Stortinget - Møte torsdag den 13. desember 2018

Dato: 13.12.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 113 S (2018–2019), jf. Prop. 27 S (2018–2019) og Prop. 28 S (2018–2019), kap. 480)

Innhald

Sak nr. 5 [11:13:50]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Prop. 27 S (2018–2019) om Endringar i statsbudsjettet 2018 under Utanriksdepartementet, og Prop. 28 S (2018–2019), kap. 480, om Endringar i statsbudsjettet 2018 under Justis- og beredskapsdepartementet (Innst. 113 S (2018–2019), jf. Prop. 27 S (2018–2019) og Prop. 28 S (2018–2019), kap. 480)

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil syv replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): For over 100 år siden formulerte Wollert Konow fra Fana, han som ble statsminister rett før første verdenskrig brøt ut, en tese om det som var kjerneinteressene i norsk utenrikspolitikk. Ordene kunne egentlig vært sagt i dag: folkerett, en bedre organisert verden der konflikter blir løst i tvisteløsningsorganer og ikke ved bruk av militærmakt, og fri verdenshandel, fordi handel skaper fred og hindrer negativ stormaktsrivalisering.

Disse verdiene var utfordret i tida før første verdenskrig. De er utfordret også i dag. For når vår viktigste allierte endrer kurs og i stadig større grad utfordrer ideen fra den nye verdensorden, slik den er etablert etter andre verdenskrig, med Bretton Woods, multilateralt samarbeid og frihandelsavtaler, er det en utfordring for oss. Når vår viktigste allierte trekker seg fra Parisavtalen og Iran-avtalen, innebærer det at Norge må ta større ansvar sammen med likesinnede i forsvar for internasjonale avtaler, internasjonale organisasjoner.

Og folkeretten er utfordret. Når vårt naboland endrer Europas grenser og forsøker det ved hjelp av militær makt, får de støtte fra ytterste høyre og ytterste venstre i Europa. Her hjemme er det nestlederen i utenrikskomiteen fra regjeringskonstellasjonen som har uttalt seg langs de linjene. Ikke engang Rødt har gått så langt. Fasthet i forhold til Russland forutsetter at regjeringspartiene opptrer enhetlig. Den solbergske parlamentarismen, som vi også så demonstrert i full blomst her i salen i stad, etterlater et inntrykk av vingling, ettergivenhet og manglende konsistens i vårt forhold til Russland. Bred enighet om hovedlinjene har vært en beskrivelse og en norm i norsk utenrikspolitikk. Det er ikke tillitvekkende når denne fastheten rokkes ved av framtredende stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene.

Det er ikke enorme forskjeller mellom vårt og regjeringas utenriksbudsjett. I en urolig tid må vi ikke gjøre som Danmark og bygge ned vår utenrikstjeneste. Det handler om å spille en rolle i multilaterale organer – FN, Verdens handelsorganisasjon og internasjonale nedrustningsorganer. Det handler også om å fremme norske interesser, og det handler om å sikre en plass i FNs sikkerhetsråd.

Fredsprisvinner Denis Mukwege sa tidligere denne uka at han tror Norge kan gjøre en forskjell i arbeidet for å bekjempe voldtekt og overgrep i krig og konflikt.

Et område hvor jeg mener Norge burde spille en viktigere rolle, er når det gjelder kvinners rett og tilgang til prevensjon og abort. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp har vært tema i diskusjonen her hjemme de siste ukene. Internasjonalt skyller en reaksjonær bølge over verden, med mål om å innskrenke kvinners rett til å bestemme over egen kropp. I internasjonale media har statsminister Solbergs opptreden i abortsaken blitt tolket nettopp som en del av denne reaksjonære bølgen.

USA har tidligere vært en viktig alliert i kampen for kvinners rettigheter. Men Trump-administrasjonen har kuttet dramatisk i støtten til dette arbeidet. Høyreregjeringa har dessverre plassert Norge verken i første, andre eller tredje rekke i den internasjonale kampen for kvinners rettigheter.

Like etter Trump-administrasjonens dramatiske kutt samlet Nederlands utviklingsminister andre givere for å kompensere for USAs kutt. Hun takket sine medarrangører Belgia, Danmark og Sverige. Og hun takket de første som meldte sin støtte: Canada, Kapp Verde, Estland, Finland og Luxembourg. Norge ble ikke engang nevnt i åpningen.

Når amerikanerne reduserer sin innsats, må vi trappe opp vår. Når helsetilbudet til ungdom og hiv-positive i Mosambik blir stengt ned fordi organisasjonene som driver tilbudet, også tilbyr abort, sier det mye om hvordan folk rammes av dette kuttet. Fra Arbeiderpartiet vil vi øke finansieringen av prevensjon og trygge aborter med 150 mill. kr. Jeg synes det er underlig at regjeringen kom så sent på banen i denne saken, og at regjeringa de første årene kuttet i sine budsjetter til trygge aborter og prevensjon, slik at kvinner kan bestemme over egen kropp.

Det samme mønsteret ser vi også når det gjelder fornybar energi – store kutt etter 2013. To tredjedeler av hele budsjettet til fornybar energi ble kuttet. Så økes det noe, men fortsatt er det under det nivået som var da regjeringa gikk på i 2013.

Det mest alvorlige med debatten om dette budsjettet er hvordan regjeringa bryter med våre NATO-forpliktelser. Man kan gjerne diskutere detaljer om forståelsen av NATOs 2 pst.-mål og tidsfristen 2014. Men det som iallfall er helt klart, er at andelen til forsvar ikke skal synke, den skal ikke gå ned. Det kan det ikke være noen tvil om. Men det er akkurat en nedgang denne regjeringa legger opp til med det budsjettet som er presentert for Stortinget her i dag. Helt ferske tall viser en klar nedgang fra 1,66 pst. i 2018 til 1,59 pst. i 2019. Det gjør denne regjeringa med vitende og vilje. Det er pinlig. Det viser at Høyre ikke lenger kan kalles et forsvarsparti. Forsvarsministeren har ikke gjennomslag i sin egen regjering. Fra Arbeiderpartiet følger vi opp landmaktsavtalen og setter i gang anskaffelse av stridsvogner og bygger opp forsvaret i Finnmark raskere. Vi vil sikre at Hæren får helikoptre på Bardufoss, og vi styrker Heimevernet.

Jeg skulle virkelig ønske at regjeringspartiene ville være med på disse forslagene. I stedet kommer det nok en budsjettavtale i Stortinget med kutt på forsvarsbudsjettet sammenlignet med regjeringas opprinnelige opplegg.

Jeg tar opp forslag som Arbeiderpartiet har alene og sammen med andre.

Presidenten: Representanten Anniken Huitfeldt har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg hadde ikke tenkt å nevne migrasjonsplattformen, men fordi utenriksministeren nevnte mitt navn i sitt innlegg, tror jeg at jeg skal gjøre det ganske tydelig at det aldri har vært Fremskrittspartiets eller min intensjon å åpne for regulær migrasjon fra den fattige delen til den rike delen av verden. Det som var problemstillingen den gangen, var nærmeste å trygge land og at flyktninger skulle reise tilbake til hjemlandet når de ikke trengte beskyttelse lenger. Det var saken, og det var det som ble diskutert. Hvis man vil misbruke et sitat, som for øvrig er blitt oversendt fra Dagbladet i går – man kan kanskje tenke seg hvor det kommer fra da – kan man godt gjøre det, men det gjør ikke saken særlig bedre.

Det er en klisjé, men jeg sier det likevel: Verden var enklere før – ikke nødvendigvis mindre farlig eller mindre blodig, men den var mer forutsigbar. I dag opplever vi mer flyktige allianser, nasjoner som splittes internt, og internasjonal usikkerhet. Verden slites mellom nasjonalisme og globalisme – to begreper som hver for seg, dersom de misbrukes, kan skape store spenninger. Men det er ikke slik vi får presentert disse begrepene.

Ledende politikere og ledende mediehus presenterer og omtaler globalisme nærmest som utelukkende positivt, mens nasjonalisme skal gi oss frysninger og assosiasjoner til fascisme og nazisme. Det første fremstilles som inkluderende, og det andre ekskluderende. Da blir spørsmålet: Inkluderende i forhold til hva, og ekskluderende i forhold til hva? Det er i dette perspektivet vi opplever spenninger.

Nasjonalstatens innbyggere vil ikke være med på politikernes ambisiøse globale mål. Litt forenklet kan man si at innbyggerne ikke aksepterer at deres politikere forhandler vekk selvråderetten, enten det gjelder økonomi, klima eller innvandring. Nettopp derfor opplever vi til dels voldelige demonstrasjoner i Paris, brexit og at en rekke ledende land sier nei til FNs globale migrasjonspakt. Politikerne forplikter sine land på stadig flere områder, og det gjør de uten å spørre sine sjefer – altså velgerne – om lov. Velgerne blir i stedet belært om globalismens suverenitet.

I et slikt landskap i rask endring er det viktig at Norge finner sin naturlige rolle – en rolle som bør reflektere Norges nasjonale interesser ut fra geografi, økonomi, historisk erfaring og kompetanse. Vi bør søke allianser der alle parter ser seg tjent med det, og som har forankring i folket. Avtaler som sikrer fri og fair handel over landegrensene, og forsvarssamarbeidet gjennom NATO er to gode eksempler. Globale forpliktelser inngått uten nasjonale demokratiske prosesser og konsekvensutredning i forkant bør Norge konsekvent være avvisende til.

Av og til spør jeg meg om vi har mistet vårt moralske kompass. Det smerter meg langt inn i sjelen når Norges stemmegivning i FN indirekte eller direkte rammer Midtøstens eneste demokrati, Israel. Vi har hatt flere episoder hvor dette har vært tilfellet, senest i forrige uke. Jo, vi stemte for USAs resolusjon om å fordømme Hamas’ terror, men vi stemte samtidig for Kuwaits krav om at en slik resolusjon må ha to tredjedels flertall. Resolusjonen ble dermed ikke vedtatt. Det ble vist til paragrafer for hvorfor Norge stemte som vi gjorde, men det holder ikke. Andre land trengte ingen slike paragrafer for å stemme nei til kravet om to tredjedels flertall. Norge har tidligere heller ikke vært nevneverdig opptatt av dette. Det er helt avgjørende at Norges stemmegivning i FN har forankring i hele regjeringen – og selvsagt også i regjeringens samarbeidserklæring. I slike saker må det være legitimt å spørre om det kan være andre motiver som driver stemmegivningen.

Budsjettet vi vedtar i dag, fortsetter å oppfylle den vedtatte langtidsplanen med landaksevedtaket. Fremskrittspartiet er spesielt fornøyd med at aktivitetsnivået har økt. Det trenes og øves mer, særlig i Hæren og HV.

Styrket tilstedeværelse i nord er viktig for å sikre et troverdig forsvar. Regjeringen fortsetter etableringen av jegerkompaniet ved Garnisonen i Sør-Varanger. Ved Garnisonen i Porsanger begynner arbeidet med etableringen av en kavaleribataljon. Dette representerer en kraftig økning av tilstedeværelsen i Finnmark.

Anskaffelse av kapasiteter som skal sikre Norges sikkerhet og frihet, er en nødvendig forsikringspremie å betale. Samtidig må vi ikke glemme at et sterkt forsvar kun kan opprettholde kampkraften dersom det kombineres med en levedyktig og kompetent norsk forsvarsindustri. Kontrakter for norsk forsvarsindustri som sikres gjennom våre anskaffelser, er da helt avgjørende. Det strategiske samarbeidet som er opprettet med Tyskland i forbindelse med vår anskaffelse av nye ubåter fra ThyssenKrupp Marine Systems, er et godt eksempel på dette. Det er positivt at dette samarbeidet har bidratt til enighet om at Tyskland anskaffer NSM-missiler til overflatefartøyer i den tyske marinen – og det understreker jeg er veldig viktig.

Afrika trenger våre bedrifter, men de har fått våre bistandsorganisasjoner, sa Paul Collier, professor i økonomi ved universitetet i Oxford da han besøkte Norge i høst. Regjeringen har gjort mye for å dreie bistanden i mer næringsvennlig retning. Innsatsen for å skape jobber har økt. Det skal bli tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland – både for lokale og internasjonale aktører. Norge skal også bidra til at det blir bedre og mer forutsigbare rammebetingelser for privat sektor i samarbeid med lokale myndigheter, som sitter med ansvaret for eget lands utvikling.

Da rakk jeg ikke mer, siden jeg måtte ta en kommentar til utenriksministeren.

Jeg tar til slutt opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Da har representanten Christian Tybring-Gjedde tatt opp de forslagene han refererte til.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er en rekke spørsmål jeg håper vi kan komme tilbake til i løpet av debatten. Vi behandler i dag et budsjett som skal sørge for økt norsk engasjement i en rekke viktige internasjonale spørsmål, og som samtidig skal sørge for at vi leverer på viktige utfordringer knyttet til norsk sikkerhet og forsvar.

SV fremmer de forslagene som er omdelt i salen, knyttet til en problemstilling som jeg har lyst til å adressere aller først. Det gjelder den appellen som fredsprisvinner Denis Mukwege lanserte tidligere i uken i forbindelse med det store og viktige arbeidet mot bruk av vold og voldtekt mot kvinner som våpen i krig. En av hans ideer er at det bør lages et fond for oppreisning av ofrene for volden, samtidig som innsatsen for å straffe de ansvarlige økes. Jeg synes det er rett å dvele litt ved det også i denne debatten. Jeg er veldig glad for at det har vært en tverrpolitisk og tydelig tilbakemelding i Norge på at dette er en agenda som er viktig for oss. En konkret måte vi kan gjøre dette på, er å bli initiativtaker internasjonalt i arbeidet med et slikt fond. Innretningen på et slikt fond, akkurat hvordan pengene skal brukes, er selvfølgelig et spørsmål som man må komme grundigere tilbake til. Men selve ideen, nemlig at det skal finnes finansiering til oppreisning, trenger ikke å ha noe med økonomisk erstatning å gjøre, men ulike tiltak for å vise holdning, sørge for at de som er utsatt for denne volden, blir sett, kan gjennomføres i ulike land. Jeg synes det er en flott idé. Derfor tillater vi oss å fremme et forslag knyttet til det, som jeg håper det kan være mulig å få flertall for – og vi er selvfølgelig mer enn villige til å diskutere innretningen på det med andre partier.

SVs budsjettforslag inneholder en kraftig satsing på solidaritet med de fattige i verden. Særlig har jeg lyst til å nevne de områdene der vi mener Norge trenger å fremme en ekstra innsats. Det gjelder f.eks. arbeidet for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Det er et arbeid som er satt ekstra på dagsordenen internasjonalt i forbindelse med Donald Trumps «gag rule», og der det fortsatt er behov for at Norge øker innsatsen – ikke minst i lys av hvordan sivilsamfunnet er under press i svært mange land.

Det er mange viktige ting å diskutere i utviklingsbudsjettet, særlig knyttet til innretningen av næringslivsbistanden, vekten på globale fond, osv. Der finnes det også uenigheter oss imellom, men det får vi komme tilbake til i debatten.

Når det gjelder forsvarspolitikken, har SV fremmet et budsjett som tydelig styrker vårt nasjonale forsvar på bekostning av deltakelse i krigføring utenlands og på bekostning av opptrappingen av amerikansk nærvær i Norge. Det er vår overbevisning at et sterkt norsk forsvar, en størst mulig norsk ivaretakelse av egen sikkerhet, er det som bidrar mest til å dempe spenningen i det høye nord. Derfor foreslår SV kraftige økninger i Hærens budsjett, Sjøforsvarets budsjett og Cyberforsvarets budsjett, samtidig som vi foreslår å stoppe innkjøpet av kampfly på det nivået som Stortinget til nå har forpliktet seg til, slik at vi kan skaffe midler til både investeringer og drift i det øvrige forsvaret. Vi har også fremmet et forslag som er omdelt, knyttet til å stoppe plasseringen av amerikanske soldater permanent på Værnes og Setermoen.

Jeg tar med dette opp SVs forslag.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har teke opp dei forslaga han refererte til.

Abid Q. Raja (V) []: Denne uken er det 70 år siden verdens menneskerettighetserklæring ble vedtatt, og første artikkel i menneskerettighetserklæringen lyder:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Dette kunne like godt vært preambelen for norsk utenrikspolitikk. Vi jobber jo for menneskerettighetene fordi vi har et ansvar for å handle mot hverandre i brorskapets og søskenskapets ånd. Det har ikke endret seg siden 1948.

Verden forandrer seg. Det er gode grunner til å være optimistisk på vegne av verdens befolkning. Mellom 1990 og 2015 har vi redusert antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom, med to tredjedeler. I verdens største demokrati, India, har høyesteretten avkriminalisert likekjønnet sex. Og selv om mange arter fortsatt er utrydningstruet eller utryddet, kom det svarte neshornet tilbake til Tsjad had nesten 50 år etter at arten ble utryddet i det landet. Jeg er derfor ikke helt enig med dem som svartmaler verden som et eneste trusselbilde. Økende økonomisk og sosial frihet har vært grunnleggende for at pilene nå peker i riktig retning.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol at vi i dag står overfor en rekke globale utfordringer som krever svar. I Europa har flere land forsøkt å kneble domstoler, presse og sivilsamfunn i et forsøk på å styre som illiberale demokratier. Polen og Ungarn er fremst i rekken innad i EU, men også Tyrkia er et land jeg og andre følger med stor bekymring. Endringene i disse landene skjer ikke først og fremst fordi befolkningen ønsker et mer autoritært styresett, men fordi det er et økonomisk utenforskap og en følelse av sosial marginalisering som foregår.

Globalt preges vi av mye usikkerhet rundt dagens amerikanske utenrikspolitikk – og en stadig aggressiv russisk holdning til Ukraina. Gjennomføringen av Vostok-øvelsen sammen med Kina viser med all tydelighet at stormaktskonflikter ikke er så utenkelige nå som Fukuyama tenkte da han skrev sin tese om historiens slutt. En økende hang til proteksjonisme og mot internasjonalt samarbeid bidrar også til et mer usikkert verdensbilde.

I dette ustabile klimaet må vår og Europas rolle være å stå stødig på internasjonalt samarbeid, europeisk samhandling og en menneskerettighetsbasert internasjonal politikk. Fra Norges hold må vi hegne om EØS-avtalen – ikke kutte finansieringen med 1,3 mrd. kr, slik Senterpartiet foreslår. Siden Norge ikke er medlem av EU, må vi finne andre måter å påvirke EUs beslutninger på. Vi må stille oss i sentrum av europeisk samarbeid og søke løsninger på tvers av landegrenser der det trengs. Vi må jobbe aktivt for å få et norsk sete i Sikkerhetsrådet, slik vår utenriksminister arbeider for. Dette setet må vi bruke for å reformere FN-systemet, for én ting tror jeg vi kan være enige om, og det er at dagens sammensetning av Sikkerhetsrådet neppe holder framover.

I NATO må vi gjøre det vi kan for å holde alliansen samlet og Amerika investert i europeisk forsvar. Det gjør vi både ved å øke vår egen investering i norsk forsvarsevne og ved å bidra aktivt til alliansens virke.

I dagens verden stilles det spørsmål ved EØS-avtalen. Det gjøres det også her hjemme. Det stilles også spørsmål om samholdet i NATO, og det stilles spørsmål rundt verdien av bistand og internasjonalt samarbeid for å regulere migrasjon. Det har vi også vært vitne til i debatten i dag. Samlet er dette etter min og Venstres oppfatning en trussel mot det åpne samfunnet vi er glad i og forsvarer fra denne talerstolen. Derfor er det helt på sin plass at denne regjeringen forsterker sin innsats for europeisk og transatlantisk samarbeid, for en mer målrettet bistandssatsing og for internasjonale avtaler for å håndtere internasjonale fenomener som finner sted.

Vi må ha mer samarbeid, ikke mindre. Jeg vil igjen sitere menneskerettighetserklæringen, som jeg innledet med. De viktigste setningene vi må ha med oss i vår utenrikspolitikk, er:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Michael Tetzschner (H) []: Det påkaller vel ikke den største polariseringen i denne salen å si at norsk utenriks- og utviklingspolitikk skal være bygget på tydelige prioriteringer, sørge for ivaretakelse av våre internasjonale forpliktelser, være tro mot våre allierte og være forankret i liberale verdier. Så er spørsmålet hva disse prioriteringene er. Selvfølgelig er det ikke mulig helt å adskille en faglig utenrikspolitisk debatt fra de lokale, mer partipolitiske markeringer som naturlig finner sted mellom opposisjonspartiene og regjeringen. Det er også en del av det diskuterende demokrati vi alle liker å ta del i.

Jeg synes likevel at det å angripe regjeringen må være underordnet de store temaene. Hvis jeg hadde vært i opposisjon, og likeledes når jeg ser dette fra posisjonsiden, tror jeg at det beste vi kan bruke tiden til, er å analysere trusselbildet rundt oss i den verdenen som er i forandring, og også søke tilflukt i de samarbeidsmekanismer som tilbys oss.

Vi har tidligere i dag hatt på bordet en sak som egentlig ikke ligger på bordet til Stortinget, men som har skapt mye debatt også fordi man i det internasjonale rettsspråket er kommet i skade for å blande mange av de dokumentene som egentlig er politiske hensiktserklæringer, sammen med folkerettslig bindende dokumenter. Det blir heller ikke lett å føre en debatt som opplyser offentligheten, slik også et punkt i Global Compact er inne på at politikere skal – vi hadde jo en videreutvikling av resonnementene rundt det i dag – hvis man i det som egentlig er politiske løfter, blander inn en terminologi som ellers bare kjennes fra folkeretten og fra internrett.

Derfor vil jeg – siden vi i budsjettinnstillingen fra flertall og mindretall viser til FNs bærekraftsmål – reklamere litt for bærekraftsmål nr. 16, som har vært litt underspilt. Det er om rettferdighet, institusjoner og rettsstat. Jeg må si at jo mer jeg deltar internasjonalt, jo mer blir jeg overbevist om at det er en direkte sammenheng der stater åpner for konkurranse om ideer, konkurranse om tilslutning og til slutt konkurranse om makt.

Jeg kom nettopp tilbake fra COP24. Alle trendy politikere har jo vært i COP24, og nå har også jeg vært det. Jeg ble sittende i et panel med en representant for Zimbabwe, som selvfølgelig kunne vise til at det hadde gått tilbake på de fleste felt, og at det nærmest var naturkatastrofer. Han måtte tåle å høre fra noen av oss at Zimbabwe har vært et av de rikeste landene i Afrika fra naturens side – «Afrikas brødkurv». Man kan ødelegge velstanden i et land ved korrupsjon, ved vanstyre og ikke minst ved den stagnasjonen som mangeårig diktatur fører med seg.

Hva har så dette å si for den norske utenrikspolitiske satsingen? Jo, det betyr nettopp at vi i enda sterkere grad må avstå fra resolusjonsmakeri og flere ord, og bruke kreftene der det virkelig nytter, der statene har bundet seg til en rettsorden, og holde dem fast på de forpliktelsene som er inngått. Det tror jeg er en riktig prioritering, for jeg synes det er utmerket, alt det som man har tatt av forbehold når det gjelder Global Compact for Migration. Det er fint at man også har et sted der man kan samtale med andre land – noen kaller det også en global samtale – men det som gjelder, er jo det vi forplikter oss til. Det er også det som skaper klarhet.

Norge som et lite land er helt avhengig av at vi har en troverdig oppfølging og et sanksjonsregime overfor dem som bryter folkeretten. Derfor blir jeg veldig urolig over høyt respekterte medlemmer av partier og denne nasjonalforsamling som sier at det er ikke så farlig hvis det er begått folkerettsbrudd i vår egen nærhet – bare det er gått en tre–fire år, så orker vi ikke i våre vestlige demokratier å opprettholde prinsippene. Gjennomføring av folkeretten er en viktig prioritet for et demokrati.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det vart ein spesiell start på denne dagen. Samstundes sette den starten søkjelyset på noko som me i denne salen kjem til å måtte ta meir inn over oss i tida som kjem, nemleg at viss me ikkje evnar å takle klimautfordringane som me står overfor, viss ikkje Noreg og andre land greier i lag å sikre tilstrekkeleg matproduksjon, evnar å få til eit klimatilpassa landbruk i mange utviklingsland, er dei migrasjonsutfordringane me ser i dag, berre førebokstaven på dei me vil få i framtida.

Me veit òg at matmangel fører til ustabilitet. Går ein tilbake og ser på krigen i Syria og kva som eigentleg starta han, handla det òg om matmangel. Då er det forstemmande at det er så få som støttar Senterpartiet sine gjentekne forslag om at me innanfor bistanden må auke støtta til landbruksbistand. I 1970 brukte me 30 pst. av bistandsbudsjettet – rett nok eit mindre bistandsbudsjett, men likevel – til landbruksbistand. I 2018 er det vel nede på 3 pst. Me brukar mykje pengar på bistand i Noreg, og det er bra. Me er ikkje ei militær stormakt, men me er ei humanitær stormakt, og det er eg stolt av. Men me manglar ein debatt om det som kjem til å verte grunnleggjande innanfor både sikkerheitspolitikken og bistandspolitikken, viss ein meiner noko med FNs målsetjingar om å utrydde fattigdom og svolt.

NATOs parlamentarikarforsamling i Halifax starta den eine dagen med eit tankevekkjande innlegg frå ein forskar frå Canada, som nettopp sette søkjelyset på at klimautfordringane har «impact», som det heiter på engelsk, eller påverknad, på sikkerheitspolitikken i framtida, og vidare er knytt til migrasjonsutfordringane. Eg håpar at me i seinare debattar kan få tid til å gå grundigare inn i dette, for det er nokre samanhengar her som Stortinget har vore altfor lite oppteke av, og som me må bruke meir tid på i framtida.

Vårt bistandsbudsjett er tydeleg innretta på dette området. Me er nøydde til å satse meir på eit klimatilpassa landbruk. Heldigvis har me organisasjonar globalt – ikkje minst den som vår eigen tidlegare statsråd og stortingsrepresentant Åslaug Haga leiar, og fleire andre – som arbeider for å utvikle nye frøsortar og ta vare på eksisterande frøsortar og plantemateriale, slik at me kan sikre at me greier den tilpassinga som kjem til å kome. Dei fleste, trur eg, i denne salen – med nokre unnatak – trur dessverre at klimaendringane me ser, er noko me må leve med og tilpasse oss så godt som me kan, både nasjonalt og globalt.

Når det gjeld forsvarspolitikken, veit me at det å sikre eit forsvar som evnar å forsvare det norske territoriet, sikre nasjonale interesser og sikre tryggleiken til NATO-landa, saman med våre allierte, er hovudmålet med politikken til Senterpartiet. For alle regjeringar og alle storting er det viktigaste å sikre tryggleiken til innbyggjarane.

Senterpartiet ønskjer eit folkeforsvar – eit forsvar av folket og for folket. Me treng forsvarsviljen i folket, og då treng me òg eit synleg forsvar. Me treng eit heimevern som er til stades i lokalsamfunna. Me treng eit forsvar som er sterkt nok og stort nok til faktisk å kunne gjere ein forskjell og til å kunne gjere den jobben det er sett til å gjere. Me treng òg ei verneplikt som sikrar ei breiast mogleg rekruttering til det forsvaret.

Forslaget til budsjett frå regjeringa viser nok ein gong at landmakta er nedprioritert. Når eg snakkar med folk i Forsvaret, ikkje berre dei frå Hæren, men breitt, er det ei kjensle av at landmakta er sekkeposten for regjeringa for alle andre investeringar. Det er ikkje ein forsvarleg måte å byggje forsvarsevne på, og det gir oss ikkje det nødvendige forsvaret av landet vårt.

Omgjeringa av 2. bataljon, utsetjing av innkjøp av stridsvogner til etter 2025 og rasering av den særskilde helikopterstøtta til Hæren på Bardufoss er døme på dei ukloke avgjerdene som regjeringa har teke. Dei står heller ikkje fast på det forliket som vart gjort med Arbeidarpartiet, og det er ikkje rart at Arbeidarpartiet føler seg snytt i denne saka.

Senterpartiet har dei siste tre åra føreslått å auke budsjettet til Hæren med 1 mrd. kr og budsjettet til Heimevernet med 300 mill. kr utover forslaget frå regjeringa. Det ville sikra igangsetjing av investeringar i naudsynte kapasitetar, finansiert høgare oppsetjingsgrad i brigaden og meir trening og øving i Hæren. Samstundes ville det sikra fullfinansiering av eit heimvern med 45 000 soldatar, inkludert meir øving og trening og oppgraderte våpen og utstyr.

Senterpartiet har i samband med dette budsjettet fremja forslag om å sikre innkjøp av stridsvogner i 2020 gjennom kjøp av prototype alt då, samstundes som me ønskjer å sikre ein særskild helikopterkapasitet for Hæren lik dagens nivå, utan at det går ut over kapasitetsnivået i sør. Det er mogleg og sterkt ønskjeleg. Me meiner det er viktig for Hæren å behalde kapasiteten Bell 412 gir, og at det ikkje er forsvarleg å utsetje innkjøp av stridsvogner.

Me er positive til at regjeringa ikkje gjer noko med 2. bataljon i 2019, sidan me òg ønskjer å bevare avdelinga som ei ståande avdeling, men me fryktar likevel for framtida til bataljonen. Det er ein utopi å tru at ei mobiliserbar avdeling skal gi same reaksjonsevne som ei ståande. Det synest òg å kome fram når forsvarsministeren no seier at dei skal vere klare på få dagar, ikkje på 48 timar, som kravet eigentleg var då prosessen starta.

Med det alternative statsbudsjettet til Senterpartiet ville me sikra ei langt meir robust landmakt enn det regjeringa viser vilje til.

Senterpartiet har kjempa og vil halde fram kampen for flybasen på Andøya. Ei kjelde fortel at det no er full stopp i MPA-operasjonar – så å seie full stopp i alle fall – og at eit fly til og med er øydelagt på grunn av manglande vedlikehald, sidan folk som dreiv med vedlikehald, har slutta. På det nemnde møtet i Halifax møtte me òg folk frå Andøya som var komne over med fly som skulle ha vedlikehald, noko som normalt skulle vore gjort i Noreg, men som me ikkje har tilstrekkeleg kapasitet til å gjere. Hovudutfordringa handlar om teknisk personell: Ein får ikkje reparert flya tidleg nok sidan ein har for få personar som kan utføre reparasjonar og vedlikehald. Det har resultert i at fly står på bakken, og at me i dag ikkje har den styrken og regulariteten. Me har ikkje MPA-fly på vengjene meir enn – og dette må eg få forsvarsministeren til å stadfeste eller ikkje i sitt innlegg – om lag 10 pst. av det dei opphavleg skulle. Det høyrest frykteleg dårleg ut. Eg håpar forsvarsministeren kan kommentere det.

Eg håpar òg at forsvarsministeren kan seie kva han vil gjere for å sikre at me får den regulariteten på MPA-tokt i nord som me skulle hatt, gitt den situasjonen som regjeringa no har sett landet i gjennom sitt hasardiøse vedtak om å leggje ned basen på Andøya og flytte den aktiviteten til Evenes. Regjeringa seier at det kjem nytt personell, men stillingar er berre delvis bemanna. Ein har i teorien personell, men det nye personellet er ikkje utsjekka og kan ikkje gjere den jobben som dei burde og skulle ha gjort. Dette er regjeringa sitt ansvar, og eg ser fram til at statsråden i dag gir oss ei forklaring på situasjonen og opplyser om korleis ein vil sikre at me har MPA-kapasitet, for det er spørsmålet eg får frå folk i nord: Skal me ha det, eller skal me ikkje ha det?

Me veit at USA brukar kapasitetar. Dei flyr frå Island og Tyskland. Dei har delvis òg vore på vengjene frå Andøya. Eg vil be om at forsvarsministeren i innlegget sitt gjer greie for korleis regjeringa vil sikre at Noreg òg i 2019 har ein luftving som kan drive operativ overvaking på norsk territorium.

Forsvarspolitikken er til dels svekt med denne regjeringa. Me har snakka med ulike delar av Forsvaret, og det er ikkje berre landmakta som er bekymra. Òg i denne salen bør me vere ganske så bekymra for kva forsvar me skal ha, som skal sikre tryggleiken i Noreg dei komande åra.

Presidenten: Vil representanten Navarsete ta opp forslaga frå Senterpartiet?

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Ja, det vil eg gjere.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg ser fram til budsjettdebatten, men eg har lyst til å starte med å seie at eg glad for det svaret som utanriksministeren gav da ho oppsummerte den førre debatten. Ho sa at ho hadde «ingen ting å beklage». Det er eg heilt einig i. Og eg stiller meg undrande til at representanten frå Framstegspartiet valde å bruke den typen ord.

Så må eg òg seie at eg høyrer med undring på det representanten Tybring-Gjedde antydar, at ikkje heile regjeringa står bak stemmegivinga vår i FNs generalforsamling neste veke. Eg reknar òg med at utanriksministeren vil seie noko om det i dag, sidan det er tatt opp som eit tema nettopp frå denne talarstolen.

Det er òg med undring eg ser at representantar frå eit av regjeringspartia seier at folkerettsbrota frå Russland si side på Krim ikkje er av eit alvor som gjer av me bør ta det opp. Eg er veldig glad for det innlegget som Michael Tetzschner heldt – det var særs god grunn til å lytte til det. Og det er heilt i tråd med Kristeleg Folkepartis syn.

Eg skal gå over til budsjettdebatten.

Global rettferd – det er desse to orda som bør vere styrande for norsk utvikling. Mister me det globale rettferdsperspektivet av syne, er eg redd for at me endar opp med ein mindre effektiv, dårlegare og mindre målretta utviklingspolitikk.

Det er framleis slik at den ekstreme fattigdomen, klimaendringane og det enorme inntektsgapet mellom fattige og rike land er blant dei største utfordringane verda står overfor. Det er framleis slik at det berre er gjennom ein heilskapleg norsk utviklingspolitikk me kan bidra til å løyse desse utfordringane og skape meir global rettferd.

Det er derfor med uro me kan lese OECDs Development Co-operation Report for 2017. Der blir det slått fast at den delen av norsk bistand som går til dei fattigaste landa, er på veg ned. Delen fell frå 30 pst. til dei minst utvikla landa i 2011 til 20 pst. i 2016. Dette er enda meir urovekkjande dersom me ser denne tendensen i samanheng med det faktum at nyare prognosar viser at stadig fleire av verdas ekstremt fattige vil finnast i Afrika sør for Sahara, og at dei mest sårbare og fattigaste landa vil bli hengjande enda lenger etter om utviklinga held fram som i dag.

Det er derfor inga hemmelegheit at Kristeleg Folkeparti brukte budsjettforhandlingane i haust til å kjempe mot denne utviklinga. Noreg må prioritere meir av bistanden til dei som treng det mest, dei fattigaste landa, særleg i Afrika sør for Sahara. Me oppnådde ei omprioritering på 285 mill. kr på bistandsbudsjettet, der pengane er dreidd i retning av meir langsiktig utvikling. Særleg går bidraga i retning av større løyvingar til mattryggleik og landbruk, regionløyvinga til Afrika og støtta til bistand i regi av det sivile samfunnet.

Vidare må me ikkje gløyme dei mest utsette gruppene i verda og korleis me kan nå dei. Erfaringsmessig er det gjennom stabile kjernebidrag til FN-institusjonane me kan gjere mest for å nå dei mest utsette gruppene globalt. Me veit kor store hindringar konfliktar og brot på menneskerettane er for å oppnå utvikling og varig nedkjemping av fattigdom. Og me ser korleis forfølging av religiøse minoritetar er aukande, og at trusfridomen er under press fleire stader.

Me er òg glade for at Kristeleg Folkepartis innsats på Stortinget kan bidra til at organisasjonar som ICAN, Norske leger mot atomvåpen og Fredsrådet igjen hamnar på budsjettet. Slike organisasjonar er viktige for norsk utanriksdebatt og politikkutvikling.

I ei uroleg tid som den me lever i, er det godt å sjå at Stortinget ikkje bere stikk hovudet i sanden og håpar at ting skal roe seg. Me må bruke meir tid på debattane om internasjonal utvikling, menneskerettar og internasjonalt samarbeid i tida som kjem. Der andre politikarar seier America First, skal me setje internasjonalt samarbeid først – fordi det handlar om vårt felles beste, og fordi det handlar om global rettferd.

Seher Aydar (R) []: Rødt står for en ansvarlig utenriks- og forsvarspolitikk som bygger på norske sikkerhetsinteresser, folkeretten og internasjonal solidaritet. Derfor har vi et alternativt statsbudsjett som ivaretar nettopp disse hensynene. I motsetning til regjeringen har Rødt levert på Stortingets vedtak om å bevilge 1 pst. av forventet nasjonalinntekt til bistand. Vi vrir også bistanden slik at den treffer best mulig der den trengs mest: mer til klima, mennesker på flukt, Skatt for utvikling, anstendige arbeidsvilkår, menneskerettigheter, fred og nedrustning.

Samtidig som det girer opp Norges konstruktive rolle internasjonalt, handler Rødts budsjettforslag om å prioritere forsvar av Norge. Det står i skarp kontrast til den politiske eliten som har styrt Norge de siste 20 årene. Skiftende regjeringer har gått vekk fra flere av hovedlinjene i det som har vært norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden annen verdenskrig. Mens Norge fra 1945 til 1999 ikke deltok i en eneste angrepskrig, er norsk utenrikspolitikk etter det blitt kraftig militarisert. Det innebærer deltakelse i en rekke risikable krigseksperimenter styrt av USA og NATO, ofte i strid med folkeretten.

Godal-utvalget konkluderte i 2016 med at Norges deltakelse i Afghanistan-krigen var helt mislykket. Krigen har påført Afghanistans sivile enorme lidelser, og det blir bare verre og verre. Rødt var det eneste partiet som da det gjaldt, sa klart nei til at Norge skulle delta i NATOs krig for regimeskifte i Libya. Vi sa også nei til en krig der allierte på bakken var libyske Al Qaida og andre ekstremister.

I vårt budsjett kutter vi støtten til USA-ledet krigføring i utlandet. Vi prioriterer i stedet en kraftig oppgradering av Norges selvstendige forsvarsevne, med 800 mrd. kr ekstra til Hæren, nesten en halv milliard til Heimevernet og 250 mill. kr til Sjøforsvaret og Kystvakten, for å nevne noe. Slik kan vi beholde 2. bataljon ved Skjold med dagens oppsetting og ivareta den viktigste forsvarsressursen vår: et dyktig og motivert personell.

I 70 år har norsk basepolitikk vært å ikke tillate utenlandske militærbaser på norsk jord. Slik har vi sikret et stabilt forhold til en tidvis skremmende nabostormakt gjennom ulike sikkerhetspolitiske omstendigheter, men i ly av hemmelighold har Solberg-regjeringen erstattet den velprøvde basepolitikken med et risikabelt eksperiment der USA har fått etablert militærbaser i Norge. Den amerikanske generalen Robert Miller fortalte nylig US Marines i Trøndelag at det er en storkrig med Russland på vei hit til Norge. Norge har ingenting å tjene på at USA skal utkjempe sin stadig mer militariserte og livsfarlige stormaktrivalisering med Russland på norsk jord. Derfor vil Rødt fjerne bevilgningene til USAs militærbaser i Norge. Vi mener Norges trygghet sikres best gjennom å bygge opp en selvstendig forsvarsevne og en fornuftig balanse mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland.

Så til kampflyet F-35. Selve innkjøpet er beregnet til rundt 85 mrd. kr. Det nyeste anslaget på totale levetidskostnader er på 297 mrd. kr fram til 2054. Viktige deler av Forsvaret går allerede for lut og kaldt vann. F-35 vil være gjøkungen som skyver andre vitale deler av Forsvaret ut av redet i tiår framover. Ifølge Michael Hostage, general i USAs luftforsvar, er ikke F-35 konstruert for å forsvare eget luftrom, men for å angripe andre lands territorium. Det legger opp til å fortsette å misbruke våre forsvarsressurser til USA-ledet krigføring i utlandet. Derfor fremmer vi i dag forslaget om at Stortinget ber regjeringen innlede forhandlinger med leverandøren av F-35 for å stanse kjøp av alle kampfly som ikke er levert til Forsvaret eller planlagt levert i 2019, og i stedet prioritere Forsvarets defensive kapasiteter.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Presidenten: Representanten Seher Aydar har teke opp det forslaget ho refererte til.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Vi må være forberedt på høyere bølger i utenrikspolitikken, at våre allierte ikke alltid opptrer slik vi har vært vant til at de gjør, og vi må være forberedt på å utvise større alliert tålmodighet. Det er ting som preger den tida vi lever i, og som vi må tilpasse vår utenriks- og sikkerhetspolitikk etter. Det er også derfor regjeringa legger stor vekt på å støtte opp om og reformere det multilaterale systemet, vektlegge en liberal verdensorden og jobbe med norske interesser på den måten som tjener norske interesser best, f.eks. gjennom trygg forankring i NATO, gjennom EØS-avtalen og gjennom å ta del i forpliktende internasjonalt samarbeid.

Vi hører ofte at verden blir vanskeligere, mer uoversiktlig og mer kompleks. Det er riktig, men det er også mange utviklingstrekk som går i riktig retning, og jeg syns ikke vi på en dag som denne skal underslå at det også er mye positivt. Flere enn noen gang får oppleve å fylle fem år, produksjonen av fornybar energi vokser, det er gjort store framskritt i kampen mot ISIL, og halvparten av verdens befolkning er koblet sammen online. Jeg vil også legge til, som representanten Abid Q. Raja var inne på, at India nå har tatt viktige steg mot å oppfylle retten man har til å elske den man vil.

Hovedprioriteringene for Norge forblir som det framgår av budsjettdokumentene. Vi prioriterer nordområdene, vårt viktigste strategiske ansvarsområde, vi prioriterer å bidra til internasjonalt samarbeid, bl.a. gjennom å søke plass i FNs sikkerhetsråd. Vi prioriterer arbeidet som skjer med Europa, gjennom vår nye strategi for samarbeidet med EU, og vi styrker de sikkerhetspolitiske båndene til sentrale europeiske allierte, som vi nå har gjort over noe tid. Vi styrker innsatsen i sårbare stater og regioner fordi vi vet at det å sikre en bedre utvikling i sårbare stater og regioner også er et viktig bidrag til utvikling.

Vi bidrar sterkt når det gjelder menneskerettigheter og fremme av menneskerettigheter. Allerede før budsjettavtalen hadde regjeringa lagt inn et budsjett på ca. 680 mill. kr til menneskerettighetsarbeid. Det er økt med 20 mill. kr, noe vi syns er veldig positivt. Det er bl.a. penger som skal gå til å fokusere på religiøse minoriteter, mennesker med funksjonsnedsettelser og ikke minst beskyttelse av journalister og menneskerettighetsforsvarere, for å nevne noe.

Vi la i august fram en ny humanitær strategi. Vi har siden 2013 økt det humanitære budsjettet med over 65 pst. Det har vært en viktig prioritering for regjeringa fordi antallet kriser i verden, omfanget av dem, lengden på dem og kompleksiteten i dem bare øker. Så selv om verden aldri har brukt mer, har aldri utfordringene med å dekke behovene vært større.

Et av hovedelementene i den nye strategien er beskyttelse. Det gjelder selvfølgelig beskyttelse av kvinner og barn, men det gjelder også generelt beskyttelse gjennom at Norge nå har påtatt seg presidentskapet i minekonvensjonen. Bruken av miner og eksplosiver øker dessverre igjen, og det har enorme humanitære konsekvenser.

Det er også en styrking av det som handler om seksuell og kjønnsbasert vold. Seksuell vold er ikke et biprodukt av krig, det er krigføring med andre våpen og virkemidler. Det er stor grad av straffrihet, og det er en utvikling som må snus. Jeg kan også fortelle at vi neste år kommer til å avholde en konferanse i Norge om dette temaet, rett og slett fordi vi ønsker å få større internasjonal oppmerksomhet om det.

Så kan jeg si til representanten Lysbakken at hans forslag, som han har levert i salen, blir godt mottatt av regjeringa, faktisk så godt at vi allerede er i gang med det. Vi har kontakt med både Mukweges stiftelse, med SRSG i FN ved Pramila Patten, som jobber med seksuell og kjønnsbasert vold i konflikt, og med andre aktører som jobber med dette temaet. Vi synes denne tanken er god, og ser på hvordan vi kan gjennomføre det på en god måte.

La meg bruke de siste sekundene på spørsmålet som kom opp knyttet til stemmegiving i FN. Det er ikke slik at Norge stemte mot forslaget til USA eller prosedyrene. Vi stemte avholdende på prosedyrespørsmålet, men stemte for begge resolusjonene. Grunnen til det er at det ifølge FN-pakten er slik at det i generalforsamlingen i vedtak som gjelder internasjonal fred og sikkerhet, som Midtøsten, kreves to tredjedels flertall. Derfor anså vi det ikke som nødvendig å stemme i prosedyrediskusjonen. Men vi stemte altså for begge resolusjonene.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg vil gratulere utenriksministeren med å bli utnevnt til en av Europas «doers».

I morges var det Politisk kvarter. Det var ikke utenriksministeren som var der. Vanligvis er det kanskje litt upopulært å dra på Politisk kvarter dagen etter at Stortinget har hatt ulike julebord, men det var nok ikke var derfor utenriksministeren unnlot å møte, kjenner jeg henne rett. Det var kanskje fordi det var en litt vanskelig sak å opptre og forsvare Fremskrittspartiet, slik Torbjørn Røe Isaksen faktisk gjorde. Han sa at Fremskrittspartiet opptrådte ryddig, og da Jonas Gahr Støre sa at migrasjonsplattformen lå på regjeringens bord, sa han at han trodde at for de fleste som hørte på, var det nok «litt sånn flisespikkeri» at det er regjeringens prerogativ å ha ansvar i utenrikspolitikken. Det mente Røe Isaksen var flisespikkeri. Det er noe helt annet enn det utenriksministeren sa tidligere i salen i dag. Så mitt spørsmål er: Er utenriksministeren enig i at det at regjeringen har fortrinnsrett og ansvar i norsk utenrikspolitikk, er kun flisespikkeri?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg tror ikke man skal legge tolkninger til grunn for hvem som stiller i Politisk kvarter. Som representanten godt vet, er jeg veldig tidlig oppe om morgenen, og jeg har ingen problemer med å stille verken i morgennyhetene eller Politisk kvarter når jeg har anledning til det – i likhet med representanten Huitfeldt.

Det er helt åpenbart at det følger av Grunnloven at utenrikspolitikken er regjeringens prerogativ, og det er jo også det regjeringa har lagt til grunn i saken om migrasjonsplattform. Det er derfor vi har behandlet denne saken i regjeringa på helt vanlig måte, og det er derfor vi har gitt vår tilslutning til denne plattformen i FN.

Så har det vært uenighet i regjeringa. Det har vi heller ikke lagt skjul på, det har kommet åpent fram i både pressemeldinger og intervjuer som de tre partilederne i regjering har gjort. Det rokker ikke ved det faktum at dette er regjeringas prerogativ. Jeg mener også at det er viktig å understreke, som jeg gjorde i redegjørelsesdebatten, at det at vi ønsker å orientere Stortinget for å gi en samlet framstilling av hva denne plattformen er og ikke er, selvsagt ikke rokker ved det faktum.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det som er viktig i denne saken, er jo at den ligger på regjeringens bord, at det er regjeringens ansvar, og at hvis man vil ha råd fra Stortinget, må man eventuelt komme tidligere.

Men det som Torbjørn Røe Isaksen også sa i Politisk kvarter i morges, var at Fremskrittspartiet hadde opptrådt helt ryddig, at det i grunn er helt vanlig, og at i utenrikspolitikken, når en sak ligger på regjeringens bord, kan altså et av regjeringspartiene komme her i salen og fremme et alternativt forslag.

Nå hører jeg jo at utenriksministeren ikke er enig i det som Røe Isaksen sa når det gjaldt flisespikkeri, men er utenriksministeren enig i at det er helt vanlig å fremme alternative forslag i utenrikspolitikken, eller er det faktisk nå blitt så ille at regjeringen ikke bare snakker med to stemmer når det gjelder Fremskrittspartiet og Høyre, men også at Høyre snakker med to stemmer når det gjelder noe så viktig som hvordan vi driver norsk utenrikspolitikk?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: På ingen måte. Jeg tør å minne om at i den regjeringa Huitfeldt sjøl var en del av, var det seks dissenser, ofte på helt sentrale områder, bl.a. en del EU-direktiver. Det var også et av partiene som ved gjentatte anledninger protesterte mot regjeringas politikk, enten på plenen rett her ute eller ved å fremme forslag om boikott av israelske varer, noe som for øvrig ikke er denne regjeringas politikk.

Det er jo ikke uvanlig at det kan være uenighet. Jeg mener Torbjørn Røe Isaksen har helt rett i at dette er håndtert på en ryddig måte i den forstand at vi hadde en diskusjon i regjeringa. Der hadde partiene ulike standpunkter, og da håndterte vi det på en helt naturlig og grei måte. Vi er også helt åpne om at regjeringspartiene hadde ulike standpunkter, og jeg anser ikke at det er noen dramatikk i det. Det er iallfall ikke noe mer dramatikk i det enn at den forrige regjeringa ved flere anledninger tok formelle dissenser der de var grunnleggende uenige i norsk utenrikspolitikk, og alle saker – nær som én – der den forrige regjeringa hadde dissenser, dreide seg om utenrikspolitikk.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg vil òg takke utanriksministeren for utgreiinga ho kom med i dag. Det var på sin plass, og det var veldig sakleg. Så kan ein som førre replikant godt stille spørsmål om at ein har dissens. Det kan jo diskuterast kva dissens er. Me brukte vel å snakke om dissens når me gjekk til Kongen med saker.

Men eg skal stille eit heilt anna spørsmål. Eg har vore på Transatlantisk forum i USA. Ikkje minst då me var på haustsesjonen i Halifax, vart klimasmart landbruk løfta. No er utviklingsministeren her, og eg vil kome tilbake til dette. Samtidig vil eg spørje: Anerkjenner utanriksministeren den samanhengen som er og vil verte mellom klimaendringar og sikkerheitsbiletet, endringar i det globale sikkerheitsbiletet?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Så definitivt. Det ligger også til grunn for regjeringas arbeid. Det er et tema som tyskerne nå ønsker å løfte inn i Sikkerhetsrådet, og som vi har hatt gode diskusjoner med Tyskland om å kunne videreføre arbeidet med dersom vi blir valgt inn. Men det er også et viktig poeng i den forstand at vi vet at ressurskonflikter generelt ofte gir opphav til og grobunn for konflikter, ofte væpnede konflikter. Vi ser at dersom det ikke er mulig å skaffe seg verken et levebrød eller mat, vil det føre til migrasjonsstrømmer, naturlig nok, men det vil selvsagt også kunne føre til økt konflikt. Det er en av grunnene til at vi nå styrker bevilgningene til Verdens matvareprogram – nettopp fordi de har mange løsninger og mye samarbeid som dreier seg nettopp om å sikre at man har mat og tilgang til sikker mat. Matusikkerhet er en av de største faktorene som driver både migrasjon og i mange tilfeller også konflikt, og vi gjør det rett og slett for å hindre en ytterligere negativ utvikling.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det er ingen tvil om at det er eit paradoks når me ser diskusjonar som går om migrasjon, at mange av dei som er veldig negative til migrasjon, heller ikkje er pådrivarar for å gjennomføre ein politikk som på sikt kan sikre oss ein stabil folkesetnad, altså leggje til rette for at folk kan verte buande der dei er. Det er eit ganske stort paradoks som eg trur me må løfte høgare i den norske debatten.

Til svaret frå utanriksministeren, som eg takkar for, kan utanriksministeren seie litt meir om dei langsiktige strategiane? Korleis tenkjer ein at ein skal greie den enorme jobben i eit meir langsiktig perspektiv, og kva er Noregs strategi utover det å gi pengar til matvareprogrammet?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg tenker at utviklingsministeren kan svare på det som ligger i hans portefølje. Veldig mye av det langsiktige arbeidet vi gjør, dreier seg bl.a. om å styrke myndighetenes mulighet til f.eks. å legge til rette for matproduksjon. Vi har økt bevilgningene kraftig til sårbare stater og sårbare regioner, nettopp ut fra erkjennelsen av at det er i disse statene og regionene dette problemet er størst. Klarer man ikke å løse de problemene på sikt – vi gjør det både gjennom humanitær bistand og gjennom den langsiktige bistanden – vil det føre til at problemene bare øker i omfang, og de er vanskelige å få bukt med når de først har økt mye.

Så ser vi at vi i mange sammenhenger klarer å forhindre at en del av disse situasjonene oppstår. Når det gjelder sultkatastrofer, har vi for så vidt gode erfaringer fra Somalia et par år tilbake. Hvis vi klarer å hindre at de oppstår, vil det også være et viktig bidrag til å hindre potensielle ... (Presidenten klubber.)

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil først si at jeg synes det er gledelig, det utenriksministeren sier om ideen om et fond knyttet til oppreisning og rehabilitering av ofre for voldtekt og seksuelle overgrep i krig. Vårt forslag er også et utredningsforslag nettopp fordi en må gjøre det utenriksministeren sier – utforske litt ulike innganger. Det er gode argumenter, mener vi, for at dette kan være nasjonale fond, satt opp i samarbeid med FN, heller enn et globalt fond. Da imøteser jeg muligheten til å ha en dialog om det.

Det var det jeg egentlig hadde tenkt å spørre om, men siden den forrige diskusjonen om redegjørelsen fortsatt er tema her, kunne jeg tenke meg å be utenriksministeren reflektere litt rundt bruken av den typen redegjørelser i Stortinget. Det har jo ofte dessverre vært slik at ulike regjeringer ikke har kommet til Stortinget når en skulle ta veldig viktige avgjørelser, f.eks. knyttet til norsk krigsdeltakelse. Nå er terskelen betydelig senket. Vil det få føringer for regjeringens praksis i framtiden?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: For å ta det første først, så er jeg også glad for at det er et utredningsforslag. Det er som sagt det vi også jobber med nå, for vi må samtidig forhindre at en slik type fond eller en slik løsning gjør det enklere for de ansvarlige å unnslippe sitt eget ansvar. Derfor tror jeg det kan være fornuftig å ha en dialog om hvordan man gjør det, også med FN og med andre, men vi er positive til utgangspunktet og ideen, og vi diskuterte det også med Mukwege da han var her.

Så til det siste spørsmålet. Vi har jo flere måter å konsultere Stortinget på. Den ene er gjennom de formelle dokumentene, den andre er gjennom debattene, som den vi holder i dag, den tredje er gjennom den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen, der man jo primært skal håndtere gradert informasjon. Det gjør også regjeringa i rikt monn, både underveis i pågående operasjoner og i forkant av at operasjoner skal iverksettes. Redegjørelser i åpen sal brukes i ulike sammenhenger når det er hensiktsmessig, og det ønsker regjeringen selvfølgelig å kunne fortsette å gjøre.

Petter Eide (SV) []: Takk til utenriksministeren for hennes forrige redegjørelse, som jeg er 100 pst. enig i.

Nå til noe helt annet. Noen av partene som kriger i Jemen, sitter nå i fredsforhandlinger i Sverige. Jeg tror utenriksministeren vil være helt enig i at det er avgjørende viktig at man uttrykker internasjonal støtte til den prosessen for å få slutt på den krigen. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Kan hun bekrefte eller avkrefte at Norge produserer og uttransporterer krigsmateriell – A- og/eller B-materiell – til noen av disse partene samtidig med at partene sitter i fredsforhandlinger?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Som representanten Eide jo er godt klar over, har regjeringa i den senere tid fattet to vedtak. Det ene var å suspendere lisenser på A-materiell til De forente arabiske emirater, det ble gjort i 2017. Den 9. november ble det fattet en beslutning om at vi ikke kommer til å gi tilsagn til nye lisenser på B-materiell og flerbruksvarer til militært bruk til Saudi-Arabia. Det er de to landene som nå deltar aktivt.

Norge har aldri eksportert A-materiell, altså våpen og ammunisjon, til Saudi-Arabia, og det stiller oss i en annen situasjon enn ganske mange andre land. Vi har et veldig strengt eksportkontrollregime, og det kommer vi til å fortsette å ha. Vi gjør individuelle, grundige vurderinger, særlig med tanke på den risikoen som måtte foreligge for bruk i krigssituasjoner som i Jemen. Det har også vært regjeringas veldig tydelige linje i denne saken at vi har ønsket å se denne situasjonen i en større helhet og sammenheng.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Me har med stoltheit sett omtalen utanriksministeren vår har fått i internasjonale medium, som er vel fortent.

Så høyrde me at ho sa frå talarstolen at våre allierte ikkje alltid opptrer slik me er vane med. Da tenkte nok utanriksministeren på våre internasjonale allierte, men me må òg registrere at nokre av regjeringspartiet Høgres allierte heller ikkje alltid opptrer som me er vane med. Da tenkjer eg på Framstegspartiets omtale av Russlands annektering av Krim. To stortingsrepresentantar har sagt at me skal akseptere russisk kontroll over Krim viss det kan vere med på å forbetre forholdet vårt. Eg trur utanriksministeren høyrde det svært gode innlegget frå representanten Tetzschner i dag om den saka, og spørsmålet mitt er enkelt: Er det slik at partiet Raudt no er nærmare regjeringa sin Russlands-politikk enn Framstegspartiet?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Nei, det opplever jeg ikke at det er på noen måte. Vi fastholder det som er og har vært regjeringas veldig tydelige linje. Vi fordømmer folkerettsbrudd, og vi mener at det å bryte folkeretten så tydelig som det Russland har gjort her, krever mer enn et nasjonalt svar fra Norge. Det krever et internasjonalt svar, og det er også derfor vi står sammen med våre europeiske og internasjonale allierte både i restriktive tiltak og i en veldig klar politisk fordømmelse av det som har skjedd. Det er ikke en politikk som forandres.

Jeg registrerte at representanten Tybring-Gjedde også sa at det heller ikke var Fremskrittspartiets politikk å endre. Det er viktig for Norge å være forutsigbare i disse spørsmålene. Det er vi, og fra vår side er det ikke på noe tidspunkt lagt opp til noen endring, snarere tvert imot – vi står veldig klart og fast på det som har vært regjeringas linje hele veien.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Kolberg (A) []: Det er en styrke for Norge, og det er grunn til å konstatere med tilfredshet at det med noen unntak er veldig tydelig enighet om norsk utenrikspolitikk og norsk forsvarspolitikk. Det er det som er det mest grunnleggende å si.

Likevel er det noen sider ved utviklingen i Forsvaret som bør påkalle Stortingets oppmerksomhet. Det kommer veldig tydelig fram, mener jeg, i det budsjettutkastet som vi nå har til konkret behandling. Både representanten Huitfeldt og representanten Navarsete har tatt opp noen sider ved dette som jeg vil understreke fra mitt ståsted.

Det ene som særpreger denne regjeringens forsvarspolitikk, er en vedvarende nedprioritering av Hæren. Vi vet alle sammen hva det konkret inneholder, og vi ser veldig tydelig forskjellen mellom opposisjonens forslag når det gjelder Hæren, og det som er regjeringens standpunkt. Det som imidlertid er veldig vanskelig å få fram, og som jeg vil utfordre forsvarsministeren på når han skal ha ordet senere i debatten, er: Hva tenker regjeringen om utviklingen av Hæren kontra luft og sjø? Det er jo ikke slik at vi ikke har et fellesskap i prioriteringen av luft og sjø, men hvordan skal man håndtere Hæren? Jeg er helt sikker på at forsvarsministeren, i likhet med meg og alle andre som arbeider med disse spørsmålene her i Stortinget, er veldig godt informert om den uroen som er i Hæren om det de selv ser på som en nedprioritering. Det er en side ved den aktuelle debatten som det er veldig viktig for Stortinget å få klarhet i, slik at vi vet hvor vi står når det gjelder Hæren, ser hva regjeringen tenker seg ved den videre utviklingen av Hæren. Vi har i og for seg hørt forsvarsministeren svare på denne problemstillingen tidligere, men det er veldig nyttig og helt nødvendig at han gjør det også i denne debatten, når vi senere i dag skal votere over de helt aktuelle bevilgningene fra Stortingets side.

Det andre tok jeg opp også i finansdebatten, men jeg løfter det fram igjen. Vi er enige om 2-prosentmålet, men som Huitfeldt sa, nå går det altså ned. Det står i motstrid til det statsministeren sier, og jeg vil også på dette punktet utfordre statsråden til veldig konkret å si hva som er regjeringens resonnement rundt dette. For jeg synes ikke man på den ene siden, med statsministeren i spissen, skal være så tydelig på at dette målet står fast, når man er på vei den andre veien. Det er den andre siden ved denne budsjettbehandlingen som jeg mener det er grunn for Stortinget til å be om en forklaring på og ha tydelig oppmerksomhet rundt.

Det tredje er ikke av samme prinsipielle karakter, men føyer seg inn i rekken av privatiseringer som regjeringen driver med på alle samfunnsområder. Det jeg har registrert i mediene på morgenen i dag, er at forsvarssjefen i dag, mens vi behandler budsjettet, skal gå ut og si hva han mener om hvordan man skal håndtere verkstedsutviklingen i Forsvaret. I dag skal han gjøre det, står det i mediene. Her beveger vi oss på kanten av hva jeg mener at forsvarssjefen kan gjøre før Stortinget har sagt sitt. Jeg gjør oppmerksom på at man ikke kan legge ned verksteder uten at Stortinget vedtar at de skal legges ned. Jeg formoder derfor at forsvarssjefen ikke kommer med en plan som innbefatter nedleggelse av verksteder i dagens offentlige opptreden. Det legger jeg til grunn. Det andre er selvfølgelig at dette ikke bare er et spørsmål om ideologisk privatisering, dette utfordrer på mange sett og vis vår forsvarssikkerhet. For det å lene seg entydig på at private skal overta – innenfor luftvern og hær – vedlikehold av det materiellet som er helt nødvendig i felt, er en sikkerhetspolitisk risiko. Det har erfaring fra alle andre land vist, derfor trenger også dette en forklaring.

Ingjerd Schou (H) []: Jeg vil starte med å gi ros til regjeringen for et godt framlagt forslag til statsbudsjett når det gjelder både utvikling, utenriks og forsvar, og også takke for det flertallet som er framforhandlet i Stortinget som har gjort et budsjett enda bedre og med forutsigbarhet og trygghet på viktige samfunnsområder for Norge.

Mens vi debatterer det norske statsbudsjettet på utenriksområdet, er det krevende tilstander i Europa. Frankrike har vært rammet av store demonstrasjoner – de såkalte gule vestene – og i Strasbourg var vi for to dager siden vitne til ny tragisk terror. Storbritannias vedtak om å melde landet ut av EU er nå inne i en kritisk fase, med stor usikkerhet både om en endelig avtale, hvorvidt regjeringen blir sittende, og hva konsekvensene blir for landet på sikt. Situasjonen i Europas nærområder er fortsatt krevende. Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina fortsetter å utfordre Europas stabilitet, og spørsmål om håndtering av mennesker på flukt og migrasjon fortsetter å skape uenighet innad på kontinentet. Sverige står fortsatt uten regjering flere måneder etter valget, og neste år skal det være valg til Europaparlamentet, der det er ventet en stor offensiv fra høyrepopulistiske bevegelser.

Utfordringer i Europa gjør at vi hører stemmer her hjemme som tar til orde for en reforhandling av EØS-avtalen, at vi skal distansere oss fra Europa. Dette mener jeg er helt feil. Det er i disse tider vi trenger å stå mer samlet med våre nærmeste allierte og partnere. Jeg skal være litt mer konkret om EØS fordi avtalen er viktig både for arbeidsplasser i distriktene, i hele landet og for våre næringsaktører.

Verdens handelsorganisasjon, WTO, supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk. I statsbudsjettet som regjeringen har lagt fram, er den største økningen på området utenriksforvaltning forbundet med forpliktelser under EØS-avtalen – en økning på 1,5 mrd. kr til 7,5 mrd. kr.

Den 3. desember la SV fram et representantforslag om å sette ned et utvalg for å utrede mulige alternativer til dagens EØS-avtale. Dette forslaget er overflødig. Det finnes ingen alternativer til dagens EØS-avtale som ivaretar norske næringslivsinteresser, det norske samfunn og vår tilknytning til EU på en like god og forsvarlig måte som EØS – foruten fullt EU-medlemskap, selvfølgelig. Næringslivet trenger den tilknytningen til våre nabomarkeder som EØS-avtalen gir oss. Det er verdt å merke seg noen fakta – som at 80 pst. av alle varer vi selger til utlandet, selges i EU, og at 60 pst. av alle varene vi kjøper fra utlandet, kommer fra EU. Felles regler gjør det enklere og billigere å handle med EU-landene.

Uten EØS-avtalen blir varene vi eksporterer, mindre konkurransedyktige. Og hva fører det til? Hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen og tilgang til dette markedet, hadde det skapt usikkerhet om nettopp det som er viktig i Norge, at vi har en politikk som gjør at man kan drive næring både i distriktene og i sentrale strøk. Det er også passfri reise til Europa, det er fri tilgang til det europeiske studie- og arbeidsmarkedet, noe studenter her hjemme benytter seg av, og vi har tryggere mat og billigere roaming. Vi har bedre rettigheter for forbrukerne, og vi har bedre tilgang til helsehjelp.

Oppsummert: Europa trenger ikke mer oppsplittelse, men mer samhold. EØS-avtalen sikrer nettopp vår tilgang til Europa og er den viktigste avtalen for norsk næringsliv.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Langtidsplanen legger opp til en årlig, varig og vesentlig styrking av forsvarsøkonomien i perioden 2017–2020. Planen legger i denne perioden opp til en økning av forsvarsrammen på over 8 mrd. kr. Dette er store og varige økninger, og de økonomiske rammene må styrkes i en takt og et omfang som gjør at forsvarssektoren kan omsette midlene forsvarlig. Regjeringen har i budsjettforslaget fulgt opp denne planlagte og trinnvise satsingen.

I 2017 styrket regjeringen forsvarsbudsjettet kraftig for å få den strukturen vi allerede har, til å fungere. Grunnmuren skal bygges. I 2018 videreførte vi satsingen fra 2017 og påbegynte samtidig fase 2, med økt reaksjonsevne, aktivitet og bemanning. Fra 2019 blir fase 3 for alvor synlig, og vi øker trykket på investeringene i nye strategiske kapasiteter. Aktiviteten og bemanningen i Hæren, Sjøforsvaret og Heimevernet øker. Selv om vi nå har en fregatt mindre til disposisjon, skal det fortsatt seiles mer med de øvrige fregattene. Hvordan havariet med KNM «Helge Ingstad» vil påvirke det totale seilingsnivået til Sjøforsvaret i 2019, ser forsvarssjefen nærmere på nå.

Investeringsnivået øker betydelig i 2019. Regjeringen legger opp til betydelige utbetalinger til nye kampfly, nye kystvaktfartøy, nye ubåter, nye maritime patruljefly, NH90-helikoptre samt kampvogner, kampluftvern og nytt artillerisystem til Hæren.

Den landmilitære kapasiteten og Forsvarets fotavtrykk i Finnmark økes. Etableringen av en manøverenhet på Porsangermoen starter i 2019. Dette er første del i etableringen av kavaleribataljonen. Artilleribataljonen fortsetter oppbyggingen og skal etter planen motta artilleriskyts fra medio 2019.

Oppbyggingen i Finnmark, opprettelsen av egne rekruttskoler utenfor de operative enhetene og økt bruk av reservister med fersk operativ kompetanse må ses i sammenheng med forslaget om endringer av 2. bataljon.

Det har vært sagt og skrevet mye om landmakten det siste året. Faktum er at Stortinget gjennom behandlingen av landmaktproposisjonen besluttet å øke ambisjonene for Heimevernet og opprettholdt en delt helikopterløsning mellom Bardufoss og Rygge. I tillegg ba Stortinget regjeringen vurdere oppsettingsgraden for 2. bataljon og en tidligere anskaffelse av nye stridsvogner. Regjeringen har fulgt opp Stortingets beslutning om styrket aktivitet og materiellfornyelse i Heimevernet. I tillegg har regjeringen økt ressursene til materiell for vakthold og sikring av objekter ved sjøsiden. Dette er ikke en gjeninnføring av Sjøheimevernet, slik Senterpartiet feilaktig har påstått, men en del av forutsetningene i langtidsplanen som gir Heimevernet rammevilkår for å ivareta sine oppgaver.

Regjeringen har lagt fram en plan for en delt løsning med Bell-helikoptrene som ivaretar Stortingets ambisjon om økt støtte til spesialstyrkene og samtidig gir Hæren helikopterstøtte fra Bardufoss. Regjeringen vil innføre denne løsningen så snart det er praktisk mulig, men vi har samtidig gjort det klart at Forsvarets beredskap for politiet i Nord-Norge skal opprettholdes inntil alternative løsninger er på plass. Arbeiderpartiets forslag om innkjøp av flere brukte helikoptre vil ikke gi økt kapasitet før på lengre sikt, da utfordringen er tilgang på kvalifiserte flygere og teknikere, ikke tilgangen på skrog.

Regjeringen vil gjøre om 2. bataljon fra en lett infanteriavdeling til en mekanisert bataljon basert på mobiliseringsdisponert personell. Brigade Nord vil da få tre mekaniserte manøverbataljoner som gir økt operativ fleksibilitet. Rekruttutdanningen skilles ut fra de operative enhetene, som dermed blir skarpere enn i dag. Viderutviklingen av 2. bataljon må ses i sammenheng med flere tiltak regjeringen gjennomfører i Hæren som øker reaksjonsevnen, og styrkingen i Finnmark, som øker tilstedeværelse, tilgjengelighet og beredskap. Omgjøringen av 2. bataljon begynner først etter 2019. Stortinget har bedt om prislappen på høyere oppsettingsgrader for 2. bataljon. Det har regjeringen lagt fram.

Regjeringen arbeider med å anskaffe moderne stridsvogner med sikte på innfasing fra 2025. Eksisterende stridsvogner vil bli gitt en levetidsforlengelse for å opprettholde kapasiteten inntil nye stridsvogner er på plass. Forsering av stridsvognanskaffelsen er også vurdert, men det er ikke rom for en så stor investering innenfor de eksisterende økonomiske planene de nærmeste årene uten at det vil gå på bekostning av andre prioriterte investeringer. Både arbeidet med levetidsforlengelsen og anskaffelsen av nye stridsvogner er i gang og på ingen måte lagt på vent.

Regjeringens videre oppfølging av landmakten, økningen i Heimevernet, delt helikopterløsning for Bell 412-helikoptrene, endring av oppsettingsgraden i 2. bataljon og anskaffelsen av nye stridsvogner er redegjort for i budsjettproposisjonen.

Jeg har merket meg at mindretallet i komiteen har lagt fram alternative forslag. Jeg ser nå fram til at regjeringens forslag får flertall og endelig kan lande, slik at vi kan fortsette arbeidet med utvikling av framtidens landmakt og øke den operative evnen ved å iverksette endringer.

Vi er nå snart halvveis i gjennomføringen av fireårsperioden i langtidsplanen. Regjeringens satsing har begynt å gi resultater, pilene peker riktig vei. Gradvis og i et tempo som lar seg realisere, bygger vi grunnmur, øker aktivitet, reduserer klartider, moderniserer Forsvaret og øker den operative evnen. Satsingen og moderniseringen fortsetter i årene som kommer.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) []: Statsråden refererte ofte og mye til langtidsplanen i innlegget sitt, og det er jo naturlig siden postene på budsjettet er en konsekvens av langtidsplanen. Men som ministeren selv var inne på, står vi snart overfor en ny, og det Stortinget venter spent på, er hvor mye det har å si for våre disposisjoner framover. Under Army Summit i år ble statsråden spurt om han kunne si hva han mente var viktig å prioritere i den neste langtidsplanen. Han ble spurt på engelsk, han svarte på engelsk, og han sa: «We are using our best minds for this – that ain’t mine.» Da lurer jeg på om ministeren her i Stortinget kan si noe om hva han mener bør prioriteres i neste langtidsplan.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det kan jeg godt gjøre. Jeg vil fortsatt holde på at i den fasen vi er i akkurat nå, finnes det klokere hoder enn mitt til å gjøre det arbeidet. Vi har satt Forsvarets forskningsinstitutt til å se på, for det første: Hvor var vi da vi startet jobben med den planen vi er i nå, og hvor er vi i den planen vi er i nå, men samtidig se på: Hva har endret seg? Denne situasjonen blir jo påvirket av ting som skjer på utsiden. De skal levere et arbeid i februar. Vi tar en gjennomgang av det, og ut fra det utformer vi mandatet til forsvarssjefen, som da skal gå i gang med sitt fagmilitære råd. Det leveres slik at vi har tid til å levere til Stortinget et forslag til ny langtidsplan våren 2020.

Man kan spekulere i mange trender: Hva har skjedd, og hva kan være viktig i den neste, men jeg har ikke lyst til å gjøre det. Jeg har lyst til at Forsvarets forskningsinstitutt skal gjøre sitt arbeid, og jeg har lyst til at forsvarssjefen, som det også har vært ønsket fra Stortinget, skal få jobbe så uavhengig som mulig med sitt arbeid, slik at vi får det fagmilitære rådet vi trenger for vårt arbeid.

Jette F. Christensen (A) []: Man trenger ikke et fagmilitært råd for å ha politiske ambisjoner for Forsvarets evne til å verne sjønasjonen Norge, og det er det jeg etterspør. Når statsråden sier at det finnes klokere hoder enn hans, og at de blir brukt i dette arbeidet, først i departementet, så i Forsvarets forskningsinstitutt, og så når det kommer til det fagmilitære rådet. På et eller annet tidspunkt må jo politikken komme inn i bildet, og da kan jeg ikke la være å stille spørsmålet om hvem det egentlig er som bestemmer. Hvem er det som bidrar med visjonene? Hvem er det som bidrar med de lange linjene om hvordan Norge skal forsvare seg selv, og hvordan forsvaret for Norge skal være? Det kan man ikke sette ut til fagmilitære råd eller til Forsvarets forskningsinstitutt. For hva skjer i det sekundet det fagmilitære rådet går på tvers av de politiske ambisjonene? Hvem er det som bestemmer da?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg er veldig takknemlig, for dette er et mye mer presist spørsmål til en politiker enn både det jeg fikk på Army Summit, og det forrige spørsmålet fra representanten Christensen. Visjonen om hvordan vi skal forsvare Norge, og den politiske fortellingen jobber regjeringen med hver dag. Det jobber vi med i vårt forhold til NATO, og det jobber vi med i vårt utenrikspolitiske arbeid. Vi har sagt at vi står ved forpliktelsene fra Wales-toppmøtet i 2014, og vi har sagt at vi baserer vår forsvarspolitikk på to pilarer: Vi skal være et troverdig nasjonalt forsvar, og vi skal være en troverdig alliert i forsvarsalliansen NATO. Vi kjøper, drifter, trener, mobiliserer, seiler, flyr og ruller kapasiteter som passer inn i NATOs planverk. Vi tilpasser vårt planverk og våre øvelser til å være et NATO-land i forsvarsalliansen. Vi bygger forsvarspolitikken vår på de to pilarene og på utenrikspolitikken, som vi har gjort i mange, mange år. Den politiske visjonen er de lange linjene i Norges utenriks- og forsvarspolitikk.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: I innlegget mitt utfordra eg forsvarsministeren til å seie litt om korleis Noreg skal oppretthalde ei tilstrekkeleg operativ evne innanfor overvaking. Eg har vore i jetlag etter ei veke i Washington, og eg har vore på julebord, så det er mogleg at eg ikkje høyrer godt og oppfattar alt, men eg har ikkje oppfatta noko tydeleg svar på den utfordringa. Slik situasjonen er no, vert det hevda at Noreg ikkje vil ha luftboren søk- og redningskapasitet utover redningshelikopteret i Bodø, i Barentshavet etter nyttår, i tillegg til ikkje å ha MPA-verksemd der. Spørsmålet eg får presentert, er om Noreg skal ha MPA-kapasitet eller ikkje. Med dei 8 mill. kr som regjeringa har lagt på bordet, vert det hevda at det rett og slett er heilt utilstrekkeleg. Eg vil gjerne at forsvarsministeren på ein kort og presis måte gjer greie for korleis han vil sikre MPA-verksemda etter nyttår.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det korte svaret på den utfordringen er at vi kjøper nye overvåkingsfly, at det innfases en ny kapasitet, rett og slett fordi de flyene vi har i dag, er eldre – de er utslitt. Det var bakgrunnen for at vi vedtok at vi skulle anskaffe nye fly.

La meg minne om at den gangen i 2016 var Senterpartiet imot at vi skulle kjøpe nye fly, fordi de flyene vi har i dag, kunne fly i mange, mange år til. Det er krevende å holde dem i lufta, for dette er eldre materiell. Det har vi vært helt åpne om, og det er grunnen til at vi kjøper nytt.

Overvåkingen i nord skjer ikke bare med disse flyene. Vi har andre kapasiteter som hjelper til med å bygge ut dette bildet, så jeg er ikke bekymret for at vi ikke skal evne å løse det oppdraget. Men akkurat når det gjelder overvåkingsflyene, er det utfordrende rett og slett fordi dette er gammelt materiell. Derfor kjøper vi nytt materiell, og derfor øver vi opp nytt personell.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Takk for svaret. Det er jo slik at dersom ein hadde hatt eit sterkare vedlikehaldspersonell, hadde dei flya vore i lufta i dag. Så vidt eg veit, er det eine flyet sett på bakken rett og slett på grunn av manglande vedlikehald og motorar som er defekte. Det er jo ikkje akkurat tilfredstillande når ein viser til nye fly, for då kan ein jo stille spørsmålet: Når vil dei flya vere på vengjene, når vil dei vere fullt ut operative, og når vil me ha mannskap som er klare til å fly dei? Det er tidsperspektivet her.

Eg må seie eg vart overraska då eg ramla opp i en gjeng hyggjelege karar i Halifax og eg spurde kva dei gjorde. Dei flyg fly over for å vedlikehalde dei, noko me burde kunne gjort i Noreg. Det kostar mykje pengar, og me hadde allereie oppgradert Orion-flya. Grunnen til at Senterpartiet var for at me skulle ta dei vidare nokre år, var jo nettopp at me hadde brukt ganske mykje pengar på oppgradering. Men det er klart at når vedlikehaldet ikkje vert prioritert, så vert dei jo defekte. Så kva er tidsperspektivet her?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen. Jeg vet heller ikke hvor representanten har historiene om at vi ikke evner å holde flyene i lufta, fra.

Vi har vært åpne på at det å skifte en kapasitet gir utfordringer. Man bruker gjerne materiell så lenge at man må skifte det, og i de periodene får man veldig ofte dupp i operativ evne. Det ser vi når det gjelder jagerfly, det så vi da vi byttet fregatt, og det vil vi se når vi bytter ubåt. Vi ser det med stridsvogner. Vi ser det på en rekke områder. Det er ikke noe annerledes for dette.

Så er det utfordrende å holde oppe personell. Det har man vært åpen på når jeg har vært på besøk på Andøya, og det er satt inn tiltak for å gjøre denne overgangen så smidig og bra som mulig.

Avslutningsvis: Vi har andre kapasiteter som hjelper oss med å gi det bildet vi trenger for å ha en god situasjonsforståelse i nord.

Audun Lysbakken (SV) []: Det budsjettet som vi diskuterer, er et opplegg for Forsvaret som er betydelig svakere enn det alternative forslaget SV har lagt fram, når det gjelder landmakt, når det gjelder sjøforsvar, og når det gjelder cyberforsvar. I det hele tatt legger forsvarsministeren fram et forslag som er mindre opptatt av å styrke det nasjonale forsvaret enn det SV er, fordi regjeringen bruker så mye penger på å delta i kriger utenlands og på å overinvestere i kampfly – over det nivået Norge trenger for våre egne nasjonale behov. Dette kompenserer regjeringen med å stasjonere flere US Marines i Norge og lenger nord enn før.

Tror forsvarsministeren det vil øke eller redusere spenningen i nord at regjeringen flytter amerikanske soldater lenger nord i Norge?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: For at vi skal ha en god inngang til dette, må vi klargjøre følgende: Jeg er en politiker som mener at Norge skal være medlem i NATO, representanten Lysbakken er en politiker som mener at Norge ikke skal være medlem i NATO.

Når jeg sier at vi bygger vårt forsvar på to pilarer, et troverdig nasjonalt forsvar og et troverdig medlemskap i forsvarsalliansen NATO, er det viktig for Norge. Det har vært viktig helt siden 1949. Spenningen i nord øker ikke av at vi er medlem i NATO, det er det ingen indikasjoner på. Det gir oss en tydelighet overfor vår nabo i øst som er veldig bra, og som skaper stabilitet.

Det er ikke sånn at vi nå flytter amerikanske soldater lenger nord for å pushe en spenning i nord. Vi har i langtidsplanen sagt at våre styrker skal øve mer sammen med allierte styrker, rett og slett fordi de blir bedre av det. Dette er på rotasjonsbasis, og det er ikke med på å skape noen spenning i nord.

Seher Aydar (R) []: Riksrevisjonen har de tre siste årene kommet med kraftig kritikk av at regjeringen ikke har prioritert å overholde Stortingets vedtak og forutsetning når det gjelder objektsikring – en ganske viktig del av Norges beredskap.

I sitt fagmilitære råd fra 2015 fastslo forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen at deltakelse i krigsoperasjoner i utlandet har gått på bekostning av hjemlig beredskap. Også utenriksminister Eriksen Søreide nevnte ressurskrevende utenlandsoperasjoner da hun ble bedt om å svare for regjeringens manglende framgang på beredskap under høringen om objektsikring.

Norge har de siste årene deltatt i krig i Libya, Afghanistan, Sahel osv. Vil regjeringen nå sørge for å prioritere hjemlig beredskap framfor USA-ledede krigseventyr i utlandet?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Meg bekjent er det ingen som har koblet Norges deltakelse i internasjonale operasjoner med objektsikringssaken. Objektsikring har vi svart for veldig mange ganger. Det tar vi på høyeste alvor. Det er et stort prosjekt der vi bruker veldig mye ressurser, både menneskelig og økonomisk.

Det er ingen grunn til å hevde at vår deltakelse i internasjonale operasjoner svekker beredskapen hjemme, tvert imot. Det er et ansvar vi har internasjonalt. Vi er ute i operasjoner rett og slett for å stabilisere områder og gi myndighetene i andre land en mulighet til å bygge demokratiske institusjoner og bygge demokrati for å ivareta innbyggerne sine så godt de kan.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg lurer på hvilken hjemmel forsvarsministeren har for å endre oppsettingen i 2. bataljon. For han refererer jo Stortingets vedtak feil. Der står det at vi skal ha en prislapp før endelig beslutning om endret sammensetning. Prislappen har vi fått, men det er altså ikke tatt en beslutning om endret sammensetning. Men her står altså forsvarsministeren på Stortingets talerstol og sier at han vil gjøre noe som Stortinget ikke har vedtatt. Hvilken hjemmel har forsvarsministeren til å endre oppsettingen i 2. bataljon?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Ja, jeg står i Stortinget i dag. Vi har levert på de anmodningsvedtakene vi har fått når det gjelder 2. bataljon, vi har levert på landmaktproposisjonen, og vi vedtar et budsjett i dag. Vi forutsetter at når vi får enighet om budsjettet i dag, har vi også landet landmaktproposisjonen. Det er hjemmelen og grunnlaget for den uttalelsen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Demokratier er avhengige av klare grenser til verden rundt seg. Utviklingen vi har sett gjennom mange tiår, har gått i stikk motsatt retning. Internasjonale konstruksjoner, det være seg EU eller FN – et annet eksempel er Parisavtalen – flytter viktige beslutninger ut av demokratiet, og i Frankrike ser vi nå resultatet av at befolkningen har gått lei. I Frankrike har motstanden mot den grenseløse globalismen tatt til gatene, ikledd gule vester.

Fremskrittspartiet vil ta vare på Norges selvstendighet og selvråderett. Derfor vil vi reforhandle deler av EØS-avtalen. Men særlig er det for Fremskrittspartiet komplett uaktuelt å underlegge norsk innvandringspolitikk flere internasjonale konstruksjoner. Derfor er vi imot FNs migrasjonsavtale.

Det er underlig å høre denne debatten, for hele tiden hevdes det at dette er en avtale som ikke er juridisk bindende og ikke har konsekvenser for Norge, samtidig er det veldig viktig med den avtalen fordi den forplikter andre land. For meg er det vanskelig å forstå. Hvis den forplikter andre, forplikter den også Norge.

Hva er så problemet med avtalen? Vel, den legger til rette for flere veier for regulær migrasjon. Mye av det som i dag er ulovlig innvandring, kan bli lovlig innvandring i fremtiden. Den legger til rette for friere bevegelse over landegrensene, åpner for mer familieinnvandring og flere rettigheter for innvandrere, også ulovlige innvandrere, gjør det enklere å overføre penger til utlandet og fostrer såkalt finansiell inkludering av migranter. Man skal etablere mekanismer som skal gjøre det lettere å overføre trygderettigheter, og verst av alt: Staten skal lære opp pressen i migrasjon og i å forme positive holdninger til migrasjon hos innbyggerne. Stort mer orwellsk kan det knapt uttrykkes. Jusprofessor Eivind Smith sier følgende til Document.no:

«Det er mange eksempler på at vedtak som ikke er juridisk bindende for Norge, kan bli tillagt adskillig vekt også i juridisk argumentasjon. Også i høyesterettspraksis finner vi eksempler på dette.»

Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Janne Haaland Matlary har kommet med tilsvarende resonnement hva gjelder problematisering av de politiske føringene.

Høyre bør kanskje lytte til sin gode venn i Sverige Carl Bildt, som på Twitter har uttrykt:

«Selvfølgelig har vi en interesse i et globalt rammeverk for samarbeid om migrasjon. Det er ikke juridisk, men politisk bindende.»

Og deri ligger problemet.

Også Norsk Redaktørforening har meninger om avtalen. De mener den er problematisk, og uttrykker følgende:

«Offentlige myndigheter skal ikke instruere mediene, det er ikke deres oppgave å drive opplæring av journalister i sensitiv språkbruk. Det er stor forskjell på å informere og instruere, og denne teksten går for langt i retning av det siste.»

Selv svenske journalister reagerer på avtaleteksten.

Det jeg synes er mest oppsiktsvekkende i dag, er ikke at man bare trekker frem de positive sidene ved avtalen når man diskuterer den. Det er at Arbeiderpartiet og særlig Senterpartiet overhodet ikke forholder seg til innholdet i avtalen, men kun snakker om prosess – hvem skal behandle saken, hvor skal den behandles, når skal den behandles, og hvorfor skal den behandles? – ikke ett ord om hva man mener om migrasjonsavtalen utover generelle vendinger. Det må være flaut for Senterpartiet.

Marianne Marthinsen (A) []: Kvinners rett til å ha kontroll over sin egen seksualitet, bestemme over sin egen kropp og dermed sitt eget liv har alltid vært under press. Det ligger makt i kontrollen over en livmor. Slik har det vært til alle tider. Kvinners reproduktive kapasitet og ikke minst samfunnets trang til å bestemme hvordan den skal brukes, holder kvinner fast, hindrer dem i å leve et fritt liv enten det er begrunnet med religiøse normer, ideologiske overbevisninger eller fattigdom og strukturelle forhold som gjør at kvinner ikke makter å ta kontroll selv.

Ingen steder er kvinner mer utsatt enn der hvor lovløsheten har tatt over. Under krig og konflikt blir voldtekt et nådeløst og nedrig våpen. De siste dagene har gitt oss vitnesbyrd om det, som vi ikke har lov til å glemme. Men at kampen for kontroll over egen reproduksjon aldri er vunnet for godt noe sted, får vi stadig demonstrert også nær oss selv.

Nå skyller det en konservativ, jeg vil si reaksjonær, bølge over verden med mål om å innskrenke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Med Trump er USA på mange måter tilbake til Reagan-æraen. Jeg er sikker på at alle i denne salen er i stand til å se for seg dette nesten to år gamle bildet av Trump, omgitt av en liten hær av menn i sin beste alder, som signerer The gag rule, forbudet mot støtte til organisasjoner som gir abortrådgivning. Det bildet har allerede blitt ikonisk – på feil måte.

Det var allerede forbudt å bruke amerikanske bistandsmidler til å gjennomføre aborter. Men nå trekkes altså midler tilbake fra organisasjoner som gir rådgivning. Vi snakker også om organisasjoner som gjennomfører aborter, gir bistand til gjennomføring av aborter med andre midler enn amerikanske bistandsmidler, men disse organisasjonene skal nå heller ikke få lov f.eks. til å yte fødselshjelp med amerikanske skattepenger.

Forrige gang denne politikken ble gjennomført, under Bush, innebar det at organisasjoner som jobbet med familieplanlegging og helsehjelp til kvinner og barn, måtte stenge klinikker og slutte med utdeling av prevensjon. Resultatet har naturlig nok blitt høyere aborttall. Nå sier Verdens helseorganisasjon at det finnes rundt 225 millioner kvinner i utviklingsland som gjerne vil bruke prevensjon, men som ikke gjør det, bl.a. fordi de ikke har tilgang. Disse sammenhengene er så åpenbare, de er så enkle. Tilgang til informasjon, til prevensjon, til helsehjelp får aborttall ned, får mødredødelighet ned, får spedbarnsdødelighet ned, det fremmer utvikling. Det er noe av det enkleste vi kan gjøre for å løfte kvinner verden over, men det møter motstand fordi det er kontrollen over livmora det er snakk om. Da trumfer ideologi sørgelig ofte både utvikling og rettigheter. Det er den samme historien om og om igjen.

Når Trump-administrasjonen kutter, må vi trappe opp. Norge må ta et større ansvar for seksuelle og reproduktive rettigheter. Arbeiderpartiet foreslår å styrke bevilgningen til dette med 150 mill. kr på neste års budsjett. Jeg skulle virkelig ønske at det var et forslag som fikk flertall i denne salen i dag. Så innser jeg at det neppe kommer til å skje, men jeg håper i hvert fall at partiene gjennom den debatten vi har gående nå, kan sende et signal gjennom de innleggene vi holder, gjennom det fokuset vi setter på at vi er bekymret for kvinners rettigheter, kvinner stilling, kvinners reproduktive helse globalt, og at vi vil ta et sterkt lederskap på dette området i årene som kommer.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Hårek Elvenes (H) []: Forsvarsbudsjettet for 2019 er en videreføring av det høye nivået som forsvarsbudsjettet for 2017 og 2018 hadde. I tillegg kommer det en økning på 4 mrd. kr, herunder en økning på nesten 700 mill. kr knyttet til en styrking av Forsvaret utover langtidsplanen. Budsjettøkningen er faktisk på over 7 pst.

Grunnmuren i Forsvaret er nå i ferd med å komme på plass, og forsvarsevnen bygges opp steg for steg. Vi ser at den operative evnen blir gradvis bedre, Marinen seiler mer, særlig i nordområdene, Hæren og HV øver mer, og ikke minst er materielltilgjengeligheten blitt vesentlig bedre, spesielt i Hæren.

Det forsvaret vi har, settes faktisk i stand, og det var oppgaven som regjeringen måtte ta fatt i da den gjøv løs etter regjeringsskiftet i 2013.

Vi går nå over i en ny fase, der vi faser inn nye våpensystem med tanke på et moderne forsvar for framtiden. Det er egentlig en uoverstigelig politisk utfordring, i og med at alle hovedsystemene i samtlige forsvarsgrener var nedkjørt omtrent samtidig. Da må man ha lagt en viss prioritering til grunn, og det er derfor man nå anskaffer nye kampfly, nye marine overvåkningsfly, nye ubåter, flernasjonalt satellittsamarbeid, osv.

I Arbeiderpartiets merknader viser man til at regjeringen vedvarende har nedprioritert landmakten. Det sa også representanten Kolberg. Med respekt å melde er det direkte feil. La meg rekapitulere det som står i dokumentene fra regjering til storting, om hva man gjør knyttet til Hæren spesielt. Man kjøper nytt artilleri. Hvorfor gjør man det? Hvorfor prioriterer man artilleriet før stridsvogner? Jo, nettopp fordi artilleriet er den største tapspåførende kapasiteten, en langt sterkere tapspåførende kapasitet enn stridsvogner. Man kjøper nytt kampluftvern til Hæren. Man kjøper utstyr til elektroniske mottiltak, nye lastevogner, nye bergingspansere, nytt pansret ingeniørmateriell, osv.

Men det dreier seg ikke bare om å kjøpe nytt materiell, Hæren reorganiseres faktisk. Landmaktutredningen og proposisjonen påpekte at dagens hærstruktur ikke var godt nok utnyttet. Enkelte avdelinger var ikke operative for inntil fem–seks måneder. Man brukte betydelig med tid på å lære opp spesialister, og når spesialistene kom til sine avdelinger, var det ikke så lenge til de skulle dimittere. Dette gjør man nå om på. Man kaller inn soldater til flere opptak gjennom året. Spesialistene får 16 måneders førstegangstjeneste, og man får en reserve som skal øve årlig.

Så må jeg si at det er et manglende samsvar i forsvarsbudsjettet mellom det Arbeiderpartiet lover i offentligheten, det de skriver i sine merknader, og det de er villig til å bevilge penger til. Den 4. juni uttalte Jonas Gahr Støre i VG at nå skulle det kjøpes seks nye helikopter. Arbeiderpartiet hadde vært ute på bruktmarkedet og funnet ut at det var mulig å kjøpe nye helikopter for 40 mill. per stykk. Jeg klarer ikke å se 24 mill. i statsbudsjettet for det innkjøpet – langt derifra. Så skal man kjøpe stridsvogner; det sa man også i VG. Hva gjør man? Man blar opp 70 mill. til stridsvogner. Det er vel kanskje én ny stridsvogn på en god dag. Man hopper rett på et forprosjekt, man unnlater alternative vurderinger. Hva gjorde man da man kjøpte nytt artilleri? Man foretok en konseptvalgvurdering, slik at man visste at man kunne kjøpe det beste artilleriet. Dette hopper Arbeiderpartiet glatt over og rett på et forprosjekt. Hadde man enda stilt opp med penger som sto i samsvar med det man hadde lovet, hadde det jo vært en viss indre logikk i det hele.

Men toppen på dobbeltkommunikasjon fra Arbeiderpartiets side finner vi altså i forslaget som de i dag fremmer om dedikert helikopterstøtte til Hæren. Arbeiderpartiet har dobbeltkommunisert hva gjelder helikopter, og fortsetter med det. Det er ikke mulig å opprettholde Hærens helikopter på Bardufoss og samtidig styrke terrorberedskapen representert gjennom spesialstyrkene på Rygge. Det krever 15 nye helikopter. Det er et konsept som skal gå rundt, gjennom skrog, vedlikeholdspersonell og piloter.

Statsråd Nikolai Astrup []: Vi har et stort bistandsbudsjett for 2019. Desto viktigere er det da å prioritere og konsentrere innsatsen om det vi tror virker, og der vi tror bistanden kan gi god effekt. Ikke minst er det viktig å støtte opp om landenes egen innsats.

FNs bærekraftsmål forutsetter at 95 pst. av finansieringen kommer fra landene selv. Det betyr at det vi kan gjøre for å bidra til nasjonal ressursmobilisering, kommer til å være viktig. Det gjelder også kapasitetsbygging i ulike offentlige institusjoner. Derfor har vi en kraftig økning til Kunnskapsbanken i Norad i neste års budsjett. Ikke minst øker vi innenfor Skatt for utvikling-programmet, der vi ligger foran skjemaet med hensyn til vår lovnad om å doble støtten fra Addis Tax Initiative. I dette vil også antikorrupsjonsarbeid være viktig. Vi vet at det er mer penger som forlater Afrika hvert eneste år gjennom ulovlig kapitalflyt og korrupsjon enn det er som tilflyter Afrika i form av bistandspenger.

Så er det viktig at vi også bidrar til å øke skattegrunnlaget til noen av verdens fattige land. For å gjøre det må vi bidra til at det skapes flere arbeidsplasser. Der er Norfund et viktig verktøy. Vi har tilført Norfund betydelig med midler i de årene som har gått, og vi fortsetter i det sporet i 2019. Norfund har mer enn 20 mrd. kr i arbeid – mer enn 300 000 mennesker som direkte og indirekte jobber i de selskapene Norfund har investert i. Dette er et betydelig bidrag til utvikling av arbeidsplasser og ikke minst til å tette det store gapet som er i f.eks. Afrika, der tolv millioner unge mennesker hvert eneste år er klare for å gå ut i arbeidsmarkedet, mens det bare finnes tre millioner jobber tilgjengelig.

For å kunne ha en moderne økonomi kreves det tilgang på energi. I mange av de landene som Norge samarbeider med, har bare 10 pst. av befolkningen tilgang til energi. Dette må det gjøres noe med hvis man skal klare å få til vekst og langsiktig utvikling i landene. Derfor dobler vi satsingen på fornybar energi i 2019 sammenlignet med i 2017, og jeg er glad for at det er så pass stor støtte i salen for nettopp denne kraftige veksten innenfor fornybar energi.

Så er det vesentlig at land, uavhengig av hvor langt de er kommet på utviklingsstigen, investerer i egen befolkning. Derfor kommer helse og utdanning fortsatt til å være svært viktige prioriteter for Norge i vår utviklingspolitikk. Vi øker både helseinnsatsen og utdanningsinnsatsen fordi det er grunnlaget for at et land skal kunne ha vekst og utvikling over tid.

Så vet vi at den veksten må være bærekraftig. Derfor er klima og miljø en betydelig satsing i budsjettet vårt. Vi er glad for å kunne si ikke minst til Senterpartiet, som har vært opptatt av dette, at klimatilpasset landbruk og bærekraftige matsystemer selvfølgelig står helt sentralt også i det perspektivet og i et næringsutviklingsperspektiv.

Innenfor hav har Norge inntatt en internasjonal lederrolle, ikke minst gjennom statsministerens havpanel, men også gjennom det vi gjør over utviklingsbudsjettet. Vi har i løpet av noen måneder klart å få stablet på bena et nytt fond i Verdensbanken, Problue, som så langt har samlet inn 1 mrd. kr til innsatsen mot marin forsøpling og plast i havet, og vi har signalisert at vi ønsker å bruke om lag 1,6 mrd. kr de neste fire årene over utviklingsbudsjettet vårt.

Det har vært betydelig interesse for kvinners rettigheter i salen i dag, og det er jeg glad for, for det er en prioritet som regjeringen deler, og et viktig grunnlag for regjeringens utviklingspolitikk. Jeg kommer i dag rett fra India, hvor jeg deltok på en stor mødre- og barnehelsekonferanse der også SRHR sto helt sentralt, og jeg er glad for å kunne si, ikke minst til komiteens leder, at Norge høstet betydelig anerkjennelse for vår pådriverrolle innenfor dette feltet og vår betydelige satsing internasjonalt. Det legges merke til.

Vi har sagt at vi skal øke innsatsen innenfor SRHR med 700 mill. kr fra 2017 til 2020, slik at vi i 2020 vil ligge nær 2 mrd. kr til dette formålet, og vi er godt i rute. Det kommer i tillegg til det vi gjør gjennom Global Financing Facility, hvor vi har lovet 3 mrd. kr, hvorav om lag en tredjedel vil kunne regnes som støtte til nettopp dette viktige formålet.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Marianne Marthinsen (A) []: For det første vil jeg si at jeg er glad for at utviklingsministeren nå i slutten av sitt innlegg tok opp spørsmålet om kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter. Det er stort engasjement for det i salen, og det er også stort engasjement for den saken i Arbeiderpartiet, som jeg var inne på i mitt tidligere innlegg.

Det er bra at Norge har forpliktet seg til en videre opptrapping på området, men vi mener at situasjonen er prekær på grunn av de store budsjettkuttene som Trump-administrasjonen er i full gang med å gjennomføre. Derfor – uten å ha noen illusjoner om et positivt svar – vil jeg likevel utfordre på det forslaget fra Arbeiderpartiet som foreligger, om å styrke dette området med ytterligere 150 mill. kr, som et direkte signal om at Norge er klare for å ta mer ansvar når så viktige aktører som USA – men også andre, anført av eksempelvis den katolske kirken – nå nedprioriterer dette området av religiøse og ideologiske årsaker.

Statsråd Nikolai Astrup []: Som jeg sa i mitt innlegg, er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet er opptatt av denne saken. Dette er et viktig fundament for vår utviklingspolitikk. Det er et område vi prioriterer høyt, og som vi har besluttet å øke satsingen betydelig på, over flere budsjettposter. Ikke minst støtter vi UNFPA, som gjør viktig normativt arbeid på dette området. Lederen av UNFPA var også til stede på konferansen i India og uttrykte stor tilfredshet med vår støtte, ikke minst på den normative siden – noe som er en kjempeutfordring når vi nå neste år går inn i 25-årsjubileet for Kairo-konferansen og befinner oss i en situasjon der vi må kjempe for å beholde noe vi kjempet inn for 25 år siden. Det er veldig lite oppløftende.

Men Norge skal definitivt gjøre vår del av denne jobben og jobbe internasjonalt for å bidra til denne viktige saken. Jeg er også glad for å kunne si at barne- og likestillingsministeren også er engasjert i dette arbeidet internasjonalt.

Marianne Marthinsen (A) []: Takk for svaret til statsråden. Barne- og likestillingsministerens engasjement for dette utenlands har blitt lagt merke til.

Jeg skjønner at vi ikke kommer til å få gjennomslag for å endre budsjettprioriteringene for neste år i salen i dag. Men siden utviklingsministeren er inne på viktigheten av normative signaler: Kan jeg da i all enkelhet spørre ham om han kan love Stortinget å være en forkjemper for kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter, uansett hvor i verden de måtte angripes av religiøse eller andre årsaker?

Statsråd Nikolai Astrup []: Selvsagt er jeg opptatt av at kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter blir ivaretatt uansett hvor i verden det måtte være. Dette er som sagt en viktig sak for oss, en sak vi jobber mye med internasjonalt, og jeg kan forsikre representanten om at det er vår intensjon å fortsette å trappe opp støtten til dette feltet i tråd med det vi har annonsert tidligere. Det gjelder selvfølgelig både finansielt og i det normative.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Takk til utviklingsministeren. Eg synest det er positivt at han seier at ein vil satse på mattryggleik når det gjeld landbruksbistand.

Det eg synest er vanskeleg når eg les budsjettet, er å sjå korleis ein fordeler desse midlane. Dei siste åra har det vore kutta dramatisk i den bilaterale bistanden samtidig som delen av midlar kanalisert gjennom store fond, har auka mykje. Det synest å vere eit strategisk val frå regjeringa si side. Så kan ein diskutere kor stor kostnad ein har ved å bruke desse globale fonda så mykje.

Når det gjeld opptrappinga i revidert nasjonalbudsjett, der kjernestøtta til CGIAR, FAO, IFAD og WFP til saman utgjorde over halvparten av den totale satsinga, ville det vore ein stor fordel om me i budsjettet kunne sjå betre korleis pengane no vert fordelte. Vil statsråden kome tilbake og vere mykje tydelegare slik at me kan sjå tydeleg kvar satsinga vert gjort? No er det veldig vanskeleg å finne ut av.

Statsråd Nikolai Astrup []: Dette er første året med ny budsjettstruktur. Jeg tror absolutt det vil være rom for å gjøre justeringer til neste år når vi da har vunnet litt erfaring med hvordan denne nye budsjettstrukturen virker. Hensikten med den nye budsjettstrukturen er å forenkle proposisjonen, men også gjøre det synligere og tydeligere for Stortinget hvordan regjeringen faktisk bruker pengene. Jeg mener også, for å legge til det, at nå har proposisjonen kommet ned i et omfang som gjør det mulig å komme seg gjennom den uten for mye strev. Så jeg er enig i det.

Vi brukte i 2017 om lag 2 mrd. kr på klimatilpasset landbruk, matsikkerhet og landbruksstøtte, og det er viktig at de pengene brukes mest mulig effektivt, selvfølgelig, og at det er synlig for Stortinget hvordan vi disponerer pengene. Det er jeg helt enig med representanten Navarsete i.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret. Då eg var positiv i starten av spørsmålet mitt, var det til det som vart sagt frå talarstolen og den forståinga, ikkje budsjettet, for det synest eg er altfor dårleg på det som er eit så stort globalt problem. Og som eg òg gjorde greie for i innlegget mitt, det har svært store implikasjonar for tryggingspolitikk og ikkje minst for migrasjon og sjølvsagt aller mest for folk som ikkje har mat.

Me er opptekne av i Stortinget, og òg frå regjeringa si side, at me skal ha samstemmigheit i bistandspolitikken. Og når eg, som eg refererte til i det førre spørsmålet, ser at regjeringa brukar stadig meir globale fond og trappar ned den andre bistanden tilsvarande – korleis sikrar ein samstemmigheit og oppfylginga av menneskerettar, for å nemne to viktige område, når me stadig aukar bruken av globale fond? Kva er styringsmekanismen der?

Statsråd Nikolai Astrup []: Det er riktig at regjeringen bruker globale fond og programmer og støtter opp om det multilaterale systemet, som jeg oppfatter at Stortinget også har vært opptatt av at vi skal støtte opp om. Når vi gjør det, er det fordi det gir storskalafordeler, lavere transaksjonskostnader, mer av pengene kommer frem til dem som faktisk trenger dem, og det gir større effekt. For eksempel er Verdens matvareprogram en organisasjon som på grunn av sin størrelse og sitt logistikkapparat lettere kan nå frem til flere enn det vi kan hvis vi har bilateral innsats. Det er årsaken til at vi jobber også gjennom multilaterale organisasjoner. Men det er bare om lag halvparten av bistandspengene som går gjennom de multilaterale organisasjonene – resten er i stor grad bilateral bistand av ulikt slag.

Så er jeg glad for at representanten Navarsete er utålmodig etter å øke innsatsen innenfor landbruk og matsikkerhet. Dette er et område som også regjeringen har signalisert at vi vil prioritere høyere fremover.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg er også glad for at utviklingsministeren tok opp spørsmålet om kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. Virkeligheten ute i verden nå er at de delene av sivilsamfunnet som jobber med dette, kvinneorganisasjoner, organisasjoner som jobber med trygge aborter f.eks., strupes. Derfor er det så viktig at Norge trapper opp bistanden til dette. I SVs budsjett har vi foreslått å trappe opp mer og raskere enn det regjeringen gjør. Det handler om å støtte kvinnebevegelsen, det handler om å øke kvinnebistanden, det handler om økt innsats for god seksualundervisning og trygge aborter, og det handler om å øke støtten til UNFPA.

Den alvorlige situasjonen vi har internasjonalt, stammer fra vår viktigste alliertes politikk. Hvordan vil utviklingsministeren karakterisere munnkurvregelen og den politikken USA fører på dette feltet?

Statsråd Nikolai Astrup []: Jeg mener at det er et skritt i helt feil retning. Og det er, som jeg sa i et tidligere svar, en betydelig utfordring at vi 25 år etter Kairo-konferansen nå står i en situasjon der vi faktisk må kjempe for å unngå å miste rettigheter som verden ble enige om for 25 år siden. Det er derfor vi også har en bred satsing på dette området. Vi jobber både gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner og gjennom FN-systemet, hvor UNFPA er en betydelig og viktig mottaker av norske bistandsmidler innenfor dette feltet.

Vi jobber bilateralt gjennom ambassadene våre, og dette er selvfølgelig også et tema på internasjonale konferanser. Det var et tema jeg tok opp eksplisitt med referanse til USAs politikk da jeg var på konferanse i India i går. Dette er et tema vi bruker mye tid på, og som vi kommer til å fortsette å bruke mye tid på fremover.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil gjerne også spørre om en annen ting, fordi et tydelig skifte i utviklingspolitikken etter at den blå regjeringen tok over, har vært at spørsmål om økonomisk ulikhet og betydningen av ulikhet for utvikling har fått mindre oppmerksomhet.

På den andre siden har regjeringen økt oppmerksomheten rundt næringsbistand. Det er mange gode grunner til å ha næringslivet sentralt i utviklingspolitikken, men vi savner oppmerksomhet og vektlegging fra regjeringen på næringslivets samfunnsansvar – det som har med menneskerettigheter å gjøre, det som har med miljø å gjøre, det som har med f.eks. utvikling av fagforeninger og andre ting å gjøre, som kan gjøre at økonomisk vekst kommer mange til gode. Har utviklingsministeren noen planer om å følge opp sin satsing på næringsbistand med en større vektlegging av samfunnsansvaret for næringslivet i mottakerlandene?

Statsråd Nikolai Astrup []: La meg begynne med å si at vi selvfølgelig også er opptatt av ulikhet og ønsker å bidra til jevnere, mer rettferdig fordeling, inkluderende vekst i de landene vi er engasjert i. Det gjør vi bl.a. gjennom det arbeidet som foregår i Kunnskapsbanken og Skatt for utvikling-programmet, for å nevne et konkret eksempel på det.

Så når det gjelder næringslivet og menneskerettigheter, stiller vi høye krav og har store forventninger til næringslivet om at de skal følge opp sine menneskerettighetsforpliktelser. FN vedtok i 2015 prinsipper for nettopp næringslivets atferd, som vi har fulgt opp med en konkret handlingsplan fra Utenriksdepartementets side. Så kom det nylig en rapport som pekte på at her var det rom for å gjøre forbedringer. Det er en rapport som jeg kommer til å lese med stort alvor og se på og vurdere om vi også bør komme opp med nye tiltak for å ivareta de viktige interessene som næringslivet her kan være med på å forvalte, nemlig innenfor menneskerettigheter.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jette F. Christensen (A) []: Jeg er opptatt av en langsiktig politikk for Forsvaret i alle ledd. Det gjelder særlig når det er snakk om ansatte, selv om jeg er for de store investeringene vi har gjort og skal gjøre. Når det kommer til produkter og materiell, er vårt aller største konkurransefortrinn de kloke og hardtarbeidende menneskene som går på jobb i Forsvaret, hver eneste dag. Derfor er jeg negativ til denne regjeringens planer om en storstilt privatisering av deler av Forsvaret, særlig når det kommer til vedlikehold.

Dette er et spørsmål om sikkerhet og beredskap, ikke et spørsmål om ideologi. Det er også et spørsmål om forsvarsevne, og om hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Jeg er en slik politiker som er for ting som fungerer, og mot ting som ikke fungerer. Et konkret eksempel er NATO-oppdraget Hæren har deltatt på i Litauen. Når den norske hæren reiser ut, reiser vedlikeholdspersonell med for å få orden på materiell. I Litauen har Hæren samarbeidet tett med Tyskland. Mens den norske holdningen har vært at man gjør jobben mens man er ute på oppdrag, har tyskerne fått beskjed om at deres vedlikeholdskolleger er ansatt i et privat firma, regulert av en kontrakt. Når antall arbeidstimer i kontrakten er oppbrukt, kan de ikke jobbe mer, selv om det er behov for det. På enkeltområder kan det være fornuftig at Forsvaret samarbeider med private aktører, men fra Arbeiderpartiets side er vi motstander av en privatisering som ikke er styrt av Forsvarets behov for fleksibilitet, kompetanse og sikkerhet, særlig i krise og i krig. Det er helt avgjørende for legitimiteten og tilliten til Forsvaret at det er underlagt demokratisk styring og kontroll.

Renholderne i Forsvaret – de aller fleste av dem er kvinner, mange med flere tiår lang erfaring – blir fratatt pensjonsrettigheter. Regjeringen påstår de har spart millionbeløp, men er det riktig at det er der, ved å kutte til sliterne, at vi skal tjene penger? Kvaliteten har ikke gått opp. Det klages stadig på renhold, og de kontraktfestede timene strekker ikke til for at jobben skal bli gjort skikkelig. Det er tragikomiske eksempler på renholdere som må fotfølges av sikkerhetsvakter fordi de ikke har nødvendig sikkerhetsklarering. Dette er ikke ansvarlig forvaltning av ressursene.

I budsjettet er vi enige om mye og uenige om noe. Det er noe jeg ikke forstår, og én ting jeg ikke forstår, er den merknaden fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om at de vil kutte 25 mill. kr til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. Det jeg absolutt ikke skjønner, er hva det er som gjør at man nå føler at tiden er inne til å gi mindre til palestinske flyktninger, når man ser hvordan situasjonen ser ut. Det er ikke til å begripe.

Så skal jeg snakke litt om noe som ikke koster penger: å jobbe. Jeg mener vi har stor kapasitet til å gjøre mer. I freds- og forsoningspolitikken er det en lang rekke konflikter vi kunne bidratt til å finne en løsning på. I kampen for kvinners rett til å bestemme over egen kropp, som representanten Martinsen var inne på, og for tilgang på trygge aborter trenger vi at Norge stiller seg i første rekke. I nedrustningspolitikken trengs både forsvar for det bestående og nye initiativ for å møte den teknologiske utviklingen, f.eks. fornuftige reguleringer av autonome våpen.

Vi mennesker tror alt blir veldig mye bedre med tiden. Utenriksministeren sa det veldig bra, at noe i verden går bra, og noe går litt dårlig. Det er sant. Men derfor trenger vi å skjerpe det vi er enige om. Vi må kjempe kamper om igjen: for demokratier som allerede finnes, som i Polen, for rettigheter man tar for gitt, for en verdensorden man tar for gitt, og for avtaler som allerede er inngått. Derfor er jeg veldig glad for at vi har en utenriksminister som ikke oppfatter globalisering som en trussel, som ikke oppfatter internasjonale avtaler som en trussel, men som snarere tvert imot forstår viktigheten av å stå opp for de internasjonale avtalene og strukturene som vi i dag har hørt representanter fra Fremskrittspartiet sette spørsmålstegn ved. Denne debatten har ikke vært NM i politisk analyse, og skal heller ikke være det, men jeg synes det er problematisk når representanten Amundsen sier at FN, EU og Parisavtalen er grunnen til at folk tar til gatene i Frankrike. Jeg må bare si at det er det ikke. Det er Frankrikes manglende evne til å ta vare på sin egen befolkning, og det er en helt annen debatt. Vi må huske på at det som blir sagt i denne salen, blir lagt merke til internasjonalt. Derfor må vi heve stemmen for de institusjonene som trenger oss nå.

Presidenten: Den innkalla vararepresentanten for Nordland fylke, Grethe Andersen, tek no sete.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Petter Eide (SV) []: Vi er få dager etter en veldig flott fredspris. For noen dager siden hyllet vi fredsprisvinnerne Murad og Mukwege, og vi lyttet til deres sterke appeller for å unngå seksualisert vold i krig.

I lys av det er jeg selvfølgelig veldig glad for at utenriksministeren her har støttet vårt forslag om et fond, som Mukwege også har tatt til orde for. Jeg håper at hun vil anbefale regjeringspartiene å stemme for dette når det kommer til votering senere i dag.

Samtidig står de sterke appellene fra fredsprisvinnerne i grell kontrast til utenriksministerens manglende vilje til å svare på mitt spørsmål under replikkvekslingen i stad om hvorvidt det er sånn at Norge, samtidig med at det pågår fredsforhandlinger i Sverige mellom partene som krigfører i Jemen, produserer og uttransporterer våpen til de samme partene som fredsforhandler. Hun nektet å svare på det. Hun ga meg en historikk om norsk våpeneksport, men det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om hun kunne bekrefte at vi samtidig med at fredsforhandlingene pågår, eksporterer våpen. Jeg mener at hennes unnvikende svar bekrefter at det gjør Norge – Norge eksporterer våpen til noen av disse partene samtidig som de sitter i fredssamtaler. Det mener jeg er veldig kritikkverdig, og det bidrar definitivt til å undergrave fredsprosessen i Sverige. Det gir et signal om at Norge ikke har tillit til de fredsforhandlingene, og det gir definitivt det signalet at Norge velger å spekulere i industrielle og kommersielle interesser samtidig som fredsforhandlingene pågår.

Man kan tenke seg sammenligningen: Norge har drevet fredsforhandlinger i Colombia, i Sri Lanka og også i Sudan. Hvis noen av Norges nære allierte samtidig med at Norge jobbet for fred i disse landene, forsynte partene som forhandlet, med våpen – nøyaktig samtidig – ville det provosert Norge ganske kraftig. Nå har jeg tatt opp dette flere ganger, også i et skriftlig spørsmål 3. desember. Da fikk jeg heller ikke noe svar på dette spørsmålet, en bekreftelse av sammenkoblingen mellom fredsforhandlinger og våpeneksport. Jeg må be om at det fra utenriksministeren og Utenriksdepartementets side vises respekt for at når vi i Stortinget stiller institusjonen et skriftlig spørsmål og spørsmål i en replikkveksling, så skal vi få svar. Stortinget får ikke utøvd sin kontrollerende oppgave når svarene er så unnvikende som de har vært i denne saken. Jeg regner med at utenriksministeren vil svare konkret på mitt spørsmål under sitt avslutningsinnlegg senere i dag.

Morten Wold (FrP) []: La meg først takke utenriksministeren for redegjørelsen om FNs migrasjonsplattform tidligere i dag.

Migrasjonspolitikk er et nasjonalt anliggende som skal utformes i tråd med demokratiske prinsipper. Derfor er det viktig at vi – de av folket valgte representanter – uttrykker vår mening om Norges tilslutning til denne plattformen. Det ble ikke åpnet for full debatt i sakens anledning, noe Fremskrittspartiet beklager. Jeg registrerer at saken har vært oppe til diskusjon og avstemning i flere parlamenter, deriblant i Tyskland og Nederland.

Norsk tilslutning til plattformen har skapt sterke reaksjoner ute blant folk. Der mainstream-mediene har vært tause, har sosiale og alternative medier flommet over. I bunnen ligger at folk er bekymret. Vi, stortingspolitikerne, må ta folks bekymringer på alvor.

Jeg er sterkt tvilende til om en ytterligere internasjonalisering av viktige saker som migrasjon vil tjene norske interesser på lang sikt. Jeg mener det er problematisk at politisk makt i økende grad overføres til organer som ikke står til ansvar i valg. Det må ikke skje på migrasjonsområdet. Det er norske politikere som skal ha kontroll på norsk innvandringspolitikk.

Vi skal og må ta folket på alvor, og vi må også lytte til eksperter. I denne saken har flere uttalt at tilslutning til plattformen kan legge sterkere føringer enn hva det gis inntrykk av. Plattformen er riktignok ikke juridisk bindende, men en tilslutning vil kunne føre til forventninger om etterlevelse.

Vi vet at det er sterke interesser, både nasjonalt og globalt, som ønsker en liberalisert innvandringspolitikk, og som ønsker å begrense nasjonale myndigheters handlingsrom i migrasjonsspørsmål. Fremskrittspartiet vil ikke gi dem enda et politisk press- eller virkemiddel i deres kamp for dette.

Som mangeårig journalist i norsk presse har jeg særlig merket meg plattformens målsetting nummer 17, om å fremme en kunnskapsbasert offentlig samtale for å forme oppfatninger av migrasjon. Vi bør lytte til Norsk Redaktørforening og Svenska Journalistförbundet, som reagerer på formuleringer som åpner for at myndighetene kan instruere mediene.

Hos oss står ytrings- og pressefrihet sterkt. I mange land er det ikke slik. Det er derfor svært betenkelig at vestlige land, som er ytringsfrihetens fanebærere, stiller seg bak disse formuleringene. I sin stemmeforklaring i Marokko 10. desember presiserte Norge at ingenting i plattformen begrenser utøvelsen av fri og faktabasert journalistikk om migrasjon. Det er bra. Men på hvilken måte målsetting nummer 17 vil tolkes og brukes i ettertid, har vi dessverre svært begrenset mulighet til å styre. La meg derfor slå fast at Fremskrittspartiet sier et krystallklart nei til at Norge skal tilslutte seg FNs migrasjonsplattform.

Himanshu Gulati (FrP) []: I dagens debatt om FNs migrasjonsplattform har mange framhevet at denne avtalen ikke er juridisk bindende, noe som selvsagt også er riktig. Men likevel regnes dette som så viktig for alle de andre partiene at man ønsker at Norge absolutt skal være en del av den, til tross for en rekke problematiske forhold og til tross for – som representanten Engen-Helgheim nevnte tidligere – at avtalen på 29 steder forplikter undertegnerne til konkret oppfølging.

Vi er nødt til å stille oss selv spørsmålet om hvorfor land som Australia, Tsjekkia, Bulgaria, Latvia og en rekke andre velger å stå utenfor, selv om denne avtalen ikke har noen juridisk bindende kraft. Min frykt er at denne avtalen og dens innhold vil utvikle seg til sedvanerett, brukes som standard, argumenteres med som FN-politikk og derfor bli politisk bindende, selv om den ikke skulle være juridisk bindende.

Professor Eivind Smith har også bekreftet at norsk rett kan gi ikke-bindende uttalelser rettslig kraft, noe FNs barnekomité er et eksempel på. Jeg vil også vise til Asle Tojes kommentar i Aftenposten for en stund tilbake, der han sier at grunnrisset til denne plattformen ble skrevet av de samme frivillige organisasjonene som sto og klappet under flyktningkrisen i 2015, som var en krevende periode og en krevende situasjon for oss og andre europeiske land å håndtere.

For tre år siden opplevde vi en flyktningkrise i Europa, en situasjon som var uhåndterbar på sikt, og der vi vet at det ikke bare var folk med behov for beskyttelse som kom, men også veldig mange uten behov for beskyttelse, også fra land som ikke er i en krigssituasjon. Når vi vet om befolkningsveksten i Afrika de neste årene, en dobling til 2,5 milliarder på 30 år, er jeg bekymret for det presset vi kan oppleve, den tilstrømningen vi kan oppleve av økonomiske flyktninger til både Europa og Norge i tiden som kommer. Det er ting vi må ta inn over oss allerede nå.

Jeg registrerer også at flere av partiene som har bedt om den redegjørelsen som kom i dag – og som jeg vil takke utenriksministeren for at hun holdt – ikke ønsket debatt om redegjørelsen i etterkant. Det synes jeg er uheldig. Jeg registrerer også at representanten Lysbakken mener at det å debattere denne saken i Stortinget, nærmest er å kaste bort Stortingets tid. Jeg synes det er en lite klok uttalelse. En global avtale om migrasjon fortjener absolutt Stortingets tid og debatt i denne salen.

Audun Lysbakken (SV) []: Trusselen om at atomvåpen kan bli tatt i bruk, enten gjennom atomangrep eller gjennom uhell, er en vedvarende og alvorlig trussel som henger over menneskeheten. Det er gode grunner til å anta at det først og fremst var flaks som gjorde at vi gjennom hele den lange kalde krigen unngikk at de store atomvåpenarsenalene på begge sider ble tatt i bruk. Når vi nå er i en internasjonal situasjon der flere atommakter igjen ruster opp, der vi får flere atommakter, og faren for at våpenet blir tatt i bruk, dermed øker, enten det skulle være gjennom krig og bevisst bruk eller gjennom uhell, trenger vi å løfte spørsmålet om atomvåpen høyere opp på vår dagsorden.

Det viktigste håpet for atomnedrustning er den prosessen rundt et forbud som FN har satt i gang. Det skal Stortinget diskutere i en egen debatt, derfor skal jeg ikke dvele lenger ved akkurat den biten.

Men debatten rundt atomvåpen er viktig i seg selv – opplysningsarbeidet og den politiske debatten – og jeg registrerer at i budsjettforliket er det flere organisasjoner som er sentrale i denne diskusjonen, som har fått økt støtte til sitt opplysningsarbeid. Det er bra. Men det har også vært påvist bl.a. at én organisasjon som har vært viktig i denne debatten, nemlig Nei til Atomvåpen, ikke er tilgodesett i avtalen. Det virker litt tilfeldig og dermed også uheldig.

SV har derfor fremmet et forslag om det vi mener ville være den riktige modellen for dette, nemlig å opprette en post for opplysningsarbeid for fred, der organisasjoner kan søke om å få midler, og der alle organisasjoner som jobber på dette feltet, dermed også vil kunne komme i betraktning. Vi har spesifisert, siden vi har respekt for at budsjettavtalen er gjort, at dette må gjøres i revidert nasjonalbudsjett, og derfor håper jeg også at Kristelig Folkeparti, i tillegg til de rød-grønne partiene, kan vurdere å stemme for det.

Eirik Sivertsen (A) []: Jeg har lyst til å ta turen til Svalbard, et område som – som så mange områder i Norge – har behov for omstilling. Det er særlig to forhold i Arbeiderpartiets alternative budsjett jeg har lyst til å omtale i dag.

Det ene er knyttet til behovet vi har for å styrke mulighetene og infrastrukturen for å drive forskning og næringsutvikling. I den sammenheng har bygget som Forskningsparken i Longyearbyen i dag disponerer, blitt for lite. Derfor har Arbeiderpartiet igjen tatt opp forslaget om et skisseprosjekt som kan gi mulighet for en trinnvis utvidelse av Forskningsparken i regi av Statsbygg. Det har vi valgt å prioritere med 10 mill. kr i vårt alternative budsjett. Dette er et påkrevd bygg, som vi hadde håpet å få flertall for. Det gjør vi ikke i den saken vi har til behandling i dag, men vi kan håpe at det kanskje skjer til neste år.

Det andre gjelder spørsmål knyttet til internasjonalt samarbeid og det å jobbe systematisk med bruk av forskningssamarbeid som redskap, både for å utdanne flere og som et grunnlag for dialog med andre nasjoner. Norge har vært en stormakt i nord. Det har vi vært fordi vi bor der, lever der, og ikke minst har vi vidtrekkende kunnskaper basert på mye forskningsmessig innsats. Vi har noe som heter Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning, som arbeider tverrfaglig med viktige spørsmål knyttet til polområdene. Det er også en viktig kanal for å drive dialog over landegrensene i en tid da det har blitt mer krevende å føre dialog, og vi har behov for å åpne opp så mange kanaler som mulig. Det har vi valgt å prioritere med 1 mill. kr for å sørge for en grunnfinansiering som gjør at man kan fortsette aktiviteten, bl.a. med sommerkurs på Svalbard, men også – som jeg har fremmet flere ganger nå – det internasjonale samarbeidet.

Så ett minutt om klimaendringene: De som ikke tror at klimaendringene har kommet, må ta en tur til Svalbard. Vi er i den situasjon at der ser vi dem allerede. I 2015 hadde vi også tap av menneskeliv, noe som var relatert til klimaendringene, fordi det går ras der det ikke gikk ras før. Klimaendringene treffer oss først i nord, og de treffer oss hardest. Det er ikke noe grunnlag for å trappe ned på innsatsen for å få internasjonal tilslutning til nødvendige redskaper og instrumenter for å begrense utslippene, som kan dempe klimaendringene. Tvert imot er det behov for å gire opp. Denne saken må komme høyere på Stortingets dagsorden, og vi skal fortsette å nevne den i alle relevante debatter og lete etter riktige redskaper for å komme videre.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Under et møte med den franske presidenten Macron sa den ghanesiske presidenten Akufo-Addo følgende: Det er ikke riktig at et land som Ghana, 60 år etter uavhengigheten, finansierer helse- og utdanningsbudsjettet på grunnlag av europeiske skattebetaleres givervilje. Vi burde være i stand til å finansiere våre grunnleggende behov selv. Vi burde være opptatt av hva vi selv kan gjøre i det 21. århundre for at Afrika ikke lenger skal stå med lua i hånda og tigge etter bistand og veldedighet. Det afrikanske kontinentet – hvis man ser på alle ressursene som finnes, var det som skulle gitt penger. Vi har enorme rikdommer, sa presidenten. Og han la til: Afrikas ungdom må bli værende i Afrika for å bygge opp kontinentet.

Han sier med andre ord det rake motsatte av det som står i FNs migrasjonsplattform. «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration» – tygg litt på den tittelen. En global overenskomst for trygg, organisert og regulær migrasjon – altså, økt migrasjon fra den fattige del av verden til den rike del av verden. GCM hevder gjennomgående, uten reservasjon eller dokumentasjon av noe slag, at innvandring er positivt for både avsender og mottakerland. Det er en blank løgn. Alle vet hvilke utfordringer som ligger i å motta migranter i hundretall, tusentall og titusentall. Det er et FN-språk som vi aksepterer, men det er en blank løgn. Det skal derfor legges til rette for å gjøre mer innvandring lovlig og for å gi innvandrerne flere rettigheter. Man bruker altså et premiss som er feil, for å få flere innvandrere til å reise til rike land og gi dem flere rettigheter.

Det betyr ikke at all migrasjon fra den fattige delen til den rike delen av verden er negativ, men de legger til rette for å gjøre ulovlig innvandring lovlig og å gi dem rettigheter. Når man da sier at det endrer ingenting, er det forunderlig at våre fremste samarbeidsland mener at det endrer mange ting. Det endrer alt når det gjelder migrasjon. USA var først ute, så Australia, så Israel, og nå er det ti–tolv andre land i Europa som sier akkurat det motsatte av det vi og Høyre i regjering er skråsikker på ikke endrer noen ting. Hvis det ikke endrer på noen ting, hvorfor er vi med på det da? Hvorfor er vi med på en plattform som ikke endrer noe som helst, og har brukt årevis på å være med på å forhandle frem en plattform som faktisk ikke endrer noen ting? Det er helt meningsløst.

Jeg oppfordrer Arbeiderpartiets, Høyres og Senterpartiets representanter i denne sal å stemme ned avtalen, være mindre opptatt av prosess og mer opptatt av innhold. Det er vårt ansvar overfor velgerne, og derfor oppfordrer jeg igjen: Stem mot denne avtalen.

Presidenten: Presidenten vil oppmoda representanten om å bruka litt andre ord enn «blank løgn». Ein kan få fram meiningsinnhaldet ved å bruka andre ord – noko ein òg fekk fram.

Martin Henriksen (A) []: Jeg vil oppfordre representanter fra regjeringspartiet Fremskrittspartiet til å stemme imot sitt eget forslag om å flytte helikoptrene på Bardufoss. Det er en av de tingene jeg vil snakke om her i dag. Det er nemlig en rekke forhold som skaper bekymring for om Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge svekkes. Derfor har Arbeiderpartiet sagt klart at vi ikke vil akseptere en skjult nedbygging av Kystjegerkommandoen. Vi vil ikke endre oppsetningen av 2. bataljon på Skjold, og vi har levert forslag om at vedlikeholdet i Forsvaret ikke skal privatiseres.

Jeg tar ordet først og fremst for å uttrykke en sterk bekymring over signalene fra forsvarsministeren i dag om helikopterkapasiteten på Bardufoss. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sa nemlig tidligere i denne debatten at flyttingen av Bell-helikoptrene fra Bardufoss skulle skje så snart det er praktisk mulig. Det er et brudd på langtidsplanproposisjonen og på stortingsflertallets merknader om at ingen helikoptre skal flyttes før alternativ helikopterberedskap er på plass.

Det er ingen hemmelighet at denne regjeringa igjen og igjen har forsøkt å flytte helikoptre fra Bardufoss. At de igjen vil svekke Hærens helikopterkapasitet, er både brudd på avtaler her og i strid med Stortingets vedtak. I behandlingen av landmaktproposisjonen foreslo regjeringa at det skulle stå 3 helikoptre på Bardufoss og 15 på Rygge. Stortingsflertallet avviste den modellen. I revidert nasjonalbudsjett for 2018 foreslo regjeringa igjen den samme fordelingen, 3 på Bardufoss og 15 på Rygge. Stortingsflertallet avviste igjen den løsningen.

Nå svekker regjeringa og forsvarsministeren både Hærens helikopterkapasitet og samfunnsberedskapen i Nord-Norge likevel. De gjør det til og med før de selv har sagt at det er ansvarlig. Langtidsplanproposisjonen forutsetter nemlig at ingen Bell-helikopter skal flyttes før tilstrekkelig helikopterkapasitet er etablert i Nord-Norge ved innfasing av NH90 og AW101. Når forsvarsministeren nå sier at flyttingen skal skje så snart det er praktisk mulig, er det et brudd på dette.

Jeg vil utfordre forsvarsministeren til å komme med et tydelig og konkret svar her i salen i dag: Står regjeringa fortsatt ved lovnaden i langtidsplanen for Forsvaret og stortingsflertallets utvetydige føring om at ingen Bell-helikopter skal flyttes fra Bardufoss før alternativ helikopterkapasitet er etablert? En sånn forsikring er det minste forsvarsministeren kan komme med i dag. Aller helst burde regjeringa innse at helikoptrene på Bardufoss skal bevares, ikke flyttes, og Arbeiderpartiet har sammen med andre partier levert et forslag om det her i dag.

Ut fra denne debatten og signalene fra forsvarsministeren synes det likevel som om regjeringa nok en gang vil gå inn for å svekke helikopterkapasiteten til Hæren og dermed også samfunnsberedskapen i nord. Da hviler det et tungt ansvar på Kristelig Folkeparti i de kommende regjeringsforhandlingene om å rette opp denne uansvarlige holdningen som skaper store bekymringer i lokalsamfunn, Hæren og politidistriktet.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg ble inspirert av innleggene til representantene Amundsen, Wold og Tybring-Gjedde og deres utlegning av plattformen. Siden vi altså har brukt betydelig med tid på en plattform som ikke er juridisk forpliktende for Norge, synes jeg kanskje at vår lovgivende forsamling også skal minne seg selv om hva Norge har forpliktet seg til gjennom virkelige avtaler og traktater. Grunnen til at jeg kommer tilbake til dette punktet, er at det er nettopp de mindre maktfulle land som har størst glede av at det internasjonale samfunn forplikter seg til avtaler.

Men jeg synes det er greit at man kritiserer utfordringene med denne FN-plattformen, og – det må jeg si her – vi har en rekke utmerkede land som har valgt å stå utenfor. Da kan det bero på en temperamentsforskjell og forskjellige tradisjoner, men også at man mener at de landene som Norge har samarbeidet med i denne saken, og interessene til disse landene er vel ivaretatt gjennom de presiseringene som har skjedd.

Så er det selvfølgelig et besnærende spørsmål som Tybring-Gjedde stiller: Hvorfor har man brukt to år på noe som munner ut i ingenting? Jo, det er nettopp fordi den prosessen begynte veldig realistisk, veldig løsrevet fra folkeretten, og så etter hvert har statene begynt å interessere seg for dette arbeidet som 5 000 NGO-er har etterlatt seg, og så har de prøvd å knytte sterkere forbindelser til den folkeretten som jeg er en sterk fortaler av. For det kan også være slik at hvis man omgir seg med og kaster om seg med juridiske termer som ikke er reelt bindende for å fremme politisk diskusjon, kan det være at det går inflasjon. Man devaluerer for det første det juridiske språket, der vi trenger å bruke det presist, og så kan det være at man blir gratispassasjerer ved nettopp å løfte opp en politisk meningsytring til noe mer enn den faktisk er.

Det er grunnen til at det er brukt to år, og at det etter hvert er bygget inn fornuftige, realistiske begrensninger på slutten, slik at man eventuelt har tatt ut de argumentene som mange land helt berettiget har hatt mot å slutte seg til avtalen. Så det går godt an å bygge bro mellom de to standpunktene uten å bruke så sterke karakteristikker om motivene fra de forskjellige landene som stemmer her. Vi er sammen i Vesten om de grunnleggende verdiene, og de har vi også presisert ved vår representasjon i Marokko.

Ulf Leirstein (FrP) []: Jeg synes det er veldig bra at dagens møte i Stortinget startet med den redegjørelsen som utenriksministeren holdt, så takk til utenriksministeren og regjeringen for å si at man ønsket å ha en slik redegjørelse. Det burde være en selvfølge at man i en så betydningsfull sak kommer til Stortinget og redegjør, og så burde det jo være en bred debatt i parlamentet knyttet til dette. Jeg registrerer at spesielt enkelte fra opposisjonen i media og annet har prøvd å framstille det som at det ikke er noen vits i å debattere dette, at dette får bare regjeringen avgjøre. Det er jo greit å registrere at man i opposisjonen i så liten grad tar inn over seg hva dette kan medføre av konsekvenser. Men det er greit nok, jeg registrerer det og håper at også velgerne merker seg det.

Denne migrasjonsplattformen til FN har skapt et voldsomt engasjement – og ikke bare i Norge, men i mange land i hele verden. Man har altså opplevd at en rekke land som Norge ofte samarbeider med på en rekke områder, har valgt å trekke seg fra hele denne avtalen, eller plattformen.

La meg også si at det er ikke noe suspekt i seg selv at man jobber fram slike plattformer, avtaler eller resolusjoner. Det gjøres jo hele tiden, og jeg mener det er bra at den norske regjeringen – ved sine utsendinger – har vært med på å bidra ved å jobbe med teksten for å prøve å sikre mest mulig gjennomslag for vår regjerings asyl- og innvandringspolitikk. Men det er når en endelig tekst foreligger, at man skal ta stilling til om dette dokumentet er noe vi kan slutte oss til eller ikke. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet tydelig sier nei til denne plattformen, og at våre regjeringsmedlemmer har tatt dissens på den tilslutningen. For Fremskrittspartiet handler dette om en av vår tids viktigste politiske saker, nemlig migrasjon og konsekvensene av økt migrasjon til Europa og Norge. Hvis vi feiler på dette feltet, vil det kunne få irreversible konsekvenser for vår velferd og vår nasjon i all framtid, og det bør vi jaggu meg ta inn over oss når vi diskuterer en så viktig sak.

Avtalen er altså ikke bindende, sies det. Ja vel, men allikevel er det et tydelig flertall som er veldig for å si ja til dette, så det må i hvert fall bety noe politiskat man velger å si ja. Man sender uten tvil et sterkt signal hvis man velger å si ja og slutter seg til, og vi vet fra før hva som kan skje hvis man signaliserer at Norge vil være med på en plattform som kan myke opp asylpolitikken. For Fremskrittspartiet er det viktig å signalisere at vi ikke skal myke opp, men tvert imot stramme til, spesielt på familiegjenforening. Så det er viktig å signalisere hvilken politikk vi skal føre i framtiden, og det gjør vi gjennom å slutte oss til eller ikke slutte oss til denne avtalen.

Så la Norge sende et tydelig signal i dag om at vi sier nei til migrasjonsplattformen, og at man bør støtte det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet i salen i dag.

Martin Kolberg (A) []: Det blir tydeligere og tydeligere for meg hvor viktig denne dagen er i det norske storting etter å ha hørt en rekke innlegg fra Fremskrittspartiets representanter.

Vi står overfor en veldig viktig prinsipiell debatt som omhandler to dimensjoner. Den ene dimensjonen er ganske mye belyst, og den handler selvfølgelig om regjeringens samlede opptreden overfor Stortinget. Jeg må si at jeg ikke forstår hvorfor ikke statsministeren stopper dette, hvorfor ikke statsministeren sørger for at utenriksministeren ikke blir sendt inn i en forlegen situasjon hvor hun må representere regjeringen, men samtidig får et regjeringsparti mot seg i egen sal. Jeg forstår ikke at statsministeren ikke stanser det, men det kan bare forstås på én måte, nemlig at den politiske balansen i regjeringen er slik at de var nødt til å akseptere en sånn situasjon som vi opplevde her i formiddag. Det er bare å ta til etterretning. Dette er i og for seg ikke mitt problem, eller opposisjonens problem, det er regjeringens problem – og, herregud, Venstre, følger med og dingler etter. Det er det som er å si om Venstre i denne situasjonen. Representanten Abid Q. Raja prøver å prate seg ut av det, men han lykkes selvfølgelig ikke i det hele tatt, selv om han normalt er flink til akkurat det.

Og så er det det alvorlige: Hva er det vi hører fra Fremskrittspartiets representanter, og hva er det et uttrykk for, egentlig? Jeg har sittet på plassen min og smattet på uttrykket og veid det fram og tilbake, men jeg kaller det for reaksjonær nasjonalisme. Det er det det er, og det er det dette bør stemples som. Opposisjonen tar altså en diskusjon om dette, gjør en tydelig markering. Jeg beklager at Høyres representanter – med den verdikonservative tradisjonen de har – sitter stille, stort sett, når det gjelder realitetene i saken.

Utenriksministeren holdt en strålende redegjørelse hvor hun tok klar avstand fra dette. Jeg hørte det veldig tydelig, så det er ikke noen tvil om det, men i debatten blir det ganske stille. Det bør det ikke bli, for det er denne typen krefter – og akkurat sånn det foregår – i hele Europa; de truer seg fram fra punkt til punkt. De må stoppes, faktisk! Skal vi stemme ned dette? Men dette er selvfølgelig også en verbal kamp, det er en politisk diskusjon som må komme fram i det offentlige rom, og derfor er det nødvendig å sette tydelige merkelapper på dette.

Det siste jeg vil si, er med henvisning til representanten Tybring-Gjedde, og det er følgende: Han sier at de vet at det er nesten bare problemer med dette – i hvert fall mye problemer. Tiden er ute, men jeg vil bare si til slutt (presidenten klubber): Hvis alle de som har kommet hit til landet, streiket én dag, hadde Norge stanset – også for Tybring-Gjedde.

Presidenten: Presidenten vil påpeika at det ikkje er sikkert at alle i denne salen synest det er greitt å bruka uttrykket «herregud» sjølv om det nærmar seg jul, og kanskje særleg ikkje om eit anna parti.

Ingjerd Schou (H) []: Det forslaget til statsbudsjett som regjeringen har lagt fram, og som vi har besluttet når det gjelder utviklingshjelpen, da særlig sammen med samarbeidspartiene på Stortinget, har økt det samlede humanitære budsjettet med over 50 pst. fra 2013. I budsjettforslaget for 2019 foreslås det en ytterligere økning fra 5,151 mrd. kr til 5,396 mrd. kr.

De humanitære behovene i verden har økt kraftig de senere årene, og ifølge FN har aldri flere mennesker hatt behov for humanitær assistanse enn i dag.

De fleste av oss som er her i salen i dag – mange av oss i hvert fall – var til stede under utdelingen av Nobels fredspris, og vi har også hatt gleden av å ha hatt besøk av en av dem, Denis Mukwege, på Stortinget. Jeg kommer til å ta opp her det som han uttrykte i sin hilsningstale etter mottakelsen av fredsprisen, og som han også har uttrykt i andre sammenhenger, nemlig at det er utarbeidet en rapport i regi av FN, en rapport som senere har ligget i en skuff. Man har lukket øyne, man har lukket ører, og jeg må uttrykke fra denne talerstolen at jeg har en forventning om at Norge og vår regjering bidrar til at den rapporten kommer opp på bordet når det gjelder beskrivelsen av systematisk seksualisert vold som en del av krigens strategiske grep.

Det er gledelig, det er veldig bra, at vi også har fått initiativ til å få et globalt fond som skal gi oppreisning til dem som har vært utsatt for systematisk seksualisert vold, men det er også viktig å ettergå dem som har stått for denne volden, og ikke minst at vi også har en årvåkenhet og ser på den støtten vi eventuelt gir til regimer som innsetter navngitte overgrepspersoner, noe som blir avdekket i den rapporten som er utarbeidet i regi av FN, og som ikke er blitt tatt til følge.

Det var for de aller fleste av oss en gripende gjennomgang av hvordan systematisk seksualisert vold er en del av krigføringen, som ble satt på dagsordenen under mottakelsen av Nobels fredspris ved disse to velbegrunnede mottakerne, som ga et sterkt vitnesbyrd, men også et ansikt til hvordan verden ikke tar til følge at noen skal straffes, at noen skal få erstatning, og at vi skal følge det opp i det internasjonale samfunn.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Evnen til å forsvare nasjonale interesser og norsk territorium og gi NATO-landene den tryggheten som kreves, ligger i bunnen for det militære forsvaret vi har i dag. Vi må investere i en struktur som raskt kan innrette seg mot endrede trusselbilder. Forsvarsgrenene, Heimevernet, cyberforsvaret, logistikk og etterretning er et bredt sett av kapasiteter som på en måte skal iverksette dette. Forsvarskompetanse må bygges innad, og det må vedlikeholdes. Det betyr mye for den sikkerheten som folk føler at de må ha overfor Forsvaret og den jobben de skal gjøre.

Tilstedeværelsen i nord vil jeg nevne spesielt – ikke til forkleinelse for noe annet. Den satsingen som skjer i Nord-Norge, er svært viktig for oss. I Heimevernet ønsker vi å styrke kapasiteten i nord, og vi ønsker å styrke Heimevernet som en del av det. Hæren – med brigaden som spissen og som kampkraften – ligger der. Det er spennende, det som skjer i Finnmark, både med jegerkompaniet som bygges opp, og ikke minst med manøveravdelingene på Porsangmoen, som er et «step» mot etablering av en kavaleribataljon.

Vi i Senterpartiet er opptatt av at dette må forsterkes. Det må også framskyndes i tid, hvis det er mulig. Den kampkraften er viktig. Hærens 2. bataljon er en lett infanteriavdeling, ikke mobiliseringsdisponert. Den ligger i brigaden i dag og bør absolutt opprettholdes – og ikke erstattes med mobiliseringsdisponert personell. Det er en forringelse av den slagkraften brigaden er. Dette er vi helt klart imot. Når det gjelder helikopter, sier det seg vel egentlig selv: Det er en del av den kapasiteten som kreves i en brigade.

Når det gjelder Heimevernet, har de fått en økt betydning. De har tillit, og de er tilliten verdig. Utstyr og trening – som det ofte snakkes om – må snart være en selvfølge. Territoriell overvåking og kontroll, objektsikring, evne til å bekjempe mindre avdelinger, det som går på samfunnssikkerhet, sikkerhetspolitiske kriser – Heimevernet er en organisasjon som kan brukes i hele dette spekteret. Indre kystsone og Sjøheimevernet er en feilbeslutning. Det må på plass igjen for at vi skal ha alle de fire beina som Heimevernet må stå på.

Når det gjelder totalforsvar av objektsikring, har Heimevernets skole- og kompetansesenter fått ansvar for det. Det er en tillitserklæring til det kompetente personellet som har vært der i mange år, og som nå kan gjøre en jobb ikke bare for Heimevernet, men for hele forsvaret.

Jette F. Christensen (A) []: Utenriksministeren sa i sitt innlegg at vi kan forvente oss høye bølger i utenrikspolitikken ute. Det plasker jo greit i andedammen også.

Jeg trenger litt begrepsavklaring etter debatten i dag, særlig fra representantene fra Fremskrittspartiet. Man er redd for globalisering. Hvis jeg hadde visst for 15 år siden at jeg skulle stå på en talerstol og forsvare globalisering, mens representanter fra Fremskrittspartiet var veldig imot det, tror jeg kanskje jeg hadde ledd meg i hjel.

De er bekymret for globalisering. De er bekymret for internasjonalisering. De er bekymret for mainstream-media. Hva er det? Mainstream-media i Norge er de etablerte avisene som gir oss informasjon hver dag. Å stå på talerstolen i Stortinget og si at det er god grunn til å være litt skeptisk til den informasjonen, er veldig farlig. Det henvises isteden til Document.no som en bauta i frihetens navn. Det er veldig underlig å bruke Stortingets talerstol til å ta ned tilliten til pressen på den måten. Det henvises til sosiale medier isteden og til Dokument.no. – det er mye bedre å høre på det enn på mainstream-media. Det bekymrer meg.

Derfor må jeg spørre – jeg ser at representanten Amundsen er på talerlisten etter meg, så det hadde vært fint å få en avklaring: Hva er alternativet? Hva er alternativet til FN? Hva er alternativet til internasjonale avtaler? Hva er alternativet til mainstream-media? Skal vi bare ta alt på Facebook fra nå av? Hva er alternativet til internasjonale avtaler om klima, om nedrustning? Hva skal vi erstatte den verdensordenen vi har – som har tjent oss vel etter annen verdenskrig – med? Hva skal vi erstatte den med – at alle land bare skal gjøre som de vil selv? Jeg skjønner bare ikke hvilken verdensorden man ser for seg, så jeg håper at representanten Amundsen vil oppklare det.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: En migrasjonsavtale, eller plattform, som det kalles, som ikke er juridisk bindende, en plattform som sparker inn allerede vidåpne dører, da det som står i avtalen, visstnok dekkes av allerede eksisterende lovverk i Norge – ja vel, så vi er der plattformen vil vi skal være allerede – trenger vi den egentlig da? En avtale alle kan si nei til, uten at det har noen konsekvenser som helst, man kan bare la være å gjøre noe av det som står der, hvorfor i alle dager skal en være med på noe sånt?

Begrepet «ikke juridisk bindende» brukes flittig om denne avtalen, eller plattformen. Det virker ganske så ufarlig. Men flere påpeker at dette i praksis kan ha en liten betydning. Professor Eivind Smith uttaler bl.a.:

«Det er mange eksempler på at vedtak som ikke er juridisk bindende for Norge, kan bli tillagt adskillig vekt også i juridisk argumentasjon.»

Han bekrefter altså at norsk rett kan gi ikke-bindende uttalelser rettslig kraft allikevel, og nevner som eksempel FNs barnekomité, som ikke har status som rettskilde. Han uttaler også at det er vanskelig å forutse hvordan en slik tekst kan bli benyttet i politisk argumentasjon.

På den ene siden er det i og for seg klart at dette ikke er juridisk bindende. På den andre siden er man opptatt av at den allikevel er så viktig at Norge bør være med på det. Da er igjen mitt spørsmål: Hvorfor det?

Det blir uttrykt, også fra utenriksministeren, at plattformen ivaretar norske interesser. Hva er norske interesser? Er det folkets interesser, bør jo folkets mening høres. Jeg tror veldig mange i Norge ikke vet hva avtalen går ut på, eller i det hele tatt har hørt om avtalen, men de som har hørt om den, har latt høre fra seg – høyt og tydelig. Kanskje vi da, som folkets representanter, burde lytte?

Det sies at avtalen som sagt ikke er forpliktende, men allikevel står det flere steder at «vi forplikter oss til». Vi forplikter oss, og vi forplikter oss. Da må det være noe forpliktende. Det forventes vel at også Norge følger opp disse forpliktelsene. Hvis ikke vil vi komme i en litt kjedelig situasjon i forhold til de andre som er med på avtalen, eller plattformen. Vi vil vel miste litt status eller bli litt uglesett på enkelte områder.

Nei, denne avtalen burde Norge holde seg langt unna. Den er ikke bra for Norge. Dessuten er det slik at de som allerede dropper det som står i avtalen, fortsatt vil gjøre det. Det har ingen hensikt å skrive under, og det er ikke bra for Norge. Men en underskriving av avtalen – eller plattformen – kan kanskje gi goodwill i andre sammenhenger, på internasjonalt nivå.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Jeg skal bare kommentere noen av de forslagene som foreligger.

Når det gjelder helikopter, er det sånn at personell er en begrenset ressurs, så det går ikke an å si ja til en kontraterrorkapasitet hos spesialstyrkene og samtidig ha ni helikopter på Bardufoss. Det er det dilemmaet vi står i. Vi velger å utvikle en kontraterrorkapasitet hos spesialstyrkene. Det er den saken.

Så har vi kompensert i nord med sivil kapasitet og med andre kapasiteter, så vi mener vi balanserer det så godt vi kan, men vi er åpne om at det er en begrenset ressurs.

Når det gjelder Hæren, skal vi flytte landmakta til Finnmark, og vi skal øke den operative evnen i bataljonene. Det gjør vi bl.a. ved å flytte rekruttskolen ut, ha flere inntak og ha lengre verneplikt. Det gjør at vi ikke har plass til både 2. bataljon og rekruttskole for Hæren på Skjold nå. Vi øker kapasiteten i bataljonene, vi har en dedikert rekruttskole. Dette er for å ha en bedre operativ landmakt. Det er et grep. Hvis vi ikke gjør det med 2. bataljon, begynner vi å gå på akkord med satsingen i Finnmark og den økte satsingen i 2. bataljon.

Så til spørsmålene rundt det med verkstedene. I langtidsplanen sa vi at vi skal ha fleksibilitet, vi skal ha et større samarbeid med sivil sektor, vi skal ha så stor operativ evne som mulig, og vi skal ha så godt vedlikehold som nødvendig for å få det. Det at forsvarssjefen utreder forskjellige løsninger, er helt riktig, det skal han gjøre. Jeg opplever veldig ofte at det er politikere i denne salen som er opptatt av forsvarssjefens uavhengighet. Da må vi også la forsvarssjefen få lov til å utrede og komme med sin innstilling til disse spørsmålene. Og dette er komplekst, for det handler både om sjø, land og luft – veldig forskjellige systemer, veldig forskjellige våpenprogram, veldig forskjellige vedlikeholdssystemer. Noen, som f.eks. F-35, involverer nasjonal og internasjonal industri i stort for vedlikeholdet, mens når vi kommer helt ned til å reparere biler, kan vi se på hensiktsmessigheten i det. Det skal være god økonomi. Jeg tror ikke at forsvarssjefen kommer med en innstilling som setter mannskapene i fare. Forsvarssjefen er min fremste fagmilitære rådgiver, og jeg er ganske viss på at de rådene han kommer med, den innstillingen han kommer med, hensyntar mannskapenes sikkerhet på beste måte.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Kanskje eg skal starte med han som følgjer etter meg på talarlista, representanten Amundsen, for han sa i innlegget sitt at Senterpartiet ikkje held seg til innhaldet i FNs migrasjonsplattform. Nei, det gjer ikkje Senterpartiet, for me har ikkje fått noka sak frå regjeringa som me i Stortinget skal handsame. Det er ikkje lagt fram noka sak.

Me fekk fortenestefullt ei veldig ryddig, grundig og god orientering frå utanriksministeren. Det sette me pris på, og det har vore etterlyst, for det er ein debatt i det offentlege rom som fortener å verte bygd på fakta og ikkje på mange slags ulike førestillingar. Nettopp av den grunn, at me ikkje har noka sak og berre registrerer uenigheitene som er internt i regjeringa, der Framstegspartiet meiner noko og Høgre noko heilt anna, er det heller ikkje enklare å halde seg til innhaldet i saka, sjølvsagt – sjølv om det heldigvis er slik at me har ein statsråd som eg trur har ganske god oversikt over innhaldet, som ho har i dei fleste andre saker, det skal ho rosast for.

Av same grunn kjem heller ikkje Senterpartiet til å røyste med Framstegspartiet i dag, for det er ikkje eit tema til votering i denne salen. Me har ikkje fått noka sak, og me har ikkje gått inn i innhaldet slik at me har grunnlag for det. Difor kan me heller ikkje røyste for noko slikt. Det ligg elles til regjeringa sitt domene.

Forsvarsministeren sa i sitt innlegg at regjeringa styrkjer Heimevernet i budsjettforslaget sitt. Det er ganske freidig og frimodig, når dei kuttar talet på heimevernssoldatar med 5 000 i sitt budsjett. Det forslaget vart endra, slik at ein la inn igjen 2 000, men likevel er det eit kutt på 3 000. Dei jobbar for å få lagt ned 2. bataljon på Skjold, som vil kutte den vesle hæren me har, med 1 000 soldatar. Det er ikkje akkurat den store styrkinga. Eg høyrer jo at òg forsvarssjefen og analytikarar i Forsvaret er tydelege på at Forsvaret vårt faktisk treng å styrkjast i talet på soldatar. Me har eit lite forsvar. I tillegg til innkjøp av mykje utstyr og diverse – og det er viktig nok – treng me faktisk òg eit meir omfangsrikt forsvar i form av menneskeleg kompetanse og soldatar, rett og slett.

Eg har eit spørsmål, som eg håpar at forsvarsministeren kan svare på før me avsluttar debatten, og det er: Når kjem rapporten om alliert mottak? Det har me ikkje fått klarlagt. Han skulle ha kome for lengst og har vorte utsett fleire gonger. No er eg veldig spent på å høyre kva tid me kan forvente at den saka endeleg kjem.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Folketallet i topp ti-migrantlandene til Europa i 2017 forventes å øke med mer enn tre ganger hele folketallet i Nord- og Vest-Europa fram mot år 2100. Det løses ikke ved å flytte folk fra den tredje verden til Europa. Man må gjerne si at det ikke er det man ønsker, men det er altså realiteten man legger opp til med FNs migrasjonsplattform – flere veier inn til Europa. Det er altså sterke krefter utenfor Europa som har jobbet for å få til dette, også disse NGO-ene med sine vel urealistiske tilnærminger til innvandringspolitikk.

Det er altså ikke sånn som representanten Martin Kolberg uttrykker det, at den fremmedkulturelle innvandringen til Norge er lønnsom. Det bør være godt bevist og godt gjort rede for at så ikke er tilfelle. Det har en svært stor samfunnsmessig kostnad for Europa og for Norge. Man kan altså ikke basere seg på at den politikken skal fungere videre. Derfor må vi ha kontroll på grensene våre, derfor må vi ha kontroll på norsk innvandringspolitikk, og vi skal ikke gi fra oss styringsretten til den.

Jeg merker meg også representanten Kolbergs plassering av merkelapper på personer fra Fremskrittspartiet som har vært på talerstolen i dag. Han bruker et litt spesielt begrep; han snakker om reaksjonær nasjonalisme. Jeg synes det er spesielt at man tar i bruk den typen karakteristikker i stedet for å diskutere innhold. Jeg skulle tro det var Stortingets oppgave først og fremst å ivareta norske interesser. Det er derfor vi er valgt hit. Det er derfor vi er representanter i landets nasjonalforsamling, og det er det som er vår første oppgave. Det bør være lov å heie på Norge også når det ikke er skirenn.

Så til representanten Jette F. Christensen: Jeg forstår ikke hva hun prater om. Jeg har altså ikke brukt begrepet mainstream-media. Hvis jeg skulle uttale meg om det i det hele tatt, hadde jeg brukt begrepet gammelmedia, for det er greit å bruke norske ord. Den enten-eller-verdensforestillingen hun tegner opp, kjenner jeg meg heller ikke igjen i. Det er riktig og viktig at man har internasjonale samarbeid, at man løser problemstillinger internasjonalt der det er nødvendig, men det er altså ikke den eneste løsningen i alle saker, og vi har gått for langt i å ta i bruk internasjonale virkemidler.

Hårek Elvenes (H) []: Arbeiderpartiet har vært opptatt av 2-prosentmålet i denne debatten, på lik linje med regjeringen. Men den store forskjellen mellom regjeringen og Arbeiderpartiet skal visstnok utgjøres av de 400 mill. kr som Arbeiderpartiet legger inn ekstra i sitt alternative budsjett. Med respekt å melde: Det gir jo ikke utslag bak kommaet på brøken som måler forsvarsbudsjettet i forhold til brutto nasjonalprodukt. Vi har et forsvarsbudsjett på 59 mrd. kr, og når Arbeiderpartiet kommer med en så ubetydelig økning, gjør ikke den det store utslaget på den brøken, som Arbeiderpartiet tydeligvis er opptatt av.

Dette målet skal nås innen 2024. Wales-vedtaket sier at man skal bevege seg i retning mot det, og det er akkurat det regjeringen har gjort siden den overtok Forsvarsdepartementets kontorer. Hvordan har man klart det? Jo, bl.a. ved at man nå har et forsvarsbudsjett som kompenserer for den forsvarsspesifikke kostnadsveksten. Det var et uføre som Forsvaret var inne i. Forsvarsbudsjettets kjøpekraft ble gradvis spist opp, slik at investeringer, struktur og bevilgninger ikke hang sammen.

Arbeiderpartiet har gjennom sitt forslag om å beholde helikoptrene på Bardufoss også satt seg i en posisjon når det gjelder å svare på hvordan spesialstyrkene nå skal kunne gjennomføre sin terrorberedskap og få økt helikopterkapasitet. Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet har bevilget mer penger. Forsvarssjefen pekte i helikopterstudien i 2015 på at om spesialstyrkene skulle få den helikopterkapasiteten som de primært trengte, måtte man anskaffe ni SOF-helikoptre til en sum av 4,5 mrd. kr. Det er alternativet som Arbeiderpartiet nå blir stilt overfor, og jeg klarer ikke å se spor av de pengene.

Stridsvogner, ja vel – ønsker man å forsere stridsvognene, må også Arbeiderpartiet være forberedt på å bla opp 4,5 mrd. kr mer på forsvarsbudsjettet bare til stridsvogner innen 2025. Dette er en investering til i hvert fall 4,5 mrd. kr.

Til slutt: Jeg har ikke registrert, verken i merknader eller i debatt, at Arbeiderpartiet har gått imot å flytte den grunnleggende soldatopplæringen ut av avdelingen og til Skjold. Det er en del av landmaktforliket. Konsekvensen av det – hvis Arbeiderpartiet ønsker å ha en oppsettingsgrad på nesten 100 pst. – er at driftsutgiftene til 2. bataljon øker med 300 mill. kr i året, og det trengs EBA-investeringer på 500 mill. kr. Også de midlene mangler i statsbudsjettet.

Seher Aydar (R) []: Jeg registrerer at forsvarsministeren ikke er kjent med at det er en sammenheng mellom ressursbruk på krigsoperasjoner i utlandet og nedprioritering av beredskap generelt og objektsikring i Norge. Det høres rett og slett ut som om forsvarsministeren ikke kjenner til publikasjonen Et forsvar i endring, Forsvarssjefens fagmilitære råd, der denne sammenhengen påpekes helt eksplisitt. Det gir egentlig ganske stor grunn til bekymring, men den gode nyheten er at denne informasjonen er ganske enkelt tilgjengelig. La meg derfor lese ordrett fra side 4 i Et forsvar i endring:

«Forsvaret er i løpet av de siste 20 årene omstilt fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar.»

Dette er første setning i forordet fra forsvarssjefen. Og det var egentlig det jeg refererte til i replikken til forsvarsministeren. Selv om omstilling fra et defensivt mobiliseringsforsvar til et forsvar som står klart til å delta i andre stormakters angrepskrig, ikke har blitt debattert slik det burde, har det store konsekvenser. En av konsekvensene gjelder beredskap. Jeg siterer videre fra Bruun-Hanssens forord i samme publikasjon:

«Samtidig har langvarige engasjementer i operasjoner ute gått på bekostning av beredskapen hjemme.»

Det står altså svart på hvitt.

Jeg må si at jeg undres over at forsvarsministeren sier han ikke kjenner til det forsvarssjefen skriver her. Årets forsvarsbudsjett tyder egentlig på at regjeringen ikke tar hensyn til at det finnes en slik åpenbar sammenheng.

I budsjettet står det at regjeringen nedgraderer oppsettingsgraden til 2. bataljon på Skjold for å spare penger. Samtidig sier tillitsvalgte i Forsvaret at det mangler ressurser til å opprettholde helt nødvendige funksjoner. Likevel budsjetterer regjeringen med å bruke over 1 mrd. kr på krigsoperasjoner i utlandet, og flere av de operasjonene er under USAs ledelse.

Jeg forstår ikke helt – og jeg tror veldig mange er enig med meg – hvordan dette kan kalles å prioritere beredskap og forsvar av Norge.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Kvinner og menn som vi sender ut i felt på oppdrag fra Norge, skal være trygge og ha utstyr som fungerer. Derfor er vedlikeholdet i Forsvaret en sentral del av Forsvarets operative evne. Eksempelvis på Elverum jobber det dyktige fagfolk som sørger for at Hærens våpen og kjøretøy er fullt ut funksjonelle når soldater skal ut i felt. Deres oppgave er rett og slett å sørge for at utstyret er klart før man reiser ut på oppdrag, at det står klart hvis man må mobilisere raskt, men også at ansatte ved verkstedet faktisk er med ut i felt. Man er en integrert del av Forsvarets operative evne.

Det er derfor urovekkende at Høyre og Fremskrittspartiet hopper så fort over det poenget, for dette handler om hvordan Forsvaret skal fungere – både hjemme og ute.

Privatisering av renholdet har vi sett har medført betydelige konsekvenser. Kvaliteten har gått ned, kostnadene har gått opp. Verkstedets vedlikehold av kjøretøy og våpen er jo minst like avansert og en oppgave som krever at vi har dyktige fagfolk på plass. For Arbeiderpartiet er det klart at de dyktige fagfolkenes kunnskap også må være en del av Forsvarets evne til å operere både hjemme, hvis det trengs, og ute på oppdrag. Det er kunnskap som gir oss andre trygghet.

Derfor er det betenkelig at forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som sier nei til privatisering, ser ut til å bli stemt ned senere i kveld. Men vi kommer til å stå på videre for at vi skal ha et forsvar som har både utstyr og fagfolk som kan bidra til at oppgaven de skal løse på vegne av oss alle, kan bli tatt hånd om på en skikkelig måte i framtiden.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg ser at debatten blir litt springende, men jeg har lyst til å kommentere bare veldig raskt Kolbergs noe pompøse utspill om reaksjonær nasjonalisme. Nei, Fremskrittspartiet ønsker ikke å skru klokken tilbake, men vi ønsker å beskytte landet vårt, og vi ønsker å forsvare nasjonale interesser.

Og til representanten Jette F. Christensen, som spør hva alternativet er. Jeg tok opp alternativer i mitt innlegg. Jeg snakket om NATO, og jeg snakket om EØS-avtalen – med noen restriksjoner. Det finnes muligheter for internasjonalt samarbeid når Norges interesser settes først. Denne avtalen setter ikke Norges interesser først. Derfor er FN uegnet i denne saken. Det er det vi sier. Det er ikke dermed sagt at FN er uegnet alltid, men i denne saken er FN uegnet.

Så til representanten Navarsete, som sier at hun har ingen sak, hun kan ikke diskutere, hun har ikke noen sak, stakkars. Men representanten sa nei til debatt. Senterpartiet ville ikke ha debatt. Da får man sak. Man får kanskje ikke papirene i tide, men det finnes papirer i denne saken. Var man interessert i å sette seg inn i det, kunne man hatt debatt, men man stemte det altså ned.

Bengt Fasteraune (Sp) []: En statsråd må gi visjoner og beskrive de lange linjene i det området han har ansvar for, og her gjelder det Forsvaret. Han må sørge for at de pengene vi bevilger i denne sal, blir brukt på en god måte som gir god operativ kapasitet. Og så får forsvarssjefen planlegge, iverksette og kontrollere. Slik må vel den arbeidsdelingen være.

Riksrevisjonens kritiske rapport om objektsikring, som ble debattert ganske lenge her i Stortinget, konkluderte vel egentlig med at kapasiteten vi har i Heimevernet, ikke er for stor. Når vi i Senterpartiet sier at den absolutt bør økes til 45 000 – og kanskje på sikt til 50 000 – er det en veldig billig investering. Det er noe man bør se på.

Når det gjelder «sikringstiltak på sjøen», som plutselig har blitt et begrep som erstatter Sjøheimevernet, er det også en fluffy omtale av en organisasjon man har valgt å legge i skuffen ved å si at man retter det opp med noen sikringstiltak på sjøen. Hvis vi ser på viktige objekter med sjøside i Norge, og kanskje spesielt de sivile objektene, hadde Sjøheimevernet sin misjon akkurat i den samhandlingen de hadde med sikringsstyrkene på land. Vi ønsker at Sjøheimevernet blir reetablert.

Når det gjelder den lette infanteribataljonen på Skjold, hørte jeg nøye på hva ministeren sa. Man sier at man erstatter det med en rekruttskole og fyller opp kapasiteten med den type virksomhet. Å si at det erstatter en stående operativ avdeling, må være feil. Når man ser på Finnmark, er jeg 100 pst. enig i at det man satser på der nå, er kjempebra. Det er klart at den avdelingen som ligger i Nord-Troms, tett opp mot Finnmarks grense, må ses i sammenheng med det. Det er helt rett satsing. Rekruttskoler kan man ha hvor som helst. En stående avdeling har man der det er en trussel.

Når det gjelder helikoptre, er det vi har tenkt i vårt budsjett, å bevilge mer penger til å trene opp flypersonell, slik at helikopterkapasiteten kan brukes på en bedre måte, og så kan man sørge for at man har kapasitet både på Bardufoss og på Rygge.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Audun Lysbakken (SV) []: En kort stemmeforklaring til slutt, siden det er noen løse forslag som er omdelt: Når det gjelder forslag nr. 13, fra Fremskrittspartiet, ser ikke vi på det som et seriøst forslag om FNs migrasjonsplattform. Det er bare et forslag som kommer nå fordi Fremskrittspartiet i regjering sov i timen da det ennå var mulig å be Stortinget om råd i den saken. Jeg finner grunn til å understreke at jeg oppfatter ikke at Stortinget tar stilling til realiteten i den saken i dag.

Når det gjelder forslag nr. 15, fra Rødt, kommer SV til å stemme imot det. Vi deler mye av intensjonen bak dette forslaget, men vi har et eget forslag som handler om å stoppe bestillingen av de kampflyene som det fortsatt er mulig å stoppe bestillingen av.

Når det gjelder forslag nr. 16, fra Arbeiderpartiet, ser vi at Arbeiderpartiet nå sier det samme som SV har sagt før, nemlig at det bør være ni Bell-helikoptre på Bardufoss. Det er bra, og det forslaget vil SV stemme for.

Erlend Wiborg (FrP) []: Det har vært en litt underlig debatt å følge når det gjelder FNs migrasjonsplattform. Når man hører debatten her i dag, virker det som om flere politikere og flere partier gjør alt for å unngå å debattere sakens innhold. Det virker som om flere ønsker å heve seg over dem som faktisk har valgt oss inn, og ikke ta den bekymringen som er ute blant folket rundt denne saken, på alvor.

Jeg har tidligere hørt representanten Martin Kolberg ta til orde for at Stortinget bør diskutere flere overordnede store prinsipielle spørsmål som har stor verdi. Samtidig definerer flere denne plattformen, eller avtalen, som et rammeverk for fremtidens migrasjon, men man ønsker altså ikke at Stortinget skal ta stilling til rammeverket for fremtidens migrasjon, et av vår tids største spørsmål. Det er underlig.

Jeg registrerte også at representanten Lysbakken i sitt forrige innlegg karakteriserte Fremskrittspartiets forslag som et useriøst forslag. Han mener debatten ikke hører hjemme her. Men da vil jeg minne om følgende: Den 7. juli 2017 vedtok et flertall i FN en resolusjon om å anbefale forbud mot atomvåpen. Norge tilsluttet seg ikke den. På den bakgrunn fremmet Sosialistisk Venstreparti et forslag i denne sal om at man burde utrede om Norge faktisk bør tilslutte seg dette atomvåpenforbudet. Stortinget diskuterte saken 8. februar i år. Sosialistisk Venstreparti syntes det var greit å diskutere dette, Arbeiderpartiet syntes det var greit å diskutere det – ja, således syntes de samme partiene det var greit å fatte vedtak som påla regjeringen å utrede hvilke konsekvenser en norsk tilslutning til dette ville ha. Men når det gjelder en annen sak, den vi nå diskuterer, FNs migrasjonsplattform, bruker de formalistiske argumenter og ønsker ikke å diskutere det.

Jeg synes det er synd, for dette er som sagt en sak som bekymrer mange. Dette er en sak som flere professorer og andre er tydelige på danner rammeverket for fremtidens migrasjon. Dessverre er det kun Fremskrittspartiet i denne sal som velger å ta folk på alvor, som velger å si nei til en avtale som i fremtiden kommer til å bli brukt for en politikk som ikke vil gagne Norge. Jeg håper og oppfordrer fortsatt til at hver enkelt representant ved voteringen senere i dag sørger for at Norge beholder selvråderetten når det gjelder hva slags migrasjonspolitikk vi skal ha fremover.

Willfred Nordlund (Sp) []: Senterpartiet mener at man skal være trygg uansett hvor man bor i Norge, og at vi sammen skal kunne være trygge på at norsk suverenitet kan forsvares både i krig og i krise.

I Senterpartiets alternative budsjettforslag presenterer vi en beredskapspakke på hele 3,3 mrd. kr. Det gjør vi fordi vi – og folk – opplever at norsk beredskap er i krise. Regjeringen har bl.a. gjennom flere år trenert og nedprioritert helt nødvendige investeringer i Hæren og Heimevernet, som f.eks. oppgraderte stridsvogner og helikopterstøtte. Forsvaret av Norge preges av at regjeringen stadig vekk er på etterskudd, og at man ikke setter i gang viktige investeringer som Stortinget vedtar.

Regjeringen la forsinket fram et forslag til en ny langtidsplan for Forsvaret, og her foreslo regjeringen å utsette alle investeringer i Hæren og Heimevernet i påvente av landmaktutredningen. Den var svært skuffende da den endelig kom, og igjen var budskapet at viktige investeringer skulle skyves ut i tid. Forsvarsevne er ferskvare – det er kapasiteten i dag som er avgjørende.

Apropos ferskvare: Det er vel kjent at situasjonen er kritisk for de maritime patruljeflyene og for Norges kapasitet til overvåking til sjøs i nord. Luftving på Andøya har fått tildelt 8 mill. kr for å bevare kompetansen i avdelingen. Denne potten antas å være utilstrekkelig for at personellet skal fortsette i avdelingen til neste år, slik det vurderes lokalt. For tre år siden ble det gjort et overslag som viste at 30 mill. kr ville ha vært mer realistisk.

Hovedutfordringene handler som kjent om teknisk personell. Flyene blir ikke reparert tidsnok, og de står utendørs. Det er for få personer som kan utføre reparasjon og vedlikehold, og regjeringens svar er at det kommer nytt personell til avdelingen. Stillinger er delvis bemannet, så i teorien har de kanskje personell, men det nye personellet er ikke utsjekket og kan dermed ikke gjøre den jobben de skal. De som er kvalifisert, slutter. Det personellet som kommer på plikttjeneste fra befalsskole og krigsskole, slutter så snart plikttiden er over. Dette er alvorlig.

Slik situasjonen er nå, vil Norge etter nyttår ikke ha en luftbåren søk- og redningskapasitet ut over redningshelikoptrene i nord, i tillegg til ikke å ha den ordinære MPA-virksomheten. Orion er den eneste kapasiteten som kan dekke det store arealet, all den tid vi ikke har full kapasitet – og vel heller aldri kommer til å få det – på NH90-helikopteret til Kystvakten.

Andøya har om lag 30 oppdrag årlig i søk og redning der andre kapasiteter ikke strekker til. Dette må ses i sammenheng med den manglende kapasiteten som oppstår så lenge NH90 ikke er i lufta. Situasjonen er mildt sagt kritisk.

Det hadde vært en fordel om forsvarsministeren anerkjente utfordringene mer åpent for å signalisere om regjeringen tar dette på alvor eller ikke, og dermed kanskje kan hindre at for mange sier opp framover.

Presidenten: Representanten Jette F. Christensen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Jette F. Christensen (A) []: Representanten Wiborg lurte på hvorfor det bare er Fremskrittspartiet som snakker om den avtalen utenriksministeren redegjorde for i morges. Det er fordi denne debatten er utenriks- og forsvarskomiteens budsjettdebatt. Men det har vært en oppvisning. Representanten Ørsal Johansen sa at de fleste han visste om, ikke hadde hørt om denne avtalen, men at mange som har hørt om den, sier at de er imot. Veldig mange representanter fra Fremskrittspartiet har vært oppe og påberopt seg folkemeningen i en sak det ikke har vært folkeavstemning om. Det er interessant, for når man som et regjeringsparti påberoper seg den aktive folkemeningen – alltid – vil det egentlig aldri finnes noen legitim opposisjon. Det er et ganske udemokratisk trekk.

Så vil jeg bare si at jeg i dag har lært uttrykket «gammelmedia». Det har jeg googlet, og det defineres som tradisjonelle medier som legger presseetiske regler til grunn for både sitt arbeid og sitt utgivningsbevis. Jeg foreslår at vi fortsetter med den typen medier.

Anniken Huitfeldt (A) []: Representanten Wiborg snakker rett og slett usant. Det hadde vært mulig å be om en utredning om hva denne plattformen kunne bidra til, men Arbeiderpartiet har ikke i noen sammenhenger pålagt regjeringa å stemme for den ene eller den andre resolusjonen i FN. Det har ikke skjedd, det ligger på regjeringas bord.

Dette har vært en oppvisning i hvor galt det kan gå når statsministeren ikke setter ned foten. Hun lar utenriksministeren komme til Stortinget og bli ydmyket av FrP-er etter FrP-er, som bruker utenriksdebatten i Stortinget til å markere seg selv i en sak de vet de ikke får Stortinget med seg på – en sak de har vært med på å avgjøre. Nå skal det være et slags show hvor de kan fremme sin politikk i denne salen. Det er rett og slett stusslig. Høyre har forsøkt å ta inn Fremskrittspartiet for å ansvarliggjøre dem. De har mislyktes. Tvert imot ser vi at Høyre ikke evner å sette ned foten i denne salen, men tvert imot går langt i å forsvare Fremskrittspartiets opptreden, som vi ikke har sett maken til i denne salen på veldig lenge.

Så må jeg også si at representanten Elvenes har et ganske problematisk forhold til sannheten. Han sier at 400 mill. kr ekstra på forsvar er en ubetydelig sum. Vel, vi spurte Forsvarsdepartementet om hva som skulle til for å øke andelen til forsvar, og det var 400 mill. kr. Jeg mente det var et ganske viktig signal at vi gikk opp – og ikke ned. Men hvis Hårek Elvenes mener at dette er så ubetydelig, kan han rett og slett bare stemme for det. Da vil det i hvert fall være i tråd med NATOs forpliktelser. Vi har også satt av penger til helikoptre. Vi har satt av penger til forprosjekt for stridsvogner. Men når denne regjeringa ikke klarer å levere på det som er våre klare NATO-forpliktelser, er det rett og slett pinlig. Og hvis 400 mill. kr er ubetydelig – jeg ser at Hårek Elvenes nå skal prate etter meg – er min utfordring: Stem for det! Da går i hvert fall ikke andelen til forsvar fra 1,66 pst. i 2018 til 1,59 pst. i 2019.

Presidenten: Representanten Hårek Elvenes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Hårek Elvenes (H) []: Det er nok ubetydelig, i den forstand at 400 mill. kr ikke rekker i forhold til de milliardlovnadene som Arbeiderpartiet har vært ute med. Det bidrar så altfor, altfor lite.

Det var egentlig representanten Navarsete som fikk meg til å ta ordet – hennes antydning om at det ikke satses på HV av denne regjeringen. Da tør jeg minne om at regjeringen styrket HV med 191 mill. kr i 2017 og øker med 212 mill. kr i 2019. HV får nye kjøretøy og nye uniformer. HV i nord får nye feltvogner som er pansret, og lett luftvern. HV over hele landet skal øve like mye som HV-distriktene i Nord-Norge.

Dette står i grell kontrast til det som Senterpartiet leverte i regjering. HV-reserven ble lagt ned. HV øvde ikke. Områdestrukturen øvde ikke i 2009. Innsatsstyrken ble redusert fra 5 000 til 3 000 soldater. Den HV-politikken som føres nå, … (Presidenten klubber.)

Presidenten: Då var tida ute.

Representanten Martin Kolberg har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) []: Etter forrige innlegg fikk jeg en påpekning fra presidenten som jeg vil gi uttrykk for at jeg respekterer og forstår. Jeg beklager at jeg brukte uttrykket «gud hjelpe meg», for det bør jeg ikke gjøre. Så har jeg sagt det.

Men når det gjelder realiteter i dette: Tybring-Gjedde sier at vi må forsvare våre interesser, og Wiborg sier: Vi snakker på vegne av folket.

Realiteten er at denne avtalen er til for å hjelpe Norge og folket. Hvis man tror at det er mulig å håndtere dette enorme komplekset for framtiden uten en internasjonal, sivilisert rettsorden, tar man rett og slett helt feil, Fremskrittspartiet tar helt feil. Derfor er jeg veldig glad for at det blir nedstemt. Det er selvfølgelig et stort paradoks – via presidenten til utenriksministeren – at hun møter et forslag fra sin egen regjeringspartner i denne saken.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det kan vere på sin plass å avslutte denne debatten med å seie kva Senterpartiet vil støtte av dei lause forslaga som er omdelte. Me vil støtte forslaga nr. 11 og nr. 14, frå Sosialistisk Venstreparti, og forslag nr. 16, frå Arbeidarpartiet. Dei andre forslaga vil me ikkje støtte.

Eg vil heilt til slutt seie at det er merkeleg at Framstegspartiet brukar taletida si på å diskutere ei plattform der dei kunne – dersom dei ville ha Stortingets meining i ei sak som er regjeringa si sak – fått regjeringa til å leggje fram ei sak. Dersom dei ville ha eit syn, måtte dei i alle fall leggje fram eit grunnlag for debatt.

Eg har lese plattforma. Eg personleg synest at ho er vel verd å røyste for, eg støttar regjeringa i det. Men partiet har ikkje (presidenten klubbar) debattert ho, har ikkje noko syn her i denne salen, har ikkje råd å gi (presidenten avbryt).

Presidenten: Tida er ute.

Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg merker at angrepene på plattformen etter hvert har mistet den nyansen at vår utenriksminister og vårt embetsverk har reservert seg mot nettopp de punktene som kritikerne har fremhevet. Så jeg opplever at det er en mye større konsensus i denne sal om realitetene i saken. Vi ser også at noen land som normalt står veldig nær hverandre, har vurdert det forskjellig. Noen står utenfor, andre har ment og gjort som Norge, nemlig hatt kraftfulle reservasjoner, som ikke binder opp nasjonal handlefrihet. De baltiske landene er et eksempel på dette, hvorav to er inne og ett er ute.

Så er det jo litt dette at vi blir belært i hvor umulig det er at det skal være uenighet om større spørsmål. Dette er et lite spørsmål, siden det ikke binder Norge, men jeg minner om at det er noen her i denne sal som drømmer om å danne en ny regjering, en rød-grønn regjering, med deltakelse fra konsekvente motstandere av NATO-samarbeidet, og også fra et annet parti, som ønsker å hindre markedsadgangen til 500 millioner. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Tida er ute.

Representanten Per Willy Amundsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: La meg starte med å gi representanten Kolberg skryt. Selv om han tar totalt feil, og selv om det beviselig er uriktig, det han sier, har han i hvert fall en mening om FNs migrasjonsplattform. Det har vi ikke sett så mye til fra de andre opposisjonspartiene i dag. Og det er veldig betegnende, for dette har vært en debatt som har handlet om prosess, om når det skal behandles, om hvordan det skal behandles, om hvem som skal behandle det – men ikke om innholdet i migrasjonsplattformen. Det synes jeg er trist.

Særlig er det oppsiktsvekkende at Senterpartiet, som i alle andre sammenhenger er svært opptatt av nasjonal selvråderett, ikke er det i denne saken. Det hevdes av representanten Navarsete at vel, vi vet ikke nok om den. Men da har man den utmerkede muligheten å fremme et forslag om å be regjeringen utsette sin tilslutning til avtalen (presidenten klubber) i påvente av å få (presidenten klubber igjen) en nærmere utredning. Så kunne man ha fått den informasjonen (presidenten avbryter) – men det ønsker man ikke.

Presidenten: Tida er ute.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Takk for muligheten avslutningsvis til å takke for deler av debatten.

Navarsete spurte om arbeidet med basestruktur for mottak av allierte styrker. Det er et arbeid vi er i gang med, og så skulle vi varsle det i Prop. 1. Det rekker vi ikke, og grunnen til det er at NATO også jobber med dette. Vi er avhengig av NATOs planer for å legge våre planer, og det er blitt litt forsinket. Derfor kan jeg ikke si når vi kommer, men vi kommer tilbake til Stortinget med det når vi har fått gjort ferdig de vurderingene.

Kort til representanten fra Rødt, som mente at objektsikringen var sviktende i Norge på grunn av internasjonale operasjoner: Nei, det er feil. I forsvarssjefens fagmilitære råd snakker han om beredskap. Objektsikring er noe annet. Så må jeg få lov til å skyte inn at det er hyggelig at Rødt leser forsvarssjefens fagmilitære råd. Det er også på bakgrunn av de rådene vi nå bygger et bedre forsvar, som skal styrke den nasjonale sikkerheten. Så her er vi helt på linje med Rødt – overraskende nok.

Helt til slutt til representantene fra Senterpartiet om Heimevernet og det med rekruttskole: Ja, rekruttskole kan vi ha overalt, det er helt sant. Jeg har motsatt meg forslagene om å flytte rekruttskolen sørover, rett og slett fordi jeg mener det er en viktig del av den militære opplæringen å lære seg hva vi forsvarer. Derfor har vi rekruttskole i nord, på Skjold. Så kan selvfølgelig de som er ivrig opptatt av å diskutere sentralisering, fremme et forslag om at rekruttskolen for Hæren skal flyttes sørover. Jeg kommer gjerne tilbake til denne sal og diskuterer sånne forslag også, hvis det skulle dukke opp.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg skal ikke forlenge debatten, men jeg vil bare svare på noen av de spørsmålene som er kommet.

Først til Jette F. Christensen: Det er ikke riktig at vi kutter støtten til UNRWA i 2019. Vi har tvert imot også i 2018 økt støtten ganske betydelig. Senest i september annonserte vi et nytt bidrag, på 64 mill. kr, sånn at vi nå er oppe i 294 mill. kr i år til UNRWA. De leverer viktige basistjenester til den palestinske befolkningen, og for så vidt også til andre som er berørt, i nærområdene. Vi har altså ikke noen intensjoner om å kutte den støtten til neste år.

Så må jeg si at jeg reagerer ganske kraftig på at representanten Petter Eide hisser seg voldsomt opp fordi han mener at han ikke har fått svar på sitt spørsmål. Jeg svarte på hans spørsmål senest for noen timer siden. Jeg syns også det er påfallende at så fort han hadde avlevert denne kraftsalven, forsvant han ut av salen og sånn sett ikke kan høre at jeg gjentar svaret. Som jeg sa til representanten Petter Eide, er det i dag ikke mulig å eksportere våpen og ammunisjon til De forente arabiske emirater. Vi har aldri tillatt eksport av våpen og ammunisjon til Saudi-Arabia. Dette har vi gjort klart både skriftlig og muntlig. Jeg tror det er viktig også å legge til grunn – i motsetning til det representanten Eide så ut til å legge til grunn – at det ikke er noen holdepunkter for at norsk materiell skal ha blitt brukt i krigen i Jemen. Jeg tror det er viktig å holde de tingene fra hverandre.

For øvrig mener jeg også det er veldig spesielt at representanten Petter Eide mener at vi gir et signal om at Norge ikke har tillit til fredsforhandlingene. Snarere tvert imot – vi støtter aktivt opp under fredsforhandlingene, både de til FNs spesialutsending, Martin Griffiths, og ikke minst det som nå foregår i Sverige.

Helt avslutningsvis knyttet til diskusjonen om migrasjonsplattformen: Det har vært hevdet at vi vet hva som kan skje hvis vi signaliserer oppmykning. Det gjør vi for så vidt, men vi signaliserer altså ingen oppmykning. Vi har i dag ikke bedt Stortinget ta stilling til det som står i plattformen. Dette er og forblir regjeringas prerogativ, men vi har allikevel ønsket å orientere Stortinget, gitt at det har vært debatt også i Norge, selv om den har vært veldig annerledes enn i mange andre land.

Likevel registrerer jeg i debatten, og det syns jeg er godt å høre, at alle partiene, foruten Fremskrittspartiet – som tydelig har reservert seg, og har gjort det også tidligere, det er kjent, og det er åpent – støtter det at Norge slutter seg til den globale migrasjonsplattformen, ut fra den argumentasjonen som regjeringa har ført om hvorfor dette er viktig og riktig, samtidig som vi har tatt avgjørende reservasjoner og gitt stemmeforklaringer der vi mener at vi må tolke plattformen, i likhet med det andre land gjør, på en måte som vi mener er den riktige, og der vi registrerer at vi har svært mange land med oss i den tolkningen. Det gjelder bl.a. kravet om full pressefrihet.

Presidenten: Representanten Bengt Fasteraune har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Bengt Fasteraune (Sp) []: Selv om jeg snakker østlandsdialekt, er det ikke dermed sagt at jeg vil at alle avdelinger skal sørover. Jeg presiserte i mitt første innlegg at det er spesielt viktig for Hærens avdelinger at vi har et kraftfullt forsvar i nord. Det som ble sagt i denne debatten, var at hvis man skulle ha en rekruttskole på Skjold, tok den så mye av kapasiteten at man da ikke hadde mulighet til å ha andre avdelinger. Det jeg sa, var at vi må beholde en operativ avdeling, som 2. bataljon har vært, med lett infanteri og ikke sette den på mob-status. Hvis det er plass til rekruttskole, må den gjerne være der.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 2–5.

Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten føreslå at sakene nr. 6 og 7 vert behandla under eitt. – Det er vedteke.