig satsingsområde for regjeringen. Dette viser seg bl.a. i regjeringens gradvise opptrapping av midler til skolehelsetjenesten og helsestasjonstjenesten på over 1,3 mrd. kr. Helt konkret for forbedret samarbeid mellom BUP og skolehelsetjenesten vises det til pakkeforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern for barn. Målet med dette er et styrket samarbeid mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten gjennom å tildele hvert barn under behandling en egen kontaktperson.

Forslaget som har blitt framsatt, vil trolig ikke bli vedtatt. Likevel kan jeg berolige forslagsstillerne med at regjeringen allerede arbeider godt for å forbedre samarbeidet og for å skape et best mulig tilbud for barn og unge. Dette er et arbeid som også har stor oppmerksomhet i våre mange kommuner.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [] (komiteens leder): Altfor mange barn og unge går rundt og har vondt i livet sitt. Saksordføreren peker på undersøkelser som viser at 15–20 pst. har alvorlige problemer, og 8 pst. har svært alvorlige problemer. Da er det klart det er viktig at vi anerkjenner at det er utfordringer med samhandlingen mellom ulike hjelpeinstanser som gjør hjelpen mindre effektiv, og at kvaliteten blir lavere enn den kunne ha vært med god samhandling.

Nå arbeides det både faglig og politisk for å finne de beste måtene å gi utsatte barn og unge et sømløst hjelpetilbud. Det ble pekt på Granavolden-erklæringen, og der kommer det tydelig fram at bedre tjenester rettet mot barn og unge er et viktig satsingsområde for regjeringen. Særlig helsestasjonene har et viktig ansvar, og jeg er glad for satsingen på en tverrfaglig helsestasjons- og skolehelsetjeneste av høy kvalitet, som skal sørge for god tilgang på hjelp og støtte til barn og unge og deres foreldre, og at det arbeidet fortsetter.

Fra 2014 til 2019 har regjeringen gradvis hatt en opptrapping av midler til helsestasjons- og skolehelsetjenesten på over 1,3 mrd. kr. Det har skjedd i budsjettforhandlinger med Kristelig Folkeparti.

Jeg er glad for at det er en økende bevissthet og større oppmerksomhet rundt behovet for koordinerte tjenester og helhetlig oppfølging av barn og unge som har behov for ekstrahjelp. Sånn sett vil også jeg rose Senterpartiets initiativ i denne saken og bare understreke at det arbeides godt og kontinuerlig med dette i regjeringen. Det skal snart legges fram en forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, og dette er en plan vi mener vil legge et godt grunnlag for videre styrking av det viktige forebyggende arbeidet i kommunene. Her skal en bl.a. se på hvordan en kan understøtte og spre de gode samarbeidsmetodene på tvers av nivåene, for å sikre mer helhetlige tjenester for barn.

Men vi må erkjenne at dette er en stor utfordring. Som sagt: Altfor mange barn og unge går rundt og har vondt i livet sitt, og det må vi ta på ramme alvor.

Statsråd Bent Høie []: Barn og unges helse skapes i stor grad på andre arenaer enn i helsetjenesten. Den forebyggende innsatsen må derfor i større grad settes inn der hvor barn og unge er – slik som i skolen og i barnehagene. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er i en unik posisjon når det gjelder å forebygge lettere psykiske plager og bidra til raskere behandling, fordi tjenesten er tilgjengelig der hvor barn og unge tilbringer store deler av dagen. Nettopp av den grunn har det vært et viktig mål for regjeringspartiene å øke kapasiteten og tilgjengeligheten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og de siste fem årene er det bevilget over 1,3 mrd. kr til dette formålet.

Representantene etterspør et sterkere samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og skolehelsetjenesten. For mange familier kan bedre samarbeid mellom tjenester og nivåer bety at de får raskere hjelp når de trenger det, men også at de opplever at hjelpen henger sammen. Bedre samarbeid på langs og på tvers kan også gi mer effektiv bruk av ressurser og styrke samhandlingen.

I forbindelse med arbeidet med den kommende opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse har vi sett flere gode eksempler på tett samarbeid mellom kommunale tjenester og barne- og ungdomspsykiatrien. Veiledning, felles konsultasjoner og team på tvers av tjenester og nivåer er effektive metoder som gjør at de som trenger det, kan få tidlig hjelp. For eksempel har Helse Fonna i samarbeid med alle kommunene i det helseområdet laget Barn og unges helsetjeneste, med samhandlingsforløp på tvers av kommune og spesialisthelsetjeneste.

Det er viktig å støtte de gode samarbeidsmetodene som finnes, men jeg mener det ikke vil være formålstjenlig å pålegge kommunene én enkelt modell som må forankres i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Hvilken organisering som passer for den enkelte kommune, vil ofte variere mellom kommunene.

De tiltakene vi allerede har igangsatt, må også få tid til å virke. Blant annet er det nå gjennom ordningen med innsatsstyrt finansiering tilrettelagt for DRG-uttelling for samarbeids- og oppfølgingsmøter med samarbeidspartnere utenfor spesialisthelsetjenesten.

Et annet viktig tiltak er pakkeforløpene som nå innføres innen både psykisk helse og rus, og som vi ser gir resultater. Alle barn som er i et pakkeforløp, vil få sin egen koordinator, som skal sørge for sammenheng og kontinuitet i behandlingsforløpet. Hensikten er at det ikke skal svikte i overgangene mellom tjenestene, slik vi dessverre altfor ofte ser at det gjør.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Det er ikke lenge siden Høyre gjennomførte sitt landsmøte, og det var gledelig at vi kunne lese at det ble flertall for at skolehelsetjenesten skulle få mulighet til å henvise videre til psykolog. Nå har det seg tilfeldigvis sånn at dette skal vi stemme over i salen i dag. Kommer regjeringspartiene til å stemme for forslaget som selv Høyre har vedtatt på sitt landsmøte, eller kommer de en gang til til å stemme ned Arbeiderpartiets forslag i saken, et forslag vi har sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti?

Statsråd Bent Høie []: For det første er det ikke jeg som kan svare for hva regjeringspartiene stemmer for og ikke i Stortinget, det må de svare for selv. Men jeg tror representanten og resten av Stortinget har fått med seg at som hovedregel stemmer ikke regjeringspartiene på forslag framsatt av opposisjonen på områder der regjeringen har arbeid på gang. Det betyr ikke nødvendigvis at en er uenig i forslagene, men rett og slett at det ikke er noen grunn til å stemme for forslag på områder der regjeringen jobber med f.eks. – i dette tilfellet – en egen opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse.

Det er helt riktig at Høyres landsmøte vedtok en stor og omfattende – og etter min oppfatning veldig bra og ambisiøs – resolusjon om barn og unges psykiske helse. Men på dette området som på alle andre områder vil det også være sånn at selv om Høyre har vedtatt noe, er det ikke alltid det som umiddelbart blir regjeringens politikk. Det er noe som vi også vil jobbe med videre.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg registrerer at statsråden og regjeringens største og ledende parti har vedtatt politikk på området, men at det foreløpig mangler enten gjennomføringsevne eller gjennomføringsvilje. Resultatet er det samme.

Regjeringen har innført flere bemanningsnormer, bl.a. i skoler og barnehager. Men det er en vegring for å innføre bemanningsnormer i skolehelsetjenesten, på tross av at man ser at mange steder er det ikke på det nivået som det burde være. Da lurer jeg på: Hva er den prinsipielle forskjellen for regjeringen mellom bemanningsnormer på enkelte områder, som skole og barnehage, og bemanningsnormer i skolehelsetjenesten?

Statsråd Bent Høie []: Spørsmålet om bemanningsnormer i skolehelsetjenesten har blitt vurdert av Helsedirektoratet og er ikke anbefalt.

Så jobbes det selvfølgelig med ulike andre tiltak for å bedre dekningen i denne tjenesten. Det viktigste vi gjør der, er nettopp å sette kommunene i stand til å ansette flere i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene. Det har vi også i høyeste grad bidratt til. I løpet av disse fem årene har det vært en kraftig økning i antall årsverk i disse tjenestene. Vi snudde en negativ utvikling for barn og unges tilbud på dette området i kommunene til at vi nå ikke bare har tatt igjen etterslepet fra våre forgjengere, men har en kraftig styrking av tilbudet. Det er utrolig viktig, nettopp for å kunne sette inn innsatsen tidlig.

Men det forebyggende arbeidet er også viktig. Derfor er jeg glad for at jeg var den første helseministeren som la fram en folkehelsemelding der psykisk helse ble likestilt med fysisk helse.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg vil lede oppmerksomheten over på finansieringssystemet. For ikke veldig mange dager siden var komiteen på komitéreise til Akershus, og vi møtte Stillasbyggerne, et tiltak hvor BUP og barnevernstjenesten samarbeider. Alt arbeidet foregår ambulant og er helt avhengig av prosjektmidler, for finansieringssystemet legger ikke til rette for at Stillasbyggerne og deres ambulante drift kan drives innenfor vanlige budsjetter. Man er helt avhengig av å ha finansieringssystemer som legger til rette for at de gode fagfolkene kan gjøre jobben sin. Da lurer jeg på: Vil statsråden gjøre det mulig for slike tiltak som Stillasbyggerne å kunne inngå i vanlig drift, eller skal vi håpe på midler fra prosjekt til prosjekt framover?

Statsråd Bent Høie []: Nei, som jeg varslet i årets sykehustale, mener jeg at finansieringssystemet må endres slik at det er både steds- og teknologinøytralt, slik at det blir enda enklere, bl.a. for folk som jobber i spesialisthelsetjenesten, å jobbe ute, der innbyggerne våre er, nemlig i kommunene. Det er allerede gjort endringer på dette området som nettopp bidrar til det i dagens system, og jeg ser at en mange steder får til å jobbe ambulant, jobbe ute i tjenesten, uten at en sier at finansieringssystemet er til hinder for det. Men uansett mener jeg det er behov for å gjøre endringer i finansieringssystemet, for at det i enda større grad legger til rette for nye måter å jobbe på.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg er glad for at statsråden anerkjenner nettopp det fagfolkene peker på.

Det er en stund siden regjeringen annonserte at den skulle framlegge en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Hvis jeg ikke husker feil, kunne vi lese i Dagbladet at denne skulle komme på plass innen høsten 2018. Statsråden har selv henvist til opptrappingsplanen, at den nå kommer, og da lurer jeg på: Når er det vi kan forvente opptrappingsplanen?

Statsråd Bent Høie []: Den var varslet Stortinget før jul 2018. Så fikk Stortinget brev fra meg med informasjon om at den var utsatt til våren 2019, og det er fortsatt – hvis jeg ser ut av vinduet – våren 2019, så den kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Tellef Inge Mørland (A) []: Jeg tror vi tverrpolitisk må kunne være enige om at vi ikke har lykkes godt nok med å ta psykisk helse på alvor og gjøre tilstrekkelige grep for å sikre barn og unge, men også resten av befolkningen, den beste tilgjengelige hjelpen når man sliter med psykisk helse. Det å starte med barn og unge når det gjelder psykisk helse, er svært lurt, fordi vi ser at det er en av de største utfordringene mange barn og unge sliter med, men ikke minst også fordi både barn og ungdom vil kunne oppleve konsekvensene av både god hjelp og mangelfull hjelp i 50, 60 og 70 år framover, og det vil ha konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet hva vi da gjør og ikke gjør. Psykiske helseutfordringer bør generelt ha svært høy prioritet, men da særlig hos barn og unge.

Helseministeren og regjeringen har flagget veldig høyt den gylne regel, at man skal satse minst like mye på psykisk helse – sammen med rus – som på somatikken. De siste resultatene viser at psykisk helse har hatt en femdel av den veksten somatikken har hatt. Det er et tegn på at dette ikke har vært godt nok. Når da regjeringspartiene viser til at man innfører pakkeforløp for barn og unge og i barne- og ungdomspsykiatrien, er det for så vidt et bra tiltak, men det forutsetter at de pakkene har et innhold, at man har muligheten til å kjøpe de verktøyene som trengs for at et pakkeforløp skal bli vellykket. Når jeg har hatt både fagfolk og brukerrepresentanter på mitt kontor som forteller at de ikke har økonomien som følger med, verken til den samhandlingen man ønsker med kommunene, eller f.eks. til forløpskoordinatorer, er det ikke sikkert at det pakkeforløpet man har lagt opp til, er så mye å skryte av.

Dette er den femte saken vi behandler i dag fra helse- og omsorgskomiteen, og nok en gang kommer det mange fine ord fra flere av regjeringspartiene. Men så stemmer man likevel ned absolutt alt opposisjonen foreslår. Det kan neppe være å ta Stortinget eller opposisjonen på alvor. Det er ikke fordi man mener at det er feil tiltak for barn og unge, nei, det er nærmest et prinsipp at man skal avvise de forslagene som kommer. Et forslag om at helsesykepleiere skal kunne videreformidle eller henvise til BUP, det skal man stemme mot i dag, men så er man egentlig kanskje for det likevel. Jeg hadde skjønt at man ikke kunne ha stemt for det hvis det hadde hatt store budsjettmessige konsekvenser, men jeg klarer ikke å se annet enn at det er prinsippet som gjør at man stemmer imot.

Jeg ser også i dag at man fortsatt skal beholde innsatsstyrt finansiering i psykisk helsevesen og da på mange måter se psykisk syke med et kalkulatorblikk, hvilket jeg tror er dårlig både for den enkelte og for samfunnet. Jeg hadde håpet at særlig Kristelig Folkeparti hadde klart å sette et annet stempel i den regjeringen de nå har gått inn i.

Torill Eidsheim (H) []: Sjølv om flesteparten av dagens barn og unge har god psykisk helse, er det urovekkjande at fleire sjølve rapporterer om psykiske plager og lidingar. Vi veit ikkje heilt nøyaktig kor mykje av denne auken som kjem av meir openheit og mindre stigma forbunde med psykiske helseplager.

Over 60 pst. av kommunane i landet rapporterer om at psykiske helseplager blant barn og unge er deira største utfordring. Kommunane rundt om i Noreg tek det på største alvor, og dei etterspør gode verktøy for å kunne jobbe systematisk med å skape helsefremjande oppvekstmiljø for alle barn og unge. Det trengst meir kunnskap om psykisk helse blant barn og unge og deira familiar. Nettopp difor er dette eit prioritert område for denne regjeringa.

Som fleire representantar har peika på, er verdien av tidleg innsats og samarbeid om og med barn og unge om psykiske plager og lidingar svært stor, både for samfunnet og særleg for den enkelte det gjeld. Som sagt har regjeringa høg prioritet på arbeidet sitt med å styrkje tilbodet innan barne- og ungdomspsykiatrien og også skulehelsetenesta. Opptrappingsplanen for barn og unge si psykiske helse vil nettopp sjå nærare på desse problemstillingane som representantane her viser til.

Det som Senterpartiet og Arbeidarpartiet etterspør, er alt i gang. Dessutan tek forslaget frå opposisjonen heller ikkje høgde for at det er og bør vere kommunane sitt ansvar å samordne tenestene sine, og at det bør vere lagt til rette, slik at ein faktisk har moglegheit lokalt til å organisere dette tenesteapparatet aller best ut frå lokale forhold til det beste for kvar enkelt, pasient eller person.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.