Stortinget - Møte onsdag den 15. mai 2019 *

Dato: 15.05.2019
President: Eva Kristin Hansen

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 2 [11:25:45]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten: Det er en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 1, fra representanten Sigbjørn Gjelsvik til finansministeren, vil bli tatt opp av representanten Trygve Slagsvold Vedum.

Spørsmål 3, fra representanten Masud Gharahkhani til kommunal- og moderniseringsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 4, fra representanten Ruth Grung til næringsministeren, er overført til klima- og miljøministeren som rette vedkommende.

Spørsmålene 6–9, fra henholdsvis representantene Martin Kolberg, Martin Henriksen, Lise Christoffersen og Cecilie Myrseth til samferdselsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmålene 10 og 11, fra henholdsvis representantene Liv Signe Navarsete og Sandra Borch til forsvarsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 15, fra representanten Katrine Boel Gregussen til forsvarsministeren, vil bli tatt opp av representanten Torgeir Knag Fylkesnes.

Spørsmål 16, fra representanten Mona Fagerås til forsknings- og høyere utdanningsministeren, vil bli tatt opp av Marius Meisfjord Jøsevold.

Spørsmål 17, fra representanten Åsunn Lyngedal til samfunnssikkerhetsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 19, fra representanten Sigbjørn Gjelsvik til justis- og innvandringsministeren, vil bli tatt opp av representanten Geir Pollestad.

Spørsmål 1

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Sigbjørn Gjelsvik til finansministeren, vil bli tatt opp av representanten Trygve Slagsvold Vedum.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: «Folk i Norge har i vinter opplevd rekordhøye strømpriser, 21 pst. høyere i årets tre første måneder enn i samme periode i fjor. Samtidig har avgiften på strøm aldri vært høyere enn under dagens regjering, og for mange folk har strømregningen blitt krevende å betale. Mens Siv Jensen har vært finansminister, har avgiften på strøm økt med over 36 pst.

Hvorfor mener statsråden det har vært riktig å håve inn stadig mer penger fra vanlige folk i avgifter, mens landets rikeste har fått store skattekutt?»

Statsråd Siv Jensen []: Økningen i kraftprisen i januar i år har medført mye oppmerksomhet. Den norske kraftforsyningen er svært væravhengig, og lave nedbørsmengder bidrar i så måte til høyere kraftpriser. I tillegg har prisene i det europeiske kraftmarkedet gått opp på grunn av økte kvotepriser og økte råvarepriser på kull, som igjen får innvirkning på kraftprisene i Norge.

Norge har handlet kraft med utlandet siden 1960-tallet. Utenlandshandelen med strøm gir god forsyningssikkerhet og bidrar til å jevne ut prisene. Dette gir større forutsigbarhet i kraftmarkedene for både produsenter og forbrukere.

En analyse fra NVE viser at kraftprisen uten mellomlandsforbindelser faktisk kunne blitt hele to til tre ganger høyere på vinterstid når vannmagasinenes fyllingsgrad er lav.

I flere år mens Senterpartiet satt i regjering, var strømprisene for husholdningene høyere enn nå, men vi så ikke da at Senterpartiet kjempet for å senke elavgiften. Elavgiften ble ikke redusert gjennom åtte år med Senterpartiet i regjering. Senterpartiets siste hilsen som regjeringsparti var å foreslå å øke elavgiften med 1,12 øre i 2013. Det året hadde også husholdningene høye strømutgifter, så Senterpartiets omtanke for dem som sliter med høye strømregninger, er veldig lite troverdig.

Denne regjeringen har redusert elavgiften fra i år. Det har kun skjedd én gang tidligere. Det var under den forrige borgerlige regjeringen, i 2002. Høye strømpriser rammer særlig familier med dårlig råd. Regjeringen har derfor foreslått å øke bostøtten for å hjelpe husstander med lave inntekter til å dekke høye strømregninger. En barnefamilie på fem vil eksempelvis få en ekstra utbetaling på 3 430 kr gjennom dette forslaget. Kommunene har også anledning til å ta hensyn til strømutgifter når de vurderer behov for sosialhjelp. Også i revidert nasjonalbudsjett som ble lagt frem i går, foreslår vi å styrke bostøtten ytterligere fra 1. juli med 66 mill. kr, for å bedre boforholdene for barn. 18 000 barnefamilier vil få opp til 8 000 kr mer i bostøtte hvert år.

Så er det igjen verdt å minne om at skattetrykket har blitt kraftig redusert under denne regjeringen. Det betyr at en vanlig familie med to fulltidsinntekter vil betale 10 000 kr mindre i skatt i år enn i 2013. Dette gir rom for en husstand til å møte høyere fyringskostnader når det er kaldt.

Det viktigste for folks lommebøker er at de har en jobb å gå til. Ledigheten er den laveste på ti år. Flere kommer i jobb, spesielt i distriktene, og det burde ikke minst Senterpartiet være glad for.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Tidligere olje- og energiminister Tord Lien fra Fremskrittspartiet sa da han overtok etter Senterpartiets statsråd, at han hadde som mål at elprisen skulle gå opp, han mente at elprisen i Norge var for lav – uttalt til Dagens Næringsliv.

Fremskrittspartiet i regjering har sørget for høyere strømpris. De har økt elavgiften med 36 pst. Det er et faktum at elavgiften er 36 pst. høyere i dag enn den var i 2013. Man økte den først med 5 øre, og så satte man den ned igjen med 1 øre, og så skryter man hemningsløst av at man har satt den ned en femtedel av det man selv har økt elavgiften med.

Dette rammer vanlige familier. Det har blitt dyrere, det har blitt mer krevende. Regjeringen har også endret politikken som gjør at det skal være mulig å bygge en ren eksportkabel – NorthConnect – som Senterpartiet endret loven for, slik at det ikke skulle være mulig å gjøre det.

Hvorfor ønsker Fremskrittspartiet i regjering å ha et så høyt avgiftsnivå på strøm, og hvorfor ønsker man å legge til rette for en ren eksportkabel på el?

Statsråd Siv Jensen []: Strømprisene settes i markedet og er ikke politisk styrt. Det er ikke denne regjeringens politikk å begynne å styre strømprisene.

Men det er nå engang sånn at hvis Senterpartiet hadde tatt seg bryet med å gå gjennom sin egen stemmegivning i de ulike budsjettene som har vært vedtatt under denne regjeringen, hadde de funnet mye rart. Det har vært mange forslag under budsjettforhandlingene i Stortinget som ikke har vært lagt frem fra denne regjeringen, og som – ja – har medført økt elavgift, som Senterpartiet har vært for. Men Senterpartiet har i tillegg i sitt alternative budsjett for inneværende år, foreslått å skjerpe skattene med 4,3 mrd. kr. I opposisjon har altså Senterpartiet foreslått økte drivstoffavgifter, økt årsavgift for bil, de har stemt imot lavere bompenger, og de har foreslått økte engangsavgifter. Heldigvis har ikke Senterpartiet fått gjennomslag for alle disse avgiftsøkningene eller skatteskjerpelsene, som de helt systematisk legger inn i sine alternative budsjetter. Denne regjeringen reduserer skattetrykket.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Siv Jensen vet veldig godt at hun som finansminister har økt drivstoffavgiftene mer på ett år enn det som skjedde i åtte rød-grønne år – det er uttalt av Erna Solberg. Hun vet utmerket godt at vi hadde lavere elavgiftsnivå i vårt alternative budsjett, og at vi har stemt imot økninger fra regjeringen når det gjelder elavgift.

Takket være de skyhøye strømprisene har Statkraft gått med stort overskudd. Finansministeren tar litt over 1 mrd. kr i ekstra utbytte i revidert nasjonalbudsjett på grunn av at Statkraft tjener mye penger. Når strømprisen er høy, kan man ta store utbytter.

Når regjeringen tar inn så mye penger takket være høy strømpris – hvorfor kan ikke regjeringen i revidert nasjonalbudsjett komme med forslag om å sette elavgiften ned og tilbakebetale noen av de pengene som norske forbrukere det siste halve året har betalt inn gjennom høyere strømpris?

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Siv Jensen []: Denne finansministeren og denne regjeringen har redusert det samlede skatte- og avgiftstrykket med 25 mrd. kr siden vi kom i regjering. Det står i grell kontrast til Senterpartiet og de partiene Senterpartiet tar mål av seg til å samarbeide med, som konkurrerer om å legge frem alternative budsjetter med høyest mulige skjerpelser i skatte- og avgiftsnivået samlet sett for vanlige folk. Det er verdt å merke seg, for det er svaret fra opposisjonen i en situasjon hvor man skal lage stadig flere velferdsordninger. Det handler om å sende skatteregningen rett tilbake til folk flest, eller til norske bedrifter, som vi er avhengig av for å få flere arbeidsplasser.

Alle inntekter som kommer inn i statskassen, enten det er utbytte fra statsselskaper eller det er skatte- og avgiftsinntekter fra vanlige folk, bidrar til å finansiere velferdssamfunnet vårt. De skal gå til å finansiere politiet, som regjeringen har styrket i revidert budsjett, de skal gå til å finansiere en bedre eldreomsorg, bedre kommuneøkonomi og bedre sykehus. Det er altså mange formål. Jeg trodde ikke Senterpartiet nå var blitt tilhenger av å øremerke enkelte inntekter til avgiftsreduksjoner.

Spørsmål 2

Kjersti Toppe (Sp) []: «Regjeringa har bedt Mattilsynet greie ut tiltak for betre å kunne verne barn og unge mot helseskadar som følgje av høgt konsum av energidrikkar. Mattilsynet foreslår fleire tiltak – til dømes ei forskriftsfesta grense for koffeininnhaldet i energidrikkar og meir forpliktande retningslinjer for sjølvregulering av marknaden.

Kva gjer regjeringa for å verne barn og unge under 18 år mot helseskadeleg bruk av energidrikk, og kva tiltak vil statsråden setje i verk?»

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg er, som representanten Toppe, opptatt av å beskytte barn og unge mot uheldige helsekonsekvenser av høyt inntak av energidrikker. Det har de siste årene vært en stor økning i omsetningen av slike drikker til barn og unge og derav bekymring for negative helseeffekter blant barn og unge. Noen aktører har tatt til orde for å innføre en aldersgrense for kjøp av slike drikker. Departementet ba derfor Mattilsynet om å foreslå konkrete tiltak for å forhindre at barn og unge får helseskader som følge av et høyt inntak. Det er spesielt høyt inntak av koffein som er bekymringsfullt. Departementet har mottatt Mattilsynets forslag. Der heter det bl.a. at ved dagens inntaksmønster vil et middels inntak av koffein fra energidrikker alene ikke medføre helserisiko blant barn og unge. Dette gjelder bare så lenge inntaket av energidrikker ikke øker ytterligere, innholdet av koffein i energidrikker ikke blir høyere og inntak av koffein fra annen mat og drikke ikke øker.

Mattilsynet mener at en lovpålagt aldersgrense for kjøp og salg av energidrikker er et for inngripende tiltak nå. Dette er jeg enig i. Mattilsynet foreslår i rapporten imidlertid en rekke andre tiltak for å beskytte barn og unge mot helseskader som følge av høyt inntak av disse drikkene, bl.a. ved å forskriftsfeste en øvre grense for koffein i energidrikker. I rapporten legges det videre vekt på betydningen av å øke kunnskapsnivået om koffein og energidrikker ved å styrke informasjonen via ulike kanaler rettet mot barn og unge. Andre anbefalte tiltak er at bransjens egne retningslinjer videreutvikles, at helsemyndighetene trekkes inn i dette arbeidet, og at omsetning og forbruk av disse drikkene følges nøye. Jeg vurderer nå de foreslåtte tiltakene og vil konkludere om oppfølgingen i nærmeste framtid.

Kjersti Toppe (Sp) []: Vi har vore opptatt av dette området på Stortinget tidlegare. Eg har òg tatt det opp med den førre eldre- og folkehelseministeren og fekk inntrykk av at tiltak skulle verta vurderte i folkehelsemeldinga. No ser vi at det vert vist til Mattilsynets rapport, og at tiltak skal vurderast i framtida.

Eg synest det hadde vore naturleg om Stortinget kunne diskutert denne saka når vi har folkehelsemeldinga til behandling, at det ikkje vert ei vurdering i framtida. Eg registrerer òg at Mattilsynet meiner at ei aldersgrense er eit for inngripande tiltak, men at dei har andre regulerande tiltak som kan bidra til det same.

Kan statsråden seia noko meir til Stortinget i dag om kva tiltak ein tenkjer å setja i verk?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Vi har fått denne rapporten fra Mattilsynet som jeg nå vil gå grundig inn i for å vurdere hvilke av disse tiltakene det vil være riktig å sette i gang. Det vi i hvert fall er helt enige om, er at det ikke er ønskelig med en utvikling der barn og unge bruker så mye av disse produktene at det fører til helseskade. Derfor mener jeg at den jobben som nå er gjort, er veldig bra fordi man også har gått inn og sett på i hvilket omfang disse produktene må inntas for at det skal være helseskadelig, man ser på hva som er stoda i dag, og ikke minst hvilke ulike forslag som kan iverksettes.

Jeg må bruke noe mer tid – det håper jeg at representanten Toppe har forståelse for – og så skal vi komme tilbake med de forslagene vi ønsker å iverksette snart.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg er glad for at statsråden i alle fall er tydeleg på at ein er bekymra for eit for høgt inntak av energidrikk blant barn og unge. Mi bekymring går nettopp på den auka omsetjinga, ho var vel på 20 pst. i fjor, der barn og unge er den store kundegruppa. Sjølv om ein ikkje kan seia at det er helsefarleg med moderat inntak, veit vi at det er biverknader som ikkje er bra, som òg halvparten av brukarane, altså barn og unge, rapporterer om.

Det er ein del bransjereguleringar på plass allereie, men det er varierande. Meiner statsråden at bransjeregulering, å ta initiativ overfor bransjen og få dei til å gå saman om å få ei felles aldersgrense, kan vera eit tiltak å vurdera seriøst?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Når det gjelder aldersgrense, er det ikke et av de forslagene som Mattilsynet kommer med, fordi man mener det er for inngripende. Det er jeg helt enig i. Når det er sagt, skal det snart være et møte med næringsmiddelgruppen som produserer disse produktene, og som selger produktene som er i dette markedet. Da er det helt naturlig å ta opp også dette spørsmålet.

Helse- og omsorgskomiteen er invitert på det møtet den 4. juni, og der kommer dette til å bli et tema. Jeg mener det er viktig å samarbeide med næringen, se hva de kan gjøre, og hva de tenker rundt disse spørsmålene, og få til et godt samarbeid også på dette området.

Spørsmål 3

Fra representanten Masud Gharahkhani til kommunal- og moderniseringsministeren:

«Hallingdal er Norges viktigste turistregion med enormt utviklingspotensial – en distriktsregion som er avhengig av aktiv statlig politikk for å bevare og skape nye kompetansemiljøer.

Vil regjeringen bidra aktivt til å beholde og etablere nye statlige arbeidsplasser i Hallingdalsregionen?»

Presidenten: Spørsmålet utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Når det gjelder spørsmål 4, er ikke spørsmålsstilleren til stede i salen, så vi går videre til neste spørsmål.

Spørsmål 5

Rigmor Aasrud (A) []: «Personer som har fått utbetalt for mye penger fra Nav, til tross for at Nav er varslet om feilen, må tilbakebetale bruttobeløpet med kort forfall. Av bruttobeløpet er det foretatt skattetrekk, mens mottakeren bare har fått utbetalt nettobeløpet. Det kan gå opptil ett og et halvt år før personen får avregning fra skattemyndighetene. Dette skaper for mange et stort likviditetsproblem.

Mener statsråden at dette er en hensiktsmessig måte å rette opp i feil gjort av Nav?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Spørsmålet som representanten Aasrud stiller om arbeids- og velferdsetatens håndtering av for mye utbetalte ytelser, er et godt og relevant spørsmål. Jeg har mottatt informasjon fra Arbeids- og velferdsdirektoratet der det går fram at mottakeren betaler bare nettobeløpet tilbake til etaten dersom både feilutbetalingen og vedtak om tilbakebetaling skjer i løpet av samme år. I dette tilfellet skal ikke mottaker betale tilbake den delen av det feilutbetalte beløpet som er trukket i skatt. Denne delen av det feilutbetalte beløpet vil skatteetaten tilbakeføre til arbeids- og velferdsetaten. Vedtaket til mottaker må imidlertid lyde på brutto feilutbetalt beløp, da det som blir tilbakeført fra skatteetaten, formelt og reelt sett kreves tilbake fra mottaker. Mottaker får informasjon om dette i vedtaket.

Dersom feilutbetalingen strekker seg over flere år, fattes det vedtak om brutto tilbakekreving. Da må mottaker også betale tilbake den delen av det feilutbetalte beløpet som er trukket i skatt, til arbeids- og velferdsetaten. Skatteetaten vil i slike tilfeller vurdere om det er grunnlag for å endre tidligere skatteoppgjør.

At mottaker må betale tilbake til arbeids- og velferdsetaten også det beløpet som er trukket i skatt, ble innført i 2009. I Innst. O. nr. 35 for 2008–2009 står det bl.a.:

«Forslaget om ikkje å gjere frådrag for meirskatt som følgje av feilutbetalinga ved tilbakekrevjing etter folketrygdlova § 22-15 fasthaldas. Tilbakekrevjingsbeløpet bør svare til meirbelastninga for trygda som følgje av feilutbetalinga. Reglane opnar i stor grad for å ta rimelege omsyn ved fastsetjinga av tilbakebetalingskravet. Det synest ikkje grunn nok til å lempe enda meir på tilbakebetalingskravet. Arbeids- og velferdsetaten må leggje til rette for at stønadstakaren kan gå til skatteetaten og få revidert skatteoppgjeret når det er grunnlag for dette.»

Dersom bruker har likviditetsproblemer, kan det inngås avtale om en nedbetalingsplan. Det følger også av dekningsloven at bruker alltid skal ha igjen midler til nødvendig livsopphold.

Det er et mål for etaten å innføre nettoinnkreving i alle saker. Det er lagt til rette for dette ved endring av skattebetalingsforskriften i 2017. En omlegging av praksis slik at netto innkreving kan gjennomføres automatisk i alle saker, krever systemendringer som foreløpig ikke er iverksatt. For foreldrepenger vil en slik løsning være klar i løpet av året. Det er usikkert når en slik løsning kan være utviklet for alle ytelser som forvaltes av arbeids- og velferdsetaten. Dette vil komme suksessivt som en del av den pågående IKT-moderniseringen i etaten.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg takker statsråden for svaret, og jeg forstår iallfall at statsråden ser at dette er et problem. Det konkrete tilfellet jeg har blitt orientert om, er en person som i nesten et halvt år fikk for mye sykepenger utbetalt fra Nav, til tross for at man i flere omganger ga beskjed om at man ikke skulle ha utbetalt disse pengene. Etter at man tok kontakt med lokalt Nav-kontor, ble det stoppet i januar i år. Det betyr at den personen da vil ha et skatteoppgjør som ikke blir ferdig før i juni neste år, og vil måtte ha likviditet til å betale det som da er skatten, i et og et halvt år. Det føles jo urimelig for den det gjelder.

Nå er denne saken påklaget til klageorganet i Nav, uten at denne personen har fått noe rettleiing om hvordan man kan ordne forholdet til skattemyndighetene. Jeg håper statsråden kan ta tak i det og sørge for at skattekravet kan utstå til det er avklart.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg kan nok ikke saksbehandle denne saken, men jeg er enig med representanten i at det er veldig uheldig med feilutbetalinger generelt sett, og selvfølgelig særlig i de tilfellene hvor brukeren i tillegg har gjort Nav oppmerksom på at det er en feil. Jeg har full forståelse for at det oppleves urimelig.

Men det er også slik at når brukeren har gjort Nav oppmerksom på det, så kan Nav gjøre en – hva skal man si – skyldvurdering og se om de skal kunne frafalle helt eller delvis, uten at jeg vet at det er noe som vil kunne gjøres i dette tilfellet. Men her ligger det en mulighet for Nav også, der det åpenbart er urimelig at brukeren skal kunne påføres unødig stor belastning.

Gjennom de bevilgningene Stortinget har gjort til bl.a. IKT-løsninger i Nav de siste årene, vil det også bli lettere for Nav både å få riktig informasjon til rett tid og raskere kunne avdekke ulike betalingsformer. Det at det nå også er færre klager enn tidligere, er vel et tegn på at dette arbeidet gir gode resultater, eller iallfall bedre resultater.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg forstår at det er behov for IKT-løsninger her, men samtidig, når svaret brukeren får når man henvender seg til Nav, er at de skjønner ikke hva man klager på, når man har fått for mye penger, er det et litt gærent utgangspunkt. Jeg håper at statsråden ber Nav om å sørge for at man kan bruke vanlig skjønn i disse sakene, til tross for at man ikke har IKT-løsninger som kan være en automatisk løsning på problemet.

For den enkelte hjelper det lite at man har et arbeid på gang med IKT-løsninger når man står der og kanskje skal betale 60 000–70 000 kr mer tilbake til Nav enn det man faktisk har fått utbetalt. Jeg håper virkelig at statsråden kan sørge for at Nav faktisk gjør det skjønnsarbeidet de bør gjøre, uavhengig av om man har et IKT-system eller ikke.

Statsråd Anniken Hauglie []: For et par år siden ble det avdekket mange og til dels store feilutbetalinger fra Nav, av litt ulike grunner. Ofte skyldes det at brukeren bevisst oppgir gal informasjon, mens det i andre tilfeller ikke skyldes det, men at det er feil hos Nav selv. I den forbindelse utarbeidet Nav en feilutbetalingsstrategi for å gå gjennom en del gamle saker. Man gikk manuelt gjennom mange gamle saker og oppdaget at det var feilutbetalinger, som rettes opp.

Når jeg nevner dette med IKT, er det også fordi at det i en del tilfeller er vanskelig for Nav å få korrekt informasjon. Informasjon kan gis flere steder, det har ikke vært gode nok systemer. Det blir det nå, både gjennom a-ordningen og gjennom nytt folkeregister, men også andre løsninger.

Som jeg nevnte i mitt tidligere svar, har Nav allerede i dag en mulighet til å gjøre en vurdering av skyldspørsmålet og om det er rimelig at brukeren skal betale hele eller bare deler av beløpet. Det er det opp til Nav å vurdere i de enkelte sakene, men jeg er enig i at det er uheldig med denne type saker.

Presidenten: Da går vi tilbake til forrige spørsmål, som er fra representanten Ruth Grung til næringsministeren.

Presidenten minner om at det er representantens ansvar å være til stede tidsnok til å stille spørsmålet i henhold til oppsatt tid, av hensyn til tilstedeværende statsråd.

Spørsmål 4

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ruth Grung til næringsministeren,er overført til klima- og miljøministeren som rette vedkommende.

Ruth Grung (A) []: Jeg må bare beklage. Jeg holder til i det andre bygget, og det gikk litt fortere enn forventet.

Spørsmålet er: «I Hordaland er det tre områder som vurderes som marine verneområder. Lokalpolitikerne er positive til Lurefjorden, men kritiske til prosessen for vern av bruksfjordene Krossfjorden og Ytre Hardangerfjorden, som vil gi store begrensninger på det vi lever av i dag og i fremtiden. Lokalpolitikerne opplever at Fylkesmannen ikke tar i bruk tilgjengelig kunnskap og veier ulike samfunnsinteresser opp mot verneinteresser.

Hvordan sikrer statsråden at bærekraftig bruk og verdiskaping blir vektet i verneprosessene?»

Statsråd Ola Elvestuen []: Bevaring av verdifull marin natur bidrar til å sikre velfungerende økosystemer. Derfor er marint vern viktig både for bevaring og for langsiktig høsting og verdiskaping basert på ressurser i havet. Marine verneområder opprettes for å bevare et representativt utvalg av marin natur og sikre mangfoldet av arter og naturtyper. Områdene er også referanseområder for forskning og miljøovervåking. I 2004 ble 36 områder anbefalt som marine verneområder. Foreløpig er sju av disse områdene vernet.

Opprettelse av marine verneområder er et resultat av grundige prosesser. Etter igangsetting av en verneprosess fra Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet er det Fylkesmannen som utarbeider verneforslag for det aktuelle verneområdet. Fylkesmannen vil etter utarbeiding av høringsutkast sende forslaget på høring og etter oppsummering av innkomne høringsuttalelser gi tilråding til Miljødirektoratet. Miljødirektoratet gir deretter tilråding til Klima- og miljødepartementet. Et eventuelt vedtak skjer ved kongelig resolusjon.

Bærekraftig bruk og verdiskaping vurderes i de ulike stadiene av verneprosessen. Innenfor verneområdene reguleres, i tråd med det aktuelle verneformålet, all aktivitet som kan forringe verneverdiene. Aktivitet som ikke er i strid med verneformålet, vil fortsatt være tillatt. Marint vern er derfor ikke til hinder for aktivitet som ikke skader verneverdiene.

Ruth Grung (A) []: Jeg har lest meg godt opp på selve prosessen, og det står veldig tydelig i rundskrivet at man skal legge vekt på lokal forankring for å få aksept for å verne områder. I de to bruksfjordene som jeg nevnte i spørsmålet mitt, er det stor aktivitet i dag, og det forventes også stor aktivitet framover: algeproduksjon, havturisme og ulike muligheter for å dyrke både dagens sjømat og nye sorter. De som lever av havet, er kanskje de som er mest opptatt av at vi har sunne og rene vann. Spørsmålet er, og jeg gjentar det: De som har den lokale kunnskapen, opplever ikke at de har den gode dialogen. Man har holdt på nå i fem år – det sitter noen teoretikere og viser til rundskriv og lover osv., men de ivaretar ikke næringsinteresser. Hvordan sikrer man det? Og så er det egentlig veldig diffust hva som ikke er i strid med verneområdet. Det må være konkret for næringsaktører for å vite hva de kan satse på i framtiden.

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg kan ikke kommentere akkurat de tre prosessene. De skal oversendes til Klima- og miljødepartementet for behandling med en tilråding fra Miljødirektoratet og departementet. Det er ventet i 2019. Vi har allerede ti av disse verneområdene liggende i departementet, og vi skal legge fram en større sak i 2020 om marine verneområder og hvordan man klarer å verne et representativt utvalg. Så kan det være enkeltsaker utenom det. Men vi må hele tiden holde fast på prinsippet at disse områdene er valgt ut fordi de har verneverdier, store verdier, innenfor det marine området. Bakgrunnen er at det har vært aktivitet der, men verdiene har vært ivaretatt. Begrensningene må ligge på det som truer verneverdiene – hvis man er enig om at man skal ivareta dem – og ikke på det som ikke er en trussel. Vern innebærer jo ikke at all aktivitet stopper opp, men at verneverdiene sikres.

Ruth Grung (A) []: Det er ofte en sammenheng mellom det som er gode marine områder, og områder der det har vært aktivitet fram til nå og man ønsker å ha videre aktivitet. Det som er utfordringen, er fortsatt: Hvordan får man til det samspillet og tar i bruk den aktive kunnskapen som er innenfor områdene? Slik jeg forsto det da jeg deltok i debatter under Arendalsuka, har Norge en streng forvaltning. Det skal gjøre at man gir større aksept for bruk. Formålet med forvaltning er jo nettopp å verne, slik at man ikke ødelegger for framtidig bruk. Hvordan balanserer man det og gir tydelige signaler – i stedet for at man nå har en uforutsigbarhet når det gjelder å vite om det er tillatt med brygge, tillatt med havbruksanlegg, osv., i stedet for at man må igjennom en lang prosess med å søke om dispensasjon? Man kjenner seg ikke igjen i hvordan områdene nå blir beskrevet av Fylkesmannen i Hordaland.

Statsråd Ola Elvestuen []: De enkelte må jeg holde meg unna, men i det store bildet har vi i Norge forvaltningsplaner for havområdene våre som er et forbilde også internasjonalt. Vi har en god forvaltning av havene i Norge. Samtidig skal vi følge opp de forpliktelsene vi har innenfor biomangfoldskonvensjonen i FN, Aichi-målene, som snakker om 10 pst. vern av områder. Når det gjelder hvor mye tap av natur vi har, er riktignok tilstanden generelt god i Norge, men vi må sørge for – også på bakgrunn av FN-rapporten – å ha et representativt vern også av de marine områdene i Norge. Foreløpig er det vel 3,1 pst. som er vernet, men det er ikke bare prosentene det handler om, det handler om å verne det viktigste. Vi følger opp de 36, og det er det samme vi legger til grunn: at vi må ha begrensninger der det truer verneverdier, men ikke unødvendige begrensninger der det ikke er noen trussel.

Spørsmål 6

Fra representanten Martin Kolberg til samferdselsministeren:

«Statens vegvesen har nå sendt Lier kommune sitt forslag til planprogram for E134 Dagslett–E18 for politisk behandling og høring. Planprogrammet foreslår kun å utrede Jensvoll-, Vitbank- og Husebykorridoren – dette med betydelige konsekvenser for nasjonal og lokal kultur, jordbruk og næringsverdier. Vikerkorridoren som Lier kommunestyre har vedtatt, er ikke med. Statens vegvesen truer med å gå direkte til departementet for en avgjørelse om Lier kommune ikke legger ut Statens vegvesen sitt planprogram.

Kan statsråden akseptere Statens vegvesen sin holdning til lokale beslutningsprosesser?»

Spørsmål 7

Fra representanten Martin Henriksen til samferdselsministeren:

«Bygginga av ny E8 til Tromsø er enda ikke i gang, flere år etter lovnaden fra daværende Høyre-leder Erna Solberg i 2013. Til iTromsø 6. mai sier samferdselsministeren at uenighet med Tromsø kommune om trasévalg er årsaken. Flertallet i Tromsø kommunestyre, unntatt Fremskrittspartiet, har imidlertid vedtatt at de ønsker å få bygd veien uavhengig av trasé, så lenge standarden ikke senkes.

Når vedtaket i Tromsø er så tydelig, hva er grunnen til at reguleringsplanen for ny E8 ikke er oversendt Tromsø kommune for endelig behandling?»

Spørsmål 8

Fra representanten Lise Christoffersen til samferdselsministeren:

«I Drammensregionen er Buskerudbypakke 2 framforhandlet som en avtale mellom kommuner, fylke og statlige etater om helt nødvendige kollektiv- og veisatsinger, klare for vedtak i Stortinget om den delen som av staten er forutsatt finansiert av bompenger. Drammen Høyre har nå trukket seg fra avtalen, bygd på forsikringer fra Høyres parlamentariske leder om at pakka kan gjennomføres uten bompenger. Statsråden har uttalt seg i samme retning.

Kan statsråden bekrefte at dette nå er regjeringens politikk?»

Spørsmål 9

Fra representanten Cecilie Myrseth til samferdselsministeren:

«Tromsø kommune og Troms fylkeskommune har gjort alle nødvendige vedtak for å starte forhandlinger med staten om en byvekstavtale for Tromsø. Dette ble gjort i desember 2017 og januar 2018. Det har ved gjentatte anledninger vært etterlyst igangsettelse av forhandlingene, og i påvente av oppstart av forhandlingene har også Tromsø kommune måttet søke om en forlengelse av å fortsatt få kreve inn lokal drivstoffavgift.

Hva er begrunnelsen for at forhandlingene enda ikke er i gang, og når kan man forvente en oppstart?»

Presidenten: Disse spørsmålene må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 10

Fra representanten Liv Signe Navarsete til forsvarsministeren:

«Kan statsråden gjere greie for kvifor usikkerheitsramma for oppbygging av maritime patruljefly (MPA) på Evenes vert nytta før arbeidet i det heile tatt er sett i gong, og kan statsråden garantera at usikkerheitsramma ikkje blir overskriden? »

Spørsmål 11

Fra representanten Sandra Borch til forsvarsministeren:

«Hvorfor har Forsvarsdepartementet gått tilbake til å ansette vaskere selv, når resten av Forsvaret må benytte en aktør Forsvarsdepartementet mener ikke tilbyr god nok tjeneste?»

Presidenten: Disse spørsmålene er trukket tilbake.

Spørsmål 12

Audun Lysbakken (SV) []: «I Dagens Næringsliv den siste uken har Forsvarsdepartementet blitt utfordret på metoden for fastsettelse av valutakurs i kampflyprogrammet. Statistisk sentralbyrå brukte tidligere kompliserte metoder for valutaprognoser, men er gått over til å benytte dagens kurs, som gir like gode prognoser. I spørretimen forrige uke sa statsminister Solberg at metoden som brukes, er den som er brukt hele veien.

Hva slags metode bruker Forsvarsdepartementet for å sette valutakurs, og er det gjort en vurdering av hvorvidt denne metoden er den som gir best prognose?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Kampflyprogrammet gjennomfører årlig en økonomisk usikkerhetsanalyse av kampflyanskaffelsen. Dette gjøres i nært samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt. Analysen gjennomføres etter samme metodikk som ble lagt til grunn da kostnadsrammen for anskaffelsen ble vedtatt i 2012. Dette gjøres for å sikre en enhetlig og objektiv beregning av kostnader over tid.

Da kampflyanskaffelsen ble godkjent, ble det valgt en metode for valutaberegning etter anbefaling fra Finansdepartementets eksterne kvalitetssikrere. Dette er beskrevet i vedlegg 2 til Prop. 73 S for 2011–2012.

I beregningen er det lagt til grunn en forventet framtidig dollarkurs for hvert enkelt år utbetalinger forventes å foregå. For å sikre at valutaforutsetningen er så objektiv som mulig, er tidspunktet for observasjonene fastsatt i god tid før de gjøres. Observasjonene hentes inn fra Finansdepartementet over en tidagersperiode. Valutastrengen er bygd på daglig observerte vekslingskurser og rentedifferanser. Valutakursen som benyttes, er det vektede gjennomsnittet av denne valutastrengen.

Siden kampflyanskaffelsen ble godkjent i 2012, har dollarkursen variert fra 5,44 kr til 8,96 kr. For de utbetalingene som allerede er gjennomført, er det i usikkerhetsanalysene lagt til grunn faktisk dollarkurs på utbetalingstidspunktet. Den beregnede valutakursen er benyttet for de gjenstående utbetalingene.

Som en del av arbeidet med usikkerhetsanalysene gjennomførte Forsvarets forskningsinstitutt i 2016 en ny studie av hvordan kampflyprogrammet bør håndtere valuta og valutasikkerhet i sine kostnadsberegninger. Denne rapporten er offentlig tilgjengelig. I rapporten gjennomgår Forsvarets forskningsinstitutt ulik teori og empiriske studier om valutakurs, herunder metoden som er referert til i Dagens Næringsliv. Forsvarets forskningsinstitutt anbefalte at kampflyprogrammet fortsetter å benytte den metodikken som er brukt siden starten i 2012.

Audun Lysbakken (SV) []: Det var jo ingen vurdering av hvorvidt denne metoden etter statsrådens mening er god. Grunnen til at dette er relevant å spørre om, er jo at det ser ut til at valutakurs er én av de viktige grunnene til – som forsvarsministeren har erkjent i brev til meg – at sannsynligheten for å nå styringsmålet for kampflykjøpet er lavere enn før, og at dette ikke kommer tydelig fram i budsjettet på grunn av det som ser ut som urealistiske vurderinger av valutakursen.

Siden valutakurs er sentralt, kan jeg i tilknytning til dette derfor tenke meg å spørre hvorfor det er først nå, i et skriftlig svar fra statsråden, at Stortinget får beskjed om at sannsynligheten for å nå styringsmålet er lavere enn før, og ikke der informasjonen skulle vært gitt, nemlig i statsbudsjettet for 2019.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Premisset for spørsmålet er feil. Dette er informasjon vi har gitt hele tida. Jeg viste til studien fra Forsvarets forskningsinstitutt, som gjennomgår de forskjellige metodene man kan bruke for å skape prognoser for valuta, og de anbefaler å fortsette med den metoden man har brukt.

Hvis en valutakurs er høy over lang tid, høyere enn man i utgangspunktet hadde beregnet, vil sannsynligheten for å nå styringsmålet minke. Men det er ikke underslått informasjon. Dette er en erkjennelse som har vært klar hele tida.

Det er mange år igjen av kampflyprogrammet. Det er ikke sånn at vi i dag kan sette to streker under svaret på hva kampflyprogrammet vil koste. Vi opererer med prognoser.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er feil at dette er en erkjennelse som har vært der hele tiden, for erkjennelsen av at det er lavere sannsynlighet enn før for å nå styringsmålet, er jo ny. Den ser ut til å ha vært der da regjeringen la fram statsbudsjettet, fordi tidligere henvisninger til styringsmålet i budsjettdokumentene ble tatt ut. Og den er der tydelig nå, for forsvarsministeren har innrømmet i et skriftlig svar til meg at sannsynligheten for å nå målet er lavere enn før.

Dette er åpenbart viktig informasjon når Stortinget skal ta stilling til kjøp av flere kampfly, som Stortinget skulle i høst. Hvordan kan forsvarsministeren mene at det ikke var relevant å si tydelig fra til Stortinget i forbindelse med budsjettproposisjonen at sannsynligheten for å nå styringsmålet var lavere enn før?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg er ennå uenig i premisset for både spørsmålet og konklusjonen som representanten leverer fra talerstolen. Vi snakker om styringsmål, og vi snakker om kostnadsrammer. Vi er innenfor kostnadsrammen med de prognosene som foreligger. Styringsmålet, med de kostnadsreduksjonene som er gjort, viser at kampflyprosjektet som sådant – hvis man holder valutaen utenfor – leverer veldig godt.

Den framtidige utviklingen er avhengig av flere ting enn bare valutaen. Den er avhengig av prisutvikling på flyene, den er avhengig av effektivisering – altså reduksjon i pris, som man hittil har veldig god erfaring med og veldig god historikk på – og den er avhengig av valutadelen. Vi har ikke underslått denne typen informasjon. Dette har ligget i alle proposisjoner som har vært levert siden kampflyprogrammet ble vedtatt i 2011–2012. Det er prognoser, og foreløpig er vi innenfor kostnadsrammen. Vi er altså på trygg grunn.

Spørsmål 13

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: «Ifølge Forsvarsdepartementet er 37 pst. av kampflykjøpet betalt ved utgangen av 2018. Prognosene for framtidig valutakurs vil variere, men vi vet kursen på allerede betalte regninger.

Hvor mye har vi betalt i norske kroner for de betalingene som er gjort så langt i kampflyprogrammet, og hvor mye estimerer Forsvarsdepartementet at de resterende betalingene vil komme på, i den valutaen de skal betales i – som i hovedsak vil være amerikanske dollar – og basert på hvilken vekslingskurs?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Ved utgangen av 2018 er det utbetalt om lag 30 mrd. kr av den forventede kostnaden for anskaffelsen. Dette ble Stortinget orientert om i budsjettforslaget for 2019. I 2019-budsjettet opplyste vi Stortinget om at den siste usikkerhetsanalysen viser en forventet kostnad på 82,7 mrd. kr. Det innebærer at det gjenstår utbetalinger på i overkant av 50 mrd. kr.

Om lag 85–90 pst. av gjenstående anskaffelseskostnader er forventet å påløpe i dollar. For de gjenstående utbetalingene har vi lagt til grunn en gjennomsnittlig dollarkurs på 7,7. Vi har benyttet samme metodikk som Finansdepartementets kvalitetssikrere anbefalte da kostnadsrammene ble vedtatt i 2012, og som Forsvarets forskningsinstitutt anbefalte å videreføre i 2016.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg takker for svaret.

Her har vi fått etablert – som også spørsmålsstilleren i forrige spørsmål, Lysbakken, er inne på – at SSB har gått over til en annen metodikk for å beregne valutakurs. Så hører vi i svaret her at man fortsatt legger til grunn en valutakurs på 7,7 i de videre usikkerhetsanslagene. Jeg er fristet til å spørre forsvarsministeren: Når man ser at et viktig fagmiljø som SSB endrer sine metoder, bør ikke det gi grunnlag for at Forsvarsdepartementet vurderer om de beregningene og de vurderingene som nå gjøres med den valutakursen – som har vist seg å være for lav – er riktige?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Som jeg også sa til forrige spørsmålsstiller: Vi har gjort de vurderingene. Vi fikk FFI til å gjennomgå metodikken. FFI mener ennå at for dette programmet er det riktig å fortsette med den metodikken vi har.

Vi gjør hvert år usikkerhetsanalyse og gir prognoser for hvordan kostnadsutviklingen i kampflyprogrammet vil være for de neste årene. Det er ikke sånn at vi bestemmer oss i dag for en valutakurs, og så blir den stående hele tida. Vi gjør denne usikkerhetsanalysen hvert år, og så informerer vi Stortinget om det. Derfor mener vi at vi er godt innenfor, all den tid prognosene også i år holder oss innenfor kostnadsrammene som Stortinget har satt for programmet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: At man gjør de usikkerhetsvurderingene hvert år, er vel og bra, men Stortinget har ikke fått informasjonen om at sannsynligheten for å nå styringsmålet er lavere. Man gjør de vurderingene, men uten å gi Stortinget informasjon om at sannsynligheten for å nå styringsmålet er blitt lavere. Hvorfor har man ikke opplyst i budsjettdokumentene til Stortinget om at den sannsynligheten nå er blitt lavere?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Sannsynligheten er lavere nå enn det den var tidligere fordi prognosene for dollarkursen har holdt seg høye. Men dette er et program som har mange år igjen. Derfor er det viktig å vurdere hva slags metodikk man bruker. Den metodikken vi bruker, er anbefalt av FFI. Det er den som er valgt av kvalitetssikrerne tidligere. Det er den Stortinget godkjente da man sa ja til prosjektet.

Når vi gjør usikkerhetsanalysene og ennå holder oss innenfor kostnadsrammene, mener vi at vi er på trygg grunn. Så vil vi informere Stortinget hvis vi ser at vi kommer utenfor kostnadsrammene. Men det er ikke sånn at det er ukjent – verken metodikken i dette eller hva slags følger en vedvarende høy dollarkurs vil kunne få for programmet.

Spørsmål 14

Freddy André Øvstegård (SV) []: «Stortinget har vedtatt en usikkerhetsavsetning for kampflykjøpet. Beregningene for totalkostnadene ligger nå over styringsmålet, men innenfor kostnadsrammen, ifølge Forsvarsdepartementet. Statsråden sier i svar på skriftlig spørsmål fra SV at «Så langt har vi ikke måttet skyve på andre prosjekter for å finansiere kampflyanskaffelsen». Samtidig er det ikke vedtatt hvor pengene skal tas fra.

Hvilke investeringer i Forsvaret vil måtte vike når en må begynne å bruke av usikkerhetsavsetningen?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Siden 2016 er Stortinget orientert om at høy dollarkurs kan medføre at styringsramma for anskaffelsen ikke vil kunne oppnås. Usikkerhetsanalysene som gjennomføres årlig, er et øyeblikksbilde. En rekke forhold kan endre på anslaget for forventet sluttkostnad for anskaffelsen. Hvorvidt anskaffelsen vil kunne holdes innenfor styringsmålet, vil avhenge av effekten av de kostnadsreduserende tiltakene som gjennomføres, utfallet av framtidige forhandlinger og ikke minst utviklingen av valutakursen de neste seks årene. Derfor er det for tidlig å angi bevilgningsbehovet for kampflyanskaffelsen i de gjenstående årene av anskaffelsen. Dersom det blir behov for å benytte hele eller deler av usikkerhetsavsetningen, vil regjeringen vurdere dette bevilgningsbehovet helhetlig opp mot andre prosjekter og øvrige satsingsområder. Dette vil regjeringen på ordinær måte komme tilbake til i de årlige budsjettproposisjonene, noe som er helt i henhold til Stortingets bevilgningsreglement.

Freddy André Øvstegård (SV) []: For å sette det litt i perspektiv: I 2013 skrev Bergens Tidende om hvilke prosjekter Forsvaret den gang måtte skyve på som følge av kampflykjøpet. Det dreide seg bl.a. om ti prosjekter i Hæren, elleve i Marinen og tolv i Luftforsvaret. Mange av de sakene har det vært heftige politiske debatter om siden. Det var taktiske transporthelikoptre, det var pansrede kjøretøy, utsettelse av ubåtkjøp, f.eks. Det er interessant lesning med dagens øyne. Derfor lurer jeg på om statsråden virkelig mener at man på nåværende tidspunkt ikke mener det er interessant å opplyse om å bruke opp en usikkerhetsavsetning på anslagsvis 10,5 mrd. kr, når det var 3 mrd. kr i 2013. Vil ikke det ha noen innvirkninger på andre investeringer i Forsvaret som det er interessant å opplyse Stortinget om per dags dato?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det er helt feil at vi har måttet skyve på noe av hensyn til kampflyprogrammet. Kampflyprogrammet er prioritert. På en lang liste over ting Forsvaret vil gjøre, har vi grundige prosesser, demokratiske prosesser, for å prioritere hva vi skal satse på. Kampflyprogrammet ble prioritert. Vi bruker forsvarssjefens fagmilitære råd. Det er en rekke prosjekter under det som prioriteres ut, men det er i henhold til operativ evne, i henhold til hvordan vi skal utvikle Forsvaret. Det handler ikke om noe som man ikke får til av hensyn til endringer i kostnadsbildet for kampflyprogrammet. Det er en uriktig framstilling. Om den er hentet fra Bergens Tidende, eller om den kommer fra representanten selv, vet jeg ikke, men den er helt uriktig.

Som jeg sa, er det en rekke forhold som vil påvirke prisbildet for kampflyanskaffelsen framover, og vi opererer med årlige budsjetter i Stortinget. Vi vil komme tilbake i de årlige budsjettene med de prioriteringer vi mener må gjøres i henhold til utviklingen.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Hvis vi godtar svaret om at det ikke har vært nødvendig, og ikke blir nødvendig, å skyve på noen investeringer som følge av kampflykostnader, må jo det i så fall være fordi det aldri har blitt planlagt. Saken fra 2013, som statsråden kan se i Bergens Tidende selv, viser med all tydelighet at Forsvaret har måttet prioritere ned Hæren og Sjøforsvaret, med altså elleve prosjekter i Marinen, ti prosjekter i Hæren og tolv i Luftforsvaret – og det som en kostnad på 3,2 mrd. kr den gang. Nå snakker vi om – muligens – 10 mrd. kr, og til høsten er det jo lagt opp til at de siste seks flyene skal bestilles. Mitt siste spørsmål til statsråden er: Vil forsvarsministeren da insistere på det samme antallet fly, uansett hva kostnadsbildet blir i kampflyprogrammet?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Til det siste: Det er en vurdering vi skal komme tilbake til når vi kommer til Stortinget med eventuelt innkjøp av de siste. Det blir jo ikke riktigere fordi om ting har stått i Bergens Tidende. Det er faktisk sånn at vi har en grundig prosess for hvordan vi prioriterer investeringer i Forsvaret. At noen i Hæren ønsker seg noe, men at budsjettene ikke rekker helt til, handler ikke om at man må skyve på ting av hensyn til kostnadsbildet på kampflyprogrammet. Nei, kampflyprogrammet har i forhold til prognosene fra 2012, da det ble vedtatt, spart 8 mrd. kr. Det er 8 mrd. kr billigere. Så er valutaen en utfordring som ligger ved siden av, som både var beskrevet da proposisjonen ble lagt fram, og har vært beskrevet i all rapportering fra regjering til Stortinget, også etterpå. Vi skal komme tilbake – vi kommer tilbake i de årlige budsjettene med hvordan vi prioriterer investeringer i Forsvaret, og vi kommer tilbake i langtidsplanen neste vår med hvordan vi ser for oss en langsiktig utvikling av det norske forsvaret.

Spørsmål 15

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Katrine Boel Gregussen til forsvarsministeren, vil bli tatt opp av representanten Torgeir Knag Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: «I forbindelse med vedtaket om å kjøpe 52 F-35 kampfly ble det vedtatt et styringsmål for kjøpet og en kostnadsramme. Differensen mellom de to er usikkerhetsavsetningen. I en rekke artikler i Bergens Tidende den siste tiden har det blitt lagt fram tall som tilsier at denne usikkerhetsavsetningen er i ferd med å bli brukt opp på grunn av økte utgifter til kampflykjøpet.

Hva er den prisjusterte usikkerhetsavsetningen på i dag, og når ligger det an til at Forsvarsdepartementet må bruke denne?»

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: La meg innlede med å minne om at regjeringen har holdt Stortinget fortløpende orientert om kostnadsutviklingen i kampflyanskaffelsen. Helt siden 2016 har vi orientert om hvordan forventet kostnad ligger an i forhold til prisjustert styringsramme og kostnadskraft.

Usikkerhetsavsetningen for kampflyanskaffelsen er på om lag 10,5 mrd. 2019-kroner. Det er differansen mellom prisjustert styringsramme og kostnadsramme, slik vi orienterte Stortinget om senest i budsjettproposisjonen for 2019.

Usikkerhetsanalysene som gjennomføres årlig, er et øyeblikksbilde. En rekke forhold kan endre på anslaget for forventet sluttkostnad for anskaffelsen. Kostnaden for anskaffelsen vil avhenge av effekten av de kostnadsreduserende tiltak som gjennomføres, utfallet av framtidige forhandlinger og ikke minst utviklingen av valutakurs de neste seks årene.

Det er for tidlig å slå fast at vi vil komme til å måtte bruke av usikkerhetsavsetningen, og i så fall hvor mye det vil være. Det vil vi måtte komme tilbake til når vi ser den videre kostnadsutviklingen i programmet. Det er fremdeles seks år igjen av den planlagte anskaffelsen. Jeg har ikke forkastet styringsramma. Det er fortsatt ramma kampflyprogrammet skal jobbe for og holde seg innenfor.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Når det blir mindre sannsynleg at ein skal nå styringsmålet, som statsråden har orientert Stortinget om på spørsmål frå Audun Lysbakken, gir ein mindre informasjon til Stortinget i budsjettet. Det er klart at da går alarmklokkene på Stortinget, for det er snakk om kolossalt mange pengar, og det vil kunne få heilt utilsikta konsekvensar for både Forsvaret og velferd, slik som eg høyrer statsråden argumenterer her. Når det gjeld den informasjonen som Stortinget måtte hale ut av statsråden, om at det var mindre sannsynleg at ein ville nå styringsmålet, altså at ein må begynne å bruke meir pengar, er spørsmålet om statsråden på noko som helst tidspunkt har fått informasjon om at det var svært lite sannsynleg at ein ville nå dette målet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Først må jeg få lov til å skyte inn at all informasjon som Bergens Tidende har i denne saken, har de hentet fra de dokumentene som regjeringen har levert til Stortinget. Det er ikke slik at vi har underslått noe kunnskap. Hvis representanten ikke vet det, kommer det av at han ikke har lest eller ikke forstår det som står i dokumentene.

Tidspunkt for en eventuell bruk av usikkerhetsavsetningen vil avhenge av kostnadsutviklingen i programmet. Så må jeg få lov å presisere: Begrepet «prognose» handler om et framtidsbilde. Det er ikke slik at vi ser en prognose for kostnadsutviklingen, valutautviklingen, og så har vi dermed brukt av usikkerhetsavsetningen. Hvis vi skal bruke av usikkerhetsavsetningen, må vi tilbake til Stortinget på ordinær måte i budsjettdokumentene og opplyse om det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Statsråden har nettopp forklart at prognosen ser dårlegare ut no. Det er altså mindre sannsynleg no å nå styringsmålet – altså meiner ein at ein er på veg i gal retning. Frykta til Stortinget er at ein alt er i gang med å sjå på usikkerheitsavsetninga, som vil ha store konsekvensar for resten av budsjettet som Stortinget har ansvaret for. Da er det veldig interessant for Stortinget å vite kvifor. Eller la meg formulere det på ein annan måte, for vi veit faktisk at informasjonen til Stortinget var dårlegare i statsbudsjettet. Da er spørsmålet: Har statsråden på noko som helst tidspunkt fått vite at det er svært lite sannsynleg å nå styringsmålet i dette prosjektet?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: For det første er ikke informasjonen i statsbudsjettet dårligere enn den har vært. Hva statsråden har fått vite, er det fullt mulig å lese seg til, for det jeg har fått vite om prosjektet, har vi informert videre til Stortinget om i de budsjettproposisjonene, de dokumentene vi har levert. Det har vært levert jevnlig informasjon.

Så er det slik at en prognose er ikke to streker under svaret. En prognose er et framtidsbilde. En prognose sier ikke noe, som representanten her antydet, om at man har brukt av usikkerhetsavsetningen. Nei, det har man ikke gjort. Vi har hittil ikke måttet skyve på noe av hensyn til kampflyprogrammet. Det har gått innenfor de rammene man foreslo. Det er spart betydelig i forhold til prognosene for styringsmålet, og så har man en valutautfordring som vi åpent har informert om gjennom hele regjeringstida vår. Her er ikke noe som er skjult. Hvis det er informasjon som mangler hos representanten, er det bare å lese, så finner man det.

Spørsmål 16

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Mona Fagerås til forsknings- og høyere utdanningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Marius Meisfjord Jøsevold.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) []: «Hvordan mener statsråden ledelsen ved Nord universitet har fulgt opp kongelig resolusjon og fusjonsplattformen mellom Høgskolen i Nesna, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Universitetet i Nordland, og mener statsråden oppfølgingen er i tråd med de styringssignaler som er gitt i denne saken?»

Statsråd Iselin Nybø []: Nord universitet er opprettet gjennom to kongelige resolusjoner: én om Universitetet i Nordland, Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag og én om Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nesna. Begge de to kongelige resolusjonene refererer overordnet til målene institusjonene hadde utarbeidet for sammenslåingen. De legger verken føringer for eller begrensninger på de fullmaktene som etter loven ligger til styret for universitetet.

Den første resolusjonen sier følgende:

«Institusjonene har lagt til grunn at sammenslåingen skal gi et nytt universitet, som skal bidra til å fremme et bærekraftig og verdiskapende samfunns- og arbeidsliv, styrke den nasjonale kunnskapsallmenningen og bidra til en bedre regional fordeling av kompetanse og kunnskapsutvikling for fremtiden.

Forskning og utdanning ved universitetet skal kjennetegnes av nærhet mellom universitetet, samfunn, offentlig sektor, næringsliv og studenter. Utvikling av nye og innovative arbeidsformer skal også stå sentralt i universitetets virksomhet.»

Jeg mener at Nord universitet jobber hardt for å oppfylle disse målene. Det at styret skal ta stilling til studiestrukturen, er en del av den utviklingsavtalen som ble inngått mellom departementet og universitetet, og det er en utviklingsavtale som er inngått etter dialog mellom universitetet og departementet.

Som kjent har jeg før styret skulle behandle saken om rapporten fra rektor, i brevs form kommet med noen synspunkter som jeg synes det er viktig at styret vurderer. I styremøtet ba styret selv om at det ble gjort ytterligere utgreiinger i tillegg til det som allerede var lagt fram i rapporten fra rektor, og forslaget til ny studiestedstruktur er sendt på høring slik at enda flere synspunkter kan komme inn og bli vurdert før beslutning skal fattes.

Jeg synes dette viser at styret har hatt en god oppfølging av de styringssignalene som er gitt.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret.

I Steinkjer vil Nord universitet flytte fra et bygg på 10 000 m2, der Steinkjer kommune har investert 450 mill. kr. Ifølge NRK Trøndelag har universitetet forpliktet seg til å betale en husleie på 180 mill. kr over en tiårsperiode. På Nesna vil husleiekostnadene for den tiårige avtalen som gjenstår, beløpe seg til 240 mill. kr. Det er også kostnader forbundet med å flytte fra de andre studiestedene. Samtidig fremmer Nord universitet behov for å utvide bygningsmassen andre plasser, bl.a. med Blått bygg i Bodø.

Finner statsråden det rimelig at Nord universitet betaler husleie på flere hundre millioner kroner for lokaler de ikke vil benytte seg av, samtidig som universitetet krever at staten finansierer nye bygg på hver institusjon?

Statsråd Iselin Nybø []: De forpliktelsene som Nord universitet har inngått, er forpliktelser som, slik sett, fortsatt vil gjelde – det vil være en juridisk vurdering. Blått bygg i Bodø er jo noe som de også har hatt ønske om en god stund.

Jeg mener at når det kommer til bygg, når det kommer til de forpliktelsene, de leieavtalene, som de har inngått, enten det måtte være på Nesna eller andre plasser, er det noe som må inngå i den vurderingen som styret skal ta, sammen med andre vurderinger som også må ligge til grunn før de fatter beslutningen.

Nå har vi sendt denne rapporten på høring. Da regner jeg med at det kommer ulike synspunkter, ulike innvendinger, ulike meninger om de ulike forslagene som ligger i rapporten, og det er på bakgrunn av helheten i dette styret må ta stilling i saken, og framtidige leiekostnader må være én del av det.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) []: Jeg takker statsråden.

Det vi har sett over tid, både på Nesna, i Sandnessjøen og også andre plasser, er at det har vært en nedbygging som ikke har vært i tråd med nettopp det statsråden siterte fra i den kongelige resolusjonen om at man skal «styrke den nasjonale kunnskapsallmenningen og bidra til en bedre regional fordeling av kompetanse og kunnskapsutvikling for fremtiden.»

Når vi nå ser at vi kommer til å ha en stor mangel på sykepleiere i årene som kommer, vi kommer til å ha en stor mangel på lærere i årene som kommer – mener ikke da statsråden det er uklokt over tid å ha bygd ned, i motsetning til det som var intensjonen i fusjonssamtalene, og i motsetning til det som er klare politiske mål både for samfunnet, slik jeg forstår det, og også for denne regjeringen?

Statsråd Iselin Nybø []: I det brevet som jeg sendte til styret, er en av de tingene som jeg har adressert der, nettopp koblingen til helseforetakene. Det er en utfordring å få nok sykepleiere i framtiden. Det er et stort behov. Men det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom studieplassene og antallet studenter som går ut, og hvor de utdannes. Jeg mener at ikke bare for Nord universitet, men for alle våre sykehus som tilbyr sykepleierutdanning, må vi ha en god dialog med helseforetakene for å skaffe nok praksisplasser, og vi må sørge for at vi kan ha desentraliserte utdanninger i resten av landet for å sørge for at kommunene der ute får den kompetansen og den arbeidskraften som de trenger. Det mener jeg er en stor utfordring som vi står overfor nå, og som ikke bare gjelder Nord universitet. Men sykepleierutdanningen og behovet for slik arbeidskraft som den gir, er absolutt noe jeg mener styret må ta med seg når de skal fatte beslutning.

Spørsmål 17

Fra representanten Åsunn Lyngedal til samfunnssikkerhetsministeren:

«I 2015 ble det bestemt at det skal etableres en fagskole ved Norges brannskole i Tjeldsund kommune. Mer enn fire år etter løftet om etablering vet vi ikke når skolen kan ta imot elever, undervisningsbygg mangler, og hybler er umulig for kommune og lokalt næringsliv å planlegge. Frustrasjonen blant Norges mange brannmannskaper over at fagskoleutdanningen ikke kommer i gang, er stor, og kom nylig til uttrykk i TV2.

Hva skyldes manglende framdrift, og hvem er ansvarlig for at oppstart er i det blå?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 18

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justis- og innvandringsministeren:

«Vi har i de senere år sett en stor økning i saker som angår familievold og vold i nære relasjoner. Gjennom prosjekt November og andre tiltak har det framkommet at i noen miljøer og i noen områder vil denne typen fysisk og psykisk vold ofte kunne henge sammen med æreskultur, sosial kontroll, planer om arrangerte ekteskap med press m.m. I dag fins det ingen registrering i straffesakssystemet som gjør at det kan lages statistikk over antall slike saker.

Er statsråden enig i at det er viktig å vite hvor mye av økningen i vold i nære relasjoner som henger sammen med æreskultur og sosial kontroll, og vil han gå inn for at det innføres en egen koding og registrering av slike saker i straffesakssystemet?»

Statsråd Jøran Kallmyr []: Først av alt vil jeg takke representanten Bøhler for hans engasjement på et område som regjeringen har satt ganske høyt på den politiske dagsordenen.

Vold i nære relasjoner har mange uttrykk. Det kan handle om vold og overgrep mot nåværende eller tidligere partner, om barn, barnebarn eller andre nære slektningers overgrep mot eldre, om barn som opplever vold fra sine egne foreldre, eller om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Uavhengig av hvilken form volden tar, er dette alvorlig kriminalitet som rammer den som er utsatt for det, mest der hvor vedkommende skulle være tryggest, nemlig sitt eget hjem. Gjennom vårt lovverk er vi svært tydelig på at kultur, skikker, religion, tradisjon eller såkalt ære aldri skal kunne legitimere voldshandlinger. Det blir også reflektert i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, som Norge har ratifisert i 2017.

Når det gjelder kodingen, også dagens koding, i straffesaksystemet, følger det i all hovedsak inndelingen av bestemmelsene i straffeloven. Det som etterspørres av representanten Bøhler, omhandler motivet bak den straffbare handlingen, og det er noe mer komplisert å registrere i straffesakregisteret. Det vil ofte knytte seg ulike motiv til én og samme handling, f.eks. kan en voldshandling knyttes til både ære og sjalusi, og det kan også handle om psykiske problemer og rus. I tillegg vil kunnskap om motivet bak handlingen framkomme gradvis underveis i påtalebehandlingen og i rettsbehandlingen av en straffesak.

Jeg synes likevel problemstillingen er viktig. Vi har lyst til å gå videre og undersøke om dette rett og slett er praktisk mulig, og om det gir den nødvendige og verdifulle informasjonen, slik at man kanskje kan komme enda nærmere i det å kunne forebygge på dette området.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker statsråden for svaret og for at han tydelig uttrykker interesse for å gå inn i det.

I Sverige, allerede i 2012, kom Brottsförebyggande rådet, BRÅ, med en rapport om at æresvold ikke blir identifisert, og ville gjøre noe med det. Det ble lagd en undersøkelsesmodell i Sverige som kalles Patriark, der man prøver å få fram de sidene av disse voldssakene som angår ære. Der har man fått mye mer tall på det enn det vi har i Norge.

Astrid Anne Holm, seksjonsleder for etterforskning av vold i nære relasjoner i Enhet øst i Oslo politidistrikt, og hennes etterforsker Jasmina Holten har tatt opp det samme her, at vi har store mørketall, og at det går rettssaker der æresvold egentlig ligger til grunn, uten at det framkommer i etterforskningen og i rettsføringen. Da blir det store hull i måten saken tas opp på.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Risikoverktøyet SARA, Spousal Assault Risk Assessment Guide, og Patriark innføres nå i alle landets politidistrikt. Det er verktøy som vil bidra til å strukturere politiets arbeid om trusselvurderinger i saker som omhandler partnervold og æresrelatert vold. I 2014 ble det satt i gang et eget forskningsprosjekt om vold i nære relasjoner, og det skal nå videreføres i en femårsperiode, fram til 2024.

Jeg er helt enig i representanten Bøhlers innvending om at vi vet for lite om dette. Vi har rundt 3 500 saker om vold i nære relasjoner hvert eneste år i Norge. Det er klart vi har altfor lite informasjon om hvilke av de sakene som spesielt omhandler tvangsekteskap, kjønnlemlestelse og vold som er utført pga. ære som motiv.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker også for tilleggssvaret, og jeg vil understreke alvoret i å få fram at hvis det handler om æresvold, er det noe enda mer omfattende og grovt enn tradisjonell vold i nære relasjoner, som også er veldig grovt. Det er klart, er det æresvold, står en klan, en storfamilie, bak, noe som også kan henge sammen med hvordan de opererer i opprinnelses- eller hjemlandet. Det blir en slags form for organisert kriminalitet der noen presses til å utøve æresvolden på vegne av storfamilien. Da må man etterforske dem som står bak, de som bestiller handlingen og presser dette igjennom. Da må altså politiet gjennomføre en mye større operasjon enn om de bare behandler det som én enkelt voldssak med én utøver. Derfor er alvoret i dette at det er mye vi ikke får nøstet opp og mye som foregår i det norske samfunnet som vi ikke ser, så lenge vi ikke registrer dette.

Jeg vil gjerne spørre statsråden om han ser at sakene og etterforskningen blir helt annerledes hvis man har dette perspektivet.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg tror politiet tar disse sakene på ganske stort alvor. Vi har hatt flere saker som vi har rullet opp i Norge. Det vi er redd for, er de store mørketallene. Om det løses ved å kodifisere sakene litt annerledes i straffesakregisteret, er jeg litt usikker på. Men som sagt, jeg synes det er interessant og jeg kommer til å gå videre for å vurdere det. Så må vi vurdere om det krever en uforholdsmessig stor ressursinnsats i forhold til det resultatet og den informasjonsverdien man får tilbake igjen. Det aller viktigste er å ha gode nok etterforskere til å kunne etterforske disse sakene og å være klar over kompleksiteten, som representanten Bøhler på en god måte forklarte i sitt innlegg her i Stortinget.

Spørsmål 19

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Sigbjørn Gjelsvik til justis- og innvandringsministeren, vil bli tatt opp av representanten Geir Pollestad.

Geir Pollestad (Sp) []: «Stadig flere nordmenn opplever å bli avvist når de ønsker å betale med kontanter bl.a. i butikker, i helsevesenet og når de ønsker å gjøre innskudd og uttak i banker. Til tross for tydelige råd fra Norges Bank om å stramme inn regelverket og at Stortinget har gjort det klart at retten til å betale kontant må sikres, varsles ingen juridiske grep fra regjeringen i årets finansmarkedsmelding.

Hvorfor trenerer statsråden arbeidet med å sikre kontantbrukernes interesser?»

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det framgår av finansmarkedsmeldingen for 2019 at Justis- og beredskapsdepartementet vil se nærmere på reglene om rett til kontantbetaling i etterkant av arbeidet med ny finansavtalelov. Regjeringen har altså varslet at den vil se på dette regelverket. Det dreier seg med andre ord ikke om en trenering, men om å behandle viktige saker i tur og orden. Det er ikke trenering at et lovforslag ikke blir forelagt Stortinget i nøyaktig det øyeblikket en stortingsrepresentant har blitt opptatt av det.

Det følger av finansavtaleloven § 38 at en forbruker alltid har rett til å gjøre opp med kontanter. Jeg er enig i at vi skal ha som utgangspunkt at en forbruker skal ha rett til å betale med kontanter. Det kan være behov for å styrke denne retten i visse situasjoner. Særlig gjelder det for de mest grunnleggende tjenestene, som vi alle er avhengige av, slik som mat og transport. Det utvikles stadig nye kontantfrie løsninger, men vi er nødt til å holde fast ved at man samtidig skal kunne få dekket sine grunnleggende behov uten å måtte benytte seg av kontantfrie betalingsløsninger.

Selv om man støtter opp om prinsippet om retten til å betale med kontanter, er det ikke så enkelt å slå fast at man alltid skal ha en slik rett. Det reises en rekke spørsmål om hvordan en slik rett skal anvendes i praksis, og ikke minst om hvordan loven skal formuleres. Det er f.eks. ikke åpenbart at det må gjelde uten unntak. Man kan f.eks. ikke kreve å få betale med kontanter når man handler på internett eller kjøper en applikasjon til mobiltelefonen sin. Jeg viser i den sammenheng til at nåværende bestemmelse i finansavtaleloven virker tilforlatelig nok ved første øyekast, men at den har vist seg å reise en rekke tolkningsproblemstillinger.

Hva betyr det f.eks. at man har rett til å betale med kontanter hos betalingsmottaker? Holder det f.eks. at man ved busstjenester betaler med kontanter på transportleverandørens hovedkontor, eller har man rett til å betale med kontanter om bord på alle busser og tog, eventuelt på alle bussholdeplasser?

Det kan så klart være fristende å slå fast en regel om at kunden alltid skal ha rett til å betale med kontanter der tjenesten mottas, men da oppstår en annen problemstilling: Hva med strømregningen, f.eks.? Skal den kunne betales kontant der strømmen mottas? Det siste er et eksempel på at det er utfordringer knyttet til å gi generelle regler som det er praktisk å benytte i alle situasjoner.

Vi har en lov, finansavtaleloven, som ble vedtatt i 1999. Jeg husker den loven godt. Det var noe av det første jeg leste om på jussen i år 2000. Det har skjedd en del med betalingsløsningene siden da. Nå har digitaliseringen av betalingsløsningene kommet for fullt, og det reiser en rekke nye problemstillinger. Det er vi nødt til å håndtere i den nye finansavtaleloven. Da må vi ha regler som treffer, og man må være presis, og det er det faktisk ganske komplisert å finne ut av.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for svaret. Det er ikkje berre ein stortingsrepresentant som etterlyser denne lovendringa. Òg sentralbanksjef Øystein Olsen har gjort det, ifølgje ei sak i NTB den 31. januar 2019, på bakgrunn av eit brev som er sendt til Finansdepartementet, der det vert etterlyst.

Eg registrerer at statsråden dreg opp grensetilfella. Dei er juridisk interessante, og ein kan ha mykje hygge med dei, men realiteten ute i samfunnet er nok at det òg i dei tilfella der det er klarare, er i ferd med å skli ut. Då er det viktig å ta ei politisk avgjerd og få på plass eit lovverk som sikrar kontantane si stilling.

Mitt spørsmål er: Når kan Stortinget venta seg eit lovforslag frå regjeringa om dette, med ei innskjerping av plikta til å betala med kontantar?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Vi har oppfølgingsmekanismer innenfor dagens finansavtalelov også, og hvis betalingstjenesten er i åpenbar strid med dagens finansavtalelov, er det muligheter for å ta det videre. Man kan bruke markedsføringsloven, og man kan gå til Forbrukertilsynet eller Markedsrådet. Men når det gjelder hvordan man skal følge opp en slik lov, kan man ikke bruke straffesakssporet, for det er jo her snakk om en privatrettslig regel.

Vi er nødt til å vurdere hva slags sanksjoner man kan ha, men man kan ikke ha sanksjoner uten at man har gjort noe som er i strid med loven. Derfor må man utforme en presis lov som sikrer at de som skal og må betale med kontanter, får mulighet til det, samtidig som vi greier å avgrense det på en slik måte at vi ikke skaper uhensiktsmessige betalingsløsninger i samfunnet. Det er ganske komplisert. Dette er som sagt en lov fra 1999 som nå må rustes opp for å håndtere dagens forhold.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar igjen for svaret. Det er viktig å understreka at dette ikkje er ein rett for dei som må betala med kontantar. Det er viktig å ha ei betalingsløysing som ikkje er avhengig av tredjemann, og som kan vera i beredskap. Effektivitetsomsyn vart òg teke med av sentralbanksjefen.

Det breier seg ein praksis, f.eks. innanfor hotellbransjen, der ein reklamerer med at ein er eit kontantfritt hotell. Blant anna har eit hotell som regjeringa burde kjenna godt, Hotel Jeløy Radio, frå 1. januar 2019 vorte eit såkalla kontantfritt hotell.

Sivert Bjørnstad, som er finanspolitisk talsmann i Framstegspartiet, seier at dette er eit lovbrot og bør påpeikast. Han seier òg at ein treng sterkare sanksjonar mot dei som bryt lova. Då er mitt spørsmål:

Meiner statsråden at det er greitt at f.eks. hotell vert kontantfrie?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Dette er, som jeg har sagt, en privatrettslig regel i finansavtaleloven. Justis- og beredskapsdepartementet har ikke kompetanse til å gi pålegg eller sanksjonere brudd på denne loven. Derfor føler jeg det blir feil av meg å gi en vurdering her av hvorvidt et konkret hotell har brutt loven eller ikke.

Vi skal fremme en proposisjon om en ny finansavtalelov i løpet av denne høsten. Der kommer disse problemstillingene til å bli vurdert, og da vil vi også vurdere om man skal ha noen sanksjonsmuligheter overfor brudd på denne loven. Vi er opptatt av å sikre at man fortsatt skal ha mulighet til å betale med kontanter.

Presidenten: Sak nr. 2 er ferdigbehandlet.