Stortinget - Møte tirsdag den 18. juni 2019

Dato: 18.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 385 S (2018–2019), jf. Dokument 8:111 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 7 [17:08:29]

Innstilling frå helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Kjersti Toppe, Nils T. Bjørke, Per Olaf Lundteigen og Marit Knutsdatter Strand om openheit om prioriteringar i det offentlege helsevesenet og å avslutte praksisen med hemmeleghald av Statens legemiddelverk sitt avgjerdsgrunnlag og kost-nytte-vurderingar av nye legemiddel (Innst. 385 S (2018–2019), jf. Dokument 8:111 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3minutter.

– Det anses vedtatt.

Torill Eidsheim (H) [] (ordførar for saka): Dette representantforslaget omhandlar openheit om prioriteringar i det offentlege helsevesenet og om å avslutte praksisen med hemmeleghald av avgjerdsgrunnlaget for Statens legemiddelverk og kost–nytte-vurderingar knytte til nye legemiddel.

Statsråd Bent Høie har uttalt seg i brev av 7. mai 2019. Det har òg blitt halde skriftleg høyring, men det har ikkje kome nokon innspel.

Openheit og rettferd er grunnleggjande verdiar for prioriteringar i helsevesenet. Ved behandlinga av prioriteringsmeldinga slutta eit samla storting seg til forslaget om prinsipp for prioritering.

Systemet for nye metodar har ført til større openheit om prosessane rundt vurderingar og prioriteringsavgjerder ved innføring av nye legemiddel og metodar i spesialisthelsetenesta. Openheit om prinsippa som ligg til grunn for avgjerdene, og openheit om organiseringa av prosessane er viktig. Vi har i dag oppnådd systematikk og ei innretning som tek omsyn til rettferd og likeverdig tilgang til helsetenester. Det er difor oppsiktsvekkjande at Senterpartiet vel å sjå bort frå at ulempene ved openheit kan vere større enn fordelane i enkelte tilfelle. Det vil kunne ramme pasientane. Høge kostnader for nye legemiddel og nytt medisinsk utstyr kan føre til at produkta anten ikkje blir tekne i bruk, eller at andre delar av tenesta må nedprioriterast.

Høgre er einig i at prioriteringsdebatten må handle om meir enn kostbare nye legemiddel. Alle tiltaka i helsetenesta skal vurderast ut frå tre prioriteringskriterier: nytte, ressurs og alvor. Desto meir alvorleg ein tilstand er, eller desto større nytte eit tiltak har, desto høgare ressursbruk kan vi akseptere.

Gjennom arbeidet i Blankholm-utvalet har vi fått eit fundament for å kunne drøfte prinsipp, prosessar og verkemiddel for prioriteringar i heile helse- og omsorgstenesta som vil vere med på å breidde ut prioriteringsdebatten og bidra til større openheit om prioriteringar i heile tenesta.

Tuva Moflag (A) []: Nok en gang står vi her og diskuterer åpenhet i helsetjenesten, eller i dette tilfellet mangel på åpenhet. Gjennom de ulike debattene vi har hatt om dette temaet, er det én ting som har forundret meg, og det er at det er så stor avstand mellom hvordan man beskriver verdien og viktigheten av åpenhet, sett opp mot hvordan man faktisk følger opp i praksis.

Da prioriteringsmeldingen ble behandlet i november 2016, uttalte en enstemmig komité følgende:

«Komiteen vil understreke at prioritering handler om å fordele helseressurser til noen områder og tiltak framfor andre, eller at man gir noen tilgang raskere enn andre. Slike prioriteringer kan oppleves urettferdig. Da er åpenhet om beslutningsprosesser helt avgjørende for å skape tillit til de beslutninger som blir gjort. Brukermedvirkning, det vil si involvering av pasienter og brukere, er også avgjørende for å styrke legitimiteten til beslutningene. Komiteen viser til at det er lang tradisjon i Norge for åpenhet og medvirkning knyttet til prioriteringsbeslutninger, og at dette er viktige verdier som må videreføres og legges til grunn for prioriteringsarbeidet også i fremtiden.»

Det er jo fristende å spørre: Hva skjedde?

Offentlige anskaffelser av legemidler til spesialisthelsetjenesten har hatt en lang tradisjon i Norge. Siden 1995 har Legemiddelinnkjøpssamarbeidet, LIS, hatt ansvaret for å konkurranseutsette legemidler til bruk i spesialisthelsetjenesten. Gjennom offentlige anbud har enhetspriser på legemidler vært åpent tilgjengelig fram til 2016.

I juni 2015 ble LIS virksomhetsoverført fra Sykehusapotekene HF til Helseforetakenes Innkjøpsservice AS, HINAS. Nasjonale avtaler for legemidler og andre varer og tjenester ble da samlet i ett selskap. Den 21. mars 2016 sendte HINAS brev til alle landets helseforetak der det ble varslet at enhetspriser skal være konfidensielle.

Beslutningen om hemmelighold av enhetspriser på legemidler ble tatt av RHF-direktørene i februar 2017. Begrunnelsen for beslutningen var at hemmelighold var nødvendig for å etterleve offentlighetsloven og forvaltningsloven. Beslutningen opphevet dermed over 20 års praksis med åpenhet.

Opposisjonen støtter ikke denne utviklingen. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fremmet forslag om åpenhet om enhetspriser på legemidler i norske sykehus, noe som ble nedstemt i Stortinget 28. mars i år. At Legemiddelverkets faglige konklusjon om hvorvidt et nytt legemiddel er kostnadseffektivt, ikke lenger skal være offentlig, føyer seg i grunnen bare inn i den samme rekken.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Tuva Moflag har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Openheit og rettferd er grunnleggjande verdiar for prioritering i helsevesenet. Mangel på openheit og aukande hemmeleghald svekkjer tilliten til dei prioriteringane som vert gjorde. I 2013 vart det etablert eit nasjonalt system for innføring av nye metodar i spesialisthelsetenesta. Manglande innsyn og openheit har etter kvart vorte ei stor svakheit ved dette systemet. I 2017 bestemde direktørane i dei regionale helseføretaka, som utgjer Beslutningsforum, at anbodsprisar på legemiddel skal haldast hemmelege. Den 28. mars i år stemde regjeringspartia ned forslag frå opposisjonen om å endra på denne praksisen. I etterkant har det òg vorte kjent at Beslutningsforum hadde gjort vedtak om at Statens legemiddelverk ikkje lenger skulle offentleggjera konklusjonen om kostnadseffektiviteten til legemiddel i metodevurderingane sine. Dette er nok eit tiltak som forsterkar hemmeleghald og gir mindre innsyn i prioriteringane i behandlingstilbodet for sjuke pasientar.

Då regjeringspartia tidlegare i vår argumenterte mot openheit om legemiddelprisar, brukte dei som argument at legemiddelprisen i seg sjølv gir lita innsikt i om det som ligg bak prioriteringa av eit legemiddel, er forståeleg – nettopp. Eit nytt legemiddel kan vera kostnadseffektivt sjølv om det har ein høgare pris enn legemiddelet det erstattar. Men no vert altså kostnadseffektiviteten òg halden hemmeleg i dagens system.

Prioriteringsmeldinga slår fast at samla budsjettkonsekvens ved å innføra eit nytt tiltak kan inngå i den skjønsmessige vurderinga av om eit nytt tiltak skal innførast, men no vert altså òg dei samla budsjettkonsekvensane haldne hemmelege. Alvorskriteriet inneber at jo meir alvorleg sjukdom, jo høgare ressursbruk skal ein kunna akseptera, men også praktiseringa av dette kriteriet vert no gjort hemmeleg.

Senterpartiet meiner at prioriteringsdebatten i Noreg har vorte for smal. Han handlar aller mest om nye kostbare legemiddel. Nedlegginga av Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten har bidratt til dette. Senterpartiet var – om eg hugsar rett – det einaste partiet som var mot nedlegginga av dette nasjonale rådet. I Sverige har ein oppretta eit prioriteringssenter med eit nasjonalt kunnskapssenter for prioriteringar innan helse- og omsorgssektoren. Vi føreslår i dag å oppretta eit nasjonalt prioriteringsråd òg i Noreg.

Med det tar eg opp forslaget frå Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil begynne med å understreke at systemet for nye metoder siden det ble innført i 2013, har bidratt til større åpenhet om beslutninger om innføring av metoder i spesialisthelsetjenesten. Dette har skjedd gjennom åpenhet om prinsippene som ligger til grunn for beslutningene, og åpenhet om organiseringen av utrednings- og beslutningsprosessene. Dette er prosesser som tidligere i stor grad foregikk bak lukkede dører på det enkelte helseforetak eller sykehus.

Ved Stortingets behandling av prioriteringsmeldingen var det bred politisk enighet om at prioriteringene i helsetjenesten skal tuftes på et sett av prinsipper for prioritering, og at åpenhet skulle være hovedprinsippet i beslutningsprosessene. Når det gjelder prisinformasjon om legemidler og teknologi, kan imidlertid ikke hensynet til åpenhet gå foran pasientens beste. I tilfeller der priser på legemidler og metoder er konfidensielle, vil dette ha betydning for om størrelser som beregnes i metodevurderingene, og der priser inngår som en del av disse, også kan offentliggjøres.

Det skal være åpenhet om hvilke prinsipper som ligger til grunn for prioriteringene. Innretningen av prinsippene rammer inn hvilke hensyn som skal vektlegges i prioriteringsbeslutningene, og hvordan. I stortingsmeldingen ble det bl.a. slått fast at et tiltak skal vurderes opp mot tiltakets alternativkostnad, og at det skal beregnes en kostnad–effekt-brøk som vurderes opp mot alternativkostnaden, og at kostnad–effekt-brøken skal vektes med alvorlighet. Det ble også begrunnet hvorfor man ikke har fastsatt offisielle eller eksplisitte øvre kostnadsgrenser i helsetjenesten ved innføring av legemidler og metoder.

Jeg er helt enig med forslagsstillerne i at prioriteringsdebatten bør handle om mye mer enn bare kostbare legemidler. Det er viktig at vi diskuterer prioriteringer i helsetjenesten bredt. Jeg er derfor glad for at vi gjennom Blankholm-utvalgets utredning har fått et godt fundament for å kunne drøfte prinsipper, prosesser og virkemidler for prioritering også i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og den offentlig finansierte tannhelsetjenesten.

Jeg vil til slutt vise til at Verdens helseforsamling nylig har vedtatt en resolusjon som Norge støtter, som skal bidra til mer åpenhet i markedene for legemidler. Jeg vil følge opp saken i Verdens helseorganisasjon og andre internasjonale fora og gå i dialog med andre land om videre oppfølging av resolusjonen, på samme måte som jeg har sagt i Stortinget tidligere, at Norge jobber internasjonalt for mer åpenhet, for på den måten å skaffe mer åpenhet på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: Som statsråden selv var inne på, ble det i mai i år fattet et vedtak i WHO om åpenhet om reelle priser på legemidler. Norge har deltatt aktivt i forhandlingene om resolusjonen, og helseminister Bent Høie uttalte i forbindelse med vedtaket:

«Jeg er glad for at vi ble enige om en resolusjon som oppfordrer landene til å offentliggjøre sine reelle legemiddelpriser. Dette er et viktig første skritt i retning av åpenhet i markedene for legemidler. Norge har deltatt aktivt i forhandlingene og tatt til orde for åpenhet både om legemiddelpriser, kostnader og forskningsresultater.»

Sett i lys av disse uttalelsene: Når kan vi forvente at helseministeren følger opp resolusjonen han selv har vært med på å forhandle og sluttet seg til, og dermed sørge for offentliggjøring av reelle legemiddelpriser i Norge?

Statsråd Bent Høie []: Som jeg har redegjort for i Stortinget hver gang vi har diskutert dette spørsmålet, er det en forutsetning for å kunne ha mer åpenhet knyttet til de enkelte prisene i Norge at en får til internasjonale løsninger. Det er også derfor jeg jobber internasjonalt for å få til den typen løsninger. Jeg skal allerede i morgen ha et bilateralt møte med min kollega i Nederland for bl.a. å diskutere oppfølgingen av denne resolusjonen.

Hvis representanten leser denne resolusjonen som om den er en støtte til at hvert enkelt land skal begynne å ha åpenhet hver for seg, har hun ikke satt seg inn i de prosessene som her er satt i gang. Det er nettopp et poeng å ha denne typen arbeid i Verdens helseorganisasjon, der landene møtes på en internasjonal arena for å få til felles løsninger for dette. For hvis ikke – hvis vi gjør det som enkelte tar til orde for at Norge skal gjøre alene på dette området – er det norske pasienter som må betale en høy pris.

Tuva Moflag (A) []: Nei, jeg har ikke lest resolusjonen ennå. Jeg viste til helseminister Bent Høies egne ord, der han sier han er glad for en resolusjon som oppfordrer landene til å offentliggjøre sine reelle legemiddelpriser.

Mitt spørsmål var når vi kan forvente at denne offentliggjøringen kommer i Norge – for jeg regner jo med at når man har vært med og forhandlet en resolusjon, vil man følge sin egen oppfordring?

Statsråd Bent Høie []: Denne resolusjonen er ikke en oppfordring til at Norge som land alene skal offentliggjøre våre priser. Dette er en resolusjon som nettopp handler om å få til mer internasjonalt samarbeid, slik at vi kan skape et grunnlag for offentliggjøring. Som jeg har sagt i Stortinget flere ganger: Hvis Norge begynner å praktisere dette alene, er det norske pasienter som betaler en veldig høy pris, enten ved at legemiddelet ikke er tatt i bruk, eller ved at vi betaler en så høy pris for legemidlene at det går ut over andre pasienter. Det er derfor jeg jobber med dette på en internasjonal arena – for å skape et grunnlag for at Norge sammen med flere andre land kan ha mer åpenhet. Men da må vi ha mange land med oss, og oppfølgingen av denne resolusjonen jobber vi med hele veien på den internasjonale arenaen. Blant annet skal jeg som sagt ha samtaler med min kollega i Nederland om det i morgen.

Kjersti Toppe (Sp) []: I Dagens medisin 21. mars i år går Jon Magnussen og Ole Frithjof Norheim, som leia arbeidet som la grunnlaget for stortingsmeldinga om prioriteringar i helsevesenet, hardt ut mot regjeringa og det dei kallar hemmeleghald rundt prioriteringsavgjerder. Dei meiner at utviklinga går i feil retning, at ein ser meir hemmeleghald no enn før, og at dette er uheldig og ikkje i tråd med anbefalingane i utgreiingane deira. Dei fryktar at heile avgjerdsprosessen vil mista legitimiteten som ein er avhengig av, og at det vert stadig vanskelegare å sjå grunnlaget for prioritering.

Dette er ikkje kva som helst slags personar, dei har stort truverde. No kan statsråden gjerne kritisera Senterpartiet i denne saka, men her går desse personane ut og er veldig bekymra for auka hemmeleghald – ikkje mindre, men auka hemmeleghald. Meiner statsråden at desse to tar feil?

Statsråd Bent Høie []: Ja, i en del av det innlegget er det feil, og det har jeg også svart på i Dagens medisin. Jeg mener det vi har gjort til nå, som jeg sa i mitt innlegg, har bidratt til mer, ikke mindre, åpenhet. Jeg er enig i at vi skal ha mer åpenhet, jeg er bare uenig i en strategi som innebærer at det er de norske pasientene som skal betale prisen for mer åpenhet. Jeg er også uenig i standpunkt som innebærer at en skal fravike bl.a. konkurranselovgivningen på dette området.

En skal heller jobbe for mer åpenhet. Men det som vil kunne bidra til mer åpenhet på priser der en har behov for rabatter, er nettopp internasjonale løsninger, både gjennom EU, Verdens helseorganisasjon og andre internasjonale arenaer – der jeg, og Norge, jobber for mer åpenhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Alle er for tillit. Under både trontaledebatt og debatt om regjeringserklæringen prater alle partier om tillit. Det norske samfunnet er særlig preget av tillit, og det banker vi ofte i bordet med som et av våre store fortrinn. En viktig ingrediens i oppskriften for tillit er nettopp åpenhet. Vi må ha åpne prosesser og tåle debatt om valg vi gjør, også når det gjelder legemidler.

Tillit er også skjørt, og vi som politikere må kunne stå i upopulære beslutninger. Faglige vurderinger kan være upopulære, og da må vi jobbe for forståelse rundt dem. Det verste vi kan gjøre, er å sette oss på vår høye hest og heve oss over pasienter, brukere og andre som bruker legemidlene.

Helsefeltet er et utømmelig budsjett. Vi får nesten aldri bevilget midler i tråd med ambisjoner, for både å behandle, rehabilitere og forebygge. Nettopp derfor er det så viktig å ta åpne diskusjoner om vanskelige prioriteringer.

Åpenhet mener jeg er en god norsk tradisjon. Ulike land har ulik praksis, og Senterpartiet mener vi bl.a. må se til Sverige og opprette en nasjonal prioriteringsmodell etter deres modell. Senterpartiet har grunnleggende tro på redusert byråkrati og sentralisering, samt økt tillit og desentralisering. Vårt helhetlige tillitsløft for samfunnet gjelder også legemidler.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.