Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg var skikkelig glad
for internettet da det kom. Det var en fantastisk mulighet og ikke
minst veldig praktisk for meg som journalist, både til å innhente
kunnskap og informasjon og til å spre journalistikken min – og andres.
Men det ble fort tydelig for journalister at man måtte sjekke godt
om kilden man hadde på nettet, var troverdig. For man ville jo ikke
miste tillit, bli tatt på feil, felt i PFU og ødelegge ryktet til
både seg selv og mediet man jobbet i.
Så kom sosiale
medier, og jeg jublet: for en vanvittig god måte å spre det journalistiske
stoffet på, og så bra det skal bli med masse interaksjon og dialog
om stoffet. Og enda bedre: Alle kan jo være sin egen publisist,
blogge og lage egne nettsider. For en nydelig demokratiseringsprosess
vi er inne i, for et løft for ytringsfriheten, tenkte jeg – lenge.
Men selv om jeg
fortsatt er begeistret for sosiale medier og alle mulighetene internett
gir, og vil forsvare ytringsfriheten med nebb og klør, har vi de
siste årene opplevd at nettet og sosiale medier også er blitt en
kilde til mye negativt, som netthets og ufine kommentarfelt – senest
i dag omtalt av statsministeren som noe som gjør Norge til et dårligere
sted å vokse opp. Og de er en trussel for den frie pressen og demokratiet,
gjennom spredning av innhold med litt vel lettvintomgang med sannheten, og
ofte også publisering og spredning av direkte falske nyheter satt
ut med vilje – for å oppnå alt fra bare å være gøy, til det som
er mer problematisk: «fake news» for å gi litt ekstra argumentasjon
i politiske saker eller faktisk også påvirke valg.
Mange av disse
falske nyhetene, iallfall mange av de veldig entydige og lite balanserte
sakene sett med tradisjonelle presseetiske standarder, publiseres
på nettaviser og nettsider som ikke følger vanlige presseetiske
regler og derfor enkelt kan slenge om seg med påstander om at det
nettopp de skriver, publiserer og mener, er sant. De blir ikke ettergått
eller dømt i PFU for så å måtte beklage. De kan altså bare påstå
at de snakker sant.
Da har vi fått
et problem, ikke fordi tradisjonelle medier ikke har godt av at
noen ser på verden med annerledes øyne enn dem selv – det er topp
med mange og ulike stemmer, jeg synes absolutt det, men vi har fått
et problem fordi så mange såkalte alternative medier påstår at andre
medier ikke snakker sant. De utfordrer redaktørstyrt presse og tilliten
til den, og de får dessverre gehør i stadig voksende kretser. Siden
demokratiet vårt er helt avhengig av at befolkningen har stor tillit
til mediene for å kunne ha en opplyst og god debatt, sliter vi når
det rokkes ved hvilke sannheter vi skal bli opplyst av.
Når befolkningen
oftere og oftere opplever eller får fortalt at nyheter de tror på,
er falske, eller at kampanjejournalistikk forkledd som objektive
nyheter fra alternative medier framstår troverdig, samtidig med
at de samme alternative mediene påstår at redaktørstyrte medier
ikke skriver sannheten – ja, da blir det forvirrende. Plutselig
kan vi komme til et punkt der befolkningen egentlig ikke lenger
har nok tillit til mediene og vi befinner oss i en situasjon der
vi ikke har et felles holdepunkt for hva som er sant og ekte av
informasjon.
Hvordan skal
det da gå med politikken, med debatten – og med demokratiet vårt?
Hvilken opplyst debatt får vi når det vi diskuterer, ikke baserer
seg på en felles forståelse av fakta?
Dette bekymrer
meg. Og det bekymrer mange andre.
Denne utfordringen
omtales i mediemeldingen som er behandlet i komiteen, men der adresseres
kanskje ikke så mange konkrete løsninger. Det er grunnen til at
jeg i dag har reist denne interpellasjonen, der jeg peker på hvor
viktig det er at befolkningen har tillit til medienes journalistikk
for å opprettholde demokratiet vårt, og der jeg spør medieministeren
vår hvordan hun vil bidra til å styrke tilliten til den redaktørstyrte
journalistikken vår.
Det er min klare
mening at det systemet som redaktørstyrte medier har jobbet etter,
med Vær Varsom-plakaten, med Redaktørplakaten og med Pressens Faglige Utvalg
som klageinstans, har fungert veldig bra i mange tiår. Det har gitt
journalistene etiske retningslinjer for å presentere samfunnsnyttige,
opplysende, viktige og sanne nyheter til befolkningen – noe jeg
mener de i det store og hele virkelig har lyktes med.
Tilliten til
norske medier har da også vært svært høy. Men nå er den synkende,
viste Medieundersøkelsen, som ble presentert under Mediedagene i
mai. Der kom det fram at tiltroen i befolkningen til mediene har
falt fra 85 pst. til 81 pst. på ett år. Nå skyldes nok dette flere ting
enn framveksten av «fake news» og alternative medier, men Medieundersøkelsen
fortalte også at hele 42 pst. sa seg helt eller delvis enig i at
norske medier ofte gir et uriktig bilde av det norske samfunnet.
Og 47 pst. i år mot 41 pst. i fjor mener at med internett og sosiale medier
er de tradisjonelle mediene blitt mindre viktige for demokratiet.
Dette er ikke så gode tall, synes jeg.
Så hva kan vi
gjøre? Det har jeg spurt mange i og utenfor mediebransjen om det
siste året. De fleste føler avmakt. Noen snakker om å stenge sider
og stenge ned sosiale medier, andre om å nekte ulike typer innhold
og slå mye hardere ned på publisering og spredning av falske nyheter.
Jeg mener stenging og det å nekte nettsider i ytringsfrihetens navn
ikke er veien å gå.
Så hva annet
kan vi gjøre? Vel, vi kan selvfølgelig jobbe for at befolkningen
får mer kunnskap om hvordan de kan avsløre «fake news», forstå at
de blir utsatt for kampanjejournalistikk, eller at det er annonseinnhold og
ikke en objektiv journalistisk artikkel de leser.
Det er det behov
for – ikke minst i den eldre garden – noe gårsdagens lansering av
en undersøkelse gjort av Medietilsynet viste. Halvparten av de over
60 år klarer ikke å avsløre falske nyheter eller er usikre på om
nyheter er falske, og også de under 30 år sliter. Medietilsynet sier
vi trenger et krafttak for å øke den kritiske medieforståelsen.
Ja, bra, sier jeg – litt usikker på hvordan, men jeg vet at vi har
fått et undervisningsopplegg for å lære mer om å avsløre «fake news»
for ungdom mellom 13 og 18 år i skolen, som jeg håper fungerer bra,
som man kanskje kan lære av, og som kan utvides til andre grupper.
Også NRK Super
har den siste tiden hatt en større satsing på å lære barn om kritisk
tenkning og «fake news», bl.a. gjennom dramaserien «Jakten på sannheten».
Dette bejubler jeg og tenker at NRK bør følge opp også for andre
grupper. Både de og andre seriøse medier bør ikke være redde for
å framstå unødvendig politisk korrekte eller selvopptatte om de
framover lager mer stoff om hvordan deres egen journalistikk faktisk
blir utformet etter strenge etiske retningslinjer.
Men så har vi
nye utfordringer som kommer, som «deep fakes», altså veldig avansert
manipulering av levende bilder. Dette er en teknologi som Reuters
under Mediedagene sier at de prøver å avsløre. Men det er veldig
vanskelig, for de som vil avsløre denne typen «fakes», vil alltid
ligge et hestehode etter.
Initiativ som
faktisk.no er jeg også glad for. Slik faktasjekking tror jeg det
er behov for om dagen. Men den typen faktasjekker bryr nok dessverre
ikke en del alternative medier seg så veldig mye om. De slår gjerne
bare fast at faktasjekker ikke er fakta.
Så da koker det
etter min mening ned til troverdigheten til avsenderen. Er avsenderen
av et filmklipp eller en sak troverdig som resultat av at jeg som
leser, lytter eller titter vet at avsenderen er seriøs, redaktørstyrt
og har et godt omdømme fordi de gang på gang har vist at de bedriver
god og etterprøvbar journalistikk, da har de store muligheter til
å opprettholde tilliten min.
Et av de beste
virkemidlene for å opprettholde tilliten til redaktørstyrte medier
er ifølge bransjen selv, både i høringer og når jeg har spurt dem,
at de får muligheten til å lage skikkelig god journalistikk. Jo
flere gode avsløringer, påpekninger, beskrivelser, rapporteringer og
historier i mediene som setter dagsorden, påvirker folks situasjon
til det bedre og endrer politikk og politiske avgjørelser, desto
mer styrkes befolkningens ønske om og tillit til mediene.
Så hvordan kan
vi som politikere bidra til å få mer god, grundig og etterprøvbar
journalistikk i en tid mediene selv beskriver som kritisk fordi
de sliter med annonsesvikt på grunn av Google og Facebook, krevende
digitaliserings- og omstillingsfaser og ikke minst framveksten av
«fake news» og alternative medier?
Vi i familie-
og kulturkomiteen var i september i Washington og besøkte Newseum
og Freedom Forum. Der møtte vi sjefen sjøl, den gamle avissluggeren
Gene Policinski, som er en ivrig samfunnsdebattant og en av grunnleggerne
av USA Today. Vi fikk hans syn på framveksten av alternative medier
og «fake news» og påvirkningen på journalistikken og det amerikanske
samfunnet. Det han sa, var ikke oppløftende. Det jeg husker aller
best, var at han sa at han i hele sitt liv hadde vært en insisterende
motstander av pressestøtte fra myndighetene. Pressens uavhengighet
var nummer én – fram til nå, for nå mente han for første gang at
pressestøtte ville være et bra tiltak også i USA, i hvert fall midlertidig.
Vi i Senterpartiet
mener som Policinski at nå er tiden inne for å bruke pressestøtten
aktivt som tiltak for å sørge for at tilliten og utbredelsen av
seriøse redaktørstyrte medier opprettholdes – at de ikke kutter
så mye økonomisk at journalistikken også ødelegges. Vi mener at
vi som politikere har et ansvar for bidra til å styrke tilliten
til denne journalistikken og til avsenderen, og vi håper medieministeren,
som har det øverste mediepolitiske ansvaret i landet, er enig i
det – og at hun har noen gode forslag til hvordan.
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Trine Skei Grande []: De redaktørstyrte
journalistiske massemediene har tradisjonelt vært ansett som et
særlig viktig element i vår demokratiske infrastruktur. Disse mediene
har en sentral rolle for den politiske debatten og for meningsdannelse
– det som utgjør kjernen i vår demokratiske begrunnelse for ytringsfriheten.
Derfor er jeg glad for at representanten fremmer en interpellasjon,
slik at vi får diskutert prinsippene bak dette i Stortinget. Ut
fra sakens viktighet skulle man egentlig ventet seg en stappfull
presselosje, men den var blankende tom i dag.
Utviklingen av
nye medieformer har grunnleggende endret rammebetingelsene for de
tradisjonelle massemediene. Med en rekke nye muligheter for kommunikasjon
kan alle i dag være publiserere. Samtidig vet vi at den informasjonen
vi har tilgang på, ikke alltid er troverdig eller har den tilliten
eller kvaliteten som den opplyste demokratiske samtalen og meningsdannelsen
bør basere seg på. Én av utfordringene for dagens mediebruk er å
skille god informasjon fra dårlig, velfunderte standpunkt fra konspirasjonsteorier
og balanserte framstillinger fra forutinntatte meninger. Her har
redaktøren og det redaktørstyrte journalistiske mediet en avgjørende
funksjon.
Vi trenger ikke
bare et mangfold av medier og journalistikk. Det er også nødvendig
med tillit. Når vi gjør oss opp en mening om politikk eller andre
samfunnsspørsmål, er informasjonen og de perspektivene vi mottar
gjennom mediene, en sentral del av meningsgrunnlaget vårt. Hvis
vi ikke kan stole på at utvalget og framstillingen av medias saker
er relevante, sannferdige og basert på sakkunnskap, mister vi et
viktig grunnlag for meningsdannelse og diskusjon. At vi har tillit
til at media er kilder til troverdig informasjon, er dermed en forutsetning
for at media kan utføre sin demokratiske oppgave.
Skal mediene
ha en demokratisk funksjon, må de være uavhengige av de maktstrukturene
de skal overvåke. I tillegg må allmennheten ha tillit til den uavhengigheten.
Bare da kan medienes innhold gi grunnlag for en fri og opplyst politisk
meningsdannelse. Derfor er redaksjonell uavhengighet fra myndigheter
både et politisk mål i seg sjøl og et hensyn bak utformingen av
støtteordninger, regelverk og forvaltningssystem som vi har på medieområdet.
I dag har vi
gode tiltak gjennom mediestøtten, både den indirekte støtten i form
av momsfritak for nyhetsmedier og den direkte mediestøtten. Her
har regjeringa allerede tatt grep for å styrke norske medier. Elektroniske
nyhetsmedier har fått momsfritak, og produksjonstilskuddet er gjort
plattformnøytralt. Det har vært viktige tiltak for å gi nyhetsmediene
bedre vilkår til å produsere god og grundig journalistikk.
Et annet tiltak
regjeringa har kommet med, er opprettelsen av en tilskuddsordning
for innovasjon og utvikling. Målet med denne ordningen er å stimulere
til redaksjonell, innholdsrettet innovasjon og å utvikle nyhets-
og aktualitetsmedier. Vi ser behovet for en slik ordning. Derfor
har vi økt potten med 3 mill. kr, opp til 10 mill. kr. I tillegg
har vi fått en avtale med TV 2. Totalt har vi i år økt den direkte
mediestøtten med 149,5 mill. kr. Det er den største økningen i direkte
mediestøtte siden ordningen ble innført for 50 år siden.
Den teknologiske
og økonomiske utviklingen i bransjen har skapt et økende behov for
innovasjon. Når desinformasjon spres via sosiale medier, blir de
tradisjonelle medienes direkte digitale tilstedeværelse enda viktigere.
Samtidig vet vi at den digitale transformasjonen krever økonomiske
ressurser. Derfor er det gledelig at 98 pst. av årets innovasjonstilskudd
har gått til små, lokale medier eller til innovasjon av lokalt innhold.
Nå vil vi sette
i verk tiltak for å sikre at vi opprettholder det nettverket vi
har av lokalaviser, og bidra til at vi har lokalaviser over hele
landet med nok ressurser til å utføre samfunnsoppdraget sitt. I
2018 gjennomførte BI en studie om digitalisering av lokal mediebruk
og tillit til ulike lokale medier. Her svarte 67 pst. at de hadde
høy eller svært høy tillit til sin lokalavis. Svært få, bare 6 pst., svarte
at de hadde lav eller svært lav tillit til sin lokalavis, til NRKs
distriktssendinger og til regionaviser.
Disse tallene
forteller at vi har høy tillit til de mediene som er tettest på
hverdagen vår. En lokalavis er likevel ikke nok i seg sjøl. Lokalaviser
må også ha økonomi og redaksjonelle ressurser til å utføre samfunnsoppdraget
sitt. Vi vet at det er forskjeller fra avis til avis når det gjelder
muligheter til å prioritere den ressurskrevende journalistikken,
enten det er kritisk og undersøkende journalistikk, journalistikk
som forklarer oss hendelser og saksfelt som kan være krevende å
forstå, eller de sakene som tilfører nye perspektiver som er viktige
for det offentlige ordskiftet.
Regjeringa ønsker
å satse mer på de mindre lokalavisene. I 2018 mottok 158 aviser
pressestøtte, men ti av disse stakk av gårde med to tredjedeler
av potten. Det mener jeg utfordrer legitimiteten i det støttesystemet
vi har. Derfor skal vi gjøre en omfordeling til små, lokale aviser.
Samtidig vil vi i en overgangsfase øke de totale bevilgningene,
slik at de mediene som i framtida må få litt mindre, gis tid og
mulighet til omstilling. Vi vil også øke forutsigbarheten gjennom
å fastsette størrelsen på mediestøtten for fire år av gangen.
I tillegg til
at vi skal fortsette å jobbe for et fortsatt mangfold av medier
– tematisk og geografisk – vil vi jobbe for å bevare mediemangfoldet
som folk har tillit til. Regjeringa vil at mediene skal ha størst
mulig uavhengighet av politiske myndigheter. Medieoffentligheten
er en sjølstendig byggestein i samfunnet som skal kunne utvikle
seg på egne premisser, uten statlig styring. Vi styrker prinsippet
med armlengdes avstand, og jeg mener at vi da også styrker tilliten
til de mediene som mottar støtte som uavhengige medier.
Det er grunnen
til at vi ønsker å opprette et mediestøtteråd. Med en slik ordning
vil vi styrke tilskuddssystemets legitimitet og bygge videre på
tilliten til systemet og til de mediene som mottar tilskuddsmidler.
Det betyr likevel ikke at mediestøtterådet skal ha helt frie fullmakter.
Regelverket rundt tilskuddsordningene vil sikre transparens om rådets
virksomhet, og endringer i regelverket må sendes på høring, som
i dag.
I fjor sendte
regjeringa ut et forslag til ny medieansvarslov. Lovforslaget innebærer
en oppdatering, avklaring og samling av særregler om rettslig ansvar
for medieområdet og introduserer også enkelte nye lovregler. Med
den nye medieansvarsloven ønsker regjeringa bl.a. å legge til rette
for seriøs ledelse og kontroll av medier, basert på medieetiske
normer og medieetiske prinsipper. Jeg mener at lovverket som understøtter
de redaktørstyrte journalistiske mediene, er et viktig element i oppfyllingen
av statens infrastrukturansvar.
Sterke og uavhengige
medier er den beste medisinen vi har mot desinformasjon og hatefulle
ytringer. Derfor skal vi fortsette å ha en mediepolitikk som legger til
rette for ytringsfrihet, pressefrihet og informasjonsfrihet, en
politikk som legger til rette for god nyhetsproduksjon over hele
landet, og en bredt anlagt offentlig samtale i det digitale samfunnet.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg er veldig glad for
at vi har fått denne diskusjonen – i hvert fall mellom meg og statsråden,
og kanskje noen flere – for hovedmålet mitt er å løfte problemstillingen.
Jeg var spent på kulturministerens svar, for til forskjell fra meg har
hun et departement til sin rådighet som kanskje kan komme opp med
noen ekstra gode råd.
Jeg synes statsråden
hadde noen tiltak: Hun nevnte innovasjonsstøtten og sa at den har
regjeringen økt. Jeg tenker at den kanskje bør økes ytterligere.
Hun snakket om den kommende medieansvarsloven. Det tror jeg kan
bli et viktig stykke arbeid med hensyn til noen av de problemstillingene
vi peker på. Når det kommer til mediestøtterådet, tror jeg ikke
at det nødvendigvis kommer til å styrke tilliten til avsenderen
og de redaktørstyrte mediene ytterligere, for under høringene var
samtlige medier veldig tydelige på at de har redaksjonell frihet, og
at politikere og det som gjelder armlengdes avstand, ikke er noe
problem nå.
Når det er sagt,
ønsker jeg og Senterpartiet at vi skal være enda mer offensive når
det gjelder disse problemstillingene, og bidra til å styrke den
seriøse journalistikken økonomisk, for da tror jeg vi også vil sikre
at man lager bedre journalistikk. Vi vil derfor gjerne ta tak i
tiltak som mediemangfoldsutvalget mente kunne være nyttige, og kommer
til å fremme forslag om fritak for arbeidsgiveravgift ved behandlingen
av mediemeldingen – i hvert fall synes vi dette bør utredes for
journalistiske stillinger. I arbeidet med mediemeldingen fremmer
vi også et forslag om det som mediene ønsket seg, nemlig en verktøykasse
– for kanskje å utrede dette. Det har jeg håp om at vi skal ha en
god diskusjon om i komiteen – det samme når det gjelder det å se
litt nærmere på hvordan vi kan styrke den undersøkende journalistikken.
Komiteen var i Bergen, i Media City Bergen, i forrige uke og ble veldig
imponert over det arbeidet som Senter for undersøkende journalistikk
på kort tid har fått til med bl.a. lokalaviser. Det er en måte virkelig
å vise for befolkningen at norsk journalistikk er god, relevant
og tydelig, slik at de ønsker den. Jeg har tro på at kanskje også
en tilskuddspost for seriøs, undersøkende journalistikk er noe vi
i komiteen kan få mulighet til å diskutere og bli enige om.
Da lurer jeg
på om statsråden synes at en potensiell tilskuddspost for undersøkende
journalistikk og kanskje også det å utrede en verktøykasse som myndighetene
kan ha klar hvis det skal bli enda tøffere å være medier, er noe
for komiteen å diskutere.
Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg vil gjenta at
jeg er glad for denne interpellasjonen, og mener at den er veldig
viktig.
En av utfordringene
i et demokrati – som jeg mener vi blir utfordret på akkurat i dag
– er knyttet til at noen sannheter må finnes. Noen enigheter må
vi ha om at noen svar faktisk har to streker under seg. Jeg er glad
for både journalistikken og de andre som av og til bidrar til å
skape bilder til oss.
Så tror jeg at
man ikke skal si at man har en negativ holdning til alle medier
sjøl om man av og til mener at de gir et uriktig bilde. Det må jeg
innrømme at jeg også av og til mener at mediene gjør – at de gir
et uriktig bilde, en feil vinkling eller lignende. Men det betyr
ikke at jeg ikke har tillit til jobben de gjør. Det betyr ikke at
jeg ikke syns at det de skriver som jeg mener gir en feil vinkling på
en sak, er feil – jeg mener det bare er et feil bilde man gir i
den framstillingen, og en sannhet består av alle bildene, også dem
man mener er tatt fra en litt feil vinkel. Så jeg tror tilliten
til mediene er mye større enn hva disse målingene av og til viser.
Det som ligger
i sjølve kjernen i norsk mediepolitikk, er medienes egen sjølregulering.
Jeg syns det er veldig viktig at vi som politikere ikke går inn
i den rollen og tar over den reguleringen som har fungert så godt
i form av en sjølregulering av mediene våre.
Internasjonalt
er et av de spørsmålene jeg som medieminister får oftest, hvordan
det er å være medieminister i et land hvor man styrer alle mediene.
Det er det mange som tror, siden vi har såpass rause mediestøtteordninger.
Det er et av de spørsmålene jeg får oftest, og da prøver jeg å forklare
at vi gjør det gjennom objektive kriterier. Jeg mener at det å organisere
dette i et mediestøtteråd vil gjøre det enda mye enklere å forklare
den armlengdes avstanden som er i mediepolitikken. Jeg skjønner
at en del av interesseorganisasjonene ønsker bare de ordningene
vi har i dag, med mer penger, men jeg tror at vi må ta noen grep
også for uavhengighetens skyld.
Så til hva denne
verktøykassa skal inneholde: Hvis representanten leser mediemeldingen
godt, vil hun se at man ikke avviser fritak for arbeidsgiveravgift
for all framtid, men at man lar det ligge i en verktøykasse for
å vurdere det hvis det skjer store endringer på dette feltet som
gjør at vi må lete etter nye virkemidler. Jeg avviser heller ikke
et gravefond, men gravefond forutsetter at vi har et mediestøtteråd,
for da må vi ha lengre avstand til de politiske avgjørelsene. Det
kan ikke være slik at spørsmålet om gravefond blir avgjort på ministerens
kontor.
Tage Pettersen (H) []: La meg starte med noe statsråden
var inne på i sitt første innlegg. Det er flere steder enn presselosjen
vi gjerne skulle sett flere til stede under denne debatten.
Men la meg uansett
starte med å takke interpellanten for å løfte et viktig tema i samfunnsdebatten,
et tema som ikke minst er svært relevant når vi i disse dager jobber
med mediemeldingen her på Stortinget. Jeg vil også benytte anledningen
til å takke statsråden for hennes gode tilnærming til problemstillingene.
Som de begge
har vært inne på, er de redaktørstyrte mediene den viktigste bærebjelken
i vårt demokratiske samfunn, og mediemeldingen er også gjennomgående tydelig
på dette. De aller største utfordringene vi står overfor, er kampen
om tid, kampen om befolkningens betalingsvilje og kampen mot de
store internasjonale musklene hos aktører som Facebook og Google.
Jeg lar imidlertid de utfordringene ligge i akkurat dette innlegget.
Jeg vil adressere
tre hovedutfordringer som vi – både politikere og bransjen selv
– må ta på største alvor, og som vi kan gjøre noe med på relativ
kort sikt.
For det første
må vi ha en mediepolitikk som bidrar til et stort mangfold av redaktørstyrte
medier, og en mediebransje som er i stand til å innovere og utvikle
seg, slik at de til enhver tid er relevante og tilgjengelige. Mediemeldingen
gir mange gode svar her.
For det andre
må bransjen utvikle medieplattformer og virkemidler som gjør nyheter
interessant for dagens ungdom. For å sikre et godt ordskifte er
vi avhengige av at den oppvoksende generasjonen finner det attraktivt
å få tilgang til nyheter, utover det algoritmene tilbyr dem.
For det tredje
må samfunnet sette den eldste delen av befolkningen i stand til
å kunne skille reelle nyheter fra falske nyheter. Dette er, som
nevnt, berørt i en helt fersk rapport fra Medietilsynet, og jeg
vil bruke litt tid på akkurat denne gruppen i dette innlegget.
Halvparten av
de over 60 år sliter med å gjenkjenne om en nyhetssak er falsk eller
ikke, viser undersøkelsen. Vi trenger et krafttak for å øke den
kritiske medieforståelsen blant dem over 60 år. Kritisk medieforståelse
er den kunnskapen og de ferdighetene hele befolkningen trenger for
å orientere seg og ta informerte valg om medieinnholdet de konsumerer,
lagrer og ikke minst deler. I alt er det fem funn om den eldste
aldersgruppen som bør bekymre oss:
-
Mange
over 60 år har lavere digitale ferdigheter, noe som har betydning
for den kritiske medieforståelsen.
-
Eldre
har lavest forståelse av hvilke digitale aktiviteter som påvirker
innholdet man eksponeres for.
-
Bare
tre av ti klarer å gjenkjenne alle kilder i et nettsøk.
-
Halvparten
av de over 60 år gjenkjente ikke, eller var usikre på, om en nyhet
var falsk eller ikke.
-
De
eldre har færre metoder for å sjekke om en sak er falsk.
De eldre er vant
til nettopp å forholde seg til redaksjonsstyrte medier, der redaksjonen
jobber etter Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Sosiale medier, blogger
og algoritmer forholder seg, som vi vet, ikke til slike standarder,
og det kan derfor være krevende å vite hva som er sant og ikke i
jungelen av informasjon.
Samtidig vet
vi også at de eldre er de mest nyhetssultne av oss, og vi må derfor
sikre oss at de er i stand til å skille falske nyheter fra andre.
Dette viser oss at de redaktørstyrte mediene har en viktigere rolle
enn noen gang.
I mediemeldingen
foreslås det å opprette et uavhengig råd for fordelingen av mediestøtten.
Mediestøtten bør i større grad bidra til innovasjon og utvikling
i mediebransjen. En viktig oppgave for rådet bør bli å se på hvordan
vi kan løfte nettopp denne utfordringen gjennom de ulike støtteordningene.
Mange medier er allerede flinke til å innovere for å sikre at de
unge får tilgang til det redaktørstyrte mediemangfoldet. Like viktig vil
det være å tenke nytt når det gjelder den eldste målgruppen.
Regjeringen og
kommunene jobber med å rulle ut Leve hele livet, landet rundt. Her
kan det f.eks. være fornuftig å løfte inn aspekter knyttet til kritisk
tenkning og sette de eldre i stand til å avdekke falske nyheter
som en del av den digitale opplæringen.
Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg vet fra journalistisk
virksomhet at gode og kritiske spørsmål som regel fører til gode
svar. Slik har det vært i denne sammenhengen også, så jeg vil slutte
meg til den hyllesten som har gått til både interpellanten og statsråden
– gode innlegg, viktig debatt.
Pressens viktigste
kapital er uten sammenligning troverdighet, integritet og tillit.
Uten det kan vi like gjerne legge ned. Det er helt åpenbart at denne
troverdigheten og integriteten bygges først og fremst i redaktørstyrte
miljøer. Det norske demokratiet avhenger av en sterk, uavhengig
og kritisk presse som folk har tillit til. Den fjerde statsmakts
kontrollfunksjon fungerer bare med full ytringsfrihet, pressefrihet
og redaksjonell frihet. Samtidig utfordrer introduksjonen av «fake
news» tilliten befolkningen har til mediene rent generelt.
Men politisk
kontroll alene er ikke svaret på denne utfordringen. Da vil vi samtidig
strupe de mest grunnleggende prinsippene om en fri og uavhengig
presse. Det er klart at bransjens egen internkontroll, via organer som
Pressens Faglige Utvalg, PFU, og Medietilsynet, er viktigere enn
noensinne.
Jeg sa at den
fjerde statsmakts kontrollfunksjon ikke er svaret på dette alene.
Jeg vil legge til at når det gjelder kritikken av Medietilsynet
som er kommet den siste tiden, så er det i sannhet en misforstått
kritikk, og de som mener at Medietilsynet er en unødvendig institusjon
i vårt samfunn, vet egentlig ikke noe om forskjellen mellom Pressens
Faglige Utvalg og Medietilsynets ansvarsområde. Det er viktig å
beholde Medietilsynet som en trygg institusjon for medieovervåking,
for å bruke det begrepet.
Så vil jeg heie
fram pressens kritikk av pressen selv, slik det framgår av Vær Varsom-plakatens
punkt 1.4: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på
hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Det har vi sett
eksempler på dette halvåret. Det er svært viktig, etter mitt skjønn,
at denne rollen ivaretas på en enda bedre måte. Det har vært en
tendens i pressen til å verne om sine egne. Det må det bli slutt
på, etter mitt skjønn. Jeg tror nok flere har fått seg en oppvåkningsmelding
i løpet av de siste månedene.
Når vi vrir mediestøtten
mot de små lokalavisene, handler det om å holde liv i den journalistikken
som er mest truet av de store omveltningene i bransjen – de som
har færrest ressurser og muligheter til å omstille seg raskt, men
som er viktige for lokaldemokratiet. Slik beholder de makten hos
redaktørene i stedet for hos useriøse aktører eller rent kommersielle
krefter.
Pressens uavhengighet
styrkes gjennom den nye mediestøtteordningen fordi vi introduserer
et mediestøtteråd som flytter beslutningene knyttet til finansiering
lenger bort fra politikerne. Det handler om å ta presse- og redaktørfriheten
på alvor.
Til sist vil
jeg legge til at den viktigste kuren mot «fake news» ligger i skolen.
Kildekritikk har aldri vært viktigere, og barna våre må tilegne
seg kunnskap om hvordan de skal skille ut informasjon som ikke er
troverdig. Det dreier seg ikke bare om «fake news», det dreier seg også
om å forstå forskjellen på pressemeldinger og det som er egentlige
nyheter. En undersøkelse har vist at svært få av de unge er i stand
til å skille det ene fra det andre. En undersøkelse fra 2018 viser
også at det er større bekymring for dårlig journalistikk enn for
«fake news». Det synes jeg også vi skal ta med oss inn i denne debatten.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk til alle som har
vært med og diskutert denne problemstillingen. Selv om vi har litt
ulik tilnærming, opplever jeg at de fleste ser at å styrke de redaktørstyrte
seriøse mediene vil være et av tiltakene for å demme opp for de
negative virkningene av «fake news» og alternative medier.
Jeg er glad for
å høre at ministeren ikke er avvisende til å få på plass en verktøykasse
eller en utredning av midlertidig fritak for arbeidsgiveravgift,
ei heller er hun helt negativ til tilskuddspost for undersøkende
journalistikk – eller gravepott, som hun kalte det – selv om vi kanskje
er uenig i innretningen. Det var fint.
Jeg er også veldig
enig i betraktningene til representanten Grimstad rundt hvorfor
vi trenger Medietilsynet, og også når det gjelder hvor bra det er
at vår egen seriøse presse bedriver skikkelig god journalistikk
om hverandre.
Representanten
Tage Pettersen snakket godt om de utfordringene vi har med at særlig
den eldre garde ikke helt forstår hva som er sant og ikke sant i
mediebildet. Kanskje kan det nye mediestøtterådet bidra til det?
Jeg er ikke så glad i den innretningen, men her kom det i hvert
fall opp en del tiltak. Jeg er usikker på om det er nok, men jeg
håper det, for det er utrolig viktig for oss at tilliten til avsenderen
ikke svekkes. Som sagt: Medieundersøkelsen viste at tilliten var
fallende. Det er vårt ansvar, i denne salen. Vi skal bedrive mediepolitikk
for å sørge for at den kritiske, frie pressen får gode kår.
Vi i Senterpartiet
skal i hvert fall bidra. Vi mener at gitt den situasjonen mediene
står i nå – de beskriver det selv fortsatt som en krise – trengs
det bedre vilkår, ikke minst økonomisk. Så vi kommer til å jobbe
for at de skal få bedre økonomiske rammer.
Men når det er
sagt, håper jeg også at vi i fellesskap i denne salen skal finne
andre typer virkemidler til å stå opp imot det feilaktige som spres,
og det resultatet det kan få.
Statsråd Skei Grande []: Det har vært en slags forpostfektning
før behandlingen av mediemeldinga. Jeg er glad for alle de partiene
som har vist engasjement her i debatten. Kanskje det er en forpostfektning,
slik at det kanskje er mulig å få et litt bredere flertall bak mediemeldinga
på viktige områder, for det syns jeg at norsk mediepolitikk faktisk
fortjener.
Dette kommer
til å være et felt som er i enorm endring. Vi har økt støtten på
veldig mange av disse områdene og prøvd å innrette den på en ny
måte. Jeg tror at vi bør tenke nytt på dette feltet, fordi det er
et felt som blir utsatt for press på mange områder, og vi må sørge
for å ha den uavhengigheten og armlengdes avstanden i mediepolitikken
som framtidas medieløsninger krever av oss.
Så er det klart
at vi politikere også kan bidra til den offentlige debatten i form
av både tonen vi har, måten vi snakker til hverandre på og måten
vi forholder oss til fakta på. Fra denne talerstol vil jeg aldri
påstå at noen lyver, men at man forteller halvparten av sannheten
eller kanskje ikke er like gode til å lytte i debatter, det har
vel skjedd. Så vi har alle sammen en utfordring med å påvirke den
offentlige debatten og ønske at god journalistikk også handler om
å få fram gode fakta og gode perspektiv som er med på å foredle
debatten framover.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 4 er dermed slutt.