Stortinget - Møte onsdag den 5. juni 2019

Dato: 05.06.2019

Dokument: (Innst. 314 L (2018–2019), jf. Prop. 87 L (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 3 [11:20:58]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i lov om Statens pensjonskasse, samordningsloven og enkelte andre lover (ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor (Innst. 314 L (2018–2019), jf. Prop. 87 L (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for saken): La meg begynne med å takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor, der proposisjonen i hovedsak følger opp avtalen som ble inngått 3. mars 2018 mellom Arbeids- og sosialdepartementet, LO, Unio, YS, Akademikerne, KS og Spekter.

Ingen reform har betydd mer for norsk økonomi, bærekraften til velferdssamfunnet og den enkelte ansatte enn pensjonsreformen. Når vi i dag vedtar endringer i lov om Statens pensjonskasse, ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor, kommer det en ny, viktig brikke i pensjonsreformen på plass. Dette kommer etter flere år med gode forhandlinger med partene i arbeidslivet og har fått bred tilslutning blant offentlig ansatte. Det viser at løsningen er sterkt ønsket både av offentlig ansatte og av deres organisasjoner – eller som VG skrev etter uravstemningen i fagbevegelsen:

«Det ble rungende ja til ny pensjon for 800 000 i det offentlige.»

LOs første nestleder, Peggy Hessen Følsvik, sa til samme avis at resultatet viser «at vi har fått en avtale som medlemmene er fornøyd med, og som sikrer oss en god og solidarisk tjenestepensjon i offentlig sektor».

Avtalen ga enighet om en god, livsvarig pensjon og et tidligpensjonstillegg for dem som trenger det. Det ble enighet om en påslagsmodell der alle år i arbeid skal gi opptjening fra første krone. Den nye ordningen innføres fra 2020 for ansatte som er født i 1963 eller senere. Løsningen innebærer at det fortsatt skal være et enhetlig pensjonssystem i offentlig sektor, med livsvarig pensjon og like regler for kvinner og menn.

Den nye pensjonsløsningen gjør det enklere for offentlig ansatte å kompensere for effekten av levealdersjusteringen ved å stå lenger i jobb. Den nye alderspensjonen kan tas ut fleksibelt fra 62 år og fritt kombineres med arbeid. Proposisjonen inneholder også overgangsregler fra dagens til nye ordninger. De nye ordningene skal gjelde for dem som er født i 1963 eller senere. Eldre årskull beholder dagens AFP-ordning og fortsetter å tjene opp pensjon i dagens ordning. De nye ordningene vil gi offentlig ansatte bedre uttelling av å stå lenger i arbeid, og offentlig ansatte vil ha samme mulighet som ansatte i privat sektor til å opprettholde pensjonsnivåene når levealderen øker.

Det innføres også en ny, betinget tjenestepensjon som vil gi økt sikkerhet for den framtidige pensjonen for dem som ikke kvalifiserer til AFP. Betinget tjenestepensjon skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 til 70 år. De nye ordningene gjør at man ikke mister opptjente rettigheter ved bytte av jobb. Overføringsavtalen viderefører og legger til rette for fortsatt god mobilitet.

Komiteens flertall – som også står bak komiteens tilråding – Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at den brede tilslutningen pensjonsavtalen fikk da arbeidstakerorganisasjonene forankret avtalen blant sine medlemmer, tyder på at den nye pensjonsløsningen er sterkt ønsket av offentlig ansatte. Den nye pensjonsløsningen er en balansert løsning, som ivaretar behovet for arbeidskraft og de ansattes behov for forutsigbarhet og mulighet for en god pensjon, gitt endringene i folketrygden.

I høringen mente arbeidstakerorganisasjonene at regjeringen i hovedsak følger opp avtalen, men at det også fremmes forslag som ikke er omtalt i avtalen. Dette gjelder barnetillegg til alderspensjonen og utbetalingsperiode når et medlem dør og har gjenlevende ektefelle. Dette er beskjedne innstramminger, som er begrunnet med et ønske om harmonisering av regelverket i privat sektor.

Lovforslaget inneholder også forslag som er utvidelser sammenlignet med dagens regler, men er ikke omtalt i avtalen. Dette gjelder bl.a. innmeldingsregler for eldre arbeidstakere, hvor proposisjonen foreslår noe gunstige regler enn det som følger av gjeldende regelverk. Dette var heller ikke omtalt i avtalen.

Vi har merket oss at partene er utålmodige etter å lovfeste offentlig AFPF. Det er bra, men det ville være lite hensiktsmessig, gitt prosessen om privat AFP. Innen 2025 vil det enten foreligge lovforslag om ny offentlig AFP, slik den er beskrevet i avtalen fra 3. mars, eller så vil partene involveres for å endre avtalen.

Jeg vil avslutte der jeg begynte. Ingen reform har betydd mer for norsk økonomi, bærekraften til velferdssamfunnet og den enkelte ansatte enn pensjonsreformen. Når vi nå vedtar en ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor, kommer det en ny, viktig brikke i pensjonsreformen på plass. Dette kommer etter flere år med forhandlinger med partene i arbeidslivet og har fått bred tilslutning blant offentlig ansatte. Det er veldig god grunn til å ønske dette velkommen.

Lise Christoffersen (A) []: Igjen takk til saksordføreren. Som hun har redegjort for, gjelder denne saken oppfølging av avtalen om ny offentlig tjenestepensjon, der tjenestepensjon og AFP for offentlig ansatte legges om til livsvarige påslagsordninger i tillegg til folketrygden. Det er som saksordføreren sa, en viktig del av arbeidet med å gjennomføre pensjonsreformen. Men det er fortsatt viktige spørsmål som gjenstår – som opptjening av pensjon fra første krone i privat tjenestepensjon, stillingsbrøk for opptak i tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor, mulige endringer i AFP som måtte komme i privat sektor, og ikke minst diskusjonen om reguleringsprinsippene for løpende pensjoner i folketrygden. Så jeg tror ikke Stortinget skal bli arbeidsledig når det gjelder pensjon, på ganske lenge ennå.

Arbeiderpartiet støtter selvfølgelig de forslagene i proposisjonen som følger av den inngåtte avtalen, og som har vært til uravstemning blant medlemmene, så jeg går ikke nærmere inn på det her og nå. Jeg vil heller bruke tid på å vise til de delene av proposisjonen som vi har kritiske merknader til.

I Stortingets høring i saken fremmet arbeidstakerorganisasjonene en felles, helt samstemt uttalelse der de viser til at regjeringa følger opp avtalen på de fleste områdene, men at proposisjonen bryter med den inngåtte avtalen på noen viktige punkter, bl.a. en innstramming i tidspunkt for uttak og opphør av påslagspensjon, fjerning av barnetillegg, konvertering av kort bruttoopptjening til påslagspensjon, og alderspensjon for personer med særaldersgrense, som det jo er forutsatt skal komme i egne forhandlinger på et senere tidspunkt. De mener også at en bryter med intensjonen i avtalen når det gjelder beregning av avbrutt opptjening i bruttoordningen. Og arbeidstakerorganisasjonene understreker at så lenge AFP ikke lovfestes nå, ønsker de en garanti fra Stortinget om at pensjonsavtalens bestemmelser om AFP må ivaretas for dem som skal omfattes av ny AFP fra 1. januar 2020, altså selv om lovbestemmelsene ikke skulle være på plass i tide. Det er jo en garanti som ikke koster noe, så det synes Arbeiderpartiet at vi kan «koste på oss».

Så støtter vi organisasjonene og deres vurderinger av at det er noe som heter god avtaleskikk, som en bør prøve å forholde seg til. Det tilsier at den ene parten i en inngått avtale ikke ensidig tar opp nye punkter etter at avtalen er inngått, eller endrer innholdet i deler av avtalen. Så lenge det er uenighet om tolkningen av avtalen partene imellom, mener Arbeiderpartiet at partene bør sette seg ned og finne ut av det sammen. Vi mener derfor at Stortinget ikke kan ta stilling til de spørsmålene nå, og vi kommer til å stemme imot de forslagene til endringer i innstillingen på de punktene det er uenighet om avtalens innhold, så får Stortinget heller få den saken tilbake igjen.

AFP-garanti nevnte jeg. Vi foreslår det.

Jeg har også lyst til å vise til Stortingets enstemmige vedtak da vi behandlet Prop. 61 L i fjor, om endringer i lov om Statens pensjonskasse og nye samordningsregler mellom brutto tjenestepensjon og folketrygd opptjent etter nye regler. Da var Stortinget samstemt i at det var en stor og tung sak, vi hadde veldig kort tid på å behandle den, og vi hadde ikke engang tid til å ha høring om den i Stortinget. Derfor ba Stortinget enstemmig om å få en helhetlig presentasjon og gjennomgang av framtidig levealdersjustering og samordning for personer med tjenestepensjon fra offentlig sektor i forbindelse med framleggingen av dagens proposisjon. Det er ganske mange figurer som viser hvordan nye regler slår ut, men vi kan ikke se at effekten av nye og strengere samordningsregler for personer med lav opptjening som vi behandlet for et år siden, framkommer av tabellene og figurene i det angjeldende kapitlet i proposisjonen. Derfor fremmer vi rett og slett den delen av forslaget på nytt, fordi det er vanskelig å ha oversikt over konsekvensene for dem med lav opptjening.

Så har vi helt til slutt bedt om å få en oversikt over alle de endringene som er gjort i pensjonssystemet under regjeringa Solberg, nettopp fordi regjeringa Solberg har sluttet med den praksisen som den rød-grønne regjeringa hadde når det gjaldt pensjonsforliket, nemlig å konsultere de parlamentariske lederne før en la fram forslag til endringer.

Så lurer jeg på, president: Skal jeg vise til de paragrafene vi ønsker å stemme imot, eller skal jeg ta det senere?

Presidenten: Det kan vi ta senere. Vil representanten ta opp forslagene fra Arbeiderpartiet?

Lise Christoffersen (A) []: Ja.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp forslagene fra Arbeiderpartiet og SV og forslagene som Arbeiderpartiet står bak alene.

Helge André Njåstad (FrP) []: Pensjon er eit komplekst område. Det trur eg alle som lyttar til debatten og deltek i han, kan vera einige om. Det er mange ulike omsyn som skal vegast opp mot kvarandre. At partane i fjor kom til einigheit i fleire viktige spørsmål rundt tenestepensjon for offentleg tilsette, er difor gledeleg. Proposisjonen, som regjeringa har lagt fram, er i hovudsak ei oppfølging av denne einigheita.

For regjeringa sin del er avtalen om ny tenestepensjon for offentleg tilsette som er fødde etter 1963, viktig på fleire område, men kanskje særleg fordi han reduserer hindringane for at arbeidstakarane kan byta jobb utan å tapa pensjon. Det er bra.

Men den nye pensjonsløysinga er god på fleire andre område, bl.a. fordi det er lagt opp til ein stor grad av fleksibilitet, og at det no blir lettare å kompensera for levealdersjusteringa ved at ein får opptening for alle åra ein står i arbeid, og frå første krone.

Samtidig ligg det inne ein ny betinga tenestepensjon for å sikra framtidig pensjon for dei som ikkje kvalifiserer til AFP, som ein kan ta ut mellom 62 og 70 år.

Sjølv om Framstegspartiet i si tid ikkje stemte for pensjonsreforma, er me opptekne av at dei ulike ordningane bør harmoniserast for å trekkja i same retning. Difor meiner me det er bra at den nye pensjonsløysinga byggjer opp under intensjonane i pensjonsreforma om å stimulera fleire til å stå lenger i arbeid.

I proposisjonen ligg det også inne forslag til ei mellombels løysing for dei som blir omfatta av særaldersgrenser. Avtalen mellom partane er at prosessen for å få til ei einigheit om pensjonsreglar for desse skal vera i hamn i haust. Dette kjem me difor tilbake til seinare.

Så er det enkelte arbeidstakarorganisasjonar som under høyringane til denne saka gav uttrykk for at enkelte ting i avtalen som vart inngått, ikkje er følgde opp i proposisjonen. Blant anna gjeld det utbetalingsperiode ved død og barnetillegg, der dagens forslag er ei lita innstramming samanlikna med dagens regelverk.

Til det er det å seia at desse temaa ikkje er nemnde i avtalen, og ein kan ikkje presentera det som manglande oppfølging av avtalen. Endringane som er føreslått her, kjem av eit ønske om å harmonisera med private ordningar og folketrygda. Det bør vera likebehandling mellom dei private ordningane og dei offentlege ordningane.

Det er heller ingen grunn til, etter vårt syn, at dei offentleg tilsette skal ha barnetillegg i alderspensjonen når det ikkje er tilsvarande tillegg til den ordinære alderspensjonen i innskotslova eller tenestepensjonslova.

Det er etter vårt syn heller ikkje rett at det skal utbetalast eit barnetillegg til alderspensjon utelukkande fordi ein får barn seint i livet. Av naturlege grunnar er det stort sett menn som får barn så seint i livet at det kjem til utbetaling gjennom pensjonssystemet. Me ser ingen grunn til at den ordninga skal vara ved.

For dei som framleis har bruttoordninga, altså den gamle ordninga, vil barnetillegget no bli fasa gradvis ut. Alt i alt meiner me at forslaga i denne proposisjonen følgjer opp avtalen mellom partane på ein god måte, og me kjem tilbake til særaldersgrensene seinare.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: For Senterpartiet er det viktigste i denne saken samordningsfella, som oppstår ved samordning av alderspensjon fra folketrygden og offentlig tjenestemannspensjon for aldersgruppen født fra 1944 til 1962. Samordningsfella medfører at offentlig ansatte får lavere og lavere tjenestepensjon og samlet pensjon dess lenger de arbeider utover 67 år pluss levealdersjustering. Disse straffes altså økonomisk ved å stå lenger i arbeid. Dette motarbeider arbeidslinja.

Senterpartiet mener Stortinget gjorde feil da samordningsregelverket, samordningsloven, ble endret fra 1. januar 2011. Stortinget ble ikke tilstrekkelig informert om konsekvensene av samordningsfella. Det var en utbredt tro på at økt folketrygd kompenserte dette tapet. Det er feil, for folketrygden ble omgjort til en beholdning for alle ansatte, slik at de får samme samlede pensjon, samme samlede utbetaling, enten de tar ut folketrygden tidlig eller seint. Tar de den ut tidlig, får de et lavere beløp per år, men trygden utbetales over flere år. Tar de den seint ut, får de et høyere beløp per år, men det utbetales over færre år.

Regjeringspartiene skriver følgende i en merknad på side 11 i innstillinga om regelverket for den nye pensjonsløsningen for folk født etter 1963:

«Flertallet viser til at avtalen bygger på de samme prinsippene som folketrygden og støtter opp om intensjonen bak pensjonsreformen. Selv om pensjonsutgiftene isolert sett vil øke med de nye ordningene, sammenlignet med en videreføring av dagens ordninger, vil insentivene i de nye ordningene trolig gjøre at flere står lenger i jobb. Dette er viktig både for arbeidstilbudet og for samfunnet.»

Merk: En går altså inn for at en skal stå lenger i jobb. Arbeiderpartiet skriver i innstillinga, side 14:

«Det vises i den forbindelse til statsrådens svarbrev til komiteen, datert 10. desember 2018, der det fremgår at ingen taper i samlet årlig pensjon på å stå i arbeid utover fylte 67 år. Disse medlemmene viser til beregninger fra KLP som kan tyde på at noen faktisk kan tape på å stå i arbeid lenger.»

Arbeiderpartiet har altså kommet litt i tvil, men støtter seg på statsrådens brev.

Det nye samlede regelverket for offentlig tjenestepensjon innebærer stor forskjellsbehandling for offentlig ansatte som jobber lenge. Aldersgruppene født før 1944 beholder opptjent tjenestepensjon. Gruppen fra 1944 til 1953 kommer ille ut og taper hele tjenestepensjonen om de arbeider til de er 72–73 år. Gruppen født fra 1954 til 1962 kommer også ille ut og straffes økonomisk ved å jobbe lenger, men de kommer litt bedre ut enn alderskullene født fra 1944 til 1953. De som er født etter 1963, kommer svært godt ut dersom de jobber utover 67 år pluss levealdersjustering. Dette er godt synliggjort i SSB-rapport 2018/33, Reform av offentlig tjenestepensjon.

Statsråden og representanter for Høyre har kommet med en rekke skriftlige og muntlige utsagn som feilinformerer om samordningsfella. Statsråden sier at samordningsfella er et resultat av forhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene. Alle arbeidstakerorganisasjonene benekter imidlertid at det har vært forhandlinger om samordningsfella, og alle protesterte mot virkningen i brev til Arbeids- og sosialdepartementet allerede i 2010, før reformen ble innført.

Statsråden uttaler at offentlige pensjonister som jobber utover 67 år, får oppfylt sin pensjonsgaranti på 66 pst. av sluttlønn uansett, og at det bare er fordelingen mellom folketrygd og tjenestepensjon som endrer seg. Det er feil. Statsråden sier at å oppheve samordningsfella vil undergrave pensjonsreformen. Det er feil. Samordningsfella motvirker pensjonsreformens formål om å stå lenger i arbeid og redusere framtidige pensjonsutgifter. Den fører til at ansatte med rett til offentlig tjenestepensjon står kortere i jobb. Dess tidligere offentlige ansatte går av, dess flere år får de utbetalt tjenestepensjon. Derfor bidrar ordningen til å øke utgiftene til offentlige tjenestepensjoner samt til å redusere skatteinntektene og verdiskapingen. Statsråden sier at det koster 15 mrd. kr å rette opp feilen. Det er feil. Pensjonskassene finansierer framtidige pensjoner gjennom innbetalinger fra arbeidsgiver og den ansattes egenbetaling. Når personen har full pensjonsopptjening, er alle pengene på plass.

Det er vanskelig å måle hvor mye samfunnet har tapt eller vil tape framover på at de ansatte velger ikke å stå lenger i arbeid. De har i det minste sterke økonomiske insentiver til å slutte i jobben når de når alderen hvor samordningsfella inntreffer. Det er stikk i strid med arbeidslinja, som Høyre normalt er opptatt av.

Jeg vil bare si til slutt: Samordningsfella er ikke tatt opp av Høyres talsperson her, ikke av Arbeiderpartiets talsperson, ikke av Fremskrittspartiets talsperson. Jeg må si det er meget arrogant – når vi fra Senterpartiet har så tydelige merknader, så tydelige begrunnelser, som er dokumentert – at en ikke går inn på debatten om saken. (Presidenten klubber.) Men debatten fortsetter sikkert i andre fora.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslagene fra Senterpartiet?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Forslagene tas opp.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har da tatt opp de forslagene han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: I komiteen si høyring 7. mai 2019 leverte LO, Unio, YS og Akademikerne eit felles høyringsnotat. Arbeidstakarorganisasjonane viser til at proposisjonen følgjer opp pensjonsavtalen som vart inngått mellom partane i offentleg sektor og Arbeids- og sosialdepartementet. Samtidig peiker organisasjonane på at sjølv om proposisjonen følgjer opp avtalen på dei fleste område, er det òg fleire forslag i proposisjonen som bryt med avtalen eller intensjonen i avtalen.

Organisasjonane peiker på at det var fleire tema som ikkje vart tekne opp i forhandlingane, men at regjeringa likevel føreslår å svekkja eller å fjerna rettar. Her risikerer regjeringa å svekkja tilliten mellom partane med denne framgangsmåten, og difor vil SV stemma imot alle endringane i denne proposisjonen som ikkje vert sett på som ein del av avtalen.

Dei punkta som ikkje vert sett på som ein del av avtalen, men som likevel vert føreslått endra av regjeringa, er innstrammingar i tidspunkt for uttak og opphøyr av påslagspensjon, fjerning av barnetillegget i påslagspensjonen, konvertering av kort bruttoopptening til påslagspensjon og alderspensjon til personar med særaldersgrense. Vidare meiner arbeidstakarorganisasjonane at proposisjonen bryt med intensjonen i avtalen på følgjande punkt: at AFP ikkje vert lovfesta no, og berekninga av avbroten opptening i bruttoordninga.

Eg registrerer at sjølv om regjeringa sterkt fokuserer på arbeidslinja og verdien av å stå lenge i jobb, tek ein ikkje omsyn til arbeidstakarorganisasjonane sitt ønske om betre arbeidsinsentiv for årskulla frå 1944 til 1962 som jobbar vidare etter at forholdstal 1 er nådd. Når fleire kan oppleva å få lite eller inga utbetaling frå tenestepensjonsordninga, vil dette kunna undergrava legitimiteten i eit kollektivt tenestepensjonssystem.

Sosialistisk Venstreparti gjekk imot pensjonsreforma i 2005 med grunngjevinga at reforma rammar sosialt skeivt. Dette var ein kamp me tapte seinare same år, i regjeringsforhandlingar. SV meiner at sjølv om det var behov for ein pensjonsreform, bl.a. for å redusera kostnadane med pensjonsordningane, kunne reforma i langt større grad teke omsyn til at store grupper har både kortare levealder og jobbar der mange vert slitne og må slutta i jobben lenge før dei har stått i arbeidslivet lenge nok til å kompensera for levealdersjusteringa.

I tillegg har det vorte lagt stadig meir vekt på individuell privat pensjonssparing, som ikkje har dei omfordelingsmekanismane som er viktige for å unngå at store pensjonistgrupper endar opp med for låg pensjon. Dei med dei høgste inntektene har størst moglegheit til å spara til ekstra pensjon, og det er òg denne gruppa som får størst glede av dei nye skattefordelane som denne regjeringa har innført for individuell pensjonssparing. Dermed blir det òg mindre pengar igjen til å sikra dei med lågast pensjon.

Me meiner at eit minstekrav må vera at uførepensjonistar vert skjerma frå levealdersjusteringa, då dei ikkje har moglegheit til å jobba lenger for å kompensera for levealdersjusteringa og heller ikkje dei store moglegheitene til privat pensjonsopptening. Denne proposisjonen inneber, i tråd med avtalen mellom partane 3. mars 2018, at offentleg tenestepensjon vert tilpassa levealdersjusteringa i folketrygda. Utover det vil eg minna regjeringspartia om at det er viktig å respektera partssamarbeidet og å gå inn for dei endringane som partane har vorte einige om.

Eg tek opp SV sine forslag.

Presidenten: Representanten Solfrid Lerbrekk har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Terje Breivik (V) []: Saka om ny offentleg tenestepensjon for tilsette i offentleg sektor har svart på fleire utfordringar me står overfor i arbeidslivet. Me er i omstilling til eit grønare samfunn. Ny teknologi og det spesialiserte kunnskapssamfunnet endrar måten me arbeider på, og kva me jobbar med: Fleire jobbar på skjerm, færre på golvet, folk byter jobb oftare. Alt dette legg press på velferdsordningane, som vart etablerte i ei anna tid.

Tryggleiken ordningane gjev oss og behovet me har for slik tryggleik, har ikkje endra seg. Men for å ta vare på og vidareutvikla tryggleiken må òg velferdsordningane tilpassast utviklinga.

Arbeidslivet er allereie på god veg i omstillinga. Regelverket endrar seg ikkje alltid like kjapt. No vert hovudintensjonane bak pensjonsreforma oppfylte. Me treng eit pensjonssystem som gjer at det løner seg å jobba, og som er tilpassa røyndomen.

Folk har gjerne, og truleg i aukande grad, ulike arbeidsforhold i løpet av eit liv, gjerne både i offentleg og i privat sektor, og dette må speglast, ikkje kompliserast, i pensjonsordningane.

Med dagens offentlege tenestepensjon løner det seg ikkje alltid å fortsetja å arbeida etter fylte 67 år. Særleg gjeld det i offentleg sektor. Ein statstilsett som vert pensjonist, ville fått redusert alderspensjonen frå Statens pensjonskasse om vedkomande samstundes hadde inntekt frå ei stilling med medlemskap i ei offentleg tenestepensjonsordning. Hadde den same personen jobba privat, ville det ikkje ha verka inn på den offentlege alderspensjonen.

Den nye ordninga er meir rettferdig og saumlaus i og med at pensjonen kan kombinerast med inntekt utan at han vert avkorta. Den nye ordninga vert òg meir fleksibel enn den me har i dag, fordi ein ikkje vil mista opptente rettar om ein byter jobb.

Pensjonsreforma hadde i si tid eit breitt fleirtal. Dei fleste av oss er samde om at det er ein verdi i seg sjølv at fleire kan stå lenger i jobb. Mange har lyst til å jobba sjølv om dei fyller 67 år, eller 70 år for den del. Det er viktig for den enkelte som kan fortsetja å bidra til samfunnet og vera ein del av eit fellesskap som er viktig for dei, samstundes er det òg bra for landet med fleire hender i arbeid. Me må klara å halda på den gode kompetansen seniorar har i arbeidslivet litt lenger – og i alle fall om dei sjølve ynskjer det.

Men i dag finst det få gulrøter for folk som vil fortsetja karrieren etter oppnådd pensjonsalder. Den nye ordninga byggjer opp under eit viktig poeng: Dei som ynskjer å jobba etter at dei fyller 67 år, skal verta oppmuntra til det og tena på det. Med den føreslåtte påslagsmodellen vil pensjonsbehaldninga til alle som er fødde i eller etter 1963, vera basert på årleg opptening, og alle år i jobb fram til 75 år skal gje full opptening.

Forslaget er, som saksordføraren òg peika på, ei oppfylling av avtalen mellom partane i arbeidslivet frå 3. mars i fjor. Trepartssamarbeidet er nykelen om me skal lukkast med å reformera velferdsordningane slik at dei òg er berekraftige for framtida, og ikkje minst at endringane som vert gjorde, varetek det som måtte vera av interessemotsetnader mellom partane.

Statsråd Anniken Hauglie []: Lovforslaget som behandles her i dag, representerer en viktig milepæl i arbeidet med å sluttføre pensjonsreformen. Arbeidet med pensjonsreformen har pågått siden 2001, da regjeringen Stoltenberg I nedsatte Pensjonskommisjonen. Med lovforslagene som behandles i dag, er snart den siste brikken i pensjonsreformen på plass.

Veien mot en fullstendig pensjonsreform har vært en komplisert prosess med en lang tverrpolitisk historie. Den har handlet om å balansere hensynene til ulike yrkesgrupper, kjønn og generasjoner og om å finne gode kompromisser som står seg over tid. Avtalen som regjeringen inngikk med partene 3. mars i fjor, føyer seg inn i denne tradisjonen. Den brede tilslutningen om pensjonsavtalen da arbeidstakerorganisasjonene forankret avtalen blant sine medlemmer, viser at den pensjonsløsningen også er sterkt ønsket av offentlig ansatte.

Den nye tjenestepensjonen skiller seg markant fra dagens brutto tjenestepensjon. Den nye tjenestepensjonen beregnes uavhengig av folketrygden og skal ikke samordnes med folketrygden. Dette vil gi mange lavtlønnede en klart bedre tjenestepensjon enn det som gjelder i dag, hvor tjenestepensjonens bidrag ofte blir beskjedent for dem som mottar minsteytelser fra folketrygden.

Den nye tjenestepensjonen vil gi offentlig ansatte en langt mer fleksibel pensjonsløsning, og det vil bli enklere å kompensere for effekten av levealdersjusteringen. Den nye tjenestepensjonen vil sikre offentlig ansatte et godt pensjonsnivå framover når levealderen øker.

Den nye tjenestepensjonen bygger på de samme prinsippene som pensjonsreformen, og støtter opp om intensjonene bak reformen. Dette er både riktig og viktig.

Selv om den nye tjenestepensjonen skiller seg markant fra dagens brutto tjenestepensjon, videreføres enkelte prinsipper som har stor verdi for arbeidstakerne. Det blir fortsatt et enhetlig pensjonssystem i offentlig sektor, med garantert regulering, livsvarig pensjon og like regler for kvinner og menn.

Lovforslagene er langt på vei en teknisk oppfølging av avtalen fra mars i fjor. På en rekke punkter har det imidlertid vært nødvendig å konkretisere regelverket på et detaljeringsnivå som går langt utover det som lar seg behandle i en avtale. Det er derfor riktig at lovforslaget også inneholder enkelte forslag som ikke er omtalt i avtalen. Dette gjelder barnetillegg til alderspensjonen og utbetalingsperiode når et medlem dør og har gjenlevende ektefelle. Dette er beskjedne innstramminger, og de er begrunnet bl.a. med et ønske om harmonisering med regelverket i privat sektor.

På enkelte punkter inneholder lovforslaget imidlertid også forslag som er utvidelser sammenlignet med dagens regler, og som heller ikke er omtalt i avtalen. Dette gjelder bl.a. innmeldingsregler for eldre arbeidstakere, hvor det på prinsipielt grunnlag foreslås endringer.

Regjeringen forholder seg lojalt til de avtaler vi har inngått med partene. Forslagene knyttet til særalderspensjon er i tråd med avtalen som partene undertegnet 12. desember i fjor. Forslagene knyttet til kort opptjening i dagens ordning er også i tråd med intensjonen i avtalen fra mars i fjor, noe som også framgår av arbeidstakerorganisasjonenes høringssvar.

Jeg registrerer at Senterpartiet er opptatt av samordningsreglene for årskullene født før 1963. Stortinget har nylig behandlet forslagene fra Senterpartiet, og de fikk ikke flertall. Jeg minner også om at Stortinget behandlet disse samordningsreglene i juni 2018. Prinsippene fra 2010 ble da videreført mot kun én stemme: Brutto tjenestepensjon skal ikke kunne bli mer enn 66 pst., og det skal samordnes som om folketrygden tas ut samtidig med tjenestepensjonen.

Jeg ønsker derfor ikke å bruke tid på å kommentere forslagene fra Senterpartiet, men jeg tar sterkt avstand fra beskyldningene om at jeg driver med bevisst feilinformasjon. Det er ikke riktig.

Både arbeidstakerorganisasjonene og en samlet komité støtter i all hovedsak lovforslagene som behandles i dag. Jeg har ikke registrert uenighet når det gjelder de mest sentrale delene av lovforslaget – nye opptjeningsregler og fleksible og nøytrale uttaksregler. Det er gledelig, men ingen selvfølge. Dagens ordning har overlevd i vel 100 år, på tross av gjentatte forsøk på endring. Det er altså en milepæl at det nå er bred støtte til en helt ny offentlig tjenestepensjon.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Mitt første spørsmål til statsråden gjelder de såkalte nullpensjonistene, for å si det med et litt enkelt uttrykk. Det er snart et tilbakelagt stadium. Det er noen få igjen i noen aldersgrupper, og som statsråden selv var inne på, var vi opptatt av det temaet også da vi diskuterte samordningsloven for et år siden. Den gangen svarte statsråden Stortinget at det er ingen som taper i samlet årlig pensjon på å stå lenger i arbeid i offentlig sektor. Nå har vi, fra Arbeiderpartiets side, lagt inn en tabell i innstillingen fra komiteen som viser at det faktisk er noen som tar ut folketrygd ved 67 år og offentlig tjenestepensjon ved 70 år, som kan risikere å tape. Og mitt spørsmål er: Har statsråden sett på den tabellen i innstillingen, og står hun fortsatt fast på at ingen taper på å jobbe lenger?

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, vi har utarbeidet mange tabeller for å vise hvordan pensjonssystemet vil slå ut for fremtidige pensjonister, og de er også vist i proposisjonen.

Hvis man har full opptjening og venter med å ta ut både folketrygd og offentlig tjenestepensjon, da skal man ikke tape på det. Men hvis man tar ut folketrygd mens man er i jobb, vil det ikke være sånn at offentlig tjenestepensjon vil kompensere for uttak av folketrygd senere. Det vil i så fall være å få dobbelt opp, og det vil ikke være i tråd med regelverket.

Det er riktig at i den nye pensjonsordningen vil man ikke lenger ha nullpensjonister. Da vil alle som har tjent opp tjenestepensjon, få utbetalt noe. Det var det også viktig for partene å få gjennomslag for, og det fikk de gjennom de forhandlingene vi hadde med partene i fjor.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret. Det var i grunnen ikke svar på det spørsmålet jeg stilte, men jeg har respekt for at dette er kompliserte saker. Så det kan jo hende vi kan finne en annen måte å få et konkret svar på spørsmålet på.

Mitt neste spørsmål gjelder de punktene i avtalen som det er uenighet om innholdet i, og det er forslag i proposisjonen – og det har jo statsråden nå også selv sagt – som ikke har vært en del av forhandlingene mellom partene. Nå er vi kjent med at arbeidstakerne også kunne hatt ønske om å ta opp ting som det ikke har blitt enighet om mellom partene. Mener virkelig statsråden at det er god avtaleskikk ensidig å legge inn ting i et lovforslag til Stortinget – etter en forhandling og etter en uravstemning – som ikke har vært tema i de forhandlingene?

Statsråd Anniken Hauglie (H) []: Til det aller første spørsmålet: Hvordan pensjonen vil slå ut, er litt avhengig av om man er omfattet av gammelt eller nytt regelverk, eller om man er omfattet av begge.

Når det gjelder avtalen, er det viktig for meg å si at alt det vi ble enige om, har også regjeringen fulgt opp. Så er det riktig at det var en del forhold som vi ikke omtalte i avtalen, der vi måtte gå dypere inn i prosessen i etterkant, for det var for detaljert og for komplisert til at vi kunne avtale alt. Jeg mener at vi har balansert de ulike hensynene. Jeg merker meg at både Stortinget og organisasjonene mener at vi har brutt avtalen der hvor arbeidstakerne ikke har fått det som de ønsket, men man har ikke kommet med påstander om avtalebrudd der vi har kommet med innrømmelser til organisasjonene. Jeg synes det er litt spesielt at man kommer med påstander om avtalebrudd bare når det går den ene veien. Til dels er noe ønskelig fra arbeidstakerorganisasjonene, også omkamper, og det kan vi selvfølgelig ikke gå med på.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret. Jeg merker meg at statsråden sier det var for komplisert til å kunne avtale, og det skulle vel kanskje vært et ytterligere argument for at man, når man hadde gravd seg lenger ned, tok en runde til med den en har inngått en avtale med før en la saken fram for Stortinget.

Men nok om det. Det ble tatt opp et punkt under høringen i Stortinget fra farmasøytenes side, som også ønsker seg en tjenestepensjonsordning etter mønster av det vi skal vedta her i dag. Der brøt forhandlingene sammen mellom partene. De ønsket Stortingets hjelp til å komme videre. Det er litt vanskelig for oss på en måte å stupe inn i den typen forhandlingsbrudd, men jeg regner med at det også er i regjeringens ønske at de ansatte i apotekene også kommer inn på en tilsvarende ordning. Så jeg lurer på om statsråden har tenkt å ta noe initiativ til å få de forhandlingene i gang igjen?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg kan ikke akseptere at det etterlatte inntrykket er at regjeringen bryter avtaler, for det gjør regjeringen ikke. La meg ta konverteringsreglene som et konkret eksempel. Det ville være ganske komplisert å skulle sitte og forhandle om hvordan disse konverteringsreglene skulle være, teknisk sett. Vi sendte ett forslag ut på høring, og det fikk vi tilbakemelding om ville bli for komplisert. Vi valgte da en annen løsning, som ville oppfylle intensjonen i det som man inngikk avtale om, og det har også organisasjonene bekreftet.

AFP er et annet eksempel. Vi har avtalefestet at offentlig sektors AFP skal speile det man ble enig om i privat sektor. I privat sektor er man ikke enig ennå, og da må man også vente med hvordan en offentlig AFP skal se ut. Dette er tydelig forankret i avtalen.

Det er riktig at vi ikke har kommet med forslag for farmasøytene, og det er rett og slett fordi der er ikke partene enige. Vi mener det ville vært uheldig om vi skulle tatt stilling til det nå, før partene selv har blitt enige om en løsning.

Jeg legger også til grunn at partene vil gjenoppta de forhandlingene så raskt som mulig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet har aldri brukt så sterke ord i noen innstilling tidligere som når vi skriver at statsråden feilinformerer angående samordningsfella. Derfor mener vi alvor, og det er ganske arrogant av statsråden ikke å prøve å tilbakevise våre påstander, men bare sier at Senterpartiet er nedstemt.

Men jeg har noen spørsmål. For statsansatte som er født 1944–1953, er det en markert økning i avgang ved 67 år, de står altså kortere tid i jobb. Når det gjelder folk født etter 1963, sier regjeringspartiene:

«vil insentivene i de nye ordningene trolig gjøre at flere står lenger i jobb. Dette er viktig både for arbeidstilbudet og for samfunnet.»

Altså: Er en født etter 1963, er det bra at en står lenger i jobb. Vil statsråden beklage at regelverket i dag er sånn at de statsansatte i større grad enn tidligere nå slutter ved 67 år, mens de tidligere sto lenger i jobb?

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, det er veldig sterke ord Senterpartiet bruker i innstillingen. I parlamentarisk språkdrakt er det veldig sterkt å beskylde en statsråd for bevisst å feilinformere.

Det er en realitet at vi tilbakeviser de påstandene som kommer, men representanten Lundteigen aksepterer ikke de svarene som gis. Han har sine alternative fakta som han viser til. Faktum er: I 2009 sa – dessverre, vil jeg si – organisasjonene i offentlig sektor nei til pensjonsreformen. De sa nei til å kunne få de samme godene som det man sa ja til i privat sektor. Det sier seg selv at man ikke kan velge bare å få goder ved en reform og ingen nedside. Det er det som ville vært konsekvensen av å følge Senterpartiets forslag. Offentlig sektor ville fått goder som ingen andre hadde, uten å ta nedsiden, og regningen måtte betales av noen andre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden svarer ikke på spørsmålet. Det er mulig å rette opp feil, det er ingen skam å snu. Det burde heller ikke være det her i Stortinget. Jeg kan stille spørsmålet litt annerledes: Statsråden argumenterer med at dersom folk venter med å ta ut folketrygd til de er 73–74 år, vil de få urimelig høyt pensjonsnivå – rundt 90 pst. – dersom de beholder tjenestepensjonen. Det er de som er født 1944–1953. Folk med offentlig tjenestepensjon født etter 1963 som arbeider til de er 73 år, vil få hele 110 pst. av lønnen i pensjon. Hva mener statsråden er rett nivå?

Statsråd Anniken Hauglie []: Når representanten Lundteigen snakker om at det er fullt mulig å rette opp feil, vil det i denne sammenhengen bety at offentlig ansatte får fordeler som ingen andre har, uten å måtte betale for ulempene – noe som alle andre må gjøre – og regningen for det sendes til kommende generasjoner. Jeg mener det er feil. Organisasjonene sa i 2009 nei takk til denne løsningen. Det var uklokt, men det retter vi opp nå ved at framtidens offentlig ansatte nå vil kunne få de samme fordelene som dem i privat sektor, men også selvfølgelig måtte ta ulempen hvis man går av tidlig. Det er viktig nå å få denne brikken på plass nettopp fordi det var uklokt ikke å gjøre det i forrige runde.

Med den nye pensjonsreformen vil offentlig ansatte kunne kompensere for levealdersjusteringen – for det første – og de vil også kunne få uttelling for hvert år de jobber ekstra. Og jo lenger man venter med å ta ut pensjon, jo mer pensjon vil man også få utbetalt. Det mener jeg er et helt riktig grep å ta.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er jo smått utrolig og beklagelig at flertallet knapt nok nevner samordningsfella uten å få konkrete, direkte spørsmål om det.

Samordningsfella, som innebærer at en stor gruppe offentlig ansatte, offentlig ansatte som er født mellom 1944 og 1953, altså offentlig ansatte som er mellom 66 og 75 år i år, taper tjenestepensjon hvert år en har jobbet utover fylte 67 år – år for år, måned for måned, dag for dag – helt til tjenestepensjonen er nullet ut i en alder av litt over 72 år. En viser til folketrygden og bruker det som en begrunnelse for at disse reglene er rimelige. Men folketrygden er en beholdning, en samlet sum, som en skal få utbetalt, og en kan fra fylte 67 år velge om en skal få utbetalt folketrygd sammen med fulltids- eller deltidsjobb, eller om en vil vente med utbetaling. Hvis en venter med utbetaling, bruker en det også som begrunnelse for at det er rimelig å inndra tjenestepensjon som den ansatte har tjent opp. Det er fullstendig urimelig at det blir brukt som begrunnelse her. Når en sier at det er feil som er gjort tidligere, bør en rette opp den urett som er gjort mot disse aldersgruppene.

En skyver organisasjonene foran seg. Men de organisasjonene som har vært med og forhandlet, sier nettopp at nei, de har ikke vært med og forhandlet om dette temaet, og de har også i brevs form allerede i 2010 overfor departementet tatt opp og protestert mot den effekten.

Det er også urimelig av en annen årsak. Hvis den offentlig ansatte istedenfor å fortsette i sin jobb utover fylte 67 år og bidra til fellesskapet og bidra med sin arbeidsinnsats, slutter i sin jobb og lar seg leie inn, unngår en samordningsfella. Da har en mulighet til både å få full lønnsinntekt, få pensjon og unngå at tjenestepensjonen blir redusert år for år og dag for dag.

Derfor er det klart urimelig overfor en stor gruppe offentlig ansatte, som får redusert pensjonsrettighetene gjennom det som skjer. Jeg synes det er svært beklagelig at flertallet ikke er villig til å rette opp i denne urimeligheten, og heller ikke er villig til å gå inn i de omfattende merknader som Senterpartiet har kommet med i denne saken basert også på de tilbakemeldingene som en har fått fra dem som blir rammet av regelverket.

Lise Christoffersen (A) []: Det jeg ikke rakk i mitt første innlegg, var å si hvilke deler av innstillinga Arbeiderpartiet kommer til å stemme imot. Det gjelder I §§ 26 c, 26 l, 26 g, 20 a og 26 h og de tilsvarende paragrafene under IV: §§ 11 c, 11 l, 11 g, 6 a og 11 h. Dette er forhold som vi mener at statsråden bør ta med seg tilbake igjen til avtalepartene.

Jeg har bare lyst til kort å kommentere det med AFP. Der har statsråden vært tydelig på i proposisjonen, og sa vel også her fra talerstolen, at AFP skal speile ny AFP i privat sektor. Det er noe som avtalepartene protesterer på, og viser til det som står i avtalen, hvor det ordrett står:

«Ansatte født i 1963 eller senere skal ha en ny AFP-ordning som er utformet etter mønster av AFP-ordningen i privat sektor.»

Det er gammel AFP så lenge den gjelder. Så lenge det ikke har skjedd endringer i privat AFP, er det den AFP-en som gjelder. Der er en tydeligvis uenig, og det er viktig at en får avklart sånne spørsmål, for det er ikke veldig lenge til noen skal begynne å ta ut den nye AFP-en i de offentlige ordningene.

Statsråden har flere ganger vist til at ting er så kompliserte at det ikke går an å avtale det med partene. Mitt inntrykk er at partene er veldig kompetente når det gjelder pensjon, men dem det kanskje kan være vanskelig for, er det enkelte medlem som etter hvert skal prøve å finne ut hva en kommer til å få i pensjon. Det tror jeg ikke det er mange som klarer på det nåværende tidspunkt. Vi har derfor et forslag hvor vi

«ber regjeringen ta initiativ til å etablere en enklere digital løsning for personer som ønsker å forhåndsberegne sin fremtidige pensjon, med utgangspunkt i de mulige kombinasjoner av pensjon og arbeid som finnes».

Senterpartiets innlegg fra talerstolen her viser kanskje med all tydelighet at det er behov for at folk klarer å orientere seg i pensjonsjungelen for å kunne ta kvalifiserte valg.

Så helt på tampen et svar til Senterpartiet: Arbeiderpartiet er ikke arrogante, men taletida var ute. Vi har tatt opp spørsmålet om nullpensjonister, vi har forslag om å få en sak til Stortinget, og vi er klar over at staten som avtalepartner nektet å diskutere det punktet i det hele tatt i forhandlingene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Mange som er en del av den offentlige tjenestepensjonen har levd i villfarelse og har ikke vært klar over reglene, og har dermed fortsatt å jobbe i den tro at det skulle lønne seg pensjonsmessig. Senterpartiet har forslag, sammen med Arbeiderpartiet, om at pensjonskassene sender skriftlig brev seks måneder i forkant til dem som blir pensjonister, altså ved 67 år, og forteller om deres situasjon, sånn at de i hvert fall ikke trenger å leve i villfarelse videre.

Videre vil jeg kort ta opp: Arbeidstakerorganisasjonene sier i en felles høringsuttalelse at Prop. 87 L følger opp avtalen på de fleste områder, men at proposisjonen bryter avtalen på noen punkter. Senterpartiet følger organisasjonenes standpunkter med unntak av forslag om barnetillegg i påslagspensjonen. Senterpartiet er imot å videreføre dette barnetillegget.

På side 12, fjerde avsnitt, er det en feil fra Senterpartiet når det gjelder apotekansatte. Senterpartiet skal være med i flertallet. Senterpartiet er enig i at partene gjenopptar partssamarbeidet dersom de ikke ønsker at dagens ordning videreføres.

Det er riktig at jeg har brukt sterke ord i innstillinga og i innlegget. Det er helt bevisst, for det er ingen framforhandlet avtale som legitimerer pensjonsfella. Statsråden sier at pensjonister med offentlig tjenestepensjon får 66 pst. Det er ikke riktig. Pensjonister med offentlig tjenestepensjon ville fått 66 pst. dersom de ga seg ved 67 år. Personer i aldersgruppene født fra 1944 til 1962 og som arbeider utover alderen, hvor det er kompensert for levealdersjustering, får lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider. Hvis de i aldersgruppen født fra 1944 til 1953 arbeider til de er 73 år, blir tjenestepensjonen borte, og de får et samlet pensjonsnivå på ca. 50 pst.

Statsråden er ikke villig til å rette opp feil, regjeringspartiene er ikke villig til å kommentere det og sier at her vil pensjonister få fordeler som ingen andre kan få, at regningen sendes til kommende generasjoner. Det er jo feil på feil. Er det noen regning som sendes til kommende generasjoner, er det regninga for pensjonister født etter 1963 – for de kommer godt ut. De kan komme ut med en samlet pensjon som er på 110 pst., og så argumenterer statsråden her for den gruppa som mer eller mindre tilfeldig er født fra 1944 til 1962, at den kan komme opp i 90 pst., som altså er lavere. Statsråden argumenterer med at det er viktig at folk kan stå i arbeid og underslår det faktum at de som er statsansatte, går av med pensjon tidligere enn før, altså det motsatte av det som er intensjonen. Det blir en diskusjon framover utenfor denne salen, for dette er et viktig prinsipp som ikke er tilbakevist av regjeringspartiene eller Arbeiderpartiet i dag.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg hører representanten Lundteigen mene det er arrogant å ikke akseptere debatten på hans premisser. Det kan det hende det er, men det er sjelden jeg går inn i en debatt og starter med å argumentere mot det jeg mener er feilaktige forestillinger.

Uenigheten mellom regjeringspartiene og Lundteigen skyldes ikke at regjeringen ikke har forstått at folketrygden har nøytrale uttaksregler. Poenget er at partene i 2009 sa nei til at offentlig tjenestepensjon skulle ha nøytrale uttaksregler. Årlig pensjon blir ikke lavere for dem som slutter tidlig, og resultatet av dette er at årlig pensjon heller ikke øker for dem som jobber etter at de har kompensert for levealdersjusteringen. Det blir feil å omgjøre den negative konsekvensen i et forlik for én gruppe, beholde de positive konsekvensene for alle de andre og sende regningen for dette til framtidens pensjonister og yrkesaktive.

Offentlig ansatte som jobber utover alderen hvor de har kompensert for levealdersjusteringen, får oppfylt sin bruttogaranti dersom de tar ut folketrygden samtidig med tjenestepensjonen. Tjenestepensjonen skal ikke kompensere for tidlig uttak av folketrygden. Det har vært et klart premiss siden 2010, og dette har det heller ikke vært noen uenighet om.

Så har jeg lyst til å minne om generasjonssolidariteten i pensjonsforliket. Dagens pensjonister måtte akseptere levealdersjustering, mens morgendagens pensjonister må jobbe mer og stå lenger i jobb. Da har jeg lyst til å minne om at morgendagens pensjonister er de barna som har demonstrert flere ganger framfor Stortinget fordi de frykter for sin og klodens framtid. Jeg ønsker at de i tillegg ikke skal frykte for sine egne pensjoner.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Nordby Lunde snakker om å sende regningen til kommende generasjoner. Hva er det vi snakker om i denne saken? Jo, det er de som velger og har mulighet til ut fra helsen sin å fortsette å jobbe etter fylte 67 år. Da er det vi som storsamfunn skal vise dem både den verdigheten og de rettighetene som de har, for de skal ivareta sine opparbeidede rettigheter knyttet til tjenestepensjon og ikke tape tjenestepensjon år for år, dag for dag som de jobber etter fylte 67 år.

Det gjelder ikke for alle heller. Det gjelder for noen bestemte aldersgrupper. Så er en ikke villig til å se det, ikke villig til å ivareta de gruppene, men snakker om å sende regningen til framtidige generasjoner. De som fortsetter å jobbe etter 67 år, bidrar til fellesskapet. Istedenfor å gå av med pensjon og motta tjenestepensjon de årene bidrar de med sin arbeidsinnsats til samfunnet. Så får en høre fra Stortingets talerstol at en sender regningen til framtidige generasjoner – hvis de offentlig ansatte, den dag de velger å gå av med pensjon, ikke skal få den tjenestepensjonen de faktisk har betalt inn til og har opparbeidet seg. Det er grovt urimelig overfor dem det gjelder, og overfor alle de offentlig ansatte i de aldersgruppene, at en ikke er villig til å gi dem rettferdige pensjonsrettigheter.

Nå har Stortinget fått en ny mulighet i dag. Vi har behandlet saken en gang før. Nå behandler vi den på nytt – med mulighet til å rette opp tidligere feil, noe som det ikke er blitt opplyst om overfor dem det gjelder. Folk har i god tro fortsatt å jobbe etter fylte 67 år, fordi en trodde det var noe som også storsamfunnet syntes var positivt, noe som skulle lønne seg, og at en faktisk skulle bli verdsatt. Det skulle i hvert fall ikke føre til at en tapte pensjon.

Det minste flertallet derfor burde kunne gjøre, var å støtte Senterpartiet og Arbeiderpartiets forslag om at slik informasjon går ut til de ansatte som dette gjelder, om hva det har å bety dersom de fortsetter å stå i jobb etter fylte 67 år. Dersom en leser på Navs hjemmesider og ser beskrivelsen av hvilke pensjonsrettigheter som gjelder, står det at en kan begynne å ta ut pensjon fra folketrygden etter 67 år, og en kan fint fortsette å jobbe etter det. Det står ingen ting der om hva slags konsekvenser det har for de offentlig ansatte i de gruppene. Derfor vil jeg be om den informasjonen.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Påviste feil er ikke tilbakevist. Arbeidstakerorganisasjonene benekter skriftlig at de har støttet samordningsfella. Det er et faktum at arbeider aldersgruppa født fra 1944 til 1953 til fylte 73 år, blir tjenestepensjonen borte, og de får et samlet pensjonsnivå på ca. 50 pst. Det er et faktum – i motsetning til hva statsråden sier, hvor hun uttaler at pensjonister fra det offentlige som jobber utover fylte 67 år, får oppfylt sin pensjonsgaranti på 66 pst. av sluttlønnen uansett.

Det er ganske spesielt at vi ikke kan bli enige om hva som er faktum i saken. Jeg erkjenner at det er komplisert, men det hadde vært en mulighet nå å gå en runde til, for noen grupper skal komme svært dårlig ut. At en ikke er villig til å korrigere sin informasjon, er sterkt, men det er da viktig at vi tar diskusjonen videre i andre fora.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.