Olaug V. Bollestad (KrF) [10:02:35] (komiteens leder): Vi har mye å være takknemlige for i norsk helsetjeneste. For 13. år på rad er Norge rangert høyest når det gjelder levestandard, forventet levealder og utdanning. Norges robuste og offentlig finansierte helsevesen oppgis som en vesentlig årsak til at gjennomsnittlig levealder i Norge er 82 år. Det er viktig å ta med seg det i det store perspektivet, samtidig som vi griper tak i de reelle utfordringene og jobber for et enda bedre helsevesen.

Vi er nå godt inne i julebordsesongen. Mange unger rammes negativt av at det fokuseres så sterkt på alkohol i julehøytiden. Jeg håper at jeg har med meg noen i denne salen som ønsker å markere hvit jul i år, i solidaritet med de 80 000 ungene som gruer seg til en uforutsigbar høytid med mye alkohol.

Store deler av skadeomfanget ved rusmisbruk er knyttet til flertallet, som har relativt lavt forbruk. Vi vet at en restriktiv ruspolitikk har god effekt. Kristelig Folkeparti er glad for å ha fått på plass ytterligere 10 mill. kr til frivillig rusforebyggende innsats, bl.a. til AKAN og Juvente. Vi er også glade for å ha fått på plass ytterligere 40 mill. kr til ideell og frivillig sektor, der de organisasjonene som ofte er rustet til å møte barn og unge og familier av rusavhengige, er.

Ideell sektor har gjort mye pionerarbeid innen helsetjenestene våre. Det er viktig å sikre feltet forutsigbarhet og konkurransedyktige vilkår. Derfor er det en stor seier at vi gjennom budsjettforliket har fått på plass en søknadsbasert ordning for ideell sektors historiske pensjonskostnader, et løft for ideell sektor for å gi et løft for pasienter og brukere.

80 pst. av alle psykiske lidelser blant voksne starter før man er 20 år. Barndommen har enorm betydning for hvordan det blir senere i livet. Ingen oppgave er viktigere enn å sikre alle barn og unge gode oppvekstsvilkår. Denne folkehelseutfordringen kan bare møtes på en systematisk måte. Selv om vi har fått på plass flere gode tiltak som vil gagne ungene våre, og tar tak i de psykiske helseutfordringene, har jeg store forventninger til opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse. Den er vedtatt og skal komme. Her er det mye godt forebyggende arbeid, ikke minst for hver enkelt unge.

Vi er også i gang med vedtak fra dette huset om å bekjempe vold og overgrep mot barn. Som politiker vet jeg at det ikke er noen kamp som er viktigere enn akkurat dette. Tilstrekkelige ressurser, forebygging og avdekking av vold og overgrep er helt avgjørende. Kristelig Folkeparti har fått på plass ytterligere 12 mill. kr til medisinske undersøkelser på barnehusene, samt en offensiv øremerket satsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten med til sammen 120 mill. kr.

Tilgjengelige, trygge og kompetente voksne i møte med unger som har vært utsatt for vold og overgrep, er vårt viktigste oppdrag. Det er mange andre utfordringer, som fastlegekrisen, som nærressurser til sykehus, som nærhjelp i primærhelsetjenesten, som å løfte eldre og de utfordringene som finnes, men det er ingen sak vi har et større ansvar for, enn å sikre at barn og unge ikke blir utsatt for vold og overgrep. Det er forebyggende, det er verdimessig, og det er vårt ansvar. Vi kan gi mer penger til sykehusene, vi kan gi mer penger til fastlegene, vi kan gi til Cøliakiforeningen, og vi kan gi til ideelle aktører, men vi kan aldri gi unger en barndom tilbake. Derfor er det vårt ansvar å få et systematisk arbeid for å bekjempe vold og overgrep mot barn og unge, men ikke minst også hjelpe i etterkant med de psykiske utfordringene som svært mange sliter med, nettopp fordi ingen voksne har sett.

Ingvild Kjerkol (A) [10:13:47]: Arbeiderpartiets helsepolitiske mål er et samfunn som fremmer god helse og livskvalitet for alle, forebygger sykdom og gir muligheter for å leve gode liv, uavhengig av hvor en bor, og hva en har i lommeboken. Vår helsepolitikk bygger på en enkel, men viktig analyse: Det er bare sterke fellesskap som makter å gi god helse og livskvalitet til alle. Heldigvis er mange friske og lever gode liv i Norge. Som samfunn må vi aktivt forhindre at folk blir syke. Det er viktig for å opprettholde velferden.

Framtiden tegner et bilde av endret demografi. Flere eldre som lever lenger, får flere friske år, men også et mer sammensatt sykdomsbilde hos den enkelte, som stiller krav til pleie og omsorg. Alvorlig sykdom som kreft og hjertelidelser krever avansert behandling.

Selv om de fleste barn og unge har det bra, er det mange som sliter med psykiske helseplager, og noen opplever å falle helt utenfor. Arbeiderpartiet har en ambisjon om at fellesskapet skal bidra til å gi barn og unge en trygg voksen å forholde seg til, om det er i skolen, barnehagen, barnevernet eller skolehelsetjenesten. Hvis samfunnet skal bidra til å ta vare på alle barn, må fellesskapet sørge for at det finnes trygge voksne å snakke med. Derfor satser vi 100 mill. kr mer enn regjeringen på skolehelsetjenesten og 100 mill. kr til å etablere lavterskel psykisk helse-tjenester.

Hver dag sitter det tusenvis av norske unger på skolen uten mat i magen eller i sekken sin. Norge er ett av få land i Europa som ikke tilbyr skolebarn et daglig måltid. Sammen med tunge fagmiljøer finner vi bare gode argumenter for skolemat, mens Høyre setter god ernæring opp mot god læring. Forstå det den som kan.

Fastlegeordningen vår er selve grunnmuren i vår felles helsetjeneste. Ordningen ble innført av Arbeiderpartiet og gir alle innbyggere sin egen lege gjennom livet. Fastlegen ser den enkelte, gir behandling og råd og er koblingen videre til spesialisert behandling eller andre stønader. Men fastlegeordningen er i krise. Halvparten av kommunene våre sliter med å rekruttere fastleger. Regjeringens svar er å vente og se. Arbeiderpartiet mener at i neste års budsjett er det behov for strakstiltak for å få rekruttert flere leger til ordningen, sånn at de legene som er der, kan få kuttet lengden på sine pasientlister. Derfor vil vi ha 400 nye stillinger for allmennleger i spesialisering, i tillegg til en økning på 100 flere turnusstillinger enn det som er regjeringens forslag, for å øke antallet kvalifiserte leger. Arbeiderpartiets alternative budsjett er øyeblikkelig hjelp for fastlegekrisen – rett medisin til rett tid.

Tannhelse er velferdsstatens største hull. På dette området ser Arbeiderpartiet behov for å utvide fellesskapsløsningene. Da kan vi ikke gå med på budsjettets usosiale kutt i støtte til dem som trenger tannhelse mest. I tillegg til å reversere kuttene vil vi utvide gratis tannhelse til 21 år og ha 50 pst. rabatt fram til 25 år. Også de som får dårlig tannhelse på grunn av sykdom, vil nyte godt av vårt budsjett.

Gjennom forebygging, tidlig innsats og god behandling når man blir syk, skal en i vår felles helsetjeneste få den beste hjelpen gjennom hele livet. Folk må oppleve tjenestene som tilgjengelige, trygge, helhetlige og koordinerte. Ingen bør bli kasteballer i et system når de er syke. Vi må organisere oss sånn at pasientene opplever én helsetjeneste. Da må vi på en god måte ivareta primærhelsetjenestens, inklusive fastlegenes, kompetanse, perspektiv og autoritet. Det er viktig å huske at folk ikke blir syke på sykehus, folk blir syke der de bor, og alle bor i en kommune. Derfor inneholder Arbeiderpartiets budsjettforslag en kraftfull og målrettet innsats for å forebygge sykdom, og derfor økonomiske muskler til kommunene og helsetjenesten nær folk.

Sykehusene og resten av spesialisthelsetjenesten i Norge holder heldigvis høy kvalitet, men mange pasienter opplever likevel feil, for lite informasjon og dårlig samarbeid i møte med helsetjenesten. Skal vi stoppe utviklingen mot en todelt helsetjeneste i Norge, må vi si nei til enda mer privatisering som hindrer god styring av ressursene dit de trengs mest, ikke flere transaksjoner og mer oppsplitting av tjenesten, sånn som regjeringen legger opp til. Statsråden har gjennom tre stortingsmeldinger bekreftet at samhandlingsreformen fortsatt gjelder, men han må komme i gang med å snu innsatsen dit den gjør mest nytte i behandlingskjeden. Retningen i samhandlingsreformen tilføres ingen ny energi, ingen nye tiltak fra dagens regjering.

Den kroniske underfinansieringen av våre felles sykehus videreføres i dette budsjettet som flertallet står bak. Vi frykter for fødselsomsorgen og akuttmedisinen, som stadig kuttes. Vi frykter for pasienter som sendes for tidlig hjem til en kommunehelsetjeneste som ikke har fått ressurser til å ta imot dem. Arbeiderpartiets sykehusløfte var at sykehusene skulle få 3 mrd. kr årlig. Det ville vi også ha oppfylt i år. Da kunne vi også fått investeringer i psykisk helse-tilbud. Hver gang dette temaet kommer opp, begynner statsråd Høie å snakke om den gylne regel, en regel han ikke har klart å følge. Men det spiller ingen rolle hva det kalles, politisk vilje er det som må til for å prioritere psykisk helse-tilbud, ikke floskler. I den rød-grønne regjeringens budsjetter fikk psykisk helse en større prosentvis vekst enn somatikken, selv uten en gyllen merkelapp.

Solberg-regjeringen inviterte i fjorårets budsjettdebatt til en diskusjon om velferdsstatens bærekraft. Helsetjenesten må prioritere strengere framover. Kravene for å innføre nye legemidler og nye metoder i helsetjenesten er høye, og da er det litt merkelig at regjeringspartiene ikke er med på å fjerne momsfritaket for alternativ behandling, som har en anslått gevinst på ca. 180 mill. kr, kanskje mer. I stedet har helseministeren startet en debatt om hvilke medisinske behandlinger vi skal slutte med.

For å avslutte: Vår felles helsetjeneste skal være tilgjengelig for alle. Forskjellene i helsetilstand og tilgang til helsehjelp som vi ser i mange andre land, må ikke få utvikle seg i Norge. Vi må som fellesskap investere i vår felles helsetjeneste, og ikke overlate folks liv og helse til markedslogikk. Det er forskjellen mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiregjeringen.

Og én ting til: Erna Solberg og Bent Høie har i jakten på makten gått så langt som å legge abortloven på forhandlingsbordet. For Arbeiderpartiet er noe sånt helt uaktuelt. Vi støtter budsjettforlikets forslag om 10,9 mill. kr for å utvide bruken av langtidsvirkende prevensjon, men abortloven bør forlikspartnerne la være i fred.

Med det tar jeg opp forslagene som Arbeiderpartiet står inne i.

Sveinung Stensland (H) [10:33:10]: Til siste replikkordskifte: Jeg snakket ikke om fagfolk, jeg snakket om alle de eldre som hadde stilt opp i en god prosess for å finne gode løsninger, sånn vi liker å jobbe i partier som lytter til dem som har skoene på.

Folk forventer kvalifisert helsehjelp raskt om de blir skadet eller syke. Korte ventetider er viktigst, og tjenester av høy kvalitet er en selvfølge. Skal vi få det til, må vi være villige til endring. Arbeider vi nøyaktig som nå, må vi ha 50 pst. flere ansatte i helsetjenesten i 2035 enn i dag.

Dette budsjettet legger grunnlag for det som er viktigst i vår helsepolitikk: å redusere unødvendig og ikke-medisinsk begrunnet venting for pasientene, å øke tilgjengelighet og kapasitet, å styrke kvaliteten i helse- og omsorgssektoren samt å prioritere psykisk helse og rusfeltet. Den lokale helsetjenesten danner grunnlaget for et godt helsetilbud. Samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er spesielt viktig.

Andelen eldre i den norske befolkningen er økende, og antall personer med kroniske sykdommer og sammensatte omsorgsbehov blir stadig flere. Dette øker presset på helsesektoren.

Det er fortsatt variasjon i kvaliteten på tilbudet ved sykehusene. Arbeidet for mer åpenhet om kvaliteten i tjenestene må fortsette, bl.a. gjennom bruk av kvalitetsindikatorer og helseatlas.

Dagens Medisin avholdt nettopp nok en maktkåring. Heller ikke denne gangen var pasientmakt et tema. Pasientene må tas mer på alvor. Litt for ofte opplever pasienter å bli kasteballer i systemet. Ofte er det systemet som svikter når det går galt i helsetjenesten. Systemsvikt gir flest feil, dårlig kommunikasjon gir mest frustrasjon. Det er ingen tvil om at vi politikere har makt til å styre de lange linjene: regelverk og bevilgningene til helsetjenesten. Men vi må aldri glemme at det er fagpersoner som driver helsetjenesten fra dag til dag.

Enkelte tror at ting blir gjort når ting blir vedtatt. Det er feil. Det er da jobben begynner. Har en ikke et godt samarbeid og felles forståelse med dem som faktisk møter pasientene, altså helsepersonellet, blir det vanskelig med overordnet styring av helsetjenesten. Det blir i tillegg vanskelig å være pasient.

Da er det i grunnen underlig at så lite av debatten dreier seg om pasientene og de ansatte som behandler dem. Helsetjenesten følger oss fra vugge til grav. De er der for oss i glede og i sorg. Det som betyr noe for pasientene, er hvordan de blir møtt når de trenger hjelp.

Litt for ofte hører vi om pasienter som opplever tilfeldig behandling, uklare beskjeder og dårlig informasjon. Her spiller også de pårørende en viktig rolle. De er en viktig ressurs, og de skal ha innflytelse på tilbudet til den de er pårørende for. Vi vil ha økt oppmerksomhet mot de pårørende. De skal ha flere roller – både som avlaster, omsorgsperson og beslutningstaker og for behandlingsløpet – og jeg gleder meg til å få pårørendemelding på plass og i drift.

I debatten er det mye snakk om hvor mye penger som brukes, og mindre om hvordan de brukes. Jeg er mest opptatt av det siste: Bruker vi ressursene rett, og hva kan vi gjøre for å få en tjeneste som henger bedre sammen og er mer pasienttilpasset? Et stikkord er å skape ro rundt fastlegeordningen og øke rekrutteringen av kompetent personell til primærhelsetjenesten.

Vi har fått tillit fra våre velgere, og det bør ikke sjokkere noen at vi viser oss tilliten verdig ved å gjennomføre vår politikk. Flere pasienter blir behandlet, færre mennesker står i kø, og ventetiden er kortere. Vi skaper pasientens helsetjeneste, og er villig til å gjøre endringer for at helsetjenesten skal takle møtet med fremtiden. Da må vi jobbe på nye måter og ta i bruk nye metoder og verktøy på en trygg og effektiv måte. Alle skal ha tilgang på likeverdige helsetjenester av god kvalitet. Pasienter skal møtes med respekt og åpenhet og uten unødvendig venting. Pasientene skal involveres i alle beslutninger som angår dem.

Vi bevilger, som gjerne Carl I. Hagen ville sagt det, mer enn 210 tusen millioner kroner til helse neste år. For å løse fremtidens utfordringer og hindre at utfordringene blir større enn nødvendig, må vi til enhver tid være kritiske til hvordan vi bruker våre ressurser, og hvordan våre helsetjenester er organisert. Penger er viktig nok, men vi vil ikke finne ett eksempel på en pasient som blir kurert av kroner og ører alene.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [10:47:22]: Helse- og omsorgssektoren er et stort ansvar. Det angår mange mennesker, det påvirker deres hverdag og liv, og derfor er det et viktig felt for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet gikk til valg på å redusere helsekøene. Vi ønsker å ta i bruk all kapasitet i hele Helse-Norge, både private og offentlige institusjoner, for å sikre at helsekøene går ned. Det er innført og sikret et fritt behandlingsvalg, og det har ført til at over 70 000 færre nå står i helsekø og at ventetidene går ned. Vi er opptatt av å bruke private aktører, både fordi det offentlige skal betale for det uansett, og fordi de private aktørene er en viktig bidragsyter for å få køene ytterligere ned.

Vi styrker sykehusene i årets budsjett med 11,5 mrd. kr. Det er altså mer enn demografiutviklingen skulle tilsi. Ett av våre viktige gjennomslag i årets budsjett er også å bidra til at helsekøene ved legevakten går ned. Vi har nå foreslått at kveldskonsultasjonene skal være lik hos fastlegene som hos legevakten, noe vi håper vil føre til at flere fastleger ser verdien av å ha åpent på kveldstid. Det er en erkjennelse at det er for mange som henvender seg til legevakten, som burde vært hos fastlegen sin.

Et annet viktig gjennomslag for Fremskrittspartiet i årets budsjett er å sikre fertilitetsbevarende behandling for kvinner som er rammet av alvorlig sykdom. Det er en glede å se at hele komiteen står bak dette forslaget, som tolker regelverket på nytt og sier at for kvinner som er rammet av alvorlig sykdom, er det en følgeskade at eggene kan bli varig skadet, og at de skal få full offentlig kompensasjon og betalt for behandling for å bevare egg.

Jeg har også med glede sett at flertallet i komiteen støtter opp om en positiv omtale av naprapater og osteopater, som vi nå vet har søkt om ny godkjenning av offentlig autorisasjon. Det handler om å ta pasientene på alvor og hjelpe dem som trenger det mest.

De eldre har fått et godt budsjett i år. Vi har innført 450 nye dagaktivitetsplasser for hjemmeboende personer med demens. Vi mener det vil bety at flere får tilbud om meningsfulle og aktive dager. Vi styrker tilskuddet til nye sykehjemsplasser. Statlig finansiering av omsorgstjenestene – SIO-prosjektet – blir både utvidet og videreført, og vi innfører og etablerer et eget eldreombud. De eldre fortjener alt det gode vi kan gjøre for dem, og derfor har Fremskrittspartiet sikret at de eldre er vinnere i årets budsjett.

Vi har lagt fram en kvalitetsreform, «Leve hele livet», som har vært igjennom stortingsbehandling denne høsten, som skal bidra til et aldersvennlig samfunn. Nå har kommunene en stor jobb foran seg for å lage lokale «Leve hele livet»-reformer. Vi må lære litt mer av hverandre og se hva vi kan bli bedre på. Kommunene bør etablere forebyggende hjemmebesøk for å bli kjent med sine eldre innbyggere og sikre at de får tilgang på gode tjenester tidlig. Jeg vil utfordre kommunene til å se nærmere på kjøkken og mat, som vi vet styrker livskvaliteten, og til å innføre fritt brukervalg. Enkeltmennesket er bedre i stand til å bestemme over egen hverdag. De fortjener å ha frihet til å velge selv og en trygghet for at de får det tilbudet de har behov for. Fremskrittspartiet er med dette stolt over at vi har lagt fram et budsjett som tar de eldre på alvor.

Kjersti Toppe (Sp) [10:57:50]: For eit par dagar sidan fekk regjeringa ei offentleg utgreiing om forslag til prioriteringar i den kommunale helse- og omsorgstenesta og for offentleg finansierte tannhelsetenester. Ho har overskrifta «Det viktigste først». Eg ser fram til at Stortinget får anledning til å diskutera denne på eit seinare tidspunkt.

Å prioritera riktig og rettferdig og å prioritera det viktigaste først er kanskje den aller største utfordringa helsevesenet har akkurat no. Noreg har markerte sosiale helseforskjellar. Vi har knapt med fagfolk. Det er eit politisk ansvar å sørgja for at vi prioriterer både fagfolka og helseressursane rettferdig, at helsetenester vert fordelte etter behov og ikkje etter kva helsetenester og pasientar som løner seg mest, slik at vi framleis i framtida kan ha eit helsevesen som har høg tillit – der vi kan gi likeverdige helsetenester til alle, uansett bakgrunn og uansett kor ein bur i landet, der ein ikkje opplever stadig dårlegare beredskap, at ambulansar forsvinn, at legevakta vert sentralisert, at lokalsjukehus vert trua med nedlegging, og der fastlegen eigentleg ønskjer å slutta. Vi må prioritera det offentlege desentraliserte helsevesenet framfor å auka private tenester.

Senterpartiet vil prioritera det viktigaste først. Det viktigaste i helsepolitikken er folkehelsepolitikken. Det meste av folkehelsepolitikken skjer i kommunane. Difor legg Senterpartiet opp til ei stor styrking av kommuneøkonomien. Vi innfører gratis frukt og grønt på ungdomsskulane, vi vil ha ein time fysisk aktivitet i skulen kvar dag, vi aukar løyvingane til friluftsføremål, vi hevar avgiftene på alkohol og tobakk, og vi vil ta i bruk skulen som førebyggingsarena.

Som ein del av folkehelsepolitikken prioriterer vi òg ei styrking av arbeidet mot spreiing av antibiotikaresistente bakteriar. Antibiotikaresistens har vorte kalla for helsevesenet si klimakrise. Det er no vi må handla om vi skal sikra at barna og barnebarna våre har tilgang til den same moderne medisinen som vi har, og at moglegheitene ikkje vert øydelagde av resistente bakteriar som det ikkje finst effektive medisinar mot.

Bruken av antibiotika har gått ned i Noreg. I kommunehelsetenesta er vi godt på veg mot målet om 30 pst. reduksjon som Senterpartiet fremja og fekk Stortinget si tilslutning til. Det er bra. Men norske sjukehus ligg framleis langt etter i dette arbeidet. Vi må òg sikra at det vert utarbeidd nye typar antibiotika og ei finansieringsordning som bidreg til det. Å hindra smitte er òg veldig viktig. Folk treng tydeleg informasjon om risikoen for smitte ved sjukehusbehandling i utlandet eller kirurgisk tannbehandling i land med stor utbreiing av resistente bakteriar.

Det er i kommunane den aller største delen av helse- og omsorgstenestene skjer. Senterpartiet vil ha ei mykje større satsing på det nære helsetilbodet i kommunane, i tråd med intensjonane i samhandlingsreforma. Difor styrkjer vi den totale kommuneramma med 4,4 mrd. kr. Vi prioriterer midlar til å styrkja jordmortenesta, til å styrkja tannhelsetilbodet til utsette grupper som i dag ikkje får rettane sine oppfylte, og til å styrkja arbeidet med psykisk helse i kommunane.

Fastlegeordninga er ein grunnmur i kommunehelsetenesta. Mange kommunar slit no med å få tak i nok fastlegar, og etablerte legar vurderer å slutta. Ifølgje Legeforeininga merkar dei at krisa har forverra seg det siste året. Det manglar òg sjukeheimslegar, legevaktslegar og legar i fengselshelsetenesta. Senterpartiet er ikkje fornøgd med regjeringa si satsing på fastlegeordninga. Ho kom for seint, og ho er for dårleg. Berre 12 av dei 46 millionane som regjeringa satsar på rettleiing i budsjettet, er friske midlar. Det er ei auking i rekrutteringstilskotet på berre 15 mill. kr samanlikna med 2018, og da står vi i det som er omtalt som ei krise. I tillegg vert det tatt 22 mill. kr til primærhelseteampiloten frå allmennlegeramma. Dei store grepa kjem ikkje. Ein handlingsplan skal ikkje koma før i 2020. Senterpartiet meiner at vi må prioritera det viktigaste først, og det viktigaste å gjera noko med i kommunehelsetenesta no er fastlegeordninga.

Vi prioriterer heile allmennlegefeltet, ikkje berre fastlegeordninga. Vi løyver ekstra midlar til fleire sjukeheimslegar og betre fengselshelsevesen, vi har midlar til 250 nye ALIS-stillingar utover forslaget frå regjeringa, 150 nye LIS1-stillingar og to veker meir praksis for legestudentar i kommunehelsetenesta.

Senterpartiet meiner at det er ei plikt for ein nasjon å sørgja for at vi er nokolunde sjølvforsynte med helsepersonell. I dag vert omtrent halvparten av legane utdanna i utlandet. Denne utviklinga meiner vi at vi må snu. Vi startar med i årets budsjett å prioritera 50 fleire studieplassar i medisin i Noreg i 2019.

Helse-Noreg vil ikkje gå rundt utan frivillige og ideelle organisasjonar. Vi meiner at forslaget frå regjeringa til løysing for dei historiske pensjonskostnadene var altfor dårleg, og det vart møtt med sterk kritikk òg i høyringa. Vi støttar det som kom fram i budsjettforliket, om å setja eit knekkpunkt til 2019 for ideelle pensjonskostnader og å innføra ei søknadsbasert ordning.

Vi vil prioritera tilskot til arbeidet med psykisk helse og rus blant ideelle og frivillige organisasjonar, som gjer ein fantastisk innsats, som f.eks. Kirkens SOS og prosjektet Sammen IOGT. Vi aukar òg støtta til fontenehus.

Sjukehuspolitikk er viktig for den norske befolkninga. Det handlar om beredskap og tryggleik for liv og helse der ein bur. Vi prioriterer nærmare 1 mrd. kr i netto auke i statlege midlar til pasientbehandling i offentlege sjukehus. Det er faktisk nødvendig, for i helseføretak etter helseføretak kjem det melding om alvorlege kutt i drifta. I Helse Møre og Romsdal skal dei, som eg var inne på i replikkordskiftet, kutta 200 årsverk som eit strakstiltak i 2019. Dette vil klart gå ut over pasienttilbod og beredskap. Dei må låna pengar til å utbetala løn.

Senterpartiet styrkjer òg i sitt budsjett ambulanseteneste, lokalsjukehus og fødetilbod med 0,5 mrd. kr – fordi vi prioriterer det viktigaste først. Vi har òg 30 mill. kr til å styrkja geriatrisk kompetanse, som har vore ein marsjordre frå Stortinget tidlegare, men som regjeringa ikkje har følgt opp.

Senterpartiet er bekymra for psykisk helsevern. Den gylne regel, som har vore det einaste tiltaket frå regjeringa for å styrkja dette feltet i spesialisthelsetenesta, har vorte kalla for ein politisk bløff. Pengebruken har vakse fem gonger så raskt i somatikken som i psykisk helsevern etter at Bent Høie vart helseminister. Den gylne regel har vore diskutert over 120 gonger i Stortinget sidan 2014, ifølgje ei oversikt frå Dagens Medisin, men det har ikkje hjelpt. Senterpartiet etterlyser no handling frå dagens regjering. Det nyttar lite å skryta av å innføra den gylne regel igjen når han år etter år ikkje vert følgt opp, eller vert følgt opp med fiktive rapporteringar om auka aktivitet, som ikkje er ei reell auking i pasientbehandling.

Kapasiteten i psykisk helsevern er sprengd. Det er eit stort tal korridorpasientar, alvorleg sjuke pasientar. Det er ei problemstilling få tør å snakka om. Nedbygginga av sengekapasiteten har gått for langt. Senterpartiet har nyleg fremja eit Dokument 8-forslag om å stansa nedbygging av senger i psykisk helsevern og stoppa nedbygging av distriktsmedisinske senter.

Vi prioriterer psykisk helsevern i vårt alternative budsjett. Vi øyremerkjer midlar til betre psykisk helsetilbod, til barn i barnevern, til innsette i norske fengsel og til studenthelsetilbodet. Vi vil avslutta bruken av innsatsstyrt finansiering innan psykisk helse.

For å betra pasientsikkerheitsarbeidet i norske sjukehus føreslår Senterpartiet at vi skal behalda dagens meldeordning, som er sanksjonsfri. Vi fremjar i dag eit laust forslag om å be regjeringa leggja fram ei eiga sak om å etablera eit nasjonalt pacemaker-register, etter avsløringane som Aftenposten har hatt dei siste dagane. Vi har òg eit laust forslag i salen om pasientreiseordninga i Helse Nord og forbetring av den.

Senterpartiet vil oppretta eit midlertidig tilskotsprogram for eit kommunalt eldreløft. Vi vil satsa på musikkterapi og har 10 mill. kr for å fremja nye musikkterapistillingar i kommunane. Vi har pengar til måltid og tilskot for å etablera kjøkken på sjukeheimar. Vi har pengar til stillingar som kan bidra til auka fysisk aktivitet, besøkstilbod og eldresenter og til auka dagaktivitetstilbod for eldre heimebuande pasientar med demens, i regi av Inn på tunet. Kort sagt prioriterer vi det viktigaste først i helsepolitikken.

Med dette vil eg ta opp Senterpartiet sine forslag i saka.

Sheida Sangtarash (SV) [11:17:54]: Livet er uforutsigbart, og det håper jeg det er tverrpolitisk enighet om. Særlig knyttet til vår helse kan det mest utrolige, det mest uforutsigbare og det mest brutale plutselig skje.

Min hverdag på Stortinget begynte med at min venn og kamerat, stortingsrepresentant Nicholas Wilkinson, ble alvorlig syk. De første ukene på Stortinget, mens jeg prøvde å lære meg rutinene og hvordan jeg kom meg fram til ulike rom, visste jeg ikke engang om Nicholas kom til å overleve. Kanskje var det stresset, eller kanskje er det rett og slett vanskelig å finne riktig vei på Stortinget. De fleste av oss enten kjenner noen som plutselig har blitt alvorlig syk, eller har opplevd det selv. Det er da det plutselig slår oss hvor sårbare vi er, hvor fort livet kan forandre seg, og hvilken stor rolle helsevesenet spiller i vårt liv.

Det var ikke til å forstå at vår gode, unge, friske, energifulle, kloke og motiverende Nicholas plutselig ikke svarte på meldinger, ikke tok telefonen – han som alltid var der uansett hva, han som motiverte oss til å vinne viktige kamper og motiverte oss enda litt mer når vi tapte viktige kamper. Plutselig en dag var han tilbake, men han hadde mistet mye av språket sitt etter flere små slag. Han blir bedre og bedre for hver dag som går, og viser progresjon for hver gang jeg ser ham.

I dag ser jeg på helsevesenet med nye øyne, kanskje litt nærmere hjertet, kanskje med en annen takknemlighet enn før. Det er godt å ha et helsevesen som tar vare på oss når vi blir syke. Det at vi bidrar til fellesskapet, og at fellesskapet tar vare på oss når vi trenger det mest, er det vakreste med Norge.

Det er nettopp dette vi må verne om når vi står i en tid hvor forskjellene i makt og rikdom øker, og hvor de økende forskjellene også merkes i helsevesenet. Helseforskjellene i Norge øker, og de sosiale helseforskjellene i Norge er større enn i mange europeiske land. Det kan ikke være slik at størrelsen på lommeboka avgjør hvor god helse folk har. Men dessverre er det slik, og det må vi ta inn over oss, og vi må snu denne trenden.

Sunn mat, fysisk aktivitet og gode vaner kan læres av barn og unge. Det man lærer i skolen, blir en del av ens kultur – en del av hverdagen, en del av en selv. For veldig mange i Norge er det en del av kulturen og identiteten å bruke kroppen i naturen. Det å ha gode og sunne vaner er en rutine. Men for veldig mange er det ikke like naturlig. Derfor er det viktig at det blir en seriøs og forpliktende del av opplæringen i Norge – for gode vaner er forebyggende og øker livskvaliteten livet ut.

2019 kunne blitt det året da det ble bred enighet om hvor viktig forebyggende arbeid er for god helse hele livet. Det kunne blitt det året da vi gjeninnførte frukt og grønt i skolen, da vi tilbød et sunt måltid til ungdommene hver dag. Det kunne blitt det året vi med sikkerhet kunne si at det blir en times fysisk aktivitet i skolen. Det kunne blitt det året da det endelig ble satset på forebygging ute i kommunene, og Folkehelseinstituttets arbeid ble styrket.

Forebygging er en viktig satsing for SV. Vi mener at forebygging er bedre og billigere enn reparering. Derfor satser vi nettopp på de nevnte områdene i vårt budsjett.

Som jeg nevnte innledningsvis, kan det mest uforutsigbare skje på tross av forebygging. Da er det viktig at vi tar vare på primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og satser på kommunene. Jeg tenker at 2019 kunne blitt det året da vi økte sykehusbudsjettene, slik at de ansatte slapp å bli bedt om å løpe fortere på grunn av regjeringens såkalte effektiviseringskutt, det året da det ble tid til det aller viktigste i helsevesenet, nemlig møtet mellom pasienten og helsepersonellet. Dette året kunne blitt det året da det ble lyst ut flere hele og faste stillinger på sykehusene og ute i kommunene, og vi styrket fødselsomsorgen og den kommunale jordmortjenesten. Kort liggetid på sykehus skal være etter kvinnens eget ønske og tilpasset kvinnens forutsetninger og behov. Kvinner i de aller mest sårbare fasene i livet, nemlig fødsel og tiden som nybakt mor, må kunne oppleve trygghet.

Fem år med de blå-blå merkes. Istedenfor å se framover går vi baklengs inn i framtiden. Istedenfor nye, store visjoner, som en tannhelsereform, der tennene endelig anses som en del av kroppen, ser vi stadige kutt i tannhelsetjenesten. Det skal ikke være slik at folk har tannlegeskrekk på grunn av regningen. SV vil ha tannhelse inn i folketrygden. Det er det målet vi vil forplikte oss til, og vi vil allerede i dag starte innfasingen. Vi vil utvide den offentlige tannhelsetjenesten, slik at alle 19- og 20-åringer får gratis behandling, og at det offentlige skal dekke 75 pst. av tannlegeutgiftene til unge mellom 20 og 25 år, samtidig som vi vil gjøre det betraktelig billigere for alle opp til 30 år. Vi vil gjeninnføre gratis tannhelsesjekk for de eldre. Det aller viktigste i denne reformen er at SV vil forplikte seg til et mål om at ingen på sikt skal måtte betale mer enn 2 500 kr i året for tannhelse.

Avslutningsvis vil jeg gjenta at vi alle kjenner noen som har vært alvorlig syke, og noen av oss har vært alvorlig syke selv. Det er viktig at vi tar vare på helsevesenet, noe som er helt avhengig av de ansatte. Personlig er jeg takknemlig overfor de ansatte som bidrar hver eneste dag i helsevesenet, og som politiker vil jeg legge til rette for at de kan gjøre jobben sin på best mulig måte.

Det var kanskje sånn de første ukene på Stortinget da jeg med sorg i hjertet for min venn Nicholas ikke klarte å finne veien fram, men med dette budsjettet er jeg sikker på én ting, og det er i hvilken retning vi skal.

Sheida Sangtarash (SV) [11:25:05]: Ja.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:29:01]: Siden sist gang Stortinget vedtok et helsebudsjett, har forslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet passert 200 mrd. kr, en økning på 6,4 pst. i forhold til saldert budsjett for 2018. Totalt lander vi i dag på 210,6 mrd. kr. Det sier noe om den grunnleggende parlamentariske enigheten knyttet til helseprioriteringene i Norge at Arbeiderpartiets og SVs alternative budsjetter bare øker totalrammen med under halvannen prosent. Det synes dermed å være en temmelig stor enighet om at helsebudsjettets andel av det totale statsbudsjettet er temmelig konstant, og at mye av uenighetene i prioriteringene i helsesektoren er av marginal karakter.

I tråd med dette vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid i året som snart har gått, og jeg hekter meg på representanten Sangtarash og sender en hilsen tilbake til representanten Nicholas Wilkinson.

Denne gode stemningen betyr likevel ikke at framtidsutsiktene for utviklingen i norsk folkehelse bare er lyse. Inntektsutviklingen de kommende par tiår kan medføre behov for å kutte i helsetilbud vi i dag tar for gitt. I løpet av fire tiår øker antallet 70-åringer med det dobbelte. På 1950-tallet var antallet 100-åringer i landet ca. 50, i dag er det over 1 000 som har nådd denne alderen. Vi vet at det stort sett er eldre som belaster størstedelen av budsjettet.

På lengre sikt er det grenser for hvor mye av behandlingen ved våre sykehus som kan gjøres poliklinisk. Veksten i antall eldre har gjort at enkelte av våre fremste geriatere har satt spørsmålstegn ved om vi ikke nå er i ferd med å nå et tak på hvor mye det er mulig å redusere antallet sykehussenger med – kanskje har vi nå tatt ut den effektiviseringsgevinsten som er mulig gjennom spesialistbehandling uten innleggelse.

Vi opplever økte utfordringer når det gjelder psykisk helse. Vi ser det bl.a. i stigende selvmordstall og på statistikken for studenthelse, publisert i høst i den såkalte SHoT-undersøkelsen. Den viser at én av fire studenter nå rapporterer om psykisk uhelse – for åtte år siden var tallet én av seks. Unge mennesker sliter stadig mer. Dette er foruroligende.

Det er gammel lærdom som ligger bak forholdet mellom psyke og soma. Vi vet at psykiske utfordringer raskt kan lede til fysiske lidelser. Motsatt vet vi at somatiske plager i mange tilfeller kan holdes i sjakk gjennom mental mestringstrening. Denne regjeringen gjeninnførte den gylne regel i 2014, som det har vært påpekt. Nylig har det likevel vært reist tvil om hvorvidt den gylne regel har noe for seg i det hele tatt – den er en bløff, er det blitt hevdet i et intervju med Dagens Medisin.

Tallene som det i nevnte avis ble referert til, er riktignok av gammel dato, og tre av fire regionale helseforetak ser nå ut til å ha oppfylt kravene for 2018, hvilket er en betydelig forbedring. Innenfor TSB ser regelen stort sett ut til å ha blitt oppfylt. Jeg vil imidlertid trekke fram en uttalelse fra den tillitsvalgte for psykologene ved Oslo universitetssykehus, Birgit Aanderaa, som setter fingeren på selve metodikken bak den gylne regel. Hun sier i et intervju:

«Jeg tror det hersker en forestilling om at når du gir penger til somatikk, så vet du hva du får, men når du gir til psykisk helsevern, så aner du ikke hva du får.»

Hun antyder sågar at det er tendenser til kreativ bokføring fra de regionale helseforetakenes side. Det kan være at selve metoden for måloppnåelse trenger et nærmere ettersyn. Helseministeren har gjennom flere år uttrykt misnøye med disposisjonene og resultatene i RHF-ene når det gjelder den gylne regel, og han har Venstre med seg i denne bekymringen. Det kan være behov for en grundig gjennomgang av både parametere og metodikk for å forsikre oss om at vårt helsevesen oppfyller det Stortinget har forutsatt. Jeg er i så måte glad for at helseministeren så tydelig har sagt at han fortsetter prioriteringen av psykisk helsevern. Til syvende og sist er det likevel på resultatene vi skal måles – ikke på pengene vi legger i tiltakene.

Venstres helsepolitikk har alltid vært tydelig på en vektlegging av primærhelsetjenesten, forebygging og tidlig innsats. I så måte er jeg glad for at fastlegene nå får et ytterligere løft – det er en innsats Venstre vil arbeide for å forsterke i årene framover.

Primærhelsetjenesten er likevel mer enn antall allmennleger, og Venstres politikk skal kjennes på bl.a. tydelighet i økningen i forebyggende tjenester som helsestasjoner, skolehelsetjeneste, helsesykepleiere og andre yrkesgrupper som fortløpende rekrutteres i kommunene. Barnehagesatsingen er også et ledd i dette. At vi i siste runde kunne løfte inn 4 mill. kr til økt satsing på fontenehus, er et tiltak som bærer et klart Venstre-stempel, og det er jeg særlig glad for, først og fremst på vegne av de mange som nå har mulighet til å komme inn i arbeidslivet etter å ha hatt psykiske utfordringer av ulike slag.

Innsatsen innenfor psykisk helsevern, rusomsorg, familievern og forebyggende tjenester har lenge vært fellesnevner for mellompartienes verdier i helse- og sosialpolitikken. Mange av gjennomslagene som Kristelig Folkeparti fikk i årets budsjettforlik innen helsesektoren, kunne like gjerne kommet som resultat av Venstres sosialliberale prioriteringer. Det lover godt for framtidige forhandlinger om utvidelse av regjeringsplattformen.

Statsråd Bent Høie [11:40:13]: Budsjettet som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti er blitt enige om, bygger ytterligere opp om målet om å skape pasientens helsetjeneste. Budsjettenigheten viser at helse er et felt der de fire partiene klarer å søke sammen om gode løsninger, og der den politiske enigheten er stor.

Regjeringen har i sine seks budsjetter lagt til rette for en vesentlig høyere aktivitetsvekst i sykehusene enn det den forrige regjeringen klarte gjennom sine åtte budsjetter. Neste år budsjetteres det med en vekst i pasientbehandlingen på 1,7 pst. Den demografiske utviklingen alene tilsier et behov for økt pasientbehandling på 1,3 pst. Budsjettforslaget gir derfor rom for mer pasientbehandling, nye medisiner og store investeringer.

Som politikere har vi plikt til å tenke i et generasjonsperspektiv. Derfor er det viktig at vi bruker handlingsrommet vi har i dag, til å investere for framtiden. Bedre utnyttelse av IKT er nødvendig for å realisere pasientens helsetjeneste og å nå målet om én innbygger – én journal. Økt digitalisering stiller store krav til nasjonal samordning og betydelige investeringer de nærmeste årene.

Med dette budsjettet fortsetter vi å bygge ut og vedlikeholde viktig infrastruktur, og vi investerer i nye sykehus. Regjeringen foreslår 575 mill. kr til etablering av Helseplattformen, som er et program for å etablere felles IKT-løsninger for spesialisthelsetjenesten og kommunene i Midt-Norge. Videre foreslår vi vel 77 mill. kr til å ivareta nasjonale e-helseløsninger. Vi foreslår midler til igangsetting og etablering av

• nytt sykehus i Hammerfest og i Narvik

• protonsenter ved Haukeland universitetssjukehus og Radiumhospitalet

Sammen med Kristelig Folkeparti prioriterer regjeringen psykisk helse og rusfeltet høyt. Opptrappingsplanen for rusfeltet følges opp med ytterligere 331,4 mill. kr. Egenandeler skal ikke være et hinder for at unge skal kunne få hjelp med psykiske helseproblemer. Vi foreslår derfor å øke aldersgrensen for egenandelsfritak i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker til 23 år og i psykiatriske ungdomsteam til 30 år. Regjeringen foreslår 50 mill. kr til om lag 120 flere psykologårsverk i kommunene. Med dette har vi lagt til rette for at alle kommuner kan motta tilskudd til å rekruttere psykolog, før lovplikten til å ha slik kompetanse trer i kraft i 2020. Videre er regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti enige om å bevilge 120 mill. kr til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Vi ser nå gode resultater av denne politikken. Tidligere så man at folkehelsepolitikken var grunnlaget for en forlenget levealder. Nå blir gode helsetjenester pekt på som en hovedårsak til at vi lever lenger. Siden regjeringen tiltrådte, har det blitt vel 70 000 færre som venter i sykehuskø. I 2. tertial i år var gjennomsnittlig ventetid for alle fagområder 58 dager. Dette er en nedgang på 13 dager sammenliknet med i 2013. Andel fristbrudd var 2,2 pst. i 2. tertial 2018. Det er en nedgang på 4,2 prosentpoeng sammenliknet med i 2013. Vi har hittil innført 28 pakkeforløp for kreft. Disse fungerer godt for mange kreftformer. På andre områder må innsatsen bli bedre. Pakkeforløp for hjerneslag i akuttfasen er innført i 2018, og pakkeforløp for rehabiliteringsfasen for hjerneslagpasienter er under arbeid. I 2019 starter vi gjennomføringen av de første pakkeforløpene for psykisk helse og rus.

I den senere tid har utfordringene for fastlegeordningen blitt veldig tydelige, særlig når det gjelder kapasitet og rekruttering. Med enigheten mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti vil det i 2019 være bevilget 64 mill. kr til rekruttering av fastleger og samlet 219 mill. kr til tiltak på allmennlegeområdet. Trepartssamarbeidet med Legeforeningen og KS, som i sin tid ble lagt ned av den forrige regjeringen, er reetablert, og flere utredninger om finansieringsmodeller og utdanningsstillinger er i gang. Nå skal vi få en tett dialog om utfordringene og finne løsninger for å bedre fastlegeordningen.

De neste årene vil vi måtte prioritere tøffere i budsjettene enn vi har vært vant til. Den omstillingen vi nå står overfor, kan vi ikke bevilge oss ut av. Skal vi nå målet om et bærekraftig velferdssamfunn, er vi avhengig av løsninger som kan tette gapet mellom behovet for ressurser og tilgangen på dem. Det handler om å jobbe smartere, bruke ny teknologi og ikke minst mobilisere pasientens egne ressurser. Dette er helt nødvendig når vi de neste årene skal jobbe videre for å skape pasientenes helsetjeneste og sikre et bærekraftig velferdssamfunn for årene framover.

Tellef Inge Mørland (A) [11:58:15]: Vi husker vel alle den sørgelige historien om Karius og Baktus som bodde i tennene til Jens. Men Jens dro til NATO, og Karius og Baktus måtte finne seg en ny plass å bo, seilende på en flåte ute på havet. Denne historien kunne ha fått en trist slutt for Karius og Baktus, men heldigvis for dem kom Solberg-regjeringen til unnsetning. Nå skulle det bli slutt på tannleger og tannbørsting. De kunne få bo trygt i sitt nye hjem, i tennene til en gutt ved navn Bent.

Tannhelse er mer enn tenner. Tannhelse handler også om fysisk og psykisk helse. Svikter den fysiske eller psykiske helsen, har vi i dag et system der fellesskapet stiller opp for deg i stor grad. Svikter tannhelsen, har vi det bare i liten grad.

Fattignettverket Norge har uttalt:

«I Norge i dag har de fleste bra tenner, det blir derfor veldig stigmatiserende å mangle flere tenner eller ha store betennelser. For mange blir det vanskelig å få jobb.»

Fattignettverket Norge beskrev også en situasjon der folk som kunne fått reddet en tann, heller valgte å trekke den, for, som de pekte på, å redde en tann kan koste opptil 30 000 kr, men når man bare trekker den og ikke erstatter den, koster det kanskje 1 500 kr.

Selv om det i dag brukes mer penger på tannhelse enn tidligere, har denne regjeringen samtidig kuttet nærmere 400 mill. kr i støtten til tannhelse. Da går det i feil retning. Ett eksempel på regjeringens kuttpolitikk er da de i statsbudsjettet for 2018 skulle spare 30 mill. kr på å stramme inn på støtten til tannbehandling for personer med «sterkt nedsatt evne til egenomsorg», ved «varig sykdom» eller ved «varig nedsatt funksjonsevne». Nå viser det seg at man kan komme til å spare hele 150 mill. kr på denne posten i 2018. Som om kuttet i utgangspunktet ikke var smålig nok, sparer altså regjeringen nå sannsynligvis fem ganger så mye på denne sårbare gruppen som det de først sa.

Fra 2019 vil de kutte over 50 millioner til i støtten til tenner, på tross av at de i regjeringserklæringen har sagt at de vil «gradvis utvide skjermingsordningene». I så måte framstår regjeringspartiene og Kristelig Folkepartis budsjett som ganske tannløst.

I denne idyllen har Karius og Baktus levd ganske lykkelige dager, på tross av at de hadde noen traumatiske opplevelser med seg fra den tiden de bodde i tennene til Jens og ble skylt ut på havet – opplevelser de ikke har fått bearbeidet, siden regjeringen ikke klarer å oppfylle den gylne regel om psykisk helsesatsing.

Men så en dag ble de brått revet ut av denne blå-blå idyllen: over 470 mill. kr til å styrke tannhelsen, men mest til dem som har minst. Karius og Baktus ble selvsagt helt skrekkslagne da de en morgen ved frokostbordet leste om Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett. Men så kom de på hva de hadde gjort da Arbeiderpartiet hadde fremmet representantforslaget sitt om å styrke norsk tannhelse. De hadde ropt, og de hadde blitt hørt av han de nå bodde hos. Og igjen begynte de å rope: Ikke gjør som Arbeiderpartiet sier, Bent, ikke gjør som Arbeiderpartiet sier!

Og det er jo ikke rart at de var skrekkslagne, for Arbeiderpartiet tetter alle de hullene regjeringen har skapt på tannhelsefeltet, i sitt budsjett. Vi sier nei til kutt i refusjonsstønadene til dem som har krav på det, og vi sier nei til kutt for dem som trenger tannregulering. Tall viser at 68 pst. av dem mellom 3 og 18 år ble undersøkt av den offentlige tannhelsetjenesten i fjor. For 19- og 20-åringer falt denne andelen til 42 pst. Når du er 19, må du begynne å betale selv, og mange 19-åringer har ikke spesielt god økonomi. Derfor sier Arbeiderpartiet at det er på tide å utvide ordningene med gratis tannlege til også å gjelde dem som er 19, 20 og 21 år. Og vi vil gi halv pris til og med det året du fyller 25. Det er god forebygging og et godt bidrag til at tennene skal være en del av kroppen hele livet.

Vi vet også at mange kreftoverlevere opplever å få store utfordringer i munnen som følge av kreftsykdommen de har hatt. Ettervirkningene kan også gjøre at de mister en del av inntekten sin fordi de ikke lenger klarer å stå i full jobb. Derfor har vi satt av 50 mill. kr til å forbedre støtteordningene innen tannhelse til personer med utvalgte sykdommer, deriblant kreftoverlevere.

Med Arbeiderpartiets budsjett ville flere hatt god grunn til å smile. Dessverre er det kun Karius og Baktus som smiler av tannhelsebudsjettet regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har lagt fram. Mens mange vanlige folk fortsatt føler at de må gå rundt og skjule smilet sitt, går det rykter om at Karius og Baktus er lovet loff med sirup på til jul. Og hvem vet – om Bent fortsatt ikke vil gjøre som Arbeiderpartiet sier, å satse på tennene, kan det jo være at det i en tid med historisk lave fødselstall har blitt familieforøkning, både hos Karius og Baktus, når vi møtes her igjen til neste år.

Torill Eidsheim (H) [12:03:30]: Datateknikk og teknologi gjennomsyrar kvardagslivet vårt, og endringane går stadig raskare. Omstilling er krevjande, blir det sagt, men tek vi eit langt tilbakeblikk, har alle tider kravd evne til omstilling. Noreg treng politikk som tek vare på kvalitetane i samfunnet vårt, små forskjellar, gode velferdsordningar og moglegheiter for alle.

I Høgre ser vi at vi må endre for å bevare. Vi er avhengige av å auke produktiviteten i Noreg om vi skal klare å oppretthalde verdiskaping og bevare den velferdsstaten slik vi kjenner han i dag.

Velferda må utviklast og finansierast. Vi treng ny og smartare teknologi for å skape eit helsevesen som er berekraftig. Vi løyver derfor 1,7 mrd. kr til nye IT- og digitaliseringstiltak i statsbudsjettet for 2019. Dette er ei av tidenes største satsingar på digitaliseringsprosjekt i offentleg sektor. I tillegg set regjeringa av 9,7 mrd. kr til forsking og innovasjon. Det er ein realvekst på 1,9 pst. Noreg treng ei solid prioritering av midlar som kan bidra til omstilling for næringslivet vårt.

Riktig kompetanse er òg viktig. Kompetansereforma Lære hele livet får ei satsing i budsjettforslaget med om lag 130 mill. kr. Dette skal bl.a. gå til utvikling av fleksible vidareutdanningstilbod i digital kompetanse. Helsesektoren treng teknologigründerar. Eit viktig grep for dette er å motivere òg jenter for teknologisk utdanning.

Betre bruk av helsedata vil gje oss store gevinstar for samfunnet. Regjeringa føreslår derfor i dette budsjettet at det blir løyva 40 mill. kr til å realisere helseanalyseplattforma og utvikling av tekniske fellestenester for helseregistra. Godt personvern og god informasjonssikkerheit er grunnleggjande føresetnader.

Noreg er blant dei landa som er lengst framme i digitalisering, og norske primærlegar med norskutvikla system var blant dei fyrste i verda som tok i bruk elektroniske journalsystem. Regjeringa vidarefører arbeidet med éin innbyggjar, éin journal, og helseplattforma skal ikkje berre vere ein journal, men eit system som skal erstatte mange hundre eksisterande system.

For å levere framtidas helsetenester treng Noreg ei journalløysing som er basert på felles arkitektur, standardar og grensesnitt, eit system som er ope og leverandøruavhengig, slik at mange leverandørar kan vere med og konkurrere om den beste løysinga, ei løysing som logisk fungerer som éi løysing, men som består av ulike delløysingar frå mange ulike leverandørar, utan siloar og monopolsystem.

Høgre er eit parti som trur på teknologi og kunnskap. Vi må gje plass til forsking og utvikling av nye løysingar der òg blokkjede og kunstig intelligens kan bidra til å løyse dagens utfordringar på nye måtar. Regjeringa styrkjer løyvinga til forsking og mogleggjerande teknologi, teknologiar som representerer ei ny tilnærming til tradisjonell integrasjonsarkitektur, informasjonsutveksling og saksbehandling. Det vil vere krevjande omstillingar, og derfor treng vi òg god leiing, sentral styring og standardisering for å koordinere desse endringane.

IKT-systema skal ikkje berre installerast og utviklast; alle partar må vere innstilte på prøving, feiling, læring og revurdering. Derfor er vi òg nøydde til å innsjå at innovasjon krev risikovilje, og risikovilje må krediterast.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:08:44]: Norge har bygd opp et velferdssamfunn gjennom mange tiår, som er utrolig bra, som vi må ta vare på, og som vi må utvikle videre.

I neste års statsbudsjett kommer vi til å fase inn 231 milliarder oljekroner. Til sammenligning er Helse- og omsorgsdepartementets budsjett på 210 mrd. kr. Det at Norge kan bruke de pengene på disse budsjettene, sier noe om hvor ekstremt viktig oljenæringen har vært. Det sier også noe om at vi har en stor industri i Norge som bidrar med skatteinntekter for å kunne finansiere dette.

Vi lever lenger, og det er ikke et problem, det er fantastisk. Det gjør at vi kan beholde våre foreldre lenger. Det betyr at barn kan få være sammen med eldre generasjoner lenger og lære, høre og være med på å forstå det samfunnet vi har.

Sykdom som tidligere førte til den sikre død, kan man nå leve med. Ny teknologi og nye medisiner gjør at flere med sykdommer som tidligere innebar smerte og forringet livskvalitet, nå kan leve godt. Jeg synes pakkeforløpet for kreft og det som er gjort fra denne regjeringen på det, er et godt eksempel på noe som har bidratt til å forbedre tjenesten helt utrolig for dem dette gjelder. Det er så viktig å få den hjelpen man trenger, når man kommer i en sånn situasjon. Det å vente, å være usikker og å være redd er en forferdelig situasjon å være i. Derfor må man få rask hjelp.

Mye er bra, men mye må også bli bedre. Jeg har brukt mye tid på å reise rundt i landet og møte folk som opplever ikke å få den hjelpen de trenger – fortvilte brukere, fortvilte pårørende og mange som føler at de står og stanger mot et system som ikke hjelper, men heller gjør livet vanskelig. Derfor er jeg glad for at vi f.eks. har fått på plass statlig finansiert omsorg, for de kommunene som nå er i prosjektet, de fire som prøver ut vår modell, er strålende fornøyd. Hobøl, Lillesand, Os i Hordaland og Stjørdal er strålende fornøyd. Brukerne er fornøyde, de pårørende er fornøyde, og de som jobber i disse tjenestene, er fornøyde. Og selv om det kanskje ikke gjorde inntrykk på representanten Kjerkol å høre om de erfaringene ansatte hadde, gjør det stort inntrykk på meg. Det å høre at folk som tidligere satt og hadde vondt i magen når de gikk hjem, fordi de visste de ikke ga brukerne nok hjelp, nå vet at de med god samvittighet har gitt vedkommende nok hjelp, gjør inntrykk. Derfor er jeg så glad for at dette budsjettet faktisk legger inn at flere kommuner skal få muligheten til å være med på prosjektet. Det vil være bra for kommunene og ikke minst for de innbyggerne som trenger vår hjelp.

«Leve hele livet» er en viktig reform, for det handler om at man skal kunne leve også når man blir eldre og pleietrengende. Derfor har jeg stor forventning til at regjeringen skal levere på det som har med kjøkken å gjøre. Det er mange kommuner som nå ønsker å se på dette med å få tilbake kjøkkenene, og det er noe jeg tror vil være fantastisk. Å være i Ørsta og å være i Froland og få servert nydelig, god mat, med god lukt, godt tilberedt, i perfekte omgivelser – det betyr så mye for dem som skal spise denne maten. Det betyr god ernæring, og det betyr økt livsglede.

Jeg er også veldig glad for eldreombud, og jeg mener at med den avtalen som vi har inngått med Kristelig Folkeparti, blir det enda bedre, for det blir et eget ombud som skal tale de eldres sak.

Så til ALS, som er en av de sykdommene som har gjort mest inntrykk på meg – den grusomme sykdommen som bryter ned mennesker, som gjør at man mister funksjoner og til slutt rett og slett blir kvalt. Jeg er så glad for at vi fikk på plass noen millioner som gjør at disse kan reise på rehabiliteringsreiser til utlandet og få sol på kroppen. Det vil bedre deres livskvalitet. Det er så lite vi kan gjøre for dem, men dette kan vi gjøre, og jeg er glad for at vi fikk det til.

Statsråd Åse Michaelsen [12:14:10]: Det er et viktig mål for vår regjering at landets innbyggere skal få et helhetlig og ikke minst godt tilbud, som er tilpasset den enkeltes behov og ønsker. Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har blitt enige om et budsjett som støtter dette målet.

Jeg er glad for det gode tverrpolitiske samarbeidet om eldrereformen «Leve hele livet». Reformen skal bidra til at våre eldre kan leve aktive liv, samtidig som de skal være trygge på at de får god hjelp når de har behov for det.

Vi vet også at pårørende gjør en kjempejobb for sine eldre. Gjennom reformen legger vi vekt på at de både skal ivaretas, få veiledning og ikke minst avlastning, og regjeringen jobber nå med en egen pårørendestrategi. Videre legger reformen opp til at de ansatte skal få bruke sin kompetanse der de er best. Regjeringen foreslår derfor 48 mill. kr til å bistå kommunene i arbeidet med å få satt i gang reformen. Dette er den «bunten» som representanten Kjerkol nevnte – altså ikke midler til selve tiltakene, men til å få kommunene til å sette i gang med å finne sine gode løsninger.

Regjeringen er opptatt av at eldre som har behov for en sykehjemsplass, skal få dette. Derfor har vi forberedt den statlige tilskuddsordningen som kommunene kan søke på. Nå dekker staten opp mot 70 pst. av investeringskostnadene for heldøgns omsorgsplasser. Dette har bidratt til at aktivitetene i tilskuddsordningen nesten er fordoblet sammenlignet med perioden under de rød-grønne.

Derfor bør kommunene nå kjenne sin besøkelsestid. Vi ønsker å styrke kvalitet og kapasitet i omsorgstjenestene ytterligere. I budsjettet legges det derfor til rette for tilskudd til om lag 1 500 flere og bedre heldøgns omsorgsplasser, og ikke minst 450 nye dagaktivitetsplasser til hjemmeboende personer med demens.

For regjeringen handler dette om å gi våre eldre gode tjenester, som de fortjener. For regjeringen har det også vært viktig å se på flere løsninger for å bedre tjenestene. Det er derfor forsøket med statlig finansiering av omsorgstjenestene kom i gang i 2016. Vi har gode erfaringer så langt, bl.a. bedre samhandling og kontroll ute i kommunene. Bedre vedtak blir fattet, og det er økt brukermedvirkning. I tillegg viser erfaringene at ansatte får økt kompetanse gjennom forsøket. Regjeringen foreslår derfor å forlenge og utvide forsøket for de seks kommunene som allerede deltar, og for kommunene som disse skal slå seg sammen med. Vi foreslår videre at forsøket utvides med seks nye kommuner fra 2020.

Jeg er veldig fornøyd med at det skal etableres et eget nasjonalt eldreombud fra 2020. Dette er historisk. Dette blir Norges aller første nasjonale ombud for eldre. Eldreombudet skal sørge for at våre eldre blir hørt, og at eldres rettigheter blir ivaretatt i samfunnet.

Når jeg har reist rundt og snakket med eldre, er det et ett ord som går igjen, og det er trygghet. Vi sørger derfor for at virksomheter i helse- og omsorgstjenestene i kommunene vil få plikt til å varsle direkte til Statens helsetilsyn dersom alvorlige hendelser skjer i eldreomsorgen. Samtidig gir vi også eldre og pårørende rett til å varsle ved alvorlige hendelser, direkte til Helsetilsynet.

Å investere i folkehelse gir verdifull avkastning. Som eldre- og folkehelseminister er jeg svært opptatt av å se sammenhengen i å fremme folks helse i alle livets faser, ikke minst behovet for en god alderdom. Fysisk, psykisk og sosial mestring er nøklene til et godt liv. Folkehelseprogrammet gir kommunene mulighet til å drive lokalt utviklingsarbeid for å fremme befolkningens helse og livskvalitet. I programmet er barn og unge en prioritert målgruppe, samt at utjevning av sosiale ulikheter i helse er en viktig ambisjon.

Regjeringen skal legge fram en ny folkehelsemelding til våren. Her skal vi legge vekt på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse og synliggjøre den tverrsektorielle innsatsen. Videre skal vi jobbe med et eget program og en strategi, som forebygging mot ensomhet. Frivilligheten vil være en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet. Uten deres innsats vil vi ikke kunne lykkes.

Som eldre- og folkehelseminister er det viktig for meg å sikre at våre eldre får en trygg og verdig alderdom. Gjennom forebygging sikrer vi enkeltmenneskets muligheter for å leve et godt liv – ikke halve livet, men hele livet.

Erlend Larsen (H) [12:30:49]: Fra et budsjett på 210 mrd. kr vil jeg spesielt nevne et bidrag på 150 000 kr. Dette er en av de minste postene i budsjettet, men jeg vil spesielt nevne det, fordi dette lille beløpet betyr så veldig mye for dem pengene er beregnet på. Flere enn 100 000 nordmenn har deltatt som soldater og politimenn i utenlandsoperasjoner på vegne av Norge siden annen verdenskrig. Norge har vært engasjert i skarpe konflikter i flere enn 40 land. Ikke alle soldatene eller polititjenestemennene vi sendte ut, kom hele hjem igjen.

For meg er det viktig å løfte opp dem som sliter etter sine utenlandsopphold. Derfor er jeg veldig glad for at flertallspartiene – Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – prioriterte ønsket fra Veteranforbundet SIOPS om støtte til et viktig kurs. Jeg vil også gi ros til Arbeiderpartiet, som la inn det samme beløpet i sitt alternative budsjett. Samtidig forundrer det meg at SV ikke fant plass til dette lille beløpet i sitt budsjett, siden dette partiet i en annen sak viste stor omsorg for våre veteraner.

Kompetansen og kunnskapen om veteraners psykiske helse er ikke på et tilfredsstillende nivå blant landets fastleger og psykologer. Veteranforbundet SIOPS har derfor arrangert meritterende kurs for leger og psykologer siden 2015. Det er dette kurset flertallspartiene støtter. I tillegg til Veteranforbundet SIOPS har de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ansvar for spesielt å ivareta veteranenes og deres nærmeste families psykiske helse. Jeg vil derfor samtidig be RVTS-ene om å løfte satsingen på dette området.

En annen gruppe jeg brenner for, er de som sliter med rus og psykiatri. Ethvert samfunn måles på hvordan de behandler sine svakeste. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har etablert et pakkeforløp også for denne gruppen av våre innbyggere. Pakkeforløpene gir dem bedre og mer forutsigbar behandling, og det gir økt trygghet for behandlingen de skal igjennom. I alt 22 pakkeforløp skal være ferdig utviklet og implementert innen 2020. I tillegg er det innført fritt behandlingsvalg for disse gruppene, slik at de skal få den beste behandlingen så tidlig som mulig.

For oss i Høyre er det viktig å gi mennesker med psykisk sykdom og mennesker med rusproblemer et verdig liv. De skal få like god behandling og oppfølging som alle andre, og de skal få nødvendig hjelp for å komme ut i et aktivt og meningsfylt liv. Et overordnet mål er at tjenestene skal være helhetlige, tilgjengelige og tilpasset den enkeltes behov. Regjeringen vil sørge for at brukerne og pasientenes behov er førende for utviklingen av tjenestene.

Dette budsjettet styrker innsatsen innenfor rusomsorg og psykisk helsearbeid. Budsjettet viser på en svært god måte at vi tar vare på samfunnets svakeste.

Riksrevisjonen la nylig fram en rapport som viser at det er for store forskjeller mellom kommunene innenfor eldreomsorgen. Rapporten anbefaler at anerkjent kunnskap i kommunene om kvalitetsforbedring spres mellom kommunene. Dette er akkurat i tråd med kvalitetsreformen «Leve hele livet». Gjennom reformen inviteres kommunene til å styrke kvaliteten ved kompetansespredning. De gode eksemplene fra de gode kommunene skal være med på å løfte de kommunene som ikke gir så gode tjenester.

I budsjettet er det satt av 48 mill. kr for å etablere et nytt nasjonalt støtteapparat som skal bidra med erfaringsutveksling og bistå kommunene med å tilpasse gode løsninger til lokale behov. Støtteapparatet er i tråd med det rapporten fra Riksrevisjonen etterlyser. Derfor er jeg også litt skuffet over å se at Senterpartiet kutter halve dette beløpet i sitt budsjett, mens Arbeiderpartiet kutter hele beløpet i sitt budsjett. Vi har 422 kommuner som leverer ulik kvalitet på tjenestene. Våre seniorer er tjent med at tjenestene blir bedre, og at de beste eksemplene løftes fram.

Rapporten fra Riksrevisjonen etterlyser også bruk av velferdsteknologi. Dette er enda et viktig satsingsområde i kvalitetsreformen «Leve hele livet». Velferdsteknologi og tekniske hjelpemidler skal bidra til at eldre mennesker kan bo trygt i eget hjem. Velferdsteknologi vil også gjøre arbeidet enklere og hverdagen bedre for de ansatte på sykehjem. Det er viktig å holde trykket oppe på innovasjon og innføring av velferdsteknologi, slik dette budsjettet legger opp til.

Jeg er stolt av å være en del av et budsjett som gjør hverdagen litt bedre for dem som sliter, et budsjett som bygger videre på pasientenes helsevesen.

Tuva Moflag (A) [12:35:28]: I dag vil nok budsjettkameratene være skjønt enige om at et godt budsjett har blitt enda bedre, men det er faktisk feil. Det som er så sørgelig, er at det beste budsjettet blir nedstemt i denne salen område for område, nemlig Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Arbeiderpartiet vet at god eldreomsorg koster penger, og vi vet at det er for stor variasjon i kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene for eldre ute i kommunene.

Det er tre hovedgrep som er viktige for å møte framtidens oppgaver knyttet til en aldrende befolkning. Det første er forebygging. Hvis eldre skal bo lengst mulig hjemme, er det viktig at de holder seg friske og beholder funksjonsnivået sitt lengst mulig. Vi trenger en kraftig styrking av de nederste trinnene i omsorgstrappen, ja, vi trenger faktisk en bo hjemme-reform hvis vi skal lykkes med oppgaven. Det handler om boligpolitikk, det handler om opptrening etter skade og sykdom, det handler om god ernæring, og det handler om sterke fellesskap. Mange eldre er ensomme. Forrige uke kunne vi lese den sterke historien om Aud, som ikke kunne huske sist hun hadde besøk. Nå har hun endelig fått en besøksvenn, og formidable 4 000 nye besøksvenner har meldt seg til tjeneste hos Røde Kors. Det viser hvilken kraft som ligger i frivillighet og i fellesskap.

Det andre handler om kapasitet og kvalitet. Om 20 år er det dobbelt så mange eldre i Norge. Selv om de aller fleste er friske og klarer seg selv, øker behovet for helsetjenester når man blir eldre, særlig når man blir over 80 år. Selv om flere skal bo hjemme lenger, må vi fortsatt bygge mange flere sykehjemsplasser. I går kom det urovekkende tall som viste at antallet som står på venteliste for å få sykehjemsplass, har økt ganske mye bare siden siste telling, i vår. Mange har riktignok en korttidsplass i mellomtiden, men størst var økningen blant dem som må bo hjemme mens de venter. Det er bekymringsfullt.

Men en sykehjemsplass er ikke en sykehjemsplass. De nasjonale kvalitetsindikatorene viser at det er store geografiske forskjeller på hvilken oppfølging beboere i sykehjem får når det kommer til ernæring, oppfølging av tannhelse og tilgang på lege. Derfor er det så viktig å satse på kvalitet og kompetanse i tillegg til kapasitet i eldreomsorgen. Arbeiderpartiet mener at disse kvalitetsforskjellene må reduseres, og har derfor fremmet et forslag om å utrede og innføre kvalitetskrav for eldreomsorg i norske kommuner. Vi ser fram til å behandle dette forslaget på nyåret.

Det tredje handler om økonomi. Når regjeringen ikke fullfinansierer bemanningsnormer i barnehage og skole, er det helsebudsjettet som må ta støyten. Det krever økonomiske muskler å levere gode helse- og omsorgstjenester. Derfor har vi i Arbeiderpartiet 3,5 mrd. kr mer til kommunene i vårt alternative budsjett, mens regjeringen fortsatt mener at ansatte som må løpe fortere, er riktig medisin.

Astrid Nøklebye Heiberg (H) [12:38:46]: Helse- og omsorgskomiteen har mange oppgaver. Det lar seg lett dokumentere med alle de innleggene som vi har fra denne talerstolen, og det får en til å lure: Er noen av oppgavene viktigere enn andre? Ja, pleier statsråd Høie å si. Han pleier å føye til at pasientens helsetjeneste er det sentrale, og så er det Ingenting om meg uten meg – og dermed fokuserer han på pasienten, ikke på sykdommen eller funksjonsnedsettelsen. Mennesket er en helhet; ikke en samling av prøveresultater, røntgenbilder og alle de andre delfunksjonene. Han holder fast ved at vi fremdeles har mest ugjort innen rus og psykiatri, enda det skjer ting der også av positiv art.

Det er mange ting vi kan glede oss over, men noe av det som vi kanskje kan være aller mest fornøyd med, og som pussig nok ikke har vært nevnt ennå, er at vi ikke lenger har rusomsorgen som en del av kriminalomsorgen, men at det er en del av helseomsorgen. Det er en sentral og viktig forskjell.

De fleste av dem som har bruk for helsetjenestene, er den gruppen jeg selv hører til, nemlig de gamle. Alder er ikke noen sykdom, slitasje er ikke nødvendigvis noe negativt – det kan til og med gi en viss patina – men vi er ivrige brukere av helsetjenestene, og det pleier vi å skrive om på julekortene våre. Vi gamle skriver julekort, og det begynner faktisk å bli en risikosport. I fjor fikk jeg ganske mange julekort i april, og prisen tok Unge Høyre, som vi fikk hilsen fra i september – de håpet på et godt samarbeid i 2018, og det har vi hatt. Jeg var i tvil om jeg kanskje skulle holde meg til e-post, men så er en mellomløsning at man «ringer» julekort. Det har jeg gjort, og en av dem jeg snakket med i forgårs, var så glad for at jeg ringte, for hun hadde så mye å fortelle. Det kom stadig mange hjelpemennesker innom henne. Hun kjente dem dessverre ikke igjen, for hun ser så dårlig, men – og her kom det som var sagt med jubel i stemmen:

Vet du hva? I går kom det en dame som bare skulle besøke meg og spørre om hva jeg kunne ha lyst til å gjøre. Hun hadde beskjed fra kommunen om at jeg hadde en hel time til rådighet. Hva ville jeg? Ville jeg drikke kaffe, prate, spille musikk eller gå tur? Jeg ville selvfølgelig helst gå tur, for ellers kommer jeg ikke ut.

Dette sa hun – og det var virkeligheten. Og dette er livet i praksis. Vi er mange som er opptatt nettopp av dette med å gjøre livet levelig og leveverdig. Det ene er den nå mye omtalte «Leve hele livet», men det er også alt det som ellers gjøres av frivilligheten, f.eks. igjen Røde Kors, med besøksvennene der. Og det hele munner ut i at det beste for et menneske er et annet menneske. Det er der det forebyggende er, og det er der aktiviteten er. Aktivitet, fysisk og psykisk, er det viktigste – også for oss gamle.

Tore Hagebakken (A) [12:42:03]: Det var en klok avslutning på innlegget fra Nøklebye Heiberg, som jeg slutter meg til.

En samlet komité har sagt veldig tydelig i innstillinga at vi er sterkt bekymret over situasjonen for fastlegeordningen – sterkt bekymret – og at det særlig er utfordringer knyttet til kapasitet i og rekrutteringen til fastlegeordningen som har blitt større. Men vår felles bekymring utløser svært forskjellig oppfølging og prioritering. Mens vi i Arbeiderpartiet setter av midler til 400 allmennleger i spesialisering og 100 turnusleger og styrker kommuneøkonomien kraftig, kommer regjeringa med småpenger – en nærmest ubetydelig vekst, egentlig bare 12 mill. kr i friske penger, ifølge Legeforeningen, og så vidt vi kan skjønne. Jeg ser statsråden rister på hodet, han skal ha ordet seinere. Jeg fikk nesten assosiasjoner til det som ble sagt her forleden om julekort. Det likner vel mest på julekort fra regjeringa.

Men jeg vet ikke om det er tilslutning til å si godt nytt år. Jeg vil gjerne høre fra statsråden hvordan statsråden vurderer hva som vil være situasjonen det kommende året når det gjelder fastlegeordningen, med så lite penger i potten. Vi kan ikke sitte og vente på neste års evaluering, med å ta tak. Det trengs strakstiltak i 2019-budsjettet for å sikre rekrutteringen til fastlegeordningen. Det er faktisk slik at fastlegeordningen trenger øyeblikkelig hjelp. Legeforeningen mener at krisa har forverret seg betraktelig det siste året, og de beskriver en kraftig forverring i rekrutteringen i de ti største kommunene i landet. Ganske mange er for tida uten fastlege.

Så det holder ikke at statsrådens blå partifeller og partnere i komiteen deler vår, Legeforeningens og mange andres bekymring. Det trengs handling, og det trengs penger. Men flertallet her i salen sørger dessverre ikke for det. Derfor spør jeg statsråden om det er grunnlag for å si godt nytt år til fastlegeordningen.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [12:45:15]: Tom mage er et dårlig utgangspunkt for læring. I Norge har vi en sterk matpakkekultur, men vi ser også at mange kommer til skolen uten frokost i magen og matpakke i sekken. I dag er det flere skoler som har innført skolemat, en eller flere ganger i uken. Gode lokale initiativ har blomstret fram. Utfordringen er bare at ikke alle barn og ungdommer får det samme tilbudet. Det er urettferdig, og det bidrar til å skape forskjeller.

I Norge øker de sosiale helseforskjellene, og det er en alvorlig utvikling som må snus. Foreldrenes bakgrunn og inntekt burde i minst mulig grad ha noe å si for at barn får leve et langt og friskt liv. Skolemat er av Folkehelseinstituttet trukket fram som et tiltak som kan bidra til å redusere de sosiale helseforskjellene. Det gir best effekt for familier med få ressurser, men sunn og god mat påvirker trivsel, læringsevne og kosthold for alle elever.

Det er bare gode argumenter for å innføre et enkelt skolemåltid for alle barn. Skolematen trenger ikke å være avansert eller kostbar. I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett har vi satt av 716 mill. kr til innføring av skolemat i hele grunnskolen, fra og med høsten 2019. Våre barn og unge må få det beste utgangspunktet for å lykkes i skolen. Mat i magen er viktig for læring, trivsel og god helse. Derfor bør alle barn få tilbud om sunn mat i skolen.

Vi har alle et ansvar for egen helse, men helse er noe som angår hele fellesskapet. For ett år siden gjorde Stortinget et viktig vedtak for læring og for barns helse: én time fysisk aktivitet i skolen. Regjeringen skulle komme tilbake med en egen sak. Men i budsjettet leverte regjeringen kun en skisse av hvor problematisk dette vedtaket var. Derfor er det så gledelig at vi i merknadene kan se at regjeringen til dels har snudd, og at Kristelig Folkeparti igjen bekrefter i dag at de står helhjertet bak det vedtaket som ble gjort for et år siden.

Jeg ser fram til at Stortinget får saken slik Stortinget har bestemt. Arbeiderpartiet mener at det er fellesskapets ansvar å viske ut sosiale forskjeller innenfor helse, holde folk friske og gi våre barn et best mulig utgangspunkt for læring og for å leve et langt og friskt liv. Derfor ønsker vi én time fysisk aktivitet i skolen og å gjeninnføre skolefrukt og skolemat til alle barn.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:48:24]: For å kunne levere gode helsetjenester i alle kommuner og på alle sykehus trenger vi sykepleieren. Sykepleierne er der for oss alle, gjennom hele livet, og vi er også nødt til å være der for sykepleierne. Senterpartiet er alvorlig bekymret for bemanningsnivået og arbeidsforholdene til sykepleierne, både i kommunehelsetjenesten og på sykehus, og for at vi utdanner for få sykepleiere. Vi kan ikke akseptere økt sykefravær på grunn av for høyt arbeidspress over tid, at sykemeldte ikke erstattes, at én av fem sykepleiere velger å bytte yrke innen fem år, eller at vi vil mangle 15 000 sykepleiere i 2030. I innlegget «Forrige uke sluttet jeg som sykepleier», på sykepleien.no i november, skrev Vigdis Jarness Reisæter følgende:

«Nå som jeg har jobbet snart ti år i eldreomsorgen, er jeg fortsatt ikke arbeidssky, men jeg er derimot skikkelig skremt. Skremt over å se at avstanden mellom hva vi burde gjøre, og hva vi faktisk har tid til å gjøre, blir større for hver dag. Skremt over å oppleve på kroppen at alle innstramminger i budsjettene gjør at vi som sykepleiere stadig blir pålagt flere arbeidsoppgaver og større ansvar, samtidig som arbeidsvilkårene våre blir dårligere.»

Vi trenger flere sykepleiere og bedre arbeidsvilkår både for å ivareta pasientsikkerhet og for at sykepleierne skal bli i yrket sitt. Dette er et selvforsterkende problem som krever at vi handler. Hadde vi unngått at sykepleierne skifter yrke, og økt den gjennomsnittlige stillingsprosenten, som nå er på 69 pst., hadde mye vært løst. Men for hver dag som går, hvor sykepleierne springer beina av seg og likevel ikke føler at de strekker til, beveger vi oss ikke mot bedre rekruttering, men mot et økende problem. Ifølge Navs bedriftsundersøkelse har den akutte mangelen på sykepleiere økt fra 4 000 sykepleiere i 2017 til 5 900 sykepleiere i 2018. Og Jarness Reisæter skrev videre:

«Sykepleiermangelen er en varslet krise, men vi på gulvet opplever at krisen allerede er her.»

Senterpartiet styrker rammetilskuddet til kommunene med 2 mrd. kr i vårt alternative budsjett, og vi legger inn nesten 1 mrd. kr til å styrke pasientbehandlingen ved offentlige sykehus. Dette er viktige tiltak som også vil styrke sykepleiernes vilkår. Det vil gi en mulighet til å skape en heltidskultur, øke grunnbemanningen og gi sykepleierne en anstendig lønn og, aller viktigst, tid til å gjøre jobben sin. Sykepleierne trengs i hver eneste kommune landet rundt, og derfor mener Senterpartiet at vi er nødt til å satse på desentraliserte utdanningstilbud, lokale utdanningstilbud, for å få rekruttert sykepleiere lokalt, der det er behov for det.

Tellef Inge Mørland (A) [12:51:26]: Representanten Stensland var i sitt innlegg inne på den gylne regel. Vi kan vel være ganske tverrpolitisk enige om at vi ønsker en satsing på psykisk helse, som man ikke har kommet helt i mål med foreløpig. For Arbeiderpartiets del er også en satsing på oppbygging i kommunene når det gjelder psykisk helse, noe som er sentralt. Arbeiderpartiet hadde et eget forslag om lavterskel psykisk helse tidligere i år, der vi gjerne hadde sett at vi hadde fått flertall med hjelp av regjeringspartiene. Det gjorde vi dessverre ikke.

Men det er ikke enten–eller, det er nok både–og. NRK har avdekket at av 200 selvmord i psykiatrien, tok 56 personer livet av seg mens de var skrevet inn på sykehus eller annen psykiatrisk institusjon. Det er veldig alvorlig, og det vitner også om utfordringer rundt ressurssituasjonen. At flere har tatt livet av seg mens de sto i kø og ventet på behandling, er ikke slik vi vil ha det.

Så langt i år har psykiatrisk klinikk på Sandviken sykehus i Bergen måttet legge alvorlig syke pasienter på gangen 328 ganger. Det er også et tegn på at det er mangel på ressurser. I 1998 var det 6 276 sengeplasser i psykisk helsevern, i 2017 er det 3 746. Hvis det betyr at flere nå får god hjelp i nærmiljøet der de bor, tenker jeg at det er bra, men hvis nedbyggingen skjer som følge av at man må kutte fordi man ikke har nok ressurser, er det uheldig og grunn til å stoppe opp og tenke seg litt om.

Derfor har Arbeiderpartiets hovedsatsinger i budsjettet nå vært nettopp styrking av spesialisthelsetjenesten og styrking av kommuneøkonomien, der man også vil kunne gi god psykisk helsehjelp til folk, enten de trenger plass i institusjon eller kan få god hjelp i kommunen sin.

Representanten Bruun-Gundersen var i sitt innlegg inne på at regjeringen hadde fått sykehuskøene ned. Å få sykehuskøene ned tror jeg er et mål vi kan dele alle sammen. Men så er det også sånn at Fædrelandsvennen 8. november pekte på at Sørlandet sykehus, som er det sykehuset både jeg og representanten Bruun-Gundersen sogner til, hadde fått 2 000 flere i sykehuskø på to år, til 13 000 som sto og ventet etter at de hadde fått henvisning, men ikke fått sin første time. For et par uker siden fikk jeg en henvendelse fra en innbygger som sa at han hadde fått time i mai 2020. Slik kan vi heller ikke ha det.

Sykehuset har varslet at de de neste årene må kutte flere hundre millioner, og for et par uker siden gikk de i Arendal ut og sa de måtte kutte stillinger og senger, og at ikke engang barneavdelingen skulle spares. Det skaper ikke trygghet i befolkningen. Derfor mener Arbeiderpartiet at det trengs en mer kraftfull satsing hvis vi skal klare å gi god og trygg behandling til flere når de trenger det.

Tuva Moflag (A) [12:54:44]: Arbeiderpartiet mener at norske kreftpasienter skal få tilgang til den beste behandlingen i den offentlige helsetjenesten. Den beste helseforsikringen vi kan ha, er at vi stiller opp for hverandre i fellesskap når vi skader oss eller blir rammet av alvorlig sykdom. Mange utenfor Norge misunner oss denne modellen med «universal healthcare», men er vi i ferd med å kaste bort gullet vårt med privatiseringsreformen for fritt behandlingsvalg, sulteforing av offentlige sykehus og en fastlegekrise som regjeringen fortsatt ikke tar på stort nok alvor?

Det er noen ting nordmenn er særlig bekymret for i forbindelse med helse. Når det gjelder egen helse, utpeker kreft og demens seg. På systemnivå er det frykten for en todeling av helsetjenesten – der det ikke lenger holder å være en del av det sterke fellesskapet som helsetjenesten vår er, men der tykkelsen på lommeboka og hvilken helseforsikring man har, avgjør hvilken kreftbehandling man får. Det gjør meg bekymret, og det gjør meg forbannet.

Mediene har skrevet om en rekke eksempler det siste året. Samtidig strever vi med å finne den riktige formelen for å sikre rask nok tilgang til innovativ behandling og persontilpasset medisin i den offentlige helsetjenesten. Forrige uke arrangerte vi et seminar om kreftbehandling og legemidler og samlet 80 deltakere fra industrien, myndighetene og klinikkene. Her fikk vi mange gode innspill, og ett av dem var helt tydelig: Ting tar for lang tid.

Kampen mot kreften skal vi fortsatt kjempe i mange år framover. Jeg vil trekke fram tre ting som er særlig viktige. For det første skal Norge bli et foregangsland innen kreftforebygging. Det forebyggende arbeidet mot tobakk og alkohol og for sunne matvaner og mer fysisk aktivitet skal videreføres. Arbeiderpartiet fremmet tidligere i år et forslag for å få Norge ned fra verdenstoppen i føflekkreft, og i forbindelse med denne budsjettbehandlingen ber vi om at det vurderes et opphentingsprogram for HPV-vaksine også for gutter.

For det andre skal flere få nytte av den fremste kreftbehandlingen. Det handler om legemidler, og det handler om bedre tilgang til strålebehandling og protonbehandling. Med Arbeiderpartiets budsjett kan vi få på plass strålesentre i Skien, Drammen, Lørenskog og Kalnes raskere enn regjeringen legger opp til. Vi har 1,65 mrd. kr mer enn regjeringen i vårt sykehusbudsjett.

Det tredje handler om at stadig flere overlever kreft, og at vi må sørge for at vi får en god oppfølging også etter at kreftbehandlingen er avsluttet. Kreftforeningen har gjort et godt stykke arbeid med å sette fokus på senskader etter kreftbehandling på dagsordenen, og det ønsker vi å følge opp.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [12:57:53]: Vold og overgrep gjør barn og voksne syke og har alvorlige konsekvenser for livskvaliteten til dem som rammes. Kostnadene for den enkelte og for samfunnet er betydelige. Det er verdt å merke seg de politiske forskjellene når det gjelder arbeidet mot vold og overgrep. Der regjeringen gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep har styrket budsjettet med 67 mill. kr for neste år, foreslår Arbeiderpartiet en styrking på over 1 mrd. kr.

Én av ti norske kvinner har opplevd voldtekt i løpet av livet. Halvparten av disse var under 18 år da det skjedde. NKVTS – Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress – beskriver at det ikke er noen indikasjoner på at antallet voldtekter har gått ned over tid. Tallene taler for seg, og bak hvert tall er det en vond historie.

Det er avgjørende at overgrepsmottakene er av høy kvalitet for å ivareta rettssikkerheten og for at voldtektsutsatte skal få god helsehjelp. VG har avdekket at 10 av 25 overgrepsmottak mangler døgnberedskap, og at det kan ta timer før voldtektsutsatte blir undersøkt. I svar på et skriftlig spørsmål fra undertegnede til helseministeren om kvaliteten på overgrepsmottakene skriver helseministeren følgende: De regionale helseforetakene melder tilbake at samtlige overgrepsmottak har beredskapsvakt. Det framgår at denne er organisert på ulike måter, men at det er tilgang på fagpersonell hele døgnet.

Av media får vi opplyst at enkelte overgrepsmottak har ringelister for både lege og sykepleier og er fullstendig avhengige av at de ansatte sier ja når de blir oppringt, for at den overgrepsutsatte skal få helsehjelp.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har utarbeidet en rapport over status for overgrepsmottakene. Det er åpenbart fortsatt et stort behov for at helseministeren tar rapporten på alvor og sikrer et kvalitetsløft for overgrepsmottakene. I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett har vi satt av 93 mill. kr innenfor sykehusrammen til arbeidet mot vold og overgrep. Det er midler som er helt nødvendige for å få på plass flere sosialpediatere, økt tilgang på medisinske undersøkelser på barnehusene og et løft for overgrepsmottakene. Store variasjoner mellom overgrepsmottakene er uakseptabelt. Hvor man bor, og om man er barn eller voksen, skal ikke avgjøre ens rettssikkerhet eller om man får fysisk og psykisk helsehjelp hvis man blir utsatt for et overgrep.

Nina Sandberg (A) [13:01:04]: Kompetansebehovsutvalget fastslår at det utdannes for få helse- og omsorgsarbeidere, og mangelen på sykepleiere er aller størst. Dette er alvorlig. Vi står overfor utfordringer med en aldrende befolkning som lever stadig lenger. For å ha en god eldreomsorg og gode helsetjenester er vi nødt til å utdanne flere sykepleiere, og vi må ha utdanningstilbud i hele landet, sånn at alle som vil eller har mulighet, kan bygge kompetanse til å jobbe med helse og omsorg.

I august sto rekordmange – 23 000 – kvalifiserte søkere uten tilbud om studieplass i Norge. Men i en situasjon der over 70 000 unge under 30 år står utenfor studier eller arbeid, har regjeringen knapt foreslått nye studieplasser. Flere studieplasser gir mulighet for den enkelte, og også for samfunnet, til å komme styrket ut av en vanskelig situasjon, og kommer til å gi arbeidslivet nødvendig kompetanse.

Arbeiderpartiet har lagt inn 3 000 nye studieplasser i sitt budsjett, bl.a. for å lette situasjonen innenfor helse- og omsorgsfagene. Dette ville gitt langt flere studieplasser til sykepleiere, også desentralt. Arbeiderpartiet styrker lokale studiesentre og sykepleierutdanninger i sitt budsjett. Vi mener det er nødvendig å legge bedre til rette for at voksne kan ta sykepleierutdanning på hel- eller deltid.

Så vet vi at kompetanseutfordringene i helse- og omsorgssektoren også henger sammen med utstrakt bruk av deltidsstillinger, som påvirker tilgangen på arbeidskraft. Arbeiderpartiet vil derfor bedre dette gjennom en politikk for flere faste stillinger, som vil styrke eldreomsorgen og også kommunenes helsetjenester ellers.

I tillegg mener vi at regjeringen bør legge bedre til rette for at de som har utdanning fra andre land, kan få den godkjent for bruk i Norge. Derfor foreslår vi f.eks. at regjeringen ser på om økte autorisasjonskostnader blir et hinder for at folk får brukt ressursene sine i vår felles helsetjeneste.

Vi styrker også tilgangen på sykepleiere og andre av velferdsstatens yrker ved å bruke mer på profesjonsforskning og etablere flere rekrutteringsstillinger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:03:39]: Representanten Stensland fra Høyre har lenge hatt trøbbel med å argumentere mot Senterpartiets helhetlige, offensive og faglig sterke helse- og sjukehuspolitikk. Det er en solid linje som får økt respekt og oppslutning, ikke minst blant fagfolk.

Nå må Høyre gå hardere ut, og Stensland velger å gå til ubegrunnet personangrep på Senterpartiets Kjersti Toppe.

Senterpartiet står for en likeverdig helse- og omsorgstjeneste for alle. Vi står for tjenester nær folk, og dette praktiserer vi systematisk i kommuner og i spesialisthelsetjenesten, enten det gjelder sjukehjem, sjukehus, rus eller psykiatri. Om unge folk vil bosette seg og familien i det som i Oslo heter «på landet», skal disse menneskene ikke føle utrygghet for dårligere helsetjeneste. Senterpartiet stiller opp for folk «som bor ytterst», som presten Bård Jahr sa. Ytterst, både geografisk og sosialt, er vårt varemerke.

Senterpartiet prioriterer. Det er fordi det alltid vil være for små offentlige budsjetter. Det som nå er viktigst å prioritere, er bedre offentlig drift. Vi må utdanne og stimulere ungdom til å tenke sjøl og ta ansvar. Dette – å tenke sjøl og ta ansvar – må skje innenfor en felles forståelse i arbeidsteamet for hva som er jobben og hvordan jobben skal løses.

Senterpartiet arbeider derfor for en tillitsreform for ansatte i stat og kommune. Dette betyr systematisk å gi fagfolkene større ansvar og myndighet. Det krever god kompetanse, god utdanning, god erfaring, moderne utstyr samt heltidsstillinger og kraftig reduksjon i vikariater og innleie. Senterpartiets tillitsreform er motsetningen til regjeringas reformer, som sentraliserer både tilbud og arbeidsplasser. Resultatet av regjeringas politikk er både dyrere og dårligere. Politireformen er beviset – stikk motsatt av det regjeringa sa her i Stortinget.

Moderne og trygge helsetjenester er helt avgjørende for at ungdom velger privat næringsliv utover i landet. Her har vi mange framtidsnæringer som forvalter fornybare naturressurser, som er en sentral del av det grønne skiftet.

Folks avmakt over manglende mulighet til å påvirke viktige beslutninger i helseforetakene er nå erfart og vanlig over hele landet. Det pågår en heftig debatt i Møre og Romsdal om oppsigelse av 200 fagfolk i helseforetaket for å finansiere nytt sjukehus. Investeringsbeslutning er til og med utsatt. Dette har gått så langt at aktuelle entreprenører fortviler. De har lagt ned mye arbeid i det, og så har det hele stoppet opp.

Vi må få styremedlemmer som representerer eier – styremedlemmer som stiller til valg, og som dermed kan skiftes ved valg.

I Oslo er dette også aktuelt. Nå foreslås Ullevål nedlagt, til skarp kritikk fra nærmest alle fagorganiserte som kjenner forholdene. Sånn kan vi ikke ha det. Vi er nødt til å reformere hele helseforetaksloven.

Nina Sandberg (A) [13:06:56]: Jeg tar ordet for å ta opp noen illevarslende tegn i tiden som handler om våre barn og unges psykiske helse. Dette angår oss alle, og det bekymrer meg dypt. Vi står overfor et økende samfunnsproblem, og jeg er glad for å tilhøre et parti som tar det på alvor.

De siste årene har studenters psykiske helse forverret seg betydelig. Jeg var til stede da studentenes helse- og trivselsundersøkelse ble lagt fram i høst, og jeg må si at jeg ble rystet av det som ble dokumentert. Stadig flere studenter sliter psykisk. I 2014 hadde hver femte student alvorlige psykiske plager, og da snakker vi om «alvorlige». I 2018 var det én av fire. Angst, depresjon og selvmordstanker er i ferd med å bli ganske utbredt. Pilene peker i helt feil retning.

Regjeringen må ta på større alvor at så mange unge opplever at skole- og studierelatert stress gjør dem syke. Studentene er mer utsatt enn befolkningen ellers. Vi i Arbeiderpartiet mener at det trengs en kraftigere innsats og mer målrettet politikk for å bedre studentenes psykiske helse. Vi dobler innsatsen til forebyggende og behandlende tiltak og har lagt inn 15 mill. kr i alternativt budsjett.

Vi trenger å finne årsaken til at barn og unge har det vanskelig, og vi trenger å snakke med dem som rammes. Derfor gjennomførte vi nylig et seminar om studenthelse sammen med studentorganisasjoner og andre berørte og meningsberettigede for å samarbeide om tiltak som virker.

Så sier vi selvsagt nei til politikk som forverrer studentenes situasjon og legger mer press på ungdom. Vi er f.eks. helt imot regjeringens innstramming i konverteringsordningen for studielån, som straffer studenter som ikke fullfører en grad eller av andre årsaker bytter retning. Vi prioriterer bedre studiekvalitet, studentvelferd og tettere oppfølging for å hjelpe flere gjennom studiet. Derfor fikk vi heldigvis også gjennom studentombud til alle, og derfor har vi foreslått mentorordning. Vi jobber helhetlig for at barn og unge skal kunne ta bedre vare på sin egen psykiske helse, og for at hjelpen skal være tilgjengelig når de trenger den.

Kjersti Toppe (Sp) [13:09:36]: Det er forskjell på Oslo og Finnmark. Reglane for pasientreiser er ikkje tilpassa distrikta, som har eit dårlegare rutetilbod enn storbyane. Ifølgje pasientreiseforskrifta skal pasientane helst nytta tilgjengeleg rutegåande transport, sjølv om det vil ta mykje lengre tid, som for familien med mor og to barn i Mehamn i Finnmark, som måtte ta fly og buss i ni timar og overnatte to netter for eit dagsbesøk hos helsetenesta i Karasjok. Ein køyretur på denne strekninga ville tatt fire timar. Fly- og bussreisa tok ni timar. Heimreisa tok tolv timar med ventetid på flyplassen både i Lakselv og i Tromsø. Historia er eigentleg utruleg – men sann.

I innstillinga er det eit forslag frå mindretalet, inkludert Senterpartiet, om å be regjeringa endra pasientreiseforskrifta med tanke på den praksisen vi ser. Forslaget er bra, men å endra forskrifta vil ta tid. Det er allereie vedtatt i vinter, og arbeidet er, etter det eg kjenner til, allereie i gang. Mitt poeng er at den praksisen som vi ser frå Helse Nord, ikkje har med pasientreiseforskrifta å gjera. Det er helseføretaket som har ein svært uklok praksis. På svar på skriftleg spørsmål stadfesta helseminister Høie dette for meg – og eg siterer frå svaret:

«Hvorvidt det foreligger «manglende rutegående transport» må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Her må det brukes skjønn, der blant annet avstand og total reisetid vil ha betydning ved vurderingen. Pasientreisekontorene må ved tilrettelegging av pasientreise ta hensyn til geografiske og trafikale forhold.»

Eg synest det er på tide at vi no ber helseministeren om at Helse Nord skjerpar reisepolicy-en sin, som dei har utarbeidd, og at dei endrar den praktiseringa av pasientreiseforskrifta som er i dag. Difor har vi fremja eit laust forslag, nr. 30, i salen, som går på at ein skal be Helse Nord om å gjennomgå og endra si praktisering av pasientreiseforskrifta.

Så har vi eit anna laust forslag, nr. 31, der vi ber regjeringa om å sikra at arbeidet med elektronisk meldingsutveksling i kommunane vert vidareført ved avvikling av statlege midlar til KomUT, og at kommunane får tid til å omstilla seg, slik at dette arbeidet ikkje stoppar opp. Her tar vi til etterretning at fleirtalet har kutta desse midlane, men vi ber om at ein sikrar at arbeidet med elektroniske meldingar i kommunane ikkje stoppar opp, og eg hadde håpa at vi kunne få fleirtal for det.

Arne Nævra (SV) [13:12:51]: Aller først: Vi skal være riktig stolte av det norske offentlige helsevesenet. I prinsippet skal fattige og rike ha samme behandling. Alkoholikeren, uteliggeren, bedriftseieren og finansmannen skal møtes av hvitkledd eller grønnkledd personell når ulykker eller sykdom rammer.

Jeg hadde i mitt tidligere yrkesliv mulighet til å reise mye rundt i verden, og jeg kan ikke si det kraftig nok: Den modellen som vi har her i landet, med mest mulig likhet når det gjelder behandling, er ingen selvfølge i mange land. I u-land er det åpenbart, men selvsagt også i mange vestlige land. Det er vel nok å nevne USA og det nye Russland, der forskjellene i samfunnet er enorme, også innen helsevesenet. Vi vet at i USA – der det gjelder å ha personlig helseforsikring som en trygghet – var «Medicare for All» en valgkampsak for Bernie Sanders, som stadig henviste til den nordiske modellen for utjevning i både inntekt, skatt og helse.

Mitt poeng er at vi må slå ring om vårt prinsipp om et godt og likt offentlig helsevesen for alle. Vi må vokte det. SV vil vokte det når vi jevnt og trutt fra høyresiden ser framstøt for privatisering. Om dette segmentet vokser og ressurser tappes fra det offentlige, er faren stor for utviklingen av et a- og b-lag. Det ønsker SV slett ikke. Det ønsker heller ikke folk flest, tror jeg, selv om høyresiden pakker privatisering inn i vakkert papir. De snakker om fritt behandlingsvalg, at private kompletterer det offentlige helsevesen, osv.

Vi skal være fullstendig klar over at det er store forskjeller i folks helse ut fra sosial posisjon i samfunnet. Vi kan kalle det klasseforskjeller. Det er en kjent sak at de mindre ressurssterke familiene også har større helseproblemer. Ikke på noe felt ser vi dette klarere i landet vårt enn innen tannhelse. Det finnes knapt noe mer synlig tegn på velstand og helse, eller mangel på det, enn når det smiles med en tanngard som er flott – eller er i dårlig forfatning.

SV har lenge poengtert det enkle faktum at tennene er en del av kroppen. Det må være på høy tid å fase tannhelse inn som den neste store reformen, der det offentlige dekker tannbehandling som all annen medisinsk behandling av kroppen. På sikt vil SV at ingen skal betale mer enn 2 500 kr i løpet av et år til tannbehandling. Foreløpig er SV og Arbeiderpartiet sammen om en slik satsing – i hvert fall i den retningen. Vi håper at flere partier etter hvert blir med på det åpenbare tomrommet – og får dekt det gjennom det offentlige helsevesen.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [13:16:05]: I 2013 var det 280 000 mennesker i helsekø. Den gjennomsnittlige ventetiden for pasienter var 73 dager. Det var arven Fremskrittspartiet og Høyre fikk etter åtte år med rød-grønt styre – 280 000 mennesker i helsekø.

Denne regjeringen har redusert både køene og ventetiden, samtidig som vi behandler flere. Vi behandler nå 1,6 millioner flere pasienter. Det er rekordhøyt. Arbeiderpartiet hadde en gang i tiden et mål om å behandle 1 million flere innen 2017. Det målet har vi nådd for lenge siden.

Så påstår Arbeiderpartiet i denne saken at det ikke finnes dokumentasjon på at helsekøene har gått ned. Vel, dette har Faktisk.no undersøkt flere ganger. I juli 2017 dokumenterer de at ventetiden har gått ned. I februar 2018 dokumenterer de at køene har gått ned med 28 pst. siden 2013. 76 570 mennesker er borte fra helsekøen.

Dette har regjeringen gjort ved å bruke flere grep. Blant annet har vi innført pakkeforløp – 28 forskjellige pakkeforløp for kreft. Det gir større trygghet og raskere hjelp til pasientene. Det er innført fritt behandlingsvalg, som har vært en kjempestor suksess og en av hovedårsakene til at køene har gått ned. Man kan som pasient gjennom fritt behandlingsvalg sammenligne forventede ventetider ved de forskjellige behandlingsstedene. En kan få informasjon om indikasjon på kvalitet på behandlingstilbudet, og man kan se antall behandlinger de forskjellige stedene utfører hvert år.

Fremskrittspartiet og Høyre har også fjernet behandlingstaket, som gjør at sykehusene får lov til å behandle flere pasienter. Vi kjøper flere tjenester av private aktører. Det er ikke – som SV påstår – en privatisering, for det offentlige betaler, men pasientene kan få lov til å bruke private. Man kjøper den kapasiteten som finnes i markedet, for å sørge for at køene går ned. Vi har også lagt om finansieringssystemet, slik at det lønner seg for sykehusene å behandle flere pasienter.

Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har et mål om å gi pasientene valgfrihet, få ned ventetidene og få ned køene. Vi vil ha mer av den politikken som virker. Vi vet at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstres politikk har fått ned køene, og vil selvsagt ha mer av det. Vi er ikke helt i mål, men vi er godt i gang. Vi reduserer ventetidene. Det er over 70 000 færre i helsekøer nå. Det er bra for den enkelte, det er bra for samfunnet, og det er en politikk Fremskrittspartiet vil fortsette med.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:19:00]: Ifølge SSB har det vært en betydelig reduksjon i antall døgnplasser og årsverk i psykisk helsevern de siste årene. Og ifølge tall Dagens Medisin har fått fra Helsedirektoratet, var det i august 8 330 brutte pasientavtaler innen psykisk helsevern – 8 330. Og én av tre henvisninger til psykisk helsevern avvises visst. Hvordan har vi kommet hit? Vi har tross alt en regjering som har skrytt fælt av at de har innført den gylne regel. Men brukes den?

Pengebruken har faktisk vokst fem ganger så raskt i somatikken som i psykisk helsevern etter at Bent Høie ble helseminister. Det bevilges virkelig ikke nok penger i forhold til behovet som finnes – noe mange miljøer varsler om.

Da jeg for ni år siden fødte, var jeg en av de uheldige som fikk fødselsdepresjon. Jeg var heldigvis en av de heldige, sånn timingmessig, når det gjaldt å få god og rask hjelp. Just da var opptrappingsplanen vi hadde for psykisk helsevern, ferdig, og jeg hadde derfor et strålende tilbud å gå til på mitt DPS i Telemark. Det ble iverksatt raskt. Det gjorde at jeg også ble raskt frisk, til det beste for både meg og familien, og ikke minst sønnen min.

Da jeg nylig diskuterte den gode behandlingen jeg fikk, med lederen av DPS i Telemark, måtte han beklage og si at slik behandling ville jeg ikke fått nå, for nå hadde jeg bl.a. måttet stå i lang kø fordi de hadde redusert bemanningen på grunn av budsjettreduksjoner på 25 pst. For perioden 2016–2018 vedtok bl.a. styret for Sykehuset Telemark en samlet reduksjon på 15,5 mill. kr innen psykisk helsevern, og for 2018–2019 er det foreslått enda mer reduksjon ved psykiatrisk klinikk, i form av bl.a. sparepakke 2.

Sykehuset Telemark er dessverre ikke i noen særstilling, og provoserende blir det derfor når det til stadighet sies av statsråden og regjeringen at det satses på psykisk helse fordi de følger en regel – en gyllen en. De gjør altså ikke det. Tallenes tale er tydelig. Helseforetakene prioriterer som de gjør, ut fra de midlene de får – og ikke minst ut fra de forvirrende føringene som kommer. Helseministeren mener nå oppå det hele både at ventetiden skal ned og at aktivitetsnivået skal opp – samtidig med at ressursene ikke økes.

Jeg og Senterpartiet har i det siste fremmet flere forslag om å styrke psykisk helsevern, senest nå med et om å stoppe nedbyggingen av sengeplasser og å øke døgnkapasiteten innen psykisk helsevern. I tillegg prioriterer vi i vårt alternative budsjett en styrking av lavterskeltiltak i kommunene og behandlingstilbudet på sykehusene, og ikke minst styrker vi de distriktspsykiatriske sentrene og vil gi 30 mill. kr ekstra til barn i barnevernet.

Jeg mener det er et bedre svar på utfordringene innen psykisk helsevern enn bare å snakke om en regel. Gi heller helseforetakene riktig verktøy enn sure miner.

Tore Hagebakken (A) [13:22:12]: Jeg er litt i det rød-grønne hjørnet nå, så jeg skal hermed meddele at forslag nr. 30 vil vi fra Arbeiderpartiet støtte – det gjelder praktisering av pasientreiseforskriften. Vi støtter også forslag nr. 31, om KomUT, som dessverre mister bevilgningen, og forslag nr. 32, om nasjonalt pacemakerregister – alle tre fra Senterpartiet.

Jeg vil si litt om situasjonen for brukerstyrt personlig assistanse, forkortet BPA. I forbindelse med budsjettet har Norges Handikapforbund gitt oss et høringsinnspill hvor det klart framgår at flere evalueringer, inkludert forbundets egen rapport – Likestilling og deltakelse i revers? – dokumenterer helt andre erfaringer og funn enn det regjeringa beskriver i Prop. 1 S. Virkeligheten er at BPA i altfor stor grad ikke fungerer etter intensjonen fra Stortinget.

Vi hadde en interpellasjon om dette i vår og trodde da at det var tverrpolitisk erkjennelse av situasjonen, også med bakgrunn i hva statsråden da sa. Men slik ser det dessverre ikke ut til å være. Situasjonen er åpenbart bekymringsfull og krever politisk handling. Jeg spør: Hva skjer? Forvaltningen av BPA må utredes, og da er det i hvert fall for oss rød-grønne selvsagt, slik det framgår av innstillingen, at representanter for funksjonshemmedes organisasjoner må delta i utredningsgruppen og ikke bare bli kontaktet på annet vis. Det er deres medlemmer dette gjelder, og det er de som kjenner aller best til hva dette handler om.

Jeg beklager at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti ikke er med i merknaden om erkjennelsen av situasjonen og heller ikke om viktigheten av inkludering av funksjonshemmedes organisasjoner i denne utredningsgruppen. Jeg håper Kristelig Folkeparti i debatten kan klargjøre sin posisjon og si noe om – for å bruke et begrep fra sektoren – «prognosen», med hensyn til å få regjeringa inn på et langt mer aktivt spor i denne saken. Jeg vet at Kristelig Folkeparti egentlig er opptatt av dette. Dette var rettet litt direkte til komiteens leder. Dette er det veldig mange som er opptatt av, og her kan Kristelig Folkeparti spille en nøkkelrolle. Og jeg skal love at vi andre skal være vaktbikkjer.

Carl-Erik Grimstad (V) [13:25:11]: Representanten Bjørnebekk-Waagen utfordret meg når det gjaldt folkehelse, under replikkordskiftet. Jeg sa jeg ikke kjente meg igjen i de kuttene hun henviste til. Det gjør jeg fortsatt ikke, men jeg kan kanskje hjelpe henne litt på vei når det gjelder dokumenteringen av det. Hun siktet kanskje til kap. 714, som dreier seg om HUNT og et par andre prosjekter som skal avsluttes, og som egentlig har vært planlagt avsluttet. Når vi kutter der, gir det rom for å flytte midler til andre poster.

Det gjør vi, for hva er folkehelse? Det er bl.a. folkehelseprogrammet, som ble startet i 2017 og som avsluttes i 2027, og som jeg tror det er bevilget 42 mill. kr til i 2017, 28 mill. kr i 2018 og nå legger på seg med ytterligere 10 mill. kr. Det dreier seg om skolehelsetjeneste og helsestasjoner, som har hatt en historisk satsing på dette feltet, med over 1 mrd. kr i forrige stortingsperiode. Dette arbeidet fortsetter. Opptrappingsplanen for rus vil sørge for 2,4 mrd. kr til feltet i friske midler når det er fullført neste år. Psykologer til alle kommuner er straks gjennomført. Innen 2020 skal det også være ergoterapitjeneste i alle kommuner. Overvekt ble nevnt her. Komiteen var senest i høst i Vestfold og så på et folkehelseprogram for bekjemping av overvekt blant unge ved Sykehuset i Vestfold. Det pågår også omfattende programmer andre steder i landet når det gjelder dette. Jordmortjenesten blir styrket i dette budsjettet. Vi kommer med en økonomisk forpliktende opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Gratis kjernetid i barnehage og differensiert oppholdsbetaling for barn i lavinntektsfamilier har også noe med folkehelse å gjøre. Vi styrker idrett og kulturarbeid. Vi har en rekke tilskuddsordninger for frivillige lag og foreninger som jobber for å forbedre livskvaliteten for alle. Og ja, vi er for mer fysisk aktivitet i skolen. Vi har styrket familievernet fordi god helse skapes der.

Jeg vil si at det vitner om liten forståelse for det tverrsektorielle arbeidet som må til for å få et løft på folkehelsearbeidet når representanten fra Arbeiderpartiet mener å vite at Venstre har gått bort fra sine viktigste satsinger på dette feltet – nemlig tidlig innsats og forebygging – og når det eneste representanten Bjørnebekk-Waagen klarer å nevne i budsjettet, er et kutt i folkehelsekapitlet. Folkehelse er noe annet enn statistikkføring i Nord-Trøndelag og i Trondheim.

Statsråd Bent Høie [13:28:05]: Representanten Hagebakken lurte på om vi kunne ønske fastlegene et godt nytt år. Det mener jeg at vi kan, men jeg er ikke i tvil om at fastlegene også i 2019 kommer til å oppleve at de har en travel hverdag og mange store og viktige oppgaver, og at de har behov for flere kolleger og ikke minst at flere av de kollegene som er fastleger, også forblir fastleger.

Det er bakgrunnen for at jeg har tatt initiativ til, sammen med Legeforeningen og KS, å reetablere trepartssamarbeidet om fastlegeordningen, som ble lagt ned under forrige regjering. Der jobber vi godt med de langsiktige utfordringene. Vi er også nødt til å gjøre tiltak raskt. Det er årsaken til at vi i dette budsjettet sammen med Kristelig Folkeparti har økt bevilgningene på rekrutteringsområdet med 50 mill. kr og ikke 12 mill. kr, som representanten Hagebakken prøvde å skape inntrykk av. Dette rekrutteringstilskuddet skal gå til kommunene som ønsker å rekruttere nye fastleger, men også til tiltak for å beholde dem de har. Vi har satt i gang pilotprosjekt for primærhelseteam til 55 mill. kr.

Legevakt er et viktig spørsmål for fastlegene. Det å kunne tenke nytt rundt legevaktordningen og den belastningen som legevakt er for fastlegene, er viktig. Derfor har vi satt i gang et pilotprosjekt også på legevaktfeltet. ALIS-Vest, som vi sørget for finansieringen av, har blitt opplevd som og oppleves som en suksess for å rekruttere nye, unge leger inn i denne ordningen. Nå utvider vi ALIS-Vest til også å bli ALIS-Nord, sånn at vi får et prosjekt også i Nord-Norge knyttet til dette. Det som er spennende med ALIS-Nord, er at en i større grad ser på modeller der en jobber selvstendig som fastlege.

Vi har lagt opp til en styrking av spesialistutdanningen innenfor allmennmedisin, som vi også bevilger 46 mill. kr til i 2019. Legeforeningen er veldig klar på at denne modellen er med på å bedre rekrutteringen til fastlegeordningen. Vi har satt av penger til forskning og kompetanse, samtidig som vi i årets oppgjør med fastlegene la på 100 mill. kr utover det som andre grupper fikk, nettopp for å ha tiltak i oppgjøret knyttet til fastlegeordningen. Vi har underskrevet en avtale med Legeforeningen som også peker framover på behovet for flere fastleger, og at flere fastleger blir i yrket sitt.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:31:23]: Alle innbyggere har rett til en god akuttberedskap og kort vei til gode helsetjenester. Likeverdig tilgang til helsevesenet, folkehelsearbeid og sykdomsforebygging i alle kommuner er et fundament for et likestilt samfunn med små forskjeller mellom folk, og for at folk kan bo der de vil.

Ambulansen må komme fram når man trenger den. Det er et viktig prinsipp for Senterpartiet og burde være det for alle partier. Mange innbyggere har i løpet av de siste årene opplevd at deres akuttberedskap har blitt dårligere. Ambulansesentraler blir lagt ned og sentralisert lenger vekk fra folk. Den medisinske akuttberedskapen ble nylig svekket kraftig i en lengre periode da ambulansefly ble stående på bakken på grunn av pilotmangel. Det var en nasjonal krise fordi det var en krise for folk. For hvis man havner i en nødsituasjon og det står om minutter, kan det bety forskjell mellom liv og død om ambulansen ikke kommer, eller ikke kommer tidsnok. Senterpartiet reagerer kraftig på en nedbygging av ambulansetjenester som svekker vår beredskap og innbyggernes trygghet. Norges langstrakte land, varierte geografi og spredte bosetting tillater ikke at vi sentraliserer ambulansetjenestene.

Lokalsykehusene er også en svært viktig del av den lokale helsetjenesten og akuttberedskapen. Sykehusbudsjettene for 2019 er stramme, og offentlige sykehus må gjennomføre store kutt i en situasjon hvor man allerede er presset på ressurser. Det går ut over pasientsikkerheten, det går ut over hvilken mulighet man har til å tilby like gode helsetjenester over hele Norge. Senterpartiet prioriterer i sitt alternative budsjett nesten 1 mrd. kr mer til pasientbehandling i offentlige sykehus, hvorav 0,5 mrd. kr går til å styrke ambulansetjenesten, lokalsykehus og lokale fødetilbud.

Alle mennesker har en psykisk helse. Heldigvis går vi i retning av større og større aksept for å snakke om nettopp det og for å søke behandling hvis man trenger hjelp. Men det er et stort paradoks at samtidig som det blir større aksept for å snakke om og behandle psykiske lidelser, blir det også gjennomført en nedbygging av døgnplasser, nedlegging av DPS-er, med mindre kapasitet i psykisk helsevern som resultat. Det er alvorlig at pengebruken har vokst fem ganger så raskt innen somatikken som innen psykisk helsevern. Konsekvensen er at psykisk syke ikke får den behandlingen de trenger, men ender opp som kasteballer i systemet. Det kan vi ikke akseptere.

Olaug V. Bollestad (KrF) [13:34:29]: I mitt første innlegg begynte jeg å snakke om sårbare barn, og jeg har lyst til å fortsette med det. Men før det vil jeg svare Tore Hagebakken. BPA-ordningen er utrolig viktig for Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti har til og med laget en likeverdreform som vi tar med oss inn i sonderingene med dagens regjering. Det handler om at vi vil se på BPA-ordningen mer som et likestillingsverktøy enn et helseverktøy, fordi det handler om at pasienter som har bruk for hjelp til det de ikke klarer å gjøre selv for å kunne delta på like vilkår som andre i samfunnet, er utrolig viktig for oss. Vi er opptatt av at i den utredningen som nå er satt i gang, bør man også tenke gjennom hvem man har med, for å få vite hvor skoen trykker. Det får vi best høre fra dem som opplever det selv.

Til slutt, når det gjelder BPA-ordningen, vil jeg også si at det ikke kan være slik at folk som har en BPA-ordning, ikke engang kan flytte, fordi det avhenger av hvilken kommune en bor i. Det bestemmer hvilket antall BPA-timer en faktisk får. Studenter som flytter inn til Oslo, får kanskje et annet timeantall enn det de har hjemme. Det er ikke riktig, og dette er Kristelig Folkeparti utrolig opptatt av.

Jeg begynte innlegget mitt med å snakke om sårbare barn. Noen av oss her har snakket om vold og voldsutsatte barn, som koster samfunnet vårt et sted mellom 4,5 og 6 mrd. kr. Stortinget har i fellesskap vedtatt en opptrappingsplan på tvers av departement og på tvers av komiteer. Det er gjort mange ting i mange budsjetter for å kunne møte dette: helsestasjoner og skolehelsetjeneste, flere lærere som ser, flere barnehagelærere som ser, å styrke barnehusenes kompetanse innen medisinske undersøkelser og å styrke sosialpediaterne i sykehus, slik at en faktisk klarer å se dette.

Psykisk helse for barn og unge er viktig her, kompetanse i politiet, kompetanse i Advokatforeningen for å kunne møte dem det gjelder, kompetanse hos barnevernet. Vi har alle sittet og sett på Mona, som opplevde at ingen så. Før de tok ut Mona, tok Mattilsynet ut hunden. Det betyr at vi har en utfordring i å se på tvers av departement, på tvers av tjenesteområder i kommuner, på tvers av tjenesteområder og på tvers av komiteer. Vold mot barn er vår viktigste oppgave, for det er så utrolig mye folkehelsearbeid i det.

Til slutt: På vegne av helse- og omsorgskomiteen ønsker jeg presidentskapet og Stortinget en god jul og vil takke for en god debatt.

Kjersti Toppe (Sp) [13:37:42]: Forslag nr. 32 handlar om eit nasjonalt behandlingsregister for pacemakere. Dette har hjartelegane bede om i eit felles opprop, dei fryktar for pasientsikkerheita. Det har vore utgreidd i fleire år utan at ein har lukkast, og no trengs eit politisk vedtak om at vi ønskjer å få dette på plass. Eg håpar det kan få tilslutning.

Så ein kommentar til representanten Åshild Bruun-Gundersen om at ventelistene har gått ned. Det kan dei kanskje har gjort, men vi veit at statistikken baserar seg på eit omdiskutert talgrunnlag, der ventetidene i alle fall er lenger enn dei offisielle ventelistetala. Ni av ti blir tatt av ventelista før behandling og blir sette i ein ny kø, ein intern kø for utgreiing og vurdering. Dette må ein òg ta med når ein skal skryta av kor mange pasientar ein behandlar, sjølv om hovudformålet i helsepolitikken er å unngå flest mogleg behandlingar og driva god folkehelsepolitikk.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:39:03]: I Norge skal vi ha lik tilgang til utdanning, uavhengig av lommeboken vår, livssituasjonen og hvor vi bor i landet. Derfor vil Arbeiderpartiet ta i bruk de lokale utdanningssentra for å forsterke dem og sørge for at sykepleierutdanning kan nå alle deler av landet vårt.

Vi kjemper for nok fagfolk, med helsefagarbeidere og sykepleiere, og en velferdsstat som gir oss alle helse og en god eldreomsorg i hele Norge. Når politikken henger positivt sammen på felt etter felt, kan vi virkelig skape framgang for folk – med faste jobber med skikkelige lønninger og pensjoner, med nok lærlingplasser og praksisplasser og et godt utdanningstilbud, som reelt sett gjør det mulig for folk å få arbeid etterpå.

Når vi tenker på utdanningstilbudet framover, er det klart at studiesentrene blir en avgjørende del av infrastrukturen for å nå ut til alle de framtidige sykepleierne som vi trenger. Arbeidet med Norsk helsearkiv er et godt eksempel på hva som er mulig å få til hvis vi tenker arbeidsplassutvikling og utdanning i kombinasjon. På grunn av langsiktig politisk kamp, med kloke vedtak og dyktige fagfolk, er det nå mulig å studere ved NTNU og gjøre det på Tynset samtidig som en kvalifiserer seg for framtidig arbeid ved Helsearkivet. Den koblingen kan vi hente inspirasjon og lærdom fra. Vi ser generelt i helsevesenet vårt at allerede i dag er det flere folk som gjør avgjørende innsats med både ferdigheter og selvtillit som sykepleierne har tilegnet seg på de lokale utdanningssentrene. Det styrker muligheten for å ta utdanning, også etter at en er etablert med familie.

Vi trenger visjoner og praktisk politikk for hvordan tryggheten i Norge skal forbedres, og livet til det brede lag av folket forsterkes. Nok fagfolk trengs, og studiesentra blir en avgjørende del av den utdanningsinfrastrukturen som skal til for å lykkes.

Ingvild Kjerkol (A) [13:42:11]: Det har vært en lang og god debatt. Jeg tok ikke ordet for å ønske god jul, men jeg gjør det nå, så jeg ikke glemmer det.

Det har vært en sedvanlig debatt på mange vis. – En kort visitt til representanten Bruun-Gundersen, som smykker seg med ventelister: Når man innfører nye behandlinger i tjenestene våre, oppstår det nødvendigvis en venteliste for den behandlingen. Jeg lurer på om Bruun-Gundersen opplevde den arven fra de rød-grønne som tyngende, f.eks. da man innførte behandling for hjerteflimmer. Det er et eksempel på at dette er statistikk, med mange fallgruver.

Den som fikk blodpumpen min til å pumpe litt ekstra, var representanten Grimstad, som uttalte med harme i stemmen før han stormet ned fra talerstolen, at det er forskjell på folkehelse og statistikk i Nord-Trøndelag. Fra et parti som beskriver seg som et kunnskapsparti, var det ganske kunnskapsløst. HUNT, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, er blant verdens største befolkningsundersøkelser, og det datasettet de har, er fullstendig unikt – med over 2 000 vitenskapelige publiserte artikler og over 150 doktorgrader. Det forskes på framtidig diagnostikk, behandling, og det gir inngående og presis kunnskap som gjør oss politikere i stand til å gjennomføre en folkehelsepolitikk som treffer. Når Folkehelseinstituttet publiserer vektdata om at befolkningen har endret vekt, er det data fra HUNT de bruker.

Man har også forsket fram ny diagnostikk for hjertesykdom ved hjelp av studier i HUNT-undersøkelsen. Sepsis f.eks. er en sykdom som beslaglegger 3 pst. av alle sengene i norske sykehus. Der har man gjennom HUNT-data verdens største sepsis kohort hvor man ikke bare har pasientdata fra sepsispasienter som har blitt behandlet, men man kan forske på det opp mot de befolkningsdata som HUNT-undersøkelsen gir. Man har utviklet Health Wear for verdensmarkedet, som har en mye mer sofistikert algoritme enn den markedsledende Apple Watch som jeg har på hånden – beklager, om det var reklame. Men dette var totalt kunnskapsløst og var egnet til å få opp blodpumpen min. Jeg håper representanten Grimstad leser seg opp til neste års budsjettdebatt om folkehelseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, som er et unikt datasett, og som kan løse mange helseutfordringer i årene som kommer.

Bjørnar Moxnes (R) [13:45:13]: Når regjeringen svekker kommuneøkonomien, gir det kutt ute i Kommune-Norge, i helsestasjoner og i skolehelsetjenesten, og når regjeringen kutter i tannhelsen, legger de opp til et helsevesen som er styrt etter hva som lønner seg økonomisk. Rødt vil gå i motsatt retning. Vi vil ha en helsepolitikk som utjevner forskjeller, og som styrker helsetilbudene i fellesskap.

Så har enkelte i denne salen en gang iblant sagt at Rødt har et program hvor vi lover mye, men kanskje ikke har penger til å realisere løftene. Men i vårt alternative statsbudsjett viser vi at det er fullt mulig. Et eksempel på det er tannhelse. Vi tar viktige skritt i retning av offentlig gratis tannhelse på bare ett år i vårt alternative statsbudsjett. Det trengs. Én av tre nordmenn har utsatt eller droppet tannlegen av økonomiske årsaker. Dette gjør at de som har dårlig råd, ender med dårligere tannhelse.

Rødt går inn for en tannhelsereform som fra neste år vil gi over én million nordmenn billigere tannhelse, gjennom to tiltak. For det første utvider vi gratis tannhelse via den fylkeskommunale tannhelsetjenesten for alle opptil 25 år. Samtidig innfører vi en refusjon på 40 pst. av alle utgifter over 2 000 kr for alle over 25 år. Dette er det første skrittet på veien mot gratis tannhelse for alle. Og for å hindre at penger bevilget til tannhelse forsvinner i store mellomlegg til tannlegene, foreslår vi et pristak som en del av egenandelsordningen.

I tillegg styrker vi sykehusøkonomien for å sikre bemanningen i sykehusene og en bedre fødsels- og barselomsorg, og for å bedre lønns- og arbeidsvilkårene for å styrke rekrutteringen til helsearbeideryrkene. Regjeringens ostehøvelkutt reverserer vi krone for krone, øre for øre, og vi styrker sykehusene med i alt 1,5 mrd. kr.

Disse forslagene gjennomfører vi uten å bruke noe mer av oljefondet og uten å øke skattene for de 75 pst. av befolkningen som tjener under 600 000 kr i dag. Og de som har mest, får gleden av å kunne bidra litt mer til fellesskapet for å sikre bl.a. et løft for tannhelsen og ikke minst en styrking av sykehusene våre. Det er mulig å styrke fellesskapet hvis det er vilje til det.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [13:48:25]: I utgangspunktet skulle jeg ikke tegne meg her, men jeg følte behov for å gjøre det etter at jeg hørte representanten Bollestad, som snakket om vår samfylking Mona Anita. Grunnen til at jeg tegner meg, er at jeg reagerer ganske sterkt på at man benytter anledningen i denne debatten til å snakke om den saken når man i forrige omgang, for veldig kort tid siden, stemte imot en full statlig gjennomgang av erstatningsreglene. Det gjorde Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, og da satt vedkommende som vi snakker om nå, på galleriet. Hun stormet ut av Stortinget, nok en gang skuffet over at representanter for folket ikke gjør det en sier. Vedkommende, Mona Anita Espedal, uttalte til NRK:

«Dette er eit klart løftebrot for andre gang. Viss erstatningsordningane skal stå slik dei gjer i dag, vil det bli store forskjellar på kven som får erstatning og ikkje».

Jeg tror flere enn meg her inne så Debatten på NRK, der også representanten Bollestad og min partikollega Karin Andersen var til stede. Karin Andersen har oppsummert dette veldig godt: Med det vedtaket som ble gjort, vil alt være som før. En får ingen forandring for disse ungene, og med en frivillig gjennomgang med KS – som KS også har sagt at en ikke ser for seg at en vil gå inn på – blir ingenting bedre.

Vi kan godt ønske hverandre god jul, og jeg ønsker presidentskapet og representantene her inne en god jul. Men det er folk der ute vi bør ønske en god jul og arbeide for at får gode liv. Etter den tiden jeg har vært her inne som vararepresentant, må jeg si at fine ord og gode ønsker holder ikke. Det har vi sett i denne saken, som dreier seg om erstatningsordningen jeg snakker om nå, og vi har sett det i pleiepengesaken. Det har altså også der vært uttrykt fra statsråden på det aktuelle feltet at man kommer med gode ønsker til de familiene. Verken Mona Anita eller familiene trenger gode ønsker, de trenger god politikk. De trenger folkevalgte som står opp for dem.

Jeg må bare si at jeg er veldig stolt av å representere et parti som sier at vi vil gjøre mest for dem som har minst, nettopp de folkene her, som har behov for noen som står opp for dem, som gjør mer enn bare å ønske dem god jul, som arbeider for at de får gode liv, og at de kan leve med den anstendigheten som ethvert menneske i Norge og alle andre steder fortjener.

Statsråd Åse Michaelsen [13:51:37]: Jeg må komme med en tydeliggjøring når det gjelder det statlig finansierte eldreomsorgsforsøket som vi har.

Representant Kjerkol var i sitt innlegg inne på sin kommune, og nå ønsker jeg å lese høyt noe fra ordføreren i Stjørdal, som er fra Senterpartiet. Han sier:

Kjerkol sier at deltakelsen i det statlige omsorgsprosjektet ikke har resultert i endrede arbeidsmetoder eller flere hender i omsorgen. Dette er feil. Vi har ansatt ti nye årsverk i et hverdagsmestringsteam. Vi har forbedret rutinene for tildeling av riktige tjenester til faktiske behov. Og vi fått bygget et helsehus som kraftsamler og utvider den spesialiserte kommunehelsetjenesten vår. Ingenting av dette hadde vært mulig uten den deltakelsen vi har i det prosjektet som Kjerkol var skeptisk til at vi skulle delta i.

Grunnen til at jeg tar det opp, er at det må ikke bli hengende i rommet at det ikke har bidratt til bedre kvalitet og bedre forhold for de eldre i Stjørdal kommune.

Mange har vært opptatt av utdanning og nok helsepersonell, og det er jeg også. Jeg tenkte jeg skulle si litt angående alt som gjøres der. Vi har altså i helse- og omsorgssektoren hatt 48 000 mennesker som har deltatt på etter- og videreutdanning i denne tiden. Vi har lagt inn 355 mill. kr til Kompetanseløft 2020 i budsjettet. Vi har utdannet 4 000 nye sykepleiere i tidsrommet 2013–2017, og vi har utdannet godt og vel 600 ledere, som kommer til å jobbe enten i sykehjem eller i denne sektoren.

En studie som er gjennomført av NOVA framhever bl.a. at ledelse, kompetansehevende tiltak og muligheter til videreutdanning er viktige tiltak for å rekruttere og ikke minst – som en av representantene her var opptatt av – beholde sykepleiere i sykehjem og i hjemmesykepleien. Forslagene i denne studien er selvfølgelig også knyttet til økt lønn, det å slippe uønskede vakter og å få tilbud om fast jobb og heltidsstillinger. Dette er viktig, men det ligger selvfølgelig til partene i arbeidslivet.

Skift/turnusutvalget har konkludert med at et stort behov for helgevakter, kombinert med ansatte som bare jobber hver tredje helg eller færre helger, er viktigste årsak til ufrivillig deltid. Jeg tenker at det får stå litt i rommet. Mange ønsker seg fulltidsstillinger for å starte livene sine, og da må vi legge til rette for det.

Ellers ønsker jeg god jul, selvfølgelig, til alle våre gode helsepolitikere her på Stortinget, både fra Bent Høie og fra meg.

Carl-Erik Grimstad (V) [13:54:55]: Uskyldspresumpsjonen, som det heter, tilsier at representanten Kjerkol behandler meg på en litt mildere måte inntil jeg har slått fast at HUNT-undersøkelsen er av stor betydning både nasjonalt og internasjonalt. Det vet representanten at jeg vet, etter at vi sammen har reist land og strand rundt og hørt akkurat det som Kjerkol sa her fra denne talerstolen.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at representanten i hennes parti mente at det var en sammenheng mellom nøye planlagte kutt i HUNT, og at dette var symptomatisk for folkehelsearbeidet til regjeringen. Det er det altså ikke.

Å utfordre nordtrønderske blodpumper er ikke godt for folkehelsen, så derfor ber jeg representanten Kjerkol legge merke til at jeg nå forlater talerstolen på en verdig og rolig måte.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [13:56:06]: Helsekøene og ventelistene går ned. Fremskrittspartiet skulle gjerne sett at helseforetakene kjøpte enda flere tjenester og behandlingstilbud av private aktører. Det er billigere enn å la folk gå sykmeldte i lang tid i påvente av å få en operasjon. Målet her må definitivt være at helsekøene går bort.

Så vil jeg også legge til at vi trenger flere sykepleiere i Norge. Det er en viktig og nødvendig jobb både i kommunene og på sykehusene. Vi er avhengige av at det utdannes flere innen helseyrkene. Jeg registrerer at det står 13 000 ungdommer som ønsker å utdanne seg til sykepleiere, på ventelister ved universiteter og høyskoler. Da må universiteter og høyskoler prioritere disse utdanningsplassene og heller kutte i andre studier som ikke gir like gode jobbmuligheter. God jul!

Arne Nævra (SV) [13:57:10]: Vi har her i salen så lett for å se hvert felt i samfunnet, hvert rammeområde hver for seg. Denne debatten er – for så vidt som alle andre debatter – typisk for akkurat det. Vi kikker ikke så mye utenfor den siloen vi er i. Jeg tilhører en annen komité enn helsekomiteen, men jeg ser det samme, jeg ser det litt sånn fra siden nå, utenfra. Finansministeren ser selvfølgelig på inntekter og utgifter for hver sektor. Hun prøver i stor grad selvfølgelig å holde igjen på utgiftene, naturlig nok. Men kan det være at vi hadde kunnet få mye mindre sløsing med offentlige midler og mindre lidelse dersom vi hadde sett budsjettområdene sammen? Dette har jeg spurt meg om veldig mange ganger.

Jeg har et par eksempler. Rapporten «Samfunnsøkonomiske virkninger av friluftsliv» fra Vista Analyse ble gjort for Norsk Friluftsliv og Den Norske Turistforening i fjor. Den konkluderte med at med bare en moderat økning i aktivitetsnivået for barn og voksne i befolkningen er det et gevinstpotensial på 80 mrd. kr per år – 80 mrd. kr. Alle er jo klar over dette. Men hvilke grep skal man ta? Det hjelper faktisk ganske mye å se en del budsjettområder sammen. Det er f.eks. viktig å se på tilgang til friluftsområder og turveier når vi driver med arealplanlegging. Folk må altså komme seg ut, de må ha tilgang til naturområder, og da må vi ikke la oss friste til å nedbygge, utfylle, fragmentere grøntområdene, sånn at folk ikke får tilgang til disse turområdene. Det er veldig viktig. Så ser vi at liberaliseringen når det gjelder den utbyggingspolitikken, bare har forsterket seg under den sittende regjeringen. Det er en ønsket politikk – det skal være lettere å bygge ut. Vi skal være klar over dette hele veien, helt fra kommunenivå, til fylkeskommunenivå og opp til statlig nivå.

Ikke minst gjelder dette komiteen som jeg tilhører, nemlig transport- og kommunikasjonskomiteen. Hvis man ser samferdselsbudsjettet i sammenheng med helsebudsjettet, har man ganske mye å hente, f.eks. når det gjelder gang- og sykkelveier – tenk hva det betyr for folkehelsen at man kan gå eller sykle til jobben, at man har mulighet til det. Vet man f.eks. at det skal bygges rundt 10 mil med ny motorvei neste år, ifølge samferdselsbudsjettet, men bare 7,5 mil med gang- og sykkelvei, altså mye mer motorvei enn gang- og sykkelvei? Det er sånne grep, det er sånne tenkinger en må ha med seg hele veien. Jeg tror nok helsekomiteen hadde likt å ha 80 mrd. kr mer å rutte med – kanskje bare halvparten. Jeg tror det er en del smutthull å putte de pengene inn i.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:00:16]: Bare en kort merknad om erstatningsordningene til barn utsatt for vold og overgrep. Det var et Kristelig Folkeparti-forslag, som ble levert i februar. Justiskomiteen brukte et halvt år og vel så det til å ta den saken, og da den kom opp, viste det seg at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde hatt en utredning om kommunale ordninger i 2013 som var lagt i en skuff. De som stemte imot det forslaget som Kristelig Folkeparti hadde, var Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Derfor var det ikke noen «fine ord» fra Kristelig Folkepartis side. Vi sto faktisk for det vi sa fra starten av. Det gjorde vi også i pleiepengeordningen, men når det gjaldt gradering av pleiepenger, var det et budsjettforlik. Men vi er like mye opptatt av graderte pleiepenger som SV er.

Ingvild Kjerkol (A) [14:01:20]: Det var til statsråd Michaelsens framlegg av hva undertegnede skal ha sagt. Det at man ikke kan påvise bedre kvalitet i tilbudet hos deltakerkommunene i det statlige forsøket om eldreomsorg, er ikke noe jeg har funnet på. Det står i rapporten som regjeringen har bestilt fra et analyseselskap som ble lagt fram i januar 2018, nøyaktig en uke etter at statsråd Michaelsen hadde startet i jobben. Vi debatterte dette i Politisk kvarter, så hun vet utmerket godt hva jeg har sagt og ikke sagt. Å referere til et innlegg fra Ivar Vigdenes opplever jeg som en uriktig gjengivelse av mine uttalelser, og det skal ikke forekomme fra en statsråd på talerstolen i Stortinget. At Stjørdal kommune har ansatt flere når de har fått mer penger fra staten, synes jeg er kjempebra. Det har jeg aldri sagt at ikke er bra eller en riktig prioritering av Stjørdal kommune. Malvik kommune har ansatt enda flere. De er ikke med i det statlige forsøket.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [14:02:28]: Nå har det vært litt snakk om denne blodpumpa som har dunket for hardt, og jeg vil bare starte med å si at Bollestad har selvsagt rett. Jeg må bare beklage at jeg sa feil, at jeg selvfølgelig skulle sagt Venstre og ikke Kristelig Folkeparti. Det er helt riktig. Så fra denne talerstol må jeg bare få uttrykke det. Det skal jo være riktig det som blir sagt herfra, og det er et prinsipp som jeg og mange andre prøver å leve etter.

Men det som det også var et uttrykk for, var at skuffelsen var stor over det vedtaket som Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Senterpartiet var med og fattet, og de som så på debatten, må ha sett den store skuffelsen som var over det. Det er viktig å følge opp det man sier, og det man gjør, og det var også et møte mellom en representant fra Fremskrittspartiet og Mona Anita som nok ga noen forhåpninger som ikke ble fulgt opp i denne sal.

Så er det riktig som representanten Bollestad sa, at det var også en frustrasjon fra min side overfor det som skjedde i pleiepengesaken. Jeg har forståelse for at en er i regjeringsforhandlinger, og at det er en statsbudsjettavtale som ligger her, men det tror jeg ikke folk som rammes av dette, forstår. Det er noe av det som også er viktig å uttrykke fra vår side, at dem dette faktisk gjelder, de skiller nok ikke ut fra hva man sier at man er for, men ut fra hva man går inn i denne salen og stemmer imot. Det tenker jeg er noe vi alle er nødt til å tenke over. Vi så det også i et tilfelle i en sak som var oppe denne uken knyttet til at det står i ens journal at man har kroniske sykdommer, så man ikke må få nye legeattester på det. Det er en sak som også innbyggere i mitt og helseministerens hjemfylke er opptatt av. Allikevel stemmer regjeringspartiene dette ned, selv om det ville vært viktig og ville gjort livet lettere for veldig mange som har kroniske funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer.

Sveinung Stensland (H) [14:04:46]: Det er fint at Faret Sakariassen får rettet opp i den misforståelsen som han bidro til i stad. Er det noen som ikke skal ha kritikk når det gjelder den saken han refererte til, så er det Olaug V. Bollestad.

Jeg vil – kort – ta tak i det som representanten Nævra var inne på. Han har helt rett, det er for mye sektorbasert, og veldig mye av folkehelsearbeidet i Norge skjer alle andre steder enn i helsesektoren. Målet må være at folk ikke får bruk for helsetjenestene, og der tror jeg mange partier er enige. Mye av dette ligger i fylkespolitikken, og noe ligger i kommunepolitikken, ved å legge til rette for sykkelstier og turmål og friluftsordninger. Så der er vi helt på linje.

En liten stemmeforklaring – det er på sin plass – på vegne av regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti: Vi kommer ikke til å stemme for verken forslag nr. 30, 31 eller 32. Når det gjelder forslag nr. 30, er det allerede vedtatt en evaluering som pågår. Når det gjelder forslag nr. 31, er det noe som er svart ut, slik vi ser det. Og når det gjelder forslag nr. 32, er det slik at vi har et kvalitetsregister for både hjertestarter og pacemaker, og vi er ikke avvisende til å utvide dette til et register i tråd med det som representanten er inne på, men vi finner det ikke riktig å støtte det forslaget i dag. Vi ser imidlertid med velvilje på alle gode forslag, og så må vi gjerne få vurdert hva som er rett å gjøre. Med det vil jeg takke for en god debatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:06:33]: Det var det poenget som representanten Stensland tok opp, som også er mitt poeng. Det er ganske interessant for en som ikke sitter i helse- og omsorgskomiteen, å følge med på hva som er den gode politikken på dette området. Representanten Bruun-Gundersen sa her at den nye regjeringa hadde greid å behandle 1,6 millioner flere pasienter, i motsetning til at Arbeiderpartiet i 2017 hadde en plan om å behandle 1 million – underforstått: Regjeringspartiene var flinkere. Det er et tankekors. Det er da ikke på noen andre områder hvor Stortinget tar fram at en er vellykket hvis det blir mye elendighet som en skal behandle.

Jeg må si at representanten Stensland var på blinken nå, til tross for sine tidligere personangrep, når han sa at poenget er å ikke få bruk for helsetjenestene. I så henseende og så langt jeg vet, er det fastlegeordningen som er utrolig sentral med hensyn til hvem som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Derfor har Senterpartiet den kraftfulle fokuseringen og satsingen på fastlegeordningen. Det er der en må sette inn en innsats overfor dem som har behov for bistand, for å prøve å løse deres behov på et lavest mulig nivå. Det er jo om å gjøre at færrest mulig blir sendt til spesialisthelsetjenesten. Det er også derfor en må vektlegge det forebyggende arbeidet.

Jeg håper at vi ikke lenger får erklæringer fra denne talerstolen om at en er veldig fornøyd med at nå har det vært en fenomenal økning i antall behandlede. Det er ingen fordel. Det er om å gjøre å ha færrest mulige pasienter, at flest mulig ikke blir syke, og at flest mulig blir behandlet av fastlegen og hjulpet der de er, og ikke blir sendt videre til en dyr, omfattende og krevende spesialisthelsebehandling.

Sveinung Stensland (H) [14:09:01]: Jeg ser at det tar kortere tid å skvære opp med representanten Toppe enn med representanten Lundteigen, men nok om den replikkvekslingen vi hadde for litt siden. Jeg angrep Senterpartiets politikk og ikke representanten Toppe.

Når det gjelder dette med ikke å komme til legen, er det ikke negativt at flere får behandling, det er ikke negativt at køene går ned, og vi får ikke tilbake alt vi bruker på forebygging, neste år – det tar lang tid. Det ser vi jo med innfasingen av samhandlingsreformen, som ble mer eller mindre saldert med at færre skulle bli syke. Det tar tid før forebygging virker.

Men vi er enige om målet, representanten Lundteigen og jeg: Målet er at færrest mulig blir syke.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:10:03]: Representanten Stensland, av alle, har ikke noe dekning for sitt personangrep på Senterpartiets helsepolitiske talskvinne, Kjersti Toppe. Det er ikke grunnlag for det han sa. Det er det som er bakgrunnen for min klare karakteristikk av et sånt innlegg.

Det er sjølsagt en fordel at det er færrest mulig i helsekø. Senterpartiet er glad for det. Poenget er færrest mulig sjuke, behandling på et lavest mulig nivå og størst mulig grad av forebygging – det er det som virkelig gir glede og redusering av statens utgifter.