Stortinget - Møte tirsdag den 9. april 2019 *

Dato: 09.04.2019
President: Eva Kristin Hansen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 8 [16:26:47]

Interpellasjon frå representanten Elise Bjørnebekk-Waagen til helseministeren: «Våren 2018 behandlet Stortinget representantforslag om tiltak for å sikre trygg fødselsomsorg, jf. Dokument 8:168 S (2017-2018). Ved behandlingen av saken ble det flertall for en rekke forslag for å styrke føde- og barseltilbudet i Norge. Et flertall i Stortinget stemte for å be regjeringen sikre en trygg og fremtidsrettet fødselsomsorg ved å sikre dagens fødeinstitusjoner. Det ble fattet vedtak om en styrket jordmortjeneste, implementering av Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen, liggetid og utreise fra føde-/barselavdeling. I Bergensavisen 6. mars kan vi lese om fødsler som blir avbrutt på grunn av lav bemanning, fødende kvinner som ligger alene, kvinner som ikke får smertestillende tidsnok, og ansatte som gråter på jobb. Hva har statsråden gjort for å sikre alle fødende kvinner en trygg fødselsomsorg»?

Talarar

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Fødsel er en stor begivenhet – et nytt liv, en ny begynnelse. De fleste av oss er så heldig at vi kan tenke tilbake på de avgjørende øyeblikkene med glede, men for noen gikk det ikke som det skulle – og helsetilbudet ble testet til sitt ytterste.

At alle barn og mødre får den beste oppfølgingen og de beste forutsetningene, burde være en selvfølge. Altfor ofte hører vi historier om kvinner og barn som ikke får den fødselshjelpen de har krav på. Kort liggetid, mangel på kommunikasjon mellom instanser, fødsel utenfor fødested, for lite bemanning – mye handler om ressurser. Vi som samfunn og fellesskap kan ikke være bekjent av at kvinner på det mest sårbare tidspunktet i livet ikke føler trygghet.

I Bergensavisen har vi gjentatte ganger kunnet lese om mangelfullt fødetilbud, om fødsler som blir avbrutt på grunn av lav bemanning, fødende kvinner som ligger alene, kvinner som ikke får smertestillende tidsnok, og ansatte som gråter på jobb. Historiene kommer fra hele landet, og bildene bekreftes av tilsyn og tilbakemeldinger fra fagmiljøer. Da kan ikke svaret være at vi er bedre enn mange andre land, at vi kvinner i Norge indirekte skal være takknemlige. Selv om vi har et godt fødetilbud her i landet sammenlignet med mange andre land, kan vi ikke frita politiske ledere deres ansvar for at nettopp alle skal føle denne tryggheten.

Det fødes om lag 60 000 barn i Norge hvert eneste år. Gjennom de siste årene har det skjedd store endringer i fødsels- og barselomsorgen – stramme budsjetter, kortere liggetid, færre barselsenger og reduksjon i barseloppfølgingen. Barseltiden på sykehuset er ikke noe hotellopphold. Det er en tid da kompetent personell skal fange opp sykdom og komplikasjoner hos mor og barn tidlig nok. For få folk på jobb får konsekvenser både for liten og for stor.

En viktig kvalitetsindikator for en trygg fødselsomsorg er én-til-én-omsorg fra jordmor til kvinner i aktiv fødsel. Når jordmor er til stede, kan komplikasjoner fanges opp, slik at det ytes riktig hjelp. Da sier det seg selv at når jordmor ikke er til stede, får det unødvendige, alvorlige utfall. Dessverre hører vi altfor ofte om at det skrives avvik, at for få folk på jobb gjør det umulig å følge kravet.

For tidlig utreise fra sykehus gjør at sårbare nyfødte barn reiser hjem til kommuner som ofte har et svært begrenset tilbud om oppfølging. Når barselkvinner og nyfødte blir på sykehuset lenge nok, kan helsepersonell fange opp komplikasjoner som gulsott, stort vekttap, infeksjoner hos den nyfødte eller blødning, infeksjoner og svangerskapsforgiftning hos mor. Kompetansen til de ansatte på fødeavdelingen er våre barns og vi kvinners viktigste trygghet.

Ansatte ved fødeavdelingen brenner for jobben sin. De yter sitt beste hver eneste dag for små og store pasienter. Men når man som jordmor eller barnepleier opplever aldri å strekke helt til, at oppgavene alltid er for mange, tærer det på. Sånn sliter vi ut de ansatte i fødselsomsorgen, dag for dag og vakt for vakt. Vi hører om flere steder der fødeavdelingene har kommet til det de kaller et «tipping point», hvor arbeidshverdagen er så krevende og de ansatte så travle at det går ut over trivsel og sikkerhet. Sånn kan vi ikke ha det. Her i Norge har vi god råd, og vi har råd nok til en god og trygg fødselsomsorg. Det handler om ressurser, og det handler om vilje til å prioritere.

Når finansieringen beregnes til landets fødeavdelinger, er det kalkulatoren til statsråden som er premissleverandør. I dag er det sånn at god bemanning må tas av rammebudsjettet, mens komplikasjoner gir økt utbetaling. Den logiske bristen i dette er at nettopp høy bemanning kan hindre komplikasjoner. I Arbeiderpartiet har vi tidligere fremmet forslag om rammefinansiering av fødselsomsorgen, sånn at kvalitet blir premiert, og at man sikrer en forsvarlig bemanning som et akuttilbud. Dessverre stemte regjeringspartiene imot. Jeg er redd for at fødselsomsorgen er i ferd med å bli en minimumstjeneste, at det er økonomien og ressursene som styrer hvilke tilbud som møter små og store pasienter.

Årlig føder rundt 450 kvinner ufrivillig utenfor sykehus, og tallet er stabilt høyt. Følgetjenesten, altså muligheten for å bli ledsaget av jordmor på vei til sykehuset, er avgjørende og en viktig trygghet for mange med lang reisevei, men stor vaktbelastning og dårlige lønnsforhold gjør det vanskelig å rekruttere. Mangel på jordmødre i distriktene gir også en belastning på annet helsepersonell. Legevakt og ambulansefolk forteller om dette. Når rekrutteringen svikter, kan det få konsekvenser for det tilbudet som møter mødre og barn.

Vi vet at det er et økende behov for helsepersonell i årene som kommer. I 2040 kan vi ha behov for dobbelt så mange helsearbeidere som i dag. Her og nå har vi en prekær jordmormangel, og i tillegg utdannes det for få helsesykepleiere til å ivareta barn og familier ute i kommunene. Barnepleiere er ofte en glemt gruppe i barselomsorgen – en yrkesgruppe som gjør en forskjell. Vi trenger hele bredden og mangfoldet av kompetanse. Vi vet at det er behov for en betydelig økning av utdanningskapasiteten. Fødsels- og barselomsorgen er tuftet på dem som jobber der, og de trenger flere kollegaer nå – og i framtiden.

Våren 2018 behandlet Stortinget en sak for å sikre en trygg fødselsomsorg. Ved behandlingen av saken fikk vi flertall for en rekke viktige forslag for å styrke fødsels- og barselomsorgen i landet. Det ble flertall for å sikre en trygg og framtidsrettet fødselsomsorg ved å sikre dagens fødeinstitusjoner, og at helseforetakene skal implementere Nasjonal faglig retningslinje for fødselsomsorgen. Det ble flertall for at utreise alltid skal tilpasses de nyfødte og mødrenes behov. Det ble flertall for å styrke jordmortjenestene, og at følgetjenesten skal kartlegges. Men situasjonsbeskrivelsene og de tilbakemeldingene vi får fra hele landet, viser at det haster. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hva har statsråden gjort i året som har gått etter at Stortinget fattet nettopp disse viktige vedtakene, for å sørge for at alle kvinner og nyfødte får en god fødsels- og barselomsorg?

Statsråd Bent Høie []: Fødsel av et barn er en av de største begivenhetene i et menneskes liv. Norsk fødselsomsorg er av høy kvalitet og har gode resultater. Folkehelseinstituttets brukerundersøkelser viser at kvinnene gjennomgående er mer fornøyd med fødsels- og barselomsorgen i 2017 sammenliknet med 2011.

Representanten Bjørnebekk-Waagen viser til at Stortinget våren 2018 behandlet et representantforslag, Dokument 8:168 S for 2017–2018, om å sikre trygg fødselsomsorg. Stortinget ba regjeringen sikre en trygg og framtidsrettet fødselsomsorg ved å sikre dagens fødeinstitusjoner.

Det var en betydelig reduksjon i antall fødeinstitusjoner i perioden 1970–1990. En viktig årsak var at fødsler i større grad ble flyttet fra egne fødehjem og fødestuer til sykehus. Delvis skyldtes dette økte krav til medisinsk beredskap, f.eks. for keisersnitt, og delvis skyldtes det de fødendes egne ønsker. Noen fødeavdelinger ble lagt ned fordi sykehus ble slått sammen, og noen fødeavdelinger ble lagt ned fordi fødselstallene var for lave. De siste ti årene har det vært en mindre reduksjon i antall fødesteder. Det pågår ingen aktiv sentralisering av fødeinstitusjoner i dag, men det vil kunne skje endringer som følge av f.eks. endringer i sykehusstrukturen, at sykehus slås sammen.

Regjeringen har slått fast at det skal være en desentralisert sykehusstruktur i Norge. Gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan fikk vi avklart sykehusstrukturen og akuttfunksjonene ved de fleste sykehus i de fleste delene av landet. Disse beslutningene ligger fast, og det foreligger ingen planer om nedleggelse av fødetilbud ved disse sykehusene. Med beslutninger om sykehusene på Helgeland, i Oslo og på Innlandet vil vi ha en sykehusstruktur som skal sørge for sykehus som gir trygge og gode fødetilbud uansett hvor en bor i landet.

Forsvarlig drift av fødeavdelinger er avhengig av flere faktorer. Helseforetakene må balansere hensyn til geografi, bosetting, transportmuligheter og gode fagmiljøer. Ved endringer i tjenestetilbudet må det sikres at fødeavdelingens behov for faglige støttefunksjoner er dekket. Rekruttering av fagpersoner er utfordrende i deler av landet, og på flere sykehus er antall pasienter for lite til å kunne gi tilbud av god nok kvalitet. Helseforetakene må derfor ta hensyn til flere pasientgrupper enn de fødende når man avgjør hvilke sykehus som skal ha fødeavdeling. I helseforetak der framtidig sykehusstruktur vurderes, vil fødetilbudet være avhengig av de beslutningene som tas i forbindelse med dette.

Jeg oppfatter ikke at samling av fødeavdelingene i Molde og Kristiansund er i strid med Stortingets anmodningsvedtak om å sikre en trygg og framtidsrettet fødselsomsorg ved å sikre dagens fødeinstitusjoner, og jeg viser til at vi omtalte dette i Nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg oppfatter også at det er det stortingsflertallet la til grunn for anmodningsvedtaket, noe jeg påpekte under Stortingets behandling av saken. For øvrig har jeg i foretaksmøte om oppfølging av Nasjonal helse- og sykehusplan understreket at eventuelle endringer av fødetilbudet ikke må svekke det samlede fødetilbudet.

Det har vært mye oppmerksomhet rundt liggetid etter fødsel. Jeg viser til St.meld. nr. 12 for 2008–2009, En gledelig begivenhet, som den rød-grønne regjeringen la fram i 2009. Her framgår det at medisinsk kunnskap og erfaring tilsier at det ikke er nødvendig med et langt sykehusopphold etter en normal fødsel. I 2017 var gjennomsnittlig liggetid etter fødsel 2,8 døgn, og liggetiden har vært stabil de siste fem årene. I Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen framgår det at sykehusoppholdets varighet skal tilpasses kvinnen og det nyfødte barnets behov. Jeg har overfor sykehusene vært tydelig på at ingen nyfødte barn, mødre og fedre skal tvinges hjem kort tid etter fødsel. Barnets behov og foreldrenes trygghet skal bestemme.

I oppdragsdokumentet for 2019 har jeg bedt helseregionene rapportere på hvordan Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen er implementert, og spesielt hvordan helseforetakene har fulgt opp anbefalingene om utreisevurdering. Jeg har også bedt helseregionene om å gjennomføre en kartlegging av hvordan følgetjenesten for fødende fungerer. Helseregionene rapporterer på de to oppdragene i årlig melding, som Helse- og omsorgsdepartementet mottar våren 2020.

Helsedirektoratet har i tildelingsbrev for 2019 fått i oppdrag å vurdere behovet for screening av gravide og barselkvinner for å avdekke depresjon. Direktoratet har også fått i oppdrag å vurdere finansieringen av tjenesten ytt av jordmor til gravide og barselkvinner i kommunen, og se den i sammenheng med dagens, og ønsket, utvikling og finansiering av tjenesten til samme målgruppe, ytt av andre yrkesgrupper som leger og sykepleiere. Alle oppdragene er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak.

Regjeringen er enig i at det er behov for flere jordmødre i kommunene, og derfor bygger vi opp jordmortjenesten. I 2018 gjeninnførte vi lovkravet om jordmorkompetanse i kommunene som Arbeiderpartiet fjernet da de satt i regjering. Gjennom flere år har vi styrket helsestasjonene og skolehelsetjenesten, inkludert jordmorkompetansen. I 2013–2019 er helsestasjonene og skolehelsetjenesten styrket med over 1,3 mrd. kr. I 2019 bevilges det 877,4 mill. kr i kommunerammen, og 430,4 mill. kr er øremerket tilskudd til tjenesten. I 2018 var 20 mill. kr av det øremerkede tilskuddet avsatt til jordmorkompetanse i kommunene. I 2019 er dette beløpet økt til 40 mill. kr. Fra 2013 til 2017 økte antall jordmorårsverk med 46,2 pst., ifølge tall fra SSB. Fordi fødselsraten de senere år har vært fallende, var det i samme periode en økning i jordmorårsverk per 10 000 fødte på 52 pst. Regjeringen har som mål å styrke jordmorkapasiteten enda mer.

Representanten Bjørnebekk-Waagen nevner utfordringene ved kvinneklinikken på Haukeland universitetssykehus og viser til utfordringer med bemanning og pasientsikkerhet. La meg understreke at helseforetakene har ansvar for forsvarlig drift og bemanning. I mars ba jeg Helse Vest om informasjon om situasjonen ved kvinneklinikken på Haukeland i forbindelse med et spørsmål til skriftlig besvarelse fra Stortinget. Helse Bergen opplyser at de tillitsvalgte for Norsk Sykepleierforbund, Den norske jordmorforening og vernetjenesten formidlet en bekymring om pasientsikkerhet og arbeidsmiljø ved fødeseksjonen ved kvinneklinikken i et brev til administrerende direktør i desember 2018. Avsenderne mente at arbeidssituasjonen var preget av for lite personell til å utføre oppgavene, og forslag til løsning var å styrke bemanningen med 16 jordmorårsverk.

Tilsvarende bekymring ble framsatt av tillitsvalgte ved kvinneklinikken i februar 2015. Fylkesmannen i Hordaland gjennomførte som følge av denne bekymringen tilsyn ved fødeseksjonen ved kvinneklinikken, som ble avsluttet 15. juni 2016. Konklusjonen etter tilsynet er at Fylkesmannen har kommet til at fødeklinikken «ikkje er driven med så høg risiko for svikt at det er i strid med krav til forsvarleg verksemd».

Helse Bergen opplyser at bemanningen ved fødeseksjonen ved kvinneklinikken ikke er vesentlig endret siden 2015 og 2016 sett opp mot antall fødsler, og at ledelsen mener bemanningen ikke er uforsvarlig. Administrerende direktør har likevel bedt om en ny gjennomgang av fødeseksjonen ved kvinneklinikken med særlig fokus på pasientsikkerhet, helse, miljø og sikkerhet. Gjennomgangen gir grunnlag for videre beslutninger og tiltak.

Jeg mener vi har en god og trygg fødselsomsorg, og jeg har fulgt opp Stortingets anmodningsvedtak gjennom oppdrag til de regionale helseforetakene og til Helsedirektoratet.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg registrerer at statsråden er fornøyd med situasjonen. Det er allikevel påfallende at jeg ikke har møtt en eneste fagorganisasjon og ikke sett et eneste avisinnlegg som sier seg enig med ham.

Press på fødeavdelingene legger mer ansvar ute i kommunene. Når kvinnene skrives tidligere ut fra fødeavdelingene, burde det stå et kompetent apparat klart for å ivareta mor og barn ute i kommunene. Dessverre er ikke det virkeligheten mange steder. Vi har skjøvet ansvaret ut i kommunene. I dag må 60 000 gravide og barselkvinner årlig dele på 424 kommunejordmødre. Få det regnestykket til å gå opp!

Det er viktig å styrke jordmortjenestene, men vi trenger også flere barnepleiere og helsesykepleiere. Retningslinjene for barselomsorgen anbefaler hjemmebesøk av jordmor rett etter utskrivingen fra barsel, for å gi tett oppfølging av både mor og barn. Men slik situasjonen er i dag, er verken nyfødte eller nybakte mødre sikret hjemmebesøk. Tall fra 2018 viser at kun to av ti får hjemmebesøk rett etter utskriving. Mange reiser hjem uten at ammingen har kommet i gang, eller før man vet at det har blitt et problem, og det er verdt å merke seg at ammefrekvensen går ned. Nybakte mødre og barn skrives ut fra fødeavdelingene, og når ikke fagpersoner får vært der til å vurdere helsebehovet til liten og stor, rekker en heller ikke å vurdere hvem som kanskje trenger litt ekstra støtte i foreldrerollen.

De ansatte på helsestasjonene rapporterer om en ekstra arbeidsbelastning ved at oppgaver skyves over fra sykehusene. Det at man f.eks. ikke har tid til å gjennomgå helt vanlig stell av små barn, bidrar til en helt unødvendig usikkerhet i en sårbar situasjon – ekstra arbeidsoppgaver, behov for tett oppfølging av kvinner og nyfødte ute i kommunene, uten nok tid og nok ansatte til å ta seg av alle på en god nok måte.

Kommunene må settes i stand til å prioritere helsestasjonene. Det må ansettes flere jordmødre, og regjeringen må ta sitt ansvar for at det utdannes nok helsesykepleiere og jordmødre til å dekke behovet. Statsråden har helt klart et ansvar også for den delen av barselomsorgen som skjer ute i kommunene, spesielt når ansvaret skyves over til kommunene på grunn av stramme sykehusbudsjetter.

Statsråd Bent Høie []: Hadde jeg vært fornøyd, hadde jeg ikke fortsatt å prioritere forbedring i dette tilbudet, men jeg erfornøyd med at vi har fått til en betydelig positiv utvikling. Når en spør kvinnene som føder – og det er Folkehelseinstituttet som har gjennomført den undersøkelsen – er de gjennomgående fornøyde, og de er mer fornøyde i 2017 enn det de var i 2011. Liggetiden går ikke vesentlig ned, den har vært stabil de siste fem årene. Det betyr at liggetiden har vært stabil samtidig som det har vært en kraftig økning i antall jordmødre i kommunene.

Da Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre var helseminister, måtte hver jordmor i kommunen følge opp 211 fødende kvinner. I 2017 måtte hver jordmor i kommunen følge opp 138 fødende kvinner. På grunn av den styrkingen som har vært av både frie og øremerkede midler til denne tjenesten i 2018, og nå i 2019, er det all grunn til å tro at disse tallene er ytterligere forbedret.

Det vi ser, er at tjenesten – tilbudet – år for år har blitt bedre under denne regjeringen, og at de som bruker tjenesten, kvinnene som føder, gjennomgående er blitt mer fornøyde. Det betyr ikke at vi skal hvile på laurbærene, at vi ikke skal fortsette med forbedringer, men det må være grunn til å trekke fram også det som faktisk er den positive utviklingen på dette området, og ikke bare fortsette å male med den brede, sorte penselen, som interpellanten gjør.

Sheida Sangtarash (SV) []: Jeg vil sitere Henrik Ibsen: «En skulle aldri ha sine beste bukser på, når en er ute og strider for frihet og sannhet.» Men i dag ser vi kvinner i Møre og Romsdal som har på seg bunad, altså det fineste de har, for å kjempe for det viktigste de har. De kjemper for en trygg fødselsomsorg og for å bevare sin lokale fødeavdeling i Kristiansund. Trygghet og opplevelsen av frihet henger nemlig sammen.

Her skulle jeg ønske at jeg fikk en estetisk kommentar fra Henrik Ibsen, men det kommer jeg aldri til å få, og det får jeg ikke gjort noe med. Men kjernen i denne saken er så alvorlig og har skapt så stor utrygghet at jeg mener at helseministeren absolutt bør kommentere det og gjøre noe med det. Det er fortsatt tid, men vi har ikke så lang tid. Helse Møre og Romsdal har bestemt at fødeavdelingen skal legges ned. Det betyr at de mange som i dag tar én ferje og så to ferjer, i tillegg må kjøre over fjellet for å komme seg til sitt nærmeste sykehus.

Da jeg var på besøk der i går, fikk jeg ros for å fokusere på denne saken, men jeg skulle virkelig ønske at det ikke var nødvendig å få meldinger som:

Tusen takk! Jeg skal føde mitt barn nr. to og er livredd for å føde på vei til sykehuset når vi skal over fjellet. Førstemann kom nemlig ganske kjapt.

Dette er rystende lesning. Denne utryggheten er reell. Dessuten er Møre og Romsdal det fylket i landet med flest tilfeller av fødsler utenfor institusjon, altså på vei til sykehus.

Statsråden burde heller fokusert på jordmorfølge og sikret stillinger som betaler mer enn 25 pst., altså inntekter som det går an å leve av. Da kunne man kanskje rekruttert. Det hadde vært en god start.

Mitt inntrykk er at fagmiljøet på sykehuset i Kristiansund opplever at de ikke blir satt pris på, at de blir fortalt at kvaliteten er for dårlig, basert på feilberegninger, feilvurderinger og manglende bruk av riktige kvalitetsindikatorer.

Denne nedleggelsen er i strid med stortingsvedtaket fra juni i fjor om å bevare fødeinstitusjoner. Statsråden kan etter min mening ikke påstå at han legger til rette for en trygg fødselsomsorg så lenge kvinner opplever at de må ut i gatene, kledd i det fineste de har, for å kjempe for det viktigste de har, altså liv, helse og opplevelsen av trygghet.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ei urovekkjande utvikling i fødsels- og barseltilbodet i Noreg når vi ser det over år, og når vi ser kva som vert planlagt for framtida.

Eg er uroleg fordi særleg barselomsorg held på å verta definert ut av det offentlege tenestetilbodet og i større og større grad er noko som kvinner skal måtta fiksa sjølve. Det er òg sterkare krav til at ein skal vera flinkare og føda fort, og koma seg fort ut av sjukehuset. Eg etterlyser respekten for fødekvinnene og for barselkvinnene og deira nyfødde barn. Eg meiner at effektiviseringskravet som er lagt på fødeinstitusjonane, har no gått altfor langt. Vi ser det i statistikken, f.eks. når det gjeld amming. Vi får òg kraftige tilbakemeldingar frå dei kvinnene som denne tenesta er til for.

I interpellasjonen vert det vist til Dokument 8:168 S for 2017–2018, som førte til vedtak i fjor om ei rekkje tiltak for å styrkja både føde- og barseltilbodet i Noreg – etter forslag frå både Senterpartiet og SV. Det er sant at det kom viktige vedtak med den innstillinga, bl.a. om å sikra dagens fødeinstitusjonar, å styrkja jordmortenesta og fleire andre vedtak.

I interpellasjonen vert det òg vist til situasjonen i Helse Bergen og dei bekymringsmeldingane som er komne nyleg. Det er eigentleg ikkje noko nytt. Det har vore fleire bekymringsmeldingar i Helse Bergen når det gjeld bemanning. Når statsråden les svaret frå Helse Bergen, må eg seia at eg har høyrt det før. Det er jo det som er problemet. Det er eit hav av forskjell på den verkelegheitsbeskrivinga som helseføretaka har, og det dei som jobbar i tenestene, kan fortelja oss. Eg har problem med å ha tillit til det som vert fortalt oss frå helseføretaket si side, når avstanden er så stor.

Planane om ny barneklinikk på Haukeland var grunnen til Dokument 8-forslaget, for ein planla at ein ganske stor del av kvinnene – det var vel 40 pst. – skulle ut mellom 6 og 24 timar etter fødsel. Det betyr i praksis at ein ikkje lenger skal byggja og ha tilbod om barselrom for normalfødande.

Det var òg eit vedtak om å implementera Nasjonal fagleg retningslinje. Eg har mange gonger tidlegare etterlyst korleis det går med det viktige kravet om at alle fødande skal ha ei jordmor hos seg i den aktive fasen av fødselen. Eg har forstått at det no skal rapporterast på det, men eg har òg forstått at statsråden har inga oversikt over dette viktige kvalitetskravet, og eg er sikker på at det vert brote kvar einaste dag ute på fødeinstitusjonane, utan at det får nokon som helst konsekvensar, dessverre.

Liggjetida vert altså pressa. Vi veit at avstandane vert bagatelliserte, som i Møre og Romsdal. Vi veit at følgjetenesta fungerer veldig dårleg mange plassar, og vi veit at det er problem med god oppfølging når det gjeld amming, som vi var inne på i ein tidlegare debatt her i dag.

Dei nasjonale faglege retningslinjene er gode, men vi har inga forsikring om at dei faktisk vert følgde. Er tidleg utskriving eit eige ønske frå kvinnene, eller føler dei seg pressa? Eller føler dei at ein må reisa heim fordi forholda ikkje er gode nok og ein uansett ikkje får den hjelpa ein treng på fødeavdelinga?

Situasjonen i Møre og Romsdal er spesiell. Eg er heilt ueinig med statsråden når han seier at vedtaket om nedlegging av fødeavdelinga i Kristiansund er i tråd med stortingsvedtaket. Det er det absolutt ikkje. Det er allereie ein stor risiko på Nordmøre for å føda under transport, og den risikoen vert no enda større. Det er ei uakseptabel utvikling som regjeringa og Stortinget må stoppa.

Eigil Knutsen (A) []: Vi som bor i Bergen, er stolte av byen vår – stolte av menneskene, husene, kulturen og historien. Vi er stort sett også stolte av sykehuset vårt, men de siste årene har det vært mye uro knyttet til kvinneklinikken, stedet hvor 5 000 nye borgere kommer til verden hvert år.

Tidligere i år sendte Sykepleierforbundet og Jordmorforeningen nok et varsel til Arbeidstilsynet og fylkeslegen om alarmerende forhold ved kvinneklinikken. De tillitsvalgte har i lang tid vært bekymret for bemanningen og hevder at fødsler er blitt avbrutt fordi det er for få på jobb. Kvinner får ikke smertestillende tidsnok, fødende ligger mye alene, ammehjelp blir utsatt eller uteblir.

Bemanningen går i bølgedaler. I 2015 kom det ti ekstra årsverk til fødeseksjonen etter en periode med mange avvik. Året etter ble 13 av de 15 årsverkene kuttet for å få budsjettet til å gå i hop. Tidligere i år økte bemanningen igjen med 4,5 årsverk.

De tillitsvalgte viser til at det er 1 500 hull i nåværende årsturnus. I fjor var det 1 500 avviksmeldinger. Nå er varselet fra de tillitsvalgte til behandling hos fylkeslegen.

De som jobber i helsetjenesten, går til arbeid hver eneste dag med ett mål: å skape trygghet og faglighet i behandlingen. For litt over et år siden var jeg selv vitne til at omsorgsfulle og svært kompetente helsearbeidere på kvinneklinikken i Bergen sørget for at min sønn kom til verden på en trygg måte. Han kom nesten seks uker for tidlig, og både han og moren var avhengig av litt ekstra omsorg.

Vi var heldige. Vi var der på et tidspunkt med få fødende og relativt god bemanning. Men en skal ikke være der lenge før en ser hvilket enormt arbeidspress de ansatte er under, eller hvordan de sliter med gammelt utstyr og et bygg som nærmer seg 100 år.

I 2023 skal kvinneklinikken i Bergen erstattes med et nytt og moderne bygg. Det er fire år til. Innen den tid skal det fødes 20 000 flere barn i det gamle bygget. Statsråden må sørge for at disse 20 000 fødslene blir gjennomført med god bemanning, ro blant de ansatte og en barselomsorg som gir både barn og foreldre den tryggheten de trenger.

Statsministeren oppfordrer oss til å få flere barn. Arbeiderpartiet deler det ønsket. Vårt første bud er å sikre trygghet – trygghet for at fødende kvinner møter en føde- og barselomsorg som gir den best mulige starten på et nytt liv.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Jeg registrerer at statsråden under store deler av interpellasjonsdebatten har hatt kanskje et eget partimøte på første rad med sin partifelle. La oss bare håpe at han har lagt gode planer for hvordan han skal styrke føde- og barseltilbudet for alle oss damer og for nyfødte.

Men jeg er bekymret, og jeg er ikke mindre bekymret etter denne debatten, for selv om Bent Høie har vært statsråd siden 2013, viser han til den tidligere regjeringen i stedet for å ta ansvaret selv. Vi vet at fødeavdelingene er under press, og at det ute i kommunene er et varierende tilbud. Helseatlaset er tydelig: Hvor en bor, avgjør hva en møter av tilbud der ute. Og det er fortsatt slik at systemene ikke snakker godt nok sammen.

Når en er skrevet ut fra fødeavdelingen, kommer det ikke en automatisk elektronisk melding til helsestasjonene. Det er et farlig gap mellom tilbudet som gis i sykehuset, og tilbudet som gis ute i kommunene. I dag er det slik at det er kun to av ti som får hjemmebesøk rett etter utskrivning. Hvor en bor, hvilket postnummer en har, avgjør hvilke muligheter en får, og hvilke tilbud som møter en ute i kommunene.

Statsråden refererte til at kvinnene var fornøyde, at vi syntes tilbudet var godt nok, ifølge undersøkelser. Jeg vet ikke om det er den samme undersøkelsen, fra FHI, som jeg sitter på, men den viser også at ved landets store sykehus scores det dårligere på opplevd tilfredshet – kvinnene savner tilgjengelige jordmødre, og de mener det ikke er tilstrekkelig informasjon og veiledning. Slik kan vi ikke ha det. Vi må styrke vår felles helsetjeneste, og den opplevelsen som kvinnene sitter igjen med, skulle vi vært foruten.

Arbeiderpartiet har i sitt alternative statsbudsjett lagt inn 1,6 mrd. kr mer enn regjeringen til sykehus. Det hadde monnet for fødselsomsorgen. I tillegg har vi styrket kommunene med 2,7 mrd. kr mer. Vi har råd til en trygg og god fødselsomsorg her i Norge.

Statsråd Bent Høie []: Først til representanten Toppe, som påsto at jeg leste opp svaret fra Helse Bergen. Det er ikke korrekt. Det jeg leste opp, var resultatet av undersøkelsen gjennomført av Fylkesmannen i Hordaland etter den forrige bekymringsmeldingen fra de tillitsvalgte. Det var den jeg leste opp; det var ikke fra ledelsen i Helse Bergen.

Så tok også representanten Toppe opp at vi ikke har oversikt over hvor mange som ikke får den oppfølgingen som de skal ha under aktiv fødsel. Det er riktig at jeg har bedt om en slik oversikt og også fått tilbakemelding, men den tilbakemeldingen viser at dette dokumenteres ulikt mellom sykehus, selv om det tilbakemeldingene viser, er at det er mellom 0 og 25 pst. som ikke får den oppfølgingen en skal ha i tråd med retningslinjene. Men for å få dette sammenlignbart mellom sykehus har vi bedt helseregionene om å rapportere mer på enhetlige måter. Da får vi også bedre oversikt på dette området.

Så til interpellanten: Det er helt riktig at jeg også underveis i debatten har hatt samtaler med min partikollega, men på tross av at jeg er mann, klarer jeg å gjøre to ting samtidig – både å snakke og å høre etter – kanskje i motsetning til representanten, for det virker ikke som om representanten får med seg det som var mitt budskap, verken i hovedinnlegget eller i første svar til interpellanten. Interpellanten Bjørnebekk-Waagen prøver å skape et inntrykk av at jeg fra talerstolen sier at jeg er 100 pst. fornøyd med alt, og at det kun er Arbeiderpartiet og representanten som ser utfordringene i dagens fødselsomsorg. Så jeg vil be representanten kanskje høre på debatten i reprise, slik at hun får med seg de utfordringene som jeg beskrev i mitt hovedinnlegg og i mitt svarinnlegg. Jeg mener det er behov for forbedringer, men det kan allikevel ikke være slik at en bare kan stå på Stortingets talerstol og prøve å skape et inntrykk av at dette er en tjeneste som har blitt dårligere år for år under denne regjeringen, når både brukernes tilbakemeldinger og de faktiske tallene viser det motsatte. Det er en utvikling vi er inne i som er positiv – tilbudet er blitt bedre, brukerne er blitt mer fornøyde, jordmordekningen er bedre, oppfølgingen er bedre. Så det har blitt bedre, men jeg gjentar igjen: Jeg er ikke fornøyd, det er ikke godt nok, det skal bli bedre, og det er igjen årsaken til at dette er så tydelig prioritert i statsbudsjettet for 2019.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 8 avslutta.