Vetle Wang Soleim (H) [10:03:31]: (ordfører for sakene): Jeg vil begynne med å takke for et meget godt samarbeid med de andre partiene i finanskomiteen i arbeidet med å ferdigstille skatteinnstillingen for 2019. Selv om det kjekkeste for oss politikere er å snakke om utgiftssiden, er det altså vedtakene som fattes i dag, som finansierer det de ulike partiene har lovet velgerne sine.

Jeg vil i forlengelsen av dette gi skryt og en stor takk til komiteens sekretariat og andre ansatte på Stortinget som sørger for at komiteens behandling går som den skal. Jeg vil også spesielt takke for samarbeidet mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, som har ledet fram til et statsbudsjett for neste år, og da også er grunnlaget for den innstillingen som komiteen fremmer for Stortinget her i dag.

Etter budsjettforhandlingene på Stortinget ligger hovedgrepene i regjeringens skatteopplegg fast. La meg trekke fram noen av de viktigste tiltakene:

Stortinget slutter seg til regjeringens forslag om å fortsette med å senke den generelle skattesatsen fra 23 til 22 pst. Dette vil gjøre det mer lønnsomt å investere i arbeidsplasser i Norge. Tiltaket er i tråd med skatteforliket på Stortinget, for der ble det sagt at man skulle se på den framtidige skattesatsen, i tråd med og i lys av den internasjonale utviklingen. Med 23 pst. har Norge hatt Nordens høyeste skattesats, og hvis vi har en sats som ikke er konkurransedyktig sett opp mot andre sammenlignbare land, faller Norges attraktivitet.

Vi vet at Sverige har 22 pst. i dag og skal ned til 20,6 pst. i 2021, så dette er ikke noe kappløp mot bunnen, som enkelte hevder, dette er en tilpasning til den internasjonale situasjonen, og vi er fortsatt langt unna bunnen. Samtidig er dette viktig for vanlige innbyggere i dette landet, for vi omfordeler gjennom trinnskatten slik at de med minst inntekt får minst skattetrykk.

Regjeringens forslag om å kutte i skatten på arbeidende kapital står flertallspartiene bak. Formuesskatten er en særskatt for norske eiere som diskriminerer nordmenn sammenlignet med utlendinger. Det er en skatt Norge nærmest er alene om å ha i Europa, en skatt som mange bedriftseiere, kanskje spesielt i verftsindustrien og i servicenæringer knyttet til petroleumsindustrien, har merket godt. Lokalt eide selskap tapper sin egen egenkapital for å slippe å permittere ansatte, kanskje å måtte gå konkurs, for å holde hjulene i gang og for å kunne omstille seg. Derfor er det viktig at vi nå kutter skatten videre på aksjer og driftsmidler ved å øke rabatten fra 20 til 25 pst. På den måten sikrer vi at varer på lager og eierskap i næringsliv ikke skattlegges like hardt som i dag.

Regjeringen foreslo i statsbudsjettet å kutte eiendomsskatten for vanlige folk som eier en bolig eller fritidsbolig. Dette gjør man ved å kutte den maksimale promillesatsen med to enheter, fra 7 og ned til 5 promille. Det innføres en obligatorisk reduksjonsfaktor på 30 pst., slik at ikke mer enn 70 pst. av markedsverdien kan tas med i skattegrunnlaget når man skriver ut eiendomsskatt på folks hjem i kommunene.

Samtidig strammer vi inn på hvor raskt man kan øke eiendomsskattetrykket, nå blir det kun mulig å øke med 1 promille i året, ned fra tidligere 2 promille. Disse nevnte tiltakene som Stortinget i dag vedtar, er bare noen av en rekke tiltak som gjør Norge mer konkurransedyktig og sørger for at det lettere skapes flere arbeidsplasser i dette landet.

Med det skatteopplegget som vedtas i dag, har denne regjeringen senket skattene med om lag 25 mrd. kr siden den tiltrådte i 2013. Likevel har man økt samferdselsbudsjettet med 75 pst., likevel behandles flere pasienter raskere, og likevel er rekordfå kommuner på ROBEK-listen.

Etter å ha vært nede i en dyp bølgedal med høy arbeidsledighet ser vi nå virkelig at veksten er på tur opp igjen, ikke bare på de plassene i landet der det har vært nedgangstider – nei, veksten skjer over hele landet og i samtlige bransjer. Det er en meget gledelig utvikling for landet, den skal vi ta med oss og sørge for at fortsetter. Etter min mening er ikke en kjempestor skatteregning måten å gjøre det på.

Å samle inn mer penger fra folk og bedrifter hit til Oslo for å dele dem ut igjen er etter min mening ikke bare et fordyrende mellomledd. Det forhindrer enkeltbedrifter i å investere i flere arbeidsplasser, i sine ansatte og i utvikling av egen næringsvirksomhet. Det er faktisk private arbeidsplasser og vanlige folks penger vi skriver ut skatt på i dag. Hvis vi klarer å gjøre nødvendige prioriteringer, trenger man ikke å øke skattene. Tenker man litt smartere og nytt, kan man faktisk kutte i skattene samtidig som man satser på velferd, slik denne regjeringen gjør.

Jeg vil avslutningsvis berøre to punkter som ligger til behandling i salen i dag. Det første punktet er innføring av en generell elavgift på kraft som benyttes til å utvikle kryptovaluta. Jeg er glad for at det er et enstemmig storting som i dag slutter seg til dette. Det er etter vårt syn ikke riktig at kryptovaluta, som er en meget kraftkrevende virksomhet, skal høste den samme fordelen som øvrig tung og kraftkrevende industri i dette landet.

Der kryptovaluta er en digital valuta som ikke er garantert av noen sentralbank, men har en vekslende verdi basert på tilbud og etterspørsel, er industrien i Norge en stor del av de verdiene dette landet skaper – og store arbeidsgivere. Kryptovaluta er mer en spekulativ virksomhet, og man vet at den benyttes som betalingsmiddel av kriminelle og for å unndra skatt.

Enkelte medier melder nå at utvinning av kryptovaluta i løpet av dette året vil kreve en halv prosent av verdens totale energiforbruk, samtidig som det er anslått at 700 millioner mennesker ikke vil ha tilgang til elektrisk energi i 2030. Nå er det ingen direkte sammenheng mellom norsk strømforbruk og antallet mennesker i verden uten tilgang på elektrisk energi, men når vi hører at denne virksomheten tilsvarer strømforbruket til et større og større europeisk land for hvert kvartal som går, er det kanskje greit å stramme inn på fordeler som for øvrig er tilgodesett annen industri og enkelte deler av landet.

Videre er det viktig å påpeke at dette ikke betyr at det blir ulovlig eller umulig å drive med utvinning av kryptovaluta i Norge. Det betyr bare at de som driver med utvinning av kryptovaluta, må betale det samme som alle andre som driver alminnelig næringsvirksomhet i dette landet, gjør.

Komiteen har innstilt på å gi regjeringen noe handlingsrom tidsmessig i denne saken. Grunnen til det er at dette er teknisk komplisert. Det er ikke forlikspartnernes intensjon – jeg har heller ikke oppfattet at det er intensjonen til noen av de andre partiene i komiteen – å ramme blokkjedeteknologien eller datasentre generelt. Det er kun den kraften som brukes til utvinning av kryptovaluta som ønskes avgiftsbelagt med den generelle satsen. Selve teknologien blokkjede er en teknologisk nyvinning som mange aktører nå jobber med å se muligheter i, det inkluderer også staten.

Skattedirektoratet har på oppdrag fra Finansdepartementet utredet en mulig modell for å gjennomføre Stortingets ønske, men den har ikke vært ute på høring hos næringen, og den har fått noen innvendinger som er verdt å vurdere nærmere før forslaget iverksettes. Derfor har regjeringen fått som utgangspunkt at den generelle avgiften trer i kraft fra 1. mars, men med noe slingring hvis høringen tar lengre tid, eller man avdekker avveininger som må utredes nærmere. Uansett er det klare vedtaket i Stortinget at dette skal innføres.

Det andre punktet er det løse forslaget som flertallet fremmer i salen i dag, og det løse forslaget fra Arbeiderpartiet, som går på et lovvedtak. La meg først ta flertallets anmodningsforslag. Anmodningsforslaget som fremmes, er et svar på en del spørsmål som har dukket opp. Man går her inn for å oppdatere loven og utvide anvendelsesområdet. For kommunesammenslåinger er utgangspunktet at inndelingslovens regler kan unntas fra øvrig lovverk i en sammenslåingsprosess med en harmonisering av de ulike kommunenes utskriving av eiendomsskatt i løpet av to år, slik at de i løpet av denne perioden kan samkjøre de ulike reglene og satsene.

Eiendomsskatteloven inneholder ikke noen spesifikk regel om kommunesammenslåing, men det ble i finanskomiteen løftet fram et konkret lovforslag som komiteen ba Finansdepartementet gjøre en hurtig og foreløpig vurdering av. Den vurderingen mottok komiteen på mandag.

Forslaget som flertallet fremmer i dag, setter opp noen tydeligere føringer for hvordan lovverket skal utformes. Flertallet mener at det er rett at kommuner som i dag får store inntekter fra vindkraft, vannkraft eller petroleumsanlegg, også skal ha det i en sammenslått kommune. Det hensynet må likevel balanseres opp mot vernet vanlige innbyggere og bedrifter skal ha mot å få brå skatteøkninger over natten. I tråd med de endringene som for øvrig finnes i eiendomsskatteloven, der vi har fastslått hvor raskt et kommunestyre kan øke promillesatsene fra et år til et annet, skal også bestemmelsen som gjelder for sammenslåtte kommuner, sørge for at innbyggere og næringsliv ikke kan bli utsatt for for store og brå skatteøkninger fra et år til et annet. Jeg ser fram til at regjeringen så raskt som mulig, men også så grundig som nødvendig, kommer tilbake til Stortinget med et lovforslag basert på dette anmodningsforslaget.

Derfor er det med stor undring jeg ser at Arbeiderpartiet fremmer et løst lovforslag i salen på skatteinnstillingen. Det er en alvorlig måte å drive politikk på. Vanligvis fremmes det anmodningsforslag der regjeringen bes om å utrede og vurdere for så å komme tilbake til Stortinget med et lovverk som har vært på høring, som er kvalitetssikret teknisk, og som passer inn i den berørte loven. Det har i alle fall ikke de ti siste årene blitt foreslått lovverk ut fra et løst forslag i salen på skatteinnstillingen. Arbeiderpartiet fraviker med det nok en gang linjen som et ansvarlig og styringsdyktig parti. Forslaget deres reiser flere spørsmål enn det besvarer, og når det gjør det, bør ikke Stortinget vedta det rett over bordet på den måten.

Jeg tar med det opp forslaget som Høyre fremmer sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Rigmor Aasrud (A) [10:21:52]: Takk til komiteen for effektivt samarbeid i forbindelse med behandlingen av denne saken.

Arbeiderpartiet vil ha et Norge der grunnleggende velferdstjenester er finansiert av fellesskapet. Barnehage, skole, helsehjelp og omsorg er oppgaver som løses best i fellesskap. Mange land har valgt andre løsninger der folk må ut med høye egenandeler og forsikringer for å kunne bruke de samme tjenestene. Det fører til ulike tilbud og at lommeboka bestemmer tilbudet du skal få. Det skaper ulikhet og er kilde til sosial uro. Et sånt samfunn vil vi ikke ha i Norge.

For at alle skal ha like muligheter og et tilfredsstillende sikkerhetsnett om man ikke kan sørge for egen inntekt, har vi det store spleiselaget. Det er her skatter og avgifter kommer inn. Når skatter og avgifter reduseres, blir det mindre i spleiselaget. Kaka til fordeling blir mindre, og mulighetene for gode velferdstjenester for alle reduseres – ikke for dem som har mest, men for dem som har minst.

Arbeiderpartiet mener vi skal ha et skattesystem med et bredt grunnlag. Da blir det mulig med forholdsvis lave satser og mer symmetri mellom de forskjellige skattetypene. Et annet viktig formål med skattesystemet er å omfordele ressurser i samfunnet. For å bidra til en mer rettferdig fordeling må folk skatte etter evne. Høyreregjeringen gir skattekutt etter evne. I årene med høyreregjering har de tusen med høyest formue fått 1,3 mill. kr i skattelette. Det bør ikke overraske noen at forskjellene mellom folk da øker.

Også i år har vi fått servert et budsjett for de rike. Skattekutt på arbeidende kapital har blitt framstilt som en håndsrekning til småbedriftseiere. Men å øke verdsettelsesrabatten på aksjer og driftsmidler er i realiteten politikk skreddersydd for dem med store formuer – enkelt og greit fordi store formuer ofte består av aksjer. Jo større formue, jo større skattekutt.

Arbeiderpartiet er bekymret for økende ulikhet. Tilsynelatende er regjeringen også det, siden de har varslet en stortingsmelding om temaet. Men da framstår det som litt underlig at regjeringen vil bruke nærmere 700 millioner budsjettkroner på et sånt skattekutt.

I høst kom det ferske tall fra SSB som viser en kraftig økning i forskjellene mellom folk. Nå eier den ene rikeste prosenten i Norge mer enn halvparten av all formue. For litt over 20 år siden eide denne ene prosenten mindre enn halvparten. Det er spesielt de siste fem årene at andelen til de rikeste har skutt fart. Da blir det mindre på alle andre. En sånn utvikling vil vi ikke ha.

Når Arbeiderpartiet er bekymret for økt ulikhet, går vi for løsninger som virker. Et kraftfullt virkemiddel er formuesskatten. De som betaler formuesskatt i dag, må betale litt mer med vårt opplegg. Men det ikke bare de rike som drar ifra – med høy vekst i sin formue – noen faller også fra i bunnen. Arbeidsfolk som har de laveste lønningene, har hatt en spesielt svak utvikling etter 2015.

Økte forskjeller bidrar til at tilliten mellom folk svekkes. De som eier kapitalen, stikker av med en større del av kaka, mens arbeidsfolk får mindre. Det er urettferdig, og det er dette vi burde fokusert på i denne debatten. Opprøret i Frankrike er en tydelig påminnelse om hvordan folk reagerer når de opplever at noen blir forfordelt. Norge er heldigvis ikke der.

Arbeiderpartiet vil mer for folk i jobb. En mer rettferdig fordeling krever en mer rettferdig skattepolitikk. Det er egentlig ganske enkelt. En rettferdig skattepolitikk er den skattepolitikken som gagner folk flest: nordmenn med vanlige inntekter. Derfor reduserer Arbeiderpartiet skatt på inntekt for fire av fem nordmenn. Og hør etter, alle fra posisjonspartiene som har talepunkter som sier det motsatte: De som tjener mindre enn 750 000 kr i året, får mindre skatt med Arbeiderpartiet.

De aller fleste nordmenn får dermed mer å rutte med med Arbeiderpartiets skattepolitikk – de aller fleste nordmenn får det. De vil få økt minstefradrag – fordi det er rettferdig. Vi setter ned skattesatsen for dem med lave inntekter – fordi det er rettferdig. Vi foreslår at enslige minstepensjonister får 4 000 kr mer i året – fordi vi mener det er rettferdig.

Mer til dem som trenger det, betyr noe mer skatt for dem som tåler det. For å skatte rettferdig må folk skatte etter evne. Med vårt opplegg må de som tjener mer enn 1 mill. kr i året, betale litt over 600 kr ekstra i skatt i måneden. Det tåler de.

Nesten en halv million nordmenn pendler for å komme seg på jobb. Å pendle har blitt dyrere under høyreregjeringen. Økt egenandel før du får skattefradrag, gjør det vanskeligere å bo langt unna der jobbene er. Det gjør at nesten hele skatteletten disse personene har fått, blir spist opp bare av økt skatt på pendling.

Skattekutt gjør ikke kaka større, ikke engang regjeringen tror på det. Både i skatteproposisjonen for 2015 og i svar på våre budsjettspørsmål nå i høst sier finansministeren at det ikke er grunnlag for å budsjettere med dynamiske effekter av forslagene til skatteendringer. Det er altså ikke kaka som blir større, men bankkontoen til dem med store formuer.

Vi har lenge hatt en balanse mellom hvordan kapitaleiere og arbeidere får avkastning på sin innsats. Det har vært en av de store suksessfaktorene i Norge. En mer rettferdig fordeling enn i mange andre land gjør Norge til det samfunnet mange misunner oss. Men denne balansen kan vi ikke ta for gitt. For at arbeidsfolk skal få sin rettmessige del av kaka, må flere organisere seg. En sterk fagbevegelse som står sammen, får til mer. Med flere organiserte kan arbeidstakernes interesser representeres, og det er bra. Derfor øker vi fagforeningsfradraget med 1 000 kr.

Det har blitt nye arbeidsplasser i Norge så langt i år. Det skyldes lav rente, ansvarlige parter som bidro til et ansvarlig lønnsoppgjør, og økt oljepris. Regjeringen og stortingsflertallet burde sende et stort takkekort til arbeidstakerorganisasjonene. De har tatt stort ansvar gjennom en vanskelig periode i norsk økonomi.

Men hva leverer regjeringen tilbake?

• kutt i verdien av sluttvederlag for dem som må slutte i jobb

• kutt i feriepenger til de ledige

• kutt i skattefradraget for fagforeningskontingent fordi det ikke ble prisjustert

• kutt i skattefradraget for pendlere

• kutt i kjøregodtgjørelsen

• kutt i reise- og diettsatsene

For noen år siden ropte Fremskrittspartiets leder Siv Jensen ut at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Nå er det tydelig at det er finansminister Jensen selv som står i veien for norske arbeidsfolk. Kutt i reise- og diettsatsene er et alvorlig angrep på noe av det som er kjernen i den norske modellen: respekten for forhandlinger. Reise- og diettsatser forhandles mellom staten og arbeidstakerorganisasjonene.

Det er kommunalministeren som er ansvarlig for forhandlingene. Finansministeren må være svært lite fornøyd med det arbeidet kommunalministeren har gjort, siden hun mener at satsene for dagdiett er høyere enn det som er rimelig. Det samme sier budsjettkameratene i innstillingen som begrunnelse for at man skattlegger utenlandsdietten. Verken finansministeren eller flertallet i salen her i dag tar forhandlingsresultatet på alvor når de innfører skatt på diett. Det er å lure arbeidstakerorganisasjonene til å godta en kompensasjon som viser seg ikke å være reell. Det handler om å forstå de bærende prinsipper i den norske modellen, og da gjør man ikke sånn. Og la det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet setter arbeidstakerne først – alltid.

Jeg tar dermed opp de forslagene som Arbeiderpartiet selv fremmer eller er en del av, og jeg vil også si at i avstemningen i dag kommer vi til å støtte forslagene nr. 11, 13 og 14 fra Senterpartiet.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:36:15]: Skatter og avgifter bidrar til å finansiere fellesskapet vårt. Selv for en liberalist som meg er det utgangspunktet. Det er helt grunnleggende at innbyggere og bedrifter betaler for de basistjenestene man nyter godt av gjennom et liv, at vi har en rettsstat, en domstol og et politi, at vi har et forsvar av landet vårt, og at vi har sterke velferdstjenester som tar vare på oss i de mest kritiske delene av livene våre.

Forskjellen på oss liberalister og andre på høyresiden på den ene siden, som ønsker mindre stat, men sterkere fellesskap, og sosialistene på den andre, er at de har mye mindre omtanke og respekt for andre menneskers penger. Istedenfor å lete med lys og lykte etter hvordan man kan forbedre, forenkle og fornye tungrodde offentlige systemer, leter de like gjerne etter nye muligheter for å ta inn økte skatter og avgifter fra folk og næringsliv. Det preger også den debatten vi har nå, og dokumentene som ligger til grunn for det vi behandler i dag.

Den grunnleggende forskjellen på høyre- og venstresiden er altså om folk flest er best i stand til å ta vare på sine egne penger, eller om staten av ren omsorg bør ta hånd om dem. Det litt underfundige er at de også, under det de kaller den blåeste regjeringen i landets historie, ønsker å overlate mer av innbyggernes midler til denne regjeringens rådighet. Det takker vi heldigvis nei til.

Da Fremskrittspartiet gikk til valg på et regjeringsskifte for snart seks år siden, gikk vi til valg på en regjering som ønsket å redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået i landet. Historien så langt, inkludert neste års budsjett, viser at vi har redusert skatter og avgifter med nesten 25 mrd. kr. Det har vært en helt riktig medisin i møte med et arbeids- og næringsliv i voldsom omstilling, konkurranse fra naboland med en mer moderat selskapsskatt og en oljenedtur som rammet landet hardt i noen år, men som heldigvis, bl.a. på grunn av kraftfull politikk, ikke har satt varige spor i økonomien.

Vi er fornøyd med det vi har fått til så langt, men vi skal videre. En av skattene som er vanskeligst å forsvare, er den usosiale eiendomsskatten, en skatt som ikke tar hensyn til hvor mye den enkelte tjener eller har av verdier, og som rammer dem som står utenfor arbeidslivet eller har blitt pensjonist med varig lavere inntekt. Fra og med neste år kan kommuner som innfører eiendomsskatt, kun kreve inn 1 promille det første året, og kommunene kan kun øke skatten med 1 promille hvert år, mot 2 promille tidligere. Det ble vedtatt på denne dagen i fjor.

I år vedtar stortingsflertallet at maksimal sats kommunene kan kreve inn i eiendomsskatt i 2020, går fra 7 til 5 promille. Det betyr at de som i dag blir hardest rammet av eiendomsskatten, får en håndsrekning fra stortingsflertallet.

Dessverre er det sånn at det bare er Fremskrittspartiet som ønsker å fjerne loven om eiendomsskatt, men derfor er vi også veldig fornøyd med at vi får med et flertall på Stortinget på disse endringene. Blant innbyggerne er det kun 29 pst. som oppfatter eiendomsskatten som en rettferdig skatt, så vi har i det minste med oss folket.

Selskapsskatten går videre ned neste år. I dag har Norge Nordens høyeste selskapsskatt. Fra 2013 er skatten satt ned fra 28 pst. til 22 pst. neste år. Det er et kraftfullt virkemiddel for å trekke flere virksomheter og investeringer til Norge. Selvsagt betyr skattenivået noe når man skal velge lokasjon for virksomheten. Dessverre står flere av opposisjonspartiene på at Norge fortsatt skal ha høyest skattesats i Norden.

Samtidig som vi senker selskapsskatten, gjør vi flere endringer i skattereglene for selskaper for at skattepliktig overskudd i større grad skal samsvare med faktisk overskudd, og vi gjør det vanskeligere for flernasjonale konsern å flytte overskudd ut av Norge.

I 2014 sa opposisjonen at skatte- og avgiftslettelsene til regjeringen holdt til en femmer om dagen. Omtrent det samme sa de i 2015 og i 2016. Neste år, når man legger sammen alle femmerne, kommer vi til at en helt vanlig, gjennomsnittlig familie sitter igjen med omtrent 11 000 kr mer i året enn de gjorde under de rød-grønne i 2013. I stedet for å dele på antall dager kan man multiplisere med antall år. I løpet av en stortingsperiode vil en familie sitte igjen med mellom 40 000 og 50 000 kr ekstra. Det er penger som virkelig betyr noe i privatøkonomien til den enkelte familie.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:50:00]: Mye går bra i Norge, og vi skal være veldig godt fornøyd med at vi lever i et land med stor rikdom, store muligheter og mange høykompetente folk som gjør en utrolig god jobb hver eneste dag for å gjøre Norge bedre. Samtidig ser vi noen tunge trender som går i feil retning, og som vi som land er nødt til å få gjort noe med.

Vi ser økende forskjeller mellom dem som har gode inntekter, og dem som har lave inntekter. Vi ser utfordringer knyttet til å sørge for aktivitet i hele landet, og vi ser utfordringer når det gjelder tap av norske arbeidsplasser i flere næringer.

Nettopp da er de politiske veivalgene en tar, viktige – om de veivalgene er egnet til å gjøre noe med de utfordringene en ser, eller om de tvert imot bidrar til å forsterke problemene. Senterpartiet er opptatt av at en skal skatte etter evne. Vi er opptatt av at de som har lave inntekter, skal få mer å rutte med, samtidig som de som har høye inntekter i det norske samfunnet, og som de senere årene har opplevd å få gigantiske skattelettelser, kan bidra noe mer til det norske samfunnet. Det har de god rygg til å bære.

Med vårt skatte- og avgiftsopplegg for neste år vil alle med inntekt under 750 000 kr få skattelette. Folk med en helt vanlig lønnsinntekt på 500 000–600 000 kr vil få en skattelette på nesten 2 000 kr med vårt skatteopplegg for neste år. I tillegg har vi en reduksjon i avgifter. Vårt opplegg ligger 1 mrd. kr under det som flertallspartiene legger opp til. I tillegg legger vi inn en skattelette gjennom å legge til rette for et CO2-fond for næringstransporten, for å legge til rette for en praktisk og god ordning for utskiftning av kjøretøy, for å få inn ny teknologi, bl.a. for å styrke miljøet og klimaet.

Med det flertallet som er i dag, har en rekke grupper i det norske samfunnet fått skjerpet skatten. Det gjelder bl.a. pendlerne. Det er hundretusenvis av folk som pendler hver eneste dag i Norge. Bare fra Akershus og inn til Oslo er det over 80 000 som pendler hver eneste dag. I tillegg er det mange som er ukependlere, som bor borte fra sin familie i lengre perioder, og som jobber i yrker der det er press på lønns- og arbeidsvilkår, som opplever at hverdagen blir vanskeligere å få til å gå i hop, både praktisk og økonomisk. En kan se at gjennom de vedtakene som ble fattet i forbindelse med fjorårets budsjett, har det blitt 7 000–8 000 kr i økt skatt for dem som bor på brakke. Dagpendlerne har også opplevd økt skatt på flere tusen kroner.

Vi har også sett en avgiftspolitikk som både er svært uforutsigbar, og som rammer norske arbeidsplasser. Det har blitt en kraftig avgiftsøkning på norsk innenlands lufttransport, noe som rammer veldig mange av dem som er avhengige av å bruke fly i vårt langstrakte land, både folk og næringsliv.

Vi har sett en økning i beskatningen av reiselivet gjennom økning av momssatsen i flere runder. I fjor fikk næringsmiddelindustrien, den største fastlandsindustrien Norge har, et avgiftssjokk over natten som skapte utfordringer. Avgiften på ikke-alkoholholdige drikkevarer blir ikke redusert av flertallet i år. Det betyr at veldig mange av de bedriftene som ser blodrøde tall, og som jobber fra dag til dag og forsøker å opprettholde familieeide bedrifter som har lange tradisjoner i Norge, ikke får noen håndsrekning fra flertallet. Tvert imot blir avgiftene opprettholdt, samtidig som den helt urimelige forskjellsbehandlingen av utenlandske nettbutikker gjennom subsidieringen ved 350-kronersgrensen blir opprettholdt i hele 2019.

Til sist til den ordningen for utenlandske arbeidstakere som representanten Bjørnstad tidligere i dag sa gjaldt revidert nasjonalbudsjett: Den skatteordningen blir for inneværende års budsjett beregnet å ha den effekten at utenlandske arbeidstakere får en skattesubsidie i forhold til norske arbeidstakere på 100 mill. kr. Det er svært uklokt. Vi vil stå opp for norske interesser og norske arbeidsplasser.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:01:15]: Ja, det vil jeg gjerne.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:01:28]: Klimaforhandlingene er i sluttspurten i disse dager. Verden skal bli enige om kjørereglene for å nå klimamålene. Så langt er bildet beksvart. Målene i Parisavtalen er ikke tilstrekkelig, målene landene har meldt inn, er i hvert fall ikke tilstrekkelig. Vi må halvere utslippene på tolv år, men utslippsveksten i 2018 blir større enn i 2017, til tross for at verden hver eneste dag merker de dramatiske konsekvensene av klimaendringene.

Samtidig går nyhetene om protestene i Frankrike, de gule vestene, verden rundt – store og dramatiske demonstrasjoner utløst av en økning i bensin- og dieselavgiftene som har utviklet seg til en kraftig markering mot økende ulikhet, urettferdighet, kutt i formuesskatten og velferdsordninger. Vi kan vel si at tilliten er lav.

Dette henger jo sammen. Vi kan ikke løse klimaproblemet uten små forskjeller og høy tillit. Folk må tro på at de faktisk kommer bedre ut av denne enorme omveltningen som vi skal gjennom, og vi klarer aldri å skape en rettferdig verden uten fattigdom hvis klimaendringene får fortsette å vokse. Det er de fattigste i alle land som rammes hardest av konsekvensene av klimaendringene.

Når vi nå skal diskutere skatter og avgifter, er det disse to store oppgavene vi som politikere er satt til å løse. Ingenting kan være viktigere enn det. Skattesystemet både kan og må bli langt mer omfordelende, og det må legge til rette for den raske og nødvendige omstillingen til nullutslippssamfunnet. Men regjeringens budsjett vil øke forskjellene. Det er målrettede skattekutt til de aller rikeste, dem med de store aksjeformuene, samtidig som miljøprofilen på skattene og avgiftene står til stryk. Formuesskattekuttet i dette budsjettet alene vil gi dem med formue over 100 mill. kr 104 600 kr i lavere skatt. De tusen rikeste personene får i snitt 179 000 kr lavere formuesskatt. Alt dette illustrerer hvor målrettet regjeringens skattepolitikk er rettet inn mot skattekutt som kommer de aller rikeste i samfunnet til gode.

Samtidig vet vi at formuene i Norge er kjempeskjevt fordelt. De 0,1 pst. med høyest formue eier nesten en tidel av all formue. Denne konsentrasjonen fører til at forskjellene videreføres mellom generasjoner, og at klasseskillene forsterkes, og det uten at regjeringen kan sannsynliggjøre at de store kuttene som er gjennomført i formuesskatten, har noen positiv effekt på verdiskaping og arbeidsplasser.

Samtidig merker folk flest lite til reduserte skatter. Barnehageprisene har reelt økt med 250 kr i måneden i perioden 2013 til 2018, noe som tilsvarer 2 800 kr i året for å ha ett barn i barnehagen. Da spises skattekuttene fort opp.

En rekke grupper har i tillegg tapt på regjeringens politikk gjennom en serie smålige kutt. I dette budsjettet er det skatteøkning for uføre gjennom at skattebegrensningsregelen lukkes, og skatteøkning for vanlige folk når fradragene igjen står bom stille.

Innbetalt skatt kommer jo tilbake til innbyggerne som bedre og billigere velferdstilbud. Dette er noe alle tjener på, gjennom tilgang til grunnleggende velferdsgoder og gjennom små forskjeller. Derfor har SV lagt fram et alternativt budsjett med en skattepolitikk for fordeling og for miljøet. Vi foreslår lavere skatt på arbeid for dem med inntekt under 600 000 kr, en mer progressiv inntektsbeskatning, innføring av en mer progressiv formuesskatt og gjeninnføring av fordelsbeskatning av bolig og økning av miljøavgiften. Vi vet at forslaget om lavere skatt på lave og middels inntekter skaper rom for å øke avgiftene på skadelig forurensning. Folk flest, den jevne arbeideren, kommer til å gå i pluss med dette forslaget. Og så skal vi sikre at alle, også landets rikeste, som det blir stadig flere av, bidrar til fellesskapet, og da må vi gjeninnføre en rettferdig skatt på arv.

Forurensning og utslipp av klimagasser har store konsekvenser for enkeltmennesker og samfunnet, både her i Norge og i resten av verden. Miljøavgiftene er et av virkemidlene som vi må bruke for å få mindre miljøskadelig aktivitet og for å betale for å reparere skadene fra forurensningen. Avgiftspolitikken kan brukes effektivt for å redusere utslippene. Det viser vi også i vårt alternative budsjett.

Det er fullt mulig å kombinere omfordeling med miljø, men da kan vi ikke gi de største skattekuttene til de rikeste. Da kan vi ikke gå imot alle økte miljøavgifter. Da må vi ha et skattesystem som omfordeler og reduserer forskjellene, og miljøavgifter som treffer – et rød-grønt skattesystem, et skattesystem for de mange og ikke for de få.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:06:32]: Det gjør jeg, jeg tar opp de forslagene SV har alene, og det vi har sammen med Rødt.

Abid Q. Raja (V) [11:15:14]: Jeg fikk ikke deltatt i budsjettdebatten forrige mandag, av ulike årsaker, men jeg fulgte deler av den på nett-tv. Også den debatten som vi er vitne til i dag, er i utgangspunktet, som den på mandag, veldig positiv.

Det er klart det er politiske forskjeller i Norge, men disse forskjellene er faktisk ganske små. Det må vi prøve å huske. Jeg slutter meg innledningsvis til det saksordføreren så godt redegjorde for på vegne av alle regjeringspartiene.

I dag skal vi debattere skatter og avgifter, og det vil være delte meninger om mangt. Selv blant regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, som utgjør forlikspartnerne, er det delte meninger om enkelte elementer. Også innad i partiene er det delte meninger om emnene. Det er det flotte ved det å være folkevalgt – vi er forskjellige. Vi går inn i et parti, blir en del av et lag og aksepterer at våre meninger får både gjennomslag og tap. I regjering skjer også det når fire partier skal forhandle om budsjett. Mye får man igjennom, men en del skulle man gjerne sett annerledes. Slik er politikk.

Men la oss heller ikke overdramatisere forskjellene mellom partiene og blokkene. Vi skal diskutere både sukkeravgift og CO₂-avgift, og vi skal diskutere eiendomsskatt og totalisatoravgift. Vi skal snakke om tips og kost- og reisefradrag – og gjerne krypto og finansskatt også.

Men vi bør ikke miste perspektivene, og jeg tillater meg derfor å løfte inn i salen det som skjedde i rådhuset for to dager siden – hvor flere av oss, inkludert presidenten og finansministeren, deltok – nemlig talene fra fredsprismottakerne. Vi må ikke miste av syne i våre politiske uenigheter her i landet at vi bor i et ekstremt godt land – det beste landet i verden på veldig mange måter. Uavhengig av hvem som styrer, skal vi jobbe for at Norge skal forbli blant de aller beste. Dette var et godt land å bo i under Jens Stoltenberg, og dette er et godt land å bo i under Erna Solberg. Det er viktig å anerkjenne det.

Samfunnet vårt er bygget på tillit. Det er høy grad av tillit mellom befolkningsgrupper. Selv om noen gjør et større poeng av at de vil ta hele landet i bruk, vet også de at alle andre partier faktisk bryr seg like mye om hele landet som de selv gjør.

Samfunnet vårt er heldigvis så solid at vi tåler kraftige politiske debatter. Uenighet er bra. Vi viser gjennom debatt at det går an også å ha et uenighetsfellesskap.

I mange land er slike uenigheter, eller slike uenighetsfellesskap, helt umulig. Fredsprisvinnernes historier er derfor dessverre ikke unike. Krig, konflikt og manglende toleranse fører med seg utallige ofre. Nadia fra jesidifolket fortalte om brutaliteten som vi dessverre også har sett andre steder i verden. Denis fra Kongo fortalte om episoder som vi vet at også finner sted andre steder i verden.

Jeg er glad for at denne regjeringen, som mitt parti er en del av, oppfyller målet om 1 pst. til bistand. Det er et kraftig signal om vårt verdisyn. Det er klart det koster penger, men det er verdt det – selvsagt er det verdt det, for vi må også ta vår del.

Noe av det viktigste vi kan gjøre i Norge, er å hegne om fellesskapet, om vårt verdisyn. Selvsagt skal vi fremme norsk næringsliv, både i Norge og i utlandet. Men det er ikke penger som skal definere oss som folk.

Vi skal være glad for tillitssamfunnet vi har i Norge. Det norske folk tåler både avgiftslettelser og avgiftsøkninger. Vi tåler debatt om formuesskatt og at den senkes samtidig som CO₂-avgiftene går opp. Slikt har vi sett ikke nødvendigvis går i andre land i Europa, slik vi har sett eksempler på i Frankrike de siste ukene.

Da Venstre gikk inn i Solberg-regjeringen i begynnelsen av året, gjorde vi det med en klar målsetting. Det var å bidra til å gjøre regjeringen grønnere, rausere og mer sosialliberal. Vi gjorde dette fordi vi visste at vi kunne levere mer i regjering enn på Stortinget. Gode forhandlinger på Jeløya leverte en framtidsrettet regjeringserklæring som dreide regjeringens politikk inn mot sentrum i norsk politikk.

Da jeg engasjerte meg i politikken, gjorde jeg det fordi jeg ønsket et rausere Norge. Jeg ønsket meg et Norge som tok vare på dem som trengte det, som viste nestekjærlighet overfor dem som lider, og som setter mennesker i stand til å fatte sine egne beslutninger. Enkeltmennesket sto alltid i sentrum for meg, men det jeg var opptatt av, var enkeltmenneskets mulighet til utfoldelse i et fellesskap. Det fellesskapet bygges nedenfra, i kirken, i moskeen, på biblioteket, på fabrikkgulvet eller i kantinen, og vi politikere skal være med på å legge grunnlaget for nettopp dette fellesskapet.

Jeg er stolt over at partiet mitt har tatt steget inn i regjering, at vi har lagt fram et helhetlig budsjett. Det var riktig å gjøre for å gjøre Norge til et rausere samfunn. At vi har gått inn i regjering, merkes allerede. Budsjettforhandlingene og samarbeidet med Kristelig Folkeparti de siste årene har vist at vi sammen finner gode løsninger på borgerlig side. Jeg har derfor store forhåpninger til at Kristelig Folkeparti og regjeringen vil finne sammen etter sonderinger og forhandlinger, og jeg tror det vil være bra for Norge om vi får et trygt og forutsigbart styre med en borgerlig flertallsregjering.

Une Bastholm (MDG) [11:28:12]: «Skjebnelandsmøte» ble kåret til årets ord for 2018. Sylfest Lomheim, tidligere direktør for Språkrådet, var ikke enig. Han mente at ordet «klima» oppsummerer året bedre.

I 2018 har varmerekordene stått i kø. I Norge mistet vi halvparten av avlingene. Sverige, Hellas og California hadde skogbranner helt ute av kontroll. Så kom høsten, og i Norge fikk vi flom og ras. Klimaendringene er her nå. Ingen vet hvor mye de vil koste oss på sikt, men vi vet hva som skal til for å hindre dem. Vi, De Grønne, tror de fleste i Norge ønsker å bidra, men det må bli lettere. Prisen for en reise eller en vare må reflektere hva det faktisk koster for kloden. De grønne valgene må bli enklere, billigere og triveligere, uansett om en bor i bygd eller by. Det kan vi gjøre gjennom skatte- og avgiftspolitikken.

De siste ukene har de gule vestenes demonstrasjoner i Frankrike blitt brukt av noen til å begrunne at vi ikke kan innføre klimatiltak, som f.eks. å heve drivstoffprisene. Men dette er fullstendig historieløst. Det er ikke grønn politikk som skaper sosiale forskjeller. De gule vestene er et resultat av mange års frustrasjon hos det franske folk over stadig økende økonomiske forskjeller. Dieselavgiften ble dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Norge har lenge vært et samfunn med små forskjeller. Det krever en stor innsats for fortsatt å holde det på den måten. Istedenfor å skyve de fattige foran oss som et retorisk panser mot klimatiltak bør vi forsterke politikken for sosial omfordeling og gjøre alle i stand til å være med på å løse klimakrisen. Her vi alle i samme båt.

Mens regjeringen kutter skattene for de rikeste, målretter vi i De Grønne skattelette for dem som har minst. Vi øker personfradraget med over 15000 kr, vi starter trinnskatten på et høyere nivå, og vi øker satsene på de høyeste trinnene, vi innfører en trinnskatt på formue, slik at de med høyest formue må skatte mest, og vi fjerner skatterabatten på aksjer.

At forurenser betaler, er et rettferdig og riktig prinsipp. De Grønne foreslår å øke avgiftene på fossilt drivstoff, men økningen – følg med her – bruker vi ikke til å redusere skattene for de rikeste eller gi staten mer inntekter. Vi deler dem ut igjen til befolkningen, like mye til hver, slik at man går i pluss dersom man er litt mer miljøvennlig enn gjennomsnittet. Dette er etter en modell fra Canada, og i motsetning til i Frankrike har avgiftsøkningene i Canada blitt ønsket velkommen. Dette står i sterk kontrast til denne regjeringen, som har satt ned avgiftene på fossile biler med over 3 mrd. kr, og en representant var nylig ute og sa at de vil fjerne momsfritaket for elbiler. Hvem tror regjeringen at de lurer, når de sier at de skal nå klimamålene Norge har forpliktet seg til, ved å sette ned avgiftene på fossile biler og øke dem på elbiler?

De Grønne gjør også de bærekraftige valgene lettere. Vi fjerner moms på frukt og grønt, på reparasjoner og på kollektivtransport. Dette er viktig i folks hverdag. Slik får alle billigere billettpriser, også de av oss som ikke har råd til verken førerkort eller egen bil.

Mens vi i Norge har brukt høsten til å følge med på Kristelig Folkepartis veivalg minutt for minutt, har EU-kommisjonen laget en ny klimastrategi: Den legger opp til 70 pst. nedgang i EUs energiimport i årene framover. Dette er landene som i dag kjøper norsk gass.

Rett foran nesen vår står nå et Norge som er nødt til å gå gjennom store endringer, og det fort. Men Norge er rikt på ressurser, på kunnskap og på tillit, og vi klarer denne omstillingen hvis vi vil. Å ta vare på miljøet er tross alt også å ta vare på oss selv. Et stabilt klima gir mat på bordet, trygge veier, stabil strømforsyning og jobber langs kysten fordi fisken ikke vandrer nordover på grunn av varmere hav – også i framtiden.

Une Bastholm (MDG) [11:32:39]: Det vil jeg gjerne, jeg tar opp forslaget som Miljøpartiet De Grønne har sammen med Rødt.

Bjørnar Moxnes (R) [11:38:44]: I høst har mange kost seg med at 1980-tallsserien Dynastiet er tilbake på Netflix. Men det er ikke bare på tv-skjermene at dynastier gjør comeback. At makt og rikdom samles i familier, og at privilegier går i arv, blir stadig vanligere i det norske samfunnet. For kort tid siden kunne vi lese i bladet Kapital at de 400 rikeste har økt sin formue med imponerende 14 pst. det siste året. Denne gruppen, som er knøttliten, og som får plass på en og samme julekonsert, har en totalformue som tilsvarer 22 pst. av all ligningsformue i hele Norges land. Og mens utbyttene har vokst til rekordhøyder de siste årene, har vanlige folks reallønn stått tilnærmet stille – den har gått ned for de lavtlønte.

Når ulikhetene øker og den økonomiske eliten øker sin makt og innflytelse over norsk økonomi, er det et demokratisk problem, mener vi. Derfor foreslår Rødt en dynastiskatt, som skal hindre at rikdom samles på toppen. Det er en skattepakke som består av tre ting: for det første en progressiv formuesskatt som gjør at de som har spesielt store formuer, skatter mer, for det andre økt skatt på arbeidsfri inntekt, nemlig aksjeutbytte som formuene kaster av seg, og sist, men ikke minst en rettferdig arveskatt med høyt bunnfradrag på 5 mill. kr, sånn at det ikke er familiehytta eller bunaden som skattlegges, og der de som arver over 100 mill. kr, bidrar mer til fellesskapet.

Med forslaget til dynastiskatt og økt skatt på høye inntekter vil Rødt reversere hele Siv Jensens samlede skattekutt på 28 mrd. kr, og det gjør vi for å få råd til mer fellesskap. Vi viser med vårt budsjett at det er mulig å finansiere mer fellesskap uten at det store flertallet trenger å betale mer i skatt enn de gjør per i dag.

Fire av fem nordmenn tjener under 600 000 kr i året. De får ikke ett øre mer i skatt med Rødts forslag. Tjener man opptil 1 mill. kr, er det snakk om et par tusenlapper i året, men den rikeste prosenten, de som har over 2 mill. kr i inntekt, får økt skatt med vår politikk. Det er den samme gruppen som har hatt høyest lønnsvekst, som har størst formue, og som eier flest aksjer, og de har rom for å bidra mer. Det vi kommer med, er dessverre ikke særlig radikalt. Det tilsvarer skattenivået som var under Jens Stoltenberg i 2013. Men med en like forsiktig skattepolitikk som det var da, er det altså mulig med store velferdsreformer som kommer både fattig og rik til gode, som gratis tannhelse, økt barnetrygd, bedre trikk, buss og bane, gratis barnehage for femåringer og styrket kommunevelferd.

Rødt er ikke bare partiet for økt skatt for de rike. Vi går også inn for skattelette og avgiftskutt, men på en helt annen måte enn Erna Solberg og Siv Jensen. Der de bruker 550 mill. kr på skattegaver til folk på børsen, bruker vi det samme på å kutte skatten for folk som bor på brakke når de er på jobb. Det er til sammen et kutt på 1,3 mrd. kr i skatten på kost og losji, sluttvederlag, fagforeningskontingent og for enslige forsørgere.

Så ser vi at flate avgifter som ikke skiller på fattig og rik, er usosialt. Samtidig må noen helt sentrale miljøavgifter økes, som CO₂-avgiften. Men for å unngå at avgiftene generelt øker, kutter vi samtidig i momsen. Vi fjerner all moms på reparasjoner, og vi kutter momsen på bl.a. kollektivtransport.

Men når det gjelder miljøprofilen på skatter og avgifter, er det én del som betyr mer enn noe annet, nemlig petroleumsskattesystemet. I dag kommer Klimarisikoutvalget med sin rapport, og de kommer ikke til å si noe om petroleumsskatt og leterefusjon fordi mandatet eksplisitt utelukker det. Derfor foreslår Rødt å starte en utredning av denne delen av skattesystemet, om hvordan det påvirker norsk økonomi og næringsstruktur at man betaler ut titalls milliarder kroner i letesubsidier hvert år. Denne kunnskapen trenger vi for å sikre en aktiv industripolitikk som bygger opp ny, grønn industri, og som sørger for en rettferdig omstilling i Norges land.

Statsråd Siv Jensen [11:52:08]: Regjeringen la i oktober frem et budsjett for flere i jobb, et bærekraftig velferdssamfunn og et tryggere Norge. Budsjettenigheten i Stortinget viderefører regjeringens prioriteringer.

Når vi i dag debatterer skatter og avgifter, er det viktig å minne om at vedtakene som fattes her, fører til at penger tas ut av lommebøkene til folk flest. Derfor må vi ha et skatte- og avgiftsnivå som oppleves som riktig, og som gjør det lønnsomt å jobbe og investere i norske arbeidsplasser.

Med budsjettforliket er skatter og avgifter samlet redusert med i underkant av 25 mrd. kr siden regjeringen tiltrådte i 2013. Disse lettelsene har kommet familier og bedrifter over hele landet til gode og gir økonomisk frihet. Neste år vil en vanlig familie med to fulltidsinntekter betale om lag 11 000 kr mindre i skatt enn i 2013. Til sammen har en slik familie fått redusert sin skatt med flere titusen kroner over disse årene.

Det er ikke et mål i seg selv at staten skal ta inn mest mulig i skatter og avgifter. Vi kan ikke skatte oss til velferd eller økonomisk vekst. Derfor er det avgjørende at vi holder orden i norsk økonomi. Det går bra i norsk økonomi. Veksten er god.

La meg få minne om at dette ikke er noen selvfølge. Tvert imot. I 2014 opplevde vi et dramatisk oljeprisfall som fikk store konsekvenser. Heldigvis taklet vi det på en god måte. Jeg mener skattereformen vi har gjennomført, har vært riktig medisin – ikke venstresidens rop om kraftige skatteskjerpelser.

Vi ser den positive utviklingen i norsk økonomi også i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen øker markert og har nå steget med 75 000 personer i løpet av de to siste årene. Ledigheten har avtatt betydelig. Den er om lag én prosentenhet lavere enn da den var på sitt høyeste vinteren 2016. Når ledige hender kommer i jobb, går skatteinntektene opp og trygdeutgiftene ned. På den måten kan vi redusere fattigdom og utenforskap. Slik sikrer vi også gode velferdsordninger. Og på den måten får vi mer ressurser til å bygge landet videre.

For at norsk økonomi skal fortsette den gode utviklingen, vil regjeringen redusere skatten på arbeid og på næringslivet. Skattelettelser som øker vekstevnen i økonomien, støtter opp under nødvendige omstillinger, slik at vi får flere ben å stå på. Derfor følger regjeringen opp skattereformen ved å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt for personer og selskaper fra 23 pst. til 22 pst. Til sammenligning var satsen 28 pst. i 2013.

Når bedriftene og den enkelte får bestemme over en større del av inntekten, blir det litt mer attraktivt å investere og jobbe. Skatten på den sist tjente kronen reduseres for de aller fleste, og mest for dem med lavest inntekt. Det er dermed på lave inntektsnivåer at lønnsomheten av å jobbe mer øker mest.

Verden rundt oss endres raskt. Norge må forholde seg til utviklingen internasjonalt, også i skattepolitikken. Det blir mindre attraktivt å investere i bedrifter i Norge dersom den norske selskapsskatten avviker vesentlig fra sammenlignbare land. Til tross for at vi har redusert selskapsskatten år for år, har vi i 2018 den høyeste selskapsskattesatsen i Norden. Samtidig som vi senker selskapsskatten, gjør vi flere endringer i skattereglene for at skattepliktig overskudd i større grad skal samsvare med faktisk overskudd, og vi gjør det vanskeligere for flernasjonale konsern å flytte overskudd ut av Norge.

I tillegg reduserer vi formuesskatten på aksjer og driftsmidler. Verdsettelsesrabatten – som et bredt flertall på Stortinget stiller seg bak – økes til 25 pst. Formuesskatten hemmer det private norske eierskapet fordi den bare rammer norske eiere og kan svekke investeringene i virksomheter som er avhengige av norsk kapital for å utvikle bedriften videre og skape nye jobber.

Om lag halvparten av personskattelettelsene under denne regjeringen har gått til personer med inntekt under 600 000 kr. De 11 000 kr en vanlig husstand med to fulltidsinntekter sparer i skatt per år med denne regjeringen, kommer godt med i familieøkonomien. Dette er penger som den enkelte familie kan bruke på det de ønsker. Det kan være avdraget på boliglånet en måned, eller det kan være det som gjør at barna kan få delta på en ekstra fritidsaktivitet. Slik gjør vi hverdagen enklere for folk flest.

Arbeiderpartiets budsjettforslag for 2019 går i motsatt retning av en vekstfremmende skattepolitikk. Sammenlagt vil de øke skattene med om lag 10 mrd. kr. Både skattesatsen på alminnelig inntekt og formuesskatten foreslås økt sammenlignet med regjeringens forslag. I tillegg blir mange nye biler dyrere med Arbeiderpartiets forslag. Men jeg har forstått at Arbeiderpartiet øker fagforeningsfradraget. Det må imidlertid være en mager trøst for arbeidsfolk når man samtidig rammer norske arbeidsplassers konkurranseevne med høy selskapsskatt og formuesskatt.

Eiendomsskatten er en usosial skatt fordi den rammer uavhengig av betalingsevne og hvor mye lån man har på hus og hjem. Kommunen kan ilegge eiendomsskatt enten man er arbeidsledig, er i en periode med lav inntekt, eller er blitt pensjonist med varig lavere inntekt og bor i huset der barna vokste opp. Folks bolig skal være et hjem, ikke et skatteobjekt. Derfor skal eiendomsskatten reduseres. Maksimal eiendomsskattesats for bolig og fritidseiendom settes ned fra 7 til 5 promille med virkning fra 2020. Samtidig innføres en obligatorisk maksimalverdi på 70 pst. av den beregnede markedsverdien. Det er et klart signal til kommunene om at eiendomsskatten på folks hjem og fritidsbolig må begrenses. Norske kommuner har et godt økonomisk fundament til å styrke viktige velferdstjenester og samtidig redusere eiendomsskatten. Det er derfor uforståelig hvorfor Arbeiderpartiet og flere andre partier går mot å redusere eiendomsskatten. Kutt i eiendomsskatten gjør bolig billigere, men for Arbeiderpartiet er det tydeligvis viktigere at norske kommuner skal ha et størst mulig sugerør ned i lommeboken til folk.

Neste år reduseres også elavgiften. Det har bare skjedd én gang tidligere at elavgiften har blitt redusert for husholdningene.

I 2019 vil det norske folk og bedriftene våre betale anslagsvis 1 466 mrd. kr i skatter og avgifter. Dette er utrolig mye penger, og disse pengene må vi forvalte på en fornuftig måte. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet gjerne skulle tatt inn enda mer i skatter og avgifter fra folk flest og fra bedrifter. Dessverre glemmer man en viktig ting: I Norge lever vi av verdiskaping, og verdiene må skapes før de kan fordeles. Med statsbudsjettet for 2019 fortsetter vi å redusere skatter og avgifter. Slik legger vi et godt grunnlag for omstilling til et grønnere, smartere og mer nyskapende næringsliv – for flere i jobb, for en enklere hverdag for folk flest.

Ingrid Heggø (A) [12:09:55]: Høg deltaking i arbeidslivet og eit rettferdig, omfordelande skattesystem gjev inntekter til å finansiera verdas beste velferdssamfunn. Eg skal starta med å vera litt personleg i dag. Eg har vore gjennom ein alvorleg sjukdom der all medisin var på blå resept. I ein lang periode fekk eg òg ei sprøyte kvar veke som kosta ein 10–12 000 kr per gong. Kva total behandling faktisk kosta, torer eg ikkje å tenkja på eingong. Kven hadde teke seg råd til ei førebyggjande sprøyte til den prisen? Det var ikkje livstruande eller behandlande, men reint førebyggjande, for å få opp att immunforsvaret slik at eg kunne vera i jobb. Slik vil vi fortsatt ha det i Noreg. Velferd kostar.

Derfor bør ikkje Noreg gå føre til lågast mogleg skattesats. Arbeidarpartiet vidareførar skattesatsen på alminneleg inntekt på 23 pst., og då òg på selskapsskatten, men vi skattar smartare. Arbeidarpartiet vil ha lågare skatt til dei som treng det, og høgare til dei som toler det.

Fire av fem får redusert skatt på inntekt med Arbeidarpartiet, alle som tener under 750 000 kr. Dei einslege minstepensjonistane løftar vi dette året med 4 000 kr i året. Vi aukar minstefrådraget til 48 pst., slik at dei som har minst, får meir å rutta med. Dermed reduserer vi skattane meir enn regjeringa for dei som har inntekt under 750 000 kr, og dette sjølv om vi beheld skatt på alminneleg inntekt på 23 pst. Så må dei som tener over éin million i året bidra med litt over 600 kr meir i månaden. Det er omfordeling i praksis. Forskjellane vil verta mindre.

Arbeidarpartiet vil ha eit organisert arbeidsliv, difor aukar vi fråtrekket til fagforeiningskontingent med ein tusenlapp i året.

Formuesskatten er personskatt. Her vil fortsatt tre av fire ikkje betala formuesskatt med Arbeidarpartiet sitt opplegg, men det vert færre nullskattytarar enn med regjeringa sitt forslag, fordi alle bidreg.

Arbeidarpartiet har gradvis senka selskapsskatten frå 28 pst. til 23 pst., i tråd med skatteforliket. Det var Arbeidarpartiet i regjering som starta denne reduksjonen. Arbeidarpartiet senkar ikkje denne ytterlegare, av den enkle grunn at Noreg ikkje bør gå føre for å få lågast mogleg skatt. Vi er med andre ord ikkje med på «the race to the bottom» som mange peikar på. Noreg ligg faktisk midt på snittet i OECD i selskapsskatt. Ifølgje skattedirektøren vert 60 pst. av selskapsskatten betalt av store, multinasjonale selskap. Kvifor er dei så imot det?

Skattekutt til dei rikaste vert heilt feil medisin. Vanlege arbeidsfolk som pendlar til jobb, har betalt delar av prisen for desse skattekutta til dei rikaste. Har ein pendla strekninga Hamar–Oslo, ville ein fått ei skatteskjerping på 6 730 kr sidan høgreregjeringa overtok. Budde ein borte og hadde kokemoglegheiter, har ein fått skatteskjerping på 8 375 kr sidan høgreregjeringa overtok. Dette er tal frå SSB og Finansdepartementet i 2018-kroner.

Konklusjonen er klar: Pendlar ein, slik stadig fleire gjer, let høgreregjeringa ein dekka stadig større del av pendlarutgiftene sjølv, fordi skattelette til dei rikaste skal betalast. Skatteutgiftene på gjennomsnittleg 5 500 kr per person, er oppetne viss ein pendlar – og vel så det.

Det er også slik at gjeldsrenter, pendlarutgift og kontingent vert høgare for den einskilde når skatt på alminneleg inntekt går ned, fordi ein må dekkja ein større del sjølv. Når ein samanliknar skattesatsar, må ein også ta inn over seg kva ein får igjen for den skatten ein betalar: skulegang, helsetilbod, og vi blir ivaretekne når vi vert gamle. Fell vi utanfor, er det eit sikkerheitsnett. Slik har vi det i Noreg, og Arbeidarpartiet vil at vi alle fortsatt skal ha det slik, og ikkje vera avhengige av ei god forsikring. Det går an å skatta smart og samtidig varetaka den norske velferdsmodellen, den som redda meg. Velferdsgoda, som gratis helsehjelp og skulegang, kostar, og det må finansierast.

Aleksander Stokkebø (H) [12:15:06]: Arbeidsledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes nye jobber. For Høyre er det viktig å legge til rette for mer verdiskaping. Derfor har regjeringen og Kristelig Folkeparti senket det samlede skatte- og avgiftstrykket med om lag 25 mrd. kr, og derfor legger vi for neste år fram et statsbudsjett for flere trygge jobber.

Vi senker selskapsskatten og formuesskatten på arbeidende kapital. Det handler om å trygge norske arbeidsplasser. Bedriftene skal få bruke mer av sine ressurser på å skape verdier. Vi fortsetter å senke personskatten. Det handler om valgfrihet og økonomisk trygghet for vanlige folk. En familie vil neste år betale om lag 11 000 kr mindre i skatt enn i 2013. Det betyr mer velferd for familiene, som nå med større trygghet vet at de har råd til å betale neste strømregning.

Høyre er opptatt av forutsigbarhet for norsk næringsliv, og i årets budsjettforhandlinger har det vært viktig for oss å unngå brå avgiftsendringer. Nå skal vi også ta en grundig gjennomgang av avgiftene, bl.a. på alkoholfrie drikkevarer og sjokolade- og sukkervarer, i samarbeid med bransjen. Særlig sjokolade- og sukkeravgiften har ikke vært godt nok utformet, og avgrensningene kan framstå som tilfeldige. Det kan f.eks. være vanskelig å forstå hvorfor det er avgift på marsipangris, men ikke på marsipanrull. Her må det ryddes opp.

I vår besøkte jeg Chili Chocolate, en lokal sjokoladefabrikk i smørøyet av Stavanger sentrum. Der kunne den lokale gründeren Asle melde om utfordringer med avgrensningene og avgiftsnivået. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen og Kristelig Folkeparti har lyttet til Asle og bransjen, og skrur tilbake avgiften på sjokolade og sukkervarer. Jeg er også veldig glad for at vi fjerner maskinskatten, noe som betyr at produsentene får mer forutsigbarhet for hva de skal skatte. Vi viser vilje til å finne bedre løsninger for næringslivet.

For regjeringen er det viktig å skape en enklere hverdag for vanlige folk, og 350-kronersgrensen er for mange i dag et verdsatt forbrukergode. Samtidig må vi erkjenne at handelslekkasje er en økende utfordring, og at vi har et ansvar for å sikre norske jobber. Netthandelen er kommet for å bli; det forstår de fleste. Internasjonal handel er bra, men det er rimelig at bedrifter som ønsker å selge varene sine i Norge følger de samme spillereglene som andre. Camilla i Skoringen sa da jeg besøkte sentrumsbutikken hennes: La meg konkurrere, men på like vilkår. Derfor endrer vi nå 350-kronersgrensen, men vi gjør det først fra 2020, slik at vi kan finne en god løsning for tolldeklareringen. Vi må finne digitale, forbrukervennlige løsninger der gebyret ikke blir urimelig høyt.

I den anledning kan vi være glad for at venstresiden ikke fikk gjennomslag for å fjerne grensen med et pennestrøk – det ville betydd kaos for posten og tolletaten – og de har ikke engang klart å bli enige om hva det vil bety for inntektssiden i budsjettet. De har lagt inn beregninger som kan minne om lottotall. Regjeringen og Kristelig Folkeparti har funnet en mer ansvarlig løsning som vil sikre forutsigbarhet for både forbrukere og bedrifter.

Vi må aldri ta arbeidsplassene i dette landet for gitt. Et viktig nyttårsforsett for oss alle bør derfor være å bli like gode på å heie på dem som skaper jobber, som vi er når vi heier på våre norske utøvere i OL og VM. I den anledning vil jeg gi en oppfordring til alle gode kollegaer her i salen om å handle julegavene lokalt i år. Med Høyre i regjering skal vi jobbe på lag med bedriftene for å skape flere trygge jobber i Norge.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [12:19:39]: Verdiskaping er et resultat av et samspill mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i et mest mulig fritt samfunn, med lavest mulig skatt for alle og med politikere som legger til rette for at vi får flere arbeidsgivere, som skaper flere arbeidsplasser, som gir flere en jobb å gå til.

Med Fremskrittspartiet i regjering har vi sørget for at næringslivet får beholde mer av sitt overskudd til ny verdiskaping, samtidig som helt vanlige familier nå beholder 11 000 kr mer av sin egen inntekt enn de gjorde under de rød-grønne. Landet trenger politikere som vil satse på folk som vil skape arbeidsplasser. Da må vi sørge for at bedriftseierne kan bruke mer på bedriftene og mindre på skatt til staten. De politikerne finner vi få av i Sosialistisk Venstreparti, partiet som prøver å gi inntrykk av at de vil skattlegge de rike, mens folk med vanlige inntekter skal betale mindre i skatt.

Jeg tror de fleste har fått med seg at SV skal skattlegge de såkalte rikingene – eller bedriftseierne, som mange av dem er. Når SV skattlegger bedriftseierne, blir det riktignok et lite øyeblikk mer til staten, men mindre til å utvikle bedriften, mindre til å kjøpe nye maskiner, mindre til å ta i bruk ny teknologi som kan øke bedriftens konkurranseevne, mindre til å markedsføre det de produserer, som vil gi mindre salg og dermed færre arbeidsplasser.

Konsekvensen av SVs skattepolitikk er at færre arbeidsplasser i privat sektor vil bli etablert, og at flere vil slite med å finne seg en jobb. En ting er at SV prøver å framstille dette som at det er å ta fra de rike og gi til de fattige, men i tillegg til at SVs skattepolitikk betyr færre arbeidsplasser, innebærer SVs politikk også mindre i lommeboken for de aller, aller fleste. De aller fleste bor i dag i sin egen bolig, og SV foreslår at de som bor i egen bolig, skal betale mer i skatt til det offentlige. For SV betyr det kanskje ingenting at de aller fleste som bor i sin egen bolig, også har lån på boligen de bor i. Det kan virke som om SV har blitt så opptatt av rike folk som bor i store, kostbare boliger, at de helt har glemt at de aller fleste faktisk ikke bor i store villaer med egen butler og privatsjåfør. Med SVs politikk er det ikke slik at det bare er de rikeste som må betale mer; med SVs politikk må alle som bor i egen bolig, forberede seg på å betale mer i skatt enn det Fremskrittspartiet og dagens regjering ønsker.

Om det er kommunal eiendomsskatt, nasjonal eiendomsskatt, fordelsbeskatning for egen bolig, boligskatt eller formuesskatt, betyr egentlig ingen verdens ting for dem som må betale mer. Hadde SV fått bestemme, ville det ha vært mer i skatt ved å bo i eget hjem for alle – punktum. Så kan jo SV stille seg spørsmålet om det egentlig er de som har best råd, eller om det er de som har dårligst råd, som faktisk ville ha blitt rammet mest, med mer skatt på bolig.

For Fremskrittspartiet er det viktig å tenke helhet – å ha flere tanker i hodet samtidig – og sørge for at vi som politikere kan redusere skattebyrden for folk flest, samtidig som vi bidrar til at næringslivet kan gå bra, slik at bedriftseiere skal kunne bruke mer penger på nettopp bedriftene istedenfor på skatt, slik at vi får flere arbeidsplasser. Næringslivet og bedriftseierne, som SV liker å kalle rikingene, har riktignok fått mindre skatt med Fremskrittspartiet i regjering, på samme måte som alle andre som går på arbeid og har helt vanlige inntekter også betaler mindre i skatt. For uansett hvordan man vrir og vender på det, betaler alle mindre i skatt. – I forhold til hva? Jo, i forhold til hva de gjorde da SV satt i regjering. SV kan si hva de vil i opposisjon, men det er ingenting som sier mer om virkeligheten enn hvordan det faktisk var da SV var i regjering. Og da SV satt i regjering, betalte alle mer i skatt – alle – ikke bare de aller rikeste, men alle. Da SVs stortingsrepresentanter sto på plenen utenfor Stortinget, var det ikke fordi de mente at folk med vanlige inntekter betalte for mye i skatt. Nei, SV syntes det var helt greit at absolutt alle skulle betale mer i skatt enn det Fremskrittspartiet og dagens regjering synes de skal. Så kan de selvfølgelig prøve å innbille folk i dag at de plutselig har blitt et parti som ønsker mindre skatt for noen, men det er ikke troverdig – rett og slett fordi SV satt i regjering i åtte år. Og hvis de egentlig mente at noen burde få lavere skatt, ville de fått det før Fremskrittspartiet og dagens regjering overtok. Men det er altså med Fremskrittspartiet og dagens regjering at folk flest har fått lavere skatt, ikke med SV.

Åsunn Lyngedal (A) [12:24:56]: Arbeiderpartiet ønsker en skattepolitikk for Norge som omfordeler mer, som sikrer at vanlige folk må skatte mindre av inntekten sin. Det gjør vi med en inntektsskatt der fire av fem nordmenn får beholde mer av lønnen sin. For folk flest har jo en lønnsinntekt under 750 000 kr, og alle med inntekt under 750 000 kr vil betale mindre skatt med vår politikk. De med inntekt over vil betale mindre skatt med regjeringens politikk.

Arbeiderpartiet er opptatt av at det skal lønne seg å jobbe, også hvis man må reise for å jobbe. Pendlere har hatt trange kår under Solberg-regjeringen. De får ikke fradrag for noen av utgiftene til reise før de har kommet opp i 22 700 kr i rene reiseutgifter. Arbeiderpartiet vil gi fradrag fra 15 000 kr. Fradraget for merkostnader ved å ha to husholdninger, 205 kr per dag, ble borte i fjor. Hvis man i tillegg har boutgifter og må leie hybel, kan man trekke fra leieutgifter over 10 000 kr, men bare i to år, så må man flytte. Flere familier er i en situasjon der én reiser til jobb og er borte i uken. Vil regjeringen splitte de familiene, eller er det nok et tiltak for at den som tjener minst skal måtte slutte å jobbe? Sånn tilrettelegger man ikke for deltakelse i arbeidslivet.

Norge har nesten en halv million pendlere, og det kan se ut som det er bl.a. pendlerne som skal betale for at de tusen rikeste har fått 1,3 mill. kr hver i skattelette. Her ligger den største forskjellen mellom oss og regjeringen. Vi mener at de som har de største formuene kan skattlegges mer, og de som må reise i jobb, mindre.

Selv om det store flertallet i Norge har høy levestandard og gode levekår, har ulikhetene økt over tid. De siste årene har de med lavest inntekt ikke tatt del i inntektsveksten. Det er en farlig utvikling. Altfor mange unge går til utrygge deltidsstillinger uten mulighet for en lønn som kan få dem inn på boligmarkedet, så de får startet voksenlivet. For Arbeiderpartiet har det alltid vært et mål å bruke skattepolitikken til utjamning. Det er nødvendig, for det er så mange andre mekanismer i samfunnet vårt som gjør at de som har mye, får mer.

Formuesskatten er svært effektiv for å redusere økende forskjeller. Det er liten faglig støtte for å påstå at formuesskatten er til vesentlig hinder for norsk næringsliv.

Den forrige taleren var opptatt av at man måtte ha midler til å utvikle og investere i en bedrift. Det er jo sånn at utgifter til en sånn investering og utvikling, går til fradrag før man betaler selskapsskatt. Arbeiderpartiet beholder selskapsskatten på samme nivå som i fjor. Det ble jo utviklet arbeidsplasser i fjor, heldigvis. I forrige regjeringsperiode ble det skapt flere jobber per år med 28 pst. i bedriftsskatt, så Fremskrittspartiet forenkler.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:28:12]: Et hovedformål med den økonomiske politikken, skatte- og avgiftspolitikken inkludert, er å understøtte vekstevnen i økonomien, fremme omstilling og bidra til at det kan skapes flere trygge arbeidsplasser. Det er verdiene som skapes gjennom hardt arbeid hver dag og skatter og avgifter fra enkeltmennesker og tusenvis av bedrifter landet over, som er grunnlaget for det vi i neste omgang kan disponere på utgiftssiden av statsbudsjettet til velferd, veiinvesteringer, forsvar, beredskap og gode formål for øvrig. At det er skattebetalernes penger vi fordeler, forplikter oss også til å bruke ressursene mest mulig effektivt. Derfor må også staten effektivisere og omstille, slik næringslivet gjør hver dag. For at bedrifter skal klare omstilling og videreutvikle og trygge jobbene, og for at folk med ideer skal ta risikoen det innebærer å starte egen virksomhet, må det være gode og stabile rammebetingelser, forutsigbarhet og et langsiktig perspektiv, også i skatte- og avgiftspolitikken.

Høyres politikk har som grunnlag at verdier må skapes før de kan fordeles. Jo flere lønnsomme jobber, jo mer blir det å fordele. Kaken blir større. Derfor må det lønne seg å jobbe, spare og investere. Enkeltpersoner, familier og bedrifter må få beholde mer av egne penger, fordi vi kommer til å trenge flere private jobber som bidrar til statsbudsjettet framover. Da må det belønnes at folk satser og skaper ny virksomhet.

Et annet viktig grep er en ytterligere reduksjon i formuesskatten og selskapsskatten ned til 22 pst., også for å bringe de mer i samsvar med våre nabolands nivå og gjøre det mer attraktivt å investere i Norge. Lavere skatte- og avgiftsnivå øker verdiskapingen, og lavere skatt på alminnelig inntekt vet vi er vekstfremmende.

Blant tegnene på at den politikken regjeringen fører, virker godt, er at det skapes flere jobber. Bare det siste året er det skapt hele 56 000 flere arbeidsplasser. Med de endringene vi vedtar i dag, har denne regjeringen siden 2013 redusert skatter og avgifter med i alt 25 mrd. kr. Det er personskattelettelser, der halvparten har gått til inntekter under 600 000 kr. En vanlig familie vil med dette budsjettet betale 11 000 kr mindre i skatt i 2019, enn de gjorde i 2013. I tillegg vil reduksjon i eiendomsskatten redusere skattebyrden på bedrifter og familier ytterligere.

Samarbeidet med Kristelig Folkeparti gjør det mulig å videreføre en vekstfremmende skatte- og avgiftspolitikk. Det er bra. Det er en oppskrift på omstilling og jobbskaping som vi vet at virker, og som Norge trenger mer av framover.

Tove-Lise Torve (A) [12:31:20]: Arbeiderpartiet ønsker et samfunn med små forskjeller og er opptatt av at vanlige folk skal ha gode vilkår.

Høyreregjeringen har igjen lagt fram et statsbudsjett som prioriterer de rikeste mest. Forskjellene mellom folk fortsetter å øke, og høyrepolitikken fortsetter å skape større forskjeller. Det er en vond sirkel det ser ut som Solberg-regjeringen verken ønsker eller klarer å komme ut av.

Arbeiderpartiet mener dette er feil politikk Med vårt alternative skatteopplegg må de som har mest, bidra mer, mens de som har minst, betaler mindre. Med Arbeiderpartiets skatteopplegg blir vanlige arbeidsfolk godt ivaretatt. Tjener en under 750 000 kr, får en lavere inntektsskatt med Arbeiderpartiet enn med regjeringen.

Mange må pendle for å komme seg på arbeid. Samtidig som regjeringen sier at folk må være innstilt på å reise lenger for å få arbeid, gjør regjeringen det dyrere å pendle. Siden Erna Solberg ble statsminister, er grensen for å få fradrag økt fra 13 950 kr til 22 700 kr.

Arbeiderpartiet vil gjøre det lettere for arbeidsfolk som pendler, og vil kompensere mer av reiseutgiftene gjennom å senke grensen for å få fradrag med 7 700 kr.

Arbeiderpartiet mener et organisert arbeidsliv bidrar til et seriøst arbeidsliv. Jo flere arbeidstakere som er medlem av en fagforening, jo vanskeligere er det for useriøse arbeidsgivere å dumpe lønna og de sosiale rettighetene. Dessverre har organisasjonsgraden gått ned. Det er uheldig og vil på sikt undergrave vårt velfungerende trepartssamarbeid.

Forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at økt fagforeningsfradrag gir økt organisasjonsgrad. Derfor øker vi fagforeningsfradraget med 1 000 kr. Regjeringspartiene støtter ikke forslaget til økning.

Oppsummert: Vanlige arbeidsfolk betaler mindre skatt med Arbeiderpartiet enn med dagens regjering.

Arbeidsfolk som pendler, får bedre vilkår med Arbeiderpartiet enn med dagens regjering.

Arbeidsfolk som organiserer seg, og slik bidrar til et mer seriøst arbeidsliv, får bedre vilkår med Arbeiderpartiet enn med dagens regjering.

Arbeiderpartiet ønsker et samfunn med små forskjeller. Derfor prioriterer vi ikke skattekutt til de rikeste, men gode vilkår for vanlige arbeidsfolk.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:34:20]: Jeg skjønner at det begynner å bli slitsomt for Høyre og Fremskrittspartiet å høre SVs tall år etter år om hvordan de 0,1 pst. med høyest formue har fått over 300 000 kr i skattekutt, hvordan de tusen rikeste får i snitt 179 000 kr i skattekutt, og hvordan de med inntekter over 10 mill. kr i gjennomsnitt får 300 000 kr i lavere skatt. – Jeg skjønner at det er tall det er vanskelig å lytte til. Men å ty til løgn for å forsvare seg ved å si at SV ønsker høyere skatt for folk flest, er et angrep jeg kanskje ikke skal bruke tid til å svare på, når det er så usant.

Jeg tenkte jeg skulle snakke om to andre konkrete saker og et forslag vi fremmer i forbindelse med budsjettdebatten.

Den første saken og forslaget dreier seg om bekjempelse av skatteparadis. Stortinget har nemlig innført land-for-land-rapportering, som er bra fordi det vil bidra til å synliggjøre uønsket skattetilpasning. Gjennom det kan man få en oversikt over hva et selskap betaler i ulike land, og hensikten er åpenbart å dokumentere skatteinngangen og hindre uønsket skattetilpasning. Hvorfor? Jo, det er helt åpenbart svært skadelig at samfunn taper skatteinntekter som finansierer fellesgoder, og det bør også være – og er – en konkurranseulempe for selskaper som ikke ønsker å benytte seg av slike teknikker.

Dessverre lever ikke forskriften til dagens land-for-land-rapportering helt opp til forventningene. Det er fordi man har smutthull – smutthull som betyr at plikten til å gi opplysninger bare gjelder de landene der selskapet betaler til myndighetene mer enn 800 000 kr. Men i skatteparadis betaler man gjerne ikke skatt, eller i hvert fall veldig veldig lite, og da blir grensen på 800 000 kr et ganske stort smutthull. Økokrim kaller det smutthullet paradoksalt med tanke på å avdekke svart økonomi og mulige skattesvik. Også Finans Norge og KLP har advart mot dette smutthullet. Derfor er det på tide å endre det, og vi foreslår i dag å endre denne forskriften, slik at det gis og rapporteres opplysninger i tråd med årsregnskap og uavhengig av en slik grense. Det er et forslag som jeg håper kan få bred støtte.

Den andre saken er oljeskatt. I dag legges nemlig Klimarisikoutvalgets rapport fram. Lederen for utvalget skriver i dag i Dagens Næringsliv:

«Overgangen til lavutslippssamfunn innebærer grunnleggende omstillinger av energimarkedene.»

«Klimarisiko må bli bedre belyst, slik at vi sikrer at nye investeringer i blant annet petroleumssektoren tåler møtet med en ny virkelighet.»

Det er på tide å endre dagens oljeskattesystem, slik at vi går fra et system som tilpasser økte investeringer, til en nedbyggings- og høstingsfase. Det håper jeg blir prioritert i regjeringsforhandlingene.

Vetle Wang Soleim (H) [12:37:38]: Vi har i dag et lovforslag til behandling i salen. Bare for å fullføre en diskusjon vi har hatt her tidligere: Det er med stor undring jeg ser at Arbeiderpartiet fremmer et løst lovforslag i forbindelse med skatteinnstillingen. Det er en alvorlig måte å drive politikk på. Vanligvis fremmes det anmodningsforslag, der regjeringen bes om å utrede, vurdere, for så komme tilbake til Stortinget med lovverk som har vært på høring, som er kvalitetssikret teknisk, og som passer inn i den berørte loven. Det er ikke gjort i dette tilfellet.

For dem som bor i en kommune uten eiendomsskatt, men som skal gå sammen med en kommune som har det, ville jeg som boligeier eller bedriftseier vært nervøs med tanke på dette forslaget. For man sidestiller altså kraftanlegg og næringseiendom. Med andre ord synes man at det er helt i orden at hvis tre kommuner går sammen, og den ene kommunen har 7 promille i eiendomsskatt på et petroleumsanlegg og de andre kommunene ikke har noe som helst, skal det nye kommunestyret ha mulighet til å gi alle næringseiendommer i den nye kommunen en økning fra 0 til 7 promille fra det ene året til det andre. Det er ingen differensiering i det første punktet som er foreslått, og det kaller jeg et skattesjokk.

Det andre punktet er at man for boliger og fritidsboliger ikke skal ha høyere sats enn satsen i den mest folkerike kommunen. Så hvis den mest folkerike kommunen i dag har en sats på 7 promille, eller 5 promille fra 2020, skal altså boligeiere i den mindre folkerike kommunen kunne få et skattesjokk uten sidestykke fra et år til et annet. Mener man virkelig at det er riktig? I andre deler av eiendomsskatteloven har man begrensninger på hvor raskt man skal øke promillesatsen, nettopp for å verne innbyggere og bedrifter. Og det er mange andre spørsmål som blir stilt i forslaget. Derfor fremmer regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti et forslag som gir skattytere en bedre forutsigbarhet og beskytter boligeiere og næringseiendom mot skattesjokk.

Det var det. Over til saken og stemmeforklaring. Regjeringspartiene kommer i alle fall til å gå imot forslagene nr. 6, og også 22, 23, 14 og 15, som er fremmet i disse to sakene.

Jeg må også som saksordfører si at vi må gjøre en oppretting i innstillingene fra komiteen. Det har seg slik at to forslag som er fremmet, ett forslag i Innst. 3 S og ett forslag i Innst. 4 L, er duplikat av det som ble fremmet i Innst. 2 S. Forslag nr. 2 i Innst. 3 S er det samme som forslag nr. 3 i Innst. 2 S. Forslag nr. 1 i Innst. 4 L er det samme som forslag nr. 5 i Innst. 2 S. På vegne av komiteen trekker jeg disse forslagene fra innstillingen, i og med at de allerede er framsatt i Innst. 2 S – dette av rent formelle grunner; forslagene har jo blitt votert over.

Geir Inge Lien (Sp) [12:40:49]: Senterpartiet meiner at regjeringas statsbudsjett for 2019 er eit dårleg budsjett for dei som bur og driv næring i det langstrakte landet vårt. Kvifor? La meg nemne eit par døme på det.

Først: Aukinga i den såkalla taxiavgifta. I år vart det bl.a. drosjenæringa som fekk den tunge avgiftsauken som vart lagd i siste time i forhandlingsrommet. Regjeringa og Kristeleg Folkeparti vil fjerne unntaket for vektkomponentar i eingongsavgifta. Det betyr at drosjeeigarar går tøffe tider i møte, og kanskje kundane må betale meir.

Eit par eksempel på dette: Ein Volvo V90 TS får ein auke i avgifta på 113 000 kr. Og ein Mercedes-Benz Sprinter får ein auke i avgifta på heile ca. 250 000 kr. Dette er bilar som transporterer menneske med handikap, skuleungar, og som er utruleg viktige for drosjenæringa.

Drosjenæringa har òg, frå regjeringa tok over og til no, fått eit påslag i reiselivsmomsen frå 8 til 12 pst. Marginane begynner å verte små for drosjenæringa. Det er no utruleg med avgifter som dei er pålagde, og eg er veldig bekymra.

Regjeringa sparer pengar på å ikkje prisjustere frådrag og satsar for fiskeri, for landbruk, for sjøfolk, for einslege forsørgjarar og for lågtlønte – meir pengar til dei rikaste og mindre til næringsdrivande, næringslivet og folk flest.

Regjeringspartia beheld den høge sukkeravgifta på brus. Dette veit vi vil få dramatiske konsekvensar for norske bryggeri, som f.eks. Oskar Sylte, som er frå mitt heimfylke. Vi har sett at framståande politikarar frå regjeringa gjentekne gongar har vore der og har lova å ta vekk denne avgifta. Så har ikkje skjedd.

Vi i Senterpartiet vil i praksis behalde skattesatsane frå 2018. Alle som tener mindre enn 700 000 kr, vil få mindre skatt med Senterpartiets forslag. Dette kan vi få til fordi vi legg på litt skatt til dei som har aller mest frå før, altså ei tidlegare omfordeling frå den som har mest, til folk flest.

Samtidig ønskjer Senterpartiet å redusere eller fjerne usosiale avgifter på til saman 1 mrd. kr og gje næringsdrivande skattefordelar.

Ingrid Heggø (A) [12:44:11]: Eg registrerer at posisjonen er oppskaka over at opposisjonen prøver å rydda opp i manglande lovforslag i regjeringa sitt arbeid med kommunereforma. Eg registrer òg at Høgre prøver å skjula dette med no å koma med eit oppmodingsforslag.

Her har regjeringspartia sove i timen. Utan at Arbeidarpartiet hadde teke tak i kva sats den nye, samanslegne kommunen kan ta, hadde kommunen ikkje hatt noko å halda seg til. Kva inntekter kunne dei rekna med å ha i 2020 for å finansiera skulehelse og god eldreomsorg? Det var ein heilt manglande føreseielegheit. I seks år har regjeringa hatt kommunesamanslåing fremst i pannebrasken, og det er ikkje tenkt på at kommunane bør ha føreseielegheit og klare reglar for eigedomsskatten i den nye, samanslegne kommunen.

Dei samanslegne kommunane kunne heller ikkje føresjå at regjeringa skulle gå inn og strypa kommunane sin moglegheit til å ta inn eigedomsskatt. I forslaget vårt ligg det at den nye kommunen kan velja om dei vil ta inn den skattesatsen som er høgst, midt på eller lågast av dei samanslegne kommunane. For eksempel: Når Fjell og Øygarden slår seg saman, vil den mest folkerike kommunen, Fjell, ha låg eigedomsskatt, medan den med høgst sats, Øygarden, har kraftinntektene. Og desse kommunane har rekna med inntektene òg frå Øygarden som framtidige inntekter. Dei må ha tillit til at kommunestyra set riktig sats også i framtida.

Når det gjeld bustader, har vi sagt at vi vidarefører det som finansministeren seier i svarbrevet til underteikna, og det er å bruka den mest folkerike kommunen.

Eg synest ikkje at debatten her i dag skal dreia seg om tolking eller feiltolking. Hadde regjeringspartia teke opp problemstillinga, kunne vi faktisk ha einast om eit godt oppmodingsvedtak. Arbeidarpartiet er oppteken av å få ei løysing og klare reglar, og det at vi føreslo dette seint, må ikkje stå i vegen for formålet: føreseielegheit. Men i staden for å få eit godt forslag nedstemt, trekkjer vi det, og ber om at regjeringa tek det med seg i det vidare arbeidet – og julefreden er retta opp att òg i finanskomiteen!

Vi kjem til å støtta oppmodingsvedtaket. Då kan vi kanskje i resten av debatten få fokuset tilbake på saka, nemleg på at forskjellane aukar i regjeringa sitt budsjett, og at det er innført klimaavgifter som ikkje verkar.

Så vil eg heilt til slutt nemna at ved ein inkurie står det 2019 i Arbeidarpartiet sitt forslag om avslutning av IPS, Individuell pensjonssparing. No er rammene vedtekne, og då må vi endra det til 2020.

Mudassar Kapur (H) [12:47:35]: Den største forskjellen mellom folk i Norge er først og fremst basert på om de står utenfor eller innenfor arbeidslivet, og det er nettopp dette denne regjeringen, både før 2017 og etter 2017 – med utvidelsen med Venstre – i samarbeid med Kristelig Folkeparti har jobbet for hver eneste dag. Det ser man i våre budsjetter, det ser man i våre skatte- og avgiftsopplegg, det ser man også i alle andre saker vi legger fram i de andre komiteene. Det handler om at de voksne ikke faller ut av arbeidslivet, at våre barn fullfører skoleløpet, og at vi skaper flere arbeidsplasser.

Det siste året har det blitt skapt 56 000 arbeidsplasser, etter en periode med en oljeprisnedgang som man nesten ikke hadde sett maken til før. I den situasjonen har man trengt forutsigbarhet, bedriftene har trengt en stat og en regjering som står på deres side, og som hjelper dem med å skape disse arbeidsplassene, og ikke bare skape dem – vi må trygge dem, vi må få dem til å vare.

Jeg har hørt her i salen i dag ett parti, Rødt, som med stolthet kunne si at ja, men det å øke skattene med 37 mrd. kr, det er jo ansvarlig, det er jo nødvendig og dette måtte vi bare forvente mer av. Samtidig har vi Miljøpartiet De Grønne, som nesten med et pennestrøk er villig til å legge ned olje- og gassnæringen og sende 200 000 mennesker ut i en usikker framtid.

Men det er egentlig ikke det som overrasker meg. Disse partiene vet vi jo hvor står, men hvor er Arbeiderpartiet, hva skjer med Arbeiderpartiet? Her er det to partier, som jeg akkurat har nevnt, som Arbeiderpartiet er avhengig av for i det hele tatt kunne ha en sjanse til å danne flertall for sin politikk, og de står her og vil nedlegge olje- og gassnæringen og øke skattene med 37 mrd. kr – med stolthet – og ingen fra Arbeiderpartiet stiller spørsmål ved dette, ingen fra Arbeiderpartiet stiller spørsmål ved ansvarligheten i dette. Er det fordi de stilltiende aksepterer den linjen, er det det nye Arbeiderpartiet vi skal få se mer av framover?

Så mitt spørsmål er til Arbeiderpartiets representanter: Er de bekvemme med å samarbeide med partier som vil øke skattene med 37 mrd. kr og legge ned olje- og gassnæringen? For sist jeg var i debatt med representanten Rigmor Aasrud, sa hun ganske tydelig at det ville være helt naturlig å snakke med Miljøpartiet De Grønne og Rødt hvis man skal finne flertall for Arbeiderpartiets politikk.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:50:48]: Representanten Stokkebø var her oppe i stad og sa at det var viktig ikke å foreta brå endringer – han brukte det i en argumentasjonsrekke som begrunnelse for at en skulle opprettholde det avgiftssjokket som kom på ikke-alkoholholdige drikkevarer i budsjettet i fjor. Og det er jo smått utrolig, men det har dessverre føyd seg inn i en tradisjon: at i budsjettforlik før jul kommer den ene avgiften etter den andre, uten utredning, uten dialog med berørte parter. Det er helt greit for dette flertallet, men når en da skal gjøre noe med det, når en ser de praktiske konsekvensene, når en ser arbeidsplasser gå tapt, når en ser at bedrifter holder på å gå over ende, da skal en sette seg ned og utrede og skyve det ut i tid.

Det er akkurat det samme med 350-kronersgrensen. Hadde en fulgt Senterpartiet, hadde det blitt gjort noe med den for lenge siden. Og det handler ikke om at en skal innføre det over natta, nei, Senterpartiet har foreslått at en skal ha noen måneder på innføring, men når man skyver det over til neste års statsbudsjettbehandling, altså over ett år fram i tid, vil den helt urimelige forskjellsbehandlingen av norske aktører, som innebærer kraftige tap av arbeidsplasser og kraftige tap også av inntekter for den norske stat, fortsette i hele 2019.

Representanten Stokkebø snakker også om at en har ulike provenyberegninger der. Senterpartiet legger til grunn i sitt alternative budsjett, det som Statistisk sentralbyrå beregnet, lagt fram i oktober i år: utenlandsk netthandel under 350 kr. Det som er det overraskende i denne saken, er at flertallet ikke tar inn over seg disse provenyberegningene. Jeg er fullt klar over at Finansdepartementet og finansministeren tidvis har hatt et anstrengt forhold til SSB, men vi pleier å legge til grunn de provenyberegningene som Statistisk sentralbyrå gir oss. Det er derfor også viktig å videreføre det. Isteden bruker finansministeren og representanter fra regjeringspartiene private konsulentrapporter utarbeidet på oppdrag av dem som ser seg tjent på at denne importen skal videreføres, som begrunnelse for å undergrave de utredninger som Statistisk sentralbyrå har kommet med.

Så har en i år nok engang sett at det kommer nye avgiftssjokk over natten. Denne gangen er det taxinæringen som rammes. Enkeltbiler får et avgiftssjokk på 250 000 kr over natten. Senterpartiet har i en årrekke vært med på å gjøre endringer i bilavgiftssystemet for å sikre bedre, tryggere og mer miljøvennlige biler, men det å innføre et avgiftssjokk over natten når alternativene ikke er på plass, vil innebære dyrere og dårligere tjenester for dem som er helt avhengig av å bruke drosje i Norge.

Rigmor Aasrud (A) [12:54:08]: Debatten om skatter og avgifter går mot slutten. Det burde vært en debatt som handlet om hvordan vi fordeler velferden i Norge, hvordan vi skaper et skattesystem som gjør at folk kan oppleve mer rettferdighet, men vi har altså opplevd en posisjon som er helt sjokkert over at noen i Stortinget – lovgiver – har tillatt seg å legge fram et lovforslag som ikke er utredet, det er ikke engang hørt. Men jeg lurer på hvordan høringen var da representanten Asheim og de andre budsjettkameratene fant ut at man skulle skattlegge utenlandsdietten. Hvor var høringen? Hvilke ansatte og organisasjoner var det som fikk lov til å være med på det? Hvilke utredninger ble gjort, og hvordan ble lovforslaget hørt? Det er ganske underlig hvordan man bruker tid på å angripe oss for at vi legger fram et lovforslag for å rette opp i noe regjeringen har hatt fem år på å ordne opp i, og ikke har gjort det. Det sier seg vel selv at man ikke har veldig mye å snakke om i denne debatten når man bruker så mye tid på det.

Det vi har hørt, er at regjeringen prater om at halvparten av skatteletten er gitt til dem som har under 600 000. Ja, det skulle bare mangle; det er jo ganske mange som har inntekt under 600 000. Men man snakker veldig lite om de tusen rikeste som har fått 1,3 mill. i skattelette. Man snakker heller ikke om og forsvarer heller ikke hvorfor man kutter i verdien i sluttvederlag, kutter i feriepengene til de ledige, og sørger for at fagforeningskontingenten ikke blir justert, så den blir mindre verdt år for år. Man sier ingenting om skatteøkningen på 3 000 kr som en pendler fra mitt hjemsted vil få, hvis man må ta tog og t-bane til Oslo. Det hjelper lite at skatten for den samme personen har blitt noen tusenlapper mindre når barnehageregningen også øker tilsvarende. Og når man innfører skatt på både kjøregodtgjørelse og reise- og diettsatser, bidrar det heller ikke for folk flest.

Til representanten Kapur, som er bekymret for at Arbeiderpartiet skal samarbeide med andre på venstresiden: Jeg har lyst til å minne representanten Kapur om Fremskrittspartiet, som han samarbeider med, som er for å fjerne bompengene, som er for å fjerne dokumentavgiften, som er for å fjerne formuesskatten, og som er for å fjerne eiendomsskatten. Det sier seg selv at Fremskrittspartiet har fått lite gjennomslag i de budsjettene man har lagt fram, men det er ganske stort sprik på regjeringssiden også, og jeg er glad for at vi bruker pengene mer fornuftig enn som så.

Aleksander Stokkebø (H) [12:57:18]: Det er interessant å høre Senterpartiets plutselige omsorg og bekymring for avgiftsnivået når de i komité etter komité, representant etter representant, foreslår høyere avgifter, når vi vet at de har en lang historikk fra den rød-grønne avgiftsregjeringen.

Når det kommer til 350-kronersgrensen og inndekning, merker jeg meg at Senterpartiet vil fjerne grensen før vi har fått på plass en forbrukervennlig, enkel løsning. Det kunne betydd kaos for Posten og tolletaten hvis Senterpartiets forslag hadde blitt vedtatt, og det kunne betydd store kostnader for den enkelte forbruker.

Senterpartiet sier at de har funnet ut hvor mange som handler for under 350 kr på nett, og dermed har de bare slengt inn det tallet i budsjettet sitt og mener at det er ansvarlig. Nei, det er ikke ansvarlig. En kan ikke bare anta, fordi en fjerner 350-kronersgrensen, at alle vil slutte å handle for under 350 kr i utlandet – så enkelt er det ikke. En kan ikke bare regne det inn sånn, det er uansvarlig. Det viser en uansvarlig linje, som Senterpartiet og flere partier i opposisjonen har lagt seg på.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:58:48]: Det er interessant hvis representanten Stokkebø mener at den rød-grønne regjeringen var en avgiftsregjering. For hva er det som har skjedd etter vi hadde den rød-grønne regjeringen? Jo, da har vi fått et nytt flertall på Stortinget, som har økt avgiftene med 6,6 mrd. kr. Så det ville være interessant om representanten Stokkebø kom opp på talerstolen og ga en karakter også til det som skjer på dette området med dagens flertall.

Til 350-kronergrensen: Vi innfører ikke den over natten. Vi går flere måneder fram i tid, nettopp så en får tid til å få systemene på plass. Og tallene er ikke hentet ut av hodet fra noen i Senterpartiet, de er hentet i statistikk fra Statistisk sentralbyrå. Det er ikke riktig at vi i vårt alternative budsjett legger til grunn at alle disse inntektene skal inn til statskassa. Statistisk sentralbyrå sier at netthandel under 350 kr er på over 18 mrd. kr. Dersom en skulle hentet inn alle de inntektene til statskassa, ville en fått et langt høyere proveny enn det Senterpartiet har lagt til grunn.

Henrik Asheim (H) [13:00:06]: Det var representanten Aasrud som fikk meg til å tegne meg, for Aasrud var overrasket over at vi, som er i posisjon, er uenig i det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet.

Det er flere grunner til at vi er uenig i det. Den ene er at man skisserer en løsning som over natten vil kunne føre til et skattesjokk fra 0 til 7 promille i eiendomsskatt på bolig. Den andre er at man sammenlikner et verksted lokalt med et kraftanlegg og sier at de kan beskattes på samme måte i kommunene. Men i tillegg er vi kritiske til det å fremme et lovforslag med så store konsekvenser som et løst forslag i salen.

Finanskomiteen sendte i fellesskap et brev til Finansdepartementet hvor man ba om en redegjørelse for et helt annet forslag og fikk et fem sider langt svar, som problematiserte hvorfor dette måtte utredes skikkelig og ikke kunne overføres på den måten. Så kommer Arbeiderpartiet i dag med et lovforslag, over bordet, uten engang å slå fast når loven skal tre i kraft, og sier at dette skal vi nå vedta. Hvis Arbeiderpartiet mener at det er en helt legitim og fin måte å gjøre det på, hvorfor har de da trukket forslaget? De har selvfølgelig trukket det fordi vi har avkledd dem på at dette er en svært useriøs måte å behandle lover på i Norge – også i Stortinget.

Videre trakk representanten Aasrud frem at det er uenighet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er helt riktig. Det er uenighet i programmene. Så viste representanten Aasrud til at Fremskrittspartiet har flere forslag, f.eks. om å fjerne alle bompengene, eller å fjerne eiendomsskatten lokalt. Det er helt riktig. Det er slik at Fremskrittspartiet har finansministeren i Norge i dette samarbeidet. Det er slik at Stortinget nå vedtar å redusere satsen fra 7 til 5 promille på eiendomsskatten. Det er slik at bompengeavgiftene hadde vært langt høyere hvis Fremskrittspartiet ikke satt i regjering enn når de sitter i regjering – fordi det å samarbeide med et parti, gir partiet makt og gjennomslag i politikken.

Representanten Kapurs spørsmål til Arbeiderpartiet er helt åpenbart: Hvilken makt og hvilket gjennomslag vil Arbeiderpartiets foretrukne partnere få? Hvilke statsrådposter vil de få? Hvordan vil de påvirke? Det er utvilsomt slik at når Fremskrittspartiet sitter i regjering, påvirker de politikken på mange områder, akkurat som Høyre og Venstre – og kanskje over jul også Kristelig Folkeparti. Vårt spørsmål er bare: Hvordan skal opposisjonspartiene få påvirke politikken hvis Arbeiderpartiet får makten? Og det fikk vi ikke noe godt svar på.

Aleksander Stokkebø (H) [13:02:48]: Jeg merker meg at vi heller ikke fikk svar på hva som ligger bak det eksakte tallet i Senterpartiets budsjett. De har funnet noen tall hos SSB, og så har de tippet seg fram til hvor mange færre som vil slutte å handle hvis 350-kronersgrensen blir opphevet. Senterpartiet har ett tall, Arbeiderpartiet et annet og SV et annet. Dette er uansvarlig. Vi må legge til grunn realistiske inndekninger, og det vil regjeringen gjøre når den tid kommer.

Jeg skal gi Senterpartiet en betraktning på hvordan budsjettet til regjeringen er når det gjelder skatter og avgifter. Siden 2013 har vi senket det samlede skatte- og avgiftstrykket med 25 mrd. kr – 11 000 kr for hver vanlig familie i dette landet årlig. Senterpartiet på sin side vil samarbeide med partier som vil sende de samme familiene og de norske bedriftene en skattesmell på flere titalls milliarder kroner. Det er ikke ansvarlig politikk.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [13:03:57]: Under denne skattedebatten har det nærmest blitt tegnet et bilde av at det var Harmageddon under den rød-grønne regjeringen. Det bildet er det kanskje behov for å nyansere lite grann. Det som i alle fall har skjedd gjennom de siste fem årene, er at utslippene fra veitransporten har gått opp, forskjellene mellom rike og fattige i Norge har økt, barnefattigdommen har økt – over 100 000 barn vokser nå opp i fattigdom. Da var kanskje det rød-grønne skattenivået ikke fullt så galt likevel.

Dette handler om prioritering. Det handler om at vi har en regjering som har valgt å bruke 1,4 mrd. kr til landets 4 300 aller rikeste. Det er prioritering. Det er prioriteringen til den regjeringen vi har i dag. Det ville ikke vært prioriteringen til en rød-grønn regjering. Det kan jeg si med sikkerhet. Vi ville hatt et skattesystem som prioriterer omfordeling, og som prioriterer å få ned klimagassutslippene.