Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:05:08] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i forbindelse med behandlingen av lovforslaget om etablering av lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering samt forslag om aktivitets- og redegjørelsesplikten. Jeg presenterer først komiteens innstilling til lavterskeltilbudet, deretter aktivitets- og redegjørelsesplikten, som heretter vil bli omtalt som ARP.

Lovforslaget om etablering av et lavterskeltilbud er en oppfølging av anmodningsvedtak 602 fra behandlingen av Dokument 8:75 S for 2017–2018, Innst. 208 S for 2017–2018. Et enstemmig storting vedtok da å innføre et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker om seksuell trakassering. I tillegg ble det vedtatt at Diskrimineringsnemnda skulle gis myndighet til å gi oppreisning og erstatning i slike saker. Diskrimineringsnemnda vil da få myndighet til håndhevelse i saker om seksuell trakassering. I tillegg styrkes veilednings- og hjelpetilbudet til personer som utsettes for seksuell trakassering, og videre får nemnda myndighet til å gi oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkelte saksforhold.

Metoo-kampanjen fra i fjor aktualiserte seksuell trakassering på et nivå vi aldri før har sett maken til. Jeg er sikker på at hadde det ikke vært for den kampanjen, hadde vi ikke hatt den politiske behandlingen vi har her i dag. Seksuell trakassering forekommer dessverre på de fleste samfunnsområder, men metoo-kampanjen og bl.a. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø viser at seksuell trakassering definitivt er et problem i arbeidslivet – særlig innenfor overnattings- og serveringsbransjen, i helse- og sosialsektoren samt i kultursektoren, hvor metoo-kampanjen startet, men også ellers i arbeidslivet.

Etableringen av lavterskeltilbudet vil gi personer som utsettes for seksuell trakassering, et raskt og kostnadsfritt alternativ til domstolsbehandling. Selv om en i dag har adgang til å bringe inn saker om seksuell trakassering for domstolene, viser rettspraksis at svært få saker når dit, da terskelen der er høy. Derfor er lavterskeltilbudet som vi vedtar i dag, særdeles kjærkomment hos de fleste høringsinstansene – ikke minst hos dem som jobber mye med ofrene.

Det har fra noen høringsinstanser likevel vært en bekymring for at rettssikkerheten ikke ville ivaretas godt nok ved at nemnda nå får myndighet til å behandle saker. La meg understreke, på vegne av komiteen, at rettssikkerheten til begge parter er sentral for oss, og at vi er trygge på at nemnda har den nødvendige kompetansen den trenger til å behandle disse sakene. I sum vedtar vi et forslag i dag som det er bred politisk enighet om, og som er i tråd med det Stortinget vedtok i fjor. Det sender et viktig signal om at seksuell trakassering skal bekjempes – ikke ties i hjel eller glemmes.

Endringen i ARP er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak 1119 for 2016–2017. Formålet med forslaget i proposisjonen er å fremme likestillingsarbeidet med underliggende strukturer og systemer på alle samfunnsområder. Likestillingsarbeidet er, som vi alle vet, et viktig samfunnsanliggende som krever systematisk og målrettet innsats på alle nivåer.

Komiteen registrerer at departementet i forslaget har forsøkt å balansere en styrking av ARP med forenkling og avbyråkratisering. Det er i det sistnevnte at regjeringspartiene og opposisjonen skiller lag. Senterpartiet er generelt positiv til det som foreslås fra regjeringen; samtidig mener vi at ambisjonen om å utløse ARP i bedrifter med mellom 20 og 50 ansatte har begrensede muligheter til å bli en realitet slik forslaget foreligger. Det er dumt, da tross alt ca. 98 pst. av bedriftene i Norge har under 50 ansatte. Det er nemlig god grunn til å sette spørsmålstegn ved om pliktene som foreslås, i realiteten vil ha noen effekt på likestillingsarbeidet når redegjørelsesplikten kun utløses når én av arbeidslivets parter i private bedrifter med 50 eller færre ansatte krever det. Senterpartiet fremmer derfor, sammen med Arbeiderpartiet og SV, forslag om at redegjørelsesplikten også skal gjelde for private bedrifter som ansetter mellom 20 og 50 ansatte – uansett. Vi fremmer også forslag om at alder bør inngå i diskrimineringsgrunnlaget i loven, noe mange høringsinstanser har argumentert veldig godt for. Det er litt uforståelig for meg hvorfor ikke hele salen blir med på det, men det kan vi kanskje høre mer om i dag. Med dette tar jeg opp våre forslag.

Anette Trettebergstuen (A) [10:09:52]: Vi behandler i dag to viktige saker med to helt forskjellige bakgrunner.

Jeg er veldig glad for at vi nå endelig vedtar dette lavterskeltilbudet for håndtering av saker om seksuell trakassering. De siste et og et halvt til nesten to årene har metoo-kampanjen satt flomlyset på samfunnsproblemet seksuell trakassering. Jeg er glad for at denne grasrotkampanjen fikk dette opp i den offentlige debatten. Vi er alle blitt mer bevisst på omfanget av det, på at det skjer overalt rundt oss, og vi har blitt mer bevisst på at politikken må stille opp med flere verktøy for å få bukt med det.

Det å vedta et lavterskeltilbud for håndtering av seksuell trakassering når seksuell trakassering har skjedd, er ekstremt viktig. Vi vet at terskelen for å gå til politiet for å ta det til rettssystemet er for stor. Mange kvier seg for å gjøre det, og enda flere lar være. Det å kunne henvende seg til nemnda vil forhåpentligvis gjøre at flere har et sted de føler de kan gå til med denne type saker, som kan løse det, slik at de kan få saken sin behandlet og få en oppreising. Det er bra.

Men vi må ikke glemme at politikken rundt metoo ikke er ferdig med dette vedtaket. Et lavterskeltilbud for håndtering av seksuell trakassering handler om å løse de tilfellene der det har skjedd. Det viktigste politikken kan stille opp med, er politikk for å forebygge at seksuell trakassering skjer. Da er vi nødt til å jobbe med den brede likestillingspolitikken på alle fronter – i barnehagen, i skolen, i arbeidslivet – med holdninger og kjønnsstereotypier som gjør at mange, spesielt jenter, blir utsatt for seksuell trakassering.

Den andre saken vi vedtar i dag, er en såkalt styrking og endring av aktivitets- og redegjørelsesplikten. Veien hit har vært kronglete og lang. Det er snart tre år siden Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i forbindelse med likestillingsmeldingen den gangen foreslo at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten, i tråd med det Skjeie-utvalget foreslo i sin NOU et par år tidligere. Dette fikk vi flertall for – mot Høyres og Fremskrittspartiets stemmer.

Det var slik at samtidig som vi vedtok dette i denne sal i 2017, var Fremskrittspartiet og Høyre opptatt av at de ville avvikle redegjørelsesplikten og svekke aktivitetsplikten. Det var deres fortrinnsposisjon den gangen, men Arbeiderpartiet, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti fikk hindret dem i å avvikle redegjørelsesplikten og svekke aktivitetsplikten. Mot Høyres og Fremskrittspartiets vilje har de jobbet fram det forslaget vi har til behandling i dag.

Det var også slik at finanskomiteen ved en inkurie – vil jeg si – avviklet redegjørelsesplikten i forbindelse med budsjettet i 2017, da de unntok små og mellomstore bedrifter fra årsrapport. Det ble da ingenting å rapportere om likestillingen i. Men nå er vi her at vi skal gjeninnføre den.

Vi er fornøyd med mye av det som ligger i forslaget. Vi mener at det oppfyller anmodningsvedtaket på ett punkt, nemlig det å gjøre aktivitetsplikten mer kvalitativt god. Men vi mener at anmodningsvedtaket ikke følges opp på et annet punkt, det at en også skulle styrke rapporteringsplikten. Tidligere var det slik at alle bedrifter skulle rapportere når det gjaldt kjønn – «alle bedrifter» er alle bedrifter som jevnlig sysselsetter flere enn fem personer – mens regjeringens løsning nå handler om, som saksordføreren sa, at alle bedrifter med over 50 ansatte får rapporteringsplikt. Alle bedrifter med over 20 ansatte kan få rapporteringsplikt dersom partene krever det. Det betyr at fortsatt vil 98 pst. av Norges bedrifter ikke være underlagt rapporteringsplikt. Hva er problemet med det? Jo, det er litt som å si til en skoleklasse at dere er nødt til å gjøre lekser, men vi kommer ikke til å sjekke.

Derfor har opposisjonen igjen samlet seg om et forslag som vi mener er bra, som sier at alle bedrifter med over 20 ansatte skal ha rapporteringsplikt. Det vil være en forbedring av regjeringens forslag, men samtidig vil det være en liberalisering av det regelverket som var for noen år siden. Mener vi at vi vil likestilling, må vi også har verktøy som sørger for det. Aktivitets- og redegjørelsesplikten er et av de viktigste verktøyene vi har.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:15:12] (komiteens leder): Jeg er glad for at det kommer på plass et lavterskeltilbud for mennesker som opplever seksuell trakassering. Metoo-kampanjen og statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at omfanget av seksuell trakassering er rystende, og det er ganske bredt. Få saker havner dessverre i domstolene, og det handler om at man ikke ser seg råd til å gå til en rettssak på grunn av en personlig belastning – og den kan også selvfølgelig være av økonomisk karakter. Derfor er det viktig å få til et tilbud. Nå er det enkelte som mener at det å ta saker ut fra domstolene svekker rettssystemet og domstolene, men vi har kommet til en annen konklusjon, samtidig som vi hører hva disse miljøene mener.

Seksuell trakassering er forferdelig for dem som opplever det. Det gir manglende trygghet på arbeidsplassene, og det sier også noe om deltakelse i arbeidslivet og kan til syvende og sist føre til at mennesker dropper ut av arbeidslivet. Det er særlig unge kvinner som er utsatt for seksuell trakassering. Én av fem kvinner er utsatt for vold, trakassering og trakassering i arbeidslivet. Men også menn er utsatt for seksuell trakassering. Det er kanskje enda høyere terskel for menn å melde fra om seksuell trakassering. Dette gjelder vel kanskje særlig i utelivsbransjen. Også i helsesektoren opplever én av fem menn vold og også seksuell trakassering og trusler på arbeidsplassen.

Denne lavterskelordningen gjør det lettere å melde, men vi må allikevel jobbe ganske tungt med holdninger. Nordisk råd arrangerte nylig en rundebordskonferanse her på Stortinget i anledning talmannens besøk. Det er flott at presidentskapet i Nordisk råd tar opp nettopp likestilling på sin agenda. En rapport fra Europarådet har også rystende tall når det gjelder seksuell trakassering. Det ble også tatt opp på samme konferanse. Jeg er veldig glad for at presidentskapet ved stortingspresidenten har sagt at man ønsker å se videre på seksuell trakassering blant politikere. Jeg tror vi mister mange som kunne tenkt seg å gå inn i politikken, nettopp fordi man opplever seksuell trakassering, særlig i form av nærmest hatmeldinger på nettet. Vi har sett mange eksempler på det.

Det å gå til sak er ressurskrevende, det er skremmende, og man føler at man får offentlighetens øyne på seg. Det er derfor det å ha et lavterskeltilbud kan motvirke dette. Mange er også usikre på hvordan rettssystemet i det hele tatt fungerer og tier istedenfor å heve stemmen. Det skal være enkelt å henvende seg til Diskrimineringsnemnda både muntlig og skriftlig, og det vil nok føre til at det blir flere rapporteringer. Samtidig er det viktig å understreke at kontradiksjonsprinsippet skal være til stede. Motstandere av ordningen hevder at man kan bruke nemnda til å levere inn saker uten realiteter – dersom det f.eks. skulle være en konflikt på en arbeidsplass. Men når det nå skal opprettes en egen avdeling og man får dommere med erfaring i disse sakene, tror jeg de bekymringene vil forsvinne.

Jeg får ikke tid til å gå mye inn på redegjørelsesplikten. Jeg hører argumentene om at bedrifter med under 50 ansatte skal ha redegjørelsesplikt. Jeg er fornøyd med at vi har satt strek ved 50 ansatte. Det handler om tid til rapportering, det handler om tid til å undersøke, og det handler om mer enn rapportering, for man også skal sette i verk tiltak og undersøke hva som foregår i bedriften.

Silje Hjemdal (FrP) [10:20:27]: Det er ingen tvil om at metoo, som ble lansert høsten 2017 i sosiale medier, gjorde mye for samfunnsdebatten. Med ett ble kampen mot seksuell trakassering faktisk et hovedtema i samfunnet – ikke en dag for tidlig, om du spør mange. Det er heller ingen tvil om at det var på høy tid å ta tak i seksuell trakassering som et langt bredere problem enn det man kanskje tidligere har gjort.

Altfor mange har vært utsatt for trakasserende adferd, og altfor mange har følt at de har måttet tåle det. For meg er det viktig å understreke fra denne talerstolen at dette er et problem som ikke bare rammer kvinner. Det rammer også menn, som nevnt tidligere fra talerstolen. Vi vet også at en del homofile har vært usatt for dette, og de føler at det er viktig at også deres historier kommer fram. Jeg er veldig glad for at media også har satt det en del i fokus. Altfor mange har faktisk fått ødelagt eller bremset karrieren sin på grunn av dette, redusert sine muligheter til å leve som de vil, eller følt at man ikke kan leve uten frykt for trakasserende oppmerksomhet.

Noen former for trakassering har blitt anmeldt, andre ganger påtalt, og noen er faktisk også dømt, men altfor mange tilfeller av trakassering har aldri nådd rettsapparatet. I noen virksomheter har folk vært voksne nok til å ta tak i trakassering, og heldigvis har det vært en kultur mot slik adferd. Men der kulturen har vært dårlig, har trakasseringen kunnet fortsette.

Det er derfor behov for å ha et lavterskeltilbud for behandling av slike saker. Dette har vi lovet i regjeringsplattformen, og nå leverer vi på det. Jeg er glad for at våre regjeringspartnere, i likhet med oss, er opptatt av rettssikkerheten. Det er veldig viktig at den som har vært utsatt for noe galt, om det er den anklagede og eventuelle tredjeparter, opplever å ha rettssikkerhet. Det er argumenter for at kun en ordinær domstolsbehandling vil kunne gi tilstrekkelig rettssikkerhet. Noen av høringsuttalelsene som kom inn, problematiserte flytting av slike saker til en nemnd. Heldigvis er forslaget så klart at denne type nemndbehandling også vil være god. I tilfeller der den ene parten er uenig i behandlingen, kan den alltid ankes. Fordelen med slik nemndbehandling er også at det vil kunne ta unna en rekke mindre saker og ikke belaste rettsapparatet.

Jeg er også glad for at ordningen, som det nevnes i innstillingen, bør evalueres. Det er som regel hensiktsmessig å evaluere nye ordninger, og i dette tilfellet, hvor vi utvider hvilke saker som skal tas opp, blir det ekstra viktig med en evaluering. Jeg vet at det ikke bare er vi i Fremskrittspartiet som er spesielt opptatt av dette, og jeg synes det er fint at regjeringspartiene står samlet om at ordningen etter hvert skal evalueres.

Alt i alt synes jeg at vi i dag tar et langt skritt i riktig retning – vekk fra et samfunn der det finnes muligheter for noen til å trakassere, og at vi nå tar dette på alvor, slik at andre skal kunne slippe dette. Jeg vil også understreke at selvfølgelig er det viktig med et godt lovverk, og at man har lavterskeltilbud, men dette er et samfunnsproblem som vi alle har et ansvar for å ta på aller største alvor. Jeg håper dette vil kunne være et viktig bidrag i den kampen.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:25:10]: Kampen for et samfunn der kvinner og menn har like gode muligheter, er langt fra i mål. Undertrykkende strukturer hindrer fortsatt kvinners frihet og fordeler makt og rikdom på en urettferdig måte. Frigjøringskampen som er ført av kvinnebevegelsen og venstresiden i mange tiår, må fortsette for at ingen skal begrenses av kjønn.

Vi har lenge visst at seksuell trakassering er et omfattende samfunnsproblem. Likevel var det helt nødvendig med metoo-kampanjen for å sette søkelyset på den frarøvelsen av kvinners frihet som seksuell trakassering er. En viktig milepæl i kampen mot seksuell trakassering kom – vil jeg si – som en følge av metoo-bevegelsen, nemlig at vi endelig fikk vedtatt i Stortinget å få på plass et lavterskeltilbud for å håndtere seksuell trakassering. Altfor lenge har de som rammes av seksuell trakassering, i praksis ofte vært rettsløse, uten noe sted å gå for rettferdighet. Med trøkket fra metoo-bevegelsen fikk vi fra opposisjonens side flertall for SVs forslag om å innføre lavterskeltilbudet i fjor, slik at de som rammes, kan gå til diskrimineringsnemnda for oppreisning og erstatning. Vi fikk også gjennomslag for at likestillingsombudets hjelp til veiledning skal styrkes.

Nå gjennomføres dette i praksis, og det er verdt å feire. Jeg skal ikke bruke denne dagen til å konkurrere om hvem som har æren for det hele. Venstre har foreslått å utrede dette tidligere. Det er prisverdig, men det skal og må sies at det ikke akkurat var stor støtte å hente fra regjeringspartiene da SV og Rødt foreslo dette i fjor, og klarte å kjempe det inn i et vedtak etter at SV på partiledermøte tok initiativ til å lage et forlik om seksuell trakassering. Det er uansett historien. Det viktigste nå er å få på plass et skikkelig lavterskeltilbud som kan gi folk den rettferdigheten de trenger etter å ha blitt utsatt for trakassering.

Skal dette tilbudet fungere skikkelig, er vi nødt til å lytte til både likestillingsombudet og alle de andre som i høring har sagt at det trengs økte ressurser til nemnda, særlig for å klare å behandle disse sakene på en god måte. Det velger regjeringen glatt å overse når de i kapittelet om økonomiske og administrative konsekvenser velger å late som om et større ansvar ikke vil gi flere oppgaver til nemnda. Det holder ikke bare å følge med på saken. Hvis tilbudet skal bli godt fra starten av, trenger vi økte ressurser til både nemnd og ombud.

Så til saken om aktivitets- og redegjørelsesplikten. Disse pliktene er ikke noe mål for likestillingen i seg selv, men er viktige verktøy i likestillingskampen, spesielt ute på arbeidsplassene. Derfor er det fint at regjeringen endelig kommer tilbake til Stortinget med denne saken, etter at opposisjonen fikk flertall for å styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten for noen år siden. Men med tanke på hvordan disse pliktene var før 2017, har det skjedd en hel del som gjør at vi ikke sitter igjen med sterkere verktøy på hele dette feltet. Før 2017 hadde f.eks. alle arbeidsgivere redegjørelsesplikt om kjønn. Siden ble redegjørelsesplikten nærmest totalt fjernet – jeg hører noen kalle det en inkurie – ved en endring av regnskapsloven. Nå sitter vi igjen med en rekke graderinger på aktivitetsplikt, redegjørelsesplikt og dokumentasjonsplikt, der det stort sett er de private virksomhetene med over 50 ansatte det stilles tydelige likestillingskrav til, mens de andre slipper unna. Det betyr fritak for 96 pst. av bedriftene.

Det er ingen grunn til å dempe likestillingskravene i arbeidslivet. Jeg tenker de to siste årene viser hvorfor. Derfor foreslår SV i denne saken å styrke disse verktøyene helt ut, slik at alle private arbeidsgivere med over 20 ansatte må redegjøre for likestilling i sin virksomhet. Det skulle bare mangle.

Grunde Almeland (V) [10:30:07]: Jeg er glad for at vi kan stå her i dag og debattere en sak som gir viktige og etterlengtede konkrete svar på ikke bare folks forventninger etter fjorårets metoo-runde, men også på noen av de faktiske likestillingsutfordringene vi fortsatt har. Videre er jeg glad for at det er et såpass samlet storting som går inn for disse endringene, for det viser at det politiske Norge har tatt folk på alvor, og at folk har blitt lyttet til.

Tidligere i år var jeg så heldig at jeg fikk være en del av den norske delegasjonen til FNs kvinnekommisjon – dette i en tid da man ser klare tilbakesteg for likestillingsarbeidet globalt, hvor vi har en stormakt som struper finansieringen av organisasjoner som arbeider for seksuelle og reproduktive helserettigheter, og hvor stadig flere land innfører lover og regler som hindrer folk i å leve frie liv og oppleve fullverdig likestilling. Da kjente jeg på at det var godt å vite at vi i Norge tross alt står tverrpolitisk sammen om de store linjene i likestillingspolitikken, slik vi også gjør det i store deler av den saken vi har til behandling her i dag.

I fjor så vi metoo-opprøret gi folk konkrete eksempler på hvordan seksuell trakassering påvirker folks hverdag, og hvordan det skaper hindre og barrierer i arbeidslivet eller i studiehverdagen. Fortsatt ser vi nye eksempler komme fram. Det er bra at media retter søkelyset sitt mot dette, for det er kun når vi prater om det, at vi blir bevisst på at vi må gjøre noe med det. Derfor har kampanjen hatt noe å si også for det vedtaket vi gjør her i dag.

Denne saken er også en erkjennelse av at det har vært en altfor høy terskel for veldig mange å få en redelig og skikkelig behandling av sin sak for rettsapparatet. Etableringen av et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering har vært veldig viktig også for oss i Venstre. Venstre foreslo dette helt tilbake til da Stortinget behandlet forslaget til diskrimineringsombudsloven. Da saken ble behandlet på nytt av Stortinget i fjor vår, tegnet den opp et tidsløp som gjør at vi i dag står her med et faktisk forslag fra regjeringen.

Å sikre folk i en sårbar situasjon en faktisk mulighet til å få saken sin vurdert, å få tilkjent oppreisning for overtramp og få en verdig, rettssikker ramme rundt det, er utrolig viktig, all den tid vi skal ta metoo-kampanjen på alvor.

Rettssikkerhet har også vært noe flere av høringsinstansene har vært opptatt av. Men da er det viktig for meg å minne om at rettssikkerhet er beskyttelse mot overgrep og vilkårlighet fra det offentlige. Det er muligheten til å kunne forutberegne sin egen rettsstilling og muligheten til å kunne forsvare sine rettslige interesser. Det er avgjørende at den eller de som fatter vedtak, har nødvendig kompetanse, er habil og ikke har tatt utenforliggende hensyn ved avgjørelsen. Dette la vi til rette for da vi tidligere i dette stortinget behandlet og etablerte den nye diskrimineringsnemnda, som nå også får oppgaven med behandle sakene om seksuell trakassering. Det har vært grunnleggende med det arbeidet vi har gjort på dette feltet, å sikre at rettsstillingen til alle som er med i en sånn behandling, skal være god.

Likestillingskampen er en seig kamp. Det handler om holdninger og store strukturelle endringer som det viser seg vanskelig å snu over natten. Da er det viktig å ha tilstrekkelig kunnskap. Det hjelper den andre delen av dette forslaget fra regjeringen oss med, nemlig styrkingen av aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Jeg er glad for at denne saken endelig kommer til Stortinget, og jeg er glad for at styrkingen tar hensyn til at de minste bedriftene skal slippe økt byråkrati. Her er det viktig å legge merke til at det også innføres en dokumentasjonsplikt for virksomheter, som ivaretar hensynet til økt bevissthet rundt innsats for likestilling samtidig med ønsket om å begrense mengden av byråkrati for de aller minste bedriftene. Så samlet sett sikrer den nye aktivitets- og redegjørelsesplikten at vi får styrket kunnskap og mer kunnskap om de faktiske forholdene i bedriftene.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:35:25]: Seksuell trakassering er et alvorlig hinder for å oppnå likestilling. Omfanget av seksuell trakassering og overgrep er et betydelig samfunnsproblem i mange land. Vi som politikere har ansvar for å sikre et tilstrekkelig lovverk, fordi den reelle likestillingen som loven fordrer, forutsetter en aktiv innsats for likestillingsarbeidet. Vi må sikre at alle jenter og gutter, kvinner og menn kan bevege seg fritt og trygt både inne og ute, privat og i arbeidslivet, uten å bli utsatt for uønskede seksuelle handlinger og trakassering.

Som flere har vært inne på, er det ikke så lenge siden vi så kvinner stå fram og fortelle om vold, trakassering og overgrep gjennom å poste «metoo» i sosiale medier. Vi vet at unge kvinner er en spesielt utsatt gruppe. Dagens innstilling er derfor også en honnør til dem som valgte å dele, og på den måten viste oss at demokrati og ytringsfrihet lever i beste velgående i Norge i dag. Men de viste oss også hvor viktig det er med lavterskel. Det betyr mye når profilerte mennesker, kjendiser, står fram og forteller om sine opplevelser knyttet til seksuelle overgrep og trakassering. Det kan bidra til å motvirke skamfølelsen, som ofte er et hinder, og som gjør at mange ikke tør å anmelde.

Kristelig Folkeparti mener at flere tiltak må iverksettes for å forebygge seksuelle overgrep og trakassering, fordi undersøkelser og metoo-kampanjen har vist oss at omfanget er mer omfattende enn vi trodde. Undervisning om grensesetting, respekt og likeverd må styrkes i skolen og i barnehagen. Handlingsplaner og holdningskampanjer for å forebygge seksuell trakassering og overgrep må utarbeides i arbeidslivet, holdningsarbeidet generelt må styrkes, og et lavterskeltilbud som er lett tilgjengelig og kan løse saker om seksuell trakassering på lavest mulig nivå, må etableres – et kostnadsfritt og like godt alternativ som også ivaretar dem med lav inntekt.

Jeg merker meg at det i merknads form er sådd tvil om hvorvidt regjeringen følger opp anmodningsvedtaket som ledet fram til denne saken, men jeg mener det er nettopp det vi gjør. Det styrker redegjørelsesplikten, og innføringen av dokumentasjonskrav er en forsterkning av likestillingsarbeidet, samtidig som plikten står i forhold til virksomhetens størrelse og ressurser. Endringene som forslås, gjør at pliktene for likestillingsarbeidet skjerpes, samtidig som behovet for å forenkle hverdagen for næringsdrivende, særlig for små bedrifter, må ivaretas. Denne lovproposisjonen ivaretar nettopp dette. Kristelig Folkeparti stemmer derfor for komiteens innstilling.

Statsråd Trine Skei Grande [10:38:25]: Med disse endringene legger vi til rette for et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering og en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten for arbeidsgivere og offentlige myndigheter.

Likestillings- og diskrimineringsloven skal bidra til reell likestilling. Men sjøl om lovverket gir god beskyttelse mot diskriminering og trakassering, er omfanget av seksuell trakassering urovekkende høyt.

Undersøkelser og metoo-kampanjen viser at seksuell trakassering skjer på de fleste samfunnsområder. Vi trenger et lavterskeltilbud og et styrket veilednings- og hjelpetilbud for personer som utsettes for seksuell trakassering. Regjeringa tar nå et nødvendig grep ved å etablere et lavterskeltilbud der personer som utsettes for seksuell trakassering, kan få et raskt og kostnadsfritt alternativ til domstolsbehandling. Dette er en milepæl i arbeidet mot seksuell trakassering. Særlig unge kvinner er utsatt for seksuell trakassering. Én av fem unge kvinner utsettes for trusler, vold eller trakassering i arbeidslivet, men seksuell trakassering rammer også menn, særlig menn i kvinnedominerte yrker. Vi vet at én av fem menn i helse- og omsorgssektoren har opplevd dette.

Jeg er opptatt av rettssikkerheten for begge partene. Diskrimineringsnemnda er en særlig kompetent tvisteløsningsmekanisme i diskrimineringssaker. Saksbehandlingsformen legger til rette for kontradiksjon. Nemnda består av svært kompetente medlemmer. Nemndas leder skal ha dommererfaring, og det er stilt krav om praksistid. I tillegg til dette gis partene rett til å kreve muntlig behandling, som åpner for avhør av parter og vitner. Jeg understreker at diskrimineringsnemnda ikke skal behandle saker om seksualisert lovbrudd etter straffeloven. Det skal behandles av ordinære domstoler.

For å oppnå et effektivt diskrimineringsvern gis nemnda også myndighet til å ilegge oppreisning i saker, som overfor arbeidsgiver, og erstatninger i enkelte saksforhold. Interessene som diskrimineringslovgivningen skal beskytte, er så sentrale at det må finnes rimelige og effektive sanksjonsmuligheter med preventiv effekt.

Likestillingsarbeidet krever systematisk og målrettet innsats. Aktivitets- og redegjørelsesplikten etter likestillings- og diskrimineringsloven er et viktig verktøy for å nå målene om reell likestilling. Disse pliktene følges ikke godt nok opp i praksis. Den generelle aktivitetsplikten for arbeidsgivere utvides til å omfatte sammensatt diskriminering. Aktivitetsplikten gjelder likevel ikke aldersdiskriminering. Endringene innebærer at arbeidsgiver skal rette særlig oppmerksomhet mot forhold som kan føre til diskriminering på flere diskrimineringsgrunnlag samtidig. Kvinner med minoritetsbakgrunn kan f.eks. bli diskriminert i arbeidslivet.

Vi innfører også en plikt til lønnskartlegging fordelt mellom kjønn. Dette vil avdekke lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i virksomheter, og gi et godt grunnlag for å vurdere om det er risiko for diskriminering. Regjeringa vil sikre god balanse mellom en styrket aktivitets- og redegjørelsesplikt og målsettingen om forenkling og avbyråkratisering. Redegjørelsesplikten skal styrkes, samtidig som vi ivaretar behovet for å forenkle hverdagen for næringsdrivende, særlig for småbedrifter. Små virksomheter får en mer generell og fleksibel aktivitetsplikt, og mindre virksomheter får en dokumentasjonsplikt som er enklere å følge opp.

Når disse endringene vedtas, har vi tatt nok et viktig skritt i det videre arbeidet for likestilling og mot diskriminering. Jeg ønsker Stortinget lykke til videre i debatten og i behandlingen av disse forslagene.

Michael Tetzschner (H) [10:52:37]: Jeg satt og lyttet til debatten og bestemte meg til slutt for å bidra med et lite innlegg, siden jeg ikke hørte den undertonen som man kan spore i noe av det som skrives i en merknad fra flertallet. Det er nemlig at man rettspolitisk gjør noen grep her som ikke er helt ubetenkelige.

La meg begynne med å si at seksuell trakassering – de grovere tilfellene – er både moralsk og strafferettslig uakseptabelt. Det som så er spørsmålet, er om et lavterskeltilbud likevel er det som sikrer god nok rettssikkerhet overfor den som kan være utsatt for uriktige klager. Det er et motstående hensyn som lovgiverne, altså Stortinget, må drøfte når de går inn med slike virkemidler, som har til hensikt å oppfylle det som er kriteriene for vanlig straffelovgivning, nemlig adferdsregulering.

Det man gjør i dette tilfellet, er at man mobiliserer en administrativ måte å straffe på som ikke er helt uproblematisk, og som også flere ganger har vært oppe for EMD. Problemet med dette er at det er andre beviskrav. Sannsynlighetsvekt vil være nok. Så kan man si at koblingen til resten av straffesystemet er åpenbar, for man kan jo da anlegge sak for domstolene. Men da har man likevel snudd det som er det vanlige, nemlig at det er den som påstår at man har brutt loven, altså påtalemyndigheten, som må føre bevis – man får den omvendte bevisbyrde. Jeg kan godt forstå at det er flertall for et lavterskeltilbud, men jeg hadde gjerne sett at man var mer bevisst på at det finnes helt aktverdige og velkomne motforestillinger mot denne måten å løse det på.

Jeg må også si at jeg i dette ser en viss oppgitthet overfor det ordinære domstolsarbeidet vi har, for jeg er enig i at det arbeides for langsomt, og politiet er kanskje også i noen sammenhenger ikke så orientert mot disse sakene, men det er da vi må sette inn på at domstolsapparatet og politiet kan fungere på en bedre måte. Det finnes også andre integritetskrenkelser enn de seksuelt betonte. Så jeg er redd for at vi får et lavterskeltilbud som kan vise seg å være mer summarisk, og som egentlig ikke gir den samme rettssikkerheten. For hvem vil egentlig ansette noen som er felt administrativt? Jeg vil gjøre oppmerksom på de betenkeligheter som kan gjøres rent rettspolitisk.

Statsråd Trine Skei Grande [10:55:56]: Jeg har stor forståelse for betenkelighetene som representanten Tetzschner har, men jeg har lyst til å komme med et bakteppe.

Vi har egentlig hatt et sterkt og godt lovverk på dette feltet i Norge ganske lenge. Vi har bare ingen saker, det er ingen som bruker lovverket. Det har vel knapt gått en sak for retten med dette som tema. Betyr det at det ikke skjer, eller betyr det at det ikke kommer saker for retten? Jeg tror det er hevet over enhver tvil at man mener at det ikke skjer. Da er også mitt spørsmål: Har vi en tradisjon for konfliktløsning på arbeidsplasser som i sånne litt vanskelige saker kan ha best av å møtes med dialog?

Vi har i Norge et trepartssamarbeid, etablert av statsminister Mowinckel. Vi har et system der vi har mange tvisteløsninger på arbeidsplassene som handler om dialog. Jeg tror at det å løfte disse sakene – som er vanskelige – mellom mennesker et hakk lenger ned og ikke nødvendigvis gjøre det til et ønske om å ha alle i rettssalen, vil bidra til en lettere måte å løse konflikter på – at man kanskje kan gå inn på et tidligere tidspunkt og få en dialog på arbeidsplassen som gjør at konfliktnivået tas ned, istedenfor at konfliktnivået tas opp.

Så merker jeg meg at flertallet også ønsker en evaluering, og det er sikkert lurt å ha. Jeg mener at rettssikkerhetsrammen rundt det er ivaretatt. Mitt ønske er at flere saker skal tas opp, flere saker skal snakkes om, flere saker skal megles i og flere saker skal folk faktisk løfte og tørre å ta opp. Jeg tror at et ønske om at alle sånne saker skal inn i rettsvesenet, ikke er et godt ønske for kampen mot seksuell trakassering. I de landene som har mange sånne saker i rettsvesenet, ser man heller ikke at man får de samme holdningsendringene som det vi ønsker å oppnå, slik man gjør i de landene som har få sånne saker, og klarer å løse dem på et lavere nivå.

Mitt ønske er at dette også skal bidra til holdningsendringer over tid, fordi dialogen og mindre konfrontasjon fører til bedre løsninger på den enkelte arbeidsplass. Målet er jo ikke å få flest mulig mennesker dømt, målet er at vi får minst mulig seksuell trakassering på en hvilken som helst arbeidsplass.

Anette Trettebergstuen (A) [10:58:57]: Jeg hadde egentlig tenkt å kommentere Tetzschners innlegg, men det synes jeg at statsråden gjorde på en så glimrende måte at jeg kan slutte meg til alt hun nå sa.

Denne debatten viser litt av det som egentlig er forskjellen mellom høyresiden og venstresiden. Det har blitt gjentatt flere ganger at den gamle – for å si det sånn – aktivitets- og redegjørelsesplikten ikke var bra nok. Da er det typisk høyresiden å falle ned på den konklusjonen at da må hele greia avvikles og fjernes. Det har vi sett i andre politiske spørsmål også. For eksempel da man fant ut at ungdomsgarantien hos Nav ikke fungerte bra nok, kunne den jo bare avvikles. Venstresiden, opposisjonen, har andre standpunkter, andre veier å gå. Vi mener at når noe ikke fungerer godt nok, får vi det til å fungere godt nok. Da endrer og styrker vi det.

Det var derfor Arbeiderpartiet, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti den gangen fikk flertall for at vi skulle styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten i tråd med det Skjeie-utvalget hadde foreslått. Halvparten av det skjer her i dag. Aktivitetsplikten styrkes kvalitativt, og det er bra, men rapporteringsplikten svekkes. Da er det redskapet som ARP har vært, svekket, og det er synd. Hvis vi mener at vi skal ha økt likestilling, er det arbeidslivet som er arenaen for å jobbe. Når vi svekker et av de viktige verktøyene, blir vi i dårligere stand til å komme framover.

Det blir sagt fra noen her i salen at Arbeiderpartiet vil ha mer byråkrati. Nei, det er ikke riktig. Det er ikke riktig som statsråden sa, at hvis det er én person, skal en rapportere på likestilling. Det er ikke slik at enkeltpersonforetak eller bedrifter med to ansatte har hatt rapporteringsplikt tidligere. Alle bedrifter med mer enn fem ansatte hadde rapporteringsplikt for kjønn. Vi foreslår at alle bedrifter med over 20 ansatte skal ha rapporteringsplikt på alle de grunnlagene som aktivitetsplikten nå omfatter. Sånn sett er det en svekkelse av det systemet vi hadde før 2017. Det går ikke an å si at opposisjonen vil legge til mer byråkrati når flere bedrifter hadde dette i 2017. Nå får færre det. Men vi mener at det ikke går an at 99 pst. av Norges bedrifter ikke skal omfattes av dette viktige likestillingsverktøyet. Det er det regjeringspartiene og flertallet i dag vedtar. Det synes vi er trist, og det er historieløst, for aktivitets- og redegjørelsesplikten er et av de viktigste likestillingspolitiske verktøyene. Det er et praktisk verktøy, og det har fungert. Vi vet at vi har store likestillingspolitiske utfordringer framover.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:02:02]: Først en takk til representanten Tetzschner, som reflekterte rundt hvorfor vi gjør den endringen vi gjør. Jeg forstår skepsisen, men det er en politisk beslutning som jeg mener er riktig i forhold til lavterskeltilbud. Jeg synes det er viktig at det har vært stadfestet her flere ganger at vi har kontradiksjonsprinsippet, nemndas ledere skal ha dommererfaring, vi skal ha et sekretariat og nemndledere med særskilt kompetanse. Men det er ikke det jeg skjønner Tetzschner er opptatt av – det er vel mer prinsippet om at flere og flere områder innen samfunnet går ut av rettssystemet og inn i, nå, lavterskeltilbud. Jeg tenker det er verdt å reflektere rundt. Men, som sagt, jeg mener at dette er riktig, og så skal vi evaluere om vi faktisk, som statsråden sa, får flere saker. Null er jo for dårlig når vi vet hva som skjer.

Så får jeg si fra denne talerstolen: Jeg er kanskje den eneste representanten her som har blitt anmeldt til Diskrimineringsnemnda. Det handlet om at jeg som rektor godkjente at vi ga stipend til jenter. For å øke andelen innen teknologiutdanning skulle de få et stipend både til reise og utstyr, og jeg ble da anket inn til nemnda. Det hører med til historien at jeg ikke ble dømt. Nemnda mente noe annet enn de som hadde anket meg inn. Så jeg har iallfall en erfaring med hvordan dette skjer.

Så til aktivitets- og redegjørelsesplikten. Min erfaring er også at hvis du som leder i stat, kommune eller næringsliv, enten du har tre ansatte, 20 ansatte eller 200 ansatte, ikke er opptatt av likestilling, ikke er opptatt av at det skal praktiseres når det gjelder lønn, tildeling av kontorer og funksjoner innen ledergruppe, hjelper det lite å rapportere. For skal det ha stor verdi, må man også ha sanksjoner i den andre enden. Jeg mener det er viktig å rapportere, sånn at vi får oversikt over det. Det er holdningsskapende i seg selv. Men det er ikke nok. Man må utfordre lederskapet – enten det gjelder NHO, næringsforeninger, kommuner eller stat. Det er lederen som må gå foran som et eksempel og ta opp disse sakene.

Michael Tetzschner (H) [11:05:10]: Bare en kort merknad til slutt.

Jeg tenkte det også var kledelig for debatten at man var seg bevisst at man gjør visse rettspolitiske valg ved å overlate til administrasjonen å gjennomføre det som hittil har vært domstolenes oppgave og politiets oppgave, nemlig å etterforske, iretteføre og treffe en dom. Så setter man inn administrative enheter, hvis måte å arbeide på i andre sammenhenger ikke er helt avklart. Nå snakker vi om andre tilsynsorganer som er gitt f.eks. gebyrmyndighet. Man kaller det gebyrer, så slipper man å tilfredsstille de vanlige beviskravene. Men når det gjelder den som rammes f.eks. av inndragning i hundretusenkronersklassen – så kan man jo si at det er en teoretisk forskjell om det egentlig er straff i juridisk forstand, eller om det er et gebyr – er hensikten nettopp at man skal påvirke adferden.

Jeg vil bare med dette invitere til videre refleksjon over det systemet som man da gir seg inn på. For det er veldig besnærende, som flertallet fremhever, at man får et lavterskeltilbud. Men det er i virkeligheten, ser jeg det som, en indirekte erkjennelse av at det ordinære domstolsystemet arbeider for tregt – politiet er for overbelastet til at det kan mobiliseres for ganske alvorlige forhold. Jeg anser at de forholdene vi her omtaler, seksuell trakassering, ikke er noe man skal ta lett på. Det gjelder alle parter i en slik prosess.

Jeg vil også avslutte med å si at jeg håper statsråd Skei Grande får rett ved å si at dette går aldeles utmerket, og at det blir fine dialoger. Men hun sa også i et tidligere innlegg at her var det ofte ord mot ord. Det er nettopp da vi ikke har de prosessreglene som skal til for å skille påstand fra realiteter, og det er det en god etterforskning og en – skal vi si – domstol som arbeider på basis av etablerte prosessregler, som kan gjøre. Dermed har jeg noe større uro om rettssikkerheten ved dette grepet, men er selvfølgelig veldig tilfreds med at man ved evalueringspunktet har sagt seg villig til å høste erfaring fra virkeligheten.

Kari Henriksen (A) [11:08:10]: Sørlandet er et flott sted å bo, men når det gjelder likestillingen, er det litt verre. Andelen kvinner i arbeidsstyrken har gått ned fra 2015 til 2017, både i Aust-Agder og i Vest-Agder, henholdsvis fra 76,5 til 72,1 og 73,9 til 69,9. Kvinneandelen i privat og offentlig sektor og blant ledere har stått stille de siste årene. Prosjektet Likestilt arbeidsliv, som er en sertifiseringsordning, har gode resultater i privat næringsliv, men de opplever likevel at departementet ikke bruker dem godt nok. De har kontaktet departementet for å spre sin kunnskap, men har ventet veldig lenge på svar, og jeg tror ikke de har fått svar ennå.

Likestillingssenteret ved UiA gjør en god jobb, men vil gjerne gjøre mer. De trenger å gjøre mer, og de trenger flere ressurser, men det har heller ikke denne regjeringa funnet viktig nok å prioritere. Det er ingen tvil om at det er politiske skillelinjer i likestillingspolitikken, både når det gjelder bevilgninger, og når det gjelder virkemiddelapparatet.

Arbeiderpartiet var veldig glad for at vi fikk et anmodningsvedtak sammen med Kristelig Folkeparti som nå har resultert i denne saken, selv om vi, som det er redegjort for her, mener at forslaget er ganske svekket, fordi det ikke følger opp så kraftfullt som opposisjonen skulle ønsket.

Det vi diskuterer, har også et ganske mørkt bakteppe, som handler om hat – hat mot kvinner, hat mot minoriteter. Monica Csango skriver om det, i et innlegg om hatet mot jøder i VG i mai i år. Hun skriver at de som hater jøder, hater andre minoriteter – romfolk, muslimer, homser, lesber og transseksuelle. Noen menn synes å hate at kvinner får makt, autoritet og innflytelse på lik linje med menn. Derfor har vi fått Hun bør stille-kampanjen, og derfor har vi fått tiltak mot hatprat på nett.

Men den aller beste vaksinen både mot hatprat og for å fremme en tydelig likestilling er at en tror på at likestilling mellom kjønn er rett, riktig og sant. Det er bakgrunnen for Arbeiderpartiets utålmodighet. Vi tror den beste vaksinen er kraftfulle virkemidler fra statens side på dette området.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:11:37]: Under ministerens første innlegg var jeg så glad at jeg delte en facebookpost om at vedtaket vi fatter i salen, er kjempepositivt, men så kommer representanten Tetzschner og velger å problematisere og kritisere vedtaket under dekke av refleksjon. Det synes jeg er veldig trist.

Siden komitélederen valgte å dele litt fra talerstolen, gjør jeg også det. Da jeg var ung, sluttet jeg i tre jobber på grunn av seksuell trakassering. Det var ikke trakassering som nærmet seg voldtektsland, men det var nok til at jeg ikke orket å gå på jobb. I den ene jobben var vi mange som opplevde dette. Vi snakket om å gå til retten, men det er for høy terskel. Det var helt uaktuelt. Vi turte ikke. Vi syntes det var for vanskelig. Siden forslaget om lavterskeltilbudet kom opp, har jeg mange ganger tenkt at det hadde vi benyttet oss av. Derfor synes jeg det er litt trist at denne debatten skulle ende med at man setter spørsmålstegn ved hvorvidt dette er et godt tilbud. Jeg lurer på hva slags andre tiltak salen har tenkt å innføre etter metoo hvis ikke dette.

Jeg er også ganske kritisk til ting som blir sagt om hvorvidt rettssikkerheten ikke er god nok. Det har blitt dokumentert fra talerstolen i dag at det er den. Selv ikke nemnda kan dømme mennesker uten at det er godt nok bevist. Jeg skulle gjerne avsluttet med et smilefjes, men det gjør jeg ikke.

Grunde Almeland (V) [11:13:40]: Jeg vil også holde et lite innlegg i etterkant av representanten Tetzschners innlegg. Det er en riktig påpeking at vi har tatt noen valg opp gjennom tidene med hensyn til hvor avgjørelser skal bli tatt, hvilken myndighet som skal ligge innenfor domstolene, og hvilke som skal være tillagt ulike nemnder. Det er viktig å bemerke i denne sal at mange av ordningene fungerer veldig godt og har bred støtte, både i denne salen og i befolkningen for øvrig.

Av ulike organer som har denne typen myndighet, kan vi nevne Konkurransetilsynet. Det diskuteres en sak om Arbeidstilsynet. Saker om utlendingsloven går for nemnd. Det går saker om omsorgsovertakelse, saker om tvang. Det er mye som er lagt til nemnder, nettopp begrunnet med rettssikkerhet, fordi en nemndsbehandling kan bidra til å skape rettssikkerhet ved at vi får flere avgjørelser på området, og man sørger for at praksisen i større grad blir lik. Likhet for loven er også et viktig prinsipp.

Når vi vet at de aller fleste sakene om seksuell trakassering behandles i virksomhetene, i lukkede fora, vet vi også at praksisen for hvordan dette håndteres, er svært ulik fra sted til sted. Derfor er vi tjent med at en større andel av disse sakene faktisk får en reell behandling. Det er riktig å påpeke og å stille spørsmål om komiteen har tatt hensyn til rettssikkerhet når vi har behandlet saken. Det er jeg glad for å bekrefte at vi har gjort.

Rettsikkerhet, som jeg nevnte i mitt første innlegg, har noen forutsetninger. Det er forutsetningen om at saksbehandlings- og avgjørelsesprosessen skal foregå på en betryggende og forutsigbar måte, at det er etablert gode saksbehandlingsregler som ivaretar partenes rettssikkerhet og legger til rette for gode og riktige vedtak, at saken blir avgjort innen rimelig tid og mens den fortsatt er aktuell og relevant, og at kontradiksjonsprinsippet blir ivaretatt. Alle de tingene jeg nevnte nå, gjør vi i denne saken på en god måte.

Jeg er også glad for at man nå sikrer muntlig høring i nemnda i alle disse sakene, slik at folk får en reell mulighet til å forklare seg, og alle sakene blir behandlet på en god måte. Det er ikke sånn at dette f.eks. kun er saker som handler om ord mot ord. Av de sakene som har vært oppe, har vært tydelige og er gitt eksempler på de siste par årene, har det også vært saker der det er omfattende vitnesbyrd, som også vil bli behandlet på en god måte med denne ordningen.

Statsråd Trine Skei Grande [11:17:00]: Jeg synes egentlig det var litt bra at vi fikk denne runden, for vi får klarlagt veldig mye bedre hva som er Stortingets og regjeringens intensjon bak forslaget.

Jeg har lyst til å si at det ikke er sånn at Diskrimineringsnemnda i dag har lav tillit når det gjelder de sakene de har løftet opp. Det er et organ som nyter stor tillit, og det er veldig lite diskusjon i det offentlige rom om avgjørelsene som blir tatt. Jeg tror at man selvfølgelig kan snu kultur ved straff, men grunnleggende tror jeg at kultur på en arbeidsplass snus best ved dialog. Jeg håper at disse grepene også fører til mer dialog enn det fører til straff, og at det fører til mer påpekninger enn det fører til straffemulkter.

Jeg synes at Senterpartiets representant var modig som fortalte om sine egne opplevelser, som egentlig er en god beskrivelse av hva vi ønsker å gjøre med arbeidsplassene. Vi ønsker å ha en kultur der en kan si fra på arbeidsplassen, og der en også kan si fra et hakk høyere opp før en er klar til å gå til sak.

Så er det en argumentasjon knyttet til at det er så unikt at vi legger en så stor avgjørelse til nemnd og ikke til rettssystemet vårt. Jeg mener at det å si om folk får lov til å oppholde seg i landet, er en ganske stor avgjørelse i disse menneskenes liv. Det er noe vi har lagt til nemnd. Det å ta barn ut av en familie er en ganske stor avgjørelse, det er noe vi har valgt å legge til nemnd. Det handler om helseklager, det handler om store avgjørelser i menneskers liv som vi i denne salen har valgt å legge til nemnd. Disse avgjørelsene angår oftest de svakeste i samfunnet vårt. Det betyr ikke at rettssikkerheten er så mye viktigere når man av og til skal stramme opp noen sjefer i arbeidslivet, enn den er når vi skal behandle asylsøkeres rett til opphold eller en familie med mindre ressurser sin rett til å beholde sine egne barn. Det synes jeg ikke det er en balansegang i. Jeg tror dette er noe vi trygt kan prøve som en bedre ordning for å snu kultur på norske arbeidsplasser – som vi vet vi må få snudd.