Stortinget - Møte tirsdag den 28. mai 2019

Dato: 28.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 9 [19:50:20]

Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe til helseministeren: «God habilitering og rehabilitering er en investering i den enkeltes mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, og er god samfunnsøkonomi. Vi er nå i det siste året av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017-2019). Helsedirektoratet leverte i oktober 2018 en midtveis oppsummering av opptrappingsplanen. Dette er sørgelig lesning. Oppsummeringen dokumenterer at færre brukere mottar rehabilitering både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det er nedgang i andelen kommuner med plan for habiliterings- og rehabiliteringstjenesten, det er jevn nedgang i bruk av individuell plan, det er store forskjeller i kommunenes koordinerende enheter, markant nedgang i ansatte som har fått kompetanseheving, nedgang i tilskudd til innovasjonsprosjekt m.m. Hva vil regjeringen gjøre for at opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering ikke skal bli en nedtrappingsplan»?

Talarar

Kjersti Toppe (Sp) []: God habilitering og rehabilitering for funksjonshemma, kronisk sjuke eller etter skade er ei investering i den enkelte si moglegheit til å oppnå best mogleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet. Investeringa er svært god samfunnsøkonomi, i form av færre reinnleggingar, auka sjølvstende og økte moglegheiter for deltaking i samfunnet. God kvalitet og samhandling mellom rehabiliteringstenestene føreset tilstrekkeleg kompetanse og kapasitet i kommunane og i spesialisthelsetenesta.

I statsbudsjettet for 2017 fremma regjeringa ein Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Planen slo fast at ein skal sikra og vareta eksisterande tilbod i spesialisthelsetenesta på ein god måte og bidra til å styrkja brukarperspektivet og betre kvaliteten, samhandlinga og koordineringa mellom nivå og innanfor desse.

Senterpartiet var tvilande til den framlagde opptrappingsplanen – om tiltaka var tilstrekkelege – og ikkje minst til finansieringa av opptrappingsplanen, både til om det låg inne tilstrekkeleg økonomi til å kalla det ein opptrappingsplan, og til at pengane i stor grad vart tatt frå ei stor gruppe kronikarar, som vart påført ei ekstrautgift på nesten 2 000 kr i året ved at diagnoselista vart fjerna. Under høyringa i komiteen den gong møtte opptrappingsplanen stor kritikk, og fleire av høyringsinstansane meinte at han burde verta trekt tilbake.

Vi er no i det siste året av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Helsedirektoratet leverte i oktober ei midtvegs oppsummering av denne planen. Oppsummeringa dokumenterte at færre brukarar får rehabilitering, både i spesialisthelsetenesta og i kommunehelsetenesta. Det er uklart kva regjeringa og helseministeren no vil gjera for å sørgja for ei heilskapleg rehabiliteringsteneste med god samhandling, slik at alle som treng rehabilitering, får det. Det er òg uklart kva som vil skje når opptrappingsperioden er over – frå 2020.

Meir enn nokon gong er det behov for å byggja opp tenester som støttar innbyggjarane, slik at dei kan auka funksjonsevna, meistra kvardagslivet og delta i samfunns- og arbeidslivet med mest mogleg sjølvstende. Behovet for meistring står i sterk kontrast til oppsummeringa frå Helsedirektoratet, som dokumenterer ein nedgang i talet på personar som får rehabilitering både i kommunehelsetenesta og i spesialisthelsetenesta, og at

  • delen av kommunar med plan for habiliterings- og rehabiliteringstenestene går ned

  • det er ein jamn nedgang i bruk av individuell plan

  • det er store forskjellar i dei koordinerande einingane til kommunane

  • det er markant nedgang i talet på tilsette innan habilitering og rehabilitering som har fått kompetanseheving med støtte frå ulike kompetanse- og innovasjonstilskot

  • det er nedgang i tilskot til innovasjonsprosjekt innan habilitering og rehabilitering

  • i helseføretaka er delen av ambulant verksemd innan rehabilitering låg

  • det er store regionale forskjellar i rehabiliteringstilbodet i både kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta

  • kommunane uttrykkjer behov for å styrkja dette feltet, men tiltaka famnar ikkje breidda av målgruppa

  • målgruppa innan omsorgstenestene vert sett meir i fokus enn personar i yrkesaktiv alder og habiliteringstenester

Eg synest det er bekymringsfullt at færre får rehabilitering når dei treng det. Det kan ikkje vera slik at spesialisthelsetenesta byggjer ned sitt tilbod utan at det er samhandling med kommunane, eller at tilbod er bygde opp i kommunane, men det er jo det som skjer. Vi kan ta eksemplet Helse Møre og Romsdal, no når både Mork og Aure er føreslått nedlagde. Vi kan ta saka i Egersund, der rehabiliteringstilbodet er nedlagt, og i Innlandet er det eit spørsmål om lungesjukehuset Granheim, som er i fare. Utviklinga er ekstra bekymringsfull når vi veit at det er ein nedgang òg til innovasjonsprosjekt innan habilitering og rehabilitering.

Trass i opptrappingsplan og målsetjingar om ei styrking av tilbodet og utarbeiding av planar for habilitering og rehabilitering i kommunane ser vi altså at færre kommunar har planar på dette området no enn før opptrappingsplanen. Det er store ulikskapar når det gjeld korleis koordinerande einingar fungerer, og om koordinatorordninga fungerer, og det er altså færre som har ein individuell plan no enn før opptrappingsplanen. Når desse ordningane ikkje fungerer, mistar vi òg moglegheita til å fanga opp og følgja med dei mest sårbare i samfunnet.

Til no har kommunane utvikla kvardagsrehabilitering med dei eldre som målgruppe og personar som allereie får omsorgstenester. Dette er ei viktig og riktig utvikling, men ein etterlyser auka merksemd på brukarar utanfor målgruppa for kvardagsrehabilitering, og det er òg behov for å styrkja kognitiv, sosial og psykososial rehabilitering for barn, unge og vaksne i arbeidsfør alder. Ingen skal forfordelast.

Når fleire vert skrivne ut tidlegare frå sjukehus, møter òg fysioterapeutane og ergoterapeutane stadig sjukare personar, meir komplekse tilstandar. Pasientane vert skrivne ut av sjukehusa mot tenester i kommunen, i påvente av å verta friske nok til å ta imot rehabilitering i spesialisthelsetenesta. Dette rimar ikkje med at det har vore ein nedgang i talet på tilsette innan habilitering og rehabilitering som har fått kompetanseheving. Å investera i meir spesialisert kompetanse blant terapeutane i kommunehelsetenesta er nødvendig for å unngå at personar vert sende frå institusjon til institusjon. Det er dårlege pasientforløp, og det er dårleg økonomi.

Midtvegs oppsummeringar av opptrappingsplanen beskriv vidare manglande statistikk og data om kvantitet og kvalitet på rehabiliteringstenestene. Det er manglande systematikk, behov for kvalitetsindikatorar og felles funksjonsverktøy. Når f.eks. KOSTRA-tala viser auking i talet på ergoterapeutar og fysioterapeutar, veit vi ikkje om dette er ein auke innan rehabiliterings- og habiliteringstenestene, eller om det er ein auke til andre kommunetenester. Manglande data er ingen grunn til ikkje å ta ansvar for ei reell opptrapping innan habilitering og rehabilitering.

Utgangspunktet i rehabilitering er alltid den enkelte person sitt mål og meistring og deltaking. Dette utgangspunktet gir individuelle rehabiliteringsforløp der personen vert støtta av tverrfaglege team, og der moderne teknologi vert tatt i bruk både for å auka samhandlinga mellom profesjonane og mellom tenestenivåa. Det er nødvendig å bryta silotenkinga og inngå eit koordinert og forpliktande samarbeid mellom kommunetenesta, spesialisthelsetenesta, Nav, pårørande og lokalsamfunn. Helsedirektoratet sin midtvegsrapport viser til det interkommunale prosjektet i indre Østfold som eit godt eksempel.

Så spørsmålet i interpellasjonen er korleis helseministeren vil sørgja for ei heilskapleg rehabiliterings- og habiliteringsteneste med god samhandling, slik at alle som treng det, får rehabilitering og habilitering. Og kva skjer når oppdragsperioden er over i 2021?

Statsråd Bent Høie []: Habilitering og rehabilitering er et viktig område for regjeringen. Derfor har vi lagt fram en treårig opptrappingsplan for dette feltet. I planen har vi løftet fram flere utfordringer på området og beskrevet tiltak for å møte disse. Fordi liggetiden i sykehus ofte er kort, har kommunene et stort ansvar for oppfølging av pasienter med behov for habilitering og rehabilitering. Planen har derfor mest oppmerksomhet på kommunene.

Alle som har behov for habilitering og rehabilitering, skal få tilbud om dette. Helsedirektoratet har ansvar for å følge opp opptrappingsplanen i planperioden. I den forbindelse har Helsedirektoratet foretatt en midtveis oppsummering. Den er basert på statistikk fra IPLOS-registeret for 2017 og en Questback-undersøkelse fra kommunene fra samme periode. Oppsummeringen baserer seg med andre ord på materiale fra en tidlig fase i planperioden. Tall fra SSB viser at antall mottakere av rehabilitering i institusjon i kommunene har vært tilnærmet stabilt fra 2016 til 2017, mens mottakere av rehabilitering utenfor institusjon har gått ned. Mange kommuner registrerer av ulike grunner ikke rehabilitering utenfor institusjon i IPLOS. Aktiviteten hos avtalebaserte fysioterapeuter som arbeider med rehabiliteringspasienter, registreres heller ikke som rehabilitering i kommunene. Det er derfor grunn til å tro at det er en underrapportering av habilitering og rehabilitering i kommunene.

Vi er i gang med å videreutvikle det kommunale pasientregisteret KPR. I videreutviklingen av dette vil vi lettere kunne hente ut data om habiliterings- og rehabiliteringsinnsatsen i kommunene. Fra 2016 til 2017 var det en nedgang på 1,8 pst. i antall pasienter som fikk rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Det var de lettere formene for rehabilitering som gikk ned, altså primær, enkel døgnrehabilitering og dag- og poliklinisk rehabilitering.

Opptrappingsplanen inneholder et kommunalt stimuleringstilskudd som kommunene kan søke på. Den inneholder i tillegg en opptrapping av de frie inntektene på 200 mill. kr til kommunene, som er begrunnet i opptrappingsplanen.

Helsedirektoratet har over år fulgt med på utviklingen av habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten i kommunene og sett at mange kommuner ikke har en politisk vedtatt plan for virksomheten. Et av kriteriene for å få tilskudd er at kommunen skal ha en politisk vedtatt plan for virksomheten, eller at midlene skal bidra til utvikling eller oppdatering av en slik plan. Kommunenes koordinerende enhet er sentral i utarbeidelse av planen. Målet med dette kriteriet har bl.a. vært å sørge for at habilitering og rehabilitering er godt forankret i kommunens ledelse. Jeg mener at dersom kommunen ikke har en slik plan for virksomheten, vil en satsing heller ikke treffe de målgruppene som trenger tilbudet mest. I undersøkelsen av kommunene i 2017 oppgir i overkant 40 pst. av kommunene at de har en oppdatert plan for habilitering og rehabilitering. Av foreløpige KOSTRA-tall for 2018 ser vi en positiv utvikling, og at antall kommuner med plan har økt til ca. 50 pst.

Utvikling og politisk behandling av en slik plan tar noe tid. Helsedirektoratet forventer at andelen vil øke i takt med at flere kommuner mottar tilskudd til opptrappingsplanen. I 2018 mottok over 200 kommuner tilskudd, mot 150 i 2017. Helsedirektoratets oppsummering viser at det er en nedgang i antall brukere som har individuell plan, men samtidig har flere brukere fått tildelt koordinator.

Helsedirektoratet erfarer at dette er et tema med behov for tydeligere lederforankring. Derfor har direktoratet i sine veiledere bl.a. tydeliggjort at for pasienter og brukere «med behov for langvarige og koordinerte tjenester» må kommunene oppfylle krav til den lovpålagte koordinatorrollen og arbeide i tråd med pasient og brukers rettigheter, jf. lovverk om individuell plan og koordinator.

Det er opp til kommunene å organisere koordinerende enhet slik de anser det hensiktsmessig. Helsedirektoratet har i sin veileder gitt anbefalinger om organisering som skal sikre at enhetene kan ivareta den viktige rollen med å legge til rette for koordinering av tjenestene. Fylkesmennene rapporterer at det pågår et viktig utviklingsarbeid på dette området. Dette er også et sentralt tema i pilot for strukturert tverrfaglig oppfølgingsteam.

Regjeringen har styrket satsingen på grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i helse- og omsorgstjenestene med nærmere 170 mill. kr. Samlet bevilgning i 2019 er om lag 360 mill. kr. Både tilskuddet til opptrappingsplanen og tilskuddet til kompetanse og innovasjon forvaltes av fylkesmennene. Helsedirektoratet er i dialog med fylkesmennene som følger opp opptrappingsplanens målsettinger, og som også følger med på utviklingen på området.

Selv om statistikkgrunnlaget på kommunenivå er mangelfullt, har vi gode data på ressurstilgangen i kommunene gjennom KOSTRA. Når det gjelder årsverksutviklingen for fysio- og ergoterapeuter, har denne vært svært positiv de senere år. Fra 2013 til 2018 har det vært en jevn økning i årsverksutviklingen for begge grupper. I tillegg til de lovbestemte faggruppene som inngår i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester i dag, skal kommunene fra 2020 ha ergoterapeut- og psykologkompetanse i sitt tjenestetilbud. Disse er begge viktige aktører i habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet i kommunene.

Opptrappingsplanen inneholder en rekke tiltak som regjeringen følger opp. Poliklinisk tilbud til barn med hjerneskade ble en del av fritt behandlingsvalg i 2017. Det er gitt særskilt bevilgning til alle regionale helseforetak for å etablere et sammenhengende behandlings- og rehabiliteringsforløp til barn med ervervet hjerneskade.

Pilotprosjektet ParkinsonNet foregår nå i Stavanger og Oslo. Prosjektet viser at økt kompetanse hos både fagpersoner og brukere gir bedre kvalitet på behandlingen. En evaluering viser stor enighet om at arbeidsformen kan gi brukerne økt selvstendighet, og at det blir mindre behov for sykehustjenester og sykehjemsplass.

Økning av ambulante tjenester er fulgt opp som oppdrag til helseregionene. Tilbakemeldingene viser at ambulante tjenester utvikles innen flere fagområder hvor personell fra spesialisthelsetjenesten reiser ut i kommunene for å behandle, følge opp og veilede både brukere, pårørende og de kommunale tjenestene. Digitale løsninger tas også i bruk her.

St. Olavs hospital leder et prosjekt i alle regioner om å etablere tverrfaglige diagnosesentre og læringsnettverk for pasienter med langvarige smerte- og/eller utmattelsestilstander med uklar årsak. Prosjektet har gitt et nasjonalt faglig løft på områder som langvarig utmattelse av uklar årsak for barn og ungdom med sammensatte symptomlidelser og smertetilstander. Det er f.eks. laget standardiserte pasientforløp for pasienter med smertetilstander.

Vi har foretatt noen forenklinger i regelverket som skal gjøre det lettere å få tilgang til logoped. Her har vi også gitt Helsedirektoratet i oppdrag å gå gjennom takster og regelverk og foreslå tiltak som kan knytte logopedene tettere til kommunene. Vi har foretatt en rekke tiltak i fysioterapitjenesten, som sammen bidrar til bedre tilgjengelighet, kvalitet og pasientsikkerhet. I tillegg har vi innført fritt rehabiliteringsvalg for at pasienter fra hele landet skal få mer likeverdig tilgang til private rehabiliteringsinstitusjoner. Vi har startet arbeidet med å fase inn rehabiliteringstilbud i godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg.

Det skal også etableres pakkeforløp for ulike pasientgrupper. Arbeidet med pakkeforløp for rehabiliteringsfasen etter hjerneslag har nylig vært på høring. Det planlegges også pakkeforløp for smerte-, muskel- og skjelettsykdommer og for utmattelseslidelser. I tillegg foregår det andre gode initiativ og prosjekter fra kommunene på dette feltet.

2017 var første år i planperioden. Erfaringen fra kommunale stimuleringstilskudd gitt på andre områder tilsier at det tar tid å bygge opp kapasitet og kompetanse på kommunale tjenester. Jeg har derfor tro på at effekten av stimuleringstilskuddet og økningen av kommunerammen med begrunnelse i opptrappingsplanen først sees etter noen år. Det blir derfor viktig å følge med på hvordan utviklingen går videre, for å se om den negative trenden på noen områder har snudd. Jeg vil sørge for å gi Helsedirektoratet i oppdrag å evaluere tiltakene i hele planperioden, slik at vi kan få bedre grunnlag for å konkludere etter planperiodens slutt i 2019.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ganske oppsiktsvekkjande når vi har vedtatt ein opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, at ein midtvegsrapport ikkje berre viser at ein ikkje har klart å byggja det opp så bra som ein har tenkt, men at mange parametre viser at det har vore ein reduksjon. Det er ganske spesielt. Det har vore ein nedgang i talet på personar som mottar rehabilitering, både i kommunane og på sjukehus. Eg synest det er spesielt alvorleg. Eg er einig med statsråden i at ein skal vera tolmodig. Eg kan forstå det tar tid å byggja opp eit tilbod, og at resultatet kan sjåast fyrst etter nokre år, men at ein under ein opptrappingsplan ser ein nedgang i talet på personar som får desse tenestene, synest eg er uforklarleg. Det synest eg ikkje statsråden har eit godt svar på. Ein ser det er ein nedgang i bruk av individuell plan, ikkje ei lita auke, men ein nedgang i bruk av individuell plan og ein markert nedgang i tilsette som får kompetanseheving innan dette – eigentleg ganske utruleg at det i det heile går. Det er òg ein nedgang i kommunar som har ein plan for dette feltet.

Eg høyrer kva statsråden seier om planar og ting og nye statistikkar, men det er i alle fall ein realitet at midtvegsrapporten viste ein nedgang på veldig mange felt, og at færre personar får rehabilitering no enn før opptrappingsplanen vart vedtatt.

Eg må spørja statsråden: Er statsråden nøgd med tilstanden på rehabiliteringsfeltet? Det vart vist til planar og tiltak, men er han nøgd med denne situasjonen? Eller synest han regjeringa sin politikk òg for dette området er så fortreffeleg at han ikkje ser grunn til å verta bekymra av midtvegsrapporten som kom?

Eg er glad for det statsråden sa til slutt om at ein skal få ei evaluering etter planperioden sin slutt, altså i 2020, og eg forventar at det òg vil kunna gi føringar for korleis denne opptrappingsplanen skal vidareførast når sjølve opptrappinga – det som skulle vore ei opptrapping – er levert.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bent Høie []: Også jeg er selvfølgelig bekymret over at antallet som mottar rehabilitering utenfor institusjon i kommunene, gikk ned det første året i opptrappingsplanen. Men jeg vil gjerne understreke og fortelle noe om behovet for nettopp opptrappingsplanen. De tallene som representanten viser til, er statistikk fra IPLOS-registeret for 2017 og en Questback-undersøkelse for kommunene fra samme periode – det var altså det første året. Så er det en del indikatorer på at disse virkemidlene har begynt å virke – hvis vi f.eks. ser på årsverksutviklingen for sentrale kompetansegrupper i kommunene, der vi har KOSTRA-tall for 2018, som er det andre året i opptrappingsplanen.

Vi er nå inne i det tredje året, 2019. Erfaringene fra andre områder, f.eks. regjeringens satsing på skolehelsetjenesten og helsestasjoner, viser at selv om vi har en ganske kraftig satsing, tar det tid for kommunene – punkt én – å ansette folk. De som er nyansatte, skal komme inn i sin nye rolle, og så skal de begynne å være aktive ut mot pasientene. Det tar nødvendigvis litt tid, og det betød at på det området så vi først effektene etter to til tre år.

Det er også slik at kommunene mange ganger har erfart at staten lanserer satsinger med brask og bram, og så blir det en engangssatsing. Det gir også usikkerhet i kommunene knyttet til om de skal tørre å ansette folk på dette området. Så da dette kom i budsjettet det første året, var det nok en del kommuner som tenkte at vi får vente og se om dette blir en videre satsing. Nå har de erfart at regjeringen har fulgt opp sine lovnader og prioritert dette tre år på rad, og da tror jeg også at vi etter hvert vil se resultater.

Representanten sa at det har vært en nedgang i antall kommuner som har utviklet planer på dette området. I mitt innlegg redegjorde jeg for den stikk motsatte utviklingen, nemlig at kravet vårt om at kommunene har politisk vedtatte planer på dette området, har ført til at fra ett år til et annet økte dette fra 40 pst. til 50 pst. Helsedirektoratet sier at deres inntrykk er at vi også kommer til å se en ytterligere økning.

Jeg er ikke beroliget av de tallene vi har fått til nå. Jeg er veldig opptatt av, som også representanten avsluttet med, at vi får en god evaluering til slutt, men av de siste tallene vi har, fra 2018, ser jeg en god del tegn på at satsingen forhåpentligvis begynner å gi resultater i kommunene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg ser at mange er bekymra over at spesialisert rehabilitering på sjukehus vert bygd ned før tilsvarande tilbod er bygd opp i kommunen. Vi har mange eksempel på at det faktisk har skjedd, og at det har ført til stor bekymring frå kommunane. Eitt eksempel er rehabiliteringstilbodet som var i Egersund, der helseføretaket skreiv rett ut i vedtaket at ein stor grunn til at dei gjorde det, var for å få pengar til eigenkapital for å byggja nytt sjukehus i Stavanger. Vi har akkurat den same problemstillinga i Helse Møre og Romsdal no, der ein har vedteke nedlegging av spesialisert rehabilitering på Mork og på Aure, og med eit tidsaspekt som gjer at kommunane ikkje har sjans til å byggja opp sin kompetanse tilsvarande før dette vert lagt ned. Det er òg tilbakemeldinga frå andre kommunar andre plassar i landet.

Dette er noko som på ein måte kompliserer heile opptrappingsplanen. På Stortinget var alle einige om at ein opptrappingsplan først og fremst måtte skje i kommunane fordi veldig mykje meir rehabilitering kan og bør skje i kommunane, men det ein ikkje er einig i, er at spesialisert rehabilitering vert bygd ned så fort, og kanskje òg altfor mykje.

Så eg vil gjerne utfordra statsråden før hans siste innlegg på om han ikkje er bekymra for akkurat dette, at sjukehus no byggjer ned den spesialiserte rehabiliteringa altfor fort, og i tilfelle kva statsråden vil gjera med det, utover å nemna det i oppdragsdokument, for det ser vi frå Helse Midt-Noreg ikkje har hatt nokon synleg effekt.

Statsråd Bent Høie []: Jeg kan også si noen ord om utviklingen av rehabiliteringsfeltet i spesialisthelsetjenesten. Selv om det har vært en del faglige råd som tilsier at en også burde overføre en større del av rehabiliteringstjenestene fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, har regjeringen politisk valgt ikke å følge det, rett og slett fordi vi ser at en god del av det rehabiliteringstilbudet som gis i spesialisthelsetjenesten i dag, ville veldig mange kommuner hatt store problemer med å gi selv. Det ville ført til stor forskjell i landet, fordi noen da hadde bodd i kommuner som hadde hatt muligheten til å tilby den typen rehabilitering, mens veldig mange hadde bodd i kommuner som ikke hadde hatt den muligheten. Derfor har vi valgt ikke å gjøre det. Det er et politisk valg vi også gjorde i forbindelse med opptrappingsplanen for rehabiliteringsfeltet.

Jeg har også gitt et styringssignal til helseregionene om at en ikke skal bygge ned rehabiliteringstilbud som en mener er innenfor det som er kommunens ansvar, raskere enn at kommunen kan være i stand til å gi det tilbudet selv.

Når det gjelder tilbudet i Egersund, ble deler av det flyttet over til Stavanger, den spesialiserte rehabiliteringen, mens deler av det helt åpenbart var et tilbud som kommunene kunne håndtere selv. Kommunene i Dalane-regionen hadde fått penger gjennom opptrappingsplanen til å kunne bygge opp den type tilbud, og kunne i fellesskap drevet det tilbudet videre hvis de ønsket det.

Når det gjelder Helse Møre og Romsdal, er det ikke gjort noe vedtak om å legge ned de to nevnte rehabiliteringsinstitusjonene. Det betyr at det er noe jeg selvfølgelig kommer til å følge med på, i tilfelle styret vedtar det, men det er altså ikke vedtatt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er avsluttet.

Førre kapittel
Neste kapittel