Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [10:05:39]: Presidentskapet fremmer med dette forslag til endringer i Stortingets forretningsorden som legger til rette for å innføre faste voteringstidspunkter. Det foreslås at endringene trer i kraft fra 1. oktober i år, slik at vi fra og med neste sesjon kan starte med faste voteringstidspunkter.

Stortinget har siden 1995 votert samlet over dagens saker ved slutten av hvert møte. Før 1995 ble det votert etter hver sak. Tiden kan nå være inne for å ta ytterligere et steg for å tilpasse seg en virkelighet som gjør at representantene også ivaretar mange oppgaver utenfor Stortinget, selv i sin rolle som stortingsrepresentanter.

Spørsmålet om voteringstidspunkt har vært reist flere ganger, senest i 2016–2017 av den forrige reglementskomiteen. I det daværende presidentskapets innstilling, Innst. 487 S for 2016–2017, ga det forrige presidentskapet uttrykk for at det burde foretas en kartlegging av voteringspraksis i andre lands parlamenter og eventuelt foreslås alternativer til dagens voteringspraksis.

Dette har det nåværende presidentskapet fulgt opp. Presidentskapet har også gjort en grundig vurdering av de ofte motstridende hensyn som gjør seg gjeldende ved en slik omlegging av Stortingets praksis, og presidentskapet har drøftet sentrale spørsmål med lederne av partigruppene. Det har vært viktig for presidentskapet å sikre at endringene vi nå gjør, ivaretar representantenes ønske om forutsigbarhet samtidig som fremdriften i Stortingets arbeid fortsatt skal være god og mest mulig effektiv.

Når det gjelder spørsmålet om innføring av faste voteringstidspunkter, har presidentskapet delt seg i et flertall og et mindretall, og jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sitt syn.

Praksisen med å votere ved slutten av møtet gjør at man kun anslagsvis kan vite når voteringen vil skje, og når Stortinget har ferdigbehandlet sakene for dagen. Dette gir stortingsrepresentantene lite fleksibilitet til å planlegge egen tid. Som representanter har vi mange gjøremål også utenfor Stortinget, og det å kunne møte velgere, møte næringsliv, interessegrupper, delta i debatter i media osv., forutsetter en viss forutsigbarhet for å kunne gjøre avtaler om dette. Dette er en forutsigbarhet – dersom Stortinget i dag vedtar faste voteringstidspunkter – som antagelig vil være kjærkommen også for dem som forholder seg til Stortinget og stortingsrepresentantene.

Det kan også nevnes at selv om mange stortingsrepresentanter pendler hit og er i Oslo i løpet av uken, er det mange som har flyttet hit med små barn, og det er også stortingsrepresentanter som pendler hjem med små barn. For noen representanter vil det antageligvis oppleves mer familievennlig at man har voteringer på faste tidspunkter.

Flertallet i presidentskapet mener derfor det er behov for større fleksibilitet når det gjelder krav til representantenes fysiske tilstedeværelse på Stortinget, og at det vil være en fordel for representantenes arbeidshverdag og planlegging at avstemmingene kan skje på et fastere tidspunkt enn ved møtets slutt. Når det er sagt, vil jeg likevel understreke at en slik omlegging ikke skal gå på bekostning av fremdriften i Stortingets arbeid. Når kravet til fysisk tilstedeværelse på Stortinget blir mindre, vil det gi den enkelte representant og ikke minst komiteene et større ansvar for selv å sørge for at de holder fremdriften i sakene de har til behandling, og det kommer presidentskapet til å følge tett.

Overgangen til faste voteringstidspunkter innebærer en betydelig endring, og jeg vil derfor knytte noen kommentarer til de konkrete forslagene som foreligger.

Når det gjelder selve tidspunktet for votering, har presidentskapet vurdert flere ulike alternativer når det gjelder både hvilke dager og hvilke tidspunkt det skal voteres på. Dette har også vært tema i drøftelser med de parlamentariske lederne. For å balansere og ivareta ulike hensyn mener flertallet i presidentskapet at voteringene som hovedregel bør legges til ettermiddagen på tirsdager og torsdager, henholdsvis klokken 15 og klokken 14. Dette vil ivareta representantenes behov for forutsigbarhet samtidig som man vil kunne votere over de fleste saker samme dag som debatten. Majoriteten av møtedagene i løpet av en sesjon avsluttes tidlig nok til at man med disse tidspunktene vil kunne votere over alle dagens saker, som i dag.

Presidentskapet foreslår å fravike dette i innspurtsperiodene før jul og før sommeren. Det er da svært mange saker og lange voteringer, og det vil være lite hensiktsmessig å skyve avgjørelse av sakene over til neste dag. Det foreslås derfor at det i disse periodene skal voteres hver dag. I innspurtsperioden før jul foreslås det av hensyn til behandling av de ulike fagkomiteenes budsjetter at det voteres ved møtets slutt hver dag, som i dag.

Det er viktig for meg å understreke at selv om Stortinget går over til faste voteringstidspunkter som hovedregel, vil det noen ganger være behov for å gjøre unntak. Noen unntak vil være mer eller mindre faste, som f.eks. votering ved møteslutt i siste møte før jul, påske og plenumsfrie uker, men det kan også oppstå situasjoner der de faste tidspunktene må fravikes. Presidentskapet vil tilstrebe å informere om slike avvik så snart som mulig, slik det også gjøres i dag.

På grunn av behovet for en viss fleksibilitet foreslås det ikke å ta inn selve tidspunktet for votering i forretningsordenen. I stedet foreslås en mer generell bestemmelse om at «Sakene blir tatt opp til avstemning på et tidspunkt som på forhånd er fastsatt av presidentskapet.» Det betyr at presidentskapet vil fastsette neste ukes voteringstidspunkter sammen med ukeprogram og langtidsprogram. I utgangspunktet er det da de to faste tidspunktene som vil besluttes, men det vil altså være mulig å gjøre unntak fra hovedregelen dersom det er mer hensiktsmessig for en effektiv avvikling av Stortingets møter.

Med den omleggingen Stortinget nå er bedt om å vedta, som gir større forutsigbarhet og fleksibilitet for stortingsrepresentantene, kan man ikke lenger regne med at Stortinget vil være beslutningsdyktig annet enn ved møtestart og ved votering. Det må likevel jevnlig fattes beslutninger i prosedyrespørsmål som oppstår i løpet av et møte. Presidentskapet vil derfor foreslå at adgangen til å fatte beslutninger i en del prosedyrespørsmål legges til presidenten, dvs. den som til enhver tid presiderer. Det vil f.eks. gjelde beslutninger om fordeling av taletid etter forretningsordenen §§ 51 og 52, adgang til replikkordskifte etter § 53, umiddelbar debatt etter en redegjørelse etter § 45 og forslag om utsettelse av en sak etter § 41. Dette er nødvendig for at Stortingets møte kan gjennomføres på en effektiv måte uten unødige forsinkelser eller opphold i påvente av at et tilstrekkelig antall representanter er til stede. Det vil imidlertid kunne gi presidenten større innflytelse over prosessuelle forhold enn hva som er tilfelle i dag.

Til slutt vil jeg nevne at presidentskapet vil foreta en evaluering av den nye ordningen etter at den er praktisert gjennom én sesjon. Evalueringen vil bl.a. se på om man oppnår tilstrekkelige fordeler ved omleggingen, om endringen har fått konsekvenser for Stortinget som relevant arena for politisk debatt, og om fremdriften i komitéarbeidet er blitt påvirket. Jeg håper denne endringen kan bidra til en større fleksibilitet og forutsigbarhet for representantene, slik at de kan ivareta alle sider ved stortingsvervet på en god måte.

Jeg har også lyst til å legge til at dette er ordninger som våre kollegaer i både Folketinget i Danmark og Riksdagen i Sverige har. De praktiserer faste voteringstidspunkter noenlunde sammenlignbart med det presidentskapet nå foreslår, og har klart den håndteringen på en god måte.

Jeg ser frem til å komme i gang med den nye ordningen til høsten og håper dette blir en løsning som tjener både Stortinget og de folkevalgte.

Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [10:13:55]: Som stortingspresidenten gjorde greie for i innlegget sitt, er presidentskapet delt i eit fleirtal og eit mindretal i denne saka. Til liks med fleirtalet i den førre reglementskomiteen meiner me som utgjer mindretalet i presidentskapet, at den ordninga me har i dag, med votering ved slutten av møtet, er mest føremålstenleg, og me støttar difor ikkje dei føreslegne endringane i forretningsordenen.

I tillegg til det ordinære stortingsarbeidet deltek me som representantar i stor utstrekning på aktivitetar utanfor Stortinget. Som fleirtalet har peika på, vil faste voteringstidspunkt gjera det meir føreseieleg, slik at det vert lettare å planleggja å delta i andre aktivitetar utanfor huset. Det er likevel ei rekkje utfordringar knytte til å endra den ordninga me har i dag, og eg vil peika på nokre av dei viktigaste innvendingane mot faste voteringstidspunkt.

For det fyrste er det etter vår meining prinsipielt feil å skilja debatt frå votering, slik at voteringa kan koma på ein annan dag enn debatten. Sjølv om det ofte er slik at resultatet i ei sak er nokså opplagt på grunnlag av komitéinnstillinga, er det den formelle voteringa som gjev den endelege avgjerda. Den møteplanen me har i Stortinget, med i hovudsak plenumsfrie måndagar og fredagar og spørjetime på onsdagar, gjer at dei sakene som ikkje vert voterte over den same dagen, fyrst vil verta avgjorde fleire dagar etter debatten. Voteringa vil dermed kunna synast uaktuell når ho faktisk skjer. Eg kan ta eit døme: I førre veke debatterte og voterte Stortinget i saka om avvikling av pelsdyrnæringa. Eg trur det ville ha vore ganske uhaldbart om avgjerda i denne saka ikkje hadde kome før fleire dagar etter debatten. Eg kan òg nemne at den dagen var det bedt om full sal. Skulle det då ha vore full sal begge dagane, i tilfelle ein rakk det til det faste voteringstidspunktet? Korleis skulle ein ha løyst den utfordringa?

At ei sak fyrst vert avgjord fleire dagar seinare, kan òg føra til at det vert eit press mot parti med ei avgjerande røyst for å få desse til å endra syn mellom debatt og votering. Det kan òg koma press mot parti om å endra på forslag som har vore debatterte. Dette er uheldig og kan føra til omkampar om saker som er ferdig debatterte. I tillegg er det vanskeleg og uheldig kommunikasjonsmessig, både for Stortinget og for representantane og partigruppene, å kommunisera utfallet av sakene når debatten ikkje endar med ein konklusjon den same dagen.

Eitt av argumenta for å innføra faste voteringstidspunkt har vore at det skal vera mogleg å kombinera stortingsvervet med eit familieliv og andre aktivitetar. Det er eg samd i. Men slik det fungerer i dag, må det kunne seiast å vera lagt godt til rette for det. Stortinget har i underkant av 100 plenumsmøte i løpet av eit år. Av desse er mellom 60 og 70 med votering på slutten av møtet. Statistikken syner at i om lag halvparten av desse møta er voteringa ferdig innan kl. 16. Det er dermed ikkje mange dagar i løpet av eit år der representantane må vera til stades etter kl. 16 på grunn av at dei skal delta i voteringa. Dei fleste voteringane som i dag skjer på kveldstid, er knytte til innspurtsperiodane før jol og før sommaren, og då skal ein jo ha unntak, slik at ein skal votera på slutten av dagen likevel – og dette må vera ein føreseieleg del av stortingsåret.

Stortingsmøta tek i hovudsak til kl. 10, noko som òg må kunne seiast å vera familievenleg samanlikna med situasjonen til dei fleste arbeidstakarar. I tillegg har me ei utbytingsordning som gjer at 40 pst. av representantane ikkje treng å vera til stades ved voteringa. Ut frå dette må det kunne seiast at ordninga i dag legg godt til rette for at me som representantar skal kunna vareta både familieliv og andre aktivitetar utanfor Stortinget.

Ei anna bekymring for oss som utgjer mindretalet, er korleis dette vil kunna påverka framdrifta i komitéarbeidet. Når voteringane vert samla til eit fast tidspunkt i veka, vil representantane i komiteane stå friare til å prioritera andre aktivitetar utanfor huset. Dersom komiteen som fylgje av dette ikkje får hatt jamlege komitémøte eller oppmøtet er for lite til at komiteane er vedtaksføre, kan ein ikkje sjå bort frå at dette vil føra til forseinkingar i framdrifta i fleire saker.

Å koma med innstillingar, å debattera saker i plenum og å votera er mellom våre primære oppgåver som stortingsrepresentantar. Dette kan me ikkje setja bort til andre. Det må gjerast av oss som representantar, og det må gjerast her i Stortinget.

I denne samanhengen vil eg òg nemna at det er ein fare for at innføring av faste voteringstidspunkt, med den konsekvensen at færre er til stades her i Stortinget, og at det difor vert mindre deltaking i debattane i stortingssalen, på sikt vil føra til at interessa for Stortinget som arena for politisk debatt kan verta svekt. Det er ei utvikling me ikkje ynskjer.

Til slutt vil eg òg seia noko om delegeringa av ein del prosedyrespørsmål som Stortinget no vert invitert til å vedta. Til dømes vert det no opp til presidenten som leiar stortingsmøtet, å avgjera om ei sak skal utsetjast dersom det kjem eit framlegg om dette. Dette føreslår no fleirtalet som ei endring av § 41 i forretningsordenen. Slike avgjerder kan ha politiske konsekvensar uansett utfall, og etter mi meining kan det vera problematisk å leggja slike avgjerder til presidenten, som òg representerer eit politisk parti.

Eg er glad for at presidentskapet skal evaluera den nye ordninga etter ein sesjon. Så er det å vona at bekymringane eg no har gjeve uttrykk for, ikkje vil slå til. Me er alle tente med at den parlamentariske prosessen vert gjennomført skikkeleg og effektivt. Det er plikta vår som folkets valde representantar. Eg er oppteken av at Stortinget framleis skal vera den mest aktuelle salen for politiske debattar. Difor trur eg at å behalda dagens voteringstidspunkt hadde vore det beste.

Første visepresident Eva Kristin Hansen [10:19:51]: Først vil jeg takke stortingspresidenten for en god framleggelse av en sak som kanskje av omverdenen ikke oppfattes som veldig viktig, men som vil ha betydning for hvordan vi organiserer hverdagen her på Stortinget.

Først har jeg et behov for å si at Stortinget er en ganske konservativ institusjon. Det er ikke sånn at vi vedtar store endringer for vår organisering i tide og utide. Det skjer veldig sjelden, og det mener jeg er en god ting. Men av og til bør vi stoppe litt opp og se om vi henger helt med i tiden, og av og til vurdere om vi organiserer oss på best mulig vis.

Diskusjonen om å innføre mer forutsigbare voteringstidspunkter har pågått i mange år, men det er først nå vi faktisk har kommet til det punktet at det fremmes konkrete forslag som gjør at det blir mulig å innføre det, hvis et flertall på Stortinget ønsker det. Det er ingen hemmelighet at mange i Arbeiderpartiet har ønsket denne endringen lenge, av den enkle grunn at det gjør dagene våre mer forutsigbare, at vi kan planlegge bedre, og at det har vært et stort ønske fra mange som har barn.

Det finnes motforestillinger mot forslaget, som mindretallet i presidentskapet har gjort rede for. Det er et par innvendinger som jeg har lyst til å kommentere. Fra mindretallet blir det problematisert at hvis vi innfører faste voteringstidspunkter, kan man ikke se bort fra at representantene vil velge andre aktiviteter framfor å være i Stortinget, og at det vil kunne føre til mindre deltakelse i debattene i salen. Jeg er ikke veldig bekymret for det. Alle som er valgt inn på Stortinget, er her for å fremme saker og standpunkter for dem som har valgt oss, og for de partiene vi representerer. De siste dagers debatter har vel vist at Stortinget er relativt debattglad, så jeg er ikke så veldig bekymret. Og det er jo ikke sånn at vi ikke kommer til å være her. Forskjellen blir bare at vi vil kunne vite når vi faktisk skal votere. I dag er det også sånn at vi har andre aktiviteter og møter, men det blir lettere å planlegge.

Så blir det også hevdet at det vil bli vanskelig å avholde komitémøter. Selv om vi innfører faste voteringstidspunkter, må vi jo delta på de tingene vi skal, for å sikre framdriften i Stortinget. Alle skal ta ansvar for at driften her går som vanlig. Det er en forpliktelse vi har. Dessuten: Det legges i innstillingen opp til at vi skal evaluere ordningen og kanskje gjøre justeringer hvis den ikke fungerer etter intensjonen. For eksempel kan det bli aktuelt å velge andre tidspunkter for voteringen, hvis det er hensiktsmessig, selv om vi nå legger opp til tirsdag kl. 15 og torsdag kl. 14. Men det er ikke bundet av de endringene som foreslås i forretningsordenen.

Da jeg kom inn på Stortinget, var det sånn at vi hadde en tre timer lang middagspause hver møtedag, fra kl. 15 til kl. 18. Da det ble snakk om å redusere denne pausen med en time, ble det litt oppstandelse, men det gikk helt fint. Og da vi tok bort pausen helt, gikk det også fint. Jeg tuller ikke – det var stor motstand blant flere mot å gjøre dette. Poenget mitt er: Vi må ikke bli så konservative at vi ikke våger å utfordre oss selv bitte litt og våger å gjøre noen endringer.

Jeg tror det forslaget som ligger på bordet her i dag, vil gjøre Stortinget godt, og jeg ser fram til at vi kan sette dette ut i livet, hvis det blir flertall for det.

Andre visepresident Morten Wold [10:23:44]: I dag bestemmer flertallet i Stortinget at vi fra oktober skal gå over til en ny voteringsordning. Vi debatterer saken i dag, og vi beslutter den i dag. Det er enkelt, greit og oversiktlig. Slik vil det i mange tilfeller ikke bli når den nye ordningen med faste voteringstidspunkter er innført.

Fjerde visepresident, Nils T. Bjørke, har redegjort for presidentskapets mindretalls syn på saken. Det er sammenfallende med hva stortingsgruppen til Fremskrittspartiet mener.

Noen hevder at enkelte politikere først gjør alt de kan for å bli valgt til en plass i landets nasjonalforsamling, for deretter å ville være alle andre steder enn nettopp i dette hus. Det er nok en smule overdrevet og forenklet, men det er et faktum at mange som følger vår aktivitet, ikke forstår at salen er tilnærmet tom når saker debatteres.

Og nå skal velgerne og de som med interesse følger Stortingets forhandlinger, i mange tilfeller heller ikke få vite utfall og avstemningsresultat før det noen ganger kan ha gått en hel uke. Det kan svekke den interessen vi gjerne ønsker at Stortingets debatter skal være omgitt av, og vanskeliggjøre redaksjonell omtale av saker som er ferdig debattert, men der vedtak i plenum lar vente på seg.

La meg ta et eksempel: En sak debatteres ferdig en sen tirsdag ettermiddag i Stortinget, etter at votering har funnet sted. Saken skal da stemmes over påfølgende torsdag. Men dersom det er en bevegelig helligdag, vil saken ikke komme til avgjørelse før tirsdagen etter – en hel uke etter debatten. Det kan føre til press mot – og forsøk på påvirkning av – partier og representanter som kan være tungen på vektskålen i en avstemning.

Mer forutsigbarhet og hensyn til familieliv og andre aktiviteter er et av argumentene for å legge om til faste voteringstidspunkter. Det er forståelige argumenter, men gjennom utbyttingssystemet får de fleste representanter som trenger det, fritak fra både møtestart og votering om de har oppdrag og forpliktelser som krever det.

Siden dagens system med votering ved møteslutt uansett skal benyttes i innspurten til jul og sommer, og faktum er at omtrent halvparten av Stortingets voteringer i løpet av et år skjer før kl. 16, mener Fremskrittspartiets stortingsgruppe at en omlegging til faste voteringstidspunkter er unødvendig.

Stortingsmann Celius i Nils Kjærs teaterstykke «Det lykkelige valg» fra 1913 skrev følgende til sin kjære:

«Men tænk dig selve stortinget, tænk dig de lange, lyse maaneder, da vi sidder paa stortinget. Lavinia, Lavinia – der er det godt at sidde.»

Ja, det er godt å sitte på Stortinget. Vi velges hertil av mange grunner og for mange ting, men spesielt av én grunn – nemlig for å fatte beslutninger. Da bør vi også være til stede og gjøre nettopp det når debattene er ferdig, ikke opptil en uke etterpå.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:27:36]: Det er veldig gledelig at vi endelig kan få på plass faste voteringstidspunkter i Stortinget. Dette er noe SV har tatt til orde for lenge. Det vil gjøre arbeidsformen vår enklere for alle representanter, og det vil ikke minst være mer tilpasset et moderne familieliv. Nå skal jeg sette det noe på spissen – men jeg tror det er ganske sant – for jeg vil påstå at den gamle ordningen kanskje passet godt for godt voksne menn med koner hjemme som passet eventuelle barn. Men sånn er verken norske familier eller Stortinget lenger – heldigvis. Derfor er denne endringen ganske viktig, for den tilpasser arbeidsformen vår til hvordan familier fungerer i dag og bidrar til at representanter med familier og små barn får like gode vilkår og forutsigbarhet. Det er også viktig utover vår arbeidsform, for det handler om representativitet, at dette huset skal være like tilgjengelig for alle slags familier og folk.

Så har det vært mye spekulasjon om hva som vil skje. Vi hører om frykt for færre i salen, mindre medieoppmerksomhet og mer press på representanter for å endre stemmegivning – som om ikke den tiden fra en sak blir framlagt, til votering, allerede gir tid nok til det, for lobbyisme. Det får vi jo se. Derfor er jeg veldig glad for hvordan presidentskapet legger opp til behandling av denne saken, at man tar en vurdering og en evaluering etter å ha sett hvordan dette fungerer i en sesjon. Jeg tror at vi vil se – som i Folketinget i Danmark og i Riksdagen i Sverige – at dette kommer til å fungere godt.

Men så er det flere – skal man si – følgeendringer i forretningsordenen utover det faste voteringstidspunktet. Det foreslås en del andre endringer som handler om å gi presidenten en del større makt som møteleder. Det er mye fornuftig og ukontroversielt i de endringene som er nødvendig for å få til faste voteringstidspunkter, men jeg vil likevel rette oppmerksomheten mot § 51 fjerde ledd, der presidentskapet foreslår å gi presidenten makt til også å vedta – bestemme – at debatten skal avsluttes før alle inntegnede talere har hatt ordet. I dag kan kun forsamlingen gjøre dette. Det er både en prinsipiell og en faktisk form for maktoverføring fra representantene til presidenten, som går noe lenger enn de andre endringene, og som SV ikke kommer til å støtte i dag. Det å avslutte en sak før alle har kommet til orde, er en betydelig form for kontroll, som kun forsamlingen bør kunne avgjøre. Spesielt galt blir det når det nå er helt vanlig at ett eller flere partier ikke er representert i presidentskapet.

Derfor vil SV stemme imot endringen av § 51 fjerde ledd. Men ellers er dette en gledens dag for å gjøre Stortinget mer tilpasset et moderne familieliv, og jeg har stor tro på at Stortinget kommer til å gjøre gode erfaringer i den første sesjonen hvor vi nå skal prøve ut dette.

Geir Pollestad (Sp) [10:31:20]: Eg fryktar at dei endringane som er føreslåtte, vil gjera Stortinget til ein mindre viktig arena.

Representantar med born vert framheva her. Om desse borna er i Ulsteinvik, Lom eller Tana, er det ein rørande omtanke. Eg trur ikkje dette utgjer så veldig stor forskjell. Dette forslaget er først og fremst eit gode for dei som kan stikka ein tur heim og eta middag. Det er ei utvikling der stortingsrepresentantar i større grad vert kontoristar i Oslo enn folkevalde som er i Oslo for å gjera ei gjerning.

Eg reagerer òg litt på samanlikninga med det å gå til votering etter kvar sak med det å gå til votering etter kvart møte. Då me gjekk frå votering etter kvar sak til votering etter kvart møte, løyste det eit ganske stort problem som batt opp representantane heile dagane. Det å diskutera ei sak for så å ta ei avgjerd, vert nærast framstilt som noko umoderne, og at tida må gå vidare. I næringslivet er det slik at ein diskuterer saker, og så tek ein avgjerder. Eg trur også at i familielivet er det slik at ein diskuterer saker, og så tek ein avgjerder. Det er ikkje umoderne å ta avgjerda etter at ein har diskutert ei sak.

Eg synest òg at samanlikninga med fyrst innkorting og deretter fjerning av den såkalla middagspausen ikkje er relevant i denne samanhengen.

Representanten Bjørke trakk fram saka om pelsdyr. No hamna den tilfeldigvis i det ein kallar innspurten – den kunne like godt ha kome i april månad. Og det er klart, når folk har kome frå heile landet for å følgja ein debatt om si eiga framtid, skal dei oppleva at diskusjonen går, og så skal omsynet til stortingsrepresentantane sjølve og deira moglegheit til anten å henta i barnehage eller eta middag med familien – om dei bur i Oslo – gjera at dei må venta. Den saka var ferdig debattert for seint på torsdag til å koma med på torsdagsvoteringa, og då skal dei altså måtta gå og venta til tysdag på avgjerda. Det synest eg er uhaldbart.

Me hadde i går ein debatt om bompengar. Eg skal ikkje trekkja den for langt, men det er ein fordel at det er nokolunde dei same folka som deltek i debatten, som er til stades og faktisk røyster. Det ville ha vore, meiner eg, uheldig om det er andre folk som avgjer sakene enn dei som har vore til stades og debattert dei.

Så litt om dette omsynet til oss sjølve. Me har 60–70 dagar der me har votering, ifølgje innstillinga, og det er 365 dagar i året. På desse voteringsdagane er det 60 pst. av representantane som er til stades. Me skal seinare i dag vedta at me skal ha omtrent 1 mill. kr i løn. Eg trur det vil vera vanskeleg å fortelja folk der ute kvifor me ikkje kan avgjera sakene etter at me har debattert dei.

Dette vil, og det vert det òg lagt opp til, gjera at det vert rom for at ein er mindre til stades på Stortinget. Ein skal fokusera meir på at det å vera til stades på Stortinget skal gjelda når me gjer våre absolutte plikter. Eg er litt uroleg for komitéarbeidet – ikkje om komiteen kan ta avgjerder når ein har møte, der ventar eg at representantane møter opp. Men mykje av den politikkutviklinga som skjer i komiteane, føreset at representantane er til stades på Stortinget. Men dette er altså ei endring som skal leggja til rette for at ein skal vera mindre til stades på Stortinget. Eg fryktar at moglegheita ein har i dag til å vita at stort sett alle representantane er til stades når det er møte i salen, og til å kunna samlast til å diskutera saker på tvers av partia, vil verta redusert.

Når ein ser på det praktiske oppi dette, er det ganske mange unntak. Ein skal altså ha faste voteringstidspunkt, men ein skal gjera unntak i innspurten. Det er, vil eg anta, frå slutten av november og kanskje frå slutten av mai. Og så skal ein gjera unntak i samband med voteringar før møtefrie veker, og ein kan òg tenkja seg andre anledningar der det er moglegheiter for å gjera unntak. Då står ein att med ganske få møte ein skal ha faste voteringar på. Og ein vil få eit system som gjer det vanskeleg for dei som prøver å følgja med på Stortingets arbeid, å ha oversikt over når sakene faktisk vert avgjorde.

Dette er ikkje ein motstand som den å vera imot endringar i organiseringa av julelunsjen, eller å vera imot organiseringa av ettermiddagspausen. Dette handlar om det grunnleggjande – skal me votera og avgjera ei sak etter at ho er debattert, med dei same folka som var med på å debattera saka? Det er det eg meiner denne saka handlar om. Eg ser ikkje heilt at det behovet og den fordelen ein får med denne endringa, forsvarar å gjera eit inngrep i det.

Karin Andersen (SV) [10:37:27]: Jeg er veldig glad og vil takke flertallet i presidentskapet for de endringene man gjør nå. Det er litt rart å høre på representanten Pollestad. Først er han bekymret for lønnsøkningen – den kan han stemme imot senere i dag, det er fullt mulig å gjøre det, hvis man mener det er for mye. Det andre er at han først beskriver at her er det veldig store endringer, og så beskriver han et regelverk der det er så mange unntak at det nesten ikke blir noen endringer. En av de versjonene må jo nødvendigvis være feil. Jeg tror det er noe midt imellom, men jeg tror vi får en mye mer fornuftig ordning nå.

Jeg har vært her lenge og har opplevd alle de tre avstemningsmetodene som har vært nevnt her i dag. Og jeg har hele tida ment at vi bør legge til rette for at vi slipper å sitte i dette huset, men kan være ute og snakke med velgere og folk i bedrifter – være mye mer ute når det ikke er vårt ansvarsområde som behandles her i salen. Det har vanskelig latt seg gjøre. Jeg er vel en av dem som har vært mest i dette huset. Jeg hører at det er noen som er litt bekymret for at det ikke skal være interesse rundt debattene. Sjøl får jeg mest kjeft fordi man syns jeg går på denne talerstolen for mye. Så det er visst også et problem for noen.

Til at dette skal ta vekk interessen fra debattene i Stortinget: Jeg må si at jeg har registrert en ganske dalende interesse for mange av debattene i ganske mange år, bortsett fra avgrensede debatter som er om små, litt heite temaer. Vi diskuterte kommuneøkonomien tidligere denne uka. Det er et tema som angår hvert eneste menneske i hele landet og hver eneste bedrift, for den del. Det var ingen interesse verken på galleriet eller i presselosjen – eller noe særlig ellers heller. Slik har det vært i mange år. Så det er nok andre drivere enn når vi stemmer som avgjør om vi gjør denne salen til et interessant debattforum eller ikke.

Det er jo en realitet at de fleste saker er avgjort når komitéinnstillingen er avgitt. Sånn er det. Så har vi en viktig jobb å gjøre for å gjøre debattene i salen interessante. Jeg kommer fortsatt til å bruke denne arenaen, for jeg mener det er viktig, og jeg mener det er en viktig del av jobben min. Men jeg er glad for at jeg kanskje kan bruke litt mer tid ute av dette huset på møter, der jeg slipper å sitte og se på klokka hele tida for å se om jeg må løpe tilbake igjen for å stemme. Det er ingen god arbeidsform i det hele tatt. Det er også noen netter hvor jeg har sittet og halvsovet på kontoret, for så å gå inn i salen og stemme, som jeg vet at ikke akkurat har vært produktivt arbeid. Da hadde det kanskje til og med vært greit om man kunne få gå hjem og lagt seg til å sove – og møte opp mer uthvilt neste dag.

Så er det hensynet til barnefamilier. Ja, det er slik at det er forskjell på det, men det er ingen grunn til ikke å lette på situasjonen for de barnefamiliene som kan få hjelp av dette, selv om ikke alle kan få nytte av det på samme måte. Jeg har hatt voksne barn alle de 22 årene jeg har vært her på Stortinget, og har derfor hatt ganske mange bakvakter for de av mine kollegaer som har hatt små barn og har måttet gå hjem. Det er som det må være. Men med denne ordningen kan det også bli litt mer ryddighet når det gjelder utbytting.

Så til det siste argumentet som har blitt brukt her: Det skal være de samme som har diskutert saken, som også skal stemme. Nei, utbyttingen er jo slik at mange av dem som har hatt ansvaret for en sak, slett ikke er med på voteringen fordi de er blitt utbyttet i den saken. For å si det sånn: Det er mange argumenter som blir dratt opp her for ikke å prøve en ny ordning – en ordning som jeg er helt sikker på kommer til å fungere fint.

Jeg stoler på mine medrepresentanter. Vi har plikt til å gå både i stortingsmøtene og i komitémøtene. Plikten til å gå i komitémøtene er like sterk som den er til å gå i stortingsmøtene. Det bør i noen tilfeller kanskje skjerpes inn. Det er en annen sak og har ingen ting med dette reglementet vi nå vedtar, å gjøre, men det har vært perioder der det har vært behov for å stramme opp, slik at man skjønner at det er en plikt. Disse møtene foregår stort sett midt på dagen – ikke langt ut i sene kveldstimer, når noen av disse avstemningene, som vi nå håper vi kan ta på et annet tidspunkt, blir gjort.

Michael Tetzschner (H) [10:43:08]: Jeg synes at av de problemene vi har som institusjon, har kanskje presidentskapet valgt å begynne i den gale enden. Jeg ser ikke noe stort behov for å endre dagens regelverk, og jeg mener at man også er kommet i skade for å gi en fullstendig overdrivelse av ulempene med dagens situasjon.

Man sier at det er et moderne familie- og arbeidsliv som legger hindringer i veien for at man møter på Stortinget etter de reglene vi har. Ja, det er i så fall et annet arbeidsliv enn det jeg kjenner til utenfor dette hus. Det er snakk om 100 møtedager som vi er bundet til å være her, hvis man skal oppfylle reglementet – før vi tar i bruk innbytteordningen. Hvis vi ser praktisk på det, er 70 av disse dagene voteringsdager, der man fysisk må være til stede. Hvis man også legger til at presidentskapet – og her er jeg helt enig med dem – har lagt opp ukeprogrammet slik, ikke minst av hensyn til pendlende representanter, at i perioder hvor arbeidet flyter litt roligere, har vi ikke mandagsmøter og ikke fredagsmøter. Og så er det som regel ikke realitetsvoteringer på onsdager. Så vi er veldig nær dette nirvana av en tilstand som enkelte nå ser for seg at Stortinget skal gå over til.

Det kan selvfølgelig også brukes som et argument for hvorfor man skal engasjere seg mot dette forslaget. Men det jeg er redd for, er signalene – om vi til slutt har en nasjonalforsamling, i betydningen av en organisasjon der mennesker møtes, også utover det de er pliktige til. Jeg er redd for at vi får et system hvor man går fra at det er en formodning, en presumpsjon, om at folk er i dette hus, til en formodning om det motsatte. Jeg tror man fullstendig undervurderer verdien i at man treffes på tvers av partigrenser, og også på tvers av komitégrenser i eget parti, det at man vet at man lett kan nærme seg hverandre utenom plenumsmøtene.

Dette skal evalueres, men jeg tror ikke man er i stand til å fange opp endringene i denne holdningen i en evaluering, for da kommer alle til å si hvor praktisk det er å ha faste tidspunkter, som om vi var en mekanisk bedrift hvor det er om å gjøre å få skiftene til å henge sammen. Det er ikke tilfellet.

Jeg er heller ikke så imponert over fremmøtet i komiteene, og spørsmålet er: Hva kan vi gjøre? Og der er jeg enig med representanten Karin Andersen i at her må vi få en annen fremmøtekultur. Men jeg mener at vi understøtter ikke den ved å ta så lett på plenumsoppgavene.

Det er et stort tillitsverv å være valgt inn på Stortinget. Når man viser til oppgaver utenfor huset, tror jeg nettopp det blir respektert at man lar arbeidet i landets nasjonalforsamling gå foran. Og ikke bare gjelder det møtene, men også forberedelsene. Jeg mener det har kommet en viss ubalanse i dette med å gå ut og preke det gode budskap sammenlignet med det forarbeidet som representantene, med all respekt, legger i sakenes innhold – det å kunne sakene, se sammenhengene, diskutere ordentlig og ta alvorlig at dette er landets lovgivende og bevilgende forsamling.

Hvis Stortinget skal opprettholde sin posisjon og helst gjeninnta sin sentrale posisjon som samfunnets demokratiske nav, forutsetter det mer tilstedeværelse og mindre stoppeklokketenkning her i huset.

Tuva Moflag (A) [10:47:40]: Tusen takk, president. Og jeg kan vel egentlig bare fortsette med å si tusen takk – jeg vil si takk til de partiene som står bak flertallsinnstillingen.

Jeg er en stemme for de representantene som vil ha veldig god nytte og glede av denne endringen. Jeg er nok i en litt annen livssituasjon enn representanten Tetzschner med mine fire barn i alderen fire til ti år. Jeg bor i Akershus, jeg har ikke stortingsleilighet, jeg reiser fram og tilbake hver dag. Jeg er ikke noe redd for at det blir mindre jobb med denne endringen, og jeg synes det er merkelig at man framstiller det som om voteringene i Stortinget er det eneste kveldsarbeidet vi gjør. Vi jobber jo om kvelden hele tiden – i partiet, i møter med foreninger; det er ikke snakk om at dette er femti dager, det er nesten hele tiden helger og kvelder hvor vi er på vakt i demokratiets tjeneste.

Det må jeg si jeg synes er helt fantastisk – jeg er glad for at jeg har den muligheten. Men jeg vil fortelle dere at det er en belastning hele tiden å skulle si «kanskje»: – Kommer du hjem i kveld? Kanskje. – Kan du hente i barnehagen i dag? Kanskje. – Får du vært med på forestillingen? Kanskje.

Det er en belastning, og hvis vi ønsker en bredde i demokratiet, hvis vi ønsker at folk skal kunne delta uansett livssituasjon, er dette virkelig en forbedring av systemet.

Det ble vist til at man bare kan be om utbytting hvis dette krasjer. Men jeg har faktisk lyst til å være her og stemme – jeg har faktisk lyst til å kunne bruke stemmen min i så mange saker som mulig. Ved å ha faste voteringstidspunkter betyr det at jeg kan være til stede ved flere av voteringene, og at man slipper å søke om utbytting, fordi man faktisk kan planlegge for, og delta i, det arbeidet som skjer her.

Jeg er veldig opptatt av å møte i komitémøtene, og jeg ønsker at det så få ganger som mulig skal stå at jeg ikke voterte. Så dette tenker jeg også kan bidra til at enda flere faktisk deltar på den måten. Så jeg bare avslutter der jeg begynte: Tusen takk.

Carl I. Hagen (FrP) [10:50:08]: Jeg var ikke kjent med denne debatten i det hele tatt før jeg så sakens papirer i dag morges, men jeg kan ikke dy meg for å informere Stortinget litt om den revolusjonen som har vært i min levetid når det gjelder å legge forholdene til rette for representantene. Det er en enorm endring fra min første tid i denne sal. La meg nevne at da voterte man under budsjettbehandlingene stort sett fra klokken elleve om kvelden til klokken tre om natten – en fire–fem timers votering, ofte – kapittel for kapittel, post for post, med mange endringsforslag fra ulike partier.

Når det gjelder hjelpen som stortingsrepresentantene fikk, var regelen at for hver tiende representant et parti hadde, fikk man én gruppesekretær og én kontorsekretær. Representantene skrev som regel merknadene sine selv. I dag er det altså vel én til én. Det er like mange rådgivere ansatt i stortingsgruppene som det er representanter.

I perioden 1974–1977, som jeg snakker om, var det en veldig hektisk aktivitet i Stortinget, og det var sene timer. Det var mye arbeid. Etter hvert er det blitt mye bedre. Derfor er jeg for så vidt veldig glad for at min stortingsgruppe har funnet et fornuftig standpunkt, for det går an å gå for langt. Én ting er veldig hardt arbeidende representanter, som foregående taler, som egentlig ikke vil få noen endring i situasjonen, bare litt mer forutsigbarhet. Men det er vel også slik at det synet folk flest har på Stortinget, er av betydning i vårt demokrati. Mistanken hos folk kan bli den at mange stortingsrepresentanter kommer til Stortinget på tirsdag for å stemme, kanskje er innom en debatt på onsdag og kanskje voterer på torsdag, og så reiser hjem igjen eller er fraværende. Det betyr tredagers arbeidsuke – fra midt på dagen tirsdag til litt etter midt på dagen torsdag. Jeg kjenner godt alle de som sier at de har møter med partiet og møter med bedrifter og organisasjoner, men det er vel ikke alle representanter som har en enorm aktivitet når de ikke er i bygningen. Da vil mange kunne si at det å være på Stortinget er veldig greit. Det er bra lønn, og det er tredagers arbeidsuke.

Hvis man samtidig begynner å se på tilstedeværelsen i komitémøtene, som jo nå er offentlig tilgjengelig, og den heller ikke er så veldig stor, ja, så blir det et negativt syn på Stortinget. Selv om det ikke er riktig, er det skadelig for demokratiet vårt hvis respekten for nasjonalforsamlingen og representantene der synker. Det som flertallet vil, tror jeg vil bidra til at man får et noe mer negativt syn og mindre respekt. I vår tid, med litt sånn partipolitiske oppløsningstendenser, som vi ser om dagen, hvor det dukker opp nye partier, mye protester, misnøye – det er heller ikke bra. I et demokrati skal man jo lytte til befolkningen, ikke se ned på befolkningen, forfølge befolkningen og fortelle befolkningen hva de skal gjøre.

Jeg husker at det var en ledende representant i Arbeiderpartiet for noen år siden, da Fremskrittspartiet lå på rundt 30 pst. på meningsmålingene, som tok til orde for at vi måtte bytte ut folket – det var noe galt med dette folket, som kunne oppføre seg på en slik måte at et slikt fryktelig parti fikk så stor oppslutning.

Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiets stortingsgruppe er imot disse endringene. Det er mer enn nok at man nå stort sett har møte kun tirsdag, onsdag og torsdag – altså fri hver mandag og fredag. Det er sjelden komitémøter mandager og fredager, og det er sjelden komitéarrangementer eller offisielle stortingsarrangementer på mandager og fredager. Med andre ord har man de dagene til disposisjon som man ønsker. Hvis man ikke har tunge verv i et parti, kan man si det slik at man har en tredagers arbeidsuke. Det er ikke bra for renommeet og – tror jeg – den oppslutningen og respekten som Stortinget bør ha.

Jeg er i dag glad for at jeg kan stemme sammen med min gruppe på en fornuftig måte.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:55:51]: Takk for debatten. Det ser ut som den går mot slutten.

Jeg mener at presidentskapet både i innstillingen og i debatten i dag har vist at vi har drøftet nøye de – kan man kalle det – motstridende forholdene. Vi har funnet frem til en balanse som både ivaretar at Stortinget i innspurtsperiodene voterer hver dag og i budsjettbehandlingene på slutten av hver budsjettdebatt. Derfor må jeg kommentere noe av det samme som representanten Karin Andersen kommenterte, at representanten Pollestad først var veldig bekymret, for så å si at det egentlig ikke var noen endring i det hele tatt. Da har vi kanskje funnet den riktige balansen i dette, tenker jeg, i denne prøveperioden – for å si det sånn – som er på ett år.

Det er gjort en grundig vurdering. Jeg som stortingspresident, og også vi som presidentskap, er opptatt av å gjøre en nøye evaluering av dette. Det vil ikke være noe som gjøres som et venstrehåndsarbeid, nettopp fordi vi er opptatt av det flere har snakket om her i salen – vi er selvfølgelig opptatt av at stortingsarbeidet er det som først og fremst er viktig for en stortingsrepresentant: deltakelse i salen i debattene, deltakelse i komitémøtene, og ikke minst det som representanten Tetzschner var inne på, det at man er til stede på Stortinget for de viktige avklaringene som skjer hver eneste dag, mellom møter, mellom partier og innad i partiene. Dette er presidentskapet opptatt av, og dette er jeg veldig opptatt av.

Det har også vært diskutert om man skal votere ved møtestart. Det finnes parlamenter som gjør det. Da ville jeg være mer bekymret for at man ville se lavere oppslutning på komitémøter, noe vi registrerer at det innimellom også er i dag, som er en utfordring selv i dag.

I noen parlamenter er det heller ikke slik at parlamentsmedlemmene må være til stede ved møtestart. Jeg synes det er en veldig god tradisjon i Norge at vi ikke starter stortingsmøtene før halvparten av oss er til stede i salen. Det er et viktig signal.

Det er litt vanskelig å kjenne seg igjen i representanten Hagens innlegg om tredagers arbeidsuke. Det er mulig det er forskjeller mellom partier og mellom representanter, men jeg har ikke inntrykk av – og i min funksjon som stortingspresident snakker jeg med veldig mange representanter fra veldig mange partier – at representantene har tredagers arbeidsuke. Jeg har mer inntrykk av at med den nye medieverdenen vi står i, med den tilgjengeligheten vi har nå, som vi ikke hadde tidligere – velgere og innbyggere kontakter oss på alt fra Messenger til Instagram, SMS og telefon – er vi egentlig tilgjengelige 24/7. Vi jobber selvfølgelig ikke 24/7, men vi er tilgjengelige, og jeg vil våge å påstå at vi er tilgjengelige på en annen måte enn for noen år siden, da man gjerne fikk tiden på seg til i hvert fall å kunne skylde på postgangen for å vente med å svare på en henvendelse. Nå forventes det egentlig at man svarer der og da.

Til representanten Morten Wold: Jeg er veldig stolt over å sitte på Stortinget. Men det har jammen skjedd mye siden 1913, også ved at det er et likestilt storting, hvor andelen kvinner er større enn noen gang. Men vi skal også legge til rette for at det skal være familievennlig, og det handler ikke bare om kvinner, det handler like mye om menn og fedre. Jeg nevnte i mitt innlegg dette med barnefamilier, og det tok representanten Geir Pollestad tak i. Jeg er opptatt av at vi skal tilrettelegge for at småbarnsforeldre som bor i Finnmark, som bor i Hordaland, som bor i Rogaland, og som har lang reisevei, skal kunne få lov til å være stortingsrepresentanter selv om de har små barn. Det er utrolig viktig. Så gjør det jo ikke noe, slik representanten Moflag sa, at de som kan pendle hjem, får muligheten til å delta i familielivet på en mer forutsigbar måte med den nye ordningen. Jeg vil også minne om at det at stortingsrepresentanter med små barn har mulighet til to hjemreiser i uken, vil med den nye ordningen gjøre at man tidvis, dersom det er behov for å reise hjem for en vanskelig foreldresamtale på skolen, f.eks., en tirsdag kveld, kan de fleste som pendler, kanskje rekke å være med på voteringen og likevel rekke en samtale hjemme om kvelden eller være til stede på andre ting for barna sine.

Men det er ikke det viktigste argumentet, må jeg bare si, for disse endringene. Jeg tror det er behov for denne typen forutsigbarhet, og jeg synes vi skal gi oss muligheten til å prøve dette nå én sesjon. Så skal det nøye evalueres, og vi vil kunne få en ny diskusjon da.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:01:33]: Jeg støtter mindretallet i presidentskapet og er derfor ikke en av dem som støtter endringene som er foreslått.

Dette er landets nasjonalforsamling. Det er et hus som skal være en møteplass mellom landsdelene og ulike folk fra hele Norge. Det er Norges øverste demokratiske organ og en sal som har all makt. Det er sted med en tyngde som gjør at jeg ikke synes vi bør ta lett på endringer i vår virksomhet, selv ikke endringer i forretningsordenen som dem vi behandler nå. Jeg synes det er helt greit å bli anklaget for å være konservativ i en slik sak på grunn av det standpunktet jeg har tatt.

Jeg vil først kommentere representanten Karin Andersens og stortingspresidentens harselering med representanten Pollestads bekymring. Det ble sagt av stortingspresidenten at han var veldig bekymret, for så å si at det ikke var noen endringer her i det hele tatt. Til det vil jeg si at her gjør man faktisk ganske store prinsipielle endringer. Det som Pollestad satte spørsmålstegn ved, var hvor store endringene i praksis vil bli tidsmessig fordi man har unntak for innspurtsperioder, osv. Så det er uklart hvor mye forskjell fra dagens praksis man vil oppnå, men de prinsipielle endringene er fortsatt store, nettopp fordi man heretter vil skille debatt og votering. Det har vært sagt mye om det, og jeg skal ikke gå så nøye inn på det. I tillegg er det en maktoverføring til presidenten i form av begrensning av taletid og det å kunne avslutte debatten før alle inntegnede talere har hatt ordet, slik som representanten fra SV var inne på i sted. Dette er prinsipielle endringer i Stortingets virksomhet som jeg mener at man ikke bør ta lett på.

Pelsdyrsaken har vært nevnt som et eksempel på hvorfor det kan være ille å skille debatt og votering. Jeg har også lyst å si litt om det. Det var en veldig vanskelig sak for mange i Stortinget. Det var mange i Stortinget som hadde ordet i den saken. Det var veldig mange tilskuere på galleriet, som store deler av dagen var nesten helt fullt. Den dagen den saken var oppe til behandling, var det sak nr. 2. Vi startet debatten om den saken rundt kl. 11, hvis jeg ikke husker helt feil. Det var folk på galleriet under hele debatten, fram til kl. 16–17. Det var også folk her, på grunn av den debatten, da vi skulle votere kl. 00.05 den samme kvelden. Det var tilreisende som hadde sittet og ventet i Stortinget hele dagen, mens Stortinget behandlet alle de andre sakene, fordi de var så opptatt av utfallet i den saken, som ville ha så stor innvirkning på deres liv.

I tiden mellom komitéinnstillingens avgivelse og behandlingen i Stortinget var det det jeg vil kalle et drama i kulissene, hvor det lenge var uklart om komitéinnstillingen faktisk ville oppnå flertall. Hadde man hatt en uke eller bare et par dager mellom debatten og voteringen, hadde det skapt stor usikkerhet. Det hadde skapt et press for å få endret utfallet av saken. Det hadde vært veldig vanskelig for dem som ble berørt av saken, å sitte og vente på at Stortinget endelig skulle avgjøre saken. Vi som sitter her, kan tenke at saken er avgjort når debatten er over, men for folk der ute er det voteringen som gjelder. Det må vi huske på.

Jeg synes det er viktig å ta hensyn til at man skal kunne ha et familieliv, at man skal ta hensyn til dem som har barn, og dem som har noen som venter hjemme. Men jeg opplever at Stortinget, tatt i betraktning hva slags institusjon det er snakk om, allerede er ganske godt tilrettelagt for å kunne gjøre andre ting og for å kunne ivareta et familieliv. Som representanten Hagen var inne på, har vi møtefrie mandager og fredager. Jeg deler ikke oppfatningen av at det er mange som tar fri de dagene, men de dagene gjør at man har ganske mye tid til å være andre steder enn her, uansett om man bruker dagene til å ha fri, møte velgere eller reise rundt. Jeg minner om at dette er en forsamling med folk fra hele landet og fra alle landsdeler, og da er det de to dagene som det er mest aktuelt for de fleste å bruke til å være i sitt fylke eller i sin landsdel. Det er vanskelig å få gjort det tirsdag ettermiddag kl. 15 hvis man er fra Hedmark, Finnmark, Trøndelag eller andre steder.

Vi har også mulighet til å ha møter inne på huset her. Jeg har vært med på flere møter hvor vi har måttet ta en pause i møtet fordi det ringes til votering og vi må votere. Det er vanligvis ikke et voldsomt og uoverkommelig problem. Det er veldig mange som er interessert i å komme hit for å ha møte med oss. Hvis man er på møte utenfor huset i Oslo et sted, er det heller ikke så vanskelig å følge med på dagsordenen og klare å være tilbake på Stortinget innen voteringen, hvis det skulle være en kollisjon, noe som egentlig ikke oppstår så altfor ofte. Og ikke minst har vi en utbyttingsordning, som gir 40 pst. av representantene mulighet til å være borte, som også er en form for tilrettelegging for å kunne være andre steder.

Vi kommer ikke unna at forsamlingen består av folk fra hele Norge. De endringene som ligger her, vil, slik som jeg ser det, først og fremst være til nytte for dem som bor i Oslo eller Akershus, og ikke så mye til nytte for resten. Da synes jeg ikke det er verdt det når det er snakk om store prinsipielle endringer, spesielt det med å skille debatt og votering, som jeg synes er veldig vanskelig, som kan gjøre at Stortinget mister sin relevans, og som kan gjøre det vanskelig for folk å akseptere at vi skal gjøre en så stor endring for å ta hensyn til oss selv. Det går ut over folk der ute, som ikke får klarhet i hva Stortinget har bestemt. Det blir mye usikkerhet rundt avgjørelsene i sakene våre, noe jeg mener er uheldig.

Sverre Myrli (A) [11:08:38]: Jeg kom også på Stortinget første gang i 1997, samtidig som Karin Andersen forresten. Noe av det første vi som den gang var unge, grep fatt i og stilte spørsmål ved, var den da lange ettermiddagspausen i Stortingets møter. Møtet begynte kl. 10, som i dag. Så ble møtet hevet kl. 15, og det var tre timers pause til kl. 18, og så ble kveldsmøtet satt, og Stortinget fortsatte til sakene var behandlet. Hvorfor skulle vi ha tre timers pause? Jo, argumentet som faktisk ble brukt, var at ettermiddagspausen i sin tid var innført fordi det var så mange stortingsrepresentanter som hadde sittet i konsentrasjonsleir under annen verdenskrig og måtte ha regelmessige pauser for å hvile for å fungere i stortingslivet sitt. Så stilte vi igjen spørsmålet – det var kanskje ikke så mange igjen av dem i 1997, 50 år etter krigen, men det var altså ett av argumentene som ble brukt for å beholde ettermiddagspausen. Det var svært vanskelig å foreta endringer.

Så ble pausen kuttet ned til to timer – stor debatt. Kunne vi ha bare to timers ettermiddagspause, fra kl. 16 til kl. 18? – Stor debatt. Jo, så skulle vi prøve det. Det gikk ganske bra.

Så ble det på nytt debatt: Trenger vi pausen i det hele tatt? Og så ble det innført en forsøksordning, at vi skulle forsøke ikke å ha ettermiddagspause – stor debatt. Det gikk veldig bra. Og til slutt ble ettermiddagspausen fjernet helt – så starter vi kl. 10 og holder på til vi er ferdige. Det går ganske bra, og jeg har ikke lagt merke til noen som vil tilbake til tida med ettermiddagspause.

Hvorfor tar jeg opp dette? Jo, fordi det er svært vanskelig å foreta endringer i Stortingets arbeidsform, har det vist seg. Enkelte ting er det svært vanskelig å få til, men når man først har fått gjort det, viser det seg at det fungerer. Mye er heldigvis endret, og det har gått bra.

Det dette dreier om, er å få til en forutsigbarhet i stortingsrepresentantenes arbeid og i Stortinget som sådant. Jeg synes flertallet i presidentskapet har balansert dette veldig bra. En må balansere arbeidsformen til Stortinget som institusjon, en må balansere stortingsrepresentantenes arbeidssituasjon rent praktisk, og en må balansere hvordan vi som stortingsrepresentanter, som tillitsvalgte og ombud for befolkningen, kan fungere i vårt stortingsverv. Vårt stortingsverv og vår posisjon som ombud for befolkningen dreier seg om mye mer enn akkurat bare det vi gjør mens vi er inne i denne salen. Jeg synes presidentskapets flertall har balansert dette på en veldig bra måte, og mener absolutt det er på tide at vi forsøker dette. Så hører jeg hva stortingspresidenten sier, at nå forsøker vi dette, og så får vi evaluere og komme tilbake til hvordan det blir.

Det har tidligere vært diskutert om en skulle ha en ordning hvor en voterer morgenen etter, altså at forrige dags saker tas opp til votering ved møtestart dagen etter. Det er en ordning som jeg vet er blitt sett på, men summa summarum synes jeg det som nå er foreslått, virker som å være en god løsning, som vi bør forsøke.

Så må jeg si til Carl I. Hagen: Jeg registrerer at han først setter seg inn i sakene samme dag som sakene skal behandles. Vi andre har brukt ganske lang tid på dette og jobbet med disse spørsmålene ganske lenge. I går hadde vi en omfattende debatt om bompenger. Carl I. Hagen klarte å snike seg bort fra voteringen i går kveld og ville ikke være til stede ved den voteringen. Hva slags verdighet og hva slags respekt for Stortinget er det? Hva slags respekt for velgerne er det at Carl I. Hagen klarte å snike seg unna voteringen i går for å slippe å være med og stemme på noe som for ham tydeligvis var ubehagelig?

Jeg kan nevne den debatten igjen som et eksempel – den hadde vi i går kveld, det var vel rundt kl. 23 vi voterte i går kveld. Med det som nå er foreslått fra presidentskapet, skulle den voteringen ha vært kl. 14 i dag i stedet. Er det egentlig noen dramatisk forskjell om vi har voteringen kl. 23 en onsdag kveld eller har den kl. 14 en torsdag?

Jeg synes absolutt vi skal forsøke dette. Det er på tide at vi også prøver å endre på voteringstidspunktene i Stortinget. Det har å gjøre med arbeidsforholdene til stortingsrepresentantene og forutsigbarheten for stortingsrepresentantene, slik at vi kan planlegge arbeidsuka vår bedre enn vi gjør, og at vi kan virke som enda bedre tillitsvalgte for befolkningen.

Så kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i Carl I. Hagens beskrivelse av tre dagers arbeidsuke. Jeg kjenner de fleste stortingsrepresentantene som hardtarbeidende representanter, og som etter beste evne klarer å balansere arbeidet i Stortinget med arbeidet ute i valgdistriktene sine med fulle møtebøker hver eneste uke.

Og det siste poenget mitt: De får det jo til i Sverige og Danmark. Jeg har aldri hørt at det er mangel på verdighet i det parlamentariske arbeidet i verken Sverige eller Danmark, og jeg har ikke hørt at folk har mistet respekten for de folkevalgte verken i Sverige eller i Danmark ved at de har voteringstidspunkter på en annen måte enn vi har. De får det til i Sverige og Danmark. Jeg er helt sikker på at vi skal få det til også i Stortinget.

Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [11:15:22]: Det er heilt greitt at me her har litt ulike syn på det som skjer. Men når det viktigaste argumentet for at dette skal me prøva, er at det var motstand mot andre endringar før, synest eg me har litt lite argument. Me får jo ta stilling til dei utfordringane som ligg her no. Eg synest me skal ta på alvor dei motførestillingane som me har, og så kan me gjerne argumentera for eller mot. Men å seia at det at det var vanskeleg å få vekk pausen midt på dagen, viser at det er ei god løysing å endra dette no – då følgjer ikkje eg med lenger. Ein må faktisk kunna klara å argumentera ut frå det som er.

Eg har stor respekt for at mange har ein travel kvardag og har utfordringar med det. Men eg trur faktisk ikkje at dette er løysinga for å endra på dette. Eg trur ulempene i forhold til Stortinget som ein aktuell arena, Stortinget som ein viktig aktør i det politiske biletet, gjer at det alt i alt er betre å stå på dagens ordning. Så aksepterer eg at andre har eit anna syn på det, men me vil ha respekt for dei meiningane me har. Å hevda at dersom du ikkje gjer det, er du bakstreversk – ein har vore mot endringar før, og derfor er dette feil – er etter mi meining å debattera på feil premissar.