Stortinget - Møte tirsdag den 18. juni 2019

Dato: 18.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 404 S (2018–2019), jf. Dokument 8:130 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 6 [16:02:29]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Henriksen, Jorodd Asphjell, Torstein Tvedt Solberg og Nina Sandberg om en bedre og mer effektiv lærerutdanning (Innst. 404 S (2018–2019), jf. Dokument 8:130 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ynske frå utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Kent Gudmundsen (H) [] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis få takke komiteen for samarbeidet. Når vi behandler saken i dag, kan vi slå fast at en samlet komité mener at en god lærerutdanning er avgjørende for å skape en god og inkluderende skole for alle elever. Vi står altså sammen om å peke på at gode og kvalifiserte lærere er nøkkelen til å bidra til at flere elever går ut av skolen med gode lese-, skrive- og regneferdigheter, og at det er en styrke at utdanningen har blitt løftet til masternivå.

Jeg vil også vise til statsrådens svarbrev til komiteen, der det gjøres oppmerksom på at de forslagene som fremmes i representantforslaget, for en stor del er iverksatt, er i gang eller er en del av en eksisterende strategi, Lærerutdanning 2025.

Regjeringens innføring av masterutdanning var ikke uten motstand. Strengere opptakskrav og kompetansekrav ble også møtt med motstand fra enkelte hold, bl.a. fra dem som står bak dagens representantforslag. Det ble advart mot at disse grepene ville gjøre at skoleverket mistet mange potensielle lærere.

Da er det verdt å merke seg rekordsøkningen til lærerutdanningen for både 2018 og inneværende år. Dette er en positiv trend, som kan ha sammenheng med at det de siste fem årene er blitt tatt mange grep som har løftet lærerutdanningen – grep som i sum både har gitt økt kvalitet, styrket innholdet, løftet statusen og bedret karrieremuligheter, støtteordninger og oppfølging for lærere og for dem som vil bli lærere. Når vi nå ser at hver tiende søker er en som ønsker å bli lærer, samtidig som opptakskravene og innholdet i studiet har blitt skjerpet, er det mye som tyder på at studenter, som nå også har et bedre faglig utgangspunkt, vil kunne gi økt gjennomføring og bedre studiekvalitet og dermed også tilgang på flere lærere.

Gjennom innføringen av masterutdanning for grunnskolelærere har regjeringen bidratt til å løfte kvalitet, innhold og status i utdanningen. Blant annet har de masterutdannede lærerne en langt høyere startlønn. Kravene til fordypning samt satsingen på videreutdanning, der nå 34 000 lærere har fått tilbud om videreutdanning, bidrar også til å fremme sterke profesjonsmiljøer ute på skolene.

Gjennom lærerutdanningsskoler og -barnehager utveksles i tillegg løpende erfaringer med lærerutdanningene, og dette bidrar videre til utvikling av praksis, relevans og faglig oppdatering. Det legges også opp til flere karriereveier og fordypningsmuligheter i bl.a. begynneropplæring og muligheter for å ta ph.d.-grader som lærer. Vårens utlysning av 60 mill. kr til kommunene for bedre og mer veiledning av nyutdannede lærere er et annet tiltak som bidrar til et godt møte med yrket som lærer.

Det er liten tvil om at de siste års satsinger på lærere og innhold i skolen har løftet læreryrket, lærerutdanningen og rekrutteringen. Det håper jeg vi alle kan glede oss over.

Nina Sandberg (A) []: Norsk skole går mot en alvorlig lærermangel, og det haster med å ta virksomme grep. Det utdannes for få grunnskolelærere, og det er store utfordringer med å rekruttere og beholde nye lærere rundt om i landet.

Både søkingen til og gjennomføringen av lærerutdanningen er for lav. Forslagene Arbeiderpartiet fremmer her i dag, vil bedre på den situasjonen. Vi vil forbedre lærerutdanningen ved å stille opp for og stille krav til dem som skal bli lærere. Studieintensiteten økes ved å ha større forventninger, bedre oppfølgingen av lærerstudentene og gi dem mer og bedre praksis.

Høyreregjeringen slår seg nå litt på brystet med at de har innført masterutdanning og hevet opptakskravene, men har det gjort lærerutdanningen god nok? Nei, Studiebarometeret viser at grunnskolelærerstudentene er minst tilfreds. Pedagogstudentene forklarer hva som ligger bak den statistikken. Lærerstudentene er misfornøyd med praksis, ønsker bedre studieorganisering, bedre undervisning og flere digitale verktøy i bruk.

Lærerstudentene bruker i snitt fem timer mindre i uken på studiene enn gjennomsnittsstudenten. Tid brukt på studier, altså studieintensiteten, sier noe om motivasjon og om læringsutbytte. For å ruste studentene bedre for lærerrollen er høyere undervisningskvalitet, mer pedagogikk og mer og bedre praksis viktig. Samtidig bør studieintensiteten økes gjennom bedre oppfølging, flere timer organisert læringsaktivitet og mer egentid til studiene.

Arbeiderpartiet har tidligere foreslått å følge opp Stortingets vedtak om en veiledningsordning for alle nyutdannede lærere ved å tydeliggjøre kommunenes ansvar gjennom forskrift. Det stemte regjeringspartiene ned. Vi mener også det er viktig at lærerutdanningsinstitusjonene styrker den digitale kompetansen hos studentene og i de profesjonelle fellesskapene i skolen gjennom videreutdanningstilbud. Ikke minst har lærerutdannerne og praksislærerne mye å si for kvaliteten i lærerutdanningen. Vi vil ha nasjonale rammer for praksis.

Arbeiderpartiet har foreslått tidenes studentbudsjett. Vi har foreslått en tillitsreform for lærerne. Nå foreslår vi et krafttak for en bedre lærerutdanning, for at flere lærerstudenter skal trives og mestre og bli godt rustet for læreryrket.

Med dette tar jeg opp forslagene Arbeiderpartiet står bak alene og sammen med andre.

Presidenten: Representanten Nina Sandberg har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) []: Det er liten tvil om at gode lærere er en forutsetning for en god skole. Uten gode lærere kan vi vinke farvel til all verdiskaping og velstandsvekst. Læreren er også den faktoren som har mest å si for læring i klasserommet. Lærerløftet er en tydelig og konkret satsing på økt kvalitet i skolen. Den store etterutdanningsreformen og kompetanseløftet for lærere fortsetter. Masterutdanning er innført, og det satses videre på bl.a. lærerspesialister og hospitering i næringslivet for yrkesfaglærere.

Det er dessverre slik at altfor mange norske elever går ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. Gode, kvalifiserte lærere er nøkkelen til å snu dette. Det er vesentlig at lærerstudenter skal oppleve studiet som motiverende og krevende. Regjeringen har i år bedt universitetene og de statlige høyskolene om å starte en mentorordning, noe som lenge har vært etterspurt.

Fremskrittspartiet vil videre framheve at det i «Lærerutdanning 2025, Nasjonal strategi for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene» står klart og tydelig:

«Hospitering er også en ordning som kan tas mer i bruk, både av lærerutdanningene og av skoler og barnehager.»

Fremskrittspartiet håper også at veiledning av nyutdannede, nytilsatte lærere og avtalen om nasjonale rammer for veiledning følges godt opp, slik at ferske lærere unngår et praksissjokk.

De siste fem årene er det tatt mange grep som har løftet lærerutdanningen, og som i sum gir både bedre kvalitet, innhold, status, karrieremuligheter, støtteordninger og oppfølging av lærere og dem som vil bli lærere. De siste tallene for søkning til høyere utdanning viser svært solide søkertall – hver tiende søker ønsker nå å bli lærer. Utviklingen de siste årene har vært positiv, samtidig som opptakskravene og innholdet i studiet har blitt skjerpet. Studentene har et bedre faglig utgangspunkt og vil kunne gjennomføre med bedre studiekvalitet.

Vi i Fremskrittspartiet er også overbevist om at kravene til fordypning i undervisningsfagene norsk, matte og engelsk, samt den sterke satsingen på videreutdanning – som nesten 34 000 lærere så langt har fått tilbud om – bidrar til å fremme kvalitet både i lærerutdanningen og på skolen.

En viktig faktor Fremskrittspartiet også vil trekke fram, er partnerskapssamarbeidet om praksis av høy kvalitet, som ligger i strategien Lærerutdanning 2025, der det står at det skal utarbeides nasjonale rammer for partnerskap.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet mener det må kommuniseres økte krav til studentenes tidsbruk på studiet. For Fremskrittspartiet er det ikke noe selvstendig mål å se hvor mye tid studentene bruker på å mestre studiet. Fremskrittspartiet har bidratt til å løfte lærerstudiet til masternivå, og vi har skjerpet opptakskravene. Det er nå mer praksis i studiene og krav om praksisnært masterarbeid. Det er resultatet av utdanningen og utøvelsen av læreryrket som her er vesentlig, ikke hvor mye tid hver enkelt student bruker. Derfor støtter ikke Fremskrittspartiet forslaget fra Arbeiderpartiet om å sette inn tiltak for at studentene skal tvinges til å bruke mer tid på studiet.

De øvrige forslagene mener jeg regjeringen langt på vei allerede har levert på eller jobber med.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Lærerutdanning er kanskje den aller, aller viktigste utdanningen, nettopp fordi den sikrer utdanning av lærerne, som igjen skal utdanne alle framtidens barn og unge, og selvsagt de kommende politikerne, politistyrkene, forsvarsfolkene og legene. Lærerne er enormt viktige, og det er ikke lenge siden vi endret lærerutdanningen til å bli femårig, som en av de største endringene i nyere tid. Endringen ble gjort i 2014, og oppstarten var i 2017. Det betyr at de lærerstudentene som begynte på den nye utdanningen, ennå ikke har fullført, ennå ikke har gått igjennom den store omveltningen som flertallet i Stortinget sørget for.

Senterpartiet var kritisk, og vi mener at da man la om til fem år, frigjorde man ikke tid til mye nytt og utvidet innhold, men ga pålegg om en masteroppgave og alt det medfører. Politisk og faglig har vi også ønsket mer praksis for lærerstudentene, fordi det kom tilbakemeldinger om at det var tøft å starte opp i jobb som nyutdannet. Nå er tilbakemeldingene mer rettet mot trengsel og fagtrengsel, utfordringer med at alle vil ha mer inn i lærerutdanningen uten at noe skal gå ut.

Som vi pleide å si mens jeg og flere gikk på lærerutdanningen: «Vi må vel ha det trått og kjenne litt motgang, vi også, slik at vi vet hvordan elevene kan oppleve skolen, og hvordan undervisningen vår kan være for noen.» Problemet nå er bare at vi trenger – mer enn noen gang – at flere fullfører lærerutdanningen. Lærerstudiet er samtidig blitt tøffere både å komme inn på og å fullføre, i og med at det er fem år, samt at omgjøringen av lån – konverteringsordningen – har gjort det tøffere. Dette rammer lærerstudenter eller folk som kanskje ønsker å ta PPU som en del av sin utdanning utover den femårige.

Regjeringens lærernorm og avskilting, samt institusjonenes nedlegging av studieplasser og studiesteder, forsterker også lærermangelen. At kommuner og fylker ikke får økt økonomisk handlingsrom i tråd med økte krav, gjør dessverre at mulighetene for bedre arbeidsvilkår for lærerne er liten. De tøffe idealistene som gjør lærerjobben, som er ettertraktet og ofte går til andre næringer, får ikke den honnøren de fortjener.

Ny forskning peker på at medienes framstilling og vinkling av skolen har påvirket politikkutformingen mye. Jeg ber mine stortingskollegaer stikke fingeren i jorda framfor i lufta. Vi må følge folkene i førstelinjen, framfor der det stormer på toppene.

Senterpartiet går i dagens sak inn i forslag om pedagogikkens rolle i lærerutdanningen, at vi ønsker nasjonale rammer for praksis, samt at når det gjelder kategoriinnplasseringen av lærerutdanningen, må finansieringen opp for en reell løfting av lærerutdanningen.

Jeg tar opp det forslaget som ennå ikke er tatt opp som Senterpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Marit Knutsdatter Strand har teke opp det forslaget ho refererte til.

Mona Fagerås (SV) []: Verdens beste yrke fortjener verdens beste utdanning. Læreren er, som flere har vært inne på, den viktigste enkeltfaktoren for å ivareta og utvikle en god skole.

SV er bekymret for at antallet personer som jobber i undervisningsstillinger i grunnskolen uten å være kvalifisert, har økt med 40 pst. under regjeringen Solberg. Vi har fremmet en rekke forslag i Stortinget for å rekruttere og beholde kvalifiserte lærere. Alle disse forslagene er blitt nedstemt. I stedet velger regjeringen å tviholde på en symbolpolitikk som nekter søkere med høye snittkarakterer å komme inn på lærerutdanningen på grunn av det urettferdige firerkravet i matematikk. Disse søkerne kunne ha blitt utmerkede lærere i andre fag som skolen trenger kompetanse i.

Siden dette opptakskravet ble innført, har norsk skole gått glipp av mange potensielle lærere. Det gir ytterligere grunn til bekymring at søkertallene til lærerutdanningen gikk ned til årets opptak. En god grunnutdanning er avgjørende for at skolene skal ha tilgang på den kompetansen som trengs for å fylle skolens brede samfunnsmandat og for å ha nok kvalifiserte lærere som kan undervise i alle fagområdene. I stedet for stadig å heve terskelen for å komme inn på lærerutdanningen må innsatsen først og fremst rettes mot god studiekvalitet og høye krav til måloppnåelse, og innholdet i utdanningen må være relevant for lærerprofesjonens ansvar og arbeidsoppgaver.

Pedagogstudentene har i sitt innspill pekt på viktigheten av god sammenheng mellom det teoretiske og det som skjer i praksis, at utdanningen skal være krevende, men også motiverende, at de som underviser, bør ha bakgrunn fra læreryrket, og at praksislærere bør ha videreutdanning i veiledning. Videre påpeker de at det ikke er samsvar mellom de forventningene som stilles til lærerutdanningene som profesjonsutdanninger, og de ressursene som blir tildelt lærerutdanningene, sammenlignet med andre profesjonsutdanninger. Det er viktig å lytte til pedagogstudentene. Det er bare et par år siden jeg var pedagogstudent selv. SV mener at dette må følges opp raskt fra regjeringens og institusjonenes side.

I en tid da Norge generelt, og min landsdel spesielt, desperat trenger flere lærere, ønsker nå rektor ved Nord universitet å legge ned lærerutdanningen på Nesna. Hvis forslaget til ny struktur ved Nord universitet skulle få flertall, vil det være et skudd for baugen for distriktskommunenes mulighet til å skaffe seg kvalifiserte lærere.

Grunde Almeland (V) []: Lærerne gjør en av samfunnets aller viktigste jobber. De sørger for at barna våre kan gjøre drømmer til virkelighet. De gir dem muligheter. Kunnskap og fullført utdanning er nøkkelen til å fri seg fra bakgrunnen sin og til å skape seg et bedre liv. Forskningen tilsier at en god lærer er den enkeltfaktoren som har mest å si for om barna lærer og trives på skolen. For oss i Venstre blir regnestykket enkelt. Hvis vi skal satse på barna og sette barna først, må vi satse på skolen. Derfor satser vi på lærerne.

De siste årene har lærerutdanningen vært igjennom en reform. Venstres visjon om en femårig lærerutdanning ble realisert i 2017. Målet er å løfte lærernes kompetanse, men også deres status. Lærerne, som nå får femårig utdanning, får høyere lønn. Det er viktig, for det gjør yrket mer attraktivt.

Venstre har høye ambisjoner for den norske skolen. Vi vil at de flinkeste folkene skal ønske å jobbe som lærere. Derfor har vi også skjerpet karakterkravene for dem som søker seg inn på lærerutdanningen. De må ha minst 4 i det enkleste matematikkfaget av alle de ulike matematikkfagene man kan velge på videregående, fordi matematikk er en grunnleggende ferdighet som alle elever skal lære seg å beherske i løpet av skolegangen. Da bør også lærerne gjøre det.

Vi har tatt store grep når det kommer til lærerutdanningen, men jeg er enig i en av forslagsstillernes bekymringer: Det er ingen grunn til at lærerstudentene skal være blant dem som bruker minst tid på studiet. Jeg tviler på at disse studentene er latere enn andre. Her må utdanningsinstitusjonene komme på banen. Venstre forventer at framtidens lærere møtes med undervisningsopplegg som er krevende og av god kvalitet. Vi må ruste dem så godt som mulig for karrieren som møter dem. Mange rapporterer om et praksissjokk når de går ut i jobb. Samtidig er det ikke Stortingets jobb å gå inn i den enkelte studieinstitusjons studieløp og innretningen på dem, for jeg er sikker på at lærerutdanningen selv vet best hvordan de kan øke studieintensiteten og læringsutbyttet for studentene sine.

I dagens kunnskapssamfunn kan man ikke regne med å være student bare én gang. Mange av oss vil trenge påfyll en gang eller to i livet. Venstre prioriterte lærerne da vi i budsjett etter budsjett forhandlet inn penger til den gullkantede ordningen Kompetanse for kvalitet. Rekordmange lærere har fått etter- og videreutdanning med oss som samarbeids- og regjeringsparti. Det er viktig for elevene.

Oppsummert: Venstre kommer ikke til å stemme for det som ligger her i dag, men jeg kan love at i Venstre tar vi lærerutdanningene på alvor og vil sørge for at vi også får de beste lærerne framover.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Læreren er skolens viktigste ressurs. Kristelig Folkeparti er derfor enig i intensjonen bak forslagene vi behandler i dag om hvordan gjøre lærerutdanningen best mulig for å ruste lærerne for den viktige jobben de skal inn i.

Lærerrekruttering handler ikke bare om en effektiv lærerutdanning, men også om å ha nok kvalifiserte lærere. Kristelig Folkeparti er glade for at lærernormens første fase er innført. Fase to, med 15 elever per lærer på 1.–4. trinn og 20 elever per lærer på 5.–10. trinn, innføres på skolenivå fra 1. august 2019. Dette er en stor seier for alle norske grunnskoleelever. Vi er glade for at tall fra Utdanningsdirektoratet for skoleåret 2018/2019 viser at det dette skoleåret er færre elever per lærer enn på noe tidspunkt de siste ti årene: 1 045 flere lærerårsverk fra skoleåret 2017/2018 til skoleåret 2018/2019, en nedgang i antall elever per lærer fra 16,2 i skoleåret 2014/2015 til 14,8 i skoleåret 2018/2019. Men selv om dette er gode tall, trengs det flere kvalifiserte lærere framover. Vi må sikre både en best mulig lærerutdanning og en høy gjennomføringsgrad og at enda flere velger å bli lærer.

Det kan være gode grunner til å undersøke og sette i verk tiltak som kan øke studieintensiteten i lærerutdanningen, men jeg tror det er enda viktigere å fokusere på god veiledning for og oppfølging av nyutdannede lærere, som opplever det første året som lærer overveldende og krevende. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti å få gjennomslag for nye, friske midler til veiledning av nye lærere i grunnskolen i budsjettet for 2019. God faglig veiledning, helst gjennomført av en lærer med veilederutdanning, skaper en faglig trygghet som kan bidra til å beholde flere av de nyutdannede enn hva vi ser i dag. Det kan være gode grunner til at man etter hvert som man får erfaring med ulike modeller, bør forskriftsfeste en slik veilederordning, men i den startfasen vi er i nå, bør man innhente erfaring gjennom utprøving av ulike modeller før man tar neste skritt.

Hva skal da til for å gjøre dagens lærerutdanning bedre? For lærerutdanningen som for alle andre profesjonsutdanninger er sammenhengen mellom teori og praksis viktig. Det handler om godt utdannede og motiverte praksislærere, men også om forventninger til hva praksis skal inneholde, gjennom et tydelig definert partnerskapsarbeid om praksis.

Det er ingen tvil om at det er behov for bedre samsvar mellom teori og praksis. Lærerutdanningen må fokusere på å være praksisrelatert, og det bør også være et sentralt krav i masterutdanningen. Erfaring fra praksisfeltet og mulighet til jevnlig å få oppdatert kunnskapen om praksisfeltet bør også være et viktig krav til dem som skal undervise i lærerutdanningene. Mangelen på tydelige sammenhenger mellom teori og praksis skaper avstand, mens det motsatte bidrar til motivasjon og utløser engasjement.

Statsråd Iselin Nybø []: Det pågår et krafttak for en enda bedre lærerutdanning. For to år siden innførte regjeringen nye grunnskolelærerutdanninger, og målet er at vi skal få flere og enda bedre lærere, som kan bruke forsknings- og erfaringsbasert kunnskap i klasserommet. De første studentene fullfører nå andre studieår, som det ble sagt, og det er for tidlig å si om masterutdanningen har virket etter intensjonene.

Universiteter og høyskoler trenger nå ro til å skape og implementere utdanningene. Det å gjøre store endringer før vi har sett resultatene av innsatsen, er ikke god ressursbruk.

Regjeringen jobber intensivt for å hindre den varslede lærermangelen. Det er til sammen gitt 29 mill. kr til rekrutterings- og kvalifiseringstiltak. I tillegg foreslår vi 10 mill. kr til rekruttering i revidert nasjonalbudsjett for 2019.

Universitetene i Nord-Norge iverksetter nå en overgangsordning for at de som jobber med undervisning uten fullført lærerutdanning, kan fullføre utdanningen sin mens de er i jobb.

Vi stiller høye krav til studentenes innsats. Regjeringen styrer gjennom rammeplaner og tildelingsbrev, og vi vil ikke diktere hvordan undervisningen skal organiseres. Universiteter og høyskoler må foreta faglige valg og utvikle kvaliteten. Forventningene er tydelige, og det er gitt stimuleringsmidler, men det tar tid å få de nye utdanningene på plass.

Lærerutdanningene våre skal være praksisnære, og institusjonene må samarbeide med arbeidslivet. I 2017 kom strategien Lærerutdanning 2025, med krav om partnerskap for praksis av høy kvalitet. Vi gir 44 mill. kr til dette årlig. Jeg har i år også satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning.

Nyutdannede lærere må få en god overgang fra utdanning til yrke, og sammen med partene har vi utarbeidet prinsipper for god veiledning og rammer for videreutdanning for veiledere. Skoleeiere kan få tilskudd til veiledning av nyutdannede nytilsatte i grunnskolen.

Tiltakene fra ordningen skal evalueres, og det vil ikke være rett å gå inn i diskusjoner om forskriftsfesting nå.

Vi har satt i gang gode prosesser. Vi lover å jobbe videre for at lærerutdanningene skal bli de gode og effektive utdanningene som allerede ligger i planene våre.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Nina Sandberg (A) []: Denne uka har Stortinget fattet vedtak i i hvert fall to saker som det politisk egentlig ikke var flertall for, men som mindre partier hadde fått gjennomslag for mot å bli en del av høyreregjeringen.

Da Arbeiderpartiet var i regjering, innførte vi bestemmelsen om 60 studiepoeng i pedagogikk- og elevkunnskapsfaget på lærerutdanningen, men i 2014 fikk Kristelig Folkeparti Høyres velsignelse til å erstatte 15 av disse studiepoengene med KRLE-undervisning for alle lærerstudenter. Det var ikke fagmiljøene som tok til orde for denne 15-poengssvekkelsen av pedagogikkfaget; den kom fordi Kristelig Folkeparti ville ha mer kristendom inn i lærerutdanningen. Som resultat er den relative andelen timer i pedagogikk for lav. Hvorfor mener statsråden at det er viktigere å beholde Kristelig Folkeparti i regjering enn å gi studentene nok pedagogikk og elevkunnskap?

Statsråd Iselin Nybø []: La meg først si at jeg mener at de studentene som nå tar lærerutdanningene GLU 1–7 og GLU 5–10 får en god utdanning, de får en utdanning som gjør dem i stand til å utøve læreryrket på en god måte. De endringene som vi har gjort, har styrket utdanningen og også styrket kvalifikasjonene til dem som tar den utdanningen.

Det var store diskusjoner som gikk da vi gjorde disse endringene, og det er selvfølgelig naturlig, i og med at det er store endringer i lærerutdanningen, og lærerutdanningen er, som flere har vært inne på, en av våre viktigste utdanninger og viktigste yrker. Ulike partier hadde ulike meninger om hva som skulle inngå. Den diskusjonen hadde vi ikke bare da; den diskusjonen har vi nå også, og det er jo også det representanten løfter opp her, for lærerutdanningen er en utdanning som hele veien er relevant, og hele veien må diskuteres. Nå har vi en god lærerutdanning, og nå må den få satt seg før vi får evaluert den og ser på eventuelle endringer.

Nina Sandberg (A) []: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg går ut fra at statsråden er enig i at nyutdannede lærere trenger veiledning. Det tok nesten ti år å innføre de nasjonale rammene for en veiledningsordning for nyutdannede lærere i barnehage, grunnskole og videregående. Da denne ordningen omsider ble innført, påpekte departementet selv at det var en svakhet ved de rammene at de kun var å forstå som anbefalinger til hvordan de nyutdannede lærerne skulle veiledes. Så var det en evaluering som viste store variasjoner. 40 pst. av de nyutdannede lærerne får ikke veiledning i det hele tatt, og kvaliteten på veiledningen svinger.

Når regjeringspartiene i dag stemmer ned Arbeiderpartiets forslag om å forskriftsfeste veiledningsplikten, skal disse forskjellene fortsette å utvikle seg, eller har statsråden andre tiltak for å sikre at nyutdannede lærere får god veiledning?

Statsråd Iselin Nybø []: Som jeg sa i mitt forrige svar, mener jeg veldig bestemt at de som tar lærerutdanningen, får en god utdanning, som setter dem i stand til å utøve det yrket de er utdanner seg for, når de er ferdige.

Samtidig vet vi at det å komme ut i læreryrket oppleves som ganske voldsomt for mange, og at de har stor nytte av veiledningen. Det regjeringen har gjort nå, er at vi har fått i gang en evaluering som skal se på omfanget av og kvaliteten på veiledningen av nyutdannede. Vi tildeler i 2019 ca. 60 mill. kr i tilskudd til veiledning av nyutdannede nytilsatte lærere i grunnskolen. Og vi har gjennom dialog med partene utarbeidet – til støtte for barnehager og skoleeiere – prinsipper for god veiledning og rammer for videreutdanning for veiledere. Det kommer, høsten 2020, en nettbasert veileder om kjennetegn på en god skole, lokale veiledningsordninger, så her gjøres det mye.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det går mange år før vi ser utfallet av endret politikk for lærerutdanningen. Likevel har politiske ambisjoner og ønske om endring langt høyere frekvens. Nå kommer det store endringer for skolen. De to største rammegivende elementene blir endret, med nye læreplaner og ny opplæringslov. Endringstakten i samfunnet for øvrig går samtidig raskere og raskere, og leder i UHR sa at endringstakten aldri vil gå så sakte noen gang igjen som akkurat nå.

Når statsråden sier at institusjonene trenger ro, lurer jeg på hvordan hun mener de bør jobbe for å følge opp endringene i utdanningene overfor utdanningene og overfor sine studenter.

Statsråd Iselin Nybø []: Det er en balanse, til dels en ganske vanskelig balanse, når man har en utdanning som er så viktig for samfunnet, og som så mange har kjennskap til og et forhold til, noe som gjør at det hele veien er en politisk diskusjon knyttet til den. Andre utdanninger som er viktige for samfunnet og regnes som kompliserte og vanskelige, blander vi oss ikke så mye inn i, mens lærerutdanningen er gjenstand for kontinuerlig gransking og innblanding, også fra politisk side. Vi har satt noen rammer nå, og jeg mener vi må ha tillit til at våre institusjoner klarer å lage denne gode lærerutdanningen. Det er der fagfolkene er, det er de som har kjennskap til dette, det er de som sitter tettest på, og det er de som samarbeider med skoleeiere og med barnehageeiere rundt i det ganske land. Misforstå meg ikke, det er bra at lærerutdanningen er på den politiske dagsordenen. Men fagfolkene er de som kan det, og de må hele veien følge med, og de må hele veien gi studentene sine det de trenger for å undervise ute i skolen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er ingen tvil om at kravene til lærerne øker, derunder til lærerutdanningen, og til syvende og sist til lærerstudenten. Jeg synes tillit er et nøkkelord her. Et annet interessant perspektiv er vekting av fag. Det kan være ulike interesser og ulike avveininger ved ulike institusjoner, knyttet til ulike fagmiljøer. Mengden pedagogikk, som er tatt opp tidligere i ordskiftet, er én diskusjon, og mengden mangfold, seksualitet, diskriminering, digitalisering og andre tøffe debatter blir nå sett på som viktig inn i lærerutdanningen. Utdannings- og forskningskomiteen startet dagen i dag med barneombudet, som tar til orde for mer spesialpedagogikk i lærerutdanningen.

Hva tenker statsråden om at de ulike institusjonene har ulik innretning og faglig vekting i lærerutdanningen, og hvordan kan dette igjen styrke lærerne i deres daglige virke?

Statsråd Iselin Nybø []: I utgangspunktet må vi ha noen forventninger til hva man har lært seg når man er ferdig utdannet. Men jeg mener vi må ha litt rom for ulikt fokus og ulike innretninger for lærerutdanningene der ute, og det gjør institusjonene i stor grad i dag. For eksempel NTNU er veldig opptatt av at digitalisering og teknologi skal være gjennomgående på alle deres utdanningsprogrammer. Da er også tanken at det å ta medisin på NTNU er litt annerledes enn å ta medisin ved UiO, nettopp fordi de har det fokuset. Det er klart, noen ting må alle kunne når de går ut av lærerutdanningene, og jeg har vært i dialog med flere aktører som blir veldig opptatt av den ene tingen som de mener er viktig – og er viktig. Men vi må også ha rom for at de velger å løse utfordringene på litt ulikt vis. Vi skal ha gode lærere når de er ferdig utdannet etter de nye grunnskoleutdanningene. Det må vi ha.

Mona Fagerås (SV) []: Dagens resultatbaserte finansieringssystem hindrer universitetene og høyskolene i å legge langsiktige planer for sin aktivitet, og en svak basisfinansiering bidrar til økt sentralisering og svekker lærerutdanningene i distriktene. Mener ministeren i likhet med pedagogstudentene at grunnbevilgningene må økes, og at finansieringssystemet må endres slik at det tar høyde for de ulikhetene som finnes i de institusjonelle forutsetningene, fagsammensetningene og oppgavene?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg er uenig når representanten framstiller det som om universitetene og høyskolene i dag ikke har en god finansiering. Våre universiteter har en god finansiering. De har også en god basisfinansiering. Hvis vi setter den resultatbaserte fordelingen opp mot basis, har de en veldig god basisfinansiering.

Men jeg skal gi representanten rett i at finansieringen av de ulike universitetene og høyskolene kan være litt ulik, og det skyldes prioriteringer som ulike storting har hatt opp gjennom mange år. Til en viss grad har vi prøvd å jevne det ut. Jeg var selv opptatt av det da jeg var stortingsrepresentant, og bidro til at de tre da nye universitetene fikk mange nye stipendiater, noe som er viktig for deres basisfinansiering.

Jeg mener vi har universiteter og høyskoler som er økonomisk i stand til å levere en god lærerutdanning. Det kan de gjøre, det skal de gjøre, og det gjør de.

Mona Fagerås (SV) []: I en tid da Norge generelt, og min landsdel spesielt, desperat trenger flere lærere, ønsker rektoren ved Nord universitet å legge ned lærerutdanningen på Nesna. Jeg tror ikke hun er enig med statsråden i at de er godt finansiert. Hvis forslaget til ny struktur ved Nord universitet skulle få flertall, vil det være et alvorlig skudd for baugen for distriktskommuners mulighet til å skaffe kvalifiserte lærere.

Verdens beste yrke hadde fortjent verdens beste utdanning, men den utdanningen kan også foregå i distriktene. Er ministeren enig med meg i dette, og er det ikke bekymringsfullt at en i en situasjon med et stort antall ufaglærte lærere planlegger å legge ned en institusjon som har fôret ikke bare Helgeland, men en hel landsdel, med kvalifiserte lærere – en institusjon som til og med skårer svært høyt på Studiebarometeret?

Statsråd Iselin Nybø []: Som representanten selvfølgelig kjenner veldig godt til, har rektor lagt fram en rapport og vil en av de nærmeste dagene komme med en innstilling, som styret så skal behandle den 26. juni.

Det representanten tar opp, som handler om lærere i Nord-Norge, er noe som regjeringen er opptatt av. Det er også bakgrunnen for at vi har gitt ekstra incentiver til lærerstudentene som velger å bosette seg i Nord-Norge etter endt utdanning – med tanke på nedskriving av studielånet. Vi må jobbe for å få desentraliserte lærerutdanninger i hele landet, slik at vi også har en måte for å få kvalifisert dem som er ute i skolen i dag, til å bli lærere. Det er noe vi må jobbe videre med. Det er mange som jobber som lærere som ikke har tatt utdanningen, og det er et potensial for å la dem ta utdanningen og så fortsette i skolen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Martin Henriksen (A) []: Jeg mener vi er vitne til en utrolig passiv holdning fra regjeringspartienes side i dag til det å få mer ut av lærerutdanningen. Det burde være en veldig tydelig målsetting for alle som er opptatt av å heve kvaliteten for våre elever, å få slutt på at framtidas lærere er blant dem som bruker minst tid på studiene sine. Lærerstudentene bruker i gjennomsnitt fem timer mindre på studiene i uka enn gjennomsnittsstudenten, og de bruker 14 timer mindre enn f.eks. politi- eller legestudenter. Disse tallene viser at potensialet for læring, for å forbedre resultatene for lærerstudentene, er stort, og de tallene burde bekymre regjeringa langt mer enn det ser ut til at de gjør. I dag har vi sågar hørt fra et av regjeringspartiene at de avviser at det burde være et mål å øke studieintensiteten på lærerutdanningene. I dag får vi færre kvalifiserte lærere ut i skolen enn vi kunne hatt, som har brukt mindre tid på studiene enn de burde ha gjort. Det må være et mål å skape større læringstrykk, at vi har større forventninger til bedring i den nye masterutdanningen.

Arbeiderpartiet ønsker mer praktisk-pedagogisk klasseledelse inn i utdanningen, kompetanse studentene trenger når de skal ut i klasserommet. Med mer tid til studier kan man gi nyutdannede lærere en bedre start. Men det skjer ikke av seg selv. Det hjelper ikke, som regjeringspartiene gjør i dag, å vise til en lang rekke tiltak på en skryteliste som ikke handler om den utfordringen saken tar opp. Det hjelper ikke å vise til lærernorm, lærerspesialister, karriereveier eller rekrutteringsmidler, som er positive tiltak isolert sett, når de er helt uten effekt for innholdet i lærerutdanningen.

Det er heller ikke slik at denne utfordringen løses automatisk av at vi får en masterutdanning og øker lengden på studiet fra fire til fem år eller har strengere opptakskrav. Arbeiderpartiet er også for lærerutdanning på masternivå. Vi er for tydelige opptakskrav, om enn litt annerledes enn regjeringa. Men de endringene øker jo ikke tidsbruken eller utbyttet av lærerutdanningen i seg selv. Tvert imot – mange nyutdannede beskriver praksissjokket når de kommer ut i skolen. Likevel går andelen praksis i lærerutdanningen nå ned. Man øker lærerutdanningen med ett år, men antall dager i praksis økes kun med ti. Pedagogikkandelen er redusert sammenlignet med lærerutdanningen under rød-grønn regjering fordi KRLE nå tar opp 15 studiepoeng av de 60 studiepoengene man har.

Det man trenger, er ikke flere festtaler eller gode målsettinger, men politisk vilje til å gjøre noe med denne utfordringen for å få bedre forberedte lærerstudenter, bedre nyutdannede lærere ut i klasserommene. Det er derfor Arbeiderpartiet vil sende et tydelig og klart politisk signal om å øke tidsbruken. Måten det skjer på, vil vi ikke detaljstyre, men det er synd med den passive holdningen vi ser i dag, der regjeringspartiene velger å stemme ned samtlige forslag i saken.

Nina Sandberg (A) []: Jeg tar opp tråden der representanten Henriksen slapp, for når jeg hører regjeringspartiene i ordskiftet her i dag, må jeg si at det er kanskje tilgivelig at regjeringspartiene etter noen års slitasje føler behov for å rose seg selv, men det hadde vært kledelig med litt mer beskjedenhet. Det er f.eks. i beste fall en sannhet med modifikasjoner når regjeringsflertallet hevder at flere enn noen gang søker seg til lærerutdanningen. Når man ser alle under ett, ja – men hvilken informasjonsverdi har det i en sak som hovedsakelig handler om problemene i grunnskolelærerutdanningen?

Realiteten er at i 2019 gikk søkningen til grunnskolelærer trinn 1–7, grunnskolelærer trinn 5–10 og lektorutdanning for trinn 8–13 tilbake. Den sammenlagte økningen i søkningen til lærerutdanningen som regjeringen smykker seg med her i dag, skyldes at flere søkte henholdsvis barnehagelærerutdanning og faglærerutdanning. Det er i seg selv bra, men representantforslaget de kommenterer, har utspring i et ønske om at nedgangen i grunnskolelærerutdanningen ikke må feste seg og bli en negativ trend. Tvert imot ønsker vi i Arbeiderpartiet som forslagsstillere å bidra til at hver eneste type lærerutdanning får flere søkere i årene som kommer. Men da må man som ansvarlig politiker være villig til å erkjenne at her har man et problem, i stedet for å flagge med gjennomsnittstall og late som om alt er helt i orden.

Det har festet seg en praksis blant regjeringspartiene – og det har jeg lyst til å si her i dag – der de til stadighet stemmer ned konstruktive forslag fra opposisjonen med begrunnelsen: Dette er vi godt i gang med fra før. I denne saken, som i veldig mange andre, har vi til gode å få dokumentert at det faktisk er tilfellet. La meg ta to åpenbare eksempler fra dagens debatt. For det første pedagogikkandelen, som høyreregjeringen reduserte for rundt fem år siden og aldri har rettet opp igjen. Et annet eksempel er tydeliggjøring av veiledningsplikten for nyutdannede lærere – en forskriftsfesting som de ikke har gjort noen annet med enn å stemme den ned. Så fasiten er: Nei, man er ikke i gang med alt dette fra før.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) []: Regjeringen har løftet lærerstudiet til et masternivå. Det er nå mer praksis i studiene og et krav om praksisnært masterarbeid. Departementet har også gitt midler til sektoren for å finne fram til arbeidsformer som kan fremme høyere studieintensitet.

Jeg vil gjerne ha svar fra Arbeiderpartiet på om de nå mener at myndighetene skal gi studiestedene pålegg om antall undervisningstimer eller pensumsfag. Hva konkret er det Arbeiderpartiet mener regjeringen skal gjøre for å øke antall timer studentene bruker på lærerstudiet totalt sett, utover det vi allerede har gjort? Og de må gjerne skylde på regjeringen i denne saken, men jeg registrerer at Arbeiderpartiet står helt alene om dette forslaget.

Grunde Almeland (V) []: Jeg velger å ta ordet én gang til i denne saken, for som en representant på besøk fra en annen komité i utdanningsdebatten, må jeg si at mye av den retorikken som kommer fra Arbeiderpartiet, er velkjent også i min komité. For det påstås gjentatte ganger at man mangler politisk vilje, at man har en passiv holdning, og at det er ingenting som skjer. Samtidig kritiseres det fra denne talerstolen at man påpeker en del av de tingene som faktisk skjer i sektoren. For meg er det en litt rar måte å argumentere på, for det er relevant å se på hva som faktisk er gjort når det påstås at ingenting skjer, og det er relevant å peke på at en av de største utfordringene vi har i skolen, faktisk er å holde på lærerne når de først er utdannet og i jobb. Jeg er derfor glad for at Venstre fikk gjennomslag for å lage nasjonale rammer for en mentorordning for nyutdannede lærere i plattformen da vi gikk i regjering i fjor. En slik veiledningsordning er på plass, og jeg håper det vil bety at flere får en god overgang fra studier til arbeidsliv, og at færre søker seg til andre yrker.

Disse grepene, som dette er et eksempel på, henger sammen, og det i totalsum hever tross alt kvaliteten i utdanningen. Så anerkjente jeg i mitt første innlegg – og er enig med forslagsstillerne – at det ikke er noen grunn til at lærerstudentene skal være dem som bruker minst tid på studiet. Men her er det studieinstitusjonene selv som må ta grep. Jeg hører også i innleggene fra Arbeiderpartiet at heller ikke de ønsker å gå inn og detaljregulere studieløpene, og da synes jeg igjen det er en litt merkelig argumentasjon å be regjeringspartiene nettopp gjøre tilnærmet det.

Så vil jeg si helt til slutt at det er gjort mange store grep i denne sektoren, og jeg tror vi skal la lærerutdanningene få venne seg til de grepene og reformene som allerede er gjort – og det ganske nylig. Noen ting må utvilsomt justeres, og det skal gjerne også Venstre være med på, men akkurat nå bør utdanningene få litt politisk pustepause og tid til å jobbe seg inn i de nye ordningene, uten for mye overstyring.

Kent Gudmundsen (H) []: Det som fikk meg også til å ta ordet, var at retorikken fra Arbeiderpartiet er noe hul i denne saken. Jeg må få lov til å påpeke at jeg i mitt første innlegg trakk fram veldig mange av satsingene og pekte på det svarbrevet som statsråden har gitt til komiteen. Det er altså slik at en rekke tiltak er iverksatt, utført eller i gang. Det er ingen tvil om at en del av disse grepene må få tid til å virke hvis man skal se full effekt av dem.

Hvis man vil se en antydning til retning, er det i all hovedsak positive retninger vi ser, for både læreryrket, lærerutdanningen og med tanke på hvordan institusjonene nå tar grep for å omstille til en ny masterutdanning. I Tromsø, hvor man har hatt pilotering på dette siden 2008, var det ikke noen dans på roser de første årene, da man skulle innføre dette studiet. Det har vært slik med de aller fleste store satsinger som denne regjeringen har gjort gjennom lærerløftet.

Derfor er det litt merkelig å få kritikk fra Arbeiderpartiet, som står her og egentlig ikke har kommet med noen konkrete forslag, dvs. i den grad de er konkrete, viser de ikke vilje eller evne til å gjennomføre politikken selv engang, f.eks. når man foreslår å heve finansieringskategorien. Det er et forslag som koster 1 mrd. kr. Det har jeg ikke sett snurten av i noen av de alternative statsbudsjettene fra Arbeiderpartiet. Og når det kommer til det konkrete innholdet i studiet, sier man at det vil man ikke gå inn og mene for mye om. Da blir det – med respekt å melde – en veldig merkelig debatt å stå i, for det er vel ingen her som er uenig i at man selvfølgelig skal ha økt intensitet i studiene, at man skal ha en god praksis, og at det skal være en god oppfølging av lærerstudentene. Det mener jeg at regjeringen på forbilledlig vis har fulgt opp. Jeg er klar over at vi er nødt til å tilpasse kursen underveis – det har vi også sagt og åpnet for – men vi er nødt til å ta disse grepene skrittvis og på en ansvarlig og god måte, slik at man ute i sektoren får tid til å løfte denne masterutdanningen, slik at man får kvalitet i alle ledd. Jeg mener at det nettverket som statsråden viste til i sitt svarbrev, og som er med på å danne en god allianse mellom dem som driver med lærerutdanning, også er med på å utveksle erfaringer mellom institusjonene, som gjør at vi greier å få en faglig tilnærming – en institusjonstilnærming – til hvordan man skal løfte denne utdanningen og få mest mulig kvalitet og mest mulig studentintensitet.

Martin Henriksen (A) []: Først vil jeg anbefale representanten Gudmundsen at dersom han skal kritisere Arbeiderpartiet for et forslag som er fremmet i saken, bør han sjekke om Arbeiderpartiet faktisk har vært med på å fremme det. Forslaget om kostnadskategorier var fra Senterpartiet og SV, og ikke fra Arbeiderpartiet.

Så hører jeg at regjeringspartiene ikke liker at vi bruker retorikken om at regjeringa viser liten vilje. Men når vi bruker den retorikken, er det fordi vi faktisk mener det. Det hjelper som sagt ikke å vise til tiltak man har gjennomført som ikke har påvirkning på innholdet eller læringstrykket i lærerutdanningene. Hvis målet er å få en best mulig skole og best mulig kvalitet for elevene våre, må vi også gå kritisk til verks på lærerutdanningene og på tidsbruken. Gjør man et grovt overslag, er det slik at hvis en lærerstudent hadde brukt like mye tid på studiene sine som en legestudent, ville det ha utgjort tilnærmet et helt år med studier i løpet av en femårig mastergrad. Så hvis man stiller spørsmålet om hvorvidt det er rom for forbedring, er svaret åpenbart ja. Er det slik at man kan gjøre noe politisk? Svaret er åpenbart ja.

Representanten Bruun-Gundersen spør om hva Arbeiderpartiet ville ha gjort. En god start ville være å lese forslaget som vi har lagt fram i saken, og merknadene våre der vi utdyper det. Det gjelder både å ha forventninger til økt tidsbruk på egenstudier, organiserte læringsaktiviteter, oppfølging i studiet og en lang rekke andre tiltak. Dette skal vi som sagt ikke detaljstyre, men det å bruke sterkere virkemidler overfor lærerutdanningene, overfor institusjonene, er en åpenbar mulighet som regjeringa nå unnlater å bruke.

Jeg forstår statsrådens dilemma: Hvor langt skal man gå i å detaljstyre institusjoner? Arbeiderpartiets forslag detaljstyrer ikke institusjonene, men bruker de virkemidlene vi har til disposisjon for å gjøre noe med dette som vi mener er en utfordring. Jeg skjønner at der skiller vi oss litt i virkelighetsforståelse fra regjeringspartiene. Det synes jeg er synd.

Men når man ikke er villig til å bruke de virkemidlene, står vi igjen med en regjering som er altfor passiv i møte med denne utfordringen. Og selv om Høyre har hatt kunnskapsministeren fra 2013 til 2019, og Venstre nå har en minister for forskning og høyere utdanning, er det forstemmende hvor mye som ikke er på plass. Det er f.eks. ikke på plass nasjonale rammer for praksis i lærerutdanningene og samarbeid med praksisfeltet. Det er ikke et nasjonalt system for deling av gode kvalitetsopplegg som kunne ha hevet kvaliteten, tidsbruken og læringstrykket på lærerutdanningene.

Det er bare å lese merknadene i denne saken, der jeg mener et godt uttrykk for passiviteten er at når det vises til hospiteringsordninger, viser man til strategien Lærerutdanning 2025, og så sier man at hospiteringsordninger «kan» brukes. Ja, det er klart: Hospiteringsordninger kan brukes rundt omkring på landets institusjoner og på skoler. Men hva gjør man for å sikre at det faktisk skjer, slik Utdanningsforbundet og lærerne har bedt om?

Konklusjonen fra min side i denne saken er at vi har en utfordring som burde løses, der vi burde bruke virkemidler, men der regjeringa velger å være passiv.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Pedagogikk handler om oppdragelse, læring og utvikling – å forstå mennesker. Noe av det viktigste og mest interessante lærerne lærer, er nettopp det å forstå elevene sine, forstå hvordan elevene har det, og hvordan de lærer. Didaktikken tar for seg hvordan elevene lærer faget, og ulike læringsmetoder for ulike fag. Når regjeringen peker på fagspesifikk kompetanse, mener jeg de glemmer den lærerspesifikke kompetansen.

Religion, livssyn og etikk er viktig. Etiske spørsmål rundt fag og fakta blir viktigere og viktigere, men Senterpartiet mener dette ikke skal gå ut over pedagogikk og elevkunnskapsfaget i grunnskolelærerutdanningen. Enormt viktig er også pedagogikk og didaktikk i praksis. Jeg må virkelig understreke hvor administrativt og ressursmessig krevende det er for institusjonene og de fagansvarlige å gjennomføre praksis og ha gode avtaler med skoler og lærere.

På den andre siden er det like krevende for disse skolene og disse lærerne å ta imot praksisstudenter. Kategoriheving av studiet kunne utløst mer tid og kapasitet hos institusjonene til å følge opp dette arbeidet. Det ville også gjort det bedre for de skolene og de lærerne som tar imot disse studentene.

Kvalitetssikring av praksis vil også nasjonale rammer gi. Fra Senterpartiets ståsted handler ikke dette om å detaljstyre eller å ekskludere mangfold – som f.eks. praksis utenlands eller praksis ved mindre, lokale skoler – men studentene fortjener oppfølging og en god praksis i den mest krevende delen av studiet. Aldri jobber studentene så mye med lærerstudiet og bruker så mange timer av døgnet på lærerutdanningen som når de er i praksis. Ansvaret det er å stå som helt fersk foran elever og yte et godt læringsopplegg – og gjerne også forske på egen praksis – er stort.

Her er det flere forslag som Senterpartiet er med og fremmer, som for lærerne og lærerstudentene hadde utgjort stor forskjell.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg merker meg engasjementet fra opposisjonens side med hensyn til å få til en bedre lærerutdanning. Det deler jeg fullt ut, en må alltid se på hvordan en kan gjøre ting bedre.

Samtidig står en i fare – når jeg hører bl.a. representanten Henriksen i dag uttrykke den bekymringen som han gjør, er dette en dom ikke bare over lærerutdanningen, men over dagens lærere. Tallene som viser at lærerstudenter bruker mindre tid på studier enn legestudenter, er ikke nye tall. Sånn har det vært over mange år. Da stiller jeg spørsmålet: Er det fordi en ikke er tilfreds med den kvaliteten som utdannede lærere har i dag, eller tror en at en gjennom detaljstyring kan vedta økt studieintensitet? Jeg tror det viser en tro på en måte å styre på som verken tjener lærerutdanningsinstitusjonene eller studentene.

Jeg er også enig i at en må se på hvordan en kan forbedre rammene for praksis. Praksis er en viktig del av profesjonsstudiet. Det å kunne lage nasjonale rammer, det å kunne bidra til at de som driver med lærerutdanningen, kan kjenne praksisfeltet på en enda bedre måte enn de gjør i dag, og dermed forberede studentene på det, tror jeg er en god utvikling som vi skal fokusere på.

Det har vært nevnt av flere at PEL-faget skal styrkes. PEL-faget er viktig for lærerutdanningen. I dag er det sånn at 15 studiepoeng brukes til KRLE. Hvis PEL-faget fortsatt skal ha 60 studiepoeng, må dette, altså KRLEs 15-studiepoengsemne, tas ut.

Da er mitt spørsmål: Til hvilket fag skal den undervisningen legges? Eller skal dette strykes? KRLE er også en viktig del av den utdanningen som lærere skal ha for å forberede seg på å undervise i en skole som er mangfoldig kulturelt sammensatt, og hvor KRLE også er et obligatorisk fag, som lærere trenger innføring i i lærerutdanningen for å kunne gi best mulig undervisning.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Mona Fagerås (SV) []: Etter denne debatten sitter jeg igjen med ett stort spørsmål. Tidligere i dag hadde komiteen et møte med barneombudet, Inga Bejer Engh. Som dere som nå sitter i salen, vet, har Barneombudet gjennom rapporten Uten mål og mening? avdekket store hull i tjenesten som skal utrede hva elevene har behov for, og hva slags spesialundervisning de trenger. De etterlyser kompetanse om spesialundervisning og en opprydding i lovverket som skal sørge for at ungene får oppfylt sine rettigheter og en større opprustning av PP-tjenesten. Barneombudet fant i rapporten også eksempler på skoler som ikke følger opp anbefalinger fra spesialtjenesten, og mye ufaglært spesialundervisning.

Rapporten bekymrer ikke bare SV. Barneombudet hadde i dag et stort fokus på behovet for mer pedagogikk inn i lærerutdanningen. Andelen pedagogikk i utdanningen er redusert fordi regjeringen endret rammeplanen for lærerutdanningen i 2016, bl.a. ved at 15 studiepoeng i RLE nå inngår i beregningen av 60 studiepoeng i PEL-faget. Dette har flere vært inne på.

Når flere og flere etterlyser mer pedagogikk, hvordan kan posisjonen forklare at lærerutdanningen har fått mindre pedagogikk? Har posisjonen gjort seg noen tanker om hvordan vi kan løfte grunnpilaren i lærerutdanningen, nemlig pedagogikken? Det er mitt store spørsmål etter dagens debatt.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Henriksen (A) []: Jeg tar ordet bare fordi det var en påstand fra Kristelig Folkeparti som jeg ikke ville la stå ubesvart. Det er jo ikke sånn at når vi fremmer forslag om lærerutdanningen, betyr det at vi ikke er tilfreds med dagens lærere. Dersom det var sånn at ethvert forslag til endringer i lærerutdanningen betydde at man var misfornøyd med dagens lærere, kunne man like gjerne lagt ned utdanningskomiteen på Stortinget og sikkert flere avdelinger i Kunnskapsdepartementet også.

Vi gjør det fordi vi mener at det er behov for endringer. Man trenger ikke lytte til Arbeiderpartiet – vi har bl.a. snakket med pedagogikkstudentene selv, som sier at de gjerne ser at studentene får økte forventninger til tidsbruk. De ønsker seg bl.a. mer tid sammen med foreleserne. Vi må jo ta på alvor de tallene som kom fra Studiebarometeret, som viser at grunnskolelærerstudenter alt i alt er minst tilfreds med studiet – av alle studenter – og at man bl.a. ønsker seg mer tid til oppfølging, praksis, bedre organisering av studiet. Så om man ikke vil lytte til Arbeiderpartiet, kan man i hvert fall lytte til studentene selv.

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg tenkte jeg skulle ta ordet til slutt og takke for en god debatt.

Jeg kan betrygge opposisjonen med at vi kommer til å følge dette med lærerutdanningen tett. Vi er med på å gjøre det vi kan for at den skal ha den kvaliteten, at studentene skal få den oppfølgingen, og at det skal være den intensiteten i studiene som jeg tror vi alle sammen har ambisjoner om. Samtidig vil jeg ha forståelse for at de mange løftene som dagens regjering har gjort de siste årene, også må få tid til å sette seg.

Jeg vil prøve å trekke noen litt lengre linjer i så måte, jamfør den debatten vi nå har om pedagogikk. PEL-faget ble innført i 2010, og da sa man at faget skulle gi en bred kompetanse, bl.a. for å lede mangfoldige og flerkulturelle klasser. Kunnskap om ulike trossamfunn, kulturer, levesett, etikk og medborgerskap skulle være en del av faget. Sånn har det egentlig alltid vært i PEL-faget. I 2017 ble det samlet i én modul, og samtidig ble bacheloroppgaven på 15 studiepoeng tatt ut, noe som ga rom for flere pedagogiske emner.

Så det handler lite grann om måten man legger dette fram på fra talerstolen her, som jeg mener egentlig er med på å gi et feilaktig bilde av det som vi nå står overfor, og det som er en del av de grep som regjeringen har tatt, og de satsingene vi har på lærerutdanningen.

Så skal jeg korrigere meg selv. Jeg dro inn Arbeiderpartiet når det gjelder dette med kategori. Jeg tok litt for enkelt på det; det var Senterpartiet og SV. Men poenget mitt var uansett at på rød-grønn side er det ingen tvil om at man ikke har vist i hvert fall konkret inndekning på en del av de forslagene som man har fremmet i denne saken. I så måte kan man stille spørsmål om i hvilken retning man på rød-grønn side ønsker å ta lærerutdanningen. Det er i hvert fall litt vanskelig å få øye på.

Men jeg kan love at dagens regjering og dagens flertall skal styrke lærerutdanningen og fortsette å følge den tett opp, for vi ønsker at den skal ha høyest mulig kvalitet.

Presidenten: Representanten Nina Sandberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nina Sandberg (A) []: Jeg skal bidra til å veilede representanten Gudmundsen litt fordi han er opptatt av framstilling og har litt problemer med å skjønne hva det er Arbeiderpartiet ønsker.

Arbeiderpartiet tar utgangspunkt i at lærerstudentene er blant de minst tilfredse studentene. Forslagene til forbedring tar utgangspunkt i forbedringspunkter som lærerstudentene selv peker på, og som det er forskningsmessig dokumentasjon på at har effekt. Mer tid brukt på studier i en lærerutdanning der studentene får mer og bedre praksis og mer pedagogikk, er ikke å detaljstyre. Det er å ta fatt i et alvorlig problem i samfunnet og gjøre noen nødvendige justeringer i dialog med sektoren.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Førre kapittel
Neste kapittel