Stortinget - Møte tirsdag den 20. november 2018

Dato: 20.11.2018
President: Morten Wold
Dokument: (Innst. 43 S (2018–2019), jf. Meld. St. 15 (2017–2018))

Innhald

Sak nr. 1 [10:02:50]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre (Innst. 43 S (2018–2019), jf. Meld. St. 15 (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil syv replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erlend Larsen (H) [] (ordfører for saken): I Norge leverer kommunene de fleste og viktigste tjenestene til innbyggerne våre. Helt fra kommunene ble etablert for 180 år siden, har det vært viktig med nærhet mellom beslutningstakere og tjenestemottakere. Dette er en verdi som vokste ut fra embetsmannsstaten.

I dag har vi 422 ulike kommuner som skal levere de samme tjenestene, men kvaliteten og innholdet er ikke likt. Tjenestene skal heller ikke være helt like, for kommunene, innbyggerne og deres utfordringer er ikke helt like. Samtidig ser vi at enkelte kommuner klarer å levere betydelig bedre tjenester enn andre kommuner. De er såpass gode at den høye kvaliteten fortjener å bli delt med flere. Dette er kjernen i reformen Leve hele livet. Gjennom å løfte de gode eksemplene skal vi styrke kvaliteten i hele Norge.

Stortingsmeldingen er en samling med gode eksempler fra kommunene. Leve hele livet er en kvalitetsreform, en reform som skal sørge for at innbyggerne våre får tjenester av så høy kvalitet som mulig. Vi vet at lærende organisasjoner klarer seg best over tid. Leve hele livet utfordrer Kommune-Norge til å bli enda bedre på å lære fra andre kommuner.

Det er mye å hente på å lære av naboene våre, men også gjennom egenutvikling for å finne gode løsninger for framtidens eldreomsorg. De gode løsningene finnes i kommuner, helseforetak, frivillige organisasjoner, næringsliv og lokalsamfunn. Reformen legger opp til endringsprosesser med sterk medvirkning fra eldrerådene og den eldre befolkning, med støtte og bistand fra fagmyndigheter og nasjonale og lokale fagmiljøer. Vi skal involvere dem det gjelder, og lytte til dem som har skoene på.

Det er planlagt regionale støtteapparat som skal samle og spre de gode eksemplene. Nettverkene skal også gi råd og veiledning samt bistå kommunesektoren i planlegging, omstilling og endringsarbeid. Regjeringen har satt av 48 mill. kr i budsjettet for 2019 som bl.a. skal finansiere det viktige nettverksarbeidet.

Leve hele livet er kommunenes egen reform. De 25 forslagene som er omtalt i stortingsmeldingen, er eksempler som har kommet fra kommunene selv. Ser vi på hvilke partier som styrer disse kommunene, vil vi se at det står en tverrpolitisk interesse bak reformen. Den tverrpolitiske interessen har vi forsøkt å ta vare på i komiteens behandling av meldingen, fordi det er overordnet viktig å få til gode tjenester i samtlige av våre kommuner, uansett hvilke partier som har flertall.

Regjeringspartiene støtter flere av forslagene fra opposisjonspartiene. Etter at innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen ble offentlig, har vi valgt å støtte ytterligere to forslag, nemlig forslagene til vedtak II og IV. Vi støtter intensjonen i forslag til vedtak VI, men ikke ordlyden slik den står.

Innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen har med seg et utvalg av eksempler på områder komiteen mener må få økt oppmerksomhet, eller som bør styrkes. Vi kunne tatt med en lang rekke flere eksempler. Det har kommet et stort antall gode høringsinnspill. 46 organisasjoner deltok i komiteens høring den 1. oktober. I tillegg har komiteen fått en lang rekke skriftlige høringsinnspill. Jeg antar at departementet har fått med seg de gode poengene som kom fram i høringen, og at de blir videreført.

Leve hele livet skal bli en dynamisk reform som skal utvikles gjennom de neste fem årene. Reformen skal evalueres gjennom følgeforskning i et representativt utvalg av kommuner. Midtveis i reformperioden skal det utarbeides en forskningsrapport for bl.a. å kunne følge endringene i kommunene og ved behov justere kurs og virkemiddelbruk. Følgeforskningen avsluttes med resultatevaluering av hele reformen etter 2023.

Denne reformen har allerede vist at den lar seg gjennomføre, og den har allerede vist gode resultater. Stavanger kommune har hatt sin egen Leve hele livet-reform i flere år. De har organisert administrasjonen ut fra fire søyler som hver for seg skal gi eldre bedre tilbud innenfor helsefremmende og forebyggende tiltak, velferdsteknologi, hverdagsrehabilitering og hverdagsmestring. Målet med reformen er at de eldre skal mestre livet sitt lenger, og at de skal få mange gode dager og år. Stavanger har arbeidet målbevisst med Leve hele livet i flere år og har oppnådd resultater som viser at langt flere av de eldre klarer seg selv. Nå utfordrer vi resten av Kommune-Norge til å styrke kvaliteten tilsvarende.

Tuva Moflag (A) []: I dag skal vi diskutere en av høstens – og periodens – viktigste saker. Da jeg forberedte meg til denne debatten, kom jeg til å tenke på Åge Aleksandersen – ja, du vet han trønderen som vil «levva livet». Han fyller 70 år neste år. Han er eldre, senior, ridder og rocker. Enten man skal «levva livet» eller leve hele livet, er folk som Åge et greit bakteppe å ha med seg når man skal diskutere framtidens eldrepolitikk. Det er en utrolig mangfoldig gruppe vi snakker om, og vi trenger politikk for både de unge eldre og de gamle eldre. Vi trenger politikk for de friske eldre og de eldre med dårlig helse.

For eldre blir vi. Faktisk blir det dobbelt så mange eldre de neste 20 årene. Det ligger mye glede og mange muligheter i at mange flere lever et langt, godt liv, men også ganske store oppgaver som samfunnet må løse. Arbeiderpartiet vil at alle skal ha trygghet for en god alderdom, uavhengig av økonomi og hvor i landet man bor. Oppgaven er ganske formidabel. I 2017 var det 4,2 personer i yrkesaktiv alder per pensjonist. I 2040 vil det tallet være nede i 2,9. En av de desidert største utfordringene er å skaffe nok folk til eldreomsorgen i årene som kommer. Utfordringen blir aller størst i kommuner i Nord-Norge og på Innlandet. Målet for helsepolitikken er likeverdige tjenester for alle i hele landet. Vi i Arbeiderpartiet mener det er for stor variasjon i kvaliteten i eldreomsorgen mellom de ulike kommunene i Norge, og at det er en oppgave for stat og kommuner å redusere disse forskjellene.

Stortingsmeldingen Leve hele livet fungerer således som en god inspirasjonskatalog for deling av beste praksis på tvers av kommuner, men den svikter som en helhetlig reform for å fornye og forbedre norsk eldrepolitikk. Leve hele livet tar ikke inn over seg at en sterk økning blant de eldste i befolkningen også vil kreve nye løsninger og virkemidler, ikke bare deling av dagens etablerte beste praksiser.

Med denne meldingen sier regjeringen til kommunene: Her er utfordringene, vær så god og løs dem. Det er overraskende hvor få konkrete verktøy og hvor lite penger som lå inne i meldingen da vi fikk den til behandling. KS var ikke nådig i sin omtale av reformen og kalte den: mest mulig politikk for minst mulig penger. Men Leve hele livet har blitt grundig behandlet av komiteen, og gjennom en rekke forslag får meldingen nå mer konkret innhold.

Vi i Arbeiderpartiet er særlig stolte av at våre forslag knyttet til ensomhet og ernæringsstrategi nå får flertall, etter at de ble nedstemt tidligere i år. Sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV sikrer vi også flertall for lavterskel psykisk helsetilbud og tverrfaglighet i eldreomsorgen. Men fortsatt er det langt igjen før vi har på plass all politikk og virkemidler vi trenger for å møte den store endringen i alderssammensetningen som ligger foran oss. Vi har allerede en deltidskrise, og vi står overfor en bemanningskrise i helse- og omsorgstjenestene våre i årene framover. Vi savner en satsing fra regjeringen for å møte dette.

Dessverre varierer kvaliteten i eldreomsorgen mye rundt omkring i landet, og vi ser store variasjoner i hva de eldre tilbys av f.eks. matglede, kulturopplevelser, tannhelse og tilgang på leger. Vi er redd for at disse forskjellene bare forsterker seg hvis vi ikke tar grep nå. Arbeiderpartiet har derfor fremmet forslag om kvalitetskrav i eldreomsorgen. Vi mener det bør være noen minstestandarder for eldreomsorgen og har i vårt alternative statsbudsjett satt av over 3,5 mrd. kr mer til kommunene, slik at de kan satse bl.a. på eldreomsorg. I tillegg ønsker vi at staten skal bidra med hjelp og støtte til de kommuner som sliter med å oppfylle kvalitetskravene. Vi ser fram til å behandle det forslaget i Stortinget til våren. Men aller først ser vi fram til dagens debatt.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Tuva Moflag har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Folk lever lenger, og det er en fantastisk utvikling. Vi diskuterer gjerne i den forbindelse eldrebølgen som om dette er en tsunami som velter over oss og er et problem. Jeg vil tvert imot si at kanskje det fremste symbolet på hvilken velstand og hvilket fantastisk samfunn vi har bygd opp, er at vi greier å tilrettelegge for at folk kan leve lenger, være friske lenger og ha livskvalitet lenger.

For alle mennesker, enten en er eldre eller yngre, er det slik at det er ikke nok å eksistere – en må ha noe å leve for. Derfor er denne reformen så viktig, for det handler nemlig om innholdet i eldreomsorgen. Jeg mener at selv om man er pleietrengende eldre, er det helt grunnleggende at man behandles som et voksent, selvstendig individ. Alle eldre er akkurat like ulike som vi yngre er, og gjennom årene tillegger man seg vaner og opparbeider seg interesser som for mange selvfølgelig varer livet ut, og som vi må tilrettelegge for at man kan ha med seg helt til det siste.

Ernæring er viktig – god mat. Jeg jobbet selv på aldershjem i min ungdom, og noe av det første jeg ble spurt om når jeg skulle hjelpe folk opp om morgenen, var: Hva er det til middag i dag? Mat er noe av høydepunktet, og da er selvfølgelig kvaliteten, smaken og hvordan maten ser ut, utrolig viktig for dem som skal spise den. Derfor er jeg så glad for at det bl.a. her legges opp til at vi skal stimulere flere sykehjem til å få tilbake kjøkkenet, få tilbake matlukten, få tilbake det som er et av de viktigste tilbudene for de eldre.

Jeg var på Ørstaheimen for litt siden, og det var helt fantastisk. Der møtte jeg kokken, sjefen på kjøkkenet, Arne Kåre. På det sykehjemmet var de ferdig med å bake julekaker, de var ferdig med sylteflesk, de var ferdig med det meste, klar til å feire jul, og de serverte fantastisk mat. Kontrasten til hva hjemmeboende eldre i Bergen får, som jeg også besøkte for noen uker siden, var enorm. Den maten som jeg både så bilde av og smakte på, var rett og slett av en slik kvalitet at jeg synes ikke det er eldre verdig å få den servert. Derfor er dette en sak som jeg mener er viktig å ta tak i i alle kommuner der det ikke fungerer, og at politikerne faktisk går ut og smaker og ser hva slags tilbud som gis.

Aktivitet er noe annet som jeg alltid har vært engasjert i. Stereotypien er ofte at når man kommer inn på et sykehjem, sitter det eldre foran tv-en og sover. På mange sykehjem skjer det veldig lite, man kjeder seg. Det å ha aktiviteter synes jeg er helt avgjørende for å kunne si at man har et godt tilbud. Det å engasjere frivillige mener jeg er et potensial som ikke er utnyttet i mange kommuner, og i dag er pensjonistene, i hvert fall mange av dem, svært spreke når de går ut av yrkeslivet. Mange kunne tenkt seg å bidra. Men i dagens samfunn trenger man fleksibilitet, også i frivilligheten. Mange eldre har kanskje et hus i Spania som de bruker deler av året. Da må det tilrettelegges for at de kan hjelpe til når de er hjemme. De reiser kanskje ut eller har barnebarn en dag, slik at de ikke kan ha en fast dag i uka, men da må det tilrettelegges for at de kan bidra når det passer dem. Et veldig godt eksempel er Luranetunet utenfor Bergen – Os – der de har fått inn omtrent alt av lag og frivillige organisasjoner til å bidra. Til og med Amcar-klubben er inne og tar med seg de eldre ut, kjører tur i bygda og bidrar til å gi de eldre innhold i livet.

Jeg mener at det er helt avgjørende at alle skal behandles som individ. Derfor tror jeg ordningen med primærkontakt er veldig bra, at man kan følge opp den enkelte på en tett og god måte.

Fleksibilitet trengs det mer av i eldreomsorgen. Derfor er jeg veldig glad for at man nevner det med alternative turnusordninger, som er bra for de eldre, men som også kan være bra for ansatte og få flere til å kunne jobbe i eldreomsorgen.

Det handler om penger – derfor er jeg veldig glad for at regjeringen tydelig har sagt at pengene vil komme i forbindelse med denne reformen. Men det handler også om organisering. En kan aldri betale seg fram til en god eldreomsorg – det må også god organisering til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Regjeringa har fremja ei stortingsmelding som dei sjølv kallar ei «kvalitetsreform for eldre». Senterpartiet støttar intensjonen bak reforma. Vi støttar arbeidet for at fleire eldre skal få moglegheita til å meistra eige liv der dei bur. Meldinga set fokus på fellesskap og aktivitet, god mat og helsehjelp. Det skulle berre mangla. Det er jo dette sjølve livet handlar om: sosial aktivitet og fellesskap, deltaking, å få dekt grunnleggjande behov, mat, fysisk aktivitet, kultur, helsehjelp etter behov, meistring.

Stortingsmeldinga Leve hele livet tar opp det som tidlegare stortingsmeldingar har lagt føringar for, bl.a. Meld. St. 29 for 2012–2013, Morgendagens omsorg. Meldinga, som vart fremja for seks år sidan av den raud-grøne regjeringa, hadde nettopp sitt hovudfokus på måltidet, aktivitet, trivsel, innovasjon, kultur, meir kvardagsrehabilitering, program for ny pårørandepolitikk og ein nasjonal strategi for frivillig arbeid i helse- og omsorgssektoren.

I denne nye meldinga er det brukt ganske store ord. Meldinga er, ifølgje regjeringa, ei kvalitetsreform. Det er ei reform for større valfridom. Det er ei reform for større matglede, enten ein bur heime, på sjukeheim eller på sjukehus. Det er ei reform for å skapa dei eldre si helseteneste, det er ei reform for pårørande, og det er ei reform for alle som gjer jobben i helse- og omsorgstenesta. Men så kjem den viktigaste bodskapen frå regjeringa: Reforma legg ikkje opp til at kommunane vert pålagde nye krav eller oppgåver som medfører auka utgifter. Forbetringa i eldreomsorga skal i hovudsak dekkjast av kommunen sine frie inntekter.

Reformomgrepet er etter mitt syn misbrukt i denne stortingsmeldinga. Senterpartiet vil ikkje kunne kalla dette ei kvalitetsreform. Vi meiner at ho sviktar som ei heilskapleg reform for å fornya og forbetra norsk eldrepolitikk. Dette er ikkje ei reform for å betra helsetenesta, det er ikkje ei reform for dei pårørande, og det er heller ikkje ei reform for større matglede, for det følgjer ikkje ei krone med. Regjeringa skal bruka eitt år på å vurdera ei tilskotsordning for etablering av kjøkken på sjukeheimar, og det er lite truverdig.

Senterpartiet synest det er gledeleg at regjeringa har tatt opp det som Senterpartiet fremja forslag om for tre år sidan, i budsjettet for 2016, nemleg å ha som mål å tilby alle eldre ein times aktivitet kvar dag. Det treng ikkje nødvendigvis vera fysisk aktivitet, men òg kulturell og sosial aktivitet er viktig.

Vi er òg glade for at vi i denne innstillinga får fleirtal for det vi ikkje fekk fleirtal for i 2016, nemleg å greia ut ei eiga tilskotsordning til stillingar som kan sikra auka tverrfagleg kompetanse og meir frivilligheit ved norske sjukeheimar og i heimetenesta.

Fleirtalet av partia står bak forslaget i innstillinga om å be regjeringa vurdera særskilte tiltak for å styrkja den ernæringsfaglege kompetansen. Dette er jo noko Senterpartiet har vore opptatt av i mange år.

Det er eit positivt fokus i reforma om at vi må få eit meir eldrevenleg samfunn, der dei eldre vert respekterte og inkluderte og nyttiggjorde. Det samla bidraget til samfunnet frå pensjonistar gjennom formelt og uformelt frivillig arbeid er i ei undersøking anslått til vel 45 000 årsverk, eller litt over 25 mrd. kr i 2016-kroner. Undersøkinga konkluderer med at potensialet for ytterlegare bidrag frå pensjonistar er stort, og at det totale bidraget kan doblast mot 2030. Men det føreset ei målretta rekruttering, organisering og tilrettelegging. Vi kan altså ikkje lykkast med morgondagens omsorg dersom vi ikkje lykkast med å mobilisera ressursar og set samspelet mellom familie, det sosiale nettverket og lokalsamfunnet i sentrum for merksemda. Eldre som ressurs må vera utgangspunktet for eldrepolitikken.

Takk til regjeringspartia, som støttar fleire forslag i innstillinga, òg forslaget om å be om ei eiga sak om palliativ omsorg og oppfølging av NOU 2017: 16, På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og døende. Det er positivt at ein òg varslar støtte til forslag nr. 2, om en vikarpool, og til forslag nr. 4, om ei kartlegging av menneskerettssituasjonen på norske sjukeheimar og i heimetenesta, som berre SV og Senterpartiet står bak, i innstillinga.

Eg meiner likevel det er synd om ikkje forslag nr. 1, om å greia ut ei ordning for òg å kunne få tilskot til tryggleiksbustader, vert tatt med i denne saka.

Med dette vil eg ta opp forslaga nr. 3 og 4 i innstillinga.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har dermed tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sheida Sangtarash (SV) []: Jeg har stått på denne talerstolen før og snakket om akkurat samme tema og sagt at Leve hele livet ikke er en reform, men et tankekart. Det fikk jeg bare bekreftet etter å ha vært med på høringene og hørt flere instanser.

Vi støtter mange av intensjonene i Leve hele livet, men det finnes en uvilje fra regjeringens side mot å si at ett sted må man begynne å forplikte seg – særlig når vi vet at i løpet av de neste ti årene får vi en dobling av antall personer over 80 år, når vi vet hvilke store utfordringer vi allerede har i helse- og omsorgssektoren, som f.eks. at kommunene får stadig flere oppgaver overført fra spesialisthelsetjenesten, at kommunene allerede i dag har trange rammer og må foreta tøffe prioriteringer, at vi trenger mer kvalifisert helsepersonell, og når det ikke er tvil om at arbeidsforhold og kvaliteten i tjenestene henger sammen.

Det er klart at en reform tar tid, men det premisset kan vi kun godta hvis mål følges opp med midler. Regjeringen sier at gode arbeidsforhold for de ansatte er viktig, men vi ser ingen økt grunnbemanning. De sier at de vil ha bedre kosthold for de eldre, men de gjør ingenting med det. Og listen kan bare fortsette.

Derfor har opposisjonen fremmet en rekke forslag som gjelder bolig, arbeidsforhold og menneskerettssituasjonen til de eldre. I tillegg fremmer SV et løst forslag i dag som gjelder renovering, etablering eller gjenetablering av lokalkjøkken på sykehjem, som er nevnt i Leve hele livet. Vi ønsker at dette blir utredet og lagt fram i løpet av første halvdel av 2019, og at det i revidert nasjonalbudsjett settes av midler til ordningen. Det er ingen grunn til å vente – snarere tvert imot, de eldre fortjener at vi kommer raskt i gang og forplikter oss. Vi må starte et sted, og med dette forslaget tenker vi at å dekke primære behov er et godt sted å begynne.

Presidenten: Representanten Sheida Sangtarash har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Carl-Erik Grimstad (V) []: La meg begynne slik: I går, 19. november, markerte vi i Norge mannsdagen, slik det har blitt gjort siden 2011. Det vil være en overdrivelse å hevde at mediene var særlig opptatt av merkedagen. Stort sett var oppmerksomheten heller rettet mot det FN har oppnevnt som den internasjonale toalettdagen, slik bl.a. NRK gjorde det på morgenkvisten, i et lengre innslag om kvinnehelse.

Det er vel og bra, men det gir meg allikevel grunn til innledningsvis å knytte noen bemerkninger til kjønnsaspektet ved reformen Leve hele livet. Menn fødes som kjent stort sett inn i et kvinnekollektiv av altoppofrende, ammende mødre, mors vennekrets, såkalte babyshowers, tanter og bestemødre. Mitt poeng i denne sammenhengen er at vi ofte også avslutter våre liv omgitt av andre enn menn. Forskjellen i levealder mellom menn og kvinner er ca. fire år, fortsatt i mannens disfavør. Det gjør at menn i tillegg til å være tatt hånd om av en sektor der kvinnene er i markant flertall, også på våre sykehjem ofte må tilpasse seg et kollektiv av oldemødre. Noen vil selvsagt oppleve dette som en berikelse. Jeg vil likevel legge vekt på hvordan kjønnsstereotypier har en tendens til å forsterke seg i slike situasjoner: 15 trivelige, strikkende, heklende, konverserende kvinner i et hjørne av salongen og den eldre mannlige tv-slaven, som passivt ser på dagens fjerde fotballkamp, i det andre hjørnet. Jeg frykter nå selvsagt at jeg karikerer situasjonen ved norske sykehjem, og jeg mener på ingen måte å klandre pleiepersonalet, som sikkert gjør sitt aller beste for å aktivisere mennene, men jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i beskrivelsen.

Mitt poeng i denne sammenhengen er at når norske kommuner nå skal gi liv til den flotte og riktige reformen Leve hele livet, bør de også ofre noen tanker på kjønnsaspektet ved alderdommen – hvordan mannens identitet, hva nå den måtte være, må ivaretas. Menn går ikke ut av livet som androgyne vesener, selv om det tidvis kan virke slik.

Denne regjeringen har gjort noe historisk, som ingen andre regjeringer har gjort før, nemlig utnevnt en egen eldre- og folkehelseminister. Ok, det er en kvinne, slik likestillingsministerne som oftest er det, men det er et skritt i riktig retning. Når den første stortingsmeldingen som statsråden gyver løs på med pågangsmot og entusiasme er Leve hele livet, er dette ikke bare et resultat av hennes partis uttalte politikk, men like mye en hyllest til et norsk eldresamfunn som bare vokser og vokser. Så får vi heller bære over med at deler av opposisjonen av uforståelige grunner kaller Leve hele livet for et gigantisk mageplask. Jeg tror ikke det er positivt ment, men det må som kjent noen mageplask til før vi lærer å stupe, og norsk eldresektor må fra denne dagen av og noen år framover samlet bære et navneskilt med teksten «under videre opplæring». Så viktig er Leve hele livet.

Venstre har lenge ønsket seg mer oppmerksomhet på god forebygging og mer oppfølging av dem som trenger det i kommunene – gjerne før de kommer i kontakt med helsevesenet, men i hvert fall før de havner i spesialisthelsetjenesten. Venstre har gjentatt budskapet om folkehelse, aktive liv og mer til forebygging så mange ganger at jeg nesten blir uvel av å høre meg selv repetere dette. Jeg kan likevel love at jeg ikke kommer til å slutte med det. Venstre kommer til å mase helt til de store partiene, og for så vidt også de mindre, slutter å konkurrere om høyest mulig vekst i sykehusene, og heller begynner å konkurrere om å ruste opp kommunene til å satse på forebygging, folkehelse, fastlegene og primærhelsetjenesten generelt.

Det er en god start at regjeringen bevilger 48 mill. kr som skal brukes til faglig støtte, veiledning og lokal bistand til kommunene. Det er selvsagt bare en start på arbeidet som ligger foran oss, og en videreføring av det gode arbeidet som er gjort, av både denne og tidligere regjeringer. Jeg synes det er bra at noen nå skal samle opp den gode praksisen og de gode ideene i eldresektoren og sørge for at de spres i hele landet, uten at vi faller i den fella at «alle skal med» oversettes til «alle skal bli like».

Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder): En velfungerende eldreomsorg er en eldreomsorg som ser den enkelte, som tilrettelegger for mestring, aktivitet og fellesskap, og som sørger for god behandling og pleie når behovet er der. Kristelig Folkeparti ønsker velkommen en reform for eldre som kan motvirke isolasjon og ensomhet, styrke tiltak som bidrar til aktivitet og sosial interaksjon, og ikke minst bidra til en god og helhetlig omsorg for pleietrengende eldre.

Norge vil i løpet av de neste årene få en dobling i antall eldre over 80 år, samtidig som handlingsrommet i den norske økonomien vil bli vesentlig redusert i tiden framover. Primærhelsetjenesten tilføres stadig flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten, og pasientene sendes fra sykehus til kommune med komplekse helsetilstander som krever avansert behandling og pleie. Tilstrekkelige ressurser og nødvendig kompetanse er helt avgjørende for å kunne ivareta syke eldre i den enkelte kommune, og det vil også være avgjørende for en offensiv satsing på helsefremmende og forebyggende tiltak, så flere kan beholde helsen sin lenger.

Mange kommuner melder om store rekrutteringsutfordringer. Fastlegeordningen er i hardt vær. Stortinget har etter forslag fra Kristelig Folkeparti bedt regjeringen evaluere fastlegeordningen. Evalueringen kan ikke bli en hvilepute. Det er avgjørende at vi også sikrer en rekke strakstiltak. En opptrappingsplan for fastlegene samt flere LIS1-stillinger må være på plass. Det må utdannes ikke færre, men flere sykepleiere og helsefagarbeidere for å kunne ivareta det som kommer framover, for å møte den veksten som helse- og omsorgssektoren vil få. Dette er bekymringsfullt. En intensivert satsing på rekruttering og riktig dimensjonering av antall studieplasser er viktig for at vi skal kunne imøtekomme morgendagens behov innenfor eldreomsorgen.

De eldre må i større grad enn i dag få lov til å være med på å styre den hjelpen de får, og til og med å prioritere selv hva de vil ha hjelp til, og hvilke omsorgstjenester de har behov for. Dagens eldreomsorg er i for stor grad styrt av stramme tidsskjemaer og knappe ressurser. I stedet for å ta utgangspunkt i de eldres behov og stole på at de ansattes kompetanse er i stand til å møte disse behovene, styres det mange plasser etter standardiserte tidsskjemaer, og det tas ikke hensyn til de individuelle og varierende behov den enkelte har.

Det er et stort behov for å styrke grunnbemanningen og forbedre systemer og rutiner. Det er viktig at de ansatte og den eldre selv opplever at omsorgen preges av faglig skjønn og kompetanse framfor byråkratisk detaljstyring. Det handler om respekt for menneskeverdet, det handler om livskvalitet, og det handler om den enkelte eldre, med de mange sykdommene hver enkelt av disse har.

Det må være rom for variasjon fra dag til dag og for at arbeidsdagen kan disponeres med utgangspunkt i den enkeltes behov. Mat og måltider for eldre er en sentral del av den kommunale omsorgstjenestens oppdrag i både sykehjem og hjemmetjeneste. God ernæring er en viktig faktor i en sykdomsbehandling og kan bidra til å opprettholde funksjonsevnen hos eldre mye lenger. Et bredt perspektiv på mat og måltid i eldreomsorgen er viktig, og Kristelig Folkeparti er glad for at det vil komme en helhetlig strategi for kost og ernæring – dette fordi det er mye god forebygging i et godt måltid mat.

Regjeringen har, prisverdig, fokusert på ensomhet – ensomhet hos eldre som mister venner, ektefelle, samboer eller familiemedlemmer. Mange av disse blir inaktive når de blir ensomme, og da kommer også problemet med flere sykdommer og ikke minst forsterkede depresjoner. Dette er det viktig at vi tar tak i, for det er et stort folkehelseproblem, ikke bare for den yngre garde, men også for den eldre garde.

Eldre er en dyrebar ressurs i samfunnet vårt, i familiene våre og i frivilligheten. Våre eldre skal oppleve at om helsen svikter og pleiebehovet blir større, skal vi være et samfunn som klarer å ivareta dem uansett. Og tryggheten, hjelpen og omsorgen skal være for den enkelte i tiden framover. Det handler om å gi noe tilbake.

Une Bastholm (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne vil takke regjeringen for satsingen på eldreomsorgen. I Norge framstilles alderdom ofte som noe negativt. Det er et paradoks at selv om alle vil leve lenge, vil ingen av oss bli gamle.

Når livet er på hell, er det helt naturlig at mange eldre trenger heldøgnsomsorg i institusjon. God faglig kvalitet både på medisinsk oppfølging, mat og sykepleie er en selvfølge. Men hvis vi spør hva de eldre selv ønsker og savner, er svaret en meningsfull hverdag. Et sykehjem skal ikke bare holde en i live med optimal ernæringsstatus, riktig behandling og tilrettelagte toalettbesøk. Det er ikke først og fremst flere leveår, men nettopp det å leve hele livet som er viktig. En må rett og slett få kjenne at en lever, og at en deltar aktivt i eget liv. Det kan være så enkelt som å komme ut en tur og kjenne sola varme kroppen, en god samtale, å delta på en konsert, å synge sammen, trimme sammen, besøke et gudshus om en har en religiøs tro, eller å lage mat og spise sammen.

Det gjøres veldig mye godt arbeid i norske sykehjem, gjerne i samarbeid med frivillige. Men det som ofte trekkes fram som en utfordring, er mangel på tid, eller at aktivitetstilbudet er avhengig av enkeltpersoner og ildsjeler. Miljøpartiet De Grønne vil derfor øke innsatsen til Livsgledehjem for eldre.

Livsgledehjem er en sertifisering der livsglede blir satt i system, og der pleierne jobber for å tilfredsstille beboernes kulturelle, åndelige og sosiale behov, basert på den enkelte beboers ønsker og premisser. Gjennom Livsgledehjem skapes holdninger og rutiner som bidrar til at individuelle psykososiale behov ivaretas på lik linje med medisiner, ernæring og pleie. Det lages en individuell aktivitetsplan tilpasset beboeren, og den systematiske tilnærmingen gjør at planen gjennomføres uavhengig av hvem som er på jobb. Aktivitetene tar utgangspunkt i tiltak som er gjennomførbare uten ekstra bemanning, og en prøver å engasjere frivillige i nærmiljøet. En jobber også for at mennesker treffes på tvers av generasjoner, ved at sykehjemmene etablerer kontakt og samarbeid med barnehager og skoler i nærmiljøet.

Ved å delta i sertifiseringsordningen betaler kommunene en oppstartsavgift og en årsavgift per institusjon. I tillegg skal det opprettes en stilling som livsgledekonsulent. Det betyr at ordningen er en utgift ved oppstarten, men det er vel anvendte penger.

Vi kan f.eks. se til Lund sykehjem på Moi i Rogaland, som etter å ha blitt sertifisert som Livsgledehjem i 2017 reduserte legemiddelutgiftene med mer enn to tredjedeler på ett år. Merethe Birkeland, sykehjemmets leder, sa følgende til tidsskriftet Sykepleien:

«Vi bruker generelt lite medisin her nå. Tidligere sto beboerne ofte fast på beroligende midler som Sobril og Vival og fikk en del sovemedisin.»

Det de nå sparer, bruker de på ekstra ansatte og opplevelser for beboerne – samt dyrefôr til katt og kanin.

Stortingsmeldingen Leve hele livet nevner også livsgledehjem. Helsedirektoratet støtter stiftelsen Livsglede for Eldre, som drifter ordningen, og deres mål er at 50 pst. av kommunene skal få tilbudet innen 2020. De Grønne mener dette er altfor lite ambisiøst. Alle kommunale og private sykehjem bør få tilbud om å delta i ordningen eller tilsvarende ordninger, og til det setter vi i vårt alternative statsbudsjett av 180 mill. kr til at kommunene kan få sertifisert sine helse- og omsorgsinstitusjoner.

En meningsfull hverdag betyr å ivareta hele mennesket, både kropp, sjel og ånd. Derfor kan vi ikke fokusere på enkelttiltak, men på en helhetlig omsorg som gir eldre glede, samvær og meningsfulle aktiviteter i hverdagen. Så i tillegg til å sette av penger til at flere kommunale institusjoner blir sertifisert, øker vi støtten til frivillig arbeid innen helse og omsorg. Vi gjør også noe annet: Vi reverserer – altså avvikler – prøveordningen med statlig finansiering av helse- og omsorgsinstitusjonene for eldre og øker heller rammen tilsvarende til kommunene, i tillegg til at vi øker den frie rammen til kommunene med 3,5 mrd. kr.

Miljøpartiet De Grønne kommer til å stemme for alle forslagene i denne saken i dag, og jeg takker igjen for debatten og for saken fra regjeringen.

Statsråd Åse Michaelsen []: For at vi mennesker skal kunne leve hele livet, må vi få dekket de helt grunnleggende behovene – behovet for god mat og gode måltider, behovet for aktivitet og fellesskap, behovet for helsehjelp og behovet for sammenhengende tjenester.

La det være sagt at mange eldre får gode tjenester der de bor, men vi vet også at det er mange som opplever svikt på disse områdene. Det svikter for ofte og for mange steder, og kvaliteten på tjenestene varierer for mye. Dette gjelder både mellom kommuner og innad i kommuner. Det gjør alderdommen tung og utrygg for mange eldre og deres pårørende.

Vi ser at det ofte er de små, nære ting som utgjør en forskjell for våre eldre. Jeg er derfor glad for at vi i dag skal debattere Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre. Denne reformen løfter fram målene som skal bidra til at tjenestene blir bedre, og til at eldre får en trygg og verdig alderdom. Gode løsninger for å nå målene finnes ute i kommunene. Den viktige erkjennelsen ligger til grunn for Leve hele livet. Mange kommuner arbeider systematisk og godt på ett eller flere av områdene i reformen. De fleste kommuner er gode på noe; det er ingen som er gode på alt. Men de gode løsningene som kommer, settes ofte ikke i system, og de spres ikke til andre kommuner. Målet med Leve hele livet er derfor å spre de gode løsningene og eksemplene.

I reformen løfter vi fram 25 løsninger og hundrevis av gode eksempler som har vist seg å fungere ute i kommunene. Fagfolk, forskere, pårørende, de eldre selv og de ansatte har gitt oss innspill til hvordan gode ideer kan spres og ikke minst gjennomføres. Det er dette vi har lyttet til. Og vi skal sørge for å ha et apparat som skal støtte og bistå kommunene i arbeidet med å ta i bruk de gode løsningene til brukernes beste – de eldre.

Vi tar kommunene på alvor. Derfor har de ønsket at vi skal etablere et nettverk der kommunene sammen kan dele erfaringer og lære av hverandre. Derfor har kommunene bedt oss hjelpe dem i gang, støtte dem og bidra til at de kan lage sine egne Leve hele livet-pakker. Vi vet – og vi legger opp til fra regjeringens side – at det vil bli prioriterte, øremerkede statlige støtteordninger som kommunene kan søke på når de er klare.

Det er vel kjent at vi blir flere eldre, at andelen eldre i befolkningen vil øke, og at det etter hvert vil bli en sterk vekst blant de eldste eldre. Både andelen og antall eldre over 80 år vil bli mer enn doblet fram mot 2040. Samtidig vet vi at det kan bli mangel på både arbeidskraft, pårørende og frivillige som er villige til å påta seg omsorgsoppgaver. Derfor har regjeringen tatt grep for å utvikle gode og bærekraftige løsninger for å møte de utfordringene som følger med endringer i befolkningssammensetningen.

Jeg er glad for at et flertall påpeker betydningen av et systematisk ernæringsarbeid. Regjeringen har de senere årene gjort flere tiltak for å støtte kommunene i ernæringsarbeidet. Ernæring inngår i Kompetanseløft 2020 og i pasientsikkerhetsprogrammet. Nasjonal kompetansetjeneste for sykdomsrelatert underernæring er også en viktig ressurs for disse tjenestene.

Kvalitetsindikatorer for ernæring i hjemmetjenesten og sykehjem er etablert og vil gi kommunene informasjon om status, slik at de kan innrette tjenestene ut fra behov. Nasjonal faglig retningslinje for både forebygging og behandling av underernæring er under oppdatering og vil bli ferdigstilt i løpet av 2019. Den vil bli implementert i kommunene.

Jeg merker meg at flertallet mener det er behov for å sikre tilgang på ernæringsfysiologer i kommunene. Utdanningskapasiteten for kliniske ernæringsfysiologer er styrket, og der må vi starte, sånn at det er noen å rekruttere. Det vil bidra til å bedre tilgangen på denne kompetansen.

Vi har lagt fram meldinger og handlingsplaner med folkehelsetiltak og tiltak for økt kompetanse og kapasitet i tjenestene, og vi har lagt til rette for nye løsninger og arbeidsformer både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Gjennom Leve hele livet signaliserer vi en ny og bærekraftig politikk som skal sikre eldre en god og ikke minst trygg alderdom.

Jeg vet at mange eldre har kunnskap, erfaring og krefter de ønsker å ta i bruk som pensjonister. Flere eldre ønsker å stå lenger i arbeid, flere vil engasjere seg i frivillig arbeid, og Leve hele livet handler derfor også om å bygge et aldersvennlig samfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: I innstillingen sier en samlet komité følgende:

«Komiteen mener det er viktig og riktig at våre primære tjenester leveres av kommunene. Det er de som kjenner best hvor skoen trykker, og det er kommunene som best kan tilpasse tjenestene til lokale forhold. Velferdstilbudene som leveres i kommunene, er under lokaldemokratisk kontroll og forvaltning, slik at tjenestemottagerne kan påvirke kvaliteten i og omfanget av tjenestetilbudet.»

Sett i lys av at en samlet komité mener dette, lurer jeg på hvordan eldreministeren kommer til å følge opp prosjektet med statlig finansiering av eldreomsorgen.

Statsråd Åse Michaelsen []: Forsøket vi har med statlig finansiering, er ifølge rapporter som har kommet, en suksess. Vi ser at kommuner har fått et mye større faktagrunnlag når det gjelder hvem som bor i kommunene, og hvordan de skal målrette tiltakene som kommunestyrene vedtar. Det har blitt bedre samhandling på tvers, og vi har også hørt at endelig sitter de som har ansvar for budsjett og pengesekken i kommunen, og de som skal utføre og vedta oppgavene både på sykehjem og i omsorgsenheter, rundt samme bord. Vi foreslår også i vårt forslag til statsbudsjett at vi skal utvide dette forsøket med seks nye kommuner.

Tuva Moflag (A) []: Betyr det da at regjeringen ikke kommer til å følge opp flertallsmerknaden, altså en enstemmig merknad fra denne komiteen hvor man presiserer at det er kommunene som skal utføre tjenestene? Det hadde vært fint om regjeringspartiet Fremskrittspartiet kunne klargjøre hvilken retning de ser for seg for eldreomsorgen i tiden framover.

Statsråd Åse Michaelsen []: Det er fremdeles kommunene som skal utføre jobben. At det er penger som er øremerket til statlig finansiert eldreomsorg, betyr – selv om en sitter i kommunen – at det er kommunene som skal utføre dette. Det er også sånn at om det foreligger et konkret forslag, forholder jeg meg som statsråd til enhver tid til det flertallet måtte mene. En merknad er jo bare en tydeliggjøring eller et ønske om hvor man ønsker å gå. Men jeg ser så absolutt at kommuner og lokaldemokrati fremdeles ser behovene som er der, og vil gjøre vedtak og sikre at eldre får det de fortjener.

Tuva Moflag (A) []: Uansett hvem som har ansvaret, er det behov for folk til å utføre oppgavene. Med såpass mange eldre som det blir i Norge de neste 20 årene, er det et enormt behov for kompetanse. Særlig Nord-Norge og innlandet vil slite med å rekruttere nok folk, det er der bærekraftsbrøken blir vanskeligst å bære for kommunene.

Jeg lurer på om statsråden har tenkt på noen særskilte tiltak for å understøtte de kommunene som vil få en ekstra vanskelig bemanningssituasjon de neste 20 årene.

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg deler representantens bekymring for den forskjellen vi ser når det gjelder hva byer og tettsteder kan rekruttere, og det som er ute i distriktene. Derfor er det så viktig for oss å se på muligheten til å kunne gi faste heltidsstillinger, sånn at det er attraktivt også å tilby disse stillingene ute i distriktene, legge til rette for god etter- og videreutdanning, gjøre at miljøene og ikke minst arbeidsplass og arbeidsmiljø er bra, og legge til rette for at partene kan forhandle om lønn. Fleksible turnuser, som mange ønsker seg, er viktig – og ikke minst at vi også kan legge til rette for å bruke kompetansen rett, rett kompetanse på rett sted.

Kjersti Toppe (Sp) []: «Leve hele livet er en reform for større matglede, enten du bor hjemme eller du er på sykehjem eller sykehus. Den skal gjøre måltidet til en begivenhet i hverdagen, sørge for flere måltider gjennom døgnet og sikre god ernæring med gode kokker og lokale kjøkken», står det i stortingsmeldinga.

Regjeringa har fremja forslag om at det skal koma ei tilskotsordning for etablering av kjøken på sjukeheimar, men ein vil bruka ytterlegare eitt år på å greia ut ei slik ordning. Eg synest det er uforståeleg, for denne meldinga vart jo fremja i vår, lenge før statsbudsjettet var endeleg vedtatt Kor vanskeleg kan det vera å vurdera ei tilskotsordning for sjukeheimar? Kva er årsaka til at ein må bruka så mange år på å greia ut ei tilskotsordning, noko som eigentleg burde ha vore ganske enkelt?

Statsråd Åse Michaelsen []: Derfor satte jeg i gang det arbeidet allerede i høst. Vi skal være klare nokså kjapt med hensyn til hvilke kriterier som skal gjelde for å kunne søke på midler. Jeg er svært opptatt av at vi skal få midler til dette – kanskje i revidert nasjonalbudsjett, uten at jeg kan love det, det skal jo forhandles om dette.

Men også i tilknytning til den tilskuddsordningen som allerede finnes, hvor kommunene kan søke om midler til enten opprettelse av nye sykehjemsplasser eller rehabilitering av eksisterende, er det mulighet til å søke om å lage kjøkkenløsninger. I hvert enkelt tilfelle vil det da kunne være mulig å få til, enten det er snakk om produksjonskjøkken eller en annen type kjøkken.

Det som er viktig for meg, er at vi har sett på de kriteriene, slik at vi ikke lager kriterier som ikke passer for kommunene. Derfor vil dette komme, men vi har gjort et godt stykke arbeid på dette området.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eit anna mål i stortingsmeldinga er at ho skal vera ei reform for betre helsehjelp og samanheng i tenestene. Eg etterlyser ei beskriving av helsehjelp i denne meldinga. Eg tenkjer på fastlegeordninga, som er utruleg viktig for eldre, særleg skrøpelege eldre. Det er veldig viktig med den utskrivinga som skjer frå sjukehus. Mange eldre opplever at det ikkje er samanheng i tenestene, med tidleg utskriving og kort liggjetid – utan at dette er kanalisert, for dette er jo ikkje denne statsrådens ansvar, men helseministerens ansvar. Da oppfattar eg det som ei melding som ikkje er samanhangande, og som ikkje tar på alvor det som verkeleg er utfordringane for helsehjelpa til dei eldre, og samanhengen i tenestene. Likevel vert det beskrive som ei reform.

Kan statsråden forklara korleis grunnleggjande helsetenester skal verta varetatt?

Statsråd Åse Michaelsen []: Dette er en av de fem knaggene vi har i reformen – både sammenhengende tjenester og helsehjelp. Vi ser på dette både i forbindelse med kravene vi jobber med for fastlegeordningen, og i forbindelse med primærhelseteam, som vi oppretter, oppfølgingsteam, klare overganger mellom sykehus og kommuner, hvordan vi skal få til den samhandlingen, osv. Dette er også med i reformen Leve hele livet, men det ligger også under min kollega Bent Høies ansvarsområde, med hensyn til å ansvarliggjøre fastlegene for de oppgavene de har.

Dette er noe vi jobber med, og jeg regner med at også min kollega kommer tilbake til dette når vi har fått dette klart.

Sheida Sangtarash (SV) []: Det kom noen gledelige svar på forrige replikants spørsmål. Som jeg også sa i innledningen min, fremmer SV i dag et forslag som gjelder nettopp renovering og etablering av lokalkjøkken på sykehjem. Vi ønsker at dette blir utredet raskere, og at lokalkjøkken kan komme på plass tidligere, kanskje allerede i første halvdel av 2019, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Ut ifra de svarene som kom nå, er det en mulighet for det. Betyr dette at statsråden kan støtte SVs forslag?

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg vil heller si at SV slår inn åpne dører, da vi allerede er godt i gang. SV kan glede seg over at statsråden allerede har tatt det grepet, og de hadde egentlig ikke trengt å fremme det forslaget her i salen.

Sheida Sangtarash (SV) []: Det er en gjennomgående utfordring at det ikke kommer noen forpliktelser i den såkalte reformen. Dersom målet er å forplikte seg, hva står da i veien for at man kan stemme for SVs forslag?

Statsråd Åse Michaelsen []: Vi har lagt fram en god reform, som nettopp skal gi kommunene mulighet til å gjøre et godt stykke arbeid. De skal da få de midlene de søker om, når de er klare. Hovedgrunnen til at vi har lagt fram denne reformen, er at kommunene skal kjenne på behovene sine, kartlegge, foreta forebyggende hjemmebesøk, se hvem de eldre som bor der, er, og se hva de er gode og dårlige til, herunder også kjøkkenløsninger. Men det er også viktig at kommunene selv tar grepene. Vi gir dem mulighetene og verktøyene til å kunne gjøre det.

Så finnes det allerede tilskuddsordninger for både opprettelse av nye heldøgns omsorgsplasser og rehabilitering av eksisterende. Egentlig er det mange muligheter allerede i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Astrid Nøklebye Heiberg (H) []: Meldingen Leve hele livet er en konkretisering av regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn, Flere år – flere muligheter, som ble lagt fram i 2015. Denne meldingen handler først og fremst om omsorg, særlig omsorgen for de eldste og skrøpeligste.

Mens jeg leste den, dannet det seg et bilde av en person i 80-årsalderen, en kvinne som bodde alene, som var ensom og trist og hadde dårlig matlyst. Hun bodde hjemme og hadde besøk av en lang rekke ukjente hjelpepersoner som kom og gikk, eller hun var på et sykehjem der hun også var ensom og trist, for alle de andre som var der, var enten demente eller så fjerne at det ikke var noen å snakke med – pleierne hadde jo ikke tid.

Ja, slik er situasjonen for mange av våre skrøpeligste, og derfor er det viktig og riktig at det er her vi først og fremst begynner med å sette inn tiltak, slik at kommunene blir i stand til å bli mer kjent med måter man kan møte disse utfordringene på. Derfor er det satt av midler til opplæring av kommunene slik at det kan gjennomføres i praksis, for enkelte steder er dette nye tanker som de trenger mer kunnskap om. Det er derfor ganske trist at Arbeiderpartiet nå ønsker å kutte disse opplæringsmidlene, for det haster med å få satt dette ut i livet.

Det er bra, og det er riktig at strategien for et aldersvennlig samfunn begynner med å fokusere på omsorg, slik vi gjør nå. Men vi må passe oss for å putte alle i den samme aldersbåsen: Folk på 60 år skal slippe å arbeide, folk på 70 år må gå på tur – helst sammen, folk på 80 år lever bare i fortiden og knapt nok det, folk på 90 år må ha omsorg, og folk på 100 år liker bløtkake. Vi er like gamle, men vi er forskjellige.

Jeg har også tenkt å bruke dagens anledning til å nevne to gamle damer som er her i dag: Agnete Tjærandsen og meg selv. Vi er godt over 80 år begge to og lever definisjonsmessig dermed helt i fortiden. Men vi synes begge at det er strålende morsomt og hyggelig – og forhåpentlig kanskje også nyttig – at vi får lov til å delta i politikken. Vi er til og med på aller høyeste nivå. Det å være sammen om å forvalte og vedta landets lover – høyere kan man knapt komme. Vi får til og med lønn for det. Det er helt utrolig, for det er nesten det eneste vi får lov til. Både Agnete og jeg har støtt på så mange grenser, så mange hindringer, at vi kunne fått blåmerker av det – vi vil heller si at det er skrubbsår.

Så får vi høre at vi er enestående. Det er hyggelig, men trist, for vi skulle gjerne være langt flere som var med og bidro til å styre landet i riktig retning.

Vi vedtok på Høyres landsmøte at vi skulle se på arbeidsmulighetene, for det er viktig. Det har å gjøre med allsidig fysisk og psykisk aktivitet, og det er det mest helsebringende vi har. Er det ikke nå på tide at vi lager en melding om det også?

Agnete Tjærandsen (H) []: Når representanten Tuva Moflag i landets aviser kaller Meld. St. 15 for en «eldrebløff» og et «mageplask», lurer jeg på om hun har lest innstillingen. Hadde hun gjort det, ville hun ha vært klar over at dette er en reform som for en gangs skyld er skapt fra bunnen. Den bygger på hva ansatte, eldre, pårørende, frivillige, forskere og ledere har sett fungere i praksis etter dialogmøter over hele landet. For meg, som er 86 år, er dette en reform som handler om meg. Reformen Leve hele livet består av 25 konkrete og utprøvde løsninger på de områdene vi vet at det ofte svikter i tilbudet til eldre i dag.

For første gang har en regjering samlet og systematisert arbeidet i noen av de kommunene som har funnet nye og bedre løsninger i tilbudet til de eldre. Nå er det de enkelte kommunenes ansvar å beskrive hvordan de vil utforme løsningene lokalt. De kommunene som omstiller seg i tråd med reformen, vil bli prioritert innenfor relevante eksisterende og eventuelle nye øremerkede økonomiske ordninger. Reformperioden starter allerede ved årsskiftet 2018/2019, og vil vare i fem år med ulike faser for gjennomføring og evaluering.

Når representanten på vegne av Arbeiderpartiet nå foreslår for Stortinget å innføre nasjonale kvalitetskrav i eldreomsorgen med «minstestandarder for eldreomsorgen», slår hun inn åpne dører. Det er jo akkurat dette Leve hele livet beskriver, akkurat det alle innspillene i reformprosessen framhever og kommer med løsninger på. Når Tuva Moflag påstår at «eldremeldingen kommer uten penger og praktiske løsninger for å heve eldreomsorgen», er jeg nesten sikker på at hun ikke kan ha lest meldingen. De praktiske løsningene har jeg allerede nevnt, og når det gjelder pengene, har regjeringen allerede bevilget en del: 48 mill. kr til å gjennomføre reformen, 87,2 mill. kr til opprettelse av heldøgns omsorgsplasser, 450 flere dagaktivitetsplasser til hjemmeboende personer med demens. Og etter hvert som reformen gjennomføres, vil det bli bevilget penger til de kommuner som aktivt deltar i reformens mange forslag.

Benedichte Limmesand Hellestøl (H) []: Leve hele livet er en varm kvalitetsreform, og det er fordi hele reformen bygger på ett enkelt spørsmål som regjeringen har reist rundt i Norge og stilt de eldre: Hva er det som er viktig for deg? Hva er viktig for at du skal ha en god livskvalitet? Hva er dine ønsker? Hva er dine behov? Hva er viktig for deg?

Det er nettopp det denne reformen besvarer og legger opp til: at de eldre får et tilbud om fysisk aktivitet hver eneste dag for å øke den fysiske helsa, men også fordi det gir sosial tilhørighet, øker matlysten, styrker den psykiske helsa og fører til at medisinering for å få sove ikke lenger er nødvendig, at de eldre skal få god og næringsrik mat med mulighet til å velge selv hva de vil spise, når de vil spise, og kan ha måltidet sammen med andre – ikke middag kl. 12.00 og kvelds kl. 16.00, ikke lang nattfaste, ikke mat som smaker og ser lik ut uansett hva som blir servert, men en god matopplevelse, som reformen kaller det, som sikrer riktig ernæring og større grad av trivsel og verdighet.

Med Leve hele livet har en regjering for første gang samlet og systematisert arbeidet i noen av de kommunene som har funnet nye og bedre løsninger i tjenestetilbudet. Gjennom et nasjonalt og regionalt støtteapparat har jeg stor tro på at disse løsningene vil styrke den fysiske og psykiske helsa, minske ensomhet og isolasjon og gi de eldre mulighet til å bruke sine ressurser, og ikke minst se de eldre som den mangfoldige gruppen de fortsatt er.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet kjem til å støtta det lause forslaget frå SV, der ein føreslår at det i revidert nasjonalbudsjett vert sett av midlar til ei tilskotsordning for kjøken. Senterpartiet har òg i sitt alternative budsjett lagt inn midlar til ei slik tilskotsordning på 20 mill. kr, i tillegg til 40 mill. kr til oppfølging av Leve hele livet, med fleire stillingar, som kan gi auka aktivitet, fleire dagaktivitetsplassar, osv.

Eg har ein kommentar til representanten Sylvi Listhaug, som tok opp matservering bl.a. på sjukeheimar i Bergen. Ho har i media omtalt maten der og beskrive han som oppkast, mens i Os, som får mat frå akkurat den same matprodusenten, er maten god. Eg synest dette er lite tillitvekkjande. Eg har vore pårørande i Bergen, og eg har ikkje reagert på maten. Det eg har reagert på, er at ein ikkje får hjelp til å få maten i seg. Eg kallar det problemet med dei siste 20 centimetrane: Det er god mat på tallerkenen, men ein må ha hjelp til å få han i seg. Det er jo slik ein får underernæring. Dette handlar òg om ressursar og bemanning og korleis ein kan hjelpa dei skrøpelegaste eldre.

Så til det eg tok opp i replikken min, som eg synest kanskje er den største svakheita med meldinga. Det er veldig mykje bra i meldinga, men den største svakheita er at ein ikkje synest å ta på alvor behova til dei skrøpelege eldre, særleg behovet for samanheng i tenestene og betre helsehjelp.

Eg høyrer at statsråden viser til helseminister Høie, som må koma med si sak, men dette er jo ei reform som vert omtalt som ei kvalitetsreform for eldre, og då hadde eg forventa at ein tok særleg helseutfordringane og behova for samanheng i tenestene med i denne meldinga og kom med truverdige tiltak for å hjelpa på det. Det er punkt om betre helsehjelp, det er punkt om betre samanheng i tenestene, men tiltaka monnar ikkje i eit system der me har ei fastlegeordning som er i krise, og der mange ser at utskrivingspraksisen frå sjukehus ikkje er bra for dei skrøpelege eldre, som gjerne er over 80 år. Det meiner eg ein framleis må fokusera på og koma med andre løysingar på, og det er i alle fall ikkje kvittert ut i denne meldinga.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Det er mange temaer i eldreomsorgen som fortjener en grundig debatt, og jeg er i så måte glad for at mat og måltider har vært løftet av flere av talerne i dagens debatt. Heldigvis er det større bevissthet om hvor viktig fellesskapet rundt et godt måltid er for både den psykiske og fysiske helsen, uansett alder.

Det er bra at ernæring inngår både i pasientsikkerhetsprogrammet og i trygghetsstandard for sykehjem, og det blir bra med en tilskuddsordning som kan bidra til mer matlaging og deilig matlukt på våre eldreinstitusjoner, når vi vet at det gir gode helseeffekter. For å få til det vi ønsker når det gjelder kosthold i våre kommuner, er det Venstres oppfatning at vi også må begynne å ansette flere ernæringsfysiologer. Nå har det seg slik at jeg ikke kjenner lukten av ribbe spre seg i rommet når jeg hører ordet «ernæringsfysiolog», derfor kan det være grunn til å legge vekt på et råd jeg fikk av en venn av meg, en såkalt stjernekokk, som mente at nå burde norske kommuner begynne å ansette kommunekokker som har sitt nettverk bygget rundt norske kokkemesterlaug, som blir stadig dyktigere og mer anerkjente i verdenssammenheng, og ikke se til universitetsmiljøet. Det kan være en god idé å ta med seg ut i kommunene, og det er nettopp det Leve hele livet skal inspirere til – å ta med de gode ideene.

I det som av litt merkelige grunner er en mindretallsmerknad fra regjeringspartiene i innstillingen, har Venstre løftet et tema som det er grunn til å legge betydelig vekt på. Det er to steder i Norge som driver kortkurs for dem som er på vei inn i seniorfasen: Nordnorsk Pensjonistskole i Sømna og Stiftelsen Nestor i Melsomvik i mitt hjemfylke Vestfold. Dette er institusjoner som i disse dager lever en nokså uviss tilværelse, i og med at de av byråkratiske grunner, må det være lov å si, kategoriseres som folkehøyskoler, og fordi det er uttalt politikk fra regjeringens side – fornuftig nok – å kutte ned på kortkursene ved disse skolene, altså folkehøyskolene. Nå er det slik at skolene i Sømna og Melsomvik nettopp drives på basis av kortkurs. Jeg vet at eldreministeren er klar over at jeg har tatt opp dette temaet fra denne talerstolen tidligere, i en periode da Venstre ikke var i regjering, tror jeg. Jeg gjør det nå igjen og håper at denne merkelige konstruksjonen, med støtte fra et par av hennes statsrådskolleger, nå kan endres. Det ville ikke koste en krone, og det ville gjøre tilværelsen for disse skolene tryggere. Det burde selvsagt være flere skoler av denne typen, der eldre kan lære seg å bli eldre, så å si. Det dreier seg om å lære å ta reflekterte valg i «den tredje alder», til berikelse for seg selv og også for sine omgivelser. Et aldersvennlig samfunn er et godt samfunn for alle.

Tuva Moflag (A) []: Først til noen av de kommentarene som kom knyttet til både mitt innlegg her og mitt innlegg i avisen. Jeg synes det er flott at vi har fått en inspirasjonskatalog, og det er flott at kommunene kan dele erfaringer. Det er virkelig ingen ting galt med det, det skal vi ta med oss. Poenget er at det er ikke nok, og det er det som er utgangspunktet for innleggene som jeg har holdt, og forslagene som er fremmet. Jeg slutter meg også til innlegget fra representanten Toppe, som tok opp dette.

Jeg tegnet meg egentlig for å gi en stemmeforklaring. Vi kommer til å stemme for det løse forslaget fra SV, forslag nr. 5.

Torill Eidsheim (H) []: I Noreg har eit stort fleirtal god helse. Vi blir eldre og eldre, og det blir stadig fleire eldre.

Høgre vil at eldre skal få hjelp til å meistre heile livet, både når dei bur heime, og når dei bur på ein heim. Men dessverre har vi sett at det sviktar altfor ofte når det gjeld det aller viktigaste i eldreomsorga: mat, helsehjelp, aktivitet og fellesskap og samanheng i tenestene. Det gjer at siste del av livet blir vanskeleg å meistre for mange eldre, og det gjer at mange pårørande blir slitne og frustrerte. I tillegg opplever folk at dei ikkje innfrir forventingane. Dei tilsette får ikkje brukt kompetansen sin slik som dei ønskjer, og omsorgssituasjonen blir ei negativ oppleving.

Regjeringa har gjort mykje for å styrkje kvaliteten og innhaldet i eldreomsorga, men framleis er det store kvalitetsforskjellar, og det blir for mykje som er tilfeldig. Det blir gjort mykje godt arbeid i kommunane, men det heng ikkje godt nok saman. For å lykkast med dette er vi nøydde til å klare å sleppe alle gode krefter til. Vi skal ikkje berre forlengje livet, vi skal oppleve og få lov til å leve heile livet. Då treng vi gode miljø for kreativitet og nytenking. Vi treng auka bruk av teknologi. Vi treng òg betre ressursbruk når det gjeld både tilsette, pårørande og kanskje ikkje minst pasientane sjølve, som sjølvsagt kan vere ein ressurs berre dei får moglegheit til det.

Eg registrerer at Senterpartiet og Arbeidarpartiet etterlyser meir pengar og harselerer litt med reformomgrepet her. Men det latinske ordet reformare betyr nettopp «å forme på ny». Det å endre handlar aller, aller mest om å skape tryggleik for å kunne gjere ting annleis, og det legg denne meldinga til rette for.

Eldre er inga einsarta gruppe. Vi kjem til å vere like forskjellige som den gongen vi var unge. Dette må omsorga òg ta høgd for. Kommunane har ei svært viktig oppgåve med både informasjon, tenester og førebygging. Samtidig blir vi nøydde til å innsjå at kvar enkelt av oss må oppmodast til å planleggje alderdomen sin betre. Alle skal få lov til å kjenne seg trygge på at dei får god helsehjelp og kan leve eit sjølvstendig liv heile livet.

Arne Nævra (SV) []: Det er blitt sagt mye bra her i dag, men det har vært snakket mest om helse og de aller eldste, som trenger omsorg. Det er bra, men jeg har lyst til å nevne et poeng som fort blir utelatt, og det gjelder utviklingen i samfunnet generelt, som de eldre ikke alltid tar del i.

Vi lever lenger. En pensjonist i dag er ikke det samme som en pensjonist for 50 år siden. Men det har skjedd en god del ting i samfunnet som ikke er bra, og som gjør at selv spreke 70–80-åringer ikke helt henger med selv om de har helsa i behold. Jeg har lyst til å peke på det, for det er veldig viktig. Jeg snakker om en utvikling i samfunnet som går i retning av sentralisering, nedlegging av bankfilialer, butikker og post og postombæring som blir kuttet ned. Nærpolitireformen gjør at folk kanskje ikke ser lensmannskontoret lenger, de føler seg ikke helt trygge lenger. Sånn er framtidsutsiktene.

Så har vi ordet «digitalisering». Jeg synes det er nesten respektløst overfor flere hundre tusen som ikke er på digitale plattformer, at utviklingen har skjedd uten at det tas behørig hensyn til dem som ikke er på de plattformene. Jeg ser at det luftes å opprette lokale samfunnskontakter, et slags bindeledd mellom forskjellige instanser i kommunene. Det er bra, men husk også på at det ikke er alle som har dette bindeleddet, denne «navlestrengen», til digitale plattformer heller. Jeg tror alle i salen, alle partier og skiftende regjeringer må bære et visst ansvar for denne utviklingen, men aller mest må nok den sittende regjeringen bære, for den skruen har blitt skrudd hardere til de siste årene.

Dessuten har vi det nøytrale ordet «utvikling». Det er en slags utvikling vi skylder på hele tiden. Vi halser etter den utviklingen som skjer, og selvfølgelig må vi ta del i den. Er det sånn at folk som har betalt skatt hele livet sitt, skal avskiltes på grunn av mangel på digital kontakt med samfunnet? Er det noe et velferdssamfunn kan være bekjent av, at store deler av befolkningen faktisk ikke deltar i den kommunikasjonen som skjer på digitale plattformer? Jeg ber representantene tenke over dette når mange av de sakene kommer til salen som nettopp involverer kontakt med samfunnet, gjennom at det blir altfor mye sentralisering. Husk på én ting: Det er en del, også de som er på digitale plattformer, som får utslett når Altinn banker på.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) []: Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid om denne kvalitetsreformen og for konstruktive innspill til hvordan vi kan forsterke den.

Eldre, pårørende, frivillige, ansatte og forskere står bak eksemplene i reformen, som skal være en inspirasjon for å styrke tjenestetilbudet til eldre og skape et mer aldersvennlig samfunn. Mange kommuner leverer god eldreomsorg. Det er mange dyktige ansatte over hele landet som står på hver dag for å gi våre eldre en verdig alderdom og god omsorg. Men det er også viktig at kommunene blir bedre på erfaringsdeling. Fremskrittspartiet ser fram til at kommunene skal starte sin egen lokale kvalitetsreform og styrke de områdene av eldreomsorgen som de vil bli bedre på, særlig de kommunene som ikke leverer så gode tjenester som innbyggerne forventer. For det er stor variasjon.

Jeg var for kort tid siden og besøkte Thea på 89 år. Hun kunne fortelle at hver uke fikk hun besøk av 22 forskjellige hjemmesykepleiere. Det er krevende for våre eldre å måtte forholde seg til så mange forskjellige hjemmesykepleiere. Thea ønsket mest av alt å kunne bruke en privat velferdsleverandør som hun hadde hatt et godt forhold til over lang tid, men kommunen sa nei. Fremskrittspartiet mener at det er viktig å styrke valgfriheten og de eldres medbestemmelsesrett i eldreomsorgen, og håper at kommunene snart tar dette på alvor.

Regjeringspartiene skal utrede et tilskudd til renovering og etablering eller gjenetablering av lokalkjøkken på sykehjem. Vi kan ikke se å kunne støtte SVs forslag i dag, for som kjent må alle endringer i revidert gjennom forhandlinger, men vi har håp om å få på plass tilskuddsordningen for å gjenetablere kjøkken så snart som mulig.

Et annet element som er viktig å ta med seg i denne reformen, er å satse på forebyggende hjemmebesøk. Mange kommuner har i dag ingen oversikt over hvor mange eldre de har i kommunen som har behov for hjemmetjenester eller kommunale tjenester. Vi ønsker derfor at kommunene begynner med forebyggende hjemmebesøk for å bli kjent med sine eldre – de som i dag ikke har vært i kontakt med kommunens hjemmetilbud, men som ville hatt behov for det, men kanskje ikke vet hvem de skal begynne å kontakte. Det er ikke alle eldre som har sterke pårørende som klarer å sørge for at de eldre får de tjenestene de har krav på.

Til slutt har jeg behov for en stemmeforklaring, for representanten Toppe viste til at regjeringspartiene skulle støtte forslag nr. 2, og det er ikke riktig. Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har stått bak mange av komiteens tilrådinger, og vi støtter samtlige forslag til vedtak – unntatt nr. VI – fra komiteens tilråding. Forslag til vedtak nr. VI mener vi at kommunene heller kan ta når de skal lage sin lokale kvalitetsreform.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det kom en påstand her fra representanten Toppe om at jeg hadde vært i Bergen og smakt på mat på sykehjem. Det stemmer ikke. Jeg var hos en hjemmeboende eldre som fikk tilbud om mat hjem til seg, i en fantastisk flott ordning som Bergen kommune har innført, med spisevenn. Der er det slik at kommunen spanderer middagen på spisevennen, mens den eldre selv betaler for seg. Der hadde et par – det var Helge, som var den eldre, og Morten, som var spisevennen – over lengre tid dokumentert mat som rett og slett nesten ikke var spiselig.

Så ble det påstått at jeg var i Os, og at det var den samme maten som ble servert der. Helge hadde vært på sykehjem i Bergen og fått servert mat fra det samme kjøkkenet der, men han kunne fortelle at det var en helt annen kvalitet på den. For øvrig får hjemmeboende i Os maten sin hjem fra et annet tilbud enn dette kjøkkenet i Bergen.

Det som er mitt anliggende, er egentlig å si at jeg bryr meg overhodet ikke om hvem som styrer disse kommunene. Men jeg mener det er særdeles viktig å ta folk på alvor, og når Morten og Helge nå har sendt inn rapporter til byrådet og politikerne i Bergen og prøvd å ta opp denne saken gjennom mange forskjellige forum, men får til svar at maten er det ingenting galt med, mens de som spiser den – og ikke bare Morten og Helge, men også mange andre – klager på den, er det snart på tide å våkne opp, begynne å ta tak i det og se på hva man faktisk serverer.

Derfor er det viktig å være ute og få følelsen av hva folk er opptatt av. Det tror jeg også bidrar til å gjøre jobben vår i denne salen enda bedre – fordi vi vet hvor skoen trykker.

Statsråd Åse Michaelsen []: Det er viktig at vi tar inn over oss at denne reformen bygger på mange andre stortingsmeldinger og planer som allerede har blitt vedtatt. Jeg nevner Omsorg 2020, Demensplan 2020, Flere år – flere muligheter, og også f.eks. primærhelsemeldingen og handlingsplanen som kommer om allmennlegetjeneste. Det ligger en grunnplanke her som denne reformen bygger på. Vi har mange konkrete vedtak som er fattet i denne sal, som ligger til grunn. Dette er ikke et tankekart, som en representant her sa.

For oss er det viktig å ha fokus på de eldre. Når jeg kikker litt igjennom de framlagte forslagene fra både Senterpartiet og SV, har Senterpartiet kanskje lagt inn rundt 20 mill. kr til kjøkken. SV har ikke lagt inn midler til kjøkken så langt jeg har kunnet se, og det er lite omtale av eldreomsorgen fra sistnevnte parti.

Så til Arbeiderpartiet: Det ble nevnt her av representanten Toppe at den rød-grønne regjeringen hadde lagt fram Morgendagens omsorg, som var en stortingsmelding da de rød-grønne satt med flertallet. Det ble nevnt som positivt, men det ble også helt tydelig at den ikke har fungert. Hadde den fungert der ute, hadde vi ikke trengt Leve hele livet.

Når jeg har reist rundt og pratet om Leve hele livet, har jeg møtt veldig mange Arbeiderparti-ordførere, Senterparti-ordførere og andre. Hva er det de ønsker seg? De ønsker seg nettopp bistand og hjelp til å klare den omstillingen som vi alle vet kommer, uansett hvilken politisk farge vi har. Det er det vi leverer her i Leve hele livet. Vi hjelper kommunene i stand, vi har samlet inn alle de gode løsningene som en aldri klarte å flytte ut av kommunen. Så har vi gitt dem tilbake og sagt: Her – vi har sortert det for deg, vi har gjort det klart.

Vi skal hjelpe kommunene, i samarbeid med Arbeiderpartiets ordførere, i samarbeid med Senterpartiets ordførere og Høyres og Kristelig Folkepartis ordførere. Vi skal klare den omstillingen. Da skjønner jeg ikke helt hvorfor Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter ikke tar sine egne lokalpolitikere på alvor og lytter til disse.

Tidligere reformer har ofte handlet om systemer. Leve hele livet handler om mennesker. Det er det som er viktig her, det som er viktigst i livet for disse – fellesskap, aktivitet, god mat, helsehjelp. Derfor er jeg svært glad for at en samlet komité har påpekt verdighet og respekt i eldreomsorgen. Det handler nettopp om de konkrete tingene i hverdagen. Det er de nære ting som er kjernen i reformen. Med Leve hele livet skal eldre få mulighet til å mestre eget liv og oppleve trygghet der de bor – ikke halve livet, men hele livet.

Erlend Larsen (H) []: Vi kan ikke løse alle samfunnets utfordringer med mer penger – mer penger er ikke løsningen på alt. Vi må stille krav til at de enorme ressursene vi allerede bruker, gir tjenester av veldig høy kvalitet.

Leve hele livet er etter mitt syn et forbilde for veldig mange flere sektorer. På langt flere områder burde vi ha kvalitetsreformer som denne, hvor de gode eksemplene løftes fram. Arbeiderpartiet sa i sitt innlegg at de ønsker minstekrav til kvalitet i eldreomsorgen. Det er allerede mange kvalitetskrav. Samtidig vil detaljerte kvalitetskrav bli utdatert før Stortinget rekker å vedta dem.

Samfunnet utvikler seg, og vi er nødt til å utvikle oss sammen med det. I sammenheng med det må vi ha tillit til lokaldemokratiet og at de er raskt ute med å snu seg rundt, slik at vi kan få gode tjenester til alle innbyggerne.

Så er det heller ikke slik at alt vettet er samlet her på Stortinget. Det er relativt jevnt fordelt utover i landet, og lokaldemokratiet og lokalpolitikerne sitter inne med mye kunnskap om hva som er best for deres innbyggere.

Leve hele livet-reformen viser at vi stiller krav til god eldreomsorg.

Senterpartiet sa tidligere at det ikke følger penger med. Det er vel også kommentert, men det står altså 48 mill. kr allerede i regjeringens forslag til budsjett. Men det er først og fremst budsjettene fra 2020 til 2023 som teller i denne sammenhengen, så her skal vi ikke gå foran og se mørkt på det, slik jeg oppfatter at Senterpartiets representant gjorde.

Det er sagt mye bra i debatten, og det er et veldig viktig tema. Vi ønsker alle det beste for eldreomsorgen og at seniorene våre skal ha et langt og godt liv – de kommer etter. Så håper jeg at kommunene følger opp, bretter opp skjorteermene og starter prosjekter som gir våre seniorer et langt og godt liv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.