Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte tirsdag den 18. juni 2019 *

Dato: 18.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 405 S (2018–2019), jf. Prop. 113 S (2018–2019))

Innhald

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 1 [10:02:32]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Kommuneproposisjonen 2020 (Innst. 405 S (2018–2019), jf. Prop. 113 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heidi Greni (Sp) [] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for et godt samarbeid under arbeidet med Kommuneproposisjonen 2020.

Kommuneproposisjonen legger viktige føringer for statsbudsjettet til høsten og er ment å gi kommunene og fylkeskommunene nødvendige signaler om hvilke rammer de kan legge til grunn for arbeidet med egne budsjetter. Viktige områder, som prinsipielle vurderinger av vilkårene for lokaldemokratiet, forholdet mellom stat og kommune, kommunereform, regionreform og utvikling av inntektssystemene for kommunene og fylkeskommunene er behandlet.

Regjeringen legger opp til å justere neste års inntektsrammer for kommunene med mellom 1 og 2 mrd. kr. Dette gir en inntektsvekst på mellom 0,3 og 0,5 pst. For fylkene legges det opp til en realvekst i frie inntekter på fra minus 200 mill. kr til pluss 100 mill. kr.

Innstillingen viser at partiene har felles mål for kommunesektoren på mange områder, men også at det er klare forskjeller som viser at det har stor betydning hvem det er som styrer. Dette gjelder både de økonomiske rammene kommunesektoren må arbeide innenfor, og de styringsrammene som settes mellom staten og kommunesektoren.

Rammestyring er hovedprinsippet for statens styring av kommunesektoren. Regjeringen vil avvikle flere øremerkede tilskudd og redusere det totale omfanget av øremerking. Mange av partiene i salen her er positive til mindre øremerking når det betyr mindre statlig styring og et styrket lokaldemokrati, det gjelder også Senterpartiet. Det forutsetter selvfølgelig at det foretas vurderinger for hvert enkelt tilskudd, for å være sikker på at omleggingen ikke vil få uønskede konsekvenser.

Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra og vil derfor spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Vi ønsker at folk skal ha mulighet til bosette seg der de selv ønsker. Vi ønsker en tillitsreform med myndighet og ansvar nær folk, der en lytter til lærere, helsepersonell, politifolk, lokalpolitikere og andre som vet best hvor skoen trykker, og hvordan oppgavene kan løses lokalt. Ved å legge om offentlig sektor i retning av mer tillitsbasert styring får vi bedre løsninger, vi desentraliserer oppgaver, forenkler og slanker byråkratiet. Utviklingen av kommunesektoren er viktig for å opprettholde spredt bosetting og variert næringsliv over hele landet. Dessverre deler ikke regjeringen disse målsettingene, og deres politikk fører utviklingen i en sentraliserende retning.

Senterpartiet foreslår å øke kommunesektorens rammer med 4,2 mrd. kr utover regjeringens forslag. Innenfor denne økningen vil vi finne penger til et løft som gir fylkene muligheten til å ta igjen noe av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene.

Jeg forutsetter at de andre partiene gjør rede for sine egne forslag selv.

Det ble gjennomført store endringer i inntektssystemene for fylkeskommunene og kommunene i henholdsvis 2015 og 2017. Endringene har gitt store omfordelinger ved at områder med lavt folketall og store avstander har fått reduserte inntekter i forhold til byer og folkerike deler av landet. Det er liten tvil om at det ligger en bevisst politikk bak dette – hvor vi finner vinnerne, og hvor vi finner taperne.

Senterpartiet har flere ganger foreslått en omlegging av inntektssystemet som gjeninnfører fullt basistilskudd og fjerner regjeringens opplegg til strukturkriterier som skiller mellom såkalte frivillig og ufrivillig små kommuner. Det mener vi er nødvendig for å følge opp stortingsvedtaket om å gi oss et inntektssystem som gir likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne.

Prioriteringene innad i rammen påvirker fordelingen mellom kommunene. Det har med denne regjeringen vært en omfordeling fra små og mellomstore kommuner til store kommuner. Når tilskudd som regionsentertilskudd, storbytilskudd, og veksttilskudd skal tas innenfor ramma, sammen med sammenslåingskostnader, da blir det mindre til fordeling på øvrige kommuner. Senterpartiet har når det gjelder inntektssystemet både for fylkeskommunene og for kommunene, stemt imot opplegget.

Det foreslås i kommuneproposisjonen å innlemme tilskuddet til klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid i de frie inntektene til kommunene. Det er uklart hva som ligger i forslaget i proposisjonen, men dersom det faktisk menes at tilskuddet skal innlemmes i den generelle rammeoverføringen, vil det slå innmari galt ut. Vi er åpenbart avhengig av en ordning som både tar hensyn til behovet for veterinær ut ifra hvor mye dyr det er i området, og samtidig ivaretar geografiske forskjeller. Uansett om det er mye eller lite dyr i et område, og om det er få eller mange gårder innenfor vaktområdet, må alle ha tilgang til veterinærvakt også på natten og i helgene. Dagens ordning er kostnadseffektiv og ønskes videreført av Veterinærforeningen og landbruket. Ordningen følger ikke dagens kommunegrenser, men er inndelt i 160 vaktområder. Tilbakemeldingene er at den er veldig god og kostnadseffektiv, og det vil være meget uheldig dersom denne beredskapsordningen settes i spill. Senterpartiet foreslår å videreføre dagens ordning. Regjeringspartienes merknad om fordeling etter landbrukskriteriet er heller ikke treffsikker, da en korngård og en husdyrgård teller like mye.

Jeg vil også vise til en tidligere innlemming av øremerkede tilskudd, det gjelder frivillighetssentralene. Finansieringen av frivillighetssentralene har blitt lagt inn i rammeoverføringene til kommunene, med særskilt fordeling de første årene. Senterpartiet mener det er problematisk å endre finansieringen slik det er gjort, og det rammer særlig de små frivillighetssentralene som ligger i små distriktskommuner med trange økonomiske kår. Vi mener finansieringen av frivillighetssentralene fortsatt bør skje ved særskilt fordeling eller gjennom øremerkede tilskudd.

Senterpartiet er i utgangspunktet positive til å innlemme mest mulig av overføringene fra stat til kommune inn i den generelle ramma, men ikke når fordelingen vil slå svært skjevt ut, eller når det innebærer bortfall av velfungerende ordninger. Regjeringen legger opp til å justere neste års inntektsrammer for kommunene med mellom 1 og 2 mrd. kr. Beregninger viser at kommunesektoren kan få merutgifter i 2020 på om lag 1,3 mrd. kr. grunnet endringer i befolkningssammensetningen. 0,9 mrd. kr. av dette er knyttet til tjenester som dekkes av de frie inntektene.

Stortinget og regjeringen har de siste årene gitt kommunene flere oppgaver og nye normer, bl.a. krav om maksimalt antall skoleelever per lærer og pedagognorm i barnehagen. Det er forpliktelser som koster. Videre gir ansvar for utskrivningsklare pasienter, større andel av utgiftene til ressurskrevende tjenester, osv., og nye læremidler i grunnskolen utgifter som vil binde opp betydelige deler av kommunenes inntekter i 2020. Regjeringen foreslår ikke å bevilge midler for å sikre raskere innføring av læremidler ved innføringen av fagfornyelsen fra skolestart 2020. Jeg frykter dette vil bety at elevene og lærere blir sittende med gamle læremidler, og at elevene ikke får den opplæringen de har krav på etter ny læreplan.

Økende sosialutgifter er en annen post flere kommuner har opplevd at har skutt i været i det siste. Dette skyldes bl.a. regjeringens endring av regelverket for arbeidsavklaringspenger og bostøtte. Flere havner over på sosialhjelp, og disse kostnadene veltes over på kommunene uten at det tas høyde for det i de statlige overføringene.

Realiteten er at regjeringen legger opp til at kommunene skal løse flere oppgaver innenfor reduserte rammer. Senterpartiet mener det er feil politikk å sultefôre kommunesektoren. Det betyr rett og slett dårligere tjenester til innbyggerne. Når det stilles nye krav til kommunene og det skal dekkes innenfor eksisterende rammer, går det ut over andre sektorer. Siden omsorgssektoren er den største i kommunene, er det de eldre som må betale regningen gjennom dårligere tilbud. Eldreministeren har i det siste vært ute og snakket varmt om mat til eldre på sykehjem, der kommunene nå kan få støtte til å bygge et halvt kjøkken. For Senterpartiets del er vi særlig opptatt av at kommunene også skal ha penger til å drifte dette kjøkkenet. Det er der de store kostnadene ligger.

Fylkeskommunene tilbys et nulloppgjør. Deres rammeoverføringer foreslås økt i intervallet minus 200 mill. kr til pluss 100 mill. kr. Fylkeskommunene går usikre tider i møte når de også nå, mens de er i ferd med fylkessammenslåinger, skal overta nye oppgaver fra staten. Regjeringen har ikke skissert finansieringen av de nye oppgavene til fylkeskommunene, men har varslet at det først kommer i budsjettet til høsten. Flere høringsinstanser mener det er utrolig utfordrende at finansieringen ikke er klar i kommuneproposisjonen. Regjeringens framlegg i forbindelse med statsbudsjettet i høst kommer mindre enn to måneder før fylkene skal overta oppgavene og skal vedta sine budsjett, noe som gjør planleggingen veldig krevende.

Regjeringen slår sammen fylker og begrunner det med at de nye regionene skal få en viktigere rolle som regional utvikler. Samtidig reduseres de helt sentrale budsjettoverføringer som skulle gått til nettopp regional utvikling. De regionale utviklingsmidlene er mer enn halvert sammenlignet med det rød-grønne budsjettforslaget for 2014. Dette henger ikke på greip.

Høsten 2017 fikk vi to tydelige vedtak der regjeringen pålegges å legge til grunn at eventuelle kommunesammenslåinger i denne stortingsperioden utelukkende skal bygge på frivillighet.

Nå ser jeg at tiden min løper ut, så da får jeg ta det i et senere innlegg.

Til slutt vil jeg få ta opp de forslagene som Senterpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har tatt opp de forslagene som hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olemic Thommessen (H) []: Det er fint at representanten Greni tar et innlegg til, for kanskje kan vi da komme inn på et av de områdene som virkelig er et problem for de små kommunene. Det dreier seg om rekruttering. Det hørte jeg ikke representanten Greni si noen ting om. Jeg viser til en undersøkelse som er gjort av Telemarksforsking, der kommuner med innbyggertall på under 3 000 har gjort det klart at de har store problemer med å rekruttere fagpersonell på en lang rekke områder. Det dreier seg om psykolog, det dreier seg om jurist, det dreier seg om fagstillinger innen miljøvern og klima, ergoterapi, samfunnssikkerhet og beredskap – en lang rekke.

Senterpartiet har vært tydelig på at kommunesammenslåing ikke er veien å gå, og har vært den fremste kraften mot det. Mitt spørsmål til representanten Greni er: Hvilket råd har hun til de små kommunene for å løse dette problemet?

Heidi Greni (Sp) []: Myten om at det plutselig skal bli enklere å rekruttere hvis kommunen heter noe annet, er noe som overhodet ikke holder stikk. I Trysil f.eks., er det kanskje krevende å skaffe sykepleiere på sykehjemmet. Det er ingen ting som tilsier at det vil endre seg ved å endre kommunestrukturen. Sykepleieren skal jobbe på akkurat det samme eldresenteret i Trysil, skal ha akkurat de samme oppgavene, skal ha akkurat de samme arbeidskollegaene og akkurat like stort kompetansemiljø. Den eneste forskjellen er at stedlig ledelse er 7–8 mil unna, på Elverum f.eks.

Man vil få som konsekvens at kompetansearbeidsplassene på rådhuset forsvinner. Det vil bli mindre attraktivt å flytte til Trysil. Det vil bli færre arbeidsplasser å velge i for en partner som eventuelt skal være med. Det vil altså bli mye verre å skaffe kompetanse på eldresenteret i Trysil hvis man slår de kommunene sammen. Da forutsetter jeg at vi skal opprettholde tjenesten nær folk.

Olemic Thommessen (H) []: Saken er at for å få kompetent personell er man nødt til å ha miljøer som er store nok til at man kan ha hele stillinger. Det er det Telemarksforsking peker på som et av hovedproblemene med dette. Det er vanskelig å skjønne hvordan man skal kunne ha hele stillinger hvis man ikke også øker befolkningsgrunnlaget og finner løsninger hvor man slår funksjoner sammen, eller hvor man styrker funksjonene.

Jeg skjønner at representanten Greni ikke synes at ting blir bedre med kommunesammenslåing, men hva er da alternativet? Hva er Senterpartiets råd? Det var det som var spørsmålet. Hva er Senterpartiets alternativ for å bidra til at flere fagpersoner vil bruke tiden sin i de små kommunene?

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiets råd er akkurat det samme som det har vært i alle år – samarbeid mellom kommuner, som regjeringen ser på som en vederstyggelighet, er ikke en vederstyggelighet. Det er en nødvendighet, og det løser nettopp den utfordringen som representanten Thommessen tar opp. Interkommunalt samarbeid styrker tjenesteproduksjonen på de smale områdene, og det at man opprettholder kommunen som egen kommune, styrker tjenesteproduksjonen på de store områdene – som eldreomsorg, skole, barnehage osv. Ikke minst er det kommuneøkonomien som er avgjørende for om kommunene har mulighet til å opprette hele stillinger og ha en så god grunnbemanning at de kan ha hele stillinger som et tilbud til alle som ønsker det. Dessverre har dagens regjering nå kneblet kommunene på økonomien, så det blir mer og mer krevende, særlig i de minste kommunene, å opprettholde politikken for heltid som gjeldende.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Senterpartiet snakker ofte om at denne regjeringen sentraliserer. En gjennomgang av tallene viser at det ikke blir lagt ned flere gårdsbruk, flere skoler, flere lokalsykehus og flere fødeavdelinger enn da Senterpartiet sist satt i regjering – faktisk tvert imot. Faktum er også at arbeidsledigheten i distriktene går ned, forsyningsgraden går opp, satsingen på samferdsel er økt med 75 pst., og vi flytter flere statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Hvis dette kalles sentralisering, hva kalles da den politikken som ble ført da Senterpartiet satt i regjering?

Heidi Greni (Sp) []: Representanten kan umulig ha lest mange avisoppslag i det siste. Jeg kan ikke åpne avisen en dag uten å se at det sentraliseres – det legges ned utdanningstilbud, det legges ned ambulanseberedskap, det legges ned politikontor, politiet er ikke å oppdrive, det er sentralisering av brannberedskap. Over hele fjøla ser jeg akkurat det samme problemet. Man kan ikke åpne en lokalavis uten å se det.

Myten er at det går så veldig bra i distriktet. Ja, det gjør det, på tross av regjeringens politikk, fordi det er stayerevne hos folk der ute, og de klorer seg fast. Men tjenestene og beredskapen har blitt så kraftig redusert at det er helt uforsvarlig når vi ser hvordan det er i enkelte områder. Man må vente i to timer på politiet når det er en akuttsituasjon, f.eks. en skyteepisode. Man må vente på ambulanse. Det er ikke én kommune i distriktet som nå klarer å overholde responstiden for ambulanse. Når det tilbudet er borte, kaller jeg det en sentralisering som er uforsvarlig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirik Sivertsen (A) []: La meg starte med å si tusen takk til saksordføreren for et godt stykke arbeid. Dette er et viktig dokument som omhandler en veldig stor sektor.

Sterke fellesskap og små forskjeller er det som gjør Norge til Norge. Det skiller oss fra veldig mange andre land. Kommunesektoren og organiseringen av velferdstilbudet her er selve grunnmuren for små og store fellesskap utover hele landet. Kommunene har ansvaret for noen av de viktigste tjenestene i folks liv. Kommunene har ansvaret for tjenester som store og små i by og bygd bruker hver eneste dag, enten det er ungene som går i barnehagen, de eldre som er på sykehjem, de som trenger hjelp for å bo hjemme lengst mulig, eller det er ungdommene som går på skole. Vi har nybakte foreldre som bruker helsestasjonen, og næringsliv og innbyggere som vil utvikle sine lokalsamfunn, eller som for den saks skyld er avhengig av den kommunale vannforsyningen. Alle har behov for en kommune som yter tjenester med god kvalitet for alle.

Det er storting og regjering som legger rammene for utvikling av tjenestetilbudet ute i kommunene. Hvis vi ser kommuneøkonomien i fjor, i år og til neste år i sammenheng, er regjeringens bidrag til sterkere velferd i kommunene ganske begrenset. Regjeringens egne tall viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie inntekter for årene 2018, 2019 og 2020 er 0 pst. Regjeringen, med sanksjonering fra det stortingsflertallet vi har, legger med andre ord opp til at sektoren ikke skal ha noen reell vekst i sine frie inntekter i perioden 2018–2020.

Det betyr at etter at kommunene har betalt for lønns- og prisveksten og finansiert de nye oppgavene de er pålagt, er det i utgangspunktet ikke fem øre igjen til å gjøre tjenestene bedre for folk. Kommunene vil med regjeringens forslag for 2020 reelt sett ha akkurat samme inntektsnivå i 2020 som de hadde i 2017. Regjeringen mener tydeligvis at det er helt greit med nullvekst i kommunesektoren over en treårsperiode. Det har ikke blitt presentert et svakere økonomisk opplegg for kommunesektoren de siste 15 årene enn det Solberg-regjeringen med sitt forslag til vekst i frie inntekter for 2020 legger fram, og som vi har til behandling i dag.

Likevel fortsetter representanter for regjeringspartiene å hevde at kommuneøkonomien er bedre enn noen gang. Det er knapt en sannhet. Det som er riktig, er at det er mange kommuner som har gått med overskudd de siste årene. Det gleder vi oss over, men det skyldes ikke regjeringens egen politikk, for regjeringen selv har jo ikke forutsett dette. Dette skyldes ekstraordinære engangsinntekter. Det er merinntekter i skatt som følge av skattetilpasning til nye lover, det er store konsesjonsavgifter, det er lavere demografikostnader enn regjeringen har forutsatt, og det er lavere pensjonsutgifter enn det som er forutsatt i det økonomiske opplegget. Dette er jo ikke penger regjeringen har foreslått at kommunene skulle få.

Det er bra at flere kommuner har overskudd, og at svært få står på ROBEK-listen. Problemet er at man jo ikke kan planlegge drift av barnehager, rekruttere lærere eller iverksette aktivitetstiltak til ensomme eldre med penger man ikke vet man har når man skal lage budsjettet. Det ville være i strid med kommuneloven. Dette er engangspenger som ikke gir grunnlag for å styrke driften, og dermed det som er essensen i kommunenes tilbud, nemlig det å yte tjenester.

Det kommer på toppen av at flertallet også begrenser kommunenes mulighet til selvstyre. Kommunenes handlingsrom for innkreving av eiendomsskatt begrenser mulighetene for prioriteringer.

Det går klart fram av kommuneproposisjonen at regjeringen heller ikke vil kompensere bortfallet av 230 mill. kr i såkalt maskinskatt, slik det ble lovet da denne endringen ble gjennomført. Det er reelt sett et kutt i kommunesektorens muligheter til å yte gode velferdstjenester.

Arbeiderpartiet mener at barnehage, skole, eldreomsorg og helsetjenester er viktige tjenester i folks hverdag. Det er noe av det viktigste vi kan bruke fellesskapets penger på. For å bygge ut og styrke disse tjenestene mener Arbeiderpartiet at vi må prioritere en sterk og forutsigbar kommuneøkonomi. Derfor har vi også de siste årene konsekvent foreslått mer penger til kommunene enn regjeringen. Det gjør vi også for neste år fordi vi har større ambisjoner enn regjeringen for bedre kvalitet enn vi har i dag, i velferd, omsorg og skole i kommunesektoren. Vi mener at en kraftig økning i veksten i kommunenes og fylkeskommunenes inntekter er påkrevd. Det er et prioriteringsspørsmål. Derfor prioriterer vi også annerledes. Vi vil prioritere fellesskapet i Kommune-Norge. Det er viktigere for oss enn å gi store skattekutt til dem som har mest fra før.

Vi fremmer i dag forslag om at kommunesektorens inntekter i statsbudsjettet for 2020 må økes med mellom 2,5 og 3 mrd. kr utover det regjeringen foreslår i kommuneproposisjonen for 2020.

Vi har nå en regjering og et stortingsflertall som går svært langt når det gjelder privatisering og bruk av konkurranse i vår felles velferd. For Arbeiderpartiet er det feil vei å gå. Vi ønsker en omsorg som er best mulig, ikke billigst mulig, og det er i hvert fall ikke et mål at den skal være mest mulig markedsstyrt. Derfor er vi opptatt av å gi velferdstjenester gjennom fellesskapsløsninger, gjennom å satse på sterke offentlige tjenester. Vi er ikke fremmed for å bruke markedsbaserte tjenester som et redskap, men i motsetning til regjeringen er det for oss ikke et mål i seg selv å gjøre flere av våre velferdstjenester markedsbaserte.

Vi ønsker en bedre eldreomsorg og en mer aktiv alderdom som inkluderer tiltak for eldre, bedre mat i sykehjemmene, satsing på trygghetsteknologi og flere og trygge ansatte. Vi vil bekjempe ensomhet blant eldre. Dette kan vi få til fordi vi prioriterer de store pengene på de viktigste oppgavene. Vi satser på å styrke den gode offentlige omsorgen.

I Arbeiderpartiet mener vi at alle barn skal gis like muligheter til å lære godt. Sosiale forskjeller, kjønn og ulikhet i foreldrenes utdanningsnivå avgjør i for stor grad hvordan elevene gjør det i skolen. Det viktigste målet i skolen er at alle barn får med seg den kunnskapen de trenger for å lykkes i livet. Derfor ønsker vi to store reformer som skal bidra til å utjevne forskjellene og gi barna våre bedre rammer rundt skoledagen: et skolemåltid for alle elever og gratis SFO eller AKS etter skoletid.

Regjeringens prioritering er at man varsler nye runder med kommunesammenslåing, kun kort tid etter å ha avsluttet en reform som har krevd store ressurser og tatt mye oppmerksomhet lokalt. Noen steder har det også blitt en altoverskyggende diskusjon. Arbeiderpartiet er positiv til kommunesammenslåinger der det er lokal tilslutning til det. Det viser også resultatene. I de frivillige kommunesammenslåingene som vi har hatt i perioden 2014–2017, var det Arbeiderpartiet som styrte i de fleste av disse kommunene. Vi har tillit til at de folkevalgte og innbyggerne selv kan vurdere hvordan kommunene best kan rustes for å møte framtidige utfordringer. Da er jo ikke det viktigste at fylkesmennene skal utfordre eller – som noen ville sagt – presse kommunene inn i nye langdryge prosesser om kommunesammenslåinger som egentlig ikke er ønsket.

Om snaue tre måneder er det kommune- og fylkestingsvalg. Tusenvis av kandidater over hele landet stiller til valg med ambisjoner og ideer for sine lokalsamfunn. De har et brennende engasjement for å utvikle sine lokalsamfunn. For at de skal ha mulighet til å kunne gjøre det, kunne gjøre sin jobb, må vi også gjøre vår. Vi skal selvfølgelig sørge for å gi forsvarlige og gode rammer for å styrke fellesskapene. Vi vil gi dem mulighet til å realisere ambisjonene de har for sine lokalsamfunn og regioner. Det handler om å gi et handlingsrom til å videreutvikle det. Det har også et demokratisk aspekt. Vi mener at regjeringens rammer for å kunne få den typen utvikling er for trange. Derfor styrker vi fellesskapets muligheter gjennom å gi større økonomiske rammer.

Vi har også et økende problem i dag med hets og sjikane på nett, særlig i kommentarfelt og i sosiale medier. Vi står overfor den situasjonen at samfunnsdebattanter, både politikere og vanlige folk, opplever et så stort ubehag og så stor grad av trusler at de i enkelte tilfeller ikke velger å synliggjøre sitt standpunkt i den offentlige debatten. Hetsen rammer i stor grad kvinner, etniske minoriteter, personer med annen religion og LHBTQI-personer. Det er av stor betydning at vi som samfunn tar vare på og heier fram de som engasjerer seg i en respektfull og saklig offentlig debatt. Vi kan ikke akseptere at enkeltmennesker hetses til stillhet. Dette svekker både den enkeltes og vår felles ytringsfrihet, og på sikt vil det undergrave og svekke demokratiet. I en undersøkelse gjennomført av KS, kommer det fram at fire av ti politikere har opplevd netthets. Til tross for denne høye andelen er det få saker som anmeldes.

Vi har også i vår lest i media om folkevalgte som har blitt truet med vold og på andre måter. Jeg har lyst til å berømme kommunalministeren for hennes initiativ til å invitere partiene til et møte om hvordan vi kan møte det, i løpet av høsten. Men utfordringen er at ut av det møtet må det komme konkrete forslag til hvordan vi skal møte denne utfordringen i en digital framtid og i et offentlig ordskifte som blir tøffere og tøffere. Det er utfordringer som kommunalministeren må komme ut av møtet med et svar på. Vi fra Arbeiderpartiet skal bidra med konkrete forslag.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Eirik Sivertsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mari Holm Lønseth (H) []: Arbeiderpartiets landsmøte har gått inn for mange kostbare løfter, som kommunene skal ta ansvaret for. Til tross for at Arbeiderpartiet har lovt 15 mrd. kr i økt skatt for bedrifter, gründere og vanlige folk, går ikke det regnestykket opp.

I år får kommunesektoren godt over 171 mrd. kr i rammetilskudd. De samlede frie inntektene til kommunene er på godt over 385 mrd. kr, og i fjor karakteriserte representanten Sivertsen det som en sultefôring av kommunene. Hvis man sammenlikner Arbeiderpartiets eget opplegg med regjeringens, blir Arbeiderpartiets omtrent en halv prosent mer. Er det virkelig sånn at en endring på en drøy halv prosent er det som skiller et fantastisk kommuneopplegg fra et som er som sultefôring av norske kommuner?

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg er glad for at vi er tilbake til tradisjonelle debatter, der Kalkulator-Høyre kommer fram og finregner på andre partiers forslag. For det første er det sånn at vi har en klar politisk oppfatning om at å styrke fellesskapet, i stedet for å svekke det, er en riktig vei å gå. Vi tror at de gode tjenestene vi i dag har, er et resultat av mange års klare prioritering av at det er gjennom fellesskapet vi får til løsninger som er universelt tilgjengelige til en overkommelig pris, slik at alle kan dra nytte av det. Det har en verdi i seg selv.

Så vet representanten – eller representanten bør vite – at det er ikke sånn at alle politiske tiltak er ferdigfinansierte det første året. Vi vil fortsette å utvikle og bygge samfunnet stein på stein, som vi har gjort. Derfor prioriterer vi noen forslag hvert år. Men hvis man summerer opp de rammene vi har indikert for kommunesektoren i den perioden Solberg-regjeringen har styrt, utgjør det mange milliarder kroner i året, som ville finansiert veldig mye bedre kvalitet og veldig mange andre tiltak enn hva Høyre-regjeringen gjør.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det er jo greit at Arbeiderpartiet selv er klar på at de heller ikke fullfinansierer eller gjennomfører alle de lovnadene de har gått inn for på sitt landsmøte. Men jeg må regne med, siden representanten Sivertsen velger å ikke svare på det jeg spør om, at det ikke er en forskjell mellom Arbeiderpartiets og regjeringens forslag til kommuneopplegg som skiller et fantastisk budsjett fra et som er som sultefôring av kommunene. Men hvis vi ser det på en litt annen måte – man kan bruke andre indikatorer, som viser at det går ganske bra i kommunesektoren: Man kan f.eks. se på hvor mange kommuner som er på ROBEK-listen under statlig administrasjon. I år kommer vi antakelig til å komme ned til rekordfå ti kommuner på ROBEK-listen. Det sier noe om at kommunesektoren helt fint klarer å levere gode tjenester til folk der de bor. Mener Sivertsen at det er bra eller dårlig at det er færre kommuner på ROBEK-listen nå enn da hans eget parti satt i regjering?

Eirik Sivertsen (A) []: Dette viser jo hva som skjer når man kommer med ferdigskrevne replikker og ikke hører på innlegget. Jeg kan gjenta det jeg sa i innlegget: Vi har veldig få kommuner på ROBEK-listen. Det gleder vi oss over. Men representanten burde også fått med seg begrunnelsen for hvorfor det er sånn. Det skyldes jo ikke regjeringens politikk. Det skyldes at kommuner har fått penger regjeringen mente at kommunene ikke skulle få. Det er altså uforutsett lavere kostnader og uforutsett veldig høye inntekter. Fornuftig som det er – når man ikke kan planlegge med å styrke driften, som man kunne gjort med Arbeiderpartiets opplegg – har kommunene prioritert å betale ned gjeld og sørget for at de kommer seg ut av ROBEK-listen. Det er jeg veldig glad for.

Så er det slik at jeg aldri har sagt at vi ikke skal fullfinansiere det. Det jeg sa, er at Arbeiderpartiets økonomiske opplegg gir rom for en satsing på fellesskapet. Vi kommer til å gjøre som vi alltid har gjort, som vi ser resultatet av i dag: Vi legger stein på stein og starter ett sted, så bygger vi reformer ferdig – fordi vi har større ambisjoner for fellesskapet enn hva Høyre har.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Uforutsette inntekter kunne man jo mistet hvis regjeringen ikke hadde fulgt opp med gode budsjetter, så det blir litt enkelt.

Veksten i de frie inntekter per innbygger har vært noe høyere under denne regjeringen enn under den rød-grønne regjeringen. Resultatene for kommunene er veldig gode, og har vært det gjennom flere år. I tillegg har vi, som det har vært tatt opp, rekordfå kommuner i ROBEK. Det går altså veldig bra i kommunene. Likevel mener Arbeiderpartiet at kommunene får altfor lite i inntekter og fremmer i opposisjon mer til kommunene. Hvorfor fremmet ikke partiet disse påplussingene med flere milliarder kroner de årene de faktisk hadde mulighet til å få realisert slike påplussinger?

Eirik Sivertsen (A) []: Til det siste: Det er ikke korrekt. Da vi satt i regjering hadde vi hvert eneste år påplussinger og vekst i de frie inntektene. Gjennomsnittlig betraktet var det høyere enn det denne regjeringen har lagt opp til.

Så har jeg sagt gjentatte ganger at jeg gleder meg over resultatene i kommunesektoren. Jeg er glad for at færrest mulig står i ROBEK-registeret – helst skulle ingen kommuner stå der. Men årsaken til at det er færre der, er jo ikke regjeringens politikk – det er på tross av regjeringens politikk. Dette har jeg nå begrunnet flere ganger.

Så merker jeg meg at representanten er opptatt av at de uforutsette inntektene kanskje kunne falt bort. Nei, dette er jo skatteinntekter. Skulle de ha falt bort, måtte regjeringen ha besluttet å dra dem inn. Det er jeg glad for at de ikke har gjort, for det er behov for mer penger i kommunesektoren. Det er begrunnelsen for at vi hvert eneste år har gjort som da vi satt i regjering: Vi har styrket kommunenes handlingsrom. Vi har gjort det hvert eneste år, fordi vi mener at det regjeringen legger opp til – en nullvekst over de siste tre årene – er et for dårlig opplegg for kommunesektoren. Det synes Fremskrittspartiet er godt nok.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ove Trellevik (H) []: Det er god vekst i norsk økonomi. Arbeidsløysa går nedover, og landsgjennomsnittet er no nede i 2,3 pst. Dette er betydeleg lågare enn gjennomsnittet dei siste 20 åra. Regjeringas økonomiske politikk har så absolutt bidrege til oppsvinget.

Regjeringspartia har prioritert kommunesektoren, og dette, saman med høge skatteinntekter og god lokal styring, har bidrege til dei gode resultata me ser i kommunesektoren.

Skatteoverslaget er også justert opp for inneverande år med 1,5 mrd. kr. Det er eit godt teikn, men det er urovekkjande at kostnadsveksten samtidig aukar med 1 mrd. kr for varer og tenester. Det er nokre grå skyer på himmelen: Demografiutgiftene vil auka i framtida. Delen av yrkesaktive per pensjonist eller stønadsmottakar går ned. Det vert såleis færre som skal bidra til budsjettet, og endå fleire som skal leva av budsjettet. Difor er offentleg tenesteutvikling og omstilling viktig. Kommunereforma må vidareførast, og arbeidet med effektivisering på alle nivå må ein jobba med. Det gjev gode resultat på både kvalitet og ressursbruk.

Får me til ein halv prosent effektivitetsforbetring i 2020, vil det svara til 1,3 mrd. kr som me kan bruka på andre tenester til innbyggjarane våre. Likevel, trass i mål om effektivisering, har altså regjeringa Solberg auka kommunesektorens frie inntekter med rundt 30 mrd. kr sidan ho tiltredde. Oppdaterte foreløpige tal viser ein gjennomsnittleg årleg vekst i kommunesektorens frie inntekter per innbyggjar på 0,7 pst. i perioden 2013–2018.

I 2018 fekk kommunesektoren som heilskap eit netto driftsresultat på 2,7 pst. av inntektene. Dette er høgare enn TBUs anbefaling. Dei gode driftsresultata dei siste åra har gjort at talet på ROBEK-kommunar har gått kraftig ned, som fleire har nemnt her i dag. Ved inngangen til mai 2019 var i alt 16 kommunar registrerte på ROBEK-lista – det er det lågaste talet nokon gong. Rekneskapstala for 2018 tilseier at talet skal gå ytterlegare ned, til kanskje rundt ti kommunar, så snart kommunestyra har vedteke årsrekneskapane for 2018.

Veksten som vert foreslått i kommuneproposisjonen for 2020, må ein sjå i lys av ein venta lågare vekst i demografi- og pensjonskostnader i 2020.

I Stortinget desse dagar behandlar me også revidert budsjett, og også her vert det satsa på kommunale tenester: Fleire heildøgns omsorgsplassar, tilskot til lokalkjøkken i kommunane, grøn skipsfart som kjem fylkeskommunane til nytte, og ikkje minst bustøtte til barnefamiliar, som aukar, slik at fleire får. Det vert også satsa 90 mill. kr i kompensasjon for endringar i AAP-ordninga.

Sjølv om kommunesektoren generelt har gode resultat og produserer jamt over gode tenester, må vi òg rusta oss for framtida. Regjeringa har motteke ein rapport frå Telemarksforsking om korleis små kommunar med under 3 000 innbyggjarar løyser generalistoppdraga sine. Rapporten konkluderer med at små kommunar slit med å skaffa seg kompetanse på fleire viktige område. Det er ikkje berre Telemarksforsking som seier dette, det er kommunane sjølve som også seier det.

Det er mellom 19 pst. og 51 pst. av kommunane som seier dei ikkje har tilstrekkeleg tilgang på kompetanse ut frå behovet, korkje i eigen organisasjon, gjennom samarbeid eller gjennom kjøp av tenester. Det er heile 69 pst. av kommunane i undersøkinga som meiner dei ikkje har god nok kapasitet til å driva planleggings- og utviklingsarbeid. 51 pst. av kommunane som har under 3 000 innbyggjarar, manglar psykolog, 41 pst. manglar juristar, 38 pst. manglar kompetanse innanfor miljøvern og klima, 32 pst. innanfor samfunnssikkerheit og beredskap og 28 pst. innanfor samfunnsplanlegging. – Slik kan eg halda fram. Lista er lang over ansvarsområde som kommunane sjølve meiner dei ikkje meistrar tilfredsstillande. Dette er urovekkjande og burde bekymra også opposisjonen her i Stortinget i større grad.

Me har i denne salen vedteke kommunesamanslåing, som skal vera eit godt verktøy i denne saka, og som skal vera frivillig, men eg tvilar på om alle innbyggjarane frivillig har fråskrive seg retten til dei tenestene dei har krav på, bestemd ved lov i denne salen. Difor må ein, etter Høgres syn, arbeida meir med kommunereforma, og ein må krevja betydeleg innsats frå kommunar, lokalpolitikarar og fylkesmenn. Det er altså tilfredsstillande å sjå at i proposisjonen vart det varsla vedvarande gode økonomiske verkemiddel også til neste år for å vidareføra kommunereforma, og det støtter Høgre godt opp under.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Regjeringen har prioritert kommuneøkonomien, sier Trellevik, og skryter veldig av det. Vi har også tidligere hørt at de mener at man nå kan ta bort eiendomsskatt osv.

Derfor vil jeg spørre representanten Trellevik litt om eiendomsskatten. Vi ser at Hvaler, med mangeårig Fremskrittsparti- og Høyre-styre, nå topper listen over dem som tar inn eiendomsskatt. De ligger på topp, med over 8 000 kr i eiendomsskatt i snitt per innbygger. Mener Trellevik at Fremskrittspartiet og Høyre på Hvaler sløser med Hvalers rammeoverføringer når de må benytte seg av eiendomsskatt? Styres Hvaler ineffektivt av Fremskrittspartiet og Høyre? Er det slik at Fremskrittspartiet og Høyre på Hvaler pålegger Hvalers innbyggere en eiendomsskatt uten grunn?

Ove Trellevik (H) []: Eigedomsskatt eller lokal skatt må ein bestemma lokalt om ein ønskjer å innføra eller ikkje. Så er det slik at ulike kommunar har ulike utfordringar og ulike prioriteringar som dei ønskjer å realisera.

Eg kjenner ikkje årsaka når det gjeld den kommunen som representanten nemner, men eg ser av statistikken frå SSB at dei borgarlege partia totalt sett har hatt ein reduksjon i eigedomsskatten i perioden frå 2015 og fram til dags dato. Eg ser også at det er ein stor auke blant dei raud-grøne partia med omsyn til å innføra meir eigedomsskatt i Noreg. Det vil ein nok kunna lesa meir om i Dagbladet i dagane som kjem.

Willfred Nordlund (Sp) []: Enten man er for eller imot sammenslåinger, må man innse at en administrativ inndeling innen forskjellige samfunnsområder påvirker hvordan Norge ser ut. Alle kommuner uansett størrelse har minst en skole, minst en barnehage og en eldreomsorg, men det finnes mange eks-kommuner som er fri for alle basistjenester – ja, det finnes sågar dem som er fri for folk.

Riktignok har mange distriktskommuner hatt nedgang i folketallet, men de som har beholdt sin selvstendighet, har på alle vis klart seg uendelig mye bedre enn bygda som mistet den og led den vanskjebne å bli stemoderlig behandlede utkanter i storkommuner.

Sammenslåingen av tettsteder i Norge er altså en studie i effekten av tidligere sammenslåingsrunder. Om Høyres retorikk skulle legges til grunn, burde Ullsfjord ha profitert på synergieffekten fra byen: lettere rekruttering og økt verdiskaping. Mens Tromsø nær har tredoblet folketallet sitt siden 1964, har det vært en halvering for Sjursnes.

Man kan gjerne påstå at sammenslåing er rett medisin, men nekter Høyre for at det også betyr sentralisering og et annerledes Norge?

Ove Trellevik (H) []: Det spørst korleis ein definerer sentralisering. Det er slik i den regionen eg kjem frå, at der er det tre kommunar som slår seg saman til éin stor kommune. Når vi legg ned tre kommunehus og opprettar eitt, vert det ei form for sentralisering for kommunehuset, det vert det. Men me skal framleis ha desentraliserte tenester, me skal framleis ha skular ute i bygdene våre, me skal framleis ha eldresenter i dei gamle kommunane, me skal framleis ha heimetenestene heime hos folk, der dei bur.

Så eg er ikkje med på den retorikken at ei kommunesamanslåing skulle medføra ei sentralisering av tenestene. Det vert betre utnytting av kompetansen ein har i kommunane, det vert lettare å skaffa seg kompetanse, og det vert lettare å innfri forventingane Stortinget har når me definerer og vedtek lovar her i denne salen for korleis tenestene skal vera i kommunane. Det vert betydeleg lettare for kommunane å tilfredsstilla dei forventingane Stortinget har til tenesteproduksjon.

Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg gi representanten Trellevik det råd at han sjekker sine egne manus. Han sier at det er flere som får bostøtte, men tvert imot viser regjeringen i revidert at det er 3 100 færre som får bostøtte til neste år, så det er rett og slett ikke riktig.

Representanten er opptatt av at kommunene sliter med kompetanse. Hvordan skal vi bistå dem med det? Der har SV et forslag som vil gå rett inn i den problemstillingen, nemlig å øke muligheten til desentralisert høyere utdanning over hele landet. Der vi har gjort det, har vi gjort det med stort hell. Jeg har jobbet med dette i over 30 år nå, så det har jeg god erfaring med. De voksne ansatte som tar slik utdanning, gjør det i snitt også veldig bra, og man skaffer kompetanse både til privat næringsliv og til offentlig sektor.

Hvorfor er ikke Høyre enig med SV i at vi må øke innsatsen på desentralisert høyere utdanning, og at det kanskje er det viktigste vi kan gjøre nå for å bøte på det representanten sier han er bekymret over?

Ove Trellevik (H) []: Først til bostøtte. Omfanget i ressursar og kroner har auka betydeleg, og det er satsa på dette i revidert budsjett. Så er det slik at nokre går ut av tenestene eller behovet, samtidig som andre i hin enden får tilgang til det. Sånn sett vert breidda utvida, slik eg oppfattar det. Det som er det aller viktigaste her, er at dei som treng det aller mest, faktisk får moglegheita til å ta del i dette på ein betre og breiare måte.

Utdanning er særdeles viktig, kanskje den viktigaste distriktspolitikken. Når unge reiser på skule, vert ein ofte verande der utdanningsmoglegheitene er, så det er ein svært viktig del av distriktspolitikken å ha ei desentralisert utdanning i Noreg.

Presidenten: Replikkordskiftet er da omme.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Kommunene er viktige for folks liv og hverdag. Det er kommunene som leverer de nære tjenestene, pleie, omsorg, skole, barnehage og fritid. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag og sin egen samfunnsutvikling. Det er i hvert fall det vi sier fra denne talerstol.

Verden endrer seg, Norge endrer seg, og vi mennesker endrer oss. Vi lever annerledes, vi ønsker oss andre ting, og vi forventer mer ettersom forskning og teknologi utvikler seg. Kommunene er avhengig av å henge med på denne utviklingen om de skal klare å opprettholde en kommune som folk ønsker å bo og leve i.

Kommunereformen har vært viktig og nødvendig for mange lokalsamfunn, og må fortsette. Fra 1. januar 2020 vil vi ha 356 kommuner i Norge, som følge av kommunesammenslåinger. Én av tre innbyggere vil ved årsskiftet tilhøre en ny kommune.

Om lag halvparten av landets kommuner vil fortsatt ha færre enn 5 000 innbyggere, og flere enn 120 kommuner vil ha færre enn 3 000. Dette er kommuner som på sikt er for små til å klare å gi det innbyggerne ønsker og forventer, noe som igjen vil føre til at utførelsen av de kommunale oppgavene ikke vil kunne gjøres på en tilfredsstillende måte.

I en overgangsperiode skal kommunene bli kompensert for bortfall av basistillegg og distriktstilskudd som følge av sammenslåingen. Samtidig vil det bli gitt 200 000 kr i støtte dersom to kommuner ønsker å utrede sammenslåing, og ytterligere 50 000 kr dersom flere enn to kommuner ønsker å utrede sammenslåing. Det vil også bli mulig å få inntil 100 000 kr til hver kommune som utarbeider informasjon og gjennomfører folkehøringer.

Det går veldig godt i norsk økonomi. Flere kommer i jobb, og veksten er høy. Investeringsviljen i fastlandsbedriftene har ikke vært sterkere på ti år. Den positive utviklingen ser ut til å fortsette fremover.

Siden regjeringen Solberg tiltrådte i 2013 har kommunesektorens frie inntekter økt med rundt 30 mrd. kr. Oppdaterte, foreløpige tall viser en gjennomsnittlig årlig vekst i kommunesektorens frie inntekter per innbygger på 0,7 pst. i denne perioden, mot 0,6 pst. i perioden 2005–2013.

I 2018 fikk kommunesektoren som helhet et netto driftsresultat på 2,7 pst. av inntektene. Dette er høyere enn TBUs anbefaling. De gode driftsresultatene de siste årene har gjort at antall kommuner i ROBEK har gått kraftig ned. Ved inngangen til mai 2019 var i alt 16 kommuner registrert i ROBEK, det laveste antallet noensinne. Regnskapstallene for 2018 tilsier at antallet kan gå ytterligere ned, til rundt 10 kommuner. Veksten som foreslås i kommuneproposisjonen for 2020, må ses i lys av at det antas å bli lav vekst i demografi- og pensjonskostnadene.

Så konstaterer jeg at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at en vekst i kommunenes frie inntekter noe høyere enn under den rød-grønne regjeringen betyr at regjeringen prioriterer ned skole, eldreomsorg og andre viktige velferdstjenester i kommunene. Disse partier snakker ikke bare ned sin egen regjeringsperiode, men snakker også ned kommunepolitikernes intensjoner og prioriteringer. De påstår at dersom en lokalpolitiker har et trangt budsjett, vil de automatisk redusere de viktigste tingene først og heller fortsette, som Hamar som brukte millioner på et stupetårn, eller Kristiansands prioritering av en kunstsilo.

Jeg har behov for å understreke, igjen, noe som er sagt og skrevet mange ganger: Vi skal ikke påtvinge kommunesammenslåinger. Det kan godt enkelte partier slutte å snakke om, men åpenbart kan enkelte kommuner føle det som en tvang når de etter hvert innser at det å stå alene, blir for vanskelig.

Økonomisk sett legger regjeringen opp til en realvekst i frie inntekter til kommunene på mellom 1 og 2 mrd. kr. Til fylkene legges det opp til en realvekst i frie inntekter på minus 0,2–0,1 mrd. kr. Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter er anslått til mellom 0,2 og 1,5 mrd. kr. Det tilsvarer en vekst på 0 og 0,3 pst. Kommunesektoren finansieres i stor grad gjennom rammetilskudd og skatteinntekter, i tillegg til øremerkede tilskudd, momskompensasjon, gebyrer, renter og utbytte. Effektivisering kan gi økt handlingsrom i de kommunale budsjettene.

I perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag 0,3 pst. per år. Analyser fra Senter for økonomisk forskning viser at det for barnehage, grunnskole og pleie og omsorg samlet er et effektiviseringspotensial på 12 pst., noe som innebærer at det kan frigjøres rundt 30 mrd. kr til å styrke tjenestetilbudet. Derfor er 0,5 pst. absolutt et realistisk mål, noe som ville kunne frigjøre 1,3 mrd. kr til tjenesteproduksjon i kommunene.

Rammestyring av kommunesektoren skal bidra til effektiv bruk av offentlige ressurser og til at innbyggerne får et best mulig tilbud innenfor de gitte økonomiske rammene. Frihet til å gjøre egne prioriteringer er viktig for våre lokalpolitikere. Dette har det vært stor enighet om i denne sal, helt til det kommer til enkeltområder. Jeg innrømmer det gjerne: Når Oslo kommune får 246 mill. kr til å drive arbeid innen rusfeltet og velger å bruke 43,5 mill. kr av disse til helt andre ting, blir jeg sint og frustrert. Da tenker jeg med en gang at disse midlene burde vært øremerket. I denne saken og mange andre saker har Stortinget samlet behandlet så mange forslag at dersom alle disse hadde blitt vedtatt, hadde det vært null handlingsrom for våre kommuner.

Den 22. juni 2018 vedtok Stortinget ny kommunelov, som i all hovedsak vil tre i kraft i forbindelse med konstitueringen av det enkelte kommunestyret og fylkestinget etter valget i høst. I den nye kommuneloven har vi lovfestet det kommunale selvstyret. I dette ligger det også å ha en målsetting om å oppnå en reduksjon i antallet øremerkede tilskuddsordninger, noe som støttes av alle partier med unntak av SV. Tolv tilskudd er planlagt innlemmet i 2020. Men selv om alle partier sier at det er viktig å kutte i antall øremerkede tilskudd, går likevel Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti imot innlemming av flere av disse når de kommer opp til vurdering.

Øremerkinger opposisjonen ikke vil innlemme, er veterinærvakt, Husbankens boligsosiale tilskudd, tilskudd til regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer, lærernormen, frivillighetssentralene, dagaktivitet for demente, psykologer, for å nevne noen – i prinsippet liten frihet for kommunene å spore fra opposisjonen.

Da vi overtok i regjering, var det psykologer tilgjengelig i under halvparten av alle kommuner. Etter å ha gitt tilskudd til dette gjennom flere år, har vi fått en voldsom vekst av kommuner med psykolog. Fra neste år må alle kommuner ha et slikt tilbud, og de smarte har frem til nå hatt store økonomiske fordeler av å ha vært tidlig ute.

Det samme kan man si om dagtilbud for demente. Til tross for at dette har blitt lovfestet –– loven trer snart i kraft – til tross for at det er til det beste for den demente, de pårørende og for kommunens økonomi å ha et slikt tilbud, og til tross for at det gjennom flere år har vært en tilskuddsordning, har antall plasser økt veldig sakte. Dette viser at heller ikke tilskuddsmidler alltid virker.

Siden jeg var leder av helse- og omsorgskomiteen i forrige periode, har jeg reist land og strand rundt og holdt foredrag innen helse, pleie og omsorg. Jeg har alltid ramset opp en haug av tilskuddsordninger som vi har innført, og spurt om de kjenner disse. Overraskende mange kommuner kjenner ikke til alle tilskuddsordningene. De synes det er krevende å finne ut av alle ordningene som finnes, få laget søknader og deretter rapportere for bruken av tilskuddet. Disse ordningene ser ut til å være litt for byråkratiske, og oppfattes heller ikke som rettferdige.

Arbeiderpartiet peker på at den viktigste demografiske utfordringen kommunene står overfor, er den kraftige økningen i antall eldre, at dette krever at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet med tilstrekkelige dekningsgrader, og at kommunenes økonomi styrkes. Jeg lurer egentlig på hva man mener med dette. Arbeiderpartistyrte Oslo går med rekordstort overskudd, og staten tar inntil 70 pst. av kostnadene ved å bygge heldøgns omsorgsplasser. Likevel kutter man i tilbudet. Det er åpenbart ikke mangel på statlig satsing det handler om, men om kommunale prioriteringer og ideologi.

SV viser til at forskjellen mellom partiene handler om hvor høyt man vil prioritere velferd, og det er jeg helt enig i. Regjeringspartiene har de siste årene rettighetsfestet og forbedret mange ordninger. Vi stiller krav til at kommunene nå skal ha tilbud om ulike profesjoner som psykolog, jordmor, fysioterapeut og ergoterapeut. Resultatet av at den rød-grønne regjeringen fjernet dette kravet, viser at lovfesting i noen tilfeller er nødvendig.

Samtidig reagerer jeg på påstanden om at det i realiteten ikke blir rom for verken den kvaliteten eller det volumet som er nødvendig for å dekke innbyggernes behov eller kvalitetskrav som stilles i lovverk og andre styringsdokumenter. Selvfølgelig er det det.

Fremskrittspartiet har stor tiltro til sine lokalpolitikere. Vi vet at våre folk stemmer imot svulstige planer og unødvendige prosjekter, til fordel for de viktige oppgavene. Derfor inviterer vi også private til å tilby sine tjenester, da vi har sett at kvaliteten går opp og kostnadene ned når ulike aktører blir målt opp mot hverandre, men ikke minst fordi det gir innbyggerne mangfold og valgfrihet.

Samtidig med kommuneproposisjonen la regjeringen frem revidert nasjonalbudsjett for 2019. Den viser at kommunesektorens skatteinntekter i 2018 ble 2,3 mrd. kr høyere enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet 2019. Regjeringen har de siste årene undervurdert skatteveksten i kommunesektoren. Til tross for at regjeringen stadig kutter i skatten for folk flest, øker innbetalingene mer enn antatt. Dette viser at det går godt i landet vårt, og at politikken virker.

Noen fylkeskommuner er vedtatt slått sammen, og disse står nå i en viktig og krevende fase av sammenslåingsarbeidet. For oppgavene som skal overføres fra 2020, vil regjeringen komme tilbake med dette i budsjettforslaget for 2020. Det er viktig at det nå legges opp til mest mulig forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Økningen i rammeoverføringene til fylkeskommunene skal sette dem i stand til å ivareta sine oppgaver på en god måte. Ved overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil det i utgangspunktet følges opp av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet, der dagens ressursbruk i staten overføres til fylkeskommunene. For den enkelte oppgave vurderes det også om det er behov for tilpasninger i inntektssystemet for fylkeskommunene. Regjeringen har endret kostnadsnøkkelen for fylkene for å gjøre inntektssystemet sammenslåingsnøytralt. Dette vil medføre at fylkessammenslåingene i 2020 i seg selv ikke skal gi fordelingsvirkninger mellom fylkeskommunene.

Altfor mange partier tyr til økte skatter hver gang de ønsker å gjøre noe. Uten tanke for at man setter mange mennesker i en håpløs situasjon, innfører man eiendomsskatt fremfor å se på hvordan kommunen driftes. Å innføre eiendomsskatt er den enkleste utveien, og når den først er innført, har den en tendens til å øke stadig mer. For meg handler eiendomsskatt om latskap. Svært mange kommuner driver like gode eller bedre tjenester uten eiendomsskatt. Disse kommunene har et bevisst forhold til det å drive effektivt og tenke utenfor boksen. Innbyggere som bor i en kommune uten eiendomsskatt, har lokalpolitikere som jobber hardt for å skjerme sine innbyggere for en usosial skatt på folks hjem, og de driver sin kommune godt. Eiendomsskatten utgjorde 3,1 pst. av kommunenes inntekter i 2018 og er således en liten del i det store bildet. I dag har 288 av 422 kommuner eiendomsskatt på bolig. Veksten har nå heldigvis begynt å flate ut.

Så konstaterer jeg at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fortsatt kjemper imot prøveprosjektet med statlig finansiering av omsorgstjenestene. Det er interessant at disse partiene på Stortinget sier og mener det motsatte av hva man sier i kommunene som deltar. Disse kommunene er veldig fornøyd, de har alle fått bedre tjenester og har alle bedt om at forsøket forlenges.

Fattigdommen blant barnefamiliene er i dag, som under den forrige regjeringen, en utfordring. Kommunene gjør ulike tiltak, det samme gjør regjeringen. Vi har økt barnetrygden, økt bostøtten, innført gratis barnehage, gratis ferietilbud, gratis fritidstilbud, og dette er ordninger som betyr mye for mange familier. Faktum er at dette utgjør veldig mye penger, beløp som andre familier ikke får, da de står oppført med litt høyere inntekt. Men dette betyr også at mange som på papiret står med lav inntekt, faktisk har mer å rutte med enn andre som ikke kommer inn under denne kategorien. Dette er en svært underkommunisert problemstilling som jeg savner en politisk debatt rundt. Man har en tendens til å se seg blind på inntekt uten å se på tilleggsytelsene.

Nivået på sosialhjelpen er en tilbakevendende debatt. Det er viktig å huske at her står kommunene fritt til å ha romslige ordninger om de ønsker. De kan selv velge å ikke regne inn barnetrygd, og de står fritt til å ikke inndra ekstraordinære utbetalinger som staten utbetaler.

– Her har representanten feilberegnet tiden, voldsomt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: Norge er bygd på følgende samfunnsfundament: Uavhengig av hvor i landet man bor, og størrelsen på lommeboken skal man ha tilgang til et godt velferdssamfunn. Og uavhengig av hvor i landet man bor, skal man ha tilgang til stedlige tjenester som skal sikre trygghet for innbyggerne, som politi og beredskap. Begge disse områdene er utfordret med dagens regjering.

Fremskrittspartiet lovet at det ikke skulle bli noe bompenger når de kom i regjering. Fremskrittspartiet er nå kongen av bompenger. De lovte at det ikke skulle bli noen eiendomsskatt om de kom i regjering. I dagens Dagbladet kan vi lese at Fremskrittspartiet er kongen av eiendomsskatt. Vi må også konstatere at Fremskrittspartiet er kongen av sentralisering. For samtidig som det er blitt 4 000 flere statlige arbeidsplasser her i Oslo, er det blitt færre statlige arbeidsplasser i veldig mange distriktsregioner. Og det er feil at de rød-grønne ikke flyttet ut statlige arbeidsplasser. Vi har også en regjering som sier at man ønsker å endre inntektssystemet for å tvinge kommunene til å slå seg sammen. Hvorfor det?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Jeg tror representanten har vært så lenge i politikken at han er klar over at alle partier går til valg på sitt eget partiprogram. Det betyr at Fremskrittspartiet går til valg på å fjerne eiendomsskatten, og at vi går til valg på å fjerne bommer. Etter å ha inntatt kommunestyrer og storting, er det det vi jobber for.

Når det gjelder bompenger, stemmer Fremskrittspartiet imot alle bypakker i hele landet. Jeg tror også at de fleste har fått med seg at dette er lokalt vedtatte bompenger og ikke noe Fremskrittspartiet har vært med på.

Vi lovet å bygge veldig mye mer vei. Det gjør vi, og vi øker det med 75 pst. Så der har vi innfridd. Men vi har ikke klart å innfri å fjerne alle bommer.

Når det gjelder eiendomsskatten, ser vi at vi ikke klarer å stoppe kommunene, så vi har fremmet forslag om lovendringer i Stortinget for at eiendomsskatten skal bli redusert.

Willfred Nordlund (Sp) []: Selv om representanten følte at hun slapp opp for taletid, så er det iallfall nok å ta av.

Jeg merket meg at man har en litt spesiell regnemåte – at færre kommuner automatisk gir flere kommuner med samme antall psykologer. Det skulle jo bare mangle, men det store spørsmålet som representanten ikke svarte på, var egentlig: Får flere tilbudet?

Vi snakker her om én pengesekk for Norge, og man skal altså utvikle hele landet innenfor de mulighetene det gir. Jeg merket meg at representanten mener at Fremskrittspartiet vet best hvordan man skal gjøre det i de ulike kommunene. Det står jo i motstrid til det representanten ellers er enig i i innstillingen, nemlig at man skal styre kommunesektoren etter rammestyring.

Jeg har et ønske om at representanten sier noe mer om hvordan man mener at man skal klare å sørge for å sette kommunene og fylkene i stand til å levere de tjenestene de må, og ikke minst investere for framtiden med det økonomiske opplegget som regjeringen legger opp til.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Kommunene er jo veldig forskjellige. De har stilt seg veldig forskjellig. Noen har veldig oppgraderte tilbud, altså ny skoler, nye barnehager og godt vannverk. De trenger mindre penger til investeringer og har kanskje ikke masse penger på bok fordi de har investert de pengene. Andre kommuner har veldig mye penger på bok, men har også mange ting som det gjenstår å rydde opp i. Poenget er at samlet sett går kommunene godt. Kommunene klarer å levere de tjenestene de skal, men de har ulike prioriteringer. Hvis man går inn og ser på enkeltkommuner som skårer veldig høyt innen eldreomsorg, så skårer de kanskje dårligere på skole. Men da har de fokusert på eldreomsorg. Det er sånn kommunene driver. De driver forskjellig. Men de er også bygget opp av ulike politiske ideologier. Noen kommuner styres av Høyre og Fremskrittspartiet og bruker mye konkurranseutsetting og konkurransefortrinnet, mens andre ikke ønsker det.

Karin Andersen (SV) []: Det singlet rimelig mye i glasshus av det innlegget til Fremskrittspartiet nå, særlig når representanten til slutt peker på kommuner styrt av Høyre og Fremskrittspartiet. Ja, de velger – de topper på eiendomsskatt. Det viser at Fremskrittspartiet ikke får det til. Og Fremskrittspartiet stemmer jo for alle disse bompengene, også i Stortinget. Man foreslår det til og med, så å late som om man ikke er for det – for å si det sånn: Alle andre enn Fremskrittspartiet ser det.

Men Fremskrittspartiet inviterer jo folk til å være med og betale skatt for at f.eks. de som driver barnehage, barnevern og eldreomsorg, skal kunne tjene penger på det. Det er SV imot. Vi mener at folk betaler nok skatt, og at de pengene vi bevilger til barnehage, barnevern og eldreomsorg, skal gå til de tjenestene og ikke til fortjeneste for noen som eier et aksjeselskap. Hva er grunnen til at Fremskrittspartiet mener at folk skal betale skatt til det?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Bare kjapt innom eiendomsskatten. Fremskrittspartiet har ikke stemt for innføring av eiendomsskatt. Men når man er ordfører, må man drive en kommune ut fra det flertallet har bestemt. Bypakkene bestemmes lokalt, og vi overkjører ikke det lokale flertallsvedtaket her i Stortinget, det gjør vi ikke nå.

Til de som leverer omsorgstjenester. Når man klarer å tilby en god tjeneste, mange ganger bedre enn den kommunale – det gir valgfrihet og de driver billigere – og i tillegg klarer å ta ut utbytte, er det en institusjon som jeg har stor beundring for. Men poenget er at selv om de tar ut utbytte, er det billigere for kommunen. Vi har sett at når SV og Arbeiderpartiet rekommunaliserer i kommunene, må de bruke mye mer penger, og de får en dårligere tjeneste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): For SV er kommuneøkonomi en av de viktigste sakene, for det angår alle. Det handler om god skole og trygg eldreomsorg, det handler om barnevern, og det handler om alle de viktige tingene i hverdagslivet, både for folk og for næringsliv. Derfor foreslår vi å øke kommunesektorens rammer med 5–5,5 mrd. kr mer enn regjeringen. Det betyr ikke at alle sorger er slukket, men det vil bety en mye bedre mulighet for kommunene til å få realisert god kvalitet.

Apropos det siste replikkordskiftet her: Ja, SV er faktisk opptatt av at de som gjør jobben, de som jobber i skolen, de som jobber i barnevernet, de som jobber i eldreomsorgen, skal ha skikkelig lønn og skikkelig pensjon. Jeg registrerer at det bryr ikke bl.a. Fremskrittspartiet seg om. Men det gjør SV, for vi mener det er helt avgjørende å sikre det for at vi skal høy kvalitet og god stabilitet i dette, og at folk skal kunne leve av jobben sin. Og det trengs flere folk. Sykepleierforbundet har sagt at vi mangler 6 000 sykepleiere i dag. Vi vet at det mangler mange faglærte lærere i skolen. Barnevernet trenger større satsing, og vi trenger en større satsing på lavterskel psykiatriske tilbud i kommunene, for det fungerer.

SV er opptatt av mennesker og ikke markeder. Derfor er vi imot profitt i velferden. Vi er også for framtid og ikke forurensing. Derfor mener vi at kommunene må settes i stand til å ta klimaansvar, altså redusere klimagassutslipp, og også til å ta ansvar for å forebygge ekstremvær, for det vet vi kommer. Det siste er å ta bedre vare på de naturkvalitetene vi har, for vi vet at de er truet nå, det viser de siste rapportene våre. Der viser også undersøkelser at dette er interesser som faller igjennom i de kommunale planprosessene. Jordvern og naturvern faller igjennom. Vi er nødt til å ta ansvar for at det ikke lenger skjer. Da må vi sikre at kommunene har økonomi til det, og at de har kompetanse til det. Derfor fremmer også SV forslag om at kommunene skal ha økonomi til det, og at de skal ha kompetanse på disse områdene. Vi styrker også desentralisert høyere utdanning over hele landet og legger ikke ned studiesteder, slik det er en risiko for skjer nå under denne regjeringen.

For fylkeskommunene er situasjonen ganske alvorlig nå. Det er kanskje ikke så rart, for regjeringen, som gjennomfører denne tvangsreformen for sammenslåing, har også sagt åpent, flere ganger, at dette er første skritt i å legge ned fylkeskommunene. Nå får man nye oppgaver som ikke er finansiert. Det andre er at fylkeskommunene, som driver kollektivtrafikken, er av dem som har mulighet til å redusere klimagassutslipp i Norge kraftig gjennom å kreve nullutslipp i nye kontrakter, både for båt og ferje og kollektivtrafikk ellers.

Mange fylkeskommuner har her gått foran og gjort en kjempejobb, men utgiftene i en overgangsfase vil være store. Det vil lønne seg for staten å legge de pengene på bordet, sånn at det ikke blir inngått noen nye kontrakter uten at dette kravet stilles. Da vil vi samtidig få utviklet et næringsliv som er konkurransedyktig, og som vi kan leve av framover. Hvorfor regjeringen ikke er med på det, er vanskelig å forstå.

I tillegg til det har man altså tenkt å legge utviklingsmidlene til fylkeskommunene inn i rammen, samtidig som man har halvert dem. Det betyr at fylkeskommunene ikke har noen mulighet til å fylle den rollen som man sier de skal ha. Det er alvorlig.

SV fremmer mange forslag i denne innstillingen, og jeg tar opp dem vi står bak alene.

Jeg vil til slutt nevne at situasjonen for kommunesektoren er svært alvorlig for å få til en bedre utjamning og en sosial politikk. Regjeringens kutt i AAP-ordningen og det at bostøtten er kraftig svekket de siste årene – det er mange færre som får, og de som får, får en mindre del av utgiftene sine dekket, og veldig mange er falt ut av ordningen – gjør at kommunesektoren har fått store økte utgifter. De skal altså ta seg av disse menneskene og etter regjeringens syn også gi dem opplegg som gjør at de kan komme i jobb når statens apparat ikke har klart det. De må også sørge for at de har tak over hodet og mat på bordet. Dette er store utgifter for kommunesektoren som regjeringen overhodet ikke har kompensert.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ove Trellevik (H) []: Representanten hevda at f.eks. AAP-ordninga var underfinansiert. No er det jo KOSTRA-tala som er lagde til grunn for regjeringas og Stortingets prioriteringar i revidert budsjett, så då har ein på ein måte ikkje oppdatert og gjeve dei korrekte tala ute i kommunane.

Men det eg vil ta fatt i, er ein merknad om at kommunane ikkje var i stand til å ta miljøvernomsyn og ta vare på naturmangfaldet på ein god måte. Det er mange kommunar i den undersøkinga vi har hatt, som peikar på nettopp desse utfordringane. Og det er ikkje pengar det står på. Dei manglar folk. I eigen organisasjon har ein ikkje fått til dette. Dei klarar ikkje å skaffa seg desse folka ved hjelp av samarbeid, og dei klarar det heller ikkje ved hjelp av kjøp av tenester eksternt. Då står ein igjen utan å kunna løysa dei oppgåvene som er lovpålagde av denne salen.

Mitt spørsmål er: Vil SV bidra til at kommunereforma vert sett på dagsordenen ute i Kommune-Noreg?

Karin Andersen (SV) []: Det er vel ingenting som tyder på at det blir flere av disse fagfolkene ved å slå sammen kommuner. SV er for et samarbeid, vi har ikke det minste imot det, men vi har pekt på dette som et alvorlig problem veldig lenge. Derfor peker vi også på at det er behov for å utdanne flere innenfor disse veldig viktige fagspesialitetene som kommunene og kommunesektoren trenger framover. Men det alvorlige problemet er at denne regjeringen også har sagt at kommunene og Fylkesmannen skal legge mindre vekt på innsigelser i disse planene, ved at det framover skal legges mindre vekt på vernet av klima, vernet av natur, vernet av jord, av matjord, framover enn det er blitt gjort før. Det ser vi resultatet av. Da svekkes denne politikken. Så her er det en farlig blanding av manglende kommunal kompetanse og styring fra regjeringen som gjør at både klima, miljø og natur taper.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Da Oslo kommune krevde inn en enorm økning av husleien i kommunale boliger, fremmet SV forslag om å forby at slikt kunne skje. Da Nittedal kommune ville innskrenke BPA-ordningen betydelig, fremmet SV forslag om at staten skulle overta finansieringen av BPA. Eksemplene er mange når det gjelder detaljstyring, men har én ting til felles: Dette skjer etter saker i kommuner som SV styrer.

Har SVs stortingsgruppe vurdert å snakke med sine kommunepolitikere fremfor å overføre all styring til staten?

Karin Andersen (SV) []: Ja, vi snakker med dem hele tida, og jeg sier også min hjertens mening om disse sakene. Jeg tror – jeg håper i hvert fall – at representanten Kjønaas Kjos og jeg er enige om at BPA-ordningen trenger sterkere statlig styring, for slik det er nå, er det helt urimelige forskjeller mellom kommunene. Så det er ikke noen tvil om at den bør endres.

Når det gjelder gjengs leie, mener SV at det ikke er noen god ordning for kommunene, og at man tvert imot der bør ha sosiale boliger, nettopp fordi veldig mange av dem som bor i dem, har en gitt inntekt, nemlig uføretrygd. Da vet man at de ikke har noen mulighet til å betale høy husleie – nettopp fordi denne regjeringen også har svekket bostøtten kraftig og stemt imot SVs forslag om at de som har uføretrygd, også unge uføre, skal få mulighet til å få bostøtte. Da kan man få en finansiering som gjør at disse menneskene også kan bo trygt. Det er det SV jobber for.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg tar gjerne innledningen til mitt innlegg fra i fjor om kommuneproposisjonen for inneværende år: Det går godt i Kommune-Norge, bedre og bedre, faktisk. Igjen ser vi at det blir færre og færre ROBEK-kommuner, og igjen ser vi at den økonomiske styringen av kommunene er god.

Jeg kan gjerne påta meg oppgaven å være raus overfor våre rød-grønne venner i opposisjonen og si at sånn har trenden de siste årene vært, faktisk også under det rød-grønne styret. Veksten i kommunenes frie inntekter har vært like sterk under borgerlig styre som den var under de rød-grønne. Det er fordi vi gir kommunene rom til å yte sine innbyggere gode tjenester. Det er en samstemt politikk for det: økonomiske vilkår som rigger kommunene til å løse sine oppgaver, yte sine tjenester og det lille ekstra for å skape gode arenaer for trivsel og samhold i lokalsamfunnet.

Det er stor politisk enighet i Norge om midler og støtte til våre kommuner. Det som skiller oss fra opposisjonen, er etter min mening en større grad av langsiktig tenking.

Kommunal Rapport bød 15. januar i år på gledelig lesning. I avisas lokalpolitikerundersøkelse fant en at nesten halvparten av lokalpolitikerne i Norge som ikke slår seg sammen fra 2020, mener at deres kommune bør gjøre det i overskuelig framtid. Ikke uventet var det i de borgerlige partiene flertall for å mene dette. Representanter fra de borgerlige partiene var også de som var mest fornøyd med regionreformen i sitt fylke. 20 pst. av Senterpartiets politikere ønsker sammenslåing i overskuelig framtid. 74 pst. av Senterpartiets kommunepolitikere var misfornøyd med regionreformen i sine fylker.

Jeg nevnte i sted langsiktig tenking. I flere år har vi hørt argumenter fra Senterpartiet som kan få oss til å tro at små kommuner har bedre forutsetninger for å styre enn de store. Når vi snakker om store kommuner, skal det ikke mer enn et innbyggertall på 5 000 til før lokale og nasjonale senterpartister steiler og mener det ikke er måte på hvor fremmedgjort en innbygger vil føle seg i en sånn kommune.

Man er forelsket i ordet sentralisering. I flere år har vi møtt argumenter om at regionreformen tres nedover hodet på våre lokale folkevalgte, og at elendigheten ingen ende vil ta. Derfor går jeg 2020 blidt i møte, for jeg tror på et mer tilfredsstillende Kommune-Norge. Flere kommuner vil være rustet til å ta fatt på de omfattende utfordringene som ligger foran dem. Flere kommuner kommer til å tilby kompetanse en tidligere ikke har hatt tilgjengelig, rett og slett fordi en har manglet innbyggere.

Digitaliseringsministeren la forrige tirsdag fram Norges nye digitaliseringsstrategi. De som fortsatt kjøper argumentet om verdien av nærhet til rådhuset, bør lese den med stor interesse. Det har vist seg at for noen er sentralisering en sentralisering i deres egen stue, med pc eller mobil. Flere oppgaver kan nå løses digitalt. Man legger opp til sømløse tjenester med mer deling av data på tvers i offentlig sektor. For å utvikle og drifte dette lokalt trengs flere hoder med riktig kompetanse i hver enkelt kommune. Eller som prosjektlederen for digitalisering av nye løsninger i Sandefjord uttrykte det: «Satsing på digitalisering i Sandefjord vil ikke være mulig uten en kommunesammenslåing.»

Her snakker vi om en kommune som i utgangspunktet var vesentlig større enn de kommunene mindretallet i denne salen ikke vil slå sammen.

Jeg ser fram til at de gode nyhetene fra sammenslåtte kommuner tikker inn. Til nå har vi debattert, ment og argumentert rundt noe som en egentlig ikke kjenner virkningen av, så for min del tror jeg at 2020 vil gi gode kommunale nyheter med tydelige eksempler på gevinster av sammenslåinger. Ikke minst tror jeg at det også fører til at flere kommuner følger etter. Regjeringen lover god støtte til dem som ønsker å se på mulighetene for sammenslåinger, og til dem som etter hvert vil gjennomføre det.

Men la oss nå ikke rives med i debatten om Kommune-Norge – til tider har jeg selv gjort det, og setter jeg på kraftfulle debatter, lar jeg meg gjerne bevege av opposisjonens absolutter. Til sjuende og sist dreier kommunepolitikken seg om folk. De aller fleste av oss registrerer nasjonale nyheter med et tilfeldig streif på mobilen eller en nyhetssending. Det man virkelig bryr seg om, rører seg faktisk lokalt, de utfordringene som møter oss på hjemmebane, der vi faktisk bor. Våre lokalsamfunn er det som oftest er verdens navle – om vi verner om det vi har, eller vender ryggen til endringer.

All vitenskapelig forskning på endringsprosesser viser at vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Med gode utsikter i kommuneproposisjonen, som har adressert hva som ligger framfor oss, håper jeg også på et skifte i debatten. Jeg aksepterer den kortsiktige gevinsten som ligger i å spille på folks frykt for endringer. Samtidig håper jeg at en tar inn over seg realitetene som ligger framom oss. All ære til de kommuner og fylker som har jobbet iherdig med sammenslåinger innen 2020. Jeg ser fram til hvordan Senterpartiet vil adressere den positive gevinsten kommunene vil oppleve når resultatet kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Regionreformen tres nedover hodet på folk, sier representanten Skjelstad. Ja, det er å treffe spikeren rett på hodet. Venstre har vært entusiastisk for tvangssammenslåing av fylkene, noe som har gitt seg utslag i en fullstendig ulogisk og håpløs fylkesgeografi med et gigantisk Viken, mens f.eks. Møre og Romsdal og Rogaland skal stå alene med sine innbyggertall. Så ser vi at nå får Viken varslet kutt i sine overføringer – kall det morgengave – fra Venstre og regjeringen. Da må jeg spørre representanten Skjelstad: Hvorfor mener Venstre at det å kutte i overføringene til f.eks. Viken vil gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud, f.eks. innen videregående skole og tannhelse? Østfold har gratis pc-er til elevene sine i videregående skole, og det tilbudet står nå i fare for å bli kuttet ut på grunn av kutt i økonomien.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg har en omtrentlig oppfatning av hva jeg sa, og jeg sa ikke at den «tres nedover hodet», som representanten Lauvås pekte på. Men det er jo ikke til å komme fra at i hans fylke, Østfold, var det delte oppfatninger til og med i hans parti, det var bare et lite flertall som ikke ønsket Viken.

Viken – og Viken-konstruksjonen – er for så vidt ikke noe større enn andre fylker. Det er flere folk som bor der, men geografisk er det ikke noe større. Jeg skjønner at representanten Lauvås mener at dette er hans navle, men jeg mener at i stedet for å kritisere, som Lauvås også gjorde i hele forrige periode, burde man kanskje sett på mulighetsrommet – og ikke minst mulighetsrommet ved å flytte ut statlige arbeidsplasser, noe representanten Lauvås i utgangspunktet er enig i, men i denne salen har han vist noe helt annet.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg regner med at vi er enige om at betydelige deler av reduksjonen i klimagassutslippene i årene framover må tas i transportsektoren. Fylkeskommunene har ansvar for kollektivtransporten i fylkene, og de er helt sentrale i arbeidet med mer klimavennlige løsninger. Det er helt i tråd med Stortingets vedtak, og det vil være viktig for at vi skal klare å nå klimamålene. Fylkeskommunene har foretatt store investeringer i lav- og nullutslippsferjer, -båter og -busser, og de sitter igjen med en regning på mange hundre millioner. Regjeringen velger likevel å kutte i overføringene til fylkeskommunene – helt inn til beinet. Mener representanten at fylkene skal bli mindre ambisiøse i arbeidet med å redusere klimagassutslippene, eller mener representanten at fylkeskommunene blir nødt til å legge ned videregående skoler og sentralisere dem for å finansiere det grønne skiftet? Eller mener representanten at fylkeskommunene må sikres en finansiering framover som setter dem i stand til å fortsette det gode arbeidet med grønn omstilling av kollektivtrafikken som fylkene har gjort fram til nå?

André N. Skjelstad (V) []: Med tanke på det representanten Greni sier her, vil jeg påpeke følgende: Hadde Senterpartiet i større grad ønsket kompetanse gjennom fylkene, altså større kommuner og kraftfulle fylker – det vi gjør nå – er jo det en del av svaret på dette. Selvfølgelig er vi enige om den grønne omstillingen, men da er det viktig at fylket får hånd om f.eks. sams veiadministrasjon, som jeg i utgangspunktet hadde trodd at Senterpartiet hadde klappet for, at man får mer makt til å gi verdifulle bidrag lokalt med tanke på klimakampen. Det trodde jeg at representanten var enig i. Når man slår sammen fylkeskommuner, må man regne med en form for nedtrekk. Man må regne med at man får en administrasjonsgevinst ved å slå flere sammen.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) []: Det siste svaret viser jo at Venstre mener at man skal ta ut effektiviseringsgevinster før man har klart å realisere dem – og alle vet at omstillingsprosesser koster. Så det synes jeg var å slippe katta ut av sekken.

Venstre liker å kalle seg et miljøparti. Fylkeskommunene har mulighet til å være noen av dem som bidrar til å redusere klimagassutslipp kraftig ved at vi får en kollektivtrafikk som har nullutslippsteknologi. Noen fylker har begynt på det, og det er veldig bra, men de viser til tall som viser at dette koster vesentlig mer i en overgangsperiode, til disse markedene er utviklet. Det gjelder for ferje og båt, men det gjelder også for busstrafikken i resten av landet. Derfor har SV foreslått at man heretter skal legge til grunn at anbud i fylkeskommunal ferje- og båtdrift baseres på nullutslipp, og at inntektssystemet for fylkene skal finansiere nødvendig omstilling til nullutslippsløsninger i kollektivtrafikken. Hvorfor er ikke Venstre enig i det?

André N. Skjelstad (V) []: Litt historikk om fylkeskommunen og ikke minst veiene: Da de rød-grønne styrte – og vi må tilbake til deres regionreform – plasserte man de gamle riksvegene over på fylkeskommunene, inkludert også en del ferjer. Dette gjorde at kostnaden for fylkeskommunene ble 40 pst. høyere, spesielt for ferje og båt. Dette har medført noen utfordringer når det gjelder å tenke moderne og miljømessig riktig. Så er jeg enig med representanten Andersen i at selvfølgelig skal vi sette sånne typer krav, og vi ser ikke minst på Vestlandet at man er helt på høyden når det gjelder å komme i mål med det. Også på mine egne hjemtrakter er man det. Jeg tror at nettopp ved at fylkene får mer makt, vil de også ha hånden mer på rattet når det gjelder å tenke miljømessig riktig – det som SV har vært imot når det gjelder fylkeskommunal sammenslåing, tidligere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torhild Bransdal (KrF) []: Dette er en viktig debatt. I denne debatten kan en ta opp omtrent ethvert tema fordi det er kommunesektoren som har ansvaret for det. Men debatten er akk så forutsigbar. Opposisjonen har fantastisk mye penger og ressurser hver gang, og posisjonen skal sitte og holde igjen. Når opposisjonen og posisjonen bytter plass, er rollene akkurat de samme. Det er en spennende dynamikk.

Det går jevnt over bra i norsk kommunesektor, men vi må belage oss på litt strammere tider. Det er faktisk viktig å kommunisere dette ut, for hvis denne sal skaper urealistiske forventninger om hva kommunepolitikerne kan løse, er stikkordet politikerforakt og lengre distanse mellom dem som bestemmer, og dem som skal ta imot tjenestene.

Det er en økning i kommunenes handlingsrom for frie inntekter neste år, det gjelder både kommuner og fylkeskommuner, men det er sannelig mange oppgaver som skal puttes inn. Og det er en stor iver blant oss på Stortinget for å fortelle hvordan pengene skal brukes. Da kan vi diskutere hvor stort det handlingsrommet blir, for det er i kommunene velferden skapes, og kommunene må ha rammer til å levere. Så får vi diskutere her hva som er tilstrekkelig ramme, men vi må ikke detaljstyre i minste detalj.

Mange kommuner er i denne stortingsperioden vedtatt sammenslått. Vi er opptatt av at sammenslåtte kommuner ikke skal oppleve utilsiktet bortfall av inntekter. Det er viktig at vi skal levere det som er forutsetningen, sånn at ingen taper på det. Kommunereformen går ikke over, men den er frivillig i denne perioden. De såkalte gulrøttene må fortsette, men de kommunene som da velger ikke å slå seg sammen, må ikke straffes unødig. Utfordringen i små kommuner, i tillegg til kompetanse, er at de er gode på drift, men at det ikke er mye penger igjen til å utvikle kommunene videre.

Jeg er imponert over kommunenes omstillingsevne generelt. Det gode resultatet de siste årene – og det er et faktum at historisk få kommuner er på ROBEK-listen – kan kanskje vi som statlige politikere ta litt av æren for. Men det er omstillingsdyktige lokalpolitikere med en ryggmargsrefleks på at det som kan gjøres bedre, gjøres bedre, som skal ha den største æren.

Fylkeskommunen kommer grovt sett ut i status quo, mye på grunn av utflating i antall elever i videregående skole over noen år. Det er viktig for oss å understreke at det skal følge en pengesekk med de nye oppgavene til fylkeskommunene som skal overføres fra nyttår. Det er uttrykt uro over dette, og skal vi få denne reformen til å virke, må det være en verktøykasse som en kan jobbe med ute. Selvfølgelig ser jeg at diskusjonen om størrelsen på verktøykassen er viktig.

Innlemming av øremerkede tilskudd er utrolig viktig. Vi har hatt problemer med ett av tilskuddene, men vi innlemmer det allikevel – veterinærvakten, som vi nå mener skal utregnes etter landbrukskriterium i stedet. Det vil sikre dette som et godt og reelt alternativ.

Vi har lokalvalg i år, og jeg vil benytte anledningen til å oppfordre alle i denne sal til å verdsette og bakke opp lokalpolitikernes innsats. Det er i kommunene livet leves, og vi har, som også sagt fra Arbeiderpartiet, et spesielt ansvar for å se på rammene når det gjelder mobbing og trakassering, så det kan bli minst mulig av det.

Eiendomsskatt er en kommunal skatt som kommunepolitikerne skal disponere. Da får også kommunepolitikerne – i så tilfelle – stå til rette for dette, men det er også økt lokalpolitisk selvstyre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Det stemmer ikke at opposisjonen prioriterte mer penger til kommunene under forrige regjering. Arbeiderpartiet satser på sterkere fellesskap og har det siste året prioritert mer penger til kommunene i sine alternative budsjett. I tillegg har vi hatt en rekke satsinger utover veksten i de frie inntektene, som enten ville bygget ut tjenestene eller styrket økonomien i kommunene.

Kristelig Folkeparti støtter et økonomisk opplegg med nullvekst til kommunesektoren. Er Kristelig Folkeparti mette nå? Er det sånn at de støtter at vi ikke skal ha en realvekst i de frie inntektene?

Torhild Bransdal (KrF) []: Det kommer akkurat an på hva en skal være mett på. Nei, Kristelig Folkeparti er aldri mett. Så lenge Kristelig Folkeparti sitter i denne sal, vil vi gjerne at politikken skal gå framover på definerte områder.

Jeg har lyst til å gjenta at dette ikke bare gjelder økonomiske rammer, det gjelder behovene i de forskjellig kommunene – å se på hva som kan løses i fellesskap. Kristelig Folkeparti ønsker mer penger, men det er ikke sikkert at tjenestene blir bedre av det.

Heidi Greni (Sp) []: Representanten var i innlegget sitt innom tilskudd til klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid. Den innlemmingen er en endring som verken landbruket, veterinærene eller kommunene har etterspurt. Vi har strevd i mange tiår med å få en god og forutsigbar finansiering av denne ordningen. Endelig har vi funnet noe som virker, endelig er alle regionene fornøyde – og nå skal det fjernes. Dagens ordning er kostnadseffektiv, den er forutsigbar, og den fungerer rundt omkring i alle distriktene. En fjerning vil innebære en stor risiko for at responstiden ikke vil bli overholdt, og for at vi ikke har beredskap i hele landet.

Representanten foreslår at landbrukskriteriet skal legges til grunn for denne fordelingen. Da er det areal og antall landbruksbedrifter som er avgjørende. Det vil si at et distrikt med mye kornareal, mange grønnsakprodusenter – mange sånne bedrifter – vil få mye, og et distrikt med mye husdyr vil få lite. Vil dette være treffsikkert?

Torhild Bransdal (KrF) []: Det er i hvert fall mye mer treffsikkert enn det som lå i det opprinnelige forslaget. Da var det befolkning som skulle være utgangspunktet. En får prøve, og så får en se hvordan det treffer. Treffer det ikke, går det altså an – toget er ikke kjørt for alltid – å ta ordningen tilbake og se om det er andre måter å løse det på.

Karin Andersen (SV) []: Når SV prioriterer kommunesektoren så høyt, er det i respekt for folk og de lokale folkevalgte – at de skal ha mulighet til å gjøre oppgaven sin. Vi har kanskje større ambisjoner enn Kristelig Folkeparti når det gjelder velferd, klima og rettferdighet. Noe av det kommunesektoren nå sliter med, er effektene av at bostøtten er så kraftig svekket, at regjeringen har kuttet i AAP, og at det er en ganske hardhendt utskrivingspolitikk fra sykehusene, som gjør at kommunene må ta imot pasienter midt på natta –vi har bl.a. lest om 90 år gamle pasienter. Det er en av grunnene til at SV om og om igjen fremmer forslaget om at regjeringen må sikre at alle relevante kostnader ved ressurskrevende tjenester blir regnet inn som en del av den kommunale egenandelen. Dette hadde jeg forventet at Kristelig Folkeparti var enig med SV i, for dette er pasienter som krever kompetanse og utstyr som om det var et sykehus, og det er veldig dyrt for kommunene. Hvorfor vil ikke Kristelig Folkeparti at kommunene skal få kompensert alle utgiftene de faktisk har?

Torhild Bransdal (KrF) []: Jeg er overbevist om at alle partier i denne sal har en genuin og oppriktig omsorg for tjenestene som skjer ute i kommunene, men det er kanskje enkelte partier som har en større realisme i hva som kan gjennomføres. Ressurskrevende tjenester var jeg ikke inne på i mitt innlegg av den grunn at det pågår et arbeid i regjeringen for å se på hvordan vi skal gjøre denne ordningen bedre og mer treffsikker. Det er en ordning Kristelig Folkeparti vil følge med på og se på – at kommunene da kan få dekket så mye som mulig av utgiftene, for det går direkte på tjenestene for alle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bjørnar Moxnes (R) []: Regjeringen liker å si at kommuneøkonomien er god. Det er en beskrivelse som Rødt ikke skriver under på.

Som mange lokale folkevalgte landet rundt er vi bekymret for at regjeringen ikke ser hvor presset den kommunale velferden er av at stadig flere oppgaver blir overført til kommunene uten at det følger tilstrekkelig finansiering med. Tenk bare på samhandlingsreformen, ukompenserte kutt i eiendomsskatten på verk og bruk og ikke minst økt behov for kommunal sosialhjelp som følge av regjeringens hodeløse kutt i arbeidsavklaringspengene, som presser folk over på sosialen.

Regjeringen bygger sin virkelighetsbeskrivelse også på ostehøvelkutt, der de altså antar en innsparing som er langt høyere enn det som er realistisk å få til, fra ett år til et annet. Over tid vil disse høvelkuttene gå betydelig ut over kvaliteten på velferdstjenestene ute i kommunene.

I starten av året kom det tall som viste at barnefattigdommen har vokst hvert eneste år i Norge siden 2011. Det handler om en mangel på grunnleggende økonomisk trygghet i hverdagen for stadig flere barnefamilier. Og selv om barnetrygden framover økes litt for de aller fleste, øker den paradoksalt nok ikke for mange av dem som trenger den aller mest, fordi mange kommuner avkorter barnetrygden mot sosialhjelp.

Vi mener at kommunene ikke skal ha muligheten til å ta barnetrygden fra dem som trenger den aller mest. Det er noe vi på Stortinget har foreslått å få endret på, for å hindre at disse kuttene gjennomføres i kommuner landet rundt. Vi vil også sikre at de som går på AAP, ikke blir kastet ut av ordningen og risikerer økonomisk ruin hvis de ikke har rukket å bli avklart til jobb eller uføretrygd innen tidsfristen. Her må regjeringen rette opp i den uretten som de har påført mange mennesker, og ikke skyve regningen for dette over til kommunene i form av økende behov for nettopp sosialhjelp.

Vi er også enig i SVs forslag her i dag om å gjeninnføre den statlige øremerkingen av finansieringen av de kommunale krisesentrene. Dette er penger som vi – som eneste parti, så vidt jeg vet – satte av i vårt alternative budsjett for inneværende år, og disse pengene skaper livsviktig trygghet for veldig mange utsatte mennesker i Norge.

Det vi foreslår – det koster naturligvis penger – finansierer vi ved å flytte noen ressurser fra privat overflod over til fellesskapet, og derved dekker vi også grunnleggende menneskelige behov. Vi foreslår i dag å øke rammene for kommunene i 2020 med mellom 8 mrd. kr og 9 mrd. kr ut over det regjeringen selv foreslår. Det er vesentlig mer enn det de øvrige i opposisjonen foreslår. Men det kan vi gjøre fordi vi sikret kommunene et vesentlig større handlingsrom i vårt alternative budsjett før jul, og det samme planlegger vi å gjøre for neste år.

Vi vil subsidiært støtte SVs forslag til økning.

Så ser vi at mange av regjeringens sentraliseringsreformer har mye til felles. De er ikke basert på faglig kunnskap, de har ingen lokal folkelig forankring, og de er ofte dårlig utredet. Det samme gjelder overføringen av veiadministrasjonen av fylkesveiene til fylkene. Det som er sikkert, er at det ikke blir med nok ansatte over fra Statens vegvesen, og fylkene kan ikke planlegge oppstarten av arbeidet før de vet hvor mye penger de har. Dette må avklares før budsjettet, som først vedtas i desember. Hvor mange folk tror de at man kan ansette i romjula? Det er sannsynligvis forholdsvis få.

Rødt foreslår derfor at fylkene nå må få vite at de har nok penger til oppgavene og til omstillingsprosessen når de overtar administrasjonen av fylkesveiene fra Statens vegvesen.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Monica Mæland []: Regjeringens mål er sterke, levende lokalsamfunn over hele landet. Folk og lokalsamfunn må få styre sin egen hverdag og påvirke sin egen samfunnsutvikling. Her spiller kommunene en nøkkelrolle fra vugge til grav – fra trygge barnehager via en god skole til en verdig eldreomsorg.

Kommunene har også en sentral rolle som samfunnsutvikler, myndighetsutøver og som demokratisk arena for innbyggerne. For å kunne tilby gode tjenester trenger kommunene en stabil økonomi. Det legger vi opp til også i 2020, med en vekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 1 mrd. kr og 2 mrd. kr. Veksten i frie inntekter tildeles i all hovedsak kommunene. Det må ses i sammenheng med at fylkeskommunene antas å få en nedgang i sine demografiutgifter også i 2020, som følge av endringer i befolkningssammensetningen.

Regjeringen har prioritert god kommuneøkonomi, og dette har gitt gode resultater. I perioden 2015–2018 hadde kommunesektoren hvert år et netto driftsresultat godt over anbefalingene fra det tekniske beregningsutvalget for kommuneøkonomi. Antall kommuner på ROBEK-listen falt fra 47 til 15 fra 2013 til 2016, og vi forventer at antallet kan gå ytterligere ned, til om lag 10 i løpet av neste år. Det har aldri vært færre kommuner i registeret.

Offentlig sektor må regne med strammere økonomiske rammer i årene som kommer. Oljeinntektene vil flate ut og etter hvert gå ned. Samtidig vil merutgifter for kommunene knyttet til befolkningsutviklingen øke på i årene som kommer. Kommunene må derfor jobbe med å finne nye, innovative løsninger på framtidens behov.

Det er også rom for å effektivisere. Vi vet at dersom kommunene effektiviserer virksomheten med en halv prosent, tilsvarer det 1,3 mrd. kr som kan brukes på bedre skoler, mer omsorg eller andre tjenester.

Regjeringen legger rammestyring til grunn for kommunesektoren, fordi vi tror at kommunene selv kan prioritere til beste for egne innbyggere. Rammefinansiering gjennom frie inntekter styrker det lokale selvstyret og gir mindre byråkrati. Regjeringen foreslår derfor å innlemme en rekke øremerkede tilskudd i rammetilskuddet i 2020, og jeg er glad for at et bredt flertall i komiteen støtter redusert øremerking.

Men liv og lære henger ikke alltid sammen. Opposisjonen går nemlig imot en rekke av regjeringens forslag, også innlemming av tilskudd som finansierer lovpålagte oppgaver. Opposisjonspartiene har så liten tillit til lokale folkevalgte at de ønsker å styre kommunene dobbelt opp, både gjennom lov og gjennom øremerking. Det gir ikke bedre tjenester – det gir mer byråkrati.

Om litt over et halvt år gjennomføres de største endringene i kommunestrukturen på over 50 år. En av tre innbyggere vil bo i en ny kommune, og i 2020 vil vi ha 356 kommuner i Norge.

Kommunestrukturen som helhet er likevel ikke grunnleggende endret. Fortsatt vil halvparten av de 356 kommunene ha under 5 000 innbyggere, og over 120 kommuner vil ha under 3 000 innbyggere. Byområdene opplever sterk befolkningsvekst, mens mange små kommuner opplever befolkningsnedgang og aldring. Mange kommuner sliter med å tiltrekke seg tilstrekkelig arbeidskraft på viktige områder. Det er derfor nødvendig med større kommuner for å få en bærekraftig samfunnsutvikling.

Det finnes allerede gode og langsiktige økonomiske virkemidler for kommuner som slår seg sammen. Vi innfører nå et nytt tilskudd til kommuner som vil oppdatere kunnskapsgrunnlaget for å starte ny dialog om sammenslåing i neste kommunestyreperiode.

Regjeringen gjennomfører regionreformen, og fylkeskommunene blir større og får flere oppgaver. Arbeidet med sikte på overføring av oppgavene til de nye fylkeskommunene fra 2020 er godt i gang. Det pågår nå bl.a. omfattende prosesser mellom Statens vegvesen og fylkeskommunene for å avklare en ryddig overføring av fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene så raskt som mulig.

Regjeringens kommunepolitikk legger til rette for kommunalt handlingsrom, også neste år. Men det er slik at kommunene fortsatt må gjøre krevende prioriteringer. Jeg har tillit til at man lokalt fortsatt vil prioritere det aller viktigste, som er gode tjenester til innbyggerne.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Det har stått sentralt i regjeringens og statsrådens argumentasjon for kommunesammenslåinger, både tvungne og frivillige, at flere av kommunene – slik de er organisert i dag – ikke klarer å oppfylle de oppgavene man har. Har statsråden en liste over hvilke kommuner som ikke oppfyller lovens krav, for det ville være interessant for Stortinget å få.

Statsråd Monica Mæland []: Det har vi ikke. Det vi har, er en nylig undersøkelse fra Telemarksforsking som viser noe om hvordan tilstanden er.

Jeg har med interesse hørt på en del av innleggene. Det sies at større kommuner ikke gir flere ansatte. Det gjør det jo. Det sies at større kommuner ikke gjør det lettere å ansette. Det gjør det jo.

Jeg besøkte ganske nylig Volda, hvor jeg møtte ordføreren i Hornindal, og ordføreren i Hornindal fortalte at de hadde søkt etter ingeniør til Hornindal kommune. De fikk ikke én søker. Da de søkte til nye Volda kommune, fikk de mange søkere. Det var samme utlysning, det var samme arbeidsoppgaver, men utlysningen var altså på vegne av en større kommune.

Jeg tror at større kommuner gir bedre muligheter for kapasitet og for kompetanse, og så har vi altså undersøkelser som dokumenterer hvor vanskelig det er for små kommuner å greie seg alene. De har ikke egen legevakt eller eget brannvesen, de har ikke psykologer, de har ikke leger, de mangler lærere, de mangler sykepleiere – det er ikke bærekraftig.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg registrerer at statsråden, når hun blir utfordret på hvilke kommuner som ikke oppfyller kravene til oppgaver som de har gjennom lov, som hun i media kraftfullt har hevdet at det er flere av, rygger og viser til at det finnes undersøkelser om at det er utfordringer for kommunesektoren. Det er knapt noen nyhet for Stortinget, det har vi vært opptatt av lenge. Dessuten begrunner hun altså svaret sitt med anekdotisk kunnskap. Vi har alle anekdoter fra Kommune-Norge, det er det ikke noe problem å finne, både om gode kommuner og om mindre gode kommuner.

Men la meg komme inn på noe annet som statsråden var opptatt av i sitt innlegg, nemlig øremerkede tilskudd. For statsråden har i sitt framlegg til Stortinget foreslått å fjerne noen av de øremerkede tilskuddene og kritiserer nå opposisjonen for at vi ikke aksepterer alle. Er det slik å forstå at statsråden mener at alle de øremerkede tilskuddene som eksisterer i dag, skal fjernes? Eller erkjenner statsråden at det kan finnes grunnlag for å opprettholde noen, selv om vi alle er bredt enige om at rammefinansiering har sine åpenbare fordeler, både økonomiske og politiske?

Statsråd Monica Mæland []: Vårt utgangspunkt er at rammefinansiering er hovedregelen, og så har man gjennom årene og – jeg erkjenner det – under skiftende regjeringer pådratt seg flere og flere øremerkede tilskudd. Det rydder vi nå opp i, og vi fører alle tilskudd vi kan, inn i rammen. Ja, det vil fortsatt være noen som av ulike årsaker fortsatt skal øremerkes, men da er det fordi det er den eneste måten å styre disse tilskuddene på. Men hovedsakelig skal altså mest mulig inn i rammen.

Heidi Greni (Sp) []: Proposisjonen viser til rapporten fra Institutt for samfunnsforskning når det gjelder undersøkelsen om folkeavstemninger i forbindelse med kommunesammenslåing. De peker på at dette har vært et viktig grunnlag for innbyggerinvolvering, og at den største svakheten var manglende nei-alternativer i en del av disse.

I proposisjonen varsles det at det høsten 2019 skal komme en nasjonal veileder for gjennomføring av lokale rådgivende folkeavstemninger. Det må bety at regjeringen nå er enig med Senterpartiet i at disse folkeavstemningene er viktige – i sterk kontrast til brevet som Høyre sendte ut i 2015, der de advarer mot folkeavstemninger. De mener det fører til synsing, usakligheter og splittelse i lokalsamfunnet, og til at beslutninger ikke blir kunnskapsbasert, og de kaller det ansvarsfraskrivelse å lene seg på folkeavstemninger når et så viktig tema skal avgjøres.

Så mitt spørsmål til statsråden er da: Kan statsråden nå klart og tydelig ta avstand fra dette brevet som har gått ut til alle lokalpolitikere?

Statsråd Monica Mæland []: Det er opp til kommunene å beslutte om de vil ha folkeavstemning, men hvis representanten spør meg om jeg synes det er et godt virkemiddel, er svaret fortsatt nei. Det er mye jeg kan mislike ved kommunale beslutninger, men jeg har også tillit til at det er kommunale beslutninger, og så lenge noen kommuner velger å foreta folkeavstemninger, bør de ha et best mulig grunnlag for å foreta dem.

Det er f.eks. slik at Senterpartiet gang på gang bruker folkeavstemning som argument mot kommunesammenslåing – folk er fornøyd med at kommunen står alene. Men det er jo ikke det innbyggerne har stemt over; de har stemt over kommuner som har tretti, førti, femti eller hundrevis av samarbeidsavtaler med andre kommuner. Det er det man har stemt over, ikke et kommunestyre som tar alle beslutninger selv.

Så jeg mener ikke dette er et veldig godt virkemiddel, men jeg anerkjenner at vi har det, og jeg anerkjenner at lokale folkevalgte kan ha ulike oppfatninger av det.

Presidenten: Presidenten anmoder replikantene om å holde seg til taletiden, begrenset til 1 minutt.

Willfred Nordlund (Sp) []: Spredt bosetting og aktivitet i hele landet er en av suksessfaktorene for norsk velferd og norsk næringsliv. Et sterkt lokaldemokrati med kort avstand mellom innbyggerne og de som styrer, er blant de smådriftsfordelene vi har muligheter for i et land som Norge.

Norges rikdom er historisk bygd på naturressursene våre, og det er ingenting som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i framtiden. Næringsressursene er spredt i hele landet, og da er vi faktisk avhengige av at det bor folk i hele landet – som ser mulighetene, som ønsker å ta det i bruk, og som har velferdstjenester de kan støtte seg på.

Det er interessant å merke seg at statsråden tegner et utfordringsbilde for norsk kommunesektor. Samtidig ønsker man ikke å erkjenne at man har et behov for å ha tilstedeværelse i hele landet av velferdstjenester som gir den understøttelsen vi trenger for å få økt verdiskaping. Mener statsråden at administrativ inndeling ikke har betydning for hvordan Norge ser ut?

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Monica Mæland []: Tvert imot. Det er nettopp fordi jeg mener at administrativ inndeling har betydning for hvordan Norge ser ut, jeg mener vi må gjøre noe med den administrative inndelingen, ikke den geografiske. Det nullpunktsanalyser viser etter de kommunesammenslåingene som har vært, er jo at man selvsagt fortsatt har en desentralisert struktur.

Det brenner i hele landet, men vi har ikke 422 brannvesen. Det er barn som utsettes for omsorgssvikt, i hele landet, men vi har ikke 422 barnevernstjenester. Vi må ha skoler, barnehager og sykepleiere, og da må vi ha kommuner som greier å tiltrekke seg den kompetansen. Det ser vi utfordringer med i dag, og det utfordrer bosetting i hele landet. Folk må bo et sted de får tjenester. Folk må bo et sted de får jobb. Når vi vet at planlegging, strategiarbeid og næringsutvikling er noe man ikke har kapasitet til i de minste kommunene – man sier jo tvert imot at det er dugnadsarbeid man gjør i ferier hvis man har tid: Det kommer ikke til å være bærekraftig, og da får man ikke bosetting i hele landet.

Karin Andersen (SV) []: Hvis kommunesektoren skal klare det som statsråden nå sier, må man prioritere kommunesektoren høyere enn det denne regjeringen gjør. Regionene som nå har fått kutt det første året – det var f.eks. en veldig underfinansiert og uryddig overføring av sams veiadministrasjon – har ansvaret for noen av de viktigste oppgavene, som kollektivtrafikk og videregående skole. Når det gjelder kollektivtrafikken, har de også muligheter til å redusere klimagassutslippene – det er kanskje en av de sektorene som kan det mest. Derfor fremmer SV igjen forslag om at nullutslippsteknologi skal ligge til grunn for finansieringen framover. I tillegg har Stortinget vedtatt at dette skal gjennomføres, men regjeringen somler.

Hva er grunnen til at regjeringen ikke ser at disse kravene må stilles klart, og at det må finansieres, slik at vi får til klimakutt og den næringsutviklingen som følger med dette?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg har gjentatte ganger hørt representanten påstå at fylkeskommunene har fått kutt. Det er beviselig feil. I inneværende år har fylkene en demografinedgang på 600 mill. kr. Neste år antas demografinedgangen å bli 400 mill. kr. Det er 1 mrd. kr, som staten, hvis man fulgte opplegget, kunne tatt inn fordi det er mindre utgifter for kommunene. Det betyr større handlingsrom, større mulighet til å prioritere det fylkeskommunene mener er viktig. Mange fylkeskommuner mener jo at miljø og nullutslipp er viktig. Og de gjør en fenomenal jobb, så hvorfor man ivrer sånn i denne sal for å pålegge fylkespolitikerne en jobb de allerede gjør, vet ikke jeg. Fylkene har altså økonomiske muskler gjennom det opplegget som er lagt fram, til å prioritere de områdene de mener er viktige.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Jonas Gahr Støre (A) []: Arbeiderpartiet vil ha et samfunn med sterke fellesskap og små forskjeller. Det er bare mulig dersom kommunene våre har råd til å gjøre tjenestene til folk bedre.

En god kommuneøkonomi er avgjørende for at vi som fellesskap skal klare å bekjempe økende forskjeller. Det har vi sett og erfart år etter år. En god kommuneøkonomi er avgjørende for å bygge flere barnehager, ansette flere lærere, gjøre SFO tilgjengelig for alle, sørge for god og sunn mat til våre eldre, bygge ut T-bane i byene, sørge for at bussene går oftere i distriktene, og legge til rette for arbeidsplasser og lokal verdiskaping i hele landet.

Ja, god kommuneøkonomi er viktig for at det skal være mulig å leve gode liv, uansett tykkelsen på lommeboka, uansett hvor du bor i Norge.

Kommunene våre har hånd om så mye av det som virkelig teller i folks liv – at ungene trives og lærer på skolen, at de ansatte har tid til våre eldre når de trenger omsorg, og at alle barn og unge kan delta på fritidsaktiviteter.

Mot denne bakgrunn er det opplegget Stortinget debatterer for kommuneøkonomi i dag, svakt. Regjeringens egne tall viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie inntekter for årene 2018, 2019 og 2020 er 0 pst. – null! Regjeringen legger med andre ord opp til at sektoren ikke skal ha noen reell vekst i sine frie inntekter i perioden 2018–2020. Det sier mye om høyreregjeringens ambisjonsnivå for folks felles velferd.

Det økonomiske opplegget Stortinget debatterer i dag, beviser at skole, eldreomsorg og andre viktige velferdstjenester i kommunene er mindre viktig enn de store skattekuttene som gjennomføres med Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Mot denne bakgrunn er det svake opplegget for kommuneøkonomien en del av et større bilde av økende forskjeller og lave ambisjoner for hva fellesskapet kan få til sammen. De siste årene har vi som fellesskap stilt mindre opp for folk. Tre av ti har fått dårligere råd siden høyreregjeringen tiltrådte i 2013.

Kutt i og sentralisering av det offentlige tilbudet har gitt oss et politi som er fjernere fra folk, en alvorlig mangel på fastleger, ambulansetjenester som svikter når det gjelder som mest, og en eldreomsorg hvor kommersielle aktører overtar mer og mer fordi vi som fellesskap ikke satser på vår felles omsorg og vårt felles ansvar for våre eldre.

Da er det skuffende, men ikke overraskende, at de siste 15 årene har det ikke blitt presentert et svakere økonomisk opplegg for kommunesektoren enn det regjeringen nå legger fram for 2020 for Stortinget.

Arbeiderpartiet ønsker en annen kurs, en annen politikk, for andre verdier.

I stedet for omfattende kommersialisering satser vi på felles eldreomsorg – flere ansatte i hjemmehjelpen, tilrettelagte boliger for flere eldre, dagtilbud til demente og mer til.

I stedet for kontantytelser til fattige investerer vi i velferdstjenester som kommer alle til gode – billigere barnehage, et måltid mat på skolen for alle barn, gratis SFO og AKS i første klasse, som første steg.

I stedet for sentralisering og tvang satser vi på det som gjør at folk kan bo og trives og føle trygghet i hele landet – flere fastleger, bredbånd i hele landet, en bedre ambulansetjeneste og kommunehelsetjeneste.

Så mye av det vi kan gjøre, det vi vil gjøre, krever at kommunene har råd til å satse og selvfølgelig drive effektivt, med en vilje til å investere i det vi kan løse sammen.

Vi ønsker et samfunn med sterkere fellesskap og mindre forskjeller. Det krever at kommunene våre har råd til å gjøre sin del av den fellesskapsjobben. Begrepet «kommuneøkonomi» er kanskje et av de gråeste og tristeste ordene i det politiske vokabular, men det dekker faktisk over det varmeste og næreste av det som er viktig i menneskers liv.

Derfor prioriterer Arbeiderpartiet å gjøre kommuneøkonomien bedre. Det vil ikke bety at det er fritt fram for uansvarlig pengebruk i kommunene. Det tror jeg alle som jobber der ute som ordførere og kommunepolitikere, vet. Men vi fremmer i salen i dag forslag om en inntektsvekst for kommunesektoren i 2020 som er 2,5–3 mrd. kr høyere enn det høyreregjeringen legger opp til.

Olemic Thommessen (H) []: Leser vi kommuneproposisjonens kapitler om den demografiske utviklingen i vårt land, minnes vi om noe vi vet, nemlig at andelen av eldre i befolkningen vil bli vesentlig større, og at antallet over 80 år i 2040 antakelig vil være det dobbelte av i dag. Vi leser også at vi er på vei ut av en periode som økonomisk sett har vært relativt gunstig når det gjelder alderssammensetning, men at eldrebølgen for alvor vil begynne å slå inn over oss i 2023, med de ressursmessige utfordringer som dette medfører.

Alt dette vet vi – og mer til. Spørsmålet som vi må stille oss, er hva vi gjør for å møte disse utfordringene, om vi som folkevalgte evner å gjøre de nødvendige grepene – også når de er upopulære – eller om vi skuler til neste valg, blir kortsiktige og dytter snøballen videre foran oss til neste generasjon.

Samfunnsskuta er tung å manøvrere. Offentlige strukturer er krevende å endre, og effekten av de politiske grepene vi gjør i dag, ligger gjerne et godt stykke frem i tid.

Så retningen frem mot 2040 hviler i stor grad på oss. Det er våre valg, og målet må være at senere generasjoner skal kunne leve i et velferdssamfunn minst like godt som vårt.

Når vi leser opposisjonens merknader til årets kommuneproposisjon og lytter til dem her, senest Gahr Støre i forrige innlegg, er det med respekt å melde liten hjelp å få. Det er et ensidig fokus på penger og en idétørke når det gjelder systemorganisering.

Selvsagt handler eldrebølgen også om penger, men det vil være langt fra nok. De utfordringene vi nå møter, er ikke noe vi kan bevilge oss ut av med særlig godt resultat. Det er gjennom å endre strukturer og rammebetingelser vi over tid kan finne de løsningene som ivaretar fremtidens velferd. Vi må kort og godt organisere oss bedre, jobbe smartere og ta flere ressurser – også private – i bruk. I disse spørsmålene er det regjeringen som har det politiske initiativet og setter nødvendige reformprosesser i gang – og godt er det, for det er på høy tid.

Ved inngangen til et kommunevalg er det kanskje også på sin plass å anerkjenne kommunestyrenes innsats og understreke betydningen av det lokale selvstyret. Det er kommunene selv som vet hvor skoen trykker. Det er gjennom å gi dem arbeidsrom vi forankrer politikken, og finner de løsningene som passer best lokalt. Det er store forskjeller i Kommune-Norge. Lokal tilpasning er også som regel en effektiv bruk av midler hvis bare nødvendig kompetanse og bemanningsmessige ressurser er tilgjengelig.

Det vi trenger nå, er å ruste kommunene til selv å være offensive og finne de best mulige lokale løsningene. Det betyr at vi trenger kommuner med et stort formelt handlingsrom, høy kompetanse og stor endringsevne.

Det betyr større andel frie midler, færre øremerkinger, færre lovreguleringer og for store deler av landet vesentlig større kommuner med nødvendig slagkraft til å ta oppgavene – dvs. fortsatt kommunereform, ikke minst i distriktene, der også andelen eldre kommer til å øke mest.

Kommunene vil måtte gjøre betydelige omstillinger på mange områder. Budsjettvolum og tilgjengelig høy kompetanse er avgjørende faktorer for å lykkes.

Vi kommer til å trenge en styrket næringssatsing og gode rammer for innovasjon. Det betyr kompetente og effektive planetater i kommunene. Mange kommuner er i denne sammenheng kritisk små.

Og med adresse til eldreomsorgen: Vi kommer til å ønske oss et best mulig tilpasset botilbud for eldre, slik at flest mulig kan bo lengst mulig hjemme, bl.a. gjennom økt bruk av helseteknologi. Det krever også spesialisert fagkompetanse, og det krever et mangfold av tjenestetilbydere som gir konkurranse på kvalitet og kostnad. Jeg kunne også nevnt digitaliseringen, og det er også mange andre fagområder som har vært nevnt i tidligere innlegg.

Den demografiske utviklingen krever mye av oss, og den vil kreve mye på flere politikkområder. I helsepolitikken vil vi møte dette med ettertrykk, og vi trenger en arbeidslivspolitikk som gir flere reelle muligheter til å stå lenger i arbeid.

Men det er altså kommunene som er navet i velferdsproduksjonen i vårt land. Deres kapasitet, kompetanse og omstillingsevne er avgjørende for hvilken velferd vi får i våre daglige liv. Dette betyr at vi er nødt til å drive omstillingen videre – det være seg i fortsatt kommunereform eller på andre områder.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det ble ikke noe jubelrop eller trampeklapp da regjeringen la fram forslaget sitt til kommuneøkonomien for 2020. Det var vel heller ikke ventet. Forslaget har fått en heller kjølig mottakelse hos flesteparten av dem som sitter midt i det, i by- og kommunestyrene landet rundt. Ordførere, kommunestyremedlemmer, bystyremedlemmer og for ikke å snakke om fylkestingsmedlemmer fikk ingen begeistringsfølelse av dette forslaget. Vi snakker om dem som sitter og styrer lokalsamfunnene våre, om dem som styrer regionalsamfunnene våre. Vi snakker om dem som rundt om i landet hver dag må ta stilling til hvordan tjenestetilbudet til sine innbyggere skal organiseres og ikke minst betales.

Det med betaling er et viktig punkt. Penger er som kjent ikke alt, men de er nødvendige, i hvert fall så nødvendige at om man ikke har pengene, må noe bort, gjøres mindre av eller ikke innføres eller startes opp i det hele tatt – eller man kan forsøke å øke inntektene samtidig som man kutter kostnader. Man må effektivisere driften, for det er på driftssiden de store utgiftene til en kommune ligger.

Velferdstjenestene som vi ønsker levert fra våre kommuner, er ikke gratis. Det har de aldri vært, og det er ikke noe nytt. De her som har vært medlem av et by- eller kommunestyre, enten som ordfører – det er det jo noen her i salen som har vært – eller som vanlig medlem, vet utmerket godt at kommunale tjenester koster penger. Skolen skal ha lys, varme, lærere og administrasjonspersonale. Sykehjemmene skal ha omsorgsarbeidere, sykepleiere, leger, renholdspersonale, kjøkkenpersonale og aktivitører. Barnehagene skal ha førskolelærere, assistenter, leker, utearealer, inngjerding, lys og varme. Så kommer kommunale grøntområder og friområder, idrettshaller og idrettsanlegg, som alle trenger en vaktmester eller to for nødvendig tilsyn og vedlikehold. Selv om frivilligheten, spesielt innen idretten, tar mye av den jobben, trenger man en teknisk etat – for ikke å glemme hva denne tekniske driftsavdelingen ellers gjør i en kommune, med vannrør og avløpsrør, med vannverk, renseanlegg, veivedlikehold og mye mer. I tillegg er det noen kommuner som holder seg med ungdomsklubber som trenger en voksen person eller to til å være til stede.

Noen oppgaver er nevnt, ikke alle. Poenget er at alt dette kommer med en kostnad. Det koster penger å ha alt dette i drift. Noen av oppgavene utføres også 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Etter noen år som kommunestyremedlem fikk jeg en viss innsikt i hva det betyr å drifte en kommune, hvilken stor oppgave det egentlig er. Det er mange flinke folk der ute i kommunene – politikere, rådmenn, ansatte, innbyggere med frivillig innsats som kveldsjobb. De får det til, de tenker konstruktivt og drar i samme enden av tauet. Da er det viktig å gi disse folkene forutsetninger for å kunne gjøre det vi krever av dem, nemlig å produsere velferdstjenester. Jeg kjenner egentlig ikke noen ordførere, verken fra det ene eller det andre partiet, som sitter og sløser med pengene. Men det går en grense for hvor mye en kommune kan effektivisere og rasjonalisere, og det vet også de nevnte ordførerne. Derfor må mange av dem ty til ekstrainntekter. De må ty til eiendomsskatt fordi regjeringen ikke prioriterer kommuneøkonomien i sterk nok grad.

Arbeiderpartiet vil bygge sterke fellesskapsløsninger i velferdstjenestene våre, men da må vi gi lokalpolitikerne våre reell mulighet til å kunne gi kvalitet i tjenestene på sykehjemmene, i omsorgsboligen, på skolen, i barnehagene og ellers i de tjenestene vi som innbyggere forventer at fungerer hver dag året rundt.

Jeg hører her at det er en sterk kommuneøkonomi og det er store overskudd, osv. Disse overskuddene kommer på slutten av året som ekstrainntekter, skatteinntekter som ingen har regnet med. Ikke engang finansministeren og Finansdepartementet har år etter år klart å regne ut at det skal bli slike overskudd. Man framstiller det her som at da kan kommunene ansette og satse. Nei, de kan ikke det. Det ville i så fall være en elendig økonomistyring, for man aner ikke om man får de pengene igjen om seks eller åtte måneder, og da må man altså begynne å si opp og legge ned. Å holde på på det viset er ikke noe langsiktig og god økonomisk styring. Jeg tror faktisk ikke at de som har erfaring fra kommunestyresalen som medlem eller ordfører – som jeg vet mange har – ville gå med på at det er et godt opplegg å drive den slags pingpongspill med kommuneøkonomien.

Som sagt: Det er ikke urimelig å bruke 3 mrd. kr mer på kommunene, slik Arbeiderpartiet foreslår. Det er fornuftig bruk av penger. Det handler om å prioritere.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Jeg er glad i kommunen min, Kristiansand. Jeg er faktisk stolt av kommunen min. I 1964 var min kommune en av fire som ble slått sammen, og nå skal vi slås sammen igjen, med to av nabokommunene.

Jeg kommer fra en ganske stor kommune, som kunne klart seg selv. Men jeg kommer også fra en kommune som har ambisjoner om å levere gode tjenester til innbyggerne også i framtida, en kommune som vil ha gode barnehager og et godt skoletilbud, en kommune som vil levere gode helse- og omsorgstjenester, en kommune som vil tilby et sosialt sikkerhetsnett om jeg skulle trenge det. Jeg kommer fra en kommune som er opptatt av at det er de gode fagmiljøene og dyktige ansatte som driver tjenestetilbudet. Det er ærgjerrige, dyktige lærere, sykepleiere og helsefagarbeidere som sikrer kvaliteten i tjenestetilbudet.

For å fortsette å kunne levere gode velferdstjenester, ja da må min kommune være en attraktiv arbeidsplass, også for dem som skal inn i arbeidslivet om fem, ti, femten og tjue år. Da må min kommune kunne tilby arbeidsplasser som gir rom for utvikling for de ansatte og innovasjon i tjenestetilbudet, ellers forsvinner dyktige medarbeidere – og uten folk, ikke noe tjenestetilbud. Jeg er stolt av at min kommune så at gjennom å slå seg sammen med nabokommunene klarer vi å leve opp til de ambisjonene vi hadde, på en bedre måte.

Det går godt i norsk økonomi. Sysselsettingen stiger, arbeidsledigheten går ned, og det skapes flere jobber. Det forventes også at veksten i økonomien blir høyere enn normalt både i år og til neste år. Da er det viktig at vi bruker de gode tidene godt. Kommunene våre har gjennom flere år fått bedre økonomi. Regjeringen har prioritert kommuneøkonomien. Politikere rundt i landet har jobbet godt, og ekstraordinære skatteinntekter har gjort sitt. ROBEK-lista har blitt kortere, og kommunene jevnt over opplever gode driftsresultater. Da framstår det ganske merkelig for meg at ikke også de store opposisjonspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet er mer villig til å bidra aktivt inn i den videre kommunereformen mens det fortsatt er ganske gode tider og mulighet til å gjennomføre slike reformer på en planlagt måte. Jeg er redd det blir vanskeligere lenger fram i tid.

Telemarkforskings rapport nr. 473 fra 2019 viser med all tydelighet at små kommuner ikke har klart å ta del i befolkningsveksten på landsbasis. De små kommunene har blitt mindre, de største har blitt større, og det er uavhengig av hvem som har styrt landet og hatt ansvar for distriktspolitikken. Undersøkelsen viser også at forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister endres i negativ favør. Flere kommuner kommer under to arbeidende per pensjonist, og det er ikke bærekraftig. Det fører også til at økonomien blir mer sårbar på grunn av færre innbyggere, at konkurransen om arbeidskraften, tilgang på kompetanse og spesialiserte tjenester forsterkes, og at de utfordringene mange kommuner har med å rekruttere, bare blir større. I tillegg signaliserer flertallet av de små kommunene et økende behov for interkommunalt samarbeid de kommende årene.

Med dette bakteppet bør etter mitt skjønn også opposisjonen legge bort berøringsangsten og bli mer aktivt med på å utvikle neste fase av kommunereformen. Vi skal ikke bruke tvang, selv om Senterpartiet rundt omkring prøver å skremme med det, men vi skal bidra med det vi kan, for å hjelpe kommunene som ønsker det, med å få gjort avklaringene de trenger. Derfor er jeg glad for at regjeringen viderefører utredningsstøtten også for de neste årene. Samarbeid er vel og bra, men vi har sett en utstrakt bruk av interkommunalt samarbeid, og at det påvirker den demokratiske styringsmuligheten. Vi vet at bedre kommunale tjenester vil kreve digitalisering og felles infrastruktur. Det blir det ikke enklere å få til når det samarbeides om ulike tjenester med ulike partnere.

Den eneste måten å møte framtida på er ved å være proaktiv. Da kan ikke kommunegrensene, satt på et gitt tidspunkt, være hellige for all framtid. Derfor er det betimelig at denne proposisjonen også legger et grunnlag for en fortsettelse av reformen og stiller virkemidler til disposisjon.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Norge er et langstrakt land. Vi bor i den innerste dal og på det ytterste skjær, men flesteparten av oss bor et sted midt imellom. Over 80 pst. av oss bor i byer og tettsteder. Her har vi hjemmene våre og skaper livene våre. I byer og tettsteder møtes også mange av de store utfordringene vi må finne gode politiske løsninger på for framtiden, som infrastruktur, innovasjon, næringsutvikling, boligbygging, utenforskap, integrering og bærekraft knyttet til klima og miljø.

Vi har troen på sterkere fellesskap. Å skape og videreutvikle gode bomiljø i hele landet handler om kommuneøkonomi. En sterk og robust kommuneøkonomi, slik vi legger opp til, er med på å ruste kommunene til drive en god boligpolitikk og en framtidsrettet by- og tettstedsutvikling.

En viktig del av det å skape gode liv er å skape gode hjem og sterkere fellesskap. For Arbeiderpartiet er det rausere, varmere og grønnere byer og tettsteder, det er trygge og gode lokalmiljø med skoler, sykkelveier og kollektivtilbud, med tilgang til arbeid og fritids- og kulturtilbud, som gir mulighet for eldre til å være sjef i eget liv, bl.a. gjennom å la dem bo lenger hjemme og ha gode institusjoner for dem som har behov for det.

Boligpolitikken reflekterer det vi i samfunnet er opptatt av, nøkkelen til alt vi er opptatt av i sosialdemokratiet: velferd, likestilling, eldreomsorg og inkludering av psykisk syke og andre som har godt av å jobbe litt og tilpasset. Vi må ha et mer inkluderende samfunn, vi må ha sterkere fellesskap, og det må bli lettere å komme inn på boligmarkedet, enten man eier eller leier. Den stadig økende gjeldsgraden i Norge bekymrer, og dette kan vi motvirke. Men det handler i like stor grad om å skape en sosial boligpolitikk som bidrar til et godt tilbud til alle, uansett hvor man bor, om velferd, likestilling og eldreomsorg, og om skole- og fritidstilbud som er viktige oppvekstvilkår for barna våre.

Voksende byer utfordrer miljøet, enten det er gjennom boligbygging, infrastruktur eller luftforurensing. Ett av fire barn får nå diagnosen astma før fylte 16 år. Forurensing er en medvirkende årsak. Bare i Oslo bodde det i 2014, da Høyre styrte byen, 200 000 mennesker i såkalt rød sone, hvor luftforurensingen var altfor høy. En av dem som merket det, var Martin på tolv år. «Det er som å puste gjennom et rør tynnere enn et sugerør,» var hans ord.

Med det grønne skiftet i Oslo har Arbeiderpartiet i byråd ført en politikk som fører til at folk i Oslo puster inn friskere luft enn før. Tallet på folk som bor i rød sone, har nå falt fra 200 000 i 2014 til 10 000 i 2018. Dette viser at modige politikere som tør å endre kurs og ta miljøutfordringene på alvor, får resultater.

Byer som vokser raskt, bygger mye – men hvem bygger, og på hvilke vilkår? Hvert år bygger private entreprenører barnehager, skoler og sykehjem for milliarder av kroner i Oslo kommune. Det må skje på skikkelig vis. Sammen med partene i arbeidslivet har byrådet i Oslo derfor utviklet Oslo-modellen for et anstendig arbeidsliv. Fast ansatte er den klare hovedregelen. Minst 10 pst. av arbeidstiden skal arbeidet utføres av lærlinger, og det stilles krav om utvidet skatteattest. Ingen får betale med kontanter. Det skal gis lønn mellom oppdrag, og nøkkelpersoner i prosjektene må kunne gjøre seg godt forstått på norsk. Det virker. Byggebransjen i Oslo ansetter nå fast igjen. Ikke siden midten av 1990-tallet har så mange søkt læreplass i Oslo. Slik leder Oslo, med Arbeiderpartiet i spissen, an i arbeidet med å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

For å drive by- og tettstedsutvikling på skikkelig vis trenger vi at kommunene er sterke og trygge og har en robust kommuneøkonomi. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har nettopp dette som fanesak, og at vi styrker kommunebudsjettene år etter år og setter sterkere fellesskap først.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det går godt i Norge. Det skapes flere jobber, og flere kommer i arbeid. Vi har ikke sett en lavere arbeidsledighet på over ti år, og arbeidsledigheten er spesielt lav i distriktsfylkene. Ikke bare går det godt i norsk økonomi, men tjenestetilbudet vi får fra det offentlige, er godt. For sjette år på rad leverer regjeringen et forslag til kommuneopplegg som gir kommunene gode forutsetninger for å gi gode tjenester til oss som bor rundt omkring i kommunene.

I løpet av 2019 kommer vi antagelig til å gå ned til rekordfå ti ROBEK-kommuner. Hovedårsaken til at det er så få kommuner på ROBEK-lista, er den sterke inntektsutviklingen som kommunene har hatt de siste årene, og godt arbeid i kommunene.

Mest mulig makt bør være nærmest folk. Større og sterkere kommuner gir kommunene bedre forutsetninger for å påta seg nye oppgaver. Vi kommer til å trenge at kommunene gjør mer for innbyggerne i årene som kommer, ikke mindre. Det blir et større fokus på og krav til kvalitet for framtidens skolebarn, barnevernsbarn og eldre. Disse utfordringene kommer til å være ulike i de ulike kommunene, og det vil være forskjellige løsninger på utfordringene. Men felles for mange av dem er at de kan løses ved hjelp av ny teknologi – ikke fordi ny teknologi er et mål i seg selv, men fordi ny teknologi er et verktøy for å gi oss alle bedre tjenester.

Medfinansieringsordningen for digitaliseringsprosjekter sikrer at lønnsomme små og mellomstore digitaliseringsprosjekter gjennomføres. Den ordningen har vært en suksess. Fra 2016 til 2018 har ordningen gitt tilsagn på til sammen 336 mill. kr til 40 prosjekter. De 336 mill. kr som er brukt, betyr en potensiell innsparing for det offentlige på hele 7 mrd. kr over ti år.

Regjeringen lanserte nettopp en helt ny digitaliseringsstrategi også for offentlig sektor. Den viser oss at det skjer utrolig mye spennende, og at enda mer er på vei. Nå kan pårørende få oversikt via internett over når hjemmehjelpen har vært hos deres nære, selv om man ikke engang bor på samme sted. Det gir en enorm trygghet for alle i hverdagen. Offentlige tjenester og ytelser som før krevde at man møtte opp på et kontor og fylte ut et skjema, kan nå skje halvautomatisk på nett. Når det gjelder de enkleste sakene, kan man også få dem automatisert. Det gjør at den enkelte sparer tid, og det gjør selvfølgelig også at ansatte kan bruke tiden sin på viktigere ting enn å samle inn papir, stemple dem og punche inn tall.

Det er fortsatt mange steder i Norge hvor dette digitaliseringsarbeidet ikke er godt nok i gang. Det er mange tjenester hvor det ikke har kommet langt nok. Vi ser at man henger etter i mange kommuner og med mange tjenester. Digitaliseringsbehovet er enormt rundt omkring i Kommune-Norge. Jeg er bekymret for at vi kan få et digitalt klasseskille mellom kommuner som velger å ta i bruk de mulighetene som finnes, og de som ikke gjør det. Det er heller ikke til å legge skjul på at det også her vil være mange av de minste kommunene som får de største utfordringene med å ta disse løsningene i bruk.

Ny teknologi alene kan aldri erstatte varme hender i eldreomsorgen eller kloke lærere i skolen. Men ny teknologi vil frigi tid og ressurser i kommunene til å prioritere nettopp flere varme hender og flere kloke hoder, som fortsatt skal gi oss et godt kommunalt tjenestetilbud. Det fortjener alle landets innbyggere. Derfor er det også avgjørende at kommunene samarbeider om tjenestene og – der det er hensiktsmessig – gjerne søker sammen til større og mer slagkraftige kommuner.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Masud Gharahkhani (A) []: Hva er arven etter høyreregjeringen? Jo, det er en enorm sentralisering og en dårligere distriktspolitikk. Man legger om inntektssystemet for å tvinge kommunene i distriktene til å måtte slå seg sammen. Det skal altså ikke lenger være slik at uavhengig av hvor i landet en bor, skal en ha tilgang til et godt velferdssamfunn. Det betyr 4 000 flere statlige arbeidsplasser i Oslo, mens det blir minus i mange distriktskommuner, altså dårligere kompetansemiljøer, som ikke vil hindre at det blir utflytting fra distriktene, og at stedlige tjenester som skal sikre trygghet til innbyggerne, som nok politi i distriktene, blir dårligere. Listen over sentraliseringstiltak er klar – én etter én dukker de opp.

Så er det litt rart at høyreregjeringen synes det er litt merkelig at vi skal diskutere penger i denne salen. Det er ikke slik at Norge ikke har penger; det handler om hvordan vi prioriterer og fordeler disse pengene. Høyreregjeringen har jo prioritert de 10 pst. aller, aller rikeste og gitt mindre til kommunene – der er det nullvekst.

Så hva annet er arven etter høyreregjeringen? Jo, det er privatisering, privatisering, privatisering. Nå skal vi ha svenske tilstander i omsorgstilbudet. Se til Sverige, sies det. Hvordan er det i Sverige? Jo, se til Stockholm, hvor det i enkelte bydeler er hundre forskjellige private aktører som tilbyr omsorgstjenester. Der har omsorgstilbudet blitt lik hvem som er flinkest til å markedsføre og shoppe tjenester – et enormt byråkrati. Og hva ser vi? Jo, at en av de store aktørene i privat omsorg i Sverige tar ut 2 mrd. kr i profitt og betaler usle 22 000 kr tilbake igjen til fellesskapet. Hva sier Bent Høie om å sette i gang slike privatiseringstiltak i Norge? Han sier at for ham spiller det ingen rolle om disse pengene havner i utlandet. Til Bent Høie vil jeg si at det er ikke hans penger; det er det norske folks penger.

Realiteten er følgende: Måten disse kommersielle selskapene tjener penger på, er å gi dårligere lønns- og arbeidsvilkår til de ansatte. Det er bare å se til Oslo, der en nyutdannet helsefagarbeider tjener 80 000 kr mindre i året i privat omsorg enn i offentlig omsorg.

I Norge er det mulig å sørge for et godt velferdstilbud, der vi tar vare på ansatte, der vi gir et godt tilbud til innbyggerne, der vi sørger for at vi har en god distriktspolitikk slik at folk kan bo i hele landet. Men da handler det om å prioritere, og Arbeiderpartiet prioriterer riktig. Det handler om sterke fellesskap.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det er magre rammer regjeringen foreslår å bevilge til fylkeskommunene neste år. Inntektsutviklingsforslaget fra minus 200 mill. kr til pluss 100 mill. kr vil gjøre det særs vanskelig å innfri folks krav, forventninger og ønsker. Stortingets krav og intensjoner om bedre tilbud innenfor viktige tjenester som videregående opplæring, kollektivtrafikk, vei, næringsutvikling, tannhelse, kultur og kulturminnevern, for å nevne noen, blir vanskeligere å oppfylle. Det er bare noen av de områdene som fylkeskommunene har ansvaret for.

Stortinget har sagt at fylkeskommunene skal bestå i framtiden, og det ville vært på sin plass at de ble gitt rammer for å møte de oppgavene de allerede er pålagt, og ikke minst dem de skal få fra årsskiftet.

I 2010 ble ansvaret for en stor del av riksveiene overført til fylkeskommunene, og det ansvaret har ikke fylkene klart å møte, hevdes det. Det er feil. Tallene viser nemlig noe helt annet. Dette har fylkeskommunene klart, på tross av de dårlige rammene fra denne regjeringen. Men skal fylkeskommunene få redusert andelen dårlige fylkesveier, den viktige infrastrukturen i hele landet, trenger de penger. Det kan ikke gå ut over andre tjenester. De må gis overføringer som gir dem mulighet for å ta det ansvaret som staten har gitt dem.

En kortvarig nedgang i 16–18-åringer – eller som statsråden kaller det: lavere demografikostnader – kan ikke svares tilbake krone for krone og flyttes inn i andre tiltak, for skal man gjøre det, må man si opp lærere, man må legge ned tilbud, og man må legge ned skoler. Det er bekymringsverdig når vi vet at for de aller fleste går tallet for 16–18-åringene, de som skal være framtidens arbeidstakere og ha en god utdanning, opp om kort tid.

Regjeringen følger altså ikke opp sitt eget ambisjonsnivå. Senterpartiet la f.eks. inn 1 mrd. kr i sitt alternative budsjett for 2019 til vedlikehold av fylkesveiene. Vårt opplegg ville gitt et betydelig større handlingsrom til å vedlikeholde og bygge mer vei der det er behov, og raskere, samtidig som man løser de andre tjenestene. Det kommer Senterpartiet til fortsatt å følge opp i framtiden.

Innenfor den rammen som Senterpartiet foreslår for kommunesektoren, har vi tenkt å sette av minimum 1 mrd. kr for å videreføre vårt forslag om å starte opp et større vedlikeholdsprogram for fylkesveiene. Infrastruktur i Norge er avgjørende. Man kommer seg ikke på skolen, til tannlegen eller på jobb dersom man ikke har gode veier. Det er på fylkesveiene en stor del av den transporten foregår.

Regjeringspartiene har foreslått at de som frivillig søker seg over fra Vegvesenet til fylkene når dagens løsning for administrasjon av våre veier er avsluttet, skal være målestokken for hvor mye penger fylkene skal få overført. Det er spesielt. Ikke bare bryter det med prinsippet om at pengene skal følge oppgavene, men vi risikerer å ha en betydelig underfinansiering og mangel på folk hos en rekke fylker og stor overtallighet i Statens vegvesen.

Senterpartiet mener at fylkeskommunene må få midler til å følge opp de oppgavene som Stortinget har pålagt dem.

Liv Kari Eskeland (H) []: Transportsektoren står for store delar av alle utslepp på område som ikkje er omfatta av klimakvotar. Me gjer allereie mykje både på elbil-satsing, på kollektiv og på å laga eit betre vegnett som sikrar god og effektiv transport. Me har òg gjort mykje for å få ferjer over på elektrisitet, og kvar månad dukkar det opp nye ferjesamband som går på fornybar elektrisk straum. Men på eitt område har me framleis ein jobb framfor oss. Det er i hurtigbåtsektoren.

På dette området slepp me ut fleire gonger meir CO2 per tilbakelagd passasjerkilometer enn det kvar flypassasjer gjer. Dette har me lenge hatt eit ønske om å gjera noko med. Teknisk byrjar brikkane no å falla på plass, og difor ønskjer denne regjeringa, gjennom stimuleringa Klimasats, å etablera ei øyremerkt satsing på låg- og utsleppsfrie hurtigbåtar. Ambisjonen vår er å halvera utsleppa frå skipsfarten innan 2030, og då må alle fartøykategoriar delta i dugnaden. Dette vil òg koma klart fram i handlingsplanen for grøn skipsfart som snart vert lagd fram. Det er i denne omgangen sett av 25 mill. kr til ordninga, øyremerkt hurtigbåtar.

Offentlege anbodsprosessar skal gå føre og visa veg. Det er fylkeskommunane som har ansvaret for innkjøp av hurtigbåttenester. Gjennom denne satsinga er dei no klare for å setja krav til dei anboda som er under oppsegling. Dette gjeld langs heile kyststripa vår, frå Finnmark i nord til Agder i sør.

Satsinga legg òg grunnlag for å få fram teknologiar med eksempelvis hydrogen som energiberar, noko som kan vera grunnlag for næringsutvikling for hydrogenproduksjon og -distribusjon og tekniske løysingar. Uavhengig av teknologien som vert vald, vil det demonstrera Noreg sin overlegne maritime kompetanse, der våre innovasjonsmiljø kan visa at me ligg på verdstoppen i løysingar for null- og lågutslepp innan maritim sektor.

Fylkeskommunane har her eit viktig ansvar, og me gjev dei no høve til å koma i posisjon til å utøva dette ansvaret.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Forrige uke var det 2-årsdagen for sammenslåing av fylker. Det var 8. juni 2017 vi hadde diskusjonen om fylkessammenslåinger. Da uttalte hovedtalspersonen for regjeringspartiene at dette er en løsning som egentlig ingen partier vil ha, og var stolt av det. Da vi feiret 2-årsdagen i forrige uke, var det egentlig ingen feiring. Det var uro. Det var misnøye. Det var oppslag fra rundt omkring i Norge om at denne reformen bare koster penger og gjør ting dårligere, ikke bedre.

Da man så den regionreformen, var det politikk på sitt aller verste. Fire–fem stykker fra Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre, Fremskrittspartiet og én fra regjeringen, Jan Tore Sanner, ble plassert på et møterom her i Stortinget, delvis i regjeringskvartalet, og tegnet nye kart. Det var ikke utredet. Det var ikke kunnskapsbasert. Det var bare en form for handling. Det er ikke konservativ politikk, det var bare en måte å vise handlekraft på. Vi fikk da en løsning som ingen partier ville ha.

Så ser vi nå i forbindelse med denne kommuneproposisjonsdebatten at det er ingen selvinnsikt når det gjelder den uansvarligheten som regjeringen har vist i diskusjonen om regioner og kommuner i Norge. Nei, her skal det bare kjøres på videre. Selv om alle norske kommuner ble utfordret på å ha tunge prosesser i forrige periode – det var folkemøter, folkeavstemninger og meningsmålinger som var regjeringens foretrukne virkemiddel – og man i kommune etter kommune sa nei, vi ønsker å fortsette selv, vi ønsker å videreutvikle kommunen, vi ønsker å ha tjenester nær folk, vi ønsker å ha skoler, sykehjem, ja de grunnleggende tjenestene, i vårt eget nærmiljø, sier regjeringen nei, det lytter vi ikke til.

Monica Mæland har uttalt på vegne av regjeringen at alle kommuner under 5 000 er for små, de må bort. De har ikke livets rett. Halvparten av landets kommuner er for små. Den samme regjeringen har med Trine Skei Grande omtalt disse kommunene som koseklubber, at de 50 000 ansatte som jobber i disse kommunene, jobber i en koseklubb. Det er ikke mye koseklubb å være i hjemmesykepleien når man kjører på en øy i Nord-Norge, og man ser det harde klimaet vi har. Det er hardt hverdagsarbeid å sørge for at det er gode tjenester nær folk.

Det er så tilfeldig det regjeringen driver med. Når Monica Mæland er f.eks. i Rauma kommune, med 7 400 innbyggere, eller i Vestnes, som har langt over 5 000 innbyggere, sier hun at disse kommunene også er for små. Hva er stort nok for regjeringen? Det virker som om målet er endring uten at det ligger noe kunnskap til grunn. For så lenge det er en kommunesammenslåing, er det per definisjon av det gode, selv om ikke folk vil det.

Så har Mæland uttrykt at kommunestyrerepresentanter må ta en debatt etter valget. Denne reformen ble kalt en demokratireform av regjeringen i starten. Selvfølgelig må man da diskutere det før valget, og diskutere det i de ulike kommunene i Norge, hva de lokale kandidatene mener, hva kandidaten fra Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Fremskrittspartiet, ja alle, mener, så det blir et reelt demokrati og folk kan ta stilling i valget.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) []: Me bur alle i ein kommune, og dei aller fleste er stolte over kommunen sin og opptekne av å marknadsføre sin kommune som den beste kommunen å bu og leve i. Høgre er oppteke av levande lokalsamfunn, der innbyggjarane byggjer lokalsamfunn saman. Når me no står overfor eit kommune- og fylkestingsval, er det grunn til å takke alle som har sagt ja til å stå på ei liste for å utvikle kommunen eller regionen sin og vareta lokaldemokratiet.

Kommunane skal tilby innbyggjarane sine gode tenester. Det forventar me, uansett kor me bur, og om kommunen er stor eller liten. Det er ofte slik at mindre kommunar har utfordringar med rekruttering og å halde på kompetanse og kapasitet for å kunne levere gode tenester. Det er sårbart med små fagmiljø. Unge arbeidstakarar vil ofte vegre seg for å stå aleine om eit ansvarsområde som f.eks. barnevern.

Kommunereforma har medført at me går ned til 356 kommunar frå 1. januar 2020. Det er etter Høgre si oppfatning ei heilt nødvendig reform for å kunne møte morgondagens utfordringar og ikkje minst styrkje lokaldemokratiet. Denne reforma må fortsetje. Det er framleis slik at halvparten av innbyggjarane i landet bur i ein kommune med færre enn 5 000 innbyggjarar, og fleire enn 120 kommunar vil ha færre enn 3 000 innbyggjarar. Mange lokalsamfunn står i dag overfor demografiske endringar, med sterk auke i den eldre delen av befolkninga , og det er kanskje den største utfordringa når det gjeld det å kunne halde oppe dei gode velferdsordningane vi har i landet.

Regionreforma, med færre fylkeskommunar, er ei desentralisert reform som gjev fylkeskommunane endå større ansvar for kompetanse og integrering, folkehelse, klima og miljø, næringsutvikling, landbruk, forsking, samferdsle, planlegging og kultur. For ein som er veldig interessert i samferdsle og infrastruktur, er det med forventing me ser fram til at fylkeskommunen no får det heile og fulle ansvaret for fylkesvegane i landet. Fylkeskommunane har allereie det juridiske, økonomiske og politiske ansvaret for fylkesvegane. No overfører ein òg administreringa av vegane frå Statens vegvesen til fylkeskommunane.

Høgre meiner dette er ei heilt rett avgjerd som gjev fylkeskommunane moglegheit til å sjå heilskapen i alt frå planlegging til utbygging og vedlikehald av det vegnettet dei har ansvaret for.

Til slutt vil eg ønskje kommune- og fylkespolitikarar lykke til med viktig arbeid.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet vil styrke kommuneøkonomien for å gi innbyggerne bedre kvalitet på velferdstjenester som barnehage, skole, barnevern, helsesykepleiere som er inne i skolen, og andre sentrale tjenester for barns oppvekst som kommunene og fylkeskommunene har ansvar for. Det hjelper nemlig overhodet ikke at regjeringen har store lovnader skrevet i store ord med store bokstaver om kommunene ikke blir satt i stand til å oppfylle dem.

Mye går godt i kommunene, og det er et imponerende engasjement for å løse alle lovpålagte oppgaver lokalt. Dette engasjementet må vi ikke ødelegge med en for tung bør å bære. Faktum er at kravene og endringsbehovet øker langt mer enn det regjeringen vil gi kommunene tilskudd for.

Senterpartiet mener det er uheldig at kommunenes handlingsrom blir mindre gjennom stadig flere normer og krav, spesielt når de økte kravene ikke er finansiert. Storting og regjering har de siste årene gitt kommunene stadig flere forpliktelser. For eksempel har vi fått rammeplan, pedagognorm og bemanningsnorm i barnehagene. I tillegg har det kommet lærernorm, og med den pågående fagfornyelsen i skolen og nye læreplaner blir alt kastet om på. Endringer rundt spesialundervisning, praktisk pedagogisk tjeneste, Statped m.m. gjør at kommunestyrer og administrasjonens ledere og skoleledere stadig må oppdatere og endre sine planer for utvikling av skolen. Det legger beslag på tid, midler og arbeidskapasitet. Alt det praktiske i skolen, lærernes og elevenes hverdag, blir kastet om på med nye læreplaner.

Regjeringen påstår at dette er fullfinansiert og blir tatt over det enkelte innbyggertilskudd. Men de bør virkelig ta seg en tur ut i kommunene. Arbeidshverdagen er krevende for å få det til å gå rundt. Folk løper bare raskere og raskere. Dette går ut over kommunenes arbeid og aktivitet. Fylkeskommunene får nedtrekk i tilskudd på grunn av nedgang i elevtall i kommende skoleår, men det gir like fullt færre midler til lærere, linjetilbud og drift ved de videregående skolene. Dette går ut over tilbudet skolene har å gi på sikt, og derunder søkertall og framtidig drift. Dette er en ond sirkel vi må snu.

Da Senterpartiet sist satt i regjering, fikk kommunal sektor et betydelig økonomisk løft. Senterpartiet har videreført denne satsingen – for skoler, for elever – i våre alternative budsjetter, og vil fortsette med det.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Senterpartiet er glad for all desentralisering av makt og myndighet og ønsker at kommuner og fylkeskommuner skal få flere oppgaver. For oss er det viktig at det følger med penger når oppgavene flyttes. På den måten sikrer vi at kommuner og fylkeskommuner settes i stand til å løse oppgavene på best mulig måte, uavhengig av om de er små eller store.

Stortinget har tidligere behandlet lovforslaget til endringer i veisektoren knyttet til gjennomføring av den delen av regionreformen som gjelder overføring av fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene. Oppgavefordeling vil føre til omfordeling av ressurser, både menneskelige, økonomiske og tekniske.

Det er en omfattende operasjon som foregår ute i fylkeskommunene i disse dager. Det vil være avgjørende at fylkene får overført ressurser fra Statens vegvesen som står i forhold til de oppgavene de nå får, og det er nå kampen begynner om ressursene, både pengene og folkene.

Flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen hadde merknader om at oppgavene bør følge med når de nye fylkeskommunene etableres fra 1. januar 2020, underforstått – selvfølgelig – også midlene. Det er verdt å merke seg at en samlet kommunal- og forvaltningskomité sto bak vedtaket om overføring, som også blir godt skissert her i salen i dag.

I kommuneproposisjonen for 2020 varsler regjeringen en maksimal realvekst på 100 mill. kr og i verste fall en reell reduksjon i fylkeskommunens inntekter på 200 mill. kr. Samtidig slår regjeringen fast at når det gjelder en av de største oppgaveoverføringene fra staten til fylkeskommunene, administrasjon av fylkesveiene, skal fylkeskommunene kun få penger for de ansatte som faktisk flytter over fra Statens vegvesen til fylkeskommunene, ikke for de årsverkene som i dag står for denne administrasjonen hos Statens vegvesen. Det er en merkelig måte å sette i gang en kjempestor operasjon ute i fylkene på. Det er alvorlig og kan medføre en betydelig underfinansiering av reformen, og det er ikke i tråd med prinsippene for overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene.

I proposisjonen heter det at Samferdselsdepartementet vil komme med forslag til overføring av midler i statsbudsjettet for neste år «gitt at overføringen kan skje fra 2020» – gitt at overføringen kan skje fra 2020. Det medfører en betydelig usikkerhet både for fylkeskommunene og berørte ansatte at datoen for overføringen ennå ikke er fastsatt. Dette er i tråd med flere andre oppgaver til fylkeskommunene som er satt i utrede- eller ventemodus. Senterpartiet vil understreke viktigheten av å styrke fylkeskommunene med nye oppgaver.

Marit Arnstad (Sp) []: Lokaldemokratiet er en fin ting. Det er viktig. De lokale folkevalgte gjør en fantastisk innsats for sine lokale samfunn enten de jobber i små eller store kommuner. Det er selve grunnmuren i demokratiet vårt. Det må styrkes, ikke svekkes. Folk skal nemlig kunne både kjenne og ha kontakt med sine lokale folkevalgte. Det er en verdi i seg sjøl.

Men i stedet for å diskutere hvordan vi kan styrke lokaldemokratiet, er Høyre som vanlig mest opptatt av struktur og organisering – mer det enn innhold, mer det enn deltakelse. De bruker tida si i debatten i dag til å snakke de små kommunene ned. Blant annet sier de at vi fortsatt må ha kommunereform, ikke minst i distriktene, der antallet eldre blir størst. Men demografien blir ikke endret av at en slår sammen kommuner. Og så sier de at vi risikerer et digitalt klasseskille, og det blir de minste kommunene som får de største utfordringene. Ja, er vi sikre på det? Det er bedre bredbåndsdekning med høyere hastighet i Lierne enn det er i Stjørdal – det er 1 400 innbyggere i Lierne, og det er 24 000–25 000 i Stjørdal. Men å snakke ned kommunene er på en måte tonen i Høyres nye korstog.

Så til dette med rekruttering i de små kommunene. Statsråden nevnte både lærere og sykepleiere, som jo er de største gruppene i både små og store kommuner. Men det er klart at når regjeringen bidrar til å legge ned studietilbud på høyskoler og universitet utover i landet, gjør de det aktivt vanskeligere å rekruttere arbeidskraft til de små kommunene. I namdalskommunene er 78 pst. av sykepleierne utdannet ved Nord universitet campus Namsos, som regjeringen nå foreslår å legge ned. Da er det ikke kommunenes feil at de har trøbbel med rekruttering. Da er det regjeringen som gjør det vanskeligere for dem.

Det er klart at kommunesammenslåing gjør det ikke lettere å rekruttere spesialisert arbeidskraft som psykologer og jurister i seg sjøl, men det kan sjølsagt være en mulighet til å si at en må sentralisere velferdstilbudet. Jeg tror egentlig det er det Høyre prøver å si uten å være villig til å si det.

Sjølsagt kommer en ny runde med kommunesammenslåing aldri til å skje frivillig. Det vil måtte skje enten med faktisk tvang eller med økonomisk tvang. Det er et spørsmål vi absolutt bør diskutere – ikke etter kommunevalget, som kommunalministeren legger opp til, men definitivt før kommunevalget, så folk i valgkampen aktivt får ta stilling til om de ønsker regjeringens tvangssammenslåing av nye kommuner på den måten som Mæland har foreslått, at alle kommuner under 5 000 innbyggere har for få innbyggere og per definisjon burde vært sammenslått.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Det er i denne debatten blitt snakket en del om de forskjellige utfordringene som kommunene våre står overfor. Jeg vil benytte anledningen til å fokusere på én av disse utfordringene, som påvirker det lokale selvstyret og lokaldemokratiet.

Som representanten Sivertsen nevnte i sitt innlegg tidligere i debatten, har det kommet mange tilbakemeldinger fra ordførere og andre folkevalgte rundt om i landet det siste året. De sier tydelig fra om at de nå vurderer å ikke ta gjenvalg – grunnet hets, sjikane og hatefulle ytringer på nettet. Den store mengden hets som enkelte av våre folkevalgte opplever, kan derfor få en konsekvens for vårt demokrati, enten fordi de ikke orker å stå i posisjon, eller fordi mulige kandidater skremmes vekk fra å ta posisjon.

KS har gjort en grundig undersøkelse vedrørende dette og kommer med flere gode forslag til tiltak. Også andre organisasjoner som er opptatt av ytringsfrihet og ytringsmulighet, har jobbet med dette temaet. Senest i forrige uke la Amnesty ut 21 politiske tiltak mot netthets. Arbeiderpartiet har på sin side gjort et grundig arbeid. Vi har styrket våre rutiner slik at vi best mulig kan både forebygge og avdekke netthets. Vi vil sørge for en god håndtering når noen utsettes for netthets, og ikke minst følge opp våre folkevalgte og tillitsvalgte som blir utsatt for hets.

Det er et fellesansvar å sørge for trygge arenaer for debatt og ytring for våre folkevalgte over hele landet. Om vi ikke sammen tar dette ansvaret, kan det gå på bekostning av vårt folkestyre. Vi må ta ansvar for at våre folkevalgte orker å stå i debattene, og at nye ønsker å komme til. Skal vi klare dette, trenger vi konkrete verktøy. Kommunene må sikres gode rammer, og politiet må ha muligheten til å følge opp også denne tematikken. Skolene våre må ligge i forkant og gi barna gode verktøy for å håndtere digital kommunikasjon, og vi må diskutere tilretteleggeransvaret på nett.

Statsråden har tatt et initiativ til et felles samarbeid om dette temaet. Fra Arbeiderpartiets side ser vi fram til å bidra med flere gode forslag som vi håper vi kan samles rundt – til det beste for samfunnsdebatten, samfunnsengasjementet og demokratiet vårt.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Kent Gudmundsen (H) []: Som velferdsprodusenter står kommunene sentralt, og en solid kommuneøkonomi er viktig for å sikre kunnskap i skolen, kvalitet i helsetjenestene og at det sosiale sikkerhetsnettet styrkes. Utgangspunktet for å levere er bedre enn på lenge. Man må tilbake til 1990-tallet for å finne like gode økonomiske resultater som det vi hadde i 2015–2018. Samtidig er det et rekordlavt antall kommuner i ROBEK. Dette gir et godt utgangspunkt for å satse på kjerneaktiviteten, og jeg vil særlig trekke fram skolesatsingen.

Tidlig innsats, satsing på læreren og styrking av yrkesfagene er viktig for Høyre. Nettopp derfor har vi styrket disse satsingene, sånn at kommunene har et godt grunnlag. Det handler om å gi ungene våre det beste utgangspunktet i livet og bidra til at alle skal ha like muligheter. Gratis kjernetid i barnehagene og redusert foreldrebetaling for lavinntektsfamilier bidrar til det. Tidlig innsats starter i barnehagen og kan bidra til å motvirke sosiale forskjeller, derfor har vi høye ambisjoner for innholdet. Vi har fått på plass en rammeplan for barnehagesektoren, vi har fått på plass en bemanningsnorm og en styrket pedagognorm. Det handler om å starte tidlig med å stimulere våre små håpefulle, for det ligger mye læring gjennom smart og god lek.

Men tidlig innsats er så mye mer. Nå har vi gitt ekstra midler og lovfestet plikt til å sikre gode overganger mellom barnehagen og barneskolen. Små og unge håpefulles første møte med skolen skal og må være positivt. Noe så enkelt som å vite hvor toalettet er eller å få hilse på nye voksenpersoner bidrar til et mykere møte og en bedre overgang. Aller viktigst er det å føle mestring, spesielt faglig. Det gir læringsglede og økt selvtillit, og økt selvtillit bidrar til livsmestring.

Å lykkes med tidlig innsats står derfor sentralt i vår politikk. Vi må sikre at alle barn tilegner seg tilstrekkelige ferdigheter innen lesing, skriving og regning i barnetrinnet. Siden regjeringsskiftet har vi fått en solid kursendring, fra sen til tidlig innsats også i skolen.

Undersøkelser viser imidlertid at vi fortsatt har en forskjellsskole i Norge. Det har altfor mye å si hvilken skole du går på, hvor i landet du bor, og hvem foreldrene dine er. Høyre vil bekjempe forskjellsskolen, for kampen mot forskjellsskolen er kampen for kunnskapsskolen. Norge har blant de beste utgangspunkt i verden for å skape en skole med muligheter for alle, og det må vi bruke. Da er det feilslått politikk fra de rød-grønne når de ikke vil ta i bruk undersøkelser og trekke Norge fra PISA, fjerne kompetansekrav, kutte i videreutdanning, ikke vil ha noe krav om nedre grense for skolekvalitet eller lovfeste tidlig innsats. Da trenger vi ikke noen rød-grønn politikk (presidenten klubber), da trenger vi mer styrking av borgerlig politikk.

Presidenten: Representantene har 3 minutters taletid – ikke ett sekund over eller to.

Heidi Greni (Sp) []: Kommunereformen skal fortsette, sier regjeringen. Statsråden har flere ganger gitt uttrykk for at målet om å sanere bort flest mulig kommuner ikke er nådd, og at kommuner under 5 000 innbyggere skal raderes bort.

I innlegget sa statsråden at kommunene skal styre sin egen hverdag mest mulig. Det følges opp ved at fylkesmennene instrueres til å videreføre arbeidet med å tvinge kommunene inn i nye sammenslåingsdiskusjoner. Kommune-Norge fulgte lojalt opp regjeringens pålegg om å utrede sammenslåing med naboen, om å involvere innbyggerne og fatte sine vedtak, men de aller fleste konkluderte med at det var lite å vinne og mye å tape på en kommunesammenslåing. Dette vitner om null respekt for lokaldemokratiet.

Senterpartiet mener inntektssystemet skal gi grunnlag for likeverdige tjenester i hele landet, og at spredt bosetting og aktivitet i hele landet er en suksessfaktor for norsk velferd og norsk næringsliv og en forutsetning for å opprettholde verdiskaping og utnyttelse av ressurser i hele landet. Et sterkt lokaldemokrati med kort avstand mellom innbyggerne og de som styrer, og smådriftsfordelene i de mindre kommunene, er fordeler det er verdt å kjempe for.

Vi opplever at regjeringen ikke deler vårt mål om at vi skal ha verdiskaping i hele landet. Kommunene er lut lei av nye seminarer, nye utredninger og nye diskusjoner om noe de vet verken kommunepolitikerne eller folket vil være med på.

Så har mange presisert at dette nå skal være frivillig. Det er vel og bra, men definisjonen på frivillig kan være så mangt; det er noe vi også kaller frivillig tvang. Man satser nå på at kommunene selv innser at det å stå for seg selv blir for vanskelig, sa Kjønaas Kjos i innlegget sitt. Ja, regjeringen finner stadig på nye kreative grep for å strupe småkommunene. Den straffer de frivillige små kommunene, den krever kompetanse i egenregi av kommunene i stedet for at de kan ha det gjennom interkommunalt samarbeid. Den øker veksttilskudd, storbytilskudd osv., og det trekkes fra rammen, så det blir mindre igjen til resten av kommunene. Den viderefører regionsentertilskuddet, som er et rent sentraliseringsgrep. Den fjerner distriktsnæringer, nekter bosetting av flyktninger osv.

En variert kommunestruktur tilpasset geografien med nærhet til tjenestene er en forutsetning for å opprettholde verdiskapingen i Norge – og heldigvis er det valg til høsten. Komiteen mener det er positivt at innbyggerne i høstens lokalvalg kan si sin mening. Det mener Senterpartiet også.

Presidenten: Det er bra, for nå er taletiden ute.

Arne Nævra (SV) []: Jeg vil ta opp et felt der det er lite sammenheng mellom mål og virkemidler, og også mellom liv og lære, for å si det sånn. Det gjelder å gi innhold til alle disse festtalene vi har hørt om å få ned klimagassutslippene fra transportsektoren.

Vi vet at transportsektoren står for rundt en tredel av klimagassutslippene. Nå begynner det å bli skolelærdom i grunnskolen, tror jeg. Da spiller fylkeskommunen en sentral rolle. Det har vist seg at det å stille krav om nullutslipp ved anbudsutsettelse er et veldig viktig verktøy. Det funker. Dette gjelder ikke minst ferjer og hurtigbåter. Men det har også vist seg, når det gjelder kystruteanbudet, f.eks., at man innretter seg etter rammene, etter betingelsene. Det har vist seg at operatører innretter seg etter de kravene som stilles, og maritim industri, som også bygger båter, er rett og slett pådrivere for en slik utvikling. Det er norske verft som i stor grad får oppdragene når nullutslippsbåter skal bygges, og i alle fall innredes, med høy teknologi. Dette vet vi. Dette er en ny felles viten. Derfor må vi tenke i to trinn:

For det første må vi stille krav om nullutslipp, som vi gjør i forslag nr. 14, eller en bonusløsning for framtidige nullutslipp dersom teknologien ikke helt er der. Det gjelder f.eks. hurtigbåter. Det er gledelig at 70–80 elferjer er på vei inn de tre nærmeste årene – og da er vi kommet til neste punkt:

Fylkeskommunene må få støtte til å betale for de noe økte kostnadene når det stilles krav om nullutslipp f.eks. på ferjer. Det er rett og slett urimelig at Stortinget vedtar krav og ikke lar det følge penger med. Det er hele poenget. Derfor har SV øremerket ekstra tilskudd til fylkeskommunene nettopp til dette. Først gjorde vi det som en slags belønningsordning innen transportbudsjettet, med 200 mill. kr, men inneværende år gjorde vi det gjennom øremerkede tilskudd til kommunerammen, og vi fortsetter med det.

Vi ser også at KS sier at de faktisk trenger en halv milliard kroner for å få innført nullutslipp, i den grad det er mulig, over hele fjøla, altså på alle sektorer innen transport. Da rekker i alle fall 200 mill. kr, som SV foreslår, et stykke på veien.

Jeg ber representantene være klar over det behovet som er der. Hvis man mener noe med disse festtalene, og hvis vi her i salen faktisk stiller krav om nullutslipp, må det følge penger med. Det er rett og slett ikke realt, for å bruke det uttrykket, at vi stiller krav, men ikke vil betale for det.

Jonny Finstad (H) []: Det er jo der ute i kommunene verdiskapingen i landet vårt skjer. Det er der grunnlaget for nasjonaløkonomien, statsbudsjettet og kommuneproposisjonen legges. Da er spørsmålet: Hvordan legger vi til rette lokalt for den verdiskapingen som skjer, for at kommunene og lokalsamfunnet skal få utvikle seg? For det handler ofte ikke bare om penger, det handler også om hvordan vi flytter makt og myndighet ned og ut til kommunene og gjør kommunene i stand til å bli herre i eget hus og påvirke sin egen utvikling.

Når det gjelder regionreformen, oppfatter jeg at alle partiene på tvers er enige om intensjonene, men når sakene kommer til behandling, er ofte ikke de rød-grønne partiene enige, og det blir ofte et hylekor. Jeg har vært ordfører både under rød-grønt og under borgerlig styre. Jeg legger merke til at mange her i salen kommenterer dette med ikke fullfinansierte reformer. Jeg kan love alle i salen at det nok var lignende ord som falt da de rød-grønne satt i regjering. Uansett skal reformer følges opp lokalt, og da er det viktig når det gjelder denne regionreformen, at vi følger opp de vedtakene som gjøres, lokalt.

Transport og kommunikasjon er en utrolig viktig del av kommunereformen og regionreformen. Der overføres ansvaret lokalt når det gjelder fiskerihavner. I luftfarten overføres ansvaret for FOT-tilskuddet, og vi har også saken om sams veiadministrasjon. Det er nettopp fordi det er viktig å se planleggingen i sammenheng, se den i sammenheng lokalt og legge til rette for verdiskaping, inntekter, bosetting og næringsutvikling lokalt. Dette er ikke sentralisering, det er ikke det regjeringen legger opp til, men det er utrolig hva som i dag blir karakterisert som sentralisering. Høyre og regjeringens intensjon med kommunereformen er nettopp å legge til rette for mer makt og myndighet og utvikling lokalt og dermed skape bedre lokalsamfunn.

Presidenten: Begrepet «hylekor» har vært påtalt av en tidligere president som uparlamentarisk. Jeg gjør bare oppmerksom på det.

Geir Inge Lien (Sp) []: Det har vore interessant å følgje debatten i salen i dag. Det har gått på eigedomsskatt, rekruttering, sentralisering, ressurskrevjande brukarar og det som kommunane skal drive med. Eg bit meg òg merke i at det frå regjeringas side er mykje snakk om kommunereforma og fortsetjinga av ho, og at kommunar er små og for små. Då vil eg berre minne om at Noreg er eit mangfaldig land med store avstandar – det er det ikkje tvil om – og det trur eg dei fleste er kjende med. Då er det viktig at ein har tilgang til tenestene, og at ein forstår kor viktig det er med tilgang til tenestene nært der folk bur, både på den ytste øy og i sentrale strøk.

Eigedomsskatt har vore diskutert veldig mykje. Det gjeld mange av kommunane i min region. Eg er til vanleg ordførar – når eg ikkje er på Stortinget. Under budsjettbehandlinga i kommunestyret var eg ikkje til stades som ordførar. Då var det faktisk ein Høgre-ordførar som styrte kommunestyret, og det vart ikkje gjort nokon endringar i eigedomsskatten i det budsjettet. Nabokommunen, Rauma kommune, ligg på 8. plass når det gjeld høgda på eigedomsskatten. Det er òg ein Høgre-styrt kommune.

Eg trur ikkje nokon ordførarar eller nokon kommunepolitikarar ønskjer å høgne eigedomskatten eller å ha eigedomsskatt, men av og til kjem ein i situasjonar der det er snakk om utvikling, og ein er nøydd til å ta slike verkemiddel i bruk. Vi har vore heldige dei siste åra med ein høg skatteinngang. Vi har òg vore heldige ved at vi har fått havbruksfond, som har berga kommuneøkonomien langs kysten jamt over. Det har vore veldig bra. Men vi ser nokre mørke skyer framover. Det kjem no fleire ressurskrevjande brukartenester, det er tvang og makt frå Fylkesmannen, vi ser samhandlingsreforma, vi ser helseføretak som slit. Tenester innanfor spesialisthelsetenesta som helseføretaka ikkje greier å levere, vert tredde nedover kommunane. Det er ei stor bekymring. Det følgjer ikkje med pengar i den samanhengen.

Det har òg vore snakk om at små kommunar ikkje leverer. Eg vil heilt på slutten nemne ein kommune, Midsund, som har 2 000 innbyggjarar, som har vorte kåra til årets båtkommune. Det har vore viktig for den kommunen. Vi ser det òg gjeld fleire kommunar. Det som kjem lite fram i debatten om kommunereforma, er det som plan- og utviklingstenesta gjer. Det at dei sit tett på og ser behova for investeringar og for å gjere ting nært innbyggjarane, er undervurdert i diskusjonen om kommunereforma.

Karin Andersen (SV) []: Først til sammenslåing: SV har ikke noe imot det hvis kommunene ønsker det sjøl. Men det er ikke slik at hvis man slår sammen to fattige kommuner med mange gamle folk, blir det plutselig mange yngre eller avstanden blir kortere. Det er dessverre ingen simsalabim-løsning. Da blir det ikke bedre av at regjeringen både vrir inntektssystemet slik at disse kommunene får mindre, og snakker disse kommunene systematisk ned, som om det var slik at tjenestene alltid er bedre i de store kommunene og alltid verre i de små. Det er ikke sant. Det er rett og slett usant, det som blir sagt om disse kommunene.

Så har det vært en diskusjon om øremerking. Ja, SV ønsker mer øremerking enn det regjeringen gjør. Det gjør vi, for når vi lover at barnevernet skal bli bedre, skal barnevernet bli bedre, og når vi sier det skal være en satsing på lavterskel psykisk helsetilbud i kommunene, skal det skje. Da skal det også være slik at de som sitter i kommunestyrene, skal vite akkurat hvor mye penger staten har lagt på bordet for å realisere dette, og så kan de stille staten til ansvar hvis de pengene ikke rekker. Nå er det bare et svarteperspill. Man blir bedt om å bruke krona på begge sidene og later som, fra statens side, at det er mulig å få til alt man ber om. Det er det ikke, for pengene rekker ikke til det.

Sjøl er jeg veldig engasjert i tjenester til mennesker med utviklingshemning eller funksjonshemmede. Jeg kan love dere at rundt omkring i landet er det mange som ikke får det de har krav på, sjøl om tjenesten er lovfestet – det er en realitet. Det er grupper som ikke står fremst i rekken når de skal protestere for å få mer penger. Det er ikke en økonomisk sterk kraft som ligger bak det, som truer verken stortingsflertallet eller kommunestyreflertallene rundt omkring. Derfor må det være et større trøkk på dette.

Mange av kommunene som har kommet seg ut av ROBEK, har kuttet nettopp i noen av tjenestene til disse menneskene, men det synes tydeligvis flertallet er helt greit. Man har ikke sett på hva dette har gått ut over.

SV mener at mennesker med funksjonsnedsettelser, utviklingshemmede – og eldre for den del – skal ha de samme rettighetene som oss andre til å leve et sjølstendig liv. Derfor fremmer vi forslag om at man nå er nødt til å pålegge kommunene forskrifter, bl.a. på brukerstyrt personlig assistanse, slik at kommunene slutter å skalte og valte med den ordningen. Det koster penger, og derfor prioriterer SV penger til disse oppgavene – i motsetning til regjeringen.

Ove Trellevik (H) []: Så langt i debatten i dag har Arbeidarpartiet retta merksemda mot kommuneøkonomien, og dei forsøkjer å skapa eit innrykk av at Arbeidarpartiet prioriterer. Men for meg vert det litt som å leika med tal når Sivertsen hevdar her at det er nullvekst i frie inntekter i perioden 2018–2020. Me har veldig usikre tal fram til 2020. Det er jo berre budsjett-tal, så det er sjølvsagt veldig usikkert. Men om ein ser på rekneskapen frå perioden då dei raud-grøne sat, og på perioden fram til 2018 med Solberg-regjeringa og måler det per innbyggjar, får ein heilt andre tal. Årsaka til at Arbeidarpartiet gjorde det godt, og at det kom ein vekst i dei frie inntektene, var måten ein finansierte barnehagane på fram til 2011. Frå 2011 gjekk det inn i frie inntekter, og på den måten auka dei frie inntektene.

Denne regjeringa har bunde opp frie inntekter i veldig mange ulike normer – lærarnorm, pedagognorm, bemanningsnormer – og det er sjølvsagt med på å binda opp inntektene på ein annan måte. Difor kan det vera greitt å sjå dette over litt tid. Dersom ein ser over tid på dei raud-grøne sin periode og den perioden som er no – og leikar litt med tal, som Arbeidarpartiet gjer, og reknar prosentar – er det 20 pst. høgare frie inntekter med regjeringa Solberg enn under Stoltenberg sin periode. Det er imponerande.

Me ser av Arbeidarpartiet sitt alternative framlegg at dei skal auka budsjettet, som er på 170 mrd. kr, med 1,4 pst. Støre var i sitt innlegg inne på kva han skulle dekkja med dei 1,4 prosentane: Han skulle løysa utfordringane med kollektiv, demente skulle få det betre, skulane skulle få det betre, det skulle verta billigare barnehagar og fleire tilsette i kommunen, gratis skulemat og gratis SFO, og det skulle verta fleira legar. Det er ikkje måte på kva ein skal klara med 1,4 pst. Det er kjempegøy å leika med tal. Men det er greitt å måla outputen i staden for inputen – det er eg heilt einig i.

Representanten frå Senterpartiet, Greni, brukte ord som «sanering» av kommunar og «å radere vekk» kommunar. Eg synest ordbruken er forferdeleg overfor dei kommunane som i dag sjølve hevdar dei slit. Dei klarer ikkje dekkja behovet sitt for kompetanse gjennom samarbeid. Dei klarar heller ikkje å tilsette folk eller å kjøpa tenestene. Spørsmålet til Senterpartiet er: Korleis skal dei løysa dette? Det handlar ikkje om å radera vekk eller sanera vekk kommunar. Det handlar om å skapa tenester til innbyggjarane.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det høyrest ut på regjeringspartia som små kommunar er håplause å bu i. For nokre veker sidan var eg i Solund kommune. Det er ein av dei minste kommunane i dette landet. Dei har gode tenester til sine innbyggjarar, dei har god vekst i næringslivet, dei har god dekning av lærarar, førskulelærarar og sjukepleiarar. Dei har ikkje politi lenger, for det har regjeringa sytt for at er borte, og alt som kan smake av statlege arbeidsplassar, anten det er Nav eller det er andre ting, er radert vekk av denne regjeringa. Men det dei kan skapa sjølve, det fungerer.

Leikanger kommune i mitt fylke har hatt fylkesadministrasjon, har hatt regionvegkontoret, har hatt Difi – med lange søkarlister. Eg har besøkt alle institusjonane, og det er ingen som tek opp det med rekruttering, at det er det vanskelege – i ein kommune med 2 000 innbyggjarar. No vert det rett nok Sogndal kommune frå nyttår, og då vert det nokre fleire, men eg trur ikkje søknadsmengda vert verken stort større eller mindre.

Det er skrekkeleg å sitje på kontoret og høyre på denne debatten. Det er forferdeleg å høyre den raseringa og nedvurderinga som regjeringa held på med overfor innbyggjarar og folkevalde i dei mindre kommunane. Det er skammeleg at representantar som veit betre, står på talarstolen slik, berre for å lage seg ei plattform slik at ein kan få slått saman ytterlegare kommunar.

Me veit – og eg veit det veldig godt som tidlegare kommunalminister – at dei samanslåtte kommunane mistar desse tenestene ein står og skryt over at dei får behalde. Gå og reis til Mosvik, som slo seg saman med Inderøy. Kva er igjen i den kommunen? Kva har dei mista? Dei skulle ikkje mista noko slag. Jo då, skule og eldreomsorg – gå og tel arbeidsplassane og tel dei tenesteeiningane som er igjen. Så kan ein ta dei samanslåtte kommunane føre seg, ein kan berre ta dei føre seg og sjå kva som er igjen i dei tidlegare kommunane. Og her står ein og lèt som om det ikkje skjer. Det er så provoserande. Ein ting var om dei ikkje visste betre, men det gjer dei.

No skulle eg hatt minst fem minutt til. Eg skulle ha snakka om Sogn og Fjordane fylkeskommune, eg skulle ha snakka om det nye Vestland, som skal starta med minus 400 mill. kr og kutt i haugevis av prosjekt, fordi dei ikkje får den økonomien dei burde hatt av denne regjeringa. Nei, det er ikkje mykje å skryte av, det denne regjeringa ber til torgs for oss som er innbyggjarar i distriktsfylke og distriktskommunar i dette landet. Men så har me jo òg tydeleg høyrt i dag at me er ikkje vatn verd.

Presidenten: Det gjøres oppmerksom på at betegnelsen «skammelig» tidligere har vært påtalt av presidentene som uparlamentarisk ordbruk.

Siv Mossleth (Sp) []: Senterpartiet er den fremste motmakta til denne sentraliseringen som regjeringa står for. Vi beskyldes for å svartmale, men det Senterpartiet gjør, er å peke på konsekvensene av regjeringas politikk.

Konsekvensene av sentraliseringen blir noen ganger tydelig også for representanter fra regjeringspartiene, når de ser det i eget nærmiljø. Regjeringa prøver nå å la byråkratiet legge ned trafikkstasjoner, f.eks. på Leknes, og da våkner de lokale representantene og starter – la oss kalle det – et klagekor denne gangen. Da er det feil, da går det ikke an å legge ned. Sånn er det også i vår hjemkommune når representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet – Venstre og Kristelig Folkeparti er utradert for lenge siden fra vårt kommunestyre – ser på hva som er viktig for vår kommune framover. Da er de helt tydelige på at de ikke vil ha noen kommunesammenslåing. De er helt imot reformen. Likevel er det det som skjer i Stortinget gjennom denne regjeringa.

Regjeringa har redusert inntektene til f.eks. Nordland med 460 mill. kr årlig fra 2022. Det er bekymringsverdig at representantene fra regjeringspartiene ikke ser at et sånt nedtrekk direkte påvirker tjenestene ute i fylkeskommunene. Det er direkte sentralisering. Senterpartiet ønsker overføringer til fylkeskommunene velkommen, men da må også overføringene av inntekter følge med oppgavene. Det må være forutsigbarhet i de fylkeskommunale budsjettene som skal legges. Statsråd Dale sier f.eks. i overføringen av fylkesveiadministrasjonen til fylkeskommunene at det er helt uklart hvilke overføringer de får. Hvis de tar imot en ansatt som i dag jobber i Statens vegvesen, og tilbyr den ansatte jobb, får de finansiert lønnsutgiftene til den ene personen. Da blir det sånn at dersom fylkeskommunen tar over f.eks. 50 av 250 som jobber med fylkesveiadministrasjon i dag, får de dekket lønnsutgiftene for 50 ansatte, mens de trenger å ansette 200 til for å få gjennomført de oppgavene som er til stede.

Stein Erik Lauvås (A) []: En rekke representanter fra regjeringspartiene går opp og forsvarer kommuneøkonomien med at det må effektiviseres. Ja, men hva tror de da, i Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre? Tror de at man i kommunene der ute sitter og ikke driver med effektivisering? Det gjør de hver eneste dag.

Det er ikke måte på hvor mye penger man skal dra inn ved å effektivisere. Men ser ikke de fra regjeringspartiene at det er noen grenser for hvor liten administrasjonen kan være, hvor få sykepleiere det kan være, hvor få barnehageassistenter det kan være, og hvor fort disse menneskene kan løpe? Er det ingen grenser? Ser de ikke noen grenser for hvor hardt man kan effektivisere?

Jeg har lyst til å spørre de tidligere ordførerne, representantene Bransdal og Trellevik: Kjenner de noen kommuner og ordførere som er direkte sløsaktige og ikke gjør jobben sin? I så fall: Hvem er det? Det kan virke som om det er det de står og sier og mener, at det finnes mange kommuner som sløser med pengene.

Så har vi det med skatteinntekter og om det er fornuftig å bruke det på drift. Det er ikke blitt svart ut her, men det er svart ut i merknadene fra komiteen, for der står forklaringen på de gode resultatene:

«Komiteen mener det er et sentralt aspekt at dette er engangsinntekter eller uforutsigbare overføringer som ikke gir et stabilt grunnlag for kommunenes økonomiske resultater over tid.»

Det betyr med andre ord: Kommunene burde ha vært tilført mer penger over rammen, slik at det ble mer forutsigbart.

Så vil jeg bare gå lite grann tilbake til eiendomsskatten, med tanke på at Hvaler, med en Fremskrittsparti–Høyre-styrt politikk, topper listen over det å dra inn eiendomsskatt. Ordføreren i Eidsberg, fra Høyre, sa for en tid siden at eiendomsskatten er helt nødvendig, hvis ikke blir det stillstand i kommunen. – Ja, stillstand, fordi Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ikke er i stand til å prioritere kommuneøkonomien. De prioriterer skattekutt for dem som har mest fra før.

Til slutt, om regionreformen og kommunesammenslåingen: Representanten Skjelstad og flere andre har vært inne på at et av salgsargumentene for å slå sammen fylkene og kommunene var at man skulle få lettere tilgang til statlige arbeidsplasser. I Indre Østfold har vi en av Norges største kommunesammenslåinger: Fem kommuner slår seg sammen. Hva er det nå som blir servert? Jo, veistasjonen – statlige arbeidsplasser – skal fjernes, legges ned, flyttes. Det er resultatet av regionreformen og kommunesammenslåingen – det ble ikke et bedre tjenestetilbud, slik det ser ut.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet ønsker et tillitsløft for kommuner og fylker. Vi har utarbeidet og fremmet vårt helhetlige forslag i et eget dokument, og vi vil jobbe for å få gjennomført det etter høstens valg i hver enkelt kommune og i hvert eneste fylke.

I fjor la vi også fram flere konkrete forslag til en tillitsreform i skolen her i Stortinget, for vi mener at det viktigste utviklingsarbeidet i skolen skjer ved den enkelte skole, at involvering av elever og lærere bedrer beslutninger som angår skolen, og at tillitsledelse må ligge til grunn for styring av skolen. Og derunder mener vi at disse prinsippene må ligge til grunn:

  • færre og tydeligere mål

  • mål må speile skolens brede samfunnsmandat

  • medbestemmelse og tillit

  • profesjonens fellesskap og ansvar

Dette fremmer vi for å sikre elevenes forutsetninger for et godt liv – med skaperglede, engasjement og utforskertrang. Formålsparagrafen i opplæringsloven sier at elevene har rett til medvirkning. Å jobbe for å fremme dette bør ikke være omstridt, men regjeringspartiene fikk dette til å virke rimelig omstridt da vi diskuterte dette forslaget i fjor. Senterpartiet tenker at dette tillitsløftet trengs i alle sektorer i det offentlige.

De politiske partiene oppfatter ulikt hva som er god ledelse og hvilke rammer som må være på plass. Senterpartiet mener god administrativ, politisk og faglig ledelse forutsetter at det er tydelig hvem som har myndighet og ansvar i ulike situasjoner. Stortinget, som regjeringen, må også være bevisst sine roller.

Digitalisering åpner nye dører inn i et mulighetsrom vi ikke aner størrelsen på. Digitale løsninger kan gi tjenester nær folk, gitt at man har internett- og mobildekning. Samtidig kan de varme hendene, de klare hodene og de bankende hjertene bruke tiden sin på helse, skole og eldreomsorg, for å nevne noe. Når mangelen på sykepleiere og lærere nå brer om seg i det ganske land, er det viktigere enn noen gang at arbeidstiden deres blir brukt der det trengs mest.

Regjeringspartiene har avfeid Senterpartiets forslag, men påstår likevel at de er for tillit og mindre byråkrati. Kunnskapsministeren vil ta tak i tidstyver. Kommunalministeren vil effektivisere. Regjeringen påstår at de jobber imot byråkratisering, men kommunene opplever det motsatte. Senterpartiets tillitsløft er løsningen.

Sverre Myrli (A) []: Når vi i transportkomiteen er ute og reiser – og det får vi høre her på huset at vi ofte er – får vi i alle fylker høre om situasjonen på fylkesvegnettet. Jeg tror det er hevet over enhver tvil at det er et enormt behov på fylkesvegnettet vårt. Jeg har sett tall på vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene våre på 60, 70 og 80 mrd. kr. Uansett hvor stort det er, er det svært, svært stort.

Det fikk jeg selv erfare da jeg for en tid tilbake var på besøk i Ibestad i Troms. Jeg ble tatt med for å kjøre fylkesvegen ut til Årbostad, på nordsida av Andørja, og så der hvor rasutsatt deler av vegen var, og hvilken frykt innbyggerne som var avhengig av å bruke den vegen, hadde. Dette er bare ett av mange, mange, mange eksempler på hvordan deler av fylkesvegnettet vårt ser ut.

Fylkeskommunene eier den største delen av vegnettet vårt, og de har vist seg å være gode vegeiere. Etter at de for en del år tilbake fikk overført enda mer av vegnettet, har det faktisk skjedd mer på en del vegstrekninger enn det som tidligere skjedde, da staten var eier av de samme vegene. Så fylkeskommunene er gode vegeiere, men de må jo settes i stand økonomisk til å forvalte og sørge for at vegene er i en god forfatning.

Fylkeskommunene overtar fra neste år fullt ansvar for administrasjonen av fylkesvegene. Flere talere har vært inne på det. Såkalt sams vegadministrasjon opphører. Den reformen er underfinansiert. Det følger ikke penger med oppgavene, og det kommer altså i tillegg til et vegnett som trenger store, store ressurser.

Enda flere oppgaver innen samferdsel overføres til fylkeskommunene neste år. Fylkesvegadministrasjonen har jeg nevnt, men i tillegg overføres det som i dag er de statlige fiskerihavnene, til fylkeskommunene. Tilskuddet til de ikke-statlige flyplassene overføres, det samme med flyruter, altså de såkalte FOT-rutene, som først og fremst opererer på kortbanenettet. Ansvaret for det statlige bredbåndstilskuddet overføres til fylkeskommunene, og mer av TT-transporten overføres til fylkeskommunene.

Jeg tror fylkeskommunene på mange av disse områdene kan gjøre en veldig god jobb, men de trenger penger. Fylkeskommuner som allerede er underfinansiert, og som strir med å levere gode tjenester i dag, får altså en rekke nye oppgaver i fanget fra regjeringen, uten at det følger penger med. Det er for dårlig.

Kjersti Toppe (Sp) []: Seks av ti nordmenn meiner at Noreg har eit todelt helsevesen, og at økonomi avgjer kva behandling ein får. Det betyr at ein oppfattar eit tydeleg skilje mellom private behandlingstilbod for dei kjøpesterke og eit offentleg helsevesen som ikkje alltid kan tilby den beste behandlinga. Dette er ein alvorleg tilstandsrapport over vårt offentlege helsevesen og målet om likeverdige tilbod, uavhengig av bakgrunn. Den beste medisinen for å motverka denne utviklinga er å styrkja det offentlege helsetilbodet, både på sjukehus og i alle våre kommunar, der trass alt brorparten av alle helsetenester og lokal beredskap vert utført. For å klara det må ein prioritera. Vi må prioritera dei offentlege kvalitetstenestene i våre kommunar. Det er ein av grunnane til at Senterpartiet prioriterer meir enn 4 mrd. kr til kommunesektoren i kommuneproposisjonen for neste år.

Det er eit faktum at dagens regjering ikkje har følgt opp Samhandlingsreforma. Ifølgje Riksrevisjonens rapport frå 2016 vart det åtvara mot at sentrale føresetnader for reforma ikkje var på plass. Kommunane åtvara mot at pasientar vart skrivne for tidleg ut frå sjukehus, og at samarbeidet om pasientar med behov for tenester frå både primær- og spesialisthelsetenesta ikkje var godt nok. Men regjeringa avviste våre forslag om ei evaluering av reforma.

I VG i helga stod det om nattransportar der 90-åringar vert flytta heim frå sjukehus midt på natta. Eg meiner det er eit symptom på ei svekt helseteneste, noko som oppstår når sjukehus vert pressa og har sprengt kapasitet. Det er eit symptom på konsekvensane av regjeringas sjukehuspolitikk, der det er kommunane som får rekninga.

Dette er ei viktig årsak til fastlegekrisa, fordi legane i kommunane får stadig nye oppgåver og ansvar utan at pengar følgjer med. Det er ei viktig årsak til jordmormangelen i kommunane, fordi dei får fleire oppgåver når sjukehus kuttar i liggjetid på barsel etter fødsel. Det er årsaka til at mange kommunar opplever at helseberedskapen vert utfordrande, fordi helseføretaka sentraliserer ambulansetenesta, og da vert det den kommunale «first responder»-tenesta som står igjen med ansvaret. Det er klart at Samhandlingsreforma skulle ha vore evaluert. Det er synd at regjeringspartia går imot dette. No må vi tetta dette helsegapet, elles vil vi ikkje få ei ordentleg helseteneste. Vi må styrkja grunnmuren i helsetenesta, og han er i kommunane.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Jeg vil ta opp litt av den samme problemstillingen som representanten Myrli var inne på – at fylkeskommunene har ansvar for et enormt veinett: 44 000 km med vei. Det har vist seg at fylkeskommunene har vært gode veieiere etter at de overtok store deler av det statlige veinettet, og det har fra flere instanser vært gjennomført analyser som viser at fylkene i hovedsak bruker mer penger på de nye fylkesveiene enn det staten gjorde før forvaltningsreformen i 2010. Fylkene har innenfor sine rammer prioritert veibygging og vedlikehold høyt, og mye av veinettet som fylkene overtok, var i dårlig stand, med et stort vedlikeholdsetterslep.

Senterpartiet har tidligere foreslått en opptrappingsplan for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene, og fylkesveiene har over år fått et så omfattende etterslep at det er vanskelig å se for seg at det kan utbedres tilstrekkelig uten et større statlig bidrag. Et vedlikeholdsprogram kunne skissert en opptrappingsplan for fylkesveivedlikehold med forslag til finansieringsmodeller og organisering for økt vedlikehold og etterslepsreduksjon på nettet.

Med det økonomiske opplegget som legges for fylkeskommunene i denne kommuneproposisjonen, blir handlingsrommet for fylkeskommunene mindre, og sannsynligvis vil vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene øke. Kampen vi ser om midlene til de store prosjektene hvor det bygges firefelts motorveier, kontra det å få penger til de særdeles viktige fylkesveiene, blir –spesielt for næringene, og ikke minst for de lokale som bor der, men jeg vil også slå et slag for næringene rundt omkring i dette landet – en utfordring hvis man ikke klarer å følge det opp og det ikke skjer samtidig.

Senterpartiet har i flere alternative statsbudsjetter satt av økte rammer til fylkeskommunene. Det kunne gjort fylkene bedre i stand til å vedlikeholde fylkesveinettet. Vi ser også at regjeringen har endret inntektssystemet, slik at noen fylker med mange kilometer med fylkesvei har kommet veldig dårlig ut.

I grunnlagsdokumentet til NTP-en for 2018–2029 står det helt klart og tydelig:

«Det er et betydelig forfall på fylkesvegnettet. Kostnaden knyttet til utbedring av kritisk infrastruktur som tunneler, bruer og ferjekaier er så omfattende at transportetatene mener det bør vurderes et eget program for fornyelse av fylkesveger.»

Det er det vi ønsker å følge opp. Vi kommer også til å ha det som en egen sak i Stortinget senere i denne uken.

Heidi Greni (Sp) []: Først til Trellevik, som ikke kunne skjønne at jeg beskyldte regjeringen for å ville radere bort kommuner: Jeg må bare beklage hvis jeg har misforstått de mange avisoppslagene der statsråden har sagt at kommuner med under 5 000 innbyggere ikke er levedyktige og må raderes bort fra kartet. Vi har andre statsråder som har kalt de små kommunene for koseklubber og sagt vi må slutte å holde oss med sånne koseklubber, for det har ikke den norske stat råd til. Men hvis jeg har misforstått det, hadde det vært fantastisk om statsråden kunne bekrefte at de ikke er utrydningstruet.

Jeg har et par utfordringer til statsråden, som jeg gjerne vil ha en presisering av, og det gjelder finansieringen av sams veiadministrasjon. Det står i proposisjonen at staten får overført budsjettmidler til det antall ansatte som de faktisk får overført fra Statens vegvesen. Det er ganske umulig å forstå, for nå har ansatte svart på om de ønsker å bli med over eller ikke. Det er altså helt frivillig og helt tilfeldig hvor stor andel av arbeidsstokken som blir med over til fylkeskommunen. Er det da sånn at en fylkeskommune der 50 pst. sier ja til å være med over, får finansiert 50 pst. av kostnadene de vil få med denne oppgaven, og at der 100 pst. sier ja til å være med over, får de finansiert 100 pst.? Det hadde det vært veldig bra å få oppklart.

Det andre går på innlemmingen av veterinærvaktordningen i rammen. Det står ikke presisert i proposisjonen om dette skal inn i den vanlige rammen etter innbyggertall. Regjeringspartiene har lagt inn en merknad om at det skal inn i rammen etter landbrukskriterier. Begge deler blir feil. Det siste blir litt mindre feil enn det første. Landbrukskriteriet tar utgangspunkt i antall landbruksbedrifter og areal. Det vil si at et distrikt med mye kornareal og mange korngårder, mange grønnsaksprodusenter osv., vil få en stor andel av tilskuddet, mens distrikter som faktisk har dyrehold, kan få en mye mindre andel.

Vi vet at Stor-Oslo-distriktet, som omfatter de fleste kommunene rundt Oslo – Bærum, Asker osv. – har like mye i tilskudd som Røros veterinærdistrikt. Det mener de er en veldig fornuftig fordeling, for behovet for veterinærvakt er like stort i de to distriktene fordi det er veldig få husdyr i Stor-Oslo veterinærdistrikt. Kan statsråden klargjøre hvordan dette egentlig er tenkt fordelt mellom disse kommunene? Jeg er veldig bekymret for at denne beredskapen vil bli svekket med en sånn ordning.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Jeg skal ta opp forslaget om å få flere forsøk med stemmerett for 16-åringer. Jeg må si jeg beklager veldig at regjeringen har avsluttet de forsøkene. SV og Venstre fremmer grunnlovsforslag om stemmerett for 16-åringer ved stortingsvalg, og det er helt nødvendig, for framtida til disse ungdommene står på spill. De har nå streiket over hele verden og fortalt oss at vi er nødt til å ta mer hensyn til deres framtid og muligheter enn vi har gjort før.

Jeg har sett det engasjementet, den kunnskapen og den ansvarligheten som disse ungdommene viser – ikke bare overfor seg sjøl, men overfor både samfunnet og framtida – og det er på tide å gi 16-åringer stemmerett. De forsøkene som har vært gjennomført, har vært gode, og derfor fremmer vi forslag om å få flere slike forsøk framover.

Willfred Nordlund (Sp) []: Representanten Kjønaas Kjos fra Fremskrittspartiet, et parti som for øvrig – utover det innlegget – har vært temmelig fraværende i debatten, åpnet for en rekke spørsmål om hva Fremskrittspartiet egentlig mener. På den ene siden ønsker Fremskrittspartiet i komiteen å være med på å ha rammestyring som modell for norske kommuner, og på den andre siden ønsker de at mer skal under statlig kontroll. Det ble sågar sagt at norske kommuner er bygd opp av ulike ideologier, men norske kommuner er bygd opp ved lover og rammeverk som er fastsatt av denne salen.

I den sammenheng er det interessant å merke seg at Fremskrittspartiet, som ellers er veldig opptatt av bl.a. infrastruktur, unnlot å nevne en av de største områdene innenfor infrastruktursektoren, som har avgjørende betydning for hvordan vi skal klare å komme oss på jobb, hvordan vi skal klare å få mer verdiskaping, og hvordan vi skal klare å ha trygghet i hverdagen. Man unnlot altså å ta opp forholdet med fylkesveiene, som er en betydelig del av veinettet. Ja, store deler av veinettet her i landet er fylkesveier. Vi har i debatten også vært innom hvordan vi skal klare å finansiere administrering, drift og vedlikehold av dem. Men det har jeg ikke tenkt å gå inn på.

Når Fremskrittspartiet løfter riksveiene høyt, unnlater de samtidig å fortelle at man har nedprioritert fylkesveiene. Det hadde vært interessant å høre om Fremskrittspartiet har noen intensjoner for hvordan man skal sette fylkene i stand til å ivareta de mange transportårene som finnes der ute. Det er nå engang slik at det er den samme pengesekken som samlet sett skal finansiere dette, enten det er fylkesveier eller riksveier. Samtidig vet vi at fylkeskommunene, etter reformen fra 2010, har vært bedre veieiere – på tross av manglende ressurser – enn den tidligere. Det hadde vært formålstjenlig å få et svar på det.

Fylkeskommunene er helt sentrale i arbeidet med bl.a. utviklingen av kollektivtransporten. I mange tilfeller krever den en vei å gå på eller en kai å legge til ved. Blant annet når det gjelder det offentliges satsing på lav- og nullutslippsteknologi på ferje, båt og buss, har fylkeskommunene tatt det ansvaret som denne salen har pålagt dem, uten at man har ønsket å finansiere det opp. Man tror for øvrig at den kortvarige nedgangen i 16–18-åringer skal klare å betale for dette gildet.

Fylkeskommunenes bidrag til å kutte i CO2-utslippene i transportsektoren er betydelig, men finansieringsordningen står ikke i stil med de målene som denne salen har satt. Senterpartiet mener at fylkeskommunene burde ha vært satt bedre i stand til å nå de målene som staten og Stortinget har satt for dem, særlig nå når man er i ferd med å følge opp de vedtakene som denne salen har fattet, uten at man valgt å gi en tilstrekkelig finansiering. Det skaper stor usikkerhet.

Helt til slutt: Vårt opplegg for kommunesektoren ville ha gitt en betydelig styrking og mulighet for utvikling av tjenester i hele landet. Det er synd at man ikke kan diskutere dette i større grad enn man har valgt å gjøre her i dag.

Presidenten: Representanten Ove Trellevik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ove Trellevik (H) []: Då vil eg svara på spørsmålet frå Lauvås. Han lurte på om det var sløsaktige ordførarar. Eg vil ikkje skulda dei for å vera sløsaktige, men eg har vore ordførar sjølv, og det kan vera krevjande å få fleirtal. I perioden før eg vart vald til ordførar, samarbeidde Høgre med Arbeidarpartiet og Senterpartiet, og det var heilt umogleg å prioritera. Det var svært krevjande. Då eg vart vald til ordførar, samarbeidde me med Venstre og Kristeleg Folkeparti, og me prioriterte. Me prioriterte stort. Me la ned sju barneskular og bygde tre nye. Lærarane er fornøgde, elevane er fornøgde, og dei føresette er fornøgde. Viss ein går inn på kommunedata.no og les korleis ein prioriterer i kommunane, og kven som innfører eigedomsskatt og ikkje, vil ein kunna dra ut av statistikken at dei raud-grøne partia har ein tendens til å velja eigedomsskatt kontra det å vera villig til å prioritera i eigen kommune. Vår erfaring med å prioritera er kjempegod. Me gjorde brakval, alle tre partia. Høgre fekk nesten 50 pst. Innbyggjarane var kjempefornøgde.

Eirik Sivertsen (A) []: Denne debatten kunne kanskje vært akkompagnert av sangen til D.D.E., Det går likar no, for det har nemlig vært refrenget i denne debatten, der regjeringspartienes representanter har vært opptatt av å fortelle at alt går så bra nå. Det skulle bare mangle at det ikke gikk godt i et land som har så gode forutsetninger som Norge. Det er jo ikke slik at ting har vært vanstyrt, men vi har noen politiske skillelinjer og er uenige om noen prioriteringer.

Gjennom debatten har jeg reflektert over at når regjeringspartienes representanter snakker om de gode resultatene i kommunene, så har de egentlig snakket om to ting. De har snakket om ROBEK-lista, som er et register over kommuner som ikke har hatt kontroll på regnskapene sine, og som har hatt for store utgifter i forhold til inntektene, og så har de snakket om økonomiske resultater.

Jeg må si at når jeg snakker om resultater i kommunene, tror jeg at jeg er mer opptatt av hva alle innbyggerne får igjen. Hvilke tjenester får de? Får de de tjenestene de faktisk har krav på? Får de den kvaliteten, og er det rom for å tilby enda bedre tjenester? Det er kanskje et viktigere resultat av kommunal virksomhet.

Så må jeg avlegge representanten Trellevik et lite besøk. Etter hans siste innlegg skjønner jeg at han i lys av sin egen fortreffelighet burde vært ordfører i de fleste kommunene her i landet, for da hadde det blitt sving på sakene. I Arbeiderpartiet, derimot, har vi tro på flere ordførere enn bare Trellevik. Vi tror faktisk at det er de som bor i kommunen, som vet best hvordan man kan løse de utfordringene man står overfor, hvis vi gir dem forutsetninger.

Representanten Trellevik var på talerstolen også veldig opptatt av vår lek med tall og at det var så usikre tall vi hadde basert oss på. Vi leker ikke med tall. Vi baserer oss på tallene som kommer fra regjeringen, vi baserer oss på de forutsetningene. Det er ikke våre tall, det er regjeringens tall, så den kritikken får representanten rette mot sin egen regjering – hvis han mener det er uforsvarlige tall regjeringen presenterer. Det burde representanten visst. Dette framgår av innstillingen.

Men hva betyr dette? Forskjellen i gjennomsnittlig realvekst mellom den rød-grønne regjeringen og Solberg-regjeringen er 0,6 prosentpoeng i året. Hva betyr det? Jo, i regjeringsperioden til regjeringen Solberg betyr det et inntektstap for kommunesektoren på 14 mrd. kr. Og selv i 2019 og 2020 er 14 mrd. kr penger. Man får noen skoler for det, man får noen sykepleierstillinger, man får flere ansatte i barnehagene.

Jeg skal avslutte med at statsråden tidligere i dag var veldig opptatt av at vi i opposisjonen ikke var helt konsistente når det gjaldt øremerkede tilskudd. Da jeg utfordret henne på om man ville gå inn for å avskaffe alle, var hun veldig tydelig på at det var viktig. Men jeg har merket meg at flere av regjeringspartienes representanter har vært oppe og skrytt av alle de nye øremerkede ordningene man har innført, og at det gir bedre kvalitet i tjenestene rundt i landet.

Torhild Bransdal (KrF) []: Om det går «likar no», som forrige representant sa, kan jo komme an på øynene som ser. Jeg begynte å tenke på en sang som går på at «du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står». Det rammeverket vi legger her, skal gi oss noen muligheter ute i kommunene og i fylkeskommunene. Det er helt klart at det gir noen begrensninger, for dette er ikke svart/hvitt, pengesekken er ikke uendelig. Noen mener at pengesekken er strypt for mye til, og at det eneste saliggjørende svaret på dette er penger. Da skal alt bli så bra.

Jeg ble utfordret på om jeg visste om det var sløsaktige kommuner – ikke ordførere. Nei, det er et begrep jeg ikke vil ta i min munn, men jeg vet ganske klart at en organisasjon eller deler av en organisasjon som får lov til å ligge for lenge i ro, og som har tilstrekkelig med penger, den størkner. Det skjer ikke mye utvikling i det hele tatt.

Det skjer så utrolig god utvikling i kommunesektoren, med mye dynamikk og stor nysgjerrighet til å utvikle seg videre. Det er vår jobb å legge til rette for det, så får vi ta de diskusjonene som da kommer, enten det er med tilstrekkelige eller utilstrekkelige virkemidler.

Ja, Kristelig Folkeparti tilhører en regjeringskonstellasjon. Nei, Kristelig Folkeparti har ikke fått det sånn som vi vil på alle punkter. Men vis meg det partiet i denne sal som har vært i en regjeringskoalisjon som har fått det – så ha det med i minnet når vi skal gå videre.

Ellers ønsker jeg oss alle lykke til, og lykke til til alle lokalpolitikere.

Sverre Myrli (A) []: Den siste tida har det vært en stor bompengedebatt i Norge, og i morgen får vi en bompengedebatt i Stortinget. Regjeringen har foreslått – og et stort flertall på Stortinget har sluttet seg til – tre nye vegprosjekter. Og bare på de tre vegprosjektene skal det kreves inn mellom 15 og 16 mrd. kr i bompenger.

Bompengedebattene som har vært den siste tida, har først og fremst vært i de store byene våre, som har bypakker, bymiljøavtaler, byvekstavtaler – de har litt forskjellig navn – og der bompengene har to formål. Det ene er å finansiere transporttiltak, det andre er å regulere biltrafikken.

Regjeringen – og både den nåværende og den forrige samferdselsministeren – sier at de krever ikke at storbyene våre innfører bompenger. Men statens forhandlere – regjeringens representanter – som deltar rundt om på forhandlingsmøtene om bypakker og byvekstavtaler i storbyene, krever at byene innfører bompenger som et virkemiddel for å nå det overordnede målet om nullvekst i biltrafikken. Da sier samferdselsministeren og regjeringen at i stedet for å ta inn bompenger kan fylkeskommunene over egne budsjetter prioritere midler til styrking av f.eks. kollektivtrafikken – svære, store milliardinvesteringer i Oslo, Akershus, Trondheim, Bergen og Nord-Jæren i kollektivprosjekter, som det selvsagt er urealistisk at fylkeskommunene skal bruke store, store beløp for å finansiere. Skal de da ta penger fra fylkesvegene? Skal de ta penger fra fiskerihavnene, som de får ansvaret for, fra flyruter, fra ikke-statlige flyplasser, eller fra bredbåndsutbygging eller TT-transport, som de også nå får ansvaret for? Eller skal de ta penger fra videregående skoler?

Det er ikke realistisk at fylkeskommunene skal ta store beløp over egne budsjetter til å finansiere kollektivutbygging. Men hvor er de talerne fra regjeringspartiene som kobler bompengedebatten til det vi diskuterer i dag – framtidas kommuneøkonomi? Det er ingen. Vi hører ingen av regjeringspartienes representanter snakke om at fylkeskommunene nå, for å unngå bompenger, i tillegg til alt annet de har å gjøre, skal bruke masse egne penger på å finansiere kollektivtransport. Det kommer ikke til å skje. Det vet også regjeringspartiene. Derfor sier de det ikke i denne debatten, og jeg tror heller ikke de kommer til å si det i bompengedebatten i morgen.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Monica Mæland []: Takk for en god debatt så langt. La meg kommentere noen av de visittene jeg har fått fra ulike representanter.

Representanten Slagsvold Vedum, og i og for seg også representanten Arnstad, ga inntrykk av at jeg hadde lagt ned forbud mot å diskutere kommunereformen i valgkampen. Det har jeg absolutt ikke. Jeg vil sterkt oppfordre til å diskutere kommunereformen i valgkampen. Mitt poeng har bare vært at nye kommunestyrer bør sette seg ned og diskutere sin kommune, sine framtidsutsikter, sine muligheter for å få god nok kompetanse, hvor mye interkommunalt samarbeid de har, og på hvilke områder. Det oppfordrer jeg nye kommuner til – og gjerne også til å ta nabopraten. Men det er selvsagt ikke noe forbud mot å diskutere dette i valgkampen. Tvert imot, jeg tror det er gode debatter som vil gjøre valgkampen enda bedre.

Representanten Sivertsen bruker tall som baserer seg på anslag i 2019 og 2020. Han kunne valgt å basere seg på kunnskapsbaserte tall og de siste tallene vi har fra 2018. Da ville selvfølgelig tallene ikke stått i forhold til debatten og konklusjonen han har trukket, men det er altså anslag, og de er usikre.

Til representanten Greni: Når det gjelder veterinærvakten: Legevakt for mennesker er lovpålagt. Vi driver ikke og øremerker det. Når det gjelder legevakt for dyr, er det også lovpålagt, men det skal vi altså øremerke. Det mener vi er unødvendig. Kommunene som har disse utgiftene, har et lovpålegg om å ha tjenesten tilgjengelig, og vi fordeler det etter landbrukskriteriet fordi det er den beste vurderingen vi finner. Alternativet er å beholde øremerking, men det er altså unødvendig. Dette er en oppgave kommunene har, og som jeg har full tillit – i motsetning til Senterpartiet – til at de tar på stort alvor.

La meg helt avslutningsvis takke dem som har tatt opp mobbing og sjikane av politikere, og spesielt lokalpolitikere. Jeg må bare si at jeg er alvorlig bekymret. Vi trenger folk som stiller på dugnad, enten det er snakk om idrett, kultur eller politikk. Vi vet at vi trenger mange mennesker som stiller opp hver eneste uke, som gjør et arbeid i tillegg til jobb og familie, for å føre lokaldemokratiet videre. De skal ikke finne seg i mobbing og sjikanering – og ikke tørre å si det de mener. Jeg er veldig glad for innspillene. Jeg håper vi skal få et godt møte, og jeg håper vi skal få til noen tiltak slik at vi faktisk kan stå opp og si at dette vil ikke ha, sånn vil vi ikke ha det i Norge.

Heidi Greni (Sp) []: Først vil jeg slutte meg til det siste av det statsråden sa. Det er et problem som er økende. Vi tror det er tverrpolitisk enighet om at dette er vi nødt til å gjøre noe med, og vi må gjøre noe med det fort.

Så til veterinærvaktordningen: Jeg skjønner ikke statsrådens argument for at dette kan sammenlignes med beredskap for legevakt, for dyreproduksjonen rundt omkring i landet har en vesentlig annen struktur enn innbyggerne. Dette vil bety at de områdene som har mye husdyr, vil måtte finansiere det over egne budsjetter. De områdene som har store landbruksarealer der det ikke er husdyr, vil få dette som en påplussing og kan bruke det til helt andre ting. Denne ordningen er jeg redd vil klappe sammen. Det har Veterinærforeningen advart mot, det har landbruket advart mot, og det er ganske alvorlig hvis denne beredskapen ikke blir opprettholdt.

Så var statsråden overhodet ikke innom den andre utfordringen min, som gikk på sams veiadministrasjon og hvordan den skal finansieres. Er det sånn at en kun skal finansiere stillingene for dem som tilfeldigvis sier ja til å bli ansatt i fylkeskommunen? Er det de som skal finansieres? Eller skal det finansieres et tilsvarende antall stillinger som de som faktisk har jobbet med disse oppgavene i Statens vegvesen fra før? Dette er det utrolig viktig å få klarlagt for fylkeskommunene, som nå skal gå inn i budsjettprosesser.

Jeg vil varsle om at Senterpartiet kommer til å støtte forslag nr. 20, fra Rødt, for dette er så uklart at her må det presiseres at den oppgaven som vi overfører til fylkeskommunene, og som vi var enige om skulle overføres til fylkeskommunene gjennom regionreformen, skal fullfinansieres.

Presidenten: Willfred Nordlund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg skal gjøre noe annet enn jeg gjorde i sted, jeg skal berømme Fremskrittspartiet for nå å ha blitt enig i at det er særlige begrunnelser for Nord-Norge-tilskuddet, og at dette er viktig for å sørge for et inntektsnivå for de nordnorske fylkene som setter dem i stand til å ivareta de særlige utfordringene og mulighetene landsdelen har. Det er en ny tone, det gleder meg, og det skal Fremskrittspartiet få honnør for at de nå er enig med komiteen i.

Norges rikdom er bygd på naturressurser, vi har et langstrakt land, og den administrative inndelingen – altså hvordan kommunestrukturen er – vil ha betydning for utviklingen av dette landet. Jeg registrerte at statsråden kom med en delvis innrømmelse av at hvordan man administrativt velger å bygge opp dette landet, vil ha betydning for utviklingen, ikke bare for rekruttering osv., men også for hvordan det ser ut.

Så ønsker jeg alle sammen lykke til i valgkampen. Jeg konstaterer at vi i denne salen ønsker oss et forskjellig Norge.

Presidenten: Stein Erik Lauvås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Stein Erik Lauvås (A) []: Regjeringens vise til kommunene inspirert av Bransdal: «Du ska få en dag i mårå hvor kutt og nedtrekk står, og nåde deg om du deg ikke sammenslår.»

Fakta gjenstår: Kommunene får ikke nok midler av regjeringen til å utvikle tjenestetilbudet sitt. Det er synd, og Arbeiderpartiets forslag om 3 mrd. kr mer til kommunene for 2020 framstår enda mer fornuftig nå enn da debatten startet.

Olemic Thommessen (H) []: Det har vært en interessant debatt, og jeg takker for mange innlegg, men det har vært en debatt som bare berører toppen av isfjellet i forhold til hva vi står foran, og hva vi står overfor i årene som kommer. Det har vært en debatt om Arbeiderpartiets 3 mrd. kr, og noen andre har noen andre milliarder. Det er fint, jeg skjønner at de er stolte av det; det er sikkert fine ting man kan gjøre for de pengene. Men det er ikke de pengene som gir løsninger som neste generasjon i vårt land kan leve med på en god måte og videreføre det velferdssamfunnet vi har i dag.

Jeg opplever at denne salen – og opposisjonen i særdeleshet – reelt sett vegrer seg for å gå inn i den store, viktige diskusjonen, som handler om system. Regjeringen sier at kommunesammenslåing er viktig for de små kommunene. Jeg kan ikke si at jeg opplever at vi har klart å gjennomføre noen god, saklig debatt om det. Det har vært massiv kritikk, og man har funnet gode eksempler fra små kommuner på hvordan ting er løst. Visst er det mange gode eksempler i små kommuner, men jeg har ikke fått noe alternativ fra Senterpartiet om hvordan de tenker seg å løse dette, bortsett fra at de peker på at de vil gjøre som de har gjort før. Man vil gjøre som man har gjort før, men det er jo fordi vi har gjort det vi har gjort, at vi er der vi er. Det er fordi vi ikke har gjort endringer før, at vi ser en trend som har gått gjennom flere tiår, og som handler om sentralisering.

Selvfølgelig handler det om sentralisering. Det er en internasjonal trend som har rammet alle samfunn nesten jorden rundt: Moderne levesett, forventning til offentlige leveranser, forventning til velferd, forventning til kvalitet i tjenesten, har gjort at folk har flyttet til byene. Det gjelder i vårt land også. Skal man stoppe det som er en så sterk, underliggende trend, må man komme opp med noe mer enn slagordsmessige argumenter. Da fordrer det at man har en reell motkraft, en politisk motkraft, for å løse det, og Senterpartiet har vitterlig ikke demonstrert å være noen motkraft i dette. Dette er så tynt at det er begredelig med hensyn til hva neste generasjon står overfor. Her sendes regningen videre, uten noen forbehold.

Jeg håper vi kan komme videre ved senere anledninger og diskutere det som er reelle utfordringer knyttet til morgendagens velferd i morgendagens norske samfunn.

Jorodd Asphjell (A) []: Det er ute i Kommune-Norge folk både bor og lever sitt liv. Det er der velferdssamfunnets tilbud utvikles hver eneste dag av lokalt folkevalgte som er glad i kommunen sin, som er glad i innbyggerne sine, og som bor tett innpå der folk lever sitt liv.

Jeg kommer fra Orkdal, som fra nyåret blir en del av Orkland. Det er fire kommuner som slår seg sammen – ikke på grunn av regjeringen, men på tross av regjeringen. Dette er fire kommuner som gjennom lang tid har samarbeidet for å se på hvilke muligheter de har for å bedre tjenestetilbudet for sine innbyggere, for å kunne ansette flere barnehagelærere, til det beste for dem som er i barnehagen, for å kunne ansette flere lærere og ha mer av tidlig innsats i skolen, slik at barn og ungdom både lærer mer og trives bedre. De har gjort det for å kunne bygge flere sykehjem og gi bedre eldreomsorg for våre eldre og for å bygge ut kulturtilbudet ute i kommunene, slik at det ikke bare handler om å gå på jobb eller være på institusjon, enten det er barnehage, skole eller sykehjem, men også om å ha gode tilbud som gir gode opplevelser, god identitet og stolthet over egen kommune.

Når Arbeiderpartiet foreslår 3 mrd. kr ekstra til Kommune-Norge, handler det om nettopp det. Det gir bedre velferdstilbud til dem som bor i Kommune-Norge.

Da denne regionreformen og kommunereformen ble lagt fram, var det for å skape sterkere kommuner, større kommuner med større handlekraft, robuste kommuner som kunne gi et bredere tilbud. I min egen hjemkommune, Orkdal, som har 12 000 innbyggere, og i den nye kommunen, Orkland, som vil få nesten 20 000 innbyggere, legger man ned trafikkstasjonen for å sentralisere og sende elever og lokalt næringsliv fra distriktet og inn til byen, noe som gjør at elevene får lengre reisetid og mer fravær. Det harmonerer ikke med det som var utgangspunktet for denne kommunereformen.

Vi må skape arbeidsplasser og ta vare på dem, slik at folk kan bo ute i kommunene og leve sine liv og ha et godt tilbud der de bor.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg vil takke representanten Thommessen for å slippe katta ut av sekken: For Høyre handler det om system – debatten i dag har handlet for lite om system. For meg handler kommuneproposisjonen om mennesker, det handler om tjenester til innbyggerne i kommunen, det handler om å ha gode oppvekstvilkår for barn og unge i kommunen.

Men for Høyre handler dette tydeligvis om system. Det har vi hatt mistanke om lenge, for kommunereformen er nødvendig for én ting: Den er nødvendig for avkommunalisering av tjenester og privatisering av de kommunale tjenestene. Det er det eneste denne kommunereformen er nødvendig for.

Det ble sagt at vi kan ikke gjøre som vi har gjort, det er derfor vi er der vi er. – Ja, selvfølgelig er det det. Det er derfor Norge er et mye mer desentralisert land enn nabolandet Sverige. Det er fordi vi fram til 2013 hadde en effektiv, offensiv distriktspolitikk som hadde som mål å ha arbeidsplasser, bosetning og levende lokalsamfunn i hele landet. Det er den politikken regjeringen nå er i ferd med å ødelegge.

Og representanten Thommessen tar helt feil når han sier at folk har flyttet til byene fordi de vil ha kvalitet i tjenestene. Det er utallige undersøkelser som viser hvorfor det blir sentralisering: Det er fordi arbeidsplassene befinner seg der. Folk vil ikke flytte til byene – de er nødt til å flytte til byene fordi de ikke finner arbeid både for seg selv og partneren sin i en distriktskommune.

Regjeringen gjør også sitt beste for at det skal bli verre å finne arbeid i en distriktskommune. Jeg kan nevne pelsdyrnæringen, jeg kan nevne trafikkstasjoner, jeg kan nevne polititjenester, jeg kan nevne skattekontor – jeg kan holde på en hel time med å ramse opp hva som er flyttet. Selvfølgelig blir det da verre å bosette seg i en distriktskommune.

Det representanten glemmer å nevne, er at hvis man skulle flytte etter kvalitet i tjenesten, skulle vi tro at det var en enorm utflytting fra de store byene, for innbyggerne i de store byene er vesentlig mindre fornøyd med primærtjenestene enn innbyggerne i de små kommunene. Med unntak av kollektivtrafikk, som er ikke-tilstedeværende i distriktskommunene, er innbyggerne gjennomgående mye mer fornøyd i de minste kommunene enn de er i de store bykommunene. Så hele det resonnementet holder overhodet ikke vann.

Hvis vi blir enige om å satse på å legge til rette for arbeidsplasser i distriktet, løser vi utfordringene for disse små kommunene. Og som sagt: Interkommunalt samarbeid er en styrke, ikke en svakhet.

Presidenten: Representanten Eirik Sivertsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg tok ordet for å meddele at Arbeiderpartiet også kommer til å stemme for forslag nr. 20, som er fremmet i dag.

Siden jeg er her i dag, må jeg kommentere påstanden om at jeg burde ta utgangspunkt i historiske tall. Med all respekt å melde: Det vi debatterer i dag, er altså kommuneproposisjonen for 2020. Hvilke økonomiske rammer kommunene skal ha for sitt arbeid neste år, baserer seg på de anslagene som er framsatt av regjeringen. Men så sier statsråden at jeg ikke kan synliggjøre hva konsekvensene av regjeringens politikk er, basert på regjeringens egne tall. Det holder ikke mål. Jeg skjønner at statsråden ikke liker det, men faktum er at ser en 2018, 2019 og 2020 i sammenheng med de anslagene regjeringen baserer seg på i sin egen politikk, er det nullvekst i realinntektene til kommunene.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) []: Det innlegget representanten Greni nettopp holdt, kunne i all hovedsak like gjerne vært holdt for 30 år siden. Hun snakker som om sentralisering er noe som begynte i 2013. Det er det ikke. Sentraliseringen er en trend som har gått i mange, mange tiår – helt fra 1960-tallet, kanskje helt siden krigen.

Vi har brukt penger, vi, til å satse på næring i distriktene, satse på distriktene. Jeg har ikke hørt annet siden jeg begynte i Unge Høyre da jeg var 14 år, enn at vi skulle satse på distriktene – akkurat det samme som vi har sagt hele veien. Likevel har utviklingen langsomt, men sikkert gått samme veien – kanskje litt langsommere i Sverige, jeg er enig i det, det har hjulpet litt, men det har altså ikke løst utfordringen. Nå står vi foran en demografisk utvikling som gjør at det kommer til å akselerere. Da er det kanskje på tide å se seg om etter andre virkemidler enn dem vi har sett ikke har virket, og prøve å finne frem til noe som faktisk virker. Det skylder vi neste generasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.