Stortinget - Møte onsdag den 5. juni 2019

Dato: 05.06.2019

Dokument: (Innst. 311 S (2018–2019), jf. Dokument 8:115 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 5 [12:45:08]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen, Geir Adelsten Iversen og Kjersti Toppe om automatisk allmenngjøring av lønnsbestemmelsene i tariffavtaler som har et lavere lønnsnivå enn 80 pst. av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (Innst. 311 S (2018–2019), jf. Dokument 8:115 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Solfrid Lerbrekk (SV) [] (ordførar for saka): Me har behandla eit forslag frå representantane Per Olaf Lundteigen, Geir Adelsten Iversen og Kjersti Toppe om automatisk allmenngjering av lønsføresegnene i tariffavtalar som har eit lågare lønsnivå enn 80 pst. av gjennomsnittleg industriarbeidarløn. Representantforslaget har under behandlinga fått to skriftlege innspel, eitt frå NHO og eitt frå LO. Forslaget omhandlar ein viktig tematikk og eit heilt sentralt tema i norsk arbeidslivspolitikk, nemleg lønsfastjing.

Komiteen, kanskje bortsett frå Senterpartiet, er einig om at dette forslaget strekkjer seg nokså langt utover det som i dag er praksis i norsk lønsdanning. Utover det har me nok noko forskjellig tilnærming til problemstillinga, og eg vil difor fremja vårt eige syn på saka.

Me står overfor betydelege utfordingar når det gjeld ein del bransjar her i landet. Dei som tener mest her til lands, dreg ifrå, medan dei som tener minst, vert ståande stille. Dei som tener aller minst, har til og med opplevd ein reallønsnedgang dei siste åra. Dette er urettferdig, og i SV gjer me alt me kan for å stoppa denne utviklinga.

Eg vel å sjå på intensjonen i representantforslaget som god, trass i nokre ganske bekymra, for ikkje å seia negative, tilbakemeldingar frå partane i arbeidslivet. Senterpartiet har trass alt nokre gode argumentasjonsrekkjer i merknadene sine. Det er eit forslag om å sikra eit visst lønsnivå for dei som jobbar med låg løn. Eg meiner at allmenngjeringsordninga må styrkjast. Det er viktig, og det er riktig, men dette er ikkje vegen å gå. Sjølv om forslaget har ein god intensjon, er ikkje medisinen som vert føreslått, god, synest me. Det er ikkje slik at me her i denne salen kan vedta kva løn dei enkelte gruppene i samfunnet skal ha. SV og eg meiner at allmenngjering er eit svært viktig verktøy for å forhindra sosial dumping, og fremja seinast i fjor eit forslag om å styrkja ordninga, men sjølv denne ordninga belagar seg på eit tillitsforhold til og mellom partane i arbeidslivet som eg opplever at forslagsstillarane ikkje heilt har teke inn over seg.

Eg vil understreka betydninga av eit arbeidsliv med trygge rammer, medbestemming og trepartssamarbeid. Betydninga av den norske modellen i form av eit trepartssamarbeid mellom arbeidstakarar, arbeidsgjevarar og staten har bidrege til å gje oss eit betre arbeidsliv gjennom mange år. I dag krevst det omfattande dokumentasjon for å få igjennom eit vedtak om allmenngjering, og det er på høg tid å ta grep for å forbetra denne ordninga, som f.eks. å forenkla krava til dokumentasjon, innføra omvend bevisføring og utvida perioden for godkjenning.

Regjeringa Solberg har svekt den norske arbeidslivsmodellen med gjentekne angrep på arbeidsmiljølova, samtidig som regjeringa har stemt imot gode forslag til viktige forbetringar bl.a. av allmenngjeringslova.

LO går hardt ut mot forslaget som er fremja av Senterpartiet. Når arbeidstakarane meiner at dette er eit tiltak som ikkje er eigna eller godt, må me lytta nøye til det. SV fremjar, saman med Arbeidarpartiet, eitt forslag i denne saka:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forbedre allmenngjøringsordningen og gjøre den enklere å ta i bruk ved å forenkle dokumentasjonskravet.»

Eg tek med dette opp forslaget frå SV og Arbeidarpartiet.

Morten Wold hadde her tatt over presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Solfrid Lerbrekk tatt opp det forslaget hun refererte til.

Eigil Knutsen (A) []: Først: Takk til saksordføreren for godt arbeid med saken og en beskrivelse av den i foregående innlegg som Arbeiderpartiet fullt ut stiller seg bak.

Senterpartiet tar til orde for en lovendring om automatisk å allmenngjøre lønnsbestemmelsene i tariffavtaler som har et lønnsnivå på under 80 pst. av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. De ber ikke om at vi skal utrede saken, de ber ikke om en vurdering. Nei, de ber regjeringen om å fremme nødvendige lovendringer som ville medført en stor endring i hvordan vi organiserer arbeidslivet i Norge. Jeg må nesten si at jeg misunner denne skråsikkerheten. De som representerer lønnstakerne i Norge, er imot og sier at det vil innebære et klart brudd med den norske arbeidslivsmodellen. Derfor er det rart at en hopper direkte på et forslag, som helt sikkert har gode intensjoner, uten et snev av forankring i de brede sammenslutningene som organiserer arbeidstakerne i Norge.

Allmenngjøring er et omdiskutert, men svært viktig verktøy i kampen mot sosial dumping. De rød-grønne partiene står sammen i kravet om en styrket allmenngjøringslov. Dokumentasjonskravene må forenkles, og tidsperioden forlenges. Grunnen til at allmenngjøringsloven må styrkes, er at vi ser urovekkende tegn i norsk arbeidsliv. De lavtlønnede gruppene faller ifra – de på lønnstoppen drar ifra. Høyreregjeringen har svekket arbeidsmiljøloven og stemmer imot forslag om en forbedret allmenngjøringslov.

Arbeiderpartiet og SV viser i sine merknader til behandlingen av representantforslag 199 S for 2017–2018, hvor flertallet, etter forslag fra Kristelig Folkeparti, vedtok å be regjeringen legge fram en sak med evaluering av allmenngjøringsordningen og vurdere å fremme forslag til forbedringer i denne ordningen. Dette vedtaket er ikke fulgt opp, og vi ber om at regjeringen raskt følger opp Stortingets vilje.

I det norske arbeidslivet har partene stor påvirkning på lønns- og arbeidsvilkår gjennom forhandlinger. Arbeiderpartiet står ikke for en arbeidslivspolitikk hvor alt blir vedtatt i Stortinget. Forslaget vi nå debatterer, svekker uten tvil partenes ansvar i lønnsdannelsen. Ansvarsdelingen mellom partene og myndighetene vil forrykkes, med kortsiktige og ikke minst langsiktige konsekvenser vi ikke aner noen ting om.

Kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet krever en sterk arbeidsmiljølov, et styrket arbeidstilsyn, dyktige tillitsvalgte og høy organisasjonsgrad. Forslag om automatisk allmenngjøring av tariffavtaler er ikke på min liste over ingredienser i denne kampen. Lønnsdannelsen i Norge varierer sterkt fra bransje til bransje. Noen steder har man høye lønnsnivåer i de sentrale tariffavtalene, med små eller ingen lokale tillegg. Andre steder har man lavt lønnsnivå i tariffavtalen, men solide lokale tillegg. Lønnssatsen i tariffavtalene er derfor en dårlig indikator på behovet for allmenngjøring.

Senterpartiets forslag i dag er ikke et forslag om en lovfestet minstelønn i Norge, slik bl.a. Fremskrittspartiet og Venstre tar til orde for, men det er en glidning i den retningen. Derfor skal vi være varsomme, selv om ikke Senterpartiets forslag går like langt. Erfaringene fra landene som har en minstelønn, er at den har blitt lønnstaket i mange bransjer. Det fjerner partenes innflytelse i arbeidslivet, med det resultatet at stadig færre organiserer seg i en fagforening – som igjen gir et mer utrygt arbeidsliv.

Regjeringen følte behov for å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet i sin regjeringsplattform. En innføring av minstelønn er den ultimate måten ikke bare å anerkjenne, men også å fremme et uorganisert arbeidsliv på.

Kristian Tonning Riise (H) []: Allmenngjøringsordningen er et viktig tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Allmenngjøring skal sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og legge til rette for rettferdig konkurranse.

Samtidig er det viktig å påpeke at allmenngjøring er et direkte inngrep i lønnsdannelsen og fraviker det grunnleggende prinsippet i vår arbeidslivmodell om at lønnsfastsettelsen er partenes domene.

Den norske modellen for lønnsdannelse bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Det ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatte virksomheter slutter avtaler først, og at disse virker som en norm på andre avtaleområder. Tariffavtalene som er grunnsteinen i lønnsdannelsen, baserer seg på forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Det er en modell som sørger for at partene i arbeidslivet har en felles forståelse av den økonomiske situasjonen, og dermed også har felles ansvar for å finne en rimelig balanse mellom gode lønns- og arbeidsvilkår på den ene siden og nødvendig fleksibilitet og konkurranseevne på den andre siden.

Ettersom allmenngjøringsordningen er et direkte inngrep i denne frie lønnsdannelsen, er det et virkemiddel man bør være varsom med å bruke. Det bør ikke være for enkelt å benytte allmenngjøring, noe også lovens forarbeider understreker. Allmenngjøring skal ikke brukes i større utstrekning enn det som er nødvendig for å oppfylle formålet med loven. Ordningen skal ikke brukes til å gi tariffavtaler generell utbredelse, og det må legges stor vekt på å unngå utilsiktede effekter for arbeidsmarkedet og sikre en velfungerende lønnsdannelse, som kan støtte opp under høy yrkesaktivitet og lav arbeidsledighet over tid.

Allmenngjøring er også tatt i bruk i økende grad de siste årene. Det gjelder nå allmenngjøringsforskrifter i ni ulike bransjer. Utviklingen i bruken av allmenngjøring og omfanget av allmenngjorte bransjer vi har i dag, tilsier etter vårt syn at ordningen gir en rimelig balanse mellom de ulike hensynene. Vi kan derfor ikke se at det er behov for å gjøre det enklere å ta i bruk allmenngjøring enn i dag, slik Arbeiderpartiet og SV tar til orde for.

Allmenngjøringsordningen nyter bred oppslutning. Det er grunn til å tro at en vesentlig årsak til dette er nettopp at den bygger på initiativ fra partene. Allmenngjøring krever at det er framsatt et krav av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er part i avtalen, har innstillingsrett og med nødvendig dokumentasjon. En ordning med automatisk allmenngjøring, slik representantforslaget tar til orde for, vil derfor være et alvorlig brudd med grunnleggende prinsipper i den norske lønnsdannelsen. Det vil være en bevegelse bort fra den frivillige koordineringen mellom partene og dermed også en risiko for å forrykke den brede oppslutningen som allmenngjøringsordningen nyter blant arbeidslivets parter i dag.

Selv om partene kan ha ulike syn på enkelte sider av ordningen i dag, fungerer den alt i alt rimelig godt i praksis. For å få en begjæring behandlet i Tariffnemnda er det tilstrekkelig at det er grunn til å tro at vilkår for allmenngjøring er oppfylt. Det er også gjort forenklinger, slik at det er betydelig enklere å dokumentere behovet nå enn da ordningen ble innført. Det er derfor vanskelig å se at det skulle være noe behov for å endre denne ordningen, som synes å fungere rimelig godt, og som sikrer en god balansegang mellom partenes interesser i dag – og i hvert fall ikke i den retning som dette representantforslaget tar til orde for.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Helge André Njåstad (FrP) []: Alle er einige om at det er viktig å sikra eit anstendig lønsnivå for dei som jobbar i Noreg. Det viser òg debatten så langt. Spørsmålet er kva for verkemiddel ein bør nytta for at ingen skal bli utnytta eller utsett for f.eks. sosial dumping.

I dag skjer, som fleire har vore inne på, lønsdanninga mellom partane, og det har lenge vore eit viktig prinsipp. Forslaget frå Senterpartiet kan bli forstått slik at ein ikkje lenger har tillit til den norske modellen. Eg vel likevel å tru at forslaget ikkje handlar om det, men ein iver etter å sikra flest mogleg eit minstelønsnivå. Intensjonen er god, men løysinga som blir føreslått med automatisk allmenngjering, er ikkje fullt så god. Eit slikt forslag er for inngripande, skapar ikkje rom for reelle forhandlingar og tek heller ikkje omsyn til forhold i bedrifter som ikkje er bundne av tariffavtalen.

For Framstegspartiets del kunne svaret ha vore ei nasjonal minsteløn såframt handlingsrommet for å sikra reelle forhandlingar mellom partane blir vareteke. På den måten vil ein også dekkja inn det uorganiserte arbeidslivet.

I dag er det partane sjølv som forhandlar lønsvilkåra, og nettopp denne modellen har vorte løfta fram som ein viktig premiss for suksessane i norsk arbeidsliv, bl.a. av forslagsstillarane ved fleire høve. I tillegg kan tariffnemnda, som fleire òg har vore inne på, vedta allmenngjering, men etter krav frå anten arbeidstakar- eller arbeidsgjevarorganisasjonane. Allmenngjering er eit kraftig verkemiddel som bør bli nytta med varsemd. Ordninga har oppslutning blant partane nettopp fordi det er initiativ frå partane sjølve som ligg bak. Sånn bør det også vera.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet arbeider på bred front for å få et mer velorganisert arbeidsliv. Dette er ett av flere forslag som vi kommer med som medvirker til det. Vi har god kontakt med folk i arbeidslivet, fagbevegelsen og arbeidsgivere, og det er unison oppslutning om at vi ikke kan ha det sånn som det er i dag.

Et velorganisert arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv. Høyre er mot, ikke overraskende. Fremskrittspartiet har for første gang en egen merknad i saken. Jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiet for at de tør å ha en egen merknad utenfor regjeringspartiene. Det er bra. Forslaget deres er nasjonal minstelønn for alle. Det er ikke Senterpartiets politikk; jeg vil understreke det.

Det snakkes om hvorvidt Senterpartiet har tillit til den norske modellen. Ja visst har vi det, men det som skjer i dag, er jo at den norske modellen sakte, men sikkert blir revet ned. Hva er det som gjør det? Jo, den norske modellen forutsetter at det er Stortinget som har styringa på arbeidsmarkedet, og det har en ikke når en har fri arbeidsinnvandring fra EØS-land utenfor Norden.

Jeg vil anmode denne salen om å ta inn over seg at en er i en helt ny situasjon. En har ikke lenger kontroll på arbeidsmarkedet i Norge, fordi en har fri arbeidsinnvandring. Det var det som var årsaken til at vi fikk allmenngjøringsloven med virkning fra 1. januar i 1994. Partene så at det var nødvendig. Det har blitt allmenn oppslutning om allmenngjøringsloven og at den virker, sjøl om den er et brudd med det som var den norske modellen, for den norske modellen var basert på at en hadde styring på arbeidsmarkedet nasjonalt gjennom regulering av arbeidsinnvandringen.

Vi foreslår her å gå videre i allmenngjøringen fordi det er en rekke fag innenfor privat tjenesteyting hvor det er svært lav organisasjonsgrad, kanskje 20–25 pst., og hvor det da er viktig at vi sikrer at lønnsbetingelsene for dem som arbeider innenfor disse fagene, er sånn at en ikke kan underby det som er tariffavtalen som de få organiserte greier å framskaffe i det arbeidsmarkedet vi har.

Vi fremmer derfor forslaget, og det er et supplement til dagens lov. Forslaget erstatter ikke nåværende muligheter for at tariffnemnda skal treffe vedtak om allmenngjøring, men vil sikre effektiv allmenngjøring av lønnsbestemmelsene i flere avtaler. Representantforslaget griper verken inn i den frie forhandlingsretten eller i relative lønninger, da partene kan avtale så lave lønninger de vil, innenfor sitt område.

Poenget med forslaget er at i de tariffområder hvor avtalt lønn er lav – mindre enn 80 pst. av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn – skal ingen tjene mindre enn de gjeldende tariffavtalene tilsier. Det vil både norske og utenlandske arbeidstakere i uorganiserte bedrifter tjene på, og det verner tariffbundne bedrifter mot ødeleggende lavlønnskonkurranse fra uorganiserte bedrifter. Det er ikke minst viktig. Forslaget vil derfor sikre flere formål. For det første sikres et minstelønnsnivå i flere bransjer, noe som vil komme både norske og utenlandske arbeidstakere i uorganiserte bedrifter til gode. For det andre blir konkurransen mellom tariffbundne bedrifter og uorganiserte bedrifter i mindre grad preget av å være en lavlønnskonkurranse. For det tredje blir allmenngjøringsordningen mer effektiv. Det er viktig, for det er mange som har bedt om at allmenngjøringsordningen gjøres bedre.

Hvis Arbeiderpartiet og SV kunne vært med på et forslag om at en skulle be regjeringa utrede en sånn ordning, hadde Senterpartiet vært med på det. Vi mener at allmenngjøringsordningen er en så viktig sak. Det er et sterkt krav, ikke minst fra LO, om å gjøre den enklere og bedre, og derfor har vi kommet med forslaget.

Helt til slutt vil jeg bare si at etter Senterpartiets syn skal sosial dumping ikke bare stoppes på grensen, men også inne i landet. Her har vi altså to tiltak. Å stoppe det på grensen betyr overgang fra fri arbeidsinnvandring til regulert arbeidsinnvandring. Å stoppe sosial dumping inne i landet innebærer bl.a. at allmenngjøringsinstituttet skal gjelde flere avtaler for at smutthullene dermed skal bli mindre.

Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Anniken Hauglie []: Allmenngjøring skal sikre arbeidstakere likeverdige lønns- og arbeidsvilkår og legge til rette for rettferdig konkurranse.

Samtidig griper tiltaket direkte inn i lønnsdannelsen og fraviker det grunnleggende prinsippet i vår arbeidslivsmodell om at lønnsfastsettelsen er partenes domene.

Derfor bør det ikke være for enkelt å benytte allmenngjøring, noe også lovens forarbeider understreker. Allmenngjøring skal ikke brukes i større utstrekning enn det som er nødvendig for å oppfylle formålet med loven. Ordningen skal ikke brukes for å gi tariffavtaler generell utbredelse.

Det må legges stor vekt på å unngå utilsiktede effekter for arbeidsmarkedet og sikre en velfungerende lønnsdannelse som kan støtte opp under høy yrkesaktivitet og lav arbeidsledighet over tid. Det er også grunnen til at et allmenngjøringsvedtak er tidsbegrenset. Det sikrer at det med jevne mellomrom gjøres en ny vurdering av behovet, slik at allmenngjøring treffer der den skal.

Vedtak om allmenngjøring bygger på initiativ fra partene. Terskelen for å få behandlet en sak er ikke høy. Det har vært en gradvis utvikling, både i lovgivningen og i praksis, i retning av et mer lempelig dokumentasjonskrav. Jeg har vanskelig for å se at dokumentasjonskravet nå utgjør et hinder for å få gjennom velbegrunnede begjæringer. Etter loven er det tilstrekkelig å framlegge dokumentasjon som gir grunn til å tro at vilkår for allmenngjøring er oppfylt. Det har ikke forekommet at Tariffnemnda har avvist å ta en sak til behandling på grunn av manglende dokumentasjon.

Når vi ser på utviklingen i bruken av allmenngjøring og det omfanget av allmenngjorte bransjer vi har i dag, oppfatter jeg at det med gjeldende ordning er en rimelig balanse mellom de ulike hensynene. Antallet allmenngjøringsvedtak har økt, og allmenngjøring er gjort gjeldende også i bransjer som tradisjonelt har hatt lav tariffdekning.

Slik jeg forstår forslaget fra representantene, vil allmenngjøring kunne skje uten at det foretas konkrete vurderinger av lønns- og arbeidsvilkår. Allmenngjøring skal derimot avhenge av lønnsnivået i tariffbundne bedrifter. Det vil være en lite målrettet måte å angripe problemer med dårlige lønns- og arbeidsvilkår utenfor det organiserte livet på. Forslaget vil medføre et sterkt inngrep i lønnsdannelsen, og det vil innebære et brudd med en godt innarbeidet ansvarsfordeling mellom arbeidslivets parter og myndighetene. Jeg registrerer at et stort flertall i komiteen støtter mitt syn.

Det er også uklart hvordan automatisk allmenngjøring vil påvirke graden av organisering blant arbeidstakere og arbeidsgivere og oppslutningen om ordningen og om tariffavtaler. Den norske modellen er tuftet på tariffavtaler og sterke organisasjoner.

Det er alltid grunn til å følge med på utviklingen og vurdere ordningen i lys av oppdatert informasjon, men en eventuell lovendring bør foretas bare etter en grundig vurdering og basert på kunnskap om hvordan ordningen fungerer. Jeg vil sette i gang en ny evaluering av allmenngjøringsordningen i 2019. Departementet har nylig lyst ut et flerårig prosjekt som nettopp skal gi dette grunnlaget for en grundig vurdering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eigil Knutsen (A) []: Det er jo en rørende enighet i salen i dag om at allmenngjøringsordningen er et svært viktig verktøy i kampen for et sosialt arbeidsliv og mot sosial dumping. Derfor er det veldig interessant å vite hva som er regjeringens politikk for allmenngjøringsordningen, en så viktig ordning. Jeg har kikket i regjeringsplattformene fra de siste par årene, både Granavolden-plattformen og Jeløya-plattformen, og jeg finner ingenting om allmengjøringsordningen der. Neste uke er det altså et år siden Stortinget etter forslag fra Kristelig Folkeparti før de gikk inn i regjering, vedtok at en skal legge fram en sak for Stortinget om en evaluering av allmenngjøringsordningen, og det er ikke gjort. Nå sa statsråden i sitt innlegg at denne evalueringen vil starte i 2019. Betyr det at det tok over et år fra Stortinget vedtok dette, til evalueringen om allmenngjøringsordningen er i gang?

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen skal følge opp det som Stortinget har vedtatt om allmenngjøring, og som jeg sa i mitt innlegg, har vi også satt i gang et arbeid for å evaluere ordningen, og det skal legge grunnlaget for en sak som vi kan legge fram.

Regjeringen er opptatt av at man skal ha allmenngjøring fortsatt. Vi mener at det er et viktig tiltak. Samtidig er det også noen dilemmaer med allmenngjøring, nettopp fordi det griper inn i det som tradisjonelt er partenes ansvar. Men vi ser at det er et viktig verktøy for å sikre seriøse arbeidsforhold og unngå sosial dumping i bransjer hvor man har sett tilløp til det tidligere.

Så har det vært evalueringer også tidligere av allmenngjøringsordningen, som viser at den i all hovedsak fungerer godt. Vi ser også gjennom praksis at det i dag heller ikke er vanskelig å få allmenngjort hele eller deler av tariffavtaler når partene selv tar initiativ til det.

Eigil Knutsen (A) []: Takk for svaret.

Det vi diskuterer i dag, er jo automatisk allmenngjøring av tariffavtaler, som et bredt stortingsflertall går imot. For Arbeiderpartiets del mener vi at det ikke er en minstelønn, men en glidning mot det. De som derimot tar til orde for en lovfestet minstelønn i Norge, er Fremskrittspartiet, et av regjeringspartiene, som i sine merknader mener en løsning kan være å utrede en nasjonal minstelønn for alle. Fafo, bl.a., har sett på ulike erfaringer med lovfestet minstelønn i Europa og finner at det ofte blir lønnstaket i flere bransjer, istedenfor lønnsgulvet, som var intensjonen. Er det aktuelt for regjeringen å utrede en nasjonal minstelønn for Norge, som Fremskrittspartiet viste til i sine merknader?

Statsråd Anniken Hauglie []: Min oppgave er å gjennomføre mest mulig av regjeringens politikk nedfelt i regjeringsplattformen, og i regjeringsplattformen står det ikke at man skal utrede dette. Det er riktig – og jeg deler representanten Knutsens vurdering – at automatisk allmenngjøring er en glidning i retning av minstelønn, som denne statsråden ikke ønsker å ta initiativ til. Det står heller ikke i plattformen – ergo vil vi heller ikke ta initiativ til det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg er sjølsagt enig i at allmenngjøring griper inn i lønnsdannelsen, men hvorfor fikk vi allmenngjøring? Hvorfor ble det enighet om det? Jo, fordi fra 1. januar 1994 ble det fri arbeidsinnvandring, og da var det ikke mulig å videreføre den norske modellen på det punktet. En måtte gripe inn på en annen måte for å hindre de verste utslagene. Den første allmenngjøringen fikk vi i 2003, og vi fikk flere etterpå, for da fikk vi et tilbudssjokk inn i norsk økonomi som følge av at Øst-Europa kom med i EØS. Allmenngjøring er ikke Senterpartiets primære løsning, sjølsagt er det ikke det, men det er en pragmatisk måte å opptre på med hensyn til det faktum vi står i, nemlig at flere fag får presset lønnsvilkårene som følge av at tilbudet av arbeidskraft er mye større enn etterspørselen. Men allmenngjøring fører til at en unngår sosial dumping, og at en får rettferdige forhold mellom de ulike bedriftene.

Mitt spørsmål er: Vil statsråden legge til rette for at en forenkler dagens allmenngjøring?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, kan jeg ikke se behov for å gjøre noen forenklinger. Det er i dag enkelt å allmenngjøre når partene tar initiativ til det – terskelen er ikke høy, dokumentasjonskravet er ikke stort. Det er heller ikke blitt avvist ønske om det i nemnda, så jeg kan ikke se at det er noe behov for å gjøre det enklere – rett og slett fordi det allerede er enkelt i dag.

Det er også forskjell på at partene selv tar initiativ til en allmenngjøring, og at Stortinget vedtar en automatisk allmenngjøring. Det er en mye, mye større inngripen i partenes ansvar og i lønnsdannelsen at Stortinget vedtar det som langt på vei går i retning av en minstelønn, enn at partene selv tar initiativ til det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden sa i sitt innlegg at en allmenngjøring ikke var en generell utbredelse av tariffavtalen. Det er jo feil. Hele poenget med allmenngjøring er – hvis det gjelder allmenngjøring av lønn – at det er gjeldende for alle i det faget. Statsråden sa videre at forslaget ikke var noen konkret vurdering. Vel, vi bare sier at en ser til tariffavtalens lønn når det gjelder det som er gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, og dermed er det en konkret vurdering.

Men slik som statsråden nå har uttalt seg, og når vi kjenner Landsorganisasjonens syn, betyr det at regjeringa vil være positiv til at flere fag blir allmenngjort dersom f.eks. Landsorganisasjonen ber om at nye fag skal allmenngjøres, fag innenfor privat tjenesteyting som i dag ligger lavt?

Statsråd Anniken Hauglie []: Representanten Lundteigen gir nærmet inntrykk av at det er regjeringen som er i mindretall i dette spørsmålet – det er ikke det, det er representanten Lundteigen som er i mindretall i dette spørsmålet. Alle andre er uenig i det forslaget som er fremmet, og det med god grunn, bl.a. fordi det er en markant endring i hvordan den norske modellen skal fungere, bl.a. ved at det er partenes ansvar å forhandle lønn på sin arbeidsplass. Det er ikke Stortingets ansvar å gjøre det, med mindre man ønsker å vedta en minstelønn i Norge. Dette ville være en stor prinsipiell forskjell på endring i det som er i dag. Jeg opplever ikke at det er undertegnede som er i mindretall nå – det er representanten Lundteigen.

Det er, som jeg har sagt flere ganger, enkelt å allmenngjøre. Det er partene selv som kan ta initiativ overfor nemnda om at man ønsker å allmenngjøre. Det er ikke store krav til å gjøre det, terskelen er ikke spesielt høy, og nemnda avviser heller ikke ønske om allmenngjøring. Det bør være initiert av partene dersom de ønsker å allmenngjøre hele eller deler av sin tariffavtale.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Forskjellene i Norge øker, og en viktig grunn til det er at det er press på lønns- og arbeidsvilkår for en rekke arbeidstakere i Norge, ikke minst folk som jobber i praktiske yrker. Under dagens regjering har reallønnen de siste årene blitt redusert for anslagsvis 30 pst. av arbeidstakerne. Ifølge tall fra SSB har man innenfor 80 yrker en gjennomsnittslønn som er under 80 pst. av industriarbeiderlønnen.

Det som en ser i dag, er en konsekvens av at en ikke lenger har den samme folkevalgte styringen over arbeidsmarkedet som en hadde tidligere. Det er en konsekvens av at en har hatt uregulert arbeidsinnvandring fra EØS-området, et område med over en halv milliard mennesker og med svært ulike lønns- og arbeidsvilkår blant dem som kommer derfra.

Derfor er det behov for nye tiltak. Senterpartiet mener det ville være fornuftig å gjennomføre tiltak på bred front. Vi mener at det må være folkevalgt styring av arbeidsmarkedet, og vi mener at en må regulere arbeidsinnvandringen. Men vi mener også at en, innenfor de rammene som er i dag, og innenfor det flertallet som en har i dag, som ikke ønsker å gjøre noe med de ytre rammene, i alle fall må sørge for å ivareta lønnsdannelsen på en bedre måte enn en gjør i dag.

En snakker om allmenngjøring, og at det vil føre til en nasjonal minstelønn: Allmenngjøring i seg selv og den allmenngjøringen som en har i dag, innebærer jo at en får en minstelønn for dem som allmenngjøringen omfatter – ikke gjennom at det er en politisk bestemt minstelønn, men gjennom at en sørger for at det er den lønnen som framkommer i en tariffavtale, som blir gjort gjeldende for alle innenfor bransjen og området.

Det er det samme prinsippet som gjelder i det forslaget som Senterpartiet fremmer i dag, men vi ønsker å utvide allmenngjøringsinstituttet. For de bransjene som har en gjennomsnittslønn i sine framforhandlede avtaler som er under 80 pst. av industriarbeiderlønnen, skal det foretas en allmenngjøring. En skal ikke på Stortinget avgjøre hva som skal være lønnen, men det lønnsnivået som framkommer av tariffavtalene, skal allmenngjøres. Det vil være et viktig bidrag for å redusere forskjeller i Norge og sikre lønns- og arbeidsvilkår og et mer organisert arbeidsliv. En vil legge til rette for at de seriøse bedriftene, som faktisk ivaretar sine ansatte, og som har ordnede forhold, gjør det bedre i konkurransen når en sørger for allmenngjøring i de yrkene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Førre kapittel
Neste kapittel