Stortinget - Møte mandag den 3. juni 2019 *

Dato: 03.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 291 S (2018–2019), jf. Meld. St. 12 (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 8 [13:14:14]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2017–2018 (Innst. 291 S (2018–2019), jf. Meld. St. 12 (2018–2019))

Talarar

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Den saken vi nå har til behandling, og den tittelen presidenten refererte, fører vanligvis ikke til veldig stort engasjement. Slik ser det ut også i dag – i presselosjen, bl.a. – men det er allikevel en stor og viktig sak.

Jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid, for vi har klart å hekle oss fram til noe som er nesten tvers igjennom en enstemmig innstilling. Når det gjelder kommentarer til de enkelte departementene, er innstillinga på alle områder enstemmig. Jeg vil rette en særlig takk til vår komitésekretær Thomas Dam og, om jeg kan si det, til min rådgiver Marianne Seip, som har hatt en voldsomt stor jobb med å gå igjennom veldig mange saker.

Det er en stor sak. Vi har behandlet 768 tidligere stortingsvedtak, hvorav 470 – altså langt over halvparten – fremdeles er åpne, altså ikke gjennomført av regjeringa. Vi, og særlig de som har jobbet for oss, har hatt en tung jobb fordi det har vært stor avstand mellom de tilbakemeldingene de enkelte departementene har gitt i forbindelse med Prop. 1 S, altså budsjettproposisjonen, og den meldinga som vi nå har fått fra Statsministerens kontor, Meld. St. 12. Det er en lang rekke saker som departementene fortjenstfullt har omtalt, som har blitt behandlet i den enkelte fagkomité, men mange av de sakene er uteglemt i meldinga som vi nå har til behandling. Derfor er det en enstemmig komité som ber om at neste års melding også omfatter tidligere og ikke gjennomførte vedtak fra tidligere sesjoner. Selv om saken i dag handler om 2017–2018, er en stor del av sakene fra 2016–2017. Men det er en realitet at veldig mange vedtak fra før 2016 ikke er lukket, og det har det vært en stor jobb å finne fram til. Vi ber enstemmig om at til neste år må regjeringa redegjøre også for dem.

Så vil jeg minne om hva som ble sagt ved behandlingen av Frøiland-utvalgets rapport. Da er vi tilbake til 2002–2003, som er grunnlaget for måten vi nå behandler anmodnings- og utredningsvedtak på. Da ble det sagt:

«Komiteen vil understreke betydningen av at Stortingets vedtak følges opp av ansvarlige myndigheter. Befolkningen må kunne stole på at Stortingets vedtak gjelder. Kan de ikke det, vil det på sikt undergrave troen på vårt politiske system.»

Når over halvparten av vedtakene ikke er fulgt opp, vil jeg hevde at der er vi nå. Det er derfor en veldig alvorlig sak.

For å si litt om bakgrunnen: Vi kan godt si at det er fattet for mange anmodningsvedtak i Stortinget. Det er aldri fattet så mange anmodningsvedtak i Stortinget som i siste stortingssesjon. Jeg er bekymret for at vi derved undergraver den autoriteten vi har som storting for å understreke alvoret i de stortingsvedtakene som blir fattet, og regjeringas plikt til å følge dem opp. Det er et ansvar vi i opposisjonen har. Det er også slik at en del av vedtakene i Stortinget vil jeg si er relativt svake. For eksempel når vi fatter vedtak her i salen der vi ber regjeringa vurdere, er det en mulighet for at regjeringa sier at det har de vurdert, og det var ingen god idé. Da har de faktisk fulgt opp stortingsvedtaket. Det gir ikke Stortinget den autoriteten det skal ha.

Da er det viktig å understreke at de mange anmodningsvedtakene som vi nå har, ikke bare er fra opposisjonen og med støtte fra Kristelig Folkeparti og før forrige valg med støtte fra enten Venstre eller Kristelig Folkeparti. Nei, mange anmodningsvedtak er et resultat av regjeringspartienes egen budsjettbehandling i Stortinget, der det har utviklet seg en tendens til at der mindretallspartiene har flagget sine standpunkter som tunge krav før de går inn i forhandlinger, ender det opp med et anmodningsvedtak som plaster på såret for at de ikke fikk gjennomslag i de økonomiske forhandlingene. Her må vi alle ta et ansvar for vedtakene.

Det det store antallet anmodningsvedtak først og fremst er et uttrykk for, er en svak regjering. I det siste hele året til regjeringa Stoltenberg, som det stadig og daglig refereres til fra sittende regjering når det er stortingsdebatter, var det 25 anmodningsvedtak. I 2017–2018 var det 429. Jeg har alt gitt uttrykk for vårt ansvar for innholdet i vedtakene, men det er et åpenbart uttrykk for en svak regjering når en ikke i større grad har avklart politiske forhold for å unngå den typen anmodningsvedtak som vi ser en rekke av. Når det er så mange vedtak, og ikke minst når en så stor andel av vedtakene ikke blir fulgt opp av regjeringa, er det til sjuende og sist et uttrykk for mangel på respekt for Stortinget.

Det er, som jeg sa, på mange områder og særlig når det gjelder omtalen av det enkelte departement, slik at det er sterk kritikk fra Stortinget, og det fra et enstemmig storting. Når vi bruker begrepet «kritikkverdig», gjør vi det mye med utgangspunkt i Riksrevisjonens vokabular, og de som kjenner den verdenen av kontroll, vet at det er en høy terskel for å bruke dette begrepet.

Det er enighet i komiteen når det gjelder Samferdselsdepartementet. Det blir hevdet i Meld. St. 12 at de hadde 18 vedtak. Departementets egen proposisjon til Stortinget i forbindelse med budsjettet sa at det var 20 vedtak, og hele 8 av dem, nesten halvparten, er åpne. Det påtaler komiteen som kritikkverdig.

Det samme gjelder Barne- og likestillingsdepartementet, som sjøl hevder i Prop. 1 S at de hadde 69 vedtak. Det er bare 44 av dem som er rapport fra Statsministerens kontor i forbindelse med Meld. St. 12, og hele 37 av dem er åpne.

Olje- og energidepartementet varslet sjøl om 21 vedtak. Det er bare 18 som er omtalt i meldinga fra regjeringa. Av dem er 16 saker åpne.

Da understreker jeg at det i all hovedsak er saker som departementene sjøl sier er åpne. Det sier vi er kritikkverdig.

I Næringsdepartementet varsles det fra regjeringa i forbindelse med meldinga at det er 29 vedtak, men departementet sjøl pekte på 31 i sin budsjettproposisjon. Der er det slik at det er 30 åpne tidligere vedtak som ikke er fulgt opp av regjeringa. Det er flere vedtak fra Stortinget som ikke er fulgt opp, enn det regjeringa sjøl melder i det hele tatt finnes av vedtak, når vi går grundig gjennom sakene.

Klima- og miljødepartementet har varslet i meldinga at det var 56 vedtak som ikke var fulgt opp. De sier sjøl i sin budsjettproposisjon til Stortinget at det var 86, og 58, altså flere enn det de varslet sjøl at de har som vedtak, som ikke er fulgt opp, når vi teller opp de to årsperiodene det er snakk om, og vedtak fra før de to periodene som regjeringa ikke har omtalt.

Jeg skal tillate meg å si – og da sier jeg det på egen kjøl, men jeg har grunn til å tro at det kan være en noe bredere oppfatning – at nettopp Miljødepartementet er et departement som Stortinget ofte har reagert på fordi vi føler at de ikke følger opp det Stortinget faktisk har sagt. Det var tema i rovviltdebatten, og det er tema nå i forbindelse med en sak vi har til behandling i komiteen om grenseavtalen med Finland når det gjelder fisking i Tanavassdraget. Det er et inntrykk av at det er motstand mot å følge opp Stortingets vedtak og forsøk på å unngå dem.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har varslet i meldinga at det var 35 vedtak, og i proposisjonen at det var 40. 22 av dem er åpne. I Kulturdepartementet er det varslet 25. I proposisjonen ble det sagt 39, og det er 32 åpne, altså flere enn det som ble omtalt fra Kulturdepartementet som åpne. I Kunnskapsdepartementet er det det samme bildet. Over halvparten er eldre enn fra 2016–2017. Det er 54 vedtak som fortsatt er åpne.

Så til det som er sterkt kritikkverdig, og det er også enstemmig fra komiteen. Den betegnelsen har vi brukt på to departement. Det ene er Helse- og omsorgsdepartementet – rett og slett fordi det er veldig mange vedtak som er fattet, men særlig, selvfølgelig, fordi det er mange vedtak, hele 88, som ikke er fulgt opp.

Et eksempel på en sak som har vært en åpen del av samfunnsdebatten hele tida, er at Stortinget har bedt om i vedtak nr. 545 at vi skulle få en egen sak om basestrukturen for luftambulansen, et kjent politisk stridstema i den åpne debatten, men regjeringa har ikke levert noen slik sak til Stortinget.

Så har vi Justis- og beredskapsdepartementet, der vi også sier at det er sterkt kritikkverdig. Der sier meldinga at det er 77 saker, men proposisjonen fra departementet til budsjettet viste 106. Det er 67 åpne vedtak. For Justisdepartementet er et av vedtakene oppfølgingen av politireformen og kravet fra Stortinget om en reell styrking av lensmannskontorene – de som fremdeles er igjen. Det kommer vår representant i fagkomiteen nærmere inn på.

Nettopp i Justisdepartementet har vi kanskje fått noe av forklaringen på hvorfor det er som det er. Jeg hørte justisministeren på Dagsrevyen her for en stund siden. Da var det snakk om opptaksutstyr i rettssalene, som blir ansett som viktig i de fleste land, og som har vært ansett som viktig av Stortinget, for det har Stortinget sagt at vi skal ha. Da sier justisministeren på Dagsrevyen at det vedtaket må vurderes opp mot andre prioriteringer. – Og der er jo problemet. Hvis det er tilnærmingen til fagdepartementene at et vedtak i Stortinget om hva skal gjøres, er noe en skal ta til vurdering og vurdere opp mot andre forslag, er forholdet mellom storting og regjering totalt forrykket. Det er to ting å gjøre med et anmodningsvedtak: enten følge det opp eller legge fram forslag til Stortinget om å fatte et nytt vedtak. Det er det eneste måten den typen vedtak kan behandles på, ikke som mer eller mindre innspill i den løpende debatten til statsråden.

Jeg har brukt begrepet «den solbergske parlamentarismen», som bl.a. innebærer at en unngår å ta de vanskelige politiske debattene. Vi har som komité bedt om, fordi det ville vært naturlig, at statsministeren skulle være til stede her i dag. Det er nemlig slik at Meld. St. 12 er den eneste saken statsministeren i løpet av året leverer til Stortinget, og vi har gitt klart uttrykk for at hun bør være til stede, særlig når vi er i en situasjon som er mer dramatisk enn noen gang når det gjelder mangelfull oppfølging av stortingsvedtak fra regjeringas side. Men statsministeren har altså valgt å gjøre noe annet, på samme måte som hun nekter å være med i debatten. Nå så jeg det var vel 80–90 som var spurt om å være med i en debatt om distriktspolitikk, noe som er blitt avvist av alle som har blitt spurt. Den metoden for å unngå politisk debatt, særlig i forhold til Stortinget, er et annet alvorlig demokratisk problem som vi bør ta tak i. Det er et utslag av mangelfull respekt for Stortinget. Det er et utslag av arroganse overfor Stortinget, og det er egentlig skandaløst at statsministeren ikke møter opp her og er med i debatten om den eneste saken hun legger fram for Stortinget hvert år.

Svein Harberg (H) []: Jeg vil først si takk til komiteen for godt samarbeid. Dette er en stor og krevende sak, en svært omfattende sak, og saksordføreren, med de medhjelperne han har hatt fra komitésekretariatet og i egen krets, har gjort en formidabel jobb. Det er veldig bra. Det er som sagt en stor og krevende sak, det er vanskelig å få full oversikt, og jeg tror jeg vil si at vi fortsatt er litt på leit etter hvordan vi skal få behandlet disse sakene på en enda bedre måte.

Vi må fortsatt arbeide for å få involvert fagkomiteene i å sjekke ut hvordan anmodningsvedtak følges opp. Vi er da avhengige av at det er lik behandling i fagkomiteene. Denne gangen har vi sendt det ut til fagkomiteene for å få tilbakemelding, men det har ikke vært likt behandlet, og det gjør det vanskelig for oss å følge opp på en helhetlig og god måte. Vi må også ha det slik at når fagkomiteene har behandlet det på en god og lik måte, må vi forholde oss til deres konklusjoner når det gjelder om saker er utkvittert eller ikke. Så må vi på bakgrunn av en slik håndtering tenke at vi framover kan behandle det som står igjen, i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Noe er utkvittert, noe er delvis utkvittert, eller det lagt en plan for oppfølging, og noe er ferdigbehandlet.

Jeg må få lov til å presisere at påstanden om at over halvparten av sakene ikke er behandlet, ikke tar hensyn til dem som er utkvittert tidligere. Gjennomføringsgraden til regjeringen er på godt over 70 pst. Så kan en diskutere om det er bra, om tallet er for lavt, eller hvor mange saker som til enhver tid er til behandling når det er så stort volum. Men rett skal være rett, de 50 pst. henviser til dem som nå er omtalt, og ikke til dem som er kvittert ut.

Den store utfordringen, som forsterker det krevende ved å behandle anmodningsvedtakene og rapportene fra det, er selvsagt det unormalt store volumet vi har. Der har jeg lyst til å slutte meg til det saksordføreren selv påpekte: Vi må i Stortinget passe på og tenke igjennom bruken av anmodningsvedtak, slik at det er tydelig og klart hva vi anmoder om, når vi anmoder. Og det må være reelt, vi må anmode fordi Stortinget mener at dette skal det ses nærmere på, ikke som et resultat av forhandlinger der det ble den enkleste utveien. Det må vi passe på. Så må regjeringen passe på å ha gode og avklarte rutiner. Jeg tror jeg vil si at det fra enhver regjering, uansett farge og blokk, må være tydelige tilbakemeldinger på status og på oppfølging, og det bør være noen frister for når en må gi en tilbakemelding. Ofte registrerer jeg at det er misnøye med at utkvitteringen ikke hadde riktig svar. En utkvittering med et svar en ikke ønsker, er også en utkvittering. Det som er alvorlig, er jo de tilfellene en ikke får noe som helst slags svar.

Regjeringspartiene har valgt å forholde seg til fagkomiteenes behandling og tilbakemelding. Regjeringspartiene er også kritiske til at det er et så stort antall som ligger uavklart eller ikke er ferdigbehandlet. Det står vi sammen med komiteen om, og vi er ekstra kritiske der utkvittering tar veldig lang tid, veldig mange år, eller der volumet er ekstra stort. De tilfellene har saksordføreren gått igjennom.

Når det er sagt, er det slik at en oppfølging av et så stort volum som det har vært de siste årene, krever store ressurser. En bør jo stille seg spørsmålet om det vil være riktig å bemanne opp i departementene for å ta unna en slik storm av anmodningsvedtak, både presise og upresise. Samtidig registrerer jeg at mange av partiene som nå kritiserer at de ikke er fulgt opp, har vært med på å foreslå reduksjoner i de administrative ressursene. Det er også slik at det ikke bare er å sette inn folk for å kvittere ut. Det skal både erfaring og kompetanse til å følge opp anmodningsvedtakene, så dette er en krevende situasjon.

Oppsummert: Ja, vi er med på kritikken av at det tar for lang tid, og vi mener det er sterkt kritikkverdig når regjeringen ikke kvitterer ut gamle saker. Det er noen saker som har ligget så lenge at de uten tvil burde vært kvittert ut på en annen måte. Og vi mener regjeringen må vurdere innsatsen der volumet er størst, for å få tatt det unna.

Regjeringen har imidlertid forbedret oppfølgingen og rapporteringen betydelig. Vi er på vei mot et system som på en bedre måte enn noen gang før gir tilbakemelding til Stortinget. Regjeringen har tatt initiativ til en dialog om hvordan en best kan følge opp og kvittere ut, og den dialogen bør intensiveres. Det bør alle fagkomiteene ha interesse av, og det bør vi i kontroll- og konstitusjonskomiteen ha interesse av. Så må Stortinget sammen, i alle farger og posisjoner, bidra til at anmodningsvedtak får tilbake sin reelle og tiltenkte funksjon, ved å bruke dem rett og riktig, og regjeringen må kvittere dem ut på en god måte.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg vil fyrst takka komiteen og komitéleiaren som saksordførar for eit godt arbeid. Han gjorde så godt greie for mange av desse sakene at eg treng ikkje å gå inn i kvar enkelt sak. Det er alvorleg når det er så mykje som ikkje er handtert. Eg er glad for at me som samla komité, òg representantane frå regjeringspartia, er så tydelege på den kritikken som er lagd fram. Det bør verka ekstra tydeleg når me er ein samla komité.

Det er problematisert mykje at det er mange oppmodingsvedtak. Ja, det er ei utfordring. Det er ikkje tvil om at det er ei utfordring korleis ein skal handtera det, men kanskje ein bør stilla seg spørsmålet: Når eit stortingsfleirtal føler behov for så mange vedtak, har me ei regjering som faktisk ikkje tek stortingsfleirtalet på alvor? Elles burde kanskje mange slike vedtak vore unødvendige – viss regjeringa gav klare signal om at dette var saker dei arbeidde med. Ein kan ikkje berre sjå på at her er mange vedtak, det er faktisk ein grunn til at det er sånn.

Eg vil òg støtta komitéleiaren i synet på at det hadde vore naturleg at statsministeren hadde vore her i dag og vore med i denne debatten.

Det er mange enkeltpunkt ein kunne gått inn i, men med så mange punkt og så mange saker som ligg her, trur eg at eg skal prøva å halda meg til det overordna. Det er alvorleg viss det vert ei oppfatning at regjeringa «sorterer» sakene etter om dei synest det er ei god sak å ta tak i eller ikkje. Det er ikkje bra for demokratiet. Det er ikkje bra for korleis Stortinget vert oppfatta, viss det er slik. Det verkar iallfall slik for meg når det gjeld mange av sakene, at med dei sakene dei meiner det er høveleg å ta tak i, går det mykje fortare enn når det er saker der dei meiner det er feil. Det er faktisk eit stortingsfleirtal, og då må ein forventa at regjeringa fylgjer det opp og handterer det på høveleg måte og innan rimeleg tid.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Ut frå mi enkle berekning er det per no 440 ulukka saker som regjeringa ikkje har følgt opp, og som strekkjer seg langt tilbake i tid – det er i alle fall det vi har klart å finne. Det er gjort ein heroisk innsats av både komitésekretariatet og saksordføraren med rådgivar med å grave opp alle dei sakene som ikkje er utkvitterte, altså fleirtalsvedtak i Stortinget som ikkje er blitt gjennomførte. Eg synest også at gjennomgangen av kva departementa sjølve rapporterer som oppmodingsvedtak, ikkje stemmer overeins med verkelegheita.

Det har vore ein prosess i kontrollkomiteen der vi har lagt til side mange diskusjonar som har vore viktige, berre for å halde oss til kjernen i denne saka. Det vi skal gjere her, er å vere etterpåkloke og kontrollere at fleirtalsvedtak er følgde opp i dei tilfella der fagkomiteane er einige i at dei ikkje har blitt følgde opp. For mitt parti sitt vedkomande er det mange tilfelle der vi er ueinige i at oppmodingsvedtak faktisk er følgde opp. Det kjem også fram gjennom rapporteringa frå fagkomiteane til kontrollkomiteen, men kontrollkomiteen har berre tatt utgangspunkt i dei sakene der det er eit fleirtal som seier at ein ikkje har følgt opp vedtaka. Det betyr at eit fleirtal på Stortinget meiner at her er ikkje klare vedtak følgde opp. Vi er da komne opp i 440 stykke.

Så kan ein berre førestille seg den kanskje litt humoristiske eller pinlege sida ved dette: Kor mange kakefestar ligg bak desse 440 vedtaka? Altså: Kor mange ulike grupper i samfunnet har kjempa over lang tid for å få til eit vedtak og vunne – dei har fått eit fleirtal på Stortinget til å vere med på det og vedta det – dei har blitt forstått og høyrde, og så skjer det ingenting?

I Stortinget vil da veldig mykje av demokratiet bli sett på spissen. Éin ting er at vi som representantar kan synast det er problematisk at det vi har kjempa for, ikkje har blitt følgt opp når det har vore eit fleirtal bak det, men Stortinget er jo ei samling avgjerder som heile samfunnet veldig ofte har vore med på å ta. Så her har eit fleirtal latt seg overtyde, og så har regjeringa ikkje følgt opp. Da begynner vi å kome inn i noko veldig alvorleg: grunnlaget for arbeidet til regjeringa når ein ikkje følgjer opp klare vedtak i Stortinget.

Den andre sida av dette, som også er problematisk, er at tidlegare fleirtalsvedtak ikkje har vore nemnde her fordi ein har prøvd å lage stortingsmeldinga om til berre å handle om stortingssesjonen 2017–2018, vel vitande om at det er eit haleheng av saker frå tidlegare – heilt tilbake til 2013 osv. – som ikkje er følgde opp. Spørsmålet blir da: Blir ting vedtatt og gløymde bevisst her i denne salen, eller er det dårlege system for dette? Har ein kanskje ikkje kontroll på dette i departementa – det som skjer i Stortinget, er det ingen som har ordentleg ansvar for? Representanten Svein Harberg var inne på at ein kanskje ikkje har kapasitet til å følgje dette opp. Vi kan berre spekulere.

Eg trur det viktigaste framover er at dersom regjeringa ser at dei ikkje vil vere i stand til å følgje opp Stortingets fleirtalsvedtak, må Stortinget få vite om det og eventuelt gjere tilpassingar eller endringar. Regjeringa har all mogleg rett til å kome med meldingar til Stortinget ved ulike korsvegar, i samband med budsjettprosessar, gjennom utgreiingar, brev til komiteen, osv. – ein har alle moglegheiter til å gi beskjed til Stortinget om at ein har møtt på problem med gjennomføringa, men det har ikkje skjedd her.

Eg vil illustrere dette med ei erfaring eg har hatt: Eg hadde nyleg eit møte med ein av statsrådane i regjeringa. Han var riktig nok ikkje statsråd da dette vedtaket blei gjort, men eg minte han om eit bestemt vedtak frå 2014, som også er nemnt i denne saka, og at det ikkje var følgt opp. Det var ei ganske lita endring, men ho var viktig. Verken han, nokon andre i den politiske leiinga eller nokon i leiinga i departementet var klar over dette vedtaket.

Min mistanke er at det demokratiske underskotet som vi her ser, og som er svært kritikkverdig, er eit resultat av at ein ikkje har tatt bestillingane frå Stortinget på alvor. Det er i seg sjølv eit djupt problem for det norske demokratiet. Vi har ei styringsform i Noreg i dag der det ikkje treng å vere eit parlamentarisk fleirtal i regjeringspartia, ein treng berre å ha eit fleirtal i Stortinget. Det betyr at med ei mindretalsregjering vil det – uunngåeleg – skje at ein får ganske mange oppmodingsvedtak. Det er ein del av avtalen, det er det grunnlaget ein dannar ei mindretalsregjering på – ein må følgje det opp, ein kan ikkje berre sjå forbi det. All den tid vi har eit slikt system i Noreg, må dette følgjast opp. Viss ikkje vil dette bli eit stort demokratisk problem som Stortinget prinsipielt sett ikkje kan leve med.

Statsråd Bent Høie []: Jeg skal i mitt innlegg svare på en del av den kritikken som framkommer av innstillingen generelt, og komme inn på mitt konkrete ansvarsområde avslutningsvis.

Regjeringen følger samvittighetsfullt opp anmodningsvedtakene fra Stortinget og har også en høy gjennomføringsgrad. Andelen for gjennomføringen som kontrollkomiteen viser til i sin innstilling, gir etter vår vurdering ikke et korrekt bilde av dette ettersom en ikke tar med alle vedtak i grunnlaget. Gjennomføringsgraden henger også sammen med hvordan Stortinget velger å tolke rammene for utkvitterte vedtak. Regjeringen er enig i kontrollkomiteens bekymring når det gjelder veksten i antall anmodningsvedtak som er til behandling, og ser fram til et samarbeid med Stortinget om å få ned antallet både gjennom å få en effektiv oppfølging og utkvittering av eksisterende vedtak og gjennom å redusere tilgangen på nye vedtak.

Regjeringen har brukt store ressurser på å forbedre rapporteringen til Stortinget om anmodningsvedtakene. I budsjettproposisjonen gis det nå en fullstendig liste over gjenstående vedtak med en tydelig tilbakemelding og om videre prosess. Det er da viktig at Stortinget legger opp til og prøver å se på en prosess der en gir gode tilbakemeldinger til regjeringen i budsjettbehandlingen som også kan gi grunnlag for framstillingen i stortingsmeldingen.

Det er de fire siste årene vedtatt 1 560 vedtakspunkt, mens det – som også komitélederen var inne på – til sammenligning de fire siste årene i den forrige regjeringen ble vedtatt 143 vedtakspunkt. Det er viktig at en kritisk vurderer konsekvensene av en sånn utvikling. Komitélederen siterte fra stortingsbehandlingen av Frøiland-utvalgets rapport, og det vil jeg også gjøre:

«Grunnlovens ansvarsfordeling bygger på at Stortinget treffer generelle vedtak (lov, budsjett, etc), og at det så er opp til regjering og forvaltning å følge opp disse, etterfulgt av parlamentarisk kontroll. Når Stortinget vedtar instrukser om hvordan regjeringen skal utøve sin kompetanse, kan dette føre til at ansvarsforholdene utviskes, på en måte som stenger for senere kontroll.»

Regjeringen er for øvrig enig med representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet og den uavhengige representanten Leirstein, som peker på utfordringen knyttet til ressursbruken i oppfølgingen av anmodningsvedtaket. Mengden vedtak i seg selv gjør at en må påregne at det tar noe lengre tid å følge disse opp.

Så er det ikke regjeringens politikk å øke antallet ansatte i departementet for å håndtere dette. Det ser vi også at deler av opposisjonen er tydelige på at en ikke ønsker. Både regjeringen og Stortinget bør bidra til å redusere antallet anmodningsvedtak som er til behandling. Vi fra regjeringens side skal bidra gjennom å prioritere gjennomføring av vedtakene.

Det har vært en del diskusjon om selve rapporteringen. Vi har lagt ned et betydelig arbeid for å forbedre rapporteringen til Stortinget når det gjelder anmodningsvedtakene. Det viktigste grepet har vært standardiserte tilbakemeldinger på alle utestående vedtak i de årlige budsjettproposisjonene, og det er også lagt opp til en tydeliggjøring av hvordan regjeringen foreslår å avslutte sin rapportering. Regjeringen ser at kontrollkomiteen har registrert disse forbedringene, og er fornøyd med at kontrollkomiteen i innstillingen også berømmer dette arbeidet.

Så registrerer vi at det er noen punkter generelt der kontrollkomiteen påpeker at den ikke er fornøyd med rapporteringen. En peker bl.a. på at den årlige stortingsmeldingen ikke opplyser om vedtak som ikke er gjennomført, fra alle tidligere sesjoner, men kun de to siste sesjonene. Jeg vil understreke at det i år ikke er en ny avgrensning av hvilke vedtak som omtales i stortingsmeldingen. Denne avgrensningen har vært sånn over flere år, og Stortinget har ikke tidligere hatt innvendinger mot dette. Det nye av året er som sagt at det er mer omfattende rapportering i statsbudsjettet enn tidligere. Samlet sett har regjeringen derfor lagt opp til en mer omfattende rapportering, og det er vanskelig å forstå at det skal gi grunnlag for kritikk. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forbedre rapporteringen, men vil samtidig måtte sikre at en ikke har en større grad av dobbeltarbeid knyttet til rapportering både i statsbudsjettet og i stortingsmeldingen om anmodningsvedtak enn det vi har i dag. Det benyttes også i dag store ressurser på rapporteringen. Regjeringen vil fortsette å legge opp til at statsbudsjettet er det dokumentet som har den mest omfattende rapporteringen.

Komiteen har vist til flere merknader fra mindretallet i ulike fagkomiteer som påpeker at merknadene i budsjettbehandlingen ikke anses som Stortingets formelle kontroll av regjeringens oppfølging av vedtakene. Regjeringens utgangspunkt er at gjennomføring av vedtaket må finne sted sammen med politikken på de enkelte områdene, og tilsvarende at behandlingen av sakene som utgangspunkt rapporteres til fagkomiteen i forbindelse med budsjettarbeidet. Oppfølgingen av anmodningsvedtak vil derfor omtales også i andre stortingsdokumenter enn i denne stortingsmeldingen om anmodningsvedtakene. Hoveddokumentet vil som sagt være statsbudsjettet. De tilbakemeldingene som gis fra Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet, vil også være grunnlag for den rapporten som gis i den årlige meldingen om anmodningsvedtaket. Det var også grunnlaget for at Stortinget for fem år siden ba om at meldingen skulle flyttes til januar.

Dette er også noe kontroll- og konstitusjonskomiteen var inne på for to år siden, da en samlet komité hadde følgende merknad:

«Komiteen vil i den forbindelse samtidig understreke at det er viktig at fagkomiteene i sine budsjettinnstillinger har en reell vurdering av hvorvidt anmodningsvedtakene er fulgt opp på en tilfredsstillende måte.»

Så registrerer regjeringen, og det oppfatter jeg at flere av komiteens medlemmer også har vært inne på i debatten, at det er litt ulik praksis i komiteene om hvor grundig en behandler anmodningsvedtakene i budsjettbehandlingen. Det skaper selvfølgelig også utfordringer for alle som skal ettergå dette.

I innstillingen retter flertallet i kontrollkomiteen kritikk mot regjeringen for manglende gjennomføring av vedtak. Det er klart at i den oppsummeringen er det en del ulike typer saker som slås sammen. Jeg vil knytte et par kommentarer til denne kritikken.

Flertallet i kontrollkomiteen skriver i innstillingen at over halvparten av Stortingets anmodningsvedtak ikke er gjennomført. Regjeringen mener dette er misvisende. Komiteen har regnet andelen ut fra de vedtakene som er omtalt i statsbudsjettet. La meg da minne om at vedtak fra tidligere sesjoner som er fulgt opp i tidligere år, ikke er omtalt i budsjettet. Når disse ikke inngår i grunnlaget for komiteens utregninger av prosentandel, får vi derfor et galt regnestykke. Det vi ser i alle de seks stortingssesjonene som innstillingen har omtalt, også inkludert siste stortingssesjon, er at det er fattet 1 507 vedtak med 1 667 vedtakspunkt. Av disse er 1 201 vedtakspunkt fulgt opp. Dette gir en andel på gjennomførte vedtak på godt over 70 pst. Det er derfor misvisende når det gis inntrykk av at under halvparten av vedtakene følges opp. Av de vedtakene som ennå ikke er fulgt opp, er godt over halvparten fattet i siste stortingssesjon. Mange av disse er fattet på tampen av forrige stortingssesjon, og det er verken realistisk eller ønsket at disse skal utkvitteres ved starten av neste sesjon. Så hvis vi ser bort fra disse fra siste stortingssesjon, er antallet gjennomførte vedtak på nær 85 pst.

Det må for øvrig forventes at mange av vedtakene krever vesentlig tid for gjennomføring. Regjeringen legger til grunn at når Stortinget fatter et vedtak, forventer Stortinget at dette følges samvittighetsfullt opp. Regjeringen legger til grunn at utredningsinstruksen og forvaltningsloven skal følges, og at saker skal utredes og høres på vanlig måte. Dette har også tidligere vært lagt til grunn av kontrollkomiteen. Det er derfor helt naturlig og nødvendig at oppfølging av enkeltvedtak kan gå over flere år. Det er også sånn at en stor mengde av vedtak vi har sett de siste årene, i seg selv medfører at oppfølgingen kan ta lengre tid, og det er derfor nødvendig at regjeringen og Stortinget samarbeider om å få ned antallet vedtak som krever oppfølging.

Det er et stort sammenfall i hvilke forslag regjeringen mener det bør rapporteres videre på, og hvilke forslag Stortinget ønsker en videre rapportering på. Det er imidlertid noen vedtak der Stortinget ikke aksepterer regjeringens forslag til avsluttet rapportering. Dette er i de aller fleste tilfellene ikke fordi Stortinget kom til noen annen konklusjon enn regjeringen, men er begrunnet med at Stortinget ønsker mer rapportering knyttet til selve anmodningsvedtaket. Jeg vil nevne noen eksempler på dette.

Det er flere eksempler på at kontrollkomiteen mener det skulle vært foreslått et eget omgjøringsvedtak. Kontrollkomiteen er altså ikke uenig i selve substansen i regjeringens tilbakemelding, men mener den er gitt i feil form. Regjeringen er enig i at det i enkelte tilfeller er hensiktsmessig med et nytt vedtak som opphever det gamle anmodningsvedtaket. I andre tilfeller kan intensjonen bak vedtaket være oppfylt, men det er gjort på en noe annen måte enn foreslått i vedtaket. Regjeringen har lagt til grunn at en i disse tilfellene ikke må ha et nytt vedtak. Dette gjelder f.eks. vedtak nr. 322 i stortingssesjonen 2017–2018, der Stortinget vil ha en gjennomgang av uførereformen med utgangspunkt i inntektsdata fra 2015 og 2016. Departementet har gitt en gjennomgang av dette basert på inntektstallene fra 2015 og forklart hvorfor det ikke er hensiktsmessig å gjøre det samme med base i 2016-tall. Kontrollkomiteen mener i denne saken at det burde vært lagt fram et justert vedtak, som allerede ville vært fulgt opp gjennom de tidligere gitte vurderingene.

En annen type eksempel er de vedtakene der Stortinget ber om at regjeringen skal gjennomføre noe i forbindelse med en begivenhet fram i tid. Dette kan f.eks. være noe som skal vurderes i en kommende stortingsmelding. Selv om regjeringen legger opp til at dette vil bli gjort, og f.eks. har gitt et oppdrag til underliggende etater, aksepterer ikke Stortinget at rapporteringen kan avsluttes. Et eksempel på dette er vedtak nr. 681 i stortingssesjon 2017–2018, under Samferdselsdepartementet. Her bes det om at regjeringen i forbindelse med rulleringen av Nasjonal transportplan kartlegger de viktigste eksportveiene. Departementet har gitt et oppdrag til etaten om en sånn kartlegging, sånn at dette blir gjennomført i forbindelse med neste rullering av Nasjonal transportplan. Kontrollkomiteen mener imidlertid at vedtaket ikke kan utkvitteres, og den tilnærmingen i denne og lignende saker ville innebære at rapportering på vedtaket må fortsette – dette på tross av at regjeringen og Stortinget er enige om oppfølgingen, og at Stortinget vil ha gode muligheter til å mene noe om dette og om regjeringens oppfølging når de har den ordinære saken til behandling.

Det siste eksempelet er saker der regjeringen har gitt en vurdering av spørsmål som Stortinget slutter seg til. Komiteen vil ikke utkvittere saken fordi det i vedtaket er bedt om en egen sak. Komiteen ser da ut til å mene at saken enten må legges fram på nytt som et eget stortingsdokument, eller at anmodningsvedtaket foreslås endret ved at egen sak tas ut. Jeg kommer til et eksempel på det når jeg svarer på en av de sakene som er trukket fram på mitt område.

Oppsummert er det mange årsaker til at det fortsatt er mange vedtak som ikke er fulgt opp. Den viktigste årsaken er veksten i nye vedtak og at det tar tid å følge dem opp. Dels ligger dette også på den tolkningen Stortinget legger opp til, om vedtak kan anses utkvittert eller ikke. Andelen som kontrollkomiteen har lagt til grunn, gir imidlertid et lite dekkende bilde av den reelle situasjonen. Regjeringen er enig i at det er viktig og riktig å forsøke å få ned antallet anmodningsvedtak som ligger til behandling hos regjeringen, og at regjeringen har et stort ansvar for å sørge for at vedtakene blir fulgt opp og gjennomført.

Avslutningsvis til det enkeltvedtaket som komiteens leder trakk fram på mitt område, vedtak nr. 545, om basestrukturen for luftambulansetjenesten. Dette vedtaket ble omtalt i budsjettproposisjonen. Vedtaket er fulgt opp på en måte som gjør at helseregionene er blitt bedt om å foreta en gjennomgang av luftambulansestrukturen. Gjennomgangen omtales i budsjettproposisjonen og viser at 98 pst. av landets befolkning nås innen 45 minutter, mens det nasjonale målet er 90 pst. Den konkluderer også med at det er behov for å etablere en ny luftambulansebase Innlandet, men at plasseringen av denne bør avvente debatten om sykehusstrukturen i Innlandet – at en vet hvor det nye hovedsykehuset for Innlandet skal ligge, før en bestemmer hvor den nye luftambulansebasen Innlandet skal plasseres. Alt dette omtales tydelig i tilbakemeldingen til Stortinget, og det er en type sak der det reelle innholdet i saken er omtalt, men der det åpenbart er en uenighet knyttet til begrepet «egen sak». Dette skulle etter en streng tolkning vært lagt fram som en egen sak for Stortinget og ikke f.eks. i forbindelse med budsjettet. Jeg tror at befolkningen i Innlandet er veldig klar over at det er en utredning som forteller at det skal komme en ny basestruktur i Innlandet. De er også veldig klar over at den basestasjonen ikke konkret kan lokaliseres før en er ferdig med prosessen knyttet til det nye sykehuset i Innlandet. Dette er også litt et svar til representanten Fylkesnes’ historie om kakefestene. For dette viser at det reelle innholdet er det altså ingen uenighet om, men formen skaper denne diskusjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) []: For det første, bare for å slå det fast: Jeg hører at statsråden prater om mange forskjellige tall. Det som er realiteten, er at vi har behandlet 776 vedtak, og av disse er det 470 som ikke er fulgt opp – bare for å ha slått fast det.

Til det litt mer generelle først. Statsministeren har jo bestemt seg for ikke å være her, så da går jeg ut fra at Høie kanskje prøvde å dekke opp for det, i og med at han sa litt om det generelle, knyttet til at komiteen tidligere har sagt at vi ønsker at den meldinga vi får til kontrollkomiteen, også skal omfatte tidligere ikke lukkede vedtak. Det er riktig, det har komiteen sagt. Vår måte å arbeide på er ofte at vi har merknader, og når vi har felles merknader, regner jeg med at regjeringa leser og følger opp dem. Jeg oppfattet at det ble sagt av statsråden som en begrunnelse for at det nå ikke var tatt inn tidligere vedtak. Men det har altså komiteen bedt om før. Vil statsråden sørge for at det blir fulgt opp heretter?

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Bent Høie []: Jeg merker meg den veldig klare tilbakemeldingen fra komiteens leder på dette området. Som jeg sa i mitt innlegg, har regjeringen lagt seg på den praksisen som har vært vanlig før om årene. Vi har også gjort en stor endring i forhold til det som har vært tidligere, og som jeg også opplever at komiteen har gitt oss honnør for, nemlig den mye mer omfattende tilbakemeldingen som nå skjer i budsjettproposisjonen, der fagkomiteene får en helt annen mulighet til å gi tilbakemelding på de vedtakene som er gjort. Det ses i sammenheng med hele politikkområdet. Jeg skal ta med meg tilbake den tydelige meldingen som ligger i innstillingen, knyttet til at man ønsker å få omtalt ikke lukkede vedtak også fra tidligere sesjoner enn de to siste.

Dag Terje Andersen (A) []: Det var ikke et signal bare fra meg, men fra en enstemmig komité, som har skrevet det inn i merknadene, så vi forutsetter at det nå blir fulgt opp. Jeg vil bare få lov til å bemerke at jeg også ga ros for at departementet er blitt flinkere til å rapportere i de årlige budsjettene. Det sa jeg i innledningen min. Men det kommer altså ikke til erstatning for kontrollkomiteens arbeid. I og med at statsråden selv viste til Frøiland-utvalget, og det er flere representanter her som har vært innom det: Det er et viktig prinsipp at det skal være en egen sak til Stortinget, og at den skal gå i til kontrollkomiteen. Inntil det eventuelt er bestemt noe annet, er det det som er reglene.

Jeg håper virkelig at statsråden følger opp det. Så vil det være mulig å komme tilbake til flere spørsmål knyttet til fagkomiteen, hvis det skulle være grunn til det på det enkelte spørsmålet.

Jeg vil bare si til slutt at jeg håper vi også får de andre statsrådene som har funnet ut at de vil være til stede, på talerstolen, sånn at det blir anledning til å stille spørsmål til noen av de statsrådene som har fått mest kritikk i en samlet komités innstilling.

Presidenten: Jeg vet jeg ikke om det var et spørsmål til statsråd Høie, men statsråd Høie må gjerne nå få et minutt til å svare.

Statsråd Bent Høie []: Det så ut som representanten ikke anså det som et spørsmål, siden han var på vei tilbake igjen. Det var vanskelig å finne spørsmålet, men jeg vil allikevel si at jeg oppfatter at vi nå er inne på et område der Stortinget og Stortingets presidentskap har satt i gang et arbeid for å gå gjennom Stortingets kontrollarbeid. Det er selvfølgelig også viktig, og det er Stortingets initiativ, det skal ikke regjeringen legge seg opp i.

Så oppfatter jeg også at det er en utfordring – jeg håper at kontrollkomiteens leder er enig i det som komiteen har gitt uttrykk for – at det er litt ulik praksis i komiteene når det gjelder måten en nå håndterer dette på i forbindelse med budsjettene. Jeg tror vi alle har behov for å jobbe sammen for å komme fram til en praksis her som er mer lik og dermed enklere å forholde seg til både for regjeringen og for Stortinget.

Dag Terje Andersen (A) []: Takk for svaret på et spørsmål som ikke var et spørsmål. Jeg har et nytt – i hvert fall en kommentar. For det første: Det må være sånn at inntil det eventuelt er forandret noe i Stortingets forretningsorden, så gjelder den nåværende forretningsordenen. Det bør regjeringa forholde seg til, ikke drømme om at de får en forretningsorden som de synes passer bedre. Det er det ene. Det andre er – og det er viktig å understreke, ikke minst fordi vi har justisministeren her – det prinsippet at det ikke er sånn at hver gang man skifter statsråd, så blir tidligere stortingsvedtak borte. De anmodningsvedtakene som ligger der, følger med til neste statsråd. Det kan se ut som om noen departementer regner med at nye statsråder begynner med blanke ark. Det gjør de altså ikke. Det var ikke et spørsmål, men jeg tar gjerne imot en kommentar, hvis det er nødvendig.

Statsråd Bent Høie []: Først: Jeg er selvfølgelig helt enig i at vi skal forholde oss til den forretningsordenen som er nå, de reglene som er nå. Til det andre: Det er ikke en aktuell problemstilling fra min side, så det får jeg overlate til andre å kommentere.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Når ein har gått igjennom dei ulukka sakene, alle dei vedtaka som ikkje var nemnde i eigenmeldinga frå regjeringa, som strekkjer seg lenger tilbake i tid, og som altså ikkje var inkluderte i det tidsintervallet som regjeringa la fram for Stortinget, og der det var ein del ting som var oversett av regjeringa, får ein inntrykk av at regjeringa ikkje jobbar systematisk med vedtak gjorde av Stortinget, noko som for Stortinget er ganske overraskande. Har regjeringa eit systematisk forhold til vedtak gjorde i Stortinget, og er det sånn at statsministeren ser til at departementa følgjer opp vedtak gjorde i Stortinget?

Statsråd Bent Høie []: Ja, det vil jeg absolutt hevde, og det kom jo veldig klart fram nå i budsjettproposisjonen, der også svært gamle vedtak omtales overfor komiteen. Det er jo der den mest systematiske gjennomgangen av eldre vedtak er. Og så har en da, i denne stortingsmeldingen, valgt å legge seg på samme praksis som tidligere ved at her omtales bare vedtak fra de to siste sesjonene i Stortinget.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Grunnen til at eg spør, er at det er ein del vedtak, bl.a. på statsråden sitt eige felt, Helse- og omsorgsdepartementet, og også frå statsråden si eiga tid, som ikkje er kvitterte ut.

Viss ein ser på side 105 i innstillinga, ser ein at «helsepersonell blant beboere på mottak», vedtak nr. 437, ikkje er følgt opp. «Basestrukturen for luftambulansen i Norge», som han for så vidt nemnde i stad, men også «prevensjon for rusavhengige», «tilbud og informasjon om LAR-behandling», «samarbeid mellom helseregisteret og andre aktører», «ungdomshelsestrategi og reklame», «ungdomshelsestrategi og tiltak mot kroppspress», og «behandlingstilbud til barn og unge» er alle vedtak som statsråden ikkje har følgt opp. Er dette fordi ein har valt å oversjå dei, eller er det eit arbeid som er undervegs, som vil kome til Stortinget i nærmaste framtid?

Statsråd Bent Høie []: Jeg oppfatter at det nettopp er litt av kjernen i de ulike vurderingene som foreligger, for veldig mange av de vedtakene som representanten her listet opp som ikke utkvitterte, er det vår vurdering at vi har beskrevet arbeidet med. Flere av de vedtakene som han her trakk fram, har vi varslet at vi vil komme tilbake til i en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Den legges fram for Stortinget om kort tid, men vi kan jo ikke omtale f.eks. konklusjonene i en sak som er pågående, og som skal legges fram for Stortinget. Saken om luftambulansestrukturen omtalte jeg også i mitt innlegg. Jeg oppfatter at jeg har kvittert ut oppfølgingen av de vedtakene overfor Stortinget, selv om sakene fortsatt er under arbeid, f.eks. i forbindelse med saker som skal legges fram for Stortinget på et senere tidspunkt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Sidan vi har helseministeren – vi har også justisministeren og klima- og miljøministeren her, og eg håpar jo dei òg tar ordet i denne saka, når vi ikkje har statsministeren til å greie ut – vil eg berre ha svar på eit veldig enkelt spørsmål: Når vil vi på Stortinget sjå at dei 88 ulukka oppmodingsvedtaka på helseministeren sitt eige bord vil bli lukka?

Statsråd Bent Høie []: Disse vedtakene er jo veldig varierte, som representanten er klar over. Noen av dem mener jeg er utkvittert, f.eks. dette med luftambulansestrukturen – der er det en omtale av hva som er konklusjonene. I andre saker har vi varslet at den nye regjeringsplattformen gjør at f.eks. vedtaket om en egen stortingsmelding om de prehospitale tjenestene vil bli fulgt opp ved at det legges fram en nasjonal helse- og sykehusplan der prehospitale tjenester blir et av hovedtemaene. Det er også varslet fra Stortingets talerstol flere ganger, og der er regjeringspartiene blitt enige om at det er den måten vi følger opp på. Hvis Stortinget på det tidspunktet den saken legges fram for Stortinget, er uenig i den oppfølgingen, må en selvfølgelig gi uttrykk for det, men alt dette er det redegjort for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lene Vågslid (A) []: Eg vil òg begynne med å takke komiteen for eit grundig og godt arbeid. Det er jo ei alvorleg sak me diskuterer når kontrollkomiteen i dag uttrykkjer sterk kritikk mot særleg to departement. På vegner av justiskomiteen vil eg seie at me arbeider veldig grundig med oppmodingsvedtaka. Det er ikkje så rart, for me har mange av dei, me har svært mange oppmodingsvedtak som ikkje er følgde opp, heilt tilbake til 2013.

Eg er einig med komitéleiar Dag Terje Andersen i at Stortinget og me som representantar kanskje kan bli betre når det gjeld måten me formulerer forslag og vedtak på. Eg kjem i dag difor ikkje til å snakke om forslag som handlar om å vurdere, sjå på, kome tilbake til, tenkje over, osv. Eg kjem til å halde meg til dei vedtaka som er krystallklare, der det ikkje er nokon tvil om kva Stortinget har meint, eller kva viljen bak dei var. Dei aller fleste oppmodingsvedtaka står òg Kristeleg Folkeparti bak, for dagens opposisjon i Stortinget kunne ikkje fått igjennom nokon forslag i den perioden me her snakkar om. Difor er det med undring eg ser meg rundt i salen i dag og ser at Kristeleg Folkeparti ikkje deltek i denne debatten. Det at Kristeleg Folkeparti, som står bak så mange av dei gode vedtaka Stortinget har gjort, i dag ikkje er med oss andre for å krevje levering på saker som er viktige for folk, synest eg er skuffande.

Eg har lyst til å ta nokre eksempel på oppmodingsvedtak som ligg i Justis- og beredskapsdepartementet. I april 2018 behandla Stortinget eit forslag frå Arbeidarpartiet om å endre tidspunktet som blir lagt til grunn for vurdering av valdsoffererstatningssaker i gjenopptakingssaker, frå å vere tidspunktet då valden skjedde, til domstidspunktet. Det fekk me ikkje fleirtal for, og det er ei ærleg sak. Men Kristeleg Folkeparti, med dagens partileiar Kjell Ingolf Ropstad, meinte denne saka var så viktig at han fremja eit laust forslag der ein bad regjeringa om å sikre at desse sakene blei tekne med i regjeringa si oppfølging av NOU-en om valdsoffererstatning. Det blei samrøystes vedteke – og oppfølginga har vore slett. Eg har stilt skriftleg spørsmål til justisminister Kallmyr, som sit her i dag, om korleis regjeringa fylgjer opp dette vedtaket, for premissen for vedtaket var at det arbeidet skulle skje raskt – og det er noko som høyrer heime i denne debatten, meiner eg. Det er ikkje berre prosentar og tal og byråkrati i departementa, det er også kva regjeringspartia sjølve legg som premiss for dei vedtaka me gjer. Når representantar frå Høgre, som Peter Frølich, eller Solveig Horne, frå Framstegspartiet, og Kjell Ingolf Ropstad frå denne talarstolen seier at dette vedtaket må departementet følgje opp raskt, for det er så viktig for dei det gjeld, meiner eg at det bør forplikte. Førebels seier justisministeren at dette eksempelet på gjenopptakingssaker kan me sjå att i 2020, to år etter at vedtaket blei gjort.

Men éin ting er vedtak som tek tid, det er òg ueinigheit om oppmodingsvedtak faktisk er fylgde opp. Det gjeld særleg politireforma og vedtak gjorde om lokale lensmannskontor. Eg må seie at det er ingen tvil om at det har vore ei belastning for justissektoren å ha hatt til saman sju justisministrar. Min påstand er at det ikkje har bidrege til gjennomføringsevne eller politisk styring for ein sektor som står i kanskje den største reforma nokosinne. Stortinget har av vedtaka 1 126 og 1 128 av 21. juni 2017 vedteke at Stortinget sine intensjonar i nærpolitireforma må fylgjast opp. Høgre og Framstegspartiet syntest det var litt komisk. Eg synest ikkje det er spesielt komisk. Eg meiner det er ganske kritikkverdig at Stortinget må be ei regjering om å fylgje opp sitt eige forlik. Det gjorde me i 2017, og det blei samrøystes vedteke. Me gav eit løfte til innbyggjarane i samband med nærpolitireforma, tydeleg beskrive i forliket, som er brote. Me har lova folk eit styrkt nærpoliti. Me har vedteke tiltak for betre kultur og leiing som ikkje er fylgde opp.

Kvar er Kristeleg Folkeparti i denne debatten? Tidlegare hadde Kristeleg Folkeparti ein partileiar som var tydeleg på at utviklinga av nærpolitireforma var negativ. Den tidlegare partileiaren i Kristeleg Folkeparti sa at me hadde fått ei «fjernpolitireform». Eg etterlyser at den nye partileiaren i Kristeleg Folkeparti står saman med oss i Stortinget som faktisk ynskjer den reforma, og som krev at dei leverer på det me har vedteke. For den 5. april 2018 vedtok Stortinget samrøystes at alle attverande lensmannskontor som i dag er tenestestader – dei er døypte litt om, osv. – skulle styrkjast. Det er ikkje eit vedtak som ein treng å tolke eller lure på kva betyr, det er ei klar bestilling frå Stortinget. I debatten den gongen sa representantar frå Høgre og Framstegspartiet at det nesten var unødvendig å vite, for det kom til å skje likevel.

Det siste året har me rapport på rapport som bekreftar, og tal og politimeistrar og tillitsvalde som bekreftar, at det er det motsette som skjer ute. Éin ting er å ikkje fylgje opp eit forslag og kome tilbake til Stortinget og seie at ein treng meir tid, noko anna er å seie éin ting og gjere noko heilt anna. Det er å halde folk for narr. Og det er litt av grunnen til at det no breier om seg eit kraftig ordføraropprop frå mange Arbeidarparti-ordførarar, men òg etter kvart frå andre parti, som krev at justisministeren leverer på det Stortinget har vedteke: ei nærpolitireform. Og justisministeren, som eg håpar tek ordet i debatten, bør merke seg at Arbeidarpartiet krev at han fylgjer opp det forliket me var einige om. Me seier ikkje at ein skal reversere politireforma, og me seier ikkje at ein skal stoppe arbeidet, for me meiner det er ei svært tiltrengd og nødvendig reform som ein må levere på i tråd med Stortingets vedtak. Eg trur at den motstanden som er der ute no, særleg når det gjeld lokal beredskap, tryggleik og politi, kjem av at ein ikkje har gjort det ein har sagt ein skulle gjere.

Denne saka har eg teke opp i Stortinget med alle justisministrane me har hatt, og det har jo etter kvart blitt ein del. Eg trur ikkje den første, som var Anders Anundsen, og som var med på å forhandle fram forliket, eigentleg er særleg fornøgd med statusen i dag.

Ei anna utfordring er at når eg og mine kollegaer i opposisjonen har utfordra Tor Mikkel Wara, Sylvi Listhaug osv. på korleis dei konkret fylgjer opp vedtaket om at tenestestadene skal styrkjast, har eg til og med opplevd at éin statsråd ikkje kjende til vedtaket. Eg har utfordra på sentrale delar av eit forlik og fått til svar at ein statsråd, før justisministeren i dag, må kome tilbake til det, for han må sjekke det opp.

Eg har ei sterk oppfordring til den nye justisministeren, som er her i salen i dag, og det er at når han kjem heim i ettermiddag eller når det måtte vere, bør han skrive ut forliket, lese det, pugge det, kunne det og sjå på dei klare vedtaka me har som gjeld nærpolitireforma. For desse vedtaka er ikkje å vurdere, sjå på, tenkje på, osv., dei er krystallklare, og eg begynner å bli ganske oppgjeven over å måtte mase på eit vedtak eg trudde me var einige om.

Med dei orda håpar eg at justisministeren deltek i debatten. Dette er viktig for folk. Det var kanskje representanten Torgeir Knag Fylkesnes som nemnde i stad at dette er viktig for andre enn oss. Me har lova ting til folk der ute, dei har fått sigrar i denne salen, og me forpliktar oss til å levere på det Stortinget vedtek. Dette er Noregs nasjonalforsamling, ikkje eit valfagskontor for spesielt interesserte.

Tuva Moflag (A) []: I denne saken har vi allerede vært inne på betydningen av at Stortingets vedtak følges opp av ansvarlige myndigheter. Befolkningen må kunne stole på at Stortingets vedtak gjelder og blir satt ut i livet. Kan de ikke det, vil det på sikt undergrave troen på vårt politiske system.

Da kontroll- og konstitusjonskomiteen gjennomgikk regjeringens melding, fant man at Helse- og omsorgsdepartementet har 88 åpne vedtakspunkter. Det er mer enn noen av de andre departementene har. Hva er det da som ikke følges opp? La oss ta ett tema, markedsstyringen av sykehusene våre. Der har flertallets helt klare instruks om å endre fordelingen mellom basisbevilgning og innsatsstyrt finansiering i somatikken ikke blitt fulgt opp. Det samme gjelder vedtaket om å følge opp Prioriteringsutvalget og evaluere hvordan innsatsstyrt finansiering påvirker prioriteringsbeslutningene i sykehusene.

Det pågår for tiden en debatt om hvor mye stykkprisfinansiering og markedsmekanismer vi skal ha i sykehusene våre. Den debatten er preget av misnøye blant helsepersonell, som opplever at det er mindre plass til fag, mindre plass til å møte pasienter, men mer plass til målstyringssystemer som sluker både tid og entusiasme for arbeidet. Her hadde vi to soleklare vedtak som regjeringen skulle følge opp, men i begge tilfeller har regjeringen latt være. Er det slik at endring av fordelingen mellom basisbevilgning og innsatsstyrt finansiering nå blir kvittert ut rett og slett fordi Kristelig Folkeparti har gitt opp å få det igjennom?

Det andre av disse vedtakene er lagt til den økende bunken av anmodningsvedtak som helseministeren lar ligge. La meg gi noen eksempler. I over to år har man nølt med å gjøre noe med flertallets vedtak om å forhindre kroppspress i reklame. I over to år har man nølt med å sørge for at det etableres overgrepsmottak i hele landet som også har kapasitet til å ta imot barn. Vi har fortsatt ingen mål for hvor mye av veksten i andelen av den samlede helse- og omsorgssektoren som skal være organisert og drevet som ideell virksomhet. Vi er inne i en fastlegekrise, men fortsatt er ikke anmodningsvedtaket om en opptrapping av antall utdanningsstillinger i allmennmedisin fulgt opp.

Jeg kunne nevnt mange flere eksempler. Det er tross alt 88 av dem. Nå håper jeg at Kristelig Folkeparti i budsjettforhandlingene og regjeringens interne møter sørger for at Stortingets vilje, som de har vært med på å uttrykke, faktisk påvirker regjeringens politikk.

Det er ikke først og fremst dobbeltarbeid som er problematisk i saken vi debatterer i dag, selv om jeg skjønner at det er mange vedtak som skal følges opp. Det største problemet i saken vi debatterer i dag, er mangel på oppfølging.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er en særdeles viktig og ganske alvorlig sak Stortinget diskuterer i dag. Det er en rekke vedtak som er gjort på miljøfeltet de siste årene som ville ha betydd mye for å få en kraftig forbedring av miljøsituasjonen, men som dessverre fortsatt ikke er fulgt opp av regjeringen. Det er alvorlig. Dette gjelder ikke bare vedtak som opposisjonen på Stortinget har stått bak, men også vedtak som et enstemmig storting har vært med på å fatte og vært med på å spise kake for.

La meg nevne et par viktige områder. I dag anerkjenner de fleste at plastforurensning er et betydelig problem for verden, faktisk så stort at dersom vi ikke gjør noe med plastforurensningen, vil det om noen tiår være mer plast enn fisk i verdenshavene, målt i antall kilo. Det er alvorlig. Hvert år er det tusenvis av norske barn og voksne som drar langs strendene og plukker søppel, fjerner plast fra strendene. Dette er et viktig bidrag, men vi vet alle at det viktigste bidraget er å få slutt på den videre forsøplingen.

For noen år siden fikk Norge og resten av verden seg en vekker da en hval strandet på kysten av Vestlandet, på Sotra. Hvalen hadde fått i seg enorme mengder makroplast – ikke mikroplast – som til slutt gjorde at hvalen tok sin død av det. Da jeg var leder i Naturvernforbundet for noen år siden, fikk vi inn en torsk som var fanget i Oslofjorden av en fritidsfisker. Han hadde stått i vannkanten og kastet med sluk. Så hadde han sett en torsk komme svømmende innover, ganske slapp. Han prøvde å få den på kroken, men den var ikke bitevillig. Det viste seg at den var så slapp at han kunne plukke den opp med nevene. Hvorfor kunne han det? Jo, da han gjorde opp denne torsken, viste det seg at inni buken på torsken lå det en tom ølboks. Når torsken klarer å få i seg en tom ølboks, klarer den også å få i seg mye av den mikroplasten som vi hvert år forurenser havene våre med.

Derfor forsøkte bl.a. SV i fjor å få med seg Stortinget på å vedta et forbud mot bruk av gummigranulat – disse små, svarte kulene som vi bruker på kunstgressbanene – fra 2022 av. Det ville ikke Stortinget. Men det Stortinget enstemmig ble med på, var at fra 1. januar 2019 skulle det installeres oppsamlingsutstyr på alle kunstgressbaner i Norge, for å forhindre at dette gummigranulatet ble spredd ut i vannsystemene. Gummigranulat kan høres ut som et lite problem, men det er den nest største kilden til mikroplastforurensning fra den norske landjorda. Det er bare slitasje av bildekk i veitrafikken som er større, så det er et betydelig problem vi snakker om. Gleden var stor da Stortinget enstemmig vedtok å innføre effektive oppsamlingssystemer for dette gummigranulatet.

Det ble i fjor stilt spørsmål til klima- og miljøminister Ola Elvestuen fra stortingsrepresentant Tore Storehaug om hvordan det gikk med arbeidet med å få etablert dette oppsamlingsutstyret. Klima- og miljøministeren kunne da berolige Stortinget med at det skulle tre i kraft 1. januar 2019, slik Stortinget hadde vedtatt. Den 1. januar 2019 kom, men det var ikke kommet noen forskrift fra klima- og miljøministeren om å få etablert et slikt effektivt oppsamlingsutstyr. Miljødirektoratet sendte sitt forslag til klima- og miljøministeren om hvordan en slik forskrift kunne se ut allerede i fjor sommer, så det var rikelig med tid for en minister som hadde vært opptatt av å bekjempe den voksende plastforurensningen, til å gjøre noe med problemet.

Selv stilte jeg et stykke ut i januar spørsmål om hvor det ble av forskriften som skulle sikre en effektiv oppsamling av gummigranulat fra kunstgressbaner. Jeg fikk da til svar at departementet jobbet med saken. Jeg hadde egentlig tenkt å stille et nytt skriftlig spørsmål om når regjeringen ser for seg å sluttføre arbeidet med saken og få på plass dette viktige oppsamlingsutstyret, men jeg ser jo at klima- og miljøministeren er i salen i dag, så han kan kanskje redegjøre for når regjeringen har tenkt å innføre en forskrift som gjør at vi får samlet opp denne mikroplasten.

La meg gå til en annen sak, for dette er ikke det eneste Stortinget har vedtatt på miljøområdet. Stortinget har også vedtatt å be regjeringen lage en plan for å redusere mengden farlig avfall i framtiden. Dette er viktig, for vi står nå i en diskusjon der vårt ene spesialavfallslager, som vi har hatt siden tidlig 1990-tall, begynner å bli fullt, og der man er nødt til å prøve å finne et nytt sted å lagre spesialavfall fra norsk industri. Det å redusere mengden spesialavfall for å redusere deponibehovet er noe av det viktigste vi kan gjøre for miljøet framover.

Så ser vi at regjeringspartiene mener at dette anmodningsvedtaket er fulgt opp fordi klima- og miljøministeren har bedt Miljødirektoratet om innen mars i år å komme med en slik plan. Jeg har ennå ikke sett noe til den planen. Jeg har også hørt at klima- og miljøministeren ønsker å sette ned et ekspertutvalg for å komme med en slik plan. Men dette er et arbeid som haster. Det begynner å bli fullt på Langøya. Kapasiteten der vi i dag håndterer spesialavfallet vårt begynner å bli sprengt. Vi trenger en plan for å redusere mengden, slik at vi kan håndtere dette forsvarlig framover.

Jeg håper at klima- og miljøministeren kan redegjøre for sitt arbeid med å legge fram en plan for Stortinget som reduserer mengden farlig avfall som produseres i Norge.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: I arbeids- og ansvarsfordelingen mellom storting og regjering er anmodningsvedtak interessant å diskutere. At det er mange anmodningsvedtak fra utdannings- og forskningskomiteens side henger også sammen med at det er få saker fra regjeringen i vår komité. Opprør, folkebevegelser og endringer i samfunnet må bli tatt på alvor og komme inn i arbeidet i komiteene, og det har også vært en driver for flere saker på vårt felt. Jeg kan nevne barnehager, lærerutdanning, etter- og videreutdanning og struktur i høyere utdanning som et par eksempler.

Kontroll og konstitusjonskomiteen skal ha ros for den enorme innsatsen de har lagt ned for å følge opp anmodningsvedtak, også flere år tilbake i tid. Samtidig leser jeg at en faglig vurdering av hva som er kvittert ut eller ei, kan være skjønnsmessig. Senterpartiet er ikke fornøyd med måten alle vedtak er kvittert ut på. Vi ønsket oss mer. Samtidig har vi tiltro til at regjeringens varslede meldinger og pågående arbeid ivaretar Stortingets vilje.

For å ta en liten avsporing vil jeg også trekke fram at ambisjonsnivået må være i tråd med økonomien fylkene, kommunene og andre organ har, for å sette ambisjonene våre ut i livet, enten det er lovkrav, normkrav, kvalitetskrav eller annet.

Et annet poeng er det kontroll- og konstitusjonskomiteen har diskutert før i dag, nemlig inngrep i individets rett og forvaltningens tolkning av Stortingets vilje. Når jeg leser utkvitteringen av utdannings- og forskningskomiteens anmodningsvedtak, er det for meg tydelig at det kan være avstand mellom det Stortinget ba om, og det vi fikk. Kontrollkomiteen viser ofte til at de kvitterer ut anmodningsvedtak samtidig som de undersøker muligheten for å følge opp vedtaket i andre sammenhenger, og dette er interessant. Statsråd Høie pekte i sitt innlegg på at oppfølgingen av saker skjer i forbindelse med relevante saks- og temabehandlinger i de ulike komiteene. Det er jeg selvsagt helt enig i. Men jeg vil spørre statsråd Høie, i lys av kontrollkomiteens vurderinger, hvordan han ser for seg at vi skal holde tritt med utkvitterte anmodningsvedtak og regjeringens oppfølging av disse framover i tid, i tillegg til øvrig arbeid, for det er ikke åpenbart for meg.

Jeg vil trekke fram ett konkret eksempel, nemlig vedtak 810 fra 2017–2018 om de yngste barna og deres overgang til skolen. Her har lek som et virkemiddel vært et tema utdannings- og forskningskomiteen har diskutert mye. Dette punktet blir kvittert ut, selv om læreplaner ikke er ferdigstilt, ikke lagt fram, og vi ikke kan konkludere om dette ønsket blir ivaretatt. Vi vet ikke endelig utfall, men flertallet vil kvittere det ut. Vi vet ennå ikke om bestillingen blir ivaretatt, men det må vi altså sørge for, selvsagt, når fagfornyelsen blir ferdig.

Et annet eksempel er temaet barnehage. Utdannings- og forskningskomiteen, både dagens medlemmer og med medlemmene i forrige stortingsperiode, har tatt opp bekymringer rundt kvalitet og tilsyn. I 2019, altså i år, kom regjeringen med forslag om nasjonalt tilsyn, men dette svarer fortsatt ikke til vedtaket fra juni 2016 om kommunenes tilsyn. Regjeringen anerkjenner altså behovet uten å levere på Stortingets anmodningsvedtak. Men dette blir heldigvis ikke kvittert ut, så dette er det god anledning til å følge opp videre i framtiden. Her mener jeg regjeringen må brette opp ermene og gjøre den store jobben som fortsatt gjenstår.

Nina Sandberg (A) []: Som representanten Dag Terje Andersen understreket innledningsvis i dag, er mange anmodningsvedtak ikke fulgt opp. Når omfanget er så stort som det er, vitner det om manglende respekt for Stortinget, og det er kritikkverdig. Det kan vitne om samme manglende respekt at statsministeren ikke er til stede her i dag.

Her er det mye å følge opp, lista er lang. Jeg vil trekke fram noen eksempler fra utdannings- og forskningskomiteens ansvarsområde.

Én ting er at ting tar lang tid. Mobbelov i barnehagen ble vedtatt i Stortinget i 2015. Fire år etter har det fremdeles ikke skjedd noen ting i saken. En annen sak er at viktige stortingsvedtak på politisk svært aktuelle felt ikke blir satt ut i livet. La meg nevne noen få eksempler. Etter- og videreutdanningstilbud for instruktører for lærlinger er ikke fulgt opp. Dette er avgjørende for kvaliteten i fag- og yrkesopplæringen. En annen sak som er svært aktuell i våre dager, er jordmødre og fødetilbud. Norge trenger flere barn, sa Erna Solberg i nyttårstalen sin. Kanskje burde statsministeren vært mer opptatt av hvordan Norge kan få flere barn. Norge trenger flere jordmødre, og da trengs det både nok studieplasser, gode muligheter for etterutdanning og fødeklinikker i hele landet som er godt nok bemannet. Regjeringen har latt være å følge opp vedtak om jordmorutdanning.

Så har vi eksempler på at regjeringen opptrer på tvers av helt entydige anmodninger fra Stortinget. La meg ta fysisk aktivitet i skolen. Her ga Stortinget regjeringen svært tydelig beskjed om at håndteringen av denne saken ikke var bra nok i statsbudsjettet. Likevel gjentar regjeringen nesten ordrett de samme kommentarene. Parlamentarisk er det ikke innenfor spillereglene at et stortingsvedtak ikke følges opp. Dette er et viktig vedtak – fysisk aktivitet blant barn og unge er synkende. Det kan framstå som om regjeringen saboterer og nekter å følge opp Stortingets pålegg.

Det samme gjelder i og for seg investeringsplanen for bygg og infrastruktur i høyere utdanning, som Stortinget har bedt om. God, tilrettelagt og oppdatert infrastruktur er en helt sentral betingelse for god forskning. Vedlikeholdsetterslepet og behovet for nybygg og oppgradering i universitets- og høyskolesektoren er stort. Regjeringen la nylig fram en revidert langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og den har bare en liste over allerede igangsatte prosjekt, trass i at Stortinget har fattet et helt klart anmodningsvedtak om at planen skal ha en investeringsplan og en køordning for større bygg- og vedlikeholdsprosjekter. Vi får en beskrivelse, men Stortinget har bedt om langsiktige rammer.

Poenget med mitt innlegg er at mange anmodningsvedtak kan ta tid å følge opp, men regjeringen skal gjøre det. Regjeringen kan ikke, som iverksettende myndighet, ta valget – som det kan framstå som i de to siste eksemplene jeg trakk fram fra utdanningsfeltet – om bare å se bort fra tydelige vedtak som er fattet i Stortinget.

Statsråd Ola Elvestuen []: I Prop. 1 S rapporterte jeg på hele 86 vedtak. Slik kontroll- og konstitusjonskomiteen påpeker, er mange av disse ikke avsluttet. Jeg vil nok be om Stortingets forståelse for at mange av vedtakene er ressurskrevende å svare på. Som flere har vært inne på tidligere, var det fra 2008 til 2013 i gjennomsnitt fattet 22 anmodningsvedtak per år. Fra 2013 til 2018 var det i gjennomsnitt fattet 296 anmodningsvedtak hvert år. På klima- og miljøfeltet vil jeg si at som leder i energi- og miljøkomiteen var jeg ansvarlig for mange av de vedtakene som jeg nå som statsråd jobber med å følge opp.

For å kunne svare på anmodningsvedtak handler det om å utrede gode løsninger, planer, tiltak og virkemidler som vi skal gjennomføre, basert på et godt kunnskapsgrunnlag. I mange tilfeller er det også nødvendig å involvere næringsliv og interesseorganisasjoner. Nye regelverk og virkemidler må også ses i sammenheng med internasjonale lover, regler og avtaler.

Jeg registrerer at kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at seks av de vedtakene vi har ment at vi har utkvittert, ikke er det. Nå legger nok jeg til grunn at vi fortsatt først og fremst skal kommentere og utkvittere anmodningsvedtak ved Stortingets behandling av Prop. 1 S, men samtidig skal jeg selvfølgelig respektere at kontroll- og konstitusjonskomiteen kan gjøre andre vurderinger, og jeg vil følge opp dette, følge opp disse seks, inn mot budsjettproposisjonen som legges fram i oktober.

Noen forslag ble kommentert, bl.a. av Lars Haltbrekken når det gjelder vedtak 491, om oppsamling av gummigranulat fra eksisterende og nye kunstgressbaner. Det er riktig at Miljødirektoratet har lagt fram et forslag om en forskrift om kunstgressbaner. Nå har vi gått inn i dette og bedt direktoratet om et tilleggsoppdrag for å vurdere konsekvensene av alternative innretninger av det foreslåtte regelverket. Den tilleggsutredningen har jeg fått tilbake fra Miljødirektoratet, og dette ligger nå til behandling i departementet. Da vedtaket ble gjort i Stortinget, forslag om at dette kunne gjøres innen 1. januar 2019, var det også noe vi responderte på. Jeg mente at det kunne være mulig, men det har vist seg å ta lengre tid. Så der er denne saken nå – vi må se på tilleggsutredningen fra Miljødirektoratet, få forskriftene ut på høring, for så å kunne vedta dem.

Det var også spørsmål om vedtak 497, plan for å avgrense mengden farlig avfall. Her er det ikke noen uenighet. Dette er et vedtak som er ordrett likt et punkt som sto i Jeløya-plattformen, som også er gjentatt i Granavolden-plattformen. Det er riktig, som det ble referert til, at vi har satt ut et oppdrag til Miljødirektoratet, som skal utarbeide en plan for å begrense mengden farlig avfall. Miljødirektoratet er forsinket i sitt arbeid. Men jeg har i tillegg nedsatt et ekspertutvalg, som skal se på håndteringen av farlig avfall og se på hele verdikjeden rundt farlig avfall, og som har en frist til å levere tilbake råd innen 1. november i år. Så også her følges dette oppdraget. Selv om Miljødirektoratet er forsinket – jeg har respekt for at ting kan ta lengre tid – er kvaliteten på det vi får, viktigere enn akkurat når det kommer.

Så var det også snakk om arbeidet for å utfase unødvendig bruk av engangsartikler av plast –vedtak 498 fra 2017–2018. I utgangspunktet mente vi at dette var fulgt opp, men kontroll- og konstitusjonskomiteen er uenig. Her har Miljødirektoratet fått et oppdrag om å utarbeide forslag til forbud mot en del typer engangsartikler av plast, som engangsbestikk, engangstallerkner, sugerør og rørepinner. Vi satser på at dette forbudet skal kunne tre i kraft før neste sommer. Det er i tråd med det å følge opp EUs direktiv på det samme området, men da ligger vi i forkant av implementeringen.

For å se på ytterligere artikler, ut over de jeg nå nevnte, og noen til, er det nedsatt en egen arbeidsgruppe med aktører fra næringslivet, arbeidstakerorganisasjoner og miljøorganisasjoner, som skal rapportere tilbake til departementet på tiltak for andre plastartikler ut over de bestillingene som har gått til Miljødirektoratet. Det skal vi første gang gjøre nå i høst og en annen gang i januar/februar, slik at vi kan ha press på flere av disse prosjektene. Vi jobber også konkret med næringslivet for at de skal gjennomgå sine verdikjeder for å begrense bruken av plast.

Det er også et vedtak 529 fra 28. mars 2017 om gratis levering av marint avfall. Tidligere har vi igangsatt og utvidet ordningen med Fishing for Litter. Fiskeoppdrettere som får plastavfall i forbindelse med sitt arbeid, kan levere dette gratis i havn. Miljødirektoratet har nå vurdert ulike ordninger for levering av oppfisket marint avfall i havn uten merkostnad.

Direktoratet har også fått – og det er mer omfattende – i oppdrag å komme med et forslag til produsentansvar for fiske- og fiskeoppdrettsnæringen, noe som også må ses i sammenheng med EUs direktiv om engangsplast, som også omhandler fiskeriutstyr. Departementet må se disse ulike prosessene og virkemidlene i sammenheng før vi beslutter hva vi skal gjøre. Stortinget vil selvfølgelig også her bli informert på egnet måte.

Til slutt: Komitélederen nevnte mer generelt en misnøye med gjennomføringen fra Klima- og miljødepartementet. Jeg kan forsikre om at vi gjennomgår alle disse 86 vedtakene for å drive dem framover, og mange av dem har jeg ansvar for selv. Det ble spesielt nevnt rovvilt. Jeg kan forsikre om at vi følger opp rovviltforliket. Vi følger opp det flertallsvedtaket som er gjort om ulv. Men vi gjør det også innenfor rammene som Stortinget har vedtatt i forbindelse med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.

Tana-vassdraget ble også nevnt. Det var nok stor strid i Stortinget om å inngå en avtale med Finland om fiske i Tana-vassdraget, men vedtakene er oppfylt, og det er ikke vedtakene den høringen som nå er i kontroll- og konstitusjonskomiteen, omfatter.

Dette var mine kommentarer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg takker statsråden for svar på de to anmodningsvedtakene, som jeg etterlyste i mitt innlegg. I svaret om opprydningsforskriften for gummigranulat, hvis vi kan kalle den det, sier statsråden at han har bedt Miljødirektoratet om et tilleggsoppdrag med alternative innretninger for å løse dette. Kan jeg da spørre statsråden om hvilke alternative innretningsordninger han ser for seg?

Statsråd Ola Elvestuen []: Det går først og fremst på å få en oppdatert kostnadsvurdering av tiltakene som er nødvendige. Så vil det også være en vurdering av hvilke overgangsordninger som vi skal se på, for det er klart at dette medfører også store kostnader for de som er baneeiere. Mange av dem er frivillige idrettslag, kommuner eller andre.

Lars Haltbrekken (SV) []: Da vil jeg følge opp med å spørre når statsråden ser for seg at forskriften blir sendt ut på høring, og når den kan tre i kraft?

Statsråd Ola Elvestuen []: Med respekt for at jeg sa et tidspunkt en gang tidligere og ikke klarer å følge opp det, tror jeg at jeg skal svare at dette jobber jeg intenst med. Vi er nå i sluttfasen for å få den ut på høring, slik at vi kan få denne på plass uten at det blir noen unødvendige, nye forsinkelser.

Lars Haltbrekken (SV) []: Da vil jeg gå over til å spørre om det andre temaet som jeg tok opp i mitt innlegg, nemlig dette med farlig avfall. Vi fikk vite at Miljødirektoratet var forsinket med sin rapport, men at ekspertutvalget skal levere sin rapport innen 1. november. Det er helt riktig som statsråden sa, at dette er et forslag som hele Stortinget, og også regjeringen i sine to regjeringsplattformer, har stilt seg bak. Desto større grunn kanskje til bekymring for at det har tatt såpass lang tid. Men spørsmålet mitt er om disse rådene fra Miljødirektoratet og ekspertutvalget nå vil komme i god nok tid før regjeringen må ta en beslutning om ny lokalisering av lager for farlig avfall i Norge.

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg mener at dette tar noe tid. Det er jo et stort vedtak, å legge fram en plan for å avgrense mengden farlig avfall. Da må man se på hele potensialet som ligger innenfor teknologiutvikling, og hvor store mengder vi må forvente å deponere i framtiden. Jeg mener at de frister vi nå har for å få et grunnlag for å kunne ta en beslutning fra regjeringens side, er gode. Akkurat nå er det ikke noen beslutning som ligger til regjeringen. Det er en reguleringsplan som Porsgrunn har sagt nei til, og sånn sett ikke noen klagesak eller noe som ligger i regjeringen. Skulle man eventuelt gå videre, ville det være en egen enkeltbeslutning. Men jeg mener vi trenger denne utredningen fra Miljødirektoratet, og vi trenger også ekspertutvalget som ser på hele verdikjeden før og om vi skal ta ytterligere beslutning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg kan forsikre Stortinget om at denne statsråden ikke har ment at tidligere anmodningsvedtak skal være nullet ut. Vi tar anmodningsvedtakene på alvor.

Anmodnings- og utredningsvedtak er en mulighet Stortinget har til å pålegge regjeringen å følge opp enkeltsaker og utredninger. På justis- og beredskapsområdet er det mange anmodningsvedtak. Antallet anmodningsvedtak har også økt vesentlig de siste årene, og mange er ressurskrevende å følge opp.

Trygghet og rettssikkerhet for borgerne og landet er grunnleggende hensyn som vi og mitt departement skal ivareta. Det er også en grunnleggende forutsetning for en demokratisk rettsstat. Jeg har derfor stor forståelse for at Stortinget interesserer seg for justis- og beredskapsfeltet. Jeg har også stor respekt for at Stortinget pålegger regjeringen å følge opp saker og utredninger på områder Stortinget finner viktig.

Det er flere anmodningsvedtak som ikke er tilstrekkelig kvittert ut, eller som fortsatt er under oppfølging i mitt departement. Jeg ser at det kritiseres at det brukes for lang tid på å følge opp enkelte anmodningsvedtak. Det er en kritikk vi tar til oss. Det er selvfølgelig også viktig at ulike anmodningsvedtak følges opp så raskt som mulig, og at Stortinget får en god tilbakemelding på oppfølgingen så raskt som mulig. Men man må også ha forståelse for at en del anmodningsvedtak kan det være ganske vanskelig og komplisert å følge opp. Det er viktig å ivareta krav til bl.a. utredning og prosess, og nettopp fordi mange av anmodningsvedtakene angår rettssikkerhet, trygghet og beredskap er det vesentlig at sakene utredes tilstrekkelig. For å ivareta kvalitative krav om innhold og prosess vil derfor enkelte saker kreve at departementet må prioritere å arbeide med sakene over tid.

Representanten Dag Terje Andersen utfordret meg spesielt på et Dagsrevyen-oppslag angående lyd- og bildeopptak i rettssalene, hvor det foreligger et anmodningsvedtak om at det skal bli gjennomført. Uheldigvis sender ikke Dagsrevyen alt man sier; man tar et lite klipp. Men det er ikke noen tvil om at dette er noe som regjeringen jobber med. Det er satt i gang et forsøksprosjekt i Troms, der man har lyd- og bildeopptak av rettsforhandlingene. Nå kommer de første sakene som har vært for tingretten med lyd- og bildeopptak, over til lagmannsretten. Det er da man får testet hvor godt og effektivt dette er, og hvor omfattende utstyr som trengs. Det er 400 rettssaler i Norge. Før man skal bestemme seg for en ganske stor investering – rundt 230–250 mill. kr – bør man vite hvordan innretningen på den store investeringen skal være.

For det andre kommer domstolutvalget i løpet av oktober med et forslag til strukturendringer i de norske domstolene. Regjeringen har ikke tatt stilling til det forslaget, for det har ikke kommet ennå, men det er klart at det vil ha stor betydning for både hvor mange domstoler som skal bygges på nytt, og hvor mange rettssaler man egentlig skal ha i dette landet. Det kan ha stor betydning for hvordan man greier å få gjennomført akkurat dette anmodningsvedtaket.

Det er viktig for meg å understreke at Stortingets vedtak skal følges opp, og at det skal rapporteres tilbake til Stortinget så snart som mulig. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020 vil jeg komme nærmere tilbake til oppfølgingen av nye anmodningsvedtak og de enkelte anmodningsvedtakene som ikke er blitt utkvittert.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) []: Det er naturleg at enkelte vedtak kan ta meir tid å følgje opp enn andre, og det har òg justiskomiteen stor forståing for.

Men la oss ta vedtaka knytte til politireforma, som naturleg nok må gjennomførast medan ho blir implementert. I vedtak 1126 frå juni 2017 ber Stortinget regjeringa sikre – ikkje vurdere, ikkje lure på, ikkje tenkje – at det «utarbeides et dokument slik det er beskrevet i Innst. 306 S (2014–2015)», som òg er kjend som eit løfte til innbyggjarane frå forliket, «som et grunnlag for videre evaluering av sluttresultatet». Det er så langt eg kjenner til, ikkje gjennomført. Det skulle ha vore gjennomført før politireforma, men er enno ikkje gjennomført. Eg legg til grunn at justisministeren kjenner til innhaldet i eit løfte til innbyggjarane som er ein heilt sentral del av forliket oss imellom. Eg vil utfordre statsråden på korleis han då likevel meiner at dette vedtaket – 1126 – er følgt opp.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg tror mye av grunnen til at vi står her nå, er at man er uenig om hvordan man skal gjennomføre politireformen. Det har vært grunnleggende for regjeringen at man har gjort ganske store løft innenfor politiet. Man har gjennomført store strukturendringer innenfor politiet, og man har tilført politiet langt større ressurser enn de noen gang har hatt. Likevel kan det være ting som gjenstår – det skal jeg være åpen om – og det er nettopp derfor jeg har varslet Stortinget om at det vil komme en oppfølging av nærpolitireformen i form av en egen stortingsmelding, som vi håper å få ut i løpet av denne vårsesjonen. Der kommer vi til å gå igjennom de punktene som representanten Lene Vågslid tydeligvis mener ikke er utkvittert på en god nok måte.

Lene Vågslid (A) []: Problemet er at når ein inngår eit forlik, blir ein einig, og det at me no er ueinige, beviser påstanden min om at regjeringa har forlate det forliket me inngjekk, og brote med den einigheita me inngjekk då.

Eg registrerer at eg ikkje fekk svar på spørsmålet mitt om vedtaket, men eg går vidare til favorittspørsmålet mitt, som eg har spurt alle justisministrane me har hatt, om, og som eg spurde noverande justisminister om førre veke. Eg prøver meg ein gong til: Stortinget har vedteke at regjeringa skal sørgje for ei reell styrking av dei lensmannskontora som står igjen etter gjennomføringa av politireforma. Dette har dei ulike justisministrane meint er gjennomført, men det er det beviseleg ikkje, ifølgje fleire rapportar og klare tilbakemeldingar frå tillitsvalde i etaten. Eg vil utfordre justisministeren: På kva måte er vedtaket konkret følgt opp, og har justisministeren dokument som kan bevise at me tek feil?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Nå snakker vi om styrking av lensmannskontorene. Vi har i brevs form til Politidirektoratet i april i fjor bedt om at dette vedtaket skal gjennomføres.

Det er flere måter å styrke lensmannskontorene på. Det er ikke bare antall ansatte som er det interessante. Det er like interessant å se på hvilket innhold man får når man kommer til et lensmannskontor. Kan man bli tatt på alvor innenfor alle typer problemstillinger man ønsker å reise, på de ulike lensmannskontorene? Jeg er ikke enig i at det at man har så og så mange stillingshjemler igjen eller ikke på et lensmannskontor, er avgjørende for om lensmannskontoret er styrket. Det viktigste er innholdet i lensmannskontoret når man kommer dit. Dette er et av punktene jeg kommer til å følge opp i den varslede stortingsmeldingen, for jeg er enig i intensjonen og ordlyden i anmodningsvedtaket. Jeg er for å styrke lensmannskontorene.

Lene Vågslid (A) []: Eg kan jo spørje på ein mykje enklare måte, slik at me er einige om kva me snakkar om. Meiner statsråden at eit lensmannskontor i – la oss seie – Drangedal, som overlevde nedleggingstrusselen og ikkje blei lagt ned, men som no er ribba for folk, er styrkt eller svekt?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er vanskelig for meg å vurdere et konkret lensmannskontor. Da må jeg i så fall sjekke hva som er politimesterens vurdering av hvorfor man har ønsket å bruke ressursene på den måten. Nå legger jo politimestrene opp til en annen måte å allokere ressursene sine på. Mye er blitt mye mer styrt ut fra et etterretningsbilde, slik at man bruker ressursene der det er størst behov for dem. Man kan være uenig i det, men det er også viktig at politiet er til stede der kriminaliteten faktisk skjer.

Lene Vågslid (A) []: Eg trur svaret på spørsmålet mitt eigentleg er ganske innlysande. Dei lensmannskontora og tenestestadene som no har færre folk enn dei hadde tidlegare, er svekte, i strid med det Stortinget har vedteke.

Det er eit anna spørsmål eg vil stille til slutt: Me vedtok òg at me i samband med NOU 2016: 9, om valdsoffererstatning, skulle sikre at saker om gjenopptaking blei følgde opp. Det var ein vanskeleg debatt og handla om den ganske mykje omtalte Kristin-saka mange år tilbake. Representantane Kjell Ingolf Ropstad, Solveig Horne og Peter Frølich frå Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Høgre sa her i stortingssalen at det var av avgjerande betydning at det blei følgt opp raskt. Svaret frå justisministeren til meg på eit skriftleg spørsmål førre veke var at det skulle kome i 2020. Meiner justisministeren at to år er å rekne som raskt, og tek justisministeren dei kraftige signala frå sine eigne partifellar på alvor?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Jeg kan godt se at to år kan virke som veldig lang tid. Samtidig er dette en ganske omfattende NOU, og det er flere ting som skal vurderes. Dette er en typisk NOU, som går inn i det som kanskje er det vanskeligste innenfor hele justisfeltet, nemlig spørsmålet om rettssikkerhet og hvordan man skal greie å ivareta den. Det er ganske vanskelige juridiske vurderinger som skal gjennomføres, så jeg har nok ingen annen lovnad enn at vi skal holde lovnaden om at dette skal komme neste år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dag Terje Andersen (A) []: Mot slutten av debatten vil jeg for det første takke for det jeg synes har vært en god debatt, med både de overordnede prinsippene knyttet til at regjeringa skal følge opp Stortingets vedtak, og enkelte eksempler på de mange forslagene som ligger her.

Så er det sånn at vi i løpet av denne debatten ikke har ytt saken, og da tenker jeg både på saken fra regjeringa og Stortingets behandling av den, rettferdighet, for vi har nesten ikke snakket om de over 400 anmodningsvedtakene som regjeringa selv sier at den ikke har fulgt opp. Det er naturlig at det blir diskusjon om dem det er diskusjon om, men sånn sett har en veldig stor del av saken fått lite rom i denne debatten, og for så vidt også i innstillinga.

Så vil jeg si at det er én ting som bekymrer meg i denne debatten, og det er uavhengig av hvem som til enhver tid sitter i regjering, og det er temaet detaljstyring. Vi har brukt store deler av dagen i dag til å snakke om grunnlovsforslag, og det er et viktig element i maktfordelingen hvilken rolle Stortinget har, og hvilken rolle regjeringa har.

Jeg vil bare understreke at jeg tar på største alvor den arbeidsdelingen som er mellom regjering og storting, ikke minst forholdet til opposisjonen, men nå får jo ikke opposisjonen flertall uten at det er noen andre med, for å si det sånn. Statsråd Kallmyr var inne på objektsikring, og det er nok et typisk eksempel på en sak som løftes fram på grunn av dårlig oppfølging. Det har vi hatt egne saker om her i Stortinget, som har berørt Justis- og Forsvarsdepartementet, og det er naturlig når en ser at saker ikke blir fulgt godt opp fra regjeringa, at det da blir mer detaljerte oppfølgingsspørsmål. Det tror jeg er et ansvar vi må ta sammen, og det er et ansvar jeg mener vi har sammen, både Stortinget, ikke minst opposisjonen, og den til enhver tid sittende regjering. For det er ikke bra for demokratiet hvis en til slutt ikke vet hvem som har bestemt hva, og hva som har styrt. Nettopp derfor er det så viktig at når Stortinget fatter vedtak, blir de fulgt opp. Og jeg vil understreke det jeg sa innledningsvis om det, at det bare er to måter å følge opp på: Det er å gjøre det eller å få vedtaket opphevet. Begge deler er demokratisk, men det er altså ikke noen vei utenom det.

Så kan jeg berolige statsråd Kallmyr med at også jeg har blitt intervjuet av Dagsrevyen, og jeg synes vel ikke bestandig at det er den mest intelligente delen av uttalelsen som kommer på lufta, selv om det noen ganger kanskje kan være en fordel for meg at jeg blir klippet litt. Men det er nå en realitet at det som ble sagt, ble sagt, og det var altså bakgrunnen for min kommentar: Det er ikke slik at et stortingsvedtak skal vurderes mot andre gode formål, det er slik at et stortingsvedtak skal gjennomføres eller man sørger for å få et nytt vedtak.

Det er flere som har vært inne på at det er diskusjoner om formen på behandlingen av denne rapporten, eller denne måten å gjøre det på framover. Det jeg kan si for vår del er at vi uansett vil holde fast ved det prinsippet at Stortinget skal ha en samlet og ordentlig oversikt over hvordan regjeringen følger opp anmodningsvedtakene. Og så er det vel grunn til å tro at når tidligere stortingsrepresentant Elvestuen nå har blitt statsråd, blir det færre anmodningsvedtak enn da han var stortingsrepresentant.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.