Stortinget - Møte fredag den 7. juni 2019 *

Dato: 07.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 329 S (2018–2019), jf. Dokument 8:93 S (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 4 [09:50:37]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingvild Kjerkol, Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland, Elise Bjørnebekk-Waagen og Tore Hagebakken om tiltak for å redusere sårbarhet ved legemiddelmangel (Innst. 329 S (2018–2019), jf. Dokument 8:93 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, også får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjersti Toppe (Sp) [] (ordførar for saka): Legemiddelmangel er eit aukande nasjonalt og globalt problem. Talet på tilfelle av leveringssvikt i Noreg er mangedobla sidan 2007 og fram til i dag. I 2017 var det registrert 358 manglar og avregistreringar, mot 191 i 2016. I 2018 var dette talet auka til heile 684 meldingar. I år ventar Statens legemiddelverk rundt 1 400 rapporterte mangelsituasjonar. Sjølv om ikkje alle mangeltilfella er kritiske, fordi det finst alternativ, viser dette alvoret i situasjonen.

Representantforslaget som vi behandlar i dag, har fleire tiltak for å redusera sårbarheita til legemiddelmangel i Noreg. Komiteen har arrangert høyring i saka, som gav komiteen nyttig informasjon. Ein samla komité anerkjenner at dei viktigaste årsakene til legemiddelmangel ligg utanfor Noregs grense, samtidig som det trengst tydelege nasjonale tiltak for å redusera denne sårbarheita.

Komiteen viser i innstillinga til at Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap i 2018 fremja ein risikoanalyse for legemiddelmangel i Noreg. I den vert det slått fast at dei fleste av mangelsituasjonane botnar i problem med produksjonen. Legemiddelmarknaden er global, forsyningskjeda for legemidla er lang og kompleks, legemiddelindustrien vert kjenneteikna av store internasjonale selskap med produksjonsavdelingar spreidde rundt i heile verda, og bransjen vert i stor grad prega av leigeproduksjon og stadige oppkjøp- og eigarskifte. Eit ferdig legemiddel kan bestå av delkomponentar frå fleire land og verdsdelar. Legemiddelmyndigheitene skal ha tilgang til informasjon om produksjonsstaden for legemiddel som vert marknadsførte, men den informasjonen er underlagd teieplikt.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å gjera ei ny vurdering av legemiddelberedskapen i Noreg. Helsedirektoratet og Statens legemiddelverk viste i høyringa i komiteen til at fleire av dei føreslåtte tiltaka i dette representantforslaget inngår i det arbeidet som dei no held på med, og fleirtalet i komiteen viser til dette. I innstillinga står Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV bak dei konkrete forslaga som handlar om auka beredskapslager, betre varsling, betre analyseverktøy, betre nordisk og europeisk samarbeid, eigenproduksjon på sjukehus av kritisk viktige legemiddel, redusera sårbarheit og anbod ved å inngå avtale med meir enn éin tilbydar, ei årleg utgreiing for Stortinget, betre beredskap og kompetanse om legemiddelmangel i kommunehelsetenesta, heimel for rasjonering av legemiddel i samband med mangelsituasjonar og å gjennomgå regelverket for parallell import og eksport.

Med dette fremjar eg dei forslaga som Senterpartiet er ein del av.

Presidenten: Da har representanten Kjersti Toppe tatt opp de forslagene hun viste til.

Tellef Inge Mørland (A) []: Skal man først bli syk, er Norge i utgangspunktet et godt land å bli syk i. Men det er noen bekymringer også i vårt land når det gjelder hvordan vi følger opp de som har en sykdom. Legemiddelmangel er én av de bekymringene, og det er en bekymring som bare ser ut til å eksplodere. Som saksordføreren var inne på, var det i 2016 191 tilfeller, i 2018 klarte vi å få 684 tilfeller, og nå ser det jammen meg ut til at vi, før sommeren er kommet ordentlig i gang, passerer rekordåret 2018.

Allerede for halvannet år siden utfordret jeg statsråden i et skriftlig spørsmål på å ta tak i denne situasjonen. Lite ser ut til å ha skjedd. Ser man på statistikken, er det eneste som har skjedd, at mangeltilfellene har eksplodert. Dette er en varslet krise som ser ut til å bli mer og mer alvorlig.

Vi kan ikke sitte og vente til liv og helse er satt i fare. På den bakgrunn har Arbeiderpartiet i dag fremmet dette representantforslaget om å redusere sårbarheten ved legemiddelmangel. Også vi i Arbeiderpartiet erkjenner at det ikke er noen kvikkfiks på dette spørsmålet. Vi har en forståelse av at dette i stor grad handler om internasjonale forhold. En som var avhengig av noen av de medisinene som manglet, fortalte meg at han manglet medisiner på grunn av flom ved en fabrikk i Hawaii. Da skjønner jeg at det er noe som Stortinget i liten grad kan gjøre noe med.

Men det er en god del tiltak vi kan sette i verk på hjemmebane for å ruste oss bedre, for disse tiltakene har vi fått mye god tilbakemelding på i høringen som har vært. Utvidet bruk av beredskapslager gir oss noe bedre tid når manglene oppstår. Tidlig varsling ved mangel gjør oss også bedre i stand til å områ oss. Egenproduksjon – vi kan ikke produsere alle legemidler selv, men vi kan kanskje styrke produksjonen av noen kritiske legemidler. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, har gjort en analyse som viser at vi kan få flere tusen dødsfall om vi skulle mangle insulin og antibiotika i tre uker. Vi har også et forslag om at vi kanskje må lage anbud der det er mer enn én vinner, slik at vi gjør oss mindre avhengige av kun én leverandør. Vi vet også at primærhelsetjenesten sliter med noen av de samme utfordringene. Vi har sett en sak om multidoseposer der medisinene har manglet. Vi mener også at det å se på rasjonering for å unngå hamstring kan være et godt tiltak.

Dessverre stemmer regjeringspartiene i dag ned samtlige ti tiltak som vi foreslår. De påtar seg dermed et betydelig ansvar overfor dem som er avhengige av nødvendige medisiner. Tiden for å vente og se er over. Tiden for å handle er nå hvis vi skal ta på alvor de konsekvensene legemiddelmangel kan få for befolkningen i Norge.

Sheida Sangtarash (SV) []: Legemiddelmangel er alvorlig, og det er et komplekst tema både nasjonalt og globalt. De siste årene har vi sett en økning i tilfeller med legemiddelmangel i Norge. Det rapporteres om mangel på medisiner mot lavt stoffskifte, blodtrykksmedisiner, blodfortynnende legemidler, bl.a.

Det som ofte kan skje når pasienter ikke får medisinene de pleier å bruke, er at de da må bruke alternative medisiner, men det kan medføre dårligere effekt eller bivirkninger. Det kan også oppstå sitasjoner med legemiddelmangel som kan være farlig for pasientenes liv og helse.

Spørsmålet er hvordan vi skal forhindre kritisk legemiddelmangel. Dette handler bl.a. om oversikt og beredskap, og i dette spørsmålet vil jeg trekke fram et av de interessante poengene på høringen, som var knyttet til parallelleksport. Denne problemstillingen ble reist av Legemiddelindustrien, LMI, og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Det ble pekt på eksport av legemidler fra legemiddelgrossistenes lagre som en mulig årsak til legemiddelmangel.

LMI pekte på at det i dag foregår utstrakt parallelleksport av legemidler fra Norge til grossister i andre land. De peker også på at så lenge vi har nok legemidler i Norge til å dekke etterspørselen, er ikke dette et problem, men når det oppstår mangler som rammer flere land samtidig, er det viktig at de legemidlene som er beregnet for Norge, faktisk forblir i Norge. LMI mener at det bør utredes muligheter for å forby eller begrense parallelleksport av legemidler som er oppført på beredskapslister. SV deler denne oppfatningen, sammen med resten av opposisjonen, om at legemidler som er beregnet for å holdes i beredskapslagre i Norge, faktisk må bli her.

Vi må ha oversikt og beredskap, utvikle gode analyseverktøy og vite hvilke legemidler vi har tilgjengelig til enhver tid. Vi må ha løpende kunnskap om beredskap i hele landet og ha løsninger for egen produksjon og egen kapasitet ved sykehusene. Poenget er hele tiden å være i forkant og å ha god tid til å finne alternative løsninger. Det betyr å vite om det er i ferd med å oppstå situasjoner med legemiddelmangel og å ha løsninger for å forhindre det.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg vil også takke forslagsstillerne for å ha tatt opp et viktig – og vanskelig – tema, ikke minst fordi det gir Stortinget og statsråden en anledning til å slå fast at det gjøres svært mye godt arbeid av myndighetene for at ikke akutte situasjoner skal oppstå, og at beredskapen innenfor legemiddelfeltet styrkes fortløpende.

Beredskap er ofte et spørsmål om samordning. Samordning handler i denne sammenheng om å avklare ansvar, fordele oppgaver og sørge for nødvendige avklaringer og beslutninger. Det er viktig å presisere at legemiddelberedskap alene i denne sammenhengen blir for snevert. Det arbeidet som drives av våre beredskapsmyndigheter – sågar nå med en egen statsråd tilegnet oppgaven – dreier seg om å bygge krisehåndteringsevne innenfor et bredt spekter av oppgaver. Som statsråden sikkert vil legge vekt på, er det derfor nødvendig å se de framlagte forslagene i sammenheng med den pågående revisjonen av helseberedskapsloven som jeg forstår er like om hjørnet.

Dette er et krevende arbeid. Vi må i dette arbeidet ha klart for oss at legemiddelforsyningen til primær- og spesialisthelsetjenesten ikke er ensartet, som kjent i praksis regulert forskjellig med ulike avtaler med ulike apotekkjeder. Spesialistapotekene har andre krav til lagerhold, og disse to forsyningskjedene kan ikke uten videre slås sammen.

I arbeidet med helseberedskapsloven er det fremmet et forslag om at kommunene og helseforetakene bør ha egne lokale lagre av kritiske legemidler. Helseforetakene er allerede i dag pålagt å vurdere eget lokalt lagerhold. Så vidt jeg vet, fungerer dette i varierende grad. At kommunene derfor, særlig med en kommunestruktur som dessverre fortsatt preges av altfor små enheter, på egen hånd skal kunne bygge opp slike lagre, virker urealistisk. Det bør i alle fall legges opp til at kommunene i større grad gjør felles innkjøp.

DSBs undersøkelser i forbindelse med analyse av krisescenarioer vedrørende legemiddelmangel viste at det er lagerholdet hos primærapotekgrossistene som bekymrer Helsedirektoratet og Mangelsenteret mest. Det finnes ikke noe kontrollorgan for primærhelsetjenesten tilsvarende Mangelsenteret for spesialisthelsetjenesten. Slik sett treffer forslag nr. 2 i representantforslaget godt, men det tilligger jo nettopp revisjonsarbeidet med helseberedskapsloven å drøfte denne problematikken.

I sum: Fra Venstres side er vi godt fornøyd både med regjeringens situasjonsforståelse og med håndteringen av problemet med legemiddelmangel. Jeg kan ikke se hvordan de forelagte forslagene kan gjøre noe for å bedre denne situasjonen betraktelig.

Sveinung Stensland (H) []: Representanten Mørland forteller at han stilte et spørsmål 6. februar 2019 om legemiddelmangel. Vel, i 2014 hadde jeg en interpellasjon om legemiddelmangel der jeg pekte på mye av det som fortsatt er problemet, så hvis vi skal måle det i når spørsmålet ble stilt, leder jeg med fem år.

Dette er en forferdelig krevende situasjon, og det handler mest av alt om at legemiddelindustrien ikke gjør jobben sin. De er så opptatt av å få markedsført nye legemidler at de glemmer det de allerede har fått markedsføring for, og den pakten som har vært tidligere, om at ja, du får godt betalt for legemidler på patent, men du må også ta på deg å produsere legemidler med mindre inntjening, ser ut til å være oppløst.

Sommeren 2016 var det en stor debatt om dette. Industrien gjør altså ikke jobben sin, og den internasjonale konsolideringen har rammet alle og hele verden. Senest sist uke – eller var det uka før – sa fagdirektør Madsen i Statens legemiddelverk at Norge er heldig stilt fordi vi var tidlig ute i arbeidet mot legemiddelmangel. Det å skape et inntrykk av at vi er sent ute, er i beste fall en historieforfalskning.

Så til en del av momentene i forslagene, bl.a. parallelleksport. Som representanten fra SV sier, er det en utfordring med parallelleksport. Men vi skal huske at parallellimport er en stor del av løsningen når vi har mangel. Norge er veldig store på parallellimport av legemidlene vi mangler, og hvis vi forbyr parallelleksport, hvorfor skal vi da ha parallellimport? Det henger ikke i hop.

Egenproduksjon? Ja, absolutt – av spesialiserte produkter, men vi kan faktisk ikke være selvforsynt av alt dette. Det er hundrevis av linjer der det er problemer, og vi kan ikke bygge opp den industrien. Vi har noen få, veldig kompetente, produksjonsmiljøer. Dem skal vi satse videre på, men det er en illusjon å tro at vi kan bli selvforsynt med legemidler.

Lagring: Der er det allerede gjort ting, og vi får altså nå en ny rapport fra Helsedirektoratet, som kommer i løpet av to uker, med en rekke tiltak.

Så til det som provoserte meg mest i Mørlands innlegg. Han sier noe sånt som at vi har mye å svare for overfor dem som nå mangler legemidler. Vel, hvem er det som har satt i gang arbeidet? Jo, det er vår regjering. Hvem er det som har startet den rapporten? Jo, det er vår regjering. Og hvor smart er det å vedta ti forslag om hva vi skal gjøre før de fremste ekspertene i Norge har kommet med sin rapport? Det er faktisk uklokt. Dette er kun en demonstrasjon. Arbeiderpartiet har plutselig oppdaget at det er legemiddelmangel, noe vi andre har jobbet med i flere år.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [] (komiteens leder): I 2018 ble det, som tidligere nevnt, meldt om 684 tilfeller av legemiddelmangel i Norge. Det var en kraftig økning fra 2017, da det ble meldt om 358 tilfeller, noe som igjen var en betydelig økning fra 191 tilfeller i 2016. Den 14. februar 2019 var antallet tilfeller allerede oppe i 363. En del av økningen kan forklares med bedre rapporteringsregimer, men fra fagmyndighetenes side, deriblant Statens legemiddelverk, har man påpekt at det økende antallet tilfeller av legemiddelmangel er både reelt og alvorlig.

Legemiddelmangel skyldes bl.a. råstoffmangel, produksjonssvikt, feilberegning av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, samt strukturendringer i det globale legemiddelmarkedet. I de fleste tilfellene skyldes mangelen ulike problemer med produksjonen.

Så har jeg merket meg at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å gjøre en ny vurdering av legemiddelberedskapen i Norge i samarbeid med Legemiddelverket og de regionale helseforetakene. Prosjektrapporten fra Helsedirektoratet skulle i utgangspunktet vært ferdig i 2018, men ble utsatt og skal ifølge direktoratet legges fram nå i juni. Jeg kan forstå at helseministeren i sitt svarbrev ikke vil ta stilling til de enkelte forslagene i representantforslaget, men vil vurdere dem i sammenheng med tiltakene som foreslås av Helsedirektoratet når prosjektrapporten foreligger. Mangelsituasjonen skaper utrygghet i befolkningen og er i tillegg et alvorlig beredskapsproblem.

Jeg må også si at jeg reagerte ganske kraftig på Mørlands innlegg, der han mener at regjeringspartiene påtar seg et stort ansvar ved ikke å stemme for Arbeiderpartiets ti forslag. Det er en ganske alvorlig bekymring, og den kommer selv om representanten Mørland vet at det nå er et arbeid på gang der Helsedirektoratet skal gå igjennom det som har med legemiddelberedskap å gjøre, og komme med forslag til tiltak. Det skal altså legges fram denne måneden. Jeg håper Mørland tar ordet igjen og beklager at han nærmest beskylder regjeringspartiene for å sette folks helse og liv i fare, for det var faktisk det han sto på denne talerstolen og sa.

Statsråd Bent Høie []: Som representantene viser til, er det meldt om en kraftig økning i antall tilfeller av legemiddelmangel i Norge. Og som alle er inne på, er ikke dette et særnorsk fenomen, dette er en tendens som vi ser i hele Europa og i USA.

Hittil har det vært få tilfeller der pasienter ikke har fått tilfredsstillende behandling. På den annen side vil ethvert tilfelle av legemiddelmangel føre til usikkerhet og merarbeid i helsetjenesten. Legemiddelmangel kan derfor utgjøre en utfordring for pasientsikkerheten, selv om det er mulig å få tak i tilsvarende behandling. Jeg har derfor stor forståelse for at dette er et tema som skaper bekymring i befolkningen.

Men det er iverksatt en rekke tiltak for å redusere sårbarheten ved legemiddelmangel i Norge. Grossistene har plikt til å holde et beredskapslager av definerte legemidler. Leverandørene har plikt til å varsle Statens legemiddelverk ved mangelsituasjoner. Helseregionene har opprettet sitt eget mangelsenter, og Statens legemiddelverk informerer leger, apotek og pasienter om hvordan de konkrete situasjonene bør håndteres.

Jeg har i revidert nasjonalbudsjett foreslått å styrke Statens legemiddelverk, slik at de får mer ressurser til å håndtere dette løpende arbeidet, som er blitt større.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å foreta en ny vurdering av legemiddelberedskapen i Norge, og denne rapporten skal være ferdig i slutten av denne måneden. Parallelt med dette har Legemiddelverket fått i oppdrag å utrede muligheten for en hjemmel for rasjonering ved utlevering av legemidler fra apotek og grossist – dette for å unngå hamstring av legemidler ved redusert tilgang. Det tas sikte på at forslaget sendes på høring før sommerferien.

For å motvirke legemiddelmangel arbeider vi aktivt med å finne nasjonale virkemidler som kan bidra til at vi kan håndtere situasjonen og ivareta pasientene. Men vi er også nødt til å arbeide internasjonalt for å se på muligheten for å redusere antallet mangelsituasjoner.

Norge vil aldri bli selvforsynt med legemidler. Prosessene og kostnadene er for komplekse og for store, og det er for mange ulike virkestoffer som helsetjenesten har behov for. Helsedirektoratet vil imidlertid utrede mulighetene for noe produksjon i Norge, Norden eller Europa.

Jeg vil ikke nå ta stilling til de konkrete forslagene som representantene kommer med. Dette er forslag som er en del av utredningen Helsedirektoratet er i ferd med å ferdigstille. Da vil vi også kunne se de ulike konsekvensene av forslagene. Dette er et komplekst område der en ikke bør gå inn på enkelttiltak uten at en har sett hvilke konsekvenser de enkelte tiltakene har. Det vil ikke bidra positivt i situasjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tellef Inge Mørland (A) []: Fra 2016 og framover har vi på helseministerens vakt hatt en dramatisk utvikling når det gjelder antall tilfeller av legemiddelmangel. Dette er en utvikling som har blitt varslet, og som bare har forsterket seg år for år. Nå fremmer Arbeiderpartiet sammen med SV og Senterpartiet ti forslag, som nærmest har blitt latterliggjort fordi de kommer her i salen. Jeg mener det er en opposisjons rolle faktisk å peke på det som ikke er godt nok i samfunnet vårt, og at det må være forståelse for at vi ikke sitter stille og venter på en rapport som regjeringen venter på.

Siden alle disse forslagene blir stemt ned, er mitt spørsmål til statsråd Høie: Er man fornøyd med de tiltakene man har iverksatt hittil, og hva er i så fall forklaringen på at veksten i tilfeller med legemiddelmangel bare har fortsatt å eksplodere?

Statsråd Bent Høie []: Representanten var i sitt eget innlegg inne på årsaken til økningen i mangelsituasjonen, og da forstår også representanten veldig godt at jeg som helseminister i Norge har begrensede virkemidler til å påvirke selve mangelsituasjonen. Det som er mitt ansvar, er å sørge for at Norge er best mulig beredt til å håndtere det som er en internasjonal utvikling, og det er det vi må måles på. Jeg har i mitt innlegg redegjort for en rekke av de tiltakene som allerede er igangsatt. Hadde jeg vært fornøyd med situasjonen, hadde jeg heller ikke gitt Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere beredskapen og komme med nye tiltak. Det som overrasker meg, er at Arbeiderpartiet ikke tar inn over seg denne kunnskapen, at de ikke tar til etterretning at dette er et arbeid som pågår, og at de er villige til å prøve å sørge for at det blir flertall i Stortinget i dag for en rekke forslag som ikke er tilstrekkelig utredet, på et område som er komplekst, og der enkelttiltak faktisk kan forverre situasjonen, ikke forbedre den, hvis de ikke er nøye nok gjennomtenkt.

Tellef Inge Mørland (A) []: Det er nettopp det at Arbeiderpartiet har tatt inn over seg situasjonen, som gjør at vi står her og diskuterer denne saken i dag. Helseministeren har hatt god tid til å handle, god tid til å legge inn bestillinger på tiltak, men det har altså foreløpig ikke skjedd. Arbeiderpartiet kommer ikke til å være imot de tiltakene som eventuelt dukker opp om noen måneder fra regjeringens side, men vi mener det haster, for vi mener at vi kan gjøre mer, også her i Norge, på tross av at det er en internasjonal situasjon vi snakker om. Det erkjenner selvfølgelig også Arbeiderpartiet.

Mitt neste spørsmål til helseministeren går på bivirkninger. Vi fikk nylig en bivirkningsrapport som var veldig bekymringsfull. Der ser vi at antallet meldte hendelser og antallet dødsfall ligger på et rekordnivå. Jeg har tidligere stilt helseministeren et skriftlig spørsmål om dette. Må vi være bekymret for at legemiddelmangelsituasjonen også medfører at flere vil oppleve bivirkninger, til dels av alvorlig grad?

Statsråd Bent Høie []: Representanten Mørland må ta inn over seg at det er gitt i oppdrag å komme med nye tiltak for å håndtere legemiddelmangelen. Representanten gjentar og gjentar at regjeringen ikke har satt i gang tiltak på dette området, og det er ikke korrekt. Representanten har gjennom komitéhøringen fått ganske god innsikt i det arbeidet som foregår, og jeg håper at han nå snart tar dette inn over seg og ikke prøver å skape et inntrykk av at denne situasjonen ikke er håndtert. Det er iverksatt nye tiltak og bestilt ytterligere tiltak.

Bivirkninger er et økende problem. Jeg er glad for at vi har bedre rapportering av bivirkninger. Det gir mulighet til å håndtere den situasjonen. Det er klart at i tilfeller der en i en legemiddelmangelsituasjon må gå over på andre legemidler, kan det også ha konsekvenser for bivirkningene.

Tellef Inge Mørland (A) []: Partikollegaen til helseministeren, Sveinung Stensland, holdt nylig et innlegg der han pekte på at han allerede i 2014 hadde varslet om den situasjonen som var på gang. Når er det vel for så vidt først etter 2016 vi virkelig ser at legemiddelmangelen har skutt fart, men da blir mitt spørsmål: Hvis den forståelsen var etablert i Høyre allerede i 2014, er helseministeren fornøyd med den lange tiden det har tatt å forberede oss best mulig på den legemiddelsituasjonen vi ser?

Statsråd Bent Høie []: Det er ikke slik at vi ikke har gjort noe med dette siden 2014. Vi har jobbet med dette hele veien. I mitt innlegg redegjorde jeg for en del av de tiltakene som allerede er igangsatt. Det er plikt for grossistene til å holde beredskapslager. Leverandørene har plikt til å varsle Statens legemiddelverk om mangel. Vi har forsterket arbeidet med å sørge for at en informerer godt i slike situasjoner. Det vi også ser, er at en i all hovedsak har håndtert legemiddelmangelsituasjonene godt i Norge. Som også representanten Stensland var inne på, har de som jobber med dette, nettopp gitt uttrykk for at Norge har vært bedre forberedt enn andre på å håndtere denne situasjonen. Det skyldes ikke minst representanten Stenslands engasjement, som har bidratt til politisk oppmerksomhet på dette området på et tidspunkt da ingen andre politikere var engasjert i dette spørsmålet.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit spørsmål til statsråden om forslag nr. 10, der ein

«ber regjeringen gjennomgå regelverket for parallellimport og -eksport av legemidler og foreslå nødvendige lov- og forskriftsendringer for å sikre at parallellhandelen i minst mulig grad bidrar til legemiddelmangel».

Dette er eitt av dei ti forslaga som vert kritiserte i dag. Eg synest det er eit fornuftig forslag, og eg vil spørja statsråden om han ikkje ser at dette er eit område som bør gjennomgåast. Det er bra med parallellimport, men det er ikkje bra med parallelleksport dersom det går ut over kritisk viktige legemiddel. Vi har jo fått indikasjonar på at det skjer.

Kva vil statsråden gjera med akkurat dette området? Er EØS-reglementet eit problem i denne saka?

Statsråd Bent Høie []: Når det gjelder det konkrete forslaget, vurderes alle forhold i dette arbeidet. Det er ingenting som er utelukket fra det. Men nettopp dette forslaget illustrerer kompleksiteten i disse spørsmålene og hvorfor det ikke er lurt å hoppe på enkeltforslag uten at en har et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag.

Når det gjelder EØS-avtalen, kan jeg med trygghet si at Norge hadde stått i en betydelig vanskeligere situasjon med tanke på legemiddelmangel hvis vi ikke hadde vært medlem. Senterpartiets politikk på dette området ville ha forsterket utfordringene med legemiddelmangel internasjonalt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg forstår at det er ein ny trend å svara på spørsmål med kritikk, men det er slik det er.

Når ein seier at det ikkje er lurt å hoppa på enkeltforslag, er det veldig spesielt når forslaget går ut på å gjennomgå regelverket. Ein konkluderer på ingenting. Dette viser jo at statsråden har gått i lås i denne saka.

Eg har eit spørsmål til, og det gjeld forslag nr. 7, om å be regjeringa om ei årleg utgreiing om legemiddelberedskapen i landet. Noko som har skjedd fleire gonger, er at Stortinget ikkje har vorte involvert – dette skal berre skje på departementsnivå.

Kvifor vil ikkje statsråden informera Stortinget om legemiddelberedskapen i landet gjennom årlege statusmeldingar?

Statsråd Bent Høie []: Når representanten Toppe spør om EØS-avtalen har betydning for dette området, regner jeg med at hun er interessert i et svar, selv om hun ikke liker svaret.

Når det gjelder spørsmålet om å orientere Stortinget, vil vi komme tilbake til på hvilke måter Stortinget skal orienteres om dette området. Det er ikke sikkert at det mest hensiktsmessige er å ha en årlig melding om dette temaet. Det er også andre måter å orientere Stortinget på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jorid Juliussen Nordmelan (A) []: Legemiddelmangelen i Norge er et økende og potensielt dødelig problem. Som representanten Bekkevold var inne på i sitt innlegg, har antallet tilfeller økt fra 191 i 2016 til 358 i 2017 og til hele 684 i 2018. I mai i år hadde vi allerede passert 2018 i antall tilfeller. Selv om en del av økningen kan forklares med bedre rapporteringsregimer, er det økende antallet tilfeller av legemiddelmangel høyst reelt og alvorlig. Hundrevis av mennesker lever i frykt for at medisinene plutselig skal ta slutt – medisiner de trenger for å jobbe, delta i sosiale sammenhenger – ja, i noen tilfeller til og med medisiner de trenger for å overleve.

Legemiddelverket i Norge finner ofte gode løsninger, men noen løsninger kan være dyre og tidkrevende, som f.eks. å bytte til et annet medikament. Noen ganger er alternativet kanskje sett på som mindre å foretrekke enn den medisinen vi går tom for. Vi kunne f.eks. lese i Aftenposten den 7. mars i år at Sykehuset Østfold gikk tom for den typen cellegift som brukes på pasienter som må igjennom høydosebehandling. Legene måtte derfor prioritere hardt og bestemte at kun barn med kreft kunne få denne typen cellegift i mangelperioden.

I januar kunne vi i Stavanger Aftenblad lese om mangel på blodtrykksmedisiner, blodfortynnende medisiner og medisiner mot lavt stoffskifte. Alle tre er viktige medisiner, spesielt for mange eldre.

TV 2 meldte i februar om et sykehus som måtte stoppe planlagt kirurgi i et kortere tidsrom som følge av medikamentmangel.

Dette er problemer vi må finne løsninger på nå. Til posisjonspartiene: Det er lov å ombestemme seg og samle seg om gode forslag selv om det er et opposisjonsparti som fremmer dem.

Arbeiderpartiets tre viktigste forslag i denne saken er

  • ytterligere utvidet bruk av beredskapslager

  • at regjeringen sikrer kapasitet ved sykehusene for egenproduksjon av livsviktige legemidler

  • at det utredes hvorvidt det bør innføres en hjemmel for rasjonering av legemidler i forbindelse med situasjoner der det oppstår eller kan oppstå mangel på viktige medisiner

Om vi vedtar disse forslagene i dag, er ikke det til hinder for at regjeringspartiene senere kan foreslå flere tiltak som kan løse legemiddelmangelen. Men vi kan ikke vente, så lenge situasjonen stadig vokser seg mer kritisk.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ingen i dag som føreslår at Noreg skal vera heilt sjølvforsynt med legemiddel. Likevel vert det gjentatt her frå talarstolen. Senterpartiet har ikkje føreslått årlege statusmeldingar, slik statsråden seier i replikkrunden. Vi har eit forslag om ei årleg utgreiingfor Stortinget. Det kan vera i eit budsjett, og det kan vera i samband med ei anna sak. Sjølv det får vi altså argumentasjon mot.

Dette handlar jo ikkje berre om pasientar og pasientsikkerheit, det handlar om landets beredskap. I rapporten frå Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap gjorde dei ein analyse av risikoen for alvorleg legemiddelmangel i Noreg og kva det ville bety. Dei tok utgangspunkt i mangel på penicillin og insulin. Det ville føra til ein situasjon med 2 500 dødsfall og 8 000 alvorleg sjuke. Ved mangel på penicillin og anestesimedisin er det ikkje så veldig mykje som skal til før legemiddelmangel kan verte eit viktig våpen. Det handlar om landets beredskap.

Det har vore ein diskusjon mellom partia og mellom representantane om kven som har vore mest opptatt av legemiddelmangel. For min del kan eg seia at Senterpartiet, da vi behandla legemiddelmeldinga i 2016, hadde eit konkret forslag som – viss det hadde fått fleirtal – ville ha ført til at vi ikkje hadde hatt denne store debatten her i dag. Forslaget lydde slik:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en uavhengig utredning av legemiddelmangelsituasjonen og komme tilbake til Stortinget med en konkret tiltaksplan for å sikre beredskap mot legemiddelmangel i Norge.»

Legemiddelmeldinga vart fremja i 2015. Dette forslaget vart stemt ned av dagens regjeringsparti og Arbeidarpartiet. Det fekk berre støtte frå SV i Stortinget. I dag er det regjeringspartia som stemmer ned forslaga om tiltak for å redusera sårbarheita når det gjeld legemiddelmangel. Eg kan forstå at ein del forslag vil ein venta med og ikkje stemma for, sidan ein ventar på rapporten frå Helsedirektoratet. Det er ikkje det same som at ein skal harselera over det vi føreslår, og kalla det for protestforslag og andre ting, når dei er tatt ut frå rapporten som kom frå direktoratet i 2018.

Det er òg slik at fleire av forslaga er utforma på den måten at ein ber om ei utgreiing, ein ber om ei vurdering. Det som er mangelen ved legemiddelberedskapsdebatten i Noreg, er jo at regjeringspartia nektar å la dette verta forankra i Stortinget, nektar å la dette koma på den politiske dagsordenen. Det skjer ikkje i dag, og det skjedde ikkje ved behandlinga av legemiddelmeldinga i 2015.

Tellef Inge Mørland (A) []: Komitéleder Bekkevold holdt et ganske kraftig innlegg med angrep på meg og utfordret meg til å beklage. Jeg kan gjerne beklage, men det er nok ikke det representanten Bekkevold er ute etter at jeg skal beklage. Jeg beklager at dette har tatt for lang tid. Det har tatt flere år å ta tak i denne situasjonen, og jeg beklager at man heller ikke ved denne anledningen, ved bruk av denne saken, tar de grepene som trengs.

Regjeringspartiene har sett situasjonen utvikle seg. Det er veldig bra at man nå har utfordret Helsedirektoratet til å komme med anbefalinger om tiltak. Men tiltak skulle i mye kraftigere grad allerede vært iverksatt. Da skulle det bare mangle at ikke opposisjonen her tar tak i den situasjonen som har oppstått, og som er i ferd med å utvikle seg. Måten regjeringspartiene håndterer opposisjonens forslag på her, synes jeg derimot er beklagelig – at man ikke tar et arbeid som opposisjonen har gjort grundig og seriøst, på større alvor.

Det er selvfølgelig sånn at når anbefalingene kommer fra Helsedirektoratet, kommer Arbeiderpartiet til å støtte alle de forslagene vi mener er fornuftige, men vi mener altså at den situasjonen som har fått utvikle seg, har gått for langt før vi har satt i gang kraftfulle tiltak i Norge.

Så til Sveinung Stensland, som holdt et innlegg som i stor grad var et angrep myntet på meg, og som også handlet litt om hvem som har spurt først. Nå har jeg nok spurt såpass mye at jeg ikke er sikker på om representanten Stensland har oversikt over alle spørsmålene jeg har stilt. Jeg spurte om dette allerede tidlig i 2018. Men i 2014 var han nødt til å slå meg, for da satt ikke jeg på Stortinget. Men nettopp poenget til representanten Stensland, det at han allerede i 2014 utfordret vedrørende denne situasjonen, illustrerer jo mitt poeng – at dette har tatt altfor lang tid og gått for langt før regjeringspartiene har sett alvoret og tatt tak i situasjonen.

Siden 2016 har situasjonen virkelig eskalert. Man har sannsynligvis en sjudobling av antall mangeltilfeller på de tre årene hvis man skal legge estimatet på 1 400 mangeltilfeller i 2019 til grunn. Jeg betviler ikke at representanten Stensland har jobbet og vært oppriktig engasjert i denne problemstillingen. Problemet er bare at tallene viser at det har blitt verre på alle de årene, fra 2014, der Høyre, representanten Stensland og hans regjering har sittet ved makten og sittet med mulighetene til å gjøre det vi kan i Norge for å avbøte situasjonen mest mulig.

Jeg håper virkelig at regjeringspartiene kommer på banen når de får den rapporten de har ventet på, og jeg håper virkelig at det ikke er for sent for dem som nå opplever å mangle medisiner i en alvorlig situasjon.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Jeg vil ta opp et tema som bare i mindre grad har vært berørt i denne debatten, men som jeg synes fortjener mye større oppmerksomhet. Det gjelder det internasjonale arbeidet som gjøres på dette feltet. Som statsråden har bemerket i sitt brev til helsekomiteen, gjøres det arbeid i den europeiske legemiddelmyndigheten EMA, i Nordisk ministerråd, i møter i WHO, og som statsråden nettopp nevnte, i EØS-samarbeidet, og dette er av stor betydning.

Jeg har fulgt statsrådens internasjonale arbeid vedrørende legemidler i mange år. Det gjelder legemiddelpriser, det gjelder åpenhet, som statsråden i og for seg har forpliktet seg til et arbeid for, og det gjelder antibiotikaarbeidet. Mye av dette arbeidet er i vår tidsalder av internasjonal karakter. Jeg merker meg dette arbeidet i Helse- og omsorgsdepartementet med respekt og tilfredshet. Det bør de partiene i opposisjonen som ikke er spesielt opptatt av internasjonalt samarbeid, ta inn over seg.

Siden vi nærmer oss sommeren, må jeg si at jeg gang på gang det siste året har merket meg at opposisjonen har bidratt til å bygge en angst- og fryktkultur i Helse-Norge. Situasjonen i Helse-Norge er gjennomgående bra. Det har blitt tegnet et bilde av fødetilbud, av akuttberedskap, av ambulanseberedskap og nå altså dette – et helt unødvendig representantforslag. Hvis det er kunnskap man søker, hadde det faktisk holdt med en e-post.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: I mitt innlegg kritiserte jeg ikke Arbeiderpartiet for å ha fremmet disse forslagene. Det jeg reagerte sterkt på, var at representanten Mørland avsluttet sitt første innlegg med å si at fordi regjeringspartiene ikke stemmer for disse ti forslagene, har vi påtatt oss et stort ansvar. Det representanten Mørland egentlig sier, er at regjeringspartiene – fordi vi ikke stemmer for disse forslagene i salen nå – setter pasienters liv og helse i fare. Det var det jeg ønsket at representanten Mørland skulle beklage, for det er ikke riktig. Jeg tar sterkt avstand fra den typen beskyldninger fra denne talerstolen.

I slutten av denne måneden får vi den rapporten vi nå har ventet på en stund. Der forventer jeg å se klare, gode tiltak. Jeg blir ikke forundret om Helsedirektoratet selv kommer med forslag som langt på vei ivaretar det som ligger i representantforslaget og forslagene der. Men tenk å stå her på Stortingets talerstol og si at fordi vi ikke stemmer for Arbeiderpartiets forslag, setter vi pasienters liv og helse i fare! Jeg synes det er beklagelig at representanten Mørland ikke retter opp det inntrykket han skapte i sitt første innlegg.

Kjersti Toppe (Sp) []: I denne saka er Stortinget eigentleg ganske einige. Det trur eg. Men debatten har vorte prega av veldig mykje hard retorikk og veldig lite politikk. Det synest eg er beklageleg. Det er jo rolla til opposisjonen å fremja viktige saker som kan vera med på å påverka norsk politikk, til behandling i Stortinget. Det betyr ikkje alltid all verda at alle forslag vert vedtatt, men dette er ei viktig rolle.

Vi har hatt ei god høyring i komiteen, som eg oppfatta at heile komiteen var opptatt av at var fornuftig, og som gav oss ny og god kunnskap. Dei som kom til høyringa, var faktisk glade for at Stortinget sette denne saka på dagsordenen. Når ein høyrer debatten her i dag, skulle ein tru at det var nok med ein e-post. Det er jo ikkje det. Det synest eg er å bagatellisera Stortingets arbeid på eit veldig viktig politisk område – eit veldig viktig område for pasientar og for beredskapen i landet.

Eg vil ta avstand frå ein del av det som har vorte sagt om dette. Eg synest det er viktige forslag. Uavhengig av om forslaga vert nedrøysta no, meiner eg at det var ei god sak å ha til behandling i Stortinget, og vi har gjort eit godt arbeid i komiteen og med høyringa.

Så til det at denne saka er eit eksempel på at opposisjonen byggjer på frykt og angst som er der ute: Eg kan nesten ikkje tru det eg høyrer. Det om fødetilbod var vel mynta på Senterpartiet. Eg har høyrt det argumentet gjentatte gongar. No er det slik at det var ein stor bunadsgerilja som løfta denne saka. Byggjer dei òg på frykt og angst i befolkninga? Når det har vore ein auke frå 200 mangelsituasjonar i 2016 til 1 400 i dag, da tenkjer folk sjølv.

Det vert faktisk omtalt i media. Det er faktisk folk som lurer på kva vi gjer politisk for å tryggja situasjonen deira. Det er pasientar som kjem til oss og spør kva vi kan gjera for dei. Da er det rimeleg at vi gjer noko i Stortinget, og at vi har ein debatt og diskuterer moglege forslag. Det er det vi har gjort i dag. Eg synest faktisk ikkje debatten har vore god, sjølv om det er det eg skulle ha sagt i dette innlegget. Saka er viktig, og saka er god, og eg håpar at vi i framtida kan ha ei noka meir konstruktiv tilnærming til desse viktige områda i Stortinget.

Presidenten: Representanten Tellef Inge Mørland har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Tellef Inge Mørland (A) []: Når representanten fra regjeringspartiet Venstre kaller dette «et helt unødvendig representantforslag», er det kanskje et uttrykk for hvordan man ser på opposisjonen. Han sier at man kan sende en e-post hvis man søker kunnskap. Ja, vi har søkt kunnskap, nå søker vi tiltak. Nå søker vi handling.

Til representanten Bekkevold: Det er selvfølgelig ikke slik at regjeringspartiene må stemme for våre forslag, men jeg konstaterer at det ikke ligger noen fra regjeringspartiene på bordet. Det jeg er ute etter, er at vi klarer å ta tak i denne situasjonen, og at vi kommer opp med tiltak. Regjeringen må selvfølgelig kunne komme opp med sine tiltak hvis de har andre alternativer på bordet, men jeg ser at nå blir det fortsatt å vente og se, vente på den rapporten som kommer. Men da håper jeg, når den rapporten kommer, at man vil sørge for å iverksette alle de fornuftige tiltakene som måtte være der, så raskt som mulig, slik at det ikke blir noe unødvendig opphold, for dette er en situasjon det haster å ta tak i.

Så er jeg glad for at når vi snakker sammen utenfor denne salen, tror jeg vi politisk er mer enige enn det denne debatten har gitt uttrykk for.

Sveinung Stensland (H) []: Jeg er enig med representanten Toppe: Dette har ikke vært noen god debatt. Det skyldes stort sett at forslagsstillerne ikke tar inn over seg at dette er noe vi har tatt tak i for lengst. Men vi er enige om at dette er et internasjonalt problem. Vi har snakket om, både statsråden og andre representanter fra regjeringspartiene, at en del er gjort. Vi har gjort mye, men det er ikke nok, og det skal gjøres mer. Derfor ble det allerede for lenge siden satt i gang et arbeid for å se på nye tiltak.

Men jeg vil også snakke om hva vi har gjort som har vært dumt, som har vært galt, og som har bidratt til å gjøre situasjonen verre enn den kunne vært. Det kan godt være at helseministeren ikke er fornøyd med alt jeg sier akkurat nå, men vi må lære av ting som kunne vært gjort annerledes.

Jeg mener at vi i noen tilfeller har en litt for tøff prispolitikk i Norge. Norge er prisledende – ikke på topp, men på bunn. Det skal vi være stolte av fordi det gjør at vi får tatt i bruk kostbare legemidler raskere. Men når vi dyrker så voldsomt det at vi skal være så gode på pris, gjør det at Norge blir et mye mindre attraktivt sted å lansere nye produkter, og det kan påvirke.

Jeg er veldig glad for at vi har ratifisert MEDICRIME, forfalskningsdirektivet. Forfalskede legemidler er nå større enn narkotika på inntektssiden for mafiaen i Europa – man stjeler og forfalsker legemidler og putter dem inn i den legale kjeden, og derfor har et stort arbeid mot forfalskning kommet – og er svært problematisk for forsyningskjeden og sterkt medvirkende til mangelsituasjonen vi har i dag. Men jeg vil gjøre alt jeg kan for å sikre at legemidlene vi faktisk bruker, er ekte og skikkelige og gode varer. Det er også en driver.

Brexit har ikke vært tema i debatten. Brexit kompliserer legemiddelmarkedet kolossalt. Den usikkerheten som nå er skapt – og det er fortsatt usikkerhet – gjør at produsentene, som forholder seg veldig mye til Storbritannia, er usikre på hvor de skal ha produksjonen, og hvor de skal ha lager.

Generiske legemidler er veldig lavt priset i Norge. Vi har en offensiv prismodell, trinnprismodellen, som gjør at prisen går fort ned, men også at det blir så billig at det ikke er interessant å ha det i Norge. Jeg er uenig med Legemiddelverket. De sier produsenter ikke har trukket seg ut, men flere av de store generiske leverandørene finnes ikke i Norge fordi vi har så lave priser på generika. De største aktørene innen generiske legemidler vil ikke være i Norge. Veldig mange av manglene er generiske legemidler.

Hvis en ser på tallene, er situasjonen bedre i Norge enn i Sverige, f.eks. Det har ikke kommet med. Sverige er et fint land, men vi er bedre enn dem. Hvis en ser på de faktiske manglene, er det slik at dyktige leger og dyktige fagfolk i apotek sørger for at de aller, aller fleste pasientene får legemidlene de trenger. Så svikter det noen ganger.

Situasjonen er kritisk i hele verden, men vi har faktisk ganske god kontroll i Norge, og det tror jeg vi skal være glad for.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.