Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte fredag den 14. juni 2019 *

Dato: 14.06.2019
President: Magne Rommetveit
Dokument: (Innst. 376 S (2018–2019), jf. Meld. St. 22 (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 11 [12:05:42]

Innstilling fra næringskomiteen om Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser (Innst. 376 S (2018–2019), jf. Meld. St. 22 (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ynske frå næringskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemmer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, òg får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Tom-Christer Nilsen (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen og komiteens medlemmer for samarbeidet i denne saken, som saksordfører. Det relativt store antallet forslag i saken lyver egentlig litt. Som en ser fra merknadene, er det stor enighet om hovedtrekkene og hovedutfordringene som meldingen skisserer.

For det første er det en kompetanseutfordring med 3 000 innkjøpssteder, der innkjøpene varierer fra små summer på forbruksmateriell til milliardkontrakter som Follotunnelen. Høyskoletilbudet på området er fortsatt ikke tilstrekkelig dekkende, og gode initiativ, som Anskaffelsesakademiet, mangler kanskje ikke så mye penger som tilstrekkelig med fagpersoner på første nivå for å kunne utvikle kompetanseområdet.

For det andre er det balansen mellom store innkjøpere og det å kunne la små og mellomstore bedrifter delta i konkurransen. Vi har sett tilfeller der norske bedrifter vegrer seg for å ta risikoen som en for stor kontrakt innebærer. I meldingen og merknadene her understrekes det at anskaffelser skal legge til rette for at små og mellomstore bedrifter også kan delta i offentlige anskaffelser. Vi skal unngå situasjoner som den vi opplevde der jeg kommer fra, da sykehusene skulle kjøpe hotellavtale, og vi skal unngå å legge til rette for unaturlige monopoler på bakgrunn av offentlige innkjøp.

For det tredje er det en rekke krav til innkjøp om at de skal støtte opp rundt de samfunnsmessige målene det offentlige har. Dette er krav til forutsigbarhet, arbeidsvilkår, lærlinger, innovasjon, klima, miljø, bærekraft, likestilling, ikke-diskriminering og balanse mellom stordriftsfordeler og å slippe små til. Det er målsettinger som det også er bred enighet om, men som også bidrar til målkonflikter for den enkelte innkjøper, der de innbyrdes kan virke i samme, men ikke sjelden i ulike retninger.

Jeg vil i denne sammenhengen løfte fram to målsettinger som komiteen også har understreket, nemlig målsettingen om å kunne ta risiko i innovasjonsinnkjøp, hvor de risikodelings- og risikoavlastingsordningene som er på plass, er svært viktige for å kunne bidra til at det offentlige driver innovasjon i Norge, og til klima og miljø, der innkjøpspraksisen til det offentlige er svært viktig for å oppnå målene våre på det området.

Dette er en melding som mer enn noe annet vi har behandlet i det siste, griper inn i alle deler av det offentliges virksomhet, med et innkjøps- og anskaffelsesnivå på 500 mrd. kr i året, og hvor alle sider av det offentliges virksomhet faktisk deltar i denne aktiviteten og vil bli berørt av det regelverket vi her diskuterer.

Det er også bred enighet om at det er et godt regelverk, men at der det kanskje er svakest, er i kontraktsoppfølgingen fra oppdragsgiver. Mange av de tiltakene som settes i verk og foreslås, er tiltak som nettopp går på å gi mer kunnskap, innsikt, sporbarhet og oppdatert informasjon, og som dermed vil gjøre denne oppfølgingen enklere.

Igjen vil jeg takke for samarbeidet. Med en bakgrunn som innkjøper er det også å bemerke at det er en lang vei en har gått fra EU i 1994 oppdaterte dette regelverket, som utløste en revolusjon innenfor området i Norge.

Ruth Grung (A) []: Først og fremst er det viktig å få fram at offentlig sektor kjennetegnes av gjennomgående høy kvalitet på sine innkjøp. Det gir en effektiv bruk av samfunnets ressurser og en god forvaltning av fellesskapets verdier. Det er dermed avgjørende at stat og kommune videreutvikler en arbeidsgiverpolitikk som bidrar til faglig sterke innkjøpsmiljø.

Kontroll og oppfølging av inngåtte kontrakter må prioriteres, ikke minst innen bygg og anlegg. Arbeiderpartiet mener at hovedentreprenør må få et langt klarere ansvar for at også eventuelle underleverandører oppfyller kontraktsvilkår. Brudd på kontraktsvilkår må få større rettslige konsekvenser, som f.eks. at de utelukkes fra framtidige anbud. Dagens regulering er ikke tilpasset virkeligheten. Konsekvensene ved brudd på kontraktsvilkår i dag er for små. Det gir et stort spillerom for useriøse aktører.

Arbeiderpartiet mener regjeringen ikke er tydelig nok når det gjelder tiltak for å motvirke arbeidslivskriminalitet. Det må stilles krav om at statlige aktører må benytte kontrollsystemer i sanntid, som HMS-kort, for å styrke kontrollen. Tillitsvalgte må få innsyn ved kjøp av tjenester for å kunne avdekke kritikkverdige forhold så raskt som mulig, og det bør stilles seriøsitetskrav tilsvarende Oslomodellen i offentlige innkjøp.

Det er viktig å finne en god balanse mellom behov for forenkling og sentrale samfunnsutfordringer. Faglig sterke innkjøpsmiljøer med god markedskompetanse og stort rom for fleksibilitet er avgjørende for bedre og mer effektive anbudsprosesser. Under høringen kom det fram ulike syn på dagens terskelverdi. NHO og LO mener at hevingen i 2017 har gjort det vanskeligere å få tilgang på kontrakter, og at viktige deler av regelverket ikke blir fulgt. KS, derimot, argumenterte for at lavere terskelverdier vil bidra til økt rettsliggjøring, økt risiko for tvister, mer byråkrati og redusert handlingsrom for å invitere lokale bedrifter til å delta i konkurransen. Det er derfor positivt at en enstemmig komité anbefaler en evaluering av dagens terskelverdier før en eventuell endring.

Det offentlige må i større grad bruke muligheten til å vurdere størrelsen på kontrakter, slik at små og mellomstore bedrifter gis en reell mulighet til å delta i anbudskonkurranser og konkurrere direkte framfor å bli underlagt en hovedentreprenør. Det er heller ikke gitt at sentralisering av innkjøp gir økt forhandlingskraft og bedre tjenester.

Det offentlige kan i langt større grad enn i dag bruke sin innkjøpsmakt til å utvikle nye løsninger og bidra til ny næringsaktivitet. I tillegg til Leverandørutviklingsprogrammet, Anskaffelsesakademiet og ulike offentlige tiltak mener Arbeiderpartiet det bør utvikles nye modeller der det offentlige og private deler på risikoen ved innovative anskaffelser. Vi tenker spesielt på store investeringer som utvikling av moderne skip med lavt klimaavtrykk.

Stortingets krav om minimum 30 pst. miljøvekting i offentlige anbud må følges bedre opp i forskrift. I samarbeid med bransjemiljøer bør det utvikles bedre verktøy for hvordan man vekter klima og miljø i anbudsprosesser. Norge bør også bidra til å utvikle felles europeiske indikatorer for grønne offentlige anskaffelser.

Jeg tar opp forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Geir Pollestad (Sp) []: Dette er ei viktig melding, og eg er glad for – som saksordføraren også sa – at det er mykje einigheit i komiteen.

Offentlege innkjøp kan brukast til å påverka samfunnsutviklinga. Men eg vil åtvara mot at ein skal løysa alle problem med offentlege innkjøp. Om ein legg alle gode ønske inn i potten, gløymer ein kanskje det som er det grunnleggjande, nemleg føremålet med å skaffa seg ein vare eller ei teneste. Ein kan få eit system som ikkje er leveleg for små innkjøparar, eller som ikkje er leveleg for små leverandørar. Forenkling er viktig, og ein må òg ta omsyn til at pris skal vera ein sentral faktor.

Eg meiner òg det er viktig at terskelverdiane ligg fast. Det er ueinigheit mellom LO og NHO på den eine sida og KS på den andre. Her meiner Senterpartiet at KS har svært gode argument.

Eg vil òg åtvara mot tanken om at jo større, jo betre. Det vil bidra til ei sentralisering av innkjøp. Det er ikkje noko Senterpartiet ønskjer. Men det Senterpartiet ønskjer, er å gjera dei små innkjøparane trygge på eit regelverk som – trass i alle løfte om forenklingar – ikkje er veldig enkelt, og at ein har ein lett tilgjengeleg moglegheit til å innhenta kunnskap og få svar på spørsmål.

Så er òg Senterpartiet oppteke av at ein skal kunna bruka livsløpsvurderingar i innkjøpspolitikken. Det vil påskjøna kvalitet, det vil påskjøna seriøsitet – og indirekte påskjøna norske leverandørar.

Me må òg bruka den offentlege innkjøpspolitikken til å sikra at det ikkje er ei ulempe å driva seriøst; det skal vera ein fordel å driva seriøst.

Så vil eg knyta nokre kommentarar til forslaga frå SV. Me oppfattar dette som ei melding om korleis ein skal føreta innkjøp. SV har lagt ved ei handleliste over kva dei ønskjer å kjøpa. Me kan gjerne koma tilbake til desse forslaga i andre samanhengar, men at ein i dag skulle stemma for eit forslag om at ein berre skulle kjøpa betong der ein har karbonfangst- og lagring, trur eg vil vera eit svært krevjande forslag, som har store konsekvensar for leverandørar rundt om i landet.

Så me støttar dei forslaga me sjølve står bak, og eg antek at alle dei allereie er tekne opp.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Til Senterpartiet: I går avviste Stortinget eit forslag frå Senterpartiet om at ein i alle offentlege innkjøp skal følgje kosthaldsråda, bl.a. knytt til sukkerdrikk. Så det er ikkje sånn at det berre er i Senterpartiet ein er overordna, at nokre område er viktigare enn andre, osv. Det er ikkje heilt riktig.

Siste gongen vi hadde ein runde på offentlege innkjøp i Stortinget, var det også ei veldig avgrensa behandling, det var justeringar, og då fekk opposisjonen kritikk fordi ein kom med forslag til større endringar. Då blei det også varsla at neste gong ein skulle ha ein runde om offentlege innkjøp, skulle det vera ein større runde. Og det vi sit med her i dag, er altså berre ein runde på innkjøpsfaglege spørsmål – ein svært innsnevra variant. Det verkar som om regjeringa har ein veldig berøringsangst for faktisk å gå ordentleg inn i lov om offentlege innkjøp og tilpassa han den tida vi lever i.

Som saksordføraren var inne på, er det mange målsetjingar som det er brei einigheit om at ein skal realisere gjennom offentlege innkjøp. Ein skal løyse utfordringane våre, anten det er innkjøp av varer og tenester til kommunane eller samfunnsmessige forhold, altså seriøsitet, klima, miljø, osv.

Vi meiner at dette er ei anledning til å gjere offentlege innkjøp til ein motor for å gjere store endringar. Vi har då spesielt konsentrert oss om den klimautfordringa Noreg står overfor i dag, som alle må innsjå at vi ikkje gjer jobben på. Altså: Regjeringa sørgjer for auka utslepp i ei verd der vi skal få dei ned; der nabolanda har banka ned utslepp på utslepp, klarar altså denne regjeringa å auke dei. Og bl.a. eitt av dei hovudgrepa vi da gjer, er å stille krav til at i staden for dagens 30 pst. vekting ved innkjøp – der det er veldig sterke avgrensingar, at det kan følgjast osv. – ønskjer vi i første runde å knesetje 30 pst., at det skal følgjast, og så auka det til 50 pst. Kva skjer då? Jo, ein gjer offentlege innkjøp til ein maskin for den omstillinga som vi veit vi må gjennomføre. I staden for at det offentlege kjøper inn teknologi og løysingar som ikkje toler tidas tann, vil det offentlege systematisk begynne å gjere det.

Og dette etterspør også næringslivet sjølv. På direkte spørsmål seier næringslivet og organisasjonane at ved å auke vektinga på miljø, kvalitet og seriøsitet vil fleire av oppdraga hamne i Noreg. Så her har det vore klare meldingar frå både Norsk Industri og NHO om at dei ønskjer ei mykje strammare regulering. Men regjeringa ser bort frå dette ut frå reine prismessige vurderingar.

Så har vi lagt inn ein serie med andre forslag som vi vil kome tilbake til i neste runde, som går mykje meir spesifikt til verks, men ikkje så spesifikt som sukkerdrikk, som Senterpartiet føreslo i går.

Eg tek opp forslaga våre.

Presidenten: Då har representanten Torgeir Knag Fylkesnes teke opp dei forslaga han refererte til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Siden jeg trenger meg inn på næringskomiteens område i denne saken, skal jeg som kompensasjon, hvis det er det rette ordet, fortelle en historie fra mitt eget fagområde, nemlig helse og omsorg – altså et svært innkjøpsfelt som involverer min egen kommune og i og for seg også statsrådens. Den sier noe om hvor komplekst det kan være å finne innovative løsninger innen feltet offentlige anskaffelser.

Det hele begynte med Larvik kommune i 2016, som via velferdsteknologiprogrammet ble bedt om å lede et prosjekt for medisineringsstøtte. I realiteten er det snakk om anskaffelser av pilledispensere og multidosedispensere, altså velferdsteknologi som sikrer at brukere kan bo lenger hjemme og i prinsippet ikke er avhengige av hjemmesykepleiere for å få sin daglige medisin. Larvik, med en befolkning på ca. 48 000 innbyggere, trenger eksempelvis ca. 100–120 slike dispensere. I framtidens helsevesen vil slike prosjekter være helt avgjørende.

Prosjektet inkluderte etter hvert 29 kommuner fra hele landet. De fleste – som Skien, Porsgrunn og Færder – befant seg i området rundt Telemark og Vestfold, men også Trondheim var med. Man skulle tro at dette var et enkelt innkjøpssamarbeid, men erfaringer fra dette samarbeidet viser et kjempebehov for innovasjon, dialog, lovregulering og et utall av én-til-én-møter, dialogkonferanser og byråkratiske hindre som måtte overstiges. Eksempelvis stoppet prosjektet opp på et tidspunkt fordi lovverket med hensyn til ansvaret for medisindistribusjon, transport og samtykke fra brukerne, bød på nesten uoverstigelige hindre.

Prosjektet er nettopp avsluttet etter tre års arbeid. Rapporten er datert april 2019. Dette er selvsagt altfor lang tid. Men rapporten er imponerende lesning og danner uhyre viktig erfaringskompetanse for andre kommuner som vil følge etter.

Én av erfaringene som ble gjort, er at det ikke bare er det offentlige som sliter med sine rutiner og samarbeidskulturer, men at også leverandørene har et stykke vei å gå når det gjelder profesjonalitet, i forhold til det offentlige. Mange av disse hadde f.eks. for vane å undertegne dokumenter uten tanke på hva de egentlig forpliktet seg til, sies det. De måtte rett og slett lære seg å forstå hva de var med på.

For øvrig representerer helsesektoren generelt en særlig utfordring når det gjelder samordning mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Larvik-prosjektet kan illustrere dette generelle problemet i Helse-Norge. Det er selvsagt slik at også spesialisthelsetjenesten, ikke bare fastleger, forordner medisiner. Det å få disse gruppene til å snakke sammen med en felles medisinrobot viser seg å være særlig vanskelig. Det er håp om at den nye helse- og sykehusplanen som er under utarbeidelse, vil bidra til at en slik samordning blir mer utviklet, og jeg er trygg på at Helse- og omsorgsdepartementet nettopp tar slike problemstillinger inn over seg i utarbeidelsen av den nye planen.

Hva kan vi så lære av dette? Jo, at det å gå i andres fotspor er lurt, at lovarbeidet er viktig, og at koordinering og samordning må på plass. Erfaringene med f.eks. anskaffelse av diabeteshjelpemiddelet Freestyle Libre er et skremmende bilde på hvor vanskelig det kan være. Så vil jeg si at slike samarbeid krever nettopp det. Det er ingen enkeltkommune som er så liten som f.eks. Larvik, som kan ta på seg et slikt prosjekt alene.

Steinar Reiten (KrF) []: Samlet sett står det offentlige for innkjøp for over 500 mrd. kr i året. Det betyr at offentlig sektor, med sine mange forskjellige enheter på ulike nivåer, er den største kunden i Norge. Derfor er det viktig hvordan det offentlige bruker sin betydelige innkjøpsmakt.

Kristelig Folkeparti støtter vurderingen i meldingen om behovet for å styrke kompetansen i innkjøpsfunksjonen og viktigheten av å utforme anbud på en slik måte at det støtter opp om velfungerende markeder, der både små og store tilbydere får reell mulighet til å delta i offentlige innkjøp.

Når det offentlige gjør sine anskaffelser, handler det likevel ikke bare om å skaffe virksomhetene det de trenger av varer og tjenester. Innkjøpene skal ivareta en rekke viktige samfunnshensyn utover det. Meldingen viser til at innkjøp skal skje innenfor anskaffelsesregelverket på en kostnadseffektiv måte som ivaretar utviklingen av velfungerende markeder med seriøse leverandører og i tillegg bidrar til innovasjon og nyskaping.

Hensyn til miljø- og klimautfordringer, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og rekruttering av lærlinger er også viktige forhold som skal ivaretas gjennom offentlige innkjøp. Samtidig skal det være kontrollrutiner på plass som sikrer kontroll med kontraktenes gjennomføring og levering, og som forhindrer korrupsjon.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at det offentlige går foran med et særlig ansvar for å sørge for ryddige og seriøse forhold i norsk arbeidsliv og med å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Kristelig Folkeparti mener det er bra at regjeringen foreslår å styrke samarbeidet mellom oppdragsgivere og kontroll- og tilsynsmyndigheter og å videreutvikle veileder til forskrift om lønns- og arbeidsvilkår.

Vi er også godt fornøyd med at regjeringen vil utarbeide en veileder for dem som ønsker å ta i bruk strengere krav mot useriøsitet og arbeidslivskriminalitet enn det som er hjemlet i anskaffelsesforskriften. Det er lovfestet at det offentlige skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der det er relevant. Det er bra, men sett i forhold til den enorme utfordringen vi står overfor med å kutte klimagassutslipp, burde det offentliges innkjøp i enda større grad enn i dag være en drivkraft for klimavennlig teknologiutvikling og nye bærekraftige løsninger.

Det blir lagt opp til å videreføre 30 pst. miljøvekting ved offentlige innkjøp der det er relevant, eller å benytte konkrete miljø- og utslippskrav der det er bedre egnet. Det støtter Kristelig Folkeparti. Målet skal være at offentlige anskaffelser og regelverk skal brukes for å stimulere etterspørsel etter produkter som er produsert med lavutslippsteknologi. Det er kanskje det viktigste virkemiddelet, sammen med bruk av skatte- og avgiftssystemer som staten har for å fremme ny, bærekraftig teknologi.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi har fått veldig mange gode innspill fra forskjellige aktører i arbeidet med denne meldingen, og det har vært veldig viktig og nødvendig. Jeg synes også det kommer mange gode og konstruktive innspill fra næringskomiteen.

Et nytt og forenklet anskaffelsesregelverk trådte i kraft i 2017. Men et godt regelverk er selvfølgelig ikke alene nok for å sikre gode, effektive anskaffelser. I meldingen foreslår derfor regjeringen en rekke tiltak som skal bidra til god innkjøpspraksis innenfor rammene av det nye regelverket. Midlene som brukes på anskaffelser, er fellesskapets midler. Disse skal oppdragsgiverne utnytte på best mulig måte, og det krever en økt profesjonalisering.

Samtidig har regjeringen mange mål vi ønsker å oppnå gjennom anskaffelser. Som kjent bruker det offentlige hvert år omkring 500 mrd. kr på å kjøpe inn. Det er et stort potensial for å bruke disse pengene på en bedre måte. Det er mangfoldige milliarder å hente på en bedre anskaffelsespolitikk. Vi må også sikre at de brukes på en best mulig måte, slik at innbyggerne får en bedre kvalitet og gjerne en bedre pris enn i dag.

Samtidig skal også innkjøpene bidra til ønsket samfunnsutvikling innenfor områder som klima og miljø og bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. Regjeringen har varslet at vi skal utarbeide en egen handlingsplan for å øke andelen klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon. Offentlige innkjøp inngår også som et viktig virkemiddel i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet.

I tillegg er samfunnet i stadig endring. Det krever omstilling i offentlig sektor. Vi må tenke smartere og være mer nyskapende. Anskaffelsene skal legge til rette for at innovasjonsvennlige løsninger tilbys og bidrar til økt spredning av nyutviklede løsninger.

Bruk av konkurranse er et grunnleggende viktig virkemiddel for å nå målet om effektiv ressursbruk. Derfor er det også viktig at vi ivaretar god konkurranse om offentlige kontrakter.

Å gjennomføre gode anskaffelser som oppfyller alle disse forventningene, er – for å si det forsiktig – krevende. Nøkkelen er gode, profesjonelle oppdragsgivere. Offentlig sektor er ikke en samlet, enhetlig gruppe, men består av flere tusen oppdragsgivere med svært varierende forutsetninger for å gjøre gode innkjøp.

Meldingen tar opp hvordan vi – bl.a. gjennom økt kompetanse, bedre styring, organisering og ledelse, og mer samordning – vil bidra til å bygge mer robuste innkjøpsmiljøer, med tilstrekkelige ressurser og kompetanse til å gjennomføre gode innkjøp. Det er slik vi kan nå de målene vi har satt oss.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ruth Grung (A) []: Det er spesielt i bygg- og anleggsbransjen det er krevende å følge opp kontraktsvilkårene. Det er mange tvister, og det går med mye ressurser fra det offentlige for å følge opp. Mener statsråden at dagens regelverk er hensiktsmessig og godt nok med tanke på de utfordringene som er i dag, eller bør man sikre at hovedentreprenøren får et større ansvar for at eventuelle underleverandører følger opp kontraktsvilkårene? Hva med HMS-kortet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Sett fra et innkjøpsperspektiv, som vi baserer oss på i denne meldingen, mener jeg at dagens regelverk i hovedtrekk er godt nok. Det er også derfor vi er opptatt av at det er praktiseringen av regelverket som er det avgjørende, og det er det vi må legge mest kraft i nå. Det betyr ikke at det ikke er rom for forbedringer, eller at det ikke om noen år igjen kan være behov for revisjon av regelverket, men det er vurderingen per dags dato, som også gjenspeiles i meldingen.

Jeg er for øvrig veldig positiv til kommuner som har lyst til å gjøre grundigere og mer omfattende arbeid eller ha strengere standarder. Det er også fullt mulig. Det er mange kommuner og fylkeskommuner som har det. Men det er ikke automatisk gitt at det er en god idé å gjøre det til en nasjonal standard. Det kan for øvrig også være svakheter ved den typen lokale ordninger, bl.a. at også seriøse, vanlige bedrifter sliter med å komme inn hvis regelverket blir for strengt.

Ruth Grung (A) []: Statens vegvesen er kanskje den store aktøren som sliter mest på dette området.

Forslaget om Anskaffelsesakademiet ble i sin tid fremmet av Høyre, som et tiltak for å øke kompetansen på området. Alle ser at det blir mer kompleksitet rundt det med anskaffelser – det er ulike formål som skal ivaretas og følges opp. Hvilke planer har statsråden når det gjelder å sikre at vi får bygd opp den kompetansen som er tverrfaglig ønsket i Anskaffelsesakademiet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Regjeringen er positiv til Anskaffelsesakademiet, og vi kommer til å fortsette å ha en god dialog med aktørene for å være med på å videreutvikle det. Jeg lurer på om representanten Grung forsøker å pense inn på spørsmålet om økonomisk støtte til Anskaffelsesakademiet. Da er det verdt å nevne at det er et vanlig utdanningsløp, og det finansieres vanligvis ikke over statsbudsjettet. Så det er ikke noen umiddelbare planer om det, slik jeg ser det, men jeg er som sagt åpen for videre dialog og diskusjon med aktørene om dette.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: I desember 2016, da vi behandla dette sist, vedtok Stortinget at ein skulle ha ei miljøvekting i alle offentlege innkjøp på 30 pst. Dette blei følgt opp av regjeringa ved at ein i forskrift om offentlege innkjøp § 7-9, Minimering av miljøbelastning, har følgjande setning:

«Der miljø brukes som tildelingskriterium, bør det som hovedregel vektes minimum 30 prosent.»

Meiner statsråden at det er ei oppfølging av Stortingets klare vedtak om at miljø skal bli vekta minst 30 pst. ved offentlege innkjøp?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener at når man ser på hele den endringen som ble gjort, og tar med alle setningene, også dem som er foran, er det det. La meg lese første setning. Der står det:

«Oppdragsgiveren skal legge vekt på å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger ved sine anskaffelser og kan stille miljøkrav og kriterier i alle trinn av anskaffelsesprosessen der det er relevant og knyttet til leveransen.»

Så kommer setningen som representanten Knag Fylkesnes leste opp. Jeg mener at det er en god oppfølging av Stortingets vedtak fra 2016.

Noe annet som er viktig, er at miljøvekting er bare én måte å få klimavennlige innkjøp på. La meg ta et eksempel: Hvis en kommune skal ha nye biler til hjemmetjenesten sin, og man egentlig ønsker bare elbiler, er det mye smartere å legge det inn som et kriterium, altså et absolutt kriterium, enn å ha en miljøvekting, som gjør at alle som vil selge hybridbiler eller litt mer miljøvennlige bensinbiler, også leverer inn anbud.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg er heilt einig i det siste, at det er andre måtar å gjere det på enn miljøvekting. Men spørsmålet handla om miljøvekting, som er ein veldig viktig del av det. Viss ein les starten av paragrafen, står det:

«Oppdragsgiveren skal legge vekt på å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger ved sine anskaffelser og kan stille miljøkrav og kriterier i alle trinn av anskaffelsesprosessen der det er relevant og knyttet til leveransen.»

Ein kan stille miljøkrav.

Videre står det:

«Der miljø brukes som tildelingskriterium» – her har ein allereie forlate at det skal stillast krav om det ved alle innkjøp – «bør det som hovedregel vektes minimum 30 prosent.»

I høyringsrunden, i høyringssvara, i breva osv. frå aktørane i næringslivet sjølv, kom det fram at dette er altfor svakt. Det fører til at ein ikkje vektar slik, at ein vel det bort.

Kva er responsen frå statsråden på det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Den første responsen er rett og slett å understreke at jeg ikke er enig i representanten Knag Fylkesnes’ tolkning av forskriftsteksten, og jeg mener at det går ganske klart frem:

«Oppdragsgiveren skal legge vekt på å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger ved sine anskaffelser (…)».

Det er et absolutt krav. Det gjelder for alle. Så er spørsmålet om hvilke virkemidler, og da understrekes det at man «kan stille miljøkrav og kriterier i alle trinn av anskaffelsesprosessen der det er relevant». Så kommer dette 30 pst.-miljøkravet inn. Jeg mener at dette oppfyller det på en god måte.

Gjennomgangstonen i denne meldingen er at problemet nå egentlig ikke er regelverket. Det kan godt hende at vi kommer et sted om fem eller ti år hvor vi skal skjerpe inn regelverket ytterligere, men problemet i dag er at regelverket ikke i stor nok grad følges opp. Det er rett og slett for mange kommuner som på grunn av manglende bestillerkompetanse, eller at man ikke bruker eller kjenner de verktøyene som er der, ikke gjør innovative eller klimavennlige innkjøp.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg er heilt einig i det med kompetanse, det er veldig viktig, og der er vi einige i innstillinga også. Det er helt riktig. Men næringslivet sjølv seier at slik som forskrifta er formulert, fører det til at ein nedprioriterer miljø, for ho er ikkje stram nok. I forslag nr. 11, frå Arbeidarpartiet og SV, føreslår vi å få ei reell vekting på 30 pst. SV føreslår å auke ho ytterlegare for å få til ei omstilling av norsk økonomi.

I høyringa i komiteen svarte Norsk Industri på direkte spørsmål at dersom miljø, kvalitet og seriøsitet blir vekta meir, vil det verke positivt for norsk næringsliv, for norsk næringsliv er mykje betre posisjonert når det gjeld desse kriteria. Det vil føre til at ein bruker stål frå Mo i Rana eller betong frå fylket som statsråden kjem frå.

Kva meiner statsråden då om kritikken om at ein i lov om offentlege innkjøp prioriterer pris altfor høgt og norsk næringsliv og miljø altfor lågt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som jeg har skrevet om i denne stortingsmeldingen – jeg husker ikke hvor mange sider – er jeg helt enig i at vi må få flere til å kjøpe inn og bruke de verktøyene som er der, og stille miljøkrav og klimakrav. Jeg mener for øvrig at dette henger veldig tett sammen med innovative anskaffelser og det å bruke f.eks. innovasjonskontrakter og få tilskudd til å utvikle tjenester eller produkter sammen med en leverandør. Der er en god måte å gjøre det på.

Det må foretas en vurdering, det er forskjellige ting som må vektes mot hverandre, som har kommet frem i diskusjonen her også. Det jeg er redd for, er at hvis man hadde satt et absolutt krav om at det uansett hva man kjøper inn, uansett hvor det er i landet, uansett hvilken instans, så skal miljøkravet vektes 50 pst., så blir det veldig lite effektivt. For å være ærlig: Det er ikke sikkert at det er godt for miljøregnskapet heller, alt i alt, at man gjør det på den måten, for vi er også opptatt av at vi skal bruke pengene på de gode miljøløsningene med størst effekt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Som vi har hørt: Det offentlige har enorm makt til å skape marked for miljøvennlige løsninger gjennom de innkjøp som gjøres. Vi kan være med på å skape markeder som ikke er lønnsomme i dag, men som blir lønnsomme, ved at det stilles strenge miljøkrav. Et eksempel på det er kravene som Stortinget stilte til nye ferjeanbud 1. desember 2015. Da vedtok et flertall i Stortinget, bestående av dagens regjeringspartier og SV, følgende:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som sikrer at alle fylkeskommunale og kommunale ferger og hurtigbåter benytter lav- eller nullutslippsteknologi ved nye anbud og på ruter i egenregi.»

Resultatet av dette er at det i dag er over 70 elektriske ferjer på vei inn for å trafikkere norske ferjesamband. Om lag halvparten av disse ferjene er utrustet i Norge. Det har gitt høykompetansearbeidsplasser, og vi har hatt stor nytte av disse arbeidsplassene også i andre sektorer, når vi nå skal elektrifisere samfunnet og kutte utslippene av klimagasser. Dette vedtaket fra desember 2015 har gjort Norge til et foregangsland innenfor elektrisk ferjevirksomhet.

Tidligere i år besøkte jeg Rolls Royces utviklingslaboratorium for elektriske fly. Det ligger, som mye annet bra i dette landet, selvsagt i Trondheim. Rolls Royce sier at de kan ha de første elektriske passasjerflyene i luften rundt år 2025. Derfor gikk også flere aktører fra flybransjen og reiselivet nylig ut i media og ba om at vi politikere måtte legge til rette for en satsing på elfly. Andreas Kollbye Aks, leder for Widerøes nullutslippsprosjekt, sa til Dagbladet 25. mai:

«Gjennom anbudsprosessen har Samferdselsdepartementet en unik mulighet til å tilrettelegge for investering i nullutslippsteknologi, for eksempel ved gradvis å innføre krav om nullutslipp på enkelte ruter og ved å tildele ruter i lengre anbudsperioder.»

Det er nettopp dette SV foreslår i dag. Vi foreslår at det skal stilles krav om bruk av lav- eller nullutslippsfly på kortbanenettet i Norge når teknologien er på plass. Sånn kan vi være med på å skape en elferjerevolusjon i luften. Vi kan kutte utslipp, vi kan bidra til teknologiutvikling, og vi kan skape arbeidsplasser.

Ruth Grung (A) []: Jeg ba egentlig om ordet til en stemmeforklaring, men vil først begynne med en kommentar til forrige taler. Jeg var regionpolitiker da jeg jobbet fram Ampere. Det som er viktig, er at man må ha teknologien tilgjengelig før man kan stille krav om den i et anbud, slik det var aktuelt da. Det å lage gode prosesser, bruke utviklingskontrakter slik at man får fram ny teknologi, er helt avgjørende i prosessen videre. Det var bare en kort kommentar.

Når det gjelder forslagene som er fremmet av Rødt, kommer Arbeiderpartiet til å støtte forslagene nr. 19 og 21 – ikke forslagene nr. 18 og 20. Når det gjelder forslag nr. 20, stiller vi i våre forslag seriøsitetskrav på nivå med det Oslomodellen legger opp til. Det innebærer også å sikre lønns- og arbeidsforhold i tråd med det å ha tariffavtale.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg vil benytte anledningen til å takke for en god debatt så langt. Vi får se – det kommer noen ekstra inntegnede etter dette – men jeg regner med at de vil følge i samme fotspor.

Jeg vil som stemmeforklaring kort si at vi ikke kommer til å støtte noen av de forslagene som er framstilt. Jeg kunne kommentert dem i detalj, men jeg lar det være for ikke å trekke tiden ut i dag. Jeg vil bare kommentere at noen av forslagene er svært spesifikke. Spesielt er et av forslagene så spesifikt at det dreier seg om ett selskap i Norge, nemlig Norcem, og ett prosjekt som for øyeblikket ligger på konseptstadiet. Hvis det forslaget hadde blitt vedtatt, ville vi ikke kunnet bygge noe med sement før karbonfangst og -lagring eventuelt var ferdigstilt, og da kunne vi kun kjøpe fra ett eneste selskap i hele verden. Det er kanskje litt vel spesifikt, vil jeg si, for å gå inn på det akkurat her og nå.

Samtidig vil jeg si at det i mange av forslagene som ligger der, er gode intensjoner som vi i andre sammenhenger godt kan tenke oss å være med og følge opp, bl.a. å sikre lavutslipp i luftfarten, lavutslipp fra sementproduksjon eller byggeaktivitet, eller det å være med på prosjekter med karbonfangst og -lagring, som vi vil få full anledning til å komme tilbake til i andre saker.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg vil si litt om våre forslag i saken. Det ene handler om krav til pensjon. Man kan være for eller mot å anbudsutsette offentlige oppgaver til kommersielle aktører – det være seg sykehjem, barnehager, eldreomsorg – men når det skjer, burde samtlige partier i Stortinget være enige om at det skal være på like vilkår, rettferdig konkurranse, hvor formålet ikke skal være en politikk som ødelegger pensjonen til hardtarbeidende og ofte lavtlønnede ansatte innenfor helse, omsorg, barnehager. Men det er dette som skjer. Det er den direkte konsekvensen av høyresidens privatiseringspolitikk vi behandlet i Stortinget for kun kort tid siden, da vi så det på renhold i Forsvaret. Effekten er at pensjonen til de ansatte svekkes kraftig. Det er opp mot 1 mill. kr i samlet pensjonstap for flere av renholderne, som i tiår har stått på for fellesskapet til lav lønn. Det er takken fra høyresiden – en ødelagt pensjon.

Skal vi ta de borgerliges prat om konkurranse på alvor, bør de borgerlige også være interessert i en konkurranse på rettferdige og like vilkår, for den som vinner anbudet, gjør det når man har bedre ideer og nye løsninger, og ikke har som formål å dumpe lønnen og pensjonen til de ansatte. Det å stille krav om at pensjonen skal bevares på samme nivå som i det offentlige, er en måte å sikre en rettferdig konkurranse på – som ikke handler om sosial dumping, men som handler om det man påstår er formålet med anbudene på offentlige tjenester.

De andre forslagene våre handler om konflikten i Midtøsten – om vi skal bruke det offentlige for å føre en politikk i tråd med folkeretten og i tråd med erklæringer og FN-resolusjoner som Norge støtter. Dette er vurdert av departementet tidligere. Det er fullt ut lovlig, og vi mener det er riktig også av Norge og Stortinget å vedta forslag om at vi slutter opp om kampanjen for å boikotte varer produsert på okkuperte palestinske områder i strid med folkeretten. Det er å legge press på okkupanten i konflikten, bruke offentlig innkjøpsmakt for å fremme en FN-ledet verdensorden og ikke minst jobbe for at folkeretten respekteres. Det bør også være ukontroversielt for Stortinget å gi tilslutning til. Jeg håper vi får bred støtte både til forslaget om en rettferdig konkurranse uten sosial dumping på pensjon, og til forslagene vedrørende okkuperte områder i Palestina.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslaga?

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har teke opp dei forslaga han refererte til.

Ketil Kjenseth (V) []: Dette er en utrolig viktig stortingsmelding. I offentlig sektor i Norge pågår det en stadig utvikling av innkjøpssamarbeid, og et eksempel på det er at alle sykehus i Norge nå får én strømleverandør. På samme vis skjer det også i kommunene at en har inngått innkjøpssamarbeid, men det har til nå vært fokusert mye på pris. Etter hvert som vi utvikler standarder for klima og miljø, og at det blir viktig, er også kompetansedelen av dette viktig.

I energi- og miljøkomiteen ser vi heldigvis at det er aktører som kommer til oss og vil ha stadig tøffere standarder knyttet til klima og miljø, altså nær null i utslipp, også fordi man ser at det gir en konkurransekraft og muligheter for eksport. Dette er for full fart på vei inn i den grønne skipsfarten, som man snart presenterer en videre strategi for.

For offentlig sektor er det nå en stor utfordring å ta skrittet for fullt når det gjelder byggsektoren. Vi bygger mye i offentlig regi, og vi må ha flere utslippsfrie byggeplasser. Derfor er det viktig at den kompetansen nå bygges i offentlig sektor, slik at man kan bestille riktig.

De siste dagene har det vært en debatt om drikkevannssituasjonen på Askøy, og det er også viktig at vann- og avløpssektoren – også som et eksempel – kommer inn og driver fram teknologiløsninger som i større grad er klimanøytrale, utslippsfrie og mer og mer basert på biologiske renseprosesser og ikke så mye på kjemiske, f.eks. ved å importere store mengder fosfor. Dette er også en type innovasjon i offentlig sektor: at alle sektorer faktisk skal med, og at ingen får være igjen i grøfta.

Representanten Lars Haltbrekken trekker fram forslagene fra SV knyttet til elfly. Teknologien må være moden for at en skal kunne stille krav – det er det ene. Det er også et aktørbilde her. Når kortbanenettet skal over til de nye fylkene, er det også en situasjon som gjør at en ikke bør stille for rigide og strenge krav fra Stortinget per i dag – dette er jo også primært en stortingsmelding. Så er flyselskapene private, så her er også et samarbeid mellom det offentlige og private svært viktig. Det er også viktig at vi nå gjør forsøk med elfly i kortbanenettet i Norge, at vi nå fokuserer på infrastrukturen rundt flyplassene, og at alle aktørene som er involvert i det – ikke bare Avinor – leverer nok strøm til de flyplassene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg synest det er ganske påfallande at regjeringa ikkje tar dei anledningane som kjem seglande, til faktisk å gjere endring i måten vi jobbar på i Noreg, for både å skape nye arbeidsplassar og nytt næringsliv og samtidig løyse vår tids største utfordring, som er klimautfordringa. Denne meldinga er eit godt eksempel på det. Ein er ikkje villig til å justere på vekting på miljø eingong, som alle, både næringslivet, organisasjonar og miljøbevegelsen, ønsker at ein skal gjere, at ein skal seie «skal», ikkje «kan», «bør», «som hovudregel» osv., som er dagens formulering, og som svekker både miljøarbeidet og norske bedrifter. Ein er ikkje villig til å ta det vesle steget der eingong. Ein ser ikkje på dette som ei moglegheit til å byggje ein maskin for endring av det norske samfunnet.

Da vil eg vise til ein artikkel som står i E24 no, der det er intervju med Karoline Nystrøm, som er direktør i Schneider Electric Norge, eit av verdas største selskap som driv med energieffektivisering. Ho uttaler:

«En del norske ledere mister mange muligheter fordi de ser på samfunnsansvar og bærekraft som kostnader».

Da er vi nok inne ved kjernen i dette her, at det snevre kostnadsperspektivet gjer at ein vel å sjå vekk frå det som ein antek vil vere kostnadsdrivande ved å satse på miljø. Ved å gjere det, kjøper ein inn tenester og løysingar som ikkje løner seg i framtida, når vi treng å ha eit lågutsleppssamfunn. Ein kjøper seg inn i fortida, ikkje inn i framtida.

Det er eit stort problem, og her har ein altså moglegheita til faktisk å gjere noko med det, men vel berre nok ein gong å la det skure og gå. Vi ser kva som skjer: Utsleppa i Noreg aukar i ei tid der dei faktisk bør gå ned. Det er eit veldig trist syn.

Så nokre stemmeforklaringar til forslaga til Raudt: SV kjem til å støtte alle desse her. Forslag nr. 18 handlar om å sikre at aktørar som har oppdrag for det offentlege, har tariffavtale. I innstillinga føreslår opposisjonen at ein skal følgje Oslomodellen. I Oslomodellen er det ikkje krav om å ha tariffavtale, men der det ikkje er tariffavtale, skal ein følgje tariffavtale. Så dette er ei innstramming av det, som SV også støttar, og det same når det gjeld å stille krav om pensjon på same nivå som dei offentlege ved anbodsutsetjing.

Så støttar vi heilhjarta det som gjeld kjøp av israelske varer som er produsert i okkupert område. Det burde vere ei sjølvfølge for eit land som ser det som si oppgåve å styrkje dei fleirnasjonale løysingane vi har i verda, altså ei FN-leia verd der vi har spelereglar for korleis ein skal gå fram, sånn at dette ikkje berre er ei verd der det er dei sterkaste som turar fram som dei ønskjer.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 11.