Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og
3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning
til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av
regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Silje Hjemdal (FrP) [] (ordfører for saken): Først
vil jeg takke forslagsstillerne for å engasjere seg for en svak
og utsatt gruppe. Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid
i saken.
Den siste måneden
har jeg besøkt flere krisesentre, bl.a. på Stord og i Florø. Det
er et svært beklagelig faktum at det er så mange som faktisk opplever
vold i nære relasjoner. Mange av dem som rammes, er gjerne grupper som
er litt utsatt fra før. Det kan være folk med dårlig sosialt nettverk,
det er gjerne folk med dårlige språkkunnskaper, eller det kan være
mennesker som har utfordringer med f.eks. rus eller psykiatri.
Vi vet at de som
har rusproblemer, ofte lever litt på siden av det vanlige samfunnet.
De kan ha sosiale, medisinske eller andre mentale utfordringer,
og mange av dem er på flere plan rett og slett en utsatt sosial
gruppe. Mennesker som blir utsatt for vold i nære relasjoner, trenger
kanskje mest av alt å bli møtt som akkurat den de er. Og når man
har rusproblemer i tillegg, har man kanskje et ekstra behov for
et tilrettelagt tilbud. Samtidig vet vi at det ikke nødvendigvis
er heldig at mennesker med rusproblemer oppholder seg i de samme
arealene på krisesentrene som andre brukere. Da tenker jeg først
og fremst spesielt på barna som er der sammen med sine foreldre.
Jeg er veldig
glad for at regjeringen er godt i gang med en del av dette arbeidet
allerede. Det blir også ganske godt utkvittert i svarbrevet fra
statsråden til komiteen, og det er nå ca. to år siden, omtrent på
dagen, den gangens statsråd Solveig Horne var i Molde og åpnet et av
disse utstillingsvinduene som kan bli en modell for resten av landet.
Det er veldig
kjekt at representantene støtter opp under det arbeidet som er godt
i gang. Jeg ser at det er argumentasjon som kan tyde på at dette
er noe som er viktig å fokusere på. Men det får man også utkvittert
her ved at dette nevnes spesifikt i Granavolden-plattformen.
Jeg vil igjen
vise til svarbrevet fra statsråden, der han punkt for punkt egentlig
utkvitterer samtlige av forslagene i Dokument 8-forslaget. Avslutningsvis
kan jeg si at et flertall i komiteen mener at det vil være hensiktsmessig
å avvente den evalueringen som nå er i gang, før man eventuelt iverksetter
nye tiltak.
Kari Henriksen (A) []: La meg først si at jeg har
jobbet på krisesenter som frivillig i mange år. En kvinne som er
utsatt for vold under rus, er en av oss. Disse kvinnene er ikke
en utstøtt klasse. Det er kvinner med høye hæler og stresskoffert,
det er kvinner som har bodd i gata mi, det er kvinner som har gått
i klassen min eller i klassen til barna mine. Hver av dem er en
av oss, og de fortjener et bedre tilbud.
I Kristiansand
har de en egen avdeling for kvinner med aktiv rus. Jeg har besøkt
dem, og de mener at det er nødvendig at disse kvinnene får tilgang
til den spesialkompetansen de ansatte ved krisesentrene har.
Hva er det vi
snakker om? Jo, vi snakker om at sentrene må være trygge, vi snakker
om at det må være gjerder, at det må være lås, at det må være ordentlig
sikkerhet. Og det må være skikkelig kontakt med politiet. Hit kommer
nemlig kvinner som går med voldsalarm, og kvinner som har hemmelig
adresse. De skal ha et tilbud også om de ruser seg. De rømmer fra
livstruende partnere, og tro meg, de skadene de kan komme inn med
på krisesenteret, er noen ganger helt forferdelige. De er derfor
veldig skuffet over regjeringens svar. Jeg har lyst til å lese en
merknad som jeg stusser på, for poenget med forslaget vårt er jo
at vi vil gi disse kvinnene et likeverdig tilbud. Målsettingen og
visjonen må være i hele landet, og de trenger tiltak ganske kjapt.
Rusmisbrukende kvinner bor faktisk også over hele Norge. Flertallet
skriver:
«Flertallet mener at det på ingen
måte er andel krisesentre med eget tilbud som bør være målet her. Faktisk
vil det kunne være problematisk for andre brukere av krisesentertilbud
hvis de ulike grupper med behov blandes uten at dette gjøres på
en forsvarlig måte for alle grupper. Istedenfor å fokusere på andel
senter med tilbud til denne gruppen bør man være opptatt av om alle
brukere i denne gruppen får det tilbudet som de har behov for.»
Da lurer jeg på
om dette er svaret til en utsatt gruppe – at de kan få et annet
tilbud, at vi ikke har plass til dem i det herberget som heter krisesenter,
men at vi har noe annet.
Vi mener at det
er feil vei å gå. Kvinner med rus skal ha et likeverdig tilbud.
Jeg tar opp de
forslagene Arbeiderpartiet er med på.
Presidenten: Representanten
Kari Henriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (komiteens leder): Det
er uakseptabelt hvis kvinner og menn med rusproblemer blir nedprioritert
og dermed ikke får den hjelpen de trenger, når de har rett på behandling
og hjelp i en kritisk og vanskelig situasjon. Det er kommunenes
oppgave å sørge for at krisesentre er til for alle som trenger det.
Kommunene skal også oppfylle kravene i krisesenterloven. Det gjelder
også dem med rusproblemer.
Jeg vil gjerne
rose Arbeiderpartiet for å ta opp en viktig problemstilling. Vi
er veldig opptatt av personer med rusproblemer. Derfor har vi også
styrket dette i handlingsplanen for rus og psykisk helse til kommunene.
Når det gjelder
krisesentertilbud i de enkelte kommunene, er det vanlig med interkommunalt
samarbeid, nettopp fordi noen kommuner er for små. Noen kommuner
har også få brukere med rusproblemer.
I 2016 ble det
satt i gang et pilotprosjekt der krisesentrene ble overført til
kommunene. Det vi sier i merknadene, er at vi gjerne vil se evalueringen
av dette før vi gjør endringer i loven. Det er mange krisesentre som
jobber veldig bra, og det er mange krisesentre som har avtaler med
bl.a. spesialisthelsetjenesten og rustjenesten i kommunene.
Et eksempel på
dette er Ringerike krise- og kompetansesenter – og merk at de kaller
seg kompetansesenter. Det er et flott interkommunalt samarbeid,
som nettopp er opptatt av problemstillinger med rus og, ikke minst,
psykiske utfordringer i kjølvannet av rusproblemer hos menn og kvinner.
Jeg besøkte dem for tre uker siden. De forteller at de har inngått
samarbeid med mange ulike etater. De jobber tverrfaglig med problemstillinger
knyttet til rus. Det gjelder kommunene, det gjelder spesialisthelsetjenesten,
og det gjelder selvfølgelig politi.
Dette viser at
det er mange sentre som har rus i fokus, og som man kan bruke som
type «best practice». Jeg synes det er litt tidlig at vi her fra
Stortinget skal pålegge hvert eneste senter å ha den type kompetanse.
Det er viktig at man klarer å jobbe interkommunalt, og ikke minst
med spesialisthelsetjenesten. Så jeg imøteser evalueringen, for
å se om vi skal gjøre endringer.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg takker representanten
Kari Henriksen og andre fra Arbeiderpartiet for å ta opp et viktig
tema, en viktig sak. Jeg finner det svært uheldig og alvorlig at
krisesenterstatistikken for 2017 viser at altfor få krisesentre
tilbyr opphold til kvinner med rusproblematikk.
Men la meg starte
med å utdype Senterpartiets merknad på side 2 i innstillingen, siste
avsnitt, om at kommunene etter krisesenterloven «er forpliktet til
å gi voldsutsatte med tilleggsproblematikk som rus et helhetlig
krisesentertilbud». Samtidig åpner lovverket for at kommunene selv
skal «vurdere kravene til individuell tilpasning i hvert enkelt
tilfelle».
Det er helt riktig
og viktig at kommunene har den lokale selvstendigheten til å foreta
nødvendige vurderinger, slik at de kan levere en best mulig tjeneste
til sine innbyggere. Med det vil det naturligvis også oppstå situasjoner
der noen grupper kan bli nedprioritert fordi andre må prioriteres
opp, f.eks. innvandrerkvinner med små barn. Det er ikke noe unikt,
men en naturlig konsekvens av lokaldemokratiet og lokale myndigheters
frihet til å fatte beslutninger nærmest dem som blir berørt. Variasjonen
av og kvaliteten på tjenestene vil derfor måtte variere fra kommune
til kommune.
Men det er dermed
ikke sagt at tjenestene i kommunene ikke kan forbedres betraktelig,
for det er rett og slett uholdbart at voldsutsatte kvinner med rusproblematikk
ikke får den hjelpen de har rett på i en sårbar og vanskelig livssituasjon.
Senterpartiet støtter derfor forslagsstillerne i store deler av
forslaget.
Når det gjelder
forslag nr. 1, hvor forslagsstillerne ønsker en endring i krisesenterloven
med en eksplisitt presisering om at voldsutsatte kvinner i aktiv
rus «får et eget gratis, lavterskel krisesentertilbud som er individuelt
tilrettelagt»: Jeg understreker at Senterpartiet støtter opp under
at krisesentertilbudet til denne gruppen må bli bedre. Imidlertid
mener vi at dersom det skal tas inn en presisering, slik forslagsstillerne
ønsker, bør det vurderes om flere utsatte grupper skal defineres
i loven.
Videre har Senterpartiet
fremmet et eget alternativt forslag til forslag nr. 2 som jeg mener
definitivt bør kunne støttes av flere partier. Hva er begrunnelsen
for ikke å stemme for at regjeringen foretar en vurdering av «om definisjonen
av «nære relasjoner» i krisesenterloven i tilstrekkelig grad er
dekkende, og om det bør tydeliggjøres i lovens formålsparagraf hva
som menes med nære relasjoner»? Er det f.eks. også halliken?
Avslutningsvis
vil jeg varsle om at Senterpartiet kommer til å stemme for forslagene
nr. 3, 4 og 5. Med det tar jeg opp vårt forslag.
Presidenten: Representanten
Åslaug Sem-Jakobsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil også starte
med å rette en takk til forslagsstillerne og representanten Kari
Henriksen for at de tar opp et viktig tema. Siden krisesenterbevegelsen
startet opp krisesentre rundt omkring i landet, har vi hatt omtrent
100 000 overnattingsdøgn på de norske krisesentrene. Det sier noe
om at vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et betydelig
samfunnsproblem, en strukturell utfordring og et tegn på fortsatt
stor ujevnhet i makt mellom kvinner og menn. Vi kan ikke kalle oss
et likestilt land før vi har løst dette og vi – i en ideell verden
– ikke lenger trenger å ha krisesentre.
Men det gjør vi
inntil videre, og mange av de hundre tusen som har vært på et krisesenter
siden disse ble startet, kan vi nok regne med også kommer fra spesielt
sårbare og utsatte grupper, f.eks. kvinner med rusproblemer og tilleggsutfordringer.
Det er viktig at vi i vår forståelse av vold mot kvinner og manglende
likestilling har – skal man kalle det – en kombinert måte å se dette
på: at det kan være flere forhold som spiller inn, og at man på sett
og vis er undertrykt eller utsatt på flere måter samtidig.
SV støtter alle
forslagene som forslagsstillerne har fremmet i denne saken. Vi er
for så vidt enig i Senterpartiets bemerkning om at det er flere
sårbare grupper, men jeg mener at det ikke er en motsetning mellom
den erkjennelsen og det å starte med i hvert fall å ta inn én betydelig
gruppe.
Jeg må bare si
til regjeringen, som skyver kommunene foran seg i dette spørsmålet,
at jeg synes det blir for svakt. Dette er et helt kritisk tilbud.
Representanten Ørmen Johnsen sier at dette er et kommunalt ansvar.
Ja, men dette er virkelig et grunnleggende behov. Dette er sårbare
mennesker. Vi kan ikke akseptere at det ikke finnes et likeverdig
tilbud av denne tjenesten i alle kommuner. Vi hadde aldri gjort
det med tilsvarende tjenester. Hvorfor skal vi gjøre det her? Hvorfor
skal vi gjøre det akkurat når det gjelder disse utsatte kvinnene?
Jeg vil minne
representantene fra regjeringspartiene om at vi har en lov som denne
salen er ansvarlig for. Disse forslagene handler om å skjerpe den
loven, og da kan man ikke forsøke å skyve kommunene foran seg, si at
det er litt tidlig, og vente på evalueringen. Det er lenge siden
vi gjorde den omleggingen av krisesentrene. Dette har vært evaluert
godt. Vi er virkelig klare for å gjøre et løft for en spesielt sårbar
gruppe nå.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Vold og seksuelle
overgrep mot kvinner og barn engasjerer meg sterkt og er noe jeg
har jobbet med i lang tid, også da jeg var medlem av Stortingets
justiskomité. Det er bra at vi i dag har tverrpolitisk enighet om
at vi må forhindre vold og seksuelle overgrep mot både voksne og
barn. Den enigheten er viktig for feltet.
Jeg har besøkt
flere krisesentre og sett den uvurderlige innsatsen de gjør for
å ta vare på kvinner, menn og barn som har behov for hjelp og støtte
i en svært kritisk livssituasjon. Dessverre er det noen grupper
som ikke får det tilbudet de trenger, på landets krisesentre, bl.a.
personer i aktiv rus. Jeg vil derfor takke representantene for at
de tar opp situasjonen til kvinner med rusproblemer. Dette er en
svært sårbar gruppe, som har rett til beskyttelse mot vold og overgrep.
Statistikken viser
at en del kvinner med rusproblemer blir avvist ved krisesentrene.
Det er ikke bra, samtidig som det kan være utfordringer om barn
og ruspåvirkede personer bor på samme sted.
For å styrke tilbudet
til sårbare grupper ble det i 2016 satt i gang et pilotprosjekt
som Bufdir gjennomfører. Der prøver kommunene ut ulike modeller
for å gi et bedre tilbud til disse gruppene. Det handler f.eks.
om samarbeidsavtaler mellom krisesentrene og andre relevante hjelpeinstanser
eller tilrettelegging av lokaler.
For en måned siden
besøkte jeg krisesenteret i Molde. Jeg fikk se et moderne bygg med
skjermede boenheter for utsatte personer som av ulike grunner ikke
kan bo sammen med andre familier og barn. Det kan være på grunn
av rusproblemer eller psykiske lidelser. En annen utfordring som
dette prosjektet forsøker å løse, er at mange kvinner i aktiv rus
ikke oppsøker krisesentre, til tross for at dette er en gruppe med
høy risiko for å utsettes for vold. En viktig del av prosjektet
er derfor å utforske hvordan man kan oppfordre dem til å søke hjelp.
I regjeringsplattformen
står det at vi vil evaluere ordningen med overføring av ansvaret
for krisesentrene til kommunene og vurdere tiltak som sikrer et
godt krisesentertilbud. Vi er godt i gang med det arbeidet. Tilbudet
til sårbare grupper, samarbeid mellom krisesentrene og helsetjenestene,
og tilrettelegging av tilbudet er sentrale temaer vi skal vurdere.
Målet er et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn
og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, uansett hvilken
livssituasjon de er i.
Presidenten: Det
åpnes for replikkordskifte.
Kari Henriksen (A) []: Jeg vil litt tilbake til den
spesialkompetansen, som også Ørmen Johnsen var inne på, som krisesentrene
besitter. Hvis en forestiller seg at dette hadde vært en annen type
sykdom, f.eks. somatisk sykdom, der et stort antall personer i landet ikke
hadde fått nødvendig kompetanse: Hva ville statsråden gjort hvis
han hadde vært statsråd for helsetjenesten og opplevd at det var
mange personer i Norges land som hadde livsnødvendig behov for hjelp
og ikke fikk det, og det fantes kompetanse som faktisk var tilgjengelig,
men ikke for mange nok kvinner? Hvis statsråden hadde vært helseminister,
hva hadde statsråden gjort?
Presidenten: Presidenten
må helt og fullt overlate til statsråden å avgjøre om han vil svare
på hva han ville gjort dersom han var minister for et annet ansvarsområde.
Statsråd Ropstad!
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Hvis jeg hadde
vært helseminister, hadde jeg nok overlatt til barne- og familieministeren
å løse utfordringene knyttet til krisesentrene.
Det fristende
svaret er at en kunne valgt å statliggjøre det, slik at det ikke
var et kommunalt tilbud. Så vidt jeg husker, valgte regjeringa Stoltenberg,
den rød-grønne regjeringa, å gjøre det til et kommunalt tilbud,
og det er vel fordi kommunene er nærmest til å finne det best tilpassede
tilbudet. Men loven er jo det viktige verktøyet vi har: Det er en
krystallklar lov som sier at de skal få det tilbudet.
Derfor har det
vært viktig for meg å signalisere også til Arbeiderpartiet, som
prisverdig har fremmet et viktig representantforslag, at slik lovverket
er, slik forarbeidene er, svarer det egentlig ut de bekymringene
som Arbeiderpartiet har. Så jeg er usikker på om det er loven som er
hovedproblemet. Derfor har vi satt i gang en evaluering, som jeg
omtalte, derfor vil vi også følge opp den, og jeg håper den kan
komme til meg i løpet av året.
Kari Henriksen (A) []: En del av disse forslagene
er det ikke noen særlige kostnader forbundet med, f.eks. dette med
å endre lovteksten og sikre at den også inkluderer trusler fra andre
nærstående, så det er jo noe av dette som ikke er begrunnet i kostnader
eller organisatoriske forhold. Men det er et behov hos kvinner for
å få det på plass, for kvinner blir i dag avvist på grunn av at
det er forskjellige tolkninger av den loven.
Hva er årsaken
til at statsråden ikke vil vurdere denne endringen i lovteksten,
f.eks., som bare vil være en innskjerping? Det vil jo legge press
på kommunene til å ta tak i dette problemet hvis en får den tolkningen,
for det er jo den tolkningsforskjellen som er en av utfordringene
her.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Jeg må først si
at det er 47 krisesentre i Norge, og de aller fleste av dem tar
imot dem som har rusproblemer. Jeg tipper, noe som kanskje er farlig
å gjøre på Stortingets talerstol – men jeg vil anta at grunnen til
at den eventuelt ikke kommer, er at det er krevende å skille barn
og rusmisbrukere eller personer som sliter med rus. Jeg vil anta
at det er grunnen til at en ikke får det tilbudet.
Når det gjelder
det forslaget som representanten viser til, med definisjonen av
«nære relasjoner», så sjekket vi opp det. I forarbeidene står det
at en «har eller har hatt gjensidige plikter overfor kvarandre og/eller
vore avhengig av kvarandre». Det betyr at det er den enkelte som
må fortelle hva slags relasjon en har hatt. Derfor er definisjonen
veldig vid, og jeg kan berolige med at definisjonen også skal være
vid. Det er det viktig å få ut til kommunene, slik at de faktisk
får den hjelpen.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil i denne saken
trekke fram den fyldige rapporten til RVTS Sør fra 2011, Psykisk
syke og rusmisbrukende kvinner som brukere av krisesentertilbud.
Her står det bl.a.:
«Særlig voldsutsatte kvinner med
rusproblemer er utfordrende for krisesentrene. Flere krisesentre har
nedfelt i rutiner at rus ikke er tillatt i krisesenteret, og at
kvinner som møter ruspåvirket vil bli avvist.»
I denne rapporten
framkommer det at krisesentrene var opptatt av hvordan voldsutsatte
kvinner med rusavhengighet eller psykiske problemer påvirket barna som
oppholdt seg der. De hadde negative holdninger, faktisk, til kvinner
med rusavhengighet. Og man pekte på kompetansen til personalet.
Denne rapporten
er altså fra 2011, og det har jo ikke endret seg så veldig mye siden
den tid. Nå er det varslet en evaluering, men hva kan komme ut av
den? Vil det komme konkrete tiltak, mener statsråden, når han ser hvordan
situasjonen er?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad []: Først vil jeg bare
presisere at slik loven er i dag, gir den kommunene en plikt til
å sørge for et gratis krisesentertilbud til voldsutsatte kvinner,
menn og barn, også til dem som har rusproblemer. Så loven er tydelig
på at de skal få den hjelpen, og så langt det er mulig skal den
være individuelt tilrettelagt. Sånn er loven.
Men det er riktig
som representanten sier – vi har jo vært opptatt av denne saken,
og regjeringsplattformen er tydelig på – at det skal være en evaluering.
Den evalueringen håper jeg kommer i løpet av året. Jeg synes det
er riktig at en har et best mulig og for så vidt oppdatert beslutningsgrunnlag,
som er ferskere enn 2011, når en eventuelt skal gjøre endringer.
Det å stå her og forskuttere endringer vil jeg ikke gjøre, men jeg
skal love at når evalueringen kommer, vil den bli tatt på stort
alvor, fordi vi er opptatt av å gi voldsutsatte et godt tilbud,
også de som har rusproblemer.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talerne som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: For kort tid siden
møtte jeg Jenny. Jenny har vært åpen om historien sin, om at hun
har levd lenge i rus og brukt mange ulike typer rusmidler, og at
hun har levd i voldelige forhold. En dag ble volden såpass grov
at hun ikke klarte mer, hun innså at dette var nok – «jeg må ut
herfra» – og ringte en venninne. Venninnen ringte krisesenteret
i kommunen hvor hun bodde, men de ga henne følgende beskjed: «Til
oss kan du ikke komme – vi har ikke mulighet til å ta imot deg.»
Så Jenny ble i forholdet litt til.
Ifølge krisesenterloven
skal alle som opplever vold i nære relasjoner, ha et gratis lavterskel
tilfluktssted. Allikevel opplever kvinner som Jenny og andre utsatte grupper
å bli avvist av krisesentrene. Så hører jeg at statsråden sier at
loven er sterk nok. Jeg er ikke sikker på om det er tilfellet. Statsråden
viser selv til utviklingsprosjekter som hans departement har satt
i gang, og en av prosjektrapportene – fra Varde Hartmark, som departementet
har leid inn – konkluderer på sidene 26 og 27 bl.a. med at formuleringen
«så langt råd er» bidrar til at utsatte grupper ikke får et godt
nok tilbud. Da er det jo spennende å høre om statsråden er enig
i de konklusjonene som trekkes i denne prosjektrapporten, eller
om han holder fast ved at loven er god nok.
Det mangler ikke
på vilje hos de som jobber på krisesentrene. Jeg er sikker på at
de mer enn gjerne skulle hjulpet absolutt alle sammen. Men situasjonen
er at de må velge. Byggene er ikke riktig utformet, kompetansen er
mange steder ikke på plass, og tilbudet er ikke til stede. Det gjør
at man må gjøre tøffe vurderinger, der barns behov settes først,
og det er riktig. Det er riktig å sette barnas behov først, men
det er ikke riktig at utsatte grupper ikke får et tilbud. Da må
vi sørge for at dette kommer på plass.
Dette er godt
dokumentert. Vi vet nok om at tilbudet ikke er til stede. Vi vet
at dette er en gruppe som er mer utsatt for vold enn mange andre.
Det er behov for å gjøre noe med dette tilbudet til denne gruppen,
og jeg skulle ønske at vi sammen i dag kunne gå inn for forslagene
til Arbeiderpartiet, noe som hadde vært en reell styrking for dem
som trenger det aller, aller mest.
Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg må si at jeg reagerer
litt på tonen i salen, for jeg synes egentlig at samtlige representanter
som har vært på talerstolen, sier at man jobber mot det samme målet.
Regjeringen har understreket i sitt svarbrev og i statsrådens innlegg
fra talerstolen hvor godt vi er i gang, og hva vi skal gjøre. Så
å framstille det som at vi ikke tar disse kvinnene på alvor, vil
jeg faktisk ikke være med på.
Jeg synes kanskje
det nok en gang er betimelig å nevne fra denne talerstolen at Arbeiderpartiet
er et av de partiene som har flest ordførere der ute. Hvis bekymringen
er så stor for hvordan det er med krisesentertilbudene ute i kommunene,
vil jeg foreslå at Arbeiderpartiet i hvert fall går foran ved å
et initiativ overfor sine ordførere for å få skikk på dette.
Her har vi alle
et ansvar, og selvfølgelig har vi et ansvar i loven. Som statsråden
har betrygget oss med, er det ingenting i loven i dag som ekskluderer
disse kvinnene. Men at det kan være forskjeller der ute, skal vi være
observante på. Da mener jeg faktisk også at vi skal oppfordre våre
kommunepolitikere til å løfte dette i sine kommunestyrer og la ordførerne
være klar over denne problemstillingen. Bare å skyve det fra den
ene til den andre tror jeg ikke tjener disse kvinnene i det hele tatt.
Vi vet at antallet
brukere med rusproblemer ikke er jevnt fordelt i hele landet. Derfor
har vi understreket i merknadene våre at noen steder i landet kanskje
vil ha et annet behov enn andre. Det som er det viktigste for oss,
er at man har et godt spesialisert krisesentertilbud, som best kan
ivaretas f.eks. når kommunene samarbeider. For det er faktisk ikke
et krisesenter i hver eneste lille kommune.
Men vi har også
understreket veldig sterkt og vært helt tydelige på at alle som
har behov for krisesenter, skal få et tilpasset tilbud. Jeg vil
understreke det igjen fra talerstolen her, ettersom det kan virke
som det er en konflikt om dette ellers i salen som ikke er å lese
i innstillingen til den saken vi i dag faktisk debatterer.
Vi skal ikke leve
med at noen grupper ikke får et tilbud som de faktisk har krav på,
og som kan hjelpe dem videre, men vi er kanskje litt uenige om hvordan
veien videre skal være.
Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Det må da være litt
lettvint å skyve ansvaret i denne sal over på kommunepolitikere.
Det er ingen andre enn vi i denne sal som har ansvar for hvordan
krisesenterloven ser ut. Og det er denne loven som skal sikre en
likebehandling over hele landet – en likebehandling som ikke finner sted
i dag. Da må vi i fellesskap ta ansvar for å bruke det eneste virkemiddelet
som kan sørge for at alle får det tilbudet de har krav på og behov
for, nemlig å styrke krisesenterloven.
Det er verdt å
merke seg at det er forskjell på partiene. I år og i fjor er det
første gang på lenge at Norge ikke har en handlingsplan mot vold
i nære relasjoner, og det er med statsråden som på denne talerstolen
i dag har sagt at han har gjort det til sin fremste oppgave å jobbe mot
vold i nære relasjoner. I Granavolden-plattformen kan vi lese at
regjeringen vil «videreutvikle handlingsplanen mot vold i nære relasjoner».
Samtidig har vi ikke fått svar på hva det vil si å videreutvikle
en plan man ikke har.
Det er langt fra
ord til handlinger. Jeg skulle ønske vi kunne bruke de virkemidlene
vi har, til faktisk å kunne gjøre dette til en realitet for alle.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.