Presidenten: Etter
ynske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemmer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
Kjersti Toppe (Sp) [] (ordførar for saka): Komiteen
har hatt til behandling sak om endringar i pasient- og brukarrettslova
om helsehjelp i utlandet. Bakgrunnen er at ESA, EFTAs overvakingsorgan
for EØS, har meint at pasient- og brukarrettslova og prioriteringsforskrifta
ikkje samsvarar med EØS-reglane. Dette er reglar om dekning av utgifter
til helsehjelp i utlandet.
Regjeringa meiner
at dagens regelverk oppfyller Noregs forpliktingar etter EØS-avtalen,
men føreslår likevel endringar i lovreglane om pasientar sin rett
til helsehjelp i utlandet. Det vert føreslått ei ny føresegn i pasient-
og brukarrettslova som gir oversikt over dei ulike dekningsordningane
for helsehjelp i utlandet.
ESA meiner at
det alltid må gjerast ei vurdering av om pasienten kan få tilbod
om ei like effektiv behandling i Noreg som i utlandet, departementet
føreslår difor å ta inn ei presisering om at retten til helsehjelp
i utlandet også skal gjelda der helsehjelpa er dokumentert meir
verknadsfull. Det vert føreslått at utgifter til helsehjelp som
dei regionale helseføretaka gjennom Beslutningsforum for nye metodar
har avgjort ikkje å innføra i spesialisthelsetenesta i Noreg, ikkje
vert dekte ved utanlandsbehandling. Slik vert pasientrettsdirektivet
kopla til systemet for nye metodar, som vi debatterte i den førre
saka.
Høyringsinstansane
er delte i synet på dette forslaget. ESA påpeiker at det er uklart
i kva grad fristbrotpasientar får velja tenesteytarar i utlandet
sjølve, og at dette kan vera i strid med EU-retten. Regjeringa føreslår
difor ei endring i føresegnene – det vert føreslått å ta vekk tilvising
til behandling i utlandet i føresegna om fristbrot. Ingen pasientar
har sidan 2013 mottatt behandling i utlandet som følgje av den ordninga.
Vi har hatt skriftleg
høyring i denne saka. I denne saka er det òg regjeringspartia som
står bak tilrådinga.
For Senterpartiet
er det iallfall viktig å understreka at det var eit knapt fleirtal
på Stortinget i 2015 som stod bak innlemming av pasientrettsdirektivet.
Poenget med det er at vi da ikkje kan oppretthalda restriksjonar
i tenestefridomen utan at restriksjonane er grunngitte i påtvungne
allmenne omsyn.
Denne saka viser
konsekvensane av innføringa av pasientrettsdirektivet og fri flyt
av pasientbehandling over landegrenser. Vi vil ikkje støtta dette
forslaget fordi det er eit lovverk og ei EU-tilpassing vi er imot,
men Senterpartiet vil subsidiært stemma for Arbeidarpartiet og SV
sitt forslag.
Tore Hagebakken (A) []: Jeg vil starte med å ta opp
forslaget fra Arbeiderpartiet og SV i denne saken:
«Prop. 80 L (2018–2019) sendes tilbake
til regjeringen, som gjennomfører en EØS-rettslig vurdering av konsekvensene
av forslagene i proposisjonen, og deretter kommer tilbake til Stortinget
med et nytt lovforslag.»
Arbeiderpartiet
er enig i at det er positivt at regelverket om helsehjelp i utlandet
blir mer oversiktlig og tydeliggjøres, og at det presiseres at retten
til helsehjelp i utlandet også skal gjelde i de tilfeller der det
er dokumentert mer virkningsfullt og vil gi et bedre helsetilbud for
pasienten.
Vi registrerer
at det er reist tvil om de EØS-rettslige vurderingene knyttet til
forslaget fra regjeringa, i høringsinnspill fra Legeforeningen,
Advokatforeningen og Blodkreftforeningen. Disse foreningene mener
det er en risiko for at koblingen til systemet med nye metoder i spesialisthelsetjenesten
vil innskrenke retten pasientene har til å velge tilsvarende behandling
i EØS-land, etter dagens forskrift om stønad til helsetjenester
i EØS. Disse høringsinnspillene er det all grunn til å ta alvorlig, og
det gjør Arbeiderpartiet.
Som vi peker på
i innstillingen, er departementets vurdering av disse innvendingene
rettet mot de potensielt usosiale aspektene av at forslaget ikke
vedtas, noe vi også er prinsipielt enig i. Men ettersom det etter
vårt syn ikke er foretatt en sjølstendig EØS-rettslig vurdering
av forslaget, mener vi dette må gjøres før Stortinget kan vedta
lovendringen. Det må i så måte gjøres en grundigere vurdering av
konsekvensene av lovendringen enn det som nå foreligger i proposisjonen.
Trygdeskandalen
bare vokser i omfang – dessverre – og gjør naturlig nok oss i opposisjonen
usikre i saken vi nå behandler, om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
mv., altså helsehjelp i utlandet. Vi vil ikke være med på å gjøre
lovendringer før vi er helt sikre på at vi er på trygg grunn. I
uke 47 ba som kjent statsminister Erna Solberg alle statsråder om
å gå igjennom sitt departements praktisering av EØS-regelverket
for å avdekke eventuelle feil. Så jeg vil sterkt oppfordre regjeringspartiene
til å støtte vårt forslag om å sende saken tilbake til regjeringa.
Vi mener det er veldig mye klokskap i det, ikke minst for regjeringa
sjøl.
Så må jeg til
slutt få si at det er virkelig standhaftig av Senterpartiet å være
så imot EØS-avtalen at de – som de viser i denne saken og i sitt
alternative budsjett, slik jeg forstår det – faktisk vil innskrenke
folks innarbeidede pasientrettigheter, som retten til helsehjelp
i EØS-området.
Presidenten: Representanten
Tore Hagebakken har teke opp det forslaget han refererte.
Torill Eidsheim (H) []: Den 20. september 2017 gav
ESA ei grunngjeven utsegn til Noreg om at delar av pasient- og brukarrettslova
og prioriteringsforskrifta ikkje samsvarer med EØS-reglane.
Med denne proposisjonen
tydeleggjer ein regelverket, og lova blir gjord meir oversiktleg
og tilgjengeleg for å sikre at reglane blir praktiserte på ein konsekvent måte
og i tråd med dei forpliktingane vi har etter EØS-avtalen.
Så er det samtidig
slik at norske pasientar berre kan få refusjon til behandling i
utlandet for helsehjelp som tilsvarer helsetenestene som pasienten
ville ha fått dekt av det offentlege i Noreg. Det er i tråd med
direktivet. Dei ulike EØS-landa har ulike helsesystem, og det pasientane
får dekt i eitt land, er det ikkje sikkert at alle andre nasjonar
betalar for. Slik vil det framleis vere.
Likevel er det
viktig å understreke at pasientane har rett til å ta imot nødvendig
helsehjelp i utlandet viss det ikkje finst eit tilbod i Noreg, eller
viss helsehjelpa i utlandet er dokumentert meir verknadsfull. Dette
kan f.eks. gjelde helsehjelp som gjev eit betre eller meir sikkert
resultat eller mindre varige biverknader og plager for pasienten.
At vi har eit
godt internasjonalt samarbeid om pasientbehandling, er viktig –
særleg for eit lite land som Noreg. EØS-avtalen gjev norske pasientar
moglegheit til fritt å motta sjukehusbehandling i andre EØS-land
og få behandlingsutgiftene refunderte. På enkelte område har Noreg
små fagmiljø, og for nokre pasientgrupper med sjeldne sjukdommar
vil moglegheita til å velje mellom fleire behandlingstilbod enn
dei som er tilgjengelege i Noreg, bety svært mykje. Ei presisering
av at retten til helsehjelp i utlandet òg skal gjelde i tilfelle
der det er dokumentert meir verknadsfullt, vil gje desse pasientane eit
endå betre helsetilbod.
Retten til helsehjelp
i andre EØS-land minner oss samtidig om kor store fordelar EØS-medlemskapet
har for Noreg. Mange av oss har allereie eit europeisk helsetrygdkort
i lommeboka. Kortet er gratis, og det dokumenterer at vi har rett
til nødvendig helsehjelp i EØS-land – på same vilkår som innbyggjarane
i landet.
Lovverket vi vedtek
i dag, har vore ute på høyring sidan 2018, og eit meir oversiktleg
og tydeleg regelverk vil kunne bidra til likebehandling og føreseielege
vilkår.
Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Hvor og fra
hvem du mottar helsehjelp, er etter Fremskrittspartiets mening mindre
betydningsfullt så lenge behandlingen oppfyller de krav og den standard
vi forventer. Å kunne få behandling i andre land er positivt, først
og fremst for pasienten selv, som kan velge blant tilbud i andre
land, men også fordi det frigjør kapasitet i Norge, slik at andre
får hjelp raskere.
Internasjonalt
samarbeid er viktig både for pasientbehandling og for medisinsk
utvikling, og spesielt for personer som har en sjelden sykdom, og
som kan velge behandling på områder vi kanskje har små fagmiljø
på i Norge. En presisering om at retten til helsehjelp i utlandet
også skal gjelde i tilfeller der det er dokumentert mer virkningsfullt,
vil gi disse pasientene et bedre helsetilbud.
Med lovforslaget
gjør vi regelverket tydeligere, og vi sørger for at reglene blir
konsekvente og i tråd med EØS-avtalen. Likebehandling av pasienter
og et oversiktlig regelverk er positivt og vil oppnås med dette
lovforslaget. Behandlingsmetoder som gis i Norge, skal dekkes også
ved behandling i utlandet, på samme måte som landet gir til sine
egne innbyggere.
Ikke alle partier
synes det er positivt at folk skal kunne velge fritt. Det synes
jeg er leit. Samtidig er jeg sikker på at folk flest er enig i at
det spiller liten rolle hvor man får behandling, så lenge man får
et bedre liv og kanskje kommer tilbake til hverdagen, til familielivet
og til arbeidsplassen raskere enn man ville gjort ved å vente på behandling
i Norge. Det er kostbart å behandle syke folk, men det koster ofte
mer å ikke behandle dem.
Ideologiske skylapper
mot å nekte pasientene frihet til å velge er ikke et gode for pasientene.
Derfor er jeg glad for at stortingsflertallet i dag går enda et
skritt videre for en bedre helsehverdag og større valgfrihet for
våre innbyggere. Så får vi bare leve med at noen har en oppfatning
om at det er bedre å la folk stå i helsekø enn at de skal få helsehjelp
utenfor landets grenser.
Torleif Hamre (SV) []: Jeg vil først minne om at
også SV i utgangspunktet var mot å innlemme pasientdirektivet. Det
var den gang bare Høyre, Fremskrittspartiet og til slutt Venstre
som gikk inn for det.
Forslaget vi behandler
i dag, handler om konsekvensene av innføringen av direktivet, som
enkelt sagt skal sikre fri flyt av pasientbehandling over landegrensene.
Norge er blitt kritisert av ESA på grunn av manglende samsvar mellom
vår nasjonale lovgivning og EØS-reglene.
Vi er, som det
framgår av innstillingen, positive til at regelverket for helsehjelp
i utlandet blir ryddigere enn tidligere. Vi er likeens positive
til at det fastslås at retten til helsehjelp i utlandet også skal
gjelde der den er dokumentert mer virkningsfull og vil gi et bedre
helsetilbud til pasientene. I utgangspunktet er vi også enig i at
metoder som vårt eget system har besluttet ikke å innføre, ikke
skal dekkes.
Men vi er fortsatt
rystet av Nav-skandalen, og SV vil insistere på at vi må trå varsomt
i saker som dette, slik at vi ikke havner ut i nye mulige rettsskandaler.
Flere høringsinnspill,
bl.a. fra Advokatforeningen, Legeforeningen og Blodkreftforeningen,
advarer om at vi kan få en konflikt også mellom den nye loven etter endringene
og EØS-rettighetene som følger av pasientdirektivet. Det var regjeringen
som ønsket en innføring av direktivet. Vi var imot. Men når det
først er gjort, kan vi ikke ta lett på rettsforpliktelsene som følger
av det. Sammen med Arbeiderpartiet vil SV derfor fremme forslag
om å sende proposisjonen tilbake for å få en EØS-rettslig vurdering
av konsekvensene av forslaget.
Statsråd Bent Høie []: Jeg har merket meg at medlemmene
fra Arbeiderpartiet og SV mener at det bør gjøres en grundigere
vurdering av de EØS-rettslige konsekvensene av lovforslaget, at
proposisjonen må sendes tilbake, og at regjeringen må komme tilbake med
et nytt lovforslag. Dette er jeg uenig i.
Det vil ikke bidra
til pasientenes helsetjeneste å utsette disse lovendringene. Lovendringene
skal gi pasienter og brukere bedre oversikt over de ulike ordningene for
rett til dekning av helsehjelp i utlandet. I tillegg presiseres
det en rett til å motta helsehjelp i utlandet som er «dokumentert
mer virkningsfull» enn den som tilbys av det offentlige i Norge.
Jeg er heller
ikke enig i at tilknytningen til nye metoder vil være i strid med
EØS-retten. Tvert imot. Forslaget om at tjenester som systemet for
nye metoder har avslått å innføre, ikke skal omfattes av retten
til å kreve dekning, vil nettopp bidra til at EØS-retten oppfylles.
Pasientene vil få likeverdig og rettferdig tilgang til spesialisthelsetjenesten,
uavhengig av om de får helsehjelp i utlandet eller i Norge. Presiseringen
vil også bidra til klarhet og forutsigbarhet for både pasientene
og helsetjenesten.
En slik kobling
til systemet for nye metoder vil gjøre det klart for pasientene
og helseregionene hvilke behandlingstilbud som dekkes eller ikke,
eventuelt hvilke indikasjoner og pasientgrupper metoden skal være
tilgjengelig for. Beslutningene publiseres fortløpende og er allment
tilgjengelig på nettsidene til systemet for nye metoder. Det vil
med andre ord være enkelt for pasienter å undersøke om den helsehjelpen
de vurderer å motta i et annet land, faller utenom ordningen. Avgrensningen
er objektiv, klar, transparent og presis, og dermed oppfyller den
også EØS-rettens krav.
Etter min mening
vil det også være inkonsekvent at et behandlingstilbud som er besluttet
ikke innført i Norge, likevel kan kreves delvis dekket dersom planlagt
behandling mottas i et annet land. Koblingen bør derfor også gjelde
for dekning etter regelverket som gjennomfører pasientrettighetsdirektivet.
Det vil være usosialt dersom Norge bidrar til å dekke deler av den
type behandling som mottas i andre EØS-land etter direktivet. Det
vil medføre at kun pasienter som selv har råd til å dekke deler
av behandlingen i et annet EØS-land, får økonomisk støtte av Norge
til å motta slik behandling i utlandet.
Dette lovforslaget
vil etter min mening både bidra til å styrke pasientens helsetjeneste
og gjøre det klarere at norsk lov faktisk er i tråd med EØS-regelverket.
Dermed er det heller ingen grunn til å utsette dette.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Tore Hagebakken (A) []: I proposisjonen står det
at retten til behandling i utlandet nå også skal gjelde behandling
som er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys
i Norge, men samtidig at en ikke skal ha krav på metoder som er
avslått i systemet for nye metoder. Dette sender åpenbart noen motstridende
signaler, mener vi, og i proposisjonen innrømmes det også at dette
spørsmålet ikke er satt på spissen i rettspraksis når det gjelder
EØS-retten. Så først: Har statsråden lært noe av trygdeskandalen,
og er statsråden helt sikker på at det regjeringa og regjeringspartiene
gjør her i dag, ikke er i strid med EØS-retten?
Statsråd Bent Høie []: Jeg mener at det vi har lagt
fram her, og som Stortinget forhåpentligvis vedtar, bidrar til å
sikre at vi er i tråd med EØS-retten. Denne saken bidrar til å rydde
opp uklarhet i regelverket som bl.a. ESA har påpekt. Det er også
grunnen til at det er viktig å gjennomføre disse endringene nå,
og ikke utsette dem. Det ville i tilfelle utsatt endringer vi bl.a. har
fått påpekninger fra ESA om at man burde ha gjort.
Selvfølgelig peker
representanten på noe som jeg forstår ikke høres logisk ut, men
som allikevel er logisk, for her er det snakk om to ulike ordninger.
Det er egentlig de to hovedordningene som nå gjenstår, og som dermed
også gjør det enklere for pasienten. Det enkle er at er det en behandling
som tilbys i Norge, har man rett til å få den behandlingen dekket
i et annet EØS-land. Men noen ganger har man rett til å få behandlinger
i utlandet som ikke tilbys i Norge, fordi de er mer virkningsfulle
og vi ikke har et godt nok alternativ.
Tore Hagebakken (A) []: Jeg ble ikke ekstremt mye
klokere av den såkalt logiske forklaringen, men la nå det ligge.
Jeg undres over om regjeringa begynner å få et islett av arroganse
i sitt atferdsmønster, kanskje fordi de har sittet så lenge, for
i forrige sak vi behandlet, hørte man ikke på høringsinstansene
i det hele tatt, bortsett fra de regionale helseforetakene. I denne
saken hører man heller ikke på Legeforeningen, Advokatforeningen
og Blodkreftforeningen, som altså mener det er risiko for at koblingen
til systemet med nye metoder vil kunne innskrenke retten som pasientene
har til å velge tilsvarende behandling i EØS-land. Begynner det
å bli litt arroganse i regjeringa? Det vil jeg spørre statsråden
om, og om han ikke er bekymret for det som de tre nevnte foreninger
her uttrykker tydelig.
Statsråd Bent Høie []: Nei, det er ingen arroganse
– tvert imot. Vi er ganske ydmyke overfor de tilbakemeldingene vi
har fått om at vi har behov for å rette opp i regelverket. Jeg fikk
litt dårlig tid da jeg skulle prøve å forklare representanten de
to ulike ordningene. I dag er det tre mulige ordninger for behandling
i utlandet. Det er hvis man har fristbrudd, det er hvis man benytter
seg av pasientdirektivet og får behandling etter likeverdig behandling
i utlandet, og det er hvis man i systemet for behandling i utlandet
får vurdert at Norge ikke har en adekvat behandling, men den kan
tilbys i utlandet. Den første ordningen fjernes nå fordi den egentlig
er ivaretatt gjennom pasientdirektivet. Det gir klarhet for pasientene
på den enkle måten at om det er en behandling som tilbys i Norge,
har man rett til å få den behandlingen dekket i et annet EØS-land.
I noen tilfeller vil helsetjenesten i Norge si til pasienten at
dette har vi ikke behandling for i Norge, men det finnes behandling
i andre land, både EØS-land og land utenom EØS. Da kan man også
få dekket det, men det vil være en egen saksbehandling for det.
Tore Hagebakken (A) []: Jeg legger til grunn at Legeforeningen,
Advokatforeningen, Blodkreftforeningen og i særdeleshet Pasientforeningen
vil – jeg holdt på å si –sitt eget beste, vil pasientens beste når
de skriver som de gjør i sine høringsinnspill, og sier det de sier.
Er det noe i det som har kommet fra den kanten, som statsråden synes
det er verdt å merke seg?
Statsråd Bent Høie []: Ja, det har vært høring på
den ene lovproposisjonen i forkant av at saken ble lagt fram for
Stortinget. Da er det alltid sånn at det kommer innspill som vi
tar til etterretning, eller som vi ettergår for å sjekke om innspillet
er riktig, og hvordan det blir vurdert av departementet og de fagfolkene
vi har der. Disse synspunktene blir da vurdert, og så må en trekke
en konklusjon. Det er ikke et bevis for at en ikke hører, at en
ikke nødvendigvis gjør det samme eller gjennomfører det som de som
gir beskjed, sier. Noen ganger er det rett og slett at en har andre
vurderinger, og i denne saken er nok vår vurdering annerledes enn det
som en del av høringsinstansene har hatt av de juridiske forholdene.
Kjersti Toppe (Sp) []: ESA gav den 20. september
2017 ei grunngitt fråsegn til Noreg der dei meinte at dagens lovverk
ikkje samsvarar med EØS-reglane. Det er bakgrunnen for denne saka.
Etter departementet
si vurdering, som vi kan lesa om i proposisjonen, meiner regjeringa
at dagens regelverk oppfyller Noregs forpliktingar etter EØS-avtala. Her
er det altså ei ueinigheit i utgangspunktet om det EØS-rettslege.
Så uttalar statsråden
i dag at det ikkje er noko behov for ei EØS-rettsleg vurdering og
rår Stortinget til ikkje å stemma for forslaget frå Arbeidarpartiet
og SV. Korleis kan han seia det når han i saka innrømmer at her
er ikkje Noreg einig med ESA i utgangspunktet?
Statsråd Bent Høie []: Jeg må først be representanten
Toppe slutte med det som er blitt en tradisjon, nemlig å legge ord
i min munn. Jeg har aldri sagt at det ikke er behov for en EØS-rettslig
vurdering i denne saken, og jeg håper representanten beklager at
hun nesten i hver eneste debatt vi har, prøver å legge ord i min
munn. Hun gjorde det også i den forrige debatten, i sitt avslutningsinnlegg.
Det er sånn at
det er nettopp de forholdene som er vurdert i denne saken, før saken
ble lagt fram for Stortinget, og det er det som er mye av grunnlaget
for saken. Vi mener at de opprettingene vi gjør her, gjør at vi
er sikrere på at vi er innenfor EØS-retten.
Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har vorte fortalt at eg
ikkje les saker og ikkje set meg inn i ting, så eg har tydelegvis
misforstått i denne saka. Men når ein les proposisjonen, oppfattar
iallfall eg at regjeringa skriv at dei er uenige med ESA. Dei skriv:
«Etter departementets vurdering
oppfyller dagens regelverk om dekning av utgifter til helsehjelp
i utlandet Norges forpliktelser etter EØS-avtalen».
Viss det står
feil i proposisjonen, kan jo statsråden seia det her, men eg oppfattar
at dei endringane som kjem no, dei gjer ein trass i og ikkje fordi
regjeringa meiner at det var behov for å gjera endringar for å oppfylla forpliktingane
etter EØS-avtala.
Så spørsmålet
mitt er igjen korleis ein da kan vera sikker på at regjeringa no
har gjort det som må til for at dei ikkje skal få nye krav frå ESA
i framtida.
Statsråd Bent Høie []: Det var ikke det samme spørsmålet,
det var et annet spørsmål, og jeg registrerer at representanten
ikke kommenterte at hun legger ord i min munn, så jeg regner med
at hun da også har akseptert det jeg sa, at det bør en slutte med.
Det representanten
nå spør om, er om jeg har oppfattet at dette er i tråd med EØS-retten,
og det mener vi at det er. Den gjennomgangen som representanten
etterlyste i sitt første spørsmål, er nettopp det som er gjort i
forkant av denne saken.
Så er det helt
riktig at på ett av de punktene som ESA har påpekt, har vi en annen
vurdering enn det ESA har, men denne lovproposisjonen retter opp
en del av de forholdene som ESA har påpekt, spesielt knyttet til uklarheten
i regelverket, som vi nå mener at vi har ryddet opp i, og dermed
svarer vi ut en del av det som ESA har påpekt.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane som
heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.
Kjersti Toppe (Sp) []: Eg fekk ein liten replikk
frå Arbeidarpartiet da dei hadde innlegget sitt, om at vi er så
ihuga EØS-motstandarar at vi heller ikkje støttar pasientrettsdirektivet.
Vi står for det vi har gjort i denne saka. Vi har ikkje nokon gong
vore for å innføra pasientrettsdirektivet i Noreg, og det er gode
grunnar til det.
Eg synest det
er spesielt at Arbeidarpartiet er mot fritt behandlingsval i Noreg,
men for fritt behandlingsval innan EØS. Det betyr ingenting anna
enn at ein er for fri flyt av pasientar og pasientbehandlingar over
landegrensene, og at det på ein måte er eit mål i seg sjølv at pasientbehandlingar
skal vera ein del av den frie flyten av varer og tenester.
For meg og Senterpartiet
er det viktig at helsetenester ikkje vert behandla som andre varer
og tenester, men at ein har ein nasjonal kontroll over tilbodet.
Det tok jo også lang tid før pasientrettsdirektivet vart innført
i andre land, for det var mange land som frykta at ein her ville
mista nasjonal kontroll over helsetilbodet sitt.
Da ein innlemma
pasientrettsdirektivet i 2015, var det ikkje berre Senterpartiet
som stemte mot. Arbeidarpartiet stemte mot, Kristeleg Folkeparti
stemte mot, og SV stemte mot. Heller ikkje Venstre var for dette
da komiteen ga innstillinga si, men dei snudde på veg til stortingssalen.
Det var eit knappast mogleg fleirtal i 2015, og sånn Stortinget
er sett saman i dag, er det faktisk eit fleirtal mot innføring av
pasientrettsdirektivet på den måten som Solberg-regjeringa gjorde
det i 2015, da ein tok vekk kravet om førehandsgodkjenning.
Det er forklaringa
på kvar Senterpartiet står i dag, og det er forklaringa på kvifor
vi ikkje ser det som oppgåva vår å gjera endringar i eit lovverk
i ei EØS-tilpassing. Vi kjem til å få fleire slike saker. Når det
i tillegg er sterk tvil om det EØS-rettslege fundamentet i denne
saka, noko som Arbeidarpartiet og SV har teke opp, synest eg det
er problematisk for dei partia som stemmer for dette, og vi er i
alle fall einige i opposisjonen om at det ikkje er grunn til å vedta
denne saka. Vi kjem til å støtta forslaget frå Arbeidarpartiet og
SV om å få ei EØS-rettsleg vurdering.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.
Votering, sjå voteringskapittel