Stortinget - Møte torsdag den 9. mai 2019

Dato: 09.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 256 S (2018–2019), jf. Dokument 8:72 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 3 [11:20:00]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Sheida Sangtarash, Mona Fagerås, Freddy André Øvstegård, Kari Elisabeth Kaski og Olivia Corso Salles om å sikre hjelp og beskyttelse til barnebruder som varsler om overgrep, slik at de ikke mister oppholdstillatelse og rettigheter (Innst. 256 S (2018–2019), jf. Dokument 8:72 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Før taletiden begynner, president, vil jeg si at vi har anmodet om 5 minutters taletid. Er det endret i presidentskapet?

Presidenten: Det er det ikke.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Vi bestemte 5 minutter.

Presidenten: – Komiteen ser ut til å være samstemt om 5 minutter. Da sier vi at 5 minutters taletid er vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (ordfører for saken): Saken gjelder barnebruder i Norge og hvordan vi følger disse opp.

Problemstillingen med barnebruder ble for alvor satt på dagsordenen høsten 2015, da det kom over 30 000 asylsøkere til Norge. Fra januar 2015 til februar 2016 kartla Utlendingsdirektoratet 61 asylsøkere under 18 år som var gift eller forlovet med en person i Norge – hovedsakelig jenter. Ti av jentene var under 16 år. Regjeringen så derfor et behov for å opprette en tverretatlig arbeidsgruppe mellom UDI, Politiets utlendingsenhet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for å få på plass retningslinjer og samarbeidsrutiner mellom disse, asylmottak og lokal barnevernstjeneste.

Det er etablert rutiner for tidlig å identifisere og håndtere barneekteskap blant asylsøkere. Bufdir har også utarbeidet en digital veileder for barnevernstjenesten. Barneekteskap gjør seg også gjeldende i familieinnvandringssaker der UDI blir kjent med at oppholdstillatelse baserer seg på falsk identitetsdokumentasjon og derved ikke skulle gitt grunnlag for familieinnvandring.

Regjeringen la for to år siden frem handlingsplanen «Retten til å bestemme over eget liv – Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse». Flere av tiltakene er relevante for personer som er tvangsgiftet som barn.

Det er dessverre umulig for Norge å forhindre inngåelse av ekteskap som skjer i utlandet. Våre holdninger er det imidlertid viktig å formidle, sammen med andre land.

På en reise til Etiopia for en del år tilbake ble jeg fortalt at de der nylig hadde innført et forbud mot barneekteskap, noe politikerne var stolte over å ha fått på plass. De innrømmet at det ikke ville få noen konsekvenser om foreldrene ga blaffen i den nye loven, men de mente samtidig at det var et viktig signal, og at det tar tid å endre holdninger. Vi må derfor aldri slutte å fremme vårt syn på barnebruder.

Å finne barnebrudene vil stort sett kreve at de selv ønsker å stå frem. Flere instanser har ansvar for å gi hjelp og støtte, i tillegg til hjelpetelefoner, krisesentre og minoritetsrådgivere.

Ekteskap som er gyldig inngått i utlandet, vil i utgangspunktet bli anerkjent i Norge, men et ekteskap anerkjennes ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden. Barne- og familiedepartementet utreder nå gjeldende rett om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet – inkludert mindreårige – med tanke på en eventuell endring av regelverket.

Utlendinger som søker opphold i Norge, skal dokumentere sin identitet eller medvirke til å klarlegge denne, og det er avgjørende at slike saker oppdages i forbindelse med identifiseringsarbeidet.

Dagens lovverk kan gi personer utsatt for barneekteskap oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. SV ønsker at terskelen for å få unntak fra dokumentasjonskravet skal settes lavt. Men vi vet at verden er full av kyniske mennesker som til enhver tid finner de smutthullene som finnes. Vi må forsikre oss om at vi ikke stiller oss slik at det inviteres til økt bruk av barneekteskap for å få oppholdstillatelse og familieinnvandring i Norge.

Norske myndigheter har unntaksregler i utlendingsloven og forskriften. Det er mulig å innvilge midlertidig oppholdstillatelse med begrensninger. SV mener imidlertid at slik tillatelse innebærer at vedkommende ikke kan bosettes, samt at man ikke blir omfattet av introduksjonsprogrammet. Dette henger dårlig sammen med at SV også skriver at kvinnene dette forslaget er ment å ivareta, har varslet om feil alder flere år etter at de har fått permanent opphold eller norsk statsborgerskap. De er altså ferdig med introduksjonsprogrammet og bosatt.

UDI skal som hovedregel tilbakekalle en oppholdstillatelse om den er gitt ut fra uriktig identitet eller på galt grunnlag. Man vurderer da utlendingens tilknytning til Norge, oppholdstid, helsemessige forhold og hensynet til barnets beste. Det er åpning for at UDI etter en konkret vurdering kan legge avgjørende vekt på de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i en barneekteskapssak.

UDI kan også vurdere om søkere som har vært utsatt for barneekteskap, kan få permanent oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 11-4.

Røde Kors peker på det samme handlingsrommet som daværende justis- og innvandringsminister viste til i sitt svarbrev til komiteen. Regjeringspartiene ber likevel om at regelverket og praksisen rundt barnebruder får en gjennomgang. De ber også om en vurdering av hvordan man kan sikre at den som har brutt loven ved å gifte seg med et barn, blir straffeforfulgt.

Masud Gharahkhani (A) []: La meg først takke representanten Karin Andersen og andre fra SV for at de har satt dette på dagsordenen. Det er en viktig og nødvendig sak. Her snakker vi om de mest sårbare, vi snakker om barnebruder, om barneekteskap, om mennesker som har blitt tvunget til å gifte seg. Vi har også hørt historiene om overgrep, om vold i nære relasjoner – om de aller mest sårbare.

Vi i Arbeiderpartiet mener at rutinene og retningslinjene i dag ikke er gode nok. Derfor er det bra at dette kommer på dagsordenen. Vi mener at det må ses på hvordan man skal avdekke dette i en tidlig fase. Det er nødvendig når noen velger å utnytte mennesker på denne måten. Vi mener også at dersom det har kommet mennesker til Norge gjennom barneekteskap, som barnebruder, som ønsker å bryte ut, skal de ikke være redde – de skal ikke være redde for at de må fortsette å leve i et helvete fordi de er redde for å bli kastet ut av landet. Derfor er det også nødvendig å gå igjennom rutinene, slik at folk kan bryte ut av et slikt ekteskap og si tydelig ifra.

Vi mener at dette må gjøres på en klok og riktig måte. Vårt og Senterpartiets forslag handler nettopp om å gå igjennom retningslinjer og rutiner, om at vi har tydelige signaler fra denne salen og ønsker disse endringene, men at man gjør det med tillit til utlendingsmyndighetene – at det er det som er målet.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslag? – Det vil representanten. Representanten Masud Gharahkhani har da tatt opp det forslaget han refererte til i sitt innlegg.

Selv om presidenten kan forstå beskrivelsen, ville hun nok anbefale å bruke et annet uttrykk i vårt parlament enn ordet «helvete».

Olemic Thommessen (H) []: Barn som er giftet bort av foreldre eller slektninger – barnebruder, som vi også kaller dem i denne saken – har vel det mest krevende utgangspunkt man kan tenke seg i livet. Deres nærmeste relasjon er bestemt av andre. Satt inn i denne sakens sammenheng har de fleste av dem reelt sett liten innflytelse over de formelle forhold som identifiserer dem som personer ved innreise til Norge, det være seg ekteskapet i seg selv eller de opplysninger som blir gitt ved innvandring til vårt land.

Med dette som utgangspunkt har de fleste – for ikke å si alle – gode argumenter med seg i møte med regelverk og myndigheter, også i de tilfeller der det blir reist spørsmål om grunnlaget for oppholdstillatelse.

De problemstillingene som reises av forslagsstillerne, er i hvilken grad denne gruppen blir ivaretatt i møte med norske innvandringsmyndigheter og hjelpeapparatet, om vi trenger egne hjemler, eller om hvert enkelt tilfelle skal vurderes opp mot dagens regelverk.

Vår vurdering er at dagens regelverk gir skjønnsmessig rom for å ivareta rettssikkerheten også for dem som har barneekteskap som utgangspunkt. Jeg viser her til innlegget til saksordføreren, representanten Kari Kjønaas Kjos, som på en god måte redegjør for mange av enkelthetene i dette. Jeg slutter meg til hennes vurderinger.

Det å innføre egne hjemler for spesielle grupper vil jo være å bryte med lovverkets system, så å si, og – tror jeg – virke forstyrrende for den myndighetsutøvelsen, det skjønnsmessige rom, som loven gir. Det er i dag etablert praksis der de hensyn som gjør seg gjeldende for barnebruder, vektlegges, det være seg hos UDI, Politiets utlendingsenhet eller Bufdir. I gitte situasjoner har også instanser som Nav, barnevernet eller helsemyndighetene beredskap til hjelp, sammen med frivillige organisasjoner som Røde Kors eller Redd Barna.

Likevel er det grunn til å understreke at barnebrudene har en særlig vanskelig livssituasjon fordi et brudd i ekteskapet også ofte vil være et brudd med familie og ikke sjelden utfordre den kulturen venner og bekjente har med seg. I denne sammenheng er det grunn til å trekke frem regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Flere av de konkrete tiltakene som er beskrevet der, er også relevante for personer som er tvangsgiftet bort som barn.

Spørsmålet er om dette totalt sett er tilstrekkelig. Vi snakker om en særlig sårbar gruppe, som vel bør vies særlig oppmerksomhet. I det perspektiv er denne diskusjonen viktig. I Granavolden-plattformen er regjeringspartiene enige om at regelverk og praksis knyttet til bekjempelse av flerkoneri og tvangsekteskap skal gjennomgås for å styrke kampen mot dette. Det er også naturlig at dette arbeidet tar opp i seg barnebrudenes situasjon, med sikte på å sikre at disse ivaretas på en anstendig måte.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Heidi Greni (Sp) []: Først vil jeg berømme forslagsstillerne for å sette søkelyset på dette viktige problemet. Dette er en alvorlig sak. At mennesker blir giftet bort som barn, er dessverre ikke uvanlig i en del områder i verden, og vi ser stadig flere av disse tilfellene i Norge blant familier som er kommet til Norge.

Barneekteskap har for de fleste betydd at deres aller nærmeste familie, foreldre eller andre, har giftet dem bort mot egen vilje. Det vanskeliggjør retur til familien og kan innebære en risiko for æresrelatert vold dersom man bryter ut av ekteskapet. På den bakgrunn mener jeg at vi som samfunn må ha et ekstra ansvar for å ivareta barn som har vært utsatt for barneekteskap, og sørge for at de tør å stå fram.

Hvordan man best kan ivareta dette i saksbehandlingen av de enkelte saker, er ikke gitt. Jeg deler langt på vei statsrådens vurdering av at lovverket ikke bør gjøres for komplisert ved å detaljregulere alle mulige tilfeller av utlendingssaker. Dersom det løses best gjennom utarbeidelse av interne retningslinjer og rundskriv i UDI, kan dette potensielt være en like hensiktsmessig oppfølging av disse sakene.

Senterpartiet har derfor, sammen med Arbeiderpartiet, foreslått en bred utredning som kan gi oss mer informasjon om problematikken, om hvordan det norske samfunnet kan bli bedre på forebygging og identifisering av tilfeller av barneekteskap. Vi har bedt om at det skal foretas en helhetlig vurdering av hvordan menneskene det gjelder, skal ivaretas av offentlige myndigheter, særlig når det gjelder oppfølging av utlendingsmyndighetene. Vi har bedt om at behovet for lov- eller forskriftsendring også må vurderes. På bakgrunn av innspill om utfordringer knyttet til dokumentasjonskrav, identitetspapirer og oppholdsgrunnlag, er dette spørsmål som bør adresseres.

Det ligger i sakens kjerne at det er vanskelig å få kartlagt omfanget av barneekteskap. Det opplyses feil alder nettopp for å unngå at det skal avsløres at det er snakk om et tilfelle av barneekteskap. Det er likevel viktig å belyse problematikken. Vi må bli flinkere til å avdekke disse sakene, både de som kommer til Norge som flyktninger eller asylsøkere, og de tilfellene hvor det er snakk om å hente en barnebrud fra utlandet for å gifte seg med noen som allerede er bosatt her.

Dette er tilfeller hvor vi ikke har veldig mye erfaring å vise til, fordi antallet kjente saker er ganske lavt. Vi må derfor sikre at vi får bedre kunnskap og best mulig løsninger for å ivareta dem det gjelder. Jeg tror det er mer å lære, og derfor er det rett å be om en utredning om temaet.

Det vises til at det er rom for å utøve skjønn og forholdsmessighet i regelverket i dag. Det er nødvendig i et regelverk som skal behandle slike kompliserte enkeltsaker. Likevel er det viktig og riktig at man politisk viser at man ønsker å ivareta dem det gjelder, på en best mulig måte, og at det skal være trygt å stå fram for mennesker som er utsatt for barneekteskap.

Det er snakk om barn i en svært sårbar situasjon, som ikke personlig kan lastes for uriktige opplysninger som er oppgitt på deres vegne. Derfor mener vi de ikke må få tilbakekalt oppholdstillatelse eller statsborgerskap før den nye søknaden er behandlet. De bør heller ikke miste opptjent botid når de søker opphold på selvstendig grunnlag. Det skal ikke straffe seg å varsle om dette. Slik tror jeg også at vi kan få ned mørketallene og sikre at færre skal oppleve å bli tvangsgiftet eller bli værende i slike ekteskap i Norge.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Jeg har blitt kontaktet av Røde Kors og møtt noen av de kvinnene som har opplevd å bli tvangsgiftet som barn, som har vært utsatt for en grov kriminell handling som barn, og som på grunn av det risikerer å miste den siste lille tryggheten de har i livet sitt, nemlig oppholdstillatelse i Norge.

Da jeg fremmet denne saken, var jeg helt sikker på at den skulle bli enstemmig. Jeg var helt sikker på at det ikke var ett annet parti i Stortinget som ville sitte og se på at dette skulle være slik. Jeg er derfor rimelig fortvilet. Jeg er også litt fortvilet når det å beskrive hva disse barna har vært utsatt for, nemlig systematiske voldtekter gjennom barndommen og det å bli påført feil identitet, ikke engang tillates å omtales som «et helvete». Det er det, og jeg gjentar det. Det er det, og det må vi stoppe.

Det har kommet noen nye regler som jeg håper vil virke for de nye sakene – det er bra. De sakene dette forslaget handler om, gjelder dem som har kommet hit før. Der sier Røde Kors og advokatene som disse jentene har hatt, at regelverket ikke gir dem nødvendig trygghet. Da må jeg spørre mine medrepresentanter: Mener dere det er rimelig at noen som har blitt tvangsgiftet som barn og systematisk utsatt for overgrep og sosial kontroll, skal miste sine rettigheter og sin trygghet for å få være i Norge? Mener dere virkelig at det skal være en mulighet i disse sakene?

Jeg hører at saksordføreren sier at dette kan invitere til barneekteskap. Må vi ikke beskytte dem som har vært utsatt for dette, hvis de kommer hit og våre rutiner ikke har vært gode nok til å avsløre det når de kommer? Skal vi da slå hånda av disse menneskene og risikere at de må returneres? Jeg er ganske opprørt over denne saken.

Dette er barn som har vært utsatt for grov kriminalitet, og som må bære ansvaret for det fordi man bruker reglene knyttet til identitet og feil identitet, som om de hadde vært voksne. Ja, det er bra med regler som er mest mulig generelle og praktikable, men det finnes noen ekstremsituasjoner i verden, og dette er én av dem. Dette er ekstremsituasjoner hvor vi må være helt sikre på at regelverket sikrer dem som har vært utsatt for det – for dette er forferdelig.

Jeg er også forundret over at Arbeiderpartiet ikke vil være med på de forslagene som vi fremmer i dag, for man overlater det å gå igjennom og tolke reglene til en regjering som har representanter her i dag som sier at det vil man ikke gjøre, fordi dette kan bidra til at man da kan lokke noen til å inngå tvangsekteskap og komme hit. Uansett vil det vel ikke være de barnas feil at de har vært utsatt for dette.

Det er også viktig å huske på at få av dem som har vært utsatt for dette, har turt å bryte ut. Foreløpig har vel Røde Kors registrert fire. Men mørketallene er nok der, sjøl om det ikke er et stort antall. Dette er jenter som jeg har møtt, og de har ventet i flere år før de har turt å bryte ut. De har sagt fra, og da har de risikert alt: represalier fra familie, fra tidligere ektefelle og fra myndighetene, gjennom tap av rettigheter. Og ikke én av de mennene som har vært med på dette, både tvangsekteskapene og voldtektene, som jeg kaller det – for det har det jo selvfølgelig vært i disse ekteskapene – har blitt tiltalt. Det sier litt om manglene ved måten vi klarer å håndtere disse sakene på, slik at man kunne få både stoppet barneekteskapene og hjulpet dem som har vært utsatt for denne alvorlige kriminaliteten.

Å bevise identitet mange år etter at noen andre har forfalsket din identitet, og når man på det tidspunktet var barn og var i et annet land – jeg klarer ikke å forestille meg hvordan noen kan tro at det lar seg gjøre.

Jeg ber innstendig én gang til: Vær så snill å stemme for forslagene fra SV, som jeg herved tar opp, i denne saken, for de er helt livsnødvendige.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Torhild Bransdal (KrF) []: I Norge er det straffbart å gifte seg med personer som er under 16 år. I de siste årene har det kommet for dagen en rekke tilfeller av såkalte barnebruder på grunn av innvandring fra, og større samhandling med, land og kulturer der dette er vanligere og til dels akseptert. Vi er glad for at Granavolden-plattformen er tydelig på at tvangsekteskap og flerkoneri skal bekjempes. Det er naturlig og riktig at regelverk og praksis knyttet til ekteskap med mindreårig blir belyst på en tilsvarende måte, og at hensynet til den svakeste part blir ivaretatt på en god måte.

Vi gir honnør til forslagsstillerne som setter saken på Stortingets dagsorden. Da kan det virke som et paradoks at vi like fullt stemmer imot representantforslaget, men i det ligger den klare forventning om at regjeringen følger opp dette problemkomplekset på en meget tilfredsstillende måte.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Representantforslaget gjelder barneekteskap i familieinnvandringssaker hvor utlendingsmyndighetene etter at oppholdstillatelse er gitt, blir kjent med forhold som tilsier at ekteskapet aldri skulle vært anerkjent eller gitt grunnlag for familiegjenforening. UDI har opplyst at de er kjent med fire slike saker i 2018. Dette er et lavt tall, men de kan ikke se bort fra at det er mørketall her.

Barneekteskap er ikke ukjent, men det kom for alvor på dagsordenen etter asylkrisen i 2015. Det året kartla UDI 61 asylsøkere under 18 år som var gift eller forlovet med en person i Norge. De aller fleste av disse var altså mindreårige jenter.

Regjeringen tok derfor initiativ til å få på plass retningslinjer og samarbeidsrutiner for tidlig å identifisere og håndtere barneekteskap blant asylsøkerne, slik at disse sakene nå blir håndtert på en god måte. I de sakene det her er snakk om, altså personer utsatt for barneekteskap som kommer til Norge gjennom familieinnvandring, er det et spørsmål om gjeldende regelverk er tilstrekkelig, eller om det er behov for mer detaljerte regler. På et generelt grunnlag mener jeg det er uheldig å lage særbestemmelser for ethvert tenkelig tilfelle eller å innføre særlige krav for én bestemt gruppe. Dagens regelverk åpner for at myndighetene kan utøve skjønn, slik at de særlige hensynene som gjør seg gjeldende i barneekteskapssaker, kan vurderes og vektlegges konkret.

Problemet med å dokumentere identitet trekkes fram som en særlig utfordring for personer som har vært utsatt for barneekteskap. Utlendingsloven er klar på at alle som søker opphold i Norge, skal dokumentere sin identitet eller medvirke til å kartlegge den når det er mulig. Det er viktig for norske myndigheter å vite hvem som får oppholdstillatelse her. En generelt lavere terskel for identitetsvurdering i saker om barneekteskap er ikke å anbefale, det vil gjøre regelverket fragmentert, uoversiktlig og lite brukervennlig. I tillegg kan det øke faren for misbruk. Dessuten vil omstendighetene og bakgrunnen til disse søkerne være ulike, og den enkeltes muligheter til å sannsynliggjøre egen identitet vil variere.

Ved vurderingen av hvorvidt det er mulig å framlegge tilstrekkelig dokumentasjon på identitet, vil utlendingsmyndighetene bl.a. kunne ta hensyn til den situasjonen søkeren er i. Gjeldende regelverk åpner også for at personer som har vært utsatt for barneekteskap, kan få oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. De kan få asyl eller opphold på grunnlag av sterkt menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.

For å sikre at eventuelle beskyttelsesbehov blir vurdert, vil jeg be UDI informere om at disse kan søke asyl dersom UDI mener at vilkårene for beskyttelse kan være oppfylt. Reglene åpner også for at oppholdstillatelse ikke nødvendigvis må kalles tilbake, slik at opptjent botid faller bort, selv om det er framlagt uriktig dokumentasjon på identitet. Utlendingsmyndighetene skal alltid vurdere om tilbakekalling vil være et forholdsmessig tiltak. Da vurderes det bl.a. om tilbakekalling vil være rimelig sett hen til utlendingens tilknytning til Norge, oppholdstid, helsemessige forhold – og eventuelle hensyn til barnets beste. Det er med andre ord åpning for å legge avgjørende vekt på de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i en barneekteskapssak.

Jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen behandler slike saker som representantforslaget belyser, på en best mulig måte og i tråd med gjeldende regelverk. Jeg vil likevel følge med på praksisen framover og er ikke fremmed for å se nærmere på regelverket med sikte på å forhindre at reglene undergraves gjennom utnyttelse av barn.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: Arbeiderpartiet har, sammen med Senterpartiet, foreslått at vi skal kartlegge omfanget av barneekteskap. Det gjelder hvordan vi skal forebygge, og at man skal se gjennom regelverk og rutiner i utlendingsloven for å ivareta denne sårbare gruppen, men da gjennom et tillitssamarbeid med utlendingsmyndighetene. Dette sier regjeringspartiene nei til. Regjeringspartiene viser til Granavolden-plattformen, at de nå også vil ha en gjennomgang av rutiner og regelverk i utlendingsloven når det gjelder barnebruder. Da må jeg stille spørsmål til statsråden: Når vil han levere på dette?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Nå er Granavolden-plattformen fra januar, men vi følger med på dette området nå. Jeg har nettopp redegjort for Stortinget om at utlendingsmyndighetene har ganske stort skjønnsmessig rom til å ta hensyn til barna dette gjelder, og at man har mulighet til å ta hensyn til den situasjonen de står i – finne praktiske løsninger som jeg mener er gode nok til å kunne ivareta barnebrudenes trygghet. Jeg tror at før vi skal konkludere med at man skal gjøre en omfattende utredning, må vi heller se an hvordan praksisen blir i slike saker, og så må vi følge med på praksisen og se på om det er nødvendig å gjøre endringer.

Heidi Greni (Sp) []: Som statsråden sa i innlegget, er det ikke slik at oppholdstillatelsen må tilbakekalles selv om oppholdsgrunnlaget viser seg å være uriktig. Dette gjelder helt spesielle saker der det er barn som av andre har fått oppgitt feil fødselsdato, og som er i en veldig, veldig krevende situasjon.

Har statsråden gitt, eller vil statsråden gi, noen tydelige signal til utlendingsmyndighetene om at i tilfeller som gjelder barneekteskap, skal oppholdstillatelsen ikke tilbakekalles når disse endelig våger å varsle?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg tror det er lite hensiktsmessig å gi en instruks til utlendingsmyndighetene på akkurat dette. Jeg må styre utlendingsmyndighetene gjennom generelle instrukser, for hvis det er slik at man nesten automatisk skulle få oppholdstillatelse i Norge hvis man kommer til landet som barnebrud, kan det faktisk øke faren for at det kommer flere barnebruder til Norge. I og med at vi har et skjønnsmessig rom innenfor dagens regelverk, kan utlendingsmyndighetene, basert på barnets situasjon, vurdere om det er grunnlag for tilbakekalling, eller om det er grunnlag for å gi en ny oppholdstillatelse. Jeg har tillit til at utlendingsmyndighetene forvalter dette regelverket på en skjønnsmessig god måte til barnets beste.

Karin Andersen (SV) []: Det denne saken handler om, er noen som har vært barn, som har blitt utsatt for en kriminell handling, som har gjennomlevd forferdelige ting, og som forsøker å komme seg ut av den tvangssituasjonen og få tilbake sin riktige identitet.

Mener statsråden at barn i andre land kommer til å spekulere i dette, sitte og være med på tvangsekteskap i ung alder, for å kunne komme til Norge og få oppholdstillatelse? Statsråden snakker nemlig som om det ville kunne skje. Det vi har foreslått, er å ta vare på den som var barn – altså våre forpliktelser etter barnekonvensjonen og våre forpliktelser til å ta hensyn til den som har vært utsatt for kriminalitet. At man klarer å stoppe dette på grensen, er greit, men: Ser ikke statsråden at de som er i denne situasjonen og har vært det lenge, trenger å få den tryggheten det betyr å ikke risikere å få tilbakekallelse?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg tror nok representanten Andersen har misforstått det jeg sier. Jeg tror overhodet ikke at barn kommer til å ville gifte seg bort til eldre, men jeg er sterkt bekymret for at barn kan bli tvunget til å gifte seg bort til eldre – at dette blir en inngang til det å få oppholdstillatelse for flere. Det er en samfunnsutvikling som vi ikke må kunne komme inn i. Derfor synes jeg at dagens regelverk, der man har en skjønnsmessig adgang for utlendingsmyndighetene til å fatte vedtak som er til barnets beste, er en god nok adgang for at utlendingsmyndighetene kan vurdere konkret hvert enkelt tilfelle: Er det nødvendig at dette barnet får oppholdstillatelse? Er det f.eks. nødvendig at man tilbakekaller oppholdstillatelsen som allerede er gitt? Dette tror jeg utlendingsmyndighetene har en god mulighet til å gjøre på en god måte for barnet og skape den tryggheten som er nødvendig for at barn sier ifra.

Karin Andersen (SV) []: Det som skjer heretter, er at justisministeren har ansvar for regelverket, og at forvaltningen håndterer disse sakene slik at det ikke kommer inn noen på slikt grunnlag til Norge. Denne saken handler om de fire vi har identifisert, som har vært her i mange år, og der det kanskje er noen mørketall. Da er statsråden tydeligvis fornøyd med å se an hvordan praksis blir. Hvis praksis blir at konsekvensen for noen av dem som har vært utsatt for grov kriminalitet som barn, har blitt voldtatt i årevis, blitt tvangsflyttet til Norge og har vært her i mange år, blir at man ikke får oppholdstillatelse – hva gjør statsråden da? Og er det rimelig?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg skal nok ikke nå begynne med å gjøre vurderinger i en enkeltsak, slik som du inviterer til nå, men det jeg har sagt, er at det er atskillig rom for utlendingsmyndighetene til å legge vekt på nettopp de typene momenter som du nå tok opp i ditt spørsmål.

Så har jeg også lyst til å understreke – for det ble også tatt opp i ditt innlegg – spørsmålet om hvorvidt de mennene som gifter seg med disse unge jentene, det er stort sett det det handler om, blir straffeforfulgt. Da vil jeg bare vise til Riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv, der det står at straffbare handlinger overfor barn – som omhandler «vold mot barn og mishandling i nære relasjoner» og «alvorlige seksuallovbrudd» – er et prioritert område. Det er heller ikke slik at ingen har blitt tiltalt. Senest for noen dager siden kunne vi lese i Nettavisen at en 25 år gammel mann var blitt tiltalt for nettopp å ha inngått ekteskap med en som er mindreårig. Da er det også slik at han ble tiltalt for seksuallovbrudd mot en person under 14 år.

Presidenten: Presidenten vil streka under overfor statsråden at all tale skal gå via presidenten.

Karin Andersen (SV) []: Jeg har ikke bedt statsråden om å ta stilling til en enkeltsak. Jeg ber statsråden om å ta stilling til hva som er rimelig i disse sakene, for dette er realiteten i det som har skjedd med disse jentene som var barn, og som nå er voksne kvinner. Da gjelder det prinsippet. Jeg konstaterer at statsråden, regjeringen og flertallet her synes at det er en risiko verdt å ta at regelverket er slik at de risikerer å miste sin oppholdstillatelse. Da kan jeg garantere at de som er i en slik situasjon, nok også dessverre vil tenke seg om enda en gang før de tør å bryte ut.

Så et siste spørsmål: Hvordan mener statsråden at noen som f.eks. har blitt tvangsgiftet som tolvåring og tatt til Norge, etter sju–åtte år her skal kunne klare å bevise sin opprinnelige identitet?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Til det siste: Det er slik at det ligger innenfor det skjønnsmessige rommet til utlendingsmyndighetene å avgjøre om man skal få oppholdstillatelse selv om ikke identiteten er kartlagt, for det er forskjeller på hvor enkelt det er å skulle framskaffe en slik type identitet. Jeg tror allikevel det vil være litt skummelt å ha en regel som sier at enhver skal kunne få godkjent oppholdstillatelse, uavhengig av om identitet framkommer eller ikke i en slik type sak. Da tror jeg vi heller må se hen til at dette er forskjellige saker, at utlendingsmyndighetene i hver enkelt sak må gjøre en aktiv vurdering av om det i det hele tatt er mulig for den enkelte som har vært utsatt for dette, å finne sin riktige og opprinnelige identitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Jeg hadde nok ikke i min villeste fantasi forestilt meg at flertallet i denne salen ikke skulle mene at det var en svært ekstrem situasjon disse kvinnene – og jentene – har vært utsatt for da de var barn, og at det trengs noen helt klare regler som sier at dette skal behandles på en spesiell måte. Når man overlater dette til det generelle skjønnet – «forholdsmessighet», «kan vurderes», «vil kunne», «ta hensyn til», «kan få opphold» – er dette veldig tynne tråder å henge det i når man er i en ekstremsituasjon.

Jeg har hatt flere møter om dette med Røde Kors, som sier at disse jentene er så redde at de ikke tør. Da er det jo regelverket her som hindrer det. Hvis man mener at SVs formuleringer her kanskje ikke er perfekte – det kunne jeg godta – så kunne vi diskutert det, men det er altså ikke et flertall her i salen nå som vil gi en klinkende klar beskjed til disse jentene som lever i tvangsekteskap der de har vært siden de var barn, om at de er trygge, og at de kan si fra til myndighetene så de kan beskyttes. Hvis vi er imot tvangsekteskap, må vi faktisk beskytte dem som har vært utsatt for tvangsekteskap. Det er første bud.

Jeg har jobbet med krisesenter siden i slutten av 1970-tallet, og det eneste som teller når en skal ha folk ut av den typen situasjoner, er at en kan garantere trygghet. Dette er alvor, og jeg er veldig, veldig lei meg – jeg må innrømme det – det ser man sikkert også. Jeg har truffet disse jentene og vet hvor redde de er. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor man mener at det ikke skal være regler som er tydelige nok til at de kan få den tryggheten, og som bl.a. sier klart fra at i disse tilfellene, som er så ekstreme, skal man se mildere på kravet om å framskaffe nødvendig identifikasjon. En av dem jeg traff, var 14 år da hun ble tvangsgiftet, og hun har vært i Norge i ti år. Hvordan i all verden skal hun klare å skaffe identitetspapirer for seg selv, når hun ble tatt ut av landet som småjente? Det er helt umulig å forestille seg hvordan det skal foregå. Jeg registrerer at flertallet og regjeringen tydeligvis mener at i noen slike situasjoner er det riktig at vedkommende mister sine tillatelser. Det er SV rystende uenig i.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Jeg vet ikke om representanten Karin Andersen misforstår med vilje eller ikke vil høre på det som blir sagt. Dette tar regjeringspartiene på det største alvor. Vi har gjentatte ganger fått beskjed om det store handlingsrommet som tilligger dem som jobber med dette. Vi har ikke fått noen saker som forteller at et barn har blitt sendt ut, men allikevel sier de fire regjeringspartiene at det skal tas en gjennomgang for å forsikre oss om at dette er bra. Da handler det ikke om at vi ikke mener noen ting eller ikke vil gjøre noen ting for å få en gjennomgang av det og se på regelverket for eventuelt å gjøre endringer. Det handler om å ta grep. Det handler ikke om hvilke vedtak vi gjør i dag, men om at vi faktisk ser på helheten.

Karin Andersen må prøve å ta inn over seg at vi faktisk mener det samme, men bruker litt forskjellige ord på hvordan vi uttrykker hva vi ønsker å få til.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Nei, jeg misforstår ikke med vilje. Jeg hører at regjeringspartiene ikke ønsker å endre regelverket, slik at vi er sikre på at de som har blitt tvangsgiftet som barn, påført feil identitet og utsatt for kriminalitet ved å bli tatt til Norge, skal være helt sikre på at de ikke mister sin oppholdstillatelse når de sier ifra om overgrepene. Det har ikke kommet et tydelig svar på det – man skal vurdere, se på osv. Ja, men resultatet vet vi ikke noe om. Det kan bli dramatisk for dem det gjelder. Jeg hører også alle de andre undertonene som ligger i det, og jeg vet at regjeringens politikk er å stramme inn mest mulig, slik at man kan få sendt flest mulig ut.

Så jeg er ikke trygg på dette, for debatten her har ikke vist at det er grunnlag for å være det.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.