Øystein Langholm Hansen (A) [16:14:53] (ordfører for saken): Postens ombæring av brev har falt drastisk de siste årene. Mengden har sunket med 65 pst. fra 1999 og var forventet å synke med ytterligere 60 pst. fram mot 2025. Men nå faller det enda raskere enn prognosene tilsa for kort tid siden. Den postmengden som synker, er brev til husstander og bedrifter. I lovproposisjonen foreslår derfor regjeringen å redusere kravet til leveringspliktige dager fra fem dager i uken til annenhver dag.

Men Posten har et annet bidrag, som også er veldig viktig for samfunnet. Selskapet deler nemlig ut aviser i de områdene av landet der avisene selv ikke har egen distribusjon. En halvering av omdelingsdager til annenhver dag fører til problemer for denne avisdistribusjonen. Dette bekymrer Arbeiderpartiet. 15 pst. av abonnentene, om lag 173 000 i alt, får avisene levert gjennom Posten. Arbeiderpartiet er opptatt av avisenes bidrag til den offentlige samtalen og debatten samt at det bidrar til både opplysning og dannelse. Disse abonnentene bor i områder der det er dyrt å bygge ut god nok bredbåndsdekning til husstander og bedrifter, slik at de kan få digital tilgang til aviser. Vi har satt av mye mer i våre alternative budsjetter til slike utbygginger av bredbånd de siste årene enn det regjeringen har gjort. Vi har satt av 500 mill. kr, mens regjeringen etter stortingsbehandling har brukt snaut 200 mill. kr.

Avisenes annonseinntekter finansierer i stor grad utgivelsene, og det er knyttet stor usikkerhet rundt disse inntektenes størrelse om det blir en uregelmessig utgivelse, slik det ble lagt opp til i det opprinnelige forslaget. Nå åpner posisjonen heldigvis for at det kan deles ut aviser de dagene Posten ikke leverer ut. Det er en positiv endring.

I og med at vi ser det urimelige i at Posten skulle kjøre rundt med minimalt med post i byene, tok vi i Arbeiderpartiet oss god tid før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre, og hva vi skulle gå for i denne saken. Vi er ikke veldig bekymret for postombæringen. Om folk får brevet en onsdag eller en torsdag, er ikke så avgjørende, men avisenes svekkede rolle bekymrer oss. Derfor går vi nå imot en reduksjon inntil det er tilstrekkelig bredbåndsdekning i husstander i hele landet. Med regjeringens tempo vil det være for mange grisgrendte strøk som blir hengende etter, f.eks. i Kvænangen, der en hel del områder er uten bredbånd og uten postombæring, og der det er åtte timer til Post i butikk. Det er ikke godt nok.

Det hevdes også fra posisjonen at vi har snudd i denne saken, fra å støtte regjeringen til ikke å støtte regjeringen. Det er ikke tilfellet. Vi har hele tiden sagt at vår bekymring er knyttet til avisene, og at vi ville prøve å finne løsninger når det gjaldt avisomdelingen. Så vi har ikke snudd, men vi har konkludert med at det er for langt fram til tilfredsstillende nettdekning til at vi kan gå for ordningen med kompenserende tiltak i tre år. Dette målet vil vi selvfølgelig revurdere når og om bredbåndsdekningen er oppnådd. Derfor har vi foreslått at det utarbeides en tidsplan for utbygging av bredbånd som gjenstår. Men om vårt forslag om ombæring ikke får flertall, vil vi selvfølgelig stemme for forslaget om samordning av de dagene som det skal deles ut aviser på. Vi er veldig opptatt av at avisene får best mulig betingelser i framtiden.

Dermed tar jeg opp de forslagene som vi har alene, og det forslaget som vi har sammen med Senterpartiet og SV.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [16:19:22]: Det har dei siste åra skjedd store endringar i postmarknaden. Posten har i løpet av dei siste 15–20 åra tilpassa seg etterspurnaden i marknaden med ei lang rekkje store endringar, bl.a. ved at 1 000 postkontor blei lagde ned til fordel for oppretting av 1 300 Post i butikk. Posten varsla allereie i 2016 behov for ytterlegare tilpassingar, fordi brevvolumet fell så drastisk og kommunikasjonsvanane til oss innbyggjarar blir digitaliserte.

Den digitale revolusjonen gjev folk, næringsliv og det offentlege tilgang til stadig nye tenester der folk er. Tenk berre på kva som har skjedd innan bank og finans! Når var ein sist fysisk i eit bankbygg for å få ei bankteneste? Det har skjedd utruleg mykje på ganske kort tid for oss alle. Ved årtusenskiftet var det ingen over 65 år som brukte nettbank. I 2017 viste ei undersøking at 98 pst. av alle internettbrukarar over 66 år brukar nettbank, og tenestene blir stadig forbetra og oppdaterte.

Me opplever digitalisering i alle næringar, òg i det offentlege. Folk forventar at ein raskt og effektivt på eiga hand kan få utført tenester og kommunisert digitalt. Dette rammar naturleg nok også Posten. Digitaliseringa fører til ei dramatisk utvikling i postmarknaden, med stadig fallande brevvolum. Norske hushald fekk i 2017 gjennomsnittleg 3,9 brevsendingar i veka. Brevvolumet er meir enn halvert sidan 2000, og endringane i postmarknaden skjer stadig raskare. Berre på dei neste fem åra, fram til 2025, forventar ein ytterlegare ei halvering. Det gjev sterkt fallande inntekter til Posten, mens kostnadene ved å køyre ut post til alle postkasser i heile landet kvar dag ligg i stor grad fast, dvs. at ut frå Postens eigne prognosar vil Posten med postomdeling fem dagar i veka stå overfor eit driftsunderskot i den norske postverksemda på i overkant av 1 mrd. kr i 2020, og aukande i åra etter til i overkant av 1,8 mrd. kr i 2023. Det er bakgrunnen for at me i dag behandlar lovproposisjonen frå Samferdselsdepartementet om endringar i krav til leveringspliktige posttenester, med reduksjon i talet på postomdelingar til annankvar dag.

Eg vil nytte anledninga til å gje honnør til Posten og fagforeininga til dei posttilsette, Postkom, for ei endrings- og omstillingsvillig haldning. Men det er med undring me no erfarer at Arbeidarpartiet har snudd i denne saka. Arbeidarpartiet var tydelege så seint som i mars i år, i samband med eit dokument 8-forslag frå SV om nye oppgåver til Posten, der Arbeiderpartiet skreiv i merknadene sine at ei utgreiing av andre oppgåver ikkje måtte gå ut over den nødvendige omstillingsprosessen i Posten.

Me ser at omlegging til postomdeling annankvar dag vil angå spesielt lokalavisene. I dag blir 85 pst. av abonnementpapiravisene distribuerte gjennom eigne avisbodnett, mens 15 pst. av papiravisene blir distribuerte av Posten. Me er difor godt fornøgde med at regjeringa no føreslår ei kompensasjonsordning for desse, der det blir kjøpt avisomdeling tre faste dagar i veka i tre år frå loven trer i kraft. Me meiner òg at departementet må få fleksibilitet til å kunne vurdere andre løysingar for korleis distribusjonen skjer, enn omdeling dei omtalte dagane, tysdag, torsdag og laurdag – dersom Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser er einige om det – innanfor dei økonomiske rammene som no ligg til grunn for forslaget.

Høgre vil ønskje aktørane lykke til med å utvikle ei berekraftig og viktig medieverksemd framover og minne om at 77 pst. av heile befolkninga les nettaviser ein eller fleire gonger om dagen, mens 31 pst. les papiraviser ein eller fleire gonger om dagen. Amedia melder om større auke i nettabonnement enn fråfallet i papirabonnement. Det betyr at det finst både behov og gode moglegheiter for lokalavisene til å tenkje nytt og å tilpasse seg ein digital kvardag. Ein reduksjon i talet på postomdelingsdagar betyr ikkje slutten for distribusjonen av lokalnyheiter.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [16:24:02]: Det har lenge vært kjent at en reduksjon i antallet ombæringsdager for Posten måtte komme. Postbehovet hos innbyggerne er ikke det samme som det en gang var. Den digitale hverdagen preger oss, og det er naturlig at staten tilpasser sine innkjøp ut fra det faktiske behovet.

Jeg registrerte at Arbeiderpartiet, som tidligere har gitt signal om at de kom til å stille seg bak en reduksjon i antallet ombæringsdager, nå har gjort en helomvending i saken. Det er beklagelig for en så viktig sak at Arbeiderpartiet ikke lytter til Posten Norge selv og de ansattes fagforeninger, som ønsker en avklaring raskest mulig. De ansatte har levd i en usikkerhet lenge nok. Dersom Arbeiderpartiet nå hadde fått gjennomslag for forslaget sitt i saken, om å utsette reduksjonen fram til alle husstander har tilgang til bredbånd, er det faktisk ingen som ville vite når reduksjonen kommer.

Spørsmålet mitt blir da, til partiet som vanligvis snakker varmt for tryggheten for å ha arbeid: Hvordan skal de ansatte forholde seg til et slikt forslag? Hvordan skal de ansatte planlegge livet sitt, planlegge for sine barn, huslån og ny bil, når de ikke vet om jobben kanskje forsvinner neste måned eller neste år?

Politikk handler om prioritering. Det er mye som er kjekt å ha, også daglig post. Men når postbehovet faller så dramatisk som det har gjort, må vi tørre å gi slipp på noe som er kjekt å ha. Ja, både jeg og Fremskrittspartiet har en lang liste over ting som er kjekt å ha, men jeg må nok innrømme at vei, sykehus og skole står høyest rangert framfor ulønnsomme posttjenester.

Det dreier seg ikke bare om hvorvidt det er samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ikke, for skattebetalerne, å kjøre tomme postbiler. Samfunnet er i endring, og da må lovverket og tjenestetilbudet til landets innbyggere stå i stil med det faktiske behovet. Den nye digitale hverdagen skaper både muligheter og utfordringer.

Post er viktig for folk, men da er det faktisk nødvendig at tilbudet står i stil med behovet. Ingen er tjent med tomme postbiler – ikke Posten, ikke landets økonomi og ikke de ansatte, som vil gå en usikker framtid i møte med opposisjonens forslag. Jeg har sagt det før ved en tidligere behandling av en lignende sak. Ingen, ikke engang klimaet, er tjent med tomme postbiler, noe som det forundrer meg at opposisjonen ikke har vært mer opptatt av i denne saken.

Siv Mossleth (Sp) [16:26:40]: Bare et par dager etter at Fremskrittspartiet foreslo å vedta nasjonalsangen vår som nasjonalsang, vil de endre dette landet fundamentalt. I «Ja, vi elsker» synger vi om dette landet, furet, værbitt med de tusen hjem, og jeg har alltid sett for meg at disse tusen hjem vi synger om, er et bilde på en bosetning som strekker seg over hele landet. NRK har sendt en dokumentarserie som heter «Det umulige landet». Den handler om hvordan folk før oss har bygd Norge. Arbeidsfolk og bevilgende myndigheter har bygd veiene, jernbanene, fyrlyktene, flyplassene, og de har bygd en infrastruktur for å holde dette landet sammen. Posten har vært en del av denne infrastrukturen, som har fått oss til å føle oss som en del av et fellesskap, en del av en nasjon der alle har hatt muligheter til likeverdige posttjenester.

Posten skulle fram – til Oslo, til Lindesnes og til Berlevåg. Vi har fått Nationen, Klassekampen eller VG i postkassa uansett hvor vi har bodd i dette landet. Når vi nå får denne nye postloven, er det enda et grep i høyreregjeringas store sentraliseringsprosjekt. Når antallet ombæringsdager halveres samtidig som det er et uttalt mål at det er nok med én omdelingsdag i uka, blir det store geografiske forskjeller i rekordfart.

Statsråd Dale snakker om at det sendes færre brev, men denne saken handler om så mye mer enn kjærlighetsbrev og regninger. Folk i distriktene opplever stadig vekk at tjenester de trenger, blir lagt ned eller redusert. Senterpartiet mener at aviser, blodprøver, biologisk materiale, medisiner og reservedeler til maskiner skal komme fort fram, også utenfor de største byene. Det vil tydeligvis ikke regjeringa. Denne endringen vil spesielt gå ut over mange i Distrikts-Norge, der det ikke er kommersielt lønnsomt å sende med bud. Den nye postloven vil spesielt gå ut over avisbransjen.

Regjeringa har altså med vel en ukes mellomrom framlagt to saker som berører rammevilkårene for dagspressen. Mens mediemeldinga sier at den har som formål å styrke mediemangfoldet, vil de foreslåtte endringene i postloven ha stikk motsatt effekt. Det gir et inntrykk av fraværende politisk lederskap. Kulturministeren snakket pent om mediemangfoldet og lokalavisens viktighet, og hun vil bruke mer av pressestøtten på den, mens samferdselsministeren er mye mer opptatt av å spare litt penger enn å bry seg om lokalavisenes kår, enda så sterkt som avisene advarer mot endringer i postombæringen. Nå er det lagt inn et kortsiktig alternativ som skal bidra til å avhjelpe situasjonen, men jeg må minne om at det er et kortsiktig tiltak.

Det som egentlig ga grunnlaget for denne store endringen, er at vi gikk bort fra A-post og B-post, og at vi vedtok dette postdirektivet som den rød-grønne regjeringa ikke ønsket å vedta. Vi ønsket å bruke vetoretten i den saken, men allerede i november 2013 varslet høyreregjeringa at det ikke skulle legges ned veto mot dette tredje postdirektivet. De ville ha en full liberalisering av hele markedet. Daværende samferdselsminister Solvik-Olsen understreket den gangen at Posten skulle beholde enhetsportoen og avviste at konkurranse ville gi dyrere porto i distriktene. Men dette stemmer jo ikke.

Når det gjelder å få pakker eller brev fort fram over natten, sånn det skjedde før med A-post, anbefaler nå både ministeren og Posten folk å bruke Bedriftspakke ekspress. Det er ikke et likeverdig tilbud. En sånn ekspresspakke er mye dyrere, og den tar mye lengre tid når den skal sendes f.eks. herifra til Finnmarks-kysten enn herifra til Drammen. I tillegg bor man kanskje langt unna et leveringssted, og da må man kjøre langt for å få tak i pakken. Dette ønsker ... Jeg tror jeg må fortsette etter hvert.

Siv Mossleth (Sp) [16:31:48]: Ja, jeg vil ta opp forslagene nr. 4–6, fra Senterpartiet og SV.

Arne Nævra (SV) [16:32:04]: Denne saken har egentlig to bakgrunnsbilder. Først det historiske bakteppet: Det jeg vil si, er at situasjonen som Posten Norge nå befinner seg i, delvis er et resultat av den feilslåtte privatiseringspolitikken som fulgte av postdirektivet fra EU. Dette var også representanten Mossleth innom. SV var selvfølgelig sterkt imot det da det ble innført. Det har ført til en konkurransesituasjon som ikke gir et bedre tilbud til kundene, men sviktende inntjening for Posten. Det er resultatet. Det er selvfølgelig en ønsket politikk fra regjeringas side.

Det andre bildet er selvfølgelig at mengden brevpost stuper. SV ser at brevpostmengden stuper. Men vi mener likevel det er en feilslått politikk å redusere antallet postombæringsdager i landet nå. Det er for tidlig. Vi skulle ønske det ble tatt noen grep som gjorde at det ikke var nødvendig. Det er altså mange grunner til at vi er imot forslaget som er lagt fram om reduksjon av ombæringsdager.

Vi skal huske på at Posten er et fungerende nasjonalt distribusjonsnett. Det er en viktig infrastruktur som vi burde hegne om og utvide i stedet for å nedskjære og strupe. Det er det som skjer. Det er det som skjer, og det er en ønsket utvikling. Samtidig som antallet brev går drastisk ned, øker behovet for tjenester som blir levert på døra. Vi ser en enorm volumvekst i de tjenestene – altså pakker og tjenester som leveres på døra. Det taler jo for å bruke det distribusjonsnettet vi har i Posten, på nye måter. Det var det vi foreslo i et Dokument 8-forslag for en stund siden. Vi prøvde å få opprettet et offentlig utvalg som kunne se på nye oppgaver til Posten, men det ville ikke flertallet i salen.

Men vi fremmer en ny variant av forslaget i dag, for vi mener det ligger et stort potensial i Posten hvis vi vil. Hvorfor vil ikke denne regjeringa se det enorme potensialet i Posten? Det har jeg lurt på. En etablert infrastruktur som er offentlig eid – ja, kanskje er det nettopp det. Den er offentlig eid, det er det som er feilen. Det er klart det går klare politiske skillelinjer her, men dette er altså et selskap som er etablert. Bilene er der, de ansatte er der. Vi kunne kanskje gitt dem litt mer å gjøre for å opprettholde så viktige tjenester til distriktene. Nei, en er ikke interessert i det, for det er feil eierskap. Det er sånn jeg tolker det.

Det er flere andre EU-land, inkludert Sverige, som fortsatt har fem dagers ombæring i uka. Svært få land har gått så langt ned som til to og en halv dags ombæring, som regjeringa har som utgangspunkt. Avisene har blitt nevnt flere ganger. Den delen Posten deler ut, er på 15 pst., som har blitt nevnt mange ganger, hovedsakelig i distriktene. Regjeringa foreslår at det etableres en anbudsordning for å levere aviser tre dager i uka. Sånn det opprinnelig forelå, ville det ført til at mange ville mistet muligheten til å få dagsaviser levert hjem. Det lå an til at rundt 200 000 lesere skulle miste sitt daglige avistilbud. Det lå an til det. Og et viktig poeng: Papiraviser utgjør fortsatt over 70 pst. av inntektene til alle aviser i Norge, til tross for økende digitalisering. Det må vi ta med oss, og det er ofte de meningsbærende avisene, i tillegg til regionavisene, som blir rammet.

Hovedårsaken til at Posten Norge sjøl støtter en sånn nedskalering som vi har sett, er at de skal drive etter forretningsmessige prinsipper. Det er dette vi nå tar opp, for det er kategorisert som et såkalt kategori 3-selskap, der statens formål med eierskapet først og fremst er forretningsmessig. SV mener at dette bør endres. Posten skal først og fremst gå med posten, ikke med overskudd. Det er et viktig samfunnsoppdrag de har, og vi ønsker at Posten skal klassifiseres som et kategori 4-selskap, med sektorpolitiske mål. Jeg skal komme tilbake til det i et senere innlegg.

Jon Gunnes (V) [16:37:21]: Jeg er ganske imponert over Posten. De har klart å tilpasse seg den nye, moderne hverdagen, og har helt klart veldig entusiastiske medarbeidere. Jeg husker jeg så en reportasje rett før jul i fjor. Intervjueren lurte på om det var mye å gjøre for dem. Nei, det er kjempeartig at det er så mye å gjøre, sa medarbeiderne. De ansatte i Posten takler svingningene i arbeidsmengden, og takler det meget godt.

Jeg ser de er veldig på når det gjelder det at de må få beskjed nå om hvordan framtiden blir for ombæringen. Stortinget må helt klart redusere ombæringsdagene fordi postmengden går kraftig ned. Jeg tror det ikke er lenge til vi står her igjen. Postmengden raser, og den kommer til å gjøre det fordi det nå begynner bli så gode andre verktøy enn å sende ut noe som brev eller på papir.

Jeg lurer lite grann på om saksordfører Øystein Langholm Hansen i sin snuoperasjon har misforstått, for i dag klarer vi å lese avisen som leveres ut på nett, med en vanlig mobiltelefon. 99,9 pst. av landets befolkning klarer det. Man trenger ikke mer enn 4 Mbit/s for å klare det. Det høres ut som om flere tusen husstander mangler den muligheten. Han regner med de at 82 pst. som har bredbånd på 100 Mbit/s, er fasiten for når man kan klare å lese avisen.

Det er helt andre grunner til at Venstre vil vi skal være med og subsidiere ombæringen av disse avisene. Man har ikke fått lagt om til digitale løsninger. Man har det på papir, abonnentene ønsker det på papir, som representanten Arne Nævra sa, og det har vi respekt for. Da må disse avisene i løpet av treårsperioden virkelig utvikle sine aviser til å bli like interessante for leserne, og ikke minst for dem som kjøper annonser. For det er annonsemarkedet som har sviktet i nettavisene i forhold til papiravisene, det er det store problemet. Vi har ikke lyst til at noen aviser skal gå konkurs fordi de ikke får ut stoffet sitt, og ikke minst også reklamen. Derfor synes vi det er en meget god ordning at vi løser dette nå i en treårsperiode. Så får vi se om Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser kan være i en god dialog med Samferdselsdepartementet når det gjelder det å få det på best mulig måte for alle disse avisene. Det legger vi opp til med en merknad nå, og vi synes det er fint hvis det blir en enda bedre ordning enn tirsdags-/torsdags-/lørdagsombæringen som opprinnelig var foreslått.

Når det gjelder Posten, har jeg sett at de virkelig har gjort klimatiltak. Jeg har vært på mange møter med Posten opp gjennom mitt politiske liv, og de har alltid vært foran: kjøre med elektriske kjøretøyer og ha tog og sjø som sine transportsystem. Hvis vi regner litt på CO2-utslippene med en lavere ombæringsfrekvens, tror jeg dette blir et godt regnskap for Posten. De er frampå og fortjener ros for å se framover i stedet for å se for seg at det er dommedag for hele postombæringen.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:42:27]: Vi sender stadig færre brev. Etterspørselen etter posttjenester endrer seg, og Posten Norge som leverandør er under stadig omstilling. Når jeg nå i flere år har fulgt utviklingen i organisasjonen Posten tett, må jeg si at jeg har blitt imponert over endringsevnen og viljen til å møte de utfordringene som kommer. Posten har vært i forkant. De har hatt gode prosesser, og inntrykket som er skapt, er at det er en veldig god dialog mellom de ansatte og ledelsen. Det er bra. Det er viktig i en tid da rammebetingelsene for det markedet Posten Norge opererer i, raskt endrer seg.

Så vet vi at siden 1999 er brevvolumet gått ned med 65 pst. Ser vi framover, spår Posten en ny nedgang, på nærmere 60 pst., fra 2018 til 2025. Inntektene til Posten har gått ned, mens utgiftene for å levere post i stor grad ligger fast. Det sier seg selv at i en slik situasjon må man ta grep og gjøre endringer. For Kristelig Folkeparti er det helt vesentlig at vi gjennom disse endringene fortsatt opprettholder gode tilbud, ikke bare i byene, men også i distriktene. Det betyr imidlertid at vi ikke kan holde fast ved det som har vært. Da vil vi til slutt komme i en situasjon der det virkelig vil være distriktene som taper, hvis vi ikke sørger for at løsninger for distribusjon tilpasses nye behov.

Endringene de siste årene er et resultat av en digital revolusjon der folk, bedrifter og det offentlige velger vekk fysisk post. Det er ikke et resultat av et politisk ønske om å bygge ned et tilbud, men det er en utvikling som uansett kommer. Dersom vi ikke gjør endringer i postomdeling, vil vi raskt komme dit at vi må bruke stadig mer ressurser på en tjeneste som brukes stadig mindre.

Endringene som nå foreslås, betyr at posten blir levert annenhver dag i ukedagene. Så er det ingen hemmelighet at Kristelig Folkeparti har vært opptatt av hvilke konsekvenser denne omleggingen vil få for utdeling av aviser i distriktene. Men jeg er glad for at regjeringen nå sikrer et tilbud for lokalaviser i hele landet, ved at staten vil kjøpe levering av aviser tre dager i uken i en overgangsperiode på tre år. Dette vil gi avisene tid til omstilling, som de også har bedt om.

I tillegg til dette tar regjeringen sikte på å øke mediestøtten med 10 mill. kr til digitalisering og omstilling i en overgangsperiode. Det er også slik at alle med postboks fortsatt kan få dagsfersk avis alle hverdager når aviseksemplaret leveres inn til Posten lokalt eller regionalt.

Så vil jeg samtidig understreke at vi nå må følge situasjonen til lokalavisene nøye. Det er også en bekymring vi har i Kristelig Folkeparti. Vi må heller ikke være fremmed for å gjøre ytterligere tilpasninger. Nå åpner Stortinget opp for en fleksibilitet til å kunne vurdere andre løsninger for hvordan distribusjonen foregår, og departementet kan da vurdere andre alternative løsninger enn det som ligger i forslaget om avisomdeling tirsdag, torsdag og lørdag, slik det framkommer av lovforslaget og innstillingen.

Kristelig Folkeparti er enig med flertallet i komiteen i at en slik vurdering kan gjøres av regjeringen dersom Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser i fellesskap presenterer en alternativ løsning innenfor de økonomiske rammene som framgår av forslaget. Det er også et sentralt poeng at et slikt forslag må kunne realiseres innenfor de tidslinjene som legges til grunn i regjeringens forslag.

Jeg merker meg for øvrig at Postkom mener det må legges inn nok tid til å gjennomføre selve omstillingen. Det er jeg helt enig med Postkom i. En avgjørende faktor for at det skal bli en vellykket omstilling, er nettopp at det blir tid til å gjennomføre omstillingen på en ryddig og ordentlig måte. Det er jeg trygg på at alle involverte vil legge vekt på.

Kristelig Folkeparti kommer til å stemme for komiteens flertallsinnstilling.

Bjørnar Moxnes (R) [16:47:11]: I dag ønsker regjeringen å få Stortingets godkjentstempel på en lov som betyr at postombæringen i Norge kuttes fra fem dager i uken til to og en halv. Dette kom regjeringen fram til etter å ha leid inn et utenlandsk konsulentfirma, som telte kroner og øre og ga regjeringen det svaret den ville ha – man kan spare millioner av kroner på å rasere posttilbudet. Så var det åpenbart ikke så farlig at dette vil svekke ryggraden i Norges infrastruktur, og også ramme bygdene, avismangfoldet og demokratiet. Rødt sier nei til denne raseringen. Vi støtter opposisjonens forslag om at Posten skal drives etter samfunnsmessige og ikke etter forretningsmessige formål og skal levere fem dager i uken i framtiden.

La oss ta et skritt tilbake og se på hva slags fellesarv Erna Solberg lot konsulentene i Copenhagen Economics gå løs på med sine regneark. Ifølge historiebøkene var det altså Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike. Men det var på mange måter posten som bandt oss sammen til ett samfunn. Det fellesskapet vi i dag tar for gitt, hadde ikke blitt til i et land med vår geografi, hvis ikke brev, informasjon og etter hvert aviser hadde knyttet oss sammen på tvers av både høye fjell og dype daler. Det samme gjelder for demokratiet, meningsmangfoldet og pressefriheten. Selvsagt var opplysningstidens filosofer og ideene de kom med, viktige. Men det var altså postens fotsoldater, norske bønder, med posthorn, brevtaske og budstikke, som skapte demokratiets infrastruktur i Norge.

Vi er et annerledesland fordi vi har levende bygder med levende lokaldemokrati. En forutsetning for dette er et postverk som bl.a. sørger for avislevering og som opprettholder avismangfoldet i hele Norges land. Dessverre har vi en regjering som konsekvent øker ulikhetene her i landet, ikke bare etter lommeboka, men også etter postnummer – helt bokstavelig. Posten har gått fra å være et offentlig tilbud som binder landet sammen, til å ha et forretningsmessig formål. Med forslaget i dag er det selve infrastrukturen til demokratiet som får merke regjeringens sparekniv.

Alle i denne salen vet hva konsekvensene av det kan bli. Folk i utkantstrøk vil ikke få aviser som før, og mange vil ikke nå fram til leserne med sine aviser. I fylker som Finnmark, Troms, Nordland og Telemark, blir mellom 25 og 50 pst. av avisene distribuert via Posten. Det er bakgrunnen for at Norsk Journalistlag, Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser advarer om faren for omfattende avisdød. Så ser vi at kompensasjonsordningen fra regjeringen på langt nær er nok til å bøte på dette. Før vi stemmer over dagens forslag, bør vi merke oss og tenke over Grunnloven § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Hvis Stortinget vedtar en lov som i stor grad svekker avismangfoldet, risikerer vi også å bryte med intensjonen i Grunnloven § 100, etter Rødts vurdering.

I tillegg kommer bekymringene for levering av medisinske prøver og annen brevpost. Mens det kan bli god butikk med private posttjenester i tettbygde strøk, vil det private tilbudet bli både dårligere og naturligvis dyrere i distriktene.

I denne saken har vi diskutert både kroner og øre – kompensasjonsordninger og brøkdeler – og det er vel og bra. Vi forstår at mediebransjen gjør det beste ut av situasjonen når regjeringen først har bestemt seg for å rasere posttilbudet. Vi står naturligvis bak mediene i den kampen de nå står oppe i.

Det vi også stemmer over i dag, er noe større enn det, nemlig forvaltningen av en viktig felles arv – et samfunn hvor vi har lik rett til offentlige tjenester over hele landet, og hvor vi også har levende bygder og et levende lokaldemokrati, hvor ikke postnummeret avgjør hvilke rettigheter og muligheter du har, og hvor en innbygger i Osen har samme rettigheter som en innbygger i Oslo. Vi er mot å skusle bort denne fellesarven, gjennom en rasering av posttilbudet for å få kortsiktig profitt og innsparinger.

Statsråd Jon Georg Dale [16:52:11]: Eg kan roe den førre talaren med at verken eg eller resten av regjeringa nokon gong har hatt noko brennande ønske om å leggje ned Postens tenestetilbod til befolkninga. Det gjer vi heller ikkje. Befolkninga legg ned sitt eige behov for Posten, fordi dei har fått noko så fantastisk som elektronisk post. E-posten er komen til Noreg.

Vi er eit av dei mest digitaliserte landa i verda. Vi er eit av dei landa som er raskast med å ta i bruk ny teknologi, og stadig fleire av oss gjer det. Enkelt sagt: Også den generasjonen som før kika over kjøkengardina heime i Dalsfjorden, følgjer no med på naboane på Facebook i staden. Vi er på mange måtar digitaliserte. Det gjer at behovet for Posten er mindre – fordi folk har slutta å bruke Posten, fordi selskapa som vi handlar varene våre hos, eller straumleverandørane eller teleselskapa, er enklare å betale til digitalt, og vi slepp gebyr. Difor kuttar vi ut giroen i Posten.

Då er spørsmålet til sjuande og sist, til opposisjonen som seier at vi må køyre postbilane fem dagar i veka for å levere: Kva skal postbilen levere om nokre år? Det vert ikkje noko igjen, berre tomme postbilar køyrande rundt i Distrikts-Noreg, utan post å levere. Dei pengane har vi betre ting å bruke på for å halde oppe grunnlaget for busetting i distrikta.

Og tru meg: Som oppvaksen i ein fjordarm – vi var 130 innbyggjarar i den bygda eg kjem frå, og på barneskulen var vi nede i ni elevar fordelte på seks årstrinn – veit eg kva det er å bu i distriktet. Og eg er heilt sikker på at det finst måtar vi kan bidra til å halde oppe busettinga på, som er langt meir effektive for befolkninga enn å køyre rundt med tomme postbilar fem dagar i veka. For det er det det handlar om.

Omstillinga i Posten har gått føre seg i mange år. Det er kanskje ei av dei mest vellykka omstillingane i offentleg sektor. Dei får antakeleg for lite skryt for det. Postkom, fagforeininga for dei tillitsvalde i Posten – veldig mange av dei, iallfall – har bidrege aktivt til å leie kjempetøffe omstillingar i offentleg sektor, på ein måte som dei genuint meiner varetek interessene til dei tilsette på best mogleg måte. Og dei gjer det no igjen. Det står respekt av det. Og at venstresida i dag seier «Sorry, Mac», men det går ikkje – når Postkom, dei tillitsvalde, seier at det er det som set flest arbeidsplassar i Posten i fare i framtida, er for meg nesten ubegripeleg. At SV får seg til det – ok. At Senterpartiet ikkje tør stå for noko som er kontroversielt – ok. Men at Arbeidarpartiet gjer det, begriper eg ikkje.

Vi skal klare å vareta det andre omsynet som også veldig mange andre har vore opptekne av her i dag, nemleg omsynet til avisene. Og vi har vesentleg justert forslaget vårt frå det som var på høyring, for å vareta ein avisdistribusjon til alle i heile landet. Men vi hadde i realiteten to forslag som kom inn som dei tunge høyringsinnspela frå mediebransjen. Det var forslaget frå Landslaget for lokalaviser, som sa at vi må ha fast dag, fast distribusjon, som gjer det føreseieleg for oss kva dagar avisa skal kome ut, fram til vi klarer den digitale omstillinga som også mediebransjen må gjere. Det høyrer vi på. Så hadde vi Mediebedriftenes Landsforening, som sa at det er godt nok med 90 pst. distribusjon i befolkninga. Det var det umogleg for regjeringa å føreslå – det var umogleg for regjeringa å føreslå ein modell der vi skulle seie at 10 pst. av befolkninga ikkje skal få lokalavis i det heile. Det var det som ville ha trua mediemangfaldet.

Derfor har vi fremma det forslaget som vi har fremma, fordi det gjev alle, i heile landet, lik tilgang på dei kjøpte tenestene frå staten. Eg meiner forslaget vårt godt balanserer omsynet til omstilling i Posten, omsynet til dei tilsette i Posten, og omsynet til behovet folk har for eit mediemangfald og behovet avisene har for omdeling. Men i tråd med fleirtalsmerknaden frå regjeringspartia skal vi naturlegvis vurdere om det er andre, betre løysingar som mediebedriftene sjølve kjem med no.

Eg meiner dette er ei nødvendig omstilling, på grunn av at vi som politikarar kan gle oss over at det digitale skiftet er kome til Noreg.

Ingalill Olsen (A) [17:08:57]: Verden endres, våre vaner endres, og vi registrerer det knyttet til at brevmengden går ned. Vi erkjenner det, men må også sørge for at de endringene som kommer, er mulig for folk å leve med.

Norge er et langstrakt land, bebygd over hele landet. Posten har en infrastruktur som dekker hele landet. For mange i Distrikts-Norge er muligheten for å få dagens avis det eneste infrastrukturtiltaket som er igjen. Det blir ikke omdeling fem ganger i uken, men man kan få post i postboks hver dag. Det er et godt tilbud, men for enkelte i dette landet er også det nokså krevende.

Omstilling kan være krevende, kanskje særlig ut fra hvor man bor. I februar var Arbeiderpartiets fraksjon på besøk i Kvænangen kommune i Troms og hadde møte med sjokkerte innbyggere i Reinfjorden og på Spildra, som hadde fått beskjed fra Posten om at de selv måtte hente posten sin i postbokser i kommunesenteret i Burfjord.

Saken hadde bare en alvorlig bakside: De måtte i båt. Det tok hele dagen tur/retur, ca. 10–11 timer. Det gikk ikke båt hver dag, bare to ganger i uken hadde den tur/retur. Kostnadene for billett skal jeg ikke kommentere.

Posten Norge i omstillingens tid synes at noen av innbyggerne i Kvænangen skal bruke en stor del av livet sitt på å hente sin egen post. Det er et eksempel på at omstillingen kanskje er vel krevende for noen.

Så kan man blåse av dette eksempelet som periferi. Ja, Spildra og Reinfjord er perifert hvis man ser det fra Oslo. Likevel er de innbyggere i Norge og har krav på likeverdige tjenester. De trenger medisiner, aviser og annet.

Vi i Arbeiderpartiet har som holdning at hele landet må bli digitalisert, også de siste prosentene som ikke er det, også de siste prosentene som er vanskelig å få digitalisert. Uten det må vi opprettholde tjenester, hvis ikke er det en fallitterklæring for bosettingsmønsteret i Norge. Innbyggerne i hele landet har krav på likeverdige tjenester i Norge.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:12:05]: Det er de historiene som blir fortalt her nå, som gjør at for oss i Senterpartiet dreier egentlig ikke dette seg om hvorvidt det er tilgang til de digitaliserte tjenestene eller ikke. Det dreier seg egentlig om at Posten også må evne å omstille seg og gi andre tilbud enn å kjøre rundt med tomme postbiler. Antall brevforsendinger går ned, men i Norge ønsker folk å få tjenestene så nær seg selv som mulig, også rent fysisk hvis man bor i et hus eller i en leilighet. Man ønsker å få tjenestene på døra, og man ønsker å gjøre ting på en annen måte.

Når andre leverer slike tjenester, får man gjerne en melding på SMS om at det har havnet noe i postkassen for en halv time siden, og man ber om at det blir hentet så fort som mulig, for det har en viss verdi. Slike tjenester tror jeg kanskje Posten bevisst har unnlatt å prøve å se som en del av omstillingen, fordi det er enklere å tjene penger på den typen virksomhet der det bor mye folk, og der avstandene er korte. Det er mye, mye enklere å tjene penger på å drive en slik tjeneste enn å levere pakker – som en erstatning for brev – 3, 4, 5, 6 eller 7 mil unna der man har kontor. Distrikts-Norge, og det ha et distrikt, koster penger, men samtidig gir det stor verdiskaping. Og det er i det regnestykket man må se også Postens tjenester.

Det startet allerede da man slo sammen A- og B-post. Man valgte da å ta bort en god løsning – for en forholdsvis levelig sum penger kunne folk betale for den typen tjenester – og så anbefalte man ekspressløsninger, som man har omtalt tidligere, som er vesentlig dyrere. Det blir akkurat det samme som da jeg som ordfører hadde ansvar for og var en del av et renovasjonsselskap. Hva var det vi gjorde? Jo, vi hentet søpla til folk rundt omkring i hele kommunen, samtidig brukte vi nettet vårt mot industrien for også å hente industriavfall fra dem, for det var ingen som konkurrerte om å hente søpla på Glitterheim eller Grimsdalshytta. Det var det faktisk vi som ivaretok.

Litt på samme måte må man også tenke når det gjelder post. Man må se på hvilke muligheter man har utover bare å kjøre ut brevforsendinger. Det var det vi la fram som et forslag forrige gang vi debatterte dette med post, men som ble stemt ned i denne sal.

Svein Roald Hansen (A) [17:15:16]: Jeg tror vi bør være enige om at det først og fremst er det teknologiske framskrittet som har gjort at vi har blitt våre egne postmenn. Raskere levering, billigere porto – det går jo ikke an å beklage seg over det. Det har gjort hverdagen atskillig lettere.

Noen trekker fram EU-direktivene. Hvis det er det tredje postdirektivet man tenker på, er det ikke implementert i EØS-avtalen. Islendingene har glemt det i en eller annen skuff. Dessuten står det i det direktivet at det skal være postomdeling minst fem dager i uken. Så å skylde på EU her, må jeg si er å skyte på feil hest.

Det er hyggelig med postmann i gata, men hva skal han bære rundt? Noen foreslår at man skal utrede flere tjenester. Jeg satt i styret i Posten fra 1995 til 2001. Da var det omstilling av postnettet som var saken, og vi forsøkte det samme. Skal vi putte litt flere tjenester, litt flere ting inn i postkontorene som folk kan kjøpe – postkort, CD-er? Det var ikke særlig vellykket, så vi tenkte motsatt. La oss putte postkontoret inn i butikken. Kjempesuksess! Aldri har Posten vært til stede så mange steder for folk og med så lang åpningstid.

Så hevder alle som taler så varmt om omdeling fem dager i uken, at Posten ikke skal gå med overskudd, men med post. Det høres festlig ut, men en bedrift med 15 000 ansatte og 24 mrd. kr i omsetning som ikke går med overskudd, er en bedrift – for å bruke et bilde som i hvert fall enkelte i salen forstår alvoret i – med et liv under sperregrensen. Man vil snart slutte å gå med post. Så vær så snill – legg til side den holdningen at Posten er en så viktig del av infrastrukturen at det ikke spiller noen rolle hva det koster. Hvorfor har Postkom hele tiden vært med på omstillingen – fra vi holdt på med postkontornettet fram til i dag? Jo, fordi de vet at i denne salen taper de hvis de skal konkurrere om bevilgninger til Posten med bevilgninger til hjemmehjelp, sykehus, veier osv. Det fins ikke ett parti i denne sal som vil prioritere mer penger til Posten framfor de andre tjenestene.

Siv Mossleth (Sp) [17:18:19]: Jeg vil aller først komme med en stemmeforklaring, så ikke det blir borte på slutten. Forslagene nr. 2 og 3, fra Arbeiderpartiet, ønsker Senterpartiet ikke å stemme for. Grunnen til det er at i disse forslagene kobles posttjenester og bredbånd veldig sterkt sammen. Senterpartiet ser ikke i dag at vi vil få så godt bredbånd at vi kan sende f.eks. pakker med biologisk materiale digitalt. Vi mener at postens infrastruktur har en verdi uansett.

Posten og representanten Olsen fra Fremskrittspartiet er opptatt av miljøet. Men ideen i den nye postloven om at man kan få posten hver dag om man kjører fram til en postboks som er på et leveringssted, har et merkelig miljøregnskap. Vi sparer kanskje utslippene fra en postbil, og det er veldig gunstig for postens miljøregnskap – heia, posten, dere er kjempeflinke – men så må 50 stykker i bygda kanskje kjøre ganske langt for å hente posten på butikken. Det øker jo de totale utslippene. Men det samlede miljøregnskapet betyr kanskje ikke noe lenger.

Så har Postkom og de tillitsvalgte vært nevnt. De tillitsvalgte forholder seg til det veldig uttalte kravet om overskudd i bedriften. Det kravet er faktisk større enn kravet til at posten skal fram. Jeg snakket om serien «Det umulige landet», og der handlet et av innslagene om en postmann som ble tatt av et snøras. Ungdommen som gikk i lag med postmannen, berget seg unna raset og fikk varslet folk i bygda. De lette og gravde etter postmannen i to dager. På dag to hadde de med seg en kiste for å frakte liket tilbake til bygda, men de fant ikke postmannen. Postmannen hadde imidlertid hørt at de gravde rett over ham, men klarte ikke å kommunisere at han var der. Etter hvert, under snøen, hadde postmannen fått fram posthornet, og med det klarte han til sist å grave seg fram. Men da var alle dratt hjem. Det eneste som sto igjen, var kista. Den sto på et par ski, og postmannen brukte disse skiene for å ta seg fram til folk. Jeg har stor tro på dem som jobber i posten, så dette er et godt eksempel. Før postmannen forlot stedet, merket han seg selvsagt hvor i rasområdet postsekken lå, sånn at posten kunne komme fram. Og det er det Senterpartiet ønsker med dette forslaget: Vi vil se på en annen organisering av posten, slik at samfunnsansvaret blir større enn kravet til overskudd.

Helge Orten (H) [17:21:36] (komiteens leder): Først av alt vil jeg få lov til å gi litt honnør til representanten Svein Roald Hansen. Jeg synes han holdt et fantastisk godt innlegg, som jeg i grunnen kan slutte meg helt og fullt til. Jeg vurderte faktisk å trekke meg fra talerlisten – så godt var det! Men det gjør jeg ikke, jeg er litt for glad i å prate til det.

Dette handler om digitaliseringen av samfunnet vårt. Det handler om at folk bruker nettbank, sender e-post, leser aviser på nett, skaffer seg informasjon på nett – på en helt annen måte i dag enn man gjorde før. Dette er ikke et vedtak som forrige regjering eller tidligere regjeringer har gjort, eller som denne regjeringen har gjort, dette er en utvikling som skjer fordi vi som forbrukere ønsker bedre verktøy, bedre løsninger og bedre måter å håndtere hverdagen vår på. Det er det det egentlig handler om. Og så lager vi det til et kjempestort problem. Tvert imot – dette er jo en kjempemulighet. Vi har aldri hatt bedre muligheter til å skaffe oss selv gode tjenester og gode brukeropplevelser enn nå, når vi har disse digitale løsningene. Da hjelper det ikke å jobbe mot utviklingen, da må man jobbe med utviklingen. Derfor: Når vi ser at brevmengden er falt med 65 pst. siden tusenårsskiftet, og det fortsetter i akselererende tempo, er ikke løsningen å fortsette å kjøre halvtomme postbiler rundt omkring i Norges land, da er løsningen å prøve å omstille samfunnet til et mer digitalt samfunn, som gjør at vi kan få nye og bedre tjenester gjennom de verktøyene og løsningene som er der.

Jeg skjønner at dette også handler om aviser, og jeg ser at det kreves lengre omstillingstid spesielt for lokalavisene våre for å håndtere denne overgangen. Det prøver vi også å legge til rette for i den innstillingen som ligger her. Departementet har foreslått en løsning med faste dager, tirsdag, torsdag og lørdag, for å håndtere denne overgangsfasen. Det er et bra forslag, men samtidig har vi en åpning for at departementet kan vurdere andre løsninger hvis man i fellesskap med mediebransjen finner det formålstjenlig. Dette er med på å bidra til den omstillingen som vi også trenger innenfor mediebransjen, og sikrer mediemangfoldet i en omstillingsperiode.

Så bare litt til Arbeiderpartiet, for jeg opplever at Arbeiderpartiet har snudd i denne saken. Det er for så vidt en ærlig sak fortsatt å gå for fem ombæringsdager, men jeg synes begrunnelsen er veldig tynn når man argumenterer med at man må sikre digital tilgang for folk til å kunne lese aviser. Når vi vet at Nkom sier at mindre enn tusen husstander i dette landet ikke har nok digital tilgang til å kunne lese aviser, da er det er et forferdelig tynt argument. Så vær nå ærlige på hvorfor dere snur. Jeg tror ikke det er den digitale tilgangen til å lese aviser eller e-post som er hovedgrunnen. Det må være noe annet som gjør at Arbeiderpartiet nå har snudd i denne saken, og ikke ønsker å bidra videre til den digitaliseringen og utviklingen som skjer, og omstillingen av Posten.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:24:49]: Vi i Norge er heldige. Fordi vi har bedrevet en veldig aktiv mediepolitikk i mange tiår, er vi et svært opplyst land med en rekordstor andel av befolkningen som konsumerer nyheter. Vi har et godt mediemangfold av lokal, regional og nasjonal presse. Det er en stor styrke for demokratiet vårt, fordi media bidrar til at befolkningen kan ha en åpen og opplyst debatt. At vi kan ha den opplyste debatten, skal myndighetene legge til rette for. Det slår Grunnloven fast i § 100. Det er Stortinget og regjeringens ansvar at hele befolkningen har tilgang til medier som sørger for å belyse saker som angår dem, fra ulike sider.

Men det lykkes vi ikke helt med for tiden, for vi har fått det kulturministeren i sin mediemelding omtaler som hvite flekker på norgeskartet. Det gjelder temaer og geografiske områder som ikke blir dekket godt nok av media – det være seg å få løftet lokale og regionale saker som ikke de nasjonale mediene tar, eller å få belyst et annet perspektiv på en sak, noe f.eks. nummer to-aviser og riksspredte nisjeaviser som Vårt Land og Klassekampen gjør.

Samtidig med at vi i familie- og kulturkomiteen jobber for å dekke inn de hvite flekkene i mediemeldingen, kommer regjeringen med et forslag til ny postlov som garantert lager nye og mange flere hvite flekker i medietilbudet. Regjeringen vil begrense postombæringen framover, og det i et heftig tempo. Det vil ramme 75 000 abonnenter, som ikke lenger skal få dagsavisene sine den dagen de utkommer, og det vil gjøre et abonnement på disse avisene mye mindre attraktivt og naturlig nok ramme avisene både økonomisk og innholdsmessig.

Ta f.eks. mitt hjemfylke, Telemark. Der vil tusen abonnenter bli rammet av at TA får denne postloven i fanget. Også de riksspredte nisjeavisene blir rammet. De har regnet på konsekvensene, og det er skummel lesning. Flere av dem vil kanskje gå inn, eller må i alle fall glemme å utvikle seg så positivt som de fleste av disse avisene nå gjør, med kreative og gode digitale løsninger som de bl.a. vinner priser for. Disse avisene trenger mye mer tid på seg til å få abonnentene sine over på digitalt. En del av disse abonnentene har ikke engang tilgang på bredbånd, for regjeringen satser jo ikke på bredbåndsutbygging i distriktene. Da sier det seg selv at vi har et demokratisk problem med det forslaget til postlov som kom opprinnelig.

Vi i Senterpartiet mener at alle i landet har rett på de samme tjenestene uansett hvor de bor, og rett til at ikke myndighetene tar fra dem muligheten til å få dagsferske nyheter, slik at de kan være en del av samfunnet og samfunnsdebatten. Derfor støtter vi ikke forslaget til endringer i postloven, men vi er veldig glad for at man i komitéarbeidet har fått på bordet et forslag til løsning om postombæring, fra Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser i fellesskap. Det håper jeg følges opp konkret, både fra regjeringspartiene og ikke minst fra ministeren.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [17:28:22]: Å forstå den tida me lever i, og å prioritere og velje løysingar som er tilpassa kvardagen til folk, kan vere vanskeleg. Me lever i eit digitalisert samfunn. Det må me berre erkjenne. Det er skjedd ei enorm utvikling dei siste ti åra når det gjeld korleis me kommuniserer, kva forventingar me har til å få informasjon raskt, og til at me kan ordne mange av tenestene sjølve gjennom smarttelefonen.

Det er rart å tenkje på at i 2007 kom iPhone, og plutseleg hadde me internett og e-mail lett tilgjengeleg i lomma, 24/7. I 2016 hadde over 80 pst. av alle nordmenn ein smarttelefon, og 90 pst. av oss brukar internett dagleg. No er det slik at mange av oss er så avhengige av den smarttelefonen at me knapt kan tenkje og hugse korleis me klarte oss utan. Med smarttelefon kan me alltid vere oppdaterte på hendingar. Då me for alvor begynte å lese aviser på nett, opplevde me at papiravisa inneheldt jo berre gamle nyheiter. Fleire og fleire vel no å ha berre nettabonnement. I 2019 sender me færre brev, og postkort f.eks., som me før brukte mykje på ferieturar, blir no erstatta av at me sender på Snapchat.

Det er i hovudsak situasjonen for lokalavisa og utdelinga av papiravisene i distrikta som har vore den store hovudbekymringa i saka om endringar i krav til postomdeling. For Høgre er det viktig å vareta mediemangfaldet me har i landet. Det er no blitt sikra eit kjøp av levering av aviser tre faste dagar i veka i ein overgangsperiode på tre år frå lova trer i kraft – sannsynlegvis frå 1. juli 2020. Det gjev avisene tid til omstilling.

Men det er viktig at avisene tilpassar seg ein digital kvardag. Det er difor gledeleg at regjeringa tek sikte på å auke mediestøtta med 10 mill. kr til digitalisering og omstilling i ein overgangsperiode. Aviser som særleg blir råka av endringar i postlova, vil bli prioriterte. Det kjem i tillegg til ei sterkare satsing på breibandsutbygging – 200 mill. kr i budsjettet for 2019.

Eg har tru på at avisene klarer omstillinga, brukar tida godt og finn løysingar som er tilpassa den verda me faktisk lever i.

Øystein Langholm Hansen (A) [17:31:10]: Jeg skal kvittere ut representanten Helge Ortens ros til meg og si at den aller første delen av hans innlegg var også bra. Men nå er han ute av salen, så noen får bringe det videre.

Blant annet representanten Dagfinn Henrik Olsen viser en rørende omsorg for de ansatte i Posten. Det er veldig flott, og det er vi enig i. Men jeg skulle ønske at denne omsorgen også hadde smittet over på en sak vi nettopp har behandlet, nemlig saken om endring i drosjelovgivningen, men det er nå for sent. Når en har en slik omsorg for de ansatte, burde en kanskje også ha foreslått 18 måneders omstilling, slik som de ansatte ba om i utgangspunktet, og ikke 13 måneder, som det nå har blitt.

Jeg legger merke til at regjeringspartienes representanter holder fast på at Arbeiderpartiet har snudd. Nok en gang: Vi har ikke snudd! Vi konkluderte aldri – dvs. ikke før nå, rett før saken kom til behandling. Vi har sagt til media, bl.a. Klassekampen og VG, at vi så på en ordning for at avisene skulle kunne tilpasse seg den nye hverdagen. En slik ordning, som var rimeligere enn fem dagers omdeling, fant vi ikke. Derfor konkluderte vi med å gå imot. Så nei, Jon Gunnes, vi har ikke misforstått.

Det er områder og folk her i landet som ikke har god nok bredbåndsdekning, men når det en gang er tilfellet, sa jeg at vi selvfølgelig har en intensjon om å revurdere dette – i tråd med det representanten Svein Roald Hansen sa i sitt innlegg tidligere.

Til slutt vil jeg også gi ros til ansatte og ledelse i Posten AS for måten de har håndtert endringene og nedbemanningene på gjennom stort sett alle tider. Det har vi sagt til dem med jevne mellomrom, og jeg gjentar det gjerne her også. Det er til og med gitt ut en bok om endringene i Posten, som er en hyllest til det samarbeidet som ledelse og tillitsvalgte har hatt. Så det er godt dokumentert, og vi står også bak den rosen.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [17:34:05]: Jeg tenkte jeg skulle si noe til det som representanten Ingalill Olsen tok opp her angående de som må ferdes langt for å hente posten sin. Det er helt klart en reell problemstilling, men det er ikke en sak som isolert sett ligger til behandling nå.

Regjeringen gir ikke godkjenning til Posten i ethvert tilfelle hvor man bestemmer seg for å flytte postkassen. Det ligger en forskrift til grunn. Derfor gikk jeg på forhånd inn og etterspurte informasjon om hvordan dette har vært praktisert gjennom årene. Den forskriften har ligget til grunn i mange år. Fra 2000 til 2010 var det hvert år en økning i hvor mange unntak man fikk i henhold til forskrift. Det var en liten nedgang fram til 2015, det gikk opp i 2016, for så å gå ned igjen i 2017 og 2018.

Det var en sak som ble behandlet på bakgrunn av Prop. 131 S for 2016–2017, hvor dette faktisk var temaet, og hvor et enstemmig storting tilsluttet seg saken om forskrift. Dette er så enkelt at hvis man har til hensikt å gjøre noe med det, bør man på et eller annet tidspunkt vurdere hvorvidt forskriften er treffende ut fra de tilbakemeldingene man har sett i media, og som både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har fått fra befolkningen i Nordland, som plutselig har fått lang avstand til postkassen.

Så dette er bare en oppfordring om at vi holder oss til saken og det dette egentlig gjelder. Dette er faktisk et felles ansvar, for et enstemmig storting vedtok i 2017 en utvidet forskrift.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:36:23]: Jeg tenkte egentlig ikke at jeg skulle ramse opp det jeg gjør nå, men jeg tror jeg gjør det allikevel. Som det står, og som man har vært tydelig på, er det slik at etter at Posten Norge AS ble etablert i 2002, er statens eierskap tydelig grunngitt i behovet for å sikre at det finnes en landsdekkende leverandør av posttjenester. Postens hovedoppgave er å sikre at brukere over hele landet skal få tilgang til gode og framtidsrettede likeverdige tjenester. Posttjenester er en viktig del av samfunnets infrastruktur, som er avgjørende for å sikre bosetting og gode rammevilkår for næringsliv over hele landet. Folk skal ha tilgang til like tjenester.

Som jeg sa i sted, dreier ikke dette seg om at vi i Senterpartiet eller andre folk ikke forstår at vi er i en digitalisert verden, at vi ikke forstår at det er tjenester som tar andre veier enn gjennom postkassen til folk, at vi ikke forstår at det er e-post folk griper til i hverdagen fordi de føler det enklere. Det er ikke det det dreier seg om i det hele tatt. Det det dreier seg om, er at det er andre typer tjenester som man da ikke kommer til å få tilgang til på samme måte som man gjør i bynære strøk, f.eks. det å få pakker i posten – fordi det ikke er noen andre som står for den distribusjonen enn akkurat Posten.

Jeg deler også den oppfatning at Posten har vært villig til å omstille seg, det har de vært i mange år. Samtidig er jeg litt bekymret for at man i denne omstillingen faktisk ikke tar hensyn til det jeg ramset opp innledningsvis i mitt innlegg, fordi en del av omstillingen går på det samfunnsoppdraget som de har et ansvar for, og som man nødvendigvis ikke tjener mye penger på.

Som man har registrert av Senterpartiets forslag, ønsker vi bl.a. en annen klassifisering av Posten. Vi ønsker at det skal klassifiseres som et kategori-4-selskap, dvs. at man skal oppnå sektorpolitiske mål, kall det gjerne samfunnsoppdrag. Det innebærer ikke at selskapet ikke skal drive så effektivt som mulig, men utgangspunktet er at de sektorpolitiske samfunnsoppdragene, målene til Posten, skal nås.

Som regjeringen skriver:

«Statens mål med eierskapet i selskaper i kategori 4 har hovedsakelig sektorpolitiske formål. Som eier vektlegger staten at de sektorpolitiske målene nås mest mulig effektivt.»

Dette er et av de forslagene som er fremmet, og som kanskje gjør at det framtidige styret i Posten kan se dette på en litt annen måte.

Siv Mossleth (Sp) [17:39:46]: Jeg vil påpeke til representanten Olsen når det gjelder regelverket, som han sier er endret, at nå har vi fått en ny praktisering av det. Tidligere sto postkassen kanskje en eller halvannen kilometer unna husstanden, nå er det dradd ut i det – jeg holdt på å si – nesten uendelige, med fem til tolv timers reisevei til postkassen. Dette er en helt ny praktisering.

Over 150 høringssvar ble sendt inn i forbindelse med denne saken. Folk som bor og jobber på bygda, har opplevd en gradvis dårligere tilgang til posttjenester, noe f.eks. næringsdrivende har påpekt i høringssvarene. Senterpartiet digger digitalisering, men dette med f.eks. pakket biologisk materiale, endrer seg ikke selv om vi digitaliserer aldri så mye.

Arne Nævra (SV) [17:40:58]: Jeg beklager at jeg var litt sein på avtrekkeren til forrige innlegg.

Det er gode signaler som har kommet fra statsråden om avbøtende tiltak, kompensasjonsordninger – eller som kanskje noen av oss kaller plaster på såret. Men det er fine signaler, og jeg håper at man jenker seg, at man er fleksible, og at man tar imot de innspillene som har kommet, på en ordentlig og seriøs måte, slik at vi i hvert fall kan avbøte de verste utslagene av denne lovendringen.

Jeg hadde lyst til å komme bitte lite grann tilbake til distriktaspektet i dette. Den 10. april i år ble to proposisjoner lagt fram. Den ene var om postloven, og den andre var yrkestransportloven, altså drosjenæringen – de to sakene som er diskutert i dag. En ulykke kommer sjelden alene, og det er faktisk sånn at begge disse to sakene som vi har diskutert nå i dag, har fellestrekk. Fellestrekkene gjelder bl.a. distriktene, som blir rammet av begge forslagene. Det er et aldri så lite angrep på distriktene i begge de to proposisjonene. Det er det ene av det.

Det andre er at jeg synes det er respektløst at man forutsetter at hundre prosent av landets befolkning er på digitale plattformer. De er ikke det ennå, det er for tidlig, de er ikke der. Dette er i stor grad folk som har betalt skatt hele livet, og som nå altså ikke får det tilbudet de fortjener – verken drosjer i distriktene eller post. Dette er noe vi må ta inn over oss, og jeg synes godt vi kan si «vi». Vi i salen har ikke vært flinke nok til å tenke på at ikke alle er like ressurssterke som dem som er i salen her, og som er på disse plattformene. Vi sitter jo med disse telefonene foran oss, vi er online hele tiden – mer eller mindre.

Det er faktisk også sånn at det fortsatt er mennesker som betaler enten med brevgiro eller på gamlemåten via noen stråmenn til banken. Vi skal ikke ta for gitt at hundre prosent er på digitale plattformer. Det betyr at vi er litt for tidlig ute med å ta disse store grepene. Det er fortsatt flere hundre tusen som ikke er på digitale plattformer, og det skal vi ta inn over oss.

Ingalill Olsen (A) [17:44:20]: Representanten Dagfinn Henrik Olsen fra Fremskrittspartiet antydet at mitt eksempel fra Kvænangen ikke hadde noe med denne saken å gjøre. Vi trekker ikke i tvil at Posten Norge har anledning til å forskriftsbestemme at man skal kunne bruke postkassen. Men det er faktisk forskjell på et samlestativ med postkasser og det at man må reise til Burfjord hvis man bor på Spildra. Det er faktisk forskjell på det. Og det handler denne saken om, for de skal kanskje hente avisene sine i postkassen sin, og hva nytter det da om det er omdeling i postkassene hver dag dersom båten bare går to ganger i uka og de skal bruke ti–elleve timer på det? Hvis representanten Olsen mener at det ikke har noe med denne saken å gjøre, er han ikke ombudsmann for dem som bor i distriktet og er utsatt for dette. Eksemplet fra Kvænangen er et eksempel på at omstilling er krevende, og at Posten Norge kanskje ikke har vært klok og fornuftig i forhold til akkurat de innbyggerne. Det synes jeg vi skal ta med oss, for ingen av oss har interesse av at folk skal komme ut på den måten som de har gjort i Kvænangen kommune.

Statsråd Jon Georg Dale [17:46:13]: Det nærmar seg for så vidt slutten av denne debatten, ligg det an til, og difor har eg, basert på innlegget til representanten Svein Roald Hansen, som eg synest var veldig frigjerande, det var akkurat som om styringspartiet Arbeidarpartiet var tilbake igjen i salen, nesten lyst til å seie velkomen, det var lenge sidan sist, men det var veldig kjekt å høyre.

Det representanten Svein Roald Hansen tek til orde for, er det denne saka i kjernen handlar om, og som eg opplever at enkelte andre representantar i Arbeidarpartiet ikkje fullt og heilt klarar å ta inn over seg. Alternativet for dei tilsette i Posten til det å redusere talet omdelingsdagar er ikkje, som representanten Svein Roald Hansen klart sa det, at det kjem veltande pengar til Posten for å betale for desse tenestene. Det er dårlegare omstilling, det er større risiko for dei tilsette, og det er over tid eit bråare skifte for dei tilsette, noko som ikkje kan planleggast så godt som vi kan når vi startar dette no.

Realiteten er truleg at det ikkje er siste gongen vi diskuterer kor mange dagar i veka vi kan køyre rundt med postbil, for voluma er fortsatt fallande. Dei fell raskare enn «worst case»-scenarioet til alle som har studert prognosane for dette. Dette er eit problem som ikkje går over. Om vi skal lukkast med den omstillinga, meiner eg vi må klare å stå i nokre vanskelege diskusjonar. Det synest eg representanten Svein Roald Hansen gjorde utmerkt, og det er i grell kontrast til forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet i dag.

Det meiner eg det er greitt for Stortinget òg å ta inn over seg, for det forslaget som Arbeidarpartiet står bak i forslag nr. 2, som handlar om at vi skal køyre rundt tomme postbilar fem dagar i veka, ville ikkje Arbeidarpartiet hatt i posisjon, for dei hadde skjønt kva konsekvensen var, og dei skjøner det no også. Det er det mest fantastiske med det. Ein høyrer at dei skjøner det, men dei orkar ikkje å ta belastinga.

Eg håpar vi ser Svein Roald Hansen her oftare. Det var frigjerande å sjå eit styringsparti tilbake igjen i salen.

Jon Gunnes (V) [17:49:01]: For Venstre er et likeverdig posttilbud noe som Posten fortsatt har ansvaret for, og suksessen med Post i Butikk har gitt innbyggerne også i Distrikts-Norge en klar bedring i forhold til da de bare hadde postkontorene, for de hadde ikke lang åpningstid. Nå er butikkene åpne ganske lenge utover kvelden, og Post i Butikk har blitt en fantastisk tjeneste for hele landet.

Ja, det er en del utfordringer. Det er enkelte steder i landet hvor de ikke har postombæring og heller ikke Post i Butikk i sin nærhet, men det er ikke noe nytt, og det blir ikke noe nytt med det vedtaket vi gjør i dag. Det er en situasjon som er der, og vi anbefaler at Posten fortsatt er raus med tilbudene sine og servicen sin, slik at de faktisk betjener flest mulig også i framtiden.

Så til Arne Nævra, som ville bruke stråmenn til å betale for seg. Jeg har respekt for dem som ikke klarer å betjene de digitale verktøyene, men det går kanskje også an å få hjelp av stråmenn til å bruke de digitale verktøyene som finnes, og som er lett tilgjengelige overalt. Skatteetaten, f.eks., skal fortsatt levere sine tjenester med bakgrunn i den moderniseringen de har gjort. Vi får nå papirene våre digitalt – eller vi får ikke papir lenger, da – disse tallene som forteller om vi skylder eller får igjen skatt. Det er ikke alle som klarer å komme seg inn på den tjenesten, men de kan helt klart bruke Arne Nævras stråmenn til å hjelpe seg.

Vi skal ikke flire bort dette, men det er utrolig viktig at vi heller går den andre veien, for den moderniseringen og den digitaliseringen som vi opplever i samfunnet nå, går ikke tilbake. Da må vi faktisk drive voksenopplæring i å kunne benytte seg av dette, slik at alle får et likt tilbud.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [17:52:05]: Det er mulig at undertegnede – sett i forhold til resten av dagen – kanskje uttrykte seg litt klønete da han hadde ordet i stad. Det var i alle fall ikke intensjonen. Bakgrunnen var faktisk at antall unntak er fastsatt i forskrift, og historisk sett legges ikke disse fram for Stortinget. Men det ble gjort i Prop. 131 S for 2016–2017, nettopp fordi man hadde tatt i bruk ny teknologi for å beregne ruten, og man så at avstanden var større enn man trodde.

Da er mitt poeng: Det foreligger ikke et forslag i denne saken om å gjøre noe med den forskriften – det gjør ikke det. Det vil med andre ord si at man fortsatt slutter seg til de kriteriene som legges til grunn.

Øystein Langholm Hansen (A) [17:53:00]: Jeg skal være ganske kort. Jeg skal være så kort at jeg gjerne vil be om oppmerksomhet, for jeg skal si følgende: Jeg er helt enig med statsråd Dale i at hvis vi hadde vært i regjering de siste seks årene, hadde vi – ja – gått for en reduksjon til annenhver dag, for da hadde vi nemlig hatt 100 pst. bredbåndsdekning i landet.