Martin Kolberg (A) [12:40:32] (ordfører for saken): I likhet med hele Stortinget tror jeg jeg kan si at alle saker som handler om våre veteraner, er viktige, og jeg vil også bruke uttrykket «følsomme». Den saken vi skal behandle nå, er en viktig sak, for den handler om å tette det jeg vil kalle et hull i sikkerhetsnettet for våre veteraner. Det er partiene SV og Rødt som fortjenestefullt, vil jeg si, har fremmet representantforslag om dette temaet – om det samme temaet, å få utvidet ankerett i spørsmål om erstatning for psykisk belastningsskade til også å gjelde veteraner som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter 2010. Samtidig med at Stortinget i 2009 vedtok å innføre et eget erstatningsvern for veteraner fra internasjonale operasjoner, ble det også opprettet en særskilt kompensasjonsordning for veteraner med psykiske belastningsskader fra internasjonale operasjoner i perioden mellom 1978 og 2009.

Til denne særskilte kompensasjonsordningen ble det opprettet en egen klagenemnd, som alle vet. Den permanente erstatningsordningen for veteraner med utenlandstjeneste etter 2010 har imidlertid ikke hatt noen slik klageadgang. Fra Forsvarsdepartementets hold har det blitt argumentert med at veteraner etter 2010 ikke har de samme utfordringene knyttet til dokumentasjon som veteraner med tjeneste så langt tilbake som 1978. Men flertallet i komiteen er opptatt av at tidsperspektivet gjelder alle typer veteraner, fordi all kunnskap og erfaring nå viser at det kan ta mange år før psykiske belastningsskader viser seg, også for veteraner som har hatt tjeneste etter 2010, selvsagt.

Forsvarsministeren har i brev til komiteen skissert Finansklagenemnda som en mulig klageinstans for denne type erstatningssaker. Flertallet i komiteen avviser imidlertid denne modellen. Det er en vesensforskjell, må jeg si, mellom på den ene siden veteraner som har tjenestegjort for landet sitt på oppdrag i krigssoner, og på den andre siden privatrettslige tvister mellom enkeltpersoner og banker eller forsikringsselskap. Flertallet i komiteen ber derfor regjeringen utarbeide nødvendige endringer i lov og forskrift for å innføre klageadgang også for veteraner etter 2010.

Avslutningsvis vil jeg bare klargjøre en detalj, en viktig detalj i flertallets forslag til I. Som det går fram av både mitt innlegg og komitéflertallenes merknader, er det psykiske belastningsskader det her er snakk om å innføre klageadgang for, ikke alle andre typer skader. Jeg rydder opp i det nå. For å rydde av veien det som måtte oppstå av tvil, er det derfor blitt lagt inn et løst forslag til erstatning for I, der det ikke gjøres andre endringer enn å presisere de psykiske belastningsskadene denne saken egentlig dreier seg om.

Så vil det framkomme av innstillingen at det man kan si er nyansen i den, handler om at andre partier, særlig regjeringspartiene, ønsker en utredning av dette. Jeg må si at denne saken burde vi kunne samle oss om i salen nå. Det er ikke nødvendig å utrede dette spørsmålet. Denne saken er ferdig utredet. Det er snakk om å tette et hull i vårt lovverk, slik at man skaper likhet for alle soldater som har tjenestegjort på vegne av Norge etter vedtak og tilslutning i denne salen, og det er nødvendig at vi tetter dette hullet effektivt. Det er ikke nødvendig å utrede denne saken i det hele tatt, etter min oppfatning.

Jeg tar opp forslaget.

Hårek Elvenes (H) [12:45:23]: Utenriks- og forsvarskomiteen har behandlet to ulike representantforslag, et fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes og et annet fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Karin Andersen, Nicholas Wilkinson og Petter Eide, om veteraners ankerett i erstatningssaker.

Det første forslaget, fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes, lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag for Stortinget om endring av forsvarsloven § 55 for å sikre ankerett i erstatningssaker også for de som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter 1. januar 2010.»

Det andre forslaget, fra stortingsrepresentantene Lysbakken, Andersen, Wilkinson og Eide, lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen innføre en klagemulighet for vedtak om erstatning for skader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner, også for dem som har tjenestegjort etter 1. januar 2010. Regjeringen bes foreslå for Stortinget de nødvendige lov- og forskriftsendringer for at en slik klageordning skal kunne tre i kraft så raskt som råd.»

Jeg mener jeg taler på vegne av en samlet komité når jeg sier at en god og forsvarlig behandling av veteranene må være høyt prioritert. De som har vært i tjeneste for landet, fortjener vår respekt og vår støtte tilbake.

Det har vært mye diskusjon om situasjonen til veteraner den siste tiden. Dette kan vi se i den brede oppslutningen om St. meld. nr. 34 for 2008–2009, Fra vernepliktig til veteran og handlingsplanen I tjeneste for Norge fra 2011.

Begge representantforslagene går nærmere inn på veteraners klageadgang i erstatningssaker. Veteraner som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, og som senere opplever psykiske skader som følge av tjenesten, kan søke erstatning for dette etter gitte kriterier. De som har tjenestegjort mellom 1. januar 1978 og 31. desember 2009, kan søke erstatning gjennom ordningen regulert i forskrift om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader. Denne særskilte kompensasjonsordningen inneholder en bestemmelse om at vedtak som fattes av Statens pensjonskasse, kan påklages til særskilt nemnd utpekt av Forsvarsdepartementet. En slik klagemulighet er imidlertid ikke mulig for dem som søker erstatning for skader når tjenestegjøringen i utlandet har funnet sted etter 1. januar 2010.

Komiteens to tilrådinger er i praksis sammenfallende. Det vil nå bli gitt lik klageadgang for alle veteraner, uavhengig av tjenestetidspunkt.

Komiteen har kommet fram til to tilrådinger med ulike flertall. Disse to tilrådingene er i substans sammenfallende. Den første tilrådingen, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen framlegge forslag til de nødvendige lov- og forskriftsendringer for å innføre en klagemulighet for avgjørelser om erstatning også for psykiske belastningsskader som følge av tjenestegjøring i internasjonale operasjoner etter 1. januar 2010.»

Jeg refererer til forslaget som representanten Kolberg refererte til.

Statsråden offentliggjorde tidligere i år at departementet skal nedsette en arbeidsgruppe for en helhetlig gjennomgang av norske veteraners rettigheter. Et flertall, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, ønsker å ta arbeidsgruppens anbefalinger og konklusjoner med i det videre arbeidet med å etablere en klageordning for veteraner. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmer da følgende forslag til vedtak:

«Stortinget ber regjeringen etablere en klageordning for veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner etter 2010 og pådratt seg psykiske skader i internasjonale operasjoner. Veteranorganisasjonene involveres i utarbeidelsen av klageordningens innretning. Etablering av en slik klageordning forutsettes å inngå i mandatet til den eksternt ledede arbeidsgruppen nedsatt av Forsvarsdepartementet.»

Til slutt: Det ser ikke ut til at SVs forslag om å opprette en egen nemnd har flertall i salen.

Audun Lysbakken (SV) [12:50:57]: Det er bra at Stortinget kan samle seg om vedtak som gjenspeiler en klar vilje til å ta ansvar for veteranene våre. Det er noe som bør påligge oss med et særlig alvor, fordi Stortinget har bedt om så mye fra de menneskene som sendes ut i militære oppdrag på vegne av Norge. Og det er et ansvar som jeg mener det er viktig og bra at vi kan samles om, også i de tilfellene der det er politisk uenighet rundt de bestemte oppdragene og konfliktene ute i verden. Når det gjelder å sørge for våre veteraner, skal vi stå sammen.

Utgangspunktet for det forslaget SV fremmet, var bekymring som kom fra veteraner og veteranenes organisasjoner knyttet til klageadgangen som forsvant. Jeg tror at den omleggingen som skjedde da klagenemnden forsvant, nærmest må kunne karakteriseres som en politisk arbeidsulykke. Det var i hvert fall ikke noe som det var bevissthet rundt på Stortinget på det tidspunktet. Jeg mener at komiteens gjennomgang av denne saken tydelig viser både at argumentene for ikke å ha en klageadgang av den typen vi har hatt for veteraner som har blitt skadd før 2010, ikke holder mål, og også at det foreslåtte alternativet med Finansklagenemnda er et dårlig alternativ.

For det første synes jeg det går godt fram av saksbehandlingen i komiteen at det er vanskelig å lage et prinsipielt skille ved året 2010. Selv om oppfølgingen av veteraner har blitt langt bedre, etter god innsats fra ulike regjeringer, er det likevel sånn at det for det første er et komplisert bilde fordi så mange av disse psykiske skadene oppstår etter lang tid, eller viser seg først etter lang tid. For det andre viser alle gjennomganger vi har sett på, veldig tydelig at veteranene sliter med å møte forståelse og kompetanse i det sivile hjelpeapparatet – naturlig nok, fordi dette er utfordringer som få andre nordmenn deler og kan relatere seg til, og som det sivile hjelpeapparatet sjelden har møtt. Det betyr at forslaget om å bruke Finansklagenemnda som en alternativ klagenemnd åpenbart ikke er egnet. Det som er av innvendinger mot å lene seg for mye på det sivile hjelpeapparatet generelt, må jo gjelde i særdeleshet for en nemnd som er opprettet med et helt annet formål, og som har sin kompetanse på helt andre ting enn det vi snakker om her. Derfor mener jeg det er viktig å slå fast at innstillingen nå legger den ideen død. Det er flertall i Stortinget for at Finansklagenemnda ikke skal være et alternativ i denne prosessen.

SV mener at vi burde vedta her og nå at modellen med en særskilt nemnd utpekt av Forsvarsdepartementet skal fortsette – eller gjenetableres, er det vel riktigere å si. Det er rett og slett fordi alle de tilbakemeldinger vi har fått, tyder på at det har vært en god modell, og det vil dermed gjøre det mulig å sette i gang dette systemet igjen på en rask og effektiv måte, med en modell vi vet vil virke.

Jeg mener likevel at de vedtakene vi ligger an til å få, er et veldig viktig steg i riktig retning. Det er politisk enighet om at en klageordning skal gjenetableres. Men jeg er enig med representanten Kolberg i at å bestille en utredning av dette synes som unødvendig bruk av tid, rett og slett, all den tid spørsmålet ikke er veldig komplisert, og den politiske viljen er til stede. Og erfaringen med å gi regjeringen i bestilling å utrede istedenfor å handle – og det er ikke en spesiell anklage mot denne regjeringen, det tror jeg gjelder enhver regjering – er at det fort kan bety at ting tar veldig lang tid.

De menneskelige kostnadene ved norsk militær deltakelse i krig, konflikt og fredsbevaring ute i verden har vært store, større enn det den norske samfunnsdebatten ofte gjenspeiler. Vi skylder veteranene mye. Stortinget kan ikke be noen om noe større enn å dra ut i væpnet konflikt for Norge. Derfor skylder vi veteranene å følge opp på den måten som vi gjør nå og må fortsette med framover.

Med det tar jeg opp det forslaget SV er alene om i innstillingen.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:56:23]: Eg vil starte med noko av det som representanten Lysbakken tok opp. Eg tenkjer at nettopp i saker knytte til våre veteranar står me oss godt om me får til breie politiske løysingar, og eg synest at innlegga frå representantane Kolberg, Elvenes og Lysbakken viser at det har me lykkast med her. Eg vil gi ein spesiell takk til saksordføraren for at me tar nye og viktige steg i denne saka.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å vareta og sikre eit godt tilbod til veteranane og deira familiar både før, under og etter tenesta. Her er ei god erstatningsordning for dei som har blitt skada som følgje av tenesta, veldig viktig.

Våre veteranar som har tenestegjort i internasjonale operasjonar, har kjempa med livet som innsats for andre menneske sin rett til å leve eit liv i fred og fridom. Veteranane har praktisk erfaring frå krevjande oppdrag, ofte under tidspress i komplekse situasjonar i møte med vanskelege verdispørsmål. Nokre er unge, og mange utgjer noko av ryggraden i det norske forsvaret med sin erfaring og kompetanse.

Samtidig finn me veteranar oppover i alle aldrar og livsfasar. Nokre har skadar og traume som påverkar livskvaliteten. Dei bør møte eit system som gir dei den hjelpa dei treng, og som òg har kompetanse til å forstå veteranane sin situasjon.

Eg meiner forslagsstillarane fremjar ei viktig sak og er glad for at ein har klart å få til denne breie einigheita i komiteen om det sentrale, og det er at dagens regelverk skal bli gjort om, og det skal etablerast ei klageordning for veteranar som har deltatt i internasjonale operasjonar etter 2010. Kristeleg Folkeparti støttar at det blir sett ned ei arbeidsgruppe med leiing utanfor departementet som skal sjå på korleis ein på best mogleg måte kan vareta veteranane sine rettar. Me støttar òg at denne gruppa greier ut og vurderer den nærare utforminga av klageordninga. Det er viktig at veteranane sine eigne organisasjonar er godt representerte i dette arbeidet.

Samtidig er det nokre føringar som i og med dette forslaget allereie er klargjorde frå Stortinget si side, der det er eit klart fleirtal som seier at det skal etablerast ei eiga klageordning for dei som har deltatt i våre internasjonale operasjonar etter 2010, at Finansklagenemnda ikkje er eit eigna klageorgan for veteransaker, og at desse klagane bør behandlast av eit organ med kompetanse på krigsskadar.

Med desse presiseringane kjem Kristeleg Folkeparti til å stemme for vedtak II i komiteens tilråding.

Bjørnar Moxnes (R) [12:59:54]: Rødt deler veteranenes glede over at vi får gjennomslag for forslaget vårt om at også de som er skadet i krigsoperasjoner etter 1. januar 2010, skal få ankerett i erstatningssaker.

Denne ankeretten er viktig av flere grunner. Alle forstår at det å se soldatkamerater bli drept, oppleve intens dødsangst eller leve med å ha drept eller skadet andre kan gi store psykiske skader. Men ofte kommer den psykiske reaksjonen først mange år senere, og da kan det være vanskelig å gi vanntette bevis på at traumene skyldes opplevelsene fra krigen. Veteraner, som ofte er i en vanskelig situasjon økonomisk og psykisk, trenger, når de får avslag på erstatningssøknaden, en ankemulighet som ikke innebærer uoverkommelige advokatutgifter og saksomkostninger. Så for dem det gjelder, vil dagens vedtak kunne gjøre en viktig forskjell.

Så skal det sies at flertallet i utenriks- og forsvarskomiteen dessverre ikke har støttet vår intensjon om å videreføre dagens ordning med den samme fagkompetente nemnda som behandler anker fra veteraner som ble skadet før 1. januar 2010, også for dem med skader fra etter denne datoen. I stedet har flertallet i komiteen bedt regjeringen komme med en løsning for å sikre denne ankeretten. Heldigvis har komitéflertallet avvist det som så ut til å være regjeringens foretrukne billigløsning, nemlig at Finansklagenemnda skulle ta seg av disse ankesakene. Med det i mente er det fortsatt håp om at vi kan ende med en god løsning, men jeg vil understreke at denne saken også har en viktig prinsipiell side, nemlig den bruk-og-kast-mentaliteten overfor landets soldater og veteraner som dessverre har fått bre om seg i norsk politikk.

Jeg tror mange av oss først og fremst forbinder krigsveteraner som ender opp med ødelagte liv og overlatt til seg selv, med USA – med de store kullene som ble sendt ut i krig i Korea, Vietnam og Irak – ikke med Norge. Heldigvis er ikke Norge USA, og de fleste norske veteraner får en helt annen behandling når de kommer hjem fra krig i utlandet, enn de amerikanske. Men grunnen til at Rødt fremmet et forslag på Stortinget om å sikre veteranene ankerett, er nettopp at denne amerikanske bruk-og-kast-mentaliteten når det gjelder soldatliv, dessverre er mer til stede i norsk politikk enn vi liker å tro. For de politikerne som villig sender våre unge kvinner og menn ut i krig når NATO og USA ber om det, er ofte mindre villige til å sørge for en verdig behandling når de kommer hjem med skader. Det kanskje grelleste eksempelet på det er forsvarsloven, som regjeringen fikk igjennom i 2016, der veteranene ble fratatt ankeretten som vi nå kjemper for at de skal få tilbake.

Et annet tegn på denne mentaliteten er nettverket av behandlere med fagkompetanse på veteranhelse – eller mangelen på dette nettverket – som skulle vært opprettet innen 2014. Det har ingen veteraner sett noe særlig til siden den gang. I tillegg er nok problemet med skadede veteraner større enn mange tror. Siden 1999 har skiftende regjeringer sendt soldater inn i en rekke USA-ledede kriger og gjerne tåkelagt hamskiftet fra fredsnasjon til krigsnasjon med ord som «humanitære operasjoner», «tilstedeværelse» og «fredsbevaring». Men for soldatene som opplever krigens brutale virkelighet, er den krigsglade politikerelitens retorikk til liten hjelp.

Rødt er imot USA-ledede krigseventyr, som skaper flere problemer enn de løser. Men når politikerne som sender soldater ut i krig, skal spare penger på å kutte i rettighetene til dem som kommer hjem med traumer og skader, ja, da skal veteranene vite at Rødt står på deres side.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [13:04:59]: Som tidligere soldat med utenlandstjeneste har jeg vært opptatt av veteransaken fra jeg gikk inn i dette huset, høsten 2009. Jeg er veldig opptatt av at våre veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner, gis den anerkjennelsen de fortjener, og ivaretas på en god måte. Dette er særdeles viktig når det oppstår skade under tjeneste. Gjennom de siste årene har vi etablert gode økonomiske ytelser til de veteranene som blir skadet under tjenesten i internasjonale operasjoner. Jeg mener fortsatt at vi ikke er helt i mål med dette arbeidet. Det er viktig at vi hele tida ser på hvordan vi kan forbedre de eksisterende ordningene.

Etableringen av en kompensasjonsordning i 2010 for veteraner med psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner var et kraftfullt tiltak som sikret at man tok på alvor også dem som kom tilbake med skader som ikke nødvendigvis er like synlige for omgivelsene. For veteraner som hadde tjenestegjort i utenlandstjeneste helt tilbake til første kontingent i Libanon, var det tverrpolitisk enighet om å etablere gode ordninger for dem som slet med psykiske skader. Selv om den særskilte kompensasjonsordningen er avgrenset i tid og bare gjelder for veteraner som har fått en psykisk skade før 2010, har vi også fått på plass gode ordninger for veteraner som har tjenestegjort etter 2010, og som sliter psykisk i etterkant av tjenesten. Både våre eldre og nye veteraner har derfor i dag samme mulighet til økonomisk kompensasjon for samme skade, selv om dette følger av ulike regelverk.

Krav om erstatning og økonomisk kompensasjon for skader etter internasjonale operasjoner behandles av Statens pensjonskasse. For veteraner med psykiske belastningsskader som har tjenestegjort før 2010, er det etablert en uavhengig klagenemnd som behandler klager på vedtak fra Statens pensjonskasse. Bakgrunnen for det var at det var et veldig ukjent område vi skulle inn i, og vi skulle hente historier helt tilbake til midt på 1970-tallet, behandle skjebner og historier helt fra da.

Psykiske senskader er komplisert. I Norge har vi lært – vi trenger ikke å bruke USA som eksempel – at dette er komplisert, fra vi fikk de første hjem etter opphold i konsentrasjonsleirene. Da trodde vi i mange år at PTSD kom av sult og hunger. Så gikk det noen år, og så oppdaget helsevesenet plutselig de samme symptomene hos krigsseilerne våre, som ikke nødvendigvis hadde sultet ute i sine år, men hadde hatt sterke opplevelser. Så konkluderte de medisinske med at dette kanskje kunne ha med sterke opplevelser å gjøre – det er det som brenner seg fast, og det er det som fører til denne typen lidelser.

Så gikk vi lenge i den fella at vi tenkte at fredsbevarende operasjoner ikke kan gjøre så sterke inntrykk på mennesker, og vi fikk mange unge hjem fra bl.a. Libanon med psykiske skader som vi ikke så. Det er den jobben vi har tatt på alvor; det er den jobben som forelå for den særskilte klagenemnda.

Ja, vi skal ha på plass en ankeordning også for de veteranene som har tjenestegjort etter 2010. Det er jeg helt enig i. Derfor satte jeg i gang et arbeid. Men min grunn til å se på hele ordningen, hente alle erfaringene vi nå har med erstatningsordningen – vi har gitt ut rundt 1,8 mrd. kr i erstatning til soldater etter at vi etablerte ordningen, behovet er tydeligvis der – min begrunnelse for å si at vi skal se helhetlig på det, er at vi skal hente erfaringer fra det arbeidet som har vært gjort nå, sånn at vi er helt sikre på at når vi går videre, skal vi kunne endre ordningene på bakgrunn av erfaringer vi har gjort oss. Derfor er jeg veldig fornøyd med de vedtakene som skal gjøres her i dag.

Med tanke på retorikken om Finansklagenemnda: Ja, det er også et poeng at vi skal ha en erstatningsordning og en klageordning som er normal og så lik de andre erstatningsordningene som vi kan få det, for det skal bli en normalitet å være veteran og gi beskjed om det hvis man får psykiske plager. Det har også vært bakgrunnen for at vi skal ha et helsevesen som skjønner at dette er mer normalt enn det er unormalt. Det med Finansklagenemnda var en forespørsel til Statens pensjonskasse: Hvordan gjør man dette? Jo, en del av de sakene som kommer gjennom Statens pensjonskasses ordninger, er det Finansklagenemnda som behandler. Derfor var det lagt fram som et forslag. Det har vi sett på, og det er avvist for lenge siden. Vi ser på en bedre klageordning for disse veteranene.

Det er helt riktig som det sies – og heldigvis er det mange som sier det fra denne talerstolen – at personell fra Forsvaret som deltar i internasjonale operasjoner, gjør det på vegne av den norske stat. De gjør det på vegne av oss, og de sendes ut bemyndiget fra regjering og dette hus. Derfor er vi opptatt av ivaretakelsen av dette personellet, og derfor skal vi få denne ordningen på plass.

Erlend Larsen (H) [13:18:20]: Det er ikke bare de som har deltatt i krig og faktisk har skutt noen, som kommer tilbake med belastningsskader. Da konflikten mellom Israel og PLO toppet seg i 1978, ble en norsk FN-bataljon mobilisert på imponerende kort tid. På Trandum ble soldatene møtt av aktivister fra Palestinakomiteen. På ulovlig vis tok de seg inn på militært område for å demonstrere mot den norske FN-innsatsen.

Den 1. april 1978 vaiet det palestinske flagget over Trandum militærleir. Palestinakomiteen var godt kjent i Sør-Libanon før Forsvaret kom dit. De hadde vervet mange nordmenn til tjeneste for PLO og noen av deres fraksjoner. Palestinakomiteen sendte såkalte solidaritetsarbeidere til Midtøsten fra 1976. Forholdene var svært uoversiktlige og krevende for de norske FN-soldatene. Ulike palestinske militser beskjøt norske soldater og satte dem under et stort fysisk og psykisk press. Da kampene var over, trakk palestinerne seg tilbake til sine egne leire, hvor det var nordmenn fra den norske Palestinakomiteen.

Flere veteraner har fortalt hvor bittert de opplevde det å bli beskutt av grupperinger som ble støttet av nordmenn. Palestinakomiteen og den senere Palestinafronten hadde sitt utgangspunkt i AKP (m-l) og SV. I år er det 40 år siden Norge sendte de første soldatene til Libanon, og mye har forandret seg – heldigvis for det. Det er derfor ekstra hyggelig at AKPs etterfølgere, Rødt, og nå også SV har kommet med hvert sitt representantforslag for å ta vare på veteraner som sliter med ettervirkningene. Norske soldater har deltatt i flere operasjoner, helt fram til nyere tid, hvor de ikke har opplevd støtte i hele den norske befolkningen.

En nasjon som bidrar med soldater og annet personell i internasjonale operasjoner og i krig og konfliktsituasjoner, må ha et solid støttesystem for dem som kommer hjem med skader og utfordringer etter tjeneste. Dagens økonomiske sikkerhetsnett for soldater som blir skadet, oppleves å være komplisert og uforutsigbart. Mange veteraner må gjennom lange og utfordrende prosesser for å få godkjent sin skade og bli tilkjent økonomisk kompensasjon eller erstatning. Saksbehandlingen kan ta flere år, og veteraner kan gå flere runder med utredninger, innhenting av dokumentasjon, omkamper og rettsrunder for å få medhold i sine økonomiske rettigheter. Flere veteraner forteller at de kan få medhold hos Nav, men at SPK, Statens pensjonskasse, underkjenner de samme vedtakene.

Det kan ikke være slik at nordmenn som gjør en innsats for landet sitt, skal behandles på den måten. Forsvarsministeren har nedsatt en arbeidsgruppe som skal gjennomgå veteranenes erstatnings- og kompensasjonsordninger. Jeg håper denne arbeidsgruppen finner gode og verdige løsninger for denne svært lille gruppen som ikke har kommet helt hjem, de som mentalt sliter med å lande hjemme etter endt tjeneste.

Audun Lysbakken (SV) [13:21:11]: Jeg vil bare ta avstand fra det veldig spesielle innlegget vi hørte akkurat nå. Jeg synes det er litt trist å prøve å bruke denne debatten til å lage en polemikk om hvem som har støttet nordmenn i FN-tjeneste i Libanon. Så vidt jeg vet, var det bred politisk støtte i Norge for deltakelsen i Libanon, og nordmenn med tilhørighet i alle politiske leire har vært med og tjenestegjort der. Jeg vil ha meg frabedt en slik historieskriving og den typen anklager som kom nå. Det er en litt trist måte å avslutte en samlende debatt på.

Bjørnar Moxnes (R) [13:22:11]: Det var et merkverdig innlegg fra borgerlig side på slutten av debatten. Det interessante med innlegget, og egentlig med saken, er at Libanon-veteranene nettopp er et eksempel på hvordan man fra offisielt norsk hold – fra forsvarshold og også fra skiftende regjeringer opp igjennom – dessverre ikke tok veteranenes plager på alvor i ettertid. Meg bekjent var det ikke venstresiden som satt i regjering på dette tidspunktet. Det var altså andre partier som var ansvarlige for det som bl.a. Harald Stanghelle i Aftenposten – som heller ikke er en avis veldig langt til venstre i norsk politikk – ser på som en skammelig behandling av veteraner over veldig mange år.

Det at vi nå får rettet opp i noe, etter forslag fra Rødt og SV, burde jo være til glede for alle og ikke gjøres til – hva skal vi si – gjenstand for enkel og usaklig polemikk fra Høyres side. De burde heller ta en titt i speilet og tenke igjennom hvordan de selv opp gjennom tiårene har hatt ansvar for mangelfull og – også Stanghelles ord – skammelig behandling av soldater fra utenlandsoperasjoner. Og ikke minst de partiene som, også uten stortingsbehandling, sender ut unge norske kvinner og menn i krig – uten engang å kalle det krig, men operasjoner og engasjement, bidrag osv. – burde også tenke igjennom hvordan de har behandlet disse veteranene i ettertid. For de ble altså sendt ut i krig for Norge, uten at politikerne som er ansvarlige for det, har villet innrømme at det er snakk om krig.

Så her burde kanskje Høyre ta seg en god og lang titt i speilet, framfor å komme med disse slengbemerkningene av usaklig karakter til dem som nå faktisk har ønsket å gjøre noe med et problem som jeg tror mange – langt utenfor våre partirekker – ser at må rettes opp i.

Martin Kolberg (A) [13:24:51]: Det er noen ganger man blir rammet av en veldig forundring. Jeg vil kommentere den situasjonen vi nå fikk på slutten, med å si at jeg for min del ikke i min villeste politiske fantasi kan forestille meg at Høyre, eller representanten Hårek Elvenes, eller statsråden, for den saks skyld, står bak det innlegget som vi nå hørte. Dette tror jeg var et innlegg som står for representantens egen regning og bare det. For hvis ikke det skulle være tilfellet, har jo situasjonen plutselig blitt annerledes i denne diskusjonen – ikke når det gjelder sakens realiteter, selvfølgelig, men kulturen i den. For her var det snakk om samling rundt håndteringen av en konkret og viktig sak.

Så jeg slutter meg til det som Lysbakken sa. Han brukte uttrykket «trist» om denne avslutningen. Jeg vil si at den var helt urimelig – og usaklig.