Himanshu Gulati (FrP) []: Vi nordmenn bor i verdens
kanskje beste land å vokse opp i. Det er et fredelig land hvor man
kan oppleve en trygg barndom og nyte de fleste grunnleggende frihetene
– friheten til å velge en god utdanning, friheten til å velge sine
venner og friheten til å finne noen å forelske seg i og kanskje gifte
seg med.
Men for mange
norske ungdommer er ikke Norge det samme som for oss andre. Minst
400 norske barn og unge skal de to siste årene ha blitt sendt til
utlandet mot sin vilje. Flere av disse er bl.a. holdt på koranskoler,
og som NRK og andre har avslørt, også koranskoler hvor det foregår
systematisk og brutal vold mot ungdommene, og også tortur. Andre
ungdommer opplever å bli tvangsgiftet, presset og lurt inn i ekteskap
mot sin vilje.
Flere av koranskolene
det sendes norske ungdommer til, reklameres for som såkalte rehabiliteringssentre for
bortskjemte eller altfor vestlige ungdommer som har glemt sin kultur.
Flere på disse koranskolene mister også muligheten for kommunikasjon
med omverdenen. Mange ønsker, men klarer ikke å ta kontakt for å
få hjelp – andre tør ikke ta kontakt for å få hjelp av frykt for konsekvensene
hvis de blir avslørt.
Det er derfor
synd at flere av dem som tar kontakt for å få hjelp, opplever å
møte det de føler er en kald skulder. For mange av ungdommene i
en slik elendighet i utlandet er ofte kontakt med norske utenriksstasjoner deres
siste skanse – selve håpet om å kunne komme hjem til frihet og bort
fra den elendige og ufrivillige tilværelsen de befinner seg i.
Jeg har stor
forståelse for at det alltid vil være begrensninger på og grenser
for hva utenriksstasjoner og andre offentlige instanser kan bidra
med i slike situasjoner, og at forventningene ofte kan være større
enn det som er de realistiske mulighetene for hjelp. Men jeg tror at
det norske folk, det politiske miljøet og de det gjelder, forventer
at de blir tatt godt imot og får hjelp og veiledning, og at rommet
for å hjelpe brukes så godt som overhodet mulig når barn og unge
i en slik desperat og sårbar situasjon tar kontakt med norske ambassader
eller andre offentlige instanser for å få hjelp.
Som det er offentlig
kjent, bistod jeg også selv en 18 år gammel norsk jente med å forlate
en ufrivillig koranskoletilværelse i Afrika og komme tilbake til
Norge i fjor. Jeg vil også gi honnør til Prosjekt Frihet, ved Shurika Hansen,
som hjalp denne jenta, og til alle andre, som bl.a. organisasjonen
LIM, ved generalsekretær Dana Manoucheri, som er ildsjeler og viktige
organisasjoner som forsøker å hjelpe ungdommer i lignende desperate situasjoner.
Min interpellasjon
handler på ingen måte om den konkrete saken jeg refererte til tidligere,
men den sterke opplevelsen ga meg viktige erfaringer og rom for
refleksjon, som er bakgrunnen for at jeg tar opp denne saken.
Jenta i saken
jeg refererte til, kom med flere rop om hjelp til både ambassader
og offentlige instanser, men hun følte selv at hun ikke fikk betydningsfull
hjelp til å komme seg ut av den situasjonen hun var i. Det kan være gode
grunner til dette, eller sider av saken vi her ikke har full kjennskap
til, men da hun selv i desperasjon, med hjelp fra andre, som en
myndig 18-åring planla en flukt på lovlig vis bort fra tilværelsen
hun var plassert i, i forbindelse med at hun skulle hente et nytt
pass på en norsk ambassade i nabolandet, opplevde hun at utenriksstasjonen
ikke kunne tilrettelegge for bruk av en annen utgang, slik at hun
kunne unngå en konfronterende situasjon med familien.
For jenta det
gjaldt, og for mange andre, opplevdes nok dette som urimelig. Dette
var nok trolig den minste form for hjelp og tilrettelegging de involverte
hadde forventet seg. Som jeg har sagt tidligere, har jeg stor respekt for
de begrensningene utenriksstasjonene og offentlige instanser har
i slike saker, og det skulle bare mangle at det ikke er grensedragninger
som må respekteres. Men vi har også en plikt til å hjelpe barn og
unge som er i en sårbar og desperat situasjon i utlandet mot sin
vilje, bl.a. fordi de sendes på voldelige koranskoler.
Det finnes dessverre
flere ungdommer som lider en slik skjebne per i dag. Ett eneste
norsk barn eller én eneste norsk ungdom som tar kontakt med en ambassade
eller offentlig instans i håp om å komme seg bort fra en sånn desperat
situasjon, men som opplever ikke å bli tatt på alvor eller få tilstrekkelig
hjelp, er én for mye.
Mitt spørsmål
til utenriksministeren er derfor følgende: Hvordan møtes barn og
unge som tar kontakt med norske ambassader for å få hjelp til å
komme seg hjem fra utlandet, og hva vil utenriksministeren gjøre for
å legge til rette for at flere av disse sårbare unge møtes på en
god måte, slik at de ikke føler at de blir avvist?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Utenriksdepartementet
har gitt konsulær bistand i saken Gulati omtaler i sin interpellasjon.
Utenrikstjenesten jobbet med saken over lang tid. Det var utstrakt kontakt
mellom den berørte, ambassaden og seksjonen for konsulære saker
i UD. Som representanten Gulati godt vet, kan jeg ikke gå inn på
detaljer i dette siden dette er en konsulær sak, og av hensyn til
taushetsplikten kan jeg ikke si noe mer om hvordan den ble fulgt opp.
Jeg tror at det
innledningsvis kan være fornuftig at jeg sier at det tallet som
representanten bruker i sin innledning – altså at det er minst 415
norske barn som skal ha blitt sendt til utlandet mot sin vilje de
siste to årene – ikke er basert på tall fra Utenriksdepartementet.
Det er et statistisk anslag, og det er ikke et tall som utenrikstjenesten
eller Utenriksdepartementet kan gå god for.
Likevel: La meg
få understreke det viktige og det åpenbare som også representanten
Gulati tar opp. Det er at i saker hvor norske barn og unge kontakter
norske ambassader og forteller at de er blitt sendt til eller oppholder
seg i utlandet mot sin vilje, er saker som er høyt prioritert hos
utenrikstjenesten. Sakene håndteres innenfor de rammene Stortinget
har satt for utenrikstjenestens konsulære bistand. Som i andre saker
kan konsulær bistand være veldig mangslungen og ulik. Det kan være
å utstede nødpass, men det kan også være å utstede andre reisedokumenter
for hjemreise. Der det er aktuelt, kan ambassaden opprette kontakt
med familie og venner for å be dem bistå, f.eks. med penger og billetter. Utenrikstjenesten
vil kunne gi råd og veiledning til dem som tar kontakt og forteller
at de oppholder seg ufrivillig i utlandet.
Utenrikstjenestens
oppfølging av sakene er også i tråd med regjeringas handlingsplan
for å bekjempe negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
Representanten Gulati, som selv da var statssekretær på SMK, kjenner
selvfølgelig også godt denne handlingsplanen. Et av de gjennomførte
tiltakene i handlingsplanen var å videreutvikle ordningen med integreringsrådgivere
ved utenriksstasjoner. Ambassadene i Amman, Ankara, Islamabad og
Nairobi har spesialutsendinger med spisskompetanse på negativ sosial
kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold.
Spesialutsendingene bistår også andre ambassader. De bidrar også
til kompetanseheving i tjenesteapparatet i Norge gjennom kompetansehevingstiltak
og råd og veiledning i enkeltsaker. Integreringsrådgiverne arbeider
innenfor rammene for konsulær bistand når de følger opp saker i
utlandet.
For å styrke
kunnskapsgrunnlaget har regjeringa satt ned en ekspertgruppe som
gjennomgår enkeltsaker der unge har blitt etterlatt i utlandet,
og hvordan de er fulgt opp når de kommer hjem til Norge. Utenriksdepartementet
har bistått ekspertgruppa med å innhente informasjon om arbeidet
som gjøres på dette feltet også i andre land. Utenriksdepartementet
har også bistått med å sette ekspertgruppa i kontakt med utsatte
som har fått konsulær bistand, og som ønsker å dele sine erfaringer.
Ekspertgruppas rapport skal etter planen lanseres i mars.
Regjeringa mener
at innsatsen mot negativ sosial kontroll skal og må prioriteres.
I fjor styrket vi innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresrelatert
vold med 28 mill. kr. Det videreføres i 2020. Regjeringa vil derfor også
videreføre og styrke innsatsen med en ny handlingsplan som skal
gjelde fra 2021 til 2024. I dag er det sju departementer som samarbeider
om tiltakene i planen, og det foregår på tvers av veldig mange samfunnssektorer,
for det er, som representanten peker på i sin interpellasjon, ofte
kompliserte saker.
Barn og unge
som oppsøker utenrikstjenesten for bistand fordi de befinner seg
i en vanskelig situasjon, skal bli og blir møtt på en profesjonell
måte. Det er viktig at norske myndigheter bistår barn og unge innenfor gjeldende
rammer og regelverk. Utenrikstjenesten legger stor vekt på at like
saker i størst mulig grad skal behandles likt. Samtidig må det gjøres
konkrete vurderinger i hver sak, og ved vurdering av tilbud om konsulær bistand
vil en lang rekke hensyn, som f.eks. sikkerhetssituasjonen på stedet,
lokal lovgivning, tilgjengelige konsulære ressurser, være relevante.
Så vil jeg peke
på en særlig problemstilling som jeg opplever at vi møter oftere
og oftere i disse sakene, og det er dobbelt statsborgerskap. Det
er en særlig utfordring fordi tilknytning til flere land erfaringsmessig
fører til at sakene blir mer komplekse, og det er en større utfordring
å yte konsulær bistand fra norske myndigheters side. Grunnen til
det er at landet der personen, ofte ufrivillig, oppholder seg, vil
anse personen som deres statsborger og se helt bort fra det norske
statsborgerskapet. Det vil si at norske myndigheters mulighet til
å yte konsulær bistand også blir mindre.
Stortinget stilte
seg enstemmig bak stortingsmeldinga om konsulær bistand og prinsippet
om at like saker skal behandles likt. Likevel vil jeg også peke
på at konsulære saker ofte naturlig er gjenstand for stor og voksende
oppmerksomhet i media så vel som i opinionen. I visse tilfeller
ser man at det kan være organisasjoner eller enkeltpersoner som
forsøker å bruke medias dekning for å få fram et økt tjenestenivå
fra norske myndigheter i tilknytning til en pågående sak. Vi har
erfart gjennom mange saker de senere årene at i noen tilfeller kan
medias involvering og eksponering av utsatte personer i saker bidra
til at situasjonen for den utsatte forverrer seg, rett og slett
på grunn av eksponeringen. Det er fordi vi i mange saker må jobbe
litt under radaren med ulike lands myndigheter for å kunne få en
løsning i saken at den type eksponering noen ganger kan gjøre situasjonen
verre og vanskeligere å løse for norske myndigheter, og dermed også
sette den utsatte i en verre situasjon.
Vi erfarer også
at mange begrep brukes om hverandre, og det er viktig å framheve
at «barnebortføring», «etterlatt» og «ufrivillig tilbakeholdelse»
er ulike sakstyper som krever ulik oppfølging. Utenrikstjenestens
bistand i saker som omhandler barn, må også følges opp i tråd med
foreldreansvaret, og foreldreansvaret står som kjent veldig sterkt
i norsk lov. Utgangspunktet for saker som omhandler mindreårige,
er at foreldrene har både rett og plikt til å ta avgjørelser for
sine egne barn.
Når et barn har
blitt myndig, er det da ikke lenger definert som et barn, og utenrikstjenesten
kan da bistå personen uten å involvere den eller de som tidligere hadde
foreldreansvaret. Det kan kanskje synes åpenbart, men jeg ønsker
å påpeke det siden denne konsulærsaken det refereres til, startet
da jenta var mindreårig og ble avsluttet – som representanten var
inne på – ved hjemreise etter at hun hadde fylt 18 år.
Regjeringa har
hatt som mål å klargjøre offentlige myndigheters ansvar og muligheter
for å kunne hjelpe etterlatte barn i utlandet både når det gjelder
å forebygge, og for å følge opp barna når de kommer tilbake til Norge.
Bufdir har i samarbeid med andre norske myndigheter, bl.a. Utenriksdepartementet,
utarbeidet tverretatlige retningslinjer om etterlatte barn. Retningslinjene
inneholder informasjon om hvordan ansatte i hjelpeapparatet kan
identifisere og følge opp utsatte personer samt hvilke instanser
som skal varsles. Norske myndigheter kan i begrenset grad yte bistand
til barn når de først er etterlatt i utlandet. Retningslinjene gjennomgår
hvilken bistand som da ytes når barnet befinner seg i utlandet og
er etterlatt.
Det er viktig
å understreke at norske myndigheter og norsk regelverk har begrenset
virkeområde i utlandet. Forventningene til hva utenrikstjenesten
kan bistå med, som representanten Gulati også er inne på i sin interpellasjon,
også i saker hvor barn og unge er sendt til utlandet mot sin vilje,
er i mange tilfeller svært høye. Men utenrikstjenesten må forholde
seg til folkerettslige rammer og vertslandets regelverk og kan ikke
bistå i strid med disse. Vi vil jo heller ikke akseptere at andre land
gjennomfører sin rett i Norge, og det er egentlig akkurat det samme
prinsippet, som handler om både suverenitet og folkeretten for øvrig.
Hva slags bistand utenrikstjenesten kan yte i utlandet, avhenger
derfor av lover og regler i det landet man befinner seg i.
Utenriksdepartementet
og ambassaden i landet der den utsatte befinner seg, samarbeider
med kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ
sosial kontroll. Kompetanseteamet er et nasjonalt tverretatlig fagteam,
som bl.a. veileder hjelpeapparatet ved bekymring for ufrivillig
utenlandsopphold og koordinerer kontakten mellom UD og hjelpeapparatet
i Norge i forbindelse med en eventuell hjemreise. Innsatsen som
gjøres i enkeltsaker, må følges opp med relevante tiltak i Norge
fordi vi må ha gode og varige løsninger for den enkelte ved hjemkomst.
Barn og unge
som befinner seg i sårbare sitasjoner, og som tar kontakt med norske
ambassader, er høyt prioritert av utenrikstjenesten. Vi vil fortsette
å legge til rette for en så god hjelp og kommunikasjon som mulig.
Det vi ikke kan gjøre, er å legge til rette for bistand som kan være
i strid med norske og lokale rammer og regelverk, og ikke minst
ved at faren for den utsattes liv og helse kan bli både akutt og
reell.
Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil begynne med å takke
utenriksministeren for svaret, og for at disse sakene som angår
barn som er i utlandet mot sin vilje, er høyt prioriterte saker
i Utenriksdepartementet. Jeg gleder meg til å lese og få mer kjennskap
til rapporten som ble nevnt at kommer, og vil påpeke at jeg er enig
når det gjelder de dilemmaene og vanskelige sidene som ofte oppstår
i slike saker.
Samtidig vil
jeg nevne at vi må ta på alvor de nokså mange historiene der ute
om at ungdommer som er i en slik desperat situasjon, selv føler
at de ikke er blitt tatt på alvor, selv om jeg har forståelse for
at det er en subjektiv vurdering. Men det gir grunnlag for evaluering
og lærdom.
Jeg vil innledningsvis
også bare påpeke at den rapporten jeg viste til, er en rapport fra
Oslo Economics som er utarbeidet på bestilling fra Kunnskapsdepartementet,
på bakgrunn av tallene som kommunene selv sitter med. Men disse
tallene er jo ingen eksakt vitenskap.
Mitt eneste anliggende
er at de som befinner seg i en slik vanskelig og desperat situasjon,
skal få hjelp til å komme seg ut av den. Det kan ofte være farlig
og også umulig for mange som er i en slik situasjon, selv å initiere
en hjemkomst til Norge, enten det er gjennom redningsaksjoner eller
andre ting. Det er ikke en ideell eller ønskelig måte for at de
dette gjelder, skal komme tilbake til Norge og frihet på. Men når
vi vet at det er flere dette gjelder – og NRK har bl.a. dokumentert
hvordan konkrete skoler i utlandet hvor vi vet det har befunnet
seg og fortsatt befinner seg norske ungdommer, driver med både systematisk
vold og tortur – er vi nødt til å finne en måte å hjelpe flere ut
av denne situasjonen på, uten at det går på bekostning av deres
sikkerhet eller forverrer deres situasjon.
Mitt siste spørsmål
til utenriksministeren blir: Vil ministeren ta initiativ til å ta
kontakt med myndighetene i de landene hvor vi vet det er skoler
det regelmessig er blitt sendt norske ungdommer til, og som vi også
har sterk grunn til å tro at det per i dag befinner seg norske ungdommer
på mot sin vilje – koranskoler og lignende institusjoner? Ett eksempel
er Somalia, som er et land som peker seg ut i den sammenheng, men
det er også andre land. Mitt spørsmål er altså om ministeren vil
ta initiativ til å ta kontakt med myndighetene i disse landene for
å prøve å få ungdommer som er i disse landene mot sin vilje, hjem
igjen.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide []: Jeg tror
også det kan bli nyttig å få ekspertgruppas vurderinger og evalueringer
ut fra det arbeidet som er gjort. Grunnen til at vi satte det i
gang, var nettopp at vi ønsket å få bedre kunnskap også om hvilke
mekanismer vi må være oppmerksomme på før barn ufrivillig etterlates
i utlandet. Grunnen til at jeg nevner det, er – som jeg var litt
inne på i innlegget mitt – at vi ser at vi har aller best mulighet
til å hjelpe før barn har kommet til utlandet. Veldig mange av disse
vil jo være kjent på ulike måter i hjelpeapparatet, og spørsmålet
er også, selv om det ikke er et spørsmål for Utenriksdepartementet
som sådant, om vi klarer å snakke godt nok sammen, kjenne til sakene
og på den måten forsøke å forhindre at barn kommer til utlandet
og ufrivillig blir etterlatt der. Muligheten til hjelp er mye større
da enn når de først er kommet til utlandet.
Jeg var inne
på flere faktorer som gjør det. Det ene handler om suverenitet og
det at norske lover og regler åpenbart ikke gjelder i utlandet,
men det handler også om at i tilfellene med dobbelt statsborgerskap,
som vi har mange av, vil landet man oppholder seg i, typisk se helt
bort fra det norske statsborgerskapet og gjøre det vanskeligere
for norske myndigheter å hjelpe, fordi man da ikke anser vedkommende
som norsk borger, men f.eks. som somalisk eller pakistansk borger.
Det er klart at det stiller oss overfor noen utfordringer.
Når det så gjelder
spørsmålet om å kunne ta kontakt med myndigheter, må man heller
aldri helt miste av syne at dette er individuelle saker. Det betyr
at vi må være sikre på at det er noen som ønsker vår bistand og vår
hjelp. Er det det, behandler vi sakene – som jeg nevnte i det litt
mer utfyllende hovedinnlegget – på en bestemt måte, der like saker
i så stor grad som mulig behandles likt. Vi har ingen myndighet
til å gå inn og f.eks. kreve at koranskoler i Somalia stenges, for
norsk lov gjelder ikke i disse landene. Men vi ønsker selvfølgelig
å ha en så god dialog som mulig med myndighetene i ulike land der
denne problemstillingen jevnlig kommer opp, og der norske statsborgere
med jevne mellomrom er involvert.
Den andre begrensningen
som jeg også var litt inne på, og som er en veldig reell begrensning,
er at så lenge barna er mindreårige, gjelder foreldreansvaret fullt
ut. Det vil si at vi i utgangspunktet ikke kan gå inn og overstyre
de valgene foreldrene tar. De valgene foreldrene tar på vegne av
sine barn, kan av og til være veldig vanskelige å forstå, men det
er altså utgangspunktet, og at norsk lovgivning ikke gjelder i utlandet,
noe som gjør at vi ikke har de tvangsmidlene man ellers, i andre
sammenhenger, kan se for seg å bruke i Norge. De vil ikke være tilgjengelige
for oss i utlandet.
Men innenfor
de rammene som gjelder, og med det veldig sterke ønsket om å kunne
bistå og hjelpe, jobber vi selvsagt med disse problemstillingene,
og det at vi har hatt disse spesialrådgiverne på fire ambassader,
som nå også jobber veldig godt med å rådgi andre ambassader, har
vært en ganske viktig hjelp både i å kartlegge og i faktisk å kunne
hjelpe.
Presidenten: Dersom
interpellanten ønsker det, kan han nå få ordet til et avsluttende
innlegg. Så synes ikke, og debatten i sak nr. 11 er omme.
Dermed er også
sakene på dagens kart ferdigbehandlet. Ønsker noen ordet før møtet
heves? Så synes ikke, og møtet er hevet.