Presidenten: Etter
ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og
3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker, og at de
som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [] (ordfører for saken):
Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt og effektivt samarbeid.
Komiteen har vært samstemt om det som ligger i lovforslaget, og
det er derfor en enstemmig komité som slutter seg til forslagene
fra departementet.
Målet med proposisjonen
har vært å gi kommunene større frihet til å ta avgjørelser om stedsnavn
både når det gjelder valg av stedsnavn, og måten de skrives på. Endringene
som foreslås, skal muliggjøre å vedta flere dialektformer i skrivemåten
av stedsnavn. Det åpnes for at eldre og tradisjonsrike skrivemåter
kan brukes mer enn i dag.
I tillegg følger
man opp det som står om vern og bruk av samiske stedsnavn i NOU
2016: 18 Hjertespråket – Forslag til lovverk, tiltak og ordninger
for samiske språk.
Komiteen er positiv
til at kommunene får større frihet til å velge stedsnavn samt fatte
vedtak om skrivemåten på disse. Samtidig noterer komiteen seg at
flere høringsinstanser, som Språkrådet, Nasjonalbiblioteket, Sametinget,
Sogn og Fjordane fylkeskommune, Finnmark fylkeskommune, Norsk namnelag,
Hardanger Folkeminnelag, Noregs mållag og Nynorsklaget er negative til
forslaget om å flytte setningen «Har skrivemåten vore lenge i bruk
og er vel kjend og innarbeidd, kan ein fråvike gjeldande rettskriving
og rettskrivingsprinsipp» fra Forskrift til stadnamn til § 4 Reglar
om skrivemåte, i loven.
Det er bekymring
for at konsekvensen av dette bl.a. vil bli at ulike skrivemåter
fører til mistolkinger, at det blir større innslag av feilstavelser
eller at gamle stedsnavn blir byttet ut. Det settes også spørsmålstegn
ved om kommunene har tilstrekkelig navnefaglig kompetanse til å
fatte vedtak i tråd med stedsnavnlovens formål, som jo er viktig.
Komiteen har forståelse
for de innvendingene som har kommet, men vil samtidig vise til at
det i forarbeidene er gitt retningslinjer for hva som taler for
å ta i bruk unntaksregelen i § 4. Departementet presiserer at der det
blir vurdert å bruke denne unntaksregelen, skal momenter som uttalelse,
innarbeidet skrifttradisjon, meningsinnhold og lokale betraktninger
tas med i vurderingen.
En enstemmig komité
mener det er viktig å fastholde at stedsnavnlovens hovedprinsipp
og hovedregel må være at tradisjonelle, nedarvede stedsnavn videreføres. Dette
må understrekes, også fra denne talerstolen. Stedsnavn er nemlig
ikke bare navn på geografiske lokaliteter, men også kilde til kunnskap
om vår historie og språk. Stedsnavn bærer på interessante opplysninger om
språket, om livene som er blitt levd, bosetning, hendelser, tidligere
samfunn, m.m. Mange stedsnavn er immaterielle kulturminner, noen
av dem er vel egentlig de aller eldste kulturminnene vi har, og
er derfor en viktig del av vår kulturarv – som vi alle, ikke minst
kommunene, skal ta vare på.
Marianne Haukland (H) []: Først må jeg bare takke
for et godt samarbeid i komiteen og med saksordfører Sem-Jacobsen.
Familie- og kulturkomiteen
har behandlet denne saken uten særlig uenigheter om innholdet i
loven. Det er positivt at kommunene får større makt og frihet til
å velge stedsnavn og gjøre vedtak om skrivemåtene av disse. Formålet
med lovendringen er å gi kommunene større frihet til å ta avgjørelser
om stedsnavn og måten de skrives på.
Stedsnavn er ikke
bare navn på geografiske lokaliteter, men kilde til informasjon
og kunnskap om vår historie og språk. Denne informasjonen er viktig
og sier noe om hva man kan forvente av steder, og hvilke egenskaper
de har.
Jeg tenkte jeg
skulle nevne et flott eksempel på et samisk stedsnavn jeg kjenner
godt, Biggejávri ved Masi i Finnmark. Dette navnet betyr vindvannet,
«jávri» betyr innlandsvann på samisk. Det er ofte mye vind, og vannet er
stort, og da kan man tenke seg at det blir farlige bølger på vannet.
Biggerahpat –
på norsk betyr «rahpat» «der ikke engang gaupa går». Her er det
ulendt terreng, som navnet tilsier. Det er bratt og steinete, det
er juv og kløfter og nesten ikke framkommelig.
Det er viktig
at stedsnavnloven hjelper oss med å ta vare på disse stedsnavnene.
Derfor er det bra at loven likestiller samiske, norske og kvenske
stedsnavn også som immaterielle kulturminner.
Også skrivemåten
på reinbeitedistrikt skal tas inn i loven. Kartverket skal være
vedtaksorgan for skrivemåten til navn på reinbeitedistrikt, men
det er reinbeitedistriktene selv som skal velge navn.
I høringssvar
fra Sametinget kommer det tydelig fram at det har vært et behov
for å tydeliggjøre hvem som skal fatte vedtak om skrivemåten av
navn på reinbeitedistrikt. Departementet opplyser om at det heller ikke
har kommet motforestillinger i høringsrunden til dette forslaget.
Utover det ønsker
jeg å vise til våre merknader i saken, som jo også er komiteens
merknader.
Statsråd Trine Skei Grande []: Stedsnavnene våre
er som bautasteiner over norsk, samisk og kvensk kultur. De er blant
de eldste kulturminnene vi har – mange av dem er tusen år gamle.
Samtidig er de i levende bruk i hverdagen vår – på veiskilt, på
navn på bussholdeplasser og adressen vår. De er nedarvet gjennom
generasjoner og uttalt på de ulike dialektene våre. Det er en del
av språket vårt, og gir opplysninger om eldgamle ferdselsårer, om
trosliv, gammel industri, gamle gårder, små rydninger, bratte skrenter
og høye nuter. Men det beveger oss også. Jeg tror – uten å ha noe vitenskapelig
grunnlag for å si det – at det meste som har handlet om våpenbruk
i norsk politikk de siste 50 årene, har dreid seg om å skyte på
skilt. Sist gang det var i ferd med å bli voldelige opptøyer i Trondheim,
var da det var diskusjon om navnet på byen.
Formålet med stadnamnlova
er å ta vare på stedsnavn som språklige kulturminner. Når stedsnavn
skal opp på skilt og ned på kart, skal de gis en skriftform som er
praktisk, og som ikke skygger for det meningsinnholdet de bærer
med seg. Forvaltningen av loven skal sikre at vi får kjennskap til
stedsnavnene, og at det offentlige tar dem i bruk.
Regjeringa legger
i dag fram et forslag til endringer i stadnamnlova som berører både
valg av stedsnavn, skrivemåte på stedsnavn og oppføring av bruken
av dem. De foreslåtte endringene i stadnamnlova vil gi større forutsigbarhet
og gjennomslag for stadnamnlova i kommuner. Det er lokaldemokrati
i praksis. Vi følger også opp det samiske språkutvalgets utredning,
Hjertespråket, og innspill fra Sametinget om samiske stedsnavn.
Jeg er veldig
glad for at en samlet komité er enig i hovedinnholdet i lovendringsforslaget.
Komiteen framhever viktige punkter i sin innstilling. Blant annet
ønsker komiteen å videreføre navnevernet, men er enig i at endringer
i navnebruken over tid bør kunne vurderes som særlig grunn for å
bytte ut et navn med et annet. Komiteen er positiv til at kommunenes
synspunkt skal vektlegges i vurderingene. Komiteen påpeker også
at det er viktig at Fylkesmannen opparbeider den nødvendige kompetansen
til å vurdere klage på feil bruk eller manglende bruk av kommunalt
valgte stedsnavn. Derfor kan Fylkesmannen innhente en anbefaling
fra stedsnavntjenesten.
Jeg mener det
foreslåtte lovendringsforslaget ivaretar en god balanse mellom hensynet
til lokaldemokratiet og hensynet til kulturvernet, mellom hensynet
til medvirkning og kommunal innflytelse på vedtak, hensynet til
bevaring av stedsnavn som språklige kulturminner og de praktiske
funksjonene stedsnavnene har i vår moderne infrastruktur.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.