Eirik Sivertsen (A) []: I fjor lanserte Frankrike
et nytt strategisk dokument om sitt forhold til Arktis. Der uttalte
den franske forsvarsministeren: «The Arctic belongs to no one.»
Hun beskriver Arktis som et nytt Midtøsten.
Den franske forsvarsministeren
tar feil. Arktis er verken et terra nullius eller et nytt Midtøsten.
I Arktis er det åtte suverene stater med sine rettigheter og forpliktelser. FNs
konvensjon om havrett gjelder sammen med annet internasjonalt lovverk.
Det er åtte stater som gjennom tiår har samarbeidet både bilateralt
og multilateralt med en overordnet målsetting for øye: å bevare
Arktis som en stabil og fredfull region. Metoden har vært å ta utgangspunkt
i felles utfordringer og finne felles løsninger. Det har man lykkes
med. Nå er det stemmer som tar til orde for at vi må endre strategi
og gjøre Arktis til en ny scene å spille ut globale sikkerhetspolitiske
interesser på. Det mener jeg er feil vei å gå.
Den avtalen som
ligger på bordet i dag, viser jo nettopp hva som er mulig å få til
gjennom samarbeid og dialog. Det meste av Polhavet ligger under
jurisdiksjonen til kyststatene Canada, Danmark på vegne av Grønland, Norge,
Russland og USA. Essensen i avtalen er området sentralt i Polhavet
utenfor noen stats 200-milssone. Dette internasjonale havområdet
er på 2,8 millioner km2,
et område som er større enn Middelhavet. Når Polhavet blir isfritt,
kan fiske eventuelt bli mulig. Det kan ifølge AMAP, Arctic Monitoring
and Assessment Programme, skje allerede i første halvdel av 2030-årene.
En stor nyvinning med den avtalen er nettopp at kyststatene og fjernfiskeaktører
har etablert en regulering mange år før kommersielt fiske eventuelt
blir aktuelt.
Da jeg i desember
2017 deltok som medlem av delegasjonen til WTOs ministermøte om
fiskeri i Buenos Aires, ble det for meg en brutal erfaring av hvor
vanskelig det er å oppnå enighet i internasjonale forhandlinger. En
av de viktigste målsettingene med det møtet var å bli enige om at
det skulle bli forbudt å subsidiere ulovlig fiske. Det klarte man
ikke å bli enige om. Alt i det arktiske samarbeidet er ikke perfekt,
men i lys av min erfaring fra WTO mener jeg likevel at denne avtalen
viser styrken, mulighetene og innovasjonsevnen som finnes i dialogen
og samarbeidet i nord. De arktiske statene tar initiativ, og de
tar ansvar for sine nærområder.
I denne avtalen
er et helt sentralt fundament kunnskap. Fortalen til avtalen viser
til partenes ønske om å forebygge, hindre og eliminere et eventuelt
framtidig ulovlig, urapportert og uregulert fiske, og at samarbeid om
forvaltning og forskning kan være med på å sikre en langsiktig og
bærekraftig forvaltning av viltlevende marine ressurser i Polhavet.
Derfor slås det fast at partene skal samarbeide om forskning relatert
til avtalens formål. Det skal etableres et felles forsknings- og
overvåkningsprogram innen to år etter at avtalen har trådt i kraft.
Hensikten med programmet skal være å øke forståelsen av marine økosystemer
i avtalens virkeområde og fastslå om det finnes fiskebestander som
kan høstes på bærekraftig vis. Partene skal ta i betraktning all
relevant vitenskapelig og lokal kunnskap.
Jeg vil også benytte
anledningen til å gratulere statsråden med hans nyvunne post og
tillit. Det er veldig hyggelig å kunne gjøre det til en borger og
innbygger fra samme by som meg selv, nemlig Bodø. Jeg gratulerer statsråd
Ingebrigtsen med det. Men jeg har også et spørsmål som jeg vil utfordre
statsråden til å kommentere i sitt innlegg. Dette instrumentet,
et felles forskningsprogram, må på plass så fort som mulig, og jeg går
ut fra at regjeringen vil ta et initiativ og være proaktiv til det.
Jeg vil utfordre statsråden til å kommentere hvordan man har tenkt
å gjennomføre dette, når man ser for seg at dette programmet kan
være operativt og i virke, og på hvilken måte norske aktører skal
bidra. Ellers gleder jeg meg over at vi i dag kommer til å ratifisere
denne avtalen.
Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen []: En bærekraftig
forvaltning av ressursene i havet bidrar til å sikre robuste fiskebestander
og verdiskaping langs hele kysten. Det er viktig at Norge har en
aktiv rolle i internasjonalt havsamarbeid, både med å utvikle internasjonale
regelverk og i forbindelse med forvaltningen av fiskeriene og havmiljøet.
Havspørsmål har
fått økt interesse i FNs generalforsamling, i globale organisasjoner
og i opinionen. Arbeidet som pågår i internasjonale prosesser, som
FNs årlige resolusjoner om hav- og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet
for vår egen havressursforvaltning. Vi blir lyttet til i internasjonale
fora fordi vi har funnet en god balanse i vår egen utnyttelse av
de levende marine ressursene. Vi fremmer budskapet om bærekraftig
bruk og viser i praksis at det er den beste måten å ivareta et levende,
produktivt økosystem på.
Avtalen tar sikte
på å hindre uregulert fiske og dermed sikre en bærekraftig forvaltning
i det internasjonale havområdet i Polhavet. Våre kyst- og havområder grenser
opp mot internasjonalt farvann i Polhavet. Dette området er nå dekket
av is store deler av året. Det foregår ikke kommersielt fiske der
nå. Ved en reduksjon i isdekket i tiårene framover kan fiske eventuelt
bli mulig.
Den nye avtalen
mot uregulert fiske i internasjonal del av Polhavet er viktig som
et virkemiddel for å beskytte fiskebestandene i dette området dersom
det i framtiden skulle bli muligheter for kommersielt fiske. Avtalen er
et internasjonalt unikt føre-var-tiltak ved at den håndterer et
problem før det oppstår. Partene forplikter seg til ikke å tillate
egne fiskere å fiske før internasjonale forvaltningstiltak er på
plass for det aktuelle området. Samtidig må all fiskeriforvaltning
bygge på vitenskapelige råd og på forskning. Avtalen gjennomfører
anerkjente prinsipper for forskning og forskningsfrihet som grunnpilarer
for en bærekraftig havforvaltning.
Komiteen understreker
at bærekraftig bestandsforvaltning er et grunnleggende prinsipp
for forvaltning av våre fiskerier. Det er jeg selvsagt helt enig
i. Vi er en av verdens fremste fiskerinasjoner, og vi har et ansvar
for at havets fiskeriressurser forvaltes bærekraftig. Vi fisker
på bestander vi deler med andre land, derfor må vi samarbeide, og
denne avtalen illustrerer viktigheten av internasjonalt samarbeid.
Avtalen gjennomfører grunnleggende internasjonale prinsipper for
fiske på det åpne hav og er en naturlig videreføring av kyststatenes
erklæringer fra tidligere.
Jeg er veldig
glad for at komiteen er samlet i sin tilråding om at Stortinget
samtykker til ratifikasjon av avtalen.
Spørsmålet fra
representanten Sivertsen må jeg få lov til å komme tilbake til.