Svein Harberg (H) [] (ordfører for saken): Grunnlovsforslaget
som er fremmet av representanter fra SV og Venstre om å grunnlovfeste
retten til å søke asyl gjennom endring av § 93 i Grunnloven, er
begrunnet med et ønske om å lovfeste de rettighetene som i dag gjelder,
på et høyere nivå.
Komiteen understreker
i sin innstilling støtte til forslagsstillernes understreking av
at retten til å søke tilflukt i et annet land på grunn av forfølgelse
er internasjonalt anerkjent. Norge skal selvsagt være en del av denne
felles forståelsen og håndtere dette på en god måte. Rettighetene
er i dag reflektert i utlendingsloven på bakgrunn av at Norge har
forpliktet seg til en rekke internasjonale konvensjoner som ivaretar
asylrettighetene. Bestemmelsene i flyktningkonvensjonen, Den europeiske
menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter gir rett til beskyttelse eller vern mot utsendelse.
Det er ikke så
lenge siden Menneskerettighetsutvalget gjorde en grundig vurdering
og konkluderte med at retten til å søke asyl, eller retten til asyl,
ikke egner seg for grunnlovfesting. Delvis kan dette begrunnes med
at en slik rett må begrenses og vil kreve presiseringer og unntak
beskrevet i loven for å kunne forstås og brukes riktig. Grunnloven
egner seg ikke for en slik løsning.
En annen viktig
grunn er at dersom man tok inn denne retten med en slik beskrivelse,
ville det gjøre paragrafen svært lite fleksibel med tanke på at
dette er et område der man stadig opplever faktiske endringer i rammer
og forutsetninger. En vil dermed kunne oppleve at en grunnlovstekst
med en god hensikt kan skape hindringer for det som er intensjonen
i forslaget.
Som en siste grunn
kan det nevnes at en endring av Grunnloven som foreslått ikke vil
føre til bedrede rettigheter for den gruppen rettighetene skal gjelde
for. De synes godt ivaretatt med dagens lover og konvensjoner, og da
er det slik for meg at det sitter langt inne å endre Grunnloven.
Komiteens medlemmer,
alle unntatt representanten fra SV, foreslår i innstillingen at
forslaget ikke bifalles. SV foreslår å bifalle forslaget, og jeg
regner med at de selv vil begrunne dette grundigere.
Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg ta opp forslaget.
Retten til asyl
står ikke akkurat fjellstøtt i dagens verden. Den står heller ikke
akkurat fjellstøtt i Norge.
Det er noen rettigheter
som er mer fundamentale enn andre – det å komme seg ut av et område
der livet er truet, og inn i et område der livet er trygt, ha rett
til å søke og få beskyttelse og rett til vern mot retur til forfølgelse,
slik representanten Harberg sa. Frihet og rettigheter er så fundamentalt
på dette området, for det handler om livet.
I en verden der
det er krig og forfølgelse, terror og mange steder manglende rettsstat,
er det gjennom historien ganske mange land som har prøvd å lage
denne tynne, litt uperfekte, veven av menneskerettigheter, som gjennom
avtaler og prinsipper skal regulere hvordan vi skal opptre som stat,
hvordan staten skal behandle enkeltmennesker i fredstid, men også
i krig og konflikt. For det er jo ofte der det svikter. Det er lett
å holde disse rettighetene når vi ikke er under press, men når vi er
under press, tøyer mange strikken. Menneskerettighetene, FN-konvensjonene,
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og flyktningkonvensjonen
er jo en del av veven av måter å sivilisere verden på. Det har tatt
oss 100 år og to verdenskriger å få på plass disse reglene som skal
beskytte enkeltmennesker når de rammes på denne måten. Men gjennom
de siste tidenes konflikter, der Europa er blitt satt under et litt
større press enn de har vært i før på disse områdene, har vi sett at
europeiske ledere, og også norske politikere, har løpt og nesten
snublet i hverandres bein for å radbrekke disse rettighetene.
Dette handler
fundamentalt sett om statens plikter overfor mennesker på flukt,
men det handler også om hvorvidt vi som nasjon vil fortsette å være
en spydspiss for at verden skal være sivilisert, og om at vi har
regler om hvordan alle land skal opptre og oppføre seg i vanskelige
situasjoner. For det er vanskelig når det er mange mennesker på
flukt. Det er selvfølgelig aller verst for dem, men det er utfordringer
for alle land. Å beskytte levende liv og dele på ansvaret er en
del av løsningen på kaossituasjoner som følger konflikter, politiske
diktaturer og krig. Det beskytter dem som er urettmessig rammet,
men det beskytter også oss som ønsker sivilisert samarbeid og ansvarsdeling,
så det er i vår interesse at disse rettighetene og konvensjonene
holdes oppe. Fordi disse rettighetene er under press, er det å grunnlovfeste dem
en måte å gjøre det på.
Saksordføreren
sa at dette nærmest står fjellstøtt i Norge. Nei, det gjør ikke
det. Asylretten er under sterkt og konstant press, også i Norge,
og internasjonalt er det ingen land som nå går foran i å verne denne
retten. De leter etter smutthull for å underminere forpliktelsene
og slippe unna ansvaret. Det er heller ikke i vår interesse som
et lite land at det skal være slik. Det er ingen trygghet for oss.
Er det noen i
Norge som vil undergrave denne retten? Ja, det er det. Jeg var med
da vi behandlet innstrammingene etter at det kom mange flyktninger
til Norge i 2015. Da var FN på høring i Stortinget og sa at med
det vi gjorde, brøt vi forpliktelsene. Jeg kan bruke som eksempel
at man fjernet rimelighetsvilkåret. Det skal altså ikke være urimelig
å returnere mennesker til en helt annen del av et land enn der de
opprinnelig kommer fra. Det gjelder f.eks. retur til Kabul fra Norge.
Jeg kunne jo diskutert sikkerhetssituasjonen der, men det skal jeg
ikke gjøre nå.
Dette handler
om de prinsippene Norge har forpliktet seg til. Derfor er det viktig
at dette står i Grunnloven som en forpliktelse. Så vil det selvfølgelig
være slik at den vil måtte fortolkes. Slik er det med svært mange
av grunnlovsbestemmelsene. Det er ganske mange grunnlovsbestemmelser
som er ganske åpne, og som krever at de forstås som praktikabel
politikk. Men jeg synes det er litt illevarslende når man i innstillingen
begrunner at man ikke skal ha dette inn i Grunnloven, nettopp med at
det er behov for fleksibilitet. Det SV ønsker å grunnlovfeste, er
prinsippene, og det er prinsippene vi ikke skal vike på. Noen praktiske
løsninger må vi finne i ulike situasjoner. Dette er vanskelige situasjoner,
vi har all mulig respekt for det, men prinsippene bør stå i Grunnloven,
slik at vi er helt klinkende klare på både at Norge skal overholde
dem sjøl, og at vi skal være et av de landene som står opp for dette
internasjonalt.
Jeg har også en
kommentar til det som står i innstillingen om at man antar at de
fleste flyktninger ikke er reelle flyktninger. Over lang tid har
70 pst. av de personene som har søkt beskyttelse i Norge, fått opphold
her. De langt fleste av dem har fått opphold fordi norske utlendingsmyndigheter
mener det ville være fare ved en retur til hjemlandet, og at de
således har rett til beskyttelse ifølge Norges internasjonale forpliktelser,
primært flyktningkonvensjonen, men også EMK.
Den største gruppen
asylsøkere kommer nå fra Syria, Tyrkia og Eritrea, land hvor det
foregår grove brudd på menneskerettighetene overfor sivilbefolkningen,
og de fleste som søker, er kvinner og barn. Men jeg registrerer
at man ønsker å opprettholde en forestilling om at de fleste som
søker asyl, ikke har asylgrunn. Det er altså ikke riktig. Man ønsker
å opprettholde en forestilling om at det er de som trenger minst
beskyttelse, som søker asyl, og noen har også en forestilling om
at det er unge menn. Jeg vil påpeke at også menn virkelig kan ha behov
for beskyttelse, men hoveddelen av asylsøkerne nå er altså kvinner
og barn.
Vi mener at dette
forslaget har sin plass i Grunnloven. Også Menneskerettsutvalget
konkluderte med at det var gode argumenter for å grunnlovfeste denne
retten. Det er, som de skriver, en del av vår kristne og humanistiske
arv at man skal gi beskyttelse til mennesker på flukt. Slik beskyttelse
kan bare gis dersom retten til asyl ligger fast. Og det er det vi
ønsker med dette forslaget. Det har trengtes før, det trengs absolutt
nå, og jeg håper at mine medrepresentanter vil vurdere om igjen
å stemme for dette forslaget. Det ville sette rettighetene på riktig
plass, og det ville sette Norge i en posisjon som vi burde innta.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen tok helt på begynnelsen av sitt innlegg opp forslaget
fra SV.
Petter Eide (SV) []: Aller først bare en liten kommentar
til denne debatten. Vi diskuterer her det vi burde mene var de aller
mest grunnleggende og viktigste ting, og så ser jeg at salen er
nesten tom. Jeg registrerer også at selv forslagsstillerne i denne
saken, partiet Venstre, ikke er til stede for å forsvare sin egen
sak. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi her diskuterer en grunnlovssak
der vi – for å sitere en tidligere taler i dag – skal grunnlovfeste
det mest grunnleggende, og der er noen av forslagsstillerne ikke
er til stede. Men ok – SV er til stede, og vi ønsker å markere denne
saken.
Vi er opptatt
av at retten til å søke asyl er internasjonalt anerkjent. Historien
bak dette er det viktig å få med seg. Det var etter annen verdenskrig
store flyktningstrømmer i Europa. Man så behovet for å lage forpliktende
ordninger, slik at verdenssamfunnet kunne ta ansvar for flyktningene.
Det var et moralsk imperativ. Ofrene for tidenes grusomste krig
skulle beskyttes. Europa var en slagmark. Hvert enkelt land kunne
ikke beskytte alle de flyktningene som var rundt om i Europa. Det
var titalls millioner av dem. Det internasjonale samfunnet måtte
inviteres til å lage en løsning, slik at man kunne håndtere dette.
Det ble laget internasjonale regler, det ble laget internasjonale
organisasjoner, det ble lagt på plass internasjonal finansiering.
Ansvaret for krigsflyktninger kunne ikke løses innenfor nasjonalstaten
alene. Det er her begrepet retten til asyl kommer inn.
De mest konkrete
tingene var Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948,
flyktningkonvensjonen fra 1951, FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter og selvfølgelig også – litt senere – Den europeiske
menneskerettskonvensjon, som definerer retten til ikke å returnere
folk til fare. Det er ikke slik at en grunnlovfesting av retten
til å søke asyl vil endre det lovmessige her, for Norge er knyttet
opp mot alt dette. Det er heller ikke slik at en grunnlovfesting
av retten til å søke asyl nødvendigvis vil føre til flere asylsøkere
i Norge. Nei, det handler ikke om det. Det handler om – som jeg
sa innledningsvis – at vi skal få sterkere forpliktelser rundt det som
er det aller mest grunnleggende. Nå skal jeg si hvorfor jeg mener
det.
Utviklingen i
verden akkurat nå går i illiberal og autoritær retning. I alle store
land i verden – jeg ramser opp USA, Kina, Brasil, Russland, Tyrkia
og mange land i Øst-Europa – svekkes domstolenes uavhengighet. De
ønsker også å svekke grunnlaget for internasjonalt samarbeid – også
internasjonalt samarbeid som handler om det vi greide å oppnå etter
annen verdenskrig, nemlig å lage en felles beskyttelse for verdens
krigsflyktninger. De forpliktende internasjonale avtalene står svakere
nå enn de har gjort på mange, mange tiår. Det er langt på vei det dette
handler om.
Vi har sett dette
hos politiske aktører i Norge også, som representanten Karin Andersen
refererte til. Noen også i Norge – også statsråder – har tatt til
orde for at de forpliktende konvensjonene Norge er med på, bør endres
slik at vi i mindre grad skal ta opp i oss dette internasjonale,
til dels også overnasjonale, ansvaret. Helt konkret hadde vi et
eksempel for halvannet år siden, da det danske formannskapet til
Europarådet i sin programerklæring, den såkalte Københavnerklæringen, hadde
en passus om at asylsaker i større grad skulle håndteres i hvert
enkelt land, og i mindre grad tas opp i Den europeiske menneskerettsdomstol.
Det var klart uttrykt fra danskene den gang at man ville bygge ned Den
europeiske menneskerettsdomstol, for i større grad å trekke det
tilbake til nasjonalstatene. Dette ville definitivt svekke asylsøkeres
rettigheter i Europa.
Forbauset var
jeg: Det er faktisk slik at den norske regjering passivt satt og
applauderte dette forslaget. Det ble heldigvis stoppet av klokere
politikere i Europa enn de norske regjeringspartiene, så det skjedde
ingen endring. Den europeiske menneskerettsdomstol har like stor
gyldighet og autoritet i asylsaker nå, selv om danskene prøvde å
underminere dette.
Det er denne utviklingen
som bekymrer. Det er en rekke land i Europa som – på tross av forpliktende
tilknytning til FN, europarådskonvensjoner osv. – nå ønsker å gjøre
nytolkninger av konvensjonsforpliktelsene, forplikte dem på en annen
måte, for å redusere sitt eget ansvar og de forpliktelsene som konvensjonene
gir dem. De ønsker sterkere nasjonal kontroll og færre internasjonale
forpliktelser. Det er ytre høyre og populistiske krefter som driver
dette fram i mange land i Europa. Det er definitivt også slik at
flyktningpanikken som Europa fikk etter sommeren 2015, har sparket
i gang dette, men det er også sterke antiislamske/-muslimske holdninger
i mange europeiske land.
Taperne i denne
destabiliseringen av Europa og denne destabiliseringen av det internasjonale
fellesskapet er de mange tusen – kanskje millioner – flyktninger som
bør ha en sterk rett til å søke asyl. Selv om retten til å søke
asyl er hjemlet i internasjonale avtaler, er disse forpliktelsene
svekket også lovmessig, spesielt i et Europa som er blitt mer destabilisert.
For å kunne gi disse tilstrekkelige rettigheter må retten formaliseres
på en annen og sterkere måte. Det er her kravet om en grunnlovfesting
kommer på plass.
Ved å grunnlovfeste
disse rettighetene kan vi sikre at retten til å søke asyl kan overleve
litt krevende tider. En krevende tid vil f.eks. kunne være en ny
flyktningbølge, millioner av mennesker som gjennom migrasjon kommer
over havet eller over fjellet og søker tilflukt i Europa. En grunnlovfesting
vil også kunne sikre oss mot raske og nærmest impulsive endringer,
f.eks. etter en terrorhandling. Det kan bli kjent at den som utførte
denne handlingen, kanskje var en tidligere asylsøker. En grunnlovfesting
skal forhindre raske, umiddelbare og kanskje spontane endringer
som endrer grunnleggende rettigheter fordi vi er i en opprørt tilstand.
Vi skal ikke endre lovverket i en tid da folk er opprørt. Det er
nettopp da Grunnloven kommer inn som en sentral mekanisme for å
holde denne type stabilitet.
Jeg mener definitivt
at dette er helt avgjørende. Norge skal lage stabilitet og forutsigbarhet
rundt asylsøkeres rett til å søke asyl i Norge. Får vi til det,
vil Norge også kunne gå foran for andre land. Det er veldig viktig
i et Europa som nå stadig destabiliseres.
Abid Q. Raja hadde her overtatt
presidentplassen.
Torleif Hamre (SV) []: Jeg skal være kort, for det
vesentligste er nå sagt av de to foregående talerne. Jeg vil også
beklage det svake engasjementet fra andre partier så langt i denne
viktige saken, uavhengig av hva man egentlig mener om selve grunnlovfestingen.
Jeg vil naturligvis
på det sterkeste støtte forslaget om inkludering av retten til å
søke asyl som nytt ledd i Grunnloven § 93, og jeg vil gjøre det
av flere grunner. Denne rettigheten er formulert slik i forslaget
at den samsvarer med den anerkjente internasjonale forståelsen av
den – og det er ulikt det forslaget vi skal behandle i neste sak.
Jeg vil også gjøre det fordi den uttrykker noe av det beste i vår
nasjonale humanitære tradisjon, og jeg vil gjøre det fordi dette
tillegget vil markere hvor vi står på et av de mest utsatte frontavsnittene
i den internasjonale kampen for menneskerettighetene.
Det er gjentatt
flere ganger hvordan retten til å søke asyl er anerkjent i flere
konvensjoner Norge er forpliktet av, også med grunnlovsforankring
i § 92, og å ta den inn ikke vil endre verken lov eller praksis
i Norge. Men det vil understreke betydningen av denne retten på
en måte som svarer til det store, store alvoret i utfordringene
det handler om.
Hovedinnvendingen
mot forslaget har vært at det kreves en detaljert spesifisering
av mulige grunnlag for å søke asyl og alle de avveiningene som er
førende for en konkret asylpolitikk. Ja, og det må skje i vanlig
lov, her som på andre områder i Grunnloven der den fastsetter et
overordnet prinsipp. Jeg kan ikke se at dette forslaget skiller
seg ut på den måten, noe Karin Andersen også forklarte. Det viktigste
er at selve den grunnleggende retten til å søke opphold, søke om
beskyttelse fra forfølgelse, får den sterke forankringen som grunnlovfesting gir.
Som sagt: Å gi
denne retten en grunnlovsplass vil være i samsvar med noe av det
aller beste i Norges humanitære tradisjon, og det vil på alle måter
være et tillegg i Grunnlovens ånd, slik den bl.a. er uttrykt i den
nye § 2, verdiparagrafen.
Engasjementet
for menneskerettigheter er viktigst når noe står på spill, og det
gjør det i dag. Vi ser en utvikling der regjeringer ikke bare lar
være å etterleve menneskerettighetene – det er ikke noe nytt, det
har de alltid gjort – men også der statsledere åpent utfordrer dem
og benekter deres gyldighet for sine land. Blant de aller mest utsatte
rettighetene akkurat nå er retten til å søke asyl. Den blir uthult
og undergravd på så å si alle kanter, noe både representanten Karin
Andersen og representanten Petter Eide forklarte og ga eksempler
på i sine innlegg. Det er nettopp derfor vi bør grunnlovfeste den.
Vi burde heise
det flagget i dag. Dessverre kommer ikke det til å skje.
Terje Breivik (V) []: Retten til å søkja asyl er
ein grunnleggjande menneskerett. Folk på flukt med fare for eige
liv og tryggleik skal få vern. Retten er slegen fast i verdserklæringa
til FN om menneskerettar og i flyktningkonvensjonen til FN. Korleis
nasjonar forvaltar det ansvaret me har for å hjelpa menneske på
flukt, seier ein heil del om kor anstendige me er som folk, kva signal
me ynskjer å senda ut om korleis me stiller oss til asylinstituttet.
I dag er desse
reglane gjevne i utlendingslova. Grunnen til at Venstre i dag samla
kjem til å stemma for at retten til å søkja asyl òg skal grunnlovfestast,
er at ein såpass grunnleggjande menneskerett bør lovfestast på eit
høgare konstitusjonelt nivå enn dagens utlendingslov. Det er snakk
om kva signal me som nasjon og rike skal senda til verda rundt oss.
Det handlar om kva verdiar me skal flagga, og korleis verda skal
oppfatta oss som nasjon.
Noreg har ein
stolt tradisjon for å jobba for menneske på flukt. Nansenpasset
sikra i si tid at 450 000 statslause flyktningar kunne reisa til
andre land for opphald. Ser me på dagens tal over kor mange som
er på flukt, kan me fort verta motlause. I dag er i underkant av 70 millionar
menneske på flukt i verda. 40 millionar er på flukt i eige land,
mens i underkant av 30 millionar har flykta til eit anna land. Sjølv
om det er vanskeleg å spå om framtida, er det lite som tyder på
at tala vil gå ned, snarare tvert imot. Noreg må ta sin del av ansvaret.
Når det gjelder
konkrete politiske gjennomslag, er Venstre glad for at me sit i
ei regjering som tek imot 3 000 kvoteflyktningar. Det er jobben
vår å sørgja for at me som nasjon tek det ansvaret me klarar å bera.
Sjølv om Venstre gjerne skulle ha teke imot endå fleire, gler me
oss over å sitja i ei regjering som viser at me òg tek internasjonalt
ansvar for menneske som kanskje er i sin mest prekære livssituasjon
nokon gong.
Å grunnlovfesta
retten til å søkja om asyl vil ikkje medføra at fleire menneske
på flukt bankar på døra vår, ei heller vil det senda signal om at
det i Noreg er fritt fram. Utlendingslova er allereie i dag klar
på forpliktingane våre knytte til asyl til menneske på flukt. Signalet me
gjev med grunnlovfesting, er at dette er noko Noreg tek på aller
største alvor. Som nasjon held me beskytting for menneske på flukt
som ein av våre viktigaste verdiar, og ein så viktig verdi er ein
så grunnleggjande menneskerett at det absolutt bør inn i Grunnlova.
Svein Harberg (H) []: Takk for debatten så langt.
Grunnen til at jeg måtte ta ordet, var at Karin Andersen i sitt
innlegg refererte noe, men det ble ikke riktig. Det er alltid slik
at når en hører noe i salen og skal referere det, har en ikke referatet
foran seg, så en må ta det på husken. Men Karin Andersen ga inntrykk
av og var skremt over at komiteens innstilling sier at de fleste ikke
er reelle asylsøkere. Det er direkte feil, og vi kan ikke la det
stå at komiteen mener noe slikt. Det som er realiteten, er at det
i innstillingen refereres til Menneskerettighetsutvalget:
«For utvalget var det også et tankekors
at mange» – ikke de fleste – «av dagens asylsøkere ikke er på flukt
fra forfølgelse, men fra vanskelige levevilkår, og dermed ikke er
reelle asylsøkere.»
Da håper jeg det
er oppklart, og at komiteen ikke tillegges et syn som den ikke har.
Det er godt å
se at selv om en har litt forskjellige konklusjoner i saken, er
vi like opptatt av at retten til å søke asyl står fast. Vi er opptatt
av at den skal følges opp. Ja, det er nok riktig, som Karin Andersen
sier, at den til tider er under press. Det skal vi vokte over enten
det står her eller der. Vi mener at den står så klart så mange steder
at det greier vi godt å kjempe for slik det står i dag. Det er spesielt
det at en må ha disse begrensningene med, som gjør at vi mener det
ikke er egnet som grunnlovstekst.
Karin Andersen (SV) []: Denne retten er veldig godt
egnet for å grunnlovfestes på prinsipielt nivå nettopp fordi den
er under press. Jeg er glad for at representanten Svein Harberg
innrømmer det og ser at den er det.
Flertallet i komiteen
har valgt å sitere noe fra Menneskerettighetsutvalget som ikke stemmer
med dagens realitet. De har valgt å sitere det, men ikke å sitere
det som de også har sagt, at det kan være grunnlag for å grunnlovfeste
denne rettigheten. Jeg registrerer at de velger å sitere noe som
gir et inntrykk som er feil. Man kunne jo latt være å sitere utvalget
på akkurat dette punktet, for det er veldig mange punkter i den
utvalgsinnstillingen som det ikke er sitert fra, og som kunne tale i
retning av å grunnlovfeste.
Til slutt: Jeg
nevnte i mitt innlegg den panikken som tok hele Stortinget – bortsett
fra SV og Miljøpartiet De Grønne – da det kom mange flyktninger
til Norge i 2015. Da ble det forhandlet fram en enighet, og FN påpekte
at der var det brudd på våre forpliktelser. Jeg kunne ha nevnt flere
også, men jeg må nevne ett punkt til i den enigheten, som regjeringen
riktignok i ettertid har parkert. Det er jeg glad for, men man forhandlet
seg altså fram til en flertallsbeslutning på Stortinget – bare SV
og Miljøpartiet De Grønne var ikke med på det – der man ville reforhandle
flyktningkonvensjonen, i en situasjon der det ikke var én leder
i hele verden, kanskje bortsett fra Angela Merkel en liten stund,
som kunne tenke seg å holde rettighetene oppe og kanskje også forsterke
dem. Man var villig til å legge hele konvensjonen på bordet i en
tid da lederne virkelig kappløp om å rive hele konvensjonen i filler.
Det gjør at jeg
ikke føler meg trygg på at man vil stå opp for dette – heller ikke
på at flertallet i Norge vil stå opp for det – både fordi enkeltmenneskene
som er forfulgt, trenger det, og fordi det trengs noen land i verden som
ønsker å si til andre land: «La oss fortsette å bygge opp under
en sivilisert verden gjennom konvensjoner som vi holder høyt, og
som vi holder oppe når det er som vanskeligst.» Det er ikke noe
vanskelig å holde prinsipper på en solskinnsdag, når alle er friske
og alt er greit. Det er når det er som verst, vi trenger disse prinsippene. De
er så viktige, og jeg må innrømme at jeg synes ikke at jeg har hørt
noen veldig gode argumenter for at dette ikke bør grunnlovfestes
– tvert imot. I vår tid burde disse prinsippene grunnlovfestes nettopp
fordi de er livsviktige, og fordi de er under press.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.