Stortinget - Møte onsdag den 24. oktober 2018

Dato: 24.10.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 2 [11:31:41]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 8, fra representanten Martha Tærud til næringsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 9, fra representanten Kari Anne Bøkestad Andreassen til klima- og miljøministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

Kjersti Toppe (Sp) []: «Eit fleirtal på Stortinget vedtok i Innst. 51 S (2017–2018) følgjande: «Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget om en ordning som sikrer elever på 1.–10. trinn minst én time fysisk aktivitet hver dag innenfor dagens timetall.» Vedtaket kom etter ein årelang kamp og var grunngjeve som eit tiltak for å redusere sosiale helseskilnader. Regjeringa skriv i statsbudsjettet at dei ikkje vil følgje opp vedtaket.

Kvifor respekterer ikkje regjeringa Stortingets vilje?»

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg tror ikke det er noen i denne sal som er imot fysisk aktivitet i skolen, heller ikke jeg. Fysisk aktivitet er bra for helsen, og det gir gode muligheter for både læring og mestring. Jeg støtter intensjonen bak vedtaket: mer fysisk aktivitet for barn og unge og å særlig løfte de barna som er for lite fysisk aktive utenfor skolen.

Regjeringen er opptatt av elevenes fysiske helse og fysisk aktivitet i skolen. Vi deltar i arbeidet med en ny handlingsplan for fysisk aktivitet som Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for. Vi mottar om kort tid resultatene fra et forsøk om fysisk aktivitet på ungdomstrinnet som vi har initiert og finansiert sammen med Helse- og omsorgsdepartementet.

I den pågående fagfornyelsen skal kroppsøvingsfaget få en dreining mot mer bevegelsesaktivitet, bl.a. for å ivareta et inkluderingsperspektiv. Faget skal motivere til en aktiv livsstil og bidra til god helse. I tillegg innfører vi et nytt, tverrfaglig tema, folkehelse og livsmestring, som skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse. Støtteressurser til dette vil bli utviklet.

Som representanten påpeker, skriver Kunnskapsdepartementet i budsjettproposisjonen at vi likevel ikke vil tilrå dette konkrete vedtaket. Det skyldes bl.a. formuleringen om at dette skal være «innenfor dagens timetall».

En times fysisk aktivitet hver dag innenfor dagens timetall vil kreve at skoler og lærere tar i bruk fysisk aktivitet i mattetimen, norsktimen, kunst- og håndverkstimen eller andre timer – helt uavhengig av om det fremmer læring i den timen, uavhengig av om læreren har kompetanse til å gjennomføre aktiviteten, og også uavhengig av om det kan gå ut over den enkelte elevs læring.

All regulert tid i skolen er til opplæring i fag. Dette er timer til fag som elevene har krav på, og der lærerne, som kjenner elevene best, skal ha frihet til å undervise på den måten de mener elevene får mest læring og mestring av. Jeg mener det blir feil å detaljstyre lærerens valg av metode med lov eller forskrift.

Mitt poeng er at hvis Stortinget ønsker skoletimer til fysisk aktivitet utover det som allerede ligger i timetallet, vil det kreve mer tid og lærerressurser. Da må det enten følge med penger til dette, eller så må Stortinget si hvilke timer de vil omprioritere.

Det koster penger å tilføye timer i skolen, og Stortinget bevilger verken tid eller penger til å gjennomføre dette tiltaket.

Skolen skal være en læringsarena, både for faglig og for sosial læring. Dette er ikke et oppdrag vi kan ta lett på, og vi skal ha respekt for at elevene har krav på hver eneste fagtime som er innført.

Kjersti Toppe (Sp) []: Elevar har òg krav på ein skule som tar vare på den fysiske og psykiske helsa. Det er det som er utgangspunktet for heile dette forslaget, nemleg å gi barn lik rett til god helse i framtida, og her har skulen eit ansvar. Det er òg slik at dette forslaget ikkje kom ut av det blå, det kom ut av at mange kommunar allereie har innført dette. Regjeringa skriv jo sjølv at ein står fritt i dag. Det er ingenting i læreplanen eller kompetansekrav som hindrar dette i dag. Så kvifor ikkje gjera det til eit tilbod for alle elevar når det har ei så viktig folkehelsegrunngjeving?

I samband med at vi vedtok innstillinga, fremja Høgre at dei kunne vera med på eit forslag som sa éin time i gjennomsnitt. Det kunne fått fleirtal, men så vart det trekt. Kvifor legg ikkje regjeringa fram ei sak for Stortinget der ein òg kunne vurdera korleis dette kan innførast?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er mange gode ønsker om hva som skal inn i skolen. Jeg sitter nå med ansvaret for å gjennomføre en fagfornyelse, en stor fornyelse av innholdet i skolen. Da ønsker vi å gi læreren mer rom for å være lærer, mer rom for dybdelæring. Det som ligger i forslaget fra stortingsflertallet, er at man skal detaljstyre læreren og begrense lærerens metodefrihet.

Jeg sitter også med et annet vedtak fra Stortinget, hvor Stortinget nettopp ber regjeringen om å sikre metodefriheten for lærerne, sørge for at lærerne har tilstrekkelig handlingsrom i undervisningssituasjonen. Jeg forstår at representanten er veldig opptatt av dette vedtaket, men jeg må også sørge for at andre vedtak blir ivaretatt. Her sitter vi med to vedtak som strider mot hverandre, og da er det mitt ansvar å redegjøre for Stortinget om hvilke utfordringer dette vil skape, og også peke på muligheter for hvordan vi kan håndtere det. Jeg mener vi må høste erfaring fra forsøksprosjektene, og så må vi sørge for at den erfaringen spres til andre skoler, slik at det blir mer fysisk aktivitet for barn og ungdom.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er inga overrasking at regjeringa er imot dette forslaget, for regjeringspartia stemde mot dette. Det var fleirtalet i Stortinget som fekk på plass eit vedtak om at regjeringa ikkje skulle innføra ein time med fysisk aktivitet kvar dag, men leggja fram ei sak for Stortinget om det. At vi ikkje eingong får ei sak der desse vurderingane kunne ha kome fram, der ein kunne ha føreslått ulike måtar å innføra dette på som ikkje går ut over metodefridomen til lærarane, er det vi reagerer på. Det synest som om vi har ei regjering som vil ta omkampar og ikkje rettar seg etter Stortingets vedtak. Det er rimeleg spesielt. Og igjen, når det gjeld det spørsmålet eg stilte i stad: Ein kunne jo ha kome med forslag til justeringar av dette som òg kunne ha sikra metodefridomen for lærarane.

Vi har aldri sagt at det ikkje skal kosta pengar.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg har nå lagt frem en orientering til Stortinget i forbindelse med budsjettet for neste år. Der redegjør vi for hvilke utfordringer det er ved dette forslaget, og hvordan de kan håndteres. Vi peker på at vi kan vedta en forskrift. Men da må Stortinget være klar over at det vil være i strid med andre vedtak som er gjort i Stortinget, hvor man nettopp understreker metodefriheten. Jeg har pekt på at Stortinget kan vedta at det skal være én ekstra time fysisk aktivitet, men da må Stortinget også være villig til å legge milliardbeløp på bordet for å finansiere en ekstra time. Jeg har også pekt på at vi kan høste erfaring fra de forsøkene som er gjennomført, og bidra til å veilede, gi råd til skoler og lærere, om hvordan man kan integrere mer fysisk aktivitet i skolehverdagen.

I budsjettproposisjonen for neste år har vi redegjort for ulike måter dette kan følges opp på, og vi ønsker en videre dialog med stortingsflertallet om hvordan vi skal følge det opp.

Spørsmål 2

Tonje Kopstad (SV) []: «Svært varierende finansieringssystemer for de videregående skolene fører til at det i enkelte fylker eksisterer incentiver til å sentralisere skoledriften ved for eksempel å legge ned skoler i distriktene og samle elevene på færre og større skoler. I den nye Viken-regionen er det grunn til å frykte en slik sentralisering.

Er statsråden enig i at dette er en utfordring generelt, og i Viken spesielt, og vil han vurdere tiltak for å sikre at elever ikke får en urimelig lang reisevei til skolen?»

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg vil starte med å vise til at fylkeskommunene har ansvaret for videregående opplæring og for dimensjonering og utvikling av tilbudet. I dette arbeidet må fylkeskommunene ta hensyn til både elevenes ønsker og valg og samfunnets behov for kompetanse fra videregående opplæring. Fylkeskommunene bestemmer sin egen skolestruktur, og det er opp til fylkeskommunene selv å bestemme hvilken modell de har for finansiering av egne videregående skoler.

Jeg vil understreke at fylkeskommunenes inntektssystem legger til rette for at fylkeskommunene skal kunne ha en desentralisert skolestruktur. En av de overordnede målsettingene i inntektssystemet for fylkeskommunene er å utjevne økonomiske forutsetninger for å kunne tilby innbyggerne likeverdige og gode tjenester over hele landet. Dette betyr at fylkeskommunene skal kompenseres for demografiske forskjeller, ulik geografi og andre mer eller mindre upåvirkbare forhold som gjør at kostnadene ved å tilby tjenester til innbyggerne varierer mellom fylkeskommunene.

Inntektssystemet er derfor utformet med sikte på å kompensere fullt ut for variasjoner i utgiftsbehov og delvis å utjevne variasjoner i skatteinntekter mellom fylkeskommunene. I tillegg gis det et eget tilskudd til de tre nordligste fylkeskommunene.

Jeg vil også vise til at i 2015 ble et nytt kriterium for reiseavstand innført i delkostnadsnøkkelen for videregående opplæring i inntektssystemet. Dette skal kompensere for kostnadsulemper ved lange reiseavstander, nærmere bestemt behovet for en mer desentralisert skolestruktur.

Fra 2020 vil det være elleve fylkeskommuner, inkludert Oslo. Jeg mener at større og mer funksjonelle fylkeskommuner vil styrke lokaldemokratiet og kompetanse i oppgaveløsningen. Selv om reformen vil kunne gi stordriftsfordeler og frigjøre ressurser, må fylkeskommunene samtidig gi et tilbud tilpasset innbyggernes behov og ønsker. Jeg har stor tillit til at fylkeskommunene gjør nettopp dette.

Jeg mener derfor at det ikke er noen grunn til å frykte at regionreformen vil føre til en sentralisering av skolestrukturen for de videregående skolene i fylkene. For Viken-regionen, som blir den mest folkerike regionen, kan man i stedet tenke seg en omvendt utvikling. Når fylkeskommunen blir større, er det mulighet for å bruke ressursene og kompetansen i skolen mer fleksibelt. Dette kan bedre forutsetningene for å utvikle en skolestruktur tilpasset innbyggernes og samfunnets ønsker og behov.

Tonje Kopstad (SV) []: Jeg er veldig glad for svaret fra statsråden, at han fremdeles har tillit til det lokale selvstyret. I Jeløya-plattformen sier regjeringen at den vil «innføre fritt skolevalg i alle fylker». Det er lett å tolke det dit hen at regjeringen ønsker å innføre et felles finansieringssystem og felles inntaksmodell/inntaksregler i alle fylker. Men da oppfatter jeg det slik at statsråden kan avkrefte at regjeringen ønsker å innføre fritt skolevalg i alle fylker?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Nå hopper representanten litt raskt til en konklusjon som jeg ikke kan innestå for. Vi er innstilt på å følge opp Jeløya-erklæringen, som også skal innebære at elevene skal få større frihet til å velge skole. Men hvordan dette skal gjøres, må først utredes, for vi må sørge for at vi balanserer de ulike hensynene. Elevene skal ha mulighet til å velge videregående skole, men vi skal også ivareta en desentralisert skolestruktur, og jeg har stor tillit til at dette vil fylkeskommunene klare å gjøre.

Så er det et annet perspektiv som jeg også er opptatt av, og det er kvaliteten i videregående opplæring. Vi ser at det er store forskjeller mellom fylker, særlig når det gjelder drop-out. Jeg er overbevist om at større fylkeskommuner – f.eks. Troms og Finnmark, men også andre – vil kunne få mer kompetanse til å løfte kvaliteten i videregående skole og bidra til at flere fullfører opplæringen.

Tonje Kopstad (SV) []: Jeg oppfatter at statsråden ikke setter likhetstegn mellom det å innføre fritt skolevalg som inntakssystem og det vi kaller stykkprisfinansiering, som ressurstilgangsmodell til fylkene. SV er av den oppfatning – vi tolker Jeløya-plattformen dit hen – at det er et samsvar mellom det vi kaller at pengene følger eleven, og fritt skolevalg. Vi har vanskelig for å se at disse to kan fristilles helt fra hverandre. Men det eksisterer selvfølgelig gode hybridmodeller. Vi har et forslag. Kan statsråden se for seg at fylkene bevarer sitt lokale selvstyre, som han selv snakker varmt om, men samtidig ivaretar de lokale behovene, men at Stortinget nedfeller, kanskje i forskrifts form, noen overordnede prinsipper for dette?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg er opptatt av at de endringene vi gjennomfører, skal være kunnskapsbasert. Det betyr at før vi gjennomfører endringer, f.eks. fritt skolevalg, må dette utredes skikkelig, og da vil det også være naturlig at man ser på ulike modeller, slik at man kan ivareta de ulike hensynene. Jeg er opptatt av at vi skal gi elevene et noe større valg i videregående skole – mange fylker har gjennomført dette allerede. Samtidig må vi ivareta hensyn som sikrer et likeverdig skoletilbud og et desentralisert skoletilbud.

Spørsmål 3

Siv Henriette Jacobsen (A) []: «I forbindelse med Stortingets behandling av Dokument 8:181 S (2017–2018) om behovet for en KVU på jernbanestrekningen Oslo–Stockholm og Oslo–Gøteborg la flertallet til grunn at det er viktig å få en avklaring av videreføringen av traseen fra Halden mot Gøteborg, samt en kartlegging av alternativ finansiering av tiltak på strekningen.

Hva gjør regjeringen for å følge opp dette?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Vi samarbeider godt med den svenske kollegaen vår om grensekryssande trafikk. Vi opplever i stor grad at vi har dei same utfordringane. På norsk side gjennomfører vi ei historisk satsing på jernbane, og også på svensk side er det store ambisjonar. Oslo–Stockholm og Oslo–Gøteborg er viktige strekningar med stort potensial, i alle fall når ein ser eit stykke fram i tid. Jernbanedirektoratet jobbar med ein fjerntogsstrategi som nettopp ser på dei strekningane. Det er eit stort kundegrunnlag dersom ein klarer å få ned reisetida. Utfordringa er at det kostar svært mykje pengar.

I mange tiår har jernbanen vore nedprioritert, no prioriterer vi han sterkt. Vi gjennomfører mange store og tunge infrastruktursatsingar, men vi startar med utgangspunkt i der presset er størst, nemleg Oslo-området, og så byggjer vi oss gradvis utover frå det. Det gjer at fleire og fleire opplever at infrastrukturen vert betra dei komande åra.

Dei viktigaste tiltaka for å auke kapasiteten og redusere reisetida mellom Oslo og Gøteborg på norsk side inngår i InterCity-utbygginga gjennom Østfold. Follobanen, som er planlagd opna i 2021, og Sandbukta–Moss–Såstad, som har byggjestart neste år, er viktige prosjekt for å kome eit steg vidare. Difor satsar vi på utbygging av InterCity.

Oslo–Stockholm er også greidd ut fleire gonger. Nyleg gjennomførte det svenske Trafikverket ein «åtgärdsvalsstudie» for strekninga Oslo–Stockholm, med deltaking frå Jernbanedirektoratet. Utgreiinga synleggjer potensialet, men viser også at det vil krevje betydelege investeringar.

Samferdselsdepartementet har også gitt Jernbanedirektoratet i oppdrag å utarbeide ei konseptvalutgreiing for Kongsvingerbanen, slik vi signaliserte i NTP.

Vi er også kjende med at svenske selskap ser på moglegheita for å realisere togturar mellom Oslo og Stockholm på under tre timar, med kommersielle midlar. Det er eit interessant konsept, men tilsvarande er ikkje gjort tidlegare i Norden.

Utgreiingar om samferdselsinvesteringar er til dels ferskvare, og eg meiner difor det ikkje er nødvendig eller formålstenleg med ei større utgreiing no av tiltak der behovet og ei eventuell gjennomføring ligg mange år fram i tid. Det handlar om den situasjonen vi er i, at vi fram til 2029 skal bruke betydelege ressursar på å nå dei innanlandske utfordringane. Når dei er løyste, eller er i ferd med å verte løyste, er det i større grad også moglegheit for å sjå på vegen vidare. Men vi må halde trykk på både planlegging og bruk av ressursar for å byggje ut InterCity no.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Jeg hører at statsråden sier at han har god kommunikasjon med svenskene. Da vil jeg gjerne høre i hvilken form man har denne kommunikasjonen, og – konkret – hvordan man har tenkt å komme videre med planleggingen. Det er dessverre slik at vi klarer å sende svære delegasjoner til Kina for å få til avtaler, men vi klarer ikke å snakke med svenskene om tog.

Jeg vil våge den påstanden at hadde det ikke vært en riksgrense mellom våre to land, ville disse togtilbudene vært på plass for lenge siden. Nå skal jeg ikke advokere for en ny union mellom Norge og Sverige, men det må da gå an å klare å lage et system for grensekryssende tog mellom våre to land.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg går ut frå at når eg svarar på spørsmålet, høyrer representanten på svaret. Det eg sa, var at vi har hatt eit detaljert samarbeid med svenskane om dette. Svenske og norske myndigheiter har samarbeidd, f.eks. med denne «åtgärdsvalsstudien» eg viste til – altså eit nært samarbeid mellom våre to land. Det er ein fordel om ein høyrer på svaret når ein har stilt eit spørsmål.

Så til spørsmålet om det hadde sett heilt annleis ut dersom vi ikkje hadde hatt ei riksgrense: Då Arbeidarpartiet styrte, fekk vi ikkje dobbeltspora jernbane til Moss eingong, så at vi skulle få til det til Sverige, er det dessverre lite som tyder på. No vert det satsa på jernbanen som aldri før. Vi startar med å byggje ut det indre InterCity-området, og vi planlegg vidare for å byggje ut InterCity-triangelet – både til Porsgrunn og til Skien, til Lillehammer og til Halden. Men vi kjem altså ikkje til Sverige før vi har bygd oss fram til Fredrikstad, og difor må vi ta ting i rett rekkjefølgje – det er det eg seier. Det krev prioritering, og det er det vi gjer no.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Jeg noterer meg at statsråden ikke svarer i det hele tatt på det opprinnelige spørsmålet, som var: Hva gjør statsråden – hva gjør regjeringen – med den konkrete flertallsmerknaden som er å avklare alternative finansieringsmuligheter mellom Oslo og Gøteborg og også avklare hvor traseen skal gå? Representanten Jacobsen vet veldig godt hva som har skjedd på dette området, men det er fremdeles en sannhet at det er ingen systemer for å avklare våre felles grensebehov når det gjelder tog.

Jeg kan kanskje hjelpe statsråden ved å minne om at regjeringen tidligere har sagt at man ønsker en jernbaneavhandling som gjelder hele Norden. Når kommer den?

Statsråd Jon Georg Dale []: Vi har fleire gonger greidd ut korleis vi skal få til grensekryssande trafikk mellom Noreg og Sverige, sist i 2016 gjennom eit samarbeid mellom Noreg og Sverige.

Når eg no seier at det viktigaste tiltaket for å få til ein slik jernbane, f.eks. Oslo–Gøteborg, er at vi faktisk skal byggje ut dobbeltspora jernbane i Noreg, er det ganske godt gjort å konkludere med at vi ikkje svarar på spørsmålet og ikkje følgjer opp det som skal til. For det som skal til, er auka kapasitet i infrastrukturen – det er det som skal til. Det betyr at planlegging, utbygging og betra vedlikehald på norsk jernbane, og spesielt prioriteringa som vi no har på InterCity, er det som skal til. Det er ikkje noko hokuspokus. Vi må byggje ut jernbanen i eit tempo som er langt høgare enn det Arbeidarpartiet alltid har bygd ut jernbanen i når dei har sete i regjering. Det er det vi gjennomfører, og det er det som skal til for at vi på eit seinare tidspunkt skal vere i stand til å få til lønsam grensekryssande trafikk til Sverige.

Spørsmål 4

Steinar Ness (Sp) []: Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

«Dekningsdirektøren i Telenor uttalar til NRK Sogn og Fjordane 18. oktober 2018 at folk ikkje kan stole på mobilnettet til Telenor ved til dømes straumbrot.

Kva samfunnsansvar meiner regjeringa at Telenor har for at infrastruktur som er viktig for folk sitt liv og helse i spreiddbygde strok, ikkje bryt saman i samband med framtidig uvêr som storm, regn, flaum, vind og ras?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Ekomnetta ber stadig større verdiar og er ein grunnleggjande innsatsfaktor for aktivitet i alle samfunnssektorar. Det er sjølvsagt krevjande å miste tilgangen til mobiltenester og andre ekomtenester. Samtidig kan dessverre ingen gje garantiar om at f.eks. mobiltenestene aldri skal falle ut, men vi kan arbeide for at det ikkje skjer ofte, og at konsekvensane av det blir minst moglege.

Alle ekomtilbydarar, Telenor inkludert, har ei plikt til å levere tenester med forsvarleg tryggleik. Det er i den samanhengen ikkje nokon skilnad på Telenor og dei andre mobilnetteigarane.

Kravet til forsvarleg tryggleik i ekomlova er ein rettsleg standard som vil måtte vurderast i tråd med utviklinga i samfunnet. Etter som tilhøva endrar seg over tid, er det naturleg for styresmaktene å vurdere kva forsvarleg tryggleik er, og om det er nødvendig å krevje fleire tiltak frå nett- og tenestetilbydarane.

Regjeringa har over fleire år auka budsjettmidlane til tryggleik og beredskap i ekom for å redusere sårbarheita og gjere tenesteleveransane meir robuste. Eit viktig element i det er Programmet for forsterka ekom. «Forsterka ekom» skal sikre at mobiltenester fungerer i eit avgrensa dekningsområde i kvar kommune i minst tre døgn ved straumbrot. Dette er viktig for den lokale krisehandteringsevna.

Ut frå ei risikovurdering vert kommunane med størst behov prioriterte. Til no har 35 kommunar vorte innvilga ei slik løysing, og rundt rekna sju–åtte kommunar til vil få forsterka ekom neste år. Mobilnetteigarane held no på med å betre reservestraumkapasiteten på alle mobilbasestasjonane i landet. I risikoutsette område skal basestasjonane verke i minst fire timar om straumen vert vekke, og arbeidet skal vere ferdig i 2019. Netteigarane vil bruke meir enn 1,1 mrd. kr på å gjere om på alle basestasjonane i landet.

Det er fleire årsaker til at mobilnettet fell ut, noko representanten også har vore innom. Det er difor viktig å sjå på heilskapen og gjere tiltak på både ekom og andre område for å styrkje den samla beredskapsevna vår.

Samtidig er det ikkje mogleg å sikre seg fullt og heilt mot svikt, heller ikkje i ekom. Regjeringa er oppteken av å halde fram med arbeidet med å redusere sårbarheita i ekomnettet og ekomtenestene, slik at det blir levert forsvarleg tryggleik og høg oppetid.

Steinar Ness (Sp) []: Eg takkar for svaret, som eg meiner indikerer at regjeringa vil ta utfordringane som ligg her, på alvor.

Bakgrunnen er jo at ting forandrar seg, vêret vert villare og våtare, vi får meir vind, store nedbørsmengder, flaum og ras, og det fører til store skadar. Når straumen vert vekke – det er riktig som statsråden seier – så fell òg mobilnettet ut, veldig mange plassar etter to til fire timar. To til fire timar er ikkje lang tid.

Så seier statsråden at regjeringa vil «vurdere» kva som er forsvarleg tryggleik, og då vert spørsmålet: Meiner statsråden at to til fire timar, som er situasjonen i dag, er forsvarleg tryggleik? Og: Kva tidshorisont arbeider denne regjeringa etter når det gjeld at alle kommunar skal ha basestasjonar med tre døgns reserverstraumkapasitet?

Statsråd Jon Georg Dale []: Viss vi skal vere ærlege – og det skal vi jo gjerne vere når vi er i dette huset – så handlar det om at vi også må gjere prioriteringar. Både vi og dei som leverer ekomtenestene, må gjere det. Det betyr noko korleis vi faktisk sorterer dette. Det er nok slik at viss vi får opp reservestraumkapasiteten på alle basestasjonane, så hjelper det veldig mange, rett nok over ein kortare periode, men det styrkjer likevel beredskapen betydeleg. Samtidig er det sånn at viss ein skal sikre dei mest grunnleggjande verdiane, må ein sørgje for at det er på mindre område ein byggjer ut kapasitet, slik at ein har lengre bevaringsevne der.

Eg trur eg skal seie at når vi jobbar med dette i åra framover, må vi gjere ei kontinuerleg avveging av kva tid dei vil sikre dei grunnleggjande og viktigaste funksjonane i kvar kommune, og korleis dei vil auke den totale kapasiteten for å handtere bortfall ved f.eks. uvêr eller naturkatastrofar.

Steinar Ness (Sp) []: Eg er jo kjend med at ein må prioritere. Eg set òg pris på at statsråden er ærleg, men eg skulle ønskje at statsråden kunne seie litt meir om det med to til fire timar og tidsperspektivet. Snakkar vi om fem, ti, femten eller tjue år?

Og så kan eg opplyse statsråden om – som eit lite paradoks – at viss ein har eit brannvarslingsanlegg i eit sauefjøs, er kravet til reservestraumkapasitet på batterisida 24 timar. Men ein kan oppleve den situasjonen at ein etter fire timar ikkje lenger har telefondekning, så om ulykka skulle vere ute, kan ein ikkje ringje. Dette dømet handlar ikkje om den konkrete saka, som gjeld folks liv og helse. Men det vert for meg eit misforhold mellom dette og dei krava ein stiller til samfunnet. Eg trur teleselskapa har ein betre økonomisk ryggrad enn f.eks. sauenæringa.

Statsråd Jon Georg Dale []: Med den landbrukspolitikken vi har ført dei siste åra, er eg ikkje brått sikker på det, men den diskusjonen får vi heller ta igjen.

Like fullt trur eg at når vi aukar den totale batterikapasiteten i alle basestasjonane, hjelper det noko. Men det vi no seier, er at ein på dei risikoutsette områda skal auke til minimum fire timar. Det seier noko om ei grunnleggjande risikovurdering og eit ønske om å auke kapasiteten der. Så da er det ikkje snakk om to til fire timar i dei områda; då vert det gjort konkrete risikovurderingar, og så aukar ein kapasiteten der. Og det er i denne avveginga vi også skal finne gode løysingar i åra framover.

Representanten kan vere heilt trygg på at regjeringa følgjer opp dette på eit vis som bidreg til gradvis å trappe opp den samla beredskapen vår, også i ekomnetta, slik vi jobbar med beredskapsarbeid på veldig mange andre område.

Spørsmål 5

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og moderniseringsministeren:

«Siden planene om nytt regjeringskvartal kom, har det vært ønskelig å redusere byggevolumet for bl.a. å unngå at det framstår som en ruvende mur mot Oslo Øst. Siden jeg tok dette opp i en interpellasjon av 7. mai 2015, har regjeringen flere ganger gjentatt at den er åpen for fortsatt bruk av R5 og ev. R6 vest for Akersgata, som huser flere departementer i dag. Likevel er dette ikke nevnt i statsbudsjettets omtale av redusert byggevolum.

Har regjeringen tatt standpunkt til om noen departementer skal ligge i R5 i framtida?»

Statsråd Monica Mæland []: Regjeringen legger vekt på at nytt regjeringskvartal skal være åpent, trygt og grønt. Det er viktig at kvartalet skal være bra både for byen og for dem som skal jobbe der.

På bakgrunn av vedtatt reguleringsplan ble det avholdt en arkitektkonkurranse der forslaget «Adapt» ble utpekt av juryen som vinner av konkurransen. I juryens begrunnelse heter det bl.a.:

«Adapt» svarer overbevisende på alle kriteriene for bedømmelse. Kontorbyggene i Grubbegata og ved Einar Gerhardsens plass er særdeles godt tilpasset og artikulert til et variert og vennlig gaterom. Volumene er også fint nedskalert mot Møllergata og Youngstorget og ivaretar kulturmiljø og torg.

Det ligger fast at alle departementene, unntatt Forsvarsdepartementet, skal samles i det nye kvartalet. Men det planlegges nå for 4 700 ansatte, betydelig færre enn de 5 700 som lå i de opprinnelige planene. Etter mange år med vekst i antall ansatte i departementene ser vi at regjeringens politikk for forenkling og avbyråkratisering virker. Vi har rett og slett ikke behov for like mange arbeidsplasser i tiden framover. I skisseprosjektet er de nye byggene også lavere enn reguleringsplanen tillater. Det totale volumet blir dermed mindre enn tidligere planlagt og dermed også bedre tilpasset det omkringliggende bymiljø.

Regjeringen vil legge fram forslag til trinnvis utbygging, slik at vi kan tilpasse arealene og volumene til de faktiske behovene. Det gir ytterligere mulighet for reduksjon i volumene senere. Bortsett fra bygg D, som vil ligge bak Møllergata 19, er de andre byggene mot øst planlagt i trinn 2 og trinn 3 i utbyggingen av nytt regjeringskvartal.

En viktig side ved utviklingen av det nye regjeringskvartalet har vært å ivareta sikkerheten bedre enn tidligere. Etter planen vil derfor R6 og R5 i framtiden fases ut som departementslokaler, men R5 vil, når den tid kommer, bli brukt til støttefunksjoner og eventuelt til andre statlige funksjoner til departementene.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret.

Siden jeg som sagt tok opp dette på forsommeren 2015, har spørsmålet om R5 vært aktuelt. Den daværende kommunalministeren sendte et brev til Statsbygg den 17. desember 2015 hvor han ba om en ny vurdering av bruken av R5 som del av regjeringskvartalet. Vi hadde det også oppe i Stortinget under budsjettbehandlingen. Jeg har spurt om dette flere ganger senere, og så sent som høsten 2017 fikk jeg som svar at når det gjelder bruken av R5, skulle det være en vurdering fram til første halvår 2018. Da resultatene fra arkitektkonkurransen kom, var beskjeden at man kunne nedskalere hvis man ville velge fortsatt å la noen departementer ligge i R5. Så jeg hadde håpet at det var en mer åpen holdning til å kunne nedskalere det ytterligere ved bruk av R5.

Statsråd Monica Mæland []: Det er gjort veldig grundige vurderinger her. Det handler om sikkerhet, det handler om effektivitet og samhandling mellom departementene, og det handler om hensynet til bymiljø. Statsministeren hadde en pressekonferanse sammen med kommunal- og miljøministeren, finansministeren og meg for noen uker siden, hvor hun presenterte det nedskalerte prosjektet. Det er nedskalert i antall ansatte, i byggevolumer og ved at vi kommer til å gjøre en trinnvis utbygging fordi dette er et veldig stort og veldig kostbart prosjekt. Beslutningen om å samle alle i kvartalet står fast, men vi må jo også erkjenne at dette kommer til å ta tid, slik at R5 – i ganske mange år ennå – vil komme til å bli brukt til regjeringsvirksomhet.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for også det svaret.

Det er viktig også å tenke på ressursbruken fra regjeringens og det sentrale statsapparatets side, og de siste byggene, de siste delene av R5 og R6, ble vel ferdigstilt i 2013 – eller rundt den tiden. Det er brukt milliarder. Det er klart at det er ikke særlig god ressursbruk å skulle fase dem ut i et så kort tidsperspektiv som det er snakk om nå.

Når det gjelder samhandling, mener jeg at avstanden fra f.eks. høyblokka over til R5 er veldig kort. Det er vanskelig å se at det kan være et argument, med tanke på å ha et tett miljø.

Når man ser på arkitekttegningene og slik det vil ta seg ut fra Youngstorget og fra Oslo øst nå, mener jeg at det fremdeles framstår som en uheldig massiv mur i bybildet – og en for høy mur. Det jeg vil spørre statsråden om, er: Når det da ligger i trinn 2 og trinn 3, dette med de endelige byggehøydene i den endelige gjennomføringen, vil dette kunne være gjenstand for en prosess også framover? Det var jo høsten 2019 vi egentlig skulle behandle dette i Stortinget.

Statsråd Monica Mæland []: Til det siste først: Det er høsten 2019 vi er klare til å presentere prosjektet for Stortinget, og hvor Stortinget skal ta stilling til prosjektet som sådan. Da er det kvalitetssikret.

Når det gjelder arealene i R5, bl.a., er det ikke slik at disse ikke vil bli brukt. De vil bli benyttet, vi har behov for dem, av hensyn til både sikkerhet, effektivitet og samhandling. Og med samhandling mener jeg ikke det er lang vei fra R5 til høyblokka, f.eks., men man vil få fellesarealer, felles kantiner og felles resepsjoner, og i annen etasje vil man få felles gjennomganger til hverandre, slik at man får en helt annen grad av samhandling enn tidligere. Men lokalene kommer til å bli brukt i ganske mange år framover.

Spørsmål 6

Terje Aasland (A) []: Jeg vil gjerne stille næringsministeren følgende spørsmål:

«Når statsråden konstaterer i budsjettet at det er lønnsomt for Color Line å fortsette som i dag, hvorfor vil han fortsatt endre reglene slik at de kan sette om lag 700 norske sjøfolk på land?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg skal komme litt tilbake til et premiss i representantens spørsmål som jeg mener er litt upresist, men la meg først bare gjenta formålet med regelendringen som har vært varslet fra regjeringen siden 2015. Det er å sikre forutsigbare og internasjonalt konkurransedyktige betingelser for utenriksferger under norsk flagg.

Denne regjeringen har til fulle levert for maritim næring, vi har levert for norske sjøfolk, vi bruker mer penger enn noen gang – fra statskassa – på å sysselsette og støtte sysselsettingen av norske sjøfolk, vi har hatt en økning i forskning på maritim sektor, osv. osv.

Det har vært viktig for regjeringen å ha gode rammebetingelser som gjør at Color Line – som er det eneste rederiet med utenriksferger under norsk flagg – velger å opprettholde sin virksomhet i Norge. Det er selvfølgelig slik at hvis alternativet er å flytte virksomheten, eller hvis det er en risiko for det – det vil bety om lag 2 400 arbeidsplasser ut av Norge – er det ingen tvil om at det er bedre at vi endrer rammebetingelsene våre, og da må vi gjøre det med et langsiktig perspektiv. Dette var anbefalingen som ble gitt av flertallet i fartsområdeutvalget i 2014, og som ble fulgt opp i 2015. Da ville 250 norske arbeidsplasser kunne beholdes på disse skipene ved at Color Line fikk flagge over fra NOR til NIS. Samtidig ville Color Lines øvrige skip bli værende i NOR. Den endringen ble ikke gjennomført samtidig med alle de positive tingene i fartsområdeutvalget som det var bred enighet om. Konsekvensen av det er at Color Line i dag mottar betydelig mer i støtte enn det som var intensjonen da tilskuddsordningen for utenriksferger i NOR ble styrket i 2016.

Så til premisset for spørsmålet. Gjennomgangen vi har gjort i budsjettet, tar ikke stilling til om det lønnsomt for Color Line å fortsette virksomheten sin som i dag. Det er en bedriftsøkonomisk vurdering, og – som jeg flere ganger har sagt – den er det selskapet som gjør. Det gjennomgangen i budsjettet viser, er at det med dagens tilskuddsordning, altså en tilskuddsordning som det ikke var intensjonen at Color Line skulle få, vil være mer lønnsømt å ansette norske sjøfolk på utenriksferger i NOR, enn det vil være å ansette danske sjøfolk på utenriksferger i DIS. Men hvis man stopper der, glemmer man en viktig del av resonnementet, for som vi også viser i gjennomgangen i budsjettdokumentet, vil Color Line ved å registrere Kiel-fergene i DIS også ha muligheten til å ansette utenlandske sjøfolk på hjemlandets vilkår. Det er denne muligheten vi vil åpne for – også under norsk flagg – ved å tillate NIS-registrering.

Terje Aasland (A) []: Næringsministeren var inne på at med dagens støtteordning er det lønnsomt for Color Line å fortsette med norske sjøfolk om bord. Men forutsetningen lå ikke der. I forutsetningene for budsjettforslaget som næringsministeren selv har lagt fram for Stortinget, ligger det et premiss om at en neste år skal spare 35 mill. kr, forutsatt at Color Line følger opp det å sette norske sjøfolk på land. Forutsatt at Color Line ikke følger opp dette, kan næringsministeren komme i en situasjon der han aktivt må tvinge Color Line til faktisk å sette norske sjøfolk på land for å få budsjettet sitt til å gå i hop. Da er mitt spørsmål: For å oppfylle dette, hvordan vil næringsministeren gjøre en slik øvelse?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Ved siden av generelle regelendringer etc. som påvirker bedrifter og virksomheter i Norge, er det selvfølgelig ikke sånn at staten verken kan eller vil eller ønsker å tvinge bedrifter til å gjøre ting på en bestemt måte. Men vi har et krav på oss til ansvarlig budsjettering, og det betyr at budsjettene skal reflektere det departementet mener er de rimeligste vurderingene basert på signaler fra selskapet i det øyeblikket budsjettet lages. Det var også grunnen til at vi i revidert budsjett i vår måtte endre dette. Det var ikke en politisk endring fra regjeringens side. Det var rett og slett fordi vår realistiske vurdering var at dette ikke ville få en budsjetteffekt i inneværende år. Ergo ble budsjettet endret. Men Color Line har hele tiden signalisert ganske tydelig at de ønsker, hvis de får flagge om til NIS, å bytte ut en del av sjøfolkene som jobber innen forpleining. Så det er god grunn til å tro at det kommer til å skje.

Terje Aasland (A) []: Jeg konstaterer at realismen ligger i at norske sjøfolk skal settes i land. Denne saken vekker betydelige internasjonale reaksjoner. I spissen står den internasjonale transportsammenslutningen som organiserer mer enn 20 millioner arbeidsfolk, og som fortviler over at den norske regjeringen nå mest sannsynlig starter et kappløp mot bunnen, hvor resultatet blir at den med dårligst lønns- og arbeidsvilkår vinner fram i konkurransen. Forstå det den som kan, at Norge, med næringsministeren og budsjettet i front, starter et slikt kappløp mot bunnen. Jeg forstår veldig godt reaksjonene, fortvilelsen og sinnet over den brutale handlingen dette er overfor norske sjøfolk. Det er derfor aktuelt å spørre: Når ble det et mål for regjeringen at konkurransen i den norske ferjefarten skal avgjøres av dårligst mulige lønns- og arbeidsvilkår?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første er det helt forståelig at det er utrolig vanskelig for de sjøfolkene som jobber innenfor forpleining, restaurantvirksomhet, kasinovirksomhet etc. for Color Line, og som står i fare for å miste jobben. Det er også grunnen til at dette ikke er en enkel sak. Det er en vanskelig sak. Men å si at dette handler om norske sjøfolk generelt, blir feil, rett og slett fordi vilkårene for norske sjøfolk med denne regjeringen har blitt forbedret – vi bruker omtrent 3 mill. kr mer på tilskuddsordninger for sjøfolk i dag sammenlignet med 2013. Sjømannsorganisasjonene og maritim næring har fått gjennomslag for en rekke tiltak som de ikke fikk gjennomslag for med den forrige, rød-grønne regjeringen.

Man må også legge til grunn at det ikke er slik at dersom denne endringen ikke gjennomføres, så vil alt forbli akkurat som i dag – nettopp fordi Color Line har signalisert at de kanskje vil flytte alle skipene sine over til DIS. De vil også kunne flytte skip over til DIS og ansette personale på hjemlandets vilkår, altså ikke bytte norske sjøfolk med danske.

Spørsmål 7

Øystein Langholm Hansen (A) []: Jeg vil gjerne stille næringsministeren følgende spørsmål:

«Det har i den senere tid kommet avsløringer i mediene av at Bring Trucking, et heleid datterselskap under Posten AS, systematisk har underbetalt sjåfører som kjører kabotasjekjøring mellom Sverige og Norge. Det er Nærings- og fiskeridepartementet som har eierstyringen av Posten. Som eier bør staten ha et særskilt ansvar for ikke å undergrave norske lønns- og arbeidsforhold.

I hvor stor grad har lønns- og arbeidsforhold i Bring Trucking vært tema i eiermøter mellom statsråden og Posten?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil si tusen takk for spørsmålet.

Jeg ser alvorlig på beskyldningene om brudd på regelverk – som er fremkommet i media – både ut fra den rollen jeg har overfor hele næringslivet, hele bredden av norsk privat næringsliv, og i egenskap av å være statsråd ansvarlig for å forvalte statens eierskap, som i dette tilfellet.

Arbeidstakerrettigheter generelt og Postens datterselskap Bring Trucking i Slovakia spesielt har vært tema i eierdialog med Posten siden Nærings- og fiskeridepartementet overtok eieroppfølgingen av selskapet i 2017. Det er verdt å merke seg at Posten bestrider beskyldningene om at det skal ha vært lovbrudd.

I 2017 mottok departementet en redegjørelse om forhold knyttet til Bring Trucking og har siden blitt oppdatert om en ekstern gjennomgang som Posten Norge iverksatte, av arbeids- og lønnsforhold i Bring Trucking. Departementet har også blitt orientert om selskapets dialog med det slovakiske arbeidstilsynet.

Når det gjelder de siste ukers oppslag i media om lønns- og arbeidsforhold i Bring Trucking, har jeg takket ja til en oppdatering i form av en redegjørelse fra styret om selskapets retningslinjer og rutiner på området og hvordan styret arbeider for å overholde disse.

I Meld. St. 27 for 2013–2014, Et mangfoldig og verdiskapende eierskap – den kalles ofte eierskapsmeldingen – uttrykker regjeringen en veldig klar forventning om at selskaper med statlig eierandel respekterer og bidrar til et anstendig arbeidsliv, hvor grunnleggende arbeidsstandarder og rettigheter ivaretas. Det inkluderer selvfølgelig at arbeidstakere gis en lønn de kan leve av. Oppfølgingen av disse og andre forventninger tar staten opp i dialogen med selskapet, slik vi også har gjort i dette tilfellet.

Posten Norge skal drives etter forretningsmessige prinsipper, og det er styret og ledelsen i selskapet som har ansvaret for løpende forretningsmessige vurderinger og beslutninger. Det innebærer også at det er selskapets ansvar å følge opp relevante regler og standarder knyttet til lønns- og arbeidsforhold.

Jeg vil bare gjenta til slutt at Posten bestrider beskyldningene som har kommet frem, men som sagt har jeg og departementet takket ja til å få nok en orientering fra selskapet om dette.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Jeg takker for svaret. Det er mange i denne sal og i landets befolkning for øvrig som har betenkninger rundt arbeidsforholdene i Bring og spesielt i Bring Trucking. Nå er det ikke næringsministerens portefølje hvordan internasjonal transport skal utføres, det ligger på samferdselsministerens bord, men noe av det betenkningene går på, ligger i hans eierstyring av offentlig eide selskap. Dermed er denne statsrådens oppgave å vurdere etablering av statlige selskaper i lavkostland, når det eneste formålet er å benytte arbeidsfolk med lav lønn i internasjonal transport. Derfor lurer jeg på om statsråden har hatt betenkninger rundt dette, enten i den situasjonen vi står i nå, eller i tidligere tider.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ikke min oppgave eller departementets oppgave å vurdere hvorvidt statlige selskaper eller selskaper som har helt eller delvis statlig eierskap, skal etablere seg i andre land – heller ikke lavkostland. Det er det styrets oppgave å vurdere. Det er styret som har ansvaret for den daglige driften – ikke bare den daglige driften, men som har ansvaret for selskapet. Vi har sagt, og Stortinget har sluttet seg til, at Posten skal drive etter forretningsmessige kriterier. Så det er ikke mitt ansvar. Men ved siden av det har staten som en stor og viktig eier – i Posten eneste eier – også noen forventninger. Det betyr at vi forventer at statlige selskaper skal være klare og tydelige når det gjelder miljøstandarder, bærekraft og mangfold. Vi forventer at arbeidstakerrettigheter og arbeidsstandarder skal følges. Det er vår oppgave å følge opp det gjennom eierdialogene med selskapene. Det har vi også gjort i dette tilfellet.

Øystein Langholm Hansen (A) []: Denne representanten takker for svaret. Denne representanten har kontakt med flere små og store transport- og speditørselskaper rundt omkring i landet. Og det er ingen ny opplysning at Posten bestrider de opplysningene som er kommet fram, det har de gjort både i media og også i kontakt med transportfraksjonen til Arbeiderpartiet. Men som sagt har denne representanten kontakt med flere transport- og speditørfirmaer, og i samtale med en administrerende direktør i en større bedrift ble det sagt at deres selskap har valgt ikke å bruke kabotasjekjøring, da regelverket er så komplisert at de nesten uansett ville komme til å bryte regelverket. Derfor vil jeg gjerne spørre statsråden hvordan han gjennom sin eierstyring og Postens bestridelse av brudd kan være så sikker på at Posten holder seg innenfor regelverket.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vår jobb som eier er hele tiden å spørre, ha dialog med selskapene, og vise til det som både regjeringen og Stortinget har vedtatt i eierskapsmeldingen og eierskapsprinsippene. Der er det en balansegang, for det betyr på den ene siden at vi verken skal eller kan eller vil gå inn og ta styrets ansvar. Det ville også være både mot Stortingets vedtatte politikk og mot prinsippene i norsk lov. Men samtidig betyr det at departementet som eier skal ha en aktiv holdning og aktiv rolle i å ha dialog, med de begrensningene som ligger i det.

Hvis samferdselsministeren hadde stått her, kunne man sagt veldig mye om regjeringens politikk for internasjonal transportkonkurranse og også om begrensningene og ønskene til regjeringen om at vi ikke skal underminere vilkårene for norsk transportbransje, f.eks. med tanke på kabotasjekjøring og slikt, men det er det altså samferdselsministeren som må svare for.

Spørsmål 8

Fra representanten Martha Tærud til næringsministeren:

«I 2018-budsjettet økte regjeringen avgiften på all alkoholfri drikke med over 40 pst. Reaksjonene fra norske saft- og mineralvannprodusenter har vært entydige gjennom hele 2018. Avgiftskostnader på nær én milliard er en utfordring for videre produksjon og setter norske arbeidsplasser i fare. Regjeringen tar i sitt forslag til budsjett for 2019 ikke innover seg konsekvensene som forespeiles av disse bedriftene.

Oppfatningen av avgiftens konsekvenser er åpenbart annerledes hos regjeringen, så hva mener statsråden vil være konsekvensene for norske familieeide bedrifter, og hvordan skiller disse seg fra avgiftskonsekvensene for internasjonale produsenter som har, eller potensielt ville ha, investert i produksjon i Norge?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 9

Fra representanten Kari Anne Bøkestad Andreassen til klima- og miljøministeren:

«Fylkesmannen i Nordland foreslår å verne området Ursvatnet i Brønnøy kommune på bakgrunn av at det 7 000 mål store skogsområdet er innmeldt til frivillig vern. Et vern vil blokkere en planlagt utvidelse av kalkutvinningsvirksomheten i området, en virksomhet som på en bærekraftig måte gir næringsutvikling og verdiskaping i et fylke som ikke har opplevd befolkningsvekst på 50 år, men som er rikt på mineralressurser som regjeringen sier den ønsker å satse på.

Mener statsråden at et slikt vern er til det beste for Nordland?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 10

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: «Dagens klimadebatt skiller ikke mellom CO2-utslipp fra fossilt og fornybart karbon. For husdyr skilles det heller ikke mellom om dyrematen kan spises av mennesker direkte eller om dyra spiser gras.

Kan statsråden definere innholdet i utsagnet «jordbruket må redusere utslipp pr. produsert enhet»?»

Statsråd Bård Hoksrud []: Norsk jordbruk står overfor både muligheter og utfordringer som følge av klimaendringene.

Jeg vil understreke at jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat.

Av hensyn til beredskap, ressursutnytting, verdiskaping, sysselsetting og klima er det viktig at norsk jordbruk produserer de fôr- og matvarene som det ligger til rette for å produsere i Norge, og i et omfang som kan dekke innenlands etterspørsel og eksport. Det er samtidig et mål at vi skal ha et bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Dette innebærer bl.a. at jordbruket må redusere utslippene per produsert enhet, i tillegg til å øke opptaket av CO2 og tilpasse produksjonen til et klima i endring.

Det er mer krevende å redusere klimagassutslippene fra produksjoner basert på biologiske prosesser, og effektene av tiltakene er mer usikre, enn det som er tilfelle for fossile produksjoner. De største utslippene fra jordbruket oppstår gjennom biologiske og kjemiske prosesser i husdyr, husdyrgjødsel og jordsmonn. Det er hovedsakelig metan og lystgass som blir regnet inn i jordbrukssektorens klimagassregnskap. I tillegg til utslipp som bokføres i sektoren jordbruk, kommer fossile CO2-utslipp fra forbrenning av olje til oppvarming og diesel til landbruksmaskinene, som blir bokført i henholdsvis bygg- og transportsektoren.

Når jordbruket skal redusere sine klimagassutslipp, skjer det hovedsakelig gjennom to hovedspor. Man kan enten redusere produksjonsvolumene, eller man kan forbedre produksjonsmetodene, slik at man kan redusere utslippene fra en produksjon som i best mulig grad er tilpasset etterspørselen, det vil si å redusere utslippene per produsert enhet. En utvikling der ny forskning, teknologi og kunnskap tas i bruk, er blant de viktigste tiltakene for å få ned klimabelastningen og tilpasse jordbruket til et klima i endring. Ifølge Geno har avlsarbeid bidratt til at klimagassutslippene fra melkekyr er redusert med 10 pst. per produserte enhet fra 1980 og til i dag.

Norsk jordbruk skal produsere nok, variert og trygg mat av god kvalitet som det er grunnlag for å produsere i Norge. Regjeringen stimulerer derfor jordbruket til å tilpasse matproduksjonen slik at de produserer de produktene forbrukerne til enhver tid etterspør, samtidig som sektoren oppnår klimaforpliktelsene sine.

Regjeringen mener jordbrukspolitikken gradvis må legges om i en mer klimavennlig retning for å redusere klimagassutslippene fra jordbrukssektoren og slik bidra til å oppnå norske utslippsforpliktelser. Jeg er derfor svært glad for at jordbrukets organisasjoner har sagt seg villig til å gå i dialog med regjeringen om en gjensidig avtale som etter planen skal ferdigstilles i løpet av våren 2019. Jordbruket vil få stor fleksibilitet når det gjelder hva slags tiltak som skal gjennomføres. Får vi ny kunnskap i løpet av perioden, skal selvsagt det også telle med.

I årets jordbruksoppgjør ble klima- og miljøinnsatsen styrket, bl.a. med en styrking av midlene til forskning, utvikling og kompetansebygging knyttet til jordbrukets klimautfordringer og klimatilpasning, utvikling av klimavennlig teknologi og reduserte utslipp. Dette er et langsiktig arbeid som blir viktig å prioritere også framover.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jordbrukets samfunnsoppdrag er sjølforsyning. Statsråden sier at det er å øke opptaket av CO2 – helt enig, det er fotosyntesen – men statsråden svarer ikke på spørsmålet, ved at han ikke svarer på eksempelvis hva enheten er.

Hvis vi tar det litt grundig: Jordbruk er bruk av jord. Det er grunnlaget for produksjonen av planter. Planter er én enhet. Dess mer fruktbar jorda er, dess mer positivt er det for klimagassutslippene. Dess bedre vi grøfter for ikke å få vassjuk jord, dess bedre vi kalker for ikke å få sur jord, dess bedre vi tar vare på jordstrukturen for ikke å få sammenpakket jord så plantene ikke kommer ned, dess bedre er det for klimagassituasjonen.

Mitt spørsmål er: Vil regjeringa f.eks. omdisponere penger til grøfting for å redusere klimagassutslippene fra det som handler om planteproduksjon?

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg ble ikke helt ferdig med svaret mitt, så jeg skal fullføre: Det er ikke tvil om at god agronomi også er godt klimaarbeid, og videre er god dyrevelferd og høy kompetanse hos bonden utrolig viktig.

Jeg har lyst til å si at det skjer veldig mye i landbruket. Man driver med presisjonslandbruk med avansert teknologi, som er viktig, hvor man skreddersyr behandlingen av jord og vekster og reduserer klimagassene gjennom den måten å jobbe på.

Jeg var i Møre og Romsdal og besøkte bonden Finn Roger Trodal, som har satt opp solcellepanel på fjøset sitt nettopp for å redusere utslippene og kanskje å kunne få litt økonomi ut av å tenke litt annerledes og tenke nytt. Så det skjer utrolig mye spennende på dette området som vil være med og bidra til at landbruket også er med og reduserer klimagassutslippene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Unnskyld – ferdigskrevne innlegg er sikkert bra, men det viktigste er å svare på spørsmålene. Statsråden har ikke svart på spørsmålet om enheten og ikke på spørsmålet om hvorvidt det er viktig å omdisponere penger til grøfting for dermed å redusere klimagassutslipp, samtidig som beredskapen styrkes.

Jeg har da bare ett spørsmål: Klimagassregnskapet er lagd slik at dess større jordbruksareal som gror igjen, hvor det ikke produseres mat, dess bedre er det for klimaregnskapet – er statsråden enig i et slikt regnskap?

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg registrerer at representanten Lundteigen ikke nødvendigvis er fornøyd med svarene, men jeg prøver å svare. Jeg prøver faktisk å svare med at det finnes mye når det gjelder teknologi, og mye når det gjelder forskning nå, som vil være med på å bidra til at man vil redusere utslippene, og man vil kunne ha mer produksjon. Og jeg viste til Geno, med avlsforskning, hvor man har tatt grep som har bidratt til at klimagassutslippene faktisk har gått ned. Jeg viste til presisjonslandbruket, som også bidrar til at utslippene reduseres. Og så er det nå en dialog med landbruksorganisasjonene for å se hvordan vi sammen, staten sammen med organisasjonene, skal lage en avtale hvor begge parter skal forplikte seg til å være med og bidra til å redusere klimagassutslippene. Men vi skal selvfølgelig fortsatt sørge for å produsere mat i Norge, over hele landet. Det ønsker regjeringen å gjøre – og det er jeg glad for at vi skal fortsette å gjøre.

Presidenten: Den ordinære spørretimen er dermed avsluttet.

Førre kapittel
Neste kapittel