Presidenten: Etter
ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir
begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til
medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten
foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning
til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Sivert Bjørnstad (FrP) [] (ordfører for saken): La
meg begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken,
en sak som er en oppfølging av en stortingsmelding vi behandlet
her i Stortinget for få måneder siden. Den gangen sa jeg at det
var bra at regjeringen la fram en slik melding før lovproposisjonen, slik
at man sikret bred politisk enighet om noe så viktig som sentralbankloven
og de andre lovene vi forandrer og endrer på i dag. Det mener jeg
også i dag, og komiteens innstilling viser at det er bred enighet
om de ulike forslagene.
Bakgrunnen for
at man foreslår å behandle en ny sentralbanklov, er at sentralbankvirksomheten
er blitt vesentlig endret de siste årene. Nåværende sentralbanklov
ble vedtatt i 1985 og avløste den tidligere loven av 1892. Det er
altså ikke hvert år vi behandler disse sakene.
Norges Bank er
helt sentral og helt instrumentell for den finansielle infrastrukturen
i landet vårt og for den enkelte av oss – både som bankenes bank,
som mynt- og seddelpresse, som finansiell stabilisator og ikke minst for
de av oss som betaler renter på lån vi har, eller som får renter
på innskudd vi har. Alt dette stammer til sjuende og sist fra vedtak
i Norges Bank. Dette skal banken fortsette å gjøre også i framtiden,
men med en litt annen organisering.
Regjeringen følger
opp det den varslet i meldingen som Stortinget behandlet tidligere
i år. Det opprettes en fagkomité for pengepolitikk og finansiell
stabilitet som skal stå for utøvelsen av pengepolitikken, som i
dag ligger i hovedstyret. Hovedstyret utvides med ett medlem – til
ni – og skal omfatte sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene
og seks eksterne medlemmer, alle oppnevnt av Kongen i statsråd.
Representantskapet fortsetter som i dag, i motsetning til hva Gjedrem-utvalget foreslo.
En samlet komité viser til at representantskapet er viktig for å
beholde den demokratiske kontrollen over banken.
Uenighetspunktene
mellom posisjonen og opposisjonen i innstillingen viser først og
fremst hvor bred enigheten er i denne saken. På tross av at en samlet
komité mener at utgivelse av jubileums- og minnemynter ligger på
siden av en sentralbanks kjernevirksomhet, fremmer opposisjonen
forslag i dag om at regjeringen skal legge fram et lovforslag som
innebærer at Norges Bank fortsatt har en lovfestet plikt til å utgi
minnemynter og sirkulasjonsmynter med spesialpreg – selv om dette
altså ligger utenfor kjernevirksomheten.
Det er en uenighet
om daglig leder av NBIM, oljefondet, skal tilsettes på åremål, eller
om vedkommende skal ansettes av hovedstyret på ordinære vilkår.
En del av opposisjonen
mener at målloven må gjøres gjeldende for Norges Bank og all dens
virksomhet, og at arbeidsspråket skal være norsk i hele virksomheten. Det
må da også bety at norsk skal være arbeidsspråket på kontorene i
New York, London og Singapore, selv om det i en tenkt situasjon
ikke skulle arbeide nordmenn der.
Videre foreslår
SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt at lov om Statens pensjonsfond
må endres slik at fondet pålegges å ta hensyn til klima og klimarisiko,
samt at det skal arbeide for reduserte klimagassutslipp internasjonalt.
Heldigvis får ikke dette flertall, og de ansvarlige partiene i denne
salen mener fortsatt at oljefondet ikke skal være et virkemiddel
i utenrikspolitikken, ei heller i klima- og miljøpolitikken. Det
er fornuftig.
Med den nye loven
sikrer vi sentralbanken og dens virksomhet gode forutsetninger for
å gjøre den jobben de skal gjøre, og jeg er sikker på at jeg har
med meg hele komiteen når jeg sier at vi setter pris på den jobben
sentralbanken og sentralbankens etater gjør. Den jobben gjør de
på vegne av oss alle.
Svein Roald Hansen (A) []: Det er, som saksordføreren
pekte på, og som ved behandlingen av meldingen i februar, bred enighet
om hovedlinjene i ny sentralbanklov.
Vi er tilfreds
med at finansministeren valgte å endre ordlyden i formålsparagrafens
annet ledd, slik at hensynet til høy og stabil produksjon og sysselsetting
sidestilles med oppgaven å opprettholde en stabil pengeverdi og
fremme stabilitet i det finansielle systemet.
Vi støtter ikke
forslaget fra SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt om gjennom formålsparagrafen
å skulle pålegge sentralbanken et ansvar for at Norge når sine klimamål,
og den omstilling som er nødvendig i så måte. Det ansvaret ligger
hos oss, på politikernes bord, selv om klimarisiko selvsagt er et
element som også må være med i bankens vurderinger av de økonomiske
og finansielle utsiktene.
Det er ett viktig
punkt det er uenighet om, nemlig ansettelsesvilkårene for daglig
leder av NBIM. Finansdepartementet begrunner forslaget om åremål
med behov for «rotasjon og nytenkning».
«Rotasjon» blant
hvem? Dette er en av de viktigste stillingene her i landet. Pensjonsfondet
leverer nesten hver femte krone til statsbudsjettet, og det står
for den tredje største inntektskilden på vårt statsbudsjett etter moms
og personskatt.
Oppgaven med å
levere slike resultater er ikke egnet for «rotasjon». Etter mitt
skjønn ligger det i åremål en ekstra beskyttelse mot oppsigelse.
Det skal sentralbanksjefen ha, fordi banken skal ha en uavhengighet.
Daglig leder av NBIM bør måles på resultatkrav, på evne til å lede
og utvikle organisasjonen, sammen med styret. Hvis behovet for fornyelse
oppstår, er det en oppgave for styret å foreta det nødvendige skiftet.
Det kan også ses
motsatt: Hva om den daglige lederen tåler belastningen og leverer
gode resultater? Hvorfor i all verden skal styret da ikke ha mulighet
til å beholde vedkommende lenger enn 2 x 5 år?
Jeg håper ikke
at en slik forvaltningstankegang også vil prege de krav Finansdepartementet
vil stille til det nye sentralbankstyret i dets ansvar for forvaltningen
av fondet.
Nå må sentralbankstyrets
samlede kompetanse i betydelig større grad rettes inn mot det som
vil være dets viktigste oppgave, nemlig forvaltningen av pensjonsfondet,
kompetanse om og erfaring fra kapitalforvaltning i internasjonale
markeder og måling, styring og kontroll av risiko.
Gjennom instruksen
til Norges Banks styre må Finansdepartementet også vektlegge at
styret utvikler SPUs organisasjon og forvaltningspraksis, og at
styret regelmessig informerer om sine vurderinger av risikobildet
i finansmarkedene og i internasjonal økonomi.
Jo større del
av statsbudsjettet som er avhengig av avkastningen fra pensjonsfondet,
jo viktigere er risikostyringen i fondet. Det må også gjenspeiles
i rapporteringskravene fra styret til Finansdepartementet og til Stortinget
gjennom de årlige meldingene.
Vi støtter å lovfeste
at fondet skal investeres i utlandet. Det har vært lagt til grunn
hele tiden. Når man ser flere mer eller mindre fantasifulle forslag
om bruken av fondet her hjemme, burde vi kanskje vurdere å grunnlovfeste
dette prinsippet.
Det er en uenighet
til som bør nevnes, nemlig minnemyntene. Regjeringen foreslår at
bankens ansvar for minnemyntene fjernes, som også saksordføreren
pekte på. Det skal ikke bety at banken likevel ikke skal kunne utstede
sirkulasjonsmynt med spesialpreg eller unntaksvis utgi minnemynter.
Det er vi uenige i, sammen med en rekke høringsinstanser. Derfor
foreslår vi, sammen med flere partier, at lovfestingen av bankens ansvar
for dette videreføres. Det ligger en ekstra anerkjennelse og en
sterkere symbolkraft bak minnemyntene om dette fortsatt er forankret
i sentralbankloven.
Jeg håper finansministeren
kan tenke igjennom dette en gang til, slik hun gjorde da hun fjernet
ordet «eller» i formålsparagrafen. Det er ingen skam å snu i et slikt
spørsmål heller.
Med dette tar
jeg opp forslagene som Arbeiderpartiet står bak sammen med andre
i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Svein Roald Hansen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er rammeverket rundt
en særdeles viktig virksomhet for Norge, en særdeles viktig institusjon
– Norges Bank – vi behandler i dag. I slike saker er det ekstra
viktig at en forsøker å legge på plass et fundament som kan stå
seg over tid, gjennom skiftende regjeringer og skiftende flertall
i denne salen.
Derfor vil jeg,
som jeg også var inne på i forbindelse med behandlingen av meldingen
tidligere i år, gi regjeringen anerkjennelse for faktisk å ha bidratt
til å ha en prosess opp mot de ulike partiene på Stortinget i denne saken
– slik at man kan forsøke å finne brede kompromiss, som kan stå
seg over tid, om de viktigste spørsmålene. Det er viktig for sentralbanken
og styringen av den, men det er ikke minst viktig for Norge som
nasjon, og for hvordan vi forvalter de store rikdommene vi har, også
gjennom de virkemidlene som ligger i sentralbanken og Statens pensjonsfond
– både Statens pensjonsfond Norge og Statens pensjonsfond utland.
Det er ikke bare
gjennom den loven vi har til behandling i dag, at en legger rammer
for pengevesenet og pengestellet i Norge. Det er grunnlovfestet,
i Grunnloven § 75 c, at Stortinget skal «føre oppsyn med pengestellet
i riket». En av de tingene som jeg og Senterpartiet er veldig glad
for at en har sørget for gjennom behandlingen av denne saken, er
å slå tydelig fast at vi fortsatt skal ha et representantskap –
noe som er en viktig oppfølging av nettopp den grunnlovsparagrafen,
ved at vi skal ha et representantskap som også skal ha makt og innflytelse
til å følge sin rolle som kontroll- og tilsynsorgan – og at vi skal
sørge for at representantskapet skal ha en dialog med Stortinget.
Til diskusjonen
om Statens pensjonsfond utland og lovfesting av at en kun kan investere
i utlandet: Jeg hører representanter fra andre partier vise til
at det vil være klokt, bl.a. for å kunne begrense oljepengebruken
til dagens regjering. Men det er ikke det en diskuterer i denne
saken. I det spørsmålet er jeg helt enig med representanten Hagen,
som har sagt at det forslaget som fikk flertall på Fremskrittspartiets
landsmøte, om å bruke 100 mrd. kr av oljefondet til å redusere bompengegjeld, har
ingenting å gjøre med den paragrafen vi diskuterer her i dag. Det
er helt riktig. Og dagens regjering bruker stadig mer oljepenger,
setter nye rekorder år for år. Det kan en altså gjøre innenfor det
rammeverket vi har i dag. Men det vi diskuterer i dag, er om en
skal lovfeste at oljefondet, under enhver omstendighet, ikke skal
kunne investeres i Norge – for å bidra til å sikre verdier i Norge,
for å bidra til å sikre eierskap i Norge, for å bidra i akutte situasjoner
eller mer langsiktige strategiske situasjoner.
Jeg er helt enig
i at en skal beholde den hovedfordelingen som har vært, med at Statens
pensjonsfond utland har investert i utlandet, og at vi har brukt
andre virkemidler i Norge, både gjennom folketrygdfondet og det
eierskapet som en har gjennom det – men også at vi sørger for andre
virkemidler, bl.a. gjennom et grønt investeringsselskap, som Senterpartiet
har tatt til orde for, for å legge til rette for strategiske investeringer
i viktige nye og fornybare næringer i Norge. Men å fraskrive seg det
verktøyet som Statens pensjonsfond utland også er, til – i en gitt
situasjon, under ekstraordinære forhold og spesielle omstendigheter
– å kunne bruke det til å investere i Norge, er uklokt, og det fratar
Stortinget et viktig handlingsrom.
Avslutningsvis
helt kort til diskusjonen om formålsparagrafen: Jeg er glad for
at en i komiteen nå i hvert fall har sørget for at en er enig om
en felles formålsparagraf. Jeg er også glad for at komiteen har
samlet seg om noen merknader knyttet til forståelsen av formålsparagrafen, for
formålsparagrafen er helt grunnleggende for styringen av pengepolitikken
i Norge. Derfor har man, bl.a. fra en samlet komité, sagt:
«Å opprettholde pengenes verdi vil
være et overordnet mål for pengepolitikken. Ved å sikre prisstabilitet
og lav inflasjon kan pengepolitikken bidra til høy velferd, høy
sysselsetting og økonomisk vekst over tid.»
Det er det prinsippet
som blir lagt til grunn med den nye formålsparagrafen, et prinsipp
som Senterpartiet har tatt til orde for og argumentert for underveis
i prosessen. Da vil jeg advare mot omkamp om det prinsippet, som
enkelte partier tar til orde for gjennom merknader i denne saken.
Det er viktig at vi ikke får nye diskusjoner og nye runder med usikkerhet
om hva som ligger til grunn for sentralbankens virksomhet og formål.
Jeg vil med det
ta opp forslag nr. 3, fra Senterpartiet og SV.
Presidenten: Representanten
Sigbjørn Gjelsvik har tatt opp det forslaget han refererte til.
Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Klimaet påvirker
den norske økonomien allerede og vil i framtiden påvirke den norske
økonomien enda mer. Heldigvis kan vi begrense denne påvirkningen
hvis vi begynner å ta hensyn til klimaet og klimarisikoen nå. I
Norge har vi mange ressurser som gjør det enklere å se lyst på klimakrisen.
Vi har bl.a. dyktige fagarbeidere og smarte hoder som stadig finner
mer miljøvennlige måter å produsere varer og energi på. Vi har et
langstrakt land og et rikt hav som aldri slutter å gi oss mat og
materiale hvis vi bare forvalter det godt nok. Ikke minst har vi
betydelig med penger på bok, som vi selv velger hvordan vi bruker.
Sentralbanken må bidra til at Norge når klimamålene vi er forpliktet
til gjennom internasjonale avtaler.
For å få gode
resultater må vi ha god organisering. Regjeringens forslag om at
daglig leder for NBIM skal ansettes på fem års åremål med mulighet
for forlengelse, legger opp til en dårlig organisering der sjefen
for våre felles sparepenger ikke ansvarliggjøres nok i den store
oppgaven. Hovedstyret i Norges Bank bør fortsette å ansette daglig
leder for NBIM på vanlig måte. På den måten beholdes en god mekanisme
for å sikre gode resultater.
Videre vil jeg
kommentere forslaget om å lovfeste at Statens pensjonsfond utland
kun skal brukes til å investere i utlandet og i utenlandsk valuta.
Selv om vi mener at det ikke er nødvendig å lovfeste dette, støtter
SV prinsippet om at sparepengene våre skal brukes til sparing, og
at oljeinntektene må innfases på en ansvarlig måte. Argumentet om
at vi nå har så store oppgaver å løse at vi må jukse og gå utover
statsbudsjettet, som vedtas av et folkevalgt parlament, er ikke
godt nok.
Vi har råd til
å bruke store penger på grønn omstilling selv uten å åpne opp pensjonsfondet
utover handlingsregelen. Problemet er ikke at vi ikke har nok handlingsrom
over statsbudsjettet, men at stortingsflertallet gang på gang velger
å bruke de store pengene på asfalt foran togskinner og på oljeleting
foran grønne energiinvesteringer.
Problemet er altså
ikke at vi har for lite penger i Norge, men at vi bruker dem feil.
De enorme investeringene i oljesektoren fortrenger f.eks. investeringer
i fastlandsindustri og omstilling av økonomien. For det er mange gode
miljøtiltak som koster penger. Vi kunne med fordel brukt mer på
skogvern for å bevare biologisk mangfold, lagre karbon, beskytte
truede arter og gi mer driftsvansketilskudd til bøndene, slik at
de lettere kunne gi oss lokal, trygg og miljøvennlig mat. Men vi
trenger ikke bruke av pensjonsfondet for å gjøre det. Det kan vi få
til ved f.eks. å slutte å gi skattelettelse til de aller rikeste.
Jeg vil ta opp
forslagene nr. 4–6.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Da
har representanten Solveig Skaugvoll Foss tatt opp de forslagene
hun refererte til.
Statsråd Siv Jensen []: La meg først få takke komiteen
for arbeidet med forslaget om ny sentralbanklov.
Lovforslaget er
basert på at Norges Bank fortsatt skal være operativ forvalter av
Statens pensjonsfond utland, og at banken får en ny og mer moderne
styringsstruktur med en komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Representantskapets
rolle som Stortingets kontroll- og tilsynsorgan og oppgavene med
å fastsette budsjett og regnskap videreføres som i dag.
Vi vil med dette
bygge videre på løsninger som har tjent oss vel. Samtidig gjør vi
tilpasninger for å stå best mulig rustet i møte med endrede utfordringer.
Blant annet er Statens pensjonsfond utland nå en langt større og mer
krevende del av Norges Banks ansvarsområde enn da banken fikk oppgaven
med å forvalte fondet. Den nye strukturen vil bl.a. frigjøre kapasitet
i hovedstyret til oppfølging av kapitalforvaltningen, samtidig som
rollene internt i Norges Bank tydeliggjøres.
Lovforslaget innebærer
videre en tydelig formålsbestemmelse for Norges Bank og at sentralbankens
uavhengighet i virkemiddelbruken tydeliggjøres.
Sentrale spørsmål
som ligger til grunn for lovforslaget, er tidligere blitt lagt frem
for Stortinget i Meld. St. 7 for 2018–2019, Om ny sentralbanklov.
Jeg er glad for
at finanskomiteens innstilling viser bred oppslutning om rammeverket
som er skissert i lovforslaget. Regjeringen legger vekt på at det
er bred enighet om og forståelse av hva sentralbanken skal gjøre, hvilken
rolle den skal ha i samfunnet, og hvilket formål den skal tjene.
Den brede oppslutningen legger til rette for et godt og stabilt
rammeverk for Norges Bank.
Komiteen har samlet
seg om en overordnet målformulering for Norges Bank. Norges Bank
skal ha som formål å opprettholde pengenes verdi, sørge for stabilitet
i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem.
Sammenlignet med
sentralbanklovutvalgets forslag og stortingsmeldingen som ble lagt
frem i oktober i fjor, har regjeringen endret på formuleringene
for å imøtekomme merknader fra et mindretall av komiteen i Stortingets
innstilling til meldingen. Forslaget som har samlet flertall, innebærer
derfor at Norges Bank som en del av formålet skal bidra til høy
og stabil produksjon og sysselsetting.
Som beskrevet
i proposisjonen, og også redegjort for i lovutvalgets utredning,
skal Norges Bank gjennom pengepolitikken ta hovedansvaret for å
sikre lav og stabil inflasjon. Banken kan ikke alene ta et hovedansvar for
nivået på produksjon og sysselsetting, men banken kan og skal bidra.
Banken skal legge vekt på begge hensyn, slik det kommer til uttrykk
i forskriften for pengepolitikken.
Komiteen slutter
seg til regjeringens lovforslag om Norges Banks organisasjon. Et
mindretall i komiteen ønsker at stillingen som daglig leder av fondsforvaltningen
ikke skal være på åremål, og begrunner dette bl.a. med at det ikke
er behov for stillingsvern tilsvarende stillingen som sentralbanksjef.
Også åremålsansatte
kan sies opp på samme måte som i andre arbeidsforhold dersom det
er saklig grunn for det, med mindre annet er avtalt.
Det er dessuten
gode grunner til at toppledere i nøkkelposisjoner i statlige etater
og virksomheter ansettes på åremål. Det gir anledning til med jevne
mellomrom å vurdere hva slags leder organisasjonen trenger i møte med
skiftende utfordringer. Det bidrar også til maktspredning over tid
i virksomheter med stor innflytelse. Å lede forvaltningen av verdens
største pensjonsfond er utvilsomt en stilling med stor innflytelse.
Jeg vil også trekke
frem noen mindre uklarheter. Et mindretall i komiteen skriver at
«det i dag er Finansdepartementet
som etter konsultasjon med Norges Bank foreslår hva representantskapet
bør arbeide med og undersøke».
Representantskapet
fastsetter selvfølgelig selv sin tilsynsplan. Finansdepartementet
gir imidlertid innspill til temaer for attestasjonsoppdrag som representantskapet
setter ut til revisor.
Et annet mindretall
ser ut til å legge til grunn at forslaget om ikke å videreføre bestemmelsen
om minnemynt også omfatter såkalt sirkulasjonsmynt med spesialpreg.
Gjeldende ordning om utgivelser av slike sirkulasjonsmynter foreslås
videreført.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Svein Roald Hansen (A) []: Det gjelder spørsmålet
om åremål eller ikke for lederen av NBIM. Nå utdypet finansministeren
det litt i innlegget sitt. Hun sa at det gir anledning til å vurdere
hva slags ledelse man trenger over tid. Men er det ikke i enhver
virksomhet og i enhver «bedrift» styrets ansvar å foreta den vurderingen?
Folketrygdfondets direktør er ikke ansatt på åremål, og jeg antar
at Folketrygdfondets styre setter opp resultatkrav når det gjelder
evnen til å lede og utvikle organisasjonen og hvilke resultater
de skal oppnå. Kan finansministeren utdype hva som ligger i at man har
behov for rotasjon i en slik stilling? Hvem skal det roteres mellom?
Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror jeg skal understreke
det jeg sa i mitt innlegg: Dette er en stilling som er svært viktig
for oss, det er en stilling som innebærer ansvar for å forvalte
betydelige økonomiske verdier på vegne av staten. Det er ledelse
av svært kompleks kapitalforvaltning, der det stilles svært høye
krav til kompetanse, integritet, rolleforståelse, ledererfaring, samfunnsforståelse
osv.
Når vi nå foreslår
å lovfeste at dette skal være styrets ansvar, er endringen som ligger
i dette, at man går over til åremål. Det betyr i realiteten at man
skal kunne vurdere.
Igjen: Dette er
en viktig stilling, som man fra tid til annen må kunne gjøre vurderinger
av, uten at det betyr at man skal ha hyppige skifter. Jeg mener
at stabilitet er viktig.
Svein Roald Hansen (A) []: Jeg tror ikke det er noen
uenighet om betydningen, hvilke krav som skal stilles, osv. Det
som er litt foruroligende, er: Betyr det at sentralbankstyret ikke
skal ha en løpende vurdering av hvordan lederens ansvar og oppgaver
utøves? Ser man ikke på sentralbankstyret, som nå blir styret for
fondet – pluss noen andre oppgaver – som et mer normalt styre i
forhold til en toppleder i en virksomhet som styret har ansvaret
for? Eller ser man på NBIM-sjefen som underordnet sentralbanken,
ikke i egenskap av styreleder, men i egenskap av sentralbanksjef?
Statsråd Siv Jensen []: Her tror jeg man forsøker
å lage en større misforståelse enn det er grunnlag for. Det er styret
som skal ha hovedansvaret for dette, og selvsagt skal styret løpende
gjøre en vurdering av det arbeidet som skjer.
Dette handler
til syvende og sist om man skal ha en tilsetting i åremål eller
ikke. Vi mener at det er en bedre måte å løse oppgaven på i fremtiden.
Det rammer selvfølgelig ikke nåværende situasjon, men vi mener at
det vil være bedre for fremtiden.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I denne saken foreslås
det bl.a. å lovfeste at oljefondet ikke skal kunne brukes til investeringer
i Norge. Ikke det at vi ikke kan bruke oljepenger i den norske økonomien,
der har jo statsråden satt rekord etter rekord, senest i revidert
nasjonalbudsjett med sju nye milliarder oljepenger inn, ikke for
å redusere avgifter eller å redusere bompenger – de er jo rekordhøye
– men gjennom skattekutt til noen av Norges rikeste, i tillegg til
økt pengebruk generelt. Hvorfor er det riktig å kunne tappe stadig
mer fra oljefondet til investeringer i Norge, mens en skal lovfeste
at en ikke skal kunne bevare oljefondet som det er, og bruke det
til investeringer også i Norge i en gitt situasjon?
Statsråd Siv Jensen []: Her ble det blandet ganske
mange ulike problemstillinger. La meg bare slå fast at i revidert
budsjett har regjeringen foreslått både å slette bompengegjeld og
å redusere avgifter. Det er heller ikke riktig, selv om Senterpartiet
påstår dette gang på gang, at vi har brukt mesteparten av skattelettelsene
til å gi til de rike, snarere tvert imot. Skattelettelsene har kommet
næringslivet og helt vanlige familier til gode.
Bruken av oljepenger
har det vært bred enighet om i denne sal. Regjeringen legger jo
frem statsbudsjettet, men jeg har ikke sett at opposisjonen har
fremmet forslag om betydelige innstramminger i oljepengebruken. Senterpartiet
bruker akkurat like mange penger som regjeringen, men vi bruker
dem på ulike formål. Hvor mye penger vi bruker i norsk økonomi fra
det ene året til det andre, avhenger av konjunktursituasjonen og
andre forhold. Dette er regulert innenfor en handlingsregel, som er
fleksibel og gjør det mulig for oss i gitte situasjoner å løse oppgaver
hvis de akutt skulle oppstå.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er helt riktig at
vi bruker pengene annerledes. Hadde Senterpartiets opplegg blitt
gjennomført, hadde vi hatt lavere avgifter i Norge i tillegg til
lavere skatter for dem med lav inntekt. Så hadde de som har rygg
til å bære det, bidratt noe mer til fellesskapet.
Men spørsmålet
vi diskuterer her, er hvorvidt det er fornuftig å lovfeste at Statens
pensjonsfond utland, oljefondet, i enhver sammenheng, i enhver situasjon
ikke skal kunne brukes til å investere i Norge. Hovedregelen er
helt grei, men vi burde hatt et grønt investeringsselskap, vi bør
bruke Folketrygdfondet – utvide mandatet til det – men allikevel,
i ekstraordinære situasjoner, hvorfor vil en frata Stortinget muligheten
til faktisk å bruke Statens pensjonsfond utland som en mulighet
til å investere i Norge?
Statsråd Siv Jensen []: Senterpartiets alternative
budsjett bidrar ikke til lavere skatter og avgifter for dette landet,
snarere tvert imot. Senterpartiet foreslår helt konsekvent milliardskjerpelser
i skattetrykket, og det må gå ut over noen, selv om man prøver å
fremstille dette helt tilforlatelig. Det vi gjør i denne saken,
er å lovfeste praksis, en mangeårig praksis som det har vært bred
enighet om i Stortinget.
Det er ikke slik
at vi ikke investerer statlig kapital i Norge. Vi har mange verktøy
som har vært etablert og videreutviklet over mange år: Vi har Statens
pensjonsfond Norge – Folketrygdfondet – som investerer hele sin kapital
i Norge og Norden, og vi har nettopp opprettet Nysnø. Vi har altså
en lang rekke andre virkemidler som vi bruker på å tilføre kapital
til ulike formål i det norske samfunnet. I tillegg tas det mange
investeringsbeslutninger gjennom statsbudsjettet, der vi bruker
både skatteinntekter, avgiftsinntekter og oljepenger.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet har foreslått
et grønt investeringsselskap for strategiske investeringer i Norge,
nedstemt av regjeringen. Senterpartiet har foreslått å se på det
å utvide mandatet til Folketrygdfondet, men har så langt ikke fått
flertall i denne salen for det. Senterpartiet har også foreslått
at vi fortsatt skal ha en selvstendig nasjonal børs i Norge for å
bidra til kapitaltilgang og til et levende næringsliv i hele Norge.
Dessverre har statsråden bidratt til at Oslo Børs er solgt ut av
landet. Så har en et siste virkemiddel, som går på i gitte, ekstraordinære
situasjoner å bruke Statens pensjonsfond utland som en mulighet
i investeringer i Norge for å sikre eierskap og strategiske investeringer.
Hvorfor vil en ta det virkemidlet bort fra verktøykassa ved å lovfeste
at det skal være forbudt?
Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at vi har
en stappfull verktøykasse til å ta investeringer i Norge på de ulike
områdene som vi til enhver tid måtte mene. Selv om Senterpartiet
har fremmet en lang rekke forslag, betyr det ikke at de er fornuftige.
Selv om Senterpartiet har fremmet forslag om å gjøre endringer i Folketrygdfondets
plasseringer, er det ikke gitt at det skal gjøres på den måten Senterpartiet
har lagt opp til. Vi har varslet at vi skal gå igjennom dette basert
på innspill fra Folketrygdfondet og vil komme tilbake til det ved
neste korsvei.
Vi hadde nylig
en diskusjon om børsen. Børsen er ikke solgt ut av Norge i den forstand,
den ligger fortsatt akkurat der den har ligget, og er en markedsplass
for aktørene for Oslo Børs. Jeg minner igjen om at børsen ble privatisert
av Stoltenberg-regjeringen for en god del år siden, og at det er
de private aksjonærene som har besluttet hvem som skal overta eierskapet
av børsen. Men den er altså fortsatt plassert i Oslo og vil fortsette
å være en god markedsplass for norske aktører.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talerne som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) []: Som Buskerud-representant
vil jeg henlede oppmerksomheten på forslag nr. 1, der en samlet
opposisjon ber om at Norges Bank fortsatt skal ha en lovfestet plikt
til å utgi minnemynter, og at ansvaret for utvelgelse av minnemynter overføres
til Kulturdepartementet.
Flertallet foreslår
på sin side å oppheve minnemyntinstituttet i § 16 i dagens sentralbanklov.
Utgivelse av minnemynter skal heretter bare skje unntaksvis. Inntektene
skal ikke lenger tilfalle allmennyttige formål, men statskassa.
Hvor gjennomtenkt er egentlig det?
Konsekvensen er
at deler av en nesten 350 år lang, men fortsatt levende, norsk industri-
og kulturtradisjon står i fare for å gå tapt. Det Norske Myntverket
på Kongsberg er Norges nest eldste nålevende bedrift. Stortinget bør,
av både industri- og kulturpolitiske hensyn, sørge for at Myntverket,
nå igjen i 100 pst. norsk eie, kan opprettholde minnemynttradisjonen
som en levedyktig del av sin produksjon på Kongsberg, og som et
ekstra bein å stå på.
Minnemynter utgis
i edelt metall, med høy kunstnerisk kvalitet. Sirkulasjonsmynter
med spesialpreg er noe helt annet. Fra 1991 til 2005 ga overskuddet
av minnemyntsalget 120 mill. kr til allmennyttige formål, hovedsakelig
kulturformål. Det allmennyttige formålet som fikk tildelt inntektene,
sto også for salget. Da Norges Bank overtok ansvaret, stupte inntektene
fra et snitt på 62 mill. kr i årene 2003–2005 til bare 5,6 mill. kr
i 2011. De mangler bl.a. et eget distribusjonsnett for salg, slik det
var før. Som eksempel kan nevnes at det ikke engang var mulig å
kjøpe minnemynten til grunnlovsjubileet i 2014 i besøksbutikken
i Eidsvollsbygningen.
Finansdepartementet
har tidligere nedsatt et eget minnemyntutvalg, som leverte sin utredning
i 2014. Utvalget foreslo å beholde § 16 i sentralbankloven og intensivere
antall minnemyntutgivelser. De la vekt på minnemynt som et viktig
institutt for en kulturnasjon, og at dette er én av få måter det
offentlige kan hedre personer, institusjoner og begivenheter i norgeshistorien på.
Forslagene ble aldri sendt på høring og er ikke nevnt i proposisjonen.
Tunge høringsinstanser i dagens sak – bl.a. Kulturhistorisk museum
– gir imidlertid full støtte til minnemyntutvalgets forslag. Det
samme gjør arbeidslivets parter. Flere av høringsinstansene peker dessuten
på at Kulturdepartementet er bedre kvalifisert til å beslutte hvem
eller hva som bør hedres med minnemynt.
Her må noen ha
sovet i timen, ikke bare Buskerud-representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet,
men også Stortingets kultur- og næringspolitikere. Men det er ennå
tid til å våkne og stemme for mindretallets forslag seinere i dag.
Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Mitt hjerte banker
for kultur som er tilgjengelig for alle. Kunst i gater som alle
går i, og musikkundervisning i skolen som alle går på, er med på
å bidra til at alle vi som bor i dette landet har et felles kulturelt
grunnlag med inntrykk, kunnskap og referanser som vi deler. Noe
annet som bidrar til dette, er minnemynter og sirkulasjonsmynter med
spesialpreg.
Selv om noen bruker
betydelig mer enn andre, bruker vi alle sammen penger. Når det kommer
nye mynter som markerer historiske begivenheter, er det noe som gjør
oss nysgjerrige. I hvert fall ble jeg veldig nysgjerrig i Ibsen-året
2006. Da var jeg 9 år gammel og visste lite om Henrik Ibsen og hans
skuespill fra før. Jeg ble interessert da jeg så ham med stokken
sin på mynten som jeg betalte med, og bestemte meg for å finne ut
mer. Det jeg oppdaget av Ibsens verk da, har jeg fortsatt glede
av i dag.
For to år siden
fikk jeg en ny favorittmynt. Da var det 100 år siden samefolkets
første landsmøte ble arrangert i Tråante – eller Trondheim – initiert
av Elsa Laula Renberg. Hun var en foregangskvinne som imponerer
meg veldig. Hun sto opp for samisk likeverd og frigjøring. Blant
annet tok hun kampen for viktige saker som rett til undervisning
på samisk i skolen, som vi i dag regner som en selvfølge – heldigvis.
Den samiske historien er underkommunisert, og sirkulasjonsmynten
om samemøtet 1917 er én av ikke så mange kanaler denne historien
har nådd ut til mange folk gjennom.
Norges Bank har
gitt ut denne typen mynter siden 1975, så det er både en etablert
og veldig god måte å vise anerkjennelse og respekt for historiske
begivenheter på. Derfor bør Norges Bank fortsatt ha denne oppgaven, men
ansvaret for utvelgelsesprosessen bør overføres til Kulturdepartementet.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.